Ut av selvskading by Fagbokforlaget

ribe & mehlum ut av selvskading omsl_ribe & mehlum ut av selvskading omsl 08.04.15 10:11 Side 1

«Kristin Ribe fortel om korleis ho endeleg fekk den hjelpa ho trengte for å bli sin eigen gode venn. Lars Mehlum er spesialist i behandling av menneske som sjølvskadar. Desse to spesialistane bidrar med kvart sitt perspektiv, for at vi kan forstå litt meir. Som terapeut for personar som sjølvskadar, har eg ofte opplevd at eg møter døve øyrer når eg snakkar om håp. Da har eg hatt ein fantasi om å kunne hale ei som Kristin ut av skapet mitt, peike på henne og seie ‹Sjå sjølv! Det nyttar!›» heidi bjørnerem, overlege, Distriktspsykiatrisk senter Molde

www.fagbokforlaget.no i s bn: 978-82-450-1459-4

omslagsillustrasjon & design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

kristin ribe og lars mehlum

l a rs m e h l u m (f. 1956) er professor dr.med. og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Han har forsket på selvskading, suicidalitet og behandling i mange år og leder utdanningsprogrammet i dbt i Norge.

«Et mektig epos som fortjener en stor leserskare. Her kommer den lidendes stemme tydelig fram – helt uten tilføyelser eller kritiske kommentarer fra den faglige medforfatter. Boken makter å berøre meg som leser på tross av lang fartstid i fagområdet, og kanskje er det nettopp derfor den hever seg over andre fagbøker. Viktigst av alt er imidlertid at den klarer å formidle håp i alt det dystre.» dag willy tallaksen, førstelektor, Høgskolen i Oslo og Akershus

UT AV SELVSKADING veier til forståelse

k r i s t i n r i b e (f. 1972) skadet seg selv i over 13 år, men har klart å slutte. Tidligere har hun utgitt fagboka Selvskadingens dynamikk (2007) sammen med Anita Moe. Ribe er også skjønnlitterær forfatter og har utgitt seks romaner på Forlaget Oktober.

kristin ribe og lars mehlum

UT AV SELVSKADING VEIER TIL FORSTÅELSE

ut av selvskading

kristin ribe og lars mehlum

ut av selvskading veier til forst책else

Kristin Ribe har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utdraget av diktet Fra en annen virkelighet av Gunvor Hofmo er gjengitt med tillatelse av Gyldendal Norsk Forlag AS.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor

Fuglene mine, dem har de ikke drept […] Jeg prøvde å forstå deres sprog bedre. Uten å oversette til mitt eget. Molloy (1951) Samuel Beckett

Forord

Selvskading er et stort og økende folkehelseproblem i Norge, hos både voksne og ungdom. Mer enn 10 prosent av alle 15–16-åringer oppgir at de har selvskadet. For noen blir det med det første forsøket, mens for andre blir selvskading et omfattende problem som varer i mange år. Svært mange oppgir at de selvskader for å slippe unna en uutholdelig følelse. For noen er selvskadingen et rop om hjelp, andre holder den hemmelig. Selvskading er et lidelsesuttrykk som er svært sterkt, og i tillegg er det et lidelsesuttrykk som berører svært mange mennesker – ikke bare dem som skader seg selv, men også et stort antall pårørende, venner, lærere, helsesøstre, psykologer, leger og annet helsepersonell. De aller fleste som skader seg selv, oppgir at det gjør fysisk vondt å kutte seg, men at det gjør enda vondere å la være. Men så er selvskading også så vondt å se på, så vondt å være vitne til. Mange opplever en sterk følelse av maktesløshet i møte med selvskading. Selvskading vekker heldigvis også en sterk interesse og et sterkt engasjement hos mange. I denne boka forsøker vi å imøtekomme den massive interessen for dette temaet. Vi ønsker å formidle det vi har av erfaring og innsikt, med utgangspunkt i et bruker-, forsker- og behandlerperspektiv. Sammen ønsker vi å presentere et bilde av problemet som kan utfylle tidligere bøker og artikler. Det er viktig å være klar over at det er store forskjeller fra menneske til menneske både når det gjelder hva som ligger til grunn for selvskading, og når det gjelder måten å skade seg på. Derfor er det umulig å skrive en utfyllende bok om emnet. Målet vårt er derfor heller ikke å gi entydige svar på hvordan man skal forstå problemet. Hadde dette vært enkelt, hadde ingen lurt på hva de skal gjøre, eller hva som kan hjelpe. Selvskading er noe som fortsatt er vanskelig å forstå – for alle de involverte. Denne boka er satt sammen av flere essayer som tar for seg hvert sitt tema, og essayene kan leses både suksessivt og enkeltvis. Ikke alle temaer blir berørt, og vi mener på ingen måte at vi gjennom vår framstilling gir svar

FORORD

på alle spørsmål. Likevel tror vi at vi presenterer noen viktige svar og noen viktige erfaringer. Vi ønsker å skape refleksjon og engasjement og ikke minst håp – både hos dem som selv sliter, og hos dem som står rundt. Og vi ønsker å formidle at selv om problemet er alvorlig og kanskje har vart over år, er det mulig å komme seg ut av det. Det er mulig å bli frisk. Vi har hatt stor glede av samarbeidet om denne boka – det har gitt oss mange nye tanker og perspektiver. Vi håper leserne våre vil oppleve det samme. Trondheim og Oslo, februar 2015 Kristin Ribe og Lars Mehlum

Innhold Takk �� Selvskading – hva handler det om? �� Sju somre og femten vintre �� Om overlevelse �� Den som venter på noe vondt �� Om faren for å forbli i negative forventninger til behandlere, og om smerten ved at behandling tar sånn tid �� «Hun mørke som ikke sier noe» �� Om ordløsheten i den første fasen av behandlingen �� Kjempe fram frihet �� Om relasjonen til den psykologen jeg ga kallenavnet Kjakan, oppkalt etter en av Norges fremste motstandsmenn, Gunnar Kjakan Sønsteby �� Behandling bygger på tillit �� Nytte, verdi – i den gode, lange samtalen �� Om langtidsterapi �� Smerte som motivasjon �� Om å velge å fortsette behandling, selv om det er mer vondt enn å la det være �� Gjemme inni eller glemme �� Om sinne mot psykologen og om krenkelser �� Mot – i meg �� Om å jobbe beinhardt i terapi i stedet for å la seg sykne hen �� «Hvis vi gir dem lillefingeren, tar de hele hånda» �� Om hjelper-grep når man holder på å drukne i følelser �� «Men kan du ikke bare komme en gang til, da? Vi tar imot deg, vi –» �� Om svingdører og åpne og lukka dører �� Å være godt kjent �� Om relasjonen til Karen �� Is i magen �� Vesentlig under vanskelige forhold: å ha noe å ikke ville �� Om å si nei til hjelp �� «Vi vil gjerne hjelpe deg» �� Om tvang og tillit i forhold til selvskading �� «Vi bryr oss om deg, men bare på denne måten» �� Om Marsha Linehans 24-timersregel ��

11 13 20 20 21 21 26 26 30

30 39 45 45 49 49 51 51 53 53 55 55 58 58 63 63 69 76 76 81 81 87 87

«Er det kaffe i himmelen?» �� 93 Om hjelp som kan tas med videre, ut fra avdelinga �� 93 Selvskading – trykk og uttrykk �� 97 Om søken etter trøst for indre trykk gjennom nettsteder �� 97 «Nå dør jeg, dette er for mye for meg» �� 102 Om slitenhet �� 102 Når skinnet ikke bedrar �� 105 Om å ha det vondt og ikke kunne si hvorfor �� 105 Recovery og selvskading – når man ikke vil gjenvinne kontrollen �� 109 Om å ville fram til noe bedre, og ikke gjenvinne en kontroll som stenger alle ute �� 109 Hvis alt er unikt, blir jeg ensom �� 113 Om diagnoser �� 113 Befriende ekte �� 116 Om nytten av å tenke svart-hvitt og om gleden ved å la være �� 116 «At jeg vil meg selv så vondt» �� 119 Om nytten av selvmedlidenhet �� 119 For å kunne være sammen med menneskene rundt meg �� 121 Om å leve, og ikke bare holde ut �� 121 Vesentlig under vanskelige forhold: å ha noe å ville �� 127 Om å leite fram gode opplevelser �� 127 Selvskading – kan man bli kvitt det? Kan man bli frisk fra det? �� 133 Å ha vært i et vilt liv �� 144 Om tida etter å ha slutta med kutting �� 144 Avslutning �� 148

Takk

Vi takker Fagbokforlaget for solid og nyttig oppfølging i arbeidet med boka. Kristin Ribe: Jeg vil takke Østmarka psykiatriske sykehus i Trondheim – som helhet – for en virkelig enestående hjelp, langvarig, konsekvent og veldig forutsigbar hjelp. Et sykehus som jeg mer og mer stoler på at jeg kan komme til. Men framfor alt vil jeg takke sykepleier Karen Lohman, som har fulgt meg tett, men ikke minst nært i alle disse åra. Jeg skriver om relasjonen mellom meg og henne i et av essayene. Hun har en ufattelig tålmodighet og varme, men ikke minst: Ærlighet. Jeg vil også spesielt takke Monica, Grete, Berit, Mette, Eva, Egil, Gerd Lise, Randi, Arne, Knut, Marit, Nina og Øyvind. Jeg er varm inni når jeg veit de fins. Psykologene mine, heretter kalt «Gode 1» og «Gode 2», som jeg også skriver om i flere av essayene, har vært bedre enn jeg noensinne kunne tenke at mennesker kan være. Jeg vil takke «Gode 1» for å få fram ordene mine, gi meg en trøst i det vonde. Og jeg vil takke «Gode 2» for å få fram en trygghet i hvem jeg er. Begge for at de har gitt meg god tid. De har både vist og sagt at det er meg, mennesket Kristin, de bryr seg om. Videre vil jeg takke medforfatter av boka Selvskadingens dynamikk (2007) Anita Moe, en fagperson og etter hvert en veldig god venn som jeg har lært utrolig mye av – ikke minst om respekt. Og jeg vil takke barndomsvenn og psykologspesialist Karin Holt for å stå så nær så lenge, og for særlig verdifulle gjennomlesninger underveis i arbeidet med denne boka. Lars Mehlum: Jeg vil takke alle dem som har lært meg det jeg kan om selvskading og suicidalitet og om hva som er effektiv behandling: alle mine pasienter og deres familier, kolleger og fagfolk gjennom mange år i inn- og utland og mine nære, alltid lojale, utrettelige og inspirerende medarbeidere ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Lars Mehlum

Selvskading – hva handler det om? Ja, tenke det; ønske det; ville det med; men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke! Peer Gynt (1867) av Henrik Ibsen

Selvskading er et stort folkehelseproblem i Norge og mange andre land. Basert på en rekke undersøkelser som er utført, antar vi at om lag 18 prosent (Muehlenkamp, Claes, Havertape & Plener, 2012) av alle tenåringer og 4 prosent (Klonsky, 2011) av alle voksne har skadet seg selv med vilje én eller flere ganger. Tallene varierer fra land til land og avhenger av flere forhold. Selvskading er aller vanligst blant tenåringsjenter, og det starter oftest i alderen mellom 12 og 15 år. Det kan begynne ved at jenta oppdager effekten av selvskading tilfeldig slik som i historien nedenfor: Jeg husker første gangen jeg kuttet meg selv. Jeg satt i bakgården og gnidde et glasskår opp og ned på armen. Det gjorde vondt, men smerten virket beroligende, og den fokuserte mine følelser til ett sted på huden min. Og da jeg begynte å blø, var det som om alle de vonde følelsene bare rant ut av meg. Fra da av hadde jeg funnet min fluktrute. Jeg trengte ikke lenger å forholde meg til panikk, frykt, raseri eller sårbarhet, og ingen kunne nå meg eller skade meg. Jeg levde i en underlig, trygg og isolert verden. (NICE, 2009)

Flertallet av tenåringer slutter etter hvert med selvskadingen, mens for andre blir det et langvarig mønster. Vi skiller gjerne mellom skader som personer påfører seg med vilje, men uten at de ønsker å dø (selvskading), og skader som er utført med hensikt å dø (selvmordsforsøk). Dette er ikke noe skarpt skille, og hensikten kan brått skifte. Det som begynte som en selvskadehandling, kan

LARS MEHLUM

ende som et selvmordsforsøk. Det er heller ikke gitt at selvskadehandlinger er ufarlige. De som selvskader, kan bruke én eller flere metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til det som er livstruende. De fleste som selvskader, har også gjort ett eller flere selvmordsforsøk. Motsatt er det ikke slik at flertallet av dem som gjør selvmordsforsøk, også selvskader. Dette er altså bare delvis overlappende fenomener. Til tross for at det er så mange som selvskader, er det stor mangel på kunnskap om problemet i samfunnet og i hjelpeapparatet, og forståelsen for dem som selvskader, er ikke alltid til stede. Sitatet fra Peer Gynt ovenfor er et godt eksempel på hvor uforståelig selvskading kan oppleves for andre mennesker (sitatet er hentet fra episoden da Peer ute i marka kom over den unge mannen som skadet seg selv med vilje for å oppnå å bli fritatt fra militærtjeneste). Selvskadere møtes ikke sjelden av negative eller stigmatiserende holdninger. Men selv velmente tilnærminger kan bli destruktive dersom de bidrar til å forsterke i stedet for å løse problemene som ligger under selvskadingen. En myte sier at personer skader seg selv først og fremst for å få oppmerksomhet og få andre til å gjøre som de vil. Sannheten er at de fleste som selvskader, gjør det av flere samtidige grunner, men først og fremst for å regulere, lindre eller fjerne negative og uutholdelige følelser. Selvskading utføres også ofte som et ledd i å kommunisere til andre – for å uttrykke et behov for hjelp eller for å uttrykke smerte. I noen tilfeller kan selvskadingen dessuten bli en måte å kontrollere sitt eget liv på og dessuten kontrollere relasjonen til andre mennesker. Det siste kan virke svært skremmende, provoserende eller sårende overfor andre. Og derfor opplever også selvskadere ikke sjelden å bli avvist eller utestengt både av profesjonelle hjelpere og av personer i sitt nettverk. Da kan det nettopp handle om at slike negative samspill har vært til stede. Det kan være på sin plass her å sitere den kjente amerikanske psykiateren Allen Frances, som i 1987 skrev følgende (forfatterens oversettelse): Av alle typer problematisk atferd er selvskading for klinikere den vanskeligste å forstå og behandle. De fleste av oss har en mye større og mer umiddelbar empati for en pasients depresjon eller angst, eller til og med for voldelige impulser og psykotiske symptomer, enn vi har for den lettelsen som noen pasienter føler når de skader og ødelegger seg selv. Den typiske

SELVSKADING – HVA HANDLER DET OM?

kliniker (meg selv inkludert) som behandler en pasient som selvskader, sitter ofte igjen med en følelse av å være hjelpeløs, skrekkslagen, skyldig, rasende, forrådt, frastøtt og trist. Allen Frances (1987)

En annen myte sier at de som selvskader, ikke kommer til å ta sitt eget liv. Dessverre er dette altså bare en myte. Tallrike undersøkelser viser at personer som selvskader, har en sterkt økt dødelighet. Ofte øker farlighetsgraden av selvskadehandlingene, og dødsrisikoen blir høy. Som nevnt vil mange selvskadere også utføre selvmordsforsøk. Faren ved å undervurdere dødeligheten av selvskading er åpenbar. Kanskje er denne undervurderingen ikke bare basert på kunnskapsmangel, men i noen tilfeller også på et slikt negativt samspill mellom selvskadere og deres omgivelser som vi har vært inne på ovenfor. Det er vanskelig å begripe hvorfor noen vil ønske å kutte eller brenne seg selv med vilje. Det er problematisk å forstå for helt vanlige mennesker. Og det er en vanskelig nøtt å knekke for vitenskapen. Mye er fortsatt ukjent, men noe vet vi. Vi vet at risikofaktorene for selvskading har dype røtter i barndom og oppvekst. Og vi vet at det ikke er helt tilfeldig hvem som selvskader. Oppvekstmiljøet har stor betydning. Tallrike undersøkelser (Caspi et al., 2003) har vist at det å bli utsatt for psykiske og fysiske traumer, slik som vold eller seksuelle overgrep, medfører en sterkt økt risiko for både selvskading og selvmordsforsøk. Men også det å bli utsatt for sterk grad av forsømmelse (neglekt) eller direkte antipati fra foreldrenes side kan ha samme virkning. Jo tidligere dette begynner, jo lengre tid det strekker seg over, og jo høyere antallet og alvorsgraden av traumatiske belastninger er, desto mer ødeleggende konsekvenser får det for et barns psykiske, kroppslige og personlighetsmessige utvikling. Miljøet har altså en avgjørende betydning for utvikling av selvskading. Men mange barn vokser opp under svært vanskelige forhold og ser likevel ut til å klare seg rimelig bra. Dermed er miljøfaktorene ikke tilstrekkelig til å forklare hvordan selvskading kan oppstå. Like viktig er det å fokusere på egenskaper ved personen i sitt miljø. Da er det snakk om egenskaper individet, eller barnet, tar med seg inn i sitt miljø, det vil si medfødte egenskaper eller egenskaper som utvikler seg helt i starten av livet. Forskning har vist at visse genetiske faktorer henger sammen med en sterkere sensitivitet overfor det psykososiale miljøet. Disse faktorene bidrar til å bestemme blant annet hvordan vår hjerne reagerer

LARS MEHLUM

på negative livshendelser, farer og traumer. De er også bestemmende for hvor godt vi klarer å regulere følelser som angst, frykt, sinne og tristhet. Personer som har slike genetiske kjennetegn, vil ofte reagere raskere og sterkere på belastninger enn andre, og de vil ha større problemer med å roe seg ned etter å ha hatt en sterk følelsesmessig reaksjon. Studier (Caspi et al., 2003) som har fulgt barn fra fødselen og inn i voksen alder, har vist at de nevnte genetiske faktorene disponerer for selvmordstanker og selvmordsforsøk hos de barna som har vært utsatt for mange negative livshendelser. Samtidig viser forskningen at barn ikke er dømt av sine gener til å bli suicidale. Når miljøet som barn med slike genetiske kjennetegn vokser opp i, er rimelig gunstig eller normalt, er risikoen for suicidal atferd ikke større enn hos dem som ikke har disse genetiske sårbarhetsfaktorene. Før vi forlater diskusjonen om arvelige faktorer, bør vi også peke på at for barn å ha en arvelig betinget økt sensitivitet overfor sitt miljø ikke nødvendigvis er negativt, selv om det medfører økt risiko når miljøet er ugunstig, slik vi har sett. Enkelte studier med barn har vist at disse genetiske faktorene er assosiert med å ha et bedre utbytte av psykoterapi (Eley et al., 2012). Dette virker umiddelbart rimelig. For å kunne nyttiggjøre seg psykoterapi er det en stor fordel å være følsom og mottakelig for sine omgivelser – i dette tilfellet det som skjer i samspillet med behandleren. Denne typen studier bekrefter også det inntrykket vi har av at det kan være en stor ressurs for et menneske å være mer sensitiv overfor sine omgivelser, for eksempel i forbindelse med utøvende kunst. Vi tror også at mange psykoterapeuter er mer følsomme overfor sine omgivelser, og særlig overfor andre mennesker, enn det som er gjennomsnittlig. Det setter dem i stand til å fange opp budskap andre ikke så lett ser eller hører. I psykoterapi kaller vi gjerne dette å «lytte med det tredje øret». Hvorvidt denne typen sensitivitet henger sammen med de samme genetiske faktorene som vi har diskutert ovenfor, vet vi ikke. Men forskningen om positive og negative konsekvenser av miljøpåvirkning for barn med genetisk betinget økt sensitivitet overfor omgivelsene bekrefter med harde biologiske data hva medisinen, psykologien og samfunnsfagene lenge har antatt, nemlig at både arv og miljø er avgjørende for barns utvikling av helse og sykdom. Hittil har vi bare fokusert på to viktige forutsetninger for at selvskading skal oppstå. Vi har derimot ikke prøvd å forklare hvordan selvskading virker, eller hva som gjør at den ofte utvikler seg og kan bli stadig mer alvorlig.

SELVSKADING – HVA HANDLER DET OM?

Selvskading Emosjonell reguleringsmodell

Belastende hendelse

Ubehagsfølelse

Emosjonell reaktivitet

Selvinvalidering

Økende ubehag Svekkede kognitive funksjoner

Uutholdelig negativ følelse

Selvskading

Hemning av følelser

Til tross for at det i dag forskes mye på disse spørsmålene, er det fortsatt mye vi ikke vet. I det følgende skal vi se nærmere på en forklaringsmodell for selvskading som bygger på forskningsfunn. For å illustrere hvordan de enkelte faktorene henger sammen, skal vi benytte en figur (se ovenfor). Vi tenker oss at under ellers like forhold vil personer som er mer følsomme overfor psykososiale miljøfaktorer, reagere raskere og sterkere på negative hendelser enn andre (figur). Denne sensitiviteten og emosjonelle reaktiviteten kan variere over tid og være avhengig av mange faktorer. Fysiologiske forhold som kosthold (for eksempel lavt blodsukker), mangel på søvn og hvile eller påvirkning fra kroppslig sykdom (for eksempel ved feber eller smertetilstander) kan øke sensitiviteten og reaktiviteten betraktelig. Innvirkning fra alkohol og andre rusmidler har en liknende virkning. Men også psykologiske faktorer kan øke sensitiviteten. De fleste har erfart hvordan det å være lei seg, stresset eller utilpass kan senke terskelen for å reagere følelsesmessig sterkt når vi utsettes for belastninger. Mange mennesker har en rimelig god evne til å roe seg selv ned eller til og med trøste seg selv etter belastninger og påkjenninger. Å kunne si til seg selv at «det er ikke noe rart at jeg blir lei meg når dette skjedde – det ville de fleste andre også ha blitt», kan ta bort litt av brodden i det vonde. Bare det å kunne sette ord på følelsen – «være lei seg» – vil ofte virke lindrende fordi det skaper en liten, men betydningsfull avstand til selve følelsen, og det kan også hjelpe oss til å få en viss kontroll over den. Personer som selvskader, mangler ofte ord for følelser, og de kan mangle evnen til å validere seg selv («det er ikke noe rart

LARS MEHLUM

at …»), de vil snarere tenke «typisk meg» eller «min skyld». Dette er uttrykk for hva vi kan kalle invalidering – eller ugyldiggjøring – av egne reaksjoner og emosjoner. De stemples som urimelige eller feilaktige. Dette bidrar ikke til å få kontroll over ubehagelige følelser i en vanskelig situasjon. I mangel av evnen til å trøste seg selv og på den måten oppnå lindring vil mange selvskadere i stedet, uten å være klar over det, hemme opplevelsen av følelsene (figur). Reaksjonene er der fortsatt, men på grunn av den sterke hemningen oppleves de som et diffust ubehag. I mange tilfeller er dette ikke en effektiv måte å mestre vonde følelser på. Ubehaget vil ofte bare øke, og samtidig vil rasjonelle tanker (kognitive funksjoner) vike (figur) for de økende følelsesmessige reaksjonene som utløses fra den delen av hjernen hvor frykt- og stressresponser har sitt hovedsete. Når følelsen har nådd et uutholdelig høyt nivå, er gode råd dyre. I slike situasjoner er det lett å forstå at man griper til midler som man vet kan gi rask lindring. For selvskadere er det gjerne kutting som har denne funksjonen av å gi umiddelbar lindring (figur). Lindringen kan være knyttet til selve kuttet eller til å se blodet renne eller til andre aspekter ved handlingen. Men virkningen er slående, selv om den er kortvarig. Selvskading har her mange funksjonelle fellestrekk med anoreksi og rusmisbruk. Alle handler de om et behov for å regulere og mestre negative emosjoner. De har alle umiddelbart innsettende effekt, men effekten er kortvarig og oppnås til en meget høy pris. Men når selvskadingen faktisk virker så raskt og effektivt med hensyn til å dempe de uutholdelige følelsene, gir den også opphav til en rask læringseffekt, og for mange oppstår det en sterk avhengighet av denne mestringsstrategien. Når man ikke ser noen andre løsninger, kan det bli umulig å la være å selvskade. Selvskadere som begynner i behandling, vil ofte nødig forplikte seg til å gå inn for å slutte med denne atferden. «Lars, jeg tør ikke å slutte å selvskade, for da er jeg redd for at jeg kan ta livet av meg», sa en pasient til meg. Og slik er det; på kort sikt kan faktisk selvskading ha en selvmordsforebyggende effekt, akkurat som alkoholbruk på kort sikt kan hjelpe suicidale personer til å mestre situasjonen. Men på lengre sikt er jo dette en meget dårlig løsning fordi selvskading som alkoholmisbruk ofte bare øker i alvorsgrad, og faren for liv og helse øker tilsvarende. Og de problemene som ligger til grunn, blir heller ikke borte, men blir gjerne verre etter hvert som situasjonen får utvikle seg.

SELVSKADING – HVA HANDLER DET OM?

Den modellen for hvordan selvskading kan forstås som nær knyttet til regulering av emosjoner som vi har presentert her, kan bygges vesentlig ut og beskrives i mye mer detaljert form. Mye interessant og klinisk relevant forskning utføres i dag om dette store folkehelseproblemet, og det gir håp om at vi i fremtiden skal forstå enda bedre og sikrere hvordan det kan ha seg at noen utvikler så store problemer med selvskading. Slik forståelse er avgjørende for å kunne utvikle effektive behandlingsmetoder. I dag vet vi nok til at vi faktisk kan tilby effektiv behandling til mange. Men fortsatt står mange hindringer i veien. Behandlingen er ikke virksom for alle, eller den oppleves ikke som akseptabel for alle. Behandlingen kan ta for lang tid, den kan kreve for store menneskelige og økonomiske ressurser, eller den kan være for vanskelig tilgjengelig på grunn av geografisk avstand. Dette er bare noen av grunnene til at vi har behov for å gjøre mye mer utviklingsarbeid i fremtiden. I denne boken skal vi likevel konsentrere oss om det vi allerede kan og vet om hva som kan hjelpe dem som selvskader.

Referanser Borderline Personality Disorder: treatment and management. Clinical Guideline 78. National Institute for Health and Clinical Excellence. London, 2009. Caspi, A., Sugden, K., Moffitt, T.E., Taylor, A., Craig, I.W., Harrington, H. et al. (2003). Influence of life stress on depression: moderation by a polymorphism in the 5-HTT gene. Science, 301(5631): 386–389. Eley, T.C., Hudson, J.L., Creswell, C., Tropeano, M., Lester, K.J., Cooper, P., et al. (2012). Therapygenetics: the 5HTTLPR and response to psychological therapy. Mol Psychiatry, 17(3): 236–237. Frances A. (1987). The borderline self-mutilator: introduction. Journal of Personality Disorders, 1: 316. Klonsky, E.D. (2011). Non-suicidal self-injury in United States adults: Prevalence, sociodemographics, topography and functions. Psychol. Med., 41(9):1981–1986. Muehlenkamp, J.J., Claes, L., Havertape, L. & Plener P.L. (2012). International prevalence of adolescent non-suicidal self-injury and deliberate self-harm. Child Adolesc Psychiatry Ment Health 6: 10.

NÅR SKINNET IKKE BEDRAR

Når skinnet ikke bedrar

Om å ha det vondt og ikke kunne si hvorfor Å bedra, når man har det veldig vondt, er å gi andre mennesker inntrykk av at livet er ok. Det er å gi sannheten, gi det vonde inni forkledning. «Skinnet som bedrar» – som er uten rifter og sår – kan opplagt være å gi et bilde av et sammenholdt, samla jeg. Men når skinnet ikke bedrar, når skinnet viser skade, villet egenskade, er det et tegn på at noe er grenseløst vondt. Så mye at det ikke går an å skjule det lenger. At det fins noe, også under huden, som får uttrykk i huden. Og jeg veit at det kan være vanskelig å forstå noe av dette, for andre, og da særlig venner, bekjente. At det å ha det vondt kan føre til så sterke handlinger. Men så skjønte ikke jeg det heller. Mange ganger, når jeg så på såra, arrene, måtte jeg spørre, jeg forsto det ikke: Hvorfor ser jeg sånn ut? Som en slags allergi: Hva er det jeg ikke har tålt? Hva er det jeg har fått i meg? Skadinga mi var ikke et bedrag. Det var en stemme til verden, men også, ikke minst, en stemme til meg selv: Sånn kan jeg ikke ha det lenger. Dette er beviset. Jeg – og andre – kunne se det på huden min at jeg var skada, også inni, de fleste forsto jo tvert at det vonde også var inni. Jeg kunne plutselig ikke skjule det lenger, jeg måtte innrømme, for meg og for andre, at jeg var skada, at jeg hadde det vondt. Hullene var ekte, håndfaste, umulige å viske bort. Jeg skjulte det svært lenge med klær, og så satt jeg aleine og bretta bort klærne og brukte lang, lang tid på å se på arrene. «Sånn er jeg. Dette er meg. Dette er også meg. Dette er virkelig.» Tristheten jeg følte var kanskje ikke virkelig, tenkte jeg, kanskje ikke ekte, tenkte jeg, men såra var det. Skinnet som var skada fortalte meg selv og andre at noe må gjøres. At en endring måtte til.

1 Jeg er ganske sikker på at dette er en formulering jeg har lest i en masteroppgave jeg har fått tilsendt, men jeg greier dessverre ikke å huske hvem som har skrevet den. Men den er god, så herved har jeg stjålet den.

105

106

KRISTIN RIBE

De kunne spørre: «Hva er det som er i veien?» Og jeg tenker at det er viktig at spørsmålet blir stilt, flere ganger, av flere mennesker. Selv om jeg i begynnelsen ikke kunne svare. Sånne spørsmål viste jo, etter hvert forsto jeg mer av det, at de som spurte, dermed viste en omsorg, en vilje til å hjelpe. Men jeg hadde jo ikke ord for tristheten, for det som var rundt og bak tristheten. Svaret var ikke der. Noen måtte hjelpe meg med ordene. Og da ikke med universitetsordene, jeg kunne godt og var dyktig i universitetsordene, det jeg trengte, var meg-selv-ord. Jeg hadde ingen egne ord. Jeg fikk ikke til å si mye om hva som var vanskelig. Og så tenkte jeg lenge at skinnet mitt «sa» det ordene ikke kunne si. Men, og det er vel derfor selvskading kan være så komplisert, at til tross for min forventing om at såra sa «alt», sier skinnet – opplagt – ikke det ordene kunne ha sagt. Sår og ikke ord for sår gjør at alle rundt må gjette. «Det er noe, såpass skjønner vi», kunne de si, «men vi veit ikke hva». «Skinnet som ikke bedrar»røper svært lite, annet enn at noe er veldig vanskelig. Jeg kunne si at jeg var lei meg. Og fikk spørsmålet: «Hvorfor?» Som jeg svarte med et: «Hæ?» For det første et «hæ» fordi spørsmålet var så uvant, kom så bardus på. For det andre et «hæ» fordi jeg oppdaga at jeg ikke visste svaret. Og det var veldig skamfullt å ikke kunne si hvorfor. Å være så ubehjelpelig, jeg som aldri hadde trengt hjelp, brukt hjelp. Og ikke minst var det veldig, veldig frustrerende. Jeg ville jo også gjerne si noe om smerten, få den unna, få den ferdig – og så gikk det ikke. Jeg ante ikke hva det skulle være, å si. Og så var det veldig demotiverende, på mange vis, å ikke være i stand til å svare. Når det var så vanskelig, så kanskje jeg bare skulle la det være, ikke prøve, det kom ikke til å føre fram uansett. Og, videre, det å ikke kunne si noe om hva som var vondt, det var veldig, veldig ensomt. Kanskje jeg ville åpne meg for andre, for behandlere, for venner, og så greide jeg det ikke. Og ble redd for at de skulle gå, at de skulle tro eller tenke at jeg ikke ville dele noe med dem. At de skulle tenke at henne er det ingen vits i for oss å bruke tid på. At de skulle tenke at jeg ikke ville gå inn i videre behandling, at jeg ikke ville ha et åpent vennskap. Og ikke minst var det veldig forvirrende å ikke kunne svare. Jeg trodde ikke det om meg selv, at jeg ikke skulle kunne få til, hvis jeg bare satte alle krefter inn på å få til. Redselen ble: Hva er det som skjer med meg nå?

NÅR SKINNET IKKE BEDRAR

En av voksenlederne på en Ten Sing-tur jeg var med på spurte en morgen etter en natt i en gymsal: «Var det du som gråt sånn i går kveld?» Og jeg sa: «Nei.» Hun fortsatte: «Det var noen som gråt så sårt et sted der hvor du lå.» Og jeg har tenkt sånn på det etterpå. Det må ha vært meg. Jeg var svært, svært ulykkelig på den tida. Men jeg hadde ikke sammenheng mellom det triste og det mestrende. Jeg tror ikke jeg løy. Jeg tror jeg ikke visste. Jeg har, det meste av livet mitt, gitt inntrykk av å være selvforsynt, selvbærende. Jeg lot huden dekke meg til for lekkasjer om noe annet. Men så, da jeg var tjuetre, kom hullene. Og da, når jeg til syende sykepleiere og leger noen ganger viste hullene, og ikke kunne forklare hvorfor de var kommet, ble det jo dobbelt vanskelig å være meg. Å åpne for blod åpner for andres spørsmål. «Hva er det som ligger bak?» Og mange lurer fortsatt på det. Hva er det som lå bak, for meg? Og jeg tenker: Jeg svarer ikke på det, det er mellom meg og psykologen jeg hadde, tilknytta Østmarka. Og jeg lærte av ham – når han ikke sa noen ting videre, heller ikke til sykepleierne på avdelinga, heller ikke når de ba ham om det – at noe skal være privat, at det er veldig fint, at svært få veit. Det gikk fint an å hjelpe meg, sa han, det går fint an å være venn, uten å vite så mye. Og jeg tror han har rett. Det er ikke alltid så nødvendig å vite for alle, bare det er sagt ett sted. En lege på legevakta sa: «Hva er det du har opplevd? Som gjør så vondt?» Og jeg forsto det, på tonefallet, at det ikke nødvendigvis var svaret han var ute etter – som ikke kan gis på de siste fire minuttene der på legevakta – men mer at han ønska å forstå mer av styrken av smerten. Og når vennene mine – oftest ved en glipp – så noe av arrene, bandasjene, så at noe var vondt, kunne de, som de også sa, ikke forstå det. «Du som ser så bra ut, hvordan kan du ha noe sånt i deg?» Eller, som flere sa: «Det kunne jeg aldri ha gjetta om deg, at du holdt på med det.» «Jeg har jo skjønt at du sleit, men dette –» Og jeg kjente at det på mange måter var litt fint også, at det ikke syntes overalt, for alle. At ikke «alt» lå utenpå, selv om noe gjorde det. I begynnelsen kutta jeg på håndleddene og undersida av underarmene. Men så ville jeg begynne å spille basket igjen. Og da ville jeg jo ikke at alle skulle se arrene røde, på basket ville jeg ha fri fra vondt. Og gikk derfor og kjøpte håndleddsbånd. Men så kutta jeg utenfor dem også. Og ei venninne tråla alle sportsbutikker for å finne håndleddsbånd som var enda lengre, som dekka til. Og så skar jeg utenfor dem igjen, helt opp mot albuene kutta jeg.

107

108

KRISTIN RIBE

Og oppå håndbakene og oppover mot skuldrene. Kort etter gjorde jeg det. Jeg ville jo, at noen skulle se. At arrene skulle bety noe, vise noe, at jeg ikke resten av livet skulle skjule, fortsette å bedra. Jeg kutta meg sånn at det overhodet ikke lenger var mulig å dekke til arrene – i hvert fall ikke hvis jeg ikke resten av livet skulle pakke meg inn i langbukser, langerma gensere og votter, aldri trene eller bade, og aldri mer gå i T-skjorte, selv midt på de aller varmeste sommerdagene. Og det ble noen år med en veldig øvelse, å vise arr, jeg måtte øve meg på å vise sårbarhet og ærlighet: Sånn er jeg også. Jeg fikk med meg en sykepleier første gang. Vi gikk på kafé, og jeg skulle betale med ermene oppbretta. Og så gikk det. Jeg fikk ingen stygge blikk. Og jeg øvde meg på å gå sjøstien ved sykehuset. En sti der det sikkert var mange andre selvskadere som øvde på det samme. Sånn at de faste turgåerne der kanskje var mer vant til det. Jeg følte et slags fellesskap med andre som skader seg selv. Hvis de kan gå her, vise arr, så kan jeg. Eller, hvis jeg kan gå her, vise arr, så kan de – kanskje en dag kan de. Det er så mange som er skada. Men så var jeg jo der, i mange år var jeg der, jeg også, at klærne mine bedro. På samme måte som huden min hadde bedratt. Men så kunne plutselig også klærne lekke. Ikke mening, men blod fra såra, gjennom klærne. En gang jeg hadde gjester, kjente jeg at syinga sprakk og at blodet rant ut, gjorde buksa mi gjennomvåt. Og priste meg lykkelig over svart bukse og dårlig lys og at ingen så etter på golvet. Det er også fint, selv om man vil vise litt – «ikke-bedra» litt, at det ikke syns i alle situasjoner, for alle mennesker. Det er godt å få litt pause fra spørsmål, pause fra blikk, ikke ha det vonde med seg overalt, og ikke risikere å miste bekjente som blir redde og ikke tør å spørre. Eller, som på grunn av arr, begynner å se på meg som en det må tas ekstra hensyn til. Oftest ville jeg ikke det. Jeg ville være sterk – også. Ikke nødvendigvis for å gå inn i «bedra», men for å kunne kjenne at et sånt sterkt liv var noe å ønske seg videre inn i. Et liv der skinnet kan vise og ikke vise, at sånn er jeg også. Skinnets hull har vært – og er – en del av meg.

ribe & mehlum ut av selvskading omsl_ribe & mehlum ut av selvskading omsl 08.04.15 10:11 Side 1

www.fagbokforlaget.no i s bn: 978-82-450-1459-4

omslagsillustrasjon & design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

kristin ribe og lars mehlum

UT AV SELVSKADING veier til forståelse

kristin ribe og lars mehlum

UT AV SELVSKADING VEIER TIL FORSTÅELSE