Fødselen av fødselsstiftelsene

Bilde: Fødselsstiftelsen i Akersgaten, Christiania, 1837-1914. Rikshospitalet til venstre, stiftelsen til høyre.

Gynekologen memorerer er en jubileumsspalte i forbindelse med NGFs 75-årsjubileum i 2021. Den tar for seg historiske temaer og kuriositeter med utgangspunkt i jubileumsboken Midt i livet, etter tillatelse fra forfatterne. Boken er formelt omtalt og anbefalt i Gynekologen 2-2021, og denne teksten byr på høydepunkter fra kapittel 4: Fagets fremvekst.

I 1814 ble det foreslått å opprette et Rikshospital i Kristiania, inkludert Norges første fødselsstiftelse. Det skulle være plass til 150 syke og 30 fødende. Forslaget ble bl. a. begrunnet med at en fødselsstiftelse var saa uundværlig dels som Tilflugtsted for uheldige Mødre, dels som en Anstalt, hvor Læger og Jordemødre kunne erholde den Øvelse, der sætter dem istand til at redde mange Mødre og Børns liv.

Initialt ble det opprettet en midlertidig Fødselsstiftelse i Strandegade i Christiania, som var virksom fra 1. september 1818. Denne skulle tilby fødselshjelp til fattige fremfor betalende og ugifte fremfor gifte, og jordmødre og studenter skulle få praktisk trening.

Ved anstalten jobbet en overlege, en reservelege uten lønn (men med fri bolig, lys og brensel), en jordmor og en pleiekone. Ved utgangen av åpningsåret hadde imidlertid bare én kvinne født der, og det tok mange år før antallet tok seg opp til omtrent 200 årlige fødsler. Dette kan ha vært noe av forklaringen på at overlegen prioriterte å trene opp «læredøtrene», altså jordmødrene, fremfor medisinstudentene i begynnelsen. Medisinstudentene måtte til utlandet for praktisk opplæring, eller de kunne lære ved prøve-og-feile-metoden. Stiftelsen byttet lokaler hyppig de neste årene, før den flyttet inn på nybygget Rikshospital i 1937.

I 1957 ble det sendt anmodning til departementet om å opprette en jordmorskole til i landet, for å kunne lære opp flere jordmødre. Valget falt på Bergen, og byens første fødselsstiftelse ble opprettet øverst i Olav Kyrres gate i 1861. Året etter flyttet stiftelsen til Raadstueplads 2, der den ble liggende helt til den flyttet inn på Haukeland sykehus i 1926 – i det samme bygget som huser Kvinneklinikken i Bergen i dag.

Universitetet lå imidlertid fortsatt i Christiania i 1957, så strømmen av fagfolk gikk utelukkende fra øst til vest. Den første overlegen på Fødselsstiftelsen i Bergen ble Valentin Heyerdahl (1821-1870), som tidligere hadde vært reservelege på fødselsstiftelsen i Christiania. Allerede på 1870-tallet, ved Heyerdahls død, oppstod imidlertid de første tendensene til et skille mellom øst og vest innen norsk obstetrikk.

Heyerdahls overtaker, Herman Vogt (1829-1900), var nemlig en bestemt mann som ønsket å lære jordmødrene å legge utskjæringstang. Holdningen i Christiania var at jordmødre ikke skulle gjøre dette. Vogt lot ikke hovedstaden stå uimotsagt, og han trosset det opprinnelige lærestedet ved å undervise jordmødrene i nettopp dette. Man kan bare spekulere i hvorfor de ulike holdningene til tangen stangen oppstod i første omgang, og til en viss grad består den dag i dag. Har geografi og infrastruktur spilt inn? Vi vet at også jordmødre lenger nord brukte tangen i skjul på 1800-tallet, som egentlig var forbeholdt leger, der hjelpen var langt unna.

Ulikheter i klinisk praksis kan fremstå «tilfeldige», men ofte har historien en forklaring. 1800-tallets gynekologer brynet seg på mange av de samme utfordringene som i dag. Hvordan skal oppgavefordelingen være mellom jordmødre og leger? Hvilke studenter skal prioriteres i undervisningen på fødselsinstitusjonene? Utfordringene består, men ved å kjenne fortiden kan vi sikre oss at utviklingen går fremover og ikke bakover.

Kilde: Børdal PE, Moen MH, Jerve F. (1996). Midt i livet. Tapir forlag.

Fødselsstiftelsen i Bergen