Kritiske portretter utdrag by Fagbokforlaget

Kritiske portretter

I Kritiske portretter samles fjorten forskere fra hele landet for å drøfte litterære tidsskrifters skiftende roller og funksjonssammenhenger fra 1880-tallet og frem til i dag. Bidragsyterne er: Hadle Oftedal Andersen, Jonas Bakken, Liv Bliksrud, Bernhard Ellefsen, Sissel Furuseth, Marit Grøtta, Erik Bjerck Hagen, Trond Haugen, Kristoffer Jul-Larsen, Tore Kirkholt, Johannes W. Løvhaug, Jahn Holljen Thon, Eivind Tjønneland og Eirik Vassenden.

www.tapirforlag.no

Bokens redaktører er tilknyttet forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870-2000. Verdiforvaltning og mediering.

Litterære tidsskrifter etter 1880

Gjennom det forrige århundrets medieteknologiske omveltninger har tidsskriftene holdt stand som litteraturkritikkens foretrukne tilholdssted. Stabiliteten har riktig nok næret seg av vedvarende kamp og uro: Leser man norske kulturtidsskrifter fra de siste 125 årene, fremstår kritikken som en grunnleggende dynamisk institusjon, en praksis i kontinuerlig forhandling med øvrige samfunnsfelt som politikk, kunst, journalistikk og forskning. En rekke små og kortlivede tidsskrifter har, dels i polemikk mot veletablerte publikasjoner, satt forfatterskap og vurderingskriterier på dagsorden på måter som har gitt dem større kritikkhistorisk betydning enn hva tidsskriftenes opplag og distribusjon i samtiden skulle tilsi.

Kritiske portretter

Litterære tidsskrifter etter 1880

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden (red.)

Litterære tidsskrifter etter 1880

Kritiske portretter LitterĂŚre tidsskrifter etter 1880

Kritiske portretter LitterĂŚre tidsskrifter etter 1880 Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden (red.)

ISBN 978-82-519-2718-5

Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Dette gjelder også filer, kode eller annen gjengivelse tilknyttet e-bok.

Grafisk formgivning: Type-it AS Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag Trykk og innbinding: AIT Oslo AS

Utgivelsen er støttet av Fritt Ord og Det humanistiske fakultet, NTNU

Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle gode læremidler og alle typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og vi samarbeider med forfattere og fagmiljøer over hele landet. Våre viktigste produktområder er: • Fagbøker • Vitenskapelige publikasjoner • Sakprosa Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier.

Tapir Akademisk Forlag 7005 TRONDHEIM Tlf.: 73 59 32 10 E-post: post@tapirforlag.no www.tapirforlag.no Forlagsredaktør: mari.nygard@tapirforlag.no

Forord

Foreliggende bok har sitt utspring i to forskningsseminarer om litterære tidsskrifter arrangert i Trondheim oktober 2007 og 2009. Kritikk og avantgarde (NTNU 5.–6. oktober 2007) kom i stand som et samarbeid mellom det nasjonale forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000 (som den gang befant seg på forprosjektstadiet) og Nordisk nettverk for avantgardestudier. Nettverkets kontaktperson Bodil Børset var den som tok initiativ til å se tidsskrifthistorie, avantgardehistorie og kritikkhistorie i sammenheng. Til dette første arrangementet bidro både stiftelsen Fritt Ord, Det humanistiske fakultet ved NTNU og det NordForsk-finansierte avantgardenettverket med økonomisk støtte. Ett år senere fikk Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000. Verdiforvaltning og mediering innvilget fireårig prosjektstøtte fra Norges Forskningsråd (FRIHUM). Slik ble det mulig å arrangere oppfølgingsseminaret Litterær tidsskriftkritikk etter det moderne gjennombrudd (NTNU 22.–24. oktober 2009). Disse symposiene – med deltakere også involvert i Eivind Tjønnelands seminarserie Kritikk før 1814 i Bergen (november 2007, 2008 og 2009) – danner opptakten til en bred gjennomgang av norsk litteraturkritikks ennå uutforskede historie. Kritikkhistorien skal belyses både institusjonelt, medieteknologisk, retorisk og med hensyn til kvalitetsnormer (se http://www.ntnu.no/inl/kritikkhistorie). Den samlede analysen vil bli presentert i et større bokverk ved utgangen av prosjektperioden. Norsk litteraturkritikks historie 1870-2000 tar dermed opp tråden etter Edvard Beyer, Morten Moi og Arild Linneberg, som for tjue år tilbake utga bind I-II av Norsk litteraturkritikks historie, dekkende perioden 1770-1870 (Universitetsforlaget 1990–1992). Foreliggende bok om litteraturtidsskrifters kritiske profil har et smalere perspektiv enn kritikkhistorieprosjektet som helhet; først og fremst er den mer avgrenset i sitt empiriske grunnlag. Slik kan den leses som et pilotprosjekt til den bredere fremstil5

lingen som kommer senere. Forskning utvikles i stadig pågående prosesser av utprøvning og korrigering av perspektiver og løsningsforslag, og denne bokens forfattere ønsker å invitere den kritikkhistorisk interesserte leser med i kunnskapsdannelsen. Vi kaster våre foreløpige funn ut for offentlighetens granskende blikk, vel vitende om at dette ikke er noen totaloversikt over norske litteraturtidsskrifter eller gjennomdrøfting av tidsskriftkritikken fra det moderne gjennombrudd til i dag. Bidragene som følger, er snarere å betrakte som fotnoter til en delvis uutgravd norsk litteraturkritikks historie.

Trondheim/Kristiansand/Bergen, november 2010 Sissel Furuseth

Jahn Holljen Thon

Eirik Vassenden

Innhold

Forord .........................................................................................................

Tidsskrift, kritikk, historie – en innledning ...........................................

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden

Romantisk tidsskriftideologi. Athenaeum sett i lys av tidlig-romantikkens prosjekt og tidens litterære offentlighet................

Marit Grøtta

Impressionisten (1886–1890) og kritikken som programskrift ..............

Tore Kirkholt

Glimt fra den skandinaviske tidsskriftkritikken 1887–1890 ................

Eivind Tjønneland

Skandinavisme i kritikken: Litteraturen. Nordens kritiske revue (1918–1921) ..............................................................................................

Eirik Vassenden

Sigrid Undsets litterære tidsskriftartikler ................................................

Liv Bliksrud

Hva må sies? Artikler om litteratur i Veien frem (1936–1937)............. 103 Kristoffer Jul-Larsen

Minervas Kvartalsskrift 1957–1972: litteratur som prepolitisk dannelsesagent ........................................................................................... 117 Johannes W. Løvhaug

Tre former for kritisk avantgarde: Heretica, Rondo og Profil ................. 131 Jahn Holljen Thon

Vinduet i Johan Borgens redaktørtid (1954–1959) ............................... 151 Erik Bjerck Hagen

Edda og litteraturhistorikernes skjulte kritikk ........................................ 169 Jonas Bakken

Litterære tidsskrifters bestandighet: Janus og Basar ............................... 179 Jahn Holljen Thon

Poesikritikk 1983–1988. Kritikkprofilen i Poesi, Poetica og Poesi Magasin ...................................................................................................... 197 Trond Haugen

Et eget rom? Kritikkbegrepet i Kritikkjournalen (1983–1998) ............ 211 Eirik Vassenden

Den informerte gleda: Vagant 1988–1994 ............................................. 231 Hadle Oftedal Andersen

Poetikk som kritikk og tidsskriftet som premissleverandør: Bøk (1993–1996) ...................................................................................... 249 Bernhard Ellefsen

Kraftsentrum (2005–2009) og litteraturkritikkens teater ...................... 261 Sissel Furuseth

Det litterære tidsskriftet som analyseobjekt og historisk kilde ............. 283 Sissel Furuseth

Tidsskriftregister ........................................................................................ 299 Personregister ............................................................................................. 301 Bidragsytere ................................................................................................ 309

Tidsskrift, kritikk, historie – en innledning Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden

Enhver som har bladd i et tidsskrift, aner umiddelbart hvor stor spenningen mellom samtidighet og historiske perspektiver er. I hvert eneste nummer av hvert eneste tidsskrift er det som om man forsøker å nedkjempe det gamle, det døde, det tilbakelagte, for å fremvise dagens problemstillinger, det aktuelle, de nye og relevante tenkemåtene. Dette betyr åpenbart – og slett ikke paradoksalt – at tidsskriftet som sjanger først og fremst beskjeftiger seg med historisk stoff, i forsøk på å formulere tidsskriftets saker og problemstillinger på aktuelle måter. Enhver som har forsøkt å finne eldre tidsskrifter i bibliotekhyllene, ser med det blotte øye at slåsskampen med fortiden skaper noen interessante problemer for ettertiden: Svært mange tidsskrifter endrer ytre form og utseende i løpet av sin levetid. Unntakene er de mer akademiske publikasjonene, som gjerne har holdt til i standardformater, som f.eks. vår tids standard 17x24 cm, og dermed står disse også oppmarsjert i ranke bind, årgang etter årgang. Men tidsskrifter rettet mot det estetiske feltet har som regel andre interesser å forfølge enn den akademiske institusjonens ønske om soliditet og kanoniserbarhet – og ser da også slik ut. Bibliotekenes rekker av litteraturtidsskrifter er ofte preget av det kaotiske og formløse som fremtrer når man forsøker å overskue en enkelt publikasjon laget av skiftende redaksjoner gjennom mange år. Tidsskrifter endrer form, profil, innhold, navn, redaksjonell identitet, geografisk tilhørighet og institusjonell forankring. Og ikke minst: Bidragsytere kommer og går. Likevel er det noe som forblir forbausende konstant ved litterære tidsskrifter: aktørenes bevissthet om at de står i en lang tradisjon. Tidsskrifter har helt siden Joseph Addison og Richard Steeles The Tatler (1709–1710) og The Spectator (1711–1712) vist en enestående evne til å bevare sin egenart. Kunnskapen om tidligere publikasjoner, og den selvrefleksivitet som følger av denne kunnskapen, er en avgjørende forutsetning for tidsskriftets kritiske potensial. Tidsskrifter finner viktige impulser i eldre tidsskrifter. Heretica-grunnleggeren Bjørn Poulsen hadde gamle 9

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden

numre av Athenaeum (1798–1800) i bokhyllen sin; de ble flittig studert dengang Heretica (1948–1953), som ønsket å skape en helt ny situasjon for dansk litteratur, ble planlagt. En liknende tradisjonsbevissthet kom til uttrykk da Vagant i 1993 trykket nyoversatte fragmenter av Friedrich Schlegel fra det samme Athenaeum. Et håndgripelig tegn på kontinuiteten mellom før og nå ser vi når tidsskrifter som virkelig kjemper frem eksperimentell kunst, samtidig kan besitte en ytre form som er konstant fra første til siste nummer, som det svenske Rondo, som fikk en stor betydning innen skandinavisk kritisk offentlighet gjennom konkret kunst. Denne dobbeltheten, kampen mot det gamle og døde og gjentakelsens fryd og gleder, er det litterære tidsskrifts grunnleggende og definerende paradoks. Artiklene i denne boken viser at forholdet mellom tidsskrift og historie kan ses på minst fire ulike måter. For det første er tidsskriftet uhyre verdifullt som historisk kildemateriale fordi det gir oss mer eller mindre direkte innblikk i en fortidig samtid. For det andre er tidsskriftet et gammelt medieformat som har dannet mønster for en særegen publiseringspraksis. Formatet representerer i seg selv en historisk hukommelse; det er med en trehundreårig tung arv enhver ny tidsskriftutgivelse forholder seg (bevisst eller ubevisst) til sin egen samtid i en kontinuerlig forhandling mellom da og nå. For det tredje spiller tidsskriftene, og kanskje litteraturtidsskriftene spesielt, en viktig rolle i litterære kanoniseringsprosesser og bidrar til å skape historie ved å innskrive forfattere og verker i litteraturhistorien. Og sist, men ikke minst, spiller tidsskriftene en avgjørende rolle for kanonisering av tidsskriftene selv. De er de fremste forvaltere av sin egen historie. For mange redaktører synes nettopp viljen til å reflektere historisk omkring tidsskriftets samfunnsmessige rolle og betydningen av en velfungerende kritisk offentlighet å være en hoveddrivkraft bak virksomheten. En slik metarefleksjon er naturligvis av stor verdi for senere tidsskriftforskere, men det krever samtidig at også publikasjonenes selvfortolkning situeres historisk. Disse metodiske utfordringene kommer vi tilbake til avslutningsvis i boken.

Tidsskrift og kritikk Helt siden 1700-tallet har tidsskriftene vært sentrale premissleverandører for en kritisk resonnerende offentlighet. I opplysningstiden var tidsskriftet den viktigste publikasjonsformen, fastslår Eivind Tjønneland i Opplysningens tidsskrifter.1 Det kan han hevde med en viss rett fordi det samtidig presiseres at det på den tiden var vanskelig å trekke noe klart skille mellom tidsskrifter og aviser; mye av det vi i dag kaller «dagspresse», inkluderes gjerne i 1700-tallets tidsskriftbegrep. Fra kulturbyråkratisk hold skilles det i dag mellom aviser og tidsskrifter både når det gjelder 1

Eivind Tjønneland, «Innledning», Opplysningens tidsskrifter. Norske og danske periodiske publikasjoner på 1700-tallet, Eivind Tjønneland (red.), Bergen (Fagbokforlaget) 2008, s. i.

Tidsskrift, kritikk, historie – en innledning

utgivelsesfrekvens og format; det finnes også en viss arbeidsdeling i vektingen av nyhetsformidling på den ene siden og resonnerende stoff på den andre, selv om det innholdsmessig også er betydelig overlapping mellom de ulike formene for periodiske publikasjoner, ikke minst mellom ukeavisene og flere av de allmennkulturelle tidsskriftene. For å komme inn under Norsk kulturråds finansieringsordninger har det inntil nylig vært stilt formelle krav: «Med tidsskrift mener Norsk kulturråd regelfaste publikasjoner som kommer ut minst fire ganger i året og ikke oftere enn en gang i måneden, som er i oktavformat eller større, og som er minst to ark (32 sider).»2 Når det gjelder litteraturtidsskriftene som drøftes i denne boken, vil man imidlertid se at på langt nær alle tilfredsstiller kravet om minst fire numre i året, men disse har til gjengjeld gjerne andre finansieringskilder enn Kulturrådet; ikke minst har de store forlagshusene Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm spilt aktive roller i så måte (jf. publikasjoner som Vinduet, Vagant, Bøk og Kraftsentrum). De siste årenes endringer i tidsskriftfeltet, ikke minst den sterke veksten innenfor elektronisk publisering, har for øvrig tvunget frem endringer i Kulturrådets retningslinjer, slik at kulturtidsskrift nå defineres som «publikasjoner i papirversjon eller elektronisk versjon», der papirtidsskriftet må komme med minst to numre i året, nettidsskriftet må oppdateres med nytt stoff minst to ganger årlig, og den totale stoffmengden skal i begge tilfeller utgjøre minst 100 normalsider på papir.3 Tallet på nye tidsskrifter, eller periodika, har gått i bølger avhengig av konjunkturer i politikk og kulturliv. Harald L. Tveterås kunne i sin bibliografi over norske tidsskrifter dokumentere en økende vekst i antall publikasjoner fra 1820-årene av og frem til omkring 1870 (med en liten stagnasjon på 1850-tallet).4 Arild Linneberg trekker særlig frem to «medie-boomer» i denne perioden: én på 1840-tallet med tyngdepunkt i årene 1848–1851, da de opinionsdannende avisene hadde sitt gjennombrudd, og da tidsskrifter som Andhrimner (1851) og Norsk Tidsskrift for Videnskab og Literatur (1847–1855) samt vittighetsbladet Krydseren (1849–1854) og Marcus Thranes Arbeider-Foreningernes Blad (1849–1856) dukket opp, og én mot slutten av 1860-tallet da liberale aviser som Bergens Tidende (1868–), Verdens Gang (1868–1923) og Dagbladet (1869–) ble etablert.5 Etter 1870 har ekspansjonen av periodiske publikasjoner fortsatt som en differensiert vekst tett knyttet til utviklingen av både organisasjonsliv, medieteknologi og offentlig kulturpolitikk. Det moderne gjennombrudd, men kanskje særlig 1890-tallet, var en høykonjunktur for etablering av nye tidsskrifter i Norge. Mellomkrigstiden representerte en ny bølge, 2

Sigve Gramstad, Norske kulturtidsskrift 1986: ei utgreiing for Norsk kulturråd, Oslo (Norsk kulturråd) 1988, s. 15. 3 Se http://www.kulturrad.no/fagomrader/litteratur/periodiske-publikasjoner/tidsskrift/ 4 Harald L. Tveterås, Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920, Oslo (Universitetsbiblioteket) 1984 [1940], s. V. 5 Arild Linneberg, Norsk litteraturkritikks historie, bind II: 1848–1870, Oslo (Universitetsforlaget) 1992, s. 67.

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden

og vi ser en tredje vekstperiode på 1970-tallet, etter opprettelsen av Norsk kulturråd i 1965. Generelt kan man med Tveterås hevde at den samlede tidsskrift-litteraturen i sin struktur tegner et kulturhistorisk bilde av «utviklingen mot en stadig sterkere differensiering i samfunnet. Fag knytter seg til fag, interesse til interesse, behov springer ut av behov, og nærsagt alt slår etter hvert ut i periodiske publikasjoner, i tidsskrifter».6 På en annen side tok det tid før litteraturinteressene samlet seg i spesialorganer, hvilket forklares med at «litteraturen alltid har vært tilgodesett i tidsskrifter av mer blandet innhold», dvs. i det vi i dag omtaler som allmennkulturelle tidsskrifter. I dag konkurrerer de periodiske papirpublikasjonene om oppmerksomheten med en rekke andre medier. Likevel har tidsskriftene, både de allmennkulturelle og de spesialiserte litteraturtidsskriftene, holdt stand som litteraturkritikkens foretrukne tilholdssted. Derfor vil tidsskriftkritikkens spesifikke historie være en velegnet orienteringslinje for utforskningen av kritikkhistorien også i videre forstand. For det første har kritikkinstitusjonen vokst frem sammen med tidsskriftene og den periodiske pressen; i den moderne kritikkhistorien har tidsskriftene «alltid» har vært der. Det har ikke radio, TV og Internett, selv om kritikken i økende grad har funnet veien også til disse nye mediene. For det andre representerer tidsskriftene et kritisk mellomformat, mellom avisen på den ene siden og boken på den andre. Tidsskriftene gir som regel plass til mer omfattende tekster enn hva dagsavisene gjør, og opererer gjerne (i sin idealtypiske form) mer avgrenset og aktualiserende enn forskningsinstitusjonenes akademiske kritikk. Både medie- og sjangermessig representerer tidsskriftkritikken en fortløpende forhandling av slike mellomposisjoner. Det er dessuten verdt å merke seg at det historisk sett finnes flere sjangermessige overlappinger også mellom tidsskriftet og kalenderen/almanakken.7 Årskrønike-preget kan man da også gjenfinne i flere av 1900-tallets litterære kritikkjournaler (se Vassendens bidrag i denne boken).

Hvert tidsskrift sitt kritikkbegrep Selv om man kunne si at det finnes noen felles prinsipper som gjelder for tidsskriftkritikken i sin allminnelighet, kan man også identifisere spesifikke kritiske strategier for de fleste tidsskrifter. Ja, man kunne si at mange tidsskrifter holder seg med 6

Harald L. Tveterås, Norske tidsskrifter, s. VI. I sin bibliografi teller Tveterås til sammen 2232 tidsskrifter frem til 1920. 1687 av disse kommer til i årene 1880–1920, med en eksponentiell dobling av tallet hvert 20. år. Det kan være verdt å merke seg at veksten er relativt sett lavere for kultur-, debatt- og litteraturtidsskriftene. Større er veksten blant religiøse, juridiske, politiske, tekniske og merkantile tidsskrifter. For perioden etter 1920 foreligger det ikke tilsvarende konsistente bibliografiske data. 7 Jf. Aina Nøding, «Hva er et 1700-tallstidsskrift?», Opplysningens tidsskrifter, Eivind Tjønneland (red.), Bergen (Fagbokforlaget) 2008, s. 8.

Tidsskrift, kritikk, historie – en innledning

– og forstår seg selv ut fra – et egendefinert mandat. Som Ezra Pound skriver i sin berømte artikkel om «Small Magazines», må ethvert tidsskrift av denne typen ha et tydelig formulert utgangspunkt, «the clear announcement of a program – any program. A review that can’t announce a program doesn’t know what it thinks or where it is going».8 Et tidsskrift trenger et manifest, en egen estetisk og/eller politisk målestokk. Et tidsskrift trenger et kritikkbegrep. Dette gjelder naturlig nok i større grad for de små og opposisjonelle tidsskriftene enn for institusjons- eller forlagsdrevne publikasjoner, men det er likevel mye som tyder på at selve den redaksjonelle dynamikken fungerer sterkt identitetsskapende, uavhengig av finansiering og andre ytre faktorer. Rene «postkassetidsskrifter», som mer eller mindre fortløpende trykker de bidrag som måtte komme inn, vil i mindre grad være preget av slike mekanismer. Man kan i norsk etterkrigstid f.eks. identifisere en «profilkritikk», en «basarkritikk» og en «vagantkritikk». Slik kunne vi si at det både er spesifikke lesemåter og estetikker som forvaltes av både redaksjoner og bidragsytere. Denne formen for identitetsbygging skjer positivt, både i manifester og programartikler, og negativt, ved polemisk nedskyting av meningsmotstandere og andre utenforstående. Et eksempel kan være Profils faste pris «Votten», som ble utdelt til navngitte undermåls kritikere (for å stagge skriveevnen). Vi har i denne antologiens bidrag forsøkt å portrettere både de ulike publikasjonene innenfor gitte tidsrom og de kritikkbegreper som er i sirkulasjon, kort sagt den løpende diskusjonen om hvordan kritikken skal se ut, hvilke kriterier som er gyldige. De enkelte artiklene i boken forsøker å analysere noen av de mønstrene som oppstår i og omkring de ulike tidsskriftene når ulike kritikkbegreper brytes mot hverandre. Men like viktig som striden om hvilke litteratur- og kritikkbegreper som skal gjelde i samtiden, er den virkning de ulike fremstøtene har fått i ettertid. For selv om man kan mene (og ha rett i) at et marginalt tidsskrift kan ha begrenset betydning i sin samtid, blir dets definitoriske manøvre stående, som tidsdokumenter. Det er derfor langt fra noen enkel sammenheng mellom et tidsskrifts opplag, distribusjon og status i samtiden og dets betydning i ettertid.

Aktører og strukturer Tidligere kritikk- og tidsskriftforskning har operert med teoretiske overbygninger basert på Jürgen Habermas’ begrep om den borgerlige offentligheten, Christa og Peter Bürgers arbeider om «den litterære institusjonen», Hans Robert Jauss’ resepsjonshistoriske teser og Jan Mukaˇrovský s analyse av estetiske normsett.9 Også Pierre 8

Ezra Pound: «Small Magazines», The English Journal, XIX, nr. 9 (november)/1930, s. 703. Se innledningen til Edvard Beyer og Morten Moi, Norsk litteraturkritikks historie, bind I: 1770–1848, Oslo (Universitetsforlaget) 1990, s. 11–15. 9

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden

Bourdieus feltteori har vist seg anvendelig for å belyse kritikkens og tidsskriftenes funksjon innenfor større litterære og kulturelle sammenhenger.10 Disse teoribyggerne har vært sentrale fordi de på hver sine måter har forsøkt å sette på begrep det komplekse samspillet mellom overordnede strukturer og enkeltfenomenens innplassering i – alternativt utbrytervirksomhet fra – de samme strukturer, eller samspillet mellom diskurs og aktør, om man vil. Dette problemfeltet danner naturligvis også bakteppe for denne bokens bidrag, selv om det ikke drøftes på et teoretisk nivå i hvert enkelt tilfelle (det er for øvrig ikke gitt at 1900-tallets unglitterære tidsskrifter bør innordnes en habermasiansk offentlighetsmodell). I stedet for å la et felles rammeverk styre argumentasjonen har vi ønsket å gå induktivt til verks ved å ta utgangspunkt i det empiriske materialet. Derfra kan resonnementene følge ulike perspektiver, avhengig av det enkelte tidsskriftets egenart. Det at vi i denne sammenhengen har valgt å se bort fra syntetiserende teorimodeller, betyr imidlertid ikke at det ikke lar seg gjøre å utskille visse mønstre i det foreliggende materialet. For eksempel er det tydelig at tidsskriftkritikken er et sted der kampen om litteraturhistorien utspiller seg med nærmest rituell kraft. Gang på gang blir tidsskriftet et sted der nykommere utfordrer de etablerte, og der tunge institusjoner utfordres av små, aggressive grupperinger. Man kan i bourdieusk forstand se tidsskriftfeltet som befolket av en rekke aktører (forfattere og kritikere, enkeltskribenter og større forfattergrupperinger) som spiller ut visse posisjoner og disposisjoner i det historisk gitte «rommet av muligheter», der noen har interesse av å bevare eksisterende strukturer, mens andre vil forsøke å endre tingenes tilstand.11 Det finnes mange profilerte enkeltpersoner som har skapt tidsskrifter nærmest på egen hånd, og da tenker vi ikke bare på enmannstidsskrifter som Aasmund Olavsson Vinjes Dølen (1858–1870) og Aksel Sandemoses Årstidene (1951–1955), men også på iherdige foregangsmenn som Nordahl Grieg og Alf Larsen, som aktiviserte større grupper av skribenter for å iverksette sine prosjekter. Tidsskriftet blir et sted der den intellektuelle skaper seg selv. I litteraturtidsskriftene ser man mange eksempler på hvordan den intellektuelle fremstår som det Bourdieu i Les règles de l’art (1992) kaller en «paradoksal skikkelse» eller «todimensjonal personlighet»; hans/hennes gjennomslagskraft i samfunnsdebatten er basert på vedkommedes spesifikke autoritet i det (relativt) autonome litteraturfeltet eller vitenskapsfeltet hun eller han tilhører.12 En undersøkelse av enkeltaktører og de enkelte publikasjoner vil derfor kunne gi viktig innsikt i kulturfeltets generelle mekanismer og funksjonsmåter, ikke minst i hvordan litteraturfeltet til enhver tid plasserer seg i 10 Se bl.a. Jahn H. Thon, Refleksjon – kritikk – protest. Forståelsesformer i unglitterære tidsskrifter: Heretica, Rondo og Profil, Oslo (Unipub) 2001. 11 Se f.eks. Pierre Bourdieu, Symbolsk makt, Oslo (Pax) 1996, s. 120. 12 Jf. Pierre Bourdieu, The Rules of Art. Genesis and Structure of the Literary Field, Cambridge (Polity Press) 1996, s. 340.

Tidsskrift, kritikk, historie – en innledning

forhold til det politiske feltet. Skribenter agerer innenfor større strukturer, og samtidig manifesterer strukturene seg på et individuelt nivå.

Portretter Når vi har valgt å gi boken tittelen Kritiske portretter, er det blant annet for å rette oppmerksomheten nettopp mot tidsskriftenes aktører gjennom å beskrive og drøfte de respektive bakmenns og -kvinners roller som kritikere, formidlere, agenter, historieskrivere, nettverksbyggere, skoledannere m.m. Men først og fremst ønsker vi med portrettbegrepet å belyse de enkelte tidsskriftene som selvstendige størrelser. I sin opprinnelige kunsthistoriske betydning er portrettet et format som betoner den individuelle fysiognomi i representasjonen av personers karakteristiske trekk og særegenheter. Overført til vår sammenheng innebærer dette at vi dels søker å beskrive tidsskriftenes umiddlebare ytre kjennetegn, som format, layout,13 sjangersammensetning og retorisk stil, dels tegner opp et bakteppe av materielle, ideologiske og mediehistoriske forutsetninger, som forlagstilknytning, økonomisk grunnlag, sosiale nettverk, politisk tilhørighet og geografisk lokalisering. Men ikke minst handler det om å finne frem til det aktuelle tidsskriftets dominante funksjon idet det inntreffer som litteratur-, kritikk-, idé- og pressehistorisk moment. Portrettet gjengir ikke det hele, men skal belyse det vesentlige. Derfor vil man se at noen av bidragene i boken legger mest vekt på det politisk-ideologiske (slik JulLarsen, Løvhaug og Bliksrud gjør), andre på tidsskriftenes rolle som verdiforvaltere og kanoniseringsinstanser (se for eksempel Bakken og Bjerck Hagen), mens andre igjen fremhever sjanger- og tiltaleproblematikk (se blant annet Furuseths bidrag), poetologisk profil (det gjelder ikke minst Ellefsen, Haugen og Kirkholt), intellektuelle gruppedannelser (se særlig Grøtta, Thon og Oftedal Andersen) eller tidsskriftet som litteraturkritisk intervensjon (se blant andre Vassenden). Valg av tittel er også ment å reflektere det faktum at dikterportrettet har vært en sentral kritikksjanger og en innarbeidet fremstillingsform i skandinavisk litteraturhistoriografi siden det moderne gjennombrudds tid. I den norske aviskritikken ble det Sainte-Beuve-inspirerte forfatterportrettet innført av Paul Botten-Hansen allerede på 1850-tallet, men særlig etter at Georg Brandes’ publiserte sine essays om danske og «Fremmede Personligheder», har portrettet vært «en slidstærk matrice» i nordisk kritikk og litteraturhistorieskriving.14 Betegnende i så måte er det at port13 I den utstrekning bidragsyterne drøfter «bibliografiske koder» (jf. Genette), tangerer tidsskriftanalysen også bokhistorien som forskningsfelt, slik bl.a. Tore Rem skisserer dette i Bokhistorie, Oslo (Gyldendal) 2003. 14 Jon Helt Haarder, Portrættets moment. Forfatterportrættet hos Sainte-Beuve, P.L. Møller, Georg Brandes & Herman Bang, Odense (Syddansk Universitetsforlag) 2003, s. 99.

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden

rettformen og interessen for det individuelle, for forfatterskapets essensielle karaktertrekk, ble videreført av blant andre Carl Nærup, selv da man ikke lenger var opptatt av direkte kausalitetssammenhenger mellom liv og diktning. Nå finnes det neppe en like slitesterk matrise for tidsskriftportrettet som vitenskapelig sjanger, men da Samtiden i 1915 feiret sitt 25-årsjubileum, innledet Francis Bull årgangen med en artikkel som betegnende nok bar tittelen «Fra Samtidens anegalleri». I Bulls historiske sveip over norske tidsskrifter fra Suhms Tronhiemske Samlinger (1761–1765) til Samtiden (1890–) og dens samtidige «kolleger» Syn og Segn (1994–), Kirke og Kultur (1894–) og Edda (1914–) fungerer de korte tidsskriftportrettene som deler av et større narrativ om nasjonens intellektuelle liv fra opplysningstiden av. Men samtidig som det skisseres slektskapsforhold publikasjonene imellom, får det enkelte tidsskrift også fremtre med sine spesifikke trekk og særegenheter. Dette siste har også vi forsøkt å etterstrebe. I så måte er tidsskriftportrettene i denne boken også inspirert av serien med tidsskriftpresentasjoner som Basar introduserte i nr. 2/1977 (se utdypning i Thons og Furuseths siste bidrag). I Bulls anegalleri vil man naturlig nok se en orientering mot de allmennkulturelle tidsskriftene, dvs. de publikasjoner som i opplysningens ånd påtar seg den store oppgave «at være samlende kulturorganer, hvor de store nationale og sociale spørsmaal kan faa alsidig belysning, hvor videnskapens nyeste teorier og resultater kan gjøres kjendt for videre kredser».15 Samtidig må man kunne si at flere av disse breddetidsskriftene som går forut for Samtiden, også har vært litteraturtidsskrifter i stor utstrekning, fordi diktning og litteraturkritikk har vist seg så godt egnet til å skape engasjement nettopp omkring de nasjonale og sosiale spørsmål. Dette ser man ikke minst i 1880-årene med Ernst Sars og Olaf Skavlans Nyt Tidsskrift (1882–1887). For Bull står dette tidsskriftet i en særstilling nasjonalt sett, fordi det samlet våre beste skribenter: Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie, Amalie Müller (senere Skram), Camilla Collett, Marie Colban, Arne Garborg mfl.; «i de berømmelige ottiaarene, som alt har faat en sagnagtig glans over sig, eide ogsaa vort land en saa imponerende række digtere og videnskabsmænd at vi i mindre grad end kanske nogen gang ellers trængte fremmed import for at holde vort aandsliv i høide med Europa».16 Den norske tidsskriftkulturen har for øvrig alltid vært europeisk og skandinavisk orientert, og Tjønnelands bidrag, som tar utgangspunkt i situasjonen etter at Nyt tidsskrift gikk inn, illusterer nettopp dette. Vi har valgt å innlede boken med Marit Grøttas bidrag om det tyske tidligromantiske tidsskriftet Athenaeum, en publikasjon som både i geografisk og i streng kronologisk forstand faller utenfor rammene til en utforskning av norsk litteraturkritikks historie fra 1870 til 2000, men som på grunn av sin radikale profil har hatt 15 Francis Bull, «Fra ’Samtiden’s anegalleri», Samtiden. Tidsskrift for politik, literatur og samfundsspørsmål, Kristiania (Aschehoug) 1915, s. 1. 16 Op.cit., s. 19.

Tidsskrift, kritikk, historie – en innledning

stor betydning for en rekke av 1900-tallets skandinaviske litteraturtidsskrifter. Slektskapsforholdet blir utdypet i flere av bokens bidrag, ikke minst i Thons artikkel om Heretica, Rondo og Profil. Athenaeum er for øvrig også et godt eksempel på hvordan mange litteraturtidsskrifter fremtrer som momentane historiske hendelser som forsvinner etter kort tid. Også av den grunn fremstår den ikke-lineære portrettformen som en egnet formidlingskategori.

Bokens åpne og skjulte innhold Sverre Tusvik har pekt på at tidsskriftredigering er rammet av det han kaller «isfjelleffekten»: «Alle tidsskriftredaktørar veit kor urettvist det er å bli vurdert etter det som til slutt kjem på trykk; dei kritiske lesarane burde fått innsyn i korleis den opphavelege innhaldslista såg ut, før bidragsytarane vart sjuke, prioriterte andre tilbod og oppgåver eller aldri leverte.»17 Dette hjertesukket fra redaksjonens indre liv er én av mange historisk invariable faktorer i vårt materiale. Den samme isfjelleffekten gjør seg også gjeldende ved redigering av vitenskapelige antologier, viser det seg; mange av tidsskriftportrettene som sto på vår opprinnelige innholdsliste, er ikke med i foreliggende bok. Rimeligvis, må vi kunne si, ettersom listen over mulige studieobjekter er potensielt endeløs: Alle norske litteraturtidsskrifter analysert med utgangspunkt i alle de ulike redaktørperiodene utgjør til sammen en hypotetisk innholdsfortegnelse på et hundretalls kapitler.18 Her må nødvendigvis mange falle bort, dels av tilfeldige årsaker, dels som følge av bevisste redaksjonelle valg.19 Det er flere av de store, tradisjonstunge tidsskriftaktørene som ikke har fått egne portretter i denne boken. Derimot har vi funnet plass til noen av de mindre og flyktige publikasjonene, de som ikke lenger er i posisjon til å skrive sin egen historie. Kritiske portretter. Litterære tidsskrifter etter 1880 er altså ingen komplett fremstilling av den norske tidsskriftkritikkens historie etter det moderne gjennombrudd. Men de følgende bidragene er organisert som en rekke punktnedslag som skal gjøre det mulig å ane konturene også av den delen av isfjellet som befinner seg under overflaten.

Sverre Tusvik, «Den Snaksome Bergenser, Fritt Mig og Grønn Kylling. Snorkling i tidsskriftstraumen», Syn og Segn 1/2009, s. 37. 18 Tveterås’tallmateriale gir også et visst spekulasjonsgrunnlag for omfanget av et slikt utopisk foretak: Mellom 1870 og 1920 teller han 1839 tidskrifter totalt, og 515 av dem innenfor relevante kategorier. Noen flere har kommet til etter 1920. 19 Vår ambisjon skiller seg blant annet fra den Peter Brooker og Andrew Thacker (red.) har hatt med sitt omfattende trebindsprosjekt The Oxford Critical and Cultural History of Modernist Magazines (Oxford University Press, 2009-2011).

Kritiske portretter

www.tapirforlag.no

Bokens redaktører er tilknyttet forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870-2000. Verdiforvaltning og mediering.

Litterære tidsskrifter etter 1880

Kritiske portretter

Litterære tidsskrifter etter 1880

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden (red.)

Litterære tidsskrifter etter 1880