Gi labb - Belønningsbasert hundetrening

Ida Østgård

Atferdsspesialist og instruktør

Med Mina Jacobsen

og Stig-André Berge

Belønningsbasert hundetrening

En effektiv metode med over 30 øvelser og triks!

Belønningsbasert hundetrening

Mitt pelsbarn, min bestevenn og min store stolthet.

Til min kjære Cujo, som var med meg da livet fikk en ny betydning. Tilgi meg for alt jeg har gjort og kommer til å gjøre feil. Selv om du begynner å merke årene på kroppen, har du like mye kjærlighet å gi, og jeg gjør mitt beste for å fortjene deg hver dag.

Det er ikke nødvendig med mobil i hånden på tur når du har en pelsete bestevenn å gå sammen med.

Forord

«Jeg må ha fått drømmejobben!» tenker jeg hver gang jeg ser utover alle hundene som er med på kursene mine. Jeg får lov til å jobbe med det jeg elsker, og som egentlig er langt fra det jeg startet min karriere som.

Som ferdigutdannet jurist begynte jeg å jobbe for dyrs rettigheter. Jeg satt mye med hundeloven, anmeldelser og høringsforslag til den nye loven. Jeg satt også og så igjennom statistikker på bekymringsmeldinger fra Mattilsynet og tok imot tips fra anonyme der det var mistanke om et dårlig hundehold. En givende jobb som utfordret meg som jurist og menneske. Et forsøk på, og et ønske om, å gjøre verden litt bedre for våre firbeinte familiemedlemmer. Etter hvert kjente jeg at selv om jobben som dyrevernsjurist føltes viktig, så var det ikke nok for meg personlig. En kontorjobb hvor jeg så at konsekvensene av manglende kunnskap om hunders atferd og behov førte til politianmeldelser, bekymringsmeldinger, avlivningsvedtak og urettferdig behandling av hundene, ble for vanskelig å se på. Så derfor bestemte jeg meg for å legge alle årene med hard utdannelse på hylla enn så lenge og utdanne meg som hundetrener.

Hvordan legge til rette for at hunder og mennesker skal kunne trives sammen? Hvordan lære andre å finne gleden i å være hundeforelder, men samtidig føle seg trygge? Jeg kjente rett og slett en trang til å gå ut og forebygge og opplyse. Nå som jeg skriver denne boka, er jeg så heldig at jeg kanskje når flere mennesker med belønningsbaserte treningsprinsipper, filosofier og aktiviteter. Målet er fortsatt å skape et enda bedre liv for alle hunder der ute.

Denne boka kunne ikke blitt til uten Nexiko sin fantastiske produksjon av TV-serien Gi labb, hvor de alltid hørte på hva som var best for hundene. Det var virkelig en produksjon som var belønningsbasert og tok hensyn til hundenes behov framfor bare å skape god TV. En produksjon og en gjeng der jeg slapp å måtte slåss for hundene sin velferd, men som heller gjorde det trygt og morsomt for alle sammen å være med på innspillingen. Vi var en god miks av forskjellige mennesker og hunder i serien, og absolutt alle hundene syntes det var morsomt å øve og samarbeide på settet.

Det betyr at du ikke trenger en spesiell type hund for å gjøre disse øvelsene som står i boka, man trenger ikke masse erfaring med forskjellige hundesporter. Det du trenger er gleden og ønsket om å gjøre noe morsomt sammen med hunden din – og med litt hjelp fra denne boka er jeg sikker på at alle som vil, kan få det til!

I denne boka er Mina og My, og Stig-André og Chanelle med som hjelpere og har stilt opp som fantastiske fotomodeller. De gir i tillegg et stort bidrag til boka ved å fortelle om sine opplevelser rundt det å ha hund, og hvordan det var å trene på min måte under innspilling av Gi labb. Jeg synes det er utrolig tøft av dem å stille opp offentlig og vise sine svakheter og usikkerheter rundt hundeholdet sitt. Erfaringsmessig er problemer i et hundehold veldig sårt å snakke om, og det ligger naturligvis mange følelser knyttet til hvordan en selv og hunden har det sammen. Jeg er takknemlig for at Mina åpnet seg om og snakket om hvor stort press hun følte hun hadde på seg for å være en god hundeforelder, og redselen for å gjøre noe feil. Det er mange som føler på det samme, og som er frustrerte og har dårlig samvittighet fordi de ikke helt vet hva som riktig eller galt. Så at Mina kan innrømme at hun har vært usikker og følt på vanskelige følelser både før og under innspillingen av TV-serien hjelper nok mange andre som har det på samme måte. Jeg pleier å si at med masse kjærlighet og litt sunn fornuft så går det aller meste veldig bra. Og det fikk også Mina vist.

Stig-André er litt på den andre siden av skalaen med et høyt konkurranseinstinkt og med mange år i en sport som er knalltøff (kan jeg bare tenke meg). Jeg forstår at for å lykkes så har streng disiplin vært nødvendig. Jeg kan se for meg at bryting krever at du kan fortrenge smerte og at det viktigste er ikke å gi opp. En litt annen tilnærming enn det jeg kom med første dag på trening. Det aller viktigste for meg i treningen er at hunden synes det er gøy og har glede av treningen. Hunden bryr seg døyten om sløyfer, trofeer og premiepenger. Hunden setter pris på samarbeidet og samholdet dere har under treningen, og ligger ikke våken om natten og tenker på at dere kanskje burde ha løpt gjennom den tunnelen en gang til, eller at det var dumt dere ikke fikk til det siste trikset. Så at Stig-André endret tankegang og faktisk gadd å høre på meg som blir glad på andre sin vegne hver gang de vinner, er etter min mening en stor bragd i seg selv. Jeg håper og tror det kan inspirere mange andre til også å endre tankegang når det kommer til hundene sine.

Gustav klarer alltid å sjarmere seg til en ekstra godbit.

Mina og My

Jeg har så lenge jeg kan huske ønsket meg hund! Da jeg var liten, gjorde jeg alt for å få mamma og pappa til endelig å si ja. Jeg byttet bakgrunnsbilde til en hund på jobb-pc-ene deres, spilte «Jeg vil ha en liten hund» på repeat på musikkanlegget og gikk flere turer med kosedyr i bånd ute for å vise at jeg var ansvarlig nok. Jeg undersøkte hvilken hund som hadde passet best for oss, leste hundebøker og så videoer på YouTube for å lære meg alt. Og hva var svaret de ga meg? Jo, at hvis jeg ønsket meg hund så intenst, måtte jeg vente til jeg flyttet ut.

Selv om jeg er ganske stolt over hvor dedikert jeg var med min hundekampanje, synes jeg synd på foreldrene mine. Det var ikke deres drøm, og jeg forsto vel ikke på den tiden hvor mye jobb det faktisk er. Selv om svaret alltid var nei, klarte jeg ikke helt å legge drømmen fra meg.

Da jeg fylte 18 år, flyttet jeg alene til min første leilighet i Oslo for å satse på sosiale medier. Jeg hadde bare bodd i Oslo i 3 måneder før koronapandemien inntraff. Ensomheten med å jobbe hjemmefra som egen sjef, ingen kollegaer og i en fremmed by det ikke var lov å benytte, minnet meg på drømmen om en firbeint samboer. Etter et år i tenkeboksen om dette var et riktig og langsiktig valg, hentet jeg endelig hjem min My.

My er en shih tzu som ble født i Drammen 22. mars 2021. Shih tzu var rasen jeg kom frem til at passet meg best da jeg var 10 år. Og når jeg begynte å gjøre nye undersøkelser som voksen, kom jeg frem til samme svar. Shih tzu er en liten, allergivennlig familiehund som ikke krever så altfor mye mosjon for å være fornøyd. Jeg var veldig redd for å ta meg vann over hodet, da jeg aldri har eid en hund før. Det var superviktig for meg at jeg klarte å gi hunden min det den trengte for å ha det bra.

My er oppkalt etter lille My fra Mummidalen og var den rare valpen som skilte seg ut fra søsknene sine. Hun lå helst og sov utenfor valpekurven, og med sitt usymmetriske mønster ble jeg fort sjarmert. Det jeg dermed ikke var forberedt på, var at du tidlig ser personlighet hos hunder. Jeg har hele livet trodd at alle hunder elsker å være kosete, ligge på fanget og sove tett inntil meg om natta. Slik ble det ikke. Det at My likte å sove utenfor valpekurven var et tidlig hint om at hun er en hund som ikke har så stort behov for konstant nærhet. Jeg lurte lenge på om det var noe galt og at hun kanskje ikke likte meg, men senere har jeg skjønt at det er slik hun er. En fordel med at hun ikke er så avhengig av meg,

My har lært av den aller beste når det kommer til å se bra ut på bilder – det er nemlig ikke bare mamma som er mye foran kamera.

My synes ikke det er så veldig kult å bade, men kan se på vannet på avstand.

er at hun fra start har vært veldig trygg og selvstendig. Å møte fremmede eller være alene hjemme har aldri vært et problem. Med årene har hun også blitt litt mer kosete, så nå føler jeg at jeg vant hundelotteriet og har fått det beste fra to verdener. Jeg har jo verdens beste hund, som de fleste andre hundeeiere også mener om sine.

Da My var bare 11 måneder gammel, begynte vi innspillingen av Gi labb. Da jeg fikk vite at vi skulle delta i forskjellige agility-lignende konkurranser, hadde jeg veldig lave forventninger til vår prestasjon. Shih tzuer med sine korte bein er ingen typisk agility-hund og blir ikke brukt i noen lydighetskonkurranser heller. My overrasket meg veldig med hvor lærevillig og raskt hun tok ting. Det at vi kom på 3. plass er noe jeg aldri så for meg at kom til å skje.

Gi labb handlet mye om å løpe gjennom tunneler, hoppe over bommer og lære å spille død. Masse rare triks som vi ikke bruker i hverdagen, men jeg er så takknemlig for alt Gi labb har gitt oss. Muligheten til å få personlig oppfølging av dyktige Ida og motivasjonen til å trene mye sammen bygde en så fin grunnmur i My og mitt sitt forhold. Etter Gi labb følte jeg meg helt trygg i rollen som hundeeier, med en helt ny verktøykasse for å klare alle utfordringer som kom vår vei. Forholdet mellom My og meg ble også veldig nært, noe jeg hadde slitt litt med å føle siden hun er så selvstendig.

Nå, i skrivende stund, er det et år siden vi spilte inn finalen av Gi labb. My er 2 år og jeg håper vi får mange, mange flere. Å skaffe meg hund er den beste avgjørelsen jeg har tatt. My har hjulpet meg masse med ensomhet, fått meg ut og opp av senga på vanskelige dager, og foreldrene mine, som egentlig ikke ville ha hund, stjeler henne hvis jeg ikke passer godt nok på!

Stig-André og Chanelle

Chanelle er min lille dronning. En fransk bulldog-tispe på 9 år som virkelig liker å nyte livet, og lever opp til navnet sitt. Hun er ikke bare en dronning, men en dronning med stor D. Chanelle er også vår andre hund. Min kone og jeg hadde hatt en fransk bulldog som bare ble 6 år. Han måtte dessverre avlives da han fikk kreft, og vi ikke orket at han skulle bli skikkelig syk. Vi gikk ikke lenger enn ett år uten hund før savnet ble for stort, og vi tok kontakt med samme oppdretter som vår tidligere hund kom fra. Og selvfølgelig når man drar for å besøke en oppdretter med masse valper, så er man solgt, og det tok ikke mange ukene før vår lille Chanelle var i hus.

Hovedgrunnen til at vi i første omgang gikk til anskaffelse av hund var fordi vi er begge veldig glad i hunder. Vi har hatt hund i familien i oppveksten, og vi liker både turer og kosen det bringer med seg. For vår del som idrettsutøvere, var det også veldig hyggelig å kunne ha med en hund på løpetur. Derfor er vel egentlig valget med en fransk bulldog ganske spesielt, men man skal ikke kimse av en fransk bulldog. Chanelle har både vært med på løpeturer og drevet spensttrening sammen med oss. Hun har vært med ekstremt mange timer på brytetrening, men her har hun måttet være tilskuer, da det ikke har vært veldig mange andre hunder som har villet sparre med henne. Og hun har faktisk løpt én mil sammen med oss mange, mange ganger. Hvem skulle vel egentlig tro det om en liten fransk bulldog? Selvfølgelig har vi unngått dette på varme dager, da hun er en kortsnutet hund som noen ganger har reagert på varmen, og da har vi ikke villet utsette henne for det.

Det har gitt oss ekstremt mye glede å ha hund. Chanelle er en lojal venn som gir deg en oppmuntring når du trenger det, eller viser at hun er fornærmet når hun ikke får det som hun vil. Det har også gitt oss en del frustrasjon, da hun er veldig, veldig sta. Når hun har bestemt seg for noe, så har det ikke vært så veldig lett å få henne på andre tanker. Ville jeg gå til høyre, skulle hun gå til venstre, og når vi er ute på tur, vil hun plutselig ikke gå lenger. Da er det bom stopp og hun skal kun hjem igjen. Så jeg har flere ganger vært nødt til å bære henne et stykke for så å prøve på nytt. Da har det som regel gått greit, og hun har fått seg en real tur. Samtidig så er hun utrolig glad i å gå både i fjellet og i skogen. Da kan hun gå flere timer av gangen uten å bli sliten, så det er rett og slett det kjedelige nabolaget som hun ikke gidder å gå så mye i lenger.

Det å få seg hund var ikke et vanskelig valg for oss egentlig. For noen er det mange runder man må gå med seg selv og familien før man bestemmer seg for det. Vi var bare to i husstanden og min mor elsket å passe hunden vår, så derfor ble det veldig enkelt selv med mye reising for oss som idrettsutøvere. Hadde vi ikke kunnet plassere henne hos moren min, ville det selvsagt blitt mye vanskeligere. Når du skaffer deg hund, så skaffer du deg barn. Sånn er det bare. De skal ha turer, mat, kjærlighet og få brukt hodet på samme måte som oss, og derfor blir det fort utfordrende hvis du er mye hjemmefra i løpet av uken, eller mye på reise til tider. Så for mange er det et problem, men for vår del hadde Chanelle et hjem nummer to fra dag én, hvor hun kunne bo når vi var borte.

I begynnelsen og de første årene var vi, som jeg antar de fleste er, veldig flinke til stadig å trene på forskjellige øvelser med Chanelle. Trente lydighet regelmessig og hun gikk mer eller mindre aldri med bånd. Etter hvert som årene gikk, ble dessverre tiden vår også knappere da vi fikk vårt første barn, da Chanelle var 4 år. Faktisk var det akkurat samme dag som Chanelle ble 4 år. Da kom det en ny sjef i huset som skulle ta mye av oppmerksomheten vår. Ikke minst oppmerksomhet som Chanelle tidligere hadde fått fra oss begge. Nå ble det mindre av det, og det merket vi ganske fort på Chanelle at hun ikke helt syntes var greit. Hun har aldri vist tegn til å bli aggressiv på noen som helst måte, men hun begynte å mase mye mer enn tidligere og ble enda mer klengete. Hvis dét er mulig for en fransk bulldog da, som er ganske kjent for å ligge ved siden av deg konstant og er på jakt etter kos til enhver tid.

Vi var ganske godt forberedt for den nye situasjonen, og vi sørget så godt som mulig for at en av oss ga nok tid og oppmerksomhet til Chanelle. Men med tanke på at min mor også hadde gått bort to år tidligere, gjorde det situasjonen vår enda vanskeligere med hundepass og mye reising for min del. Da ble det plutselig en nyfødt hjemme som ble hovedfokuset det meste av tiden. I større grad skulle vi merke det når vi fikk vårt andre barn noen år senere. En er en, og to er som ti. Vi ble da begge opptatt med et av barna hele tiden, og nok en gang gikk Chanelle litt ned på stigen og fikk mindre oppmerksomhet.

Vi gjorde noe som er forholdsvis vanlig i dag til forskjell fra tidligere. Før så fikk man barn i yngre alder, og når barna ble eldre, gikk man til anskaffelse av hund. Vi gjorde det i motsatt rekkefølge. Og hvis jeg skal se tilbake på hva som har vært den største utfordringen, så er det nettopp dette. Ikke det at Chanelle ikke fikk nok oppmerksomhet og kos, men det går mye på våre følelser også i forhold til hvordan hun hadde det før barna ble født. Da lå hun alltid i sofaen. Rett ved siden av oss eller helst på oss. Nå ble det mer og mer i senga si mens vi satt med barna på fanget. Dette gjorde at vi faktisk gikk til det skrittet å søke om avlastningshjem for Chanelle. I om med at jeg fortsatt var en aktiv

idrettsutøver, var det ikke så veldig lett å rekke over to små barn og gi Chanelle det hun fortjente. Og her skiller vi på hva hun trenger, og hva hun fortjener. Hun har følelser, hun også. Og vi ville at hun skulle ha det slik hun hadde hatt det tidligere. Enden på dette var at vi traff en fantastisk familie på Frogner i Oslo som nylig hadde måttet avlive sin mops. Mops og fransk bulldog har mange likhetstrekk, så vi tenkte at dette ville passe bra. Etter et besøk der vi alle fikk hilst godt på hverandre, ble det raskt besluttet at dette var den perfekte løsningen for oss. De kunne passe og ha henne når som helst, og de forgudet vår lille dronning.

Det var med sorg at vi innså at dette var det riktige, men samtidig så var det så viktig for oss å sette Chanelle foran vårt ego. I begynnelsen var hun mest hjemme og innimellom hos hjem nummer to på Frogner, men så ble vår yngste datter veldig redd for Chanelle. Noe som egentlig er rart, da Chanelle alltid har vært der siden hun ble født. Så nå er hun mer hos dem enn hjemme hos oss. Det er vanskelig å innrømme, men sånn er situasjonen nå. Hun har det faktisk mye bedre der enn hjemme hos oss, og blir behandlet som den dronningen hun er og fortjener å være.

Det er også en del av grunnen til at jeg ville bli med på TV-programmet Gi labb. Jeg ville ha mye tid med Chanelle igjen. Slik vi hadde det før. Der vi lekte og trente samtidig som vi fikk lært noe nytt. For selv om Chanelle nå har blitt ni år, så har både hun og jeg utrolig mye å lære. Derfor var det så artig da vi først satte i gang med programmet og treningen, og jeg så den raske forbedringen hennes når hun fikk bruke både kropp og hode. Hun ble en ny hund igjen og elsket det vi holdt på med. Ting var til tider noe skummelt, og hun var i begynnelsen redd for at det var den siste godbiten hun skulle få, så hun nappet litt etter den, men etter hvert forstod nok også hun hele poenget med at jeg alltid fant frem hekkene eller tunnelen. Og ting jeg trodde jeg kunne, eller mente jeg gjorde riktig, viste seg fort at jeg ikke hadde gjort slik man anbefaler med belønningsbasert trening. Når Chanelle ikke ville gå tur, og jeg bar henne et stykke opp i gata for at hun skulle gidde å gå, så dreide det seg kanskje ikke om at hun ikke ville eller gadd. Hun hadde kanskje vondt. Det viste seg at hun hadde problemer med det høyre kneet. At det glapp litt inn og ut innimellom. Og derfor kunne det være stivt og vondt hvis hun hadde ligget lenge i samme stilling, eller gått litt raskt opp eller ned trappa. Noen ganger er det greit å få noen utenifra som kan komme inn og se hvordan du gjør ting, for siden å gi deg noen tips.

Som for eksempel den babystemmen jeg fort måtte legge til som en vane. Det var ikke måte på hvor babystemme Ida ville at jeg skulle bruke når vi trente, og Chanelle gjorde noe bra. Jeg har aldri snakket sånn til barna mine engang,

Det er ikke bare i treningsrommet man kan bryte og tulle litt.

og nå skulle jeg som tøff kampsportutøver stå der og rope bra på en måte som folk nok ville stusse noe over hvis de hørte meg. Men det er utrolig hvor fort ting blir til en vane.

Jeg angrer absolutt ikke på at jeg sa ja til å være med. Vi fikk den tiden sammen som vi ønsket, og den gleden jeg så hos Chanelle når hun fikk aktivert alt fra sinn til kropp, var ubetalelig. Selv om det ble en brå slutt, og Chanelle hadde så store problemer med kneet at vi dessverre ikke kunne være med i konkurransen lenger. Vi tok uansett med oss mange fine stunder hjem, og mye kvalitetstid både på trening og i konkurranse. Og ikke minst lærdom. Jeg føler at jeg forstår Chanelle mye bedre nå etter alle de gode tipsene som Ida kom med til oss.

Det som var den største utfordringen for meg og Gi labb, var at det var vanskelig for meg å legge vekk toppidrettshodet og tenke på Chanelle hele tiden. Hva er best for henne, og når har hun fått nok trening for i dag. Ikke hele tiden å tenke: bare én runde til, bare én runde til. Hadde jeg ikke klart det, tror jeg hun ganske raskt hadde mistet gleden og lysten med dette.

For min del så hadde jeg liten erfaring når det kom til hundetrening før jeg selv fikk hund. Derfor så har jeg egentlig bare forsøkt det jeg trodde var best, etter den lille erfaringen jeg hadde fra tidligere hunder vi har hatt i familien. Da er det ikke jeg som har hatt ansvaret eller gått på dressurkurs med hunden. Derfor er det litt vanskelig for meg å vite til enhver tid hva som er best eller ikke for Chanelle. Det jeg fort merket, var at hun mistet interessen hvis jeg ikke hadde med godbit når vi trente. Og det ga henne ekstra motivasjon til å lystre meg hvis hun visste at det både ble en godbit og litt ekstra lek og kos, hvis hun gjorde som vi trente på. Det gir en enorm glede og iver hos hunden. Det er hovedforskjellen i forhold til andre teknikker jeg har prøvd tidligere, og jeg kan anbefale den til andre hundeeiere.

I TV2-serien Gi labb fikk vi se hvilken hund som var kjendis-Norges flinkeste. Nå kan du også bli din hunds beste trener! Her får du alt du trenger å vite om belønningsbasert metode, hva det betyr, hva en belønning egentlig er, hvordan straff påvirker hundene våre negativt, hvordan du får god kontakt med hunden og mye mer.

Sammen med Ida Østgård vil to av deltagerne i programmet, Mina Jacobsen og Stig-André Berge, teste øvelser og metoder i praksis. I boka byr de på både opp- og nedturer, feil og læring til inspirasjon for alle hundeeiere. I tillegg får du forklart hvordan du bygger dine egne agilitybaner og hindre.

Bli din hunds beste venn med belønningsbasert trening!

ISBN 978-82-429-7645-1