Takk

De understreker likevel at det er viktig at ledere og pedagoger er kultursensitive, og at de evner å tilpasse eksemplene til den konteksten vi lever og jobber i.

«Den rolige tilbakeholdenheten til norske lærere og kjærligheten til naturen som de deler med barna, den livlige samhandlingen og lidenskapen for undervisning og politikk blant colombianerne og det koordinerte samarbeidet i hierarkiene i Hongkong er tre eksempler på hvordan og hvorfor profesjonelle samarbeidssystemer ikke kan transplanteres som helhet på en kulturfri måte hvis de skal transformeres til profesjonalitet gjennom samarbeid» (s. 156).

Til tross for at lærersamarbeid mange steder har utviklet seg i en retning med et sterkere kollektivt søkelys og økt samarbeid om undervisningsplanlegging og gjennomføring, mener Hargreaves og O’Connor at mange fortsatt har en vei å gå. Med utgangspunkt i de fem casene eksemplifiserer de hvordan skoler kan bevege seg fra et profesjonelt samarbeid (som profesjonelle læringsfellesskap [PLF] og andre samarbeidsformer) mot den mer omfattende og gjennomgripende måten å arbeide på som de kaller profesjonalitet gjennom samarbeid.

Nedenstående tabell illustrerer forskjellen i de to tilnærmingene:

Fra Snakk eller handling Snevre prestasjonsmål Uregelmessige møter Pålagt fra ledelsen Komfortabel eller kunstig Samtale For elever Til Snakk og handling Læring med mening og formål Integrerte kulturer Lærerstyrt Ekte og basert på respekt Dialog Med elever

Forfatterne har en interessant beskrivelse av utviklingen av profesjonelle læringsfellesskap fra 1990-årene og frem til i dag. I begyn-

nelsen var profesjonelle læringsfellesskap en filosofi og et sett med prinsipper (1. generasjon), før det i en periode utviklet seg mer til (pålagte) prosedyrer for planlegging og administrasjon (2. generasjon). I dag fokuserer man mer på helhetlige aspekter ved elevenes læring og utvikling (3. generasjon). Hargreaves og O’Connor mener at profesjonelle læringsfellesskap, hvor man bruker evidensbasert kunnskap på en gjennomtenkt måte, og hvor man engasjerer lærere og ledere i dype diskusjoner og refleksjoner omkring sitt eget arbeid og elevenes læring, har beveget seg mot det de i denne boken kaller profesjonalitet gjennom samarbeid.

I det siste kapitlet får leseren gode råd med på veien mot å etablere en gjennomgripende samarbeidskultur. Forfatterne gir innspill til hva pedagoger bør slutte å gjøre, hvilken praksis de bør fortsette med og videreutvikle, og ikke minst hvilken ny praksis de bør etablere for å skape en skole og et utdanningssystem til beste for alle elever. Lykke til med viktig arbeid!

God lesing! Omar Mekki, Mekki Education