Helsearbeidere mest utsatt for vold og trusler

Helse og sosial i faresonen

Sammenlignet med gjennomsnittet har helse- og sosialarbeidere mer enn dobbelt så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler på jobb.

FOTO: LEV DOLGACHOV / COLOURBOX

Vernepleiere, sosialarbeidere, pleie- og omsorgsarbeidere og sjukepleiere topper statistikken over dem som er mest utsatt for vold og trusler på jobb. Faktisk har ansatte i helse- og sosialsektoren mer enn dobbelt så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler enn alle yrkesgrupper sett under ett. Det er tall fra Stami (Statens arbeidsmiljøinstitutt) som viser dette. De overvåker og forsker på forhold i arbeidsmiljøet som har betydning for yrkesaktives helse, blant annet vold og trusler mot ansatte.

Også lærere, barnehage- og skoleassistenter, politi, parkeringsvakter, badevakter, leger, saksbehandlere og sjåfører er utsatte yrkesgrupper.

I 2019 oppga 7,1 prosent av alle arbeidstakere at de hadde vært utsatt for trussel og/eller vold i løpet av det siste året. Det tilsvarer rundt 187.000 sysselsatte personer. I samme undersøkelse oppga 27 prosent av vernepleiere, sosialarbeidere og pleie- og omsorgsarbeidere at de hadde vært utsatt for vold eller trusler.

Arbeidstilsynet definerer vold og trusler slik: «Vold og trusler» er hendelser hvor arbeidstakere blir fysisk eller verbalt angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære. *

VIL HA MER YRKESFAG

* Hvert år går 1 milliard kroner til 20.000 plasser på fagskolene for yrkesfag, og 40 milliarder kroner til de litt over 300.000 studieplassene ved universiteter og høgskoler.

LO-sekretær Trude Tinnlund, som også er styreleder i yrkesfag-organisasjonen Worldskills Norge, viser til Statistisk sentralbyrås beregninger om at Norge om få år vil mangle 90.000 faglærte. LO vil derfor øke antallet studieplasser i yrkesretta utdanninger til 100.000. – Det er sjelden etterspørselsbehovet blir så neglisjert som når det gjelder yrkesfaglig kompetanse, sier hun til worldskills.no. Worldskills er en ideell organisasjon som jobber for å heve statusen på yrkesfag.

VIL SIKRE LÆREPLASSER

* Regjeringa lover å løfte yrkesfagene blant annet ved økt innsats for seriøse vilkår i arbeidslivet. I Hurdalserklæringen kan vi også lese at regjeringa vil sikre læreplass for alle ungdommer som er kvalifisert etter Vg2. To virkemidler for å nå dette målet er å stille strengere krav til seriøsitet og bruk av lærlinger ved offentlige innkjøp og anbud. Dessuten vil regjeringen styrke rammevilkårene for lærebedrifter, blant annet med bedre tilskudd og ordninger for lærlinger med behov for særskilt oppfølging.

I samfunnet

RETTFERDIGHET | VELFERD | MEDBESTEMMELSE | LIKESTILLING

(Lands gullreserver i tonn)

DANMARK 66.55 TYSKLAND 3359

USA 8133 NORGE 3,5

SVERIGE 126

KINA 1948

ITALIA 2452

NORGE I VERDEN Gullreserver

* Det er ikke gull alt som glimrer. Noe og noen kan ofte glimre med sitt fravær. Som for eksempel Norges Banks beholdning av gull. I 2004 solgte Norges Bank unna alle gullbarrene, med unntak av syv stykker som er beholdt for utstillingsformål. Gullbarrene utgjorde 90 prosent av gullet i gullreservene. Norges Bank beholdt 3 1/2 tonn med gullmynter, rundt 600.000 mynter.

Verdens største samling gullbarrer finnes i hvelvet til Federal Reserve Bank i New York i USA. Der ligger det 540.000 barrer tilhørende 48 ulike nasjonalbanker og tolv organisasjoner (bl.a. Det internasjonale pengefondet, IMF). En gullbarre i Federal Reserve veier 14 kilo.

Gjennom historien er det utvunnet cirka 100.000 tonn gull totalt i verden. Det er cirka 9 milliarder tonn gull i verdens hav. Mesteparten av dette gullet er ikke mulig å utvinne. Bare 7 prosent av den årlige verdensproduksjon går til gullbarrer. Om lag 78 prosent av produksjonen brukes til fremstilling av smykker, mynter og andre verdigjenstander. 10–15 prosent av produksjonen anvendes av tannleger og til andre tekniske formål.

AUSTRALIA 79.85

(KILDE: TRADINGECONOMICS.COM, SNL.NO, GULLBANKEN.NO)

VISSTE DU AT ...

* Omtrent halvparten av gullet som er i omløp i dag kommer fra Sør-Afrika, som på 70-tallet stod for nesten 80 prosent av verdens gullforsyning (ca. 1.480 tonn gull). * Verdens samlede gullproduksjon per år er i dag rundt 3.100 tonn gull, Kina produserer nesten dobbelt så mye som nestemann på topplista, Australia (270 tonn/år). * I gjennomsnitt inneholder menneskekroppen 0.2 milligram gull. Man må tappe 40.000 mennesker for blod for å produsere en gullring på 8 gram. * Det norske navnet på gull stammer fra indogermansk ghel som betyr «gulglinsende». Det kjemiske symbolet Au er en forkortelse av det latinske navnet aurum, som betyr «skinnende morgengry». * Karat er en enhet for hvor mye gull det finnes i en legering. Rent gull (100 prosent) omtales som 24 karat. Gullstemplet 585 tilsvarer 14 karat (58,5 prosent).

I DENNE SEKSJONEN:

S32

Nav-kontakt Haaken hjelper ekssoldater med krigstraumer.

FOTO: KRISRIN SVORTE

S46

Barnet i magen hadde store skader, og Marte valgte abort. Les den sterke historien om det tunge valget.

S58

Som fersk ambulansearbeider ble Linn truet på livet. Etterlyser opplæring.

S64

Dombås kirke brant og etterlot et lokalsamfunn i sjokk.

MELLOMMANNEN: Haaken Aschim er Nav region Oslos egen veterankontakt. Han har selv flere års erfaring fra forsvaret og har vært utstasjonert i Libanon. Erfaringene og kunnskapene derfra er avgjørende for å kunne gjøre en god jobb for denne gruppa i Nav-systemet, mener han.

Yrke: Beredskapssoldat i Nav

Norske soldater som har hatt tjeneste i utlandet, kan ha med seg mange vanskelige erfaringer hjem. Derfor har Nav egne kontaktpersoner som bare jobber med å hjelpe veteraner tilbake til et sivilt liv.

TEKST: RØNNAUG JARLSBO FOTO: KRISTIN SVORTE

Hvis du spør Haaken Aschim (58) hvorfor veteraner trenger spesialbehandling hos Nav, kan det hende han svarer med et spørsmål: – Hvor var du 27. november 1992?

Selv har han ingen problemer med å huske: – Jeg var eskortesjef for en forsyningskolonne ut fra Norbatts hovedkvarter i Ebel es-Saqi i Sør-Libanon. Vi var på vei til den finske bataljonen, da vi havnet midt i en skuddveksling. Dagen etter satt jeg på flyet hjem. 29. november, før klokka var 12, hadde jeg levert inn alt utstyr, blitt sivilist og sto på gata. I løpet av de 48 timene som hadde gått siden skuddvekslingen, hadde ingen snakket med meg om det som hadde skjedd.

RAPPORTERER IKKE

Siden andre verdenskrig har 100.000 nordmenn deltatt i internasjonale operasjoner. De siste 45 åra har cirka 40.000 norske menn og kvinner vært utstasjonert i Libanon, på Balkan og i Afghanistan. Siden 1978 har 45 norske soldater omkommet i tjeneste i internasjonale operasjoner. Langt flere har kommet hjem med fysiske og psykiske skader. «Normalen» for avslutning av tjenesten er heldigvis ikke lenger slik Aschim opplevde på begynnelsen av 90-tallet.

De siste ti åra har forsvaret bygd opp et apparat som skal ivareta soldater etter utenlandstjeneste. Oppfølgingen innebærer blant annet «mellomlanding» med debrifing i utlandet, og mulighet for psykologoppfølging det første året etter hjemkomst.

Samtidig viser en undersøkelse publisert i 2016 at over 70 prosent av de som hadde tjenestegjort i Afghanistan mellom 2001 og 2011 og fått psykiske problemer i etterkant, ikke benyttet seg av Forsvarets tilbud om helsehjelp. Flere var redde for degradering og statustap.

Nylig kom Forsvaret med en ny rapport om Afghanistan-veteranene, men allerede i sommer lekket det ut at flere sliter tungt psykisk.

I løpet av de 48 timene som hadde gått siden skuddvekslingen, hadde ingen snakket med meg om det som hadde skjedd.

KONSTANT BEREDSKAP

55 55 33 33. Ikke alle tar telefonen når nummeret til Nav lyser opp skjermen. – Men de fleste veteraner tar telefonen når jeg ringer, sier Haaken Aschim.

Da Aschim kom hjem etter et års tjeneste i Libanon i 1992, sov han med pistol under hodeputa. 30 år etter at han dimitterte, er pistolen borte. Men han har alltid gassmaske liggende i bilen og går ingen steder uten «minimumsutstyr»: Mobiltelefon, kompass, leatherman, brannalarm og fløyte. Aschim tar heller aldri enkleste vei inn på en parkeringsplass. Han rygger inn, slik at han ved behov kan komme seg raskest mulig ut igjen. – Veteraner er i utgangspunktet som folk flest og behovene våre kan være forskjellige, men noen trekk går igjen. Forhøyet beredskap, for eksempel, sier Aschim.

MELLOMMANN

Tolk, los og fasilitator. Slik beskriver Aschim jobben som veterankontakt i Nav Oslo og Viken. 14 år i forsvaret og 15 års erfaring fra Navsystemet gjør at han snakker begge «språk» flytende og vet hvem som kan løse utfordringene til de som har oppholdt seg i krigssoner. – Ikke alle vet at en skade du pådro deg på 80-tallet, kan gi rett til yrkesskadeerstatning. Jeg vet hvem som kan finne ut av om du har det. Hvis saksbehandler lurer på hvorfor klienten ikke møter til en avtale, kan Aschim sjekke årsaken og formidle beskjed. Han kan også være med i møter og forklare hva veteranen har vært med på. Hvis veteranen forteller at han bodde to dager i gaupe, så kan Aschim forklare at «gaupe» var et kodeord for dekningsrom i Libanon. Et sted å søke dekning når raketter og artilleri slo ned rundt deg. – Jeg kan også fortelle at mange veteraner, tjue år etter at de kom hjem fra Libanon, har «gaupe» på soverommet og ligger i fosterstilling i dager av gangen.

Motsatt kan Aschim, hvis en veteran lurer på hvorfor det «ikke skjer noe» i saken hans hos Nav, gå inn i systemet og kanskje finne ut at veteranen går til psykolog en gang i uka og er under utredning.

FIREBEINT ASSISTENT:

Den fire måneder gamle flatcoated retrieveren Saqi er oppkalt etter byen Ebel es Saqi, byen hvor både Haaken Aschim og Knut Olav Wågsås tjenestegjorde for 30 år siden. Saqi er ofte med Aschim ut til veteranene.

– Da kan jeg forklare at når psykologen har skrevet rapport, så vil saksbehandler innkalle til en samtale. Det beroliger som regel veteranen.

Haaken Aschim er en mellommann. På hans ene side: De som bærer konsekvensene av Norges militære bidrag i utlandet. På den andre: Kolleger i Nav-systemet som skal sørge for at de som har vært soldater i utlandet får seg en vanlig jobb, beholder jobben, eller mottar de økonomiske stønadene de har krav på. For øyeblikket har han 86 veteraner som han sørver eller bistår. Kollegene i Nav skal først og fremst vite at han eksisterer og kan hjelpe dem i enkeltsaker og med generell kompetanseheving. Derfor driver han både markedsføring og opplysningsarbeid om vanlige reaksjonsmønstre hos veteraner.

VEIEN HJEM

Kvinner og menn, hundreåringer og nittenåringer, Tysklandsbrigaden eller Afghanistan. Veteraner kommer i mange utgaver, men et

NAVS TILBUD TIL VETERANER

• I 2011 lanserte regjeringen handlingsplanen «I tjeneste for Norge» med tiltak for veteraner i perioden 2011 – 2013. • Etablering av et kompetansemiljø for veteransaker ved Nav Elverum var tiltak nr. 109. Ifølge handlingsplanen skulle miljøet blant annet «ha en informasjons- og veilederrolle overfor Forsvaret og andre enheter i Arbeids- og velferdsetaten.» De skulle også utarbeide arbeidsmetoder som kunne overføres til andre deler av etaten. • Kompetansemiljøet i Elverum hjelper veteraner og deres familier med saker som inngår i Navs arbeidsområde. Bistandsbehovet varierer, og de kan ikke tallfeste hvor mange veteraner de er i kontakt med årlig: «Noen har et fungerende godt liv, og trenger bare svar på enkle spørsmål. Andre har en mer kompleks livssituasjon hvor stadig nye utfordringer dukker opp, og disse trenger langvarig og tett oppfølging, ofte over flere år.» • Siden 2018 har Nav hatt et prøveprosjekt med veterankontakt i Oslo og Viken. Ordningen evalueres av Proba samfunnsanalyse på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet. Rapport er ventet i april 2022. • En del Nav-kontorer har ansatte som frivillig bistår veteraner i tillegg til sine ordinære stillinger. Cirka 40 personer fordelt på ulike enheter i Nav er tilknyttet et nettverk for veteranarbeid. Nav sentralt har ikke oversikt over antall henvendelser fra veteraner.

UNG IDEALIST: Tjue år gamle Knut Olav Wågsås var nettopp ferdig med førstegangstjeneste i saniteten i Finnmark, da han ble spurt om han kunne tenke seg å bli en del av FNs fredsbevarende styrker i Libanon. Unggutten så det som en mulighet til å bruke kunnskapene han hadde fått til å gjøre en forskjell. (Foto: Privat)

LIBANON-LØYTNANT: I 1992 var Haaken Aschim selv løytnant for den norske «mek-troppen» i Libanon. (Foto: Privat)

I TJENESTE: Soldater fra den norske mek-troppen overvåker israelske soldater i Norbatts område i mai 1992. (Foto: Privat) VIDDEMATROS: Veteran Knut Olav Wågsås hjelper konservator Camilla, museumstekniker Jørgen og båtbygger Lars med å reise masta på replikaen av middelalderbåten Norild. I sitt sjette år som prosjektleder på skonnerten Svanen, karakteriserer finnmarkingen seg som «viddematros».

fellestrekk er at de har vervet seg og blitt plukket ut. De har vært ansett som sterke og vært en del av noe som er større enn dem selv. Da kan det føles meningsløst, eller som et fall, å komme tilbake til norsk sivil hverdag. Haaken er konstant på jakt etter potensielle arbeidsgivere: Kommuner som vil være med å snu belastning til ressurs, og kan gjøre en innsats for en innbygger som sliter. Tidligere veteraner som skjønner hva som skal til for å komme seg på beina, fordi de selv har klart det.

VETERAN I MEDVIND

– Går det bra, Knut Olav? – Jada!

I et hjørne av Oslofjorden, under en himmel dekorert med makrellskyer, balanserer Knut Olav Wågsås (52) ytterst på bommen på skonnerten Svanen. Han haler og drar i et tjukt tau som er festet i ei mast i en liten båt flere meter under ham. Lederen for prosjektet «Medvind» ved Norsk maritimt museum ser ut til å ha full kontroll.

Det har ikke alltid vært sånn.

Da han landet på Gardermoen i november 1990, etter seks måneder i FNs fredsbevarende styrker i Libanon, trodde han riktig nok at han hadde både kontroll og medvind. Sanitetskorporalen var stolt, han hadde utført oppdraget. Det hadde slett ikke vært enkelt. I et halvt år hadde han levd med lavtflygende jagerfly og granateksplosjoner døgnet rundt, behandlet skadde soldater og sivile med et minimum av utstyr. De siste ukene hadde Iraks invasjon av Kuwait og trusselen fra Saddam Hussein om å sende raketter med kjemiske våpen inn over Israel, holdt den norske kontingenten våken mesteparten av døgnet. Lyden av raketter som slo ned bare noen mil unna og vissheten om at hvis Hussein gjorde alvor av truslene sine, så var det bare et tidsspørsmål før vinden førte gassen i deres retning. Ansvaret for sivilbefolkningen hvilte tungt på unge skuldre. – Med landskapet som var i området, ville de ikke ha en sjans, og mangelen på utstyr gjorde at vi ikke ville kunne hjelpe dem. Jeg tror det var

HAAKEN ASCHIM OM HVORFOR VETERANER MÅ HA EN EGEN KONTAKTPERSON

• Historikk. Inntil seint nittitall gjorde forsvaret rett og slett en elendig jobb med etterarbeidet. • Soldater kan beordres til å drepe, eller utføre annet livsfarlig arbeid, for eksempel rydde miner. Disse traumatiske erfaringene skiller dem fra andre grupper og gjør at de bør møtes på en annen måte. • Familie og pårørende. Det er ofte de som må melde fra til Nav om hvorfor en veteran ikke overholder frister eller gir lyd fra seg. Da må de ha et kontaktpunkt. • Norge var oppdragsgiver da veteranene reiste ut, og brukte dem som et utenrikspolitisk virkemiddel. Da har Norge et ansvar for hvordan det går etterpå. masseutslettelsesperspektivet som la grunnlaget for min skade, sier Knut 30 år seinere.

INVASJONEN

Wågsås kan ikke si nøyaktig når den usynlige fienden kom snikende. I ettertid forteller han hvordan hverdagen ble gradvis invadert. Det ble mindre søvn, mer alkohol, vanskeligere å kontrollere sinnet, tyngre å komme seg på jobb. Stadig oftere ble handlekurven stående igjen halvfull mellom reolene i butikken, mens han stormet ut. Hjem for å søke dekning. På soverommet, under senga. På oppfordring fra en bekymret venn, kontakter han på et tidspunkt Forsvaret for å få hjelp. De ringer aldri tilbake. Knut Olav giftet seg og fikk barn. Han skilte seg og flyttet, fikk ny jobb og mistet den. Han ble innlagt på psykiatrisk, og utskrevet. I flere år bodde han i ei hytte i skogen og hadde minimal kontakt med omverdenen. Fortsatt koblet han ikke livets gang med opplevelsene i saniteten i Libanon. – Nei, jeg var bare redd, sier Knut Olav Wågsås. 25 år etter at han vender hjem fra oppdraget i Libanon, blir Wågsås reddet av medsoldater. Noen i SIOPS, interesseorganisasjonen for skadde i internasjonale operasjoner, sender invitasjon etter invitasjon til sine arrangementer, til tross for at de aldri får svar. Hvorfor svarer han til slutt på akkurat denne? Det vet han ikke, men i mai 2015 går han sammen med andre krigsveteraner om bord i den gamle krigsseileren «Svanen». Og finner fellesskap, oversiktlige arbeidsoppgaver og trygghet. Etter hvert finner han også mot til å be om hjelp fra Institutt for militærpsykologi og stressmestring (IMS).

PROSJEKTLEDER

Utenfor Bygdøynes glir Color Line forbi på vei til Kiel. Wågsås slenger beinet over ripa på Svanen og setter seg ved siden av veterankontakt Haaken Aschim på en benk på brygga. Som prosjektleder for «Medvind», er Wågsås en viktig samarbeidspartner for Aschim og Nav. Prosjektet tilbyr arbeidstrening og Wågsås er mentor for andre veteraner, samtidig som han forsøker å realisere så mye som mulig av egen restarbeidsevne. Høsten 2021 er han oppe i 60–70 prosent, og kaller seg en «frisk skadd». Han hevder å ha kontroll på flashbackene, men fluktsekken står fortsatt klar på soverommet, og

Ikke alle vet at en skade du pådro deg på 80-tallet, kan gi rett til yrkesskadeerstatning. Jeg vet hvem som kan finne ut av om du har det.

vegringen mot å åpne post har han ikke fått bukt med.

Wågsås går fortsatt til behandling hos IMS og har fortsatt ting i dagliglivet som går bedre med hjelp og støtte. – Mitt forhold til Nav? Å gud, jeg skulle ønske jeg kunne være ærlig!

Wågsås ler høyt. – Jeg har blitt utvist så mange ganger, fra så mange Nav-kontorer, fordi jeg har vært redd, mens de har oppfattet meg som aggressiv.

Aschim nikker. – Dette er et godt eksempel på hvorfor veteraner trenger tolk, sier han. – En veteran dropper ikke en avtale fordi han vil ødelegge arbeidsdagen til saksbehandleren, men det er ikke alltid like innlysende. Mange veteraner verken ser skadde ut, eller oppfører seg sånn til daglig, forklarer Aschim.

Wågsås vet hva han snakker om: – I mørke stunder har jeg ønsket at jeg hadde sprengt av meg foten og hadde ei protese jeg kunne ta av og slenge på pulten til saksbehandleren og si «her er skaden min».

DUFTEN AV ET GODT LIV

Men akkurat nå sitter «viddematrosen» fra Finnmark på en benk i ettermiddagssola og diskuterer med Navs veterankontakt hvordan de sammen kan redde flere veteraner. Få dem i arbeid. Tilbake til livet.

Tenk om bare én mann til kunne få muligheten til å gå om bord på Svanen? Wågsås strekker fram hendene for at vi skal forstå hva han snakker om: – Jeg skulle ønske det fantes en herreparfyme som luktet en blanding av tjære og salt sjø. Sånn at jeg kan ha med meg følelsen av å være på Svanen, også når jeg ikke er her. *

KILDER: FORSVARET.NO, PSYKOLOGTIDSSKRIFTET.NO/ SEPTEMBER 2016, «LIVBÅTEN»/NRK.NO, «MEDVIND»/PROSJEKTBESKRIVELSE NYTT LIV: Ubehandlede traumer kan dukke opp som posttraumatisk stress først etter mange år. Hos Knut Olav Wågsås (52) dukket plagene opp bare noen måneder etter at han var tilbake i Norge. Men han forsto ikke sammenhengen før han gikk om bord på Svanen, 25 år seinere.

FORSVARETS VETERANARBEID

• Inntil 2010 besto Forsvarets oppfølging av helsesjekk før og etter tjeneste. • Etter interne undersøkelser og påtrykk fra enkeltveteraner og organisasjoner erkjente Forsvaret på begynnelsen av 2000-tallet at anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner fra internasjonale operasjoner ikke var god nok. • I 2010 ble forsvarspersonelloven endret, og Forsvaret fikk i oppdrag å tilby oppfølging av personellet. • I tiltak 48 i regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» fra 2011 står det at «Forsvaret skal etablere et program for aktiv, personlig og tilpasset oppfølging av den enkelte veteran det første året etter hjemkomst.» • I dag har Forsvaret et sentralt regulert oppfølgingsprogram, som blant annet innebærer debrifing i utlandet før hjemkomst og muligheter for oppfølging av psykolog året etter hjemkomst. Det arrangeres også treff for veteraner.

KILDE: FORSVARETS VETERANTJENESTE

NAVN: Syed Muhammad Ashraf ALDER: 57 FAMILIE: Kone og tre barn YRKE: Imam AKTUELL: Mener Fagforbundet og LO burde samarbeide tettere med imamer og moskeer.

Fagforeningsimamen

Imam Syed Ashraf i den terror-rammede Al-Noor-moskeen i Bærum er én av tre imamer i Fagforbundet. Han mener de burde vært langt flere.

TEKST: RØNNAUG JARLSBO FOTO: WERNER JUVIK

Brå bevegelser, høye stemmer, sirener, skrensende biler og flappende helikopter-rotorer. Knust glass. Blod. Våpen.

Imam Syed Muhammad Ashraf (57) sitter på to puter, med ryggen mot veggen i bønnerommet. Lette barneføtter beveger seg lydløst over tykke tepper. Lavmælte stemmer takker for i dag. Ettermiddagsbønnen er avsluttet. Bare en gutt i ti-tolvårsalderen er igjen, han har noe han vil snakke med imamen om. Imam Ashraf lytter. Samtidig beveger blikket hans seg, skanner rommet, vandrer ut gjennom døråpningene, til hallen, mot glassdørene. Så han en bevegelse? Var det noen på trappa? En ukjent bil på parkeringsplassen?

Samme hvor hardt imamen prøver, får han ikke bildene fra terrorangrepet 10. august 2019 ut av hodet.

TERRORANGREPET SKJEDDE på en stille veistrekning utenfor Oslo, en lørdag ettermiddag. Fire minutter før terroristen skjøt seg inn i Al Noor-moskeen på Ringeriksveien i Bærum, hadde seks eldre menn avsluttet den tredje av dagens fem bønner. To var fortsatt i moskeen. Imam Syed Muhammad Ashraf skulle som snarest hjemom for å hente iPaden og bøkene sine. Ettermiddagen og kvelden skulle brukes til å forberede eid-feiring dagen etter.

Hva hadde skjedd hvis terroristen kom dagen etter, under festen med flere hundre barn og voksne? Eller dagen før, under fredagsbønnen? Eller om imamen ikke forlot moskeen fire minutter før terroristen Philip Manshaus skjøt seg gjennom sidedøra?

IMAM SYED MUHAMMAD ASHRAF har trukket en svart vest utenpå det hvite, løstsittende antrekket. Han har halvannen time før neste bønn kaller. Pauserommet har TV, mikrobølgeovn og dype skinnsofaer. Døra til naborommet står på gløtt. En stiftelse jobber med å lage et museum der inne, et slags 10. august-senter, for å unngå at det som skjedde for to år siden blir glemt.

KREVENDE ARBEIDSDAGER:

Som eneste imam i en moské med nærmere 1000 medlemmer og mange ulike tilbud, har imam Syed Ashraf lange dager.

Selv jobber imamen og moskeens besøkende med å rydde hodet for scenene som møtte dem da de kom tilbake til moskeen. Det er vanskelig. Hver dag ser de den knuste glassdøra i enden av korridoren utenfor bønnerommet, kulehullene på hver sin side av døråpningene, riftene i teppegulvet og de brune blodflekkene nederst på veggene. Alt er fortsatt der. Imam Ashraf har forsøkt å følge rådene om å hvile mer, men det er vanskelig å bli kvitt minner som fortsatt er så tilstedeværende.

AL NOOR ISLAMIC CENTER ble grunnlagt i 1983. Trossamfunnets hovedformål er å representere det muslimske samfunnet i Bærum og dele islamsk lære med troende og ikke-troende. De første åra flyttet menigheten rundt mellom ulike stuer og kjellerlokaler. I 2007 fikk de kjøpt huset ved Ringeriksveien på Skui, hvor de flyttet inn i 2011. I dag har senteret nesten 1000 medlemmer og flere ulike tilbud til barn og voksne, sju dager i uka.

Hvordan havnet Syed Muhammad Ashraf her?

FOR SNART TRETTI ÅR SIDEN var Ashraf en religiøs akademiker med flere masterstudier i bagasjen. I tillegg til islam, urdu og arabisk hadde han studert journalistikk. Han underviste ved et institutt i Lahore i Pakistan, da arbeidsgiveren i 1994 fikk en henvendelse fra Danmark: En religiøs skole i København trengte en lærer i islam. Hadde de noen som kunne egne seg?

– Religion er mitt hovedfag. Hvis man blir kalt til en sånn oppgave, så reiser man.

Etter noen år i København kom det en henvendelse fra Helsingfors: En moské skulle bygges i den finske hovedstaden og trengte en leder. Etter fire og et halvt år vendte han tilbake til København. I 2005 kom en ny forespørsel. Denne gangen var det Al Noor-moskeen i Norge som trengte en imam. Ashraf flyttet med kone og tre barn til Bærum.

ASHRAF ER MOSKEENS ENESTE imam. Han sier han skulle ønske de var to, slik at de kunne avløse hverandre. Kanskje kunne én hatt dagvakter og den andre tatt nettene?

Bønnetidene i islam styres av sola og endrer seg fra dag til dag, men første bønn er ved soloppgang. Den siste ved solnedgang. I sommerhalvåret er det to timer mellom solnedgang og soloppgang i Bærum.

I tillegg kommer undervisning av barn og voksne flere ganger i uka, brylluper, begravelser, religiøse markeringer og fester. Skoleklasser og pensjonistklubber kommer på besøk, og stadig trenger noen råd, mekling, sjelesorg eller en prat. – For mange har religion større innflytelse på livskvalitet og helse enn psykologer og leger. Vi imamer skal være samtalepartnere og sørge for at folk er så lykkelige som mulig. Hvis et moskémedlem har familieproblemer, diskuterer de med meg. Det kan være konflikter mellom ektefeller, problemer med barneoppdragelse eller ungdommer, men også utfordringer på jobben, eller innvendig uro og behov for hjelp til å meditere. En imam er en stille hjelper og en travel person, sier Ashraf.

STØTTEN OG OMTANKEN etter terrorangrepet var overveldende: Et hotell lånte ut lokaler til eid-feiringen. Prester, jøder, sikher, vanlige folk, kommunetopper og myndighetspersoner troppet opp. Statsminister Erna Solberg dukket opp to ganger. – Mange kom med blomster. Vi følte oss veldig beskyttet, særlig dagen etter angrepet. Det hjalp enormt og ga mot, vi følte oss absolutt ikke alene. – Hva med nå, to år seinere?

Imamen flytter på seg i sofaen. Retter på brillene. – Tida går …, begynner han. – Det er greit, vi har ikke lyst til å bli minnet på situasjonen hele tida, og spesielt andre prester

har vist stor støtte. Jeg er blitt invitert på kaffe og middag flere ganger. At 0,5 prosent av befolkningen, kanskje enda færre, er involvert i slike handlinger eller deler kriminelle tanker, kan vi ikke gjøre noe med. 99 prosent hjalp oss, og samfunnet viste solidaritet, men vi kan ikke slappe av. Vi må holde et øye åpent hele tida.

MOSKEEN HADDE MOTTATT trusler før Manshaus valgte den som mål for sine ugjerninger i 2019. Ikke mange, men såpass ubehagelige at politiet ble varslet. Likevel var det først etter terrorangrepene mot to moskeer i New Zealand i mars 2019 at imamen og hans medarbeidere ble ordentlig bekymret. Kodelåser ble montert på dørene. Terroristen knuste glasset i dørene for å komme inn.

Imam Ashraf har deltatt i utallige diskusjoner om hva som kunne vært gjort annerledes, men konkludert med at alle gjorde hva de kunne. Diskusjonene har også handlet om sikring av moskeen og menneskene som bruker den i framtida. Kommunen, staten og politiet har hjulpet til. Nå er det flomlys på parkeringsplassen og overvåkingskameraer både inne og ute.

IMAM AHSRAF KIKKER diskret på klokka. Det er 32 minutter til han igjen skal stille seg med ansiktet mot Mekka i bønnerommet og fremføre takksigelser og bønner til Allah.

Hver eneste dag takker han gud for at ingen ble drept i angrepet mot moskeen.

Når det gjelder andre han trodde han kunne regne med, er han skuffet. Han har mistet tellingen på hvor mange ganger han har blitt intervjuet etter terroren, men sjelden har noen spurt hvilke konsekvenser den har hatt for ham og andre imamer i Norge.

AHSRAF HAR VÆRT MEDLEM av Fagforbundet siden 2015 og er en sterk tilhenger av fagorganisering i arbeidslivet. Likevel mener han Fagforbundet og LO kunne ha gjort en bedre jobb. – Det virker som om organisasjonene glemmer at moskeen ikke bare er et religiøst sted, men også en arbeidsplass.

VARIERT: Fem ganger mellom soloppgang og solnedgang leder imamen moskeens bønn. I tillegg underviser han og snakker med folk om smått og stort. En imam er tilgjengelig for sine medlemmer nærmest hele døgnet, hele uka.

VONDE MINNER:

Hullene i veggen etter terroristens skudd for to år siden, er fortsatt ikke tettet. Imamen synes det er vanskelig å bli minnet på hva som skjedde hver eneste dag. Etter hvert skal sårene etter terroren på museum.

Han tror verken Nav eller LO har særlig mye erfaring med eller kjennskap til imamers arbeidssituasjon. – Jeg håper Fagforbundet leser dette og inviterer norske imamer til et møte om hva deres medlemskap kan bety for dem.

Ashraf mener det er flere grunner til at LO burde interessere seg for imamene og deres arbeidsforhold. – Vi er nærmere 100 imamer i Norge. Før lockdown hadde vi 3–400 mennesker på fredagsbønn hver uke. De sitter ikke bare stille og tar imot en bønn jeg leverer. De er ikke bare tilknyttet moskeen som religiøst samfunn. De er leger, advokater, butikkfolk, taxisjåfører, bussjåfører og businessmenn, og jeg snakker ikke bare med dem om religion. Vi snakker om livssituasjoner, om personlige og allmenne behov, utdanning, samfunnsutfordringer, ja, også om hvordan man skal komme seg ut av terrororganisasjoner. Når 1. mai nærmer seg, snakker vi om betydningen av arbeid. Vi imamer har stor påvirkningskraft. En organisasjon som

6 kjappe

HVA DRØMTE DU OM Å BLI DA DU VAR BARN?

Jeg har alltid tenkt at jeg vil undervise.

HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?

En perfekt dag er alle dager hvor jeg møter mange mennesker og kan hjelpe dem med det jeg kan.

HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?

Jeg begynte å undervise ved min utdanningsinstitusjon i Lahore tidlig.

HVEM BØR SKJERPE SEG?

Alle individer bør reflektere og drive med selvransakelse for å bli den beste versjonen av seg selv.

HVA ER DITT BESTE RÅD TIL UNGDOMMEN?

Studér og vær aktiv. Bidra positivt i samfunnet med det du kan. Det er givende både for deg selv og for fellesskapet.

HVA ER TYPISK NORSK?

Det er typisk norsk å være tolerant og jordnær.

LO burde ønske å ha oss med på møtene sine.

SELV HAR HAN DELTATT på alle årsmøter i sin avdeling av Fagforbundet siden han ble medlem for seks år siden. Han hjelper gjerne LO å opprette kontakt med flere. – Jeg tror at et medlemskap øker imamenes kunnskap om det norske samfunnet og samfunnets kunnskaper om oss, sier han. – Vi imamer er ikke mainstream, men kanskje LO kan være med å gjøre oss til det? Jeg tror hele samfunnet kunne dratt nytte av at imamer ble mainstream. *

IMAM

Ordet imam er et arabisk ord som ifølge Store norske leksikon (SNL) betyr anfører eller leder, men ofte brukes om en bønneleder. I motsetning til «prest» er «imam» ikke en beskyttet tittel. Selv om det i flere muslimske land stilles krav til teologisk utdanning for å kunne kalle seg imam, kan hvem som helst kalle seg imam i Norge.

KILDE: ISLAMSK RÅD OG SNL