Innhold
Innledning
I denne boken beskriver jeg hvorfor teknologi skal erstatte mennesker og hvordan dette kan og bør skje. Denne påstanden vil kanskje provosere, men realiteten er at vi må vurdere om tjenester som har vært utført av helsepersonell kan erstattes, og kanskje gjøres bedre, ved hjelp av teknologi. Da vil vi samtidig gjøre det mulig å prioritere å opprettholde nødvendige fysiske relasjoner med helsepersonell når det er nødvendig, og slike situasjoner vil også øke.
Teknologi i helsetjenesten betyr ikke at tjenesten skal bli inhuman og styrt av teknologi, men at vi nå har mulighet til få teknologisk støtte på en måte som ivaretar tjenestemottakere, tjenesteytere og pårørende på en god og trygg måte. Det politiske perspektivet har også endret seg fra NOU 2011: 11 og Meld. St. 29 (2012–2013), hvor det politiske budskapet er at teknologi ikke skal erstatte mennesker, til Meld. St. 9 (2023–2024), hvor regjeringen på side 137 erkjenner at «digitale løsninger og innføring av ny teknologi fortrinnsvis skal være personellbesparende og bidra til redusert vekst i personellbehov». Personellbesparende forstår jeg som at teknologi kan overta der hvor det er hensiktsmessig. Det er allerede tilgang til for lite helsepersonell, og vi har gjennom forskning og erfaring sett at teknologi bidrar særlig positivt for tjenestemottakerne (Løyland et al., 2023). For å ivareta alle sider i en digital helsetjeneste må helsepersonell utvide sin kompetanse slik at den også omfatter kunnskap om teknologi. Helsepersonell må forstå hvilke andre elementer som også spiller inn når teknologi skal erstatte mennesker slik at omsorg ivaretas. Det at teknologi skal erstatte mennesker betyr at vi må
forstå på hvilke områder og hvordan teknologi kan gjøre bedre nytte enn mennesker, og vi må ha klart for oss når teknologi ikke kan erstatte mennesker. Den faglige bakgrunnen for boken ligger i mange års erfaring fra undervisning og forskning innen e-helseområdet. Særlig har mitt empiriske forskningsarbeid fra e-helseløsningenes barndom i Norge, Lindås-prosjektet, styrket min forståelse av hvordan teknologi kan erstatte mennesker på en god måte. Dette arbeidet viste hvor essensielt det er at alle i helsetjenesten har tilstrekkelig kunnskap til å forstå hva teknologi kan gjøre, og hva den ikke kan gjøre.
Men, viktigst av alt: Alle som arbeider med tjenestemottakere som bruker e-helseløsninger, må kjenne den enkelte tjenestemottaker og forstå dennes behov, ressurser og preferanser.
Teknologi erstatter mennesker
Selv om teknologi kan og bør erstatte mennesker betyr ikke det at teknologi kan benyttes i alle situasjoner og for alle tjenestemottakere, og det er særlig her tjenesteyteres kompetanse i e-helse kommer inn. Gjennom forskningen i Lindås-prosjektet fikk vi større innsikt i hvilke forutsetninger som måtte være til stede for at tjenesten skulle oppfattes som nyttig. Når brukerne finner at teknologien gir den hjelp de trenger, så aksepterer de teknologien, og dette gjelder for alle involverte: tjenestemottakere, tjenesteytere og pårørende, siden alle disse i stor grad er avhengige av hverandre i det samspillet som e-helse krever. Vi må være åpne for å forstå at teknologi ikke passer for alle, og dette kan ha forskjellige årsaker. Derfor er det hensiktsmessig å forstå hvem e-helseløsninger er nyttige for, når og hvorfor, og i hvilke sammenhenger og situasjoner de ikke fungerer (Berge, 2017a, s. 102–103). Karlsen et al. (2019) fant at e-helseløsninger gir bedre omsorg for hjemmesykepleiens pasienter når det tas hensyn til den enkeltes behov og kontekst, og bruk av e-helseløsninger bidro til å utsette flytting til sykehjem. Flere av tjenestemottakerne i deres studie erfarte større trygghet og sikkerhet og opplevde seg som mer selvstendige.
Forskningsfunn fra Lindås-prosjektet
Forskningen fra Lindås startet opp før e-helseløsninger var kjent i Norge, og planleggingen startet før Hagen-rapporten kom (NOU 2011: 11). Det var i seg selv en stor utfordring å være så tidlig ute, siden verken kommuneledelse,
tjenesteytere eller politikere forstod hva vi snakket om. Men det var en fordel å starte med en såpass liten kommune som Lindås, med ca. 15 000 innbyggere og en særdeles innovativ og positiv hjemmetjeneste. Vi hadde gjentatte runder med informasjon om hva e-helse kunne innebære til tilsatte, ledere og politisk valgte, samt til interessegrupper som eldreforeninger. Vi konsentrerte oss om sensorteknologier, som vi omtalte som omsorgsteknologi, siden dette begrepet ble brukt av Teknologirådet (2009), og fordi velferdsteknologibegrepet enda ikke var introdusert i kommunen (Berge, 2017a).
Studien undersøkte holdninger og tanker om det å bruke omsorgsteknologi før man hadde gjort seg egne erfaringer siden teknologien ikke var tatt i bruk, og erfaringer etter at den var relativt etablert hos tjenesteytere via gjentatte fokusgrupper. På denne måten fikk vi fram om, og hvordan, tanker og forestillinger som man hadde på forhånd stemte overens med de erfaringene man hadde gjort, samt hvordan holdningene endret seg. Tilsvarende viste gjentatte dybdeintervjuer med tjenestemottakere hvordan deres forventninger, bekymringer og forestillinger stemte overens med erfaringene de gjorde etter å ha brukt løsninger i eget hjem. Tjenestemottakerne ble intervjuet før teknologien var installert, etter rundt fem uker for å få innblikk i oppstartvansker, og etter omtrent ti–elleve måneder for å få tak i erfaringene deres og kunne sammenlikne med deres tidligere tanker og forestillinger. Siden pårørende ofte er viktige ressurser og støttespillere ved bruk av e-helseløsninger, ble også disse intervjuet før teknologien ble installert og omtrent ett år etter, av samme årsaker som for tjenestemottakerne.
Felles for alle gruppene var at de hadde både forventninger og bekymringer med tanke på å ta i bruk teknologi. Og alle gjorde seg erfaringer som ofte var helt annerledes enn forventet. De aller fleste opplevde at teknologi gav en trygghet som gjorde at de aller fleste tjenestemottakerne fortsatte å bo hjemme lenger. Den vanligste bekymringen var ikke å mestre teknologien, og denne bekymringen forsvant med erfaring i å ha teknologien i hjemmet sitt (Berge, 2017b)
Funnene fra Lindås-prosjektet bidro til å avklare behovet for kunnskap ved å ta i bruk teknologi, og har bidratt til å styre både videreutdanningen i e-helse ved Høgskolen på Vestlandet og de områder denne boken dekker. Et spennende resultat ved å være tidlig ute med forskningen på et hittil lite kjent felt i helsetjenesten, var å kunne sammenlikne bekymringer og forventninger man hadde før bruk med de faktiske erfaringer de forskjellige gjorde gjennom daglig bruk av teknologien. Det kom fram både realistiske og urealistiske bekymringer, og noen av disse var ikke tidligere beskrevet.
Etter som e-helse blir mer kjent og vanlig, vil disse bekymringene likevel kunne være til stede uten at de blir satt ord på. Det kan derfor være nyttig for den som arbeider med e-helseløsninger å kjenne til disse. Dette er områder som i liten grad vurderes i helsepolitiske dokument, men som kan ha stor betydning for aksept av teknologi og vilje til bruk, og derfor trenger alle som forholder seg til e-helseløsninger å kjenne til dette.
Tjenesteyterne hadde til dels bekymringer for å ta i bruk teknologi fordi de tenkte det ville lette deres egen hverdag og arbeidssituasjon, og at det ville være en belastning for tjenestemottakeren, noe de mente ville være uetisk. Erfaringene de gjorde var at de aller fleste tjenestemottakere var veldig godt fornøyde med å bruke teknologi fordi de erfarte at de ble mer uavhengige samtidig som de kjente på større trygghet (Berge, 2017a). Tjenesteyterne var også tilbakeholdne med at personer med demens skulle få teknologi fordi «de skjønner ikke hvordan de skal bruke den». Her ble tjenesteyterne overrasket over hvordan teknologien kan tilpasses den enkeltes evne til samhandling med teknologien, eller som regel mangel på denne. Tjenesteyterne erfarte at helsepersonells kompetanse om teknologien var helt essensiell for å kunne vurdere og bestille de rette e-helseløsningene til den enkelte tjenestemottaker. Helsepersonellet i alle funksjoner erfarte også at de kunne stole på at teknologien alarmerte når den skulle. Det var en lang periode et frustrasjonsmoment for tilsatte i hjemmetjenesten at det kom mange unødvendige alarmer fordi teknologien ikke var tilstrekkelig tilpasset den enkelte. I tillegg var det utfordringer med kommunens elektriske infrastruktur, som stort sett bestod av elektriske tilførselsledninger i luftspenn, særlig gjaldt dette til eldre hus. Luftspenn er sårbare for lynnedslag, og dette medfører stor risiko for at sårbar teknologi blir slått ut (se avsnittet om lyn og overspenning i kapittel 6). Det kom mange alarmer på grunn av at lynet slo ut sentralenheten i boligen. Tjenesteyterne opplevde mer arbeid og ikke mindre som følge av at kommunen tok i bruk teknologi, men de erfarte også at teknologien var til nytte for tjenestemottakerne. Derfor aksepterte de merarbeidet som en del av «barnesykdommene» som de regnet med ville forsvinne med mer kompetanse og gjerne bedre teknologi (Berge, 2017a).
Tjenestemottakerne var bekymret for at de kunne komme til å ødelegge teknologien som de hadde svært stor respekt for. De ble alle positivt overrasket over at det var lite de kunne ødelegge, og som en sa: «Jeg tror ikke jeg klarer å ødelegge den.» Tilsvarende var de bekymret for å tilkalle hjelp uten at det var strengt nødvendig, for de hadde stor respekt for hjemmetjenestens arbeidspress. Kommunen hadde store avstander mellom tjeneste-
mottakerne, og de fleste visste at de ville forbruke mye tid om de utløste en alarm. For flere var det en lettelse å oppdage at responstjenesten svarte og kunne avklare flere situasjoner uten at det utløste utrykking av noe slag. Det skal sies at det tok tid og erfaring å komme dithen, for e-helseløsningene var også nye for responstjenesten (Berge, 2018). Det ble klart at det ofte var nødvendig for noen av tjenestemottakerne å gjøre egne erfaringer med teknologien før de gikk inn på en mer permanent løsning. Det var også nødvendig for helsetjenesten å forklare godt rekkevidden av hva som skjer.
Redsel for unødvendig utrykking fra helsetjenesten er også en kjent grunn til at mange ikke benyttet trygghetsalarmene som enkelte allerede hadde fra før. En dame fortalte at hun ikke ville risikere at både sykebil og lege stod på døren fordi hun hadde kommet til å trykke på knappen. «Så derfor ligger den trygt i nattbordskuffen slik at det ikke skal gå noen alarm fra meg.» Det er ikke mye hjelp i en trygghetsalarm brukt på denne måten (Berge, 2017a).
Dessverre er dette en erfaring mange i hjemmetjenesten deler: Trygghetsalarmen blir liggende i en nattbordskuff og er ikke med når det er behov for den, eller tjenestemottaker tør ikke trykke, eller foretrekker å vente siden hjemmetjenesten er ventet en gang i løpet av formiddagen.
E-helse i Norge
Digital teknologi har i løpet av de siste 30 årene endret samfunnet på en måte som kan sammenliknes med den industrielle revolusjon. Samfunnsendringene er enorme på flere områder på grunn av elektroniske data, eller digital teknologi. Digital teknologi gjør det mulig å skape, administrere, dele og analysere data med rett informasjon til rett person til rett tid, og det på en svært raskt og nøyaktig måte med svært lave kostnader (OECD, 2019a).
Digitalisering er et politisk initiativ og har vært et stadig større satsingsområde innen helsetjenesten i Norge siden 2011 (NOU 2011: 11). Helsetjenestene har behov for, og etterstreber, digitalisering av tjenestene, men helsetjenestene har likevel hengt etter innen digitalisering, også i Norge (OECD, 2019a).
Det er behov for endringer på mange områder, blant annet når det gjelder standardisering. Direktoratet for e-helse var et selvstendig direktorat fra 2016 fram til januar 2024, da de ble omorganisert, og arbeidet med e-helse ligger nå under Helsedirektoratet. E-helsedirektoratet har publisert flere rapporter fra sitt arbeid. De arbeidet blant annet med å legge til rette for at internasjonale standarder skulle bli obligatoriske (Direktoratet for e-helse, 2021b), men dette arbeidet har vist seg både omfattende og tidkrevende. På
den menneskelige siden er det behov for at e-helse blir en tydelig del av den standardkunnskap helsepersonell kommer ut med etter endt utdanning. Her skal de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) fra 2019 bidra, men foreløpig er det store variasjoner i hvordan forskriftene vektlegger digital kunnskap i fagene (Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning, 2019; Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning, 2019; Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning, 2019). Det er også store forskjeller i hvordan det undervises i e-helse og hvordan temaet integreres i undervisningen og i fagdisiplinen. Det er særlig en utfordring når underviserne i helse- og sosialfagutdanningene ikke er oppdatert på de digitale tjenestene som studentene møter og forventes å beherske ute i den kliniske hverdagen, enten det er i kommune- eller spesialisthelsetjenestene.
Digital teknologi endrer helsetjenestene, og vi erfarer per i dag bare starten av de endringer vi kan forvente framover. Fokuset på hvordan teknologi øker mulighetene i helse- og omsorgstjenestene startet for alvor med NOU 2011: 11, det første norske helsepolitiske dokumentet som drøftet mulighetene ved å ta i bruk kjent teknologi på nye områder. I løpet av de første ti årene var det relativt stor utbredelse av velferdsteknologi i landet, men det er fremdeles betydelige forskjeller kommunene imellom (Helsedirektoratet, 2021c). Teknologi har vært til stor hjelp i for eksempel kommunehelsetjenesten, hvor flere, særlig eldre, kan fortsette å bo i eget hjem ved at tryggheten deres blir ivaretatt (Helsedirektoratet, 2021b; Karlsen et al., 2019). Men digitale tjenester gir også nye muligheter for personer som trenger oppfølging fra spesialisthelsetjenesten (Meld. St. 7 (2019–2020)) gjennom for eksempel digital hjemmeoppfølging (Løyland et al., 2023).
Demografiske framskrivninger av sammensetningen i befolkningen tvinger fram behovet for å tenke nytt rundt tilbudet av helse- og omsorgstjenestene. Lavt antall barnefødsler over flere tiår resulterer i at det blir stadig færre i yrkesaktiv alder, samtidig som etterkrigstidens store barnekull pensjoneres. Dagens eldre har generelt bedre utdanning, bedre helse og bedre økonomi enn tidligere, og har i stor grad vilje og evne til å klare seg selv (Statistisk sentralbyrå, 2020a). Dette gir et godt utgangspunkt for å ta i bruk digital teknologi sammen med tilrettelegging av den enkeltes hjem, eventuelt sammen med andre tjenester. Teknologi endrer tjenestene. Selv om mange får bedre muligheter, er det også noen som faller utenfor og som dermed står i fare for å få et dårligere tilbud. Digital kompetanse i helsetjenesten må også inkludere at man sjekker ut hvorvidt løsningene som
planlegges kan føre til at noen får dårligere tilgang til tjenestene, og hvordan disse personene da kan ivaretas.
I Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan, som kom i november 2019, brukes begrepet «pasientens helsetjeneste». Planen legger stor vekt på at pasienten selv er aktiv, og at tjenestene oppleves sammenhengende mellom de forskjellige etatene. Videre legger denne planen enda større vekt på at pasienten skal få tjenestene i sitt eget hjem. Dette forutsetter altså at pasienten, tjenestemottakeren, møter en helhetlig tjeneste uansett behov, i hjemmet eller i ulike institusjoner, og at overgangen mellom disse oppfattes å være sømløs. Den helsepolitiske satsingen har beveget seg stadig mer fra institusjonsbaserte til hjemmebaserte tjenester, som igjen vil påvirke hvordan framtidige tjenester planlegges. I den aller nyeste nasjonal helseog samhandlingsplanen som kom i mars 2024, introduseres begrepet Vår felles helsetjeneste (Meld. St. 9 (2023–2024)). Her er retorikken ytterligere styrket mot at helsetjenesten følger oss hele livet og involverer flere forskjellige aktører, disipliner og etater, som alle skal samhandle for å yte bedre helsetjeneste til vårt felles beste. På denne måten skal helsetjenesten oppleves som god, trygg og likeverdig for alle i helsetjenesten, uansett rolle, alder, kjønn og bosted. Uttrykket «vår felles helsetjeneste» favner hele helsetjenesten og hele befolkningen og legger stor vekt på at samhandling er nødvendig for å oppnå vårt felles mål om å leve i et helsefremmende samfunn.
I sykehus gir teknologi store endringer, blant annet ved at flere undersøkelser, behandlinger og oppfølginger av pasienter nå skjer i hjemmet. Dette gjelder særlig pasienter med kroniske sykdommer som tidligere måtte legges inn på sykehus. Løsningene krever samarbeid mellom pasient og helsepersonell, og resultatene så langt indikerer at flere opplever mestring (Helsedirektoratet, 2021b). Pasienten får større ansvar for egen oppfølging, hvilket gir bedre kunnskap og forståelse av egen situasjon og sykdom. Tett oppfølging fra helsepersonell når det er behov for det bidrar til at pasienten får støtte til å forstå situasjonen, bli trygg og etter hvert oppleve mestring, større trygghet og kan klare seg med mindre kontakt med helsepersonell.
Generelt ønsker den enkelte å ha større kontroll over egen helse. Dette ser vi blant annet igjen på antallet besøk på helserelaterte nettsider og nedlastninger av helserelaterte apper til smarttelefon. Fra 2007 til 2017 mer enn doblet antallet besøk på helserelaterte nettsider seg. I løpet av fire år, fra 2013 til 2017, økte antallet nedlastninger av helserelaterte apper fra 1,7 milliarder til 3,7 milliarder (OECD, 2019a). Disse tallene er fra før koronapandemien, og vi vet at pandemien bidro ytterligere til at digitale medier ble tatt i bruk.
Teknologi er en del av hverdagen vår, og noe vi gjerne tar i bruk som den største selvfølge uten at vi tenker på at vi «implementerer teknologi». Det er likevel ikke en uoverveid handling vi gjør. Vi har en formening om at vi ved å bruke nettopp denne teknologien kan gjøre ting enklere eller bedre. Med andre ord, vi tar i bruk teknologi for bedre å utnytte vårt potensial eller bedre vår arbeids- eller livssituasjon (Müller, 1990). Vi gjør dette fordi vi forventer å få nytte av nettopp denne teknologien. Det hender likevel at vi ikke får den nytten eller gleden vi hadde forventet, noe som resulterer i at teknologien enten ikke blir brukt som planlagt, eller ikke blir brukt i det hele tatt. Når teknologi skal vurderes inn i en større sammenheng vil vurderingene kunne likne på de man gjør individuelt og som privatperson, men i tillegg kommer flere komponenter og flere aktører som påvirker hvilken nytte teknologien får. Det er nytten av teknologi som avgjør om vi bruker den, ikke teknologien i seg selv. Boken søker å forklare samspill og sammenhenger mellom involverte aktører og elementer gjennom å bruke modeller. Slike modeller kan gjøre det enklere å forstå hvordan endringer oppstår som følge av å bruke teknologi, og hvordan disse igjen påvirker både oss som brukere av teknologi og våre omgivelser (se kapittel 3 for mer om dette). Teknologi og hvordan den brukes henger nøye sammen med den øvrige samfunnsutviklingen, og dette diskuteres i kapittel 4.
Teknologisk utvikling gir muligheter på nye arenaer. Blant disse er hjemmet en svært viktig arena og et helsepolitisk satsingsområde. Nasjonal og internasjonal forskning viser hvordan teknologi kan brukes i hjemmet for å bedre menneskers mulighet til fortsatt å bo trygt i eget hjem. Hjemmet er i seg selv en viktig medspiller i bruk av teknologi for å oppnå helsepolitiske mål (Berge, 2017b; Bowes & McColgan, 2013; Peek et al., 2015), og hjemmets betydning diskuteres i kapittel 5.
For å ta gode avgjørelser i e-helse, er det nødvendig å ha grunnleggende teknologiforståelse, og denne kommer i kapittel 6. Denne kunnskapen utvikles videre i fagspesifikk retning i kapittel 7 og 8 gjennom blant annet å vise modeller for å overføre helsepersonells behovsbeskrivelser til skisser å vurdere e-helseløsninger ut ifra. Når mennesker skal samhandle med teknologi er det mange forhold som spiller inn og som man må ta hensyn til ved planlegging og tilpasning av e-helseløsninger. I kapittel 8 bygger boken på de tidligere kapitlene for å vurdere, tilpasse og teste teknologi for den enkelte tjenestemottaker. Boken kommer inn på hvordan design virker inn på bruken av teknologi i kapittel 9. Brukergrensesnittet har direkte innvirk-
ning på hvordan teknologi brukes og aksepteres av den enkelte. I kapittel 10 vil en også bli klar over hvor viktig det er å samhandle med ulike aktører fra forskjellige disipliner. Slike tverrfaglige samarbeid er helt nødvendige for å få best nytte av teknologi i helsetjenestene, men de har vist seg å være svært utfordrende. Kapittelet omhandler videre hvordan den enkeltes perspektiv, som tjenestemottaker, tjenesteyter og designer, medfører at situasjoner vurderes forskjellig og hva som bidrar til hvorvidt man aksepterer og da bruker teknologien (Berge, 2016; Karlsen et al., 2019; Peek et al., 2016).
Teknologi for bruk i helse- og sosialtjenestene skal vurderes, anskaffes og implementeres i organisasjoner av forskjellig størrelse og egenart. Boken vil gi et godt grunnlag for å forstå hvilke vurderinger som må gjøres for å gå videre med å implementere e-helseløsninger. Det finnes flere tilnærminger, modeller og rammeverk for implementering som har vært brukt innen e-helse. Se for eksempel Greenhalgh (2018), Prahalad og Ramaswamy (2004) eller Rogers (2003), samt KS sitt Veikart for tjenesteinnovasjon som en praktisk tilnærming (KS, 2018).
Kunstig intelligens (KI) har begynt å innta helsetjenesten, men her har vi nok bare sett starten. Kapittel 11 omhandler noen erfaringer fra KI i helsetjenesten, og kapittel 12 omhandler etikk. Etikk ligger til grunn for alle tiltak og vurderinger som gjøres innen helse- og omsorgstjenesten, også når det gjelder å ta i bruk teknologi. Leseren vil utfordres både faglig og personlig når det gjelder å ta i bruk teknologi, og må gjøre vurderinger innenfor det til enhver tid gjeldene lovverk. Boken vil ta opp generelle problemstillinger rundt hva som er mulig teknologisk og hvordan den enkelte må ha en høy faglig og etisk bevissthet ved å bruke, men også ved ikke å bruke, tilgjengelig teknologi.
Brukerhistorier
I boken blir du kjent med et knippe mennesker som hver på sin måte har utfordringer hvor teknologi kan bidra til å gjøre tilværelsen tryggere og/ eller enklere. Disse blir kort presentert nedenfor, og vil kunne brukes i sine relevante sammenhenger for å konkretisere en situasjon. Noen blir brukt i boken, og andre kan leseren bruke som utgangspunkt for å konkretisere egne problemstillinger.
Flere ser på e-helse som et viktig bidrag inn i god eldreomsorg for de som kan og som ønsker å klare seg mest mulig på egen hånd. Dette er årsaken til at «Inger» velges. Hun representerer mange av dagens og framtidens eldre.
Hun er ressurssterk, har et etablert nettverk av familie og venner og ønsker ikke å involvere helsetjenesten.
Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) er ifølge WHO (2023a) den sykdommen som øker raskest i verden, og antas å være den tredje største dødsårsaken om få år. Tobakksrøyking er en viktig årsak til kols i høyinntektsland som Norge. Kols lar seg ikke helbrede, og selv om symptomene kan lindres, forårsaker sykdommen dårlig livskvalitet og angst hos mange, særlig i dårlige perioder. Mange kan ha nytte av tett oppfølging av helsetjenesten uten at de trenger å ligge inne på sykehus, og derfor er «Jan» en av brukerhistoriene som presenteres.
Alzheimers sykdom er den vanligste formen for demenssykdom og antas å forårsake 60 til 70 prosent av demenstilfellene. Sykdommen kan opptre tidlig, og sykdommen legger store begrensninger på personen selv og de nærmeste. Demenssykdom er den syvende vanligste dødsårsaken i verden, og WHO (2023b) hevder at demens i særlig grad belaster kvinner fordi de ofte bærer omsorgsbyrder på grunn av demens i nær familie. Dette er årsaken til at en av brukerhistoriene handler om «Per» og «Kari».
«Inger» 80 år
Getty Images.
Inger er 80 år og oppfatter seg selv som frisk og sprek. Hun bor i egen leilighet med balkong i femte etasje i en nyere blokk. Det er heis i blokken, men Inger går som regel trappene både opp og ned. Inger jobbet som sekretær i en større bedrift til hun var nesten 70 år, og hun er vant til å bruke digitale hjelpemidler. Hun har vært enke siden hun var 56 år, og hun sier at det å bli enke så tidlig var medvirkende årsak til at hun stod lenge i jobb. Inger har to sønner, en bor i samme by, og den andre bor i nabokommunen, en times kjøretur unna. Inger har seks barnebarn og fire oldebarn. Hun har jevnlig kontakt med familien, som regel via FaceTime eller WhatsApp på smarttelefon eller nettbrett. To av barnebarna studerer i byen, og de er innom henne nesten hver uke. Inger går tur med