Sensitive samtaler med barnehagebarn (9788245050707) by Fagbokforlaget

Det er også et eget kapittel om barns kognitive utvikling som retter seg mot språk- og hukommelsesutvikling. Slik kunnskap kan hjelpe oss til å tilpasse spørsmål og kommunikasjon med barnehagebarna vi er bekymret for. Boken vil gi god innsikt i hvordan barn kan beskyttes gjennom en støttende dialog i barnehagen.

ISBN 978-82-450-5070-7

med barnehagebarn

Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring Sensitive samtaler med barnehagebarn

Sensitive samtaler med barnehagebarn gir barnehageansatte de verktøyene de trenger for å snakke trygt og åpent med barn som kan være utsatt for vold, overgrep, ha foreldre i konflikt eller med rus- og psykiatriutfordringer, kjønnslemlestelse eller andre tilsvarende forhold. Gjennom konkrete eksempler og forskningsbaserte teknikker viser boken hvordan sensitive og ikke-ledende samtaler kan åpne dører til barns opplevelser uten å påvirke deres utsagn. Harald Dean gir praktisk veiledning i å stille de riktige spørsmålene og dokumentere samtaler på en korrekt måte.

Sensitive samtaler Harald Dean

Sensitive samtaler med barnehagebarn

Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring

Harald Dean

Innhold

Takk

Forord fra Øyvind Kvello 5 Kapittel 1

Introduksjon

Barnehagens rolle i saker med barn i risiko

Behov for samtalekompetanse i barnehagesektoren

Hvorfor skal barnehageansatte snakke med barn ved bekymring? Formål med boken

Hvorfor jeg som ikke-barnehagelærerutdannet skriver for barnehageansatte

Begrepsavklaringer og prioriteringer

Kapittel 2

Hva kjennetegner barn i risiko og skadelig barneomsorg? Fysisk vold

Psykisk vold

Latent vold

Å erfare vold mot andre familiemedlemmer Omsorgssvikt

Seksuelle overgrep

Kjønnslemlestelse

Høyt konfliktnivå i familien

Barn av rusmiddelmisbrukere

Psykiske vansker og lidelser hos foreldre Münchausen syndrom by proxy

Innhold

Kapittel 3

Er barnehagebarn kompetente informanter? Kognitiv utvikling

Hukommelsesutvikling

Vurdering av barnehagebarns pålitelighet Barn kan påvirkes!

Kapittel 4

Kommunikasjonsprinsipper som fremmer dialog Tydeliggjøre samtalens formål eller hensikt

Overordnet mål: Den frie og upåvirkede fortellingen Åpne og ikke-ledende spørsmål

Bruk enkle og speilende ord og korte spørsmål Kroppsspråk

Bekreftelser, gjentakelse og verbalisering Stillhet og pauser

Metakommunikasjon

Empatisk validering

Reparasjoner

Oppsummering

Kapittel 5

Kommunikasjon som er farlig eller hemmer dialog Kommunikasjonsstil som er farlig

Kommunikasjonsstil som hemmer

Kapittel 6

Profesjonelle holdninger og kvaliteter hos den ansatte Et åpent sinn

Nysgjerrighet og interesse Empati og forståelse Anerkjennelse

Å håndtere usikkerhet og tvil

Innhold

Kapittel 7

Veien videre etter samtalen(e) Dokumentasjon

Taushetsplikt, opplysningsplikt og avvergingsplikt Samtale med foreldre

Konsultasjon hos barneverntjenesten og andre fagmiljøer Avsluttende ord Litteraturliste

Forfatteromtale

Det finnes mye nasjonal og internasjonal forskning som vitenskapelig dokumenterer at noen barn blir misbrukt, ydmyket og grovt forsømt av sine nærmeste omsorgspersoner. Barn kan bli utsatt for relasjonelle belastninger som kanskje ikke tar livet av dem, men som i mange tilfeller frarøver dem «selve livet». Slike belastninger foregår på tvers av alle samfunnslag – ikke bare i trangbodde blokkleiligheter, men også i villastrøk. Jeg vil beskrive hovedtrekk ved ulike former for skadelige omsorgsbetingelser og trekke frem andre omsorgsforhold som kan gi barn økt risiko for å utvikle psykososiale vansker1. Det avgrenses til forhold som er aktu1 Når man vurderer noe som skadelig eller mangelfull barneomsorg, er det viktig å være klar over at all kunnskap er et sosialt og historisk produkt – og ikke noe som er tidløst eller universelt. Fysisk avstraffelse av barn i oppdragelsen er et eksempel på en foreldrepraksis som tidligere ble ansett som nødvendig,

Kapittel 2

elle i en barnehagekontekst. Kunnskap om de ulike formene vil kunne hjelpe deg til å forstå hva potensielt risikoutsatte barn prøver å formidle, hvis barn i barnehagen forteller om noe vondt eller uforståelig hjemme. Det barn kan oppleve, og som jeg beskriver videre, er fysisk vold, psykisk vold, latent vold, å erfare vold mot andre familiemedlemmer, seksuelle overgrep, ulike former for omsorgssvikt, kjønnslemlestelse, foreldre i høykonflikt, rusproblematikk hos foreldre, og psykiske vansker hos foreldre.

Fysisk vold Selv om all fysisk vold er alvorlig, skilles det i forskningssammenheng mellom alvorlig fysisk vold og mindre alvorlig fysisk vold2. Eksempler på alvorlig fysisk vold er slag med knyttneve, hard gjenstand (for eksempel belte), at barnet blir banket opp, får juling, knivstikk, kvelningsforsøk, skålding eller forgiftninger. Eksempler på mindre alvorlig fysisk vold er slag med flat hånd, dytting, lugging, klyping eller å bli ristet (Hafstad & Augusti, 2019, s. 62). I Norge er det totalforbud mot all bruk av fysisk vold. Det inkluderer også forbud mot fysisk avstraffelse av barn i foreldreskapet, som er en antikvarisk og skadelig foreldrepraksis, og som er forbundet med risiko for et bredt spekter av ulike negative konsekvenser.3

Psykisk vold Psykisk vold kan forstås som «villet omsorgsgiveratferd som formidler til et barn at han/hun/hen er verdiløs, mangelfull, uelsket, uønsket, i fare eller kun har verdi hvis han/hun/hen møter andres behov» (CDC, 2008 – min oversettelse). Eksempler på psykisk vold er:

effektiv og ikke-skadelig, men som i mange land i dag anses som unødvendig, ineffektiv og skadelig – og at det finnes bedre måter å møte uønsket atferd hos barn på. Tenk hvis sosialt aksepterte foreldrepraksiser som utøves i dag, i år 2070 vil defineres som vold mot barn? 2 Mindre alvorlig fysisk vold kan riktignok oppleves alvorlig for barnet og også skade barnet. Men skillet er satt i forskningssammenheng for å avgrense handlinger med potensial for fysisk skade og for å kunne sammenlikne tall fra ulike år. 3 For status på andre lands reguleringer på fysisk avstraffelse av barn i oppdragelsesøyemed, se https://endcorporalpunishment.org/

Kapittel 3

bøker med temaene barn som er flerspråklige, som har norsk som andrespråk, eller som av andre årsaker har forsinket eller uvanlig språkutvikling.

Forståelse av tid Selv om barnehagebarn kan huske mye, vil de i liten grad kunne svare pålitelig på spørsmål om tidsdimensjon, for eksempel varighet på noe (hvor lenge varte det?). Tilsvarende vil barnehagebarn også ha vansker med å svare godt på spørsmål om hyppighetsintervaller som ofte, av og til og aldri. Tidsforståelsen for betegnelser som før, etter, i dag og i går begynner normalt å utvikles i seksårsalderen. Før det – for eksempel 3–5 år gamle barn – vil de trolig anvende begrepet i går noe upresist (Kvello, 2021, s. 137). Derfor er det bedre å gjøre om slike formuleringer til spørsmål om handling, for eksempel: Hvor lenge varte det? → Hva skjedde etterpå?

Hukommelsesutvikling Kunnskap om barnehagebarns hukommelse og hukommelsesutvikling har stor betydning for hvordan vi skal møte et barns utsagn om potensiell omsorgssvikt. Den vanligste inndelingen av hukommelse er å skille mellom implisitt og eksplisitt minne. Implisitte minner kommer til uttrykk gjennom handlinger vi gjør, for eksempel å kle på seg, synge eller tegne. Dette er ferdigheter vi vanligvis lærer én gang, og som vi siden husker. Vi trenger heller ikke å foreta oss noe særlig mentalt for å gjennomføre disse handlingene. Implisitte minner inkluderer også det som kalles betingede responser. For eksempel hvis et barn har erfart partnervold i hjemmet, med skriking og tallerkener som knuses, kan det være at barnet reagerer med å være skvetten i barnehagen hvis det hører ting som blir knust, eller voksne som skriker. En slik respons skjer automatisk og er utenfor barnets viljestyrke og kontroll. Barnet trenger heller ikke å ha et bevisst minne fra volden i hjemmet for å reagere med å skvette. Eksplisitte minner er ofte det vi forbinder med den klassiske forståelsen av hukommelse, og er informasjon vi kan hente frem og fortelle om. Eksplisitt minne deles gjerne inn i to hovedtyper: semantiske og episodiske minner. Semantiske minner er kunnskap om verden og oss selv, for eksempel navnet på en by eller en fødselsdato. Episodiske minner er, som navnet antyder, minner om episoder og hendelser som er knyttet til tid og sted. Et episodisk

Er barnehagebarn kompetente informanter?

minne inneholder faktainformasjon og følelser knyttet til en episode, samt at man også kan se eller høre detaljer fra hendelsene i tankene (Østby & Melinder, 2021, s. 128). Ikke alt vi eksponeres for i hverdagen, blir lagret i hukommelsen. Vi glemmer mye, men noe lagres som både semantiske og episodiske minner. Disse minnene bygger vår mentale selvbiografi og bidrar til utviklingen av selvidentitet og selvoppfatning5. For å hente frem gamle minner må man av og til «lete litt» etter minnene, for eksempel hva man gjorde i Dyreparken i Kristiansand i sommerferien. Ulike ledetråder kan være til hjelp, for eksempel å kikke på bilder, være i de samme fysiske omgivelsene (Dyreparken), lukte de samme luktene (for eksempel lukten av sukkerspinn) eller være i samme følelsesmessige tilstand (for eksempel entusiasme). Alt slikt kan bidra til å hente frem minnet og til å kunne (gjen)fortelle. Det er viktig å være klar over at å bruke ledetråder i bekymringssamtaler med barn – ved at barnet får stikkord fra en barnehageansatt – innebærer risiko for at barnet husker feil eller gjenforteller ukorrekt. Risikoen for feilinformasjon er mindre hvis barnet får hente frem minner uten ledetråder (Østby & Melinder, 2021, s. 129–130). Den eneste formen for ledetråder man kan bruke, er å referere til eventuelle ord og beskrivelser barnet selv allerede har fortalt om, for eksempel: Du fortalte i går at mamma luktet vondt. Fortell mer om det!

Hvor tidlig husker barn? Selv om det finnes individuelle forskjeller, husker ikke voksne noe særlig fra tiden før treårsalderen. Tilgangen til minner før dette, i voksen alder, er svært begrenset – og et fenomen som kalles barndomsamnesi. Men som yngre barn husker vi. Barn ned i toårsalderen har trolig episodisk hukommelse, men mange toåringer kan på grunn av språklige begrensninger ofte ikke fortelle så mye om disse minnene. Men barn fra treårsalderen kan i økende grad fortelle om ting som skjedde i barnehagen. Mange av disse minnene kommer trolig til å forsvinne med økende alder (Tetzchner, 2012, s. 273; Østby & Melinder, 2021, s. 131–132).

5 For å få en visuell og fin forklaring av hvordan minner lagres i hjernen – hvor nettverk av nevroner «fyrer» sammen og skaper minnespor – kan jeg anbefale filmen Innsiden Ut 2 (2024).

Kapittel 5

Kommunikasjonsstil som er farlig Ledende spørsmål og bekreftelsesfeller Et kardinaleksempel på farlig kommunikasjon er å bruke ledende spørsmål. Et ledende spørsmål har gjerne utgangspunkt i en hypotese hos den ansatte om barnets omsorgssituasjon. Denne hypotesen blir bakt inn i et spørsmål som skal bekrefte hypotesen. Sagt med andre ord: Det er spørsmål som forsøker å styre samtalen i en bestemt retning. Her er et eksempel hvor en ansatt har en hypotese om at far stadig bidrar til konflikt i foreldresamarbeidet etter samlivsbruddet med mor, og prøver å få det bekreftet gjennom spørsmålene sine: A: Hvordan hadde du det i helgen hos pappa? B: Det var gøy, vi var i trampolinepark! A: Pappa snakka vel dritt om mamma, gjorde han ikke? B: Nei, han gjorde ikke det! A: Er du sikker? Tenk deg godt om.

Når man søker bekreftelse på egne hypoteser, havner man i en bekreftelsesfelle. Det ligger trolig i menneskets natur å søke etter bekreftelser på hvordan vi tror verden fungerer (Rachlew et al., 2020, s. 43). Vi legger merke til og søker etter informasjon som bygger opp om det vi allerede tror på eller regner som sant. Både akademikere, alternative, ateister, kapitalister, sosialdemokrater og religiøse mennesker kan alle stå i fare for å havne i bekreftelsesfeller. Tilsvarende kan vi også stå i fare for å bortforklare eller ignorere det som ikke passer med vår forståelse av verden – og i denne sammenheng barnets omsorgssituasjon. En bekreftelsesfelle er som oftest en ubevisst kognitiv strategi hvor funksjonen kan være å begripe og forenkle en kompleks verden. Slike bekreftelsesfeller kan være farlige fordi vi oftest ikke merker at vi opererer ut fra dem, eller at de påvirker oss (Rachlew, 2020, s. 43). Her er noen tips for å unngå å havne i bekreftelsesfeller: •

Være bevisst at bekreftelsesfeller finnes, og at alle mennesker kan stå i fare for å havne i dem.

•

Bruke flest mulig åpne spørsmål. Eksempelvis kunne den ansatte i eksempelet ovenfor heller spurt: Hvordan synes du det var å være med pappa? Eller: Hvordan har du det i familien din?

Kommunikasjon som er farlig eller hemmer dialog

•

Drøfte bekymringer med nærmeste kollega eller leder, og formulere alternative hypoteser om barnets omsorgssituasjon, og slik være åpen for ulike scenarier. Unngå å spørre om detaljer som barnet ikke selv har fortalt. Still eventuelt åpne spørsmål som ber barnet utdype hvis noe er uklart.

Hvis man kan unngå ledende spørsmål i bekymringssamtaler med barnehagebarn, er man godt på vei. Men det finnes også andre farlige kommunikasjonsgrep å være oppmerksom på.

Gjentatte ledende eller lukkede spørsmål I tillegg til ledende spørsmål kan det være farlig å stille spørsmål gjentatte ganger. Det gjelder først og fremst sterkt ledende spørsmål som for eksempel: Mammaen din drikker masse alkohol, ikke sant?1 Men det gjelder også hvis den ansatte gjentatte ganger stiller barnet et lukket ja- eller nei-spørsmål: Har noen hjemme vært stygg mot deg? Barnehagebarn er sårbare for ledende spørsmål. Hvis de møter det samme spørsmålet gjentatte ganger (Har noen hjemme vært stygg mot deg?), kan del etter hvert begynne å endre svarene sine og komme med uriktig informasjon (Magnussen, 2017, s. 242). Barnet kan enten tolke et gjentatt spørsmål som at det har svart feil, det kan bli lei av mange samme spørsmål, eller det kan ønske å gjøre til lags den ansatte eller ha andre grunner til å endre svarene sine (Tetzchner, 2012, s. 276). Et dilemma: Fordeler og ulemper med å invitere til ny samtale Enkelte ganger kan det være nødvendig å invitere barnet til en ny samtale fordi du trenger mer informasjon i dine faglige vurderinger av barnets omsorgssituasjon. Det kan være at barnet en gang har fortalt deg: Mamma har sagt til meg at jeg er dum! Som ansatt er du bekymret over barnets utsagn, men du vil gjerne vite mer. Du har allerede forsøkt å be barnet fortelle mer om dette, men uten å få noe særlig svar. I slike situasjoner kan det være nødvendig å gjenta spørsmål du har stilt tidligere, eksempelvis: Du fortalte at mamma har sagt til deg at du er dum! Fortell alt om det!

1 I tillegg til at dette er et ledende spørsmål, kan det også kalles et enighetsspørsmål – som kjennetegnes av at den ansatte vil skape enighet/konsensus med barnet og stiller spørsmålet deretter.

ISBN 978-82-450-5070-7

med barnehagebarn

Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring Sensitive samtaler med barnehagebarn

Sensitive samtaler Harald Dean