Philosophiae doctor (PhD) - Norsk Gynekologisk Forening gratulerer

David Forsse disputerte 1. oktober 2021

Bedre behandling for kvinner med endometriecancer – Nye biomarkører og evaluering av endringer i behandlingsstrategi

David Forsse

DOKTORAND: David Forsse

GRAD: PhD

UNIVERSITET: Universitetet i Bergen

FAKULTET: Det Medisinske fakultet

INSTITUTT: Klinisk Institutt II og Centre for Cancer Biomarkers (CCBIO)

FAGOMRÅDE: Gynekologisk Onkologi

VEILEDERE: Camilla Krakstad, Jone Trovik

DISPUTASDATO: 01.10.21

Endometriecancer er den vanligste gynekologiske kreftformen i Norge og andre industrialiserte land, og sykdommen rammer 2-3% av norske kvinner. Diagnosen stilles ofte tidlig på grunn av postmenopausal blødning. Prognosen er da som regel god, fordi svulsten kan fjernes ved hysterektomi før spredning. Imidlertid er det 15-20% som har avansert sykdom ved diagnose eller får residiv, og da med få behandlingsalternativ og betydelig redusert prognose. Adjuvant behandling gis utvalgte pasienter etter en antatt radikal operasjon for å redusere risiko for residiv, men medfører langvarige bivirkninger. I Norge har man på grunn av bivirkningsprofilen til ekstern radioterapi valgt å anbefale kjemoterapi som foretrukken adjuvant modalitet, og siden 2009 har dette vært formalisert i nasjonal veileder/handlingsprogram. Stratifisering til adjuvant kjemoterapi skjer i hovedsak på bakgrunn av histologisk subtype og stadium, der pasienter med de mest aggressive svulstene tilbys denne ekstra behandlingen. Imidlertid er seleksjonen fremdeles langt fra optimal. Bedre utvalg av pasienter til riktig behandlingsnivå og økt kunnskap om effektene av den behandling som tilbys er kritisk for å forbedre utfallet for kvinner med corpuscancer.

Avhandlingen belyser denne utfordring på ulike nivåer i tre studier. I den første studien undersøkte vi om målinger av hormonnivåer i blod kan gi informasjon om hvor aggressiv svulsten er. Vi fant at pasienter med lave nivåer av 17-hydroxyprogesteron og 11-deoxycortisol hadde mer aggressiv kreft og dårligere prognose. Disse steroidene kan måles klinisk i dag, og de har potensial som biomarkører i fremtiden for bedre pasientstratifisering. I den andre studien så vi på hvordan endringer i behandlingen av livmorkreft i perioden 2001-2019 påvirket overlevelse og tilbakefall hos pasientene. Vi så på overgangen fra generell lymfeknutesampling til en biomarkørbasert selektiv tilnærming, og fant at andelen pasienter som gjennomgikk lymfadenektomi gikk ned fra 80% til 50% uten økning i residivfrekvens. Videre fant vi, som følge av endringen i nasjonal veileder, en reduksjon av radioterapi og økning av kjemoterapi uten negativ effekt på overlevelse. Vi fant også en økning av pasienter med tidlig stadium (FIGO I) og høyrisikohistologi som fikk adjuvant behandling det siste tiåret, uten at dette bedret overlevelsen i denne pasientgruppen.

I den tredje studien undersøkte vi selvrapporterte bivirkninger og livskvalitet over flere år hos kvinner som fikk behandling for endometriecancer ved flere norske institusjoner. Vi fant at kjemoterapi var den viktigste faktoren for bivirkninger og nedsatt funksjon, og at dette vedvarte minst to år etter behandling.

En overordnet konklusjon i avhandlingen var at økt bruk av kjemoterapi ikke nødvendigvis bedrer overlevelse i alle grupper, og kan forverre livskvaliteten over lang tid. Det er således viktig å videre forbedre seleksjonen av pasienter til adjuvant behandling, samt at nye behandlinger med mindre bivirkninger blir gjort tilgjengelige for denne pasientgruppen.