Naru hodo by Fagbokforlaget

HARRY SOLVANG er

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1746-5

,!7II2E5-abhegf!

NARU HODO 1

førsteamanuensis i japansk lingvistikk ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen. Han har doktorgrad fra Hiroshima University. Forskningsfeltet er tilegning av fremmedspråk, med spesiell vekt på innlæring av japansk. Solvang har tidligere forfattet to elementærgrammatikker i japansk språk og har publisert en rekke fagartikler i utenlandske tidsskrifter og bøker. Han har også lang erfaring med tolke- og oversettelsesarbeid relatert til japansk språk.

Harry Solvang

For første gang foreligger nå en omfattende beskrivelse av moderne japansk grammatikk på norsk. Ambisjonen har vært å lage en framstilling som er elementær nok til å favne studenter på begynner- og mellomnivå, samtidig som den er dyptgående nok til å nå studenter på høyere nivå. Av praktiske årsaker er grammatikken delt i to bind, som samlet dekker alle nivåer i japanskstudiet. I dette bindet presenteres elementær japansk setningslære, det japanske skriftspråket, translitterasjonssystemer, lydsystem og ordklasser. Kapitlene er bygget opp slik at de starter med det enkle og elementære, mens drøftingen blir mer og mer kompleks og avansert dess lenger ut i kapitlene leserne kommer.

Harry Solvang

NARU HODO Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte

なるほど Naru hodo Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte 1

Harry Solvang

なるほど Naru hodo Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte 1

比呂子ちゃん、かおりちゃん、慶ちゃんいつも応援してくれてありがとう

Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen

ISBN 978-82-450-1746-5

Omslag ved forlaget

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen, har gitt støtte til språkkorrektur.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00, faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Mens norske japanskstudenter og andre norskspråklige som har ønsket å skaffe seg innsikt i japanske grammatiske strukturer hittil har vært henvist til forklaringer på andre språk – fortrinnsvis engelsk – foreligger nå for første gang en omfattende beskrivelse av moderne japansk grammatikk på norsk. Ambisjonen har vært å lage en framstilling som er elementær nok til å favne studenter på begynner- og mellomnivå, samtidig som den er dyptgående nok til å favne studenter på avansert nivå. Grammatikken er imidlertid ikke altomfattende, i den forstand at den dekker alle aspekter ved japansk grammatikk. Jeg tror likevel at de godt og vel ett tusen sidene som presenteres vil være et nyttig redskap for studenter og andre som ønsker å tilegne seg det japanske språket. Av praktiske årsaker er grammatikken delt i to bind. Selv om bind 1 i utgangspunktet tar for seg mer grunnleggende forhold enn bind 2, er inndelingen temamessig bestemt. Kapitlene er bygget opp slik at de starter med det enkle og elementære, mens drøftingen blir mer og mer kompleks og avansert dess lenger ut i kapitlene leserne kommer. Dette betyr at avanserte problemstillinger ikke er forbeholdt bind 2, men at de også er å finne i bind 1. Målgruppen for denne grammatikken er i første rekke japanskstudenter ved norske universiteter. Samlet dekker de to bindene alle nivåer i japanskstudiet. Andre japanskinteresserte, som elever med japansk valgfag ved norske skoler som har dette tilbudet, folk som lærer japansk på andre typer kurs eller driver selvstudium, vil også finne mye nyttig informasjon til hjelp i studiet. Jeg antar at de fleste potensielle brukere har norsk som morsmål, og har derfor i så stor grad som mulig prøvd å ha en kontrastiv tilnærming til problemstillingene som tas opp. I bind 1 presenteres elementær japansk setningslære, hvor sentrale begreper som tema og kopula samt uttrykk for eksistens relatert til animate og inanimate subjekter er grundig belyst. Videre gjennomgås det japanske skriftspråket, translitterasjonssystemer, lydsystem og ordklasser. Bind 2 har hovedfokuset på verb og setninger. Verbenes ulike bøynings- og avledningssuffikser gjennomgås systematisk, samtidig som fundamentale forskjeller mellom norske og japanske relativkonstruksjoner drøftes. De mange formelle substantivenes rolle i japansk frase- og setningsdanning vies også plass, sammen med en gjennomgang av ulike setningstyper og setningskoblinger. Endelig inneholder bind 2 en skjematisk oversikt over ordklasseinndeling slik den fremkommer i tradisjonell japansk skolegrammatikk.

Naru hodo 1 Tittelen なるほど, som er felles for begge bindene, er et japansk uttrykk som ofte brukes når man hører eller leser noe som virker logisk og overbevisende. På norsk vil vi bruke uttrykk som «jeg skjønner», «jeg er med», «akkurat» eller «aha» i tilsvarende situasjoner. Håpet er at grammatikken skal fungere som en portal til oppdagelser om det japanske språket, slik at du får mange anledninger til å nikke bifallende og ta i bruk uttrykket. Grammatikken ville vært vanskelig å realisere uten faglig støtte, råd og kommentarer fra flere hold. Fra norsk fagmiljø vil jeg spesielt nevne og takke mine uvurderlige støttespillere førsteamanuensis Tomoko Okazaki Hansen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (Universitetet i Oslo) og førstelektor Benedicte Irgens ved Institutt for fremmedspråk (Universitetet i Bergen). Begge har stilt sin kompetanse i japansk lingvistikk til rådighet, og har gjennomlest og kommentert manuskriptet fortløpende. Fra japansk fagmiljø har jeg kunnet diskutere ulike problemstillinger med fremtredende spesialister i japansk grammatikk og japansk som fremmedspråk; i første rekke professor Takashi Masuoka ved Kobe University of Foreign Studies og professor Naoko Maeda ved Gakushuin University, Tokyo. Videre har professor emeritus Toshio Koura ved Hiroshima University og professor Setsuko Arita ved Osaka Shoin Women`s University også bidratt med verdifulle innspill i løpet av skriveprosessen, mens Hiroko Solvang har bistått med å tilrettelegge relevante eksempler. Eventuelle feil eller mangler ved fremstillingen er selvsagt forfatterens ansvar alene.

Bergen, september 2014 Harry Solvang

Innhold INNLEDNING… .................................................................................................. 21 KAPITTEL 1 NOEN GENERELLE SÆRTREKK VED DET JAPANSKE SPRÅKET – INNLEDENDE KOMMENTARER .................. 23 1.1 Ord-/leddstilling..................................................................................................... 23 1.2 Særtrekk ved substantiver...................................................................................... 23 1.3 Særtrekk ved verb .................................................................................................. 23 1.4 Utelatelse av subjektet........................................................................................... 24 1.5 Agglutinasjon ......................................................................................................... 24 1.6 Partikler ................................................................................................................. 25 1.7 Japansk skrift ......................................................................................................... 26 1.7.1 Kanji, katakana, hiragana ....................................................................................... 27 1.7.2 Lange (doble) vokaler og og konsonanter – hiraganasystemet.............................. 31 1.7.3 Lange (doble) vokaler og konsonanter – katakanasystemet .................................. 32 1.7.4 Tilleggsstavelser i katakanasystemet ..................................................................... 32 1.7.5 Translitterasjonssystemer ...................................................................................... 34 1.7.5.1 Representasjon av lange vokaler og konsonanter .......................................... 36 1.7.6 Gojuuonsystemet ................................................................................................... 36 1.7.7 Irohasystemet......................................................................................................... 42 1.7.8 Å skrive japansk på PC ............................................................................................ 42 1.8 Introduksjon til en japansk setning – noen grunnleggende ledd og partikler ........... 47 1.8.1 Temabegrepet ........................................................................................................ 49 1.8.2 Tema versus subjekt ............................................................................................... 50 1.8.3 Tilfeller hvor subjektet ikke kan tematiseres ......................................................... 57 1.8.4 Kontrastiv og fokuserende は (wa) ........................................................................ 67 1.8.5 Kopula です (desu) ................................................................................................. 71 1.8.5.1 Uformelle kopulaformer ................................................................................. 72 1.8.5.2 Spørsmål ......................................................................................................... 73

Naru hodo 1 1.8.6 Å uttrykke eksistens ............................................................................................... 74 1.8.6.1 Verbet あります (arimasu) i betydningen «å ha».......................................... 79 1.8.7 Uttrykk som indikerer sted hvor noe(n) befinner seg ............................................ 86 1.8.7.1 Sammenligning av 側 (soba), 横 (yoko) og 隣 (tonari).................................... 88 1.8.8 Stedspartikkelen に (ni).......................................................................................... 92 1.8.9 Stedspartikkelen で (de)......................................................................................... 94 1.8.10 Valg av stedspartikkel: で (de) eller に (ni)? ........................................................ 95

KAPITTEL 2 JAPANSK LYDSYSTEM OG UTTALE ................................. 101 2.1 Japansk er et mora-språk ..................................................................................... 103 2.2 Trykkaksent og toneaksent .................................................................................. 104 2.3 Konsekvenser for uttale av japansk ...................................................................... 107 2.3.1 Toneaksent ........................................................................................................... 107 2.3.2 Mora ..................................................................................................................... 108 2.3.3 Uttale av konsonanten N ...................................................................................... 110 2.4 Andre forhold som er vesentlig for autentisk japansk uttale ................................. 111 2.4.1 Uttale av fonemet /h/ .......................................................................................... 111 2.4.2 Uttale av fonemet /r/ ........................................................................................... 112 2.4.3 Aspirasjon ............................................................................................................. 112 2.4.4 Avstemming av vokaler ........................................................................................ 113 2.4.5. Vokalkvaliteter .................................................................................................... 114 2.4.6 Forholdet translitterasjon–uttale ......................................................................... 114

ORDKLASSER. INNLEDNING ...................................................................... 115 TERMINOLOGI ................................................................................................ 116 KAPITTEL 3 VERB ......................................................................................... 119 3.1 Beskrivelser av japanske verb............................................................................... 119 3.1.1 Ru-verb og u-verb ................................................................................................. 121 3.1.2 Uregelrette verb ................................................................................................... 128 3.2 Begrepet ikke-fortid ............................................................................................. 128

Innhold 3.3 Fortidsformer....................................................................................................... 130 3.3.1 Høflig form ........................................................................................................... 130 3.3.2 Uformell form ....................................................................................................... 130 3.3.2.1 Ru-verb .......................................................................................................... 130 3.3.2.2 U-verb ........................................................................................................... 131 3.3.2.3 De uregelrette verbene ................................................................................. 132 3.4 Te-former ............................................................................................................ 133 3.5 Koordinere setninger ved bruk av verbstammer ................................................... 137 3.6 Te-form av masu-former ...................................................................................... 138 3.7 Kombinasjonen substantiv + verbet suru .............................................................. 139 3.8 Nektende former av verbet .................................................................................. 143 3.8.1 Høflig ikke-fortidsform ......................................................................................... 143 3.8.2 Høflig fortidsform ................................................................................................. 144 3.8.3 Uformell ikke-fortidsform..................................................................................... 144 3.8.4 Uformell/kort fortidsform .................................................................................... 146 3.9 Verb med avvikende bøyning i enkelte former ..................................................... 147 3.10 Oppsummering av kopulaformer ........................................................................ 148 3.11 Verbets finale former ......................................................................................... 149 3.12 Foreløpig oppsummering av japanske verb ......................................................... 150 3.13 Andre fremstillingsmåter.................................................................................... 151

KAPITTEL 4 SUBSTANTIVER ..................................................................... 153 4.1 Flertallsmarkering ................................................................................................ 154 4.2 Kategorier av substantiver ................................................................................... 156 4.2.1 Alminnelige substantiver (opprinnelig japanske eller sino-japanske) .................. 156 4.2.2 Sammensetninger ................................................................................................ 156 4.2.3 Avledninger .......................................................................................................... 158 4.2.3.1 Prefikser og suffikser..................................................................................... 158 4.2.3.1.1 Prefikser ................................................................................................. 158

Naru hodo 1 4.2.3.1.2 Suffikser ................................................................................................. 159 4.2.3.2 Avledninger fra andre ordklasser .................................................................. 162 4.2.3.3 Lån og nylaginger .......................................................................................... 171 4.3 Relasjoner mellom substantiver ........................................................................... 173 4.3.1 Modifisering ......................................................................................................... 173 4.3.2 Koordinering ......................................................................................................... 181 4.3.2.1 Koordineringspartikler .................................................................................. 181 4.3.2.1.1 と (to) og や (ya).................................................................................... 181 4.3.2.1.2 そして (soshite) .................................................................................... 184 4.3.2.1.3 および (oyobi) og ならびに (narabi ni) ................................................ 184 4.3.2.1.4 も (mo) .................................................................................................. 185 4.3.2.1.5 に (ni) ..................................................................................................... 185 4.3.2.1.6 やら (yara), だの (dano), とか (to ka) og なり (nari) ........................... 186 4.3.2.1.7 か (ka) .................................................................................................... 186 4.3.2.1.8 あるいは (aruiwa) ................................................................................. 187 4.3.2.1.9 または (mata wa) .................................................................................. 188 4.3.2.1.10 もしくは (moshiku wa) ...................................................................... 188 4.3.2.1.11 ないし(は) (naishi (wa)) ...................................................................... 189 4.3.2.1.12 それとも (soretomo) .......................................................................... 190 4.3.2.2 Utelatelse av koordineringspartikler............................................................. 191 4.3.2.3 Syntaktiske roller .......................................................................................... 192

KAPITTEL 5 ADJEKTIVER ........................................................................... 195 5.1 I-adjektiver .......................................................................................................... 196 5.1.1 Fortidsform ........................................................................................................... 198 5.1.2 Adverbiell form..................................................................................................... 199 5.1.3 Høflig nektende form i ikke-fortid og fortid ......................................................... 200 5.1.4 Uformell nektende form i ikke-fortid ................................................................... 201 5.1.5 Uformell nektende form i fortid ........................................................................... 202 5.2 Na-adjektiver ....................................................................................................... 205 5.2.1 Adverbiell form..................................................................................................... 207 5.3 Sideordning av adjektiver ..................................................................................... 208 5.4 I-adjektiv, na-adjektiv, substantiv eller …?............................................................ 210 5.5 Sammenligninger ................................................................................................. 214

Innhold 5.5.1 Komparativ – fortellende utsagn .......................................................................... 214 5.5.1.1 Modifiserende elementer ............................................................................. 220 5.5.2 Likestilling av to enheter ...................................................................................... 220 5.5.3 Negativ ekvativ setning ........................................................................................ 221 5.5.4 Komparativ i spørresetninger ............................................................................... 223 5.5.5 Superlativ.............................................................................................................. 224 5.5.5.1 Superlativ i spørresetninger .......................................................................... 228 5.5.6 Utelatelse/forenkling av ledd ............................................................................... 229 5.5.7 Avsluttende kommentarer om na-adjektiver ....................................................... 231

KAPITTEL 6 PRONOMENER ....................................................................... 233 6.1 Personlige pronomener ........................................................................................ 235 6.1.1 Utelatelse av personlig pronomen ....................................................................... 245 6.1.2 Alternativer til personlig pronomen ..................................................................... 247 6.1.2.1 Suffikset さん (san) ....................................................................................... 247 6.1.2.2 Suffikset くん (kun) ...................................................................................... 252 6.1.2.3 Suffikset ちゃん (chan) ................................................................................ 253 6.1.2.4 Suffikset 様 (sama) ........................................................................................ 254 6.1.2.5 Titler / sosiale roller ...................................................................................... 257 6.2 Eiendomspronomener.......................................................................................... 260 6.3 Spørreord ............................................................................................................ 261 6.4 Ubestemte størrelser ........................................................................................... 264 6.5 Refleksivt pronomen ............................................................................................ 269 6.5.1 自分 (jibun) .......................................................................................................... 271 6.5.1.1 自分 (jibun) som personlig pronomen ......................................................... 274 6.5.2 自分自身 (jibun jishin) ......................................................................................... 275 6.5.3 Andre ord som refererer til «selv» ....................................................................... 276 6.5.3.1 Beslektete uttrykk ......................................................................................... 277 6.6 Resiproke handlinger eller tilstander .................................................................... 278 6.7 Demonstrativer .................................................................................................... 280 6.8 Relativt pronomen ............................................................................................... 280

Naru hodo 1

KAPITTEL 7 DE DEMONSTRATIVE MARKØRENE «こ (KO)・そ (SO)・あ (A)・ど (DO)» ..................................................... 281 7.1 Innledning – det norske systemet ......................................................................... 281 7.2 Det japanske «こ (ko)・そ (so)・あ (a)»-systemet ............................................... 283 7.2.1 Deiktisk bruk ......................................................................................................... 283 7.2.1.1 Fysisk avstand til ting (1) ............................................................................... 283 7.2.1.2 Fysisk avstand til sted ................................................................................... 288 7.2.1.3 Fysisk avstand til ting (2) ............................................................................... 293 7.2.1.3.1 Noen tidsuttrykk med この (kono)........................................................ 298 7.2.1.4 Fysisk avstand til ting (3) ............................................................................... 300 7.2.1.5 Fysisk avstand til ting (4) ............................................................................... 301 7.2.1.6 Retning .......................................................................................................... 304 7.2.1.6.1 Noen idiomatiske uttrykk med こちら (kochira ), そちら (sochira), どちら (dochira)................................................................................................... 311 7.2.1.7 Fysisk avstand til handling ............................................................................ 314 7.2.1.7.1 Noen utvalgte uttrykk med どう (doo) og そう (soo) .......................... 316 7.2.2 Anaforisk bruk. Mental avstand / mentalt territorium ........................................ 318 7.2.2.1 Noen spesielle tilfeller med そ-serien .......................................................... 325 7.2.2.1.1 Genitiv ................................................................................................... 325 7.2.2.1.2 Sted i overført forstand ......................................................................... 327 7.2.2.2 Spesiell bruk av あれ (are) ............................................................................ 327 7.2.2.3 Null-anafori ................................................................................................... 329 7.2.3 Noen kommentarer om klassifisering .................................................................. 330 7.2.4 Oppsummering av japanske demonstrativer ....................................................... 333

KAPITTEL 8 PARTIKLER............................................................................. 335 8.1 Temapartikler ...................................................................................................... 335 8.2 Kasuspartikler ...................................................................................................... 338 8.2.1 Grammatiske kasuspartikler ................................................................................. 339 8.2.1.1 を (o) ............................................................................................................. 339 8.2.1.2 に (ni) ............................................................................................................ 342 8.2.2 Lokale kasuspartikler ............................................................................................ 344 8.2.2.1 に (ni) ............................................................................................................ 345 8.2.2.2 で (de) ........................................................................................................... 354 8.2.2.3 から (kara) .................................................................................................... 360

Innhold 8.2.2.4 まで (made) .................................................................................................. 362 8.2.2.5 までに (made ni) .......................................................................................... 363 8.2.2.6 から～まで (kara-made) .............................................................................. 365 8.2.2.7 へ (e) ............................................................................................................. 366 8.2.2.8 Noen ord om に (ni), まで (made) og へ (e) ................................................ 367 8.2.2.9 と (to)............................................................................................................ 368 8.2.2.9.1 Hvor mange er det som samhandler? ................................................... 370 8.2.2.10 より (yori) ................................................................................................... 372 8.2.3 Grammatiske versus lokale kasuspartikler ........................................................... 373 8.3 Konjunksjonspartikler .......................................................................................... 375 8.3.1 Sideordnende konjunksjonspartikler ................................................................... 375 8.3.1.1 し (shi)........................................................................................................... 375 8.3.1.2 が (ga) ........................................................................................................... 376 8.3.2 Underordnende konjunksjonspartikler ................................................................ 378 8.3.2.1 から (kara) .................................................................................................... 378 8.3.2.2 から (kara) .................................................................................................... 379 8.3.2.3 ので (no de) .................................................................................................. 381 8.3.2.4 Sammenligning av から (kara) og ので (no de) ............................................ 382 8.3.2.5 のに (no ni) ................................................................................................... 383 8.3.2.6 けれども (keredomo)................................................................................... 386 8.3.2.7 ながら (nagara) ............................................................................................ 389 8.3.3 Grader av sideordning og underordning .............................................................. 391 8.4 Emfatiske partikler ............................................................................................... 393 8.4.1 も (mo) ................................................................................................................. 393 8.4.2 だけ (dake) ........................................................................................................... 394 8.4.3 しか (shika) .......................................................................................................... 396 8.4.4 Sammenligning av だけ (dake) og しか (shika) ................................................... 397 8.4.5 ばかり (bakari)..................................................................................................... 399 8.4.6 のみ (nomi) .......................................................................................................... 404 8.4.7 など (nado) .......................................................................................................... 405 8.4.8 ほど (hodo) .......................................................................................................... 408 8.4.9 まで (made) ......................................................................................................... 411 8.4.10 ぐらい (gurai) .................................................................................................... 412 8.4.11 さえ (sae) ........................................................................................................... 415 8.4.12 すら (sura).......................................................................................................... 416 8.4.13 こそ (koso) ......................................................................................................... 417

Naru hodo 1 8.4.14 でも (de mo) ...................................................................................................... 419 8.5 Setningsfinale partikler ........................................................................................ 421 8.5.1 か (ka) ................................................................................................................... 422 8.5.2 ね (ne) .................................................................................................................. 422 8.5.3 よ (yo)................................................................................................................... 425 8.5.4 な (na) .................................................................................................................. 426 8.5.5 わ (wa) .................................................................................................................. 427 8.5.6 の (no) .................................................................................................................. 428 8.5.7 さ (sa) ................................................................................................................... 429 8.5.8 ぞ (zo) og ぜ (ze) .................................................................................................. 430 8.5.9 かい (kai) og だい (dai) ........................................................................................ 431 8.5.10 かしら (kashira) ................................................................................................. 432 8.5.11 かな (kana) ......................................................................................................... 433 8.5.12 もの (mono) og もん (mon) ............................................................................... 434 8.5.13 っけ (kke) ........................................................................................................... 436 8.5.14 とも (tomo) ........................................................................................................ 438 8.5.15 Kombinasjoner av setningsfinale partikler ......................................................... 439 8.6 Sitatpartikkel ....................................................................................................... 441

KAPITTEL 9 SITATER .................................................................................. 443 9.1 Direkte og indirekte sitat på norsk og japansk ...................................................... 443 9.2 Japanske sitatverb ............................................................................................... 445 9.2.1 Verb som siterer tanker........................................................................................ 447 9.3 Sitat med forbehold ............................................................................................. 450 9.4「と言いました」(to iimashita) eller 「と言っていました」(to itte imashita)? . 451 9.5 Utelatelse av sitatverbet ...................................................................................... 452 9.6 Attributiv bruk av frasen という (to iu) ................................................................ 453 9.6.1 Alternativer til という (to iu) i attributiv posisjon ............................................... 456 9.7 という (to iu) som formidler av annenhånds informasjon .................................... 458 9.8 Sitering av spørresetninger .................................................................................. 459

Innhold 9.9 Indirekte sitat uttrykt med ように (yoo ni) .......................................................... 460 9.10 Sammenligning av と (to) og を(o) foran sitatverb .............................................. 462 9.11 Gjengivelse av lyder ........................................................................................... 463 9.12 Relaterte strukturer ........................................................................................... 464

KAPITTEL 10 TALLORD OG TELLESUFFIKSER .................................... 465 10.1 Tallord ............................................................................................................... 465 10.2 Tellesuffikser...................................................................................................... 469 10.3 Angivelse av tidspunkter og tidsintervaller ......................................................... 474 10.3.1 Datoer / antall dager .......................................................................................... 474 10.3.2 Månedsnavn / antall måneder ........................................................................... 476 10.3.3 Årstall og telling av år ......................................................................................... 478 10.3.4 Telling av uker .................................................................................................... 480 10.3.5 Klokkeslett .......................................................................................................... 481 10.3.6 Varighet av tid angitt i timer, minutter og sekunder.......................................... 484 10.4 Å uttrykke frekvens ............................................................................................ 487 10.5 Visse kombinasjoner gir endringer i lydforhold ................................................... 489 10.6 Telleenhetens syntaktiske distribusjon og funksjon ............................................ 493 10.6.1 Telleenheten modifiserer predikatet ................................................................. 496 10.6.2 Telleenheten som predikat ................................................................................ 497 10.7 Ordenstall .......................................................................................................... 498 10.7.1 Telleenhet i kombinasjon med substantivet 目 (me) ......................................... 498 10.7.2 Klassifikatoren 番 (ban) + substantivet 目 (me) ................................................. 499 10.7.2.1 Klassifikatoren 番 (ban) i andre kombinasjoner ......................................... 500 10.7.3 Klassifikatoren つ (tsu) + substantivet 目 (me) .................................................. 501 10.7.4 Prefikset 第 (dai) ................................................................................................ 502 10.7.5 Klassifikatoren 位 (i) ........................................................................................... 503 10.7.6 Klassifikatoren 号 (goo) ...................................................................................... 503

Naru hodo 1

KAPITTEL 11 ADVERB................................................................................. 505 11.1 Kategori 1: gradsadverb ..................................................................................... 506 11.2 Kategori 2: mengdesadverb ................................................................................ 510 11.3 Kategori 3: måtesadverb .................................................................................... 511 11.4 Kategori 4: tidsadverb ........................................................................................ 513 11.5 Kategori 5: setningsadverb ................................................................................. 516 11.5.1 Nektende utsagn ................................................................................................ 517 11.5.1.1 決して (kesshite), 全然 (zenzen), 必ずしも (kanarazu shimo) ................. 517 11.5.2 Antakelse, tvil ..................................................................................................... 518 11.5.2.1 たぶん (tabun), おそらく (osoraku),もしかすると (moshi ka suru to) ... 518 11.5.3 Kommando, forespørsel, ønsker ........................................................................ 518 11.5.3.1 ぜひ (zehi),どうか (doo ka), なんとか (nan to ka) ................................... 518 11.5.4 Spørsmål ............................................................................................................. 518 11.5.4.1 なぜ (naze), どうして (dooshite), いったい (ittai) ................................... 518 11.5.5 Overbevisning ..................................................................................................... 519 11.5.5.1 絶対に (zettai ni), 必ず (kanarazu), きっと (kitto) .................................... 519 11.5.6 Utbrudd, utrop ................................................................................................... 519 11.5.6.1 なんて (nante), なんと (nanto) ................................................................. 519 11.5.7 Betingelse, innrømmelse .................................................................................... 520 11.5.7.1 仮に (kari ni), もし (moshi), たとえ (tatoe) .............................................. 520 11.5.8 Evaluering, vurdering ......................................................................................... 520 11.5.8.1 当然 (toozen), 幸い (saiwai), あいにく (ainiku) ........................................ 520 11.6 Kategori 6: 発言の副詞 (hatsugen no fukushi).................................................... 521 11.7 Avsluttende kommentarer om adverb ................................................................ 522

APPENDIKS 1 .................................................................................................. 523 Suffikser for yrker ...................................................................................................... 523 Suffikset 屋 (ya) ............................................................................................................. 523 Suffikset 家 (ka) ............................................................................................................. 524 Suffikset 師 (shi) ............................................................................................................ 524 Suffikset 士 (shi) ............................................................................................................ 525 Suffikset 員 (in) ............................................................................................................. 527

Innhold Suffikset 官 (kan) ........................................................................................................... 527 Suffikset 手 (shu) ........................................................................................................... 528 Suffikset 人 (jin)............................................................................................................. 528 Suffikset 者 (sha) ........................................................................................................... 529

APPENDIKS 2 .................................................................................................. 531 Slektskapsforhold ...................................................................................................... 531

APPENDIKS 3 .................................................................................................. 533 Kombinasjoner av tall og en rekke ulike klassifikatorer .............................................. 533

APPENDIKS 4 .................................................................................................. 537 Oversikt over u-verb med oppslagsform som ender på -ru ......................................... 537

STIKKORD…. ................................................................................................... 541

Innledning Folk blir ofte imponert når noen forteller at de studerer japansk. Dette fordi de har et intuitivt inntrykk av at det er en betydelig distanse mellom norsk og japansk. Mange har kanskje til og med en forestilling om at japansk må være svært komplisert, ja bortimot utilgjengelig eller uoverkommelig for andre enn japanerne selv. Det japanske språket er svært forskjellig fra det norske – noen vil si at de to språkene er nærmest kontrære. Det betyr heldigvis ikke at det er umulig for en nordmann å lære seg japansk. I det følgende vil jeg i så stor grad som mulig prøve å kontrastere fenomener i de to språkene. Forhåpentligvis vil du raskt oppdage at kontrastene mellom japansk og norsk først og fremst er interessante. Kanskje du til og med oppdager sider ved ditt eget språk som du aldri tidligere har tenkt over? Det fins ulike analyser og fremstillinger av det japanske språket. Måten det japanske språket blir beskrevet på for japanere selv, er svært forskjellig fra den måten språket blir beskrevet på for utlendinger, det vil si personer som ikke har japansk som morsmål. Terminologien som brukes, er heller ikke felles, noe som kan virke svært forvirrende. Et språk kan selvsagt beskrives på flere ulike måter, og hvilken måte man velger å gjøre det på, avhenger naturlig nok av hvilken tradisjon man tilhører. Noen legger i sine lingvistiske analyser kanskje mest vekt på å beskrive morfologi og syntaks, mens andre legger mest vekt på semantikk og innhold.1 I denne boken vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i metoder for å beskrive det japanske språket på som er mye brukt i undervisning til vestlige studenter. Jeg vil imidlertid også komme inn på den tradisjonelle japanske metoden for å beskrive språket på, det vil si slik japansk blir beskrevet i japansk skolegrammatikk. For litt viderekomne studenter kan det være fornuftig å kjenne til denne metoden, som for øvrig også brukes i japanskundervisning i Kina. Før vi for alvor går løs på det denne boken skal dreie seg om, skal vi se på noen innledende, generelle særtrekk ved det japanske språket. Enkelte ganger vil du sannsynligvis oppleve at kommentarer og forklaringer går «hus forbi», og at det kan være vanskelig umiddelbart å få tak på alt jeg forsøker å forklare gjennom eksemplene. Det kan selvsagt skyldes at forklaringene ikke er gode nok, eller at de ikke er opplysende nok. Men det kan også skyldes at du rett og slett har for spinkelt grunnlag i japansk til å oppfatte poenget på det 1

En liten påminnelse: Morfologi er studiet av ordenes oppbygning – i praksis ordbøyning og orddanning, syntaks er studiet av setningens oppbygning – hvordan ordene settes sammen til fraser og setninger, mens semantikk er synonymt med betydningslære – det vil si at man studerer betydningen av ord og ytringer.

Naru hodo 1 aktuelle tidspunktet. Alt henger nemlig sammen med alt, derfor bringer et forsøk på å forklare noe gjennom et eksempel automatisk med seg nye behov for forklaringer og eksempler. Men et sted må man jo begynne … Husk at denne boken ikke skal leses fra perm til perm. Boken er ment å være en oppslagsbok, og du kan når som helst gå tilbake og studere tidligere leste beskrivelser.

Kapittel 1 Noen generelle særtrekk ved det japanske språket – innledende kommentarer 1.1 Ord-/leddstilling Norsk er et såkalt SVO-språk. Det betyr at vanlig leddstilling i en norsk setning er subjekt (S) etterfulgt av verbal (V) og direkte objekt (DO). Eksempel: «Far drikker kaffe.» Japansk er derimot et SOV-språk, noe som innebærer at verbet kommer til sist i setningen. Ordene i den norske eksempelsetningen vil oversatt til japansk få rekkefølgen «far kaffe drikker».

1.2 Særtrekk ved substantiver Fra vårt eget morsmål er vi vant til at substantiver tilhører et grammatisk kjønn, og at de bøyes i bestemthet og tall. Substantivet bil tilhører for eksempel hankjønn, og det kan bøyes i tall (bil, biler) og bestemthet (bilen, bilene). Japanske substantiver markerer imidlertid ikke grammatisk kjønn, og de bøyes verken i entall/flertall eller i ubestemt/bestemt form. Det betyr at et japansk substantiv bare har én form. For eksempel kan det japanske substantivet kuruma oversettes med «bil», «bilen», «biler» eller «bilene» på norsk, alt etter sammenhengen det forekommer i. Det betyr ikke at det er umulig å uttrykke så vel tall som bestemthet også på japansk. Flertall kan for eksempel indikeres ved hjelp av reduplikasjon (gjentakelse av substantivet) eller ulike flertallssuffikser (spesielle endelser som hektes på substantivet).

1.3 Særtrekk ved verb Japanske verb er upersonlige. Det betyr at de kun uttrykker en handling eller tilstand uten å forandre seg i person og tall, slik vi kjenner det fra for eksempel tysk (ich spreche, du sprechst, er sprecht, wir sprechen og så videre). Verbet har imidlertid en rekke forskjellige former som fremkommer ved å legge ulike suffikser til verbets rot eller stamme. På denne måten kan vi for eksempel få frem grammatisk tid (tempus).

Naru hodo 1

1.4 Utelatelse av subjektet Ettersom verb er upersonlige på japansk, kan det virke ganske underlig at man på japansk ofte utelater subjektet.2 Dette fenomenet er spesielt fremtredende i muntlig språk. Sammenhengen et språklig uttrykk står i, er avgjørende her. Dersom det er åpenbart hva som er subjektet i uttrykket, kan subjektet like godt utelates. Det som er åpenbart for en japaner med hensyn til å tolke språklige signaler i japansk, er imidlertid ikke nødvendigvis like åpenbart for en utlending. Å tolke de tilstedeværende signalene riktig krever god innsikt i japansk kultur og tankegang. Det gjelder ikke minst der disse signalene manifesterer seg i verbformer som uttrykker ulik grad av respekt. Det japanske språket inneholder strategier for å signalisere respekt og/eller høflighet overfor samtalepartnere eller personer som omtales. Disse strategiene er spesielt godt utviklet i verbsystemet, men kan også på ulike måter markeres i substantiver. I en kommunikasjonssituasjon vil avsendere og mottakere gjensidig markere sosiale roller ved å bruke språksignaler som nevnt over.

1.5 Agglutinasjon En måte å klassifisere verdens språk på er å dele dem inn etter hvor mye morfologi de inneholder; det vil si i hvor stor grad ord kan bøyes, avledes eller settes sammen til nye ord. Et språk som ikke har bøynings- eller avledningsformer, men hvor de enkelte leksemene har én uforanderlig form, kalles et isolerende språk. Eksempler på slike språk er kinesisk og vietnamesisk. Språk som har bøynings- og avledningsformer, betegnes som syntetiske språk. En variant av slike språk kalles for flekterende språk. Norsk regnes vanligvis for å tilhøre gruppen av flekterende språk, fordi norsk har såkalt indre bøyning (for eksempel når skrive blir til skrev i sterke verb) og dessuten bøyningsendelser som uttrykker flere trekk ved substantiver (entall/flertall, bestemthet/ubestemthet).3 Et syntetisk språk som ikke er flekterende, danner bøyningsformer ved agglutinasjon. Dette fører oss til poenget – japansk er nemlig et agglutinerende språk. Selve uttrykket skriver seg fra det latinske ordet agglutinare, som betyr «å lime sammen».4 Konkret vil det å agglutinere si å hekte grammatiske morfemer5 på en 2

Det er ikke bare subjektet som ofte utelates, men alt som oppfattes som redundant. Det er selvsagt ikke slik at et språk er enten isolerende eller syntetisk. Og det er heller ikke slik at et språk er enten flekterende eller agglutinerende. Det korrekte er at det er snakk om grader langs en skala, det vil si at noen språk kan være mer syntetiske enn andre, mindre agglutinerende enn andre, og så videre. 4 Jamfør for øvrig det engelske ordet glue («lim»). 5 Et morfem er den minste ordenheten med betydning eller grammatisk funksjon. 3

Kapittel 1 ordrot (semantisk morfem) uten at dette rotmorfemet endrer seg. Hvert enkelt av de grammatiske morfemene som hektes på, bærer sin egen grammatikalske funksjon (fortid, passiv, negativ, kondisjonal og så videre). Videre er rekkefølgen av elementene som agglutineres, bestemt. For å illustrere hvordan systemet funger i japansk, følger et eksempel med むずか

utgangspunkt i det japanske adjektivet 難しい (muzukashii = vanskelig). I eksemplet bruker vi bare latinske bokstaver. Muzukashi-i vanskelig-ikke fortid Muzukashi-ku vanskelig-adverb Muzukashi-ku-na-i vanskelig-adv-neg-adj Muzukashi-ku-na-katta kald-adv-neg-fortid Muzukashi-ku-na-katta-ra vanskelig-adv-neg-fortid-kondisjonal

(er vanskelig) (vanskelig) (er ikke vanskelig) (var ikke vanskelig) (hvis (noe) ikke var vanskelig)

Vi ser altså at etter hvert som grammatiske morfemer legges til den semantiske roten (muzukashi), får helheten endret betydning.

1.6 Partikler Du vil erfare at japansk inneholder en rekke funksjonsord som vanligvis kalles for partikler. Partikler er små ord som typisk består av én eller to stavelser, og som isolert sett ikke har noen betydning. For at de skal få noen som helst mening, må de forekomme i en setning. Partiklene vi omtaler her, har som oppgave å fungere som selve «limet» i en setning – de knytter ordene og leddene sammen til forståelige enheter og viser samtidig forholdet mellom de ulike enhetene 6 . Med andre ord uttrykkes ordenes og leddenes grammatiske funksjon i setningen gjennom bruken av slike spesielle partikler. Fra norsk er vi vant til å analysere oss frem til hva som er de ulike ordenes funksjon i helheten. Skal vi for eksempel finne subjektet i en setning, spør vi om hvem som utfører handlingen.7 For å finne subjektet i setningen

Det gjelder ikke minst forholdet mellom nominale ledd og verbaler. Dette er en semantisk definisjon av subjekt, som ikke alltid er holdbar. En syntaktisk definisjon tar derimot utgangspunkt i ordstillingen, som kan være en minst like god indikator på hva som er subjekt i en norsk setning. I en nøytral, fortellende setning er det jo vanlig at subjektet kommer først.

Naru hodo 1 «Far drikker kaffe», spør vi: Hvem drikker kaffe? For å finne det direkte objektet, har vi lært at vi skal spørre hva verbalhandlingen retter seg mot (hva drikker far?). På japansk vil vi forstå slike sammenhenger ut fra partiklene som er benyttet. Disse står etter de respektive leddene, og gir oss signaler om hvorvidt leddet er et subjekt, et direkte objekt, et indirekte objekt eller noe annet. Slike partikler kalles derfor ofte for kasuspartikler8. På norsk markerer vi ikke kasus i substantiver, og må derfor ty til andre midler for å avgjøre hva som er de enkelte leddenes funksjon i en setning.9 I tillegg til kasuspartiklene fins det en rekke andre partikler i japansk. Avhengig av hvilken funksjon de har i setningen, kan de deles inn i ulike typer. Hva som ligger i dette skal vi gjennomgå i detalj senere.

1.7 Japansk skrift Ettersom japanerne ikke hadde et eget skriftspråk da de kom i kontakt med det kinesiske språket, dannet kinesiske tegn – kanji – basisen for det japanske skriftspråket som ble utviklet. Sannsynligvis begynte denne utviklingen fra det første århundre av vår tidsregning. Kinesisk skrift regnes oftest som logografisk skrift. Slik skrift defineres gjerne som et system der hvert enkelt skrifttegn representerer et ord snarere enn en språklyd. De kinesiske skrifttegnene – kanjiene – har en grafisk form, én eller flere uttaler og én eller flere betydninger. Det vesentlige er at en kanji er et symbol for en begrepsmessig udelelig enhet, enten et ord eller en del av et ord. Eksempler:

木 (tre)

大 (stor)

学 (læring)

東 (øst)

金 (gull)

Siden kanji opprinnelig var konstruert for å representere kinesisk språk i skrift, hadde tegnene selvsagt kun kinesisk uttale. Når man skulle bruke kanji til å gjengi muntlig japansk i skrift, ble én av følgende to teknikker tatt i bruk: Enten tok man utgangspunkt i det semantiske innholdet og leste dette med japansk uttale, eller så tok man utgangspunkt i den fonetiske verdien uten å ta hensyn til det semantiske innholdet. Det siste vil si at man ignorerte den kinesiske betydningen av tegnet, mens man vektla uttalen slik den ble oppfattet på japansk. 8

Kasus er altså en kategori som viser hvilken grammatisk funksjon nominale ledd har i en ytring eller en setning. 9 På norsk markerer vi ikke kasus i substantivene, men ved å bruke ulike former av pronomener kan vi derimot markere subjekt og direkte objekt (for eksempel subjektsformen jeg versus objektsformen meg). Ellers er ordstilling avgjørende for å bestemme syntaktisk funksjon på norsk.

Kapittel 1 Det at både kinesisk og japansk bruker kanji i skriftspråket, kan forlede uinnvidde til å tro at de to språkene er nær beslektet. Faktum er at de to språkene lingvistisk sett står svært langt fra hverandre. Ulikhetene er markante, både fonologisk, morfologisk og syntaktisk. Eksempelvis er kinesisk et isolerende språk, i motsetning til japansk som er et agglutinerende språk. Videre har kinesisk samme leddstilling som norsk, mens japansk syntaktisk sett er et SOV-språk. I tillegg er kinesisk et tonespråk, med fire forskjellige toner. Selv om også japansk per definisjon kan regnes som et tonespråk ettersom det har toneaksent, har toner en langt mindre fremtredende rolle i japansk enn i kinesisk. For en japanskstudent er det langt fra tonene som skaper de største vanskene! 1.7.1 Kanji, katakana, hiragana Kanji brukes i hovedsak for å skrive kinesiske lånord, japanske substantiver og verbstammer. Kinesiske lånord dekker over femti prosent av det japanske ordforrådet. Disse ordene har imidlertid eksistert så lenge i japansk språk at de ikke tenkes på som lånord. Kanji ble etter hvert oppfattet som utilstrekkelig for å gjengi det japanske talespråket. Tidlig i Heian-perioden (794–1185) ble to stavelsessystemer, katakana og hiragana, derfor utviklet. Strukturelt sett er systemene identiske – det karakteristiske er at hver enkelt stavelse er en udelelig kombinasjon av en konsonant og en vokal. Den eneste konsonanten som kan stå alene i det japanske skriftspråket, er n. Katakanasystemet ble konstruert ved å forenkle, det vil si ved å bruke enkelte deler av noen av de kanjiene som ble tatt i bruk på grunn av den fonetiske verdien. For eksempel er katakanategnet ナ (na) en forenkling av kanjien 奈, og tegnet ノ (no) en forenkling av kanjien 乃. Systemet skal opprinnelig ha blitt tatt i bruk av buddhistiske munker, ut fra et ønske om å kunne skrive ulike grammatiske elementer (som partikler og ulike suffikser) inn i kinesiske tekster. I moderne japansk brukes katakana når man skriver lånord som ikke har kinesisk opprinnelse, eller når man ønsker å utheve et ord eller en ytring. Katakana brukes derfor ofte i annonser og reklametekster – og ikke minst i japanske tegneserier (manga). Navn på utenlandske personer og steder gjengis også oftest med katakana. Hiraganasystemet er som nevnt et stavelsessystem som er identisk med katakanasystemet i struktur, men hvor de enkelte tegnene i større eller mindre grad skiller seg grafisk fra katakana. Den enkelte hiragana ble utviklet som en slags ekstrem kursivvariant av en kanji, noe som var resultatet av at man prøvde å skrive kanjien hurtig som sammenhengende skrift. For eksempel har hiraganategnet あ (a) sprunget ut fra kanjien 安, mens tegnet け (ke) har sitt opphav i kanjien 計. Hiragana ble opprinnelig mest brukt i personlig kommunikasjon og dikt. Det er vanlig å 27

Naru hodo 1 fremheve at tegnene ble flittig brukt av japanske kvinner i hoffkretser, spesielt i mengden av fiksjonslitteratur som ble til rundt 1100-tallet. I moderne japansk har hiragana overtatt funksjonen som katakana opprinnelig hadde, og brukes til å representere ulike bøynings- og avledningssuffikser, partikler og andre funksjonsord. Litteratur for mindre barn er for øvrig utelukkende er skrevet ved hjelp av hiragana. Det kommer av at det ikke forventes at små barn kjenner til kanji – barna lærer kanji gradvis etter hvert som de avanserer i klassetrinn. Moderne japansk består altså av de tre skriftsystemene kanji, katakana og hiragana. Disse systemene opptrer sammen i en tekst. Om vi skal si noe om forholdet mellom forekomsten av de ulike systemene i en japansk gjennomsnittstekst, kan vi grovt si at en tredjedel består av kanji, mens den overveiende delen av den resterende teksten består av hiragana. Bruken av katakana er oftest begrenset til kontekster som dem vi var inne på ovenfor. I noen grad kan japansk tekst også inneholde latinske bokstaver; såkalte roomaji (romerske bokstaver, bokstavelig talt). Disse bokstavene forekommer gjerne i annonser eller reklamer, merkebetegnelser og akronymer for firmanavn og organisasjoner. Eksempler på det sistnevnte kan være NTT (Nippon Telegraph and Telephone Corporation), JR (Japan Railways), NHK (Nippon Hoosoo Kyookai) og PTA (Parent-Teacher Association). I byer er som regel stasjonsnavn gjengitt med roomaji, i tillegg til kanji – selvsagt med tanke på utlendinger.10 Utover de fire skriftsystemene vi har vært inne på foran, kan vi også komme over både arabiske og romerske tall – og da særlig arabiske, som er vanlige å bruke for å angi sidetall.11 Med hensyn til skilletegn, som etter vestlig påvirkning har blitt innført i japansk, er det interessant å merke seg at et japansk komma (、) har motsatt retning av et norsk komma (,), og at et japansk punktum (。) er betraktelig større enn det vi er vant til (.). Japansk skriftspråk regnes ofte for å være verdens mest kompliserte skriftspråk. Det skyldes blandingen av systemer, som vi kort var innom ovenfor. Men vi må understreke at det er verken katakana, hiragana eller bruken av latinske bokstaver som gjør at oppgaven med å tilegne seg lese- og skriveferdigheter på japansk blir en spesiell utfordring for folk med for eksempel norsk som morsmål. Å lære seg å skrive og gjenkjenne de 46 grunnsymbolene som hvert av systemene hiragana og katakana består av, er ikke mer enn alminnelig vanskelig. Heller ikke er det noen spesiell prestasjon å lære seg de ytterligere 25 symbolene man får ved å legge 10 Det er også vanlig at stasjonsnavn skrives med hiragana, med tanke på barn som ennå ikke har lært å lese kanji. 11 Det fins også egne kanjier som tall kan skrives med.

Kapittel 1 diakritiske tegn til noen av grunnsymbolene, slik at man kan gjøre ustemte konsonanter stemte. Og har man først kommet så langt, er det problemfritt å tilegne seg de resterende 33 stavelsene, som alle er sammensetninger av en konsonant, halvvokalen y og en av vokalene a, u eller o. Snarere enn blandingen av skriftsystemer er det nok innlæringen av kanji som utgjør det største hinderet når man som norsk japanskstudent vil lære seg å lese og skrive japansk. I tillegg til at hver enkelt kanji må studeres spesielt med hensyn til skrivemåte (rekkefølgen av streker), må også alle de mulige lesningene og betydningene ett tegn kan inneholde, studeres nøye (og repeteres ofte). Nedenfor følger en oversikt over de respektive 104 stavelsene i hiragana /katakana. Det er vanlig å arrangere disse i fem rader, med utgangspunkt i de fem vokalene «a, i, u, e, o» som fins i japansk språk. Hiraganategnet står til venstre i hver rad, mens det tilsvarende katakanategnet står på samme linje til høyre. Lengst til høyre står translitterasjonen (overføringen av en skrift til en annen) av symbolene til latinske bokstaver.12 あア

いイ

うウ

えエ

おオ

かカ

きキ

くク

けケ

こコ

さサ

しシ

shi

すス

せセ

そソ

たタ

ちチ

chi

つツ

tsu

てテ

とト

なナ

にニ

ぬヌ

ねネ

のノ

はハ

ひヒ

ふフ

へヘ

ほホ

まマ

みミ

むム

めメ

もモ

やヤ

ゆユ

よヨ

らラ

るル

ろロ

わワ

をヲ

o13

んン

がガ

ぎギ

ぐグ

げゲ

ごゴ

ざザ

じジ

ずズ

ぜゼ

ぞゾ

だダ

ぢジ

づヅ

でデ

どド

ばバ

びビ

ぶブ

べベ

ぼボ

ぱパ

ぴピ

ぷプ

ぺペ

ぽポ

りリ

れレ

Forts. neste side

Se avsnitt om translitterasjonssystemer på side 34. Det kan se ut som om det fins to stavelser for o i japansk. Denne o-en er på w-linjen fordi den historisk ble uttalt wo. Mens dette tegnet i klassisk japansk ble brukt til å skrive stavelsen wo, som i ord også ble uttalt slik, brukes det i moderne japansk utelukkende som objektspartikkel. 13

Naru hodo 1 きゃキャ

kya

きゅキュ

kyu

きょキョ

kyo

しゃシャ

sha14

しゅシュ

shu

しょショ

sho

ちゃチャ

cha15

ちゅチュ

chu

ちょチョ

cho

にゃニャ

nya

にゅニュ

nyu

にょニョ

nyo

ひゃヒャ

hya

ひゅヒュ

hyu

ひょヒョ

hyo

みゃミャ

mya

みゅミュ

myu

みょミョ

myo

りゃリャ

rya

りゅリュ

ryu

りょリョ

ryo

ぎゃギャ

gya

ぎゅギュ

gyu

ぎょギョ

gyo

じゃジャ

じゅジュ

じょジョ

びゃビャ

bya

びゅビュ

byu

びょビョ

byo

ぴゃピャ

pya

ぴゅピュ

pyu

ぴょピョ

pyo

Som du ser av tabellen, legges det diakritiske tegnet ゛til oppe til høyre ved grunnsymbolene. For eksempel endres den ustemte stavelsen か (カ, ka) på denne måten til stemt が (ガ, ga), mens さ (サ, sa) blir til ざ (ザ, za), て (テ, te) blir til で (デ, de), og så videre. Legg også merke til at fonemet /h/ (ustemt glottal frikativ) alternerer med /b/ (stemt bilabial plosiv) og /p/ (ustemt bilabial plosiv), slik at vi får én stavelsesrekke «ha, hi, hu, he, ho», én stavelsesrekke «ba, bi, bu, be, bo» og én stavelsesrekke «pa, pi, pu, pe, po». Den siste dannes ved at vi legger det diakritiske tegnet ゜til grunnsymbolet – for eksempel endres は (ha) på denne måten til ぱ (pa) (ハ til パ), ひ (hi) endres til ぴ (pi) (ヒ til ピ) og ほ (ho) endres til ぽ (po) (ホ til ポ).16

Se avsnittet om translitterasjonssystemer på side 34 med hensyn til skrivemåte. Se avsnittet om translitterasjonssystemer på side 34 med hensyn til skrivemåte. 16 I eldre tid – før Nara-perioden, var det ikke noe skille mellom ぱ-lyden og は-lyden. Begge ble uttalt som [p]. Deretter skjedde en gradvis endring av konsonantlyden [p] i form av en «oppmyking», en såkalt lenisering, det vil si at den mistet noe av sin styrke. Etter at ん og (liten) っ ble inkorporert i japansk i Heian-perioden, delte [p]-lyden seg i to: etter ん og (liten) っ ble den uttalt som [p], mens den etter andre lyder eller i begynnelsen av ord ble uttalt som en [φ]-lignende lyd. På 1600–1700tallet kom en rekke portugisiske lånord inn i det japanske språket. Mange av dem startet med en [p]lyd, men japanerne prøvde å holde på den nevnte todelingen og unngikk å bruke [p]-lyden i første stavelse i japanske ord. Fra Edo-perioden utviklet den [φ]-lignende lyden seg, slik at vi fikk tredelingen vi kjenner fra moderne japansk – nemlig [φ], [ç ] og [h]. Det ble dermed naturlig å skille [φ], [ç ] og [h] fra [p]-lyden, noe som utvilsomt gjorde lesing lettere for folket. Det var bakgrunnen for at man innførte bruken av det diakritiske tegnet ゜ og dannet stavelsesrekken «ぱぴぷぺぽ». I mer moderne tid, etter at man hadde utviklet relasjoner til flere vestlige land og importert en rekke lånord fra disse landene, ble det selvsagt et enda sterkere behov for å skille [p]-lyden fra de øvrige nevnte lydene. 15

Kapittel 1 De siste 33 stavelsene i tabellen er alle dannet av kombinasjoner av stavelser som ender på i, fulgt av liten ゃ/ャ (ya), ゅ/ュ (yu) eller ょ/ョ (yo). Disse kalles ofte for palataliserte lyder. 1.7.2 Lange (doble) vokaler og og konsonanter – hiraganasystemet Hovedregelen er at lang, eller dobbel, vokal angis på følgende måter: aa = ああ ii = いい uu = うう ee = えい

おばあさんいいかたすうがくせいかい

obaasan (bestemor) iikata (talemåte) suugaku (matematikk) seekai (rett svar)

I unntakstilfeller vil lang e bli skrevet som ええ. おねえさん oneesan (søster) og ええ ee (ja, nei) fungerer som eksempler her.17 oo = おう

しょうせつ

shoosetsu (roman)

I enkelte ord blir imidlertid lang o bli skrevet som おお. Slike ord vil du etter hvert lære deg å kjenne igjen (det fins totalt cirka tjue ord av denne typen). Vanlige eksempler er おおきい ookii (stor), とおい tooi (langt, fjernt), おおかみ ookami (ulv), おおい ooi (mange), とおか tooka (ti dager) og とおる tooru (passere, gå gjennom).18 Lang, eller dobbel, konsonant angis ved å legge en liten tsu (っ) foran konsonanten som skal dobles. Konsonanter som kan dobles på denne måten, er først og fremst konsonantene i stavelser som begynner på p, t, k eller s. Det gjelder både for basissymboler og palataliseringer. Eksempler: きっぷ kippu (billett), きって kitte (frimerke), まっすぐ massugu (direkte), かっこ kakko (parentes), やっきょく yakkyoku (apotek), れっしゃ ressha (tog). Konsonanten i stavelser som begynner med sh og ch, kan også dobles. Her er noen eksempler: いっし isshi (et ark papir), いっしゅ isshu (en sort), いっしょ 17

Forklaringen er at lang e i sino-japanske ord som えいが (film) og とけい (klokke) har utviklet seg fra ei til ee i talespråket, mens skrivemåten ikke har fulgt etter. Det er stikk motsatt av opprinnelig japanske ord som おねえさん og ええ, som aldri har vært skrevet på noen annen måte og altså ikke har utviklet seg fra ei. 18 Ord hvor lang o skrives som おお i moderne japansk, er ord som tidligere ble skrevet med ほ eller を. Eksempler: おほきい → おおきい、とほい → とおい、おほい → おおい、とをか → とおか.

Naru hodo 1 issho (sammen), マッチ macchi (fyrstikker), まっちゃ maccha (grønn te), さっちゅう sacchuuzai (insektmiddel),でぶっちょ debuccho (feiting, tjukkas). Legg for øvrig merke til at vi markerer dobbel n ved å plassere stavelsen ん (n) foran stavelsene «na, ni, nu, ne, no». Eksempler: ほんね honne (sann hensikt), かんな kanna (høvel), ほんのう honnoo (instinkt). 1.7.3 Lange (doble) vokaler og konsonanter – katakanasystemet Lang vokal angis med en vannrett strek etter vokalen. Eksempler: アパート apaato (leilighet), タクシー takushii (taxi), ニュース nyuusu (nyheter), ケーキ keeki (kake), スポーツ supootsu (sport). Dobbel konsonant angis på samme måte som i hiraganasystemet, med de typografiske forskjellene som symbolene for liten tsu ( ッ ) og n ( ン ) innebærer. Eksempler: ポケット poketto (lomme), コップ koppu (glass, kopp), リュック ryukku (ryggsekk), マッサージ massaaji (massasje), カンニング kannningu (fusk), ペンネ penne (korte makaronirør). I tillegg til konsonantene som dobles i hiraganasystemet, vil også de stemte variantene b, d, g og z kunne dobles i katakanasystemet. Eksempler: グッバイ gubbai (adjø), アイポッド aipoddo (iPod), バッグ baggu (veske), グッズ guzzu (varer, utstyr). 1.7.4 Tilleggsstavelser i katakanasystemet Siden katakana i stor grad brukes til å representere ikke-kinesiske navn og lånord på japansk, har man for å kunne gjengi slike så nær opptil originalen som mulig etter hvert gått utover de opprinnelige begrensningene i systemet. Konkret har man tatt i bruk kombinasjoner av forminskete vokalsymboler og andre symboler og dermed utvidet mulighetene for å skrive stavelser, som illustrert i listen nedenfor. shi

ティ ti トゥ tu シェ she

ジェ je

chi

fu ファ fa フィ fi

ディ di ドゥ du チェ che

フェ fe フォ fo

ウィ wi

ウェ we ウォ wo

tsu

ヴァ va ヴィ vi ヴ vu ヴェ ve ヴォ vo

クァ kwa

ツァ tsa ツィ tsi

a i u

クォ kwo

ツェ tse ツォ tso

e o

Kapittel 1 Denne utvidelsen gjør det i utgangspunktet mulighet å gjengi hva det skulle være av utenlandske ord – ikke minst inkludert personnavn eller stedsnavn – i nærmere overensstemmelse med den autentiske uttalen. Nedenfor følger en rekke eksempler. For oversiktens del har vi ordnet disse i rekkefølge, fra kolonnen til venstre mot kolonnen ytterst til høyre. I noen tilfeller er de engelske ordene som ligger til grunn, skrevet sammen med den norske oversettelsen. Shi-kolonne: Ji-kolonne: Te-kolonne: De-kolonne: Chi-kolonne: Fu-kolonne: U-kolonne:

V-kolonne:

Ku-kolonne: Tsu-kolonne:

シェア shea (share/del), シェークスピア sheekusupia (Shakespeare) ジェスチャーjesuchaa (gesture/fakter, kroppsspråk) ティッシュ tisshu (tissue/papirtørkle), トゥモローランド tumoroorando (Tomorrowland; temapark i Disneyland) ディスコ disuko (disko), ドゥニーム duniimu (denim), ドゥームズデイ duumuzudei (Doomsday; filmtittel) チェーン cheen (chain/kjetting), チェスト chesuto (chest/kiste) ファッション fasshon (mote), フィクション fikushon (fiksjon), フェリー ferii (ferry/ferge), フォーク fooku (fork/gaffel) ハロウィーン harowiin (Halloween), ウェールズ weeruzu (Wales), ウォーミングアップ woominguappu (warming up / oppvarming) ヴァンガード vangaado (Vanguard; bilmerke), ヴィッセル visseru (Vissel, japansk fotballag fra Kobe), ラヴーシュカ ravuushuka (Lavshuca; kosmetikkfirma), ベートーヴェン Beethoven, ヴォーグ voogu (Vogue; moteblad) クァンタム kwantamu (kvantum), クォーターバック kwootaabakku (quarterback) モーツァルト mootsaruto (Mozart), ルーツィ ruutsii (Luzi, italiensk dikter), フィレンツェ firentse (Firenze), インターメッツォ intaamettso (intermezzo)

Som du ser: Mulighetene eksisterer! I hvilken grad de utnyttes, er imidlertid en annen sak. For eksempel ser det ut som om japanere ikke virker spesielt begeistret for å bruke katakanas «v-rekke». I stedet foretrekkes «b-rekken». Så, til tross for at ord som video og visa kunne ha vært skrevet (og uttalt) ヴィデオ og ヴィザ, er det utgavene ビデオ og ビザ som dominerer. Videre blir ベール (slør) foretrukket fremfor ヴェール, déjà vu heter デジャビュ, og ikke デジャヴ, og volum heter 33

Naru hodo 1 ボリューム, og ikke ヴォリューム, mens vodka heter ウォッカ, og ikke ヴォッカ. Andre eksempler på lignende fenomener er at ヒレ (filet) foretrekkes fremfor フィレ, at tunfiskkjøtt heter ツナ, og ikke トゥナ, og at milkshake heter ミルクセーキ, og ikke ミルクシェイク. I noen tilfeller brukes alternativene om hverandre, for eksempel heter ordet fiolin på japansk enten バイオリン eller ヴァイオリン. 1.7.5 Translitterasjonssystemer Når det gjelder translitterasjon, fins det flere systemer for å omdanne japansk skrift til latinske bokstaver. Det mest brukte i den vestlige verden er nok det såkalte Hepburn-systemet, som er oppkalt etter den amerikanske misjonæren James Curtis Hepburn (1815–1911). Hepburn utarbeidet dette systemet i forbindelse med sin ordbok fra japansk til engelsk, som første gang ble utgitt i 1867. Hepburns system gir en skriftlig representasjon av japansk som temmelig nøyaktig tilnærmer de autentiske lydene til ortografisk praksis engelskspråklige er kjent med. I oversikten foran i denne boken over kanategn er det Hepburn-systemet som er brukt. Romaniseringer ellers i boken bygger også på Hepburn-systemet. I tillegg til Hepburn-systemet fins det i hovedsak to andre translitterasjonssystemer: Nipposhiki og Kunreishiki. I motsetning til Hepburn-systemet, som utvilsomt er mer fonetisk basert enn begge disse to andre systemene, gjennomfører både Nipponshiki og Kunreishiki at hvert enkelt hiragana- eller katakanategn er gjengitt med to latinske bokstaver. Nipponshiki ble opprinnelig utviklet rundt 1885 med den hensikt å erstatte kanji, hiragana og katakana. Systemet ble med andre ord laget for at japanere skulle kunne skrive sitt eget språk med latinske bokstaver – Hepburn-systemet, derimot, var konstruert for å gjøre japansk uttale lettere for engelskspråklige. Nipponshiki ble avløst av Kunreishiki i 1937, da dette siste systemet ble formalisert som translitterasjonssystem gjennom en regjeringsordre (herav navnet Kunreishiki, fritt oversatt: system basert på regjeringsordre). Regjeringsordren ble gjentatt i 1954. Tilhengere av Kunreishiki vil hevde at systemet gir en presis representasjon av underliggende fonemiske og morfofonemiske forhold i japansk, og at Hepburn-systemet ikke i tilstrekkelig grad ivaretar slike aspekter. På den annen side vil noen hevde at siden Kunreishiki er basert på japansk fonologi, vil det kunne forlede ikke-japanere til å uttale japansk feil. Vi kommer tilbake til translitterasjonssystemer senere i boken. Til tross for at Kunreishiki er offisielt godkjent av den japanske regjeringen, er det faktisk Hepburn-systemet som brukes mest – overraskende nok også i Japan. Selv den japanske regjeringen bruker systemet, for eksempel når japanske navn gjengis med latinske bokstaver i japanske pass. Det fins en rekke regler for hvordan dette skal gjøres, og hvis man søker om det, kan man få innvilget spesielle skrive34

Kapittel 1 måter. Et spesielt tilfelle er når navnet inneholder den lange vokalen o. For eksemえんどう

おおやま

pel kan etternavnet 遠藤 gjengis som Endo, Endoh eller Endou, mens 大山 kan ようこ

gjengis som Oyama, Ohyama eller Ooyama. På samme måte kan fornavnet 洋子とおる

(jentenavn) gjengis som Yoko, Yohko eller Youko, mens guttenavnet 徹 kan gjengis som Toru, Tohru eller Tooru. Japanske barneskoleelever lærer for øvrig Kunreishiki i fjerde klasse. Den følgende tabellen, med hiragana som utgangspunkt, gir en oversikt over hvor de tre systemene skiller seg fra hverandre. Hiragana しじぢづふちつしゃしゅしょじゃじゅじょぢゃぢゅぢょを

Hepburn shi ji ji zu fu chi tsu sha shu sho ja ju jo ja ju jo o

Kunreishiki si zi zi zu hu ti tu sya syu syo zya zyu zyo zya zyu zyo wo

Nipponshiki si zi di du hu ti tu sya syu syo zya zyu zyo dya dyu dyo wo

Som du ser av tabellen, er ikke systemene veldig forskjellige, så det er ikke noe stort problem for en japanskstudent å ha oversikt over alle tre. I tillegg til de tre nevnte systemene, tar vi med det såkalte JSL-systemet, som er utarbeidet av den amerikanske lingvisten og japanskprofessoren Eleanor Harz Jorden (1920–2009). Hun har forfattet en rekke bøker med tanke på japanskundervisning, spesielt med engelskspråklige innlærere som målgruppe. Systemet har fått navn etter Jordens lærebok fra 1987, Japanese: the Spoken Language, som har vært mye brukt i japanskundervisning i den vestlige verden.

Naru hodo 1 1.7.5.1 Representasjon av lange vokaler og konsonanter

I Hepburn-systemet gjengis lange vokaler ved å legge et diakritisk tegn (en såkalt makron, fra gresk makrón (= lang), over vokalen. Som eksempler kan vi nevne byene Tōkyō og Ōsaka, jiyū (frihet), okāsan (mamma), chīsai (liten) og sētā (genser). I Kunreishiki og Nipponshiki bruker man til sammenligning en cirkumfleks over vokalen, for å angi at den skal uttales lang (Tôkyô, Ôsaka, jiyû, okâsan, chîsai, sêtâ). JSL-systemet skiller seg fra Hepburn-systemet ved at lange vokaler skrives som doble, det vil si at ordene i eksemplene over vil bli translitterert som Tookyoo, Oosaka, jiyuu, okaasan, chiisai og seetaa. Når lange vokaler i japansk skal tilpasses engelsk (eller norsk for den del), er det ikke naturlig å bruke makroner og cirkumflekser siden disse aksentsymbolene ikke brukes i verken engelsk eller norsk.19 Derfor vil eksempelvis den japanske hovedstaden bli skrevet som «Tokyo».20 Lang, eller dobbel, konsonant gjengis som på norsk ved å skrive konsonanten to ganger etter hverandre (Nippon, Beppu, Hokkaidoo). 1.7.6 Gojuuonsystemet ごじゅうおんず

I Japan er det vanlig å referere til det såkalte 五十音図 (gojuuonzu = kart over de 50 lydene), som er et system for å arrangere de japanske stavelsene. Konkret refereres det til en tabell med 50 rubrikker, hvor de fem vokalene «a, i, u, e, o» som fins i japansk språk, og deres kombinasjoner med ulike konsonanter (og dessuten halvvokalen y) er listet opp. De fem vokalene er arrangert i vertikale rader under hverandre, mens deres kombinasjoner med konsonanter er arrangert horisontalt i en spesiell rekkefølge, som vist i tabellen nedenfor. Tabellen gir en oversikt over grunnsymbolene i hiraganasystemet, gjengitt med Hepburns translitterasjon.21 22

Ikke alle skriveprogrammer og tastaturer inneholder makronene i Hepburn-systemet. Cirkumfleksen i Kunreishiki og Nipponshiki er faktisk langt mer tilgjengelig. 20 Som nevnt vil skilt for stedsnavn inneholde både kanji, hiragana og romaji. Romaji er selvsagt ment til hjelp for utlendinger som ikke kan lese verken kanji eller hiragana. I slike tilfeller vil lange vokaler i stedsnavnet som regel være romanisert med Hepburn-systemet. Noen eksempler: Tōkyō, Ōsaka, きょうと

Kōbe, Ōmiya, Kōchi, Yūrakuchō. Japans gamle hovedstad, 京都 , synes å være et unntak, ettersom den alltid blir romanisert som «Kyoto». 21 Translitterasjonssystemer er nærmere beskrevet på side 34. 22 Det samme systemet gjelder også for katakanasymbolene.

Kapittel 1 んn

わ wa ら ra

や ya

り ri る ru

ゆ yu

れ re を wo ろ ro

よ yo

ま ma は ha

な na

た ta

さ sa

か ka

あa

み mi

ひ hi

に ni

ち chi し shi き ki

いi

む mu ふ fu

ぬ nu

つ tsu す su

く ku

うu

め me へ he

ね ne

て te

せ se

け ke

えe

も mo ほ ho

の no

と to

そ so

こ ko

お o23

ごじゅうおんず

Vi ser at betegnelsen 五十音図 (gojuuonzu) kan være noe misvisende fordi tabellen ikke inneholder 50 stavelser. I tillegg til tomme rubrikker ser vi også at en ekstra stavelse er lagt til utenfor tabellen.24 Totalt inneholder tabellen 46 grunnsymboler. Tabellen over leses fra høyre til venstre, ovenfra og nedover. Dette er den oppごじゅうおん

rinnelige måten å arrangere en japansk tekst på. Du vil imidlertid finne 五十音 tabeller som er arrangert på andre måter. I lærebøker i japansk som fremmedspråk er det relativt vanlig å arrangere tabellen med leseretning fra venstre mot høyre, slik at de fem vokalene kommer på venstre side, som vist nedenfor. あa

か ka さ sa

いi

き ki

うu

く ku す su

つ tsu ぬ nu ふ fu

えe

け ke せ se

て te

ね ne へ he め me

おo

こ ko そ so

と to

の no ほ ho も mo よ yo ろ ro

た ta

な na は ha ま ma

し shi ち chi に ni

ひ hi

み mi

や ya ら ra

わ wa ん n

り ri

む mu ゆ yu る ru れ re を wo

Videre er det heller ikke uvanlig å ordne vokalene i rekkefølge horisontalt fra venstre mot høyre, mens kombinasjonene med konsonanter (og halvvokalen y) følger under. 23

Som vi nevnte under avnsittet om japansk skrift (side 29, fotnote 13), brukes を i moderne japansk utelukkende som markør av direkte objekt. 24 Noen av rubrikkene har alltid vært tomme. For eksempel fantes ikke lydene yi og wu i det eldste attesterte stadiet av japansk språk, mens lyden ye forsvant før kanasystemene ble innført. Stavelsene we (ゑ) og wi ( ゐ ) eksisterte i prinsippet frem til skriftreformene som ble iverksatt etter annen verdenskrig, men var ikke i noen særlig grad i bruk. Videre ble tegnet for stavelsen ん (n) introdusert ごじゅうおん

lenge etter at organiseringen i 五十音 -tabellen ble utviklet, noe som forklarer hvorfor denne kanaen har blitt «stående utenfor».

Naru hodo 1 い i

あa

うu えe おo

か ka き ki

く ku け ke こ ko

さ sa

し shi

す su せ se

そ so

た ta

ち chi つ tsu て te

と to

な na に ni

ぬ nu ね ne の no

は ha ひ hi

ふ fu

へ he ほ ho

ま ma み mi む mu め me も mo や ya

ゆ yu

ら ra

り ri

わ wa

る ru

よ yo れ re

ろ ro を wo

んn Uansett hvilken tabelldesign som velges, vil den innbyrdes rekkefølgen av tegnene være uforandret. Vokalene vil alltid være i rekkefølgen «a, i, u, e, o» 25 , mens stavelsene som inneholder den enkelte vokal, vil følge etter i en bestemt rekke, uavhengig av om tabellen er arrangert horisontalt eller vertikalt. For vokalen a vil rekkefølgen være «ka, sa, ta, na, ha, ma, ya, ra, wa». For alle som lærer japansk, er det grunnleggende og tvingende nødvendig å lære seg rekkefølgen av stavelsene. I japansk skole legges det vekt på å «leke» dette inn fra første klasse,26 i form av sanger og regler som fins i mange varianter. Alle førsteklassinger (og også enda yngre barn) kjenner sanger av typen あいうえうた

あそ

おの歌 (aiueo no uta = aiueo-sangen) eller あいうえおで遊ぼう (aiueo de asoboo = la oss leke med aiueo). Etter hvert sitter rekkefølgen som spikret,27 noe som er nødvendig for å kunne orientere seg i skriftlig materiale som ulike typer kataloger, leksikon, ordbøker og andre oppslagsverk. Som du nå har skjønt, tilsvarer denne måten å arrangere skriftlig informasjon på vår alfabetiske rekkefølge. Måten for å taste inn meldinger på japanske mobiltelefoner er også organisert etter ごじゅうおん

五十音 -metoden. Måten funksjonen til tastene på mobiltelefoner er organisert på, 25 Vi kan selvsagt lure på hvorfor rekkefølgen av vokalene ble som den ble. Før denne rekkefølgen ble etablert på 1500-tallet, etter påvirkning fra sanskrit, eksisterte det flere ulike måter å regne opp vokalene på. Den første ordboken som organiserte innholdet etter rekkefølgen «a, i, u, e, o», skriver seg fra 1484. 26 Mange barn kan rekkefølgen allerede før de begynner på skolen. 27 Det er vanlig å gjennomgå stavelsene fem og fem i rekkefølge, slik at etter «a, i, u, e, o»-rekken følger «ka, ki, ku, ke, ko»-rekken, deretter «sa, shi, su, se, so»-rekken, og så videre. Til slutt vil man huske den totale rekkefølgen, «a, i, u, e, o, ka, ki, ku, ke, ko, sa, shi, su, se, so, ta, chi, tsu, te, to, na, ni, nu, ne, no, ha, hi, fu, he, ho, ma, mi, mu, me, mo, ya, yu, yo, ra, ri, ru, re, ro, wa, wo, n», utenat.

Kapittel 1 er slik at én tast dekker én rekke, det vil si at あ-tasten inneholder stavelsene «a, i, u, e, o», mens か-tasten inneholder stavelsene «ka, ki, ku, ke, ko», og så videre. På den måten får man frem de ulike stavelsene som tilhører hver rekke. Fremgangsmåten kan variere, for eksempel kan det være slik at antall trykk på en tast frembringer en ønsket stavelse, 28 eller at man blar i en rullegardinmeny hvor man klikker på den ønskete stavelsen. I nyere såkalte smarttelefoner får man ved å holde inne tasten for en stavelsesrekke opp alle stavelsene i denne rekken samtidig. Etter hvert som man kombinerer stavelser, presenteres mulige og sannsynlige japanske ord, fraser og setninger på skjermen, slik at man kan velge det som passer best. Diakritiske tegn, og tegn for komma, punktum, spørsmålstegn og så videre, fins i egne taster. Det er selvsagt også taster med funksjoner for å omforme en hiraganatekst til katakana eller kanji. For å gi et inntrykk av hvordan mobiltastaturet virker, følger noen bilder som illustrerer hvordan tastatur og skjerm (i inntastingsmodus) på en japansk mobiltelefon kan se ut.29

Som japanskstudent er det innlysende at du vil være hemmet hvis du ikke har ごじゅうおん

tilegnet deg 五十音 -systemet. Når du har lært deg rekkefølgen av stavelsene utenat, vil du trenge noen ekstra regler for å kunne klare å ta deg frem i japansk materiale som er arrangert etter dette systemet. Vi skal derfor ta utgangspunkt i en japansk ordbok og se hvordan du går frem for å slå opp i denne. Før vi gjør det, skal vi introdusere noen relevante uttrykk. 28

For eksempel vil ett trykk på あ-tasten få frem stavelsen あ, to trykk få frem stavelsen い, tre trykk stavelsen う, og så videre. Dette prinsippet kjenner vi fra våre alfabetmobiler. 29 Modellene skifter jo stadig, men prinsippene vil likevel være ivaretatt på en eller annen måte.

Naru hodo 1 Som vi har sett foran (i avsnittet om japansk skrift), fins det metoder for å gjøre ustemte stavelser stemte. Vi har vært inne på at det er mulig å gjøre det ved å legge det diakritiske tegnet ゛til oppe til høyre for grunnsymbolene (か (ka) blir til が (ga), さ (sa) blir til ざ (za), た (ta) blir til だ (da), og så videre). Videre har vi sett at vi danner stavelsesrekken «pa, pi, pu, pe, po» ved å legge det diakritiske tegnet ゜til grunnsymbolet (は(ha) blir til ぱ (pa), ひ (hi) blir til ぴ (pi), og så videre). På japansk kalles stavelsene som fremkommer ved førstnevnte metode, for だくおん

はんだくおん

濁音 (dakuon), mens stavelsene «pa, pi, pu, pe, po» kalles for 半濁音 (handaようおん

そくおん

kuon).30 Andre uttrykk det er nyttig å kjenne til, er 拗音 (yoo-on) og 促音 (sokuon). Det første uttrykket refererer til de tidligere nevnte palataliserte lydene, hvor stavelsene som ender på vokalen i, er kombinert med liten ゃ (ya), ゅ (yu) eller ょ (yo).31 Det siste uttrykket refererer til ord hvor lang, eller dobbel, konsonant er markert ved å plassere en liten tsu (っ) foran den aktuelle konsonanten. Alle disse begrepene er relevante med hensyn til hvordan innholdet i en japansk ordbok er organisert. I første omgang slår vi fast at oppslagsord naturlig er arrangert etter stavelsenes innbyrdes rekkefølge. Det vil si at ord som begynner på あ, kommer før ord som begynner på い, ord som begynner på か, kommer før ord som begynner på き, ord som begynner på た, kommer før ord som begynner på ち, og så videre. Til sist kommer følgelig ord som begynner på わ. せいおん

Et gjennomgående prinsipp er at ord som begynner med grunnsymbolene 清音だくおん

(seion), arrangeres først – deretter følger ord som begynner med 濁音 (dakuon), はんだくおん

som igjen kommer før ord som begynner med 半濁音 (handakuon). Det betyr at et ord som はは (haha = mor) vil komme før ordet はば (haba = bredde), som igjen kommer før ordet ばば (baba = bestemor). Ordet パパ (papa = pappa) kommer etter disse tre. そくおん

Et annet vanlig prinsipp er at ord som inneholder 促音 (sokuon, det vil si liten っ), arrangeres foran et ord som på den samme plassen inneholder stor つ. Det betyr at du for eksempel vil finne ordet てっき (tekki = jernvarer) foran ordet てつき (tetsuki = håndlag), og ordet いっか (ikka = familie) foran ordet いつか

せいおん

Grunnsymbolene uten de nevnte diakritiske tegnene kalles for 清音 (seion). 31 De kan også være kombinert med tilsvarende katakanasymboler.

Kapittel 1 (itsuka = fem dager, den femte). For øvrig vil ordet てき (teki, som kan bety «fiende») være plassert foran både てっき (tekki) og てつき (tetsuki), mens いか (ika, som kan bety «blekksprut») er plassert foran både いっか (ikka) og いつか (itsuka). ようおん

På samme måte er 拗音 (yoo-on, det vil si liten ゃ (ya), ゅ (yu),ょ (yo)) せいおん

arrangert foran tilsvarende 清音 , det vil si stor や (ya), ゆ (yu), よ (yo). Med andre ord vil du for eksempel finne ordet きゃく (kyaku = gjest) foran ordet きやく (kiyaku = regel) og ordet きょう (kyoo = i dag) foran ordet きよう (kiyoo = fingernem). I tilfeller hvor oppslagsord har samme uttrykksside (skrivemåte), er det vanlig at opprinnelig japanske ord plasseres foran sino-japanske ord, mens såkalte gairaigo (fremmedord, det vil si lånord fra andre språk) plasseres etter. Det betyr for めい

eksempel at du vil finne ordet 姪 (mei = niese) plassert foran det likelydende ordet めい

銘 (mei = inskripsjon), fordi det førstnevnte ordet er et opprinnelig japansk ord, mens det sistnevnte er et ord som er importert fra kinesisk. Fremmedordet メイ (mei = mai) vil du finne plassert etter begge disse. Dersom to eller flere fremmedord har samme skrivemåte på japansk, er det skrivemåten i originalspråket som legges til grunn for organiseringen av rekkefølgen. Eksempelvis kan ordet コード (koodo) være en gjengivelse av de engelske ordene cord («ledning») og code («kode»). Ut fra det nevnte prinsippet vil コード (koodo) i betydningen code arrangeres først i en japansk ordbok. Et annet prinsipp som følges når to eller flere ord har lik uttrykksside, er at ordene arrangeres i bestemt rekkefølge avhengig av ordklassen de tilhører.32 Som eksempel kan vi trekke frem at substantiver plasseres foran verb. Derfor vil du き

きく

finne at verbet 聞く (kiku = høre, lytte) er plassert etter substantivet 菊 (kiku = krysantemum). Til slutt tar vi med at en vannrett strek som følger etter en katakanastavelse, markerer at vokalen i stavelsen er lang, eller dobbel. Når slike ord skal arrangeres i en ordbok, får denne streken samme verdi som vokalen den forlenger. Ordet カーテン vil derfor bli behandlet som カアテン, チーズ som チイズ, プール som プウル, ケーキ som ケエキ og コール som コオル.

Her dreier det seg om den japanske inndelingen i ordklasser (som er omtalt i kapitlet om japansk skolegrammatikk, se bind 2).

Naru hodo 1 1.7.7 Irohasystemet For kuriositetens skyld, eller for spesielt interesserte, nevner vi også et annet system som de japanske stavelsene er arrangert etter. Systemet baserer seg på et japansk dikt, som antakelig er skrevet sent i Heian-perioden (794–1179). Det spesielle med diktet er at samtlige japanske stavelser er representert én gang – bortsett fra tegnet ん (n), som på den tiden diktet ble laget, ble skrevet som む (mu). Siden alle stavelsene var representert i diktet, ble diktet tatt i bruk som referanse for rekkefølgen av stavelsene i japansk. Systemet har fått navnet sitt etter starten på diktet, nemlig いろは (iroha) – som altså er de tre stavelsene い (i), ろ (ro) og は (ha). Selv om iroha fra slutten av 1800-tallet begynte å bli utkonkurrert av gojuuonsystemet – disse to systemene hadde eksistert side om side i mange hundre år – har det fremdeles en plass i moderne japansk. Personer med bakgrunn fra høyere utdanning innen japansk språk og litteratur vil være spesielt godt kjent med systemet. Uttrykket iroha i betydningen «fra begynnelsen av» eller «fra grunnen av» vil være alminnelig kjent blant japanere. Sier man for eksempel 「いろはからはじ

始めましょう」, betyr det at man ber noen om å forklare noe fra grunnen av, eller at man selv vil forklare noe helt fra grunnen av. På norsk vil man kunne oversette いぬ

utsagnet med «la oss ta det helt fra grunnen av». Boktitler som「犬のいろは」, ほけん

りょうり

「保険のいろは」, 「料理のいろは」og lignende fins det en mengde av. Eksemplene kan oversettes med henholdsvis «Hundens ABC», «Forsikringens ABC» og «ABC i matlaging». Benevninger fra irohasystemet er dessuten til en viss grad i bruk innen musikk, spesielt når man lærer å spille tradisjonelle japanske instrumenter. 33 Også på enkelte fasiliteter er det fremdeles mulig å finne sitteplasser nummerert etter dette systemet (selv om det ikke er vanlig). Det skal derfor godt gjøres å være japaner og samtidig være helt uvitende om iroha; systemet er en del av den japanske kulturarven. 1.7.8 Å skrive japansk på PC Å lære å skrive japansk på PC er i dag en naturlig del av et japanskstudium. Det rent tekniske, som at du må sørge for å laste ned og installere de nødvendige filene slik at du er klar til å både lese og skrive japansk, forutsetter vi at er i orden. Har du problemer med det, eller med å endre nødvendige innstillinger, fins det mange tips på nettet. La oss tenke oss at du er klar til å gå inn på japanske nettsider og blogger, 33

De syv tonene i en oktav som blant annet kan refereres til med «a, b, c, d, e, f, g», vil i irohasystemet bli referert til med «i, ro, ha, ni, ho, he, to». I tråd med dette benevnes g-nøkkel som トおんきごう

おんきごう

音記号 (to-on kigoo), mens f-nøkkel benevnes som へ音記号 (he-on kigoo).

Kapittel 1 sende og motta e-post og lage dokumenter på japansk. Videre tenker vi oss at du er klar til å undersøke betydninger av ukjente japanske ord i en online ordbok. Du har sannsynligvis en PC med et tastatur som har latinske bokstaver.34 For å kunne gå inn på noen av de nevnte nettressursene må du i det minste kunne skrive inn et søkeord. Om du ønsker å utvide bruken av disse ressursene, må du også kunne skrive noe mer enn ett ord, og det på japansk – og med ditt tastatur med latinske bokstaver. Om du ikke allerede har skjønt hvor viktig det er å kunne romanisere ordentlig, vil du raskt oppdage det når du sitter foran tastaturet! Er du unøyaktig med inntastingen, vil du nemlig garantert bli frustrert fordi du mange ganger rett og slett ikke vil klare å gjøre det du hadde tenkt. Nedenfor følger en del tips og råd du må ha i bakhodet når du setter deg foran PC-en og er klar til å «angripe» autentisk japansk.35 − − − −

−

Objektspartikkelen o (を) taster du inn ved først å taste w og deretter o. Prøver du deg med bare o, vil du stå fast. Temapartikkelen wa (は) taster du inn med h og deretter a. Prøver du deg med w og a, får du bare frem stavelsen wa (わ). Til-stedspartikkelen e (へ) taster du inn med h og deretter e. Prøver du deg med bare e, får du frem stavelsen え og ikke noe annet. Ved å taste inn den samme vokalen to ganger etter hverandre får du lang, eller dobbel, vokal. Lær deg så mange som mulig av ordene som ikke følger dette mønstret, slik som lang e, som skrives vekselvis som ei og ee, og lang o, som kan tastes inn både som ou og som oo.36 Lang, eller dobbel, konsonant får du frem ved å taste inn konsonanten som skal være lang, to ganger. Da vil du se at en liten っ kommer opp på skjermen. Skal du for eksempel skrive inn ordet happa, taster du inn de fem bokstavene etter hverandre. Du vil da få frem ordet はっぱ. Ved å taste bokstaven x foran tegnet du ønsker å skrive, kan du få frem små hiragana eller katakana.37 Dette er noe det er veldig praktisk å kjenne til, for PC-en oppfører seg ikke alltid slik man gjerne skulle tro. Vi skal ta for oss stavelser som erfaringsmessig volder bry i starten:

Har du et japansk tastatur og behersker bruken av det, er du så viderekommen at disse rådene er overflødige. 35 De samme rådene gjelder også ved bruk av elektroniske ordbøker, som det fins mange av på markedet. 36 Normalen er at lang e skrives som えい (ei), og at lang o skrives som おう (ou). Skrivemåten ええ (ee) og おお (oo) tilhører unntakene. 37 Dette gjelder selvsagt også for liten tsu (っ eller ッ), som du kan få frem ved å taste inn x og deretter «t-u».

Naru hodo 1 1) Ord som inneholder stavelsene ti eller di. I praksis vil dette være ord som skrives med katakana. Dersom du for eksempel vil skrive ordet tii (engelsk: «tea»), og prøver å taste inn tog deretter i, får du bare frem stavelsen `ち` (som du deretter kan omdanne til katakanategnet チ med et trykk på mellomromtasten). Likeledes vil forsøk på å skrive ordet disuko («diskotek») med d og i bare resultere i at tegnet ぢ (som med et trykk på mellomromtasten omdannes til katakanategnet ヂ) kommer opp på skjermen. I begge disse tilfellene kan du bruke løsningen som er nevnt over, altså taste inn bokstaven x etter henholdsvis stavelsene te og de og deretter taste inn i (som blir til liten versjon av i). Du vil da få frem stavelsene ティ (ti) og ディ (di), og du kan fortsette å skrive inn resten av de respektive ordene. Det fins imidlertid en langt enklere måte å få frem de nevnte stavelsene på. Denne består i å legge inn en h i stavelsene og taste inn «t-h-i» eller «d-h-i». 2) Ord som inneholder stavelsen wo. Her vil det også dreie seg om ord som blir skrevet med katakana. Det er ikke særlig mange ord som inneholder stavelsen wo, og de ordene som gjør det, vil i hovedsak være japanske versjoner av engelske ord. La oss ta utgangspunkt i ordet wookingu (engelsk: «walking»). Prøver du deg med w og deretter o, noe mange naturlig gjør når de taster inn ordet, får du bare frem objektspartikkelen を (eller ヲ i katakana). Løsningen er å taste inn stavelsen u og deretter bokstavene x og o i rekkefølge. Resultatet blir stavelsen ウォ (wo), og du kan fortsette å skrive inn resten av ordet. Noen ganger vil du ha behov for å skrive inn ord hvor wo inngår i stavelsen kwo. Det dreier seg om katakanaord som opprinnelig skrives med q, som de engelske ordene «quarterback» eller «quarterly». En tilpasning av ordene til japanske lyder og skrifttegn og hvordan disse kan kombineres, gir oss henholdsvis versjonene kwootaabakku og kwootarii. Du finner fort ut at det å taste inn «k-w-o» direkte ikke fører frem. Men hva skal du da gjøre? Kort fortalt er løsningen å taste inn stavelsen ku og deretter bokstavene x og o i rekkefølge. Du vil da få frem stavelsen クォ (kwo), og du kan fortsette å skrive inn resten av ordene. Andre stavelser i denne rekken, som ウィ (wi) og ウェ (we), kan du taste inn direkte, det vil si som «w-i» eller «w-e». Slik direkte inntasting gjelder for øvrig også for stavelsene som ikke er nevnt spesielt her. −

Ord som inneholder stavelsene ji og zu, kan enkelte ganger være en utfordring. I begynnelsen av et ord skrives de alltid som «j-i» (じ) og «z-u» (ず), som i じかん

ずしき

ordene 時間 (jikan = tid) og 図式 (zushiki = diagram). Hovedregelen er at ji 44

Kapittel 1 og zu skrives på samme måte også når de forekommer i andre posisjoner. For あじ

かん

eksempel tastes 味 (smak) inn som «a-j-i», 感じる (føle) som «k-a-n-j-i-r-u», しず

みず

静か (rolig) som «s-h-i-z-u-k-a»38 og 水 (vann) som «m-i-z-u». Husk likevel at stavelsene ji og zu også kan representeres på en annen måte enn じ og ず! Om du for eksempel taster inn «t-s-u-z-u-k-u»39 og venter å få frem kanjien 続く (fortsette) på skjermen, vil du i stedet få frem en rekke andre alternativer. つづ

Faktum er at ordet 続く må tastes inn som «t-s-u-d-u-k-u». Du vil møte samme problem om du taster inn «c-h-i-j-i-m-u» 40 og forventer å få frem kanjien 縮む (krympe), som du altså kjenner uttalen av. Taster du derimot inn ちぢ

«c-h-i-d-i-m-u», vil kanjien 縮む komme frem på skjermen. I disse tilfellene er stavelsene ji og zu representert ved henholdsvis ぢ og づ. Om du ser på oversikten over stavelsene i hiragana og katakana (side 29), ser du at じ og ず tilhører ざ-rekken, mens ぢ og づ tilhører だ-rekken. Stavelsen ぢ tastes altså inn som «d-i», mens stavelsen づ tastes inn som «d-u»41. Som nevnt vil du aldri finne noen av disse i begynnelsen av et ord. Etter hvert vil du opparbeide deg erfaring med hvilke ord som skrives med ぢ og づ «i stedet for» じ og ず. To regler kan hjelpe deg på veien. Den første er at når den forangående stavelsen i et ord er ち eller つ og den påfølgende だくおん

stavelsen er 濁音 (dakuon = stemt lyd) av denne, skal den siste skrives som ぢ eller づ. Et ord som uttales som tsuzumi (tromme), må altså tastes inn som «t-s-u-d-u-m-i», ettersom stavelse nummer to er en stemt kopi av den første. Den neste regelen går ut på at når den første stavelsen i det andre ordet av en sammensetning gjøres stemt, så er det den opprinnelige ustemte varianten som legges til grunn. I en sammensetning som 鼻血, der den første kanjien står for det uavhengige ordet はな (hana = nese) og den andre for ち (chi = blod), blir altså den første stavelsen i det andre ordet gjort stemt. Siden den stemte versjonen av ち er ぢ , vil den nevnte sammensetningen bli gjengitt som はなぢはなぢ

(neseblod) med hiragana. Ønsker du å få frem kanjien 鼻血 på skjermen din, må du taste inn «h-a-n-a-d-i». Prøver du deg med «h-a-n-a-j-i», vil du få frem 38

Stavelsen shi kan tastes inn som «s-h-i» eller bare som «s-i». Stavelsen tsu kan tastes inn som «t-s-u» eller bare som «t-u». 40 Stavelsen chi kan tastes inn som «c-h-i» eller som «t-i». 41 Disse stavelsene tastes med andre ord inn i tråd med translitterasjonssystemet Nipponshiki (se side 35). For øvrig er uttalen av じ og ぢ identisk, noe som også gjelder for ず og づ. 39

Naru hodo 1 helt andre ord. På samme måte forholder det seg med et ord som 竿釣り, hvor den første kanjien står for det uavhengige ordet さお (sao = stang) og den andre for つり (tsuri = fiske). I sammensetningen er det den første stavelsen i det andre ordet som gjøres stemt, ergo blir つ endret til sin stemte versjon, nemlig づ. Sammensetningen vil følgelig gjengis med さおづり (stangfiske) さおづ

−

− −

−

med hiragana. Den eneste måten å få frem kanjien 竿釣り på skjermen din på er å taste inn «s-a-o-d-u-r-i» og trykke på mellomromtasten. Når du skal skrive inn et ord som slutter på n, må du trykke på n- tasten to ganger for å markere at det skal være en egen stavelse. Skal du for eksempel skrive inn ordet もん (mon) for å finne ut hvordan ordet skrives med kanji, må du trykke to ganger på n-en. Når du skal taste inn et ord som har n i seg, er det tilstrekkelig å taste inn n-en én gang. Ordet かんぺき kan du altså taste inn som «k-a-n-p-e-k-i», med ett trykk på hver tast. Er det en n både inni og i slutten av ordet, som i ordet こんばん, taster du ordet inn som «k-o-n-b-a-n-n». Når n-en etterfølges av en av stavelsene «na, ni, nu, ne, no», må du taste n-en tre ganger. Om du for eksempel vil skrive inn ordet かんな (kanna), må du taste inn «k-a-n-n-n-a». De to første n-ene er for at maskinen skal kunne registrere stavelsen ん, den neste er første element i stavelsen な (na). Hvis du ikke er oppmerksom på dette, og taster inn «k-a-n-n-a», vil du få frem et ord som ikke fins (かんあ). Når du skal forlenge en katakanastavelse (med en vannrett strek, slik praksis er), gjør du det ved å trykke én gang på +-tasten. Skal du for eksempel skrive ordet koohii, taster du inn «k-o-+-h-i-+» og trykker på mellomromtasten. Resultatet blir sannsynligvis こーひー , 42 som du med et nytt trykk på mellomromtasten endrer til コーヒー. Om du skulle ha behov for å taste inn spørsmålstegn i en japansk tekst, kan du trykke på tasten for tankestrek mens du holder shift-tasten nede. Punktum og komma tastes for øvrig inn på samme måten som ved alfabet.

Dette stadiet unngår du dersom PC-en er satt i modus for inntasting av katakana.

Kapittel 1

1.8 Introduksjon til en japansk setning – noen grunnleggende ledd og partikler Verdens språk kan klassifiseres på ulike måter. Når vi allerede har beskrevet japansk som et SOV-språk, i motsetning til norsk som er et såkalt SVO-språk, er dette en såkalt syntaktisk klassifisering. Det vil si at klassifiseringen er basert på rekkefølgen av leddene i setningen. Det viktigste poenget her er å huske at verbet kommer til slutt i en japansk setning. Før vi går i gang, kan det være greit å gi en definisjon på en setning, og dessuten på noen tilhørende grammatiske uttrykk. Det er vanlig å si at en setning er en forbindelse av en nominalfrase og en verbalfrase. Eksempel: Mannen kjører. I setningen over er Mannen nominalfrase, mens kjører er verbalfrase. Setningen er et eksempel på en minimal setning, ettersom hver av frasene består av kun ett ord. Samtidig er kjører et eksempel på finitt form av et verb – som defineres som en form av verbet som kan stå alene som verbal i en setning. Siden preteritumformen kjørte og imperativformen kjør også kunne ha dannet verbal alene i eksempelsetningen, hører i tillegg disse til det vi kaller finitte former av verbet. Derimot ville infinitivformen kjøre og partisippformen kjørt ha trengt assistanse av et hjelpeverb for å kunne danne verbal i denne setningen – vi kunne for eksempel ha sagt Mannen skal kjøre eller Mannen har kjørt. Disse formene av verbet kalles for infinitte former. Nominalet er setningens subjekt, og kan i tillegg til kjernen – et substantiv – bestå av ett eller flere ord som er bestemmelser til subjektet. For eksempel kunne subjektet i eksempelsetningen over ha blitt bygget ut til Den gamle mannen (kjører) eller til Den snille, gamle mannen med den slitte jakken (kjører). Både den snille, gamle og med den slitte jakken er bestemmelser til subjektet, det vil si at de beskriver det på en eller annen måte. Verbalfrasen må ha et finitt verb som kjerne og danner setningens predikat. Predikat er altså den delen av setningen som predikerer eller sier noe om subjektet (eller for å være helt nøyaktig: subjektsreferenten). I eksempelsetningen Mannen kjører utgjør kjører predikatet. Predikatet kan selvsagt også inneholde diverse utfyllinger til verbet, som i Mannen kjører bilen inn i tunnelen i stor hastighet, hvor både bilen, inn i tunnelen og i stor hastighet er utfyllinger til verbet (henholdsvis direkte objekt og preposisjonsledd/adverbial). La oss vende tilbake til overskriften. Vi starter med et eksempel på en kort japansk setning. 47

Naru hodo 1 ちち

で

1) 父が出かけた。 Chichi ga dekaketa.

Far gikk ut. ちち

Som på norsk kommer subjektet først. Vi ser at etter ordet 父 (chichi = far) følger hiragana-tegnet が. Dette er en kasuspartikkel, som viser at ordet eller leddet foran で

er subjekt. Til sist i setningen kommer verbet, her representert ved 出かけた (dekaketa = gikk ut). Denne setningen består altså av to ledd: subjekt og verbal. Neste setning er noe lengre: はは

しんぶん

よ

2) 母が新聞を読んだ。 Haha ga shinbun o yonda.

Mor leste avisen. Her kan vi ved å lokalisere subjektspartikkelen が først slutte oss til at ordet foran må være subjekt i setningen. Verbet kommer som alltid til slutt, så det er enkelt å lokalisere. Problemet er det resterende. For å gjøre historien kort, slår vi fast at しんぶん

delen 新聞を består av det direkte objektet til verbet i setningen og en kasuspartikkel som viser at funksjonen til ordet den etterfølger, nettopp er direkte objekt. Kasuspartikkelen, eller objektspartikkelen som den også kalles, er hiraganategnet を.43 Noen velger å gjengi objektspartikkelen を med wo når den skrives med roomaji. I den grad vi gjengir partikkelen med roomaji i denne boken, bruker vi imidlertid bokstaven o. Husk at når du skal skrive denne partikkelen med et tastatur som har latinske bokstaver, må du først taste inn w og deretter o. I begynnelsen er det selvsagt vanskelig å avgjøre hva som er hva i en japansk setning. Det gjør ikke saken enklere at japansk skrives uten mellomrom mellom ordene. Men i motsetning til for eksempel kinesisk, hvor det utelukkende er leddstillingen som hjelper oss til å lokalisere de ulike leddene, får vi i japansk også hjelp av de etterstilte partiklene som viser den grammatiske funksjonen til leddet. Det betyr igjen, som vi skal se senere, at leddstillingen ikke nødvendigvis er så 43

Dette tegnet ble i klassisk japansk brukt til å skrive stavelsen wo, som i ord også ble uttalt slik. I moderne japansk brukes を utelukkende som objektspartikkel, og uttales som お. Mens det historisk var en uttalemessig forskjell mellom を og お, uttales begge altså likt i moderne japansk. Den store forskjellen i dag er, som nevnt, at を kun brukes som objektspartikkel, mens お brukes som stavelse i ord.

Kapittel 1 fastlåst at japanske setninger alltid følger et SOV-mønster.44 Neste setning skiller seg fra de to foregående på ett punkt. ぼく

た

3) 僕はよくパスタを食べます。 Boku wa yoku pasutaa o tabemasu.

Jeg spiser ofte pasta. Vi vil først prøve å identifisere subjektet, men finner ingen subjektspartikkel. Men siden vi vet at subjektet kommer først i en japansk mønstersetning, tenker vi at det ぼく

må være 僕 (jeg for mannsperson) som er subjektet. Dessuten finner vi nok kjennetegn i setningen til at vi kan bruke eliminasjonsmetoden for å luke ut både verbet og det direkte objektet, og da er det ikke mye annet å velge mellom. Det er ぼく

altså ingen tvil om at det er 僕 som er subjektet i setningen. Problemet er at subjektet i dette tilfellet ikke etterfølges av subjektspartikkelen が, men av partikkelen は. Denne partikkelen kaller vi for temapartikkel. Et karakteristisk trekk ved japansk språk er nemlig at det opererer med en kategori man kaller tema. Tema i en japansk setning vil i svært mange tilfeller falle sammen med subjektet i tilsvarende norske setning, som i eksempelsetningen over. 1.8.1 Temabegrepet Hvordan skal vi så forklare begrepet tema, som vil være ukjent for mange? Enkelt forklart angir tema, altså leddet som etterfølges av partikkelen は (wa), bakgrunnen for det som skal uttrykkes ellers i setningen. Sagt på en annen måte er tema en slags overskrift for det som følger i resten av setningen, en introduksjon til hva setningen skal dreie seg om. I setningen にほん

じしん

4) 日本は地震が多い。 Nihon wa jishin ga ooi.

I Japan er det mange jordskjelv. にほん

introduseres først temaet 日本 (Japan). Partikkelen は viser at det er Japan det skal dreie seg om i det følgende; det skal sies noe om landet – landet er tema for det som skal uttrykkes. Søkelyset er imidlertid satt på resten av setningen, som har et

Det betyr imidlertid ikke at alt er mulig. Bortsett fra i muntlige ytringer i spesielle kontekster kommer verbet for eksempel alltid til slutt.

Naru hodo 1 じしん

subjekt 地震 (jordskjelv) og et predikat. Det er altså ikke Japan i seg selv som er interessant. Det man ønsker å betone, er opplysningen som følger om Japan, nemlig at landet er svært utsatt for jordskjelv. Om man vil prøve å «oversette» temapartikkelen til norsk, kan man prøve seg med «når det gjelder …» Setningen over vil da passere stadiet Når det gjelder Japan, så er det mange jordskjelv der, før vi ender opp med den mer korrekte I Japan er det mange jordskjelv. Enkelte lingvister har prøvd å klassifisere språk basert på hvordan informasjon er organisert, og betegner noen språk som tema-prominente og andre som subjektprominente. Et såkalt tema-prominent språk er definert som et språk hvor syntaksen (hvordan ordene settes sammen til fraser og setninger) er organisert slik at strukturen tema–kommentar fremheves. Japansk er klassifisert som et slikt språk, sammen med blant andre en rekke andre asiatiske språk – som kinesisk, koreansk, vietnamesisk, indonesisk og malaysisk. Norsk, derimot, er et typisk subjekt-prominent språk, det vil si at subjektet er svært sentralt i en informasjonsstrøm.45 Legg for øvrig merke til at det ikke er noen grafisk forskjell på temapartikkelen は og stavelsen は. Temapartikkelen は uttales imidlertid som wa, og skrives også slik når den gjengis med roomaji. I begynnelsen vil du i møtet med japansk tekst sannsynligvis noen ganger ha vansker med å identifisere temapartikkelen, fordi den er lett å forveksle den med stavelsen は (ha). Det kan særlig være tilfellet i begynnertekster, som vanligvis har få kanji og mange hiragana. 1.8.2 Tema versus subjekt Forskjellen mellom temapartikkelen は (wa) og subjektspartikkelen が (ga) blir vanligvis trukket frem som ett av problemområdene for studenter som skal tilegne seg japansk språk. Lingvister har gitt området stor oppmerksomhet, og det eksisterer derfor en anselig mengde litteratur om emnet, som lingvister tilnærmer seg fra ulike innfallsvinkler og teoretiske ståsteder. Som med andre strukturer som må læres i forbindelse med japansk språk, er det selvsagt fullt mulig å skaffe seg teoretisk oversikt over forskjellen mellom de to partiklene. Likevel vil du, ikke overraskende, kunne feile i den praktiske bruken av disse. Sannsynligheten for at du ikke vil bli gjort oppmerksom på at du har feilet, er imidlertid relativt stor. Det hører nemlig til sjeldenhetene at japanere retter på utlendingers japansk, om de da ikke har blitt bedt spesielt om å gjøre det eller er i spesiell posisjon til å gjøre det. Faktisk er det et generelt trekk at språkbrukere som prøver å gjøre seg forstått på et 45

Vi kan vel også si at tema ikke er noe sentralt begrep i norsk grammatikk.

Kapittel 1 fremmedspråk, ikke blir korrigert av «innfødte» språkbrukere. Hvor mange ganger har du for eksempel hørt utlendinger snakke ubehjelpelig og feilaktig norsk uten å kommentere det direkte til avsenderen, eller ristet på hodet over skriftlig norsk som opplagt er i strid med norske språkregler? Årsakene til at vi unnlater å kommentere andres språkfeil, er sammensatte, men én av dem er at vi tåler svært mye av formelle språkfeil før et budskap går tapt eller blir misforstått. Om vi gjør språkundersøkelser der vi ber «innfødte» språkbrukere vurdere hvorvidt spesifiserte trekk ved eget morsmål er korrekte, vil vi alltid få varierende resultat. Det noen vurderer som korrekt og gangbart språk, vil andre forkaste som feil. I tillegg til regionale forskjeller kan vi finne forskjeller blant annet basert på kjønn, alder og utdanningsnivå. Det samme gjelder selvsagt for japanske språkbrukere. Utenlandsstudenter i Japan forteller ofte om slike erfaringer. Det er ikke uvanlig at en student ber en japansk medstudent om å sjekke japansken i skriftlige oppgaver før disse leveres inn. Utenlandsstudentens bruk av は (wa) og が (ga) blir ofte gjenstand for strykninger eller rettelser – は (wa) blir endret til が (ga), og omvendt. Deretter retter vedkommende opp dette og leverer inn besvarelsen. Mange har så opplevd at når arbeidet kommer tilbake fra faglærer, er rettelsene blitt rettet tilbake til det opprinnelige. At slikt kan inntreffe, betyr selvsagt ikke at det ikke er nødvendig å ta forskjellene i bruken av temapartikkelen は (wa) og subjektspartikkelen が (ga) alvorlig. Der er forskjeller i bruken av de to partiklene, og til tross for en viss variasjon i innfødt intuisjon vil det være nok av bruksområder hvor japanske språkbrukere vil være enige om hva som er korrekt og hva som er feil bruk av partiklene. Du bør derfor bli bevisst på hvor de vesentlige bruksforskjellene ligger, slik at feil bruk ikke hindrer kommunikasjon eller fører til misforståelser. Vi skal se på noen slike typiske eksempler noe senere i dette kapitlet. Vi har nevnt at en ytring med temaledd (wa-ledd) er strukturert slik at når tema er introdusert, følger det en kommentar om dette. Et sentralt poeng er at informasjonen i det aktuelle temaleddet er kjent for de impliserte i talesituasjonen. Det betyr at taleren velger å referere til noe som er nevnt tidligere i samtalen, noe som anses for å være gitt ut fra konteksten, eller noe som er allment kjent. Til det siste hører for eksempel egennavn og generiske uttrykk, det vil si elementer som er entydige, og som derfor ikke trenger å bli forklart. Den følgende setningen er et opplagt eksempel på temaledd som ikke trenger spesiell introduksjon eller nærmere forklaring.

Naru hodo 1 にんげん

しゃかいてき

どうぶつ

5) 人間は社会的な動物だ。. Ningen wa shakaiteki na doobutsu da.

Mennesket er et sosialt dyr. I motsetning til dette eksemplet kan vi tenke oss at noen sier: たろう

じょうず

6) 太郎はサッカーが上手だ。 Taroo wa sakkaa ga joozu da.

Taroo er flink å spille fotball. Her må de delaktige i talesituasjonen på forhånd vite hvem Taroo er, for at ytringen skal kunne lykkes. Hvis de ikke vet det, kan de ikke vite hvem taleren snakker om, og de vil spørre: «Hvilken Taroo?», «Hvem er det du mener?», og så videre. Hvis taleren derimot sier むすこ

じょうず

7) うちの息子はサッカーが上手だ。 Uchi no musuko wa sakkaa ga joozu da.

Sønnen vår er flink å spille fotball. har han/hun introdusert noe entydig, det er ikke nødvendig å kjenne vedkommendes sønn for å skjønne hvem taleren snakker om. Om man vet at de delaktige i talesituasjonen er fotballentusiaster, kan man videre gå ut fra at temaleddet i følgende setning er kjent. すば

8) ロナルドは素晴らしいサッカー選手だ。 Ronarudo wa subarashii sakka senshuu da.

Ronaldo er en fabelaktig fotballspiller. Nå fins det selvsagt flere fotballspillere med navn Ronaldo, men for fotballkjennere er det overveiende sannsynlig at man vil tenke på den samme når man hører dette navnet. Det er med andre ord underforstått hvilken Ronaldo (2015) det er snakk om. Første gang noe introduseres, og det ikke er underforstått ut fra kontekst eller allmennkunnskap hva leddet referer til, blir ikke dette markert med temapartikkel. いぬ

とつぜんわたし

9) 犬が突然私にとびかかってきた。 Inu ga totsuzen watashi ni tobikakatte kita.

En hund hoppet plutselig på meg. 52

Kapittel 1 Her er leddet 犬 (hund) ny informasjon. 46 Det er dermed ikke klart ut fra sammenhengen hvilken hund det er snakk om, og man markerer det med subjektspartikkelen が (ga). Neste gang hunden nevnes, derimot, er den allerede introdusert, og det er ikke lenger nødvendig å dra tilhørernes oppmerksomhet mot denne. Den er altså blitt til gammel informasjon. Man velger da å flytte søkelyset fra hunden til det som sies om denne i predikatsdelen. Det gjør man effektivt ved å la hunden bli tema for setningen, som i den følgende: いぬ

しっぽ

ふ

10) その犬は尻尾を振っていた。 Sono inu wa shippo o futte ita.

Hunden logret med halen. Det er ingen tvil om at 犬 (hund) er logisk subjekt i begge setningene over, selv om det er markert med ulike partikler. Poenget er at subjektspartikkelen が (ga) signaliserer at ordet eller leddet som står like foran, inneholder viktig informasjon, slik at oppmerksomheten automatisk dras mot dette ordet eller leddet. Når subjektet ikke lenger anses for å inneholde samme grad av viktig informasjon (fordi det nå er kjent), tones dette ned ved å skifte til temapartikkelen は (wa). Dermed «isoleres» temaleddet fra resten av setningen, og fokus flyttes uvilkårlig til predikatsdelen, som nå er mer interessant. Vi tar med enda et eksempel som viser hvordan fokus forflyttes fra subjektsdelen til predikatsdelen når markeringen av subjektet endres fra が (ga) til は (wa). し

11) 知らないおじさんが家を訪ねてきた。 Shiranai ojisan ga uchi o tazunete kita.

En ukjent mann kom hjem til oss. ひゃっかじてん

う

12) そのおじさんは百科事典を売りたかった。 Sono ojisan wa hyakkajiten o uritakatta.

Mannen ville selge leksikon. Eksempler som de fire siste japanske setningene, hvor altså ny og gammel informasjon markeres med henholdsvis が (ga) og は (wa), har fått enkelte lingvister til å trekke paralleller til ubestemte og bestemte subjekter i engelsk, det vil si subjek46

Det er selvsagt ikke slik at det kun er leddet が (ga) som er ny informasjon. Hele setningen inneholder ny informasjon. Poenget er at når subjektsleddet inneholder ny informasjon, formidles dette ved hjelp av subjektspartikkelen が (ga).

Naru hodo 1 ter (substantiver) som markeres med henholdsvis ubestemt eller bestemt artikkel. I den norske oversettelsen av de fire setningene ser vi også at subjektspartikkelen が (ga) gir ubestemt form av substantivet på norsk (en hund, en mann), mens temapartikkelen は (wa) gir bestemt form (hunden, mannen). Men selv om det utvilsomt er mulig å se likhetspunkter, må ingen bli forledet til å tro at man i enhver sammenheng kan sette likhetstegn mellom が (ga) og ubestemt artikkel på den ene siden og は (wa) og bestemt artikkel på den andre siden. I en del tilfeller vil en slik korrespondanseregel kunne være til hjelp, men etter hvert som man tilegner seg mer japansk, vil man komme over mange eksempler på at den ikke holder. Se bare på eksemplene nedenfor. こ

むじゃき

13) 子どもは無邪気ですね。 Kodomo wa mujaki desu ne.

Barn er uskyldige (vesener), ikke sant? あたま

いた

14) 頭が痛い。 Atama ga itai.

Jeg har vondt i hodet. かいぎ

ていこく

はじ

15) 会議が定刻に始まります。 Kaigi ga teikoku ni hajimarimasu.

Møtet begynner presis. ねこ

さかな

た

16) 猫は魚を食べる。 Neko wa sakana o taberu.

Katter spiser fisk. Et pedagogisk knep som noen ganger brukes for å få frem at de to partiklene fremhever ulike deler av en setning, kan illustreres med en minimal setning. はし

a) おじさんが走りました。はし

b) おじさんは走りました。はし

I begge eksemplene er det snakk om en mann (おじさん) som løp (走りました). Hva det fokuserer på i de to eksemplene, er imidlertid forskjellig. I den første setningen fremheves subjektet, og setningen kan for eksempel være et svar på spørsmålet «Hvem var det som løp»? I den andre setningen fremheves imidlertid

Kapittel 1 handlingen, og setningen kan være et svar på spørsmålet «Hva var det mannen gjorde»? Senere skal vi se at temapartikkelen は (wa) har lengre rekkevidde enn subjektspartikkelen が (ga). Kort fortalt vil det si at は (wa) strekker seg over lengre deler av setningen og kan styre over flere verb, mens が (ga) som regel strekker seg til det nærmeste verbet. Det er viktig å merke seg at subjektet ikke alltid er sammenfallende på japansk og norsk. Ikke sjelden kan vi oppleve at subjektet i en japansk setning kommer ut som objekt når det oversettes til norsk. De tre japanske setningene som følger, er eksempler på det (subjektene er understreket). た

17) さっぱりしたものが食べたい。 Sappari shita mono ga tabetai.

Jeg har lyst til å spise noe enkelt. ぼく

ともだち

すく

18) 僕は友達が少ない。 Boku wa tomodachi ga sukunai.

Jeg har få venner. の

19) アルコールが飲めますか。 Arukooru ga nomemasu ka.

Kan du drikke alkohol / drikker du alkohol? Her passer det å ta opp et annet trekk ved japanske setninger, nemlig at taleren i praksis kan velge å gjøre nær sagt hva som helst til tema. Det må imidlertid ikke misforstås slik at man tror at alt også kan gjøres til subjekt! La oss se på en del eksempler. De understrekete delene i henholdsvis den norske og den japanske setningen tilsvarer hverandre. にほん

い

20) 日本はまだ行っていない。 Nihon wa mada itta koto ga nai.

Jeg har ennå ikke vært i Japan. ほん

よ

21) その本はもう読みました。 Sono hon wa moo yomimashita.

Den boken har jeg allerede lest. ゆうがた

あめ

22) 夕方からは雨になりました。 Yuugata kara wa ame ni narimashita.

Det ble regn fra kvelden av. 55

Naru hodo 1 がっこう

せいふく

つか

23) この学校では制服を使っています。 Kono gakkoo de wa seifuku o tsukatte imasu.

På denne skolen bruker vi uniform. 24) 父にはネクタイをあげました。 Chichi ni wa nekutai o agemashita.

Til far ga jeg et slips. たなか

ひ

こ

25) 田中さんはドイツに引っ越した。 Tanakasan wa doitsu ni hikkoshita.

Tanaka har flyttet til Tyskland. Vi ser at tema for eksempel kan være stedsadverbial (setning 20 og 23), tidsadverbial (setning 22), direkte objekt (setning 21), indirekte objekt (setning 24) eller subjekt (setning 25). Å gjøre et setningsledd til tema omtales ofte som tematisering eller topikalisering (av det engelske topic = «tema»). Det vanligste er at det er subjektet eller det direkte objektet i setningen som er tematisert.47 Når det skjer, vil ikke de opprinnelige kasuspartiklene が (ga) og を (o) bli stående, de faller bort. Vi kan derfor forestille oss at setning 21 og 25 over før tematiseringen har sett ut som henholdsvis 26 og 27 under. ほん

よ

26) その本をもう読みました。 Sono hon o moo yomimashita.

Den boken har jeg allerede lest. たなか

ひ

こ

27) 田中さんがドイツに引っ越した。 Tanakasan ga doitsu ni hikkoshita.

Tanaka har flyttet til Tyskland. Du vil altså aldri kunne få en setning der kasuspartiklene を (o) og が (ga) etterfølges av temapartikkelen は (wa). Når et subjekt eller direkte objekt gjøres til tema i en japansk setning, kan vi med andre ord betrakte det som om disse underliggende kasusene kamufleres av は (wa). På den annen side ser vi at kasuspartikkelen beholdes foran は (wa) i setning 22 (から), 23 (で) og 24 (に). Videre kunne en partikkel som markerer bevegelse 47

På norsk flytter vi noen ganger et ord eller et ledd frem til starten av en setning for å fremheve det. I stedet for å si «Han er i hvert fall ikke snill», kan vi ved å flytte ordet snill frem til starten av setningen gjøre det mer fremtredende («Snill er han i hvert fall ikke»). Denne metoden har klare likhetspunkter med tematisering på japansk.

Kapittel 1 til sted (に (ni), まで(made) eller へ (e)), gjerne ha stått foran temapartikkelen i setning 20. Poenget er at mens を (o) og が (ga) aldri kan bli stående foran temapartikkelen, er det i noen tilfeller helt opp til taleren å avgjøre om kasuspartikkel skal være til stede foran は (wa). I andre tilfeller er kasuspartikkel obligatorisk i tilsvarende posisjon fordi setningen ville endre betydning uten. Setning 24 over er et slikt eksempel. Helt til sist tar vi med at det fins en rekke andre måter for å markere tema på japansk. Det er noe vi skal se nærmere på senere i boken. Da skal vi også se at tema ikke nødvendigvis må stå i begynnelsen av en setning. 1.8.3 Tilfeller hvor subjektet ikke kan tematiseres 1. Subjektet kan ikke tematiseres når spørreord er subjekt. Vi har sett at subjektspartikkelen が (ga) automatisk fokuserer på ordet eller leddet umiddelbart foran. Når vi på norsk lager spørresetninger med spørreord, som «Hvem er han der?», «Hvor bor han?», «Hva vil du ha?», «Hvilken er din?», og så videre, ønsker vi naturlig nok å få svar på noe vi ennå ikke vet. Spørsmålene kan ikke besvares med ja eller nei. Når tilsvarende spørreord er subjekt på japansk, markeres det alltid med が (ga). Spørreord kan aldri gjøres til tema, og man kan følgelig aldri benytte temapartikkelen は (wa) etter spørreord. På norsk hører spørreordene tradisjonelt til enten ordklassen pronomener (spørrepronomener) eller ordklassen adverb (spørreadverb). 48 Vent likevel ikke å finne ordene gruppert i tilsvarende ordklasser på japansk! Her skal vi nøye med oss å si at de japanske spørreordene som er brukt i setningene nedenfor, kan refereres til med ulike betegnelser (ubestemte substantiver, spørrepronomener, spørreadverb, spørreord). 28) いつがいいですか。 Itsu ga ii desu ka.

Når passer det? いた

29) どこが痛いんですか。 Doko ga itai n desu ka.

Hvor har du vondt? なに

30) 何がほしいですか。 Nani ga hoshii desu ka.

Hva har du lyst på?

Nyere grammatikker, som Norsk referansegrammatikk, deler spørreordene inn i flere klasser enn dette.

Naru hodo 1 だれ

31) 誰がこんなことをしたのですか。 Dare ga konna koto o shita no desu ka.

Hvem er det som har gjort noe slikt? Merk deg at subjektet i svaret også vil markeres med が (ga). Det kommer av at subjektet naturlig nok inneholder ny informasjon. Svar på de fire eksempel over kan for eksempel være: あした

じゅうじ

32) 明日の十時がいい。 Ashita no juuji ga ii.

I morgen klokken ti passer fint. いた

33) おなかが痛い。 Onaka ga itai.

Jeg har vondt i magen. あたら

34) 新しいズボンがほしい。 Atarashii zubon ga hoshii.

Jeg har lyst på ny bukse. ひと

35) あの人がしたのです。 Ano hito ga shita no desu.

Det var han som gjorde det. 2. Subjektet kan ikke tematiseres når ubestemt pronomen er subjekt. Uten å gå nærmere inn på diskusjonen om ordklasser, skal vi her kalle ord som er subjekt i eksempelsetningene som følger, for ubestemte pronomener. Når slike ord er subjekt i setningen, markeres dette som hovedregel med が (ga).49 Subjektene er for øvrig understreket i de japanske setningene. だれ

36) 誰かがテレビをいじったにちがいない。 Dare ka ga terebi o ijitta ni chigainai.

Noen må ha fiklet med TV-en. あな

なか

なに

37) 穴の中に何かがいる。 Ana no naka ni nani ka ga iru.

Det er noe (et eller annet) inne i hullet.

Merk likevel at subjektspartikkelen ofte sløyfes i slike sammenhenger, spesielt i muntlig japansk.

Kapittel 1 はなし

38) その話はどこかがおかしい。 Sono hanashi wa doko ka ga okashii.

Det er noe rart med den historien. はんにん

39) そのどちらかが犯人です。 Sono dochira ka ga hannin desu.

En av de to er forbryteren. 3. Subjektet kan ikke tematiseres når setningen har et emfatisk subjekt. Når setningen har et såkalt emfatisk subjekt, det vil si at subjektet har en helt spesiell betoning for å skille det ut fra andre potensielle subjekter, markeres dette med が (ga). Vi tar med et eksempel for å illustrere dette: Sett at du er utenlandsstudent i Japan. Første gang du møter opp til undervisning, vet læreren at det skal befinne seg en norsk student i klassen. Han vet imidlertid ikke hvem dette er, og spør: だれ

じん

40) 誰がノルウェー人ですか。 Dare ga noruweejin desu ka.

Hvem (av dere som er her) er det som er norsk? Du svarer (hvis du har såpass japanskkunnskaper inne, da):

わたし

じん

41) 私がノルウェー人です。 Watashi ga noruweejin desu.

Det er jeg som er norsk. Vi kan spinne videre på situasjonen over, og gi et nytt eksempel. Vi tenker oss at du studerer i Tokyo, at du ennå ikke har funnet noe permanent bosted, og at du derfor ønsker råd med hensyn til å finne et rimelig sted å bo. I samtalen trekkes det frem alternativer som private studenthybler, private leiligheter, studenthjem og så videre. Du ønsker å vite hva som er rimeligst, og spør: やす

42) どれが安いんですか。 Dore ga yasui desu ka.

Hva er det rimeligste (alternativet)?

Naru hodo 1 Den som får spørsmålet, vil tenke seg om, vurdere de ulike alternativene opp mot hverandre og så komme med et svar. Svaret vil være som følger: りょう

やす

43) 寮のほうが安いんですよ。 Ryoo no hoo ga yasui n desu yo.

Det er studenthjem som er rimeligst. På norsk uttrykkes slike sammenhenger med «Det er … som …» (eller «Det var … som …», om det er snakk om fortid). Fenomenet kalles for utbrytning, fordi et ledd blir ansett for å være brutt ut av en opprinnelig setning. Om du nå går tilbake og tar en ny titt på spørresetningene og svarene under punkt 1 over, ser du at de godt kunne ha vært satt inn i en sammenheng som beskrevet her. For eksempel kunne eksempelsetning 30, her gjengitt som setning 44, ha vært hentet fra en kontekst der noen har uttrykt et ønske om å få kjøpe seg nye klær og blir bedt om å spesifisere ønsket sitt nærmere. I svaret i setning 34, her gjengitt som 45, betones ett spesielt alternativ. なに

44) 何がほしいですか。 Nani ga hoshii desu ka.

Hva er det du har du lyst på? あたら

45) 新しいズボンがほしい。 Atarashii zubon ga hoshii.

Det er ny bukse jeg har lyst på. (Jeg har lyst på ny bukse.) 4. Subjektet kan ikke tematiseres når det er snakk om nøytrale beskrivelser. I tilfeller hvor man observerer en handling eller tilstand og objektivt beskriver denne, kan subjektet ikke tematiseres. Både subjektet og predikatet vil være ukjent for tilhøreren, og representerer derfor ny informasjon. き

46) バスが来た。 Basu ga kita.

Bussen kom. とつぜん

とびら

あ

47) 突然、扉が開いた。 Totsuzen, tobira ga aita.

Plutselig gikk døren opp.

Kapittel 1 たいよう

やま

うえ

あらわ

48) 太陽が山の上に現れた。 Taiyoo ga yama no ue ni arawareta.

Solen kom til syne over fjellet. きんじょ

かじ

49) 近所が火事だ。 Kinjoo ga kaji da.

Det brenner i nabolaget. あめ

ふ

50) 雨が降っている。 Ame ga futte iru.

Det regner. そら

ま

くら

51) 空が真っ暗だ。 Sora ga makkura da.

Himmelen er helt sort. しんごう

あか

52) 信号が赤だ。 Shingoo ga aka da.

Det er rødt lys (trafikklys). Som vi ser av eksemplene, er det snakk om det vi kan kalle nøytrale beskrivelser. Det vil si at taleren beskriver noe han/hun observerer akkurat her og nå (eller i fortid: noe som ble observert der og da), uten å blande inn subjektive vurderinger. 5. Subjektet kan ikke tematiseres når det er subjekt i en leddsetning Et subjekt som står i en leddsetning må som hovedregel markeres med が (ga). I tilfelle du ikke er helt husker hva en leddsetning er, tar vi ta en kort repetisjon av det nå. Terminologien på området varierer noe. Mens noen bruker uttrykk som hovedsetning og bisetning for å dele inn en ytring (det som står mellom to store skilletegn, som punktum, spørsmålstegn eller utropstegn), bruker andre begreper som overordnet og underordnet setning. Begreper som oversetning og leddsetning brukes også. Så lenge du er klar over hva som er hva, er det for så vidt det samme hva du kaller størrelsene for – kjært barn har som kjent mange navn. I overskriften har vi valgt å bruke begrepet leddsetning, og det er en størrelse som står i relasjon til helsetning. Nedenfor følger et eksempel på en helsetning (eller overordnet setning / oversetning / hovedsetning). Slik den fremkommer, gir den mening i seg selv, og kan derfor brukes til å uttrykke en full talehandling. Delen som er markert,

Naru hodo 1 kan imidlertid ikke stå alene og gi mening.50 Den fungerer som et ledd i den store helheten, i helsetningen (Jeg er glad for at du kom). Jeg er glad for at du kom. Dette er eksempel på en substantivisk leddsetning, det vil si at den fungerer på samme måte som om det hadde stått et substantiv der (Jeg er glad for det). Vi tar for ordens skyld også med eksempler på henholdsvis en adverbiell og en adjektivisk leddsetning. Uttrykkene indikerer at leddsetningene fungerer på samme måte som om det hadde stått et adverbial eller adjektiv der i stedet. Når jeg blir voksen, skal jeg bli lærer. (Da skal jeg bli lærer). Huset som er rødt, er vårt. (Det røde huset er vårt). Med denne omveien innen norsk grammatikk skal vi nå gå tilbake til japansk igjen. Poenget var altså at subjektet i en leddsetning må markeres med が (ga). I helsetningen ぼく

せんしゅうおさななじみ

ともだち

53) 僕は先週幼馴染の友達に会った。 Boku wa senshuu osananajimi no tomodachi ni atta.

Jeg traff en barndomsvenn forrige uke. ぼく

er subjektet ( 僕 = jeg) sammenfallende med tema. Om vi endrer strukturen i setningen noe, slik at vi får en leddsetning, som i det følgende eksemplet, ser vi at subjektet nå markeres med が (ga). ぼく

せんしゅう

ともだち

おさななじみ

54) 僕が先週会った友達は幼馴染だった。 Boku ga senshuu atta tomodachi wa osananajimi datta.

Vennen som jeg traff forrige uke, var en barndomsvenn. Vi har tidligere vært inne på at temapartikkelen は (wa) har lengre rekkevidde enn subjektspartikkelen が (ga). Setninger som den over viser tydelig at mens が (ga) knytter subjektet til nærmeste verb, strekker は (wa) seg helt til sluttverbet. Setningene som følger, viser dette kanskje enda klarere. 50

Strengt tatt har den jo betydning, men i kommunikasjon vil den være mangelfull.

Kapittel 1 はは

で

あいだ

つく

55) 母が出かけている間に作りました。 Haha ga dekakete iru aida ni tsukurimashita. Jeg (eller en annen person) laget det mens mor var ute. はは

で

Her er 母 (= mor) subjekt til det nærmeste verbet, altså til 出かけている (= er ute). Med andre ord må det være noen andre (som ikke er nevnt i setningen) som er つく

subjekt til sluttverbet 作りました (= laget). はは

で

あいだ

つく

56) 母は出かけている間に作りました。 Haha wa dekakete iru aida ni tsukurimashita.

Mor laget det mens jeg (eller en annen person) var ute. はは

I denne setningen har temaleddet 母 (= mor) større rekkevidde og strekker seg til つく

で

sluttverbet 作りました (= laget). Subjektet til 出かけている (= er ute) er utelatt, はは

men det er klart at det må være noen andre enn 母 (= mor). 6. Det fins noen spesialtilfeller hvor subjektet ikke kan tematiseres:

a) Når subjektet oversatt til norsk kommer ut som objekt. わたし

あたら

けいたい

57) 私は新しい携帯がほしいです。 Watashi wa atarashii keitai ga hoshii desu.

Jeg har lyst på ny mobiltelefon. わたし

す

58) 私はスポーツが好きです。 Watashi wa supootsu ga suki desu.

Jeg liker idrett. ひろと

ちゅうごくご

59) 博人は中国語ができる。 Hiroto wa chuugokugo ga dekiru.

Hiroto kan kinesisk. なっとう

た

60) 納豆が食べられますか。 Nattoo ga taberaremasu ka.

Kan du spise nattoo (soyabønner som er gjæret)?

Naru hodo 1 Hvordan skal vi så forklare at ledd som vi ut fra vårt norske ståsted skulle tro ville bli markert med objektspartikkelen を (o), i stedet markeres med subjektspartikkelen が (ga)? Dette fenomenet blir utførlig kommentert senere i boken. Her nøyer vi oss med å slå fast at setningene over har som fellestrekk at det er tilstander som beskrives, og ikke handlinger som retter seg mot objekter. Det som beskrives, er indre følelser, og det at noen er i stand til noe. Foreløpig kan vi si at aktive eller dynamiske verb tar objektspartikkelen を (o) på japansk, mens udynamiske eller statiske, deskriptive verb tar subjektspartikkelen が (ga).

b) Når vi har å gjøre med uttrykk som beskriver en del av en helhet. Uttrykk som beskriver en del av en helhet, består av et tema (helhet) og en nærmere beskrevet del (trekk eller detalj) ved denne helheten. Vi ser på følgende, mye brukte eksempel for å prøve å få dette til å fremstå som litt mer konkret: ぞう

はな

なが

61) 象は鼻が長い。 Zoo wa hana ga nagai.

Elefanten har lang snabel. I setningen er to syntaktiske strukturer involvert. Det er vesentlig å se at predikatet なが

はな

長い (nagai = lang) beskriver et trekk ved subjektet 鼻 (hana = nese, her: snabel), はな

なが

og at frasen 鼻が長い (hana ga nagai = nesen er lang) beskriver et trekk ved ぞう

temaet 象 (zoo = elefant).51 Uttrykket kan oppsummeres i formelen «Helhet は Del が Adjektiv/Verb». Andre eksempler: とう

からだ

ちい

62) お父さんは体が小さい。 Otoosan wa karada ga chiisai.

Min far er liten av vekst. はは

め

わる

63) 母は目が悪い。 Haha wa me ga warui.

Min mor ser dårlig. なが

ぞう

Predikatet 長い (nagai = lang) refererer altså ikke til temaet 象 (zoo = elefant). Det er ikke elefanten som er lang, men en nærmere spesifisert del av denne.

Kapittel 1 あに

あし

みじか

64) 兄は足が短い。 Ani wa ashi ga mijikai.

Min bror har korte bein. きょうと

にほんていえん

ゆうめい

65) 京都は日本庭園が有名だ。 Kyoto wa Nihonteien ga yuumei da. Kyoto er berømt for sine japanske hager. ちゅうごくご

はつおん

むずか

66) 中国語は発音が難しい。 Chuugokugo wa hatsuon ga muzukashii.

Uttalen i kinesisk er vanskelig. もも

おかやま

ほんば

67) 桃は岡山が本場だ。 Momo wa Okayama ga honba da.

Okayama er «fersknenes hjemby» (i Japan, vel å merke). みせ

すいようび

ていきゅうび

68) あの店は水曜日が定休日だ。 Ano mise wa suiyoobi ga teikyuubi da.

Den butikken holder lukket på onsdager. Selv om samtlige av setningene over er eksempler på at et spesifisert trekk ved temaet er beskrevet, er det likevel forskjeller mellom setningene. En av forskjellene kommer til syne når vi prøver å endre setningene til genitivsuttrykk. I setning 62 til 66 kan vi gjøre det ved å erstatte temapartikkelen は (wa) med partikkelen の (no). とう

からだ

ちい

69) お父さんの体が小さい。 Otoosan no karada ga chiisai.

Min far er liten av vekst. はは

め

わる

70) 母の目が悪い。 Haha no me ga warui.

Min mor ser dårlig. あに

あし

みじか

71) 兄の足が短い。 Ani no ashi ga mijikai.

Min bror har korte bein. きょうと

にほんていえん

ゆうめい

72) 京都の日本庭園が有名だ。 Kyoto no Nihonteien ga yuumei da.

Kyoto er berømt for sine japanske hager.

Naru hodo 1 ちゅうごくご

はつおん

むずか

73) 中国語の発音が難しい。 Chuugokugo no hatsuon ga muzukashii.

Uttalen i kinesisk er vanskelig. Prøver vi det samme med setning 67 og 68, kommer vi galt av sted, siden vi da vil bli stående med «håpløse» setninger som もも

おかやま

74) 桃の岡山は本場だ *。 og みせ

すいようび

75) あの店の水曜日は定休日だ*。 For at innholdet i disse setningene skal kunne formidles med genitivsuttrykk, må vi, som vist nedenfor, rokere litt på dem. おかやま

もも

ほんば

76) 岡山が桃の本場だ。 Okayama ga momo no honba da. Okayama er «fersknenes hjemby». すいようび

みせ

ていきゅうび

77) 水曜日があの店の定休日だ。 Suiyoobi ga ano mise no teikyuubi da. Det er onsdag den butikken holder lukket. Dette viser at noe er grunnleggende ulikt i de to setningstypene. Mens subjektet i henholdsvis setning 62 til 66 utgjør en del av tema, gjelder ikke det samme for setning 67 og 68. Okayama er ikke en del av fersken (67), og onsdag er ikke en del av butikk (68). Setningene passer derfor ikke inn i standardformelen «Helhet は Del が Adjektiv/Verb».52

c) ved idiomatiske uttrykk Som en forlengning av punktet over skal vi se at mange idiomatiske uttrykk (faste uttrykk hvor betydningen ikke kan utledes ved direkte å oversette betydningen av de enkelte ordene i uttrykket) tar subjektspartikkelen が (ga). Eksemplene nedenfor (og mange flere) kommer du helt sikkert i kontakt med på et eller annet tidspunkt. Selve det idiomatiske uttrykket er understreket i eksemplene. 52

Strukturelt sett er setning 62 til 68 like, så her må vi trekke inn semantiske forhold for å avgjøre at setning 67 og 68 skiller seg fra de øvrige.

Kapittel 1 たろう

こし

ひく

78) 太郎は腰が低い。 Taroo wa koshi ga hikui. Taroo er beskjeden. たなか

かお

ひろ

79) 田中さんは顔が広い。 Tanakasan wa kao ga hiroi. Tanaka har mange bekjentskaper. むすこ

しょうじき

わたし

はな

たか

80) 息子が正直なので私は鼻が高い。 Musuko ga shoojiki na no de watashi wa hana ga takai. Jeg er stolt over at sønnen min er ærlig. はら

た

81) そういうことをするんだから腹が立つよ。 Soo iu koto o suru n da kara hara ga tatsu yo. Fordi du gjør sånt blir jeg sint. き

わか

82) おばあさんは気が若い。 Obaasan wa ki ga wakai. Bestemor er ung til sinns. 1.8.4 Kontrastiv og fokuserende は (wa) Vi har slått fast at temapartikkelen は (wa) har som grunnleggende funksjon å isolere temaleddet fra resten av setningen, for å rette oppmerksomheten mot innholdet som følger etter temapartikkelen. Paradoksalt nok gjør partikkelens evne til å isolere at man også effektivt kan utnytte dette for å sette søkelyset på ordet som står like foran. I praksis tjener det til én av to ting, nemlig: 1) at ordet kontrasteres med noe som er nevnt tidligere i samtalen, eller noe som er underforstått, eller 2) at ordet fremheves, fordi man ønsker å få dette til å stå spesielt frem. Se på setningene under. の

の

83) ビールは飲みますが、ワインは飲みません。 Biiru wa nomimasu ga, wain wa nomimasen.

Jeg drikker øl, men ikke vin. きょうと

い

おおさか

い

84) 京都には行きましたが、大阪には行きませんでした。 Kyooto ni wa ikimashita ga, Oosaka ni wa ikimasen deshita.

Jeg dro til Kyoto, men ikke til Osaka. にほんご

はな

かんこくご

はな

85) 日本語は話せますが、韓国語は話せません。 Nihongo wa hanasemasu ga, kankokugo wa hanasemasen.

Jeg kan snakke japansk, men ikke koreansk. 67

Naru hodo 1 Dette er typiske eksempler på at は (wa) brukes for å få frem en kontrast. Legg merke til at eksemplene inneholder nektende uttrykk. Først nevnes leddet som skal kontrasteres, deretter leddet det står i motsetning til. Det er ikke alltid at det andre leddet er uttrykt, fordi det regnes som underforstått. I slike tilfeller er ikke kontrastfunksjonen like tydelig, og man kan derfor ikke ta for gitt at kontrasten blir oppfattet. ほん

よ

86) あの本は読みませんでした。 Ano hon wa yomimasen deshita.

Den boken leste jeg ikke (underforstått: men jeg leste en annen bok). 87) ここではタバコをすわないでください。 Koko de wa tabako o suwanai de kudasai.

Ikke røyk her, er du snill (men du kan godt røyke der). Vi kan komme over utsagn som inneholder flere enn to av temapartikkelen は (wa). For at det skal bli lettere å tolke slike utsagn, er det lurt å huske på at tendensen er slik at は (wa) nummer én er minst kontrastiv, den neste mer, den tredje enda mer, og så videre. わたし

きょう

い

88) 私は今日はスポーツジムには行かない。 Watashi wa kyoo wa supootsujimu ni wa ikanai.

I dag drar jeg ikke til helsestudio. Basert på det vi kan kalle kontrastiv styrkegrad, er det altså det siste wa-leddet som skal ha mest oppmerksomhet mens wa-leddet foran skal ha noe mindre. Tolkningen av setningen over blir at vedkommende ikke drar til helsestudio i dag, men muligens et annet (lignende) sted, og videre at han/hun ikke har tenkt å dra til helsestudio i dag, men sannsynligvis en annen dag. I et negativt utsagn markerer は (wa) elementet som skal negeres. I eksempelい

setningen over står alle wa-leddene til sluttverbet 行かない (ikanai), som altså er nektende form. Med andre ord kan setningen brytes ned slik for å få frem relasjonene mellom de ulike wa-leddene og sluttverbet: わたし

い

私は行かない。

Watashi wa ikanai.

Jeg drar ikke. 68

Kapittel 1 きょう

い

b) 今日は行かない。 Kyoo wa ikanai.

(Jeg) drar ikke i dag. い

c) スポーツジムには行かない。 Supootsujimu ni wa ikanai.

(Jeg) drar ikke til helsestudio. Ved å velge å markere noe annerledes, for eksempel å negere ett eller to av leddene i eksempelsetningen over, kan vi få frem spesielle nyanser. Se på de tre eksemplene som følger. わたし

きょう

い

89) 私は今日スポーツジムに行かない。 Watashi wa kyoo supootsujimu ni ikanai.

I dag drar jeg ikke til helsestudio. Her slår vedkommende kun fast det enkle faktum at han/hun ikke skal dra til helsestudio i dag. Utsagnet inneholder tema, men er uten kontraster. わたし

きょう

い

90) 私は今日はスポーツジムに行かない。 Watashi wa kyoo wa supootsujimu ni ikanai.

Jeg drar ikke til helsestudio i dag. Her er det wa-ledd nummer to som er kontrastert. Det er underforstått at vedkommende vanligvis pleier å dra til helsestudio eller at han/hun vil dra en annen dag, men altså ikke denne aktuelle dagen. わたし

きょう

い

91) 私は今日スポーツジムには行かない。 Watashi wa kyoo supootsujimu ni wa ikanai.

Jeg skal ikke til helsestudio i dag. Her er det også wa-ledd nummer to som er kontrastert, men dette er ikke identisk med wa-leddet i setningen over. Det er underforstått at vedkommende skal ett eller flere steder denne dagen, men helsestudio er definitivt ikke med i planene. Som nevnt kan temapartikkelens evne til å isolere ikke bare utnyttes til å kontrastere, men også til å få et ord eller et ledd til å stå spesielt frem. Setningene under inneholder ingen kontrast, og funksjonen til は (wa) er her å fremheve eller understreke ett eller flere ord. Ordene som skal fremheves, er understreket i eksem69

Naru hodo 1 plene under. Legg for øvrig merke til at alle tre eksemplene inneholder verb i negativ form. かんたん

い

92) それは簡単には言えないんですよ。 Sore wa kantan ni wa ienai koto desu yo.

Det er ikke enkelt å si. 93) ここでタバコをすってはいけません。 Koko de tabako o sutte wa ikemasen.

Her kan man ikke røyke. いま

い

94) 今はこれだけしか言えません。 Ima wa kore dake shika iemasen.

På nåværende tidspunkt kan jeg bare si dette. Selv om det skal være mulig ut fra kontekst å avgjøre om は (wa) skal tolkes som temapartikkel eller som kontrastiv markør, er det ikke dermed sagt at det nødvendigvis er enkelt. Rollene er opplagt forbundet med hverandre, fordi den grunnleggende funksjonen til は (wa) er å isolere. Denne effekten kan noen ganger nyttes til å danne et tema, og andre ganger til å fremheve en kontrast. I mange tilfeller vil du se at hensikten med å tematisere et ledd nettopp er å kunne bygge opp til en kontrast. Om du studerer eksempelsetninger i denne boken eller andre lærebøker i et slikt lys, vil du helt sikkert legge merke til at det er slik. Til slutt nevner vi et spesielt forhold. Under overskriften «Tilfeller hvor subjektet ikke kan tematiseres» over uttrykte vi at subjektet i en leddsetning alltid markeres med が (ga), og ikke med は (wa). Legg da merke til at det ikke gjelder når は (wa) har som funksjon å kontrastere. かのじょ

かれ

ざんねん

95) 彼女は来たが彼は来なかったのが残念でした。 Kanojo wa kita ga kare wa konakatta no ga zannen deshita.

Det var synd at hun kom, men ikke han. Slike setninger vil du sannsynligvis bare komme over rent unntaksvis.53

Vi må for ordens skyld nevne at subjektet også kan markeres med は (wa) i leddsetninger med わたし

indirekte tale. I eksemplet som følger, ser vi at は (wa) beholdes i den innføyde setningen: ( 私は) かれ

せいこう

おも

彼は成功すると思う (Watashi wa) kare wa seikoo suru to omou. Jeg tror at han vil lykkes. Hovedregelen er likevel at subjektet i leddsetning markeres med が (ga).

Kapittel 1 1.8.5 Kopula です (desu) Begrepet kopula er noe vi må venne oss til, først som sist. Kopula er en betegnelse som vil være ukjent for mange – derfor forklarer vi her hva som ligger i uttrykket. Kopula har mange egenskaper felles med vanlige verb i japansk. Det kommer sist i setningen, og det kan bøyes i tid. Men til tross for at det på mange måter oppfører seg som et verb, kan det likevel ikke stå alene og gi mening slik andre verb kan på japansk. I motsetning til et «vanlig» japansk verb, som altså kan danne predikat alene, må kopula ha noe foran seg for at det skal kunne danne predikat. Sagt på en annen måte er kopulas funksjon å «hjelpe» substantiver eller en substantivlignende type adjektiver (som vi skal se på senere) med å danne predikat, fordi disse ikke kan danne predikat alene. På japansk kalles kopula ofte for bedooshi (dooshi er det japanske ordet for «verb»), fordi det fungerer på samme måten som det engelske to be. På norsk kan vi oversette kopula です med «å være». Ikke i betydningen eksistens, men i betydningen er lik. I praksis er det gjenstander som identifiseres eller klassifiseres, eller egenskaper ved subjektet som beskrives. I eksempelsetningen «Dette er en bok» er funksjonen til kopulaformen er å sette likhetstegn mellom Dette og bok (Dette = bok). På japansk ser setningen slik ut: ほん

ほん

1) これは本です (kore wa hon desu ) (これ er lik 本) I dette eksemplet er det en gjenstand som identifiseres eller klassifiseres. I setningen «Boken er dyr» beskrives en egenskap ved subjektet. På japansk vil setningen se slik ut: ほん

たか

ほん

たか

2) その本は高いです(sono hon wa takai desu) (その本=高い) En av vanskene med å få tak på hva kopula です betyr, ligger i at japansk har flere måter å uttrykke å være på. På norsk dekker kopula å være både betydningen er lik og betydningen eksistens. Den første betydningen (er lik) finner vi i setningen «Det er en bil», hvor det er en gjenstand som identifiseres eller klassifiseres. I setningen «Der er en bil» har å være derimot en annen betydning – nemlig betydningen eksistens. Vi uttrykker at gjenstanden bil eksisterer eller befinner seg på et nærmere angitt sted. Det er særdeles viktig å merke seg at kopula です kun dekker funksjonen er lik. For å uttrykke eksistens brukes andre verb. Det skal vi se på senere.

Naru hodo 1 Negativ form av です (desu) er ではありません (de wa arimasen). Hvis vi for eksempel ønsker å gjøre setningen じん

3) わたしはノルウェー人です。 Watashi wa noruweejin desu.

Jeg er norsk. nektende, erstatter vi ganske enkelt kopula です med den nektende utgaven ではありません. Dermed får vi setningen じん

4) わたしはノルウェー人ではありません。 Watashi wa noruweejin de wa arimasen.

Jeg er ikke norsk. Det kan virke noe underlig at nektende form av です (desu) er ではありません (de wa arimasen). Det fins ulike forklaringer på hvorfor det er slik. Vi skal ikke gå grundig inn på diskusjonen om opprinnelsen til kopula です (desu) her, men nøye oss med å slå fast at en av teoriene går ut på at です (desu) er en forkortelse av であります (de arimasu), som igjen er en høflig form av である (de aru).54 Begge disse siste brukes i dag som skriftlige og noe formelle utgaver av kopula. De brukes altså ikke i vanlig konversasjon, men vi finner dem gjerne i fagbøker og formelle sammenhenger som taler og foredrag. Vi skulle kanskje forvente at negativ form av であります (de arimasu) ville være でありません (de arimasen), men partikkelen は (wa) har blitt lagt til slik at denne formen fremstår som ではありません (de wa arimasen). 1.8.5.1 Uformelle kopulaformer

Det fins flere «utgaver» av kopula です (desu). Disse signaliserer på hver sin måte grad av formalitet eller høflighetsnivå. です (desu) i seg selv er regnet for å være en høflig form, og i de fleste lærebøker i japansk for utlendinger er det denne formen som introduseres først. Her nevner vi i tillegg kortformen だ (da), som regnes for å være en uformell, nøytral form av です (desu). For eksempel kan vi si både れんようけい

I klassisk japansk het kopula なり. I 連用形 (se kapitlet «Japansk skolegrammatikk – beskrivelse av eget morsmål», bind 2) tok kopula formen に. Denne formen tillagt konjunksjonen て ble til にて, som betydde omtrent det samme som で gjør i moderne japansk. にて ble etter hvert trukket sammen til formen で, som sammen med verbet ある ble til である.

Kapittel 1 おとうと

がくせい

弟は学生だ。

Otooto wa gakusei da.

Min bror er student. og おとうと

がくせい

弟は学生です。

Otooto wa gakusei desu.

Min bror er student. Betydningen er den samme. Det er den sosiale konteksten utsagnet faller i, som bestemmer hvilken av variantene man bruker. På denne måten kan vi ved å veksle mellom de to variantene signalisere relativ intimitet eller avstand. På samme måte som for forholdet mellom です (desu) og だ (da), fins det også en uformell, nøytral form av den nektende formen ではありません (de wa arimasen). Denne heter ではない (de wa nai).55 Vi kan altså si じん

7) わたしはノルウェー人ではありません。 Watashi wa noruweejin de wa arimasen.

Jeg er ikke norsk. eller じん

8) わたしはノルウェー人ではない。 Watashi wa noruweejin de wa nai.

Jeg er ikke norsk. og formidle nøyaktig det samme innholdet. Det fins flere andre former av です (inkludert nektende form), som har sine spesielle bruksområder. Videre, ettersom kopula har utviklet seg ulikt – både tidsmessig og geografisk – fins det en rekke regionale og dialektale varianter, et område vi sparer til senere. 1.8.5.2 Spørsmål

Om vi ønsker å lage et uttrykk spørrende, kan vi ganske enkelt sette partikkelen か (ka) etter det siste ordet i setningen. Det siste ordet i en setning er som nevnt et verb eller kopula (vi skal senere se at det også kan være et adjektiv). Vi illustrerer 55

Dette er altså nektende form av である (de aru). Verbet ある (aru) blir til det uregelrette ない (nai) i negativ form. Vi kunne så forvente at nektende form av である ville bli でない (de nai), men her er, som vi forklarte foran, partikkelen は blitt skutt inn.

Naru hodo 1 teknikken ved å ta utgangspunkt i en allerede introdusert eksempelsetning i indikativ (fortellende form): ほん

たか

9) その本は高いです。 Sono hon wa takai desu.

Den boken er dyr. Ønsker vi å spørre om en spesifikk bok er dyr, kan vi si ほん

たか

10) その本は高いですか。 Sono hon wa takai desu ka.

Er den boken dyr? Vi kan altså lage oss en huskeregel som sier at partikkelen か (ka) tilsvarer vårt norske spørsmålstegn. Med andre ord: か (ka) = ? Heretter kaller vi か (ka) for spørrepartikkel. Det fins også særskilte spørreord på japansk, som tilsvarer våre norske hvem, hva, hvor, hvilken, hvorfor og så videre. I svært mange tilfeller vil slike spørreord fortelle oss at det er et spørsmål vi har med å gjøre, i tillegg til at spørrepartikkelen か (ka) altså kommer helt til sist. Spørreord og ulike måter å stille spørsmål på skal vi behandle detaljert senere, under ordklassen pronomener (side 261). 1.8.6 Å uttrykke eksistens Som nevnt dekker det norske verbet å være både betydningen er lik og betydningen eksistens. På japansk fins det imidlertid ett verb (kopula) som dekker betydningen er lik, mens betydningen eksistens ivaretas av to andre verb56. Disse har samme betydning, men forskjellig bruksområde. Vi skal gjennom eksempler se på bruken av disse. Siden «alt henger sammen med alt», kan eksempelsetningene muligens inneholde elementer du ennå ikke har oversikt over. えいがかん

1) そこに映画館があります。 Soko ni eigakan ga arimasu.

Der er en kino.

Betegnelsen to andre verb er ikke helt korrekt, det fins nemlig flere verb som kan uttrykke eksistens. Disse verbene hører imidlertid ikke med til basisvokabularet.

Kapittel 1 Verbet あります (arimasu) uttrykker her å være i betydningen å eksistere, å befinne seg. Om vi selv skulle ønske å finne ut betydningen av ordet, går vi selvsagt til en ordbok. Enten denne er i papirformat eller den er digital, kommer vi likevel ingen vei ved å slå opp på formen あります (arimasu). For å finne betydningen må vi slå opp på det vi kan kalle oppslagsformen, noe vi skal komme nærmere inn på senere i boken. For verbet あります (arimasu) er oppslagsformen ある (aru). えいがかん

I eksemplet står subjektspartikkelen が (ga) etter leddet 映画館 (kino) og viser えいがかん

dermed at det er 映画館 (kino) som er subjekt i setningen. I setningen えいがかん

がっこう

2) 映画館は学校のうしろにあります。 Eigakan wa gakkoo no ushiro ni arimasu.

Kinoen ligger bak skolen. finner vi imidlertid ikke subjektspartikkelen が (ga). Det er likevel ikke tvil om at えいがかん

det fremdeles er 映画館 (kino) som er subjektet. Subjektet er altså tematisert med temapartikkelen は (wa). Verbet あります (arimasu) brukes i tilfeller der subjektet er noe som ikke er levende. Det betyr at hvis vi skulle ønske å uttrykke setningen «I Oslo er det mange japanere», vil ikke verbet あります (arimasu) kunne brukes. I et slikt tilfelle må vi bruke verbet います (imasu). Med andre ord: Når vi vil formidle at et subjekt eksisterer eller befinner seg et sted, og dette subjektet er noe som er levende, signaliserer vi det med verbet います (imasu). Slik vil setningen se ut: にほんじん

3) オスロには日本人がたくさんいます。 Osuro ni wa nihonjin ga takusan imasu.

I Oslo er det mange japanere. にほんじん

Siden subjektspartikkelen が (ga) kommer etter leddet 日本人 (japanere), er det et signal om at det er dette leddet (altså japanere) som skal identifiseres som subjekt i setningen. Om vi som en fortsettelse av forrige setning sier

Naru hodo 1 にほんじん

ごひゃくにんいじょう

4) 日本人は5 0 0 人以上います。 Nihonjin wa gohyakunin ijoo imasu.

Der er mer enn 500 japanere (underforstått: i Oslo). er subjektet derimot ikke markert med subjektspartikkelen が (ga), men, som i setning 2 over, kamuflert med temapartikkelen は (wa). For verbet います (imasu) er for øvrig oppslagsformen いる (iru). En lignende todeling for å uttrykke eksistens finner vi som nevnt ikke i norsk, hvor å være dekker både kopula-funksjonen og eksistens generelt. Heller ikke språk som nordmenn hyppigst tilegner seg, som engelsk, tysk og fransk, har en slik todeling. Det forholder seg også på samme måte med russisk og kinesisk, mens koreansk oppfører seg ganske likt med japansk. Lærere som underviser utlendinger i japansk, kan skrive under på at bruken av verbene あります (arimasu) og います (imasu) skaper problemer i læringsprosessen – til tross for at studentene forstår delingen i teorien, gjør de mange feil i praktisk bruk. Lærere i japansk som fremmedspråk kan dessuten fortelle at forskjellen mellom verbene あります (arimasu) og います (imasu) engasjerer studenter til å komme med de mest intrikate spørsmål: «Hva med et dødt dyr eller menneske?», «Hva med en buss eller en bil som kjører? Den er i bevegelse, men den er ikke levende.», «Hva med et tre? Det er jo levende, men kan ikke bevege seg.», «Hva med en fotball som er i bevegelse mot mål?», og så videre. De fleste av disse spørsmålene er enkle å besvare. For planter og trær, som ikke kan bevege seg av egen vilje, brukes あります (arimasu). こうえん

さくら

き

5) 公園には桜の木がたくさんあります。 Kooen ni wa sakura no ki ga takusan arimasu.

I parken er det mange kirsebærtrær. På japansk refererer man også til døde dyr og mennesker med あります (arimasu), selv om disse i levende tilstand blir referert til med います (imasu). Det vil si at når sjel, bevissthet og følelser ikke lenger fins hos dyr eller mennesker, går de over i en annen kategori. Til tross for at forskjellen mellom de to verbene あります (arimasu) og います (imasu) i teorien er relativt klar, støter vi i praksis på tilfeller som får oss til å lure på om beskrivelsene kan stemme. Hvordan er det for eksempel mulig å høre utsagn som det følgende? 76

Kapittel 1 6) タクシーがいます。 Takushii ga imasu.

Der er en taxi. Utsagnet (som er noe modifisert av pedagogiske årsaker) ble overhørt utenfor en jernbanestasjon i en by i Japan. En liten gruppe japanere gikk av toget og beveget seg mot taxiholdeplassen utenfor. Der sto det flere taxier og ventet. Vanligvis tenker vi ikke at en taxi har bevissthet, sjel eller følelser. Videre var ingen av taxiene i bevegelse, så vi skulle derfor forvente å høre verbet あります (arimasu). Så hvorfor ble います (imasu) brukt? Forklaringen er at det var en sjåfør inne i taxien, en sjåfør som oppfattet gruppens tegn om at de ønsket transport, og som derfor straks satte bilen i bevegelse. I dette tilfellet ville det faktisk ha vært svært lite japansk å bruke あります (arimasu). Om vi derimot tenker oss at vi på vegne av en gruppe ringer taxisentralen for å forhøre oss om det er mulig å bestille tre taxier til neste morgen, vil vi måtte bruke あります (arimasu). あした

あさ

だい

7) 明日の朝タクシー3台ありますか。 Ashita no asa takushii sandai arimasu ka.

Har dere tre taxier til i morgen tidlig? I dette tilfellet betraktes taxiene utelukkende som døde, mekaniske enheter – som kjøretøy eller karosserier man kan ha til rådighet. Et bekreftende svar fra taxisentralen vil da være følgende: 8) はい、あります。 Hai, arimasu.

Ja, det har vi. En spesiell bruk av あります (arimasu) finner vi i japanske eventyr fra gamle dager. Verbet står for øvrig her i fortid (ありました): むかしむかし

昔々おじいさんがありました。

Mukashi mukashi ojiisan ga arimashita.

For lenge, lenge siden fantes en gammel mann.

Naru hodo 1 Det kan virke underlig at man ikke bruker います (imasu) her, ettersom det er snakk om et menneske som inngår i en handling. En forklaring på hvorfor man ikke gjør det, er at personene i et eventyr introduseres for leseren eller tilhøreren som statiske vesener, og ikke som virkelige mennesker. En annen forklaring er at det i klassisk japansk eksisterte et verb (あり) som opprinnelig dekket funksjonene som i moderne japansk er delt mellom ある (aru) og いる (iru), og at dette verbet noen ganger «henger igjen» i eventyr fra gamle dager. Vi tar med ytterligere et eksempel som viser at forskjellen i bruken av あります (arimasu) og います (imasu) kan være svært så subtil. Eksemplet er hentet fra やきゅう

en av de store idrettene i Japan, nemlig 野球 (yakyuu). Denne idretten, som har det noe unorske navnet baseball, er ikke særlig stor i Norge. Foranledningen er en kommentators utsagn i en direktesendt TV-overføring mellom to lag. Laget som beskrives, har gjort to feil (two out), og uten en løper (runner) på noen av basene er laget i en vanskelig situasjon. En tredje feil vil føre til poengtap. 10) ツーアウト、ランナーはありません。 Tsuu auto, rannaa wa arimasen. To feil, ingen løper (underforstått: ved noen av basene). Nå skulle vi selvsagt tro at en idrettsutøver både er levende og bevisst, og at います (imasu) derfor burde være et naturlig valg. Men i dette tilfellet er disse kvalitetene ved utøveren uinteressante – utøveren anses snarere for å være en rolle eller en brikke i et spill. Du har for øvrig kanskje lagt merke til at verbet あります (arimasu) i eksemplet over opptrer i sin nektende form ありません (arimasen). Legg også merke til at subjektet i eksempelsetningen er markert (eller kamuflert) med temapartikkelen は (wa). Før vi avslutter dette avsnittet skal vi se at eksistens faktisk også kan formidles ved hjelp av kopula です (desu). Det er tilfellet når det er klart ut fra konteksten at です (desu) erstatter います (imasu) eller あります (arimasu), det vil si at et av disse verbene er underliggende. Dette betyr at ゆうびんきょく

11) 郵便局はどこですか。 Yuubinkyoku wa doko desu ka.

Hvor ligger postkontoret?

Kapittel 1 fungerer på samme måte som ゆうびんきょく

12) 郵便局はどこにありますか。 Yuubinkyoku wa doko ni arimasu ka.

Hvor ligger postkontoret? Videre vil 13) 父は今ドイツにいます。 Chichi wa ima doitsu ni imasu.

Min far er for øyeblikket i Tyskland. også kunne sies som 14) 父は今ドイツです。 Chichi wa ima doitsu desu.

Min far er for øyeblikket i Tyskland. 1.8.6.1 Verbet あります (arimasu) i betydningen «å ha»

Vi har tidligere sett at verbet あります (arimasu) uttrykker eksistens. I ett av eksemplene som er gjengitt nedenfor, er det imidlertid mer naturlig å oversette med verbet «å ha» på norsk. あした

あさ

だい

15) 明日の朝タクシー3台ありますか。 Ashita no asa takushii sandai arimasu ka.

Har dere tre taxier til i morgen tidlig? Vi skal nå se på ulike sammenhenger der det er naturlig å oversette verbet あります (arimasu) med «å ha» på norsk. Noen ganger kan det dreie seg om et rent eiendomsforhold, det vil si at man eier, disponerer eller råder over noe, som de tre følgende setningene illustrerer. くるま

だい

16) うちは車が 2台あります。 Uchi wa kuruma ga nidai arimasu.

Vi har to biler.

Naru hodo 1 かれ

ざいさん

17) 彼には財産があります。 Kare ni wa zaisan ga arimasu.

Han har formue. 18) ドイツのビールはありますか。 Doitsu no biiru wa arimasu ka.

Har dere tysk øl? I tilknytning til det siste av eksemplene over, hvor det altså dreier seg om handelsvarer som man disponerer over eller har til salgs, er det interessant å merke seg at også levende vesener blir referert til med あります (arimasu) så lenge de er å betrakte som varer. En dyrebutikk som selger giftslanger vil annonsere dette med どくへび

19) 毒蛇があります。 Dokuhebi ga arimasu.

Vi har giftslanger. どくへび

Alternativet 毒蛇がいます vil ikke bli brukt, fordi det vil kunne gi inntrykk av at butikken er full av levende giftslanger, noe som vil skremme bort kunder. I en kontekst som den nedenfor er derimot います på sin plass. きょうとどうぶつえん

どくへび

22) 京都動物園に毒蛇がいます。 Kyooto doobutsuen ni dokuhebi ga imasu.

Det fins giftslanger i dyreparken i Kyoto. I noen sammenhenger er det vanskelig å forklare bruken av あります (arimasu) i betydningen «å ha» med at det dreier seg om et eiendomsforhold, som i setningene som følger. きょうだい

23) ジョンさんには兄弟がありますか。 Jonsan ni wa kyoodai ga arimasu ka.

Har du søsken, John? こ

ごにん

24) わたしには子どもが五人あります。 Watashi ni wa kodomo ga gonin arimasu.

Jeg har fem barn.

Kapittel 1 25) あなたはおばあさんがありますか。 Anata wa obaasan ga arimasu ka.

Har du bestemor (underforstått: lever hun fremdeles?) しんるい

26) オスロには親類があります。 Osuro ni wa shinrui ga arimasu.

Jeg har slektninger i Oslo. ねえ

ともだち

27) お姉さんには友達がたくさんあります。 Oneesan ni wa tomodachi ga takusan arimasu.

Min søster har mange venner. Snarere enn eiendomsforhold dreier det seg i disse eksemplene om eksistens. I samtlige setninger kunne vi ha byttet ut あります (arimasu) med います (imasu). I praksis vil noen foretrekke det ene, mens andre vil foretrekke det andre. Altså, mens noen for eksempel vil si わたし

おとうと

28) 私には弟があります。 Watashi ni wa otooto ga arimasu.

Jeg har en bror. vil andre altså uttrykke det samme med わたし

おとうと

29) 私には弟がいます。 Watashi ni wa otooto ga imasu.

Jeg har en bror. Det som kjennetegner eksemplene, er at objektet57 (japansk: grammatisk subjekt) er et levende menneske, oftest et familiemedlem, en slektning eller en venn. Det er altså en tett relasjon mellom den som har, og personen som sies å tilhøre denne. Videre kan vi si at denne relasjonen ikke er slik at det er mulig å tilegne seg den ved kjøp, i hvert fall ikke i vanlig forstand. Med andre ord er det snakk om en relasjon som blir til naturlig. Tendensen i moderne japansk er at slike relasjoner oftest uttrykkes med verbet います (imasu). Mye tyder på at spesielt yngre mennesker nesten utelukkende bruker dette alternativet.

Det vil forresten være riktigere å si: det som har objektsplassen på norsk, i dette tilfellet bror.

Naru hodo 1 I de neste eksemplene er det verken snakk om eiendomsforhold eller slektskap/ vennskapsrelasjoner. Objektet (japansk: grammatisk subjekt) er heller ikke et levende vesen. わたし

じゅぎょう

まいにち

30) 私は授業が毎日あります。 Watashi wa jugyoo ga mainichi arimasu.

Jeg har forelesninger hver dag. わたし

しゅくだい

31) 私はいつも宿題がたくさんあります。 Watashi wa itsumo shukudai ga takusan arimasu.

Jeg har alltid mye lekser. ゆう

ねつ

32) 夕べは熱がありました。 Yuube wa netsu ga arimashita.

Jeg hadde feber i går kveld. わたし

かんが

33) 私にいい考えがあります。 Watashi ni ii kangae ga arimasu.

Jeg har en god idé. ひま

34) あなたはいつか暇がありますか。 Anata wa itsu ka hima ga arimasu ka.

Er du ledig en eller annen gang? じ

こ

せきにん

わたし

35) 事故の責任は私にあります。 Jiko no sekinin wa watashi ni arimasu.

Jeg har ansvaret for ulykken. Det er uten videre enkelt å slå fast at det i disse eksemplene dreier seg om en slags eksistens av det vi vil kunne kalle abstrakte begreper. Skulle vi for eksempel ha oversatt den første av setningene ord for ord, ville den ha sett omtrent slik ut: «Forelesninger hver dag eksisterer». Med norsk ordrekkefølge kan vi endre den til «Forelesninger eksisterer hver dag», men selv ikke det får den til å høres særlig norsk ut. På norsk er det mest naturlig å bruke en form av å ha. Vi kan se klare fellestrekk mellom eksemplene som følger under. するど

は

36) さめには鋭い歯があります。 Same ni wa surudoi ha ga arimasu.

Haien har skarpe tenner.

Kapittel 1 かのじょ

かお

37) 彼女は顔にほくろがある。 Kanojo wa kao ni hokuro ga aru.

Hun har en føflekk i ansiktet. かのじょ

きひん

38) 彼女には気品がある。 Kanojo ni wa kihin ga aru.

Hun har eleganse (eller: hun er elegant). おとうと

さいのう

39) 弟には才能がある。 Otooto ni wa sainoo ga aru.

Min bror har talent (eller: min bror er talentfull). どくとく

にお

40) ニンニクには独特の匂いがあります。 Ninniku ni wa dokutoku no nioi ga arimasu.

Hvitløk har en særegen lukt. とう

びてき

41) お父さんには美的なセンスがあります。 Otoosan ni wa biteki na sensu ga arimasu.

Min far har estetisk sans. たいじゅう

よんじゅっきろ

42) 母は体重が四十キロあります。 Haha wa taijuu ga yonjukkiro arimasu.

Mor veier 40 kilo (eller: hennes kroppsvekt er 40 kilo). Det som går igjen i eksemplene, er at en bestemt egenskap eller kvalitet ved en nærmere angitt ting eller et nærmere angitt vesen (i eksemplene dette markert med temapartikkelen は) beskrives. I noen tilfeller er det videre tydelig at det er kroppslige attributter som beskrives. Dette må ikke forlede noen til å tro at typiske kroppslige attributter som hårfarge, øyenfarge, størrelse på nese, og så videre vanligvis beskrives på denne måten. Siden vi på norsk bruker verbet å ha, og sier for eksempel «han har stor nese» og «hun har blå øyne», er det selvsagt lett å tenke at dette kan overføres til japansk. Man vil i så tilfelle danne setninger som: かれ

おお

はな

43) 彼は大きい鼻があります。 Kare wa ookii hana ga arimasu.

(Tilsiktet betydning: Han har stor nese.) かのじょ

あお

め

44) 彼女は青い目があります。 Kanojo wa aoi me ga arimasu.

(Tilsiktet betydning: Hun har blå øyne.)

Naru hodo 1 Slike beskrivelser vil nok bli forstått, men det er ikke slik en japaner ville ha uttrykt seg.58 Han/hun ville ha sagt: かれ

はな

おお

45) 彼は鼻が大きい。 Kare wa hana ga ookii.

Han har stor nese. かのじょ

め

あお

46) 彼女は目が青い。 Kanojo wa me ga aoi.

Hun har blå øyne. I eksemplene som følger, er temaet noe som bør løses eller bringes klarhet i, eller noe som man vil ha ryddet unna. そうだん

47) ちょっと相談があります。 Chotto soodan ga arimasu.

Jeg har noe jeg vil snakke med deg om. たいせつ

ようじ

48) 大切な用事があります。 Taisetsu na yooji ga arimasu.

Jeg har et viktig ærend. かれ

やくそく

49) 彼と約束があります。 Kare to yakusoku ga arimasu.

Jeg har en avtale med han. Forhåpentligvis har vi nå ikke lurt noen til å tro at あります (arimasu) er det eneste midlet man har til å uttrykke former for å ha på japansk. Det er selvsagt ikke riktig, for å ha kan uttrykkes med flere andre verb. Selv om vi kommer inn på dette temaet flere steder senere i boken, nevner vi her at om man eksplisitt ønsker å も

uttrykke at noen eier eller har noe, kan man bruke verbet 持ちます (mochimasu; も

oppslagsform 持つ (motsu)).

Dette er også omtalt under punktet om spesialtilfeller (punkt 6) i avsnittet «Tilfeller hvor subjektet ikke kan tematiseres» (side 63).

Kapittel 1 わたし

しんしゃ

も

50) 私は新車を持っています。 Watashi wa shinsha o motte imasu.

Jeg har (eier) ny bil. とけい

も

52) 時計を持っていますか。 Tokei o motte imasu ka.

Har (eier) du klokke? Om du blir forvirret fordi eksemplene inneholder verbformer og partikler du ennå ikke har oversikt over, anbefaler vi at du ikke legger for mye arbeid i å forstå eksemplene i denne omgang. Videre fins det en rekke eksempler der det verken passer å oversette あります (arimasu) med «å ha» eller «å være» (i betydning eksistens). I de to første eksemplene nedenfor, hvor det refereres til hendelser, passer det for eksempel bedre å oversette med former av verbet å skje. I det tredje eksemplet passer det best å bruke verbet å huske. こうさてん

じ

こ

53) 交差点で事故がありました。 Koosaten de jiko ga arimashita.

Det skjedde en ulykke i krysset. ふたり

あいだ

なに

54) 二人の間に何がありましたか。 Futari no aida ni nani ga arimashita ka.

Hva er det som har skjedd mellom de to? わたし

おぼ

55) 私に覚えがありますか。 Watashi ni oboe ga arimasu ka.

Husker du meg? Når あります (arimasu) inngår i idiomatiske uttrykk som nedenfor, passer det å oversette med ytterligere andre norske verb. かのじょ

き

56) 彼女に気がありますか。 Kanojo ni ki ga arimasu ka.

Liker du henne / synes du om henne)? いしゃ

き

57) 医者になる気があります。 Isha ni naru ki ga arimasu.

Jeg har tenkt å / har lyst til å bli lege. 85

Naru hodo 1 Avslutningsvis tar vi med at man i skrift har midler til å signalisere hvorvidt あります (arimasu) er ment å uttrykke eiendomsforhold eller eksistens, man gjør det あ

あ

med henholdsvis kanjien 有る og kanjien 在る. 1.8.7 Uttrykk som indikerer sted hvor noe(n) befinner seg På norsk angir vi sted, altså hvor en gjenstand eller person befinner seg, ved hjelp av preposisjoner. Preposisjonen plasseres foran substantivet som refererer til stedet hvor den aktuelle gjenstanden eller personen befinner seg. Eksempler: på bordet under trappen i sekken foran skolen bak ryggen På japansk angir man slike forhold ved hjelp av underordningspartikkelen の (no)59, i kombinasjon med forskjellige stedssubstantiver. Disse plasseres etter substantivet for hvor den aktuelle tingen befinner seg. Med andre ord er det japanske systemet for stedsangivelser svært forskjellig fra det norske. La oss se på et eksempel. ほん

つくえ

うえ

1) 本は机の上にあります。 Hon wa tsukue no ue ni arimasu.

Boken er/ligger på bordet. Den norske oversettelsen er ikke en bokstavelig oversettelse, men en naturlig overうえ

settelse. For å gjengi substantivet 上 (ue) med et norsk substantiv, kommer vi ganske nær med ordet overside. Direkte oversatt vil den japanske setningen lyde «boken er på bordets overside». Ingen norskspråklige personer ville imidlertid finne på å ordlegge seg slik. Derfor må vi prøve å finne frem til en gjengivelse som つくえ

うえ

harmonerer mer med norsk uttrykksmåte. Vi tolker derfor uttrykket 机の上 (tsukue no ue) som «på bordet». Med utgangspunkt i eksemplet over kan vi lage en rekke lignende uttrykk, som alle indikerer hvordan en gjenstand eller person er plassert i forhold til andre gjenstander, uttrykt gjennom substantiver. I oversikten som følger, står S for substantiv:

Partikkelen の (no) relaterer substantiver (substantivfraser) til hverandre, slik at det ene er underordnet det andre. Dette er detaljert beskrevet i kapitlet om substantiver.

Kapittel 1 した

S の下 (shita)

under S (egentlig: undersiden av S)

なか

S の中 (naka)

i S (egentlig: innsiden av S)

そば

S の側 (soba)

ved siden av S (egentlig: siden av S)

まえ

S の前 (mae)

foran S (egentlig: fremsiden av S)

うし

S の後ろ (ushiro)

bak S (egentlig: baksiden av S)

みぎ

S の右 (migi)

til høyre for S (egentlig: høyresiden av S)

ひだり

S の左 (hidari)

til venstre for S (egentlig: venstresiden av S)

よこ

S の横 (yoko)

ved siden av S (egentlig: siden av S)

となり

S の隣 (tonari)

ved siden av S (egentlig: siden av S)

む

S の向こう (mukoo) andre siden av S (egentlig: bortsiden av S) あいだ

S と S の間 (aida)

mellom S og S (egentlig: i mellomrommet mellom S og S)

Under følger en del eksempler som viser disse uttrykkene i setninger. つくえ

した

2) かばんは机の下にあります。 Kaban wa tsukue no shita ni arimasu.

Vesken er under bordet. えんぴつ

ふでばこ

なか

3) 鉛筆は筆箱の中にあります。 Empitsu wa fudebako no naka ni arimasu.

Blyanten er i pennalet. えき

ゆうびんきょく

うし

4) 駅は郵便局の後ろにあります。 Eki wa yuubinkyoku no ushiro ni arimasu.

Stasjonen ligger bak postkontoret. てい

えき

まえ

5) バス停は駅の前にあります。 Basu wa eki no mae ni arimasu.

Busstoppet er foran stasjonen. みぎ

6) エレベーターはフロントの右にあります。 Erebeetaa wa furonto no migi ni arimasu.

Heisen er til høyre for resepsjonen.

Naru hodo 1 よこ

7) ランドセルはいすの横にあります。 Randoseru wa tsukue no yoko ni arimasu.

Ranselen står ved siden av pulten. かわ

む

むら

8) 川の向こうに村があります。 Kawa no mukoo ni mura ga arimasu.

Det ligger en landsby på andre siden av elven. えき

こうえん

9) 駅のそばに公園があります。 Eki no soba ni kooen ga arimasu.

Det er en park ved siden av stasjonen. ぎんこう

となり

10) 銀行はホテルの隣にあります。 Ginkoo wa hoteru no tonari ni arimasu.

Banken ligger ved siden av hotellet. ほんだな

あいだ

11) 本棚とテレビの間にいすがあります。 Hondana to terebi no aida ni isu ga arimasu.

Det er en stol mellom bokhyllen og TV-en. 1.8.7.1 Sammenligning av 側 (soba), 横 (yoko) og 隣 (tonari)

Merk deg at eksemplene over viser hele tre stedsangivelser som er oversatt med そば

よこ

となり

«ved siden av» på norsk (側 (soba), 横 (yoko) og 隣 (tonari)). Det er relativt subtile forskjeller mellom disse i bruk, og erfaring viser at det kan være vanskelig å få tak på disse forskjellene. Nå er ikke det så farlig, for det er et faktum at det i praktisk språkbruk forekommer en viss grad av overlapping mellom disse stedsangivelsene, og at japanske språkbrukere selv kan ha problemer med å finne forklaringer som tydelig viser hvor forskjellene går. Vi skal likevel prøve å sette opp そば

noen kjennetegn som kan være til hjelp. Vi starter med 側 (soba), som er varianten そば

med det bredeste bruksområdet av de tre. 側 (soba) kan referere til noe(n) som er i nærheten, i alle retninger, det vil si til høyre, til venstre, foran og bak. Når det gjelder avstand til gjenstanden eller personen det refereres til, kan den være relativt liten, men den trenger ikke å være det. Uttrykket forutsetter altså ikke noen bestemt avstand. Eksemplene nedenfor illustrerer dette poenget. ふつうえき

そば

12) デパートは普通駅の側にあります。 Depaato wa futsuu eki no soba ni arimasu.

Varehus pleier å ligge i nærheten av stasjonen.

Kapittel 1 そば

13) いつもあなたの側にいるよ。 Itsumo anata no soba ni iru yo.

Jeg vil alltid være ved din side. わたし

そば

すわ

14) 私の側に座りなさい。 Watashi no soba ni suwari nasai.

Sett deg ved siden av meg. そば

Som vi ser, er 側 (soba) kun oversatt én gang med «ved siden av» i de tre eksemplene. I setning 14 er det innlysende at avstanden må være temmelig liten, mens i de to andre eksemplene er det ikke mulig å fastsette en avstand. Varehuset som nevnes i setning 12, kan ligge hvor som helst i forhold til stasjonen med hensyn til retning, men det kan uansett ikke befinne seg veldig langt unna. Innholdet i setning 13 (som for øvrig er en typisk linje i en japansk popsang) viser også at avstanden ikke er spesifikk. Det ligger i sakens natur at i et kjærlighetsforhold (som linjen antyder) er man noen ganger svært nær hverandre, mens man andre ganger er lenger unna. Poenget er at man ønsker å være nær, også på flere plan enn det fysiske. よこ

Når det gjelder 横 (yoko), er et vesentlig poeng at gjenstanden eller personen det refereres til, befinner seg i horisontal retning i forhold til et nærmere angitt sted, det vil si til høyre eller til venstre for det angitte stedet. Den kan imidlertid ikke befinne seg foran eller bak. Hvis vi tenker oss at vi ser på et kart over sentrumsよこ

gater et eller annet sted, vil 横 (yoko) være i retningen øst eller vest. Avstanden er relativ, noe som kommer tydelig frem i eksemplene som følger. いえ

よこ

くるま

15) 家の横に車がとめてあります。 Ie no yoko ni kuruma ga tomete arimasu.

En bil er parkert ved siden av huset. かのじょ

わたし

よこ

ある

16) 彼女は私の横を歩いた。 Kanojo wa watashi no yoko o aruita.

Hun gikk ved siden av meg. わたし

いえ

よこ

かわ

なが

17) 私の家の横に川が流れています。 Watashi no ie no yoko ni kawa ga nagarete imasu.

Det renner en elv ved siden av huset mitt.

Naru hodo 1 Det er ganske innlysende at avstanden mellom bilen og huset i setning 15 må være større enn avstanden mellom de to som går ved siden av hverandre i eksempel 16. Hvor stor avstanden er mellom huset og elven i eksempel 17, er det selvsagt bare den som uttaler seg, som kan si eksakt. Det eneste vi med sikkerhet kan slutte oss til, er at elven ikke renner foran eller bak huset.60 となり

Blant de tre stedsangivelsene er 隣 (tonari) muligens den det er enklest å få tak på. Et sentralt poeng er at det dreier seg om objekter av samme kategori som er plassert i forhold til hverandre. Videre er det vesentlig at det ikke befinner seg noe mellom disse objektene. Når det gjelder retning, er denne ikke spesifisert, det vil si となり

at 隣 (tonari) kan brukes for alle retninger. Om to objekter befinner seg rett ved siden av hverandre, eller om de er avstandsmessig adskilt, er uvesentlig. Poenget er at det refereres til det nærmeste objektet av samme kategori. にほん

となり

くに

ひと

かんこく

18) 日本の隣の国の一つは韓国です。 Nihon no tonari no kuni no hitotsu wa Kankoku desu.

Et av Japans naboland er Sør-Korea. たなか

となり

だれ

た

19) 田中さんの隣に誰が立っていますか。 Tanakasan no tonari ni dare ga tatte imasu ka?

Hvem er det som står ved siden av Tanaka? びょういん

となり

やっきょく

20) 病院の隣に薬局があります。 Byooin no tonari ni yakkyoku ga arimasu.

Ved siden av sykehuset er det et apotek. となり

Det kan virke rart at 隣 (tonari) brukes i eksempel 18, ettersom Japan og SørKorea er adskilt av hav og det derfor er lang avstand mellom landene. Men poenget er at det ikke befinner seg noe av samme kategori – et annet land – mellom dem. I eksempel 19 er det derimot opplagt at avstanden mellom de to aktuelle personene ikke kan være særlig stor. I eksempel 20 ser vi at to objekter av samme kategori – to bygninger – relateres til hverandre. Om apoteket er like ved siden av sykehuset (vegg i vegg) eller ikke, er vanskelig å avgjøre kun ut fra eksemplet; det vi imidlertid kan slutte oss til, er at det ikke ligger noen andre bygninger mellom disse. Vi tar med en liten bemerkning til det vi har vært inne på like foran: Om man skulle ønske å referere til et hus i en husrekke når det ligger andre hus mellom, kan man for eksempel uttrykke det på følgende måte: 60

Det samme gjelder for norsk, fordi den konkrete avstanden som ligger i uttrykket ved siden av, kan være svært variabel, avhengig av kontekst.

Kapittel 1 たなか

いえ

うち

なら

21) 田中さんの家は家の並びにあります。 Tanakasan no ie wa uchi no narabi ni arimasu.

Huset til Tanaka ligger i vår husrekke. そば

よこ

Som nevnt kan det være noen grad av overlapping i bruken av 側 (soba), 横 (yoko) となり

og 隣 (tonari). Samtlige tre eksempler nedenfor uttrykker at to personer sitter ved siden av hverandre. なかた

たなか

そば

すわ

22) 田中さんは中田さんの側に座っています。 Tanakasan wa Nakatasan no soba ni suwatte imasu.

Tanaka sitter ved siden av Nakata. なかた

たなか

となり

すわ

23) 田中さんは中田さんの隣に座っています。 Tanakasan wa Nakatasan no tonari ni suwatte imasu.

Tanaka sitter ved siden av Nakata. なかた

たなか

よこ

すわ

24) 田中さんは中田さんの横に座っています。 Tanakasan wa Nakatasan no yoko ni suwatte imasu.

Tanaka sitter ved siden av Nakata. Vi kan imidlertid finne mange eksempler på at intuisjon med hensyn til bruk av eget morsmål ikke trenger å være lik blant språkbrukere. I vår kontekst betyr det at よこ

mens enkelte språkbrukere for eksempel ville ha brukt 横 (yoko) i en gitt sammenとなり

heng, ville andre ha erstattet denne med 隣 (tonari). Sannsynligvis vil ikke alle japanere være enig om at eksempel 25 nedenfor er kurant, mens eksempel 26 er uakseptabelt, selv om reglene vi har formulert ovenfor, skulle tilsi akkurat det.61 よこ

ひと

た

25) ベンチの横に人が立っています。 Benchi no yoko ni hito ga imasu.

Det står noen ved siden av benken. となり

ひと

た

26) ベンチの隣に人が立っています。 Benchi no tonari ni hito ga imasu.

Det står noen ved siden av benken. 61

Dette fenomenet gjelder for alle innfødte språkbrukere, uansett morsmål. Om du for eksempel spør en nordmann om forskjellene på med, ved og hos, vil du ganske sikkert få flere ulike svar.

Naru hodo 1 となり

Årsaken til at uttrykksmåten i eksempel 26 skulle være uakseptabel, er at 隣 (tonari) er brukt for å relatere to objekter (benk og person) til hverandre, til tross for at de ikke tilhører samme kategori. Likevel vil ikke eksemplet ubetinget stride mot den kollektive språkfølelsen, så dermed vil eksempel 26 for noen språkbrukere være fullstendig uproblematisk. そば

よこ

となり

Før vi forlater 側 (soba), 横 (yoko) og 隣 (tonari), skal vi kort kommentere to forhold. For det første er samtlige tre uttrykk gjennomført gjengitt med kanji i vår beskrivelse. I praksis finner vi imidlertid stor variasjon i skrivemåte – mens enkelte nesten alltid skrives med kanji, skrives andre i hovedsak med hiragana. For det そば

よこ

となり

andre inngår både 側 (soba), 横 (yoko) og 隣 (tonari) i ulike sammensetninger som ikke nødvendigvis dreier seg om beliggenhet. Slike sammensetninger har vi ikke tatt opp her. 1.8.8 Stedspartikkelen に (ni) Foran har vi sett på uttrykk som viser beliggenhet – hvordan objekter eller personer er posisjonert i forhold til hverandre. Om du går tilbake og studerer eksemplene på nytt, vil du legge merke til at visse elementer som ennå ikke er diskutert her, går igjen. Du har muligens lagt merke til det lille ordet に (ni), som fins i så godt som alle eksempelsetningene. Om du går tilbake til avsnittet hvor grunnleggende forskjeller mellom verbene あります (arimasu) og います (imasu) ble behandlet (side 74), vil du finne at に (ni) er godt representert også i eksemplene der. Her vil vi slå fast at partikkelen に (ni) viser at ordet eller leddet som er plassert umiddelbart foran denne, refererer til et sted hvor noe eller noen befinner seg. Det er med andre ord i situasjoner som oppfattes som statiske – det vil si at det er fravær av aktivitet – at stedspartikkelen に (ni) har sitt operasjonsområde. Typiske verb som opptrer sammen med に (ni), er derfor verb som あります (arimasu) og います (imasu), som begge formidler at noe eller noen befinner seg på et nærmere angitt sted. Merk deg at det å bo et sted regnes som en tilstand, og at stedet hvor man bor, alltid markeres med stedspartikkelen に (ni). みせ

やっきょく

1) 店のとなりにの薬局があります。 Mise no tonari ni yakkyoku ga arimasu.

Det er/ligger et apotek ved siden av butikken.

Kapittel 1 えき

まえ

じてんしゃ

2) 駅の前に自転車がたくさんあります。 Eki no mae ni jitensha ga takusan arimasu.

Det er mange sykler (parkert) foran stasjonen. たなか

なかた

うし

3) 田中さんの後ろに中田さんがいます。 Tanakasan no ushiro ni Nakatasan ga imasu.

Nakata er/står bak Tanaka. へ

や

4) あなたの部屋にテレビがありますか。 Anata no heya ni terebi ga arimasu ka.

Har du TV på rommet ditt? かわむら

しょくどう

5) 川村さんは食堂にいません。 Kawamurasan wa shokudoo ni imasen.

Kawamura er ikke i kantinen. なかた

とうきょう

す

6) 中田さんは東京に住んでいます。 Nakatasan wa Tookyoo ni sunde imasu.

Nakata bor i Tokyo. Legg merke til at substantivfraser med stedspartikkelen に (ni) ofte gjøres til tema i en setning. Sammenlign setning 7 og 8 under. とうだい

がいこくじん

せんせい

7) 東大に外国人の先生がいます。 Toodai ni gaikokujin no sensei ga imasu.

Det er utenlandske lærere ved Tokyo-universitetet. とうだい

がいこくじん

せんせい

8) 東大には外国人の先生がいます。 Toodai ni wa gaikokujin no sensei ga imasu.

Ved Tokyo-universitetet er det utenlandske lærere. Det er en nyanseforskjell i de to setningene over. Denne vil komme tydeligere frem i en muntlig situasjon, spesifikt gjennom intonasjonen på japansk. Betydningsmessig er setning 7 ikke annet enn en objektiv beskrivelse av en tilstand. I motsetning til denne setningen kan setning 8, hvor altså stedsleddet er tematisert, tolkes som om Tokyo-universitetet trekkes frem og kontrasteres mot andre universiteter i Japan (ved andre universiteter er det muligens ikke utenlandske lærere, men ved Tokyo-universitetet er det det). Om du ikke allerede har lagt merke til det, vil du etter hvert oppdage at partikkelen に (ni) kan opptre i andre situasjoner enn den som er beskrevet her. Faktum er at denne partikkelen har varierte funksjoner i ulike omgivelser, det vil si at 93

Naru hodo 1 den dekker et vidt spekter av mulige grammatiske relasjoner mellom en substantivfrase og et verb. Disse forskjellige relasjonene skal vi ta grundig for oss etter hvert. Når det er snakk om en hendelse eller aktivitet som finner sted «på stedet», kan man imidlertid ikke bruke denne partikkelen. 1.8.9 Stedspartikkelen で (de) I forlengelsen av det foregående er det nå naturlig å presentere stedspartikkelen で (de). Mens stedspartikkelen に (ni) grunnleggende refererer til et sted hvor noe(n) befinner seg, krever tilstedeværelse av stedspartikkelen で (de) at noen utfører en handling på det aktuelle stedet, eller at en hendelse finner sted. Under følger noen typiske eksempler. かいしゃ

しょくどう

ひる

た

1) いつも会社の食堂で昼ごはんを食べます。 Itsumo kaisha no shokudoo de hirugohan o tabemasu.

Jeg spiser alltid lunsj i firmaets kantine. 2) 子どもが芝生で遊んでいます。 Kodomo ga shibafu de asonde imasu.

Barna leker på plenen. ほん

か

3) どこでその本を買いましたか。 Doko de sono hon o kaimashita ka.

Hvor kjøpte du den boken? たなか

こうじょう

はたら

4) 田中さんは工場で働いています。 Tanakasan wa koojoo de hataraite imasu.

Tanaka jobber på en fabrikk. まいばんかえ

でんしゃ

しんぶん

よ

5) 毎晩帰りの電車で新聞を読みます。 Maiban kaeri no densha de shinbun o yomimasu.

Hver kveld leser jeg avisen på toget hjem. ゆう

いえ

しゅくだい

6) 夕べ家で 2 宿題をしました。 Yuube uchi de 2 jikan shukudai o shimashita.

I går kveld gjorde jeg lekser i to timer hjemme. Eksemplene så langt er ikke oppsiktsvekkende. Alle inneholder et aktivt (men ikke nødvendigvis markert) subjekt som driver en nærmere beskrevet aktivitet på et spesifikt sted. I slike tilfeller er det enkelt å bestemme bruk av stedspartikkel. Noe vanskeligere kan det være å avgjøre at stedspartikkelen で (de) er et naturlig valg i de neste setningene. 94

Kapittel 1 へ

や

かいぎ

7) この部屋で会議があります。 Kono heya de kaigi ga arimasu.

Det skal være en konferanse i dette rommet. きょう

おおさかじょう

8) 今日、大阪城でコンサートがあります。 Kyoo Osaka joo de konsaato ga arimasu.

I dag er det en konsert i Osaka Castle. Det kan virke som et paradoks at stedspartikkelen で (de) brukes her, siden vi har slått fast at den ikke kan referere til sted som viser eksistens, og siden verbet あります (arimasu) er udynamisk og nettopp viser til eksistens. Men i tilfeller som dem som fremkommer i eksemplene over, må あります (arimasu) tolkes som noe som finner sted, avholdes, arrangeres, foregår og så videre. Dette noe som finner sted, er en nærmere spesifisert hendelse eller begivenhet (selskap, forestilling, møte, opptreden, eksamen, konsert, utstilling og så videre). 1.8.10 Valg av stedspartikkel: で (de) eller に (ni)? I motsetning til på japansk, bruker vi på norsk de samme preposisjonene uavhengig av om det foregår en handling på et sted eller ikke. Studier viser at det å få tak på forskjellene mellom stedspartiklene で (de) og に (ni) er en utfordring for japanskstudenter, uavhengig av morsmål. Generelt viser undersøkelser at det er en tendens til at studentene fester seg ved に (ni) først, noe som fører til at de i større eller mindre grad lar denne partikkelen operere også innenfor området til で (de). Siden denne tendensen avtar i takt med at studentene avanserer i japansknivå, er det nærliggende å anta at en slik overgeneralisering av に (ni) er resultatet av en læringsstrategi. Ut fra de fundamentale reglene for bruk av stedspartikkel som vi har skissert over, krever setning 1 under に (ni), mens setning 2 krever で (de). こ

しゃどう

1) 子どもが車道にいます。 Kodomo ga shadoo ni imasu.

Barna er / befinner seg i bilveien. こ

しゃどう

あそ

2) 子どもが車道で遊んでいます。 Kodomo ga shadoo de asonde imasu.

Barna leker i bilveien.

Naru hodo 1 Men det kan være vanskelig å få tak på hvilke verb som regnes som dynamiske (som signaliserer aktivitet), og hvilke som regnes som udynamiske eller statiske (som signaliserer eksistens) på japansk. Dermed kan det noen ganger være vanskelig å velge riktig stedspartikkel. Legg merke til at mens verb som hvile, slappe av, sove, vente og møte regnes som dynamiske, vil verb som sitte, stå, bo og overnatte regnes som udynamiske. Dermed får vi tilfeller som fra en norsk språkbrukers ståsted muligens kan virke lite konsistente. み

3) ローマでコロッセウムを見ました。 Rooma de korosseumu o mimashita.

I Roma så jeg Colosseum. えいがかん

まえ

ともだち

ま

4) 映画館の前で友達を待ちます。 Eigakan no mae de tomodachi o machimasu.

Jeg skal vente på min venn foran kinoen. まちかど

ともだち

あ

5) 街角で友達に会いました。 Machikado de tomodachi ni aimashita.

Jeg møtte min venn på gatehjørnet. こうえん

やす

6) 公園で休みました。 Kooen de yasumimashita.

Jeg slappet av i parken. へ

や

ね

7) 部屋で寝ていました。 Heya de nete imashita.

Jeg sov på rommet. たなか

なかだ

すわ

8) 田中さんは中田さんのとなりに座っています。 Tanakasan wa nakatasan no tonari ni suwatte imasu.

Tanaka sitter ved siden av Nakata. なかだ

とうきょう

す

9) 中田さんは東京に住んでいます。 Tanakasan wa Tookyoo ni sunde imasu.

Tanaka bor i Tokyo. Det kan kanskje virke litt rart at et sted hvor noen sover eller hviler, ikke skal markeres på samme måte som et sted hvor noen sitter eller bor. Faktum er at det er mulig å bruke stedspartikkelen に (ni) i samtlige av disse tilfellene. Med andre ord vil både eksempel 10 og eksempel 11 nedenfor være kurante – begge er korrekte uttrykksmåter på japansk (men de er ikke identiske). 96

Kapittel 1 ね

10) ベッドに寝ています。 Beddo ni nete imasu.

(Noen) sover i sengen. ね

11) ベッドで寝ています。 Beddo de nete imasu.

(Noen) sover i sengen. Forskjellen mellom de to setningene over er at man i eksempel 10 fokuserer på stedet hvor noen befinner seg, mens man i eksempel 11 fokuseres på handlingen som skjer på dette stedet. Med andre ord fokuserer man i eksempel 10 på hvor noen sover, mens man i eksempel 11 fokuserer på hva noen gjør i sengen. Med det ovenstående i bakhodet skal vi igjen se på eksempelsetningene 1 og 2 over, nå gjengitt som 12 og 13: こ

しゃどう

12) 子どもが車道にいます。 Kodomo ga shadoo ni imasu.

Barna er / befinner seg i bilveien. こ

しゃどう

あそ

13) 子どもが車道で遊んでいます。 Kodomo ga shadoo de asonde imasu.

Barna leker i bilveien. Ut fra samme betraktningsmåte kan vi oppfatte det som at man i eksempel 12 fastslår hvor barna befinner seg mens de leker, mens man i eksempel 13 fokuserer på hva barna gjør i bilveien. I teorien kan vi tenke oss at bruken av で (de) og に (ni) i forbindelse med mange japanske verb veksler ut fra hva man ønsker å fokusere på, men i praksis er denne vekslingen relativt begrenset. Du kan komme til å høre begge setningene nedenfor, men det er det nok størst sannsynlighet for at du blir eksponert for setningen i eksempel 14. Det kommer av at japanske språkbrukere generelt heller fokuserer på handlingen som ligger i det å vente, enn på eksistensen. ま

14) ここで待ちます。 Koko de machimasu.

Jeg venter her.

Naru hodo 1 ま

15) ここに待ちます。 Koko ni machimasu.

Jeg venter her. I noen tilfeller kan man velge å referere til stedet hvor en aktivitet foregår, med で (de), for deretter å innsnevre stedet ytterligere ved hjelp av に (ni). På den måten kan man formidle både aktivitet og eksistens samtidig. こうえん

やす

16) 公園でベンチに休みました。 Kooen de benchi ni yasumimashita.

(En eller annen) hvilte på en benk i parken. へ

や

ね

17) 部屋でベッドに寝ています。 Heya de beddo ni nete imasu.

(En eller annen) sover i sengen på rommet. Eksempel 16 viser at aktiviteten hvile finner sted i parken, mens man befinner seg på det konkrete og avgrensete stedet benk under utøvelsen. Videre viser eksempel 17 at handlingen sove foregår på et rom, mens man nærmere bestemt befinner seg i en seng. Hvis vi ser bort fra unntakene som vi har beskrevet ovenfor, kan vi slå fast at typiske verb som refererer til eksistens, er あります (arimasu) og います (imasu). Men du bør merke deg at det i tillegg fins en del andre verb som også kommer i samme kategori, og som derfor på samme måte skal markeres med stedspartikkelen に (ni) når sted spesifiseres. Dette er uavhengig av hvordan verbene i seg selv klassifiseres (vi skal se på klassifisering av verb senere). La oss se på noen eksempler. ほし

と

18) 五つ星ホテルに泊まる。 Itsutsuboshi hoteru ni tomaru.

Jeg skal bo/overnatte på et femstjerners hotell. かれ

おおさか

す

19) 彼が大阪に住んでいます。 Kare ga Oosaka ni sunde imasu.

Han bor i Osaka. こうがい

いえ

た

20) 郊外に家を建てました。 Koogai ni ie o tatemashita.

(Noen) har bygget hus utenfor byen. 98

Kapittel 1 えき

まえ

りょこうがいしゃ

21) 駅の前に旅行会社ができました。 Eki no mae ni ryokoogaisha ga dekimashita.

Det er kommet et reisebyrå foran stasjonen. にわ

ざっそう

は

22) 庭に雑草が生えています。 Niwa ni zassoo ga haete imasu.

Det vokser ugress i hagen. おおぜい

ひと

ほどう

なら

23) 大勢の人が歩道に並んでいました。 Oozei no hito ga hodoo ni narande imashita.

Mange mennesker stilte seg opp på fortauet. き

み

24) りんごの木に実がなっています。 Ringo no ki ni mi ga natte imasu.

Det er kommet epler på epletreet. ぼく

にわ

さ

25) 僕の庭にバラが咲いた。 Boku no niwa ni bara ga saita.

En rose har blomstret i hagen min. Uten å gå nærmere inn på klassifisering av de impliserte verbene (som nevnt er det et tema vi skal ta opp senere), kan vi foreløpig slå fast at både levende og ikkelevende subjektsreferenter er representert, og at det er snakk om både viljestyrte og ikke-viljestyrte aktiviteter. Videre kan vi se at i eksempel 20 retter aktiviteten seg mot et definert objekt, mens de øvrige eksemplene mangler objekt. For øvrig er det slik at i eksempel 20 er det ikke selve byggeprosessen, men resultatet av denne – nemlig eksistensen av det ferdige huset – som gjør at man velger に (ni) som stedspartikkel. Også valget av に (ni) i eksempelsetning 21, 22, 24 og 25 kan forklares på samme måte – nemlig ved at vekten er på eksistens som resultatet av en prosess. I de øvrige eksempelsetningene (18, 19 og 23) er det eksistens (uten forutgående prosess) på lik linje med あります (arimasu) og います (imasu) som antydes. Legg for øvrig merke til at når kopula です (desu) skal kombineres med en stedspartikkel, dreier det seg alltid om で (de), og ikke に (ni). しちがつ

ふゆ

26) ニュージーランドでは七月は冬です。 Nyuu jiirando de wa shichigatsu ha fuyu desu.

På New Zealand er det vinter i juli. Det fins nærmest ikke grenser for hvordan valget av stedspartikkel kan problematiseres. Forskjellene mellom で (de) og に (ni) har gitt opphav til en rekke spiss99

Naru hodo 1 findige eksempler, som ofte har mer teoretisk interesse enn praktisk nytte.62 Over har vi sett på noen slike. For spesielt interesserte tar vi med ytterligere ett slikt eksempel – eller rettere sagt to slike eksempler. とうきょう

しごと

み

27) 東京で仕事を見つけた。 Tookyoo de shigoto o mitsuketa.

Jeg fant en jobb i Tokyo. とうきょう

しごと

み

28) 東京に仕事を見つけた。 Tookyoo ni shigoto o mitsuketa.

Jeg fant en jobb i Tokyo. I begge eksemplene er temaet jobb, og bare valg av stedspartikkel skiller eksemplene fra hverandre. I eksempel 27 skal poenget være at selve jobben ble oppdaget mens man oppholdt seg i Tokyo, men at det derimot ikke er sikkert at arbeidsstedet er i Tokyo. Det kan like godt være andre steder i landet, eller utenlands for den del. I eksempel 28, derimot, er selve jobben i Tokyo, mens det er usagt om den ble oppdaget der eller fra et annet sted. Oppsummeringsvis kan vi slå fast at det fins grunnleggende regler for når henholdsvis で (de) og に (ni) skal brukes som stedspartikkel. Som vi har sett fins det likevel en del unntak fra disse grunnleggende reglene, som at で (de) noen ganger opererer sammen med あります (arimasu) – et verb som typisk formidler eksistens – og at に (ni) også kan brukes selv om verbet det opererer sammen med, beskriver aktiviteter.

Vi har ennå til gode å finne et eksempel der et feilvalg vil kunne føre til at et budskap misforstås – i hvert fall i alvorlig grad.

100

Kapittel 2 Japansk lydsystem og uttale Fra norsk er vi vant med å dele ord inn i stavelser. Det er allmennkunnskap at mens et ord som kjeft består av én stavelse, består ordet katten av to stavelser, vinduet av tre stavelser, ministeren av fire, og så videre. Blir vi imidlertid bedt om å definere begrepet stavelse, er det ikke opplagt at vi kan gjøre det sånn uten videre. Sannsynligvis vil mange vise til rytmikk, at en stavelse utgjør ett rytmisk slag, og lignende. Andre vil vise til at en stavelse er en vokal som har eventuelle konsonanter foran og etter seg. De mer vitenskapelig anlagte vil utdype dette med å si at en stavelse består av en stavelseskjerne som er en vokal, og at denne kan ha konsonanter foran og etter seg. Slik får man en minimal lydrekke – en rytmisk enhet som går igjen i taleforløpet. Stavelsen kan derfor bestå av bare stavelseskjerne (som preposisjonen i), den kan ha konsonant(er) foran kjernen (som i se og stå), den kan ha konsonant(er) etter kjernen (som i alt og eng), eller den kan ha konsonanter både foran og etter kjernen (som i skrift, fin, ring, støv og så videre). Fra norsk er vi videre vant med at ord kan inneholde opphopinger av konsonanter både foran og etter stavelseskjernen (som i angst og skvatt). Slike konsonantgrupper finner du ikke i japansk. Stavelser du derimot finner i japansk, er stavelser som er dannet på samme måte som i, se og fin som er nevnt over. Slike betraktninger fører oss over i japansk fonologi og fonotaks. Mens det i utgangspunktet fins et vell av muligheter for å kunne produsere lyder med menneskets taleorganer, utnytter ulike språk disse mulighetene på forskjellige måter. Japansk fonologi beskriver lydene i japansk språk og hvordan disse står i motsetning til hverandre. En viktig del av det fonologiske systemet er fonotaksen, det vil si prinsippene for hvordan japanske fonemer kan kombineres med hverandre.63 Som andre språk har japansk sine spesifikke regler for hvordan stavelser kan bygges opp. Hovedtyngden av japanske stavelser består av en konsonant etterfulgt av en vokal. I skriftspråket (hiragana, katakana) fremstår disse som udelelige enheter, mens de fonologisk sett kan deles inn i to lyder. For eksempel består tegnet す (su) av konsonanten s og vokalen u, mens tegnet か er en kombinasjon av konsonanten k og vokalen a.64

Et fonem defineres som minste betydningsskillende enhet. Når lyder skal beskrives fonetisk, setter man ordet i klammer ([ ]), mens ved fonemisk transkripsjon bruker man skråstreker (/ /). 64

101

Naru hodo 1 Det japanske lydsystemet er relativt enkelt med sine fem vokaler, «a, i, u, e, o», og femten konsonanter, «p, b, t, d, k, g, m, n, s, z, r, y, w, h, N».65 I tillegg til de fem vokalene, som representerer egne stavelser, får man ved å kombinere den enkelte konsonant (bortsett fra N) med hver av de fem vokalene til sammen 70 stavelser. I tillegg kommer N, som regnes som en egen stavelse, og 33 stavelser som er kombinasjoner av konsonant, halvvokalen y og en av vokalene a, u eller o (for eksempel kya, pyu, gyo). 66 Hver av stavelsene er representert med egne skriftsymboler i de to kanasystemene hiragana og katakana (for detaljer, se avsnittet om japansk skrift). En japansk stavelse dannes på én av tre følgende måter: 1) vokal 2) konsonant + vokal 3) konsonanten N Vi skal også regne symbolet Q som en stavelse. Q står for en lyd som endrer kvalitet avhengig av de fonetiske omgivelsene den forekommer i. I praksis er den posisjonert foran obstruentene /p/, /t/, /k/, og /s/, og representerer en forlengelse av disse.67 Eksempler: にっき

日記 (nikki) /niQki/ > [nik:i] dagbok はっしゃ

発車 (hassha) /haQsya/ > [ha∫:a] avgang ばった

飛蝗 (batta) /baQta/> [bat: a] gresshoppe は

葉っぱ (happa) /haQpa/> [hap: a] blad Q forekommer ikke foran vokaler og nasale konsonanter.68 I skrift er den representert ved en liten tsu (っ eller ッ). 65 Dette tallet er ikke absolutt, fordi ulike analysemetoder kan medføre andre (men ikke særlig avvikende) tall. 66 Det refereres her ikke til den norske vokalen y, men til den japanske halvvokalen y som inngår i stavelsene ya, yu og yo. Denne halvvokalen, som altså ikke er stavelsesbærende, men har konsonantens posisjon i stavelsen, beskrives fonetisk som [j]. Den uttales samtidig med den initiale konsonanten, som dermed palataliseres og etterfølges av en vokal. Fonetisk beskrives stavelsene kya, kyu og kyo som [kja kjɯ kjo ]. 67 Obstruent er en fellesbetegnelse for konsonantlyd som blir til ved å lukke for luftstrømmen slik at lufttrykket i munnhulen øker. Obstruenter kan deles inn i plosiver, affrikater og frikativer. Mens /p/, /t/ og /k/ er ustemte plosiver, er /s/ ustemt frikativ. 68 Ikke alle lingvister bruker symbolet Q i sine analyser.

102

Kapittel 2

2.1 Japansk er et mora-språk Ber du en norskspråklig person om å fortelle hvor mange deler navnet Anton består av, vil du mest sannsynlig få to til svar (An-ton). Det kommer av at det norske stavelsesbegrepet er innarbeidet i folks bevissthet fra barneskolen av. Om du så stiller en japanskspråklig person det samme spørsmålet, vil du sannsynligvis få fire til svar (A-n-to-n). Det fører oss til et sentralt trekk ved japansk fonologi. Som basis for det japanske lydsystemet ligger nemlig begrepet mora, og ikke stavelse. Det er vanlig å se på mora som en tidsenhet, som den tiden det tar å uttale en stavelse. Siden alle stavelser i japansk utgjør rytmiske slag som har like lang varighet når de uttales, regnes japansk for å være et typisk mora-språk. I eksemplene som følger, er mora-grensen markert med en prikk (.), mens antall moraer er angitt i parentes etter ordet. お

ばか

尾(o) /o/ (1) hale 馬鹿 (baka) /ba.ka/(2) tulling がっき

楽器 (gakki) /ga.Q.ki/ (3) instrument さか

盛ん (sakan) /sa.ka.n/ (3) blomstrende ねんきん

年金 (nenkin) /ne.n.ki.n/ (4) pensjon ぎゃっこう

逆光 (gyakkoo) /gya.Q.ko.o/ (4) motlys ぎゅうにゅう

牛乳 (gyuunyuu) /gyu.u.nyu.u/ (4) melk Det tar altså like lang tid å uttale de enkelte moraene (enten det er en sa, n eller Q). Dersom du slår hånden mot låret, klapper hendene sammen eller lignende mens du uttaler hver mora, vil du kjenne at det gir en jevn rytme – som om den skulle være styrt av en metronom.69 Denne jevne, metronomiske rytmen er typisk for japansk uttale. Den kommer spesielt godt frem når man synger eller resiterer dikt. Selv for et norsk øre, som er vant til å dele ord inn i stavelser, er det ingen stor operasjon å venne seg til mora-systemet. De fleste vil enkelt kunne «takle» begge systemene og oppfatte at ord som baka, gakki og gyuunyuu består av to stavelser hver, samtidig som de kan sies å bestå av henholdsvis to, tre og fire moraer.70 En mora kan være realisert på én av fem måter: 69

En metronom er et apparat som angir tempoet et musikkstykke skal spilles i. Riktignok skal det litt trening til for å «godta» at /n/ i ord som /sa.ka.n/ og /o/ og /u/ som forlenger av vokal i ord som /gya.k.ko.o/ og /gyu.u.nyu.u/ skal skilles ut som egne moraer. Når det likevel er slik, er nok grunnen at de nevnte elementene oppfattes som egne «slag» med lik varighet. Samtidig spiller også skriftspråket inn, siden elementene skrives med separate kanasymboler. 70

103

Naru hodo 1 1) 2) 3) 4) 5)

vokal konsonant + vokal konsonanten N konsonant + halvvokal + vokal Q はく

Det japanske ordet for mora er for øvrig 拍 (haku).

2.2 Trykkaksent og toneaksent Fra norsk er vi vant med at enkelte stavelser i ord får trykk, slik at de står spesielt frem (får prominens) i en lydrekke. Andre stavelser kan ha bitrykk eller være trykkløse. Samtidig er stavelser med hovedtrykk utgangspunktet for de to tonelagene vi har i norsk. I ordet gnager har den første stavelsen (gna) trykk, mens ordets betydning bestemmes av tonelaget i ordet. Tonelag 1 vil gi ordet ¹gnager, som i «musen gnager», mens tonelag 2 vil gi ordet ²gnager, som i «musen er en gnager». Norsk er altså et språk som har både trykkaksent og toneaksent. I japansk forholder det seg annerledes. Japansk har ikke trykkaksent, men toneaksent. Det vil si at det er variasjoner i tone som bestemmer hvilken mora som får prominens (eller blir aksentuert). En mora som ikke har høytone (H), har lavtone (L). Etter en mora som har prominens, faller tonen og blir dermed lav (L).71 Moraer som kommer foran moraen som har prominens, får også høytone. Imidlertid er det ikke mulig å forutsi hvilken mora som skal ha prominens i et ord, så det må læres for hvert enkelt ord. Har man først lært dette, er det mulig å si hvordan tonemønstret vil bli i et gitt ord. Slike tonelagsmønstre varierer med dialekter, for eksempel har Tokyo-dialekt og Osaka-dialekt nærmest omvendte mønstre.72 Her skal vi holde oss til Tokyo-dialekt, til tross for at det selvsagt ikke er slik at alle utlendinger som drar til Japan, utsettes for denne dialekten. 73 En vesentlig regel er at første og andre mora aldri får samme tone. Videre er det en regel som sier at første mora alltid er lav, dersom den ikke er aksentuert. Dermed fremkommer forskjellige tonemønstre, noe som er vist i eksemplene som følger. For enkelthets skyld skrives ordene med latinske bokstaver. Mora-grensene er markert med en prikk, mens moraen som er aksentuert, er markert med *.

Det er aldri mer enn én aksentuert mora, det vil si ett fall, i et ord. Slike fenomener har vi også i norsk. For eksempel er vestnorske og østnorske tonelagsmønstre til en viss grad omvendte. Nettopp slike forskjeller er med på å gi dialektene sin karakteristiske klang. 73 Selv om det ikke fins et formelt vedtatt japansk standardspråk, er det likevel et faktum at Tokyodialekt i praksis fungerer som et slikt standardspråk. For eksempel bruker nyhetsopplesere i statskanalen NHK denne dialekten. 72

104

Kapittel 2 *

i.ma ( nå ) H − L ka.wa ( elv ) L − H a.tsu .i ( varm ) L − H − L o.to.ko ( mann ) L − H − H

Det er selvsagt ikke helt enkelt å danne seg et lydmessig inntrykk ut fra en beskrivelse. For en norsktalende vil høytone (H) rent auditivt kunne sammenlignes med vår trykkaksent.74 I ordet ima ser vi at første mora er aksentuert (H). Det indikerer at herfra faller tonen, slik at neste mora får lavtone (L). I kawa er derimot andre mora aksentuert. Det skulle tilsi at også den forangående moraen får høytone (H), men regelen om at første mora alltid har lavtone (L) hvis den ikke er aksentuert, gjør at det ikke blir slik. Dermed blir tonemønstret i kawa L-H. I ordet atsui er andre mora aksentuert (H). Det forteller oss at den etterfølgende moraen skal ha lavtone (L), siden tonen faller etter aksentuert mora. Samtidig vet vi at første mora skal ha lavtone, siden den ikke er aksentuert. Mønstret i ordet blir dermed L-H-L. I ordet otoko ser vi at tredje og siste mora er aksentuert. De forangående moraene skulle derfor begge hatt høytone (H), men igjen gjør regelen om at første mora alltid har lavtone (L) hvis den ikke er aksentuert, at det ikke blir slik. Mønstret blir dermed L-H-H.75 I tillegg til mønstrene over fins det en rekke ord som ikke har aksentuerte moraer, det vil si at det ikke er fallende tone noen steder i ordet. Dermed får hele ordet høytone (H) – med unntak av første mora, som ut fra regelen vi har nevnt flere ganger over, skal være lav (L).76 Eksempel: ka.ta.chi (form) L-H-H Som du ser, blir mønstret på overflaten identisk med mønstret for ord som otoko, som altså til forskjell fra katachi har en aksentuert mora.77 Det er gitt ut en rekke bøker som beskriver tonemønstret i ulike japanske ord. Det er imidlertid ikke sikkert at bøkene er til noen stor hjelp for utlendinger som vil 74 75

Husk at trykk i norsk er mer enn økt amplitude (lydtrykk); det kan også manifesteres i form av tone. På japansk blir mønstrene i eksemplene våre oppsummert i tre kategorier. Ord som ima, hvor alle あたまだかがた

moraene unntatt den første er lav, kalles 頭高型 (atamadakagata = begynnelsen er høy). Ord som おだかがた

otoko og kawa, hvor alle moraene unntatt den første er høy, hører til kategorien 尾高型 (odakagata = slutten er høy). Videre regnes ord som atsui, hvor første mora er lav og etterfølgende moraer frem til なかだかがた

tonen faller, er høye, til kategorien 中高型 (nakadakagata = midten er høy). へいばんがた

Denne kategorien kalles på japansk 平板型 (heibangata = flatt mønster). 77 Om vi plasserer subjektspartikkelen ga etter disse ordene, vil denne bli L etter otoko, mens den vil bli H etter katachi (otoko ga = L-H-H-L, katachi ga = L-H-H-H). Dette viser at likheten er på overflaten.

105

Naru hodo 1 lære seg japansk. Faktum er jo at ord sjelden uttales separat, men at de inngår i en kontekst. Nettopp konteksten kan føre til at isolerte tonemønstre endres, og til at man kan bestemme et gitt ords betydning selv om det skulle være uttalt med feil tone.78 Det verserer mange historier om japanere fra en del av Japan som misforstår andre japanere fra andre deler av Japan på grunn av ikke-korresponderende tonemønstre. Hvorvidt disse historiene er sanne, vites ikke, men at utlendinger rett som det er tråkker i salaten og blir misforstått av samme grunn, er dokumentert. Det er jo slik at det fins ord i japansk hvor lydrekken er identisk (vi kan se forskjellen om ordet skrives med kanji), men hvor tonemønstret i ordet er det som avgjør hva ordet betyr. Nedenfor ser vi noen slike ordpar: はな

はな

あめ

花 (hana = blomst) 鼻 (hana = nese) 雨 (ame = regn) 飴 (ame = sukkertøy) かめ

かめ

はい

亀 (kame = skilpadde) 甕 (kame = krukke) はい (hai = ja) 灰 (hai = aske) De neste eksemplene er noe mer kompliserte: はし

はし

箸 (hashi = spisepinner) 橋 (hashi = bro) 端 (hashi = kant) はし

はし

Det ser ut som om 橋 (hashi = bro) og 端 (hashi = kant) er identiske, og følgelig umulige å differensiere i uttale.79 Imidlertid kommer det frem en forskjell om man はし

lar ordet etterfølges av en mora, for eksempel subjektspartikkel (橋が hashi ga→ はし

L-H-L, 端が hashi ga → L-H-H). Det samme forholdet har vi i et annet mye brukt eksempel: かき

かき

牡蠣 (kaki = østers) 垣 (kaki = gjerde) 柿 (kaki = navn på en frukt) Til sist tar vi med at det fins mange eksempler på ord som består av de samme segmentene og har samme toneaksent, men hvor betydningen er ulik. Med andre ord er det ikke alltid at toneaksenten skaper et betydningsskille.

Det fins imidlertid japanske dialekter uten aksentmotsetninger, for eksempel i sydlige deler av Kyuushu. はし

Det ser slik ut fordi begge ordene vil ha mønstret L-H. Til tross for at 端 (hashi = kant) er uaksentuert, vil første mora bli lav (L), av grunner vi har nevnt i hovedteksten.

106

Kapittel 2 Eksempler: かわ

かわ

革 (kawa = lær) 川 (kawa = elv) 皮 (kawa = skinn) 側 (kawa = side)

2.3 Konsekvenser for uttale av japansk Ved innlæring av fremmedspråk er faren for tverrspråklig innflytelse alltid til stede. Tverrspråklig innflytelse vil si at man ubevisst «lener seg på» morsmålet sitt og overfører trekk fra dette til fremmedspråket. Relatert til uttale av japansk er det et faktum at ulike innlæreres morsmål kan gjenkjennes ved å lytte til japansken deres. Selv kinesiske og koreanske studenter – som er kjent for å nå et generelt høyt nivå i japansk språk – har sine uttalemessige særegenheter, som skiller dem fra innfødte japanske språkbrukere. Uansett hvor «flytende» man ellers snakker språket, er altså uttalen noe som enkelt avslører at man ikke har japansk som morsmål. 80 Det relativt enkle japanske lydsystemet, som vi har beskrevet over, er altså ikke så enkelt likevel. I det følgende skal vi se på en del trekk fra japansk fonologi, og vi skal prøve å gi noen råd for å unngå de største uttalemessige fallgruvene i japansk. 2.3.1 Toneaksent I forlengelsen av det siste avsnittet starter vi med japansk toneaksent. Før vi presenterer rådene, som nærmest gir seg selv, vil vi understreke hvor viktig det er å være bevisst på å unngå å legge overdrevent trykk (kraft) på moraer. Norske trykkregler passer ikke til japansk uttale! Videre er det vesentlig at du er klar over at det fins tonelagsforskjeller i japansk, noe det ikke alltid er like enkelt å få med seg i begynnelsen. Selv om tonelagene ikke er like fremtredende i japansk som de kinesiske tonene er i kinesisk, vil feil tonelag kunne føre til uforstående blikk, og dessuten at kommunikasjonen vanskeliggjøres eller budskapet ikke når frem.81 Det fins mang en «unnskyldning» for ikke å bruke tid på å studere tonelagene. I mange lærebøker er punktet viet lite oppmerksomhet – om det i det hele tatt er med – noe som kan gi inntrykk av at tonelagsforskjeller ikke er et særlig viktig område. Dessuten er det lett å slå seg til ro med at det meste vil bli forstått ut fra kontekst, selv om man skulle uttale et ord med feil tonelag. Vi anbefaler på det sterkeste at du ikke undervurderer hvor viktig det er å kunne skjelne tonelagene fra hverandre. 80

Nå er det ikke nødvendigvis et mål å bli tatt for å være japaner (for de fleste av oss vil det uansett være umulig på grunn av utseendet), men det er selvsagt alltid et mål å ha så autentisk japansk uttale som mulig. 81 I standard kinesisk er det vanlig at hver stavelse ledsages av én av fire mulige toneganger. Hver kombinasjon av stavelse og tone har ulik betydning.

107

Naru hodo 1 Å lytte til dine japansklæreres uttale samtidig som du hyppig lytter til japanske ord, uttrykk og setninger uttalt av japanere gir god trening – også i å venne deg til hva du skal lytte etter.82 2.3.2 Mora Det er viktig at du på et så tidlig stadium som mulig utvikler «mora-bevissthet». Det er svært lett å ubevisst dra med seg norske stavelsesregler over i japansk, og japanske ord uttalt «på norsk» kan derfor ofte være uforståelige i et japansk øre. Nedenfor følger noen områder som erfaringsmessig volder problemer. 1. Konsonanten N. Det er viktig å huske at denne konsonanten utgjør én mora, det vil si at den skal uttales like lenge som andre moraer. For et norsk øre virker det noe underlig å skille ut denne konsonanten som en egen, selvstendig enhet. Trening i å uttale ord som inneholder N i forskjellige posisjoner, er derfor viktig. I eksemplene som følger, er moragrensen angitt med en prikk (.). Eksempler: みかん

しんぶん

蜜柑 /mi.ka.N/ (mikan; liten appelsin)

新聞 /shi.N.bu.N/ (avis)

かんな

さんま

鉋 /ka.N.na/ (høvel)

秋刀魚 /sa.N.ma/ (navn på fisk)

2. Stavelsen Q. Som nevnt er denne stavelsen en abstrahert form for lyd, og ikke en lyd i seg selv. Den endrer artikulasjon etter omgivelsene, og gjør den etterfølgende konsonanten dobbel/lang. Uttalemessig foregår det slik at konsonanten som skal dobles/forlenges, uttales og holdes en ekstra moras varighet. Et ord som blir uttalt med enkel konsonant i stedet for dobbel konsonant, og vice versa, vil kunne føre til store misforståelser (men muligens også til morsomme situasjoner).83 Eksempler: さか

さっか

坂 /sa.ka/ (bakke)

作家 /sa.Q.ka/ (forfatter)

き

来て /ki.te/ (kom) かた

肩 /ka.ta/ (skulder)

きって

切手 /ki.Q.te/ (frimerke) か

買った /ka.Q.ta/ (kjøpte)

しょく

職 /sho.ku/ (arbeid)

ショック /sho.Q.ku/ (sjokk)

Selv om ikke alle utsettes for Tokyo-dialekt, er det sannsynlig at lyttemateriale inneholder denne dialekten. 83 Dette gjelder selvsagt like mye for norsk som for japansk. Bare tenk på ord som haken og hakken, fine og finne, og så videre.

108

Kapittel 2 3. Korte og lange vokaler. På samme måte som med konsonantene vil lang vokal i stedet for kort, og vice versa, kunne føre til store misforståelser. Det er viktig å få med seg at en vokal forlenges ved at én mora i form av en av vokalene legges til. Det betyr at vokalen som skal dobles/forlenges, ikke bare «holdes» én moras lengde, slik at resultatet blir som et langt slag, men at sekvensen består av to like lange moraer. Ofte refererte eksempler på hvor galt ting kan gå om man ikke er nøyaktig med vokalenes lengde, er おじいさん /o.ji.i.sa.N/ (gammel mann, bestefar) og おじさん /o.ji.sa.N/ (mann, onkel), おばあさん /o.ba.a.sa.N/ (gammel dame, bestemor) og おばさん /o.ba.sa.N/ (dame, tante). Andre eksempler: しゅうじん

囚人 /shu.u.ji.N/ (fange)

しゅじん

主人 /shu.ji.N/ (ektemann)

くろ

くろう

黒 /ku.ro/ (svart)

苦労 (ku.ro.o/ (slit, strev)

で

出た /de.ta/ (gikk ut)

データ /de.e.ta/ (data)

りょこう

りょうこ

旅行 /ryo.ko.o/ (reise)

良子 /ryo.o.ko/ (Ryooko, jentenavn)

4. Palataliserte lyder. 84 Merk deg at palataliserte lyder (kombinasjoner av stavelser som ender på [i], fulgt av [ya], [yu] eller [yo]) utgjør én mora. Det er viktig (men vanskelig) å kunne skille uttalemessig mellom ord som inneholder slike moraer, og ord hvor ya, yu eller yo inngår som egne moraer. Eksempler: きゃく

客 /kya.ku/ (gjest) しょく

職 /sho.ku/ (arbeid)

きやく

規約 /ki.ya.ku/(regel) しよく

私欲 /shi.yo.ku/ (egeninteresse)

きょう

きよう

今日 /kyo.o/(i dag)

器用 /ki.yo.o/ (fingernem)

しょうにん

証人 /sho.o.ni.N/(vitne) ひょう

表 /hyo.o/ (tabell)

しようにん

使用人 /shi.yo.o.ni.N/ (tjener) ひよう

費用 /hi.yo.o/ (utgifter)

Enda mer utfordrende blir det om vi trekker inn ord som ytterligere øker muligheten for å trå feil.

84 Dette er en forenkling av de fonetiske fakta, ettersom det i noen tilfeller (bya, pya) dreier seg om palatal koartikulasjon snarere enn om palatalisering. Videre er sha, shu og sho betegnet som alveolarpalatale frikativer.

109

Naru hodo 1 Eksempler: きょく

曲 /kyo.ku/ (melodi) きよく

清く /ki.yo.ku/ (rent)

こんやく

婚約 /ko.N.ya.ku/ (forlovelse) こんにゃく

蒟蒻 /ko.N.nya.ku/ (matnavn)

きおく

記憶 /ki.o.ku/ (hukommelse)

コニャック /ko.nya.Q.ku/ (konjakk)

2.3.3 Uttale av konsonanten N Konsonanten N defineres som en syllabisk nasallyd85. Den omtales ofte som en kameleonlyd, fordi den realiseres på forskjellige måter avhengig av lydlige omgivelser. Mer konkret betyr det at uttalen farges av artikulasjonsstedet for den etterfølgende konsonantlyden. 1. Når N etterfølges av en bilabial konsonantlyd ([p], [b], [m]), uttales den som bilabial nasal [m]. Eksempler: さんぷん

三分 /saNpuN/ [sampun] (tre minutter) さんば

三羽 /saNba/ [samba] (tre fugler) とんま

頓馬 /toNma/ [tɔm:a] (tulling) 2. Når N etterfølges av en velar konsonantlyd ([k], [g]), uttales den som velar nasal [ŋ]. Eksempler: ばんごう

番号 /baNgoo/ [baŋgɔ:] (nummer) ぎんこう

銀行 /giNkoo/ [giŋkɔ:] (bank) 3. Når N etterfølges av en alveolar konsonantlyd (eksempelvis [n], [t], [d] eller [s]), uttales den som alveolar nasal [n]. Eksempler: ざんねん

残念 /zaNneN/ [zan:en] (leit) サンタ /saNta/ [santa] (julenissen)

85 Også i norsk kan nasaler for øvrig være syllabiske, for eksempel i /gutten/ ([gutn]) og /hatten/ ([hatn]).

110

Kapittel 2 よ

呼んだ/yoNda/ [jɔnda] (leste) はんせい

反省 /haNsei/ [hanse:] (selvkritikk) 4. Vokaler foran N uttales som nasalisert vokal. Eksempler: さんばん

三番 /saNbaN/ [sambã:] (nummer tre) せいさん

生産 /seesaN/ [se:sã:] Til slutt tar vi med at det kan være både dialektale og individuelle forskjeller med hensyn til uttalen av stavelsene ga, gi, gu, ge og go inni et ord. Eksempler: かがく

科学 /kagaku/ [kagaku] eller [kaŋaku] (vitenskap) かぎ

鍵 /kagi/ [kagi] eller [kaŋi] (nøkkel) どうぐ

道具 /doogu/ [dɔ:gu] eller [dɔ: ŋu] (redskap) Slike ord kan altså uttales på én av to måter. Sagt på en annen måte er det fri variasjon av [g] og [ŋ] mellom vokaler. Grunnen til at vi nevner fenomenet her, er at noen muligens vil tolke [ŋ] til å være en allofon av /N/. Faktum er at [ŋ] i eksemplene over er en allofon av /g/. 86

2.4 Andre forhold som er vesentlig for autentisk japansk uttale 2.4.1 Uttale av fonemet /h/ Fonemet /h/ blir realisert fonetisk på flere måter, avhengig av de lydlige omgivelsene. 1. Foran frontvokalen i realiseres /h/ som [ç ]. Eksempler: ひらがな

平仮名 /hiragana/ [çiragana] (hiraganategn) ひと

人 /hito/ [çitɔ] (person) コーヒー /koohii/ [kɔ:çi:] (kaffe) 86

Allofoner er uttalemessige varianter av samme fonem.

111

Naru hodo 1 2. Foran den høye bakre vokalen u realiseres /h/ som [φ]. Eksempler: さいふ

財布 /saifu/ [saiφu] (lommebok) ふか

深い /fukai/ [φukai] (dyp) とうふ

豆腐 /toofu/ [tɔ:φu] (soyapudding) 3. I alle andre omgivelser realiseres /h/ som [h]. Eksempler: へいさ

閉鎖 /heisa/ [he:sa] (lukke, stengsel) いほう

違法 /ihoo/ [ihɔ:] (ulovlig) はいいろ

灰色 /haiiro/ [haiirɔ:] (gråfarge) 2.4.2 Uttale av fonemet /r/ Japanernes generelle vansker med å skille uttalemessig mellom [r] og [l] i engelsk, er blitt gjort til gjenstand for en rekke morsomheter. Men når vi får forklart at det ikke er noe fonologisk skille mellom /r/ og /l/ i japansk, skjønner vi at det lett kan oppstå uttalemessige problemer – ikke bare for en japaner som vil ordlegge seg på engelsk, men også for engelskspråklige som ønsker å snakke japansk. En japansk rlyd, som altså noen ganger blir uttalt [l]-lignende og andre ganger [r]-lignende, beskrives fonetisk som en alveolar flapp. Den gjengis med det fonetiske tegnet [ɾ].87 Lyden frembringes ved at man lar tungen slå ett slag mot tannkammen. Om man skulle legge litt for mye kraft i slaget, vil det imidlertid høres ut som en rulle-r. For en student med norsk som morsmål, kan uttalen av japansk r-lyd i begynnelsen volde litt problemer. Men ved å fokusere litt på problemet gjennom å lytte og gjøre uttaleøvinger, vil du raskt bli i stand til å både kjenne igjen lyden og selv kunne uttale den perfekt. 2.4.3 Aspirasjon Når man på norsk uttaler et ord som har ustemt (stemmeløs) plosiv ([p], [t] eller [k]) i begynnelsen, uttales disse lydene med aspirasjon. Aspirasjon vil si at det følger med et hørbart pust før eller etter lukkefasen til de ustemte plosivene.88 Om du holder et papir foran munnen mens du uttaler ord som tak, på og kom på norsk, vil

87 88

Lyden går også under andre navn. På norsk snakker vi for eksempel om ettslags-r eller flikk. Uttalen av en plosiv består av tre faser: lukkefasen, stengningsfasen og åpningsfasen.

112

Kapittel 2 du se at papiret beveger seg. Fonetisk gjengis aspirasjon med en liten h bak tegnet for den aktuelle plosiven (tak [thak], på [phɔ], kom [khɔm]). Det er viktig å vite at de samme plosivene er uaspirerte i japansk.89 Om en たら

japaner uttaler ord som パン /paN/ [pã:] (brød), ここ /koko/ [ kɔkɔ] (her) og 鱈 /tara/ [taɾa]) (torsk) mens vedkommende holder et papir foran munnen, vil papiret altså ikke bevege seg – eller i hvert fall svært lite. For å få en så autentisk japansk uttale som mulig er et av rådene altså å unngå å uttale stavelser som inneholder de ustemte plosivene [p], [t] og [k] med for mye aspirasjon. 2.4.4 Avstemming av vokaler Vokaler er per definisjon stemte lyder, det vil si at stemmebåndene vibrerer mens vokalene uttales. I japansk har man imidlertid et fenomen der bestemte vokaler i bestemte posisjoner blir uttalt uten at stemmebåndene vibrerer. Når det skjer, blir vokalene knapt hørbare.90 Dette fenomenet kan vi på norsk kalle for avstemming (på engelsk bruker man ordet devoicing). Vokalene som er mest utsatt for avstemming i japansk, er i og u.91 En posisjon mellom ustemte konsonanter er utslagsgivende, som vi skal se i eksempler nedenfor. En liten sirkel under vokalen angir at den er avstemt. くつ

くさ

靴 /kutsu/ [ku̥ tsu] (sko)

臭い /kusai/ [ku̥ sai] (illeluktende)

きた

あつ

北 /kita/ [ki̥ ta] (nord)

暑い /atsuku/ [atsu̥ ku] (varm)

ひかく

たくさん

比較 /hikaku/ [çi̥ kaku] (sammenligning)

沢山 /takusaN/ [taku̥ sã:] (mye)

Vi ser at eksemplene stemmer med det vi har vært inne på over: De aktuelle vokalene blir gjort ustemte når det er ustemt konsonant foran og etter. I eksemplene som følger, forholder det seg annerledes. きげん

しだい

機嫌 /kigeN/ [kigẽ:] (humør)

次第 /shidai/ [ʃidai] (gradvis)

Studerer du disse ordene nærmere, ser du at i i /kigeN/ og /shidai/ står mellom ustemte og stemte konsonanter. Følgelig oppfylles ikke kravene til avstemming. 89

De kan ha (svært) svak aspirasjon. Lyden er ikke hørbar, men vi kan likevel ane den fordi munnstillingen holdes én moras lengde. Det er omtrent som om du skulle hviske den «manglende» vokalen til deg selv. 91 Fenomenet er også registrert i forbindelse med andre vokaler, men her skal vi bare ta for oss i og u. 90

113

Naru hodo 1 Vokalene i og u blir avstemte også når de kommer i slutten av et ord – vel å merke når de etterfølger ustemt konsonant. Det er grunnen til at u i final posisjon har en tendens til å forsvinne, typisk i kopula og i såkalte masu-former av verb ([desu̥ ], [masu̥ ]).92 Til sist vil vi påpeke at det ikke er slik at fenomenet avstemming er like utbredt over hele Japan. Eksemplene vi har brukt her, har alle utgangspunkt i Tokyodialekt. I andre områder, som i Osaka- og Kyoto-området, er fenomenet mindre vanlig. Videre hevdes det at det er et feminint trekk å unnlate å avstemme vokaler og i stedet uttale vokalen tydelig. Spesielt gjelder det u i final posisjon – som i masu-former av verb (あります [aɾimasu] og います [imasu]). 2.4.5. Vokalkvaliteter Uten at vi skal gå altfor detaljert inn på problemstillingen, skal vi slå fast at de japanske vokalene, «a, i, u, e, o», ikke korresponderer fullstendig med de norske med hensyn til uttale. Nedenfor tar vi bare med de vesentligste forskjellene, og her gjelder det å være påpasselig så du ikke overfører de norske vokalkvalitetene til japansk. 1. Vokalen o uttales nærmest som en norsk å [ɔ], men med litt mindre lepperunding. Den er klassifisert som en midtre, bakre vokal. 2. Vokalen det kanskje gjelder å være mest påpasselig med, er u. På norsk uttales denne nemlig med lepperunding, mens den på japansk ikke har slik runding. Det fonetiske symbolet for en japansk u uten lepperunding er [ɯ]. Den er videre klassifisert som en høy, bakre vokal. 2.4.6 Forholdet translitterasjon–uttale Dersom du leser japansk romanisert tekst i ett av translitterasjonssystemene Kunreishiki eller Nipponshiki (se oversikten over kanategn på side 35), vil du finne ord いのち

som inneholder stavelsene ti tu eller si. For eksempel vil du kunne finne 命 gjenつぎ

けしき

gitt som inoti, 次 som tugi og 景色 som kesiki. Husk at uttalen av ti, tu og si er henholdsvis [tʃi], [tsɯ̈] og [ʃi]. Vi kan også si det slik at t foran vokalene i og u og s foran vokalen i medfører fonologiske endringer. Konkret gir dette seg utslag i at t foran i blir til chi ([tʃi]), t foran u blir til tsu ([tsɯ̈]), mens s foran i blir til shi ([ʃi]). 92

Når vi synger, uttaler vi vokalene som vanligvis avstemmes.

114

HARRY SOLVANG er

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1746-5

,!7II2E5-abhegf!

NARU HODO 1

Harry Solvang

NARU HODO Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte