Reisebrev fra hjemmekontoret

AV HENNING CHRISTENSEN

Oppvasken tårner seg opp, legger jeg merke til. Jeg har sovet lenge, klokken nærmer seg 12 denne lørdagen midt i november. Men kaffen er satt på. Jeg skal drikke kaffe. Kanskje fikse denne oppvasken. Ellers er det ikke lagt en eneste plan for dagen. Sosialt liv må jo begrenses. Julehandelen kan tas senere. Ikke er det Premier League på TV heller denne helgen. Alt handler om UEFA Nations League. Forbanna Nations League. Forbanna landslagspause. Igjen kalles spillerne hjem til sine coronabefengte hjemland for å reise til andre coronabefengte land og spille enda mer coronafotball, i et stadig coronatrangere kampprogram. Samtidig som et visst virus igjen sprer seg – raskt – og samtidig som en stadig strengere Raymond Johansen holder et hissig grep om tilværelsen her i Oslo.

Det norske nyhetsbildet og den norske Twitter-debatten denne helgen herjes av coronadramatikk rundt våre egne landslag. Kvinnene har fått to kamper avlyst og utsatt. To herrelandskamper er også avlyst, mens fotballforbundet har sett seg nødt til å kalle inn et nødlandslag til en tredje kamp, et Nations League-oppgjør borte mot Østerrike. Et Østerrike som nettopp har gått inn i lockdown. Våre beste menn er blitt til et knippe

mindre kjente menn, og kanskje for noen helt ukjente menn, som sendes rett inn i østerriksk coronakaos. Litt av en måte å få sin landslagsdebut på.

I England sytes det igjen og igjen om det økte presset på spillerne som følge av det intense, spekkede kampprogrammet. Nye meldinger om strekkskader, slitasje, brudd og utmattelse tikker inn konstant. Hele forsvarsfireren til Liverpool er visst satt ut av spill nå (som egentlig ikke gjør noen ting). Og om noen dager kommer vel Édouard Mendy, Thiago Silva, N’Golo Kanté, Hakim Ziyech og Timo Werner alle ruslende inn på kontoret til Frank Lampard med legeattester som sier at de må ty til hjemmekontor de neste ti dagene.

Coronaviruset, altså. Det forbanna coronaviruset.

2020 er blitt coronavirusets år. Viruset har forsynt seg grovt av tilværelsen vår. Det var ikke nok med den virkelig store bølgen tidligere i år, da det tok ufattelig mange menneskeliv, snudde totalt rundt på våre samfunn, hverdager og normale rutiner, og satte fotballen på vent. En ny bølge er slått inn, bortimot over hele verden, og vi er også i Norge igjen i en form for lockdown. Utelivet har låst dørene, og fra Erna Solberg og Bent Høie er oppfordringen mer eller mindre å begrense den sosiale kontakten til et absolutt minimum. Igjen.

Så her sitter jeg. Alene, hjemme hos meg selv. Det er ikke så stort, her jeg bor. Kort vei til kaffen, kort vei til oppvasken, kort vei til sofaen, kort vei til sengen. Alt er innenfor rekkevidde fra hjemmekontoret jeg har

stablet sammen. Noen utmerkelse for ergonomisk teft vinner jeg aldri, men det er her jeg sitter det meste av tiden nå. På hjemmekontor.

Det er også fra hjemmekontoret jeg nå følger det som skjer i fotballens verden. Puben er stengt. Mine kolleger ser jeg ikke lenger. Å treffe kameratgjengen for en ettermiddag med pils, pølser og tippelapp går heller ikke. Og det er selvfølgelig helt uaktuelt å reise til London nå. Det skulle tatt seg ut.

Det er den ekstra PC-skjermen jeg fikk av arbeidsgiver til lockdownen i mars, det er kaffekoppen fra forleden dag, det er planene om ny kaffe og å fikse oppvasken, det er Twitter og VG-sporten, og det er meg.

Det er også langt mindre tid mellom hver kamp som vises. Det går match på TV omtrent daglig. Gjerne fra noe betydelig mer spennende enn Nations League. All Premier League-fotball er egentlig spennende. En skulle tro dette hjelper til med å fylle all den ekstra tiden man får hjemme med myndighetenes coronatiltak. Dessverre, kjenner jeg på nå, etter et utall måneder med coronakrise overalt, at fotballen, den norske, den engelske, Premier League, all fotball, gradvis blir bittelitt kjedeligere og kjedeligere. Det blir rett og slett litt for mye fotball litt for fort. Bedre blir det overhodet ikke av at kampene vises med fake lyd. Tribunene er jo tomme – alle supporterne sitter hjemme, på hjemmekontor. Og så kommer det tilsynelatende uendelige VAR-kaoset. Bruken av lupe på hver eneste offsidereprise frustrerer bare nå.

Det frister å koble helt av for en periode. Å hoppe av den knirkende barkrakken som tidligere tjenestegjorde som midlertidig sitteplass på en eller annen hytte, og som siden mars har hatt hele min vekt på seg i et flertall av døgnets timer omtrent hver dag. Å kle på seg munnbind og legge ut på en god, gammeldags spasertur. Utfordre skjebnen bittelitt.

Eller å faktisk gå løs på den oppvasken.