© Commentum Forlag 2017 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282334198 Omslagsillustrasjon: Gabriel Ask Nicolaisen Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Siw B. Nicolaisen
MED RØYKESLUTTFORMELEN SOM VIRKER
… og noen refleksjoner rundt fenomenet røyking på veien
2017
Mitt navn er Siw og jeg var en røyker, en nikotinavhengig, i 30 år. 1. juni 2015 la jeg bort det som hadde tatt mer av min tid enn noen annen vane. Det har vært en underlig og vanskelig reise, men det har også vært forbausende enkelt. Motstridende, men likevel sammenfallende. Enkelt, fordi gevinstene jeg fikk ved å slutte med nikotin var så mange. Dessuten fulgte det ikke smerter ved avvenningen, ingen forferdelige medisinkurer eller traumatiske abstinenser, og selve nikotinslutten tok heller ikke ekstra tid. Tvert om, jeg fikk bedre tid. Vanskelig, nettopp derfor. Jeg fikk tid jeg ikke helt visste hva jeg skulle fylle med. Pauser jeg ikke helt skjønte vitsen med. Dessuten ble jeg frarøvet et viktig belønningssystem. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor fylte nikotinvanen meg så veldig og totalt? Som en hviskende god venn, støttende og fortrolig når jeg behøvde det. Men samme stemmen forvrengtes og ble lokkende og forførerisk når jeg bestemte meg for «aldri mer» … Da viste nikotinmonsteret sitt sanne ansikt. Overbevisningen. Den forræderriske stemmen. Fornuften og sunn bevegelsesglede. Styggen på ryggen. Motpolene som rev og slet. Uansett var dette noe jeg måtte gjennom, det visste jeg, men jeg håpte hele tiden at det ikke kom til å kreve mer av meg enn det jeg hadde å gi. Jeg var kommet til et punkt der det å fortsette å røyke ikke lenger var et alternativ.
— 6
Hvem henvender jeg meg til? Jeg henvender meg til deg som ønsker å slutte med røykevanen, men som ikke vet hvordan. Til deg som har gjennomført en rekke mislykkede sluttforsøk og til deg som aldri tidligere har forsøkt å slutte, men som ønsker å gjøre det nå. Jeg henvender meg til den notoriske røykeren, en slik som jeg selv var. Til festrøykeren og til jojo-røykeren. Jeg henvender meg også til deg som sluttet for lenge, lenge siden, men som trenger påfyll for å beholde kraften i avgjørelsen. Underveis i skriveprosessen har jeg hele tiden bilder i hodet mitt av den jeg skriver til og som jeg ønsker skal lese og dra nytte av mine erfaringer, mine refleksjoner og mine ord. Mottakeren er en ungdom på 15 som vurderer å begynne å røyke fordi det ser tøft ut. En middelaldrende kvinne som har begynt å plages med tung pust og morgenhoste. Det er en eldre herre som har røykt siden han var 11 år, kun fordi røyken var tilgjengelig og han den gang ikke hadde noen god grunn til å la være. Alle andre røykte jo. Jeg henvender meg til deg som har røykt mye og til deg som har røykt litt. Til deg som plages av skam og dårlig samvittighet over uheldige prioriteringer, og til deg som ikke kneler under den slags føleri, men bekymrer deg over helsa. Dersom du er en ikke-røyker, men er nysgjerrig på hva som foregår i en røykehjerne, henvender jeg meg
7 —
til deg også. Her kan du virkelig få ristet på hodet og himlet med øynene, for røyketankene er ofte helt uten logikk for en som ikke har kjent på røykeabstinenser og røykevanen selv. Har du et menneske som røyker i livet ditt som du respekterer og elsker høyt, kan du også ha god nytte av å lese boken. Kanskje har du gjort en mengde hjelpeforsøk som strandet på grunn av irritasjon og til dels aggresjon fra den du ønsket å hjelpe. Her vil du kunne lese hvorfor det ble slik og hvor det ble av all den takknemligheten du hadde regnet med skulle komme. Gjennom å forstå røykerens tanker og virkelighet, vil du enklere kunne tilby riktig hjelp og riktige ord på en fornuftig måte.
— 8
Røykesluttformelens fem trinn til balansert røykeslutt Boken både begynner og avsluttes med disse fem trinnene, og man kan godt si at de utgjør selve essensen i bokens innhold. For meg, i min røykesluttprosess, har trinnene vært helt avgjørende og hovedårsaken til suksess. I tillegg til å være et resultat av egne erfaringer er de en oppsummering av kunnskapen jeg har fått gjennom litteratur om røykevaner, nikotinavhengighet og samtaler med mennesker som har forsøkt å slutte, både med og uten hell. For å få skikkelig utbytte av boken og dens innhold, er det viktig å bruke god tid på å sette seg ordentlig inn i trinnene, lese dem, forstå dem og, ikke minst, bruke dem. Dette vil du trenge dersom du skal slutte med røykevanen ved hjelp av røykesluttformelen: 1. Fremtidslutt. Sett sluttdato litt frem i tid. Bruk tiden frem til D-dagen ved å kjenne på ubehaget (hoste, slim, det å bli sett (uglesett)) når du røyker. Kjenn lukten, legg merke til alle sigarettene som ikke er gode, men som du likevel røyker ferdig. Husk hvordan det er å stå ute i kulden. Tygg på følelsen av å være en dårlig rollemodell for barn og barnebarn. 2. Bruk tiden frem til sluttdato ved å reflektere rundt røykens rolle i livet ditt. Hvor mye tid du har brukt på røykeaktiviteten, viktige begivenheter og øyeblikk du har prioritert bort for å røyke, begivenheter der du burde
9 —
vært mer mentalt tilstede (for eksempel dåp og konfirmasjoner), men i stedet satt og lengtet etter en røyk. Alt stresset som følger med å alltid måtte skape en mulighet for å røyke, uansett hvor og når. Røykens rolle i din barndom, din nåtid og fremtid. Bli bevisst! 3. Velg en aktivitet å fylle tidshullet med (-1 + 1 = Balanse). En aktivitet som gir deg glede og mening og som det er mulig å bruke tid på daglig. 4. Vær like dedikert til denne aktiviteten som du tidligere var med røykingen. For min del finnes det få, eller ingen dager, som er for dårlige til trening. Du våknet aldri opp en morgen og tenkte: «Føler meg litt laber i formen i dag. Tror jeg dropper røykingen, så kan jeg heller røyke dobbelt i morgen.» Husk: Dersom du var en 20-om-dagen-røyker brukte du to timer hver bidige dag på å røyke. Nesten uansett hvilken aktivitet du velger å bytte røyken med, kommer den ikke til å kreve like mye tid. 5. Ikke tenk at du skal i mål. Dette er en endring for hele livet, så venn deg like godt til det, først som sist. Det finnes ingen tidspunkt hvor du er ferdig med et røykestopp. Har du sluttet, så har du sluttet. Det vil ikke komme en dag om ett eller to år hvor du er i mål og kan tenke: «Ååååå, endelig er jeg ferdig med å slutte. Nå skal det bli godt med en røyk.»
— 10
Røykesluttformelen som fungerer Gjennom egen erfaring som aktiv røyker i tretti år, som ivrig medlem av røykeflokken og nysgjerrig observatør av fenomenet røyking og røykeslutt, har jeg kommet frem til den eneste formelen som viser seg å virke. Den eneste som virker gang på gang. Tragiske 9 av 10 røykesluttforsøk mislykkes, uten at dette nødvendigvis sier noe om røykernes generelle viljestyrke. Det er de tradisjonelle røykesluttmetodene det er noe feil ved, ikke røykeren selv.
-1 + 1 = Balanse Dette er ikke et regnestykke fra småskolen, men formelen på en suksessfull røykeslutt. Enkel og grei, og uten avanserte elementer. Det kan se ut som en utopisk forenkling av et av verdens mest gjennomgående avhengighetsproblemer, men det krever mye egeninnsats og et sterkt ønske om å stoppe for at regnestykket skal gå i balanse. Det er alltid enklere å tenke gjennom og snakke om store endringer, enn det er å gjennomføre dem. Tanken er, at dersom du tar bort noe (røykeaktiviteten), må du legge til noe (annen aktivitet) for å hindre en ubalanse i tid, fokus og aktivitetsvolum. For å klare å ta bort noe så omfattende og tidkrevende som røykeaktiviteten, må du først bli bevisst på hva det å
11 —
røyke innebærer: Tanker, fakta, påvirkning, selvbedrag og skylapper. Den fysiske og psykiske avhengigheten og forskjellene mellom dem. Refleksjonene rundt røyking som fenomen har fått stor plass i boka, men det er ikke uten grunn at jeg har valgt å bygge den opp på denne måten. Det å ha reflektert over hva røyking har betydd i livet ditt, både i oppveksten som observatør og i voksen alder som aktiv røyker. Mønster du har sett, røykevaner, røyketanker, røykerelaterte hendelser, unnskyldningene og bortforklaringene overfor deg selv og andre. Det kan virke unødvendig, men jeg lover at ettertanken er verdt det. Alle elementer er viktige å få satt på plass og hengt opp på de riktige knaggene før du kan ta neste steg. Ta oppussing som sammenligningsbilde. Det er helt nødvendig med et godt grunnarbeid for å oppnå et godt resultat. Slurver man vil sluttresultatet bli deretter. Når jeg beskriver de refleksjoner og tanker jeg har gjort rundt fenomenet røyking i mitt eget liv, er det viktig at du setter av tid til å gjøre det samme. Antakelig deler vi mange av de samme bildene og beskrivelsene. Hensikten ved refleksjonene rundt røyk og røyking er at du skal se at det er en latterlig, unaturlig og unødvendig aktivitet. Det å skifte «briller» kan gjøre røykeslutten enklere, fordi det med ett vil virke logisk og som det eneste riktige å gjøre. I andre del av boken går jeg mer inn på mine egne erfaringer. Hvordan jeg ble en røyker, var en røyker, sluttforsøkene som ikke fungerte, og til slutt mine følelsesmessige utfordringer og seire i de første månedene som ikke-røyker. Jeg benytter meg av løping som eksempel underveis, men her er det viktig å understreke at du fyller inn med ditt valg av tidsfyll. Det kan være hva som helst. Børst støv av en gammel interesse fra ungdomstiden, eller forsøk noe helt nytt. Det viktigste er at aktiviteten er — 12
lystbetont, bringer deg glede og at du ønsker å bruke tid på den. Igjen, tar man noe bort, må man legge til noe for å få balanse i regnskapet. Nikotinsuget er en av de følelsene eller opplevelsene man ikke kan kjøpe seg fri fra. Det spiller ingen rolle hvor mange penger du har på bok, om du er konge eller fant, bor i et skur i Bangladesh eller på en vingård i Nice. Nikotinmonsteret er kanskje uhyrlig og vanskelig å ha med å gjøre, men det er rettferdig og gjør ikke forskjell på folk. Nettopp derfor ligner mine røykeerfaringer på dine røykeerfaringer og motsatt. Jeg skriver ikke en bok om min røykeslutthistorie fordi den er spesiell. Jeg skriver om den nettopp fordi den ikke er det. Når jeg velger å by såpass raust av meg selv, er det for å bruke mine erfaringer underveis som et verktøy du kan kjenne deg igjen i. Selv om detaljene oss imellom er ulike, vet jeg at røykere i stor grad sliter med de samme utfordringene. De som har sluttet å røyke har ord på seg for å være gretne, moraliserende bedrevitere med fingeren hevet mot nesen til alle som fremdeles røyker. Veldig irriterende folk. Slik ønsker jeg ikke å være, og slik ønsker jeg ikke å fremstå. Så derfor er ikke dette ment å være en irettesettende bok, ei heller en moraliserende finger rettet mot røykere og nikotinavhengige. Det vil forekomme skildringer av de negative konsekvensene ved det å røyke, men kun som fakta – ikke som skremselspropaganda. La det være hevet over enhver tvil: Jeg elsket å røyke! Jeg mener, virkelig elsket å røyke. Røyken har fulgt meg tettere enn noen eller noe annet. Gjennom triste tider, gjennom virkelig tunge stunder, under grubling, for å holde fokus. Uansett tilstand – røyken har vært der. Og jeg har elsket det. Fullt og helt – med hele mitt hjerte. Gjennom tretti år har jeg røykt mer enn jeg har gjort det meste annet. Jeg har røykt oftere enn jeg har spist, jeg har røykt oftere enn jeg har gått på do og jeg har 13 —
røykt oftere enn jeg har klemt mine nærmeste. Det sier litt. Og når man ønsker å legge denne vanen på hyllen, skjønner man at det ikke kommer til å bli enkelt. Dette er en virkelighetsbeskrivelse for veldig mange røykere Tittelen på boka, Fra røykerom til maraton, avslører to ting: At jeg nå er en ikke-røyker og at jeg har begynt å løpe. Den som håper på en oppskrift på hvordan de på minst smertefulle måte kan gå fra røyking til løping, vil bli skuffet. Løping ble mitt helt nødvendige tidsfyll når jeg plukket bort den tidkrevende røykeaktiviteten. Ditt valg av erstatningsaktivitet kan vel være noe helt annet. Du har alt å vinne og ingenting å tape. Det er dette jeg ønsker å vise når jeg skildrer gode øyeblikk jeg har hatt gjennom løpingen. Skammen er en følelse røykere deler. Skam over dårlige valg og feilprioriteringer. Alt det vi valgte bort de gangene vi heller valgte røyken. Selv om våre historier på mange måter er ulike, vil skamfølelsen likevel være en fellesnevner. Den følelsen er et viktig element å ta med i det store regnestykket når fordelene og ulempene ved røyking skal gjøres opp.
-1 + 1 = Balanse Det har lenge vært en vedtatt sannhet i gamle røykesluttmetoder at man helst ikke skal plages med mer enn én utfordring når man skal slutte å røyke. «Jeg orker ikke å tenke på vekten eller formen. Akkurat nå må jeg KUN konsentrere meg om røykeslutten.» Min erfaring og min påstand er at denne holdningen virker som en revesaks på røykeslutteren. Dersom du bare skal gå rundt og tenke på at du ikke skal røyke, vil du enten bli gal, eller begynne å røyke igjen. I alle suksesshistoriene jeg kjen— 14
ner til har røykeslutteren fylt tidligere røyketid med en annen aktivitet. Røykere er som folk flest. Mange er sterke mennesker som har mestret mye i livene sine, tunge ting og vanskelige ting. Likevel er det, som nevnt, hele 9 av 10 som faller tilbake til nikotinen etter sluttforsøk. I og med at røykere ikke er svakere mennesker enn andre, er min logiske påstand at det er røykesluttmetodene det er noe feil med, ikke røykeren. Boken er skrevet i håp om at vi, med mine erfaringer og refleksjoner sammen med dine erfaringer og refleksjoner, skal gjøre det mulig for deg å bytte røykingen med en ny aktivitet og øke livskvaliteten og handlefriheten. En selvvalgt og positiv aktivitet som får deg til å føle deg som en seierherre – en vinner, og ikke en som har blitt frarøvet noe vesentlig og viktig i livet sitt. For til syvende og sist er det dette det dreier seg om.
Nedarvet og massiv hjernevasking – sammen blir vi dummere Hvor enkelt lar vi oss lede av andre? Hvor enkelt kan vi skru av fornuften? Vi liker å tenke at det skal mye til. Er det ikke nettopp massiv hjernevasking vi har blitt utsatt for i årevis når det gjelder sigaretter og røyk? Jeg vet at soldater under 2. verdenskrig fikk gratis rasjoner på sigaretter fordi sigarettene etter sigende skulle gi mot. Men tobakkshistorien strekker seg mye lenger tilbake i tid, helt tilbake til indianerne i Amerika og Peru. Likevel ser jeg for meg at selve røykeritualet var svært annerledes. Jeg tror ikke at indianerne sto foran tipien og røykte 30 rullerøyk daglig. Jeg kan heller ikke se for meg at de avbrøt en lenge planlagt bisonjakt for å sette seg på en
15 —
gresstue i skogholtet og ta en røykepause. Columbus tok med tobakken til Europa, og derfra har tobakk vært populært og forbudt i en evinnelig pendelgang. Det har aldri vært stille rundt nikotin og tobakksbruk. For enten det var lov eller ikke, så har det vært en kilde til debatt og engasjement. Når jeg ser på all den tid og energi som er lagt ned i nikotinrelaterte handlinger og tanker, kan jeg ikke annet enn å gremmes. Så dumt og så bortkastet. Men kan jeg angre? Ja, antakelig, og det holder ikke å skylde på andre. Ikke hjernevasking, ikke gruppepress. Som Per Fugelli så treffende sier det: «Vi er ikke enere på jorden, vi er del av en flokk, flere flokker, den nære og den større. Og når vi er del av en flokk gjør dette oss veldig mye smartere, veldig mye sterkere enn vi ville vært helt på egen hånd, men det gjør oss i andre tilfeller fryktelig mye dummere.»
Fakta om fakta Denne boken vil nødvendigvis inneholde mange subjektive meninger. Den er skrevet av meg og vil bli farget av min erfaring, min oppfatning og min innfallsvinkel. Å være helt objektiv i fremstillingen av et så følelsesladd tema vil være umulig, og det er heller ikke noe jeg kommer til å strebe mot. Jeg mener mye om røyking, og det er også grunnen til at jeg har valgt å skrive boken. Jeg synes det er viktig å ha noen grunnleggende fakta om nikotin i bunn. Mens mine meninger om røyking kan la seg avfeie som subjektivt tull (noe veldig mange innbitte røykere kommer til å gjøre), så er det ikke like enkelt å bortforklare fakta. Derfor ser jeg det som helt nødvendig å vise til den harde realiteten underveis. Mange vil være uenige i mye av det jeg har skrevet i
— 16
denne boken. Både når det gjelder mitt syn på avhengighet, «tidshullet», årsaken til at man velger å røyke og hvor enkelt/vanskelig det er å slutte. Men en ting lar seg ikke krangle om, og det er statistikken rundt sigarettrøyken og røykingen. Tid, penger, mengde. En kan si: «Jeg er uenig med deg i at det å røyke er en tilvenningsprosess. Jeg likte røyksmaken fra dag én.» Ja vel. Sånn var det for deg, og det er helt klart mange individuelle forskjeller når det gjelder det aller meste, også her. Men klare fakta lar seg ikke diskutere. De bare er. Mange av tallene fikk meg til å tenke, og ikke minst hjalp de meg med å få bekreftelse på hvor riktig det var å slutte. En gjennomsnittsrøyker bruker i snitt seks minutter per røyk. Jeg tror dette skal stemme ganske bra ut fra egen erfaring. Hver dag har jeg altså brukt to timer på sigarettrøyking. På et år ,732 timer. På 30 år, altså hele min røykekarriere, svimlende 21960 timer. TO OG ET HALVT ÅR AV LIVET MITT HAR JEG BRUKT PÅ Å RØYKE! Dersom jeg trekker ifra åtte timers søvn per døgn, så vil jeg i alle de resterende timene ha brukt tre år, fire måneder og tre dager på kontinuerlig røyking. Det er mer tid enn jeg brukte på å fullføre høyskolen. Lengre tid enn jeg brukte på å lære å spise selv, gå selv og gå på do selv. Det er mer tid enn mine tre graviditeter sammenlagt. Mer tid enn det ville tatt meg å gå fra Oslo til Cape Town på sørspissen av Afrika (med en gjennomsnittsfart på fem kilometer i timen). Likevel merket jeg det ikke. Det høres merkelig ut, men fordi røykepausene ble spredt gjennom dagen i små drypp, var de ikke så enkle å få øye på. Jeg har en annen uvane. Jeg spiser klistremerkene på eplene. Ikke fordi jeg liker dem. Det handler mest om latskap og at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av dem etter at de er plukket av. Klistremerkene er helt smakløse og jeg merker knapt at jeg tygger dem. En venn kommenterte at klistremerkene inneholder de samme gift17 —
stoffene som plastikkposene i kolonialforretningene og at det absolutt ikke er bra for magen. Jeg forsvarte meg med at klistremerkene er så små at de knapt nok kan gjøre noen vesentlig skade. «Ett klistremerke, ja, men hvis du legger sammen alle du spiser i løpet av et år vil det bli mye plast likevel.» Der har min venn absolutt et poeng. Jeg liker epler og spiser minst tre epler om dagen hele året. An apple a day … og så videre. I løpet av et år vil jeg ha fått i meg 1095 av disse små klistremerkene. Dersom vi gjør et røft anslag og sier at merkene er ca. 2x1 cm per stykke, vil mengden ikke lenger virke så ufarlig. La oss fortsette visualiseringseksperimentet og sette opp et enkelt regnestykke: På et år – 21,90 kvadratmeter, på tretti år – 657 kvadratmeter, noe som tilsvarer gulvflaten på 6,5 Brustad-buer. Med andre ord: Jeg har på tretti år spist nok klistremerker til å dekke gulvet på seks og en halv Brustad-buer. Ikke like ubetydelig når fakta ligger på bordet. La oss gå tilbake til røyken. Enkelte ganger, spesielt hvis jeg hadde det travelt og røykte fort, ble sigarettpapiret klebet av nikotin og tjære på den delen jeg hadde mellom leppene. Det smakte ekkelt og det så ille ut, men det virket likevel ikke ille. Nesten harmløst. Ved hjelp av www.slutta.no har jeg regnet meg frem til at jeg på tretti år har fått i meg 1,75 kilo tjære, 0,22 kilo nikotin og 0,8 kilo ammoniakk. Filtrert og renset gjennom mitt verdifulle pusteorgan, lungene. Hver sigarett veier i gjennomsnitt 0,9 gram. I løpet av mine tretti år som røyker har jeg røykt i meg 197,64 kilo tobakk. Hyppige små gjentakelser gjør oss ofte blinde for helheten og totalmengden. Poenget mitt er å få frem tallfakta som er udiskutable, som ikke lar seg knipse bort som synsing og svartmaling, men som står der i kraft av å være fasiten på hvor mye tid og gift det dreier seg om.
— 18
Fakta om avhengighet Avhengighet. Hva ligger avhengigheten i, og hvor befinner den seg? I hodet eller kroppen? I cellene eller tankene? Dersom en leser fakta om temaet nikotin, avhengighet og avvenning, står det klart at den fysiske avhengigheten og tiden det tar for nikotinen å forsvinne fra kroppen, er omtrent tre uker. Dermed tar det gjennomsnittlig tre uker for de fleste å bli kvitt den fysiske trangen. Etter dette sitter abstinensene og avhengigheten i hodet og i tankene. Det ligger i vanen i å utføre røykeritualet og vanen i å tenke på røyk som en nødvendighet og hjelp i ulike situasjoner. For mange blir savnet så sterkt at de ikke makter å holde ut tiden uten nikotin. Savnet og lengselen oppleves både fysisk og psykisk, og kan i perioder bli så sterk at det virker som den tar fullstendig over. Rent fysisk er de tre første nikotinfrie ukene de verste. Også jeg opplevde det slik. Jeg ble rastløs, irritabel, ukonsentrert og til tider nærmest panisk. Faktumet at jeg aldri mer skulle få slappe av med en røyk eller benytte nikotin på annen måte, snek seg sakte inn og kunne til tider skylle over meg i form av overveldende panikk. «Aldri» er veldig, veldig lang tid, og jeg visste at dersom all tid fremover kom til å bli like besværlig, så kom jeg ikke til å orke det. Det å vente på at nikotinen forsvinner fra kroppen er en fysisk og mental styrkeprøve. Alle som har forsøkt å slutte med nikotinvanen kan skrive under på dette. Likevel er det ikke i denne perioden de fleste faller av lasset. Undersøkelser viser at de fleste sprekker flere uker og måneder etter at de tok den siste røyken, og lenge etter at nikotinen har forsvunnet fra blodet. Hvorfor er det slik? Hvorfor sitter den mentale avhengigheten så sterkt i? En nær venn av meg var tung rusmisbruker i mange
19 —
år, avhengig av heroin og det meste annet som kunne gi rusfølelse. Senere har han, etter rusbehandling og en betydelig egeninnsats, klart å slutte. Ikke bare med heroinen, men også med metadonen som han brukte som et substitutt i noen år. Det sies at det nesten er umulig å slutte med metadon. Med enda mer egeninnsats klarte han det likevel, men nikotinen klarer han ikke slutte med. Han, som har gjennomgått de verste heroinabstinensene, kvalene, traumene og nedturene, sier at det er mye verre å slutte med nikotin. Så hardt kan altså røykevanen sitte i. For en røyker er det tilfredsstillelsen i å døyve nikotinabstinensene som er den sterkeste motivasjonen bak de daglige sigarettene. Abstinensene driver røykeren på en hvileløs vandring fra oase til oase der nikotinen, på samme måte som oasen, tilfredsstiller indre behov. For å tegne et sterkere bilde, er det som om røykeren trykker inn en tegnestift i håndbaken bare for at det føles så uendelig godt å trekke den ut 20 ganger om dagen. Å ta av for trange sko etter 17. mai-toget, drikke vann når man er uttørket, spise mat når man er utsultet, dusje når man er svett og møkkete. Fellesnevneren er at man opplever et sterkt behov som må dekkes, helst med en gang, nå! Tenk deg tilbake til en gang da du opplevde nettopp dette, de første supene vann etter at du et øyeblikk trodde du skulle tørste i hjel, de første bitene mat på veldig tom og skrikende mage, det første rene dusjvannet mot en svett, klissete og skitten kropp. Følelsen er ubetalelig. Det er denne følelsen som driver røykeren fra oase til oase, fra røyk til røyk. Og nettopp lengselen etter denne følelsen er det som henger i, årevis etter at røyken ble kuttet ut for godt. Selve ørkenvandringen, nedturene, irritasjonen, utålmodigheten og rastløsheten før en røyk glemmes raskt. — 20
Likeså morgenhoste, dårlig kondisjon, lukten og kortpustetheten. Det siste som forsvinner er det romantiserte bildet av en selv i en lykkelig sosial setting, gjerne etter et godt måltid mat, der en slapper av og koser seg med en røyk sammen med andre røykere. Øyeblikk der abstinensene ble slukket. På veien mot røykeslutt er det viktig å huske at det er alt det er. Abstinenser og tilfredsstillelse av disse.
Angsten for hull i livskvaliteten Tanken på det å slutte å røyke kan gi mange angstutfordringer. Sterkere enn angsten for rastløshet, lengsel, tomhet og abstinenser, er angsten for at fraværet av røyk skal føre til et slags hull i livskvaliteten. For at ingen ting skal bli like hyggelig og for at livet skal bli en mørk og meningsløs reise inntil døden kommer og befrir en fra pinen. Angsten for hullet i livskvaliteten er sterk og den er reell. For mange, inkludert meg selv, er det denne angsten som er den viktigste årsaken til at man ikke forsøker. Da sønnen min gikk i åttende klasse skulle jeg hjelpe ham med å pugge til en prøve. En del av prøvepensumet inneholdt tema om røyking, nikotin og alle sykdommer og plager disse fører med seg. Pest og kolera, død og fordervelse. Jeg følte meg veldig liten og dum da jeg stilte sønnen min spørsmål som: «Hvilke livsstilssykdommer kan nikotin og røyk føre med seg?» og han svarte ut fra boken: «Kreft (spesielt lungekreft, strupekreft og magekreft), kols, blodpropp osv.» Ironisk nok, og typisk for en røyker, har jeg sjelden hatt mer lyst på en sigarett enn akkurat da. Jeg følte meg dum, liten, nervøs og skamfull. En forelder ute av stand til å ta et endelig oppgjør med en vane som potensielt kunne frarøvet min sønn sin mor flere år tidligere enn nødvendig. Fakta om død og lidel-
21 —
ser hjalp meg ingen ting. Tvert om. Når slike følelser oppstår er det vanlig at røykeren strekker seg etter sigaretten for støtte, ro og trøst. Derfor kommer jeg heller ikke til å bruke skremselspropaganda, nettopp fordi det virker mot sin hensikt. Tid har vi derimot alle et forhold til. Tid er det mest verdifulle godet vi har, høyt hevet over penger og materielle eiendeler. Og når vi vet at en røyker i gjennomsnitt bruker ca. to timer hver dag på røykerelatert aktivitet og at det sluker år av livene våre, da vil bevisstheten rundt dette kanskje være en bedre vei å gå. Det sier seg selv at man vil merke det å kutte en såpass tidkrevende og innarbeidet vane som røyking. Mange vil oppfatte det som at det oppstår et tomrom i livet deres. Jeg har sett venner nesten gå av hengslene de første ukene av røykavvenning, og jeg har opplevd at enkelte går og legger seg etter barne-tv fordi de ikke orker å sitte hele kvelden uten røyk. For en som aldri har røykt og som aldri har følt samme behov for å utføre en meningsløs aktivitet ute på verandaen en gang i timen, virker dette selvsagt merkelig. Men for en som har vært avhengig av denne vanen i mange år, er det lite som oppleves som mer naturlig. Jeg opplevde røykepausene mine på verandaen, ikke bare som naturlige, men som små drypp av høydepunkter i kvelden min. Røykepausene toppet filmen og fylte reklamepausene. Det jeg ikke tenkte på var årsaken til at røyken smakte så godt ute i kulden under pleddet. En film varer i halvannen time. I løpet av denne tiden var kroppen min full av rastløs abstinens, og det å endelig få trekke ned de første trekkene og tilfredsstille røykesuget var helt himmelsk. Dessuten var det en viss rytmikk i det å skulle fordele 20 røyk utover en og samme dag. Og fraværet av dette skaper et tidshull. «Hva gjør jeg når jeg ikke kan røyke?» Nå, over et år etter at jeg sluttet, skal jeg være ær— 22
lig og si at fraværet av røyken og røykepausene lenge kjentes som et hull i hverdagen. Og når man tenker på alle timene som gikk med til røyking og røykeritualet, så er det ikke rart. Misforståelsen ligger i at mange tror det dreier seg om et hull i livskvaliteten og livsgleden. Dette trodde jeg selv også. Men det gjør det ikke. Derimot dreier det seg om et tidshull som oppstår idet tidstyven, røyken, forsvinner. To timer hver dag. Det er fryktelig mye tid. Heldigvis skjønte jeg tidlig viktigheten av å fylle dette tidshullet med en positiv aktivitet for å forhindre lysten til å falle tilbake i gamle vaner.
Pre-røykeslutt – mitt valg av «hullfyll» Da datoen for røykestopp var satt, må jeg innrømme at jeg gruet meg litt. Innerst inne skjønte jeg, realistisk sett, at det ikke kom til å oppstå et hull i livsgleden og livskvaliteten, det ville i så fall bety at det sto stusselig til med dem sånn i utgangspunktet, men jeg trodde ikke helt på min egen tanke. Jeg så for meg et fattigere og gråere liv. Ingen ting kom noensinne til å bli det samme, og jeg var engstelig for at nettopp denne mangelfølelsen kom til å bli uutholdelig i lengden. Likevel skjønte jeg av helsemessige årsaker at det ikke var noen vei utenom. Når røykere snakker sammen om røykestopp, har de en stygg tendens til å snakke prosjektet ned, både de som har forsøkt å slutte og de som foreløpig bare har lekt med tanken. «Hva skal jeg gjøre med hendene?», «Jeg blir så rastløs når jeg ikke kan røyke», «Jeg kan ikke se for meg et liv uten røyk», «Tenk så kjedelig å ikke kunne røyke når jeg skal slappe av», «Jeg ville savnet middagsrøyken», «Jeg ville savnet trøsten», «Jeg ville savnet det sosiale». Da jeg i april 2015 satte røykestoppdatoen 1. juni, bruk-
23 —
te jeg tiden inntil dagen til å tenke ordentlig gjennom det å skulle leve resten av livet mitt som en ikke-røyker. Hva ville det innebære? Hvordan ville min nye hverdag bli? Andre eksrøykere fortalte om sterk rastløshet og uro. Spesielt ved tider på døgnet da de normalt sett ville tent seg en røyk. For de som ga opp røykesluttprosjektet sitt, var det i de aller flest tilfellene nettopp at rastløsheten og den indre uroen ble så sterk at den opplevdes uutholdelig. De orket ikke en dag til som ikke-røyker. Akkurat denne delen gruet jeg meg mest til før røykeslutten, men tenkte at det måtte finnes en måte, et eller annet jeg kunne gjøre for å lindre pinen. Andre hadde jo klart å slutte. Hva var det som skilte de suksessfulle røykesluttene fra de mislykkede? I forkant av mitt eget røykestopp ønsket jeg å sanke inn mest mulig kunnskap for å øke sannsynligheten for at jeg ikke skulle behøve å slutte flere ganger. Jeg regnet med at det kom til å bli hardt nok denne ene gangen. Jeg iverksatte min egen lille undersøkelse ved å lese meg opp på fakta og spørre ut andre røykere og eksrøykere. Det jeg kom frem til, var en gjentakende faktor i suksesshistoriene og fraværet av samme faktor i de mislykkede tilfellene. Alle som klarte det, hadde en hobby eller fritidssyssel. Noe interessant og meningsfullt å fordrive tiden med. Det ble klart for meg at jeg måtte finne et eller annet å fylle tidshullet med etter at røyken var lagt på hylla. Få uker etter at jeg hadde bestemt meg for røykestoppdatoen, reiste min mann Espen og jeg på langweekend til Dublin. Jeg hadde aldri vært i Dublin før og gledet meg til å utforske byen og severdighetene. Espen, som allerede hadde et innarbeidet treningsmønster, så sitt snitt til å få meg i bedre løpeform nå når jeg skulle slutte å røyke om kort tid. Han dro meg gjennom byen, til Phoenix park, og coachet meg steinhardt fra det ene delmålet — 24
til det andre. «Bare litt til ... frem til det korset, så skal du få en liten pause … frem til benken … frem til den tredje lyktestolpen.» Som den storrøykeren jeg fremdeles var, reagerte kroppen min med sjokk og vantro. Jeg hostet og harket som en gammel sjømann, hyperventilerte, fikk kramper og kjente blodsmaken i munnen. Jeg hadde ikke lyst til å skuffe Espen med å gi opp eller sakke akterut, så jeg sto på som best jeg kunne. Parken var grønn og frodig, været var nydelig, men alt jeg kjente var et kroppslig helvete og store smerter i viljestyrken. Hadde ikke Espen vært den pådriveren han var, hadde jeg gitt opp for lenge siden. Men jeg sto løpet ut, og senere på hotellet, etter en lang dusj, var jeg på verandaen i sola med en kopp kaffe og nyrullet røyk. Jeg kjente et kroppslig velvære og en indre ro som sigaretten aldri hadde evnet å gi meg. Da skjønte jeg at løping var det jeg skulle tette tidshullet med.
Nikotin – det mangehodede trollet De aller fleste røykere er smertelig klar over hvilken virkning nikotinen har på kroppen og helsen over tid. Grunnen til at det ikke skremmer mer enn det gjør, er at virkningen og helseskadene kommer gradvis. Hadde det vært mulig å få kreft, kols eller astma over natten, hadde det skremt langt flere fra å begynne. Unge mennesker legger sjelden opp livet sitt etter eventuelle plager de kan få når de blir godt voksne. Mange ting kan skje i løpet av årene frem til da. De kan bli syke av andre årsaker, påkjørt av en bil eller omkomme i en drukningsulykke. Potensielle farer er det mange av. Når de først har begynt, er det som kjent vanskelig å slutte, selv om de vet at det er en idiotisk, kostbar og skadelig vane. For å forsvare vanen overfor seg selv og andre, etableres felles
25 —