Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer by Cappelen Damm

merethe roos og johan tĂ¸nnesson (red.)

sann opplysning? naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire ĂĽrhundrer

Innhold Merethe Roos og Johan Tønnesson

Naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag ��11 Opplysning og folkeopplysning ��15 Opplysning i det 20. århundre ��26 Fra 1600-tallsgeologi til medisin på 2000-tallet ��29 Litteratur ��34 Lise Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum

Geologia Norvegica. Geologisk kunnskapsformidling i Norge på 1600-tallet ��39 Om boken ��40 Vitenskap, religion og formidling av kunnskap ��42 Underjordiske prosesser ��44 Escholt og 1600-tallets jordkunnskap ��50 Praktiske og nære eksempler ��52 Aktualitet – Norges nye bergverksindustri ��55 Gruvenes gespenster ��56 Kunnskapens sammenfiltringer – natur, historie og teologi ��57 Teologiske sammenhenger ��59 Konklusjon ��62 Litteratur ��64 Appendix: Transkripsjon av Geologica Norvegica ��66 Kjell Lars Berge

Utviklingen av en naturvitenskapelig skrift- og tekstkultur i 1700-tallets Danmark-Norge. Johan Ernst Gunnerus og Det Trondhjemske Selskabs skrifter ��75 De konstitusjonelle og politiske vilkårene for naturvitenskapelige ytringer i det dansk-norske samfunnet på 1700-tallet ��79 Gunnerus og 1700-tallets konstituering av en ny vitenskapelig tekstkultur i Trondheim ��83

innhold

Biskop Gunnerus’ naturvitenskapelige publikasjonsliste ��84 Gunnerus’ vitenskapsretorikk – et eksempel fra Det Trondhjemske Selskabs Skrifter ��90 Naturvitenskapen, offentligheten og makten: Gunnerus’ død og slutten på Det Trondhjemske Selskab ��97 Litteratur ��99 Ruth Hemstad

Geopolitikk og geografibøker for folket. Den norsk-svenske unionens besværlige beskrivelser ��101 Skandinavien ��104 Svensk-skandinavisk geopolitikk ��106 «Swerige i vidsträckt Begrep eller Skandinavien» ��116 Norske reaksjoner – en hel amalgamasjons-propaganda? ��117 Skandinaviske drømmer ��121 Litteratur ��124 Alexander Myklebust

Spekulasjon og empiri. Henrich Steffens sitt syn på forholdet mellom vitskap og filosofi ved inngangen til det nittande hundreåret ��127 Om det filosofiske systemet i Indledning ��129 Den organiske danningsdrifta i vitskap og filosofi ��134 Om rolla til naturvitskapen i Indledning ��140 Litteratur ��146 Øivind Larsen og Magne Nylenna

Medisineren Frederik Holst – mer fagets enn folkets lærer ��147 Frederik Holst ��151 Medisinske tidsskrifter på 1800-tallet ��153 Eyr – Holsts profil? ��156 Frederik Holst og Norsk Magazin for Lægevidenskaben ��158 Holst som fagets og folkets lærer – eller som en akademisk strateg? ��160 Litteratur ��161 Johan Tønnesson

Naturvitenskapens kommunikative landskap. Teksthistorisk blikk på det fjerde skandinaviske naturforskermøtet, Christiania 1844 ��163 Litteraturen, Naturforskermøtet og Krogkleven: tre felles steder ��165 Modellen ��167 Modellens midtpunkt ��168 Seksjonsmøtene ��171 Fellesmøtene ��174 De sosiale arrangementene ��177

innhold

Naturvitenskapen i samfunnet ��182 Litteratur ��188 Merethe Roos

Naturvitenskap som dannelsesprosjekt. Om naturvitenskapelig opplæring i Norge på 1850- og 60-tallet ��191 «Det trænges derfor saameget mere at arbeide paa Udbredelsen af en sand og sund Oplysning.» Folkeopplysningsprosjektet og naturvitenskapen ��193 Om naturvitenskapelig opplæring i P.A. Jensens lesebok – og om resepsjonen av den i Almueskoletidende ��201 Konkluderende bemerkninger – og utblikk mot Sverige ��209 Litteratur ��210 Henrik Edgren

«En främling i den svenska folkskolan». 1870-talets folkskoleundervisning i naturkunnighet ��211 Upplysning, medborgarbildning och naturfilosofi ��213 Läget i den svenska folkskolan på 1860- och 1870-talen ��216 Allmänt om läromedlen i naturkunnighet under 1800-talets andra hälft ��217 Läsebok för folkskolan ��218 Literatur ��236 Hans Henrik Hjermitslev

Kampen om folkeoplysning og populærvidenskab i Danmark 1850–1920 ��239 Det danske oplysningslandskab ��241 Den klassiske dannelse ��243 Udvalget for Folkeoplysnings Fremme ��244 Den rationalistiske oplysning ��248 Frem ��253 Den grundtvigske livsoplysning ��257 Naturvidenskab på folkehøjskolerne ��261 Darwin, Brandes og Bibelen ��263 Folkeuniversitetet ��266 Konklusion ��271 Litteratur ��272 Mona Forsskåhl

Naturvetenskap sett från Finland – folkupplysning i finländsk press 1770–1910 ��277 Material och metod ��278 Det finska pressfältet och dess förutsättningar 1770–1910 ��282 Skandinavien och naturvetenskaplig folkupplysning i finländsk press ��286

innhold

Folkupplysning och naturvetenskaper ��288 Naturfilosofi och Henrich Steffens ��289 Folkhögskolan och Grundtvig ��292 Nordiska naturforskarmöten ��294 Konklusion ��301 Literatur ��305 Mads B. Claudi

Forlis, forvirring og folkeopplysning. Naturvitenskap og teknologi i fortolkningen av Titanic-ulykken ��307 Polarforskning og partikkelfysikk ��309 Sirkulasjonen ��311 Dramatiseringen ��316 Fortolkningen: fram og tilbake ��328 Litteratur ��332 Kerstin Bornholdt

Helseopplyseren Carl Schiøtz og argumentasjonen for den normale og ideale nordiske (kvinne)kroppen ��335 Jentenes prestasjoner i skoleidretten ��337 Hygienikeren som ekspert for den sunne (befolknings)kroppen og det gode livet ��343 Den gjennomsnittlige, den normale, og den optimale sunne (kvinne)kroppen ��353 Litteratur ��360 Sissel Myklebust

Norsk tranreklame i lys av vitaminrevolusjonen ��363 Tran og vitaminer ��366 Edvard Poulsson: Vitaminforsker, tranforkjemper og reklamekritiker ��370 Trankampanjen ��376 Fabritius som nettverksbygger ��382 Avslutning ��385 Litteratur ��386 Siv Frøydis Berg

Der skoen trykker. Om Populært tidsskrift for seksuell opplysning ��389 Et dobbelt opplysningsprosjekt ��391 Et skandinavisk prosjekt ��392 Utbredelse og mottagelse ��395 Idelogi og infrastruktur ��397 Mot Dag ��398 Opplysning: ideologi og praksis ��401 Politisering av vitenskapen, vitenskapeliggjøring av politikken ��404

innhold

Ensomhetslasten ��407 Livssyn mot livssyn: den nye moral ��410 Mottagerens blikk, blikkets rekkevidde ��414 Litteratur ��416 Olav Hamran

Teknikk på museum. Utstillingshistorier fra Norsk Teknisk Museum ��419 Museet og de to kulturer ��420 Nytt museumsbygg, gammel fortelling ��422 Ny utstillingsteknikk – tekst og kontekst ��427 Et industrimiljø på Kjelsås ��429 En lekeplass med mangler ��431 Science Center og teknikkhistorie ��432 Utstillingsscenografier ��435 Litteratur ��438 Hilde Bondevik og Eivind Engebretsen

Innføring av «kunnskapsbasert medisin» i norsk medisinsk diskurs ��441 Jakten på virkningsfull dokumentert behandling ��444 Reduksjonistisk kunnskapssyn? ��447 Standardisering i norsk medisin ��448 Empirisk materiale ��450 Metode og analytisk inngang ��453 Introduseres redaksjonelt ��454 En mer kunnskapsbasert helsepolitikk ��458 Kunnskapssyn, teknologi og velferdsstat ��461 Kunnskapstyper, implementering og retningslinjer ��462 Veletablert som term og kunnskapssyn ��464 Litteratur ��467 Svein Sjøberg

«O-fagssyndromet». Et skolefags vekst og fall ��471 Naturfaget i folkeskolen: veien til o-faget ��473 Kritikk av naturfaget ��475 Naturfagutredningen 1994–95 ��479 Naturfaget i grunnskolen 1994: En trist historie ��481 Hvem skrev, og hvem godkjente o-fagsbøkene? ��483 Naturfaget i o-fagsbøkene ��485 Oppsummering: helhetsbildet ��503 Etterord: Pendelen svinger ��505 Litteratur ��506

innhold

Etterord Sverker Sörlin

Användning och cirkulation. Kunskapshistoriska reflektioner om naturbruk och textkultur ��509 Användning av kunskap ��511 Cirkulation ��516 Historiebruk – naturbruk ��520 Nordiska traditioner – gemensamma och åtskilda ��523 Kunskapshistoria – ett möjligt sammanhang ��527 Litteratur ��530

Bidragsytere ��533

Merethe Roos og Johan Tønnesson

Naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag Denne antologien skal tematisere naturvitenskapens plass i de nordiske samfunn fra midten av 1600-tallet og frem til i dag. Boka har sitt utgangspunkt i en bekymring for naturvitenskapens stilling i de nordiske offentligheter i vår egen samtid. På den ene siden øver naturfag og teknologi en helt overlegen innflytelse på våre dagligliv. Disse kunnskapsområdene legger også premisser for nesten alle områder av politikken. På den annen side står naturfagene og teknologien svakt i de allmenne litterære offentligheter. Her i Norge har vi nylig sett et eksempel på dette i forbindelse med NRKs kåring av de viktigste norske sakprosabøkene etter 1945. I løpet av våren 2017 stemte mer enn 1000 medlemmer av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) inn fem vinnere blant 25 nominerte bøker i 10 ulike kategorier. Én gjaldt «populærvitenskap». Blant de fem vinnerne i denne kategorien fantes kun én som med en viss velvilje kunne sies å sortere under naturvitenskap.1 Også i kåringen blant de 225 øvrige bøkene som hadde «formet Norge», glimret naturvitenskapen med sitt nesten totale fravær. Det er derfor høyst interessant å undersøke nærmere hvorfor naturvitenskapen har en så tilsynelatende marginalisert posisjon i samfunnsdebatten. I denne boka tar vi utgangspunkt i at årsakene til naturvitenskapenes svake stilling i all offentlig debatt kan ligge i samfunnets og offentlighetenes utvikling, og de ulike kapitlene vil på hver sin måte synliggjøre naturvitenskapenes rolle i samfunnet i det tidsrommet vi undersøker. Utviklingen handler i stor 1

https://radio.nrk.no/serie/faktasjekken. Boka var Erik Dammans Fremtiden i våre hender, som for øvrig vant sin klasse.

merethe roos og johan tønnesson

grad om hvem og hva som får sette premissene for menneskets forståelse av seg selv. Religionen, og i de skandinaviske landene den protestantiske lutherske kirkens lære, inngår som en viktig bakgrunn for de aller fleste av kapitlene. Kapitlene i boka vil tydelig vise at naturvitenskapens gradvise spesialisering henger sammen med at religionen taper terreng i det offentlige rom. Dermed legges det grunnlag for to kategorier av viten: naturvitenskapen som epistemisk og de humane vitenskapene som phronetiske, for å låne den danske vitenskapshistorikeren Bent Flyvbjergs betegnelser.2 Dette betyr at naturvitenskapenes fagtradisjoner anses for å representere mer eller mindre sikker viten, mens de humanistiske vitenskapenes fagtradisjoner handler om kløkt. I den vestlige verden de siste århundrene er denne kløkten i økende grad blitt sekulær, mye takket være vektleggingen av det individuelle som vokste frem med det moderne. Vekten på det individuelle førte til at den institusjonelle religionen tilsvarende ble utsatt for kritikk.3 Samtidig har våre land vært preget av en dannelsestenkning som, i tradisjonen fra Wilhelm von Humboldt og Jean-Jacques Rosseau, har lagt vekt på menneskets individuelle dannelse gjennom historie, språk og kultur. Når den nevnte kåringen avdekket naturvitenskapens svake posisjon i den litterære offentligheten, tror vi dette kan tilskrives en nedarvet og innarbeidet forståelse av at naturvitenskapen ikke tilhører den dannende litteraturens domene. Litteraturen skal beskjeftige seg med det som former mennesket som et dannet vesen, mens naturvitenskapen skal beskjeftige seg med det sikre og målbare. Bakteriologen Jessica Lønn-Stensrud arbeidet inntil nylig ved Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo og ga i 2016 ut den kritikerroste boka Bakterienes forunderlige verden.4 Vi spurte henne: – Hvorfor? Naturvitere skriver da bare fagartikler? – Jo, men bakterier er det så mange som mener noe om. Jeg sa til kollegene på Realfagsbiblioteket at noen burde skrive en bok. De syntes jeg skulle skrive den, så da gjorde jeg det. Jeg får meg ikke til å si at jeg er veldig god, men jeg er en av de få som gjør det.

2 3 4

Bent Flyvberg, Samfundsvidenskab som virker. København (2009). Trond Skard Dokka, «Teologisk profesjonsutdanning innen et moderne sekulært kunnskapsparadigme», i Dansk Teologisk Tidsskrift 4 (2011), ss. 45–58. Se også Merethe Roos, Kraften i allmenn dannelse. Skolen som formidler av humaniora. Bidrag til en historisk lesning. Kristiansand (2016), s. 11. Jessica Lönn-Stensrud, Bakterienes Forunderlige Verden. Oslo (2016).

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

Boka røper stor entusiasme for disse våre ørsmå medborgere som har levd på jorda i tre milliarder år, og altså ufattelig lenge før mennesket selv så dagens lys. Men entusiasmen er paret med bekymring: Den globale spredningen av antibiotika-resistensen, «den stille pandemien», som Lønn-Stensrud kaller den, tar livet av 700.000 mennesker hvert år. – Som forskningskommunikatør vil jeg veldig gjerne være en glad optimist, men så er det så veldig lett å dette ned i hjelpeløsheten. I boka mi forteller jeg om den gangen jeg som nybakt mor leste om tre svenske spedbarn som døde pga. antibiotikaresistens. Jeg hadde arbeidet med temaet i mange år, men plutselig ble det nær virkelighet for meg. – Og så måtte du bare opplyse verden om bakterienes sol- og skyggesider, slik meteorologene har gjort om klimaet og økologene om artsutrydding? Det skulle være nok bekymring å øse av, jamfør mikroplasten som brer seg overalt, både på landjorda og dypt nede i havet. – Det finnes en morsom sammenheng mellom mikroplast og antibiotika-resistens, det visste du kanskje ikke? Bakteriene bruker alle kriker og kroker de kan for å oppholde og formere seg. Også disse små plastpartiklene. Dem benytter de som bittesmå båter som faktisk seiler rundt på alle verdens hav og havner på feil steder og skaper trøbbel. – Hvordan står det til med naturvitenskapen som samfunnskritiker? – Samfunnskritikk er det lite av. Og vi er generelt sett dårlige på kritikk, i alle fall av den konstruktive sorten. Først naturvitenskapens jantelov: Som fors ker tenker vi lett «hvem er jeg som skal komme og kritisere? Jeg kan jo ikke tilstrekkelig mye om dette.» Det er sånn vi oftest tenker. Da jeg skulle skrive boka om bakterier, sa den fordømmende stemmen i meg: «Du kan jo egentlig bare én bakterie, du!» Så har vi peer review-systemet, som bare fungerer sånn måtelig. Det fremmer ikke en reell kritikk, for de fleste forskerne har ikke tid til å vurdere artikler på en kritisk måte. Jeg har selv mottatt kommentarer fra fagfeller hvor jeg leser mellom linjene at kritikken først og fremst fremmer interessene til en konkurrerende forskergruppe. – Du savnet samfunnskritikk. Når naturvitenskapen går inn og øver samfunnskritikk, vil den ikke da ofte drive med en idiotforklaring av folk som på en eller annen måte søker alternative forklaringer? – Når det kommer til alternativ medisin, er det et veldig vanskelig tema å snakke om, og det har blitt veldig steile fronter der diskusjonen til tider kan bli veldig hard og hoverende fra begge sider. Der skulle jeg nok ønske at vi ble flinkere til å diskutere. Et annet godt eksempel på det er vaksinedebatten. Der har de

merethe roos og johan tønnesson

som er imot vaksiner knekt koden og er blitt veldig gode til å snakke for seg, mens forskerne fortsatt ligger litt bakpå. Og det er et kjempeproblem. Når vi naturvitere kritiserer, så gjør vi det på litt feil måte. Vi kan faktisk snakke om et kommunikasjons-sammenbrudd. Det at Trump nå sitter som president, det er et resultat av dette. De som sitter med kunnskapen, de som har fakta innabords, de synes det er så selvfølgelig det de sier, at de vil ikke kommunisere med den gemene mann. Jessica Lönn Stensrud er én av flere, men ennå ikke mange naturvitere, som er i ferd med å innta den litterære offentligheten. Når hun og hennes likesinnede skal finne sin vei, er det ikke nok å se til internasjonale eller nordiske forbilder, for disse finnes selvsagt: Steven Jay Gould i den engelskspråklige verden og Dag Hessen i Norge – for å nevne to fiksstjerner. Vi må også se oss tilbake, slik vi forsøker i denne boka. Hva er vilkårene for naturfaglig opplysning?

De humanistiske fagene har også slitt med å synliggjøre at de er samfunnsrelevante. De svenske idéhistorikerne Sverker Sörlin og Anders Ekström har derfor tatt til orde for at humaniora må tydeliggjøre sin aktualitet i langt større grad enn det som har vært tilfelle til nå.5 Her i Norge har humanioras svake stilling resultert i en rekke utredninger over lengre tid, sist den Fritt Ord-initierte rapporten Hva skal vi med humaniora (2014) og Stortingsmelding 25 (2016–2017), Humaniora i Norge. Vår bok kan ses som et innspill også i denne debatten. I denne boka arbeider vi ut fra en grunnleggende forståelse av at de humanistiske og naturvitenskapelige fag kan komplementere hverandre, dersom vi erkjenner forskjellene og anerkjenner begge fagtradisjonenes betydning for menneskets eksistens som tenkende vesen. Som vesensforskjellige utgjør humaniora og naturvitenskap et integrativt hele som alltid må være til stede for at mennesket skal forstå den livssammenhengen det selv er en del av. En slik tilnærming peker fremover mot tverrvitenskapelige satsinger i vår egen tid, for eksempel innen miljøhistorie. Sverker Sörlin, en pioner nettopp på dette feltet, bidrar i denne boka med et avsluttende etterord, der han kommenterer boka som helhet så vel som de enkelte kapitlene. I boka skal vi følge et tidsspenn på nesten 400 år, og kapitlene vil på ulike måter studere tekster som samfunnsformende ytringer og som vitnesbyrd om den tiden tekstene er skrevet inn i. Vi starter med en tekst fra midten av det 17. århundre, som søker forståelse av et nylig inntruffet jordskjelv. Her har 5

Sverker Sörlin og Anders Ekström, All tings mått. Humanistisk kunnskap i framtidens samhälle. Stockholm (2012).

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

Bibelens lære en selvsagt forklaringskraft. Bokas siste kapittel handler om hvilken plass evidensbasert medisin skal ha i legegjerningen i vår tid. Dette spørsmålet har åpenbare konsekvenser for både våre kropper og våre tenkemåter. Som studier av samfunnsformende ytringer vil også offentlighet være et viktig begrep i våre kapitler, og videre: hvordan befolkningen på ulik måte inngår i den offentligheten eller de offentlighetene som blir undersøkt. I teoretisk forstand knytter vi oss med dette til en ny tradisjon som er kalt teksthistorie.6 Teksthistorien går grundig inn i undersøkelsen av enkelttekster, men i motsetning til tekstvitenskaper som teologi og litteraturvitenskap er det ikke tekstenes hellighet eller estetiske verdi som motiverer undersøkelsene. Teksthistorikerens mål har mer til felles med filologien, både den klassiske og den moderne, og vektlegger i vesentlig grad tekstens intellektuelle omgivelser. Tekster må altså studeres i kontekst, og vår viktigste kontekst er gitt gjennom begrepet opplysning.

Opplysning og folkeopplysning Da Immanuel Kant ga svar på spørsmålet «Hva er opplysning?» (Was ist Aufklärung?) i Berliner Monatsschrift i desember 1784, definerte han opplysning som menneskets utgang fra dets selvforskyldte umyndighet. Spørsmålet hadde opprinnelig blitt reist i samme tidsskrift ett år tidligere, og det var da skjult i en fotnote i en artikkel i samme avis av Berlinerpresten Johann Friedrich Zöllner. Han hadde latt seg provosere av en redaksjonell kommentar om at prestene skulle løses fra plikten til å inngå ekteskap, og med spørsmålet som var gjemt i fotnoten, var debatten i gang om hva som var opplysningens vesen. Kant ga umiddelbart selv svar på hva han mente med sin definisjon av dette begrepet. Umyndighet, hevdet han, var å forstå som manglende vilje til selv å la seg styre av forstanden, og umyndigheten var selvforskyldt når dens årsak var mangel på mot og beslutningsevne. Avslutningsvis i sitt innledende avsnitt kunne Kant derfor komme med følgende proklamasjon: Sapere Aude! Ha mot til å betjene deg av din egen forstand. Kants svar er blitt stående som et av de mest symboltunge skriftstykkene om opplysning, og teksten har derfor vært et førstevalg når opplysningsbegrepet skal illustreres eller diskuteres. Viktige filosofer som Jürgen Habermas 6

Kristin Asdal, Kjell Lars Berge, Karen Gammelgaard, Trygve Riiser Gundersen, Helge Jordheim, Tore Rem og Johan Tønnesson, Tekst og historie. Å lese tekster historisk. Oslo (2008).

merethe roos og johan tønnesson

og Michel Foucault har hver for seg bidratt til å legge premisser for hvordan denne teksten skal forstås – Habermas ved å legge vekt på Kants understreking av offentlighetens betydning, og Foucault ved å problematisere opplysningsbegrepets «diskursivitet»: Menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet blir dermed et spørsmål om ontologi, knyttet til hvor mennesket er og hva det opplever i øyeblikket.7 I denne sammenhengen skal vi imidlertid ta utgangspunkt i den belgiske filosofihistorikeren Antoon Braeckmans lesning av Kant. Braeckman har argumentert for at Kants opplysningstekst inneholder en uløselig spenning mellom opplysning som et konkret historisk fenomen og opplysning som en kontinuerlig prosess.8 Opplysningen som historisk fenomen er avhengig av faktiske og konkrete forhold, ikke minst knyttet til offentlighet og offentlighetens vilkår for frie ytringer. Som en kontinuerlig pågående prosess er den derimot knyttet til menneskets vilkår og muligheter for realisering av seg selv som menneske, som autonomt vesen. Denne peker fremover mot den fullstendig opplyste tid, Aufgeklärte Zeit, i Kants egen terminologi. Disse to aspektene, argumenterer Braeckman, er symbiotisk knyttet sammen i Kants tekst. Dette gjør teksten stadig aktuell; den er ikke bare en historiefilosofisk dokumentasjon, men peker også utover sin egen tid. Teksten handler dermed dypest sett om en spenning mellom det som er her og nå, og det som vi som mennesker streber mot, som et normativt ideal. Braeckmans lesning kan dermed ses som en videreutvikling av både Habermas og Foucault, ikke minst gjennom at han legger vekt på at Kants tekst argumenterer for Aufgeklärte Zeit som et ufravikelig mål for menneskeheten. Spenningen Braeckman leser inn i Kants tekst, kan til en viss grad overføres til tematikken i denne antologien. Kapitlene i denne boka handler, som vi også tidligere har vært inne på, om de skiftende vilkårene mennesket er gitt for sin egen fortolkning av seg selv, og om hvilken plass naturvitenskapen inntar i denne store fortellingen i de århundrene vi undersøker. Det er en spenning mellom tro og viten, mellom enkeltmenneske og offentlighet og mellom menneskets autonomi og dets avhengighet av Gud. Spenningene peker ikke uttalt fremover mot et endelig og normativt mål, som Braeckman finner hos Kant, men inngår hele tiden i en dynamisk utvikling. I vårt materiale kan man

7 8

Jürgen Habermas, Borgerlig offentlighet. Dens fremvekst og forfall. Oslo (1997), ss. 97, og Michel Foucault, «What is Enlightenment», i Paul Rabinow (red.), The Foucault Reader. New York (1984), ss. 32–50. Anton Braeckman, «Het groete moeten van de verlichting en het risico van het ogenblik. Lectuur van Kants Was ist Aufklärung?», i Tijdschrift voor Filosofie, 69ste Jaarg., Nr. 3 (Derde Kwartaal 2007), ss. 447–474.

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

imidlertid si at spenningen synes å ha et uuttalt mål, knyttet til menneskets stadig større grad av autonomi. De skiftende vilkårene vi skal omtale her, nedfeller seg som konkrete historiske rammebetingelser. Én slik betingelse er et lands juridiske forordninger, ikke minst gitt som trykkefrihetsbestemmelser: reguleringer av hva som er lov å si, og hvordan det kan sies. I land som de skandinaviske, der det siden reformasjonen hadde vært nære forbindelser mellom makthavende myndighet og den lutherske kirken, kunne en for stor trykkefrihet potensielt true statenes legitimitet og stabilitet. I Norden ble derfor menneskets søken etter kunnskap i Kants samtid regulert og kontrollert gjennom sensurbestemmelser, der frislipp og mere liberale perioder ofte medførte strengere og konservative motreaksjoner. Ett eksempel på dette så man i Danmark-Norge under Ove Høegh-Guldbergs regjeringsperiode fra 1772 til 1784, et annet var Gustav IIIs og senere også Gustav IV Adolfs regentperioder i Sverige (hhv. 1771–1792 og 1792–1809). Situasjonen var på mange måter sammenlignbar: Der Høegh-Guldberg søkte å gjenvinne kontrollen etter Johann Friedrich Struensees nærmest grenseløse radikalitet i perioden 1770–1772, innskjerpet Gustav III på samme tid friheten som var blitt borgerne til del under den såkalte trykkefrihetsperioden mellom 1766 og 1772. I begge tilfellene sto håndhevelsen av det konfesjonelt religiøse sentralt i myndighetshavernes behov for innskjerpet sensurpolitikk.9 Spenningen i Kants tekst var i høyeste grad et uttrykk for en situasjon han selv befant seg i. Selv mente han at hans tid kunne beskrives som Zeitalter der Aufklärung (opplysningens tidsalder), der Preussens egen Friedrich II hadde innsett verdien av å erkjenne mennesket rett til en viss grad av selvbestemmelse. Opplysningens tidsalder hadde utvilsomt også gjort seg gjeldende andre steder i Europa. Ofte var det folket selv som satte premissene, slik at man nå kan snakke om at opplysningen av samfunnet skjer nedenfra. Den amerikanske kulturhistorikeren Robert Darnton har brukt store deler av forskerkarrieren på å lære oss at opplysningsvirksomheten sent på 1700-tallet nettopp foregår som motstand, mot sensurbestemmelser og i kraft av lyssky tekstkulturer. Disse

For forholdene i Danmark-Norge se for eksempel Merethe Roos, Enlightened Preaching. Balthasar Münter’s Authorship 1772–1793. Leiden (2013), for forholdene i Sverige se Stig Boberg, Gustav III og tryckfriheten. Göteborg (1951) og Anders Burius, Ömhet om friheten: studier i frihetstidens censurpolitik. Uppsala (1984).

merethe roos og johan tønnesson

er utformet i den litterære undergrunnen, i «Grub Street», fjernt fra myndighetene.10 Dermed blir teksten det sentrale dreiepunktet. Skribentene i Grub Street, som Darnton skriver om, utfordrer gjennom konkret tekstbruk, ofte i form av et spill som gir assosiasjoner til Richard Sennetts omtale av den trykte offentlighetens «teatralitet». Sennett har beskrevet den tidlige offentligheten som et teater, der skuespillere og publikum bytter roller – i teksten, ofte med et uanstrengt forhold til rollebyttet.11 En hurtig ekspanderende presse var her til stor hjelp. Teatralitet og tekstlig motstand nedenfra foregår også i Norden, om enn med ulikt tempo og ulik dynamikk i de forskjellige landene. Når det gjelder forholdene i Danmark-Norge, har Kjell Lars Berge beskrevet Struensee-epoken som et «point of no return» for forholdet mellom ytringsreguleringer og ytringer: I løpet av de femten månedene med totalt frislipp av det trykte ord innøves en ytringskultur som aldri helt slipper taket, uansett hvor streng Høegh-Guldbergs sensurpolitikk måtte være.12 I en nyere studie av tidsskriftene i den dansk-norske helstaten mot overgangen til det 19. århundre har Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej vist hvordan denne ytringskulturen utspilles i praksis. Samtidig viser de at det var tydelige tegn til endringer allerede før Struensees periode.13 Men det autonome mennesket kan på dette tidspunktet likevel i begrenset grad tøye grensene for hvordan det kan ytre seg. I 1799 innføres igjen nye sensurbestemmelser i Danmark-Norge, og i lovformuleringene ble det gjort helt klart at den som hånet regenten eller sådde tvil rundt den lutherske religio nens rettmessighet, ville bli straffet. Friheten for det skrevne ord hadde blitt strukket for langt, og den utløsende faktoren hadde vært tekster som kunne beskyldes for blasfemi så vel som «trykkefrækhed».14 Også i Sverige ble det gitt sanksjoner til dem som utfordret de strenge sensurbestemmelsene som gjaldt,

10 Blant Darntons mest relevante publikasjoner kan nevnes The Forbidden Best-Sellers of Pre-Revolutionary France. New York (1996), «The Literary Revolution of 1789», i Studies in Eighteenth Century Culture (1992), s. 3–22, The Literary Underground of the Old Regime. Cambridge, Mass. (1982), Mesmerism and the End of the Enlightenment in France. Cambridge, Mass. (1968). 11 Richard Sennett, The Fall of the Public Man. London (2002). 12 Kjell Lars Berge, Å beskrive og forandre verden. En antologi tekster fra 1700-tallets dansk-norske tekstkultur. Oslo (1998), s. 14. 13 Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej, En pokkers skrivesyge. 1700-tallets dansk-norske tidsskrifts kultur mellom sensur og ytringsfrihet. Oslo (2014). 14 Arne Bugge Amundsen og Henning Laugerud, Norsk Fritenkerhistorie 1500–1850. Oslo (2001), og Dag Michalsen, «‘Grændseskillet imellem Trykkefrihed og Trykkefrækhed’ – Johann Frederik Wilhelm Schlegel, Astræa og trykkefrihetens grenser», i Hilde Sandvik (red.), Demokratisk teori og historisk praksis. Oslo (2010), ss. 197–222.

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

og ikke minst ble Kants tenkning ansett for å være en trussel mot den enhet man ønsket i samfunnet. Et godt eksempel er publisisten og politikeren Georg Adlersparres tidsskrift Läsning i blandade ämnen, på folkemunne kalt Läsning i brännbara ämnen, som ble utgitt i Stockholm mellom 1797 og 1801.15 Det brennbare var naturligvis emnenes innhold: I flere artikler hadde tidsskriftet leflet med Kants ideer, og dessuten hadde de trykket tekster som hadde satt selv Kongen i et dårlig lys. Reaksjonene lot ikke vente på seg: Resultatet var at tidsskriftets boktrykker ble satt under sensur, og at Läsning i blandade ämnen som en følge av dette måtte opphøre.16 Når alt kom til alt, var dette likevel opplysningens tidsalder, slik Kant hadde argumentert for i 1784; folket krevde sin egen rett. Etter hvert presset nye og mer tolerante sensurbestemmelser seg frem i de skandinaviske landene. De nye trykkefrihetsbestemmelsene kunne realisere myndiggjøringen og motet Kant beskrev i sitt opplysningsskrift, og som altså var noe mer enn private størrelser. Dermed ble det også mulig å etablere nye tekstkulturer som inkluderte nye grupper borgere. Slik kan begrepet medborger nå ses som en relevant og dekkende beskrivelse på dem som nå ytrer seg.17 Begrepet speiler nettopp en normalisering av det å være en myndig borger, av at flere og flere nå føler seg berettiget til å delta i en åpen debatt i det offentlige rom. I sin doktoravhandling har Henrik Edgren blant annet demonstrert hvordan den stockholmske pressen på 1820-tallet tar til orde for medborgerlig dannelse, der bevissthet rundt «medborgsmannavett» blant annet regnes som en forutsetning for etableringen av en nasjonal identitet. Medborgerskapet blir dermed nettopp å forstå som en virkeliggjøring av menneskets autonomi: Edgren viser at flere Stockholms-aviser foreslår at skolene skal opprette en medborgerlig katekese som supplement til Luthers katekismeforklaring.18 Sverige er her tidlig ute med bruken av medborgerskapsbegrepet; i norsk presse skal det dukke opp i debatter om demokrati tidlig på 1850-tallet.19 Dermed har det Kant provoserende skrev 15 Clas Göran Holmberg, Ingemar Oscarsson og Jarl Torbacke, I begynnelsen (Tiden före 1830), bind 1 i Karl Erik Gustafsson og Per Rydén (red.), Den svenska pressens historia. Stockholm (2000), s. 199. 16 Kerstin Anér, Läsning i blandade ämnen. Lund (1948) og Merethe Roos, «To forsvar for teologien: trykkefrihet og teologiske tekstkulturer i svenske og danske tidsskrifter på slutten av 1700-tallet», i Sjuttonhundratal (2015), ss. 161–182. 17 Henrik Edgren, Publicitet för medborgsmannavett. Det nationalt svenska i Stockholmstidningar 1810–1831. Uppsala (2005), s. 40 og Torkel Jansson, Adertonhundratalets associationer. Forskning och problem kring ett sprängfullt tomrom eller sammenslutningsprinciper och föreningsformer mellan två samhällsformationer c:a 1800–1870. Uppsala (1985), s. 13. 18 Edgren (2005), s. 207. 19 Dette ser vi for eksempel i flere utgaver av avisen Den Frimodige tidlig på 1850-tallet.

merethe roos og johan tønnesson

om i 1784, blitt en realitet som stadig fikk utvidet gyldighet. På en slik måte skyves mennesket inn i sentrum og finner sin naturlige plass side om side med en transcendent Gud. Det går en direkte linje fra offentlighetssituasjonen i Stockholm på 1820-tallet, slik Edgren beskriver den, og frem til den etablerte folkeopplysningen som blir realisert i Skandinavia i og med Nikolaj Frederik Severin Grundtvig (1783– 1872). Han blir ideologen bak det som kan kalles en overgripende skandinavisk folkeopplysningsbevegelse, og som for alvor vokser frem rundt midten av det 19. århundre. Å drive folkeopplysning gjennom prekener og skrifter på folkespråket, altså ikke bare på kirkelig og vitenskapelig latin, var langt fra noen ny praksis. Men gjennom Grundtvig ble dette til en bevegelse med et felles prosjekt. Kanskje er Grundtvig viktigere i Danmark og Norge enn i Sverige, men gjennom den skandinaviske bevegelse som vokser frem rundt midten av 1800-tallet transporteres ideene over landegrensene og blir en del av en tverrgående kultur.20 Som Mona Forsskåhl skal vise i sitt kapittel i denne antologien, blir Grundtvig også en del av finsk offentlighet fra midten av det 19. århundre og fremover. Utgangspunktet er her Grundtvigs «mageløse opdagelse» fra 1825, erkjennelsen av at kristendommens vesensinnhold eksisterer separat fra Bibelen og på en slik måte kan knyttes til mennesket selv.21 Grundtvigs ideer manifesterer seg konkret som allmenn folkelig opplysning, som en tro på at det å kunne bli medborger kan tilskrives noe som dypest sett kan forankres i mennesket selv. Et eksempel på praktiseringen av dette ser vi med det norske Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, som blir etablert i Christiania i 1851. I deres tidsskrift Folkevennen, som blir utgitt fra året etter, definerer selskapet lesing som en aktivitet der mennesket dypest sett kommer i kontakt med seg selv. Det å lese er slik sett forutsetningen for å dannes til det å være borger i verden, hevdet redaktøren Ole Vig i en artikkel i tidsskriftets første utgave.22 Men lesingen måtte gjøres på riktig måte, fortsatte han. Det hadde ingen hensikt å praktisere lesingen slik som man var opplært til gjennom skolens pugging av Luthers katekisme. Det å lese skulle ikke skje for å lære teksten utenat, men derimot med den hensikt å speile en felles folkeånd, noe som var dypt felles menneskelig. Lesingen skulle

20 Ruth Hemstad, Fra Indian Summer til Nordisk Vinter. Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen. Oslo (2008), s. 130. 21 N.F.S. Grundtvig, Kirkens Gjenmæle imod Professor Theologiæ Dr. H. N. Clausen. København (1825). 22 Ole Vig, «Lidt om Bøger og Læsning», i Folkevennen (1852), ss. 35. Se også Roos (2016), ss. 53.

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

derfor «opvarme og oplive Hjærtet» og «opklare Forstanden», den medvirket til en dyptpløyende erkjennelse som brakte en form for opphøyethet. Derfor var det også så viktig å fremme leseferdighetene i skolen. Slik forpliktet folkeopplysningsmennene seg til å arbeide for en forbedring av skolens opplæring, og her la de inn stor innsats. Impulser som utgår fra folkeopplysningsselskapet og dets medlemmer, blir derfor viktige for lovendringene på skoleområdet i siste halvdel av det 19. århundre. Samtidig er dette langt fra bare en norsk idé, og fellesskandinaviske møteplasser og kontakt landene imellom sørger for transparens, gjensidighet og informasjonsflyt. Slik kommer den spenningen som kunne leses inn i Kants skrift, på ulik måte til uttrykk i de første hundre årene etter hans Sapere aude («Våg å vite!»). Det dreier seg om menneskets selvstendighet, men også om at samfunnet innrømmer en slik selvstendighet ulike vilkår for å komme til uttrykk. Samtidig som kristendommen setter begrensninger, tolkes den slik at dens budskap tar utgangspunkt i mennesket selv, i stedet for i Bibelen. Dermed blir også fortolkningsrammene som gjelder for kristendommen, grunnleggende betingelser for at mennesket kan spille ut en uavhengighet vis-à-vis det guddommelige. Dette dreier seg ikke om en umiddelbar avfortryllelse av verden; det guddommelige finnes, og det lar seg ikke minst studere i naturen. Naturvitenskapen inngår som en del av den kulturelle utviklingen i Skandinavia i denne perioden, og blir gradvis gjenstand for en gryende spesialisering. Denne spesialiseringen inneholdt kimen til konfliktene mellom naturvitenskap og de humanistiske vitenskapene som vi kjenner i dag. I de første århundrene av den perioden denne boka dekker, lever imidlertid de humanistiske vitenskapene og naturvitenskapen side om side i en temmelig ukomplisert harmoni. Et eksempel på dette ser vi gjennom 1600-tallspresten Mickel Pedersøn Escholt, som i skriftet Geologia Norvegica (1657) blander teologiske, naturvitenskapelige og historiske innsikter når han skal forklare begrepet geologi. Den samme forenende tenkning kunne man også finne et hundreår senere, noe for eksempel både norske Johann Ernst Gunnerus, svenske Carl von Linné og danske Erik Pontoppidan demonstrerer gjennom sine beskrivelser, klassifiseringer og systematiseringer av planter, dyr og natur.23 Alle disse ble eksponenter for 23 For Johann Ernst Gunnerus, se blant annet Rolv Nøtvig Jakobsen, Gunnerus og nordisk vitskapshistorie, Oslo (2015), for Carl von Linné, se blant annet Elis Malmeström, Carl von Linné. Geniets kamp för klarhet. Stockholm (1964), for Erik Pontoppidan, se blant annet Brita Brenna, «Erik Pontoppidans natur: Mellom orden og under», i Arr. Idéhistorisk tidsskrift (2005), nr. 1–2. Se også Kjell Lars Berges kapittel i denne antologien.

merethe roos og johan tønnesson

at tro og viten hadde hvert sitt gjenstandsområde. Lenge var det også akseptert at sedeligheten tilhørte det som kunne tilskrives troen.

Opplysning i det 20. århundre Både arbeidsdelingen mellom tro og viten og fredningen av sedeligheten skulle imidlertid snart utfordres med stor styrke. Særlig i spørsmålet om seksualitet og forplantning skulle forholdet mellom kristendom og vitenskap preges av konflikt idet man kom et stykke ut i det 20. århundre. I mellomkrigstiden var det i Norden en avgrunn mellom holdningen hos henholdsvis progressive medisinere og kirkens menn med hensyn til kjønnsliv utenfor ekteskapet, onani, prevensjon og abort. I forlengelse av mødrehygienekontorenes virksomhet startet samfunnskritiske medisinere i mellomkrigstiden et omfattende folkeopplysningsarbeid på fysiologisk, sosialmedisinsk grunnlag – under innflytelse av de nye samfunnsvitenskapene, men også under innflytelse av Freud.39 Dette opplysningsarbeidet møtte en sterk og vedvarende etterspørsel og fikk utvilsomme og langsiktige virkninger både på skolens undervisning, for helsestell og i privatlivet. Både i Norge og de andre nordiske landene inngikk det som først var mellomkrigs-rabulisme etter hvert i den sosialdemokratiske etterkrigsorden.40 I Norge skulle selve anføreren for dette sterkt kirkefiendtlige prosjektet, Karl Evang, bli landets mektige helsedirektør i hele perioden fra 1938 til 1972. Han var sentral både i den norske og til dels den nordiske arbeiderbevegelsen og inngikk i en tradisjon som kombinerte entusiasme for teknologi og naturvitenskap med sosialistisk, etter hvert sosialdemokratisk, overbevisning.41 Som vi har pekt på ovenfor, kan mange kjennetegn på forholdet mellom naturvitenskapen og dens omverden peke tilbake på prosesser i siste halvdel av 1800-tallet. Det gjelder også holdningene i den fremvoksende arbeiderbevegelsen, som langt fra var «maskinstormende» i sin kritikk av kapitalismen, men som tvert imot 39 Siv Frøydis Berg, Den unge Karl Evang og utvidelsen av helsebegrepet. En idéhistorisk fortelling om sosialmedisinens framvekst i norsk mellomkrigstid. Oslo (2002), Rune Slagstad, De nasjonale strateger. Oslo (1998), ss. 177–179. 40 Kari Hernæs Nordberg, Ansvarlig seksualitet. Seksualundervisning i Norge 1935–1985. Avhandling, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO 2013, Morten Thing: Kommunismens kultur. DKP og de intellektuelle 1918–1960. København (1993), Lena Lennerhed, Sex i folkhemmet. RFSUs tidiga historia. Uppsala (2002), Andrés Brink Pinto, Med Lenin på byrån – normer kring klass, genus och sexualitet i den svenska kommunistiska rörelsen 1921–39, Lund (2008). 41 Trond Nordby, Karl Evang. En biografi. Oslo (1989).

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

var preget av optimisme på teknologiens og naturvitenskapens vegne. Marxismen forsto seg selv som «vitenskapelig sosialisme», men naturvitenskapen var, nettopp med unntak av medisinen, et tilnærmet ideologifritt område. I det suksessrike seksbindsverket Arbeidernes leksikon (1932–36) finnes således en stor mengde artikler om naturvitenskapelige og teknologiske emner, men i motsetning til artiklene om kulturelle, økonomiske og sosiale spørsmål er disse nøytralt fremstilt. Temaene måtte likevel inngå i arbeideropplysningen fordi de hørte fremskrittet og dermed allmenndannelsen til.42 Men også kapitalismen var dypt engasjert i folkeopplysning. Reklamen ble en industri, og mye av reklamen var klart forskningsbasert. De mange vellykkede kampanjene for norske Møllers tran, som omtales her i boka, kan ses som vevnader av vitenskap, folkeopplysning, medisin og helsepolitikk. De peker igjen frem mot en lang tradisjon hvor den farmasøytiske industrien engasjerer seg i forskning, reklame og opplysning, ikke minst med legestanden som ambassadører ute i befolkningen.43 Et naturvitenskapsfelt som skulle bli grundig kompromittert på 1930- og 40-tallet, rasebiologien, vant betydelig folkelig oppslutning i Norden. I Sverige hadde sjefen for det rasehygienske instituttet, Herman Lundborg, og hans medarbeidere stor suksess med sine utstillinger av folketyper i Sverige og bidro til at slektsgransking med vekt på rasebiologiske typologier ble mye av en folkebevegelse.44 På den progressive Stockholmsutstillingen i 1930, som i ettertiden først og fremst er kjent for fremvisningen av funksjonalistisk arkitektur og design, inngikk den populære avdelingen «Svea rike», som viste siste nytt fra rasebiologien.45 Men selv om denne vitenskapsgrenen ble brakt i vanry i forbindelse med annen verdenskrig, rammet verken rasebiologien eller krigen naturvitenskapens anseelse, heller ikke Hiroshima- og Nagasaki-bombene i 1945. Tvert imot ga krigserfaringene støtet til omfattende satsing på naturvitenskap og teknologi i alle industrialiserte land, i gjenoppbyggingens, men også i 42 Mye av det medisinske stoffet har en sosialmedisinsk og dermed klart politisk innretning. Hans Fredrik Dahl hevder at på feltet medisin «står Arbeidernes leksikon himmelhøyt over sine konkurrenter». Se Hans Fredrik Dahl, «Arbeidernes leksikon» i Pax Leksikon. Bind 1 –B. Oslo (1978). Om dette internasjonalt unike leksikonet, se også Kjell-Olav Hovde, Arbeidernes Leksikons litteraturhistorie for fremtiden. En under søkelse av genreforhandlinger mellom Arbeidernes Leksikon (1931–36) og Aschehougs Konversationsleksikon (1920–25) Med vekt på litteraturhistorieskriving i leksikongenren. Masteravhandling, Oslo (2009). 43 Se Sissel Myklebusts studie her i boka. 44 Maja Hagerman, Käraste Herman. Rasbiologen Herman Lundborgs gåta. Stockholm (2015), ss 146–164. 45 Hagerman (2015), s. 311, Sofia Wendt, Att ställa ut folk Rasbiologi på Stockholmsutställningen 1930, C-uppsats, Umeå universitet (2017). https://umu.diva-portal.org/smash/get/diva2:1090820/FULLTEXT01.pdf. Lest 10.6.2017.

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

TV-serien Hjernevask i 2010, hvor særlig konstruktivistiske kjønnsforskere ble hengt ut for å fornekte eksistensen av biologiske realiteter.50

Fra 1600-tallsgeologi til medisin på 2000-tallet Denne boka inneholder artikler som tidsmessig spenner fra midten av 1600-tallet og frem til vår egen tid. Også i tematisk forstand er det stor spennvidde i artiklene. Vi tar leserne med inn i beretninger om jordskjelv på 1600-tallet så vel som fremstillinger av resepsjonen av Titanics forlis, svenske lesebøker i det 19. århundre og seksualopplysning i norsk mellomkrigstid. For bare å nevne noe. Felles for alle tekstene er at de på hver sin måte tematiserer hvordan naturvitenskapen blir en del av et gjennomgående opplysningsarbeid. Som nedslag på en tidsakse gir de bilder av utviklingen vi har skissert i det ovenstående. I kapittelet Geologica Norvegica. Geologisk kunnskapsformidling i 1600-tallets Norge gir Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum en fremstilling av Mickel Pedersøn Escholts Geologica Norvegica. Escholt, som virket som prest ved Akershus slottskirke rundt midten av det 17. århundre, var den første som tok i bruk ordet geologi i internasjonal sammenheng, og Geologica Norvegica var den første teksten av naturvitenskapelig karakter som ble trykket i Norge. I kapittelet diskuterer forfatterne hvilken kunnskapsforståelse som kommer til syne i Escholts tekst, og hvordan denne teksten er et eksempel på samtidig kunnskapssirkulering. Ved å sammenligne Escholts tekst med en lignende dansk tekst som er skrevet omtrent 30 år tidligere, får forfatterne også frem hvordan Escholts tekst er et produkt av sin tid og sine omgivelser. Kjell Lars Berge ser på utviklingen av en naturvitenskapelig tekst- og skriftkultur i 1700-tallets Danmark-Norge i teksten Utvikling av en naturvitenskapelig skrift- og tekstkultur i 1700-tallets Danmark-Norge: Johan Ernst Gunnerus og Det Trondhjemske Selskabs skrifter. Hans studieobjekt er Johann Ernst Gunnerus, som var utdannet prest, men som også fungerte som en autodidakt naturforsker med hovedsakelig tilholdssted i Trondheim. Berge er særlig interessert i hvilken tekstkulturell tradisjon Gunnerus står i, ikke minst på bakgrunn av at Gunnerus skriver sine tekster i et offentlig rom med betydelige restriksjoner på det som kommer på trykk. Gunnerus’ virksomhet spenner i to retninger, argumenterer Berge. På den ene siden etablererer han en tekstkultur som skjer 50 Jf. Harald Eia, Ole-Martin Ihle og Norsk Rikskringkasting Fjernsynet, Født Sånn Eller Blitt Sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker. Oslo (2010).

merethe roos og johan tønnesson

i tråd med eneveldets politiske og religiøse ideologi, og som dermed også bidrar til å konsolidere eneveldet. På den andre siden skaper han grunnlag for maktuavhengige observasjoner av naturens kompleksitet, som igjen skaper grunnlag for at Gunnerus kan etablere seg som fri vitenskapsmann. Borgerne i Norge og Sverige sto etter 1814 umiddelbart overfor en politisk og geografisk konstellasjon som på flere måter krevde nyorientering: De var en del av en personalunion mellom de to riker. Ruth Hemstad belyser hvordan geografibøker i årene etter 1814 tilpasser de geografiske beskrivelsene av den norsk-svenske unionen i kapittelet Geopolitikk og geografibøker for folket. Den norsk-svenske unionens besværlige beskrivelser. Gjennom tekstnære studier av svenske bøker kaster Hemstad lys over hvordan geografibøkenes beskrivelser av de skandinaviske land er et prosjekt med en klar politisk slagside, og hvordan tendensen til å skrive Norge inn i et felles Skandinavia – vel å merke uten Danmark – er en tydelig ambisjon i svenske geografibøker i tiårene etter 1814. Hemstad viser dermed hvordan geografibøker kunne være en del av et felles, men omstridt skandinavisk opplysningsprosjekt, der Danmark i neste omgang blir inkludert gjennom den skandinavistiske bevegelsen som oppstår rundt midten av det 19. århundre. Alexander Myklebust ser nærmere på Henrich Steffens’ forståelse av forholdet mellom vitenskap og filosofi i sin tekst, Spekulasjon og empiri. Alexander Myklebust undersøker først den naturfilosofiske oppfatningen av naturvitenskap og natur slik den kommer til syne i Steffens’ tekster, og da særlig Indledning til Philosophiske Forelesninger (1802–03). Man kan si om Steffens, mener Myklebust, at den undersøkende naturvitenskapen inngår som en naturlig del. Det Steffens kritiserer i sin innledning, er dermed det å opphøye empiriske generaliseringer til teori. Grunnlaget for vitenskap og filosofi er at erkjennelsen baserer seg på at det finnes en helhet som de enkelte delene inngår i. I kapittelet Medisineren Fredrik Holst – mer fagets enn folkets lærer studerer Magne Nylenna og Øivind Larsen medisineren Fredrik Holsts virke. Fredrik Holst var den første i Norge med medisinsk doktorgrad, og han ga også ut tidsskriftet Eyr mellom 1826 og 1838. Nylenna og Larsen gir et bilde av tidsskriftet og samtidig også et bilde av hvordan tidsskriftet preges av medisineren Holsts vitenskapelige profil. Samtidig diskuterer de kort hvorvidt Holst bruker tidsskriftet til å vise seg som en folkets lærer, eller hvorvidt han møter redaktøroppgaven som akademisk strateg. Nylenna og Larsen konkluderer med at

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

Holsts virke i større grad bærer preg av et stadig ønske om å drive akademisk formidling mer enn å drive ren folkeopplysning. I bidraget Naturvitenskapens kommunikative landskap. Teksthistorisk blikk på det fjerde skandinaviske naturforskermøtet, Christiania 1844 plasserer Johan Tønnesson ulike begivenheter og beretninger fra og rundt møtet og plasserer dem i et koordinatsystem. De to aksene går fra elite til folk og fra ånd til natur, og i modellen er også ulike posisjoner i debatten om naturvitenskapens formidling tegnet inn. Utgangspunktet er konferansedeltageren og geologen Roderick Impey Murchisons to befaringer sammen med en norsk og en dansk kollega i Krokkleiva før og etter naturforskermøtet. I kapittelet granskes hvordan de vitenskapelige observasjonene fra dette allerede symboltunge stedet inngikk i et kretsløp som både omfatter geologieksperter, naturforskere for øvrig, dannede Christiania-borgere og de tilreisende «naturforskerinder». Merethe Roos skriver om resepsjonen av naturvitenskapelig opplæring i P.A. Jensens lesebok i 1863, i kapittelet Naturvitenskap som dannelsesprosjekt – om naturvitenskapelig opplæring i Norge på 1850- og -60-tallet. Kapittelet drøfter to ulike tekster som er trykket i tidsskriftet Almueskoletidende i 1863. Dette tidsskriftet var kjent som et lærertidsskrift med en klart konservativ teologisk profil. Roos viser at der den ene teksten bruker Bibelen til å innta en svært kritisk holdning til lesebokas formidling av naturvitenskap, gjør den andre bruk av Bibelen til å argumentere for relevansen av naturvitenskapelig opplæring. Roos’ undersøkelser viser hvordan lesebokas samtid står ved et avgjørende veiskille i naturvitenskapelig formidling: Kristendommens domene er i ferd med å miste grepet på samtiden, og et naturvitenskapelig verdensbilde er i ferd med å ta over. Henrik Edgrens kapittel, «En främling i den svenska folkskolan» – 1870-talets folkskoleundervisning i naturkunnighet står i direkte forbindelse med Merethe Roos’ tekst, og komplementerer Roos’ artikkel ved å undersøke resepsjonen av leseboka i Sverige. Edgren viser at de samme vilkårene for naturvitenskapelig fremstilling i skolebøker gjelder i Sverige likeens som i Norge: Også i Sverige handler det om en gryende konflikt mellom en materiell og en kristen verdensforståelse. Som i Norge forsøkes konflikten løst med å tilpasse naturvitenskapens innhold til kristendommens trosinnhold. I Edgrens artikkel tematiseres også spørsmålet om hvordan folkeskolens lærere forventes å undervise i naturvitenskap.

merethe roos og johan tønnesson

I kapittelet Kampen om folkeoplysning og populærvidenskab i Danmark 1850–1920 undersøker Hans Henrik Hjermitslev den ideologiske kampen mellom dannelse og folkeopplysning som foregår i Danmark i disse årene, en kamp som settes i forbindelse med utbredelsen av naturvitenskapelig viten til folket. Grundtvig, Brandes og Darwin er personer som her blir gjenstand for nærmere studier. Hjermitslev viser hvordan Danmark er et godt eksempel på hvordan populærvitenskap ikke er et brukbart analytisk redskap for å beskrive formidling av naturvitenskapelig kunnskap og viten, men hvordan det snarere fremstår som et kampbegrep, som brukes i en kulturkamp mellom en vitenskapelig elite i København og opplysningsmenn som oppfatter seg som representanter for folket på landet. Mona Forsskåhl gjennomfører i Naturvetenskap sett från Finland – folk upplysning i finlänsk press 1770–1910 en ordsøkingsanalyse av samtlige aviser og tidsskrifter utgitt i Finland i denne perioden. Finland skiller seg på viktige punkter fra det øvrige Norden; blant annet er pressen, og særlig den finskspråklige, utsatt for streng sensur gjennom hele perioden. Forsskåhl undersøker hvordan viktige skandinaviske temaer innen naturvitenskap og folkeopplysning blir tatt opp i finsk- og svenskspråklig presse. De undersøkte tekstene tegner samlet sett et bilde av Finland som en utenforstående observatør av nordisk folkeopplysning med vekt på naturvitenskap. I kapittelet Forlis, forvirring og folkeopplysning. Naturvitenskap i fortolkning av Titanic-ulykken undersøker Mads B. Claudi hvordan Titanic-ulykken fortolkes i norske aviser umiddelbart etter at katastrofen var et faktum. Claudi argumenterer for at de samtidige avisene viser at ulykken utløser en etterspørsel av naturvitenskapelig kunnskap og teknologisk opplysning. Dette skjer ved at tragedien setter vitenskapelige perspektiver i sirkulasjon, slik at spesialister innen vitenskapen bringes ut i offentligheten. Samtidig viser han at denne sirkulasjonen finner sted innenfor rammene av bredere fortolkninger av ulykken, der man har andre formål med fremstillingen av de naturvitenskapelige og teknologiske perspektivene enn de rent folkeopplysende. Kerstin Bornholdt drøfter hvordan legen Carl Schiøtz argumenterte for en kjønnsdelt skoleidrett og for eksistensen av en såkalt normal kvinnekropp. I kapittelet Helseopplyseren Carl Schiøtz og argumentasjonen for den normale og ideale nordiske (kvinne)kroppen ser Bornholdt på hvordan Schiøtz forstår sin rolle som vitenskapsmann, medisinsk ekspert og samfunnsopplyser, og hvordan han blir tatt imot. Utgangspunktet er en vitenskapelig undersøkelse om 32

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag

skolebarns idrettsprestasjoner fra 1922, hvor det viser seg at jentene kommer dårligere ut enn guttene. Spørsmålet Bornholdt stiller, er hvordan et enkeltstående vitenskapelig funn kan føre til generelle utsagn om jentenes fysiske yteevne og også kropper. Dette er samtidig også et spørsmål om hvordan vitenskapelige utsagn kan få normativ kraft. Sissel Myklebust forteller i kapittelet Norsk tranreklame i lys av vitamin revolusjonen historien om en ny, sterk og virksom allianse mellom natur vitenskap, reklamebransje, forlagsvirksomhet, fiskeriindustri og politikk i norsk mellomkrigstid. Særlig én sentral aktør trekkes frem: farmakologen Edvard Poulsson, som fremsto som autoritet innen vitaminforskning, fikk viktige offentlige oppdrag og var aktiv talsmann for bruk av norsk tran i konkurranse med utenlandske produkter og reklamekampanjer forbundet med dem. Myklebust analyserer et utvalg reklametekster som eksplisitt autoriseres av naturvitenskap samtidig som det bygges på en implisitt påstand om at «tran er sol på en annen måte». I kapittelet «Der skoen trykker». Populært tidsskrift for seksuell opplysning undersøker Siv Frøydis Berg et kraftfullt og kontroversielt medisinsk og politisk opplysningsprosjekt i mellomkrigstiden. Marxisten og legen Karl Evangs tidsskrift, som snart skulle få skandinaviske avleggere, tok utgangspunkt i angstfylte leserbrev om seksualitet, ikke minst onani, fra et stort antall mennesker. Dermed oppsto et situasjonsbestemt samspill mellom befolkningen og lydhøre akademikere, mellom leg og lærd. Ved å sette kirken opp som kontrast, ble prosjektets positivistiske, kulturradikale fundament demonstrert. Opplysningsvirksomheten hadde fornuftsbasert historie, samfunns- og naturvitenskap som bærende element og bante vei for utviklingen av sosialmedisinsk tenkning. I kapittelet Teknikk på utstilling. Utstillingshistorier fra Norsk Teknisk Museum drøfter Olav Hamran dette museets historie, fra dets start i 1914 og frem til i dag. Hamran viser hvordan museet tilpasser seg omgivelsenes forståelse av natur vitenskap og teknologi. I vår sammenheng er det blant annet interessant hvordan Charles P. Snows tenkning også utgjør et grunnlag for ideologien som driver Norsk Teknisk Museum på 1950-tallet, og hvordan «teknovitenskapens representanter» fører an i debatten om teknikkens samfunnsrolle. Hamran viser hvordan museet henter vesentlig inspirasjon fra museer i utlandet, både når det gjelder utstillinger så vel som museets eksteriør og geografiske beliggenhet. I Eivind Engebretsen og Hilde Bondeviks bidrag Innføring av «kunnskapsbasert medisin» i norsk medisinsk diskurs undersøkes introduksjonen av 33

merethe roos og johan tønnesson

«Evidence-based medicine» i Norge gjennom artikler, notiser og debattbidrag i Tidsskrift for Den norske legeforening. Kunnskapsbasert medisin (KBM) ble introdusert som noe som skulle sikre bedre, tryggere, mer virkningsfull og effektiv pasientbehandling. Materialet viser at KBM forstås som biomedisinske og vitenskapelige størrelser, mens klinisk erfaring og pasientkunnskap nok betraktes som viktig elementer, men som noe relasjonelt, kontekstuelt og pragmatisk fundert, og ikke egentlig som vitenskap. Særlig i de forskningsbaserte artiklene og blant etablerte forskere finnes en tydelig optimisme, mens det uttrykkes bekymring for uønsket teknologisering i artikler med et mer klinisk utgangspunkt. Debatten har klar relevans for spørsmålet om innretningen på medisinsk opplysningsvirksomhet. Svein Sjøbergs kapittel «O-fag-syndromet». Et skolefags vekst og fall handler om det såkalte orienteringsfaget, også kalt o-fag, i norsk grunnskole. Det var et fag som omfattet samfunnsfagene og naturfagene fra tidlig 1970-tall til skole reformene på 1990-tallet. Forfatterens utgangspunkt er at lærebøkene ikke bare formidler det rent faglige innholdet; de forteller også en historie om selve faget, en metahistorie om fagets rolle og betydning i samfunnet, om kunnskapens natur og om menneskene som arbeider med faget. Den nesten skandaløse historien om o-faget er beretningen om en periode hvor naturvitenskapen sto svakt både i skolen og i dominerende deler av norsk offentlighet.

Litteratur Amundsen, Arne Bugge og Henning Laugerud, Norsk Fritenkerhistorie 1500–1850. Oslo 2001. Anér, Kerstin, Läsning i blandade ämnen. Lund 1948. Asdal, Kristin, Kjell Lars Berge, Karen Gammelgaard, Trygve Riiser Gundersen, Helge Jordheim, Tore Rem og Johan Tønnesson, Tekst og historie. Å lese tekster historisk. Oslo 2008. Benum, Edgeir, Samling om felles mål. 1935–70. Bind 11 i Knut Helle (red.), Aschehougs norgeshistorie, Oslo 1998. Berg, Siv Frøydis, Den unge Karl Evang og utvidelsen av helsebegrepet. En idéhistorisk fortelling om sosialmedisinens framvekst i norsk mellomkrigstid. Oslo 2002. Berge, Kjell Lars, Å beskrive og forandre verden. En antologi tekster fra 1700-tallets dansk-norske tekstkultur. Oslo 1998. Bliksrud, Liv, Geir Hestmark og Tarald Rasmussen, Norsk idéhistorie. Bind IV: Vitenskapens utfordringer. Oslo 2002. Boberg, Stig, Gustav III og tryckfriheten. Göteborg 1951.

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag Braeckman, Antoon, «Het groete moeten van de verlichting en het risico van het ogenblik. Lectuur van Kants Was ist Aufklärung?», i Tijdschrift voor Filosofie, 69ste Jaarg., Nr. 3, Derde Kwartaal 2007, ss. 447–474. Brenna, Brita, «Erik Pontoppidans natur: Mellom orden og under», i Arr. Idéhistorisk tidsskrift 2005, nr. 1–2. Burius, Anders, Ömhet om friheten: studier i frihetstidens censurpolitik. Uppsala 1984. Dahl, Hans Fredrik, «Arbeidernes leksikon» i Pax Leksikon. Bind 1 –B. Oslo 1978. Darnton, Robert, Mesmerism and the End of the Enlightenment in France. Cambridge, Mass. 1968. Darnton, Robert, The Forbidden Best-Sellers of Pre-Revolutionary France. New York 1996. Darnton, Robert, «The Literary Revolution of 1789», i Studies in Eighteenth Century Culture 1992, ss. 3–22. Darnton, Robert, The Literary Underground of the Old Regime. Cambridge, Mass. 1982. Dokka, Trond Skard, «Teologisk profesjonsutdanning innen et moderne sekulært kunnskapsparadigme», i Dansk Teologisk Tidsskrift 4, 2011, ss. 45–58. Edgren, Henrik, «Läsebok för Folkskolan – En nationell och nordisk medborgerlig kanon för det sena 1800-talets folkskolebarn», i Vägval i skolens historia. Stockholm 2009, ss. 13–17. Edgren, Henrik, «Menige mans humaniora – Centrala budskap i den första upplagan av Läsbok för Folkskolan», i Esbjörn Larsson og Johannes Westberg (red.), Utbildningens sociala och kulturella historie. Meddelanden från den fjärda nordiska utbildningshistoriska konferensen. Uppsala 2010, ss. 117–146. Edgren, Henrik, Publicitet för medborgsmannavett. Det nationalt svenska i Stockholmstidningar 1810–1831. Uppsala 2005. Eia, Harald, Ole-Martin Ihle og Norsk Rikskringkasting Fjernsynet, Født Sånn Eller Blitt Sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker. Oslo 2010. Flyvbjerg, Bent, Samfunnsvitenskab som virker. København 2009. Foucault, Michel, «What is Enlightenment», i Paul Rabinow (red.), The Foucault Reader. New York 1984, ss. 32–50. Frängsmyr, Tore, Svensk idéhistoria: Bildning och vetenskap under tusen år. Vol. II. Stockholm 2000. Fyfe, Aileen og Bernard Lightman, Science in the marketplace. Nineteenth-Century Sites and Experiences. Chicago 2007. Goerke, Heinz, «Medizinische Ausbildung von teologischen Studenten an der Universität Lund von 1813 bis 1840», i Hans Heinz Eulner et.al., Medizingeschichte in unserer Zeit. Stuttgart 1971, ss. 352–358. Grundtvig, N. F. S., Kirkens Gjenmæle imod Professor Theologiæ Dr. H. N. Clausen. København 1825. Habermas, Jürgen, Borgerlig offentlighet. Dens fremvekst og forfall. Oslo 1997. Hagerman, Maja, Käraste Herman. Rasbiologen Herman Lundborgs gåta. Stockholm 2015. Harrison, Peter, The Bible, Protestantism and the rise of Science. Cambridge 1998. Harrison, Peter, The Fall of Man and the Foundations of Science. Cambridge 2005. Heller, Robert, «Priest Doctors» as rural health service in the age of Enlightenment. I Medical History, 20 (4), 1976, ss. 361–381. Hemstad, Ruth, Fra Indian Summer til Nordisk Vinter. Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen. Oslo 2008.

merethe roos og johan tønnesson Hessen, Dag og Thore Lie, Mennesket i et nytt lys. Darwinisme og utviklingslære i Norge. Oslo 2002. Hjermitslev, Hans Henrik, «Evolution and Education: Appropriations of Herbert Spencer in Scandinavia, 1870–1920», i Bernhard Lightman (red.), Global Spencerism. The Communication and Appropriation of a British Evolutionist. Leiden 2016, ss. 241–265. Hjermitslev, Hans Henrik, «Grundtvigianismens møde med med Brandes og darwinismen», i Kristoffer Garne og Johan Christian Nord (red.), Efter Georg. Virkningshistoriske livtag med brandesianismen. Aarhus 2015, ss. 177–202. Hjermitslev, Hans Henrik, «Protestant Responses to Darwinism in Denmark, 1859–1914, i Journal of the History of Ideas, Vol. 72, 2011, ss. 279–303. Holmberg, Clas Göran, Ingemar Oscarsson og Jarl Torbacke, I begynnelsen (Tiden före 1830), bind 1, i Karl Erik Gustafsson og Per Rydén (red.), Den svenska pressens historia. Stockholm 2000. Hovde, Kjell Olav, Arbeidernes Leksikons litteraturhistorie for fremtiden. En undersøkelse av genreforhandlinger mellom Arbeidernes Leksikon (1931–36) og Aschehougs Konversationsleksikon (1920–25) Med vekt på litteraturhistorieskriving i leksikongenren. Oslo 2009. Krefting, Ellen, Aina Nøding og Mona Ringvej, En pokkers skrivesyge. 1700-tallets dansk-norske tidsskriftskultur mellom sensur og ytringsfrihet. Oslo 2014. Jakobsen, Rolv Nøtvig, Gunnerus og nordisk vitskapshistorie, Oslo 2015. Jansson, Torkel, Adertonhundratalets associationer. Forskning och problem kring ett sprängfullt tomrom eller sammenslutningsprinciper och föreningsformer mellan två samhällsformationer c:a 1800–1870. Uppsala 1985. Jensen, P. A., Læsebog for Folkeskolen og folkehjemmet. Christiania 1863. Lennerhed, Lena, Sex i folkhemmet. RFSUs tidiga historia. Uppsala 2002. Lie, Thore, «The Introduction, Interpretation and Dissemination of Darwinism in Norway during the period 1860–1890», i Eve-Marie Engels og Thomas F. Glick, The Reception of Darwin in Europe. London 2008, ss. 156–174. Liedman, Sven-Eric, «Sweden and Victorian Britain», i The European Legacy 4 (6) 1999. ss. 72–83. Malmeström, Elis, Carl von Linné. Geniets kamp för klarhet. Stockholm 1964. Michalsen, Dag, «Grændseskillet imellem Trykkefrihed og Trykkefrækhed» – Johann Frederik Wilhelm Schlegel, Astræa og trykkefrihetens grenser», i Hilde Sandvik (red.), Demokratisk teori og historisk praksis. Oslo 2010, ss. 197–222. Møller, Jes Fabricius, «Teologiske reaktioner på Darwinismen i Danmark 1860–1900», i Historisk Tidsskrift 2000, ss. 69–91. Nordberg, Kari Hernæs, Ansvarlig seksualitet. Seksualundervisning i Norge 1935–1985. Oslo 2013. Nordby, Trond, Karl Evang. En biografi. Oslo 1989. O’Connor, Ralph, The Earth on Show. Fossils and the Poetics of Popular Science, 1802–1856, Chicago and London 2009. Pinto, Andrés Brink, Med Lenin på byrån – normer kring klass, genus och sexualitet i den svenska kommunistiska rörelsen 1921–39, Lund 2008. Rem, Tore, «Darwin and Norwegian Literature», i Thomas F. Glick og Elinor Schaffer (red.), The Literary and Cultural Reception of Charles Darwin in Europe. London 2014, ss. 160–180. Roos, Merethe, Enlightened Preaching. Balthasar Münter’s Authorship 1772–1793. Leiden 2013.

naturvitenskapen i nordiske offentligheter – fra 1600-tallet til i dag Roos, Merethe, Kraften i allmenn dannelse. Skolen som formidler av humaniora. Bidrag til en historisk lesning. Kristiansand 2016. Roos, Merethe, «Medisinsk opplysning og sosial mobilisering fra prekestolen. Presten som offentlig helse- og sosialarbeider i Danmark-Norge mot slutten av 1700-tallet», i Teologisk Tidsskrift 1 2015, ss. 23–37. Roos, Merethe, «To forsvar for teologien: trykkefrihet og teologiske tekstkulturer i svenske og danske tidsskrifter på slutten av 1700-tallet», i Sjuttonhundratal 2015, ss. 161–182. Sennett, Richard, The Fall of the Public Man. London 2002. Slagstad, Rune, De nasjonale strateger. Oslo 1998. Sjøberg, Svein, Naturfag som allmenndannelse. En kritisk fagdidaktikk. Oslo 1998. Snow, Charles Percy, The two Cultures. London 1959. Sörlin, Sverker og Anders Ekström, All tings mått. Humanistisk kunnskap i framtidens samhälle. Stockholm 2012. Thing, Morten, Kommunismens kultur. DKP og de intellektuelle 1918–1960. København 1993. Thue, Fredrik W. og Kim G. Helsvig, Universitetet i Oslo 1945–1975. Den store transformasjonen, bind 5 i John Petter Collett (red.), Universitetet i Oslo 1811–2011. Oslo 2011. Vig, Ole, «Lidt om Bøger og Læsning», i Folkevennen 1852, ss. 35–48. Wendt, Sofia, Att ställa ut folk Rasbiologi på Stockholmsutställningen 1930, C-uppsats, Umeå universitet (2017). https://umu.diva-portal.org/smash/get/diva2:1090820/FULLTEXT01.pdf. Lest 10.06.2017.