© Bokforlaget Publica 2017 PUBLICA BOK AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.publicabok.no ISBN: 9788282515290 Omslagsfoto: Baard Fiksdal Portrett: Aron Uno Larsson Omslagdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe pundall@online.no Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
PÃ¥l Undall
2017
Jeg vil takke min kjære kone, Liv-Unni, Marius, Tom, Erik, John Erik, Harald og Olav for støtte og bidrag. En spesiell takk til Baard, som ikke leste manus. Vi er fortsatt gode venner.
•5•
•6•
Kapittel 1 Svupp … svupp … Åra ga fra seg små smatt når den kom opp av vannet. Kanoen gled lydløst framover. Baugen reiste og vred seg litt for hvert tak, for så å falle lett tilbake. Ikke en sky, ikke et vindpust, ikke en lyd. Jeg la åra rolig fra meg i fanget, tok tak i tofta med begge hender og skrek så jeg følte at lungene vrengte seg: «FAAAAAEN!» Lyden rullet bortover vannflaten som et tordenskrall og ble borte i de skogkledde åsene. Jeg tok tak i åra og padlet videre. Kjente meg faktisk litt bedre. Målet for padleturen var en øy på nordsiden. Innsjøen hadde jeg funnet på Google Maps ved å starte i Oslo og deretter trykke tilfeldig på retningstastene noen ganger, før jeg zoomet meg inn. Kanoen hadde jeg tjuvlånt av en kompis – han ville ikke engang merke at den var borte før den var tilbake. Villmarksutstyret var mitt eget. Jeg hadde proviant for tre-fire dager. Mobilen var slått av, og SIM-kortet lå i lommeboka. Inntrykket jeg satt igjen med fra mitt kjappe søk på Google var at innsjøen lå ganske øde til, men det viste seg ikke å stemme. Langs vannet lå det hytter, de fleste små og enkle, men også noen av nyere dato, med •7•
svære terrasser og parabolantenner. Jeg stusset over at folk hadde investert såpass mye i hytter langt inne i skauen. Da foretrakk jeg heller fjellet eller sjøen, men dem om det. Heldigvis var det ingen i hyttene. Alt så vinterstengt ut, med skoddene for, hagemøbler under presenning og båter med kjølen i været. Det eneste tegn til liv var skrikene fra et tranepar på en holme og noen geværsalver i det fjerne. Elgjakta. Øya begynte å tre fram fra åsene i bakgrunnen. Store grantrær ga øya først et dystert preg, men blottla en idyllisk liten vik med sandstrand da jeg kom nærmere. Fristende, men for åpent, selv om jeg ikke trodde noen kunne finne meg her ute. Jeg padlet rundt øya og fant to andre teltplasser. Jeg valgte den minst iøynefallende, den som lå lengst tilbaketrukket fra vannet. Etter å ha trukket kanoen helt opp og gjemt den bak noen busker, begynte jeg å pakke ut. Tremannsteltet hadde jeg fått av onkelen min i konfirmasjonspresang, med et bakenforliggende ønske om at jeg skulle få sunne interesser. Hver jul i etterkant kom det tilleggsgaver, som sovepose og liggeunderlag, stormkjøkken, tursekk, 101 Villmarkstips av Lars Monsen og annet villmarksstæsj. Regnet vel egentlig ikke med å få bruk for det noen gang, men her var jeg altså, alene i ødemarken, nødt til å greie meg selv noen dager. Varme tanker til onkel Odd. Ettersom teltet fortsatt lå i originalemballasjen, lå bruksanvisningen der også, noe jeg ignorerte. Med sedvanlig tro på egne ferdigheter begynte jeg å sette det sammen etter innfallsmetoden. Før jeg resignerte, hadde jeg spjæret en søm og bøyd et aluminiumsrør. •8•
Så skumleste jeg bruksanvisningen og hadde teltet oppe i løpet av noen minutter. Det var fristende å legge seg nedpå, jeg hadde ikke sovet på over et døgn, men valgte heller å gjøre meg kjent på øya. Ved vika hadde noen pyntet et lite grantre med ølbokser og to brukte kondomer, en idé jeg lovte meg selv å kopiere på juleaften hvis det ble noe av. Ved en av de andre leirplassene fant jeg noen sekker med bjørkeved under en presenning. Ble det uutholdelig kaldt til natten, kunne jeg vel alltids «låne» en sekk og fyre opp. Selv om jeg hadde med både øl og en flaske Jack Daniel’s, var kaffetørsten sterkest. Stormkjøkken var jeg godt kjent med fra studietiden, fra da jeg bodde i et kollektiv uten kjøkken. Jeg tok med liggeunderlag, kaffe og whisky ned til vannkanten. Fant en god sittestilling. Sola var på vei ned og kastet lange skygger utover vannet. Slo en klunk oppi kaffen og kjente på den gode varmen som fulgte svelget nedover. Prøvde å kjenne ekstra godt etter, prøvde å drøye den gode følelsen lengst mulig. Jeg lot meg raskt distrahere av et bjørketre nede ved vannet. Tenkte at akkurat nå, på denne tiden av året, kunne man se gjennom de nakne grenene uten å kunne fastslå om det var vår eller høst, om dagene ville bli lengre eller kortere. Kun de brune bladene, som lå på vannspeilet som leverflekker, røpet at vinteren lå på lur. Langs steinkanten jeg lente meg mot, krøp krokete røtter som klorte seg fast i det lille som var av jord. Jeg så opp. Det var røttene til et gammelt furutre, kanskje flere hundre år gammelt, kanskje eldre. Mens kriger herjet og folk sultet hadde det bare stått •9•
her, alene, og bare vært til … Så enkelt … Jeg så ned på hendene mine, håndflatene glinset av svette, furene som små elver. Jeg gned dem mot buksebena. Tok en slurk av flasken. Så fant jeg en liten kvist og begynte å risse figurer i jorda, elger og mammuter og jegere, som helleristninger. Jeg var midt inne i en større jaktscene da jeg stivnet til, som om noen slo et isspett ned gjennom ryggsøylen min. En lyd, en motor som startet. På landsiden dukket det opp en båt, så ut som en gammeldags pram, heldigvis på vei skrått bort fra meg, mot baksiden av øya. Med én person ombord. Jeg rasket med meg sitteunderlaget opp til teltplassen. Kunne det være en av Åges menn? Selvsagt en mulighet, uten at jeg helt kunne skjønne hvordan. Det eneste sporet jeg hadde lagt igjen, var søket på Google Maps, gjort på impuls fra en tilfeldig internettkafé i Pilestredet. Men hadde de først sett meg der, ville de også tatt meg der. For sikkerhets skyld dro jeg reisverket ut av teltet og la det flatt. Båtmotoren ga fra seg en jevn dur, som en veps på tomgang. Hva skulle jeg gjøre hvis jeg ble oppdaget? Jeg hadde en kniv og en liten øks. Men mot tyrenakken som hadde jaget meg nedover Bogstadveien i går ville jeg være sjanseløs, hvis det var han som var der ute. Øya var stor nok til at jeg kunne gjemme meg en stund, men hva så? Han kunne bare ta kanoen og tingene mine og vente, eller tilkalle flere folk. Motorduren ble sterkere. Jeg tok med meg kniven og øksa og snek meg inn blant trærne, bortover mot vika. I det jeg knelte bak et kratt, så jeg båten midt utpå, på vei rett • 10 •
mot meg. Da den var kanskje femti meter unna, reiste mannen seg og speidet innover. Det var i hvert fall ikke fyren fra Bogstadveien. Han hadde vært glattbarbert, mens denne karen hadde både hår og skjegg. Men han kunne selvsagt være en av Åges andre lakeier. Båten fortsatte oppover langs øya, før den krysset tilbake til landsiden. Sola var taggete bak de høyeste trærne. Om en halv time ville det være mørkt. Inntil videre fikk jeg holde meg i ro. Kanskje jeg burde dra fra øya i ly av mørket? For å være på den sikre siden lot jeg teltet ligge nede og tok med meg stormkjøkkenet inn i skogen. Viktig å holde kroppen i gang. Jeg varmet opp et par kyllinglår. Drakk en lunken pils. Et par ganger så jeg lyskjegler lyse opp skogen på landsiden. Biler. Etter hvert kom det også lys i hytta på neset, der båten hadde dukket opp. Det kunne bare bety at mannen i båten var en vanlig hytteeier. En stor lettelse … men ikke helt. Det var noe som skurret. Det var tydelig at mannen i båten hadde tatt en inspeksjonsrunde. Men hvorfor? Det tryggeste var nok ikke å gi seg til kjenne med verken lykt eller bål eller larm, i alle fall foreløpig. Med kaffe, whisky, liggeunderlag og sovepose satt jeg meg nede ved vannet igjen. Sola var borte, varmen også, men månen og en vanvittig stjernehimmel ga tilstrekkelig nattlys. Det var vindstille. Jeg fulgte enda en lyskjegle tråkle seg gjennom skogen, før den strakte seg langflat utover innsjøen idet bilen svingte inn foran hytta. Plutselig var det fullt av liv der borte. Det pussige var, at selv om det måtte være over fem • 11 •
hundre meter bort til hytta, fikk jeg med meg bruddstykker av det som ble sagt, som om jeg bare sto noen steinkast unna. Jeg hadde hørt om det før, at lyd bærer langt over stille vann, men å oppleve det var nærmest spøkelsesaktig. En ny lyskjegle nærmet seg og ble tatt imot på tunet med høye bifall. Så ble det stille. De hadde sikkert gått inn i hytta. Det som skjedde der borte, hadde i hvert fall ikke noe med meg å gjøre. Jeg ble sittende der nede, tok runde slurker av whiskyen, stadig mer slumrende. Da jeg motvillig måtte ut av soveposen for å slå lens, var det igjen aktivitet på neset. De hadde tent et stort bål, flammer og gnister steg høyt til værs og blandet seg med stjernehimmelen, som også ble reflektert i vannspeilet. Jeg hadde aldri sett noe liknende. Det var rett og slett vakkert. Selv om sprakingen fra bålet til tider dominerte, hørte jeg fremdeles en del av det som ble sagt. Gunnar, Jo og Kai var navn som ble nevnt. Og en kvinnestemme, Vibecke. Det ble snakket om en båttur, om harryturer til Sverige, tømmer, ulv og kreps, åpenbart dagligdagse samtaleemner i indre Østfold. Stemningen rundt bålet steg ettersom timene gikk, mye skrål og latter. Jeg vurderte faktisk å ta en tur over og bli med på festen – kunne ikke tenke meg annet enn at en fremmed i kano ville få en varm mottagelse – men hadde det egentlig litt for behagelig der jeg lå, halvfull, sammenkrøpet i en sovepose, måpende opp mot nattehimmelens fantastiske skue. Og muligens derfor, på grunn av min dalende tilstedeværelse, fikk jeg aldri med meg hva som fikk stemningen rundt bålet til å snu. Men noe var det. Kjærlig • 12 •
forbrødring ble plutselig til iltert munnhuggeri, med utbrudd som: «Faen. Stein, spill på lag for en gang skyld», «jævla stabukk», «jeg kan ikke» og «faen ta deg». Det var tydelig at han som het Stein var på defensiven. Jeg lå og ventet på neste salve, kanskje endatil en slåsskamp, da det istedenfor roet seg helt. Kun spraking fra bålet. Jeg konkluderte, litt skuffet, med at de hadde tatt til fornuften og gått og lagt seg, noe jeg også bestemte meg for å gjøre. Akkurat da, mens jeg stabbet meg opp til teltplassen, ble stillheten avløst av et kraftig smell. Det tok et par sekunder før det demret for meg hva jeg hadde hørt. Men tvilen forsvant da jeg hørte skriket fra en kvinne, et skrik som kløyvde nattehimmelen i to.
• 13 •