Foresatte og barnas hjem

mes i barnehagen. Dersom barn opplever tilhørighet og trives både i hjemmet og i barnehagen, kan de likevel oppleve en identitetskonflikt dersom de foresatte og personalet gjensidig underkjenner hverandres kultur.

Blant de første norske bøkene som kartla hvordan religionsforskjeller kunne slå ut i barnehagen, var Barn med ulik tro (Sødal, 2000). Her formuleres inngangen til temaet slik (s. 17): «Når to verdener møtes – barnet i krysspress.» Det innledende kapittelet handler i stor grad om å identifisere konflikter mellom familie og barnehage, og å kartlegge barnas ulike måter å møte eller unngå dem på.

I 2003 kom Sissel Østbergs bok Muslim i Norge, som baserte seg på en doktoravhandling om hvordan norske barn med pakistansk, muslimsk familiebakgrunn oppfatter seg selv (Østberg, 2003). Østbergs informanter opplevde i hovedsak ikke en problematisk kulturkollisjon, men utviklet i stedet en særegen kompetanse, nettopp fordi de hørte hjemme i to kulturer. I stedet for å beskrive barnas identitet som truet eller splittet, bruker Østberg uttrykket integrert plural identitet. Ved å bruke begrepet plural (mange, flere), får hun frem at barna på et vis utviklet flere velfungerende identiteter: én når de var hjemme, én i moskeen, én i barnehagen og så videre. Samtidig bruker hun begrepet integrert (gjøre hel, uskadd), fordi barna ikke opplevde de forskjellige identitetene som uttrykk for en splittelse eller konflikt. I stedet hang de sammen og utfylte hverandre. Begrepet «integrert plural identitet» brukes også av Giæver (2014) og andre i faglitteratur om for eksempel språk og identitet.

Foreldre og foresatte har både en rett og et ansvar overfor sine barn. Foreldreretten omfatter friheten til å oppdra barna sine på en måte som er i samsvar med de verdiene, idealene og preferansene en har. Store norske leksikon definerer foreldreansvar som «det ansvar foreldrene i videste forstand har til å gi barnet omtanke og omsorg, og til å treffe bestemmelser på barnets vegne i personlige forhold» (Lødrup, 2017). Dette ansvaret er regulert i barneloven, og skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Dette finner vi også igjen i menneskerettighetene, som påpeker at foreldrene har rett til å oppdra sine barn slik de selv ønsker, for eksempel ved å velge skole/barnehage for dem (artikkel 26).

Barnehagen skal legge til rette for foreldresamarbeidet og tilstrebe god dialog med foreldrene. Det skal finne sted på individnivå, med foreldrene

til det enkelte barn, og på gruppenivå, gjennom foreldreråd og samarbeidsutvalg. På individnivå skal barnehagen legge til rette for at foreldrene og barnehagen jevnlig kan utveksle observasjoner og vurderinger knyttet til det enkelte barns helse, trivsel, erfaringer, utvikling og læring. Barnehagen skal begrunne sine vurderinger overfor foreldrene og ta hensyn til foreldrenes synspunkter. Samarbeidet skal sikre at foreldrene får medvirke til den individuelle tilretteleggingen av tilbudet. Samtidig må både foreldre og personale forholde seg til at barnehagen også har et samfunnsmandat og et verdigrunnlag som må forvaltes.

Når barnet begynner i barnehagen har personalet en forpliktelse overfor foreldrene, tidligere kalt foreldresamarbeid. Det har nå blitt endret til «samarbeid med barnas hjem», da dette også rommer alle de som av ulike grunner ikke hos bor foreldre eller foresatte. Dersom et godt samarbeid med barnas hjem skal sikres, og foreldres mulighet til å få medvirke skal være reell, er det viktig at personalet og foreldrene møtes og utveksler synspunkter i en atmosfære preget av gjensidig respekt og tillit – uansett bakgrunn. Dersom barnehagen skal innfri dette, må alle foreldrene oppleve at personalets «respekt, lydhørhet og innsikt» i deres skikker og tenkemåter når det gjelder barneoppdragelse, også viser seg i praktisk handling i barnehagen. Under punktet om samarbeid mellom hjem og barnehage i rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 29) står det:

Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling, jf. barnehageloven § 1. Betegnelsene «hjemmet» og «foreldrene» omfatter også andre foresatte. Barnehagen skal ivareta foreldrenes rett til medvirkning og arbeide i nært samarbeid og forståelse med foreldrene, jf. barnehageloven § 1 og § 4.

Et annet aspekt som trekkes eksplisitt frem i den nåværende rammeplanen, er at barnehagen må tilstrebe at barnet ikke kommer i lojalitetskonflikt mellom hjemmet og barnehagen. Begrepet «lojalitetskonflikt» er ikke utdypet nærmere, men et typisk eksempel er barnet som har kommet i skade for å spise forbudt mat i barnehagen. Personalet synes de religiøse matreglene er unødige og altfor kompliserte, så de sier til barnet at «det er ikke så farlig». Når familien samles etter skole og jobb, velger barnet å ikke fortelle noe om det som har skjedd.

Vi kan ikke klandre barn som opplever en lojalitetskonflikt som denne, og vi kan heller ikke klandre foreldrene som antar at barnehagen er profesjonell