Politi i krise by Fagbokforlaget

Stig O. Johannessen retter i denne boka et kritisk blikk mot utviklingen som har fulgt i politiet og samfunnet i kjølvannet av 22. juli 2011. Forfatteren gir et unikt og overraskende innblikk i prosessene, maktkampene og spillet i og rundt politiet de senere årene. Boka gir svar på flere spørsmål som har vært lite diskutert:

• Hvorfor har det blitt samlet mer makt sentralt i politiet? • Hvorfor har det blitt mer bevæpning og overvåking? På bakgrunn av diskusjonen reises et presserende spørsmål for alle som er interessert i demokrati og rettssamfunn: Er politiet i ferd med å undergrave seg selv og demokratiet? Stig O. Johannessen er forfatter og professor i ledelse ved Universitetet i Nordland, med politi og beredskapsorganisasjoner som spesialfelt. Han har tidligere utgitt flere bøker, blant annet Politikultur (2013), som vakte mye debatt.

Politileder

Boken er urovekkende og provoserende, og den bør være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av å forstå politiets utvikling i en tid med store forandringer. Spesialmedarbeider, Nasjonale Bistandsressurser

Å lese denne boka var som å kjøre berg- og dalbane: Skremmende og ubehagelig, men også lattervekkende. Som leder treffer beskrivelsene meg så det gjør fysisk vondt. Politileder

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1693-2

Omslag Politi i krise OK.indd 1

Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011

Dette er en ekstremt viktig bok. Jeg er sjokkert over det som kommer fram. Boka rokker ved selve fundamentet for de storstilte endringene som er satt i gang i politiet.

POLITI I KRISE

• Hva var det med kulturen og ledelsen i politiet som sviktet den 22. juli?

Stig O. Johannessen

Under terrorangrepene i 2011 brøt politi og maktapparat sammen. Hvilke konsekvenser har det fått?

Stig O. Johannessen

Politi i krise Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011

03.11.2015 11:07:02

Politi i krise

Politi i krise Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011

Stig O. Johannessen

Copyright © 2015 by Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1693-2 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Svein Olsson, NRK Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord. Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold

DEL 1 22. JULI 2011 1

Rapporten ....................................................................................................

Holdninger, kultur og lederskap ........................................................

Kommisjonen ............................................................................................

Granskningen ............................................................................................

Kommisjonens anbefalinger: Mer av det samme ........................

Noter til del 1 .......................................................................................................

DEL 2 MAKT, MORAL OG ANSVAR 6

Politikerne ...................................................................................................

Politi- og justisbyrĂĽkratene ..................................................................

PolitidirektĂ¸rene .......................................................................................

Politimestrene og de operative sjefene ............................................

Lederparalyse .............................................................................................

Noter til del 2 ....................................................................................................... 102

DEL 3 SENTRALISERING 11

Endring som sentral plan ...................................................................... 107

Politianalysen: Drømmen om sentral kontroll og ensretting

Politireformen som planleggingskatastrofe ................................... 129

Hva vil det si å forandre politiet? ....................................................... 136

113

Noter til del 3 ....................................................................................................... 143

DEL 4 BEVÆPNING OG OVERVÅKING 15

En bevæpnet fagforening ...................................................................... 149

Overvåking.................................................................................................. 168

Noter til del 4 ....................................................................................................... 181

DEL 5 GLIDNING 17

Demokrati og politi ................................................................................. 185

Staten som beskytter ............................................................................... 193

Kriser skaper unntakstilstander.......................................................... 202

Unntakstilstandene etter 22. juli 2011 ............................................. 208

Noter til del 5 ....................................................................................................... 219 Etterord .................................................................................................................. 221 Litteratur ................................................................................................................ 227

DEL 1

22. JULI 2011

1 Rapporten Det haster.1 22. juli-kommisjonen

Den røde gummibåten med synkende spesialpoliti. Varslingen som kom altfor sent om terroristens bil. Politidirektoratets hjelpeløse ledelse, departementenes endeløse prosesser, og politikernes ansvarsfraskrivelser. Grubbegata. Den 13. august 2012 ble 22. juli-kommisjonens rapport lagt fram. Dommen over den operative og byråkratiske politiorganisasjonen var knusende. Angrepet på regjeringskvartalet og Utøya kunne vært forhindret dersom allerede vedtatte tiltak hadde blitt gjennomført. Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var mulig, og gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. Politiet var ukoordinert og uforberedt. Kommisjonens kritikk feide som en tornado gjennom hele politiet, forvaltningen, det politiske miljøet og befolkningen for øvrig. Kommisjonen skrev: Der det sviktet, skyldtes det primært at: – Evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten. – Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak. – Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull. – Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet. – Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.2 Det så ut til at norske myndigheter hadde brukt tiden etter angrepene i USA 11. september 2001 til å snakke om sikkerhet og lage utredninger, uten at sikkerheten var blitt bedre. De tre ordene holdninger, kultur og lederskap skulle bli stående som ikoniske oppsummeringer fra 22. juli-kommisjonens rapport om de grunnleggende problemene i norsk politi, byråkrati og politikk.

2 Holdninger, kultur og lederskap EĊƌ ŚĞŶĚĞůƐĞƌ ƚƌƵĞƌ ƐĞŶƚƌĂůĞ ƐĂŵĨƵŶŶƐŝŶƐƟƚƵƐũŽŶĞƌ͕ ǀĊƌ ĨĞůůĞƐ ƐŝŬŬĞƌŚĞƚ ĞůůĞƌ ĚĞŶ ĞŶŬĞůƚĞƐ ƚƌǇŐŐŚĞƚƐĨƆůĞůƐĞ͕ ƐŬĂů ĚĞ ŚĊŶĚƚĞƌĞƐ ĞīĞŬƟǀƚ͘ ,ĊŶĚƚĞƌŝŶŐĞŶ ƐŬĂů ǀčƌĞ ďĂƐĞƌƚ ƉĊ ŬůĂƌĞ ƐƚƌƵŬƚƵƌĞƌ͕ ĂŶƐǀĂƌƐĨŽƌŚŽůĚ ŽŐ ŬŽŵŵĂŶĚŽůŝŶũĞƌ ŵĞůůŽŵ ďĞƌĞĚƐŬĂƉƐĂŬƚƆƌĞŶĞ͘3 &ƵŶŐĞƌĞŶĚĞ ƉŽůŝƟĚŝƌĞŬƚƆƌ sŝĚĂƌ ZĞĨǀŝŬ ϭ͘ ũƵůŝ ϮϬϭϭ

Oslo4 Politimestrene Da bomben gikk av i regjeringskvartalet kl. 15.26 var Oslo politidistrikts sjef, politimester Anstein Gjengedal, på ferie. Visepolitimester Sveinung Sponheim fungerte som politimester. Han var på vei hjem da han ble varslet av operasjonslederen kl. 15.32 om at det var gått av en bombe i regjeringskvartalet, en person var drept og det var store materielle skader. Sponheim beordret innkalling av krisestaben og mobilisering av beredskapsstyrken. I Oslo er det ikke politimesteren, men en av de tre visepolitimestrene som er politimester når krisestab settes. Politidirektoratet (heretter POD) har satt fristen for å etablere krisestab til to timer. Sponheim hadde sittet som politimester i krisestaben under noen øvelser og under noen reelle hendelser, men hans hovedbeskjeftigelse var langsiktige satsinger, ikke kriser. Hans ansvar var å bygge opp og lede strategisk stab,5 som bistår politimesteren i arbeidet som er rettet mot «å møte framtiden» og å «lære politidistriktet å bli mer kunnskapsstyrt», som han sa til 22. juli-kommisjonen. Kl. 15.40 kom Sponheim til politihuset og fikk en orientering av operasjonslederen. Han forsto da at det var en terrorhandling. Han ringte til vakta i POD, men ble koplet videre til en mobiltelefon fordi det var etter kontortid. Det er uvisst hvorfor han som politimester i Oslo på dette tidspunktet var avhengig av vakttelefonen og ikke kunne ringe direkte til sine sjefer i POD. Han kom etter hvert gjennom til vakthavende, som var klar over hendelsen og skulle varsle videre. Det var POD som skulle varsle andre distrikt, og Kripos hadde ansvaret for å varsle nasjonalt (riksalarm). Sponheim ringte så sin sjef Gjengedal. Sponheim var opptatt av roller, og at Oslo politidistrikts oppgave etter terrorbomben var å beskrive et scenario overfor POD. Så måtte det være opp til POD å foreta en vurdering, en slags saksbehandling av situasjonen. Han konsentrerte seg om sitt nivå, som han sa.

Del 1

22. juli 2011

20 minutter etter at bomben gikk av, hadde Sponheim varslet vakthavende på POD og informert sin ferierende sjef om at det hadde vært en bombeeksplosjon i regjeringskvartalet. Han hadde ikke vært i kontakt med sine sjefer i POD. Kl. 16.00 hadde man allerede utfordringer med overbelastning på operasjonssentralen, noe som krevde en viss prioritering. Sponheim mottok på dette tidspunktet opplysninger om gjerningspersonen. Kripos ble anmodet om å sende ut riksalarm, og det ble sendt ut varsel om å stenge grensene. Nabodistriktene ble også varslet. Alt gikk etter boka og i henhold til planverket, sa Sponheim til kommisjonen. Han beskrev at det var en «glidende overgang fra linjeledelse til stabsledelse». Men dette innebar også at det i en lengre periode innledningsvis var uklar organisering og uklart lederskap. Sponheim ventet med å sette krisestaben i funksjon til stabssjef Einar Aas dukket opp kl. 16.45. Da var det allerede gått 1 time og 20 minutter etter at bomben gikk av. Breivik hadde nå ankommet Utøya brygge landsiden. Det var ingen formell overdragelse av lederskapet fra linje til krisestab, slik «boka» sier. Aas brukte samme ord som Sponheim da han beskrev denne overgangen til kommisjonen. Den var «glidende». Omtrent samtidig med dette, kl. 16.43, sendte Kripos, som ble ledet av Odd Reidar Humlegård, ut riksalarmen. De hadde da brukt 40 minutter på å sende den ut. Det skjedde vanligvis så lite i helgene, sa Humlegård til kommisjonen. Han hadde redusert vaktberedskapen til én person. Det skulle uansett vise seg at riksalarmen ikke virket. På første møte i krisestaben i Oslo var de opptatt av å rapportere til hverandre. Sponheim oppdaget da at fasilitetene og kommunikasjonssystemene i stabsrommet ikke var tilpasset behovet, noe politimester Gjengedal hadde skrevet brev om til POD fem år før, i 2006. Det hadde ikke skjedd noen utbedringer. Slik Gjengedal så det, var det PODs ansvar. Slik PODs ledelse så det, var det Gjengedals. I krisestaben prioriterte de verken terrorplanverket eller gjerningsmannen, men konsentrerte seg om redningsarbeidet i regjeringskvartalet. Tre uker tidligere hadde fungerende politidirektør Vidar Refvik signert manualen «Politiets Beredskapssystem» (PBS I). Ifølge denne var Oslo politidistrikt nå på taktisk nivå (det laveste nivået) i det operative hierarkiet (se figur 1 på neste side). Det betydde at de sto nærmest hendelsen og skulle håndtere den direkte, mens POD skulle ha den operative ledelsen, og Justisdepartementet (hvor kontorene var et bombekrater) skulle ta strategiske beslutninger sammen med regjeringen, som er det såkalte politiske nivået i hierarkiet.

Politi i krise

Dette var de teoretiske kommandolinjene som Refvik hadde sendt ut informasjon om. Det skulle vise seg at både han og de fleste andre sentrale lederne i dette hierarkiet hadde problemer med å forholde seg til det han hadde skrevet. Nasjonalt POLITISK STRATEGISK OPERASJONELT TAKTISK

Regjeringen Justisdepartementet Politidirektoratet Politidistrikt

Politidistrikt Politimester Operasjonsleder og stab Innsatsleder

STRATEGISK OPERASJONELT TAKTISK

Figur 1. Kriseorganisering. Ledelsesnivåene i det nasjonale beredskapsapparatet. Kilde: «Politiets Beredskapssystem» (PBS I), s. 30.

Visepolitimester Sponheim forklarte til 22. juli-kommisjonen at de ikke var forberedt på å håndtere det som skjedde. Han hevdet at samarbeidet med POD om beredskap hadde vært fraværende på strategisk nivå. Ved nasjonal krisehåndtering er det departementet som utgjør strategisk nivå, mens det er politimesteren ved lokal håndtering. Det eneste logiske ut fra en slik betraktning er at forberedelse til nasjonale kriser burde skje som et samarbeid mellom departement, POD og politidistriktene. Det var muligens dette Sponheim etterlyste, men det rådde likevel betydelig begrepsforvirring rundt «nivåene». Operativ ledelse og beslutninger i en nasjonal krise dreier seg om å samordne avgjørelser som griper over flere distrikter eller medfører bruk av ressurser som et distrikt – i dette tilfellet Oslo – ikke alene rår over. I henhold til PBS I skulle POD ta hånd om dette 22. juli, fordi det var en nasjonal hendelse. Direktoratets førsteprioritet skulle dermed være samordning av de operative ressursene. Strategiske beslutninger i en slik situasjon kan være bruk av Forsvaret, eller godkjenning av ressursbruk som går utover eller på tvers av vanlige budsjetter. Slike beslutninger skal tas av det såkalte lederdepartementet i krisen, som den 22. juli 2011 var det departementet som var rammet hardest av bomben: Justisdepartementet.6

Del 1

22. juli 2011

Strategiske beslutninger når hendelsen ikke er nasjonal, derimot, er det distriktets krisestab som tar seg av. Det vil kunne dreie seg om samordning av interne ressurser, og forebyggende sikkerhetstiltak mot ringvirkninger av en aktuell hendelse, for eksempel avstenging og sikring av områder, evakuering og bistandsanmodninger til andre distrikt eller til Forsvaret. For fungerende politimester Sponheim virket det uklart hvilke beslutninger han hadde ansvaret for etter at bomben gikk av 22. juli. Kommisjonen spurte Sponheim om han fattet strategiske beslutninger, noe han ifølge PBS ikke skulle gjøre etter at riksalarmen hadde gått. Sponheim mente at han tok strategiske beslutninger, slik han ville gjort dersom det var definert som en lokal hendelse. Han svarte at han var opptatt av førstehjelp og livredning, sikring av kongefamilien og politisk ledelse. Av prinsipielt viktige beslutninger nevnte han at folk ikke skulle oppholde seg i sentrum, og at kollektivtrafikken skulle gå som normalt. Hvilke konsekvenser fikk denne sammenblandingen av strategiske og taktiske beslutninger for muligheten til å fange gjerningsmannen før han fikk gjort mer skade? Det er av stor betydning når ledernes handlingsmønster tolkes. Dersom toppledelsen i Oslo politidistrikt under intervjuet med kommisjonen flere måneder i etterkant av 22. juli mente at de hadde et strategisk ansvar etter at riksalarmen var sendt, kan det bety at de så det som unødvendig å samarbeide med POD og Justisdepartementet om operative og strategiske spørsmål. Handlingsmønsteret bar også preg av dette. Fungerende politimester Sponheim opplyste i intervjuet med kommisjonen at han gjennom hele 22. juli aldri var i kontakt med sine sjefer i POD. Det går fram av intervjuet med kommisjonen at Sponheim ville ha bedre kommunikasjon mellom politimester og statsminister, men dette ville ytterligere trukket oppmerksomheten og ressursene i feil retning. Ikke en gang statsministeren kan være en prioritert person i den taktiske fasen av en krise – da gjelder det å berge liv og helse og stanse mer vold. Å bruke taktiske og operative lederressurser på å informere statsministeren i en fase hvor det «koker», kan bidra til å ytterligere overbelaste og stresse lederskapet. Statsministeren bidro til uklarhet på dette punktet i sine offentlige forklaringer. På den ene siden sa han at han ikke ville blande seg inn i det operative arbeidet. Samtidig forventet han å bli nærmest kontinuerlig oppdatert om det operative arbeidet. Det skulle for øvrig vise seg at verken kongefamilien eller den politiske ledelsen fikk noen ekstra sikring. Over en halv time etter at bomben gikk av ble kronprinsen, som da befant seg på Sørlandet, ganske tilfeldig gjort oppmerksom på at noe hadde skjedd i Oslo.7 Kronprinsens livvakter, som var underlagt Sponheim og Oslo

Politi i krise

politidistrikt, fikk ikke beskjed om å skjerpe sikkerheten, men improviserte ut fra egen forståelse av situasjonen. Flere regjeringsmedlemmer, inkludert justisministeren, befant seg også uten spesiell politisikring i lang tid etter at bomben eksploderte i regjeringskvartalet. Terrorsikringen av justisministeren besto i å sette ham i en bil sammen med lensmannen i Engerdal og transportere ham inn til Oslo fra Østerdalen. Dette var justisministerens beslutning, ikke Oslo politidistrikts.

Politidirektørene I POD var det uklart hvem som var politidirektør og hva politidirektøren skulle gjøre. Politidirektør Øystein Mæland var i permisjon og på ferie. Hans stedfortreder Vidar Refvik ankom omtrent kl. 16.00 POD ved Youngstorget, et par hundre meter fra der bomben gikk av. For Refvik og de andre i hans nærhet var det ikke aktuelt å iverksette terror- og sabotasjeplanverket som de selv hadde utarbeidet, sa han senere. De tenkte ikke at det kunne være et terrorangrep. Ifølge Sponheim hadde vakthavende i POD 20 minutter tidligere sagt at han skulle varsle videre om at det var gått av en bombe. Denne beskjeden kunne åpenbart ikke ha nådd fram til eller blitt oppfattet av PODs ledelse. Refvik og de andre lederne i POD anså det altså ikke som en nasjonal hendelse at regjeringskvartalet var rammet av en mulig bombe. POD skulle på dette tidspunktet allerede ha tatt operativ kontroll over situasjonen i tett samarbeid med Oslo politidistrikt, som nå var taktisk ansvarlig. Men det gjorde de ikke. I stedet opererte lederne i POD og Oslo politidistrikt helt uavhengig av hverandre. Politidistriktet var opptatt av å håndtere hendelsen i Oslo som en isolert hendelse, mens POD var opptatt av hierarkiet over seg. I dette tilfellet betydde det regjeringens kriseråd. Det var departementsråd i Justisdepartementet Morten Ruud som ledet dette rådet. Ruud sa til 22. juli-kommisjonen at han oppfattet Mæland som politidirektør, derfor ringte han Mæland kl. 16 og kalte ham inn til regjeringens kriseråd. Ruud var altså ikke klar over at Mæland var i permisjon. Samtidig med dette, kalte Ruuds informasjonsansvarlige inn Refvik til kriserådet. Klokken 16 var to politidirektører innkalt til det samme rådet. Da Mæland så tok seg fram til POD med kriserådet som mål, snakket han med Refvik på telefonen, som også var på vei til kriseråd. Men skal vi tro deres forklaring til Stortinget, diskuterte de ikke rollefordelingen seg imellom. Likevel endte Refvik opp i kriserådet i Forsvarsdepartementet, og Mæland i krisestaben i POD, mens det formelt skulle ha vært motsatt. Politidirektør Mæland og assisterende

Del 1

22. juli 2011

politidirektør Refvik ble med andre ord enige om å bytte jobb, uten at de diskuterte det. Refvik var ikke opptatt av å diskutere sin rolle med andre heller. Utover mesteparten av ettermiddagen og kvelden var det få som visste hvem som var den egentlige politidirektøren i Norge. Kl. 17 ankom Morten Ruud og Vidar Refvik Forsvarsdepartementet for å delta i regjeringens kriseråd. Refvik skulle informere fra politiets operasjon og gi politifaglige råd, men han understreket flere ganger at han ikke visste hva som foregikk på sin arbeidsplass i POD denne ettermiddagen og kvelden. Statsministeren visste også lite. Stoltenberg hadde ringt direkte til Refvik, som på dette tidspunktet befant seg fem ledernivå lenger ned i hierarkiet.8 Refvik sa at han ga statsministeren oppdatert informasjon, men det kan virke som om Refvik ikke orienterte statsministeren om at han ikke var politidirektør på dette tidspunktet. Samtidig satt politidirektør Mæland i PODs operative krisestab, ifølge ham selv uten peiling på hva som foregikk der han var. Refvik hadde nå inntatt rollen som statsministerens informasjonsmedarbeider. Til kommisjonen sa Refvik om sine aktiviteter at han blant annet sørget for å holde tilbake en pressekonferanse som Oslo politidistrikt hadde planlagt kl. 17.30, slik at statsministeren kunne komme først ut med informasjon. Men fra hvor fikk Refvik informasjonen som han videreformidlet til statsministeren? Ifølge egne utsagn fikk han først informasjon fra fungerende politimester i Oslo politidistrikt, det vil si Sponheim, som på sin side sa at han ikke snakket med Refvik den 22. juli. Refvik hevdet deretter at han kommuniserte direkte med krisestaben i Oslo politidistrikt via visepolitimester Roger Andresen. Men Andresen satt ikke i krisestaben. Til tross for at Refvik i PBS I hadde laget en tydelig og klar oversikt over ansvarsdeling under krise, synes det å ha vært uklart for ham hvem som var politimester i Oslo, hvem som var leder for krisestaben i Oslo, hvem som var politidirektør og hvilken rolle han selv skulle innta. Hele ettermiddagen og kvelden gikk uten at det var klart hvem som var strategisk og operativ politisjef i Norge. Etter å ha deltatt som politidirektør i regjeringens kriseråd og hos statsministeren i over sju timer, returnerte Refvik til POD for felles møte, som ble holdt kl. 01.00. Her møttes Mæland og Refvik for første gang. Uklarheten om de mest sentrale rollene vitner om at det rådet full forvirring hele 22. juli om hvem som skulle gjøre hva i den sentrale ledelsen i POD og i Oslo politidistrikt. Hvilken forskjell det hadde utgjort om Mæland hadde møtt i regjeringens kriseråd og Refvik hadde sittet i PODs stab, er likevel uvisst.

Politi i krise

Politikerne Politisk rådgiver til justisminister Knut Storberget, Eirik Øwre Thorshaug, var på hytta i Gudbrandsdalen da han like etter eksplosjonen fikk en telefon fra en bekjent som var i høyblokka. Thorshaug oppfattet situasjonen som alvorlig. Kl. 15.34 ringte han til Storberget, som satt i bilen sin på vei til ferie på hytta i Østerdalen. Storberget mente at han ble kontaktet kl. 15.40 av Thorshaug. Like etterpå, kl. 15.41, hadde justisministeren en samtale med sin assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard, som opplyste at han beveget seg mot Utenriksdepartementet. Østgaard spurte om Storberget trengte helikopterbistand, men Storberget avslo dette. Loggen hos Hovedredningssentralen inneholder likevel en melding om at noen fra Justisdepartementet anmodet om et Sea King redningshelikopter for å hente justisministeren, men at Hovedredningssentralen avslo dette fordi det skulle brukes til et helseoppdrag. Storberget hevdet at han ikke kjente til denne anmodningen. Hvorvidt noen andre visste om det, kom ikke fram i undersøkelsen. Storberget sa til kommisjonen at det for ham var viktig å få rask tilgang til bekreftet informasjon, men han oppga samtidig at han ikke hadde oversikt over hvem han hadde ringt til. Ingenting tydet på at han hadde beholdt eller rekonstruert telefonloggen slik at kommisjonen kunne få bekreftet informasjonen han ga. Thorshaug var omtrent samtidig med Storberget også i kontakt med Hans Olav Østgaard for å sikre at kontakten mellom Justisdepartementet og POD ble opprettholdt. Han kontaktet dessuten vakthavende hos krisestøtteenheten i Justisdepartementet, og tok egne initiativ for å få transportert Storberget til Oslo. Thorshaug var generelt svært aktiv i formidling av både verifisert og ikke verifisert informasjon på kryss og tvers. Han bekreftet overfor 22. juli-kommisjonen at han gikk utover sitt ansvarsområde som politisk rådgiver, men hevdet at dette skyldtes hans sterke interesse for informasjonsflyten mellom de operative og politikere i kriser. Han hadde en oppfatning om at forsinkelser i informasjonsflyten mellom de operative og politikerne måtte forhindres gjennom å sørge for tett kontakt mellom disse «nivåene». Spørsmålet er hva denne personlige interessen bidro til mellom de andre aktørene. Justisdepartementet hadde flere involverte på dette området, blant annet to departementsråder og en egen krisestøtteenhet. Politikerne hadde gjennom de foregående ti årene opprettet organisasjoner som POD og interne enheter i Justisdepartementet for å håndtere kriser. Disse kom bokstavelig talt på toppen av de operative beredskapsorganisasjonene, inkludert politiet, som taktisk og praktisk skal håndtere kriser.

Del 1

22. juli 2011

Det eksisterer ulike oppfatninger mellom de som anser det som viktigst å opprettholde informasjonsstrømmen i det formelle hierarkiet (typisk de som er lengst vekk fra selve hendelsen eller åstedet), og de som prioriterer å håndtere den operative krisen (de som er nærmest hendelsen). Dette utgjør i seg selv en kilde til uklarhet og potensielle soloraid når krisen pågår. Å bruke tid på å informere hierarkiet kan åpenbart forsinke det operative arbeidet. Til tross for dette anså Thorshaug som politisk rådgiver (med tilhold på sin hytte i Gudbrandsdalen) at det lå til hans rolle, myndighet og kompetanse å sørge for trusselvurdering, sikkerhet, transportbehov og styring av justisminister Storbergets bevegelser – samt å minne alle andre i Justisdepartementet om deres roller. Han tok initiativ utenom de ordinære kanalene for å få transportert Storberget til Oslo, på et tidspunkt da trusselbildet ennå ikke var avklart og man ikke visste om eller hvor det kunne komme oppfølgingsangrep eller kidnappingsforsøk. En tilfeldig lokal lensmann fikk ansvaret for transporten og dermed sikringen av justisministeren. Thorshaug var opptatt av at «systemene» for krisehåndtering ble iverksatt for å unngå forvirring, mens han selv improviserte utover de samme systemene. Kl. 17.06 sendte han ut følgende melding til alle i Justisdepartementet på vegne av Knut Storberget: «Info samordnes mellom JD og POD. Settes krisestab i UD. Gunnar9 sitter med politidirektør Refvik og info i UD.» Det viste seg at ingenting av dette stemte. Ikke var Refvik politidirektør, ikke ble informasjon mellom Justisdepartementet og POD samordnet, og ikke satte Justisdepartementet krisestab, verken i UD eller noen andre steder.

Statsministeren Like før klokken halv fire den 22. juli var statsminister Jens Stoltenberg i statsministerboligen sammen med sin rådgiver Sindre Beyer. Han jobbet med talen til Utøya neste dag. Beyer fikk fra partikontoret på Youngstorget vite at det hadde vært en eksplosjon i regjeringskvartalet. Stoltenberg hevdet at han raskt var opptatt av å få forsikringer fra egne statsråder og medarbeidere om at alt ble gjort for å berge liv og begrense skade, og at han fikk disse forsikringene. Det fikk han ved å ringe berørte statsråder, sa han, men han kunne ikke huske hvilke statsråder det var, eller hvilke opplysninger han fikk fra hvem. Både Storberget og Faremo var berørte statsråder, men ingen av deres referater nevner kontakt med Stoltenberg i denne tidlige fasen.

Politi i krise

I intervjuet med kommisjonen sa Stoltenberg at han hadde en klar liste over hva han skulle gjøre i slike situasjoner. Det var punkter han mente han oppfylte 22. juli. Det gjaldt raskt å ta beslutninger, deretter forberede seg på nye angrep, og så begynne å jobbe med det overordnede budskapet til folket. Nå viste det seg at det ikke var så mange beslutninger å ta i starten, for det var lite informasjon til statsministeren og lite etterspørsel etter hans beslutninger. Hvordan han forberedte seg på eventuelle nye angrep, og om det inkluderte noen andre i regjeringen, kom ikke fram. Stoltenberg var opptatt av å få fram et budskap til befolkningen fra den politiske ledelsen. Dette var hans primæroppgave, sa han i intervjuet med kommisjonen. Han var opptatt av det han kalte det overordnede – og han ville gi et budskap om trygghet. Det skulle vise seg å være brutalt urealistisk. Mens Stoltenberg forberedte sitt budskap om trygghet, forberedte Breivik seg på å gjennomføre en massakre på Utøya.

Utøya10 Beredskapstroppen Kl. 17.17 ankom Anders Behring Breivik Utøya. Kl. 17.21 drepte han den første personen. De neste 20 minuttene drepte han i gjennomsnitt to personer i minuttet. Kl. 17.42 var 42 mennesker drept. Første nødtelefon til politiet som meldte om skyting på Utøya kom til Søndre Buskerud politidistrikt i Drammen kl. 17.24. Første nødtelefon til Nordre Buskerud politidistrikt på Hønefoss kom kl. 17.25. Første melding til Oslo politidistrikt kom fra et familiemedlem av en person i politiets stab. Telefonen ble gitt til Beredskapstroppens (Deltas)11 representant i krisestaben, som ringte opp en av sine biler. Kl. 17.33 rykket denne ut til Utøya, før bistandsanmodning var kommet fra Nordre Buskerud. Første utrykning fra Hønefoss skjedde 5 minutter senere, kl. 17.38. Mellom kl. 17.40 og kl. 18.00 var det opphold i Breiviks drap, før han startet på sin neste drapsbølge, hvor han drepte 27 mennesker. Midt i oppholdsperioden, kl. 17.52, ankom den første politipatruljen fra Nordre Buskerud til Utøya brygge landsiden, der det er kortest avstand med båt over til Utøya brygge. De dro ikke over. Kl. 18.00 ankom første bil fra Beredskapstroppen til Lien gård, hvor det var mulig å ta seg over til Utøya. De kjørte videre og forbi Utøya brygge landsiden.

Del 1

22. juli 2011

Kl. 18.04 ankom de Utvika camping, hvor det var båter og dermed mulig å ta seg over til Utøya, men de snudde for å ta seg tilbake til Utøya brygge landsiden. Kl. 18.07 møtte denne patruljen fire andre biler fra Beredskapstroppen ved nedkjørselen til Utøya brygge landsiden. Styrken med fem biler var nå samlet på det stedet der det er kortest vei over til Utøya. Men alle dro videre til Storøya, 3,6 km lenger nord. Kl. 18.15 gikk 11 mann fra Beredskapstroppen tungt utstyrt om bord i en gummibåt ved Storøya. Båten hadde kapasitet til 6 personer. Etter sakte å ha beveget seg et stykke ut på fjorden, stanset motoren og båten var nær ved å synke. Kl. 18.21 ble de plukket opp av en annen båt, men den ble også overlesset og havarerte. De fikk til slutt hjelp av en tredje båt og ankom Utøya kl. 18.25, hvor Breivik ble pågrepet kl. 18.34.

Figur 2. Kart over Utøya og Storøya. Kilde: 22. juli-kommisjonens rapport, s. 127.

Politi i krise

Politimestrene Utøya ligger i Tyrifjorden, 38 km nordvest for Oslo langs E16. Den 22. juli 2011 lå øya i daværende Nordre Buskerud politidistrikt, som hadde sitt hovedsete på Hønefoss, 20 km nord for Utøya. Distriktets politimester Sissel Hammer hadde vært på besøk hos lensmenn i sitt distrikt denne dagen, og var på vei tilbake til Hønefoss i bil da hun på ettermiddagen hørte om bomben i Oslo. Den første beskjeden om skytingen på Utøya fikk hun fra Oslo politidistrikt, som ringte henne. Hun ba ikke om bistand, men oppfordret om at operasjonssentralene i de to distriktene måtte kommunisere seg imellom. Hun dro deretter hjem til foreldrene sine. Hun var ikke i kontakt med sin egen fungerende politimester eller operasjonssentral. Kl. 17.42 ble hun oppringt på nytt fra Oslo, denne gang av stabssjef Einar Aas. Han ga beskjed om at det måtte settes krisestab i hennes distrikt og at Beredskapstroppen var på vei. To minutter senere ringte hun sin stedfortreder Bjørn Erik Sem-Jakobsen, og formidlet beskjeden fra Aas før hun dro mot Hønefoss. Hun ble stående fast i trafikken og rakk ikke å gjøre mer før gjerningsmannen ble pågrepet kl. 18.34. Pågripelsen fikk hun først vite om kl. 19.10 av SemJakobsen. Hun ankom Hønefoss en time etter pågripelsen. I Oslo politidistrikt hadde fungerende politimester Sponheim kl. 17.00 overlatt til visepolitimester Roger Andresen å kommunisere med POD. På dette tidspunktet hadde Sponheim sammen med krisestabssjef Aas det øverste taktiske ansvaret. De skulle (i henhold til PBS I) ha vært i tett kontakt med de som på dette tidspunktet hadde det operative ansvaret i POD, for eksempel politidirektør Mæland eller en stabssjef. Nå var det i stedet Andresen, som verken hadde taktisk ansvar eller stabsansvar, som var i kontakt med Refvik (som i sin tur ikke befant seg i POD) og senere Mæland. Tendensen var for det første at oppmerksomhet ble trukket mot det formelle hierarkiet og ikke det operative samspillet. For det andre var det «feil» personer som sto for kontaktene i det formelle hierarkiet. Andresen tok for eksempel etter hvert også ansvaret for den direkte kontakten med statsministerens kontor, noe som egentlig var lederdepartementets oppgave. Det betyr at verken den taktiske ledelsen i Oslo politidistrikt, PODs operative ledelse, Justisdepartementets strategiske ledelse eller den politiske ledelsen opererte i henhold til planverket. Operasjonen i Oslo ble ledet av Einar Aas. Kl. 17.42 godkjente han at Beredskapstroppen skulle rykke ut til Utøya, og han beordret/anbefalte politimesteren i Nordre Buskerud at stab skulle settes i Nordre Buskerud, selv om begge disse beslutningene formelt lå til henne. Sissel Hammer i Nordre Buskerud sa til kommisjonen at Oslo «overtok» ledelsen av operasjonen på Utøya. Hun kritiserte beslut-

Del 1

22. juli 2011

ningen om å sende Beredskapstroppen før hennes distrikt hadde sendt anmodning om det. Oslo politidistrikts nye sjef Hans Sverre Sjøvold protesterte kraftig på dette da det ble offentlig kjent høsten 2012. Han viste til at ansvaret helt og fullt var Nordre Buskeruds.12 POD tildelte riktignok Oslo-politiet det operative ansvaret for Utøya på et tidspunkt den 22. juli. Problemet var at verken Sponheim i Oslo eller Hammer i Nordre Buskerud visste om denne beslutningen. Selv POD kunne ikke i ettertid si når beslutningen ble tatt. Ifølge kommisjonen skjedde det «trolig rundt klokken 19.00».13

Regjeringens kriseråd Omtrent samtidig, kl. 18.30, startet det første møtet i regjeringens kriseråd. Til stede i Forsvarsdepartementets lokaler var departementsråd i Justisdepartementet Morten Ruud, assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard, leder for Justisdepartementets krisestøtteenhet Øistein Knudsen, sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Janne Kristiansen og assisterende politidirektør Vidar Refvik. Ruud trodde Mæland var innkalt som politidirektør, men antok at Refvik møtte som assisterende politidirektør. Han snakket imidlertid ikke med Refvik om dette. I sin forklaring til 22. juli-kommisjonen uttrykte departementsråd Ruud at han var fornøyd med informasjonen fra Refvik, selv om han mente at den ikke var god nok. Han mente at regjeringens kriseråd ikke fungerte så kort tid etter hendelsene. Kriserådet var bedre egnet ved langvarige kriser. PST-sjef Janne Kristiansen var kritisk til hvordan kriserådet fungerte. Hun ville helst ikke si noe i denne forsamlingen, for hun visste ikke om alle var tilstrekkelig sikkerhetsklarert.14 Samtidig som Stoltenberg måtte få sin informasjon direkte fra Oslo politidistrikt, anså altså hans kriseråd at de var overflødige. Morten Ruud var mer opptatt av de påfølgende dagene. Den eneste oppgaven til regjeringens kriseråd var å sørge for at etatene hadde ressurser, fastslo han. Vurdering av faren for nye anslag mot regjeringen, og tiltak i den forbindelse, eller koordinering av informasjon mellom politi, redningsetater og regjering, var ikke deres anliggende på det første møtet, slik han så det. Ruud definerte den akutte fasen å være over kl. 20.00.

Politi i krise

Regjeringen En halv time etter at Ruud anså den akutte fasen for å være over, kl. 20.30, startet første koordineringsmøte hos statsministeren i det såkalte sikkerhetsutvalget. På dette møtet deltok en rekke ledende byråkrater og politikere, mange av dem i villrede, preget av situasjonen og med svært ulik informasjon. Statsministeren var mest opptatt av budskapet han skulle gi til befolkningen. Kl. 20.45, mens dette møtet pågikk, kom en mystisk beskjed til Situasjonssenteret i Forsvarsdepartementet om at det skulle være en sivil profil på «saken», noe som antydet at Forsvaret ikke skulle bidra til for eksempel sikring av bygninger. Verken Stoltenberg, Storberget eller Faremo var kjent med denne beskjeden, og det ble ikke klarlagt hvem den kom fra. Ingen vedkjente seg den. Beskjeden er likevel symptomatisk for kommunikasjonen denne dagen. Politiets avventing med bistandsanmodning til Forsvaret skulle bli et av de viktigste temaene under Stortingets høringer i november 2012. Kl. 22.00 var det klart for nytt møte i regjeringens kriseråd i Forsvarsdepartementet. Denne gangen var de opptatt av muligheten for nye angrep, fordi Breivik hadde nevnt at han ikke var alene. Den akutte fasen, som Ruud hadde definert som avsluttet kl. 20, var kanskje ikke over likevel?

Kommunikasjon Kl. 22.30 holdt Stoltenberg og Storberget pressekonferanse. De visste ikke hvor mange som var drept eller antall skadde, men de oppga at flere var drept og at 10 personer var hardt skadd på Utøya. Kl. 23.00 kunne assisterende politidirektør Refvik informere om at det var 60 drepte, uten at det er klart hvor denne informasjonen kom fra. Kl. 01.00 var det møte i POD. Til stede var politidirektør Mæland, assisterende politidirektør Refvik, politimester Hammer og hennes stabssjef fra Nordre Buskerud. De diskuterte antall drepte og kom nå fram til 84. Mæland sa i sin forklaring til kommisjonen at det var Oslo politidistrikts representant som hadde kommet med tallet, og at han fikk opplyst at det var verifisert. Det var feil. Kl. 03.00 hadde kommunikasjonssjefen i POD ny ubekreftet informasjon om antall døde og ville gå ut med den på en pressekonferanse. Mens justisminister Storberget sov, godkjente den hvileløse politiske rådgiver Thorshaug i samråd med statssekretær Amundsen ved Statsministerens kontor at POD kunne gå ut med tall som de visste ikke var bekreftet.

Del 1

22. juli 2011

Kl. 03.50 holdt politidirektør Mæland pressekonferanse og opplyste at minst 80 personer var bekreftet drept på Utøya og at 7 personer var drept i regjeringskvartalet. På pressekonferansen kl. 08.00 den 23. juli gjentok Stoltenberg det samme. Kl. 09.15 opplyste visepolitimester Roger Andresen og stabssjef Johan Fredriksen at «vi har konstatert 84 døde på Utøya og syv døde i Oslo. For Oslo er vi ikke sikre på at tallet er rett».15 Forbeholdet gjaldt altså Oslo, men ikke Utøya. Påfølgende ettermiddag opplyste politiet at det bekreftede antall drepte nå var økt til 85. Først tre dager etter 22. juli opplyste politiet at det var 68 drepte på Utøya, før det korrekte endelige tallet ble klart 27. juli, fem dager etter terrorhandlingene: 69 personer mistet livet på Utøya og 8 i regjeringskvartalet. Stoltenberg fikk veldig sent informasjon utover kvelden 22. juli – senere enn mange av de som satt og så på TV. Mens de fleste visste at det var en bombe, snakket han til pressen om en eksplosjon. Lenge før antall døde på Utøya var endelig bekreftet, bekreftet han feil tall. Stoltenberg likte dårlig at informasjon kom i mediene før han fikk den. Han ville gjerne gi inntrykk av å ha oversikt når hans kolleger i utlandet ringte og spurte.16 Men ifølge Stoltenbergs kommunikasjonssjef Trude Måseide var kommunikasjonsekspertene likevel fornøyd med måten de arbeidet med Stoltenbergs budskap på.17 Målet var å være tidlig, tydelig og tilgjengelig, og skape trygghet i befolkningen, sa hun senere. Ifølge Måseide og hennes kollega Hans Kristian Amundsen, som var den Stoltenberg nevnte i denne sammenhengen, lå det strategiske og kommunikasjonsfaglige vurderinger bak budskapene. De diskuterte hvordan statsministeren skulle ordlegge seg: Den politiske ledelsen skulle framstå med ro, oversikt og kontroll, med andre ord, distansert og rasjonell. Men kontrollen var ikke større enn at budskapet inneholdt feilinformasjon om antall drepte. Ifølge Thorshaug gikk de ut med ikke-verifisert informasjon om antall døde for å unngå å bli beskyldt for å holde tilbake informasjon.

Politi i krise

Tabell 1

Sentrale ledere 22.7.2011

Jens Stoltenberg

Statsminister fra 17. oktober 2005 til 16. oktober 2013

Knut Storberget

Justisminister fra 17. oktober 2005 til 11. november 2011

Grete Faremo

Forsvarsminister fra 20. oktober 2009

Eirik Øwre Thorshaug

Politisk rådgiver for justisminister Storberget

Nina Frisak

Regjeringsråd fra 2001

Morten Ruud

Departementsråd i Justisdepartementet fra august 1997

Hans Olav Østgaard

Assisterende departementsråd i Justisdepartementet fra august 1997

Hans Sverre Sjøvold

Sjef for politiavdelingen i Justisdepartementet fra 13. august 2010

Øistein Knudsen jr.

Leder for krisestøtteenheten i Justisdepartementet fra 2008

Janne Kristiansen

Sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fra 25. september 2009

Øystein Mæland

Politidirektør fra 27. mai 2011

Vidar Refvik

Assisterende politidirektør fra 2004

Anstein Gjengedal

Politimester i Oslo fra 7. juli 2000

Odd Reidar Humlegård

Sjef for Kripos fra 18. desember 2009

Sissel Hammer

Politimester i Nordre Buskerud politidistrikt fra 4. april 2011

Bjørn Erik Sem-Jakobsen

Stabssjef i Nordre Buskerud politidistrikt, fung. politimester 22. juli 2011

Torodd Veiding

Politimester i Asker og Bærum politidistrikt fra 1. januar 2002

Sveinung Sponheim

Visepolitimester i Oslo politidistrikt, fung. politimester 22. juli 2011

Roger Andresen

Visepolitimester i Oslo politidistrikt

Einar Aas

Stabssjef i Oslo politidistrikt

Johan Fredriksen

Stabssjef i Oslo politidistrikt

Anders Snortheimsmoen

Sjef for Beredskapstroppen fra 1. januar 2004

3 Kommisjonen <ŽŵŵŝƐũŽŶĞŶ ƐŬĂů ŬĂƌƚůĞŐŐĞ ĂůůĞ ƌĞůĞǀĂŶƚĞ ƐŝĚĞƌ ǀĞĚ ŚĞŶĚĞůƐĞƐĨŽƌůƆƉĞƚ ŽŐ ŬĂŶ ĨŽƌĞƚĂ ĚĞ ƵŶĚĞƌƐƆŬĞůƐĞƌ ĚĞŶ ŵĞŶĞƌ Ğƌ ŶƆĚǀĞŶĚŝŐĞ͘18 DĂŶĚĂƚĞƚ Ɵů ϮϮ͘ ũƵůŝͲŬŽŵŵŝƐũŽŶĞŶ

Rett over gata for høyblokka i regjeringskvartalet ligger Advokatfirmaet Hjort. Bomben den 22. juli 2011 rystet hele bygningen. Deli de Luca-butikken i første etasje ble smadret. Folk på advokatkontoret litt lenger opp i etasjene kastet seg under bord og stoler. Heldigvis ble ingen skadet. En av de som hadde sin arbeidsplass i Advokatfirmaet Hjort var Alexandra Bech Gjørv. Selv var hun på Inderøy i NordTrøndelag denne dagen og fikk beskjed om eksplosjonen på SMS.19 Natt til 11. august 2011 ble hun oppringt av statsministeren. Regjeringen skulle oppnevne en kommisjon som skulle granske 22. juli-hendelsene. Kunne hun tenke seg å lede den? Hun måtte svare innen dagen etter. Avgjørelsen var vanskelig, forteller Gjørv. Hun snakket med sine nærmeste, og fikk råd fra gode venner. Rådene spriket. Noen mente at dette kunne hun ikke si nei til. Andre advarte mot hva hun kunne bli trukket inn i – stemningen, mediepresset og partene som ville forsøke å påvirke henne. Det ville være en umulig oppgave. Men det avgjørende for henne var at ved å delta i kommisjonen kunne hun bidra med noe. Hun var selv berørt av 22. juli, ikke bare fordi arbeidsplassen hennes var så nær bomben, men hun hadde også en venn som var på Utøya under angrepet. På kvelden den 11. august bekreftet hun til statsministeren at hun tok på seg oppdraget med å lede granskningskommisjonen.

Medlemmene og mandatet Dagen etter, den 12. august 2011, ble 22. juli-kommisjonen oppnevnt. Statsminister Jens Stoltenberg siterte i den forbindelse fra mandatet: Hensikten med kommisjonens arbeid er å foreta en gjennomgang og evaluering for å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige

Del 1

22. juli 2011

angrep, samtidig som en tar vare på sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati. Kommisjonen skal kartlegge alle relevante sider ved hendelsesforløpet og kan foreta de undersøkelser den mener er nødvendige.20 Kommisjonens mandat og sammensetning ble utformet i samråd med partiene på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet (Frp), som på prinsipielt grunnlag valgte å ikke støtte forslaget aktivt. I Frp mente man at kommisjonen ikke ville være uavhengig så lenge den ble oppnevnt av regjeringen – Stortinget burde oppnevne kommisjonen og formulere mandatet.21 Foruten kommisjonens leder besto kommisjonen av følgende medlemmer: – – – – – – –

–

Ragnar Line Auglend, Bergen, forsker ved Juridisk fakultet i Bergen og tidligere politimester i Hordaland, rektor ved Politihøgskolen og dommer Karin Straume, Vadsø, fylkeslege i Finnmark og spesialist i samfunnsmedisin Einar Skaarseth Enger, Rakkestad, tidligere konsernsjef i NSB og direktør i Tine Laila Bokhari, Oslo, statsviter, forsker med bakgrunn fra NUPI, Forsvarets forskningsinstitutt og Utenriksdepartementet Linda Motrøen Paulsen, Stavanger/Harstad, avdelingsleder på videregående skole i Harstad, visepresident i Norges Røde Kors fram til oktober 2011 Torgeir Hagen, Ridabu, generalløytnant, tidligere sjef for Etterretningstjenesten Guri Hjeltnes, Oslo, journalist og historiker, direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, professor i journalistikk og tidligere prorektor ved Handelshøyskolen BI Hanne Bech Hansen, Hellerup, Danmark, pensjonist og forfatter, forhenværende politidirektør i København, politimester i Politiets Efterretningstjeneste og statsadvokat for København, Fredriksberg og Tårnby Stefan Gerkman, Esbo, Finland, politioverinspektør i Finlands innenriksdepartement

Halvparten av medlemmene, inkludert lederen, kom fra Oslo eller Østlandet. De tre øvrige norske var fra Bergen, Stavanger og Finnmark. Alle i kommisjonen hadde hatt hele eller store deler av sin karriere i staten eller i statseide virksomheter.

Politileder

Å lese denne boka var som å kjøre berg- og dalbane: Skremmende og ubehagelig, men også lattervekkende. Som leder treffer beskrivelsene meg så det gjør fysisk vondt. Politileder

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1693-2

Omslag Politi i krise OK.indd 1

Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011

Dette er en ekstremt viktig bok. Jeg er sjokkert over det som kommer fram. Boka rokker ved selve fundamentet for de storstilte endringene som er satt i gang i politiet.

POLITI I KRISE

• Hva var det med kulturen og ledelsen i politiet som sviktet den 22. juli?

Stig O. Johannessen

Under terrorangrepene i 2011 brøt politi og maktapparat sammen. Hvilke konsekvenser har det fått?

Stig O. Johannessen

Politi i krise Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011

03.11.2015 11:07:02