66 minute read
Tema: 22. juli 2011 Angrepet vi aldri glemmer
from Fagbladet 2021 06
by Fagbladet
| 2021 | 6 | FAGBLADET ~ 33 FOTO: WERNER JUVIK
«Etter bare tredve-førti meter støtte jeg på de første skadde og døde, men jeg tenkte med en gang at jeg ikke kunne begynne å hjelpe dem.»
hardt skadde fra RA4. Minst en person må hentes ut fra høyblokka med stigebil.
Arnesen forsøker å snakke med vaktene i regjeringsbygget. Hva har de sett? Hvordan er det med dem? Han får vage svar. Arnesen synes ikke det er det spor merkelig. – Alt føltes uvirkelig. Som å være midt i noe du hadde sett på TV fra Midtøsten og Afghanistan. I ettertid er det mye jeg tror jeg har gjort som jeg kanskje ikke har gjort. Løp jeg ned fra brannstasjonen eller gikk jeg? Det hadde vært interessant om noen hadde hatt alt på film.
Han husker ikke hvordan de første opplysningene om Utøya kom, men tror det kan ha vært et par timer senere. – Jeg visste ikke engang hvor Utøya var, og tenkte det var en liten holme ute i Oslofjorden. Vi fikk høre at det var folk i vannet, druknede, derfor ble det sendt redningsdykkere. Da vi fikk høre at åtte–ti personer var skutt, kom jeg til å tenke på «politimannen» kollegaen min så. *
OVERSIKT: Da bomba gikk av, var brannmester Bjørn Arnesens (med rød hjelm på begge bildene) første prioritet å prøve å kartlegge nøyaktig hva som hadde skjedd, så redningsarbeidet kunne bli mest mulig effektivt.
FOTO: WERNER JUVIK tema / 22. juli
Da terroren rammet Norge, fikk ambulanselærling Liban sin tøffeste arbeidsdag noensinne.
F redagsstemningen hadde lagt seg over pauserommet på ambulansestasjonen på Ullevål sykehus. Andre års lærling Liban Mohamud hadde inntatt hvilestilling i en lenestol, da et voldsomt dunk rev ham ut av døsen: – Jeg trodde det var en kontainer som gikk i bakken, men så begynte en alarm å pipe. Snart pep det overalt. Meldingen lød «taket på VG-bygget har rast».
Liban og kollegaen satt i den første ambulansen som svingte ut fra Ullevål sykehus litt før klokka halv fire, 22. juli 2011. De kjørte ned Uelandsgate, over Kiellands plass og videre ned Hausmannsgate, før de svingte inn Storgata. Der skjønte de at meldingen de hadde fått, ikke kunne stemme: – Digre mengder med folk kom mot oss. Det minnet om gatebildet rett etter en konsert, når folk nettopp har sluppet ut. Bortsett fra at da vi passerte Gunerius, så oppdaget vi at noen hadde blod på seg.
De kjører sakte videre. Like etter Stortorget, på hjørnet av Grensen og Akersgata, løper folk. Som om de rømmer fra noe.
Scenen som møter dem når de svinger inn i Akersgata, er som fra en film. Bygningsmaterialer og røyk overalt, skadede mennesker vandrer rundt, ei dame har en pinne i hodet.
LIBANS KOLLEGA PARKERER vis a vis VG-bygget, så de kan snu og komme raskt ut igjen hvis det blir nødvendig. Så åpner de dørene, for å ta ut båra og utstyret. – Det første som slo oss var lukta, det kjentes som en blanding av noe brent og eksos. I ettertid vil jeg si at det luktet eksplosjon, selv om jeg aldri før hadde kjent lukta av eksplosjon.
De to går mot høyblokka, hvor
statsministerens kontor ligger. Ved flaggstengene passerer de en mann. Han er i live, men blør voldsomt. Idet de skal hjelpe ham, roper en stemme fra inngangen til regjeringsbygget: «Hei, det er en her!» De løper, over steiner og ødelagte gjenstander, gjennom røyk. – VED ÅPNINGEN, der hvor dørene hadde vært, var det helt stille. Så stille som jeg tror det bare kan være rett etter en eksplosjon. Så stille at det piper i ørene.
DET LIGGER EN KVINNE på bakken. Libans kollega kjenner at hun har puls. De får henne opp på båra og løper tilbake gjennom kaoset, får henne inn i ambulansen – og oppdager at pulsen har forsvunnet. – Da legen hadde erklært henne død, pakket vi henne inn i en morspose («mors» er latin for «død», red.anm.) og la henne på gata. Vi måtte. Det var så mange som trengte hjelp at vi måtte frigjøre oss og kunne ikke ha henne i ambulansen.
EN ELLER ANNEN GANG i løpet av ettermiddagen, når ting begynner å roe seg, blir han stående alene på fortauet. Da hører han en stemme: «Kast dem ut!» sier den. – Og jeg, jeg er muslim, sier han.
Liban uttaler ordene som om de er en selvfølgelig forklaring. – Du var sikker på at det var muslimer personen snakket om? – Ja. Norge hadde akkurat bombet Libya. Jeg tenkte med en gang at dette ikke var bra for oss, at det kom til å bli vanskelig å leve i Norge etter dette. Da vi seinere kom tilbake til stasjonen, sto TV-en på. I alle kanaler var det ekspertkommentatorer som snakket om at angrepet var utført av muslimer som skulle hevne seg. Det var ikke en behagelig dag for meg. Det tok jo litt tid før vi fikk høre at det var en nordmann som sto bak. – Hva følte du da? – Lettelse. Pipa ble en annen, plutselig var alt annerledes. Vi hadde et fellesskap.
LIBAN MOHAMUD kom til Norge fra Somaliland med moren og brødrene sine i 1989. Familien flyktet på grunn av krig, men Liban er for ung til å huske den. Han hadde aldri opplevd verken bomber eller terror. Før han kom til Norge.
Det kan høres ut som om det var mer eller mindre tilfeldig at han ble ambulansearbeider. Han hadde jobbet litt i posten og litt i butikk. Han var passert 30 og hadde funnet ut at han likte å jobbe med mennesker. Han ville ha et yrke med enkel utdanning som førte ham raskt ut i jobb.
Ti år etter 22. juli er han overbevist om at det ikke er tilfeldig at han ble ambulansearbeider. – Vi velger ikke yrke, yrket velger oss, slår han fast.
Ingenting av det han så eller hørte 22. juli fikk ham til å tvile. – Jeg har en filosofi: Hvis du ikke tåler det, så har du ingenting der å gjøre. Vi ambulansefolk må være omsorgsfulle,
FOTO: FRODE HANSEN / VG
PÅ PLASS: Ambulanselærling Liban Mohamud (lengst til venstre) var blant de første redningsarbeiderne som ankom regjeringsbygget etter at bomba gikk av 22. juli.
uansett. Altså, du kan være en drittsekk eller ha en dårlig dag, men på jobb, når folk har vondt, må du likevel være verdens beste menneske.
LIBAN FIKK ANLEDNING til å utsette fagprøven med en måned, men valgte å avlegge den som planlagt i august 2011, en måned etter terrorangrepet. – Hva liker du best ved jobben din? – At jeg får anledning til å besøke folk fra alle klasser i samfunnet. På samme dag kan jeg komme til en liten leilighet med masse søppel og til en millionleilighet. De jeg treffer, er uansett mennesker.
Liban har ikke hatt behov for å lese bøker eller se filmer om terrordagen. Men selve hendelsen er viktig å huske, mener han. Først og fremst for å være bedre forberedt hvis det skjer igjen. Det tror han at vi er. – Ja, vi har flere og bedre øvelser. Bedre samarbeid mellom nødetatene.
Selv har han tre tydelige minner: Lukta idet han gikk ut av ambulansen i Akersgata. Og da han noen timer seinere, ved nitida om kvelden, satt på T-banen hjem:
– Jeg var proppfull av adrenalin, mens folk rundt meg oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Da husker jeg at jeg tenkte «de aner ikke hva jeg har opplevd på jobben i dag».
Noen dager seinere ble Liban og de andre hjelperne invitert til Oslo rådhus. På vei hjem etter arrangementet kjørte mange ambulansefolk sammen gjennom byen. – Da vi passerte en bar i Stortingsgata begynte ei dame å klappe. Flere andre hang seg på, og til slutt klappet folk hele veien til domkirken. *
Turid Olestad (60), vaskeriet Ullevål sykehus: «Den første helga vasket vi alt sengetøy og arbeidstøy vi kunne oppdrive»
Det var først da Turid havnet midt i et hav av telys og blomster at hun skjønte at alt virkelig hadde skjedd.
J Jeg var sliten etter arbeidsdagen og hadde sovna på sofaen hjemme på Bjølsen. Jeg våknet av et smell som fikk meg til å lette fra sofaen: «Er det tordenvær?» spurte jeg dattera mi. «Jeg vet ikke, mamma,» svarte hun. Det gikk bare noen minutter, før hun ropte at jeg måtte komme og se på nyhetene.
Mor og datter ble sittende foran TV-en hele ettermiddagen og kvelden. Olestad husker at de var redde, redde for at det skulle skje noe mer.
Likevel var det først da hun kom på jobb dagen etter, at alvoret virkelig gikk opp for Olestad: – Jeg husker at jeg gikk av bussen om morgenen og at jeg gikk gjennom glasskorridoren til pasienthotellet. Da jeg kom ut av døra ved røykeskuret, havnet jeg midt i et hav av telys og blomster. Det gikk kaldt nedover ryggen min, som om hele kroppen skjønte at det vi hadde sett på TV virkelig hadde skjedd, at det var alvor.
Til venstre for hovedinngangen, forbi Kiwi, under brua og til venstre, der finner du bygning 18, det tidligere vaskeriet ved Ullevål sykehus. Siden 2017 har vaskemaskinene stått stille, selve vaskejobben er satt ut på anbud. I dag står sykehusets tidligere vaskeriansatte for tøyforsyning, det vil si at de bestiller og fordeler rent tøy til de ulike avdelingene på sykehuset. I 2011 var det annerledes. Etter bomba i regjeringskvartalet gikk hele Oslo universitetssykehus i såkalt rød beredskap og flere hundre ansatte ble kalt inn på jobb. De som var der, forteller om «køer av hvit-
og grønnkledde helsepersonell» som –ville bidra. På vaskeriet var egentlig arbeidsuka avsluttet, men to timer etter at katastrofealarmen gikk, var de første ansatte tilbake på jobb og maskinene i gang igjen. – Den første helga vasket vi alt sengetøy og arbeidstøy vi kunne oppdrive for å sikre at sykehuset ikke skulle gå tomt. Jeg tror nesten vi var 60 ansatte på jobb den helga, det var folk både på sorteringssalen, rullesalen og lagrene. I tillegg saumfarte de alle lagre etter «morslakner», det vil si liklaken. Disse er større og tykkere enn vanlige laken. – Men det er bildet av blomstene og telysene som møtte meg da jeg kom på jobb om morgenen 23. juli som har festet seg hos meg. Det er det minnet som gir meg ståpels på armene, sier Turid Olestad. *
RØD BEREDSKAP: Da bomba sprang i regjeringskvartalet, ble hele Oslo universitetssykehus mobilisert. For Turid Olestad ble en del av jobben å saumfare alle lagre for laken laget for lik.
| 2021 | 6 | FAGBLADET ~ 39 FOTO: WERNER JUVIK
Frederik Samuelsen (42), vekter på Rikshospitalet: «Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på det»
Vekterne på Rikshospitalet hjelper med å frakte døde til Rettsmedisinsk institutt. Vekter Frederik glemmer aldri køen av begravelsesbiler 22. juli.
F rederik Samuelsen sto på balkongen utenfor sykehusdirektørens kontor, i fjerde etasje på Rikshospitalet. Han hadde ringt samboeren for å fortelle at de hadde fått tilslag på deres første felles leilighet. Han husker dagen som en nydelig sommerdag, helt til samtalen ble avbrutt: – Det kom et voldsomt brak. Jeg husker at jeg sa til henne at «nå tordnet det voldsomt, så nå blir det væromslag». Rett etterpå var kollegaen min på sambandet, jeg måtte komme ned, det hastet. Det var ikke torden jeg hadde hørt.
Da Frederik kom ned til kollegaen i vaktsentralen i første etasje, meldte nyhetsmediene om en stor eksplosjon i Oslo sentrum. Sikkerhetssjefen ble ringt og kort tid etter fikk alle ansatte beskjed om at Oslo Universitetssykehus var i rød beredskap. De som kunne, måtte komme på jobb.
FOR UTENFORSTÅENDE kan det være lett å glemme at et sykehus skal fortsette ordinær drift, også når landet blir rammet av terror eller pandemi. Utagerende pasienter håndteres, nøkler
skal oppdrives, feil ved tekniske alarmer skal fikses. Ved rød beredskap skal i tillegg personalet varsles, innkjørsler og inngangsdører stenges og åpne plasser tømmes for biler og folk. Alle som skal inn eller ut, skal kontrolleres og klareres. – Jeg husker ikke akkurat når vi skjønte at det var snakk om ei bombe, men jeg husker en uavklart og trykket stemning. Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på det. Vi hadde hørt at en uniformert person kunne være involvert og holdt et ekstra øye med trikkene som kom fra byen. Noe av det første vi fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkningskamera på holdeplassen.
DET STØRSTE TRYKKET etter bomba i regjeringskvartalet og drapene på Utøya, var på Ullevål sykehus, hvor de fleste skadde ble fraktet. Men Rettsmedisinsk institutt er en av spesialavdelingene som befinner seg på Rikshospitalet. Her foretas alle rettsmedisinske undersøkelser av levende og døde. Sikkerhetsavdelingen hjelper til med transport. Noen skal direkte fra begravelsesbiler og inn i kapellet, andre
til det såkalte morsrommet, hvor likene oppbevares og senere blir obdusert.
Vanligvis har rettsmedisinsk god kapasitet, forteller Frederik.
Men ikke den dagen.
Hadde de nok bårer, nok brett å legge kroppene på? Nok liklaken? Et av bildene som har limt seg fast i Frederiks hukommelse er køen av begravelsesbiler opp mot sykehuset. Et annet er kjølecontaineren som måtte rekvireres til oppbevaring av omkomne. I sikkerhetsavdelinga skjønte de tidlig at to på vakt ikke ville være nok denne helga, og et privat selskap ble kontaktet og kom for å hjelpe til.
– For oss som er ansatt i vektertjenesten på OUS, er det en del av jobben å frakte døde til rettsmedisinsk. Likevel var dette annerledes, også for oss: Omfanget, så klart, men også at vi visste at det var unge mennesker i posene og at det var forsøkt gjenopplivning på så godt som alle. Jeg husker at jeg tok en ung mann til side og spurte hva slags erfaring han hadde med transport av døde. Han hadde vært i en begravelse en gang. I ettertid har jeg tenkt at mange av disse unge folka fikk oppgaver de ikke burde hatt.
Hvis Frederik Samuelsen kunne, ville han presset den nest siste helga i juli 2011 ut av hukommelsen. Likevel har han ikke bare dårlige minner. – Å være med på noe sånt gir en helt spesiell fellesskapsfølelse, en følelse av å være en del av et stort maskineri som fungerer. Jeg har en liten fin ting som kanskje kan illustrere hva jeg mener: I hverdagen er ikke alle ansatte like velvillige når det kommer til å vise fram ID-kortet til sikkerhetsvakta på vei inn på jobb. Denne dagen holdt alle kortet løftet og godt synlig idet de passerte vekteren. Ingen sa noe, det var bare som om alle skjønte at «ok, nå er det mobilisering, det er alvor.» *
FOTO: WERNER JUVIK
Håvard Larsen (51), innsatsleder ved Elstangen ved Tyrifjorden:
I kaoset der skadde, vettskremte og til og med døende Utøya-ungdommer nådde land, måtte paramedic Håvard stå støtt i stormen.
D et var Håvard Larsens første feriedag, sommeren 2011. Sånn han husker det, ringte telefonen i samme øyeblikk som han kom hjem fra svømmehallen. Han kan fortsatt gjengi kollegaens ord nøyaktig: «Det skytes på Utøya. Mange er drept. Det skytes fortsatt. Du må komme på jobb med en gang.» – Jeg var i skoa og på vei ut døra, før samtalen var over, sier Håvard.
DET FINS ET BILDE, tatt av en svensk fotograf den kvelden: I enden av en smal vei, helt nede ved bredden av Tyrifjorden har flere titalls mennesker, ambulanser og et helikopter klemt seg sammen. Midt i mengden står Håvard Larsen. Bildet er tatt på så lang avstand at du ikke kan se det, men på Håvards vest står det «Innsatsleder».
I AMBULANSETJENESTEN er regelen at den eldste i den første ambulansen får oppdraget som innsatsleder. Ei gruppe kolleger og en innsatsleder var allerede på Utøy-kaia, men de vanskelige arbeidsforholdene gjorde at Håvard, makkeren og flere andre ble sendt til Elstangen ved Tyrifjorden for å etablere mottak av skadde. – Det var ingen som ropte om å få rollen som innsatsleder den dagen. Siden jeg både var eldst, mest erfaren og lokal, ble det meg.
50 AMBULANSER, seks luftambulanser, et par Sea King-helikoptre, brannvesen og politi. Stort sett alle ledige ressurser på Østlandet ble sendt til Tyrifjorden den kvelden. Håvard Larsen har likevel ikke lyst til å gjøre noen stor sak ut av rollen som innsatsleder: – Folk som jobber i politi, brann og helse er i utgangspunktet veldig selvgående. De kan jobben sin, de ønsker å strekke seg og de strekker seg veldig langt. Lederen skal bare organisere og gjøre små justeringer. Om jeg hadde brutt sammen, så hadde ingenting stoppa opp, noen andre hadde bare tatt over. Egentlig handler innsatsleders jobb mest om å lage en enklest mulig plan og få alle til å skjønne den.
INNSATSLEDER: - Den dagen handler jo egentlig ikke om oss som responderte på hendelsen fordi vi var på jobb. Det er de som var der ute som har historiene. Det er de som har hatt det tøft i ettertid, sier Håvard Larsen.
DET SKULLE TA EN STUND før de første pasientene dukket opp på Elstangen. Det ga Håvard og kollegene anledning til å legge en plan. – I den forstand at man kan være klar i en sånn situasjon, så var vi det da de første pasientene kom i land, slår han fast.
I sitt eget hode utarbeidet Larsen et skjema for hvor ulike pasienter skulle sendes: Oppegående til bussene på veien, de dårligste rett i helikopteret. Når han skal forklare hvordan han tenkte, bruker han ord som mentale «flytdiagram» og «produksjonslinjer». Ordet «produksjonslinje» har han rappa fra et foredrag han en gang hørte. Foredragsholderen var en politimann som provoserte ham voldsomt, med å hevde at helseetaten hadde en enkel jobb fordi de bare trengte å tenke på to «produksjonslinjer»: «Uskadde i sikkerhet», «de dårligste til sykehus». – Jeg husker at jeg tenkte at jobben vår er mye mer nyansert enn to linjer. Da jeg sto ved Tyrifjorden var det likevel de to linjene jeg hadde i hodet, helt til noen ropte «Håvard, hvor skal vi gjøre av de døde?» Det var da jeg hørte det spørsmålet og så jolla med døde ungdommer på vei mot land, at det virkelig gikk opp for meg hvor ille ting var.
ET ANNET BILDE som har festet seg, er øyeblikket da baugporten på MS Thorbjørn går opp og 50 ungdommer får øye på redningsfolka i vannkanten: – Femti ambulanser sto klare, og vi var konsentrerte og rede til å ta imot. Selv om det sikkert var mye støy der, husker jeg øyeblikket som helt stille.
FOTO: WERNER JUVIK
HJELPERNE: Flere titalls mennesker, ambulanser og et helikopter var ved Elstangen for å ta imot ungdommene som kom fra Utøya.
Heller ikke fra båten hørtes en lyd. Men da baugporten gikk opp, var det som om det eksploderte i hyl og gråt. Det var sikkert en blanding av frykt og lettelse som endelig fikk utløp.
De lagde et system hvor alle oppegående fikk et ullteppe og en brannmann til å følge seg opp på veien til en ventende buss, som så kjørte dem til Sundvollen hotell.
IFØLGE DOMMEN mot Anders Behring Breivik i 2012, var det 564 personer på Utøya da han startet massakren klokka 17.21, 22. juli 2011. Inntil siste pasient gikk i land flere timer senere, ante ikke Håvard Larsen og hans mannskaper hvor mange ungdommer det kunne dreie seg om. De gikk ut fra at det kunne være rundt 750. – Den største utfordringen i en sånn operasjon, er alt du ikke vet. At du havner i et informasjonsvakuum. Vi ante ikke hva som skjedde der ute, hvor mange ungdommer de var eller hvor mange gjerningsmenn det dreide seg om. Etter antall skudd å dømme, måtte det dreie seg om mer enn én. Hva hvis noen av disse gjerningsmennene var med i noen av båtene inn til land?
STØY VAR EN ANNEN UTFORDRING Larsen måtte forholde seg til: – Som innsatsleder har du et radiosamband opp mot egne styrker og et
annet mot ledere og samarbeidende etater. I tillegg har du mobiltelefon og folk som kommer og prater til deg. Fysisk støy kommer oppå dette igjen: Ambulansesirener, politibiler, helikoptre som lander nesten i hodet på deg. I den travleste timen på Elstangen, kom eller gikk et helikopter annet hvert minutt. – Hvilken personlig egenskap fikk du best bruk for? – At jeg er ganske rolig av natur. Dessuten var det en trøst i å vite at jeg aldri hadde lært hvordan jeg skulle håndtere noe så stort og ekstremt som dette. Det var bare gjøre så godt man kunne, og var ikke det godt nok, så fikk det ikke hjelpe.
– Har du vært på Utøya etterpå? – Ja, flere ganger, både i forbindelse med hendelsen og debriefingen. Dessuten tar jeg meg gjerne en runde med kajakken rundt Utøya hvert år, til ettertanke. Det er noen klipper der, hvor folk har løpt utfor. Du gjør deg noen tanker om hva de opplevde. Den dagen handler jo egentlig ikke om oss som responderte på hendelsen fordi vi var på jobb. Det er de som var der ute som har historiene. Det er de som har hatt det tøft i ettertid. *
FOTO: NICLAS HAMMARSTRÖM
Anne Kari Aasheim (54), ansvarlig for pårørendetelefonen ved Ringerike sykehus:
Mens terrorangrepet ennå pågikk, fikk helsesekretær Anne Kari en nesten umulig jobb: Å besvare telefonene fra fortvilte mennesker som lurte på om deres kjære fortsatt var i live.
A nne Kari Aasheim (54) var nesten hjemme fra jobb da radioen meldte om ei bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Aasheim registrerte det gufne faktum i at hun ti år tidligere hadde befunnet seg på nøyaktig samme sted da hun hørte nyheten om at et fly hadde kjørt inn i tvillingtårnene i New York. Hjemme slo hun på TV-en. Scenene fra regjeringskvartalet gjorde sterkt inntrykk.
Da beskjeden kom om at hennes egen arbeidsplass var i rød beredskap, og hun måtte avbryte sommerferien før den egentlig hadde begynt, var hun sikker på at det var for å avlaste Oslosykehusene.
HELSESEKRETÆR ANNE KARI Aasheim jobbet på skrivestua på Ringerike sykehus, da katastrofealarmen om skyting på Utøya gikk 22. juli 2011. Sykehuset satte umiddelbart krisestab. Etter å ha konkludert med at de hadde kapasitet til å motta åtte skadde, fikk Anne Kari nye arbeidsoppgaver. De lå langt fra hverdagens skriving av legejournaler og saksbehandling. Hun skulle ta seg av pårørendetelefonen. – Jeg skulle være sykehusets bindeledd mellom pårørende og skadde. Hadde noen ant hva omfanget ville bli, hadde det helt sikkert blitt organisert annerledes.
FREDAG ETTERMIDDAG, rett etter at alarmen gikk i Ringerike sykehus’ eget distrikt, inntok Anne Kari et skjermet kontor på legevakten hvor det ble kommunisert direkte med hjelpemannskapene ved Tyrifjorden. Mens hun tok imot telefoner fra pårørende, hørtes skuddene på Utøya i bakgrunnen fra kommunikasjonssamband.
I STARTEN VAR BÅDE ANTALL telefoner og spørsmålene som kom inn håndterbare. Paradoksalt nok fordi ingen hadde oversikt over hva som egentlig skjedde.
– Så lenge jeg faktisk ikke visste noe særlig, var det forholdsvis enkelt å svare. Men etter hvert som omfanget ble tydelig både for oss og de pårørende, endret samtalene karakter.
DA DET OFFENTLIGES TELEFONLINJE brøt sammen på grunn av overbelastning, økte trykket, både hos Anne Kari og resten av sykehusets telefonlinjer. Innringerne ble stadig mer fortvila: – Jeg tror det må være den vanskeligste situasjonen å få beskjeden «ikke ring oss, vi ringer deg». Men jeg visste ingenting. Det eneste jeg kunne si, var at så fort pasientene var i stand til å ringe hjem og gi et livstegn, så ville de få ta en telefon til pårørende. – Hva var mest utfordrende? – Å svare. Særlig da vi begynte å ane omfanget. Da myndighetene først gikk ut med at det var åtte drepte, visste vi allerede at det var mange flere. Når du får en telefon og du merker at det eneste personen i andre enden vil at du skal si, er at deres sønn eller datter ikke er blant de åtte, samtidig som du vet at tallet ikke er åtte lenger, det var vanskelig. TI ÅR SEINERE vet verken Anne Kari eller sykehuset hvor mange samtaler de tok imot. Hvis pårørendelinja var opptatt, ringte folk sentralbordet eller andre avdelinger. – Er det noen av samtalene som har festet seg ekstra godt? – Det er mange. Jeg husker tanter, onkler, besteforeldre og søsken, jeg husker de som ringte opp igjen en, to og tre ganger. Noen fortalte veldig mye om personen de lette etter, og enkelte var villige til å gjøre nær sagt hva som helst for å få vite noe om sine. Men hva sier du egentlig når det er blitt søndag, midt på dagen, og de fortsatt ikke har hørt fra sine kjære? Vi visste jo at de som overlevde var kjørt til Sundvolden hotell. Når de fortsatt ikke hadde dukket opp der, og de heller ikke hadde ringt hjem, ja, hva sier man egentlig? – Når følte du at du kunne gi de som ringte et ordentlig svar? – Søndag ettermiddag begynte det å gå opp for mange at de kanskje aldri ville få tilbake sine. De som ringte da, hadde gjerne vært innom alle andre muligheter før oss. Da gjorde det ekstra vondt å måtte beklage og si at heller ikke vi hadde noen med det navnet. Idet jeg sa det, hørte jeg at jeg slukket det siste håpet hos personen i den andre enden. Da jeg la på røret etter et par av de samtalene, følte jeg at nå var den personen ødelagt for livet. Det har jeg tenkt mye på i ettertid.
FOTO: WERNER JUVIK
ANNE KARI HADDE INGEN OPPLÆRING eller erfaring i krisekommunikasjon da hun ble satt til å betjene pårørendetelefonen. I evalueringen i etterkant har sykehuset sett at neste gang noe lignende inntreffer, så bør psykisk helse kobles inn. – Det tror jeg er lurt. Det var en ganske klar tilbakemelding under evalueringa at man bør ha mer erfaring og skolering i krisehåndtering og -kommunikasjon enn det jeg hadde. Tidlig i prosessen tror jeg likevel ikke at det hadde gjort så stor forskjell. En skolert person ville jo ikke visst mer om hva som skjedde enn jeg gjorde.
Anne Kari jobbet gjennom hele helga, men flyttet seg til sykehusets sentralbord lørdag da de som jobbet der synes det ble vanskelig med alle telefonene. – Jeg var hjemom og tok en dusj, men jeg sov nok ikke i løpet av de dagene. – Hva lærte du av å være med på dette? – Jeg lærte at når det kniper, så stiller vi alle opp, sier Anne Kari. – Pensjonister, helsepersonell fra andre distrikt, utenforstående: Alle ville bidra, og ingen sa nei, uansett hvilken arbeidsoppgave det var snakk om. Vi var mange den helga som gjorde oppgaver vi ikke var trent i: Onkologer klipte bukser, gynekologer kjørte senger...
I ETTERTID HAR RINGERIKE SYKEHUS fått mye skryt. Sykehuset tok imot 35 skadde, mer enn fire ganger så mange som de sa ja til. Regelmessig og omfattende traumetrening og -erfaring gjennom mange år, er trukket fram som en av grunnene til at det fungerte så bra: – Da pasientene kom inn, sto teamene klare. Alt var godt planlagt, atmosfæren var lugn og kontrollert, det rådet en rar stillhet. Alle fokuserte på å gjøre jobben sin. *
Thor Sundby (63), leder for ambulansetjenestens kollegastøtteordning: «Ofte er det først når du tar av uniformen og går hjem, at det du har vært med på velter inn over deg»
Ingen ambulansearbeidere i Oslo 22. juli 2011 fikk gå av vakt før de svarte på et helt sentralt spørsmål fra kollegaen Thor: Hvordan har du det?
D a Thor Sundby passerte bommen ved Sognsvann etter en tur i marka, hørte han et smell. En flyktig tanke: «Jøss, hva var det?». Et minutt senere fikk han varsel på mobilen. Seks minutter senere var han på ambulansestasjonen i Storgata. Han rakk hjemom med bikkja.
Det første døgnet etter at bomba gikk av, tilbrakte Thor på et møterom over ambulansegarasjen ved legevakta i Oslo. Alle ambulansefolk i Oslo måtte innom ham før de fikk gå av vakt.
THOR SUNDBY LEDER ambulansetjenestens kollegastøtteordning, EFOK. EFOK står for Emosjonell førstehjelp og krisehåndtering. – Vi pleier å si at EFOK er en del av oppdraget. Man er ikke ferdig med oppdraget før man har snakket med EFOK, sier han.
Tanken er at kolleger har bedre forutsetninger for å forstå hva den enkelte har opplevd, enn for eksempel psykologer, som ikke kjenner ambulansetjenesten. Trolig er terskelen lavere for å snakke med en kollega. SUNDBY SÅ KJAPT at ressurser ikke ble en utfordring den helga. Tidspunktet terroristen hadde valgt, sammenfalt med fellesferien og vaktskiftet i ambulansetjenesten. Det betød potensielt færre ofre, men også flere biler og mer personell enn normalt. I tillegg ble biler fra nærliggende stasjoner og distrikter dirigert mot Oslo sentrum, og folk som hadde fri eller var på ferie strømmet til for å bidra.
Sundby anslår at nærmere sytti ambulanser var involvert.
SELV OM BOMBER IKKE ER HVERDAGSKOST
i Norge, var ikke et terrorangrep en uoverstigelig utfordring. I bunn og grunn handler alle oppdrag, små eller gigantiske, om det samme, understreker Sundby: Å ivareta skadde og syke, og å redde liv. – Den store forskjellen var omfanget. En stund fryktet mange også ei bombe nummer to i Oslo. Utover ettermiddagen kom det flere meldinger og falske alarmer som underbygde frykten. Så kom ryktene om Utøya.
NOEN BLE SENDT DIREKTE til øya i Tyrifjorden, andre ble sendt videre fra oppdrag i regjeringskvartalet. Noen kjørte ambulanse, noen ivaretok livredde og klissvåte ungdommer, noen roet pårørende, noen behandlet skadde. Noen håndterte døde. Enkelte ble stående i venteposisjon på Sollihøgda, andre var svært tett på. – Ambulansefolk tåler mye, de er vant til sykdom, skader og død, men de fleste av oss har et svakt punkt: Barn. Tre fulle skoleklasser ble frarøvet livet av en
LYTTEPOST: Ambulansefolk som har vært med på tunge oppdrag, må snakke med kollegastøtte Thor Sundby. I krisedøgnene i 2011 debriefet han og kollegene 86 mennesker.
drittsekk den dagen. Og de som overlevde, hva slags liv overlevde de til?
EN KOPP KAFFE, NOE Å BITE I og et nennsomt utvalg spørsmål, møtte alle som vendte tilbake til murbygget i Storgata, fra regjeringskvartalet, fra Utøya eller begge steder på samme dag: «Hva har du vært med på? Hva er det sterkeste du har opplevd i dag? Hvordan har du det?»
Ifølge Sundby kan man som regel «se» svaret på det siste spørsmålet når ansatte kommer inn døra på stasjonen, eller høre det når de setter seg på pauserommet. Etter dette oppdraget måtte likevel alle innom operasjonsrommet for å svare før de kunne gå av vakt. Ikke alle fikk dra hjem. – I dette opplegget er det en del ting man bør gjøre og en del ting man skal gjøre. 22. juli var det mye «skal», og ingen tvil om at alle skulle gjennom en samtale og at ingen fikk dra hjem til tomt hus. Familie og ektefeller skal ikke bedrive debriefing, men alle bør ha noen rundt seg etter oppdrag som dette. Når du har på deg uniform, er du i en rolle. Ofte er det først når du tar av uniformen og går hjem, at det du har vært med på velter inn over deg, sier Sundby.
Bare to av de 86 ansatte Thor og EFOK-kollegene debriefet etter terrorangrepet, fikk ikke dra hjem.
Måten regjeringen og befolkningen håndterte terrorangrepet på i ettertid, hjalp også. For Sundby selv ble rosetoget 25. juli en viktig opplevelse. Ansatte i tre nødetater var invitert til Oslo Rådhus. Talene, opptredenene og folkemassene på rådhusplassen overveldet ham. Men på hjemturen, da redningsarbeiderne la ned roser ved Domkirken, fikk han opplevelsen som fortsatt gir ham gåsehud. – Plutselig ble det helt stille. Så begynte folk å synge «Ja, vi elsker». Hva dét gjorde med bearbeidinga av opplevelsene til de som hadde vært ute i felten på jobb, er umulig å måle. *
FOTO: WERNER JUVIK
Kathrin Nesgård (38), Fagforbund-representant på Utøya: «Jeg satt trygt i en bil, langt unna, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet dem»
Kathrin dro fra Utøya fredag ettermiddag, tidligere enn planlagt. Kameratene Snorre og Sverre skulle vært med i bilen. De ombestemte seg i siste liten.
K athrin sitter bak rattet på vei mot Røros. Tjueåtteåringen gleder seg. De siste dagene har hun vært på jobb på AUFs sommerleir på Utøya. Morsomme, men intense dager med 16-åringer som lever leirlivet til fulle og har uendelige spørsmål til en fagforeningsrepresentant. I den bittelille LO-hytta hun har delt med Sverre fra Fagforbundet Møre og Romsdal og Snorre fra Fellesforbundet har de drevet gruppearbeid på terrassen for å finpusse Snorres hilsningstale. Heldigvis ble sluttresultatet bra. Da de tok farvel, etter Gros tale, var det med en god følelse.
KATHRIN NÆRMER SEG ELVERUM, da telefonen ringer. Hun får så vidt sagt «hallo», før kameraten fra ungdomsutvalget avbryter henne: «Hvor er du?» spør han. Kathrin stusser, det er bare et par timer siden de snakket sammen. Hvorfor ringer han og spør om dét? Hun svarer at hun er på vei til hytta. Igjen rekker hun såvidt å fullføre setningen, før en lettet stemme fyller røret: «Dét er jeg glad for!» Kathrin svarer «jo, takk...», og tenker samtidig: «Skulle ikke han på jobb denne ettermiddagen? Hvorfor ringer han og spør om dette, nå?» – Da spurte han om jeg ikke visste hva som hadde skjedd.
LO SENDER ALLTID en ungdomsdelegasjon til AUFs sommerleir på Utøya. I 2011 var de sju. Kathrin var på Utøya for andre eller tredje gang. Egentlig skulle hun og hyttekameratene Sverre og Snorre være til søndag, men første kvelden ble de tre enige om dra hjem etter Gro Harlem Brundtlands tale på fredagen. Planen var at Snorre og Sverre skulle sitte på til Oslo. Men så ombestemte gutta seg.
KATHRIN STOPPER på Elverum. Ingen av dem hun forsøker å ringe tar telefonen. Hun sender melding i stedet: «Er alt bra?» Så: «Kan dere gi meg beskjed om alt er bra?» Til slutt: «Jeg er redd for dere!»
Vennene er den typen folk som svarer raskt. Men det kommer ingen svar. En ubehagelig følelse presser på: Burde hun spurt bare én gang til om de ville sitte på til Oslo?
Kathrin skyver tanken vekk. Jobben som hjelpepleier har lært henne noen teknikker når man trenger et forsvar for å fungere. Den neste uka ser hun verken nyheter eller åpner Facebook. Hun har kun kontakt med sine nærmeste venner og kolleger i Fagforbundet. Etter to dager får hun endelig svar på en av sms-ene hun sendte fra parkeringsplassen. En god venn ringer og forteller at han er i live og at det går «greit» – med ham. Den samtalen betyr mye. Men den
DRO: Kathrin Nesgård reiste fra Utøya bare timer før skytingen startet. Hun har slitt med dårlig samvittighet for det.
FOTO: WERNER JUVIK
overlevende vennen forteller også at han tror at Snorre og Sverre er døde. Han tror til og med at han har sett en av dem.
NESTEN TI ÅR SEINERE sitter Kathrin (38) på en benk på Lambertseter i Oslo. – Altså, jeg har grua meg til dette, jeg må innrømme det, begynner hun. – Ikke på grunn av Utøya, men fordi det er så viktig for meg å få fram at jeg ikke er et offer i denne historien. Jeg ble ikke berørt på samme måte som de som var der nede. Akkurat det er kjempeviktig, blant annet fordi jeg har slitt så lenge med dårlig samvittighet for at jeg reiste.
22. JULI ER BLITT EN DATO hun forsøker å snike seg ubemerket forbi. Hun forteller at hvis det ikke var for at Fagbladet hadde ringt, så hadde hun ikke husket at det er ti år siden hun mistet flere venner og kolleger på øya i Tyrifjorden. Samtidig innrømmer hun at hun er usikker på om tiårsmarkeringen vil være like lett å forbigå som de foregående. – Jeg føler at det er litt tveegget, som å markere starten på andre verdenskrig, liksom. For dagen er viktig i norsk historie og viktig å markere fordi vi ikke vil at dette skal skje igjen. Dessuten ønsker jeg at de etterlatte skal føle støtte. Sympati og tårer er én ting, men vi må markere tydelig at dette ikke var riktig, vise at vi vil bekjempe det med å være gode med hverandre. Menneskene som ble drept, utgjorde faktisk en forskjell. De var en viktig del av samfunnet vårt, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Vi mistet dessverre en del som nok ville vært ganske framtredende politikere i dag. Og som jeg tror vi ville hatt behov for. – Du sier at det er viktig å få fram at du ikke er et offer i denne historien. Hva tenker du på deg selv som i denne sammenhengen? – Som en som er berørt på samme måte som veldig mange andre, bortsett fra at jeg kanskje hadde flere bekjente der. Kanskje er det litt annerledes å sitte igjen med en følelse av å ha forlatt kollegene. Men jeg opplevde ikke terroren på nært hold, sånn som de som var der da han kom. Jeg reiste derfra i live, før noe skjedde. Jeg har ikke gjemt meg, jeg har ikke svømt. Jeg satt trygt i en bil, langt unna, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet dem. Og jeg fikk sagt ha det. Jeg trodde bare ikke at det var siste gang. *
Torild Flåte (63) og Bjarte Bjørkavåg (64), foreldre til Fagforbund-representant Sverre Flåte Bjørkavåg:
Da bomba sprang i Oslo, beroliget Sverre (28) urolige foreldre og venner: «Har det bra på Utøya!» Et par timer senere var han borte.
D e var på vei til hytta da de hørte om bomba. Bjarte Bjørkavåg ringte sønnen Sverre med en gang. «Hold utkikk etter eierløse vesker og mistenkelige kasser.» Det var tross alt Oslo, man kunne aldri vite, mente Bjarte. Ingen fare, beroliget Sverre. Han var langt unna. Likevel preget hendelsene i Oslo sommerleiren han var på. Sverre var særlig bekymret for ryktene om at muslimer skulle stå bak. Like etter samtalen med faren la han ut ei melding på Facebook:
«Har det bra på Utøya! Håper alle er forsiktig med å konkludere og skape rykter som umulig kan være bekreftet så tidlig! Tankene går til de berørte i Oslo!»
SOSIAL OG INKLUDERENDE, engasjert og slagferdig, men like fullt en rolig kar. Sånn var Sverre Flåte Bjørkavåg (28) fra Sula utenfor Ålesund, Møre og Romsdals nyttårsbarn i 1983, først i en flokk på tre brødre. Som liten elsket han å kjøre gravemaskin med pappa. I tenåra tok han jegerprøven. Men det mest naturlige stedet å starte historien om ham, er trolig da han kom hjem fra militæret i 2003. Uten umiddelbare planer. Men foreldrene hadde ingen planer om å la ham ligge på sofaen. – Vi har aldri hatt store ambisjoner om høye utdanninger for barna våre, men vi har vært opptatt av at de skal jobbe med noe de liker, og ikke gå og slenge. Dét har aldri våre unger fått lov til, sier Torild.
De fikk vite at kommunens bo- og aktivitetstjeneste trengte folk, og sendte sønnen dit. Dagen etter var han i jobb. – Han hadde ikke så lyst i utgangspunktet, men av og til kan du slumpe til å like noe du ikke aner noe om på forhånd, sier Torild.
Sverre gikk fullt inn for jobben, men
GLEMMES ALDRI: Sverre, som mistet livet på Utøya 22. juli, er fortsatt en del av familiens dagligliv. Bilde, dikt og blomster er sentralt plassert i stua.
var nøye med taushetsplikten. De hørte heller ikke så mye om fagforeningsarbeidet han raskt ble trukket inn i, men politikk diskuterte han gjerne. Fanesakene var hele stillinger, rettigheter for elever og studenter, boliger for ungdom og sosial dumping.
Engasjementet førte til en bråte verv og brakte Sverre ut på tur. Det var stadig en konferanse eller leir hvor fagforeningen skulle presenteres og nye medlemmer verves. Men på Utøya hadde han aldri vært før sommeren 2011.
FOTO: WERNER JUVIK
BJARTE OG TORILD var nesten fremme på hytta da radioen meldte om skyting på Utøya. Nå svarte ikke Sverre da de ringte. Ikke så rart. Hvis noe hadde skjedd, var det naturlig om Sverre var opptatt med førstehjelpsarbeid.
Ved nitida pakket de sammen og dro hjem til lillebror på 17. Klokka 2 om natta hentet de sin nest eldste sønn, som hadde feiret bursdagen sin på jazzfestivalen i Molde. Klokka 6 neste morgen ringte Kripos og spurte om eldstesønnen deres hadde en tatovering. Det hadde han ikke.
Bjarte informerte politiet om at de bare skulle få seg et par timers søvn, og så kjøre nedover. – De frarådet oss på det sterkeste å komme. Scenene som utspilte seg på Sundvollen var så grusomme at de mente vi ikke burde dra dit, sier Bjarte.
Den første dagen sto TV-en på fra morgen til kveld. Så slo de av. Mens ei niese i helsevesenet saumfor sykehusene etter Sverre, forsynte venner og slektninger dem med relevante nyheter.
Etter seks dager kom beskjeden om at Sverre var død.
Allerede formiddagen 23. juli var omsorgsgruppa i Sula kommune på besøk. Deretter var de innom daglig. – Sorgarbeid er et personlig foretak, du må åpne kjeften og snakke, og du må ta imot hjelp, sier Bjarte. – Men støttegruppa gjør en stor jobb. Vi har truffet fantastiske folk som vi aldri ville blitt kjent med, hvis det ikke var for dette. Folk vi ser ofte, og som vi ikke nødvendigvis må snakke om Utøya med.
Nå er det overlevernes tur, mener de. – Å oppleve dette må ha vært verre
FOTO: WERNER JUVIK
enn krig. I en krig vet du at du er utsatt for noe, men denne opplevelsen var det ingen som var forberedt på. Vi må ta godt vare på dem som overlevde. TI ÅR SENERE er både Sverre og hendelsen fortsatt del av deres dagligliv. På veggene henger dikt og bilder. I bokhylla krever 22. juli stadig mer plass. Torild har ikke lest alle bøkene om den helga sønnen hennes ble drept. Men hun liker å eie dem. – Jeg har en forskrudd tanke om at jeg må vite alt om hvordan det sannsynligvis var.
Derfor har hun også sett alt hun har kommet over av TV-serier og filmer. I motsetning til ektemannen, som knapt har slått på TV-en på ti år.
De er forundret over pressen, og overrasket over den politiske utviklingen med økt fremmedfrykt, hard språkbruk og hat generelt. Ekteparet hadde trodd det skulle gå motsatt vei. Nå håper de på et ordentlig oppgjør med ekstremismen.
FOR SIN EGEN DEL er de takknemlige for å ha sluppet en del følelser som kunne gjort livet uten Sverre enda tyngre : – Vi kunne slitt med selvbebreidelse, men heldigvis hadde vi ingenting uavklart da Sverre døde, sier Torild. – Og sinne, nei… begynner Bjarte. – Det er nesten litt merkelig, men da jeg satt overfor terroristen i rettssalen ble det så tydelig for meg hvor svak og ussel denne personen er. Jeg er sikker på at hadde det kommet en mygg inn på cella hans, så hadde han fått panikk, sier Bjarte. – Hva kan vi lære av det som skjedde? – At det kan skje igjen.
FRA TERRASSEN KAN TORILD når som helst sjekke om lyset på graven til hennes eldste sønn brenner, og minst en gang om dagen legger Bjarte og sporhunden Champ (11) lufteturen til gravlunden. – Vi har ikke lyst til å glemme, og vi vil ikke at andre skal glemme heller, verken Sverre eller terrordagen. Uansett greier vi ikke å rømme fra sorgen. Det som har skjedd, er en del av livet vårt, og vi synes vi har håndtert det ganske bra. Vi lever gode liv i dag, sier Torild. – Selv om vi av og til merker at omgivelsene mener vi burde skyve det bort og bli ferdig med dette, sier Bjarte. – Da svarer jeg: «Når glemmer du sønnen din?» *
FOTO: WERNER JUVIK
FAGFORBUND-MEDLEMMER SOM DØDE PÅ UTØYA
Sverre Flåte Bjørkavåg (28) fra Sula. Hanne Kristine Fridtun (19), fra Stryn i Sogn og Fjordane. Studerte sykepleie i Førde, jobbet helgevakter i tjenester for funksjonshemmede og hadde sommerjobb i hjemmetjenesten. Lene Maria Bergum (19), Namsos i Trøndelag. Hadde nettopp fullført videregående og skulle ha sommerjobb i Namdalsavisa. Simon Sæbø (18), Salangen i Nord-Troms. Hadde nettopp fullført videregående, hvor han var elevrådsleder og russepresident. Syvert Knudsen (17), Lyngdal i Vest-Agder. Hadde nettopp fullført kokk- og servitørutdanning på videregående. Planen var å bli lærlig og ta fagbrev. Tina Sukuvara (18), Vadsø i Finnmark. Lærling i barne- og ungdomsarbeiderfaget. Anders Kristiansen (18), Bardu i Troms. Elev på videregående, elevrådsleder og engasjert av Bardu kommune til å starte kommunalt ungdomsråd. Hanne Balch Fjalestad (43), Lunner i Oppland. Hjelpepleier og assistent. Var på Utøya som frivillig i Norsk Folkehjelp. Jobbet som hjelpepleier og assistent.
Mats Kvaløy-Bjørbekk (34), rådgiver i AUF og med på å organisere Utøya-leiren:
Tilfeldigheter og ren flaks reddet livet til AUF-rådgiver Mats på Utøya – flere ganger. Den bevisstheten har satt dypt preg på hans videre politiske engasjement.
| 2021 | 6 | FAGBLADET ~ 55 FOTO: WERNER JUVIK
D et var den dagen Gro Harlem Brundtland kom til Utøya. Likevel er det Mats husker best, skoene hulter til bulter i gangen utenfor den tjoka fulle storsalen i kafébygget. Og appellene utvalgte AUF-ere holdt til Gro. Og atmosfæren, selvfølgelig: Den som oppstår når hundrevis av politisk engasjerte ungdommer samles. De intense øyeblikkene hvor betydningen av å synes og gjøre seg bemerket er stor for fremmadstormende AUF-ere og den unge retorikeren hamrer inn poeng etter poeng. Dynamikken mellom de som bergtar og de som bergtas. Nerver, inspirasjon, pushing, læring, lettelse. Alt Mats synes er fint med Utøya. Men det han husker best fra øya sommeren 2011, er øyeblikket da noe helt annet begynte.
BOMBA I REGJERINGSKVARTALET er det store samtaleemnet den ettermiddagen. Mats er på vei ned til hovedhuset da han hører en knatrelyd, som om noen leker med kinaputter. Han går etter lyden. Da kommer en han kjenner godt, springende ut av døra på baksida av hovedhuset. Det er noe med bråheten i bevegelsene. Noe med lyden – et rop eller et hyl? Noe er galt. Mats bråsnur. Og løper. På vei over plassen ved kantinebygget hører han stemmer som spør hva som skjer. Han snur seg, og ser ei jente bli løftet fra bakken for så å falle sammen. Noen har skutt henne.
DET SOM SKJER VIDERE, er lagret i sekvenser av korte glimt, som gamle lysbilder: Vennen fra Buskerud som griper ham i armen når han sklir og sier «Mats, vi må videre.» Ham selv som skyver ei jente framover på stien, de må videre. Han får et bilde i hodet av skoleskytinger i USA, og tenker: Skoleskytere er ofte to. Én jager ofrene framover, én kommer dem i møte. Han må vekk fra stien.
Da dukker hullet i gjerdet opp.
Hullet han fant under et politisk kurs på øya i mai samme år, da han trengte en pause og gikk for å bade. Alene, på jakt etter en skjermet og utilgjengelig flekk. Plutselig var det der, på yttersida av kjærlighetsstien: Hullet i gjerdet. Han hadde krøpet gjennom og tatt seg ned en ulendt skråning, før han fant stedet nede ved vannet hvor sannsynligheten for å bli funnet var minst.
I 2011 VAR MATS 24 ÅR, rådgiver i AUF og en av dem som organiserte leiren på Utøya. Det var andre gang han var med å organisere. Han hadde også vært der
i flere andre sammenhenger. Sist i mai samme år, på en samling for fylkeslagene. TI ÅR SEINERE sitter han ytterst på kanten av hjørnesofaen, hjemme i stua på Tøyen i Oslo. Halvannen meter unna sitter samboeren Frank bak en dataskjerm. I pandemien fungerer den lyse lille leiligheten også som kontor for samboerparet. – Det legger seg et alvor over meg når jeg skal snakke om dette, begynner Mats. – Jeg snakker ikke så ofte om det, legger han til. – Er det et bevisst valg? – Til dels. Jeg har i hvert fall vært bevisst på ikke å ta hevd på universalhistorien. Det er så mange historier fra Utøya sommeren 2011, og jeg er veldig usikker på den allmenne verdien av min personlige opplevelse og tapserfaring.
TILBAKE: Mats Kvaløy-Bjørbekk og Merete Stamneshagen, som mistet datteren Silje på Utøya, gikk først i prosesjonen ved kransenedleggelsen på Utøya i 2018.
HAN HAR OGSÅ TENKT en del på det filosofen Søren Kierkegaard sa om at livet leves forlengs, men forstås baklengs. – I ettertid påfører vi alt som skjedde 22. juli logikk, mens det egentlig var det
ultimate kaos, der og da. I øyeblikket hadde ingen tilgang på eller oversikt over den informasjonen vi har nå. Det var ikke bevisste valg, men adrenalin og reflekser som gjorde at jeg havnet nede ved vannet og ikke for eksempel ble værende oppe på kjærlighetsstien, hvor mange ble hardt skadd eller drept like etterpå.
DE ER SEKS ELLER SJU som klemmer seg sammen nede ved vannet. Lytter og speider, veier for og imot. Bør de holde seg i ro? Bevege seg bort? Svømme? Ikke svømme? Og hva er det egentlig som foregår?
De sitter der i flere timer. Hvor mange, vet han ikke eksakt. De beveger seg ikke før lenge etter at gjerningsmannen er tatt. Da kommer de, politifolka med full bevæpning. Én sikrer og sikter opp i skråningen, én får dem over i en båt.
I ETTERTID HAR MATS LEST i Breiviks forklaring at han var fullt klar over ungdommene nede ved vannet. Lenge skal han ha stått der oppe, noen meter over hodene deres, og overveid hva han skulle gjøre. Til slutt konkluderte han
«I ettertid påfører vi alt som skjedde 22. juli logikk, mens det egentlig var det ultimate kaos, der og da.»
FOTO: WERNER JUVIK
med at faren for å bli overrumplet var for stor og lot være å gå ned.
«TILFELDIGHETER» OG «FLAKS». Mats Kvaløy-Bjørbekk vender stadig tilbake til de to ordene. Etter 22. juli 2011 fikk de en ny betydning for ham. – Vi lever i en kultur som veldig sterkt framhever individuelle heltefortellinger om hvordan folk greier seg og får til ting, helt sjøl. Men for meg er det sånn at hvis ikke han som kom løpende ut av hovedhuset hadde gjort det akkurat da han gjorde det, så ville jeg gått gjerningsmannen rett i møte og etter all sannsynlighet blitt offer nummer tre. BÅTEN FRAKTER DEM til fastlandet, bussen til Sundvollen. Mats husker folk inntullet i hvite hotellhåndklær og busser som kommer, slipper av folk og drar igjen. Noen kommer aldri med bussen.
I sofaen ti år seinere ramser han opp faktorene han mener var på hans side da terroristen kom til Utøya:
– Jeg var 24 år, jeg jobba sentralt i AUF, jeg kjente mange, jeg kjente øya, jeg hadde til og med vært der bare en måned tidligere. Hva med 14-åringen som var på øya for første gang i sitt liv?
FOR MATS BLE TERRORISTENS autoritære og totalitære høyreradikalisme en tydeliggjøring av politikkens verdi, men også mer spesifikt av sosialdemokratiets betydning. – Jeg måtte gjøre noe konkret for nettopp den politiske bevegelsen som Breivik hatet. Fordelingspolitikk, fagbevegelse, sosialisme – alle de samfunnsmålene som AUF og Utøya tross alt handler om, fikk enda større betydning. Jeg tror også at det hadde en terapeutisk funksjon fortsatt å engasjere seg for dette.
VED SIDEN AV JOBBEN som rådgiver i politikk- og samfunnsavdelinga i Fagforbundet, er han i dag nestleder i Gamle Oslo Arbeiderparti, representant i bydelsutvalget og leder for byutviklingskomiteen i bydelen. Han ser ei klar linje fra opplevelsen av å ha vært så heldig å overleve til bydelspolitikken: – I det daglige er jeg opptatt av etablering av Alnaelva miljøpark, opprustning av barnehager og lokalisering av nytt fengsel, sånne ting. Det er ikke sånn at jeg tenker så mye på Utøya i det daglige, men noen ganger stopper jeg opp og tar liksom et steg tilbake. Da kan jeg tenke at erfaringen fra Utøya velver en høyere himmel, sjøl over bydelspolitikken. Kjernen i det sosialdemokratiske prosjektet er å minimere utslagene av tilfeldigheter og flaks, troen på at kollektiv handling er veien til frihet for alle. Forhåpentligvis kan erkjennelsen av hvor mye som er overlatt til flaks og tilfeldigheter, bidra til at vi viser større omsorg for dem som snubler, og snakker mindre om hvem som «lykkes» eller «ikke lykkes». For det er ikke i kraft av egen anstrengelse alene at vi er der vi er. *
Bjørnar Moxnes, leder i Rødt: «Stortinget må bevilge penger, ellers blir det bare prat»
Mer lønn til lavtlønte og mer makt til arbeidsfolk flest, lover Rødt. Men hvordan? Fagbladet tar saken.
TEKST: MARTE BJERKE FOTO: WERNER JUVIK
Om noen kan få mer trygd enn lønn for en jobb i et lavlønnsyrke, så er problemet for dårlig lønn, ikke for høye trygder.» Dette er et sitat fra Rødts program. Hvordan skal dere få hevet lønna i lavlønnsyrker?
– Det er to grøfter å gå i: Frp-grøfta, hvor man i mediene later som at Stortinget skal diktere lønna – det er bare bløff og overkjøring av partene. Eller å toe sine hender og bare peke på partene. Arbeidsgiveren i offentlig sektor er Kommune-Norge og staten. Vi har foreslått at Stortinget ber regjeringen gå i dialog med partene om hva som skal til for å sikre et lønnsløft i lavlønnsyrker, og så er det opp til partene å forhandle om det. Men Stortinget må bevilge penger, ellers blir det bare prat.
Hvilke økonomiske omprioriteringer vil Rødt gjøre for å finansiere valgløftene?
– Vi vil reversere de borgerliges skattekutt. Vi ønsker også en tannhelsereform, tannhelse er et stort gap i velferdsstaten. Vi har pengene til en sånn reform på grunn av økte skatter. Og vi vil sikre at alle pengene går til å styrke velferdstilbudet, inkludert skikkelige arbeidsforhold, og ikke forsvinner ut til velferdsprofitører.
I Rødts program tas det til orde for at LO ikke må bli en «serviceorganisasjon» der administrasjonen får for mye innflytelse. Dere vil ha mer makt ut i de lokale avdelingene. Hvordan skal dere som politisk parti bidra til å endre interne organisasjonsstrukturer, og hvorfor skal dere mene noe om det?
– Vi verken skal eller ønsker å gjøre noe med det, men vi ønsker en sterk, uavhengig og kampvillig fagbevegelse, og det kan våre medlemmer jobbe for i LO. Skal vi få til forandring i riktig retning, trengs en sterk fagbevegelse. Det hjelper ikke at det sitter noen folk og kokkelimonker i LO- og Ap-ledelsen. Da kan det gå helt feil, som vi så da Ap fikk med LO på å støtte pensjonsreformen.
Dere taler også imot moderasjon i tariffoppgjørene. Hva har fagbevegelsen og arbeidstakerne å tjene på et mer konfliktfylt forhold til arbeidsgiversiden?
– I Norge og Norden har vi kanskje verdens
THE BOSS: Hvis noe skal hentes fra USA på 1980-tallet, har Bjørnar Moxnes mer tro på musikken til Bruce Springsteen enn politikken til Ronald Reagan.
sterkeste fagbevegelse. Den har vært motoren som har drevet fram den sivilisasjonen som velferdsstaten i nordiske land er blitt. Fagbevegelsen har en tradisjon for å ha en utstrakt hånd og en knytta neve – du må ha begge deler. Man ber ikke pent om almisser fra de rikes bord.
Rødt vil avvise arbeidslinje-politikken. Skal det ikke lønne seg å stå i jobb?
– Jo, og det gjør det. Det mantraet om at det skal lønne seg, sier man bare for at folk skal tro at det sitter mange «welfare queens», som Ronald Reagan kalte det, som feter seg opp og casher inn trygd. I de få tilfellene hvor det er sånn, er lønna til folk for lav. Da må den opp, ikke trygdene ned.
I tillegg flytter arbeidslinja fokuset effektivt vekk fra strukturelle forhold. Når vi avviser arbeidslinja, er ikke det fordi vi synes det er flott å få en uføreeksplosjon. Tvert imot handler det om noe mye dyrere og vanskeligere. Applaus og prat om heltidskultur er gratis, økt grunnbemanning koster penger.
Dere vil avvikle helseforetaksmodellen. Hvordan vil ansatte i spesialisthelsetjenesten merke at sykehusene ikke lenger er helseforetak?
– Det helsearbeidere forteller meg, er at veien opp til ledelsen på sykehuset er blitt enormt mye lenger gjennom 20 år med Jens Stoltenbergs sykehusreform. Skottland tok tilbake den demokratiske styringa av sykehusene. Effektene var bedre pasienttilfredshet, mer ansattmedvirkning, mer effektivt helsevesen og at de holdt budsjettene bedre. Sånne effekter tror jeg vil komme her også. Det brukes så mye bortkasta energi, tid og penger på disse idiotiske nedleggings- og sentraliseringsprosessene. Vi ønsker regionale styrer av sykehusene med staten som eier. Noen vil tape på det, og det er konsulentbransjen. Det lever vi fint med. *
Solveig Schytz, stortingsrepresentant og andrekandidat for Venstre i Viken: «For oss er det underordna om det er det private eller det offentlige som leverer tjenesten»
Venstre vil ha større fleksibilitet i arbeidslivet og gi større frihet til Nav. Men blir hverdagen din enklere av det? Fagbladet tar saken.
TEKST: MARTE BJERKE FOTO: WERNER JUVIK
«Vi vil ha mer fleksibilitet, men ikke på bekostning av tryggheten mange finner i faste stillinger.» Dette er henta fra Venstres program. Dere vil ha mer individuell tilpasning av arbeidslivet. Innebærer dette endringer i arbeidsmiljøloven?
– Vi ønsker at fleksibiliteten skal komme arbeidstakeren til gode. Ett eksempel er bruken av hjemmekontor. Vi tok initiativ i regjering for å sikre fleksibilitet, uten at det går på bekostning av arbeidstakerens rettigheter. Hjemmekontor kan ikke være et lovløst område. Vi vil legge til rette for frivillig bruk av hjemmekontor og en mer fleksibel arbeidsdag for dem som ønsker det. Arbeidsmiljøloven er ikke tilpassa arbeidsmarkedet slik det er nå. Vi har derfor foreslått et utvalg som skal se på loven i en ny tid.
Hvor viktig er partene i arbeidslivet i et slikt arbeid?
– Veldig viktig. Jeg er veldig glad for at fagforeningene har meldt seg på i debatten og vil bidra til å få en god regulering.
I hvilke andre deler av arbeidslivet bør det være rom for mer fleksible løsninger?
– Fleksibilitet handler også om at flere skal få mulighet til å prøve seg i arbeidslivet, det kan være dem med nedsatt funksjonsevne eller eldre. Vi må sikre at det er fleksibilitet for at de kan bidra.
På den andre siden er vi opptatt av at man skal stramme inn hvor lenge det er mulig å være midlertidig ansatt i staten. Staten er dessverre en versting på midlertidighet.
Dere åpner også opp for større fleksibilitet i helse- og omsorgssektoren ved å invitere inn både offentlige og private aktører til å drifte tjenestene. Hvordan ser Helse-Norge ut i en ideell Venstre-verden med tanke på forholdet mellom private, ideelle og offentlige tilbydere?
– Her har vi en pragmatisk tilnærming. Vi er grunnleggende opptatt av at det er kvaliteten på tjenestene som er viktig. Vi støtter at de ideelle skal ha en del av det kommersielle markedet.
NORGES ELDSTE PARTI: – Fagbevegelsen er kjempeviktig. Vi var i sin tid initiativtaker til hovedavtalen som seinere utvikla seg til det moderne trepartssamarbeidet, sier Venstrestortingsrepresentant Solveig Schytz.
Det er bra for velferdstjenestene at vi har en god balanse mellom det offentlige og det private. Men det grunnleggende er at vi skal ha en god helsetjeneste betalt av det offentlige, det er et offentlig ansvar, men det betyr ikke at det offentlige skal levere alt.
Hvordan skal dere sikre dere mot såkalte «velferdsprofittører»?
– Det er et krevende begrep. Dette er velferdsgründere og velferdstilbydere. De skaper også innovasjon i sektoren, og det er bra. Hvis de tjener for mye, betyr det at det offentlige har for dårlige anbudsprosesser. For oss er det underordna om det er det private eller det offentlige som leverer tjenesten, men det skal være til rett pris. Og så er vi opptatt av at også private skal ha gode lønns- og arbeidsforhold for sine ansatte. Det er en selvfølge.
Bør tannhelsetjenester være gratis i Norge?
– Vi mener de bør være gratis for dem som har behov for det. Det betyr ikke at all tannbehandling skal være gratis for alle, men at de som trenger det skal få det. Vi tror dette er enklere å få til enn å love en universell ordning for alle, som det blir vanskelig å få flertall for på Stortinget.
Dere vil gi Nav større frihet til å formidle arbeid ved å ta i bruk ny teknologi, forenklet regelverk og større metodemangfold. Hva innebærer det?
– Det betyr blant annet at vi vil gi Nav større mulighet til å utøve skjønn i enkeltsaker. Vi mener det er riktig, fordi det handler om mennesker. Fokuset må ikke være hvordan mennesket kan passe inn i systemet, men hvordan systemet kan tilpasses mennesket.
Hva mer vil dere forenkle under Nav-paraplyen?
– Vi vil også sørge for økt samhandling mellom Nav og helsetjenesten. Vi mener også at vi må styrke den sosialfaglige kompetansen i Nav. Vi bør gjennomgå tiltaksapparatet og sørge for mer mangfold i kvalifiseringstilbudene, tilrettelagte arbeidsplassene og gi økt lokalt handlingsrom. Det bør også gis mer rom for individuell oppfølging. *
Ida Lindtveit Røse, stortingskandidat for KrF: «Vi ser at behovet for å tjene penger går ut over andre behov»
KrF vil verne om ideelle aktører i Helse-Norge og sette i gang en «sykehjemsrevolusjon». Hva betyr det, egentlig? Fagbladet tar saken.
TEKST: MARTE BJERKE FOTO: WERNER JUVIK
Dere vil legge til rette for at ideelle aktører skal kunne ta seg av helse- og velferdstilbud. Hvordan mener KrF balansen mellom de offentlige, de kommersielle og de ideelle tilbyderne bør være i offentlig sektor?
– Vi har en lang tradisjon for og ønsker å ha ideelle aktører i helsetjenestene. De har også lang tradisjon for å være en del av aktørbildet, men vi ser gang på gang at de ideelle er taperne i et massivt anbudssystem der det er stort press på pris. Både private og kommunale tilbydere slår ut de ideelle. Vi har lagt fram forslag om å stille krav til hvor stor andel av tilbudene som skal driftes av ideelle.
Hvordan stiller KrF seg til kommersielle tilbydere av velferdstjenester?
– Vi har en grunnleggende skepsis mot kommersielle aktører, fordi vi ser at behovet for å tjene penger går ut over andre behov; gode tilbud til brukerne og ansattes rettigheter. Men hvis man som kommune skal åpne for kommersielle aktører, er det helt avgjørende med god kunnskap i anbudsprosessene.
Dere vil sette i gang en «sykehjemsrevolusjon». Hva vil dere revolusjonere?
– Vi mener at sykehjemmene er blitt for institusjonspreget. Det er viktig at vi bygger sykehjemmene så de oppleves som hjem og at de er del av et fellesskap. Samtidig er det viktig at de har høy teknologisk standard og at de er gode arbeidsplasser.
Det er spennende tanker på gang i flere kommuner der det bygges kombinasjonsbygg med sykehjem, omsorgsboliger og studentboliger. Studentene får litt lavere bokostnader ved at de bidrar i omsorgsboligene. Dette er modeller jeg tror vi må se mer av i åra framover.
Dere vil også legge en opptrappingsplan for bemanning i eldreomsorgen og utvikle en minstenorm for bemanning. Hva mener dere er minimumsbemanning på et sykehjem?
– Vi har ikke satt et antall på det, dette må utvikles, men vi mener vi bør ha en standard fordi vi ser store forskjeller og veldig lav bemanning noen steder. Når kommunene har en norm å forholde seg til, er de også nødt til å flytte noen midler til disse områdene.
Hvor viktig er hele stillinger i helse- og omsorgssektoren?
– Kjempeviktig. Samtidig er jeg veldig opptatt av at man ikke skal presses til heltid, at det er den ufrivillige deltiden som må bort.
Hvordan skal dere få bukt med den ufrivillige deltiden?
– Jeg tror dette handler mye om holdninger. Hvis kommunene opplever et større press om å tilby flere hele stillinger, tror jeg det er lettere å få til. Jeg tror også at kommunepolitikerne har veldig stor påvirkning, at man fra kommunestyrets side må sette måltall på flere hele stillinger. Det har jeg sett effekten av da jeg selv var kommunepolitiker.
Hvordan skal dere sikre finansiering og oppfølging av bemanningsnormen i barnehagene, hvis dere fortsetter i regjering til høsten?
– Vi har prioritert dette i budsjettene som er lagt fram og det skal vi fortsette med. Vi har også programfestet at normen skal gjelde for større deler av arbeidstiden, slik at det ikke er få ansatte på mange barn tidlig og seint på dagen.
Dere ønsker også flere menn inn i barnehagene. Hvordan skal dere få dette til?
– Dette er en utfordring både i barnehagene, i skolen og i helsesektoren, der det er stor kvinnedominans. Vi har jo for eksempel hatt programmet «Menn i helse», slike programmer kunne vi hatt også i andre sektorer.
Tannhelse er blitt et stadig hetere politisk tema. Er Krf for gratis tannhelsetjeneste?
– Vi hadde denne diskusjonen oppe på landsmøtet, og vi ønsker å utrede samme type modell i tannhelsetjenesten som i helsetjenestene for øvrig – en egenandelsordning for tannhelsen.
Det er ingen tvil om at tennene er en del av kroppen, men i likhet med annen legebehandling, er det noen tannhelsebehandlinger som er av mer kosmetisk art. Å endre finansieringen koster mye penger, derfor må vi finne en god modell for hvordan det kan gjøres. *
HISTORISK: Ida Lindtveit Røse ble tidenes yngste norske statsråd da hun som 27-åring ble konstituert som barne- og familieminister under Kjell Ingolf Ropstads pappapermisjon.
Det grønne håpet
Une Bastholm er sikker på at grønne partier kan forandre verden. – Jeg føler vi overtar der arbeiderbevegelsen slapp i forrige århundre, sier hun.
TEKST: PETER VOLLSET FOTO: ANITA ARNTZEN
Det var et stykke kylling med huden på.
Une Bastholm forteller om middagen da hun ikke lenger klarte å ignorere at det på tallerkenen foran henne hadde vært et levende, flaksende, klukkende dyr. Hun var tolv. – Det var mer en følelse enn en mening; jeg bare hadde ikke lyst på den maten. Jeg sa ifra at jeg ikke ville spise sånt mer, så spiste jeg kjøttkaker og sånn kanskje en uke eller to til, altså mat som ikke så ut som kjøtt på samme måten. Og så slutta jeg med det og. – En uke eller to? Det var ikke lenge. – Nei, altså, foreldrene mine syntes ikke det var så praktisk i starten, så det er mulig de ymta litt frempå at jeg ikke var helt konsistent på det. Så ble jeg konsistent, men på motsatt måte enn de håpa på.
Stortingets yngste partileder og eneste stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne (MDG) ler. – Det tok litt tid, men nå er både mor og søster vegetarianere.
UNE BASTHOLM har to dialekter. Da hun sluttet å –spise kjøtt, bodde familien i Bodø, hvor de hadde flyttet fra Trøndelag, og senere bar det tilbake til Trondheim. Resultatet er at hun snakker enten trønder eller nordlending, avhengig av hvem hun snakker med (til media snakker hun trønder). Denne uvanlige kombinasjonen illustrerer på en måte godt Bastholms uvanlighet ellers også: Egenskaper som ikke er så sjeldne i seg selv, men som man sjelden finner i samme person. For å ta et eksempel: Bastholm beskrives av sine kolleger som en grundig politiker; en person som i større grad enn mange andre er opptatt av å sette seg inn i en sak før hun mener noe. Dette samtidig som hun er bevisst på at enhver time som brukes på tenking og drøfting er en time som ikke brukes på å gjøre noe med problemene. – Jeg er veldig dårlig til å være passasjer. Selv om jeg er fra akademikerfamilie og har akademikerbakgrunn, så må jeg veldig fort fra å ha kunnskap til å være med å handle. Etter endt studietid i Tyskland og Wales kom Bastholm hjem til Trondheim og irriterte seg over hvor vanskelig det var å få kjøpt økologiske og fairtrade-sertifiserte dagligvarer i byen. Den
NAVN: Une Aina Bastholm ALDER: 35 år YRKE: Stortingsrepresentant og leder for Miljøpartiet De Grønne FAMILIE: Samboer med Peter (34), en datter på tre og en sønn som ble født etter at dette intervjuet var gjort AKTUELL: Leder ett av fire partier som tar opp kampen mot sperregrensa i årets stortingsvalg
LES OGSÅ: Partiutspørring med fungerende MDG-leder Arild Hermstad på fagbladet.no.
FOTO: TERJE PEDERSEN / NTB
KLAR FOR
ÅRSMØTE: Une
Bastholm ankommer selvfølgelig årets årsmøte på sykkel. nyutdannede statsviteren valgte en såpass uteoretisk løsning på dette problemet som å starte egen dagligvarebutikk. Butikken går bra den dag i dag.
BASTHOLM HOLDER fast ved sin tro på at forbrukernes makt til å forme verden er reell og stor. Kritikker fra venstresiden på at det bare er systemforandringer som kommer til å redde verden fra miljøkatastrofer og fattigdom, har hun liten forståelse for. – Jeg er jo i politikken fordi jeg også mener at å gjøre noe med de systemiske problemene er helt nødvendig, men å si at den enorme valgfriheten de fleste nordmenn har som forbrukere ikke har noe å si, er helt uforståelig. For de hundretusenvis av arbeidere som jobber på plantasjer, så er det en forskjell på om de har en minstelønn, om ungene deres får gå på skole, og om de får lov til å organisere seg. Vi er veldig flinke i Norge til å sette høye krav til å ta moralske valg. Det er nesten så man er så redd for å prøve å gjøre noe bra og feile, at man ender opp med å bare resignere.
DET ER IMIDLERTID ikke bare arbeidsplassene til plantasje-arbeidere i fattige land som føler, og kommer til å føle, konsekvensene av forbrukervalg, sier Bastholm. Europas strømnett skal omstilles fra fossil brensel til fornybar energi, og her mener Bastholm Norge ligger unikt godt an til å møte dette behovet. Blant annet med havvind, et felt der hun mener dagens regjering ikke satser sterkt nok. – Norge er en veldig maritim nasjon, så veldig mange av hjørnesteinsbedriftene våre er rettet inn mot havet og vi har veldig gode forutsetninger for havvindproduksjon. Det er mye av den samme ingeniørkunsten man trenger. Verftet på Verdal som i dag skrur sammen understell til oljeplattformer, vil kunne skru sammen understell til havvindparker i stedet for. Når vi sier at «dagens oljearbeidere kan bli morgendagens klimahelter», så er det helt reelt. En del vil kunne fortsette å gå til samme bedrift på samme arbeidsplass og jobbe med andre oppdrag.
OPTIMISMEN OM HAVVIND-prosjektet til tross: Bastholm tror det er uunngåelig at noen vil miste jobben når olja fases ut. Dette gjør det desto viktigere at det skjer på en gradvis og kontrollert måte, noe hun også mener Norge er unikt godt skikket til med vårt trepartssamarbeid og sterke fagforeninger. Det er nemlig ikke slik, sier hun, at alle disse arbeidsplassene er trygge som banken bare MDG ikke får det som de vil. – Når man ikke engang vil ha debatten om hvordan dette skal skje, så sier man indirekte at man vil det som er det verste som kan skje for arbeidstakerne i oljesektoren, nemlig at det blir opp helt til markedet. Da får man sånne fenomener som i 2014 med det plutselige oljeprisfallet da 50.000 mista jobben, nærmest over natta, altså det andre beskylder oss for å ønske. Men at folk mister jobben over natta, kan du unngå ved å planlegge godt og gjennomføre omstillinger på en kontrollert og forutsigbar måte.
Når man snakker om og med MDG er det fort gjort å henge seg opp i olja, og alle nordmenn som jobber med den, og dens rolle i klimaforandringer så å si hele verden har gått sammen og erklært vi vil bekjempe. Bastholm er vant til at partiet hennes pekes ut når andre partier skal forklare hva de ikke mener. – Som ytterpunkt i miljøpolitikken blir vi jo ofte tatt avstand til for å signalisere at man ikke skal være for raske, og ha hastverk, og at det ikke skal være for ubekvemt for folk. Men de realpolitiske forskjellene er ikke større enn andre folk for eksempel Arbeiderpartiet har klart å samarbeide med før. Vi kommer ikke til å smelle i bordet med dyre velferdsreformer eller
kreve at vi melder oss ut av EØS eller NATO, for eksempel.
DET ORDET BASTHOLM oftest må rette på når folk bruker det om MDG, er «ensaksparti». Partiets politikk, sier hun, springer ut fra et prinsipp om bærekraft som farger alle felt innen politikken og kan dermed ikke kalles én sak. – På et grunnleggende nivå er vi en reaksjon på opplysningtidens og industrialderens uforbeholdne optimistisme rundt bruk av natur, hvor effektivisering går ut på å få mest mulig ut av naturen, fortest mulig.
Arbeiderbevegelsen oppstod som et korreks på industriens rovdrift på mennesker, men ikke dens rovdrift på naturen, sier hun. – Jeg føler vi overtar der arbeiderbevegelsen slapp i forrige århundre, ved å sørge for at produksjon foregår på en bærekraftig måte. – Jeg må innrømme at det ikke er helt innlysende for meg hvordan, for eksempel, et «grønt» helsevesen ville sett ut. – Det skjønner jeg. De store debattene innen spesialisthelsetjenesten handler ikke om miljø. Men i korte trekk har grønn helsepolitikk to viktige kjennetegn: Et er økt fokus på forebygging og å tørre å satse mye mer på ting vi vet forebygger helseplager og som gir god helse, det være seg innen eldreomsorg, sykehusmat eller barn og unges psykiske helse.
MDG er også i den fløyen av norsk politikk som er skeptiske til overdreven bruk av rapporteringssystemer og New Public Management i helsesektoren. – Det er bra med effektiv bruk av penger, men her har man satt så høye krav til effektivitet at det går ut over det som er formålet til tjenesten i utgangspunktet, som er å ta vare på folk. Og så er det visse områder innen rus og omsorg hvor vi kan være mer åpne for private tilbud som
GRØNN HELSEPOLITIKK:
Une Bastholm mener det må satses mer på det vi vet forebygger helseplager og gir god helse.
DET HASTER: Det
holder ikke å vente til klimastreikerne får stemmerett, man må omvende de voksne til å tenke som barna, sier Bastholm. supplement til offentlige enn enkelte andre partier på venstresida.
BASTHOLM SNAKKER som om framdrift for henne og hennes partifeller er uunngåelig. Oljeutfasinga tas for gitt. Hun snakker om «når vi blir en større stortingsgruppe», ikke «hvis». Hun vedkjenner imidlertid at bak denne optimismen ligger et alvor i klimakrisen som er så tungt at det er vanskelig å engang bruke som motivasjon. – Vi snakker sjelden om det så direkte, for gardina går ned hos de fleste mennesker hvis man begynner å tegne opp alvoret.
Mennesker er ikke godt rustet til å håndtere trusler som oppleves som langt borte, sier hun. – Naturen virker jo veldig robust når vi går ut i den, sant? Men noen må ta den utakknemlige oppgaven å si «Nei, det her går ikke bra». Det er fuglearter som før var så vanlige at historier og barnesanger er fulle av dem, som er i ferd med å
6 kjappe
HVA DRØMTE DU OM Å BLI DA DU VAR BARN?
Jeg kan ikke huske noen slike drømmer, men da jeg måtte skrive om to yrker på ungdomsskolen, valgte jeg nevrokirurg og advokat.
HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?
Når jeg får snakket om politikken vår og verdiene som står på spill, har det gøy med kolleger, og kanskje også fordypet meg litt i noe faglig.
HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?
Som 13-14-åring «punchet» jeg data på forskningsinstituttet der moren min jobbet. Senere jobbet jeg to somre på rad som maler. Jeg var eneste jente.
HVEM BØR SKJERPE SEG?
Erna Solberg, som ikke har kuttet nok klimagassutslipp eller gjort noe for å stanse nedbygging av norsk natur i løpet av åtte år, men derimot gitt Frp mer innflytelse.
HVA ER DITT BESTE RÅD TIL UNGDOMMEN?
Ikke vær for hard med deg selv, og vend blikket utover så ofte du kan.
HVA ER TYPISK NORSK?
Å ha tillit til fellesskapet og være med på dugnader når det trengs.
bli utrydda i Norge. Stæren, for eksempel. Men det er vanskelig å få øye på.
Og det haster. Det holder ikke å vente til klimastreikerne får stemmerett, man må omvende de voksne til å tenke som barna, sier Bastholm. – Så det store spørsmålet er jo om vi klarer å innse det før det er for seint. Jeg er jo optimist og det er derfor jeg er i politikken. Samtidig kunne jeg ikke latt være å jobbe politisk med all kunnskapen vi har, for da hadde jeg blitt for trist av å tenke på det. Jeg må handle, prøve å påvirke. *
