Perspektiver paa barndommens historie by Fagbokforlaget

TORA KORSVOLD

Perspektiver på barndommens historie gir innsikt i ulike forhold om barn og barndom i vår nære historie. Å skrive om barndommens historie er både en kompleks, mangetydig og utfordrende oppgave. I dagens samfunn med store og raske endringer er et historisk perspektiv mer aktuelt enn noensinne. Nasjonale og globale utfordringer krever kunnskap, innsikt og refleksjon om hvordan barndommen endrer seg. Perspektiver på barndommens historie bidrar med innsikt som kan underbygge tolkninger av aktuelle samfunnsforhold, som velferdsordninger, barnehage og skole, barns rettigheter, forbruk og nye medier. Forfatteren legger vekt på at samfunnet har blitt mer kulturelt og sosialt sammensatt, og at det i dag rommer et stort mangfold, men også flere motsetninger og paradokser som følge av endringer som har funnet sted.

(dr.art. historie) er professor i førskolepedagogikk ved Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning og professor II ved Universitetet i Agder. Hun har publisert flere bøker om barn og barndom og om barnehagens historie, blant annet i boka Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk (2008). Hennes forrige utgivelse er boka Barn som moderne forbrukere (2015).

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1663-5

,!7II2E5-abggdf!

PE R S PE K TI V E R P Å BA R N D O M M E N S H I STO R I E

TORA KORSVOLD

PERSPEKTIVER PÅ BARNDOMMENS HISTORIE

TORA KORSVOLD

PERSPEKTIVER PÅ BARNDOMMENS HISTORIE

Copyright © 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved isbn: 978-82-450-1663-5 Boka er utgitt med støtte fra Fondet for dansk-norsk samarbeid Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Schrøder, Norsk Jernbanemuseums samling Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

FORORD

Perspektiver på barndommens historie inneholder flere aspekter av barns liv og barndommens mangfold, uten at det letes etter en fellesnevner. Boka legger vekt på endringer knyttet til at samfunnet har blitt mer kulturelt og sosialt sammensatt og rommer i dag et stort, mangfold, men også flere motsetninger og paradokser som følge av endringer som har funnet sted. Jeg vil rette en stor takk til forlagets anonyme fagfelle for svært verdifulle og konstruktive kommentarer til manusutkastet. Samme takk går til Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim for tilrettelegging av tid til sammenhengende skriving, og til mine gode kollegaer for kunnskapsdeling og stor generøsitet. Jeg har hatt gleden av arbeidsstipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid, med opphold ved Schæffergården høsten 2014. I denne sammenhengen vil jeg takke mine danske kollegaer for verdifulle bidrag. Til slutt går takken også denne gangen til Fagbokforlaget, ved forlagsredaktør Jannike Sunde. Vårt mangeårige samarbeid gjør skriveprosessen og bokutgivelsen til en svært lærerik og meiningsfylt oppgave. Mange takk, Jannike! Trondheim, januar 2016 Tora Korsvold

INNHOLD

Introduksjon

Å VOKSE OPP I VÅR TID 11

Barn og barndom i velferdsstaten

Innholdet i boka

Ulike versjoner om barndom i velferdsstaten

Kapittel 1

PERSPEKTIVER PÅ BARNDOMMENS HISTORIE 15

Hva konstituerer den moderne barndom?

Barn som aktører i eget liv

18 22

26 27

30 33

Forestillinger om tidligere barndom Velferdsstaten som ramme Alder som kategori

Barn og barndommens historie henger sammen Barndom og generasjon

Barndommen og endringer i velferdsstaten

Kilder og litteratur til barn og barndommens historie Avslutning

Kapittel 2

BARNEDØDELIGHET, ENDRINGER OG DEMOGRAFI 35

Innledning

Spedbarnsdødelighetens omfang og bekjempelse

Døden i barndommen Mellom liv og død

Perspektiver på barndommens historie

Bruken av ammer

Bekjempelsen av spedbarnsdødeligheten

40 47

48 52 52

Foreldrenes reaksjoner

En dypere kulturell endring

Kjennetegn ved den demografiske strukturen Større fokus på enkeltbarnet Avslutning

Kapittel 3

SKOLEN TAR MER AV BARNS TID 55

Innledning

Barns arbeid i jordbruket

56 59

69 71

Barn og arbeid

Barns arbeid i skogen, på saga og på småbruket Skolens plass

Skolen: å løfte kunnskapsnivået Oppgraderinger for alle

Barns erfaringer fra grendeskoler i 1950- og 1960-årene Barns erfaringer fra skolesentraliseringen Avslutning

Kapittel 4

FRA NORMALITETSFORSTÅELSER OG MARGINALISERING AV BARN TIL DET NYDIAGNOSTISERTE BARNET 83

Innledning

Normalbarnet og normalitetsbilder

84 87

101

104

106

Skolen som markør

Kategorien evneveik – et eksempel De utsatte og sårbare Erfaringer Opprøret

Nye former for diagnostisering? Avslutning

Kapittel 5

FRA VERN TIL GLOBALE BARNERETTIGHETER 109

Innledning

110

Et nytt syn på barn

109 112

113

114

116 119 121

122 125

128

Filantropiens arbeid for å verne barn Staten får en mer aktiv rolle De castbergske barnelovene

Statens involvering og barns rettigheter Barns rettsvern

FNs barnekonvensjon av 1989

Barns rettigheter settes på prøve: asylbarn Barn på flukt Tvetydighet Avslutning

Kapittel 6

FORBRUKERBARN OG MEDIER: SKJERMEDE BARN BAK SKJERMEN? 131

Innledning

133

Forbruk og restriksjoner

131

133

136 137

143

144 146

148 151

Barn og forbruk

Seriebøker, blader og spill

Utstyr og utendørsaktiviteter Radio- og tv-minner

De voksnes bekymringer?

Forbruk og nye alderskategorier Barns forbrukskompetanse

Barn i et nytt medielandskap Avslutning

Kapittel 7

VELFERDSSTAT, BARNEHAGE OG FORELDRE 153

Innledning

155

1950- og 1960-årene: fravær av barnehagen

153

Universelle ordninger

Innhold

Perspektiver på barndommens historie

156

Husmødrenes epoke

161

1970-årene: den moderne barnehagebarndom

157

166

169 173

174

Husmorbarnehager

Den stille revolusjonen: delt foreldrepermisjon Fra familiemedlem til rettssubjekt Felles nordiske trekk Avslutning

Kapittel 8

DEN MANGFOLDIGE BARNDOMMEN 177

Innledning

180

Fare og bekymringer

177 181

183 185

187

188

189 191

199

Stabilitet og endring Barns rettigheter

Paradokser og motsigelser

Kompetente barn og voksne

Dagens barne- og foreldregenerasjon i mediebildet Globalisering Avslutning

Litteratur og referanser Stikkord

Introduksjon

Å VOKSE OPP I VÅR TID

Barn og barndom i velferdsstaten

I Norge verdsettes barndommen. Flere år på rad har FN kåret Norge som det beste landet å vokse opp i. Norge rangerer i dag, sammen med de andre nordiske landene, på topp når det gjelder barns velferd (UNICEF Office of Research 2013, Rapport 11). Levealder og levestandard har økt, og tidligere generasjoner hadde ikke den samme tilgangen til skolegang og høyere utdanning som dagens barnegenerasjon. I utformingen av velferdsordninger for barn og foreldre var og er tilgangen til velferd for alle viktig. Nye velferdstiltak har vært en konsekvens av større og mer omfattende politiske, kulturelle og sosiale prosesser, blant annet som følge av landets historie og politiske kultur. Norge har dessuten vært et forbilde for andre land, som ved innføring av barneombudsordningen og fedrekvoten og når det gjelder barns rettigheter mer generelt. Likevel tegner det seg i dag et sammensatt og motsetningsfylt bilde. Forskjeller mellom barn og mellom barns velferd er økende. Ifølge den samme UNICF-rapporten (ibid.) var det 70 000 barn som levde under fattigdomsgrensen, og barnefattigdommen har økt, særlig i det siste tiåret. Undersøkelser viser et økende antall barn som mistrives i hverdagen. Over tid ytrer de unge seg dessuten gjennomgående mer negativt og skeptisk om seg selv, med mindre tillit til egen prestasjonsevne. De siste funnene bygger på undersøkelser som ble utført ved inngangen til 1990-årene, og senere gjentatt for hvert nytt årskull (Hartberg og Hegna 2014). Hvordan kan dette sammensatte og motsetningsfylte bildet om hvordan utviklingen har gått, forstås? Et stort spekter av tilnærminger peker seg ut, men bare noen få har fått plass i denne boka. I neste kapittel presenteres perspektiver og temaer nærmere, men allerede innledningsvis er det på sin plass

Perspektiver på barndommens historie

å antyde at det finnes ulike versjoner om barndom i velferdsstaten. I denne boka er det barndommens mangfold som trekkes fram, også i en periode som ofte forbindes med framgang, stabilitet og lykke, nemlig 1950- og 1960-årene.

Ulike versjoner om barndom i velferdsstaten

Det foreligger flere versjoner om barn og barndom i velferdsstatens epoke. Den optimistiske versjonen legger vekt på den demografiske utviklingen, hvor barn får leve opp, og hvor farlige sykdommer er jaget på dør. Dødens nærvær i barnefamilier er fjernet, og det er generelt bedre helse og velferd for alle. Barn har dessuten fått rettigheter som gir dem en annen form for beskyttelse enn tidligere. Selv om barn har fått flere rettigheter, betyr det ikke at alle barn er beskyttet, og at omsorgssvikt er utryddet. Den mer pessimistiske versjonen legger vekt på de psykologiske og sosiale forholdene, og peker på økningen i barn som har behov for hjelp for psykiske problemer, og at livsstilsrelaterte sykdommer har økt hos barn. En rekke nye diagnoser eksisterte ikke tidligere, og langt flere barn har behov for profesjonell hjelp, i det minste sammenlignet med velferdsstatens første fase. Om flere barn i dag har psykiske problemer, betyr det ikke at helseproblemer var fraværende før. I dag finnes det en rekke profesjoner som har som oppgave å ta hånd om barn. Profesjoner hører velferdsstaten til. Diagnostiseringene har blitt mer finmaskede, og medisinering åpner for nye og andre muligheter. Den mer pessimistiske versjonen stiller spørsmål ved hva slags rom som skapes for barns egeninitierte aktiviteter når hverdagene tilbringes i institusjoner. Barn går i barnehage eller er på skole og skolefritidsaktiviteter, og i denne sammenhengen blir gjerne fortellinger om barns oppvekst tidligere framstilt som en mer ideell barndom, med lek og egenaktivitet, uforstyrret av de voksne. Denne kontrasten mellom fortiden, preget av harmoni og lykke, og nåtiden, preget av disharmoni og problemer, er en historieforståelse som ganske enkelt er feilaktig. Den fører gjerne til en dragning mot bestemte forestillinger om fortiden, noe som tematiseres i kapittel 1. I dagens samfunn med store og ikke minst raske endringer er de historiske perspektivene sentrale. Nasjonale og globale utfordringer krever både kunnskap

og innsikt. Tolkningen av aktuelle samfunnsforhold som berører barns liv og barndom, trenger ikke minst nyanseringer for å unngå tabloide forestillinger og svart-hvitt-tenkning. Ett av målene med denne boka er å kaste nytt lys over fortidens mangfoldige barneliv, og gi kunnskap, økt forståelse og ny innsikt i barndommens endringer og mangfold. Boka kan være til nytte for de som tilhører framtidens profesjoner, og som legger noen av premissene for kommende barnegenerasjoner.

Innholdet i boka

Boka inneholder åtte kapitler som til sammen handler om noen av de sentrale arenaene barndommen har utspilt seg på i velferdsstatens epoke: familien, arbeid, skole og barnehage. Det dreier seg om de yngste barna, skolebarna og i mindre grad ungdommen. Grensene mellom alderskategoriene har variert mye gjennom tidene, og nye alderskategorier har kommet til nettopp i den perioden som er sentral her. Tenåringskategorien oppsto for eksempel i 1950-årene. Likevel får denne alderskategorien mindre plass i denne framstillingen, siden fokuset i første rekke blir på de mellomstore barna. Det var her til lands etter 1945 at selve velferdsprosjektet vokste fram, med perioden 1945 til 1970-årene som skilte seg markert ut fra perioden før og den som kom etter. Det er denne perioden som vektlegges mest i denne boka. Jeg trekker likevel noen linjer bakover og fram til i dag for å vise både kontinuitet og endringer. Boka handler om det som har vært felles for barn flest, men berører også de som falt utenfor det som ble oppfattet som en normalbarndom. For å øke leservennligheten henvises det til litteratur hvor en finner kildene til funn det vises til. I boka er begrepet barndom begrenset til slik barndommen har vært utformet innen vestlig kultur generelt og i den norske velferdsstatens spesielt. Det meste av den barndomshistoriske forskningen er foreløpig knyttet til utviklingen i den vestlige verden, men det foregår nå viktige endringer mot en mer global historieskrivning, også når det gjelder barndommens historie. Boka inneholder ingen uttømmende historiografisk framstilling av barndommens historie, det vil si gjennomgang av utviklingen innen dette etablererte forskningsfeltet. Den er som nevnt begrenset til noen utvalgte temaer og linjer.

Introduksjon: Å vokse opp i vår tid

Kapittel 1

PERSPEKTIVER PÅ BARNDOMMENS HISTORIE

Hva konstituerer den moderne barndom?

Hvordan definerer vi barn og barndom? Hva gjør et barn til et barn, og hvor har skillet gått mellom barn og voksen? Hva er barndom, bortsett fra å være en fase i menneskelivet? Og ikke minst: Hvilke kilder har vi til barn og barndommens historie? Slike spørsmål drøftes i dette innledningskapitlet. I løpet av det 20. århundret ble organiseringen av barndommen forskjøvet fra det private til det offentlige, i den betydning at staten fikk en større andel av og større ansvar for barndommen. Et annet trekk var forskyvningen i ansvar fra familie og slekt til velferdsstatens profesjoner, som lærerprofesjon og barnehagelærerprofesjon. Barndommen endret innhold og karakter som en konsekvens av store og omfattende samfunnsendringer. I denne forholdsvis korte historiske perioden, velferdsstaten, har det skjedd gjennomgripende sosiale, politiske og kulturelle endringer som har endret barns liv og barndommens innhold fundamentalt. Den røde tråden i boka er derfor å løfte fram noe av det som konstituerer innholdet i den moderne barndom, med hovedvekt på perioden 1945–1975. På slutten av 1800-tallet var det barns arbeid som konstituerte barndommen, men det industrielle barnearbeidet tok slutt ved inngangen til 1900-tallet. I bondesamfunnet, derimot, varte det ved. I velferdsstatens epoke ble barndommen først og fremst en skolebarndom. Barns organiserte fritidsaktiviteter har økt i omfang, og for de yngste barna har utviklingen også omfattet en barnehagebarndom. Endringer på arbeidsmarkedet, med flere kvinner som yrkesaktive, endringer i familien mot større mangfold, og framveksten av forbrukersamfunnet, med en hverdag som i dag er mer innvevd i en global økonomi enn før, er bare noen av flere faktorer som skaper nye forutsetninger.

Perspektiver på barndommens historie

Noen endringstrekk kan oppsummeres slik: • • • • •

utbygging av skolen, og institusjonalisering av barndommen og familieendringer utbygging av velferdsordninger for barn og foreldre, barnehager og utvidede foreldrepermisjoner framvekst av forbrukersamfunnet migrasjon og spredning av kulturelle ytringer ved hjelp av nye medier, hvor barn og unge ofte er de første som tar i bruk ny teknologi medborgerskap og barns nye rettigheter

Historikeren Ellen Schrumpf (2007:12) skriver at barndomsdiskurser tilfører barn og barndommen bestemte meninger, hvordan barn og barndom skal forstås. Disse diskursene, eller forståelsene av hva som er sannhet, får politisk mening og betydning. De påvirker hvordan utformingen av samfunnsskapte arenaer, som familien, barnehagen, skolen eller fritiden, blir. Arenaene hvor barndommen utspiller seg, blir skapt i tråd med de rådende forståelsene av hva barn skal være, men barna selv bidrar også aktivt til å gi dem mening. Vi skal senere stifte bekjentskap med flere av disse arenaene, både skolen og barnehagen, med barn som aktører. Hvilke erfaringer og opplevelser med skolen hadde voksne som barn, og hvordan fortelles det om dette i ettertid? Kapitlet inneholder ingen historiografisk framstilling av barndomshistorien, men jeg vil likevel presentere den franske barndomshistorikeren Philippe Ariès og den svenske pedagogen og forfatteren Ellen Key, som skrev boka om barnets århundre. De var skjellsettende i sin tid. Det er forsket mye på barn og barndom etter deres kjente bokutgivelser. Hvordan kan vi vite noe om barn og barndom i tidligere tider? Her har arbeidet til den franske historikeren Philippe Ariès (1914–1984) vært epokegjørende. I sin bok fra 1960, L’enfant et la vie familiale sous l’ancien régime, og med den engelske oversettelsen fra 1962, Centuries of Childhood, satte Ariès fram noen hypoteser om barndommens innhold. Disse hypotesene ble senere et fikseringspunkt for flere studier innen barndommens historie, men de ble til dels også tilbakevist.

Ifølge Ariès var barn i middelalderen ikke utskilt som befolkningsgruppe, slik de ble senere da skolen erstattet læretiden for opplæringen av barna. Med skolegangen ble barna gjenstand for en helt ny interesse, både for foreldrene og samfunnet. Barn ble oppfattet som barn på en annen måte fordi samfunnet hadde forandret seg. Ariès hevdet derfor at forestillingen om at det fantes en barndom, oppsto først ved overgangen til moderne tid. Før den tid, i middelalderen, blandet barna seg med de voksne. De var sammen med de voksne i lek og arbeid. Der en fant voksne, fant en også barn. Der voksne arbeidet, arbeidet også barn. Der de voksne moret seg, drev også barn med ablegøyer. Ut fra sine kilder sluttet Ariès at barndommen som en planlagt og utskilt fase hører moderne tid til, og at det i middelaldersamfunnet ikke var noe klart skille mellom barn og voksne. Senere forskning kom fram til langt mer nyanserte historiske framstillinger enn den franske historikeren. Philippe Airès har blitt kritisert også fordi han bygde deler av sine funn nokså ensidig på litteratur fra overklassen og nedtegnelser fra de adelige og kongelige. Barndommen som en utskilt og rasjonelt planlagt fase i barnets liv hører hjemme i moderne tid, men litteratur om både middelalderen og moderne tid tyder på at det fantes en barndom, om enn ikke like rasjonelt planlagt som den ble senere. I dag tas det til orde for å utforske barndommens historie fra et langt mer sammensatt utgangspunkt og med et bredere kildegrunnlag enn det Airès gjorde (Heywood 2010). Ved å trekke veksler på flere fag, ikke minst samfunnsfagene, og ved å åpne opp for et variert kildemateriale og mangefasetterte perspektiver, bidrar dette til flere nyanser. Å se kompleksiteten i barndomshistorien er målet. Den svenske forfatteren og pedagogen Ellen Key (1849–1926) lanserte i 1900 begrepet barnets århundre. Dette året ga hun ut den samfunnskritiske boka Barnets århundrade. Boka fikk stor betydning for drøftingen av barndomsforståelser i begynnelsen av det århundret vi nettopp har lagt bak oss. Barnet i barnets århundre skulle ifølge Key utvikle seg som et fritt individ, uten tvang og disiplin. Hun tok til orde for at barnet skulle trekkes tilbake til familien, og her skulle det beskyttes blant annet mot fysisk straff. Både samfunnet og familien skulle verne om og beskytte barnet. Hjemmet og familien skulle bli

Kapittel 1: Perspektiver på barndommens historie

Perspektiver på barndommens historie

kimen til det nye samfunnet. Samfunnet som helhet skulle dessuten preges av opplysning og humanitet. Det var muligens de sterke og klare budskapene som gjorde at boka fikk en slik utbredelse og resonans i samtiden. Det Ellen Key imidlertid ville med kampskriftet Barnets århundrade, var ikke bare opplysning og engasjement, men først og fremst endring. Barnet skulle tas på alvor, gis prioritet og få mulighet til utfolde seg på egne premisser. Nasjonens viktigste ressurs var barna, den viktigste ressursen for alle sivilisasjoner. Hennes problematisering av fenomenet barndom fikk betydning for utvikling av nye barndomsforståelser i velferdsstatens epoke.

Forestillinger om tidligere barndom

I introduksjonen av denne boka om å vokse opp i vår tid presenterte jeg ulike versjoner av velferdsstatens utvikling. Dem vil jeg nå utdype ved å trekke inn internasjonal litteratur. Målet er, som påpekt i introduksjonen, å bryte ned eller nyansere forestillinger om vår nære fortid. Her identifiserer de amerikanske historikerne Paula Fass og Michael Grossberg (2012) en økende bekymring i det amerikanske samfunnet for barn og barndom fra 1970-årene av, samtidig som de to forfatterne viser til en vestlig tendens til bekymring for barn generelt. Med bakgrunn i denne bekymringen, men ikke bare i den, investeres det i barn. Både på grunn av frykten for tiden vi lever i, og frykten for framtiden, bør barn skjermes. Over tid synes oppfatningen å være at barn trenger stadig mer beskyttelse. Hvordan kan det forstås? Tiårene etter siste verdenskrig var en markert og ekstraordinær periode i vestens historie, kjennetegnet blant annet av økonomisk vekst, men også av den kalde krigen, blokkdannelse og militær opprustning. Å studere barndom i denne perioden er sentralt, også for å forstå de komplekse endringene som har foregått i de to siste generasjonene (ibid.). Hva bidrar til den pessimistiske versjonen om velferdsstatens utvikling, til tross for vekst og framgang? Og hvordan kan vi forstå disse motsetningsfylte og sammensatte tolkningene? Det har skjedd fundamentale endringer i våre forestillinger om barndom, skriver forfatterne Fass og Grossberg videre. Det dreier seg om endringer i

familieliv og familiens praksiser, utbygging av velferdsordninger for barn og skole-, utdannings- og helsetiltak, som igjen har endret våre forestillinger. Det samme gjelder lovgivning som sikrer barns juridiske rettigheter, og som endrer våre forestillinger om både barn og barndom. Flere forfattere, også den amerikanske historikeren Steven Mintz (2004:1–5), er opptatt av hvilke forestillinger som eksisterer om barndommen i vår nære fortid. I boka Huck’s Raft. A history of American Childhood drøfter han utbredte forestillinger, det han betegner som fortellinger, eller gjerne myter, som har vært utbredt om den amerikanske barndommen i de siste tiårene. Noen av disse forestillingene er gjenkjennelig, også i nordisk sammenheng: Barndommen som en bekymringsfri fase. Ifølge den amerikanske historikeren Steven Mintz finnes det en forestilling om at det tidligere fantes en barndom

fylt av lek, spenning og eventyr, en sorgløs tid. Men barn og unge vokste opp alt

annet enn bekymringsløst, hevder han. Sykdom, problematiske familieforhold

og en tidlig start i arbeidslivet med stort ansvar var heller barndommens innhold. En eventuell bekymringsfri barne- og ungdomstid, uten det tidligere store voksenansvaret, tilhører først og fremst tiden etter 1945.

Hjemmet som en bastion for stabilitet i en omskiftelig verden. I amerikansk historie

har familiens ulike konstellasjoner og manglende stabilitet heller vært regelen enn unntaket. Ved inngangen til år 2000 vokste en tredjedel av amerikanske barn

i en kortere eller lengre periode av barndommen opp med bare én av foreldrene. I 1945 var andelen større. I dag er det derfor langt flere som vokser opp med begge foreldrene enn rett etter annen verdenskrig, hevder Mintz.

En universell barndom, lik for alle. Heller ikke dette er treffende. Barndommens

innhold har tvert imot vært varierende, med et innhold preget av mangfold, det vil si ulike samspillvarianter, som klasse, kjønn, etnisitet, religion eller funksjonsevne. Barndommen formes ut fra tid og rom, og som Mintz legger til: Å legge vekt på mangfold i utforskningen av barndommen er heller veien å gå.

Steven Mintz tilbakeviser derfor idylliseringen av 1950- og 1960-generasjonens barndom, og den nedadgående tendensen, selv om det kan være uklart for leseren hvem som står for denne antatte idylliseringen. Barnebefolkningen generelt ble både sunnere, friskere og mer velutdannet, selv om det

Kapittel 1: Perspektiver på barndommens historie

Perspektiver på barndommens historie

fortsatt eksisterte store forskjeller, ifølge Mintz. Ved inngangen til år 2000 var, ut fra de fleste målinger, barn og unge både friskere og sunnere enn babyboom-generasjonen født rett etter annen verdenskrig. Likevel mener etterkrigsgenerasjonen at de hadde bedre levevilkår da de selv vokste opp enn dagens barnegenerasjon (Mintz 2004:2). Hvordan kan denne forskjellen i oppfatninger forstås? Én forklaring kan, ifølge Mintz, søkes i bestemte historieoppfatninger. Hos voksengenerasjonen nevnt foran var den tidlige etterkrigsfasen referanserammen. Denne historiske fasen representerte heller brudd enn kontinuitet i den vestlige historien. Til forskjell fra tiden som før og tiden som fulgte, var fødselstallene høye, og mødrene tilbrakte igjen mesteparten av tiden sammen med barna i hjemmet, etter at de hadde gjort en omfattende innsats under annen verdenskrig. Denne fasen innebar mer stabilitet enn det som ellers forekommer i historien. Etterkrigstiden kom som et svar på både forholdene som gikk forut, mellomkrigstidens økonomiske kriser og den kalde krigen som fulgte. Den kalde krigens periode, konformitet og en tilsynelatende velfungerende livsstil formet forståelsen av innholdet i den amerikanske middelklassebarndommen, konstaterer den amerikanske historikeren, med en barndom bestående av idyll. Det kan diskuteres hvor relevant, utbredt og treffende Mintz’ framstilling er av det amerikanske samfunnet, og hvilken vekt som skal tillegges undersøkelser han viser til. Her kan det være vanskelig å generalisere. Videre kan det stilles spørsmål ved i hvilken grad framstillingen lar seg overføre til andre samfunn, for eksempel hvor relevant den er for nordiske forhold. Men poenget er at det som utelates i fortellingene om etterkrigsbarndommens idyll, er at barndommens gylne alder i 1950-årene hadde mange problematiske sider. Den kalde krigen er allerede nevnt, med opprustning mellom øst- og vestmaktene. Videre skapte den påståtte konformiteten trange vilkår for de som falt utenfor det som ble oppfattet som normalitet. Perioden fra slutten av 1960-årene skapte brudd, og innledet en ny fase i barndommens historie. Ble innholdet mer varierende og sammensatt? Lavere fødselskvoter, flere yrkesaktive mødre, barnehageopphold, lengre skolegang og høyere utdanning var noen av de viktige kjennetegnene. Sammenlignet med perioden før etterlot den muligens et inntrykk av tap av bestemte verdier og normer som en oppfattet at den tidligere familiebarndommen hadde.

TORA KORSVOLD

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1663-5

,!7II2E5-abggdf!

PE R S PE K TI V E R P Å BA R N D O M M E N S H I STO R I E

TORA KORSVOLD

PERSPEKTIVER PÅ BARNDOMMENS HISTORIE