NMT-1-2011 by FFI

Harald Sunde

”Status og utfordringer i Forsvaret” side 4

JOHN INGE HAMMERSMARK

Iver Johansen

Hva er spesielt med spesialstyrker?

Hva betyr samfunnet for militær effektivitet?

side 14

side 22

Norsk Militært Tidsskrift

RETURUKE 19

Utgitt av Oslo Militære Samfund

INTERPRESS NORGE 0 1

770029 202822

Årgang 181 nr. 1 2011 Kr. 42,-

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 42,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Harald Høiback Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Harald Sunde Forsvarssjefens årlige foredrag i OMS ”Status og utfordringer i Forsvaret” s. 4 • John Inge Hammersmark Hva er spesielt med spesialstyrker?

s. 14

• Iver Johansen Hva betyr samfunnet for militær effektivitet?

s. 22

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Jan Tore Nilsen og Nina Græger Europa – Strategisk sikkerhetsaktør uten militær relevans?

s. 34

• NMT bøker

s. 44

• NMT debatt

s. 48

• NMT notiser s. 33, 43, 49 • Paal Sigurd Hilde NATOs nye strategiske konsept

s. 50

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

R E DA K TØ R E N S S PA LT E Forsidebildet viser norske spesialstyrker i Afghanistan. I dette nummeret av NMT får vi et sjeldent innblikk i en for mange lukket verden, nemlig norske spesialstyrker. Som det fremkommer av artikkelen utmerker ikke styrkene seg primært gjennom deres egenskaper i høyintensiv strid, men gjennom deres unike fleksibilitet, pålitelighet og gjennomføringsevne. Foto: FSK/HJK

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler. 1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. 1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT . 1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: www.mil.no/felles/fmu/start/bibliotek Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Forsvarssjefens årlige foredrag i OMS

”Status og utfordringer i Forsvaret” ”Forsvaret av i dag og i morgen er et forsvar som opererer døgnet rundt” avsluttet jeg foredraget med i fjor. Dette nye Forsvaret – innsatsforsvaret, ble vedtatt i 2008 etter en grundig forsvarsstudie og videre politisk behandling også med innspill fra forsvarspolitisk utvalg. Forsvarssjef general Harald Sunde Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Av Forsvarssjef general Harald Sunde Jeg registrerer at det fortsatt er mange som bedømmer dagens forsvar ut fra hva vi hadde og ikke ut fra hvilket forsvar vi faktisk har, og hva vi er i ferd med å bygge opp. Jeg har derfor som Forsvarssjef brukt mye tid til nettopp å beskrive det nye Forsvaret som vi bygger opp i perioden 2009 til 2012, og har blant annet holdt et stort antall foredrag om innsatsforsvaret for forsvarsvenner og andre foreninger rundt om i det ganske land. Derfor viet jeg også mitt foredrag her i fjor nettopp til dette målbildet, som beskrives i stortingsproposisjon nr 48. Hovedbudskapet er at vi har et nytt forsvar som skiller seg vesentlig fra det forsvar som var viktig og høyst relevant under den kalde krigen. Ja, fra det Forsvaret vi hadde og som var med på å vinne den kalde krigen. Det nye Forsvaret er blitt til gjennom en omstilling som forsvarssektoren har brukt nesten 20 år på. Etter ”murens fall” var det ikke bare bortfallet av

trusselen som krevde endringer, men Forsvaret befant seg også i en dyp strukturell krise mellom mål og midler. Dette har vært en omstilling fra et invasjonsforsvar basert på mobilisering som del av et totalforsvarskonsept. Et forsvar som i sin helhet var innrettet som et nødvergeinstrument som skulle virke ved et overfall av landet. Denne omstillingen har ført oss til dagens innsatsforsvar som skal operere nå mens landets befolkning opplever en tilstand av dyp fred og nødvergebegrepet ligger i det fjerne. Det er fra mitt ståsted viktig å beskrive denne omstillingen som en endring fra en type forsvar til et annet forsvar fordi det er dét det er! Et nytt forsvar. Det er viktig og helt avgjørende at vi alle vet og forstår hvilket forsvar vi nå har. Dette Forsvaret er nemlig omstillingens mål. Innsatsforsvaret skal selvfølgelig kontinuerlig videre-

Foto: Forsvarets mediasenter

utvikles, forbedres og tilpasses den sikkerhetspolitiske situasjon, men det er verdt å stoppe opp litt og se på den 20-årige omstillingsprosessen. Forsvaret vi har nå er ikke blitt til ved en tilfeldighet. Det har blitt til gjennom 5 forsvarsstudier, fra FS 91 til FS 07. Disse studiene har hver i sær blitt fremmet til politisk behandling og beslutning gjennom først to stortingsmeldinger og deretter tre påfølgende stortingsproposisjoner, 45, 42 og 48. Man kan få inntrykk av at flere både i og utenfor Forsvaret har den oppfatning at dette er den måten Forsvaret skal utvikles etter, ved å vurdere et nytt forsvar hvert 4. år. Det er det ikke. Dette har vært nødvendig i forhold til den fundamentale endring og nyorientering av Forsvaret som har foregått, men forsvarsevne utvikles i et langsiktig perspektiv. Derfor kreves det en stabil struktur som kontinuerlig kan utvikles og fornyes. Det er her vi er nå! Derfor er det også innført en ny prosess for kontinuerlig langtidsplanlegging.

Vårt nye forsvar er på et kvalitativt meget høyt nivå hvor mange av våre nye kapasiteter er av de beste som kan frembringes og tilpasset dagens utfordringer både ute og her hjemme. Som et innsatsforsvar har dette selvfølgelig også endret karakter til et mye mindre volum slik utviklingen også har vært i verden rundt oss. Det har også vært presisert at dette er et forsvar i balanse mellom land, sjø og luftkapasiteter. Derfor er det viktig å påpeke at en eventuell ytterligere innstramning eller reduksjon av driftsnivået vil føre til strukturelle kutt med opphør av hele kapasiteter og igjen føre til konsekvenser for helheten. Det nye Forsvaret ble også vedtatt med en økonomisk balansert struktur. Min forgjenger fikk i forbindelse med behandlingen av prop 48 tilslutning til prinsippet om kompensasjon for den særlige kostnadsveksten utover konsumprisindeksen i forsvarssektoren. Dette er fortsatt en helt nødvendig forutsetning for å videreføre den vedtatte struktur, hvis ikke, vil dette

på sikt føre til en gradvis utarming og nedbygging av Forsvaret. Det stilles også betydelige krav til etatens egen drift ved å kosteffektivisere og rasjonalisere all vår virksomhet slik at alle ”gevinster” er tatt ut. Kun en slik troverdig og rasjonell drift kan gi et reelt grunnlag for bevilgende myndigheter. Det er derfor helt nødvendig å identifisere og erkjenne det reelle kostnadsnivået i Forsvaret. Dette betyr også at vi må være tydelige og avklare et nødvendig ambisjonsnivå for styrkeproduksjonen. Med denne forutsetning vil jeg på det sterkeste advare mot å styre Forsvaret ved å finne inndekning av manglende midler gjennom videre interneffektivisering. Dette vil i praksis også bety nedleggelse av strukturelementer og varig tap av kapasiteter. En eksisterende kapasitet kan alltid forsterkes og bygges opp hvis det kreves, men et total bortfall av kapasiteter er et varig tap med konsekvenser for helheten. Når jeg nå bruker så mye tid på å understreke viktigheten av å bygge opp og drifte den vedtatte strukturen,

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

F-35 kampfly (Foto: US Air Force)

er det fordi det denne gangen IKKE er starten på nok et steg i omstillingen, men dette Forsvaret er MÅLET med omstillingen. Finanskrisen har i året som har gått rammet Europa i stor grad. Flere land nær oss har blitt tvunget til betydelige kutt i offentlig sektor og vi ser at flere av våre nærmeste allierte gjennomfører store reduksjoner både av forsvarsbevilgningene og dermed også av forsvarsstrukturen. Jeg vil på det sterkeste advare mot en tenkning: ”gjør de - så kan vi”. Tvert imot. For det første ligger disse landene etter oss i omstillingen av sine styrker. De har enda ikke nådd sine mål i omstillingen. Det har vi. For det andre. Det er jo nettopp når våre allierte reduserer sine kapasiteter rundt oss, at vi virkelig må sikre våre egne. Det blir simpelthen færre styrker også til det kollektive forsvar. La meg nå si noen ord om hvor vi står i realiseringen av dette nye Forsvaret og hvilke hovedutfordringer vi står overfor.

Status Statusen er at vi har omstilt mye av styrkene, men vil måtte drive tilpasning og endringer for å ferdigstille strukturen. Det er gjennomført en rekke større materiellanskaffelser og i 2011 leveres ytterligere materiell. Dette stiller store krav til kompetanse og trening for å kunne anvende systemene på en fullgod måte. La meg si noe om de kapasitetene som innføres

og utfordringene jeg ser innenfor forsvarsgrenene: De gamle plattformene i Sjøforsvaret var modne for utskiftning og med innføringen av de nye fartøyene får Norge en moderne marine. Leveransen av nye fregatter startet i 2006 og vi mottok det femte og siste fartøyet i forrige uke. Mottak, innfasing, garantitesting, dokumentering, utrustning og oppøving før disse fartøyene er operative, er ressurskrevende og tar tid. Til tross for at alle systemene ikke var fullt integrert i KNM Fridtjof Nansen, løste den høsten 2009 oppdrag i Adenbukten. Fregattene har hatt forsinkelser på flere delleveranser, herunder NH 90 og NSM. Nansen-klassen vil ha evne til oppdragsløsning i alle tre doméner som langt overstiger det vi tidligere har hatt. Innføring og oppøving har nå den høyeste prioritet. Nye Skjold-klassen kystkorvetter gir Norge en økt operativ evne, først og fremst i kystområdene. Vi har mottatt 2 av fartøyene og de fire siste vil bli overlevert i løpet av dette året. Radar, kommunikasjon, våpen og hastighet på disse fartøyene, kombinert med stealth-egenskapene, gjør at vi bygger opp en kapasitet som utvider spekteret av oppgaver som kan løses. Det har vært forsinkelser i leveransen av fartøyene og den utrustning de skal settes opp med. Marinen vil bemanne og drifte 5 kystkorvetter. Til sammen gir dette oss meget gode kapasiteter til oppgavene både hjemme og ute. Den moderniserte kystvaktsflåten er spesielt tilpasset oppgavene som

de skal løse. Innfasing av de nye NH 90 helikoptrene vil forsterke evnen til ressursovervåkning og myndighetsutøvelse innen vårt område. Med tilføring av helikoptrene er Kystvakten omstilt. Fokus nå er å opprettholde en kosteffektiv og rasjonell drift. Ganske enkelt å ha Kystvakten på rett sted til rett tid. Forsinkelser i leveransene har medført at nye fartøyer og materiell kommer innenfor et kortere tidsrom enn planlagt. Dette betyr at mye materiell må tas i bruk samtidig og strekker kapasiteten i fagmiljøene til det ytterste mulig. På grunn av forsinkelser i leveransene vil ikke Sjøforsvaret være fullt operativt før etter 2012. Sjøforsvaret har gjennomført en krevende rasjonalisering av sin basestruktur. Her er de i mål med konsentrasjon til Haakonsvern i sør og basene Ramsund og Sortland i nord. Dette har frigjort betydelige midler som nå settes inn i operativ virksomhet. Luftforsvaret har fått et stort løft siden i fjor ved leveransen av fire C-130 J Hercules transportfly. Disse er under oppøving og vil oppnå full operativitet i løpet av året. Tilsvarende er vi i gang med oppgradering av våre Orion-fly. Gjennom operasjonene i Afghanistan har vårt transporthelikoptermiljø fått uvurderlige operative erfaringer. Denne kompetansen og materiellutviklingen kunne ikke vært oppnådd gjennom trening og

Dingo 2 pansret kjøretøy (Foto: Forsvaret)

Foto: Forsvarets Mediasenter, Torbjørn Kjosvold

øving hjemme. Jeg vil også fremheve Forsvarets Sea-King miljø, som leverer trygghet og sikkerhet for landets befolkning. Selv om disse helikoptrene er helt på slutten av sin levetid, klarer Luftforsvaret sammen med FLO å holde tilgjengeligheten på over 98 %. Innfasing av NH 90 helikopter vil fornye helikopterkapasiteten. I løpet av mars får vi det første serieleverte helikopteret, og ytterligere 5 helikopter er forventet i løpet av 2011. Skal innføringen av disse lykkes, må driftsnivået være tilstrekkelig høyt.

på kort varsel sikre, bevokte og støtte befolkningen rundt om i landet, i byer, tettsteder, kommuner og fylker. Gjennom områdestrukturen er Heimevernet til stede der folk bor. I tillegg er Heimevernets innsatsstyrke en fleksibel enhet som forsterker og settes inn på tvers av områdene. For at hele Heimevernet skal kunne løse sine oppgaver må styrkene trenes i sine roller. Jeg prioriterer derfor øving og trening av områdestrukturen og innsatsstyrkene slik at soldatene i tropper og områder og distrikter skal bli best mulig i stand til å løse sine oppgaver.

Luftforsvaret har en for stor bredde i sin basestruktur og den er uforholdsmessig dyr å drifte. Antall steder Luftforsvaret skal operere ut fra vil bli utredet i sammenheng med anskaffelsen av F-35. Det er helt nødvendig at vi kommer frem til en nøktern og kosteffektiv basestruktur slik at midlene går til operativ drift. For eksempel er forskjellen mellom en og to kampflybaser 3 milliarder i investering og 300-400 millioner i årlig drift. Heimevernet har gjennom kvalitetsreformen befestet sin plass i det nye innsatsforsvaret. Nye våpen, nytt utstyr til døgnkontinuerlige operasjoner, nytt kommunikasjonsutstyr, nytt kommandomateriell, nye fartøyer og nye logistikksystemer er noe av det Heimevernet har mottatt. Dette har gitt et kapasitetsløft og evnen til å løse oppgavene er sterkt forbedret. Heimevernets områdestruktur er ryggraden i det territorielle forsvaret i Norge. Soldatene i områdestrukturen har god lokalkjennskap og kan

Hæren står for hoveddelen av innsatsen i våre operasjoner utenfor landets grenser. Det vil Hæren måtte gjøre dette året også. Hæren driver styrkeproduksjon og opererer daglig i Norge med grensevakt og kongevakthold. Det er flere avdelinger hjemme som også direkte bidrar med analyser og annen understøttelse til operasjonene ute. Utfordringen består i at leveransene ute i hovedsak krever andre avdelingsoppsett enn Hærens vedtatte operative struktur. Vi har ingen PRT eller OMLT i vår hjemlige organisasjon. Dette gjør at vi må ta mange små deler av helheten for å sette disse sammen til misjonsspesifikke avdelinger i utlandet. Oppbyggingen og samtreningen av avdelingene hjemme blir dermed svært ressurskrevende. Operasjonsspesifikk trening av styrkebidrag før avreise til Afghanistan tar i dag ca et halvt år for hver kontingent. Våre ansatte gjør en

fantastisk innsats både i utlandet og her hjemme. Det blir også hurtiganskaffet materiell for å sikre og understøtte soldatene ute i operasjoner. IVECO, DINGO II, Remote Weapon Station, jammere, sambandsutstyr, og en rekke annet materiell krever ny kompetanse og understøttelse. Dette er i stor grad materiell som avdelingene i nasjonal struktur ikke er satt opp med. Det krever ytterligere fagkompetanse hos personellet som skal ivareta dette utstyret i alle ledd. På grunn av den store og langvarige innsatsen i Afghanistan har det ikke vært mulig å bygge opp Hæren hjemme så raskt som ønskelig. For store deler av personellet er bundet til operasjonene. Operasjoner har selvfølgelig prioritet og vi skal derfor være stolte av det. Hæren vil derfor bruke lengre tid enn 2012 for å nå langtidsplanens ambisjon. Dette kan vi ikke kjøpe oss ut av. Samtidig vinner vi gjennom operasjonene nye erfaringer og vi har en ny generasjon befal og soldater med kamperfaring. Fra min side er det nå viktig at vi trekker nytte av denne erfaringen og viser tilstrekkelig fleksibilitet i den videre planleggingen slik at Hæren på raskeste måte kan videreutvikles. I løpet av de siste årene har også Hærens bygg og anlegg blitt renovert og nybygd i et omfang som ikke har skjedd siden midten av 1950 årene. Hæren er nå konsentrert til to hovedområder. Indre Troms og Østerdalen, samtidig har nedleggelse av leirer

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

“2011 er det året vi må vise rasjonell og effektiv drift.”

med en betydelig reduksjon av bygningsmasser frigjort midler til operativ virksomhet. De store skyte- og øvingsfeltene er nå utbygd, moderniserte og tilpasset Hærens operative behov. Forsvarets logistikkorganisasjon leverer kontinuerlig understøttelse til operasjoner, samtidig som de har ansvaret for store materiellanskaffelser. Det stilles høye krav til operativitet på det teknologisk avanserte materiellet. Det er utfordrende å ivareta kompetanse på en stor og økende systembredde. Dette er en kompetanse vi fortsatt må bruke tid på å bygge opp og beholde. Som siste del av omstillingen i FLO pågår det en svært krevende organisasjonsendring - FRIFLO. FRIFLO innebærer at store deler av støttefunksjonene endres organisatorisk fra å tilhøre FLO, til at de nå organiseres i avdelingene de understøtter. Kombinasjonen av operative leveranser, økt systembredde og omstilling krever mye av hele FLO. Jeg vil ha et særlig fokus på FLO for å kvalitetssikre og støtte denne utviklingen. Etableringen av Informasjonsinfrastrukturen (INI) i 2010 var et viktig punkt i omstillingen for å nå ambisjonen om et nettverksbasert forsvar. INI er en nyskapning gjennom sammenslåing av tidligere avdelinger og står derfor ovenfor en krevende endringsprosess både materiell-, infrastruktur-, kompetanse- og personellmessig. INI må evne å opprettholde driften av gamle og til dels utdaterte systemer og samtidig etablere nye kapasiteter. Etableringen er siste ledd

i omstillingen og nødvendig for å tilpasse våre kapasiteter i nettverk og beherske det moderne fellesoperative domenet. Først da kan vi utnytte synergien fra våre moderne sensorog våpensystemer. FOH på Reitan har nå tatt i bruk det nye fellesoperative ledelsessenteret og vil være fullt operativt i henhold til planen. Forsvaret har innført felles integrert forvaltningsløsning, FIF. Vi har gått fra en arbeidskrevende og personellintensiv økonomi- og materiell forvaltning til standardiserte og databaserte løsninger. Kompetanse, forståelse og fortrolighet hos brukerne er viktig for å få full effekt av systemene. Gjennom full implementering og utnyttelse av FIF vil vi sikre forsvarlig forvaltning av de ressurser som stilles til rådighet. Jeg vil understreke viktigheten av det formidable arbeidet som nå gjøres i Forsvaret for å drive samfunnsøkonomisk best mulig. 2011 er det året der vi må vise rasjonell og effektiv drift. Vi kan ikke forvente å få tilstrekkelig med ressurser uten at jeg klart kan redegjøre for at tildelte midler blir benyttet på beste måte. Her har Forsvaret kommet langt, men vi er enda ikke i mål. Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg (EBA) er nå en integrert del av de operative kapasiteter som innsatsForsvaret består av. I og med at vi ikke lenger har mobiliseringsavdelinger – trenger vi heller ikke mobiliseringsleirer. I 2010 satte jeg ned en arbeidsgruppe som skulle gi meg full oversikt over EBA vi leier av Forsvarsbygg og holde det opp mot hva vi faktisk tren-

ger. Det gjøres en helhetlig vurdering for å kunne avklare leiebehovet, tilpasse bruken og sikre at Forsvaret kun leier den EBA som er operativt nødvendig. Ikke mer. Her må også politikere vise mot. I vekslingsfeltet fra det gamle til det nye Forsvaret, er det mange funksjoner som må endres. Riksrevisors rapport om tilstanden i Forsvaret har påpekt flere områder. Vi er blitt mye bedre på forvaltningen. Innen styrkeproduksjon, internkontrollsystemet og anskaffelsesvirksomheten har vi fortsatt utfordringer. Enkelte økonomifunksjoner må også styrkes. Jeg setter stor pris på de konstruktive forslag som bidrar til å bringe Forsvaret fremover. En god krone til Forsvaret skal etterfølge den allerede godt anvendte kronen. Dette er avgjørende for å opprettholde et balansert og veldrevet forsvar og for å bevare vår troverdighet i samfunnet. Min vurdering er at hovedmålene i langtidsplanen nås. Hæren vil på grunn av operasjoner i Afghanistan over så lang tid bli forsinket på enkelte områder og Sjøforsvaret vil grunnet forsinket materiell ikke nå full operativ kapasitet før etter 2012.

Personell Troverdigheten i samfunnet ivaretas også av våre operative leveranser. Disse skjer ikke uten motivert personell. Fra starten av har jeg prioritert ivaretakelsen av de ansatte. Grunnstammen i Forsvaret har vært og er verneplikten. God tilgang på årskullene er viktig for å opprett-

NH 90 helikopter (Foto: Eurocopter)

holde innsatsforsvaret i fremtiden. Noen kritiserer at det er urettferdig at noen må avtjene, mens noen ikke gjør det. Ja, det kan virke urettferdig og derfor er det viktig å videreutvikle førstegangstjeneste og tilpasse den til innsatsforsvarets behov. ’Det man ikke endrer - mister man’. Vernepliktsrådet og tillitsmannsordningen gir også gode tilbakemeldinger og konstruktive forslag til utviklingen av førstegangstjenesten. Derfor må vi ikke være redde for å se på hvordan vi bedre kan utnytte verneplikten. Vårt nye forsvar er en høyteknologisk organisasjon og trenger derfor bred og ny kompetanse. Dette gjelder ikke kun spesialistene, men gjelder hele besetninger og avdelinger. Jeg er opptatt av å tilby utdanning i hele spekteret slik at de ansatte opplever å kunne mestre jobben. Den ’enkle infanterist’ eksisterer ikke lenger. Vi har et innsatsforsvar og investering i kompetanse nå er derfor viktig. For å bygge kompetanse og forutsigbarhet er Forsvaret tjent med at personellet står lengre i stillingene og at totrinnsbeordringer anvendes i større grad. Disponeringspraksisen for yrkesbefal tilfredsstiller langt på vei behovet til det nye Forsvaret. Likevel medfører midlertidige strukturer i operasjoner ute, vakanser hjemme. For eksempel er over halvparten av befalet i 2 Bn på midlertidig beordring. Dette er krevende for hele organisasjonen. Innen personellområdet har jeg som ett av flere avbøtende tiltak igangsatt en gjennomgang av avdelingsbe-

C-130 Hercules transportfly (Foto: Defence Industry)

falsordningen. Avdelingsbefalet er de lederne som står nærmest soldatene – de utgjør ryggraden i innsatsforsvaret. Disse er vi kritisk avhengige av. Tilbakemeldinger fra dette befalet og fra deres foresatte og tjenestemannsorganisasjoner forteller oss imidlertid at dagens ordning ikke fungerer godt nok.

ledd i dette vil være å se på utdannings- og karrieremuligheter. Målet er å sikre en langsiktig og helhetlig rekruttering og kompetanseoppbygging for å beholde personellet. Arbeidstakerorganisasjonene er viktige bidragsytere i utformingen, kvalitetssikring og gjennomføringen av dette arbeidet.

Vi må få etablert et system som sikrer god rekruttering, og tilbyr vilkår som gjør at personellet velger å stå tiden ut i kontraktene. Et

Mye av den kompetansen som Forsvaret trenger kan hentes utenfra, men på noen områder trenger vi å utdanne personellet selv. Krigsskoler,

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Foto: Forsvarets Mediasenter, Torbjørn Kjosvold

Stabsskolen og andre utdanningsinstitusjoner er derfor viktige for å sikre den riktige kompetansen som Forsvaret trenger. Kampen om det beste personellet med den riktige kompetansen blir stadig tøffere i samfunnet, derfor må vi se på alle virkemidler for å vinne denne kampen. Kvinneandelen ute er nå den samme som vi har hjemme. Det er riktig og viktig. Innføring av kjønnsnøytral sesjon og muligheten for å rekruttere fra hele bredden av årskullene har styrket Forsvaret. Dette har medført at interessen for å avtjene førstegangstjeneste blant kvinner øker. Basert på våre erfaringer fra operasjoner er kjønnsperspektivet viktig for å operasjonalisere ambisjonen i FN resolusjon 1325. I fjor mistet vi flere av våre beste soldater i nasjonens tjeneste. Vi gjør vårt ytterste for å sikre oss, men er samtidig klar over at det yrket vi har valgt alltid vil innebære ekstra risiko. Jeg setter full kraft inn på å bedre ivaretakelsen av alle veteraner. Jeg er også svært glad for det arbeidet regjeringen gjør på dette området. Det må ikke være tvil – veteranene tilhører Forsvaret. De var og er våre soldater. Veteraner er en stor gruppe som innehar unik kunnskap og erfaring som må komme til nytte både i og utenfor Forsvaret. Dessverre er det også noen soldater som faller og etterlater seg pårørende, mens andre sliter med fysiske og psykiske skader. Det er ett samfunnsansvar å ivareta

disse. Jeg arbeider nå intensivt med de andre etatssjefene i NAV, Statens pensjonskasse og Helsedirektoratet, for snarest å komme frem til støtteordninger som virker. Det ligger i enhver soldats hjerte aldri å etterlate de skadde og det handler igjen om vår og samfunnets troverdighet. Forsvaret har vært i Afghanistan i snart 10 år, det er dobbelt så lenge som varigheten av andre verdenskrig. Dette fører til en sterk slitasje på personellet. Jeg har mange ganger hørt at morgendagens scenarioer var raskt ut – raskt hjem. Flere hevder at konflikten i Georgia nettopp var beviset for denne tesen. Livet har heller lært meg at tesen er: raskt ut og bli der. Denne erfaringen må vi trekke med oss videre både i måten vi stiller styrker til disposisjon på, hvordan vi engasjerer oss i flernasjonalt samarbeid og videreutviklingen av egen struktur. Utholdenhet er i dag vår største begrensning. Vakansene i utlandsoperasjoner er på mindre enn 1 %. Det er svært bra. Det er gjort mange analyser på forholdet tjeneste ute – tjeneste hjemme. Det er ikke enkelt å fastslå en enhetlig regel for dette. Hva den enkelte mener er akseptabelt tror jeg endrer seg i forhold til karriere, tjeneste, alder, familiesituasjon og ikke minst operasjonens karakter. Jeg vil her benytte anledningen til å gi den største honør til alle våre soldater i Afghanistan. Deres innsats er høyt respektert hos afghanerne og våre allierte. Ved siden av den daglige kjernevirksomhet krever innføring av nye

systemer et betydelig arbeid som går til prosess- og organisasjonsendringer. Den enkelte opplever dette ofte som merarbeid som både skaper uro og usikkerhet. Jeg vil her berømme de ansatte for den innsats og tålmodighet som er utvist og utvises i forbindelse med omstillingen. Mange har mistet sine stillinger, har måtte bytte tjenestested og finne seg ny jobb. Dette har medført stor belastning for familiene med flytting, bytte av skoler, pendling og endret arbeid for partner. Omstillingen hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten den innsats og offervilje som de ansatte og deres familier har utvist. Jeg konstaterer gjennom en unison tilbakemelding fra de ansatte, sivile som militære, at det viktigste tiltaket for personellet er at det skapes forutsigbarhet i tjenesten og at budsjettet gir rom for forsvarlig drift slik at tjenesten oppleves som meningsfull.

Veien videre Jeg presiserte i min innledning at omstillingen er fra mobiliseringsForsvaret til innsatsforsvaret. Dette nye Forsvaret er varig og skal videreutvikles og fornyes gjennom kontinuerlig langtidsplanlegging. Sikkerhetspolitisk utvikling og teknologi vil være faktorer som påvirker denne utviklingen. Vi vil bygge videre på de løsningene som har vist seg vellykkede og rette fokuset mot områder der man ikke fullt ut har oppnådd ønsket effekt. Vi kan med dette prioritere fornyelse av materiell og tilpasse ut fra de erfaringer som gjøres

“Folket må ha tillit til at vi anvender hver skattekrone på beste måte og at unødvendig drift og strukturer er fjernet.”

i operasjoner. Regjeringen tar sikte på å fremme en ny plan for den videre utvikling av Forsvaret for Stortinget våren 2012. Dette blir den første politiske beslutning i den kontinuerlige langtidsplanleggingen. Jeg skal derfor allerede til høsten fremme mine første fagmilitære råd i denne prosessen. Jeg har allerede gitt retningslinjer for Forsvarets fremtidige utvikling, for å beskrive noen av hovedfaktorene i dette arbeidet. Forsvarssjefens fagmilitære råd vil sikre at utviklingen av kapasiteter sees i sammenheng med hele strukturen. Styrken med dagens forsvar er at det dekker en kapasitetsbredde som er tilpasset den sikkerhetspolitiske situasjon i vårt nærområde. Fornyelse av kapabiliteter som for eksempel F-35 og undervannsvåpen, vil ha implikasjoner for innsatsforsvaret. En forutsetning for å bevare Forsvaret er at den planlagte tilleggsfinansiering for kampflykjøpet kommer til riktig tid og selvfølgelig med nødvendige midler. Hovedelementene som jeg ser på er utviklingen av fremtidens landmakt og fornyelse av kampflyvåpenet. F-35 er ikke bare en erstatning for F-16. Det er mye mer. Kapasitetsspekteret vil utvides fra de tradisjonelle luftkamp og bakkestøtte oppgavene til også å kunne dekke informasjonsinnsamling og formidling i langt større grad, herunder utvidet kapasitet til overvåkning og etterretning. Gjennom sin utvidede funksjonalitet vil F35 være en premissleverandør for den videre tilnærming og dimensjonering av det nettverksbaserte Forsvaret.

Fremtidens landmakt må ha evnen til å levere fleksible og skalerbare enheter til operasjoner hjemme og ute. Balansen mellom kapasitet til å løse nasjonale oppgaver og evnen til å levere operative enheter til utlandet er vanskelig. Særlig over lengre tid. Ambisjonsnivået for landmakten videre fremover må derfor avklares i større detalj slik at dette kan samstemmes med kapabilitetene landmakten skal inneha. Det nye innsatsforsvaret må i likhet med det tidligere mobiliseringsForsvaret representere en troverdig avskrekking. Norge vil aldri kunne utvikle og holde seg med et militært forsvar som alene kan møte hele spekteret av utfordringer. Derfor må vi legge stor vekt på samarbeidet i NATO. Norske styrker må være interoperable og ha evne til å operere som del av multinasjonale avdelinger, hjemme og ute. Vi må ha fleksible strukturer som hurtig kan knyttes til og samvirke med allierte. Det er derfor gledelig at NATOs nye strategiske konsept i sterkere grad enn før orienterer seg om alliansens kjerneverdier. Folkets tillit er avgjørende for Forsvaret. Dette krever informasjonsdeling på en helt annen måte en tidligere. Det er færre som har et nært forhold til Forsvaret, siden antall baser og garnisoner er vesentlig redusert. Førstegangstjenesten må tilpasses innsatsforsvarets behov og gjennomføringen av en god og meningsfylt tjeneste skaper gode ambassadører for Forsvaret. Jeg vil derfor fortsatt vektlegge åpenhet og ønsker en god diskusjon om Forsvarets utvikling velkommen.

Avslutning Mine damer og herrer, jeg har i løpet av dette foredraget redegjort for status for Forsvaret midtveis i langtidsperioden og sagt noe om veien videre. Forsvaret er fornyet med mye nytt materiell, bygg og anlegg, og nye kapasiteter er i ferd med å bygges opp. Dette vil gi oss et høyteknologisk og balansert forsvar i tråd med beslutningen i Stortingsproposisjon nr 48. Vi får nå et godt Forsvar, som må vedlikeholdes gjennom kontinuerlig langtidsplanlegging. Jeg ser optimistisk på den videre utviklingen av Forsvaret. Omstillingen gjennom 20 år er ved sin slutt, men enda gjenstår noen grep. Jeg har spesielt nevnt etableringen av INI og FRIFLO prosessen. Skal vi lykkes i å beholde dette Forsvaret og unngå igjen å gå inn i en negativ spiral med styrt avvikling av kapasiteter, er det to helt avgjørende forhold: For det første må vi, jeg som forsvarssjef og de ansatte, ta et krafttak og vise at Forsvaret driftes nøkternt og troverdig. Folket må ha tillit til at vi anvender hver skattekrone på beste måte og at unødvendig drift og strukturer er fjernet. For det andre må Forsvaret gis økonomisk forutsigbarhet for at forsvarsevnen skal bevares og videreutvikles. Kun gjennom tilfredsstillende utdanning, trening og øving kan vi sikre at vi lykkes i operasjoner. Forsvaret må gis et driftsnivå som gir en meningsfull tjeneste for de ansatte. Først da sikrer vi Forsvarets fremtid.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm Norsk leverandør*av teknisk Tele-Data-Fiber bekledning til Forsvaret. * Elektro Internkontroll Aclima AS 3535*Krøderen Tlf: 32 15 06 00 Fax: 32 15 06elsjekk-termografering 01 www.aclima.no Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr

Rapid development Data-loggers Inert test shells Machinegun carriage Ammunition Feeders Weapon Security Locks Automatic bore cleaners Weapon Mounted Coaxial Light Vehicle adaptation of weapon mountings All kinds of brackets and mountings

WWW

bedriftssystemer.no

Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

BYG

TRANSPORT

Tel. + 47 32 16 18 20

ENT

Mangeårig

www.tronrud.no/defence@tronrud.no

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Tillit i

Hva er spesielt med spesialstyrker?

Oberstløytnant John Inge Hammersmark er senior stabsoffiser spesialstyrker i Hærstaben. Han har tjenesteerfaring fra infanteriet og FSK/HJK, og har en mastergrad i militære studier fra Forsvarets høgskole

Militære spesialstyrker har alltid vært omgitt av spenning og mystikk. Det er delvis en uunngåelig konsekvens av hvordan disse styrkene opererer og fungerer, men deler av dette skyldes også unødvendig uvitenhet og sensasjonsmakeri. I denne artikkelen redegjør John Inge Hammersmark for hva som kjennetegner slike styrker og hva som gjør at de er spesielt viktige for et land som Norge. Av JOHN INGE HAMMERSMARK

Hvorfor prioritere spesialstyrker? Siden operasjonene i Afghanistan tok til høsten 2001 har spesialstyrker fått økt betydning og høyere prioritet. Norske spesialstyrker, Forsvarets spesialkommando / Hærens jegerkommando(FSK/HJK)1 og Marinejegerkommandoen (MJK), har på lik linje med tilsvarende styrker ellers i NATO blitt gjenstand for økt fokus.

Siden 2001 har spesialstyrkene løst oppdrag utenlands med jevnt høy frekvens selv om spesialstyrkemiljøet er lite. Økt anvendelse i operasjoner utenlands, med tilhørende utenrikspolitisk gevinst, har gitt økte ressurstildelinger til spesialstyrkene for kapasitets- og kompetanseutvikling. Hva er det ved spesialstyrkene som har resultert i økt benyttelse og tilhørende satsning? Artikkelen vil belyse spørsmålet basert på forfatterens masteroppgave og akkumulert kunnskap om temaet. Konkrete eksempler hentes

fra FSK/HJK der forfatteren har sin tjenestemessige bakgrunn. Først beskriver artikkelen utvalgte egenskaper og komparative fortrinn ved spesialstyrker som anses relevante for spørsmålet i denne artikkelen. Deretter kombineres disse momentene med beskrivelsen av oppdrag i Kosovo og Afghanistan.

Spesialstyrkenes egenskaper Spesialstyrker defineres i NATO som “specially designated, organized,

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

15 Foto: FSK/HJK

Foto: FSK/HJK

trained and equipped forces using operational techniques and modes of employment not standard to conventional forces” (AJP 3-5). Styrker som tilhører denne definisjonen skal oppfylle konkrete krav og inneha generiske egenskaper for å kunne løse de oppdragene spesialstyrker vil kunne settes til å løse. Statusen som spesialstyrker bunner altså ikke i entusiasme og innsatsvilje alene, ei heller i et sterkt ønske om å bli oppfattet som en spesialstyrke, men i reelle kapasiteter.

Reaksjonsevne Begrepet reaksjonsevne knyttes i utgangspunktet til både fysiske og mentale forutsetninger. Kompetanse og erfaring er vesentlige faktorer. Spesialstyrker har profesjonelle, nøye selekterte og grundig trente mannskaper. På bakgrunn av svært gode basisferdigheter, i kombinasjon med spesialistfunksjoner og operativ erfaring, har spesialstyrker gode forutsetninger for å kunne agere innenfor et vidt spekter av scenarier, miljøer og trusselbilder med minimal tid til opptrening og forberedelser. Spesialstyrker er i så måte generalister som hurtig kan benyttes til oppgaver andre ikke kan løse eller i utenkelige scenarier man naturlig nok ikke er spesifikt forberedt på. Det er derfor vanlig å henvise til spesialstyrkene som ”jacks of all trades – masters of none”. Den fysiske delen av begrepet henspeiler i større grad på gode forberedelser innenfor forsyning og forvaltning, operativt planverk for deployering og innsats, medisinske rutiner,

etterretningsmessig status og kommando- og kontrollsystemer mv. I tillegg er det i denne sammenhengen en stor fordel å være lett utrustet slik at avdelingen kan transporteres til operasjonsområdet på kort varsel ved bruk av få ressurser.

Presisjon Med presisjon fremheves to momenter. For det første innebærer presisjon evnen til å hurtig skreddersy styrkebidrag og velge løsninger som i minst mulig grad gir uønskede effekter. Som forutsetning for å oppnå dette må en spesialstyrke ha inngående kunnskap om den politiske sensitiviteten ved oppdraget. En slik forståelse kan oppnås med tett tilknytning til oppdragsgiveren på strategisk nivå for å sikre at intensjonene er forstått. Færrest mulig kommandoledd til dette nivået gir styrken tilgang til informasjon og prosesser med tilstrekkelig høy oppløsning uten filtrerende lag imellom. Et nært forhold mellom utøvende avdeling og det strategiske nivået må etableres i fredstid for å oppnå ønsket tillitsnivå til utnyttelse under krise og komplekse situasjoner, der hurtighet kan være avgjørende for heldig utfall. Det samme tillitsforholdet vil bidra til at styrken kan gis den nødvendige graden av handlefrihet under operasjoner utenlands, slik at effekten av bidraget kan maksimeres. Den andre delen av egenskapen presisjon er fysisk presisjon i forhold til virkemidlene som velges for å løse oppdrag. Militære løsninger innebærer alltid maktbruk i en eller annen form. Militære styrker skal ikke ha som mål å bruke våpen, men å løse

oppdrag. I moderne konflikter og komplekse situasjoner kreves derfor taktisk og mental modenhet. Det har spesialstyrkene. Dersom styrken velger å benytte våpenmakt for å løse et aktuelt problem gjøres det med kirurgisk presisjon. Svært gode våpenferdigheter, moderne våpensystemer og avansert optikk bidrar til å minimere uønskede effekter av våpenbruk.

Fleksibilitet Spesialstyrker er av natur fleksible styrker. De skal med alle sine egenskaper kunne operere i hele konfliktspekteret, i alle klimasoner, og løse en lang rekke oppdrag som representerer nye situasjoner og utfordringer. Der det ikke finnes tradisjonelle, konvensjonelle militære løsninger skal spesialstyrkene med kreativitet, innovasjon og risikovillighet finne løsningen. Fleksibiliteten bygger på personellets kvaliteter og høye treningsnivå, moderne og avansert utstyr og ikke minst styrkens grunnleggende mentale innstilling til problemløsning. Kulturen i en spesialstyrke preges av fokus på intensjon, oppdragets kjerne og målsetting fremfor hvordan man løser oppgavene. Intensjonsbasert frihet og kreativitet bidrar til valg av verktøy og uventede løsninger. I tillegg er norske spesialstyrker gode på å utnytte alle muligheter rundt seg, representert av f. eks andre allierte styrker, lokale styrker eller andre aktører i området som kan bidra. Det er selvsagt begrensninger for hvor fleksible spesialstyrker kan være. Spesialstyrker vil på grunn av sine egenskaper i utgangspunktet ikke

“I henhold til doktrinen skal derfor ikke spesialstyrker benyttes til oppgaver som andre kan løse.”

kunne slå en stor fiendtlig styrke, ta eller holde et stort område eller føre avgjørende strid. Egenskapen fleksibilitet må derfor ikke forveksles med en vidunderkur mot alt, der resultatet blir et ønske om å bruke spesialstyrkene til det meste. Det ville være misbruk av en begrenset og kritisk ressurs, og vil over tid resultere i konvensjonalisering av styrker som skal være uortodokse og irregulære av natur. I henhold til doktrinen skal derfor ikke spesialstyrker benyttes til oppgaver som andre kan løse.

Størrelse I de fleste nasjoner er spesialstyrkene få i antall og små i volum. En iboende fordel med dette er at spesialstyrkene i større grad enn i regulære enheter begrenser egenproduksjon av friksjon internt i styrken. En liten enhet, som utelukkende består av kvalitativt overlegne soldater, kan raskt endre handlemåte og taktiske løsninger som resultat av endrede betingelser i operasjonsmiljøet. Dess færre bevegelige deler dess mindre egenprodusert friksjon. Små, autonome enheter har videre den egenskapen at de kan operere skjult over lengre tid. Dette muliggjør operasjoner i sensitive områder med minimalt fotavtrykk. Det er videre slik at små enheter med talentfulle, godt forberedte og motiverte soldater gjerne utvikler en kultur, normer og krav som gir positive effekter utover det en finner i større avdelinger. Når små grupper med en slik sammensetning får anledning og prioritet til å trene, øve

Foto: FSK/HJK

og operere med gode rammevilkår og utenfor normale begrensninger, øker også kompetansen og evnen drastisk. The smaller the unit, the better its performance. 2

Holdninger Spesialstyrker følger gjerne mantraet “mennesker er viktigere enn materiell”. Med dette menes ikke at avansert og moderne utstyr ikke er viktig, men at mennesker er viktigst. Et poeng er derfor at en enhet ikke kan bli bedre enn potensialet til personellet som inngår. Spesialstyrker, som skal prestere utover det regulære enheter kan, må derfor selektere personell med kvaliteter som tilfredsstiller slike krav. Med personlige kvaliteter som fundament, kombinert med noe som på mange måter minner om en form for

toppidrettskultur, er holdningen at man aldri gir seg. Hver soldat bruker tiden til å utvikle sine prestasjoner for å utnytte sitt potensial. Det gir et godt utgangspunkt for å lykkes med de krevende oppgavene spesialstyrkene settes til. Å løse oppdraget er derfor alltid målsettingen uavhengig av endrede ytre forutsetninger. For at beslutningstakere skal betro spesialstyrkene viktige og sensitive oppdrag, er det avgjørende at spesialstyrkene utviser seriøsitet, lojalitet og holdninger som forventes. Det krever at spesialstyrkene gjennom seleksjons- og treningsprosessen må fokusere sterkt på personlig integritet, lojalitet, verdier og holdninger. Umoralske handlinger, regelbrudd og uheldige uttalelser til media vil kunne bidra til å svekke troverdighe-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

“For spesialstyrkene er det derfor viktig å sikre at ønskede normer og verdier hele tiden etterfølges i styrken.”

etterspurt, og må etterspørres for å benyttes, er det åpenbart at FSK/HJKs deltakelse i internasjonale operasjoner har vært sentral for økt satsning på slike styrker i Norge.

Foto: FSK/HJK

ten og tilliten. For spesialstyrkene er det derfor viktig å sikre at ønskede normer og verdier hele tiden etterfølges i styrken. Viktigheten av dette forsterkes fordi oppdragene ofte løses desentralisert av få individer, langt unna hovedkvarter og trygge omgivelser, hvor den enkelte må ta kloke avgjørelser under tidspress. Det stiller spesielle krav til personellet. Oppsummert kan en si at spesialstyrkenes handlinger må korrespondere med de forventningene politiske og militære ledere har. Det er ikke tvil om at spesialstyrkene utelukkende arbeider på vegne av de folkevalgte og at tillitskontrakten med oppdragsgiver og befolkningen skal følges. Uten tilliten mister spesialstyrkene eksistensgrunnlaget. I tillegg vil omdømmet til spesialstyrkene kunne svekkes i samfunnet generelt.

Komparative fortrinn Med bakgrunn i utvalgte egenskaper kan noen av spesialstyrkenes komparative fortrinn utledes: - evne til å gjennomføre autonome operasjoner i små enheter, uten støtte og over tid - evne til å skjerme og gjennomføre sensitive operasjoner - kan hurtig engasjeres hvor som helst i verden for å løse et betydelig spekter av oppgaver - har taktisk og mental modenhet til å unngå uønskede sekundæreffekter av maktbruk

Operasjoner i Kosovo og Afghanistan Hva har disse fortrinnene hatt å si for satsningen på spesialstyrkene de siste årene? Med utgangspunkt i tesen om at en kapasitet må benyttes for å være

Fra midten av 90-tallet ble FSK/ HJK benyttet til meget begrensede oppdrag på Balkan, blant annet som feltsikkerhetslag for det norske bidraget til SFOR. I tillegg løste de små bidragene enkelte rekognoseringsoppdrag og liaisoneringsoppdrag. Erfaringen fra skarpe operasjoner var begrenset. På dette tidspunktet var FSK/HJK primært innrettet mot nasjonal krisehåndtering til støtte for politiet, samt utdanning av fallskjermjegere til mobiliseringshæren. Kjennskapen til spesialstyrker og potensialet til slike styrker var lite kjent, selv hos sentrale beslutningstakere i Norge. En av årsakene til dette var skjerming og strengt hemmelighold. Miljøet hadde frem til da til en viss grad blitt ansett som adrenalinsøkende cowboyer på hemmelige treningsoppdrag som Forsvaret fikk lite igjen for. Dette skulle snu. I 1998 ble det besluttet at FSK/HJK skulle etablere beredskap for gisselredning av norske observatører i regi av OSSE i Kosovo. En rekke forberedelser og administrative tiltak ble iverksatt for å minske reaksjonstiden ved eventuell utløsing av oppdraget. Det oppstod imidlertid aldri noe behov for gisselredning, men situasjonen i Kosovo forverret seg dramatisk utover våren 1999. NATO hadde behov for bidrag til de kommende landoperasjonene i Kosovo og spurte Norge om bidrag. Når lederskapet så seg rundt ble det tidlig klart at ytterst få mili-

“det var første gang en norsk styrke ble sendt på et oppdrag med denne formen for potensiell og forventet fysisk risiko.”

tære kapasiteter kunne stille på kort varsel. FSK/HJK hadde allerede forberedt seg på operasjoner i dette teateret, både operative og administrative forberedelser. Forsvarsdepartementet var meget interessert i et tidlig bidrag, og besluttet å sende FSK/HJK for å delta under innmarsjen med de allierte i Kosovo. FSK/HJK fikk ordre om å iverksette fra Rena 5. juni, reiste til Makedonia 7. juni og startet innmarsjen til Kosovo 12. juni. FSK/HJKs erfaring fra internasjonale operasjoner var som nevnt begrenset, men oppdraget med å klargjøre, deployere, ta seg fra Makedonia til Pristina gjennom svært uavklarte områder, etablere forbindelse med partene og gjennomføre rekognoseringsoppdrag ble løst. Norge fikk meget gode tilbakemeldinger. Kort oppsummert var FSK/HJK eneste gripbare norske ressurs som tidsnok kunne løse oppdrag i et så krevende og uavklart miljø. For å oppnå den ønskede politiske effekten var det en forutsetning at styrken bidro i første rekke. I forbindelse med krisen i Kosovo gjorde militære og politiske ledere en rekke lærdommer. Det var med ett liten tvil om at store deler av Forsvaret måtte utvikles for å tilfredsstille moderne krav til aktiv utenriksog sikkerhetspolitikk. Dette må sees i lys av NATOs strategiske konsept som nå fikk fokus “out-ofarea”. Spesialstyrkene hadde på sin side bevist at de hadde flere av de etterspurte egenskapene. En liten avdeling, med lite fotavtrykk, kunne bemerkelsesverdig raskt bidra i fremste rekke på vegne av en småstat. Norge demonstrerte således politisk vilje til byrdedeling som ble lagt

merke til i alliansen og hos amerikanerne spesielt. Norge ble sågar benyttet som eksempel på en småstat som lyktes med transformasjonen i NATO, i tråd med Defence Capabilities Initiative (DCI). Imidlertid bør det minnes om at bidraget trolig ville virket mot sin hensikt dersom styrken hadde ankommet sent eller med store begrensninger i bruk. Dersom treningsstandarden hadde vært for dårlig, materiellet ukurant og ikke interoperabelt eller risikovilligheten for lav, ville Norge fått stempel som annenrangs bidragsyter. Videre var det en forutsetning at minimalt med støtteressurser var nødvendig for å gjennomføre operasjonene. Forberedelsene til gisselredning var en faktor som bidro til dette. FSK/HJK hadde minimale behov, var i stor grad autonom og således ikke avhengig av et stort apparat for å gjennomføre operasjonene. Prinsippet styrkeøkonomi ble eksemplifisert. Det var i tillegg et poeng å skjerme aktivitetene av flere årsaker. Hensyn til operasjonssikkerhet var en av faktorene. Andre momenter som spilte inn var samarbeid med allierte, samt det faktum at det var første gang en norsk styrke ble sendt på et oppdrag med denne formen for potensiell og forventet fysisk risiko. I tillegg var det første gangen FSK/HJK ble deployert i dette omfanget, noe som i seg selv bidro til et krav om hemmelighold. VG avslørte styrken på grensen til Kosovo før innmarsjen, men dette skapte lite uro for oppdragsløsningen. Lærdommen var at spesialstyrkene med lav profil kunne løse oppdrag utenlands som ga stor politisk

gevinst i alliansen og samtidig militær effekt. Det ble skapt forståelse for at spesialstyrkene var en kapasitet som kunne benyttes internasjonalt, og som med lite input ga stor output. Denne forståelsen resulterte i økt satsning og tildeling av midler for å utvikle FSK/HJK. Etter 11. september 2001 oppstod igjen behovet for å bidra med norske styrker i koalisjonen under Operasjon Enduring Freedom. Regjeringen ønsket å sende norske bidrag raskest mulig, helst før jul. Opptreden i tet ville gi økt synlighet blant få nasjoner, med maksimum politisk gevinst som resultat. Som sagt var det ytterst få norske kapasiteter som raskt kunne forberede et slikt oppdrag. I rettferdighetens navn kan det nevnes at det før terroraksjonene i 2001 ikke var mange som kunne forutse innsats fra norske styrker i fjerne områder som Afghanistan. Terrorangrepene i New York var en utenkelig hendelse, på uventet sted som sterkt bidro til å endre tidligere begrensninger i bruk av norske styrker. Nå var det ikke lenger bare Balkan som var aktuelt for norske militære bidrag, men alle klimasoner der Al Qaida og terrorister oppholdt seg. I slutten av oktober begynte norske spesialstyrker, FSK/HJK og MJK (NORSOF)3 , i fellesskap å klargjøre en avdeling som raskt ble klar til innsats. Allerede før jul avmarsjerte enkelte nøkkelpersoner. Hovedstyrken ankom Kandahar rett over nyttår. NORSOF løste deretter oppdrag fra basen på Kandahar flyplass i seks

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

“At en kampstyrke i tillegg kunne sendes så raskt ble godt mottatt av våre allierte.”

måneder. Det ble gjort mange erfaringer hva angår kompetanse, utstyr og konsepter. Til tross for at mye var nytt og utfordringene mange, tilpasset NORSOF seg situasjonen og fikk gode tilbakemeldinger på oppdragsløsingen. Imidlertid var det aller mest verdifullt at styrken igjen var blant de første allierte i koalisjonen. Dette ga publisitet og politisk gevinst, og Norge fikk forbedret tilgang til informasjon og beslutningsprosesser. Reaksjonsevnen demonstrerte nok en gang politisk vilje til å bidra, selv i et scenario hvor de fleste allierte var mangelfullt forberedt. Uten den iboende fleksibiliteten til NORSOF ville Norge innledningsvis kun sendt mineryddere. Disse dro nemlig tidlig, gjorde en svært god innsats rundt Kandahar og fikk velfortjent positiv omtale. At en kampstyrke i tillegg kunne sendes så raskt ble godt mottatt av våre allierte. Selve oppdragsløsingen innebar for NORSOF stort sett rekognoseringsog overvåkningsoppdrag. Disse ble løst av små enheter som autonomt opererte i de afghanske fjellområdene over noe tid. Modenheten og den taktiske forståelsen i styrken, kombinert med gode holdninger, resulterte i at NORSOF ikke påtok seg oppgaver utover det man mente å kunne beherske. En stor grad av ydmykhet for oppgaven bidro derfor til kloke avgjørelser. Det kan spekuleres i om denne nøkternheten i realiteten bidro

til en fortsettelse av norsk militært engasjement i Afghanistan. Dersom operasjonene hadde fått større negative konsekvenser, f.eks større egne tap eller skader, er det mulig at negative innenrikspolitiske effekter kunne resultert i et mindre handlingsrom for regjeringen. Etter denne første deployeringen til Afghanistan har spesialstyrkene blitt sendt tilbake på oppdrag med jevne mellomrom. I samme periode har spesialstyrkene utviklet seg betydelig. Erfaring fra operasjoner, samarbeid med viktige allierte, en gradvis oppbygging og satsning har resultert i at spesialstyrkene i dag har kapasitet til å gjennomføre hele spekteret av spesialoperasjoner. Hva er det derfor ved spesialstyrkene som har resultert i økt benyttelse og tilhørende satsning? Kort og konkret oppsummert kunne f. eks FSK/HJK i 1999 levere og kan fortsatt tilby: - reaksjonsevne og fleksibilitet til å deployere innenfor korte tidsfrister, med relevante operative kapasiteter og evne til å hurtig etablere kommando- og kontrollsystemer til allierte. - gode holdninger og grundighet, som har bidratt til minimale egne tap og skader under oppdragsløsning - evnen til å operere og opptre slik at tilliten hos militære og politiske ledere ivaretas på en helhetlig og

troverdig måte, herunder militære prestasjoner som legges merke til av allierte - fornuftige måter å løse oppdrag på, hvor uønskede effekter som f. eks skade på tredjepart og strid med irrelevante aktører på landsbygda blir unngått - bevissthet til egne begrensninger og ydmykhet for oppdragene Spesialstyrkenes egenskaper korresponderer med dagens behov for moderne og kosteffektive styrker. Relativt små enheter som kan aktiveres raskt, som løser oppdrag uten uønskede effekter og maksimerer hensikten og intensjonen med bidraget er naturlig nok forlokkende for politisk og militært lederskap. Spesialstyrker er derfor både nåtidens og fremtidens styrker. Imidlertid er det vesentlig å minne om viktigheten av fortsatt å opprettholde konvensjonelle, regulære kapasiteter som har andre egenskaper og dermed andre fortrinn enn spesialstyrker. Spesialstyrker er ikke egnet til alt, men kan hurtig tilpasse seg et bredt spekter av utfordringer for å agere der andre ikke kan. It makes no difference what men think of war, said the judge. War endures. As well ask men what they think of stone. War was always here. Before man was, war waited for him. The ultimate trade awaiting the ultimate practitioner. 4

1 Avdelingen heter i dag FSK/HJK og artikkelen benytter dette avdelingsnavnet gjennomgående. Innledningsvis het imidlertid avdelingen HFJS (1962-1971), deretter HJS (1971-1997), så HJK (1997-2006) og nå altså FSK/HJK. Begrepet FSK ble tidligere benyttet om den operative delen av HJS og HJK innrettet for støtte til politiet iht. Bistandsinstruksen ved kontraterroroperasjoner nasjonalt. 2 Lawrence, T.E. (1940). Seven pillars of wisdom: a triumph. 3 NORSOF: Norwegian Special Operations Forces 4 McCarthy, C. (1985). Blood Meridian.

Magasin RÅDgiVning Design

Cox er en av Norges sterkeste aktører innen redaksjonell kommunikasjon og design. Vi har kontorer i Bergen, Oslo, København og Stockholm og jobber med flere av Skandinavias største merkenavn.

www.cox.no N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

foto: Jan Lillehamre

web

Hva betyr samfunnet for militær effektivitet? Kan sosial kapital bidra til å forklare militær effektivitet, og hvilke konsekvenser kan vi i så fall trekke av det for utviklingen av Det norske forsvaret?

Iver Johansen er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo. Han er i dag forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt og leder for prosjektet ”Fremtidens landmakt”. (FOTO: FFI)

Av Iver Johansen I denne artikkelen skal vi se nærmere på disse spørsmålene. Først går vi nærmere inn på grunnbegrepet «sosial kapital», definerer dette og ser på hvilken effekt denne formen for kapital har for individer og organisasjoner. Deretter trekker vi disse teoriene inn på det militære felt før vi til slutt vurderer hvordan dette påvirker – og vil påvirke – det norske Forsvaret i framtiden.

Sosial kapital Til forskjell fra andre former for kapital – fysisk kapital eller human kapital – er sosial kapital ikke knyttet til fysiske gjenstander eller egenskaper ved enkeltindivider. Derimot springer det ut fra egenskaper ved relasjonene mellom mennesker i et samfunn. Sosial kapital skiller seg derfor fra de mer konvensjonelle kapitalbegrepene ved det at den ikke kan forbrukes, som f.eks. fysisk kapital, men produseres og reproduseres gjennom bruken av den. Selv om det er bred enighet i å se på sosial kapital som et relasjonelt

begrep, er det betydelig uenighet mellom analytikere i den mer presise definisjonen av begrepet. T. K. Ahn og Elinor Ostrom definerer «social capital» som «a set of values and relationships created by individuals in the past that can be drawn on in the present and future to facilitate overcoming social dilemmas» (Ahn & Ostrom 2002 s. 3). Nan Lin har en mer operativ definisjon, hvor sosial kapital oppfattes som «resources embedded in social networks accessed and used by actors for actions» (Lin 2001 s. 25). Begge definisjonene peker på at sosial kapital er noe som skapes innenfor sosiale nettverk, og at dette kommer medlemmene i nettverket til gode. På den annen side er sosial kapital gjennomsyret av utilsiktede sidevirkninger, så vel positive som negative. Bruken av sosial kapital vil derfor påvirke samfunnet på ulike måter. I de fleste tilfeller er denne påvirkningen positiv, som for eksempel når høye nivåer for gjensidig tillit (som er et sentralt aspekt ved sosial kapital) fremmer økonomisk vekst innen et samfunn eller en virksomhet.

Primærgruppen. Primærgruppen utgjør byggesteinen i den militære organisasjonen og springer ut av det daglige fellesskap knyttet til alle typer militære aktiviteter, skriver Iver Johansen (FOTO: FMS/Forsvaret)

Samtidig har sosial kapital også en mørkere side. Aktiviteten til sosiale subgrupper med sterke interne lojalitetsbånd – for eksempel mafiagrupper – vil oftest representere større sosiale omkostninger enn nytte.

avhengig av uformelle normer for tillit, gjensidighet og internalisering av normer for kvalitet og profesjonalitet.

Effekten av sosial kapital i et samfunn er i første rekke å bedre betingelsene for at individer kan handle kollektivt og dermed redusere transaksjonskostnadene ved organiserte aktiviteter. Sosial kapital både bygger på og styrker normer som fremmer gjensidighet, og reduserer behovet for å kontrollere andre aktørers adferd. Det er således også en sammenheng mellom sosial kapital og risiko. Tillit reduserer risikoen ved å inngå ulike sosiale relasjoner – f.eks. en økonomisk transaksjon – ved at aktørene, uten spesielle anstrengelser, og dermed forholdsvis kostnadsfritt, kan forutsette at andre parter oppfyller sine forpliktelser. Det er sannsynligvis også slik at jo mer kompleks og teknologisk komplisert en gitt operasjon er, jo mindre kan gjennomføringen av den bygge på kontroll og påtvungne planer, og jo mer er den

Ahn og Ostrom peker på tre grunnformer for sosial kapital: institusjoner, nettverk og tillit1 (Ahn & Ostrom 2002 s. 4). Betydningen av sosial struktur (institusjoner og nettverk) for kollektiv handling synes umiddelbart klar, og er ikke omstridt. En mer fullstendig forståelse av hvordan sosial kapital fungerer fordrer imidlertid at man også trekker inn det kulturelle perspektivet. Her er tillit det sentrale begrepet.

Sosial kapital og kollektiv handling

I følge Ahn og Ostrom kan tillit defineres som individuelle preferanser som muliggjør kollektiv handling i sosiale dilemmaer, også når det ikke finnes strukturelle insentiver for dette (Ahn & Ostrom 2002 s. 5). Et individ kan stå overfor et sosialt dilemma når det er en potensiell konflikt mellom hans/hennes individuelle interesser og interessene til den gruppen av

individer han/hun er en del av. Dette er en sentral problemstilling innen spillteorien hvor eksempelvis fangens dilemma er et velkjent eksempel. Tidligere studier (f.eks. Hardin 1968) forutsatte at rasjonelle aktører alltid vil velge ikke-samarbeid ettersom dette er den beste løsning uansett hva motparten velger. Ikkesamarbeid er altså spillets likevektsløsning. Dilemmaet oppstår fordi begge parter samlet sett ville tjene på å velge samarbeid, men ikke er i stand til det av frykt for å bli offer for den andre partens ikke-samarbeidsstrategi. Nyere forskning har imidlertid forkastet forutsetningen om universelt egoistiske aktører. Empiriske studier viser derimot at hvorvidt individer velger å samarbeide eller ikke i sosiale dilemmaer i praksis oftest er sterkt påvirket av ulike kontekstuelle faktorer (Ahn og Ostrom 2002 s. 9–10). Sosial kapital i et samfunn er en slik kontekstuell faktor og bidrar til å fremme gjensidig samarbeids-orientert adferd. Innenfor Ahn og Ostroms skjema skaper sosial kapital forutsetninger for kollektiv handling gjennom

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Fullstendig tillit En del tillit Ikke særlig mye Ikke i det hele tatt

Norge 6,5 % 60,0 % 27,6 % 5,8 %

Sverige 6,1 % 63, 4 % 24,5 % 6,0 %

Finland Storbritannia Tyskland Italia 2,7 % 2,4 % 0,8 % 0,3 % 49,3 % 46, 9 % 25,3 % 19,0 % 39,4 % 36,5 % 51,1 % 54,5 % 8,7 % 14,2 % 22,8 % 26,2 %

Russland 0,6 % 13,7 % 45,8 % 39,9 %

Tabell 1 - Oversikt over sosial tillit i et utvalg land. Spørsmålet som er stilt er: Vil du generelt sett, si at du kan ha tillit til mennesker i sin alminnelighet, eller at du ikke kan være for forsiktig?

Dette reiser en serie problemstillinger ved måling av sosial kapital og tolking av analysens resultater. Uansett, et stort antall studier viser at det er svært store forskjeller mellom land og regioner i omfanget av sosial kapital og tillit. I undersøkelser gjennomført av World Values Survey2 måles tillit som andelen av respondenter som uttrykker tillit til andre mennesker i sin alminnelighet, til mennesker de møter for første gang, til personlig kjente, egen familie etc. Nye utfordringer. Endringene fra et bredt basert mobiliseringsforsvar til en etter hvert svært liten innsatsorientert militær organisasjon, stiller det norske Forsvaret ovenfor nye utfordringer. (FOTO: FMS/Forsvaret)

(i) å påvirke antagelser om andres adferd, og (ii) påvirke selve adferden (dvs. fremme samarbeid). Sosial kapital er en hovedbetingelse for kollektiv handling i et samfunn eller i en organisasjon. Nettverk og institusjoner betyr mye, men generell tillit er en nødvendig betingelse for at samarbeid skal kunne finne sted over en bred skala. Moderne samfunn forutsetter at mennesker kan handle med hverandre under forutsetning om gjensidighet, uten at de har noen spesiell kunnskap eller andre indikasjoner om dette på forhånd. Likevel skjer dette hele tiden, noe som vanskelig kan forklares som noe annet enn utslag av kulturelt forankrede normer og forventninger om andres adferd som eksisterer i samfunnet.

Variasjoner i sosial kapital Sosial kapital er en kollektiv egenskap ved et samfunn – stort eller lite, mens tillit bare kan måles på individnivået.

Tabellen viser tydelig at Norge og Sverige skiller seg klart ut i dette utvalget ved å ha svært høye verdier for generell tillit. Finland og Storbritannia er i en mellomposisjon, mens Tyskland, og i enda mer utpreget grad Italia og Russland har lave verdier. Hvilke faktorer kan forklare disse forskjellene? Jan Delhey og Kenneth Newton (2005) søker å finne makroorienterte forklaringer på ulikheter i sosial tillit. De finner fire hovedfaktorer som klart disponerer for høy sosial tillit: (i) protestantisk religion, (ii) økonomisk velstand, (iii) fravær av korrupsjon («good government») og (iv) likhet (etnisk og økonomisk). Sosial tillit er sterkest der disse faktorene opererer i kombinasjon. Her scorer de nordiske land høyt på alle faktorer, noe som får artikkelforfatterne til snakke om nordisk eksepsjonalisme på dette feltet. Spesielt legger studien vekt på at de nordiske land er etnisk homogene, velstående og preget av godt styresett. Blant resultatene fra Delhey og Newtons analyse er at etniske forskjeller korrelerer negativt med tillit. Basert på data fra USA viser også Robert Putnam (2007) at det er en

sterk negativ sammenheng mellom etnisk heterogenitet i et samfunn, etableringen av sosiale nettverk og generell tillit. Respondenter fra områder med høy etnisk ulikhet rapporterer lave verdier for tillit, mens respondenter fra etnisk homogene områder viser langt høyere grader av tillit. Overraskende nok viser Putnam’s studie at etnisk diversitet også fører til færre sosiale kontakter også intern innen de ulike etniske gruppene. Dette får Putnam til å konkludere at «Diversity seems to trigger not in-group/out-group division, but anomie or social isolation» (Putnam 2007 s. 149). Nyere forskning viser altså at sosial kapital er en viktig determinant for adferd i organisasjoner, effektive bedrifter og økonomisk vekst. Sosial kapital er dessuten ujevnt fordelt mellom land og regioner. Land med høy tillit og høy sosial kapital danner clustere, hovedsakelig i nordvestEuropa, deler av Asia (Kina, Japan), Nord-Amerika og Oseania. Disse landene har høy vekst, høy velstand, store og effektive industrier etc. De samme landene opprettholder også store og svært effektive militære organisasjoner. I det følgende skal vi se nærmere på effekten av sosial kapital på militære utfall.

Sosial kapital som styrkemultiplikator Et aspekt ved sosial kapital er at den spiller en større rolle jo mer en gitt aktivitet forutsetter frivillig og spontan adferd. Militære operasjoner oppfattes på den annen side å forutsette det stikk motsatte; klare og eksplisitte ordre, tett oppfølging og kontroll og sanksjoner mot uønsket adferd. Denne lett karikerte beskrivelForts. side 29

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund

MEDLEMSKAP

www.oslomilsamfund.no

Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Oberstløytnant Helge Inge Måseidvåg Tlf. 47234795 (mobil) e-mail: Helgeim63@hotmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. • Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. • Kadetter kr. 50,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Går alt så meget bedre? ”Nu går alt så meget bedre!” er et utsagn som synes å ha blitt hengende ved tidligere statsminister og retoriker Kåre Willoch. Det må påpekes at det nok ikke var Willoch selv som kom med utsagnet, men skuespilleren Henrik Scheele i en parodi av Willoch sendt i et underholdningsprogram på NRK. Allikevel, tilnærmingen i utsagnet synes fortsatt å ha en viss relevans under meningsutvekslinger i samfunnsdebatter og i noen av beskrivelsene av Forsvarets status og utvikling. Statsråd Grete Faremo og forsvarsjef Harald Sunde har igjen levert sine årlige foredrag fra talerstolen i Oslo Militære Samfund. Oppmerksomheten rundt disse foredragene var også i år meget stor både blant våre medlemmer og fra media. Vi verdsetter høyt tradisjonen med at både statsråd og forsvarssjef, i januar måned, bruker vår talerstol til å dele sine vurderinger av status, utfordringer og fremtid for Forsvaret. I tillegg til at forsvarsjefens foredrag er å finne i det foreliggende nummer av NMT, er foredragene tilgjengelige på våre godt besøkte nettsider. Går vi nærmere inn i substansen i årets budskap fra statsråden og forsvarssjefen, synes det rimelig å sitte igjen med hovedinntrykket at ”nu går alt så meget bedre med Forsvaret.” Andre gode foredrag levert fra OMS sin talerstol det siste året, synes derimot å ha bidratt til å etablere et noe annet og mer nyansert hovedinntrykk. Når jeg her velger å trekke fram spenningsfeltet og forskjelligheten i vurderinger, presentert av våre ulike foredragsholdere, er det nettopp fordi det er i slike spenningsfelt at de gode diskusjoner, refleksjoner og ny innsikt utvikles. Direksjonen vil at OMS fortsatt både skal være en relevant arena for meningsutveksling, refleksjon og læring og en arena for hyggelig sosialt lag og godt kameratskap. Vi håper og tror at vårens program kan bidra til denne målsettingen og at OMS både er et godt sted å være og å lære. Jeg vil avslutningsvis minne om generalforsamlingen mandag 28. mars, etter foredraget til GIHV. Direksjonen imøteser medlemmenes vurderinger og innspill til hvordan vi på en best mulig måte kan videreføre vår stolte historie, husets sjel og NMT. Likeledes hvordan vi kan holde høy relevans på foredragene fra vår profilerte talerstol. Ambisjonen til Direksjonen fremover bør være så høy at våre aktive og engasjerte medlemmer, basert på egen opplevelse, kan uttrykke at ”nu går alt så meget bedre i OMS.”

Helge Inge Måseidvåg Formann

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Oversikt over NMTs årgang 180 - 2010

Artikler Nr. / side Allers, Robin M.: «Voksen nasjon» eller «usikker makt» – tysk sikkerhetspolitikk 20 år etter gjenforeningen

5-6 / 4

Basit, Saira: India: på vi mot en havgående marine, verdig en stormakt?

1-2 / 30

Gjelsten, Roald: Sjøkrigsskolen – 50 år i Bergen. Kontinuitet og endring 1960-2010

5-6 / 12

Hellum, Nina: Følsom i felt – kulturforståelse i militær sammenheng

1-2 / 42

Hilde, Paal Sigurd og Widerberg, Helene F.: NATOs nye strategiske konsept og Norge

4 / 10

Hoogensen, Gunhild og Gjørv, Jardar: Sivilt-militært samarbeid – er CIMIC relevant?

1-2 / 34

Jensen, Johan Skog: «India Rising» – utfordringer på veien mot global stormaktsstatus

1-2 / 16

Lie, Kai: En ny atlantisk virkelighet 3 / 14 Lindgjerdet, Frode: Da norske tropper skulle til Litauen

5-6 / 38

Moen, Tore Lasse: Sjøheimevernet – klar for overgang til Sjøforsvaret

4 / 36

Ramse, Joakim: Flight cancelled 5-6 / 34 Reichelt, Jon Gerhard: Krig – for amatører? 5-6 / 30

Ringkjøb, Åge: Bruk av stridsvogner i norsk terreng

4 / 32

Skagestad, Odd Gunnar: Fra polarimperium på sparebluss til nye utfordringer og ny giv? Antarktistraktatens effekt på norsk politikk 1959‒2009

3/4

Staib, Jacob Thomas: Fører Taliban en krig mot krigens folkerett?

4 / 30

Steder, Frank Brundtland: Kvinner i Forsvaret – quo vadis?

5-6 / 20

Tunsjø, Øystein: Kinas gjenreising – ambisjoner, utvikling og utfordringer

1-2 / 4

Oversikt over NMTs årgang 180 - 2010

Wensell, Lars A.: Geopolitiske utviklingstrekk i Asia og Stillehavsområdet

4/4

Øren, Ole: Nye muligheter til å samle militære erfaringer

3 / 20

NMT-bøker: Isachsen, Harald: Operation Judgement – Angrepet på “Black Watch”, Kilbotn 4. Mai 1945 Anmeldt av Runar Iversen 1-2 / 48 Knudsen, Svein Aage: Tilstede og usynlig i 100 år: Ubåtvåpenet 1909–2009 Anmeldt av Roald Gjelsten 4 / 46 Kristiansen, Egil M. Kampen mot tyske fallskjermjegere – og norske byråkrater Anmeldt av Torkel Hovland 5-6 / 44 Nyhamar, Tore (red.): Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner Anmeldt av Jacob Børresen 4 / 42 Roberts, Andrew: Masters and Commanders Anmeldt av Thorvald Ruud 1-2 / 47 Saxi, Håkon Lunde: Norwegian and Danish defence policy: A comparative study of the post-Cold War era Anmeldt av Tor Egil Walter 4 / 50 Solstrand, Ragnvald: Langsiktig planlegging i Forsvaret – vitenskap i skjæringspunktet mellom politikk, byråkrati og kommandostyring Anmeldt av Bent Erik Bakken

5-6 / 50

Terjesen, Bjørn, Kristiansen, Tom og Gjelsten, Roald: Sjøforsvaret i krig og fred: Langs kysten og på havet i 200 år Anmeldt av Hans Christian Bjerg

5-6 / 42

Zakaria, Fareed: The Post-American World Anmeldt av Johan Skog Jensen

1-2 / 50

NMT-debatt: Geiner, Jan Frederik: Brigadestrukturen, en forutsetning for effektiv landmakt?

3 / 30

Matlary, Janne Haaland: Når statens voldsmonopol forvitrer 3 / 38 Nordmo, Mari: Jussen forvitrer ikke! 4 / 22

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund – åpent hus 17. mai 2011, kl 11.30 – 15.00 Oslo Militære Samfund holder åpent hus på nasjonaldagen den 17. mai, for våre medlemmer med familie og venner. Det vil bli anledning til å kjøpe smørbrød, forfriskninger, kaker, eggedosis og is. Direksjonen håper at så mange som mulig av medlemmene med familie og venner finner anledning til noen avslappende timer i OMS på nasjonaldagen. Det kreves ingen forhåndspåmelding. Direksjonen

GENERALFORSAMLING

Innkalling til generalforsamling mandag 28. mars 2011. I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i vår bygning i Myntgaten 3, Mandag 28. mars 2011. Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15. Saksliste: 1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2010 2. Reviderte årsregnskaper for 2010 for OMS og NMT 3. Valg av tillitsmenn a. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer b. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer c. Revisor d. Valgkomité 4. Medlemskontingent for 2011 5. Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt til Direksjonen innen 1. februar 2011. Årsberetning og regnskap vil ikke bli trykket i NMT, men bli lagt ut i OMS fra 1. mars 2011, samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no

“det er en sterk forbindelse mellom ulike kulturelle særdrag i et samfunn og militær effektivitet”

Forts. fra side 24

sen er imidlertid i sterk konflikt med moderne militær praksis. Militære operasjoner i dagens komplekse operasjonsmiljøer forutsetter individuelt initiativ og evne til å samarbeide i team like mye som i en hvilken som helst annen kompleks virksomhet. Det er derfor god grunn til å anta at de faktorer som skaper forutsetninger for effektive virksomheter i sin alminnelighet, også vil ha denne effekten når de opptrer i militære organisasjoner. Teknologiske gjennombrudd, inkludert automatisering og bruk av autonome våpensystemer, har ikke endret dette. Tvert i mot, blant funnene fra sosial kapitalforskningen er at denne også påvirker positivt evnen til å utnytte ny teknologi. 3 Nå er det imidlertid et betydelig problem at det finnes svært lite forskning som eksplisitt knytter sosial kapital til militær effektivitet.4 Dette er kanskje ikke særlig overraskende all den stund de fleste studier forklarer utfall i krig med kvantifiserbare styrkeforskjeller. Som en generell forklaring går dette imidlertid stikk i strid med svært mye historisk erfaringsmateriale. Faktisk er det en overflod av eksempler på at det er enorme forskjeller i militær effektivitet som mer enn oppveier forskjeller i antallet våpen eller soldater. Blant eksemplene på dette (se f.eks. Risa Brooks 2007) er de mange krigene mellom Israel og landets arabiske nabostater. Både under den såkalte seksdagerskrigen i 1967 og under krigen med Egypt og Syria i 1973 – Yom Kippurkrigen, hvor Israel ble angrepet samtidig på to fronter – ble utfallet motsatt av hva styrkebalansen i

utgangspunktet skulle tilsi. Etter den Egyptiske hærens kollaps i 1967 pekte en israelsk studie på anomiske trekk ved det egyptiske samfunnet med store klasseforskjeller og lav tillit som mulige årsaker (Rosen 1995 s. 19). Trevor N. Dupuy peker på kulturelle og sosial ulikheter som årsak til at israelske soldater var langt bedre i stand til å handle kollektivt (Dupuy 1978 s. 334–5). Dupuy, som har utviklet en normert skala for stridseffektivitet (Combat Effectiveness Value, CEV), har anslått at CEV-verdiene i de to krigene varierte mellom 1:1,75 og 1:1,98 – dvs. at israelske styrker enhet for enhet var nesten dobbelt så effektive som egyptiske.5 På den annen side, om vi flytter oss nærmere dagens situasjon, klarte den libanesiske geriljahæren Hezbollah å stå i mot den israelske hæren under krigen i Sør-Libanon i 2006. Selv om flere analyser skylder Israel’s slående mangel på suksess på mangelfull planlegging, svak trening og et ikke-fungerende operasjonskonsept (Matthews 2008), kan en tilleggsforklaring være at Hezbollah’s stridsenheter – som sloss i de landsbyer hvor de bor kunne utnytte sosial kapital som finnes innenfor dette samfunnet. Andre studier trekker sammenlikninger mellom variabler på aktøreller statsnivået og utfall av militære konflikter. I en studie hvor han holder betydningen av materiell (kvantitet og kvalitet) opp mot regimetype (demokratisk vs. ikke-demokratisk), human kapital, sivil-militære relasjoner og kultur, finner Stephen Biddle at interne forhold knyttet til aktørnivået (stat og samfunn) sterkt påvirker

militær effektivitet. Analysens sentrale funn er at «the battlefield bonus previously attributed to democracy is a product of many democracies’ superior human capital, civil-military relations and cultural background (Biddle2004 s. 541)». Selv om disse studiene indikerer at det er en sterk forbindelse mellom ulike kulturelle særdrag i et samfunn og militær effektivitet, er det ikke mulig å isolere effekten av sosial kapital i samfunnet for den militære effektivitetsøkningen. Mark Gismondi (2009) prøver imidlertid å gi et mer direkte mål for effekten av sosial kapital på militær effektivitet. I en komparativ studie deler han et antall land inn i tre grupper («bands») etter omfanget av sosial kapital i samfunnet. Gruppe 2 og 3 representerer middels til høye nivåer for sosial kapital, mens gruppe 1 representerer lave nivåer. Gismondi finner at datamaterialet gir støtte til bl.a. følgende hypoteser: • Stater som praktiserer manøverorienterte operasjonskonsepter finnes hovedsakelig i gruppe 2 eller mest sannsynlig i gruppe 3 (medium–høy sosial kapital) • Det er en positiv sammenheng mellom høy sosial kapital i samfunnet og seier i krig • Sosial kapital i samfunnet påvirker utfallet av krig sterkere enn økonomisk styrke (BNP) (ibid. s. 26-28) Disse funnene kan selvsagt ikke tjene som grunnlag for klare konklusjoner eller forutsigelser, selv om de kan gi en indikasjon på i hvilken grad militær effektivitet påvirkes av

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Kameratskap viktigst. Empiri blant annet fra andre verdenskrig antyder at soldater sloss for sine kamerater mer enn for ideelle mål. Slik sett vil det alltid finnes et potensial for utvikling av subkulturer innenfor den militære organisasjonen. (FOTO: FMS/Forsvaret)

sosial kapital. Hovedtendensen i det materialet vi her har vurdert, er at militære styrker fra samfunn med høy sosial kapital oppviser høyere grad av militær effektivitet enn styrker fra samfunn med lite slik kapital. Slik sett kan sosial kapital betraktes som en styrkemultiplikator – et tilskudd til militær effektivitet – som kommer i tillegg til den rent materielle basis for militære ytelser.

Sosial kapital og primærgruppen En av innsiktene fra sosial kapitalforskningen er at den opptrer i to former. Det er for det første den som finnes i nære relasjoner, mellom mennesker som deler viktige kjennetegn, så som innen familie, slekt eller innenfor bestemte etniske grupper, altså mellom mennesker som er like hverandre på en fundamental måte. For det andre, den som finnes i mer heterogene nettverk, innenfor større samfunn og mellom mennesker som er fundamentalt ulike. Disse to formene benevnes i faglitteraturen som henholdsvis «bonding» og «bridging» sosial kapital (Putnam 2006). Det som kjennetegner samfunn med høy organiseringsgrad og høy effektivitet er nettopp det store innslaget av «bridging» sosial kapital.

Forklaringen er at en rekke former for allment nyttig adferd oppstår mer eller mindre spontant i samfunn med høy sosial tillit og sterke normer for gjensidighet og samarbeid. I samfunn dominert av «bonding» sosial kapital gjelder disse normene innenfor mindre nettverk, men ikke utenfor. Sterk indre solidaritet skaper barrierer mot samarbeid med utenforstående, og virksomheten i små, tette nettverk kan i mange tilfeller medføre negative virkninger for samfunnet utenfor. På mange måter representerer militære organisasjoner et samfunn for seg selv på siden av det sivile. Verdier og aktiviteter som er sentrale i militær sammenheng – kontrollert aggressivitet, pågåenhet, anvendelse av voldsmakt etc – er oftest ikke akseptert blant ikke-militære. Tradisjonelt har derfor militære organisasjoner lagt stor vekt på å adskille seg fra det samfunn de skal tjene; symbolsk ved bl.a. uniformering, dyrking av historien, fellesskapet etc., og praktisk ved at medlemmene tjenestegjør på særegne tjenestesteder, følger spesielle reglementer, er underlagt spesiell seleksjon, utdannes ved egne skoler osv. Det som i første rekke legemliggjør det særegne ved det militære samfunnet er primærgruppen. Primærgruppen utgjør byggesteinen i den militære organisasjonen. Den er både den grunnenhet militære avdelinger består av, og det viktigste sosiale fellesskap for den enkelte soldat. Primærgruppen er utgangspunkt for en intens sosialiseringsprosess. Denne springer ut av det daglige fellesskapet knyttet til alle slags militære

aktiviteter, etablering av felles mål og ikke minst av erkjennelsen av at den enkeltes liv i siste instans beror på gruppens overlevelse som en fungerende enhet.

Primærgruppen og den mørke siden av sosial kapital Primærgruppen representerer en særegen sosial struktur med både tett og direkte kontakt mellom medlemmene, og et sett normer og verdier som regulerer adferd. For medlemmene representerer denne strukturen en form for sosial kapital som muliggjør bestemte handlinger som ikke ville være mulig utenfor den gitte sosiale strukturen. For militære organisasjoner er oppbygging av sosial kapital på nivået for primærgruppen av potensielt stor verdi; den øker soldatenes handlingsrom, kanaliserer deres energi mot oppnåelse av de overordnede mål og styrker dermed organisasjonens generelle effektivitet. Samtidig er en skarp adskillelse av militær virksomhet fra det øvrige samfunn heller ikke nødvendigvis uten omkostninger. Alejandro Portes (1998) nevner fire negative effekter av sosial kapital: (i) ekskludering av utenforstående, (ii) incentiver til gratispassasjeradferd, (iii) konformitetspress, og (iv) opposisjon til det omkringliggende samfunn. Portes peker på at: «Mafia families, prostitution and gambling rings, and youth gangs offer so many examples of how embeddedness in social structures can be turned to less than socially desirable ends» (ibid. s 18).

“Faktisk er det slik at forskning tyder på at sentrale faktorer med betydning for kollektiv atferd i sosiale dilemmaer – tillit og sosial kapital – faktisk svekkes av etnisk og kulturell heterogenitet. Det er derfor høyst usikkert om det er noen effektivitetsgevinst for Forsvaret å hente gjennom en slik strategi for samfunnsmessig forankring av den militære virksomheten.” Problemet kan forekomme i den grad det oppstår subkulturer innenfor den militære organisasjonen hvor den militære virksomheten antar karakter av et mål i seg selv, og ikke et middel for å realisere et overordnet politisk mål. Palle Ydstebø (2009) trekker et skille mellom en (positiv) soldatkultur, hvor det hersker en bevissthet om seg selv og egen rolle som representant for et overordnet politisk kollektiv, og en (negativ) krigerkultur hvor krigen blir et mål i seg selv. Ydstebø hevder at «soldater» er mer effektive enn «krigere» fordi «soldater sloss som disiplinerte teammedlemmer i avdeling mens krigere sloss individuelt i flokk» (ibid. s 30). Imidlertid er dette skillet verken absolutt eller lett å trekke. Forutsetningen for at soldatkollektivet skal kunne fungere og løse sitt oppdrag, er nettopp at teamet (primærgruppen) for den enkelte soldat antar den høyeste verdi. Empiri fra bl.a. fra andre verdenskrig og senere antyder at det også i praksis er slik at soldater sloss for sine kamerater mer enn for ideelle mål. Slik sett vil det alltid finnes et potensial for utvikling av subkulturer innenfor den militære organisasjonen sentrert rundt tett sammenknyttede kollektiver. På sett og vis kan man si at dette potensialet springer ut av den iboende konflikt mellom den militære virksomhetens midler og dens mål: det kan knapt være egnet til å forundre at for soldater antar krigens særegne normer og krav en sterkere realitet enn dens mer abstrakte mål.

«Folket i våpen» Denne diskusjonen viser at det er fullt mulig for den militære organi-

sasjonen å adskille seg fra samfunnet omkring og bygge en mer avgrenset sosial kapital innenfor sitt eget domene tuftet på de fundamentale lojaliteter som oppstår innenfor primærgruppen, med de omkostninger dette kan medføre. En slik strategi reiser imidlertid et grunnleggende spørsmål: I hvilken grad er det mulig å styrke de kollektive verdiene innenfor organisasjonen dersom disse verdiene er svake eller ikke-eksisterende i det samfunnet organisasjonens medlemmer rekrutteres fra? Og i hvilken grad er det hensiktsmessig å rendyrke den militære profesjon innenfor en strengt avgrenset militær verden dersom samfunnet utenfor representerer en sosial kapital med stor potensiell nytte for den militære organisasjon? Endringene fra et bredt basert mobiliseringsforsvar til en etter hvert svært liten innsatsorientert militær organisasjon, stiller det norske Forsvar i økende grad overfor disse dilemmaene. Denne diskusjonen beveger seg hovedsakelig langs to akser. For det første en akse som omfatter Forsvarets avskjerming fra samfunnet – om denne er stor eller liten. For det andre en akse som beskriver utviklingen i det norske samfunnet – i retning et større eller mindre innslag av sosial kapital. Den norske «folket i våpen-tradisjonen» representerer en åpen militær organisasjon innenfor et samfunn med høy sosial kapital. Som vi har pekt på ovenfor er det norske samfunnet preget av svært høye verdier for generell tillit, og det er rimelig å

anta at Forsvaret historisk har profitert vesentlig på å kunne høste av samfunnets reservoar av sosial kapital. Forsvaret møter imidlertid i dag utfordringer langs begge disse dimensjonene. På den ene siden har omleggingen av Forsvaret til en mindre og mer profesjonalisert organisasjon medført en viss avsondring fra samfunnet for øvrig. Selv om kontaktflaten mellom Forsvaret og samfunnet fortsatt er stor, er det grunn til å tro at den eksisterende kontaktflaten gjennom blant annet verneplikten, må bygges videre ned for å kunne møte operative krav på en kosteffektiv måte. Det kan derfor være nødvendig å se etter nye måter å forsterke kontaktflaten mellom Forsvaret og det sivile samfunnet på for å kompensere for den avskjermingen som nå finner sted. På den andre siden er heller ikke samfunnsutviklingen statisk. Utviklingen mot et stadig mer flerkulturelt samfunn undergraver på kort sikt grunnlaget for ideen om «folket i våpen». På lengre sikt – helt avhengig av utviklingen i det norske «integreringsprosjektet» – kan samfunnets innhold av sosial kapital også endres. Selv om det ikke er noe i dag som indikerer en slik utvikling, kan et verste tilfelle-scenario være et samfunn hvor sosial kapital av «bonding-type» på insiden av ulike samfunnsgrupper er på fremmarsj på bekostning av sosialt overgripende «bridging» sosial kapital. Vi står i så fall overfor et dilemma mellom å bevare en åpen organisa-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

sjon, men med fare for at de militære styrkene degenereres til det øvrige samfunnets nivå, og skape et profesjonelt militært korps med fare for utvikling av praksiser som samfunnet ikke kan akseptere.

Framtidige utfordringer Forsvarets forsøk på å motvirke disse prosessene og å reetablere samfunnsmessig forankring gjennom en målrettet satsing mot økt rekruttering fra minoritetsgrupper, er sannsynligvis dømt til å mislykkes. Forsvaret selv hevder for eksempel at: «Kulturelt mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet» (Forsvarsdepartementet 1998), og : «I økt mangfold ligger det et trolig et potensial for større variasjon i perspektiver på hvordan oppgaver løses og utfordringer håndteres» (Stortingsmelding nr. 36 (2006–2007). Det er imidlertid lite som tyder på at det disse forutsetningene bygger på er velbegrunnet. Faktisk er det slik at forskning tyder på at sentrale faktorer

etnisk og kulturell heterogenitet (se Putnam 2006). Det er derfor høyst usikkert om det er noen effektivitetsgevinst for Forsvaret å hente gjennom en slik strategi for samfunnsmessig forankring av den militære virksomheten. Samtidig synes det å være lite som tilsier at Forsvaret hittil har hatt særlig hell med seg i denne politikken, selv om det er vanskelig å vite all den stund Forsvaret ikke fører statistikk over soldatenes kulturelle eller etniske bakgrunn. Mye tyder imidlertid på at Forsvaret og militærtjeneste blant minoritetsgrupper oppfattes som lite relevant for den enkelte. Samtidig kan det være av interesse å merke seg at Forsvaret i sin rekrutteringspraksis i stor grad har tatt hensyn til dette. Med reduksjonen i inntaket til førstegangstjeneste kan Forsvaret velge de mest motiverte og mest egnede. Innføring av ny todelt sesjonsordning, hvor del 1 består av en egenerklæring,

hvor man bl.a. avkreves en egenvurdering av motivasjon, vil således med all sannsynlighet være et effektivt virkemiddel for å sortere vekk vernepliktige med minoritetsbakgrunn. For å sette det på spissen; mens samfunnet blir mer flerkulturelt, blir Forsvaret mer hvitt. Det finnes ikke noen enkel løsning for disse problemstillingene. I praksis vil dette innebære å finne et balansepunkt mellom rendyrking av den militære profesjon og samfunnsmessig forankring. Uansett må Forsvaret løse følgende utfordring: På den ene siden å bevare en åpen organisasjon med forankring i samfunnet, men samtidig hindre at sosiale strukturer som splitter samfunnet får innpass. På den andre siden, styrke utøvelsen av den militære profesjon, men samtidig unngå at Forsvaret blir et fremmedelement i samfunnet.

Litteratur Ahn, T. K. and E. Ostrom (2002). Social capital and the second generation theories of collective action: an analytic approach to the forms of social capital. Annual Meeting of the American Political Science Association. Boston Massachusetts, American Science Association. Biddle, S. (2004). ”Democracy and Military Effectiveness.” Journal of Conflict Resolution 48(4): 525-46. Brooks, R. and E. A. Stanley (2007). Creating Military Power. The Sources of MIlitary Effectiveness. Stanford, CAL, Stanford University Press. Delhey, J. and K. Newton (2005). ”Predicting cross-national levels of social trust: Global pattern or nordic exceptionalism?” European Sociological Review 21(4): 311-27. Dupuy, T. N. (1978). Elusive victory. The arab-Israeli wars 1947-1974. London, MacDonald and Janes. Forsvarsdepartementet (1998). Handlingsplan for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvaret. Oslo. Forsvarsdepartementet (2006). Stortingsnmelding nr. 36 (2006-2007) Økt rekruttering av kvinner til Forsvaret. Oslo. Gismondi, M. D. (2009). War and the art of association: social capital as an element of national power. Nampa, Idaho, Northwest Nazarene University. Hardin, G. (1968). ”Tragedy of Commons.” Science 162(3859): 1243-&. Lin, N. (2001). Social Capital. A Theory of Social Structure and Action. Cambridge, Cambridge UIniversit Press. Portes, A. (1998). ”Social Capital: Its origins and applications in modern sociology.” Annual Review of Sociology 24: 1-24. Putnam, R. D. (2007). ”E Pluribus Unum: Diversity and Community in the Twenty-first Century The 2006 Johan Skytte Prize Lecture.” Scandinavian Political Studies 30(2): 137-174. Rosen, S. P. (1995). ”Military Effectiveness - Why Society Matters.” International Security 19(4): 5-31. Ydstebø, P. (2009). ”Bør norske soldater bli krigere?” Norges Forsvar 5: 28-30. 1 Ahn og Ostrom bruker begrepet ”trustworthiness”. 2 World Values Survey har siden 1981 foretatt jevnlige undersøkelser i en rekke land om ulike verdi- og kulturrelaterte faktorer. Det

er gjennomført fem «bølger» med undersøkelser. Til nå er 77 000 respondenter intervjuet i 97 land med til sammen 6,7 mrd. innbyggere. Se www.worldvaluessurvey.com 3 James Coleman (1988) har vist at sosial kapital spiller en vital rolle i utviklingen av human kapital gjennom å styrke mulighetene

til høyere utdanning. 4 Vi vil her definere militær effektivitet som den militære ytelse det er mulig å skape fra en gitt mengde militære ressurser. 5 Kenneth Pollack påviser mangelfulle militære ytelser i arabiske land (Egypt, Irak, Jordan, Libya, Saudi Arabia, og Syria) på føl-

gense områder: (i) taktisk ledelse, (ii) informasjonsbehandling og etterretning og (iii) teknisk dyktighet og håndtering av våpen. Konklusjonen er at disse manglene har hindret militær suksess i tilfeller hvor arabiske styrker har hatt en numerisk fordel og hvor motstanderen ikke har hatt en teknologisk fordel.

N M T N OT I S E R

Sjøbasert missilskjold En studie av globusen viser at et sjøbasert forsvar mot Taktiske Ballistiske Missiler (TBM), vil være nødvendig for å gi fullgod dekning i mange områder. USA har derfor allerede testet og utplassert fartøyer med denne kapasiteten, og nå følger andre land etter. Mens nasjoner som Iran og NordKorea har kapasitet og evne til å bruke TBM, har disse ikke hatt rekkevidde til å nå fjerne mål i USA og i VestEuropa. Det er i større grad naboer og regionale stater som føler trusselen henge over seg, i første omgang Israel, men også Japan og Saudi-Arabia. Mens Israel av geografiske grunner satser på landbaserte systemer, er det naturlig for de to andre statene å velge sjøbaserte. Det eneste operative alternativet er bygget opp rundt det amerikanske AEGIS-systemet og består av SPY-1

radar og Standard-missiler (SM-3 versjon) i Vertical Launch System (VLS) affutasjer. US Navy vil i løpet av dette året ha 23 fartøyer, og innen 2015 ytterligere 15, som er utrustet og testet med tanke på Ballistic Missile Defense (BMD). Japan har samtidig sertifisert det fjerde fartøyet av Kongou-klassen, etter at JS Kirishima med suksess skjøt ned et missil med 1000 km rekkevidde over Stillehavet i oktober 2010. Japan er med det den andre marinen i verden med slik kapasitet. Systemet er selvsagt rettet mot Nord-Korea, som ikke bare har truet med å bruke TBM, men som også har avfyrt missiler med nedslagsfelt i havet øst for Japan. NordKorea har som kjent også gjennomført tester av atomvåpen og man kan lett forstå nettopp den japanske motivasjonen for skjoldet.

Saudi-Arabia er i samme strategiske situasjon, selv om trusselen fra Iran kanskje ikke er like overhengende. Likevel har man gått inn i detaljerte forhandlinger med det amerikanske selskapet Lockheed Martin om et fartøysdesign som skal ha SPY-1 radar og en variant av Standardmissilene som hovedutrustning mot alle typer luftmål, inkludert ballistiske missiler. På NATO-toppmøtet i Lisboa i november ble det vedtatt å begynne utplassering av et missilskjold i Europa, i samarbeid med Russland. Det er foreløpig få planer offentliggjort om hvilken form BMD-skjoldet vil få (dette skal fremlegges på forsvarsministermøtet i NATO til sommeren), men en landbasert versjon av SPY-1/SM-3 er en kandidat. (Kilde: JDW, www.nato.int)

Cox er et av Norges største byråer innen redaksjonell kommunikasjon og design. Cox bistår med både rådgivning og konkrete kommunikasjonstiltak. Vi utarbeider kommunikasjon på ulike plattformer for flere av de sterkeste merkenavnene i Skandinavia.

M d

si n

www.cox.no ig

Vi har kontorer i Bergen, Oslo, København og Stockholm.

www.cox.no

Kontakt oss på 55 54 08 00

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Europa – Strategisk sikkerhetsaktør uten militær relevans?

Jan Tore Nilsen er kommandørkaptein, Cand.Polit fra NTNU og hovedlærer ved Forsvarets høgskole, avdeling for militærmakt.

2.desember i fjor gikk det etter hvert tradisjonsrike Militærmaktseminaret av stabelen i en fullsatt sal i Røde Korssenteret i Oslo. Seminaret var det 12. i rekken, og er et samarbeid mellom Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Forsvarets Stabsskole/ Forsvarets høgskole (FHS). Seminaret arrangeres med støtte fra Forsvarsdepartementet (FD), og har til hensikt å bringe militærfaglige og sikkerhetspolitiske emner høyere opp på den norske agendaen. Seminaret er blitt en institusjon, og samler derfor et bredt, sikkerhetspolitisk interessert publikum. Av JAN TORE NILSEN og NINA GRÆGER

Dr. Nina Græger er seniorforsker og leder for NUPIs Avdeling for internasjonal politikk.

Anerkjent og populært seminar Årets seminar var delt inn i tre sesjoner. Den første hadde som tema Europe as a Security player and Transatlantic Challenges. I den andre sesjonen ble temaet snevret inn til regionale europeiske sikkerhetspolitiske initiativer med fokus på Norden, under overskriften Regional Initiatives and Responses in European Security. I den tredje sesjonen ble søkelyset satt på hvilken betydning utviklingstrekkene i Europas sikkerhetspolitiske omgivelser har for Norge. Mens det tidligere har vært utgitt såkalte Proceedings i etterkant av seminaret, ønsker forfatterne med denne artikkelen å gi et ”drøftende referat” der vi gjengir våre inntrykk fra hovedinnleggene på Militærmaktseminaret. Artikkelen

baserer seg i all hovedsak på vår forståelse av hva som var bidragsyternes budskap. Om noen av disse skulle være feilaktig gjengitt her, er det artikkelforfatternes eget ansvar.

Europa og transatlantiske utfordringer I sesjonen Europe as a Security player and Transatlantic Challenges tok Generalsekretær i Den Norske Atlanterhavskomité, Kate Hansen Bundt, for seg Europas omgivelser som sikkerhetspolitisk aktør, med hovedfokus på NATOs nye Strategiske Konsept. Bundt sammenfattet essensen i det som kom ut av Lisboatoppmøtet i syv hovedoverskrifter, hver innledet med bokstaven R. Retrett Afghanistan var hennes første poeng. NATO har over tid utviklet seg til å bli 80% Afghanistan og 20% ”annet”, ifølge en ikke navngitt NATO-

Dr. Hilde Eliassen Restad tok for seg USAs forhold til Europa og de transatlantiske forbindelsene. (Foto: Thomas Værnes). I bakgrunnen skimtes Dr. Tor Bukkvoll, FFI.

ambassadør. USA har som målsetting å starte sin tilbaketrekking senere i år, og Bundt minnet om at man i NATO-kretser snakker om 2014 som et år hvor Afghanerne selv bør overta sikkerhetsansvaret. Vi vil altså de nærmeste årene oppleve en gradvis nedskalering i Afghanistan, og ditto med gradvis større fokus på andre saker i NATO. Deretter tok Bundt for seg Rebalansering ute og hjemme. Hun viste til at Norge har fått gjennomslag for det såkalte nærområdeinitiativet, og at dette er kommet til utrykk i det nye strategiske konseptet gjennom økt fokus på NATOs kjerneoppgaver som kollektivt forsvar (Artikkel 5), og beskyttelse av NATO området mot nye typer trusler. Ifølge Bundt vil NATO fortsatt engasjere seg utenfor sitt nærområde, men hun varslet tolkningsstrid i forhold til alliansens prioriteringer i tiden fremover. Bundt er her etter vårt syn på linje med de fleste analytikere i debatten om NATO og konseptet. Rustningskontroll var hennes neste poeng. Atomvåpnenes framtidige rolle i NATO var et viktig diskusjonstema i forkant av toppmøtet. Frankrike legger stor vekt på uavhengig kontroll av sin ”Force de Frappe”, mens Tyskland har signalisert at de ønsker at alliansen skal bevege seg bort fra en strategi bygget på kjernevåpen.a Bundt pekte på at NATO med konseptet i praksis har bundet seg til å jobbe for Obamas såkalte 0-visjon, som sikter mot en kjernevåpenfri verden. Rakettskjold, som åpenbart har betydning for rustningskontroll, var Bundts neste overskrift. Hun mente at NATOs forhold til kjernevåpen og rakettskjoldet vil forbli kontroversielt i tiden fremover, og at det fortsatt er mye usikker-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Thorvald Stoltenberg overleverer rapporten Nordisk samarbeid om sikkerhets- og utenrikspolitikk til de nordiske utenriksministrene. (Bildet er hentet fra regjeringen.no, Foto: Per Thrana)

het knyttet til utvikling, og samarbeidet med Russland om skjoldet. Bundt tok deretter for seg forholdet Russland-NATO. Tilnærmingen mellom de to begrunnet hun i første rekke med en mer omforent trusselanalyse, for eksempel betydningen av radikal islam og økt behov for samarbeid i Afghanistan. Bundt var også innom hvordan endringer i det politiske klimaet i Russlands ”nære utland” også har bidratt til målsettingen om et strategisk partnerskap mellom Russland og NATO. I Ukraina har de ”øst-orienterte” kreftene fått makten, og NATO-medlemskap er dermed skjøvet nedover på agendaen. Russlands forhold til Polen har også bedret seg den siste tiden. I tillegg er det ifølge Bundt åpenbart i både Europa og Russlands interesse å samarbeide på energiområdet. Her er det verdt å merke seg, slik vi ser det, at forholdet mellom de to partene fortsatt vil gå i bølgedaler. Eksempelvis advarte president Medvedev bare uker etter toppmøtet om et nytt rustningskappløp, dersom man ikke ble enige om rakettskjoldet.b Relasjoner til andre ”partnere” var Bundts neste overskrift, med referanse til det nettverk av samarbeidsfora med andre stater og grupper av stater NATO har utviklet. På Lisboatoppmøtet ble dette blant annet synliggjort ved at FNs generalsekretær Ban-ki-Moon for første gang deltok, samt at EU var representert ved Høykommissær Catherine Ashton. Bundt poengterte at NATO i dag består av 28 medlemsland, og at alliansen fortsatt står ved sin ”åpne dørs politikk”. Vi tror det vil bli interessant

å observere hvordan målet om et strategisk samarbeid med Russland vil kunne påvirke denne politikken. Det virker sannsynlig at Georgia og eventuelt Ukrainas ønske om NATO- medlemskap må behandles pragmatisk dersom målet om et strategisk partnerskap med Russland skal kunne være realistisk. Reform av NATO internt vil kanskje bli den raskest synlige endringen av alliansen etter Lisboa-toppmøtet, fortsatte Bundt. For å få enda mer forsvar ut av pengene har NATO tatt mål av seg til å redusere antall ansatte og såkalte ”agencies”, særlig gjelder dette i Brussel. I tillegg vil det komme en ikke ubetydelig reform og slanking av kommandostrukturen. Nedskjæringer skaper alltid debatt og intern rivalisering innad i alliansen om plassering av hovedkvarterer og infrastruktur, ifølge Bundt. Betydningen av lokaliseringsspørsmål er vel kjent også fra norsk forsvarsdebatt. Vår antagelse er at disse reformene vil skape usikkerhet også i Norge om fremtiden til Joint Warfare Center på Jåtta, selv om dette foreløpig holdes utenfor. Bundt oppsummerte sitt innlegg med spørsmålet Realisme gir Retro NATO? I en verden hvor maktens sentrum ikke lenger er i vesten, og hvor trusselbildet er radikalt endret ser NATO nå ut til å vende tilbake til sine kjerneverdier og sitt opprinnelige formål. Denne konklusjonen er i tråd med hva norske myndigheter har formidlet til NATO; at forsvaret av NATOs kjerneoppgaver, men også av NATOs periferi synes viktigere enn på lenge.

USA – Amerikansk syn på europeisk sikkerhetspolitikk I neste innlegg tok Hilde Eliassen Restad, seniorforsker ved NUPI med doktorgrad fra University of Virginia for seg USAs vurderinger av Europas rolle i sikkerhetspolitikken. Restad pekte på USAs ambivalente forhold til Europa som sikkerhetspolitisk aktør. Etter slutten på den kalde krigen har USA støttet tanken om et sterkt og enhetlig Europa, men aldri et uavhengig Europa i militær eller sikkerhetspolitisk sammenheng. Ifølge Restad er det ikke mulig å forstå amerikanske synspunkter på Europas rolle, uten først å forstå USAs selvbilde. De viktigste ”ideologiske” stikkordene som beskriver USAs syn på sin globale rolle er ”eksepsjonalisme” og ”universalisme”. ”Eksepsjonalisme” er forestillingen om at USA er helt spesiell og har som oppdrag å lede verden i riktig og bedre retning. ”Universalisme” viser til at de verdier og menneskerettigheter som det amerikanske samfunnet er tuftet på også er universelle. Restad gjenga et velkjent uttrykk for dette: ”i enhver utlending finnes det en amerikaner som bare venter på å bli sluppet fri”. Dette ”ideologiske grunnlaget” preger det amerikanske synet på multilateralisme, herunder hvordan amerikanerne betrakter multilaterale organisasjoner som FN. For amerikanerne er multilateralisme et middel, hvor reglene som gjelder bør følges av alle, ifølge Restad. Som den eksepsjonelle og, som Madeleine Albright uttrykte det, ”indispensable nation”, kan USA likevel tillate seg å heve seg over disse reglene dersom det å følge dem går på

“Vi har vanskeligheter med å se for oss at europeerne vil kunne oppfylle amerikanernes forventning om økt byrdefordeling i nærmeste fremtid.”

bekostning av det å lede verden mot forbedring. Dette forklarer den amerikanske unilaterale linjen, som ikke har vært like velkommen i Europa. Ifølge Restad betrakter EU og Europa multilateralisme mer som et mål i seg selv, enn et middel. Denne forskjellen er viktig å forstå for å forklare transatlantiske meningsforskjeller om betydningen av internasjonale kjøreregler og diplomati, samt bruken av militærmakt. Dette ble åpenbart for de fleste i oppløpet til Irak-krigen, og her la Restad seg tett på den gjengse oppfatningen av USA under særlig den første Bush-administrasjonen. Hva er det så USA forventer seg av sine europeiske samarbeidspartnere? Gjennomgangstemaet siden krigene på Balkan på 1990-tallet har vært at amerikanerne forventer større villighet til å dele byrdene, for eksempel økte europeiske bidrag i Afghanistan. Ifølge Restad synes denne forventningen bare å øke i intensitet. Restad pekte på at forholdet mellom USA og Europa kan synes å være inne i en ond sirkel. Det vil i prinsippet være en fordel for USA med et sterkere Europa militært, men dette vil samtidig øke Europas makt og selvtillit, og Europa/ EU vil kunne fremstå som et alternativ til NATO. Samtidig er det etter vårt syn lite som tyder på at USA ønsker å gi Europa en sterkere selvstendig rolle i global sikkerhet. Vi har vanskeligheter med å se for oss at europeerne vil kunne oppfylle amerikanernes forventning om økt byrdefordeling i nærmeste fremtid. Fortsatt anstrengte offentlige budsjetter de kommende år vil mest sannsynlig føre til ytterligere reduksjoner i de europeiske

forsvarsbudsjettene. Det synes som om det må skje alvorlige rystelser i det internasjonale sikkerhetspolitiske bildet for å endre dette. Restad antydet at det mest interessante spørsmålet i forhold til transatlantiske relasjoner i årene framover, er om USA og Europa deler syn på hva slags internasjonal orden det bør jobbes mot. For oss synes det rimelig å tro at de fleste europeiske land vil arbeide for en internasjonal orden basert på internasjonal lov og et globalisert og liberalisert handelssystem, hvor institusjonene spiller en sentral rolle, og hvor antallet demokratiske og liberale stater øker i antall. Restad pekte imidlertid på – og som er gjengs oppfatning i de fleste europeiske akademiske miljøer - at USA og Europa synes å ha en nokså ulik måte å vurdere trusler mot denne verdensordenen og vårt levesett på. Der hvor USA ser trussel, ser europeerne risiko (jfr. Den europeiske sikkerhetsstrategien fra 2003). Europeerne gir diplomati og institusjoner mer tid før militærmakten koples inn. Det er i denne sammenhengen Restad, i likhet med flere andre innledere, brukte Robert Kagans karakterstikk av ambivalensen i det transatlantiske forholdet; hvis ”Europa er Venus, er USA Mars”. Obama ga forholdet en ny start, men hvordan dette utvikler seg over tid, er et empirisk spørsmål. Slik vi ser det, bør det snart komme konkrete resultater.

EUs rolle i Europeisk sikkerhetspolitikk I lys av seminarets tittel må Dr. Teija Tiilikainen, direktør UD ved det fin-

ske motstykket til NUPI og tidligere statssekretær i finsk DU, karakteriseres som seminarets hovedtaler. Under tittelen The Role of the EU in European Security Politics gjennomgikk hun EU’s utvikling i retning av en mer selvstendig sikkerhetspolitisk aktør de siste årene. Tiilikainen tok utgangspunkt i Lisboa-traktaten fra 2007, som skal bidra til å styrke EUs evne til å ta beslutninger blant annet innen utenriksog sikkerhetspolitikk. ”EU-pessimister” har lenge pekt på at mangelen på et mer samstemt syn på EUs utfordringer på dette området, gjør det vanskelig å utforme en felles utenriks-og sikkerhetspolitikk. Samkjøring og institusjonalisering av forsvarssamarbeid er viktig fordi det militære apparatet er ”statens” – her EUs - fremste virkemiddel innen utenriksog sikkerhetspolitikken. Uten felles politikk blir det også vanskelig å enes om utvikling av kapasiteter og kommandoapparat, og ikke minst bruken av dette. Denne situasjonen svekker EUs muligheter til å utvikle seg som selvstendig sikkerhetspolitisk aktør. Tanken bak en egen Høyrepresentant for Utenriksog sikkerhetspolitikk, er å overføre mer makt fra enkeltstatene til unionen også innen dette området. Dette er imidlertid fremdeles et delikat politikkområde der det er uenighet innad i EU om hvor langt man skal gå i overføring av myndighet. Ikke uventet er Storbritannia fortsatt blant de mest tilbakeholdne til ytterligere ”pooled sovereignty”. Tiilikainen pekte på betydningen av at EUs nye utenrikstjeneste,

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

“På klassisk ‘diesensk’ vis ble grunnlaget for hvorfor et slikt samarbeid ikke bare er ønskelig, men tvingende nødvendig lagt fram; premiss for premiss.”

European External Action Service (EEAS), er etablert og i drift. EAS vil forbedre unionens evne til mer enhetlig og forbedret planlegging og øke evnen til å sette unionens politiske beslutninger ut i livet. Ifølge Tilikainen har det likevel så langt vært EU presidenten som har vært aktiv innen utenrikspolitikken. Hun pekte på at Lady Ashton, den første høykommissæren for utenriksog sikkerhetspolitikk, i første rekke har konsentrert seg om administrasjonen og etableringen av EEAS. Men dette kan selvsagt endre seg over tid. For oss synes det naturlig å forvente en vekselvirkning her. Et utbygd utenrikspolitisk byråkrati vil ikke bare forbedre evnen til handling, men også innebære at utenrikspolitiske saker i enda større grad blir forberedt av unionens eget byråkrati før det behandles i utenriksministermøter. Tiilikainen poengterte betydningen av EUs egen sikkerhetsstrategi fra 2003 for unionens utvikling som sikkerhetspolitisk aktør. Strategien ble omskrevet og oppdatert i 2008, blant annet i lys av krigen i Georgia. De truslene som EU oppfatter som mest overhengende er terrorisme, forfeilede svake stater, masseødeleggelsesvåpen og cyberangrep. Lisboatraktaten skal forbedre unionens evne til å svare på disse truslene, blant annet gjennom implementeringen av Solidaritetsklausulen. I denne plikter EU landene å støtte hverandre ved terrorangrep, militære angrep eller ved naturkatastrofer. Artikkel 22 sier at EU også skal yte ”gjensidig assistanse” ved militær aggresjon mot et EU-land.

På tross av dette poengterte Tiilikainen at det er langt fram til EU får en egen effektiv militær organisasjon. Selv om EU har egne styrkeregistre og til en viss grad en kommandoorganisasjon, mangler unionen det meste av det apparatet NATO har. Etableringen av European Defence Agency (EDA) har som formål å hjelpe EUs medlemsstater med å utvikle kapasiteter for krisehåndtering under FUSP. EDA vil forsterke samarbeidet innen utviklingen av forsvarsmateriell, noe som vil bli tvingende nødvendig som følge av finanskrise og trangere økonomi. Her vil vi samtidig peke på at den nylig inngåtte samarbeidsavtalen mellom Frankrike og Storbritannia om forsvarsmateriell viser at mye av dette samarbeidet fortsatt vil foregå utenfor EU rammen.c Sannsynligvis vil mange land vegre seg mot å utvikle EU i retning av en sikkerhetspolitisk aktør som marginaliserer NATO, noe som etter forfatternes syn vil være fordelaktig for ikke-EU-landet Norge. Tilikainen rundet av med å peke på en rekke spørsmål som vil prege videreutviklingen av EU som sikkerhetspolitisk aktør. Et sentralt spørsmål er om EU fortsatt vil fokusere på egen sikkerhet, eller i større grad gå globalt. Evnen til å videreutvikle egne militære kapasiteter, vil bli i viktig for om unionen i større grad vil fokusere på ”hard” fremfor ”myk” sikkerhet. Slik vi ser det, har dette også en utpreget politisk side. I en union av 27 medlemsland vil spørsmålet om EU vil klare å rette det fremtidige fokus mot unionens strategiske fellesinteresser, fremfor enkeltstatenes nasjonale interesser, være avgjørende.

Regionale initiativer – den nordiske dimensjonen Tanken om et nordisk forsvars- eller sikkerhetspolitisk samarbeid er på ingen måte av ny dato. I tiårene før og etter 2.verdenskrig pågikk diskusjonen om denne muligheten med jevne mellomrom. Den sikkerhetspolitiske konteksten og de nasjonale forsvarspolitiske rammebetingelsene for de nordiske landene har endret seg såpass radialt de siste årene, at nordisk forsvarssamarbeid igjen har kommet på agendaen. Tidligere Forsvarssjef General Sverre Diesen innledet Militærmaktseminarets andre sesjon om nettopp Regionale Initiativer og reaksjoner i Europeisk Sikkerhet, med hovedfokus på nordisk samarbeid. Han titulerte seg som en av ”the founding fathers” når det gjelder praktisk nordisk militært samarbeid etter den kalde krigen. Det var derfor ikke overraskende at Diesen holdt en engasjert forsvarstale for nordisk samarbeid innen forsvarssektoren. På klassisk ”diesensk” vis ble grunnlaget for hvorfor et slikt samarbeid ikke bare er ønskelig, men nødvendig lagt fram; premiss for premiss. Diesens hovedbudskap var at integrasjon er ”et must” rett og slett for å bevare nødvendige militære kapasiteter. Han påpekte at 1/3 av de norske militære kapasitetene er nede på det som kan karakteriseres som ”kritisk masse”, og brukte Ula-klassen som eksempel. I så måte er det interessant å merke seg at det også etter seminaret har pågått en debatt i media om nettopp ubåtvåpenet, og om kritiske støttefunksjoner er robuste nok til å holde dem seilende i tiden fremover.d

Dr. Teija Tiilikainen innledet om EUs rolle i europeisk sikkerhetspolitikk. (Foto: Thomas Værnes)

Kritisk masse betyr i realiteten ikke annet enn at man ikke kan redusere antallet ytterligere, før det blir umulig å opprettholde alle de omkringliggende nødvendige funksjoner. Ifølge Diesen vil realiteten for de små landene endre seg fra en lineær mulighet (mulig gradvis å redusere antallet plattformer) til en binær realitet; ”have or have not”, om man ikke velger integrasjon med andre stater. Diesen underslo ikke i sitt innlegg at det følger enkelte politiske utfordringer og dilemma med økt forsvarssamarbeid og integrasjon. Han pekte på nødvendigheten av å finne samarbeidspartnere som er såkalt ”like minded”, og at det vil kreve modige politikere som aksepterer både fordelene og ulempene som ligger i denne typen samarbeid. Essensen i dilemmaet beskrev han som å velge mellom følgende: maks uavhengighet og minimum kapasitet, eller liten eller minimum uavhengighet og maks kapasitet. Stilt overfor et slikt dilemma vil det for større stater ikke være akseptabelt å gjøre slike politiske ”suverenitetsavståelser” ifølge Diesen. Små stater som de nordiske vil i realiteten ikke kunne velge annet enn det siste, hvis de vil bevare de mest kritiske kapasitetene. Vi vil for vår del tro at økonomiske realiteter blant både store og små europeiske stater kan gjøre det dilemmaet som Diesen beskriver irrelevant. Alle stater vil trolig i større eller mindre grad bli tvunget til å velge den siste løsningen. Uten å så tvil om at NATO samarbeidet også i fremtiden vil være bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk, pekte Diesen videre på at det

er fordelaktig å velge samarbeidspartnere med felles geografi, og som i tilstrekkelig grad deler langsiktige sikkerhetspolitiske utfordringer. Både i denne konteksten, og i lys av størrelsesforholdet mellom statene fremstår nordisk integrasjon forsvarsmessig som et naturlig valg. Samarbeidet mellom Sverige og Norge om 155mm artilleri ble brukt som et eksempel på effektene som kan oppnås ved tettere materiellsamarbeid. Hva så med spørsmålet om forsvarsmessig integrasjon med land man ikke er i allianse kan være bærekraftig og forsvarlig? Diesen mente at noen av sikkerhetspolitikkens elementære premisser har endret seg. Mens det tidligere kanskje var slik at sikkerhetspolitikken i noen grad kunne drive de økonomiske forholdene, er det nå motsatt. Det er økonomien som driver sikkerhetspolitikken. Generalen avsluttet med å understreke at: ”Europeisk integrasjon er ikke et valg, det er en tvingende nødvendighet.” Gevinstene av felles styrkeproduksjon er blitt et tema for politikere og forskere både i Norden og Europa, og viser relevansen av temaet på årets seminar.

Russisk syn på nordisk militært samarbeid Dr. Tor Bukkvoll fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) påpekte innledningsvis litt humoristisk at han sto overfor en vanskelig oppgave; å skulle holde et fordrag om et emne som ikke eksisterer! Ifølge Bukkvoll er det vanskelig å finne verken offisielle eller uoffisielle uttalelser som gir et klart russisk syn på nordisk militært samarbeid. Dette betyr selvsagt ikke

at russiske myndigheter er likegyldige overfor utviklingen av et slikt samarbeid. Bukkvoll tok utgangspunkt i Ruslands syn på Norden etter at revolusjonens innledende fase var sikret. I mellomkrigstiden var sovjetiske myndigheter i all hovedsak negative til et nordisk forsvarssamarbeid. De fleste nordiske landene var europeisk og/eller atlantisk orientert, og kommunistenes holdning var at et slikt samarbeid dermed kunne bidra til å bringe vestmaktene nærmere den russiske grensen. I tillegg kunne et slikt samarbeid tenkes å videreutvikle seg til også å omfatte de baltiske landene, noe som strategisk ville være svært uheldig for Sovjetunionen. Etter at nazistene overtok makten i Tyskland i 1933, endret sannsynligvis det russiske synet på et eventuelt nordisk militært samarbeid seg. Med en uttalt ideologisk motstander med Tysklands kapasiteter i det sentrale Europa, syntes et nordisk samarbeid å kunne skape en viss buffer mot et stadig mer aggressivt Tyskland. Umiddelbart etter 2.verdenskrig var den sovjetiske holdningen til ideen om et nordisk forsvarsforbund negativ igjen. Sovjetiske ledere oppfattet en slik idé som et ”vestlig komplott”, som ville bidra til å øke amerikansk innflytelse over hele Norden. De anså nordisk nøytralitet som en illusjon, og motarbeidet vestlig innflytelse med de metoder som var mulige. Bukkvoll pekte på at den sovjetiske holdningen igjen syntes å bli mindre negativ ut over på 1950- og 60-tallet. Den mer forsonende eller nøytrale holdningen syntes å være begrunnet i en Sovjetisk forestilling om at det kunne være mulig å påvirke Norge i

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Naboer i nord: Stoltenberg og Putin. (Foto: Mikhail Metzel)

retning av ny nøytralitet, og at en slik endring ville svekke NATO og USAs innflytelse i Norden vesentlig. I stort synliggjorde Bukkvoll at det sovjetiske/russiske synet på nordisk militært samarbeid har skiftet over tid, avhengig av hvilke strategiske utfordringer som har vært mest nærliggende for stormakten. Bukkvoll presenterte deretter hovedtrekkene i den såkalte Serdyukov reformen av de russiske militære styrkene fra 2008. Det strategiske tankegodset bak reformen og russiske prioriteringer gir en pekepinn på hvordan russerne betrakter det nordiske området. Alt tyder på at russerne vil fortsette å redusere og reformere sine landstyrker. Det er potensialet for interne konflikter i Kaukasus og i det nære utland som er de strategiske ”driverne” bak reformene. For Russland illustrerte konflikten med Georgia nødvendigheten av ytterligere reformer for å kunne utkjempe lignende småkonflikter mer effektivt. Atomstyrkene vil fortsatt ha en helt sentral rolle i russisk militær strategi, og deres rolle oppfattes som avgjørende for å avskrekke eventuelle geopolitiske rivaler. Når det gjelder luftog sjømilitære styrker pekte Bukkvoll på at de også skal bidra til å avskrekke geopolitiske rivaler og støtte hæren i ”Georgia-lignende” konflikter. Et slikt samarbeid var synlig under konflikten i 2008, hvor for eksempel den russiske Svartehavsflåten støttet landoperasjonene. Sett fra vår side synes russerne å ønske å opprettholde ambisjonen om på sikt å utvikle kapasiteter

for global militær maktprojeksjon, blant annet ved målsettingen om å kjøpe eller bygge egne hangarskip. Eksempelvis ser det ut til at Russland og Frankrike går i retning av en avtale om salg av franske Mistral-klasse helikopterhangarskip.e Hvorvidt russernes økonomi i tiden fremover vil være stabil og sterk nok til å bære byrden av å utvikle og drifte egne større hangarskip, gjenstår å se. Det er med andre ord få eller ingen direkte hentydninger til Norden som en isolert strategisk utfordring i noen av de russiske dokumentene, ifølge Bukkvoll. Russerne har rett og slett andre og mer presserende utfordringer. Det er kanskje innen en slik ramme delelinje avtalen i Barentshavet mellom Russland og Norge må forstås. Russland ser på sitt ”nordvestlige nærområde” som et rolig og konfliktfritt område, og utfordringene de har andre steder gjør at de ønsker å opprettholde det slik. Hva innbærer dette i forhold til et mulig russisk syn på nordisk militært samarbeid? Bukkvolls antagelse er at russerne fortsatt vil forholde seg nøytrale dersom nivået og omfanget av samarbeidet opprettholdes på dagens nivå. Nordisk samarbeid fortolkes i første rekke i relasjon til NATO. I lys av at Russland ikke har endret sitt prinsipielle syn på NATO, antar han at enhver utvikling som utgjør en svekkelse av alliansen vil anses som positivt, som for eksempel et mer formelt og utvidet sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden. Men ifølge Bukkvoll ville Russland oppfatte det som svært negativt dersom en utvidelse av nordisk samarbeid skulle vise seg å bidra

til en kamuflert integrering av Sverige og eventuelt Finland i NATO, eller sågar et første steg på veien til NATO medlemskap for disse. For Russland vil det neppe - slik vi ser det - oppfattes som positivt om et styrket nordisk samarbeid fører til at Norden opptrer mer enhetlig i Arktiske spørsmål. Så vidt vi har registrert, er det ikke kommet russiske reaksjoner i media verken på ”Stoltenberg-rapporten” eller den nordiske solidaritetserklæringen. Dette antyder at nordisk militært samarbeid for øyeblikket ikke er det som ligger ”fremst i pannebrasken” hos russiske makthavere.

Utfordringer for Norge – Operasjonelle konsekvenser Seminarets tredje og siste sesjon handlet, tradisjonen tro, om Utfordringer for Norge, både operasjonelle og strategiske. Kontreadmiral Arne Røksund, ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet (FD) og leder for Avdeling for Forsvarspolitikk og Lantidsplanlegging, snakket om de operasjonelle konsekvensene av utviklingstrekkene. Hans hovedbudskap var i hovedsak det samme som Diesens, at både det fremvoksende sikkerhetspolitiske landskapet og de europeiske lands (inkludert Norge) forventede økonomiske rammer i nær fremtid tvinger fram et utvidet flernasjonalt militært samarbeid. Mens Diesen dro premissgrunnlaget for nødvendigheten av slikt samarbeid, utfylte Røksund bildet av hva dette i praksis innebærer for Norge.

“Kina har de siste 6 månedene rett og slett skremt vannet av nabolandene.”

Røksunds beskrivelse av de strategiske utviklingstrekk som påvirker Norges sikkerhetspolitiske stilling – geopolitisk rivalisering i en mer multipolar verdensorden – tør være kjent for de fleste, blant annet gjennom gjeldende langtidsplan for Forsvaret (2007-2008) og Stortingsmelding 15 (2008-09) og gjengis ikke i detalj her. Et hovedpoeng var økt sannsynlighet for at USAs fokus i økende grad rettes mot Asia, i en mer multipolar verdensorden. Røksund påpekte at det også er en utfordring i seg selv at Europa forsvarsmessig sliter med å holde følge med amerikanerne. Det vil være utfordrende å få et økonomisk svekket USA til fortsatt å stå som garantist for europeisk og for den del norsk sikkerhet, om europeerne ikke selv i større grad tar sin del av belastningene. Ifølge Røksund vil det være en langt større nøkternhet i fremtiden i forhold til hva man vil forvente å oppnå ved komplekse flernasjonale operasjoner. Han var ikke i tvil om at deltagelse i internasjonale operasjoner kommer til å være ”the name of the game” også i årene fremover, og at norske styrker må forvente at slik deltagelse vil være en hovedbeskjeftigelse. Uten at han direkte knyttet sin antagelse til erfaringene fra Irak og ikke minst Afghanistan, antar vi at utfordringene i disse operasjonene har bidratt til den nye nøkternheten. Det er høy grad av enighet både i politiske, militære og akademiske miljøer at demokratisering og ”transformasjon” av hele samfunn har vist seg langt mer utfordrende enn forventet, og ambisjonsnivået er senket betraktelig. Vesten og USA er for øyeblikket

litt ”forspist” på store statsbyggingsprosjekter utenfor Vesten, hvor sikkerhetssituasjonen krever høyintensive militære operasjoner.

Norge og de euroatlantiske sikkerhetsaktørene – politisk relevans og militær sikkerhet

Røksund slo videre fast at Norge er og vil være avhengig av NATOs kollektive forsvar. For at kollektivt forsvar skal ha noen mening må NATO landene ha evne til å samhandle militært, en samhandling som er betinget av blant annet felles øvelser med de fremste NATO-landene. Uten å redusere betydningen av militært nærvær i nordområdene, pekte admiralen på kontrasten i øvingsutbyttet for våre fregatter mellom å delta i avanserte flåteøvelser sammen med amerikanske hangarskipsgrupper, kontra det å pløye hav i ensom majestet i Norskeeller Barentshavet.

Ståle Ulriksen, Avdelingsleder ved NUPI og lærer ved Sjøkrigsskolen i Bergen begynte sitt innlegg med å ramse opp utviklingstrekk som indikerer at det globale sikkerhetspolitiske landskapet kan være på vei inn i en mer labil periode. Sentrale realismeteoretikere innenfor internasjonal politikk fremholder at såkalte multipolare systemer er mer uforutsigbare og labile.f Både forskning og praksis fra den kalde krigen har vist at såkalte bipolare sikkerhetssystemer synes å være stabile, ifølge Ulriksen. Han pekte på at vi går i retning av et internasjonalt system som forstått i realismens termer vil kunne bestå av så mange som 6-7 makter, og at eventuelle allianseskifter i en slik konstellasjon vil ha stor betydning. Dette skjer parallelt med at USAs posisjon er svekket og, som Ulriksen lakonisk bemerket det; ”har mistet noe av troen på hva militærmakten skal kunne brukes til”, med henvisning til operasjonene i Irak og Afghanistan. Også Ulriksen pekte på at det geopolitiske sentrum er i ferd med å forflytte til Asia, der militære kapasiteter bygges ut raskere og i større antall enn i vesten. Teknologisk kommer disse mer og mer på nivå med fremste vesten kan fremskaffe. Som Ulriksen uttrykte det, ”Kina har de siste 6 månedene rett og slett skremt vannet av nabolandene”. Ulriksen gjorde ingen analyse av om Kina slik det er nå vil kunne utfordre det amerikanske sjømilitære hegemoniet i Stillehavet. Men ame-

Betydningen av flernasjonalt militært samarbeid var likevel Røksunds hovedpoeng, og at nisjeforsvar ikke er et reelt alternativ for Norge. På bakgrunn av teknologisk fordyrelse, økte driftsutgifter osv. gjentok han Diesens argument om at det vil være umulig å opprettholde den samme kapabilitetsbredde og kvalitet uten flernasjonalt samarbeid. Mens Diesen i sitt innlegg fokuserte på konkrete materiellprosjekter som eksempler, snakket Røksund om områder hvor praktisk flernasjonalt samarbeid foregår i dag, som i operasjonene i Afghanistan og andre steder. Slikt samarbeid foregår innen øving og trening, vedlikehold, kompetanseutvikling, logistikk, forskning og utvikling, og vil ifølge Røksund bare øke i omfang.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

“det vil være strategisk uklokt av Norge å integrere ‘alt’.”

rikanernes egen vurdering er ifølge analyser vi har lest at Kina i stor stil bygger ut såkalte ”anti-access” kapasiteter, som om ikke annet allerede kan bidra til å endre nabolandenes strategiske kalkyler.g Det i seg selv er uheldig for den strategiske balansen i Asia, tror vi. Ifølge Ulriksen er det ingen klare signaler på at Europa har ambisjoner om eller interesse av å være noen aktør i Asia. Han pekte på at det i realiteten ligger et forventningspress på NATO, og at USA høyst sannsynlig har en forventning om at europeiske stater i enda større grad bidrar til å dra lasset. Også her kommer interessespriket i det transatlantiske fellesskapet til syne. Ulriksen pekte på at det nærmest synes opplest og vedtatt at Europa er svakt og irrelevant militært sett. Han mener realiteten er annerledes. Teller man kapasiteter har EU militære styrker som både i antall og nivå på mange områder overgår det BRIK-landene (Brasil, Russland, India og Kina) teoretisk sett ville kunne stable på beina. EU har ifølge Ulriksen for tiden ca 50000 mann i rotasjon i internasjonale operasjoner. Det betyr ikke at dette er den totale mengden det er mulig å stille om det skulle være nødvendig, men at det er det antallet europeerne er villig for å betale for akkurat nå. I likehet med Diesen og Røksund, berørte Ulriksen flernasjonalt mili-

tært materiellsamarbeid. Han pekte på at det nesten ikke er noen stater som utvikler våpensystemet på egenhånd lenger. Ulriksens antagelse var at denne typen samarbeid vil utvikle seg fortløpende dersom det ikke skulle oppstå et eller annet eksternt ”systemsjokk” som endrer vestlige politikeres prioriteringer. Europa synes imidlertid i stor grad å fokusere på seg selv, og sine interne utfordringer, noe også Tiilikainen understreket i sitt innlegg. Når det gjelder betydningen av alt dette for Norge beskrev han Norge som en stat med det ene benet godt plantet i det økonomisk, juridisk og militært sett postmoderne Europa, og det andre benet mer i ensomhet i nord. Han pekte på at norske interesser for eksempel kunne tenkes å bli påvirket av utviklingen av ”vennskapet” mellom Russland og USA, og at Norge åpenbart er tjent med å bidra til at det sikkerhetspolitiske landskapet fortsatt preges av multilaterale rammer. Dette er også kjernen i regjeringens utenrikspolitikk, som nedfelt i de dokumentene vi nevnte ovenfor. Av ulike årsaker advarte Ulriksen mot at Norge kvitter seg med avgjørende militære kapasiteter, og at det vil være strategisk uklokt av Norge å integrere ”alt”. Han understreket særlig betydningen av ubåter for strategisk avskrekking og spurte retorisk: ”er det gitt at Norge ikke bør eller kan øke forsvarsbudsjettet”? Avslutningsvis listet Ulriksen opp mulige dystre fremtidige utviklingstrekk, som at verdens

spenningsnivå etter all sannsynlighet vil øke i fremtiden, og at utviklingen i verste tilfelle kan gå fort.

Oppsummering Militærmaktseminaret 2010 fokuserte på de globale, regionale og sub-regionale rammebetingelsene for norsk sikkerhetspolitikk, og hvordan disse påvirker Norges operative evne. Hvorvidt vi går mot en mer konfliktfylt verden dominert av stormaktsrivalisering (om for eksempel ressurser) eller en verden preget av økt samarbeid om felles utfordringer (for eksempel klima og fattigdom) er et empirisk spørsmål som ikke kan besvares her. Spenningen mellom en orden basert på internasjonal lov og multilaterale institusjoner, og en verden dominert av stormakter som rivaliserer og opererer gjennom uformelle konstellasjoner av stater, er uansett til stede. For små land som Norge vil den forutsigbarheten og sikkerheten som internasjonalt multilateralt samarbeid gir, enten det er gjennom EU, NATO eller FN, være av stor sikkerhetspolitisk betydning. Russland og USA er, som flere av Militærmaktseminarets innledere har pekte på, viktige bilaterale aktører med betydning for Norges sikkerhetspolitikk. Sterkere regionalt samarbeid, som det nordiske, vil kunne styrke Norges framtidige operative evne og være et utfyllende rammeverk.

A USA vil beholde sine Atomvåpen i Europa. VG-nett, 22.april 2010. Tilgjengelig på http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.

php?artid=10004025 [lesedato 25.januar 2010]

B Norge er et forbilde for den russiske regjeringen. NRK Nyheter, 20.november 2010. Tilgjengelig på http://www11.nrk.no/nyheter/

verden/1.7404942 [lesedato 25.januar 2010]

C France, Britain sign treaties calling for unprecedented military cooperation. The Washington Post, 2.november 2010. Tilgjengelig

på http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/11/02/AR2010110203390.html [lesedato 25.januar 2010]

D Forsvarspensjonist advarer mot forfall. DN.no 12.januar 2011. Tilgjengelig på http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/arti-

cle2058625.ece [lesedato 25.januar 2010]

E Vogt Andresen, Rolf Inge (2010). Russlands planer om nye hangarskip. FFI-rapport 2010/01792. Kjeller:FFI. F Se for eksempel Waltz, Kenneth (1979).Theory of International Politics. G O’Rourke, Ronald (2010). China Naval Modernization: Implications for U.S. Navy Capabilities—Background and Issues for

Congress. Washington: Congressional Research Service.

N M T N OT I S E R

Fortsatt spenning mellom Kina og Japan Nytt liv for Galaxy Av de mange kjente, store transportflyene er det få som imponerer mer enn C-5 Galaxy. Selv om typen har konkurranse av andre velprøvde flymaskiner som C-17 Globemaster eller C-130 Hercules, er det ingen som kan gjøre Galaxy rangen stridig som det største av dem alle, et fly som kan ta aller typer amerikansk lufttransportabelt materiell som last. En undersøkelse viste at flyene i snitt hadde 80 % av skrogenes levetid igjen. Dette førte til at et program ble påbegynt i 2006 for å gi de 111 maskinene av variantene A, B og C oppgradert avionikk og elektronikk, og 52 av disse også nye motorer. Disse siste vil bli kalt ”M” versjonen eller ’Super Galaxy’ og forventes å ha en operativ levealder til 2040 - altså hele 70 års tjeneste. Bedre og mer effektive motorer gir hele 20 % lengre rekkevidde, med en betydelig økning i lastekapasiteten (nå over 80 tonn). Lengre rekkevidde og større marsjhøyde sparer tanking i lufta og mellomlandinger. Samtidig beregnes det nå mer tid mellom større vedlikehold. Dette og andre forbedringer har i realiteten gitt et helt nytt fly og et bedre transportsystem til en betydelig lavere pris. (Kilde: US Air Force, www.af.mil)

Igjen har stridigheter og uenighet over herredømmet over øyer og øygrupper i det sørøstlige Asia ført til konflikt og en spent situasjon. I november kolliderte et kinesisk fiskefartøy, som Japan hevder var et etterretningsfartøy, med to japanske kystvaktfartøy rundt øyene i Senaku arkipelaget. Både Taiwan og Kina, i tillegg til Japan, krever overhøyhet over området, som befinner seg i den kjeden av småøyer som strekker seg fra Japan sydover mot Taiwan, der også Okinawa inngår. Øyene er stort sett ubebodde og overvokst av jungel, men det er selvsagt de potensielle ressursene i en 200 nautiske mils sone rundt øyene som lokker. Kollisjonene ble filmet av den japanske kystvakten og videoene fant raskt veien til nettstedet YouTube. Basert på disse filmsnuttene er det liten tvil om at kollisjonene skjedde med fullt overlegg fra det kinesiske skipet, som regelrett rammet de japanske kystvaktfartøyene. Den kinesiske kapteinen ble arrestert av den japanske kystvakten, noe Kina med vanlig opphisselse reagerte meget sterkt på. Kina arresterte fire japanske foretningsmenn som gjengjeldelse og stoppet eksporten av såkalte sjeld-

ne jordmetaller, som er uunnværlige i moderne elektronisk industri. Kina står bak omtrent 90 % av verdens produksjon av disse råstoffene, og eksportforbudet viser at Kina er rede til å bruke økonomisk makt som middel til å påvirke konflikter med naboland og andre. Dette gjør andre uavklarte grensetrekninger og krav, som for eksempel over Spratly-øyene i Sør-Kinahavet, der Vietnam, Filippinene og Kina har konkurrerende krav, til potensielle kruttønner. Etter fjorten dagers diplomatisk tautrekking kastet Japan inn håndkleet og løslot den kinesiske skipperen, uten anklage. Han ble mottatt som en folkehelt i Kina, men verre for Japan var det at Kina nå fremstår med et sterkere krav på øygruppen enn tidligere. Slik sett var episoden en diplomatisk seier for Kina, men kun etter rå maktbruk og trusler overfor Japan. Japan på sin side har reagert på de kinesiske fremstøtene med å forsterke det militære nærværet på naboøyer lenger sørvest i kjeden og bare 100 km fra Taiwan. Den viktigste av disse, Yonaguni, er imidlertid befolket og ubestridt japansk. (Kilde: NMT, YouTube, JDW, www.theglobeandmail.com)

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat. Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

NMT BØKER

Strategisk ledelse i krise og krig av Jacob Børresen I 2010 skjedde noe gledelig og viktig: Vi fikk en lærebok i strategisk ledelse i krise og krig. Ideen til boka oppsto, ikke uventet, i det dynamiske og fruktbare militærfaglige miljøet som etter hvert har utviklet seg ved Luftkrigsskolen i Trondheim. Ideens opphavsmann og bokas redaktør er oberstløytnant og dekan ved Luftkrigsskolen, Gjert Lage Dyndal. Med seg på laget har han hatt ikke mindre enn 20 medforfattere, som hver av dem bidrar med innsikt innenfor sine respektive fagområder. Halvparten av forfatterne er offiserer, eller tidligere offiserer, med dyp teoretisk innsikt og/eller bred praktisk erfaring fra ledelse på strategisk nivå. At offiserer i økende grad skriver er også gledelig, og et tegn på at omleggingen av utdanningssystemet i Forsvaret med etablering av Forsvarets skolesenter i 2002 og innføring av bachelor- og masterutdanning i Forsvaret begynner å bære frukt. I bokas fyldige innledning gir Dyndal i kapittel 1 først en nyttig avgrensning av og innføring i bokas tema og redegjør for hvordan den tematisk er bygget opp. Deretter leder førsteamanuensis i statsvitenskap ved NTNU, Gunnar Fermann, leseren inn i den strategiske ledelses begrepsverden i et lite mesterstykke av et kapittel, noe av det beste jeg har lest om emnet, og det beste jeg noen gang har lest på norsk. Bare dette kapittelet alene er grunn nok til å skaffe seg denne boka. Fermanns grep er å synliggjøre hvordan strategisk ledelse i krise og krig realiteten er utenrikspolitikk omsatt i praktisk handling. Han går ut fra at det statsvitenskapelige begrepsapparatet som er utviklet innen studiet av norsk utenrikspolitikk også kan gi innsikter i studiet og praktiseringen av stra-

tegisk ledelse og bruker ”Elektronsaken” fra 2005 som illustrasjon av hvordan strategisk ledelse inngår i en utenrikspolitisk forklaringsmodell. På dette grunnlag drøfter han hvilke utenrikspolitiske interesser som skal forsvares og hvilke utenrikspolitiske virkemidler: diplomati, retorikk, økonomi og militærmakt, som står til rådighet. Kapittelet munner ut i hva Fermann har kalt ’fjorten påstander om strategisk ledelse i krise og krig‘, en konkretisering av hva jeg oppfatter som Fermanns hovedbudskap, nemlig at: ”Virkeligheten” som omgir oss er en sosialt konstruert størrelse som kan gjøres til gjenstand for politisk manipulasjon. Dermed oppstår det en mulighet for å utvide statens politiske handlingsrom. En strategisk ledelse som våger å sette spørsmålstegn ved importerte forestillinger om globale omgivelser og trusselbilder, makter å utvikle egne strategiske konsepter og doktriner og oppnår å få et visst gjennomslag hos andre statlige aktører for sin selvpresentasjon og virkelighetsbeskrivelse, vil kunne få et større utenrikspolitisk handlingsrom og et rikere arsenal av virkemidler for å ivareta landets nasjonale interesser. Boka er for øvrig inndelt i fire hoveddeler. Den første delen, ”Stat og militærmakt”, gir i to kapitler en innføring i fagfeltet sivil-militære relasjoner. Ole Jørgen Maaø tar innledningsvis for seg noen sentrale spørsmål i forholdet mellom militærmakten og det sivile samfunn: Hvordan kan man skape en våpenmakt sterk nok til å beskytte samfunnet, samtidig som den ikke blir en trussel mot det samfunn den er satt til å beskytte? Hva er det som gjør at våpenmakten adlyder sivile myndigheter, til tross for at den råder over mye sterkere maktmidler enn dem den adlyder? Deretter fore-

tar Bjørn Olav Heieraas en historisk gjennomgang av Forsvarets rolle i samfunnet i vårt land med fokus på Menstadslaget og andre episoder der Forsvaret ble satt inn mot befolkningen. I tredje kapittel redegjør Kjell Inge Bjerga for hvordan Forsvarets sentrale ledelse er organisert. I del to er temaet ”Etterretning og situasjonsforståelse”. Trond Arntsen innleder med et kapittel om dynamikken i forholdet mellom produsent og bruker av etterretninger. Han ser blant annet på problemet at beslutningstakere på politisk nivå ofte ikke forstår etterretningstjenesten, som på sin side ikke alltid når fram med relevant informasjon. I sitt kapittel om Politiets sikkerhetstjeneste redegjør Atle Tangen for tjenestens historie, rolle og oppgaver, og for hvordan den er underlagt demokratisk kontroll. Avslutningsvis spør han om ikke PST, og oppgaven å overvåke egne lands borgere, egentlig er et demokratisk paradoks, og understreker betydningen av at tjenesten blir utført slik at den kan bevare sin legitimitet både blant politikerne og i befolkningen. Stein-Fr. Kynø avslutter denne delen med et kapittel om strategisk etterretningsstøtte, hvor han drøfter forholdet mellom det politiske beslut-

ningsnivået på den ene siden og PST og Forsvarets etterretningstjeneste på den andre. Han hevder at dagens etterretningsstruktur ikke er optimal og anbefaler at E-tjenesten underlegges forsvarsdepartementet direkte. Bokas del tre er viet internasjonale militære operasjoner i seks forskjellige kapitler. Innledningsvis drøfter Bjørn Olav Knutsen spenningen mellom nasjonalisme og internasjonalisme i norsk utenrikspolitikk. Knutsen hevder at, uavhengig av endringer i internasjonale maktstrukturer, har norsk utenrikspolitikk helt siden 1905 vært ’forbausende stabil’ og at det i vår tid fører til økende utakt mellom Norge og den sikkerhetspolitiske utviklingen i hhv EU og NATO. Ann Karin Larssen redegjør i neste kapittel for beslutningsprosessen ved deltakelse i NATO-operasjoner i Norge og i NATO, herunder samspillet mellom nasjonalt beslutningsnivå og NATO. Hun peker blant annet på hvordan den kalde krigens politikk i forhold til NATO, basert på en avbalansering mellom avskjerming og integrasjon, på mange måter lever videre i vår tid, men i en litt annen innpakning. På den ene siden er det vanskelig å se at Norge ikke skulle bidra til alliansebasert konsensus i NATO. Det ville kunne svekke ”sikkerhetsgarantien” i alliansen. På den annen side er Norske styrkebidrag som regel underlagt begrensninger, ”caveats”, som ledd i å etablere og opprettholde politisk konsensus om bidraget nasjonalt. Dette siste poenget utdypes av Ragnhild Mathiesen i bokas neste kapittel, hvor hun drøfter politiske og juridiske rammer for norsk militærmakt, sett i lys av den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjon. Hun tar spesielt for seg spørsmålet om hvordan militærmakten kan benyttes som verktøy for å styrke demokratiske verdier. Forutsetningen, påpeker hun, er at den militære operasjonen må reflektere de verdier en selv står for, også når motparten opptrer på en måte som ikke er i overensstemmelse

med dette verdisettet. Et nøkkelord i denne sammenheng er legitimitet. Geir Anders Fagerheim tar utgangspunkt i forsvarsdepartementets strategiske konsept for Forsvaret, Evne til innsats, og Forsvarets fellesoperative doktrine, og drøfter hvordan politiske føringer kommer til uttrykk overfor Forsvarets ledelse og hvordan Forsvaret følger opp disse slik at militærmakten kan bli utøvd i tråd med den politiske beslutningen om å ta militær makt i bruk. Han beskriver, i denne sammenheng, bruk av engasjementsregler, ROE, de forskjellige kommandonivåene, og hvordan kommando og kontroll over en norsk enhet eller avdeling blir overført fra nasjonal til alliert myndighet. En hovedutfordring fra norsk side er å sørge for at den norske deltakelsen skjer på en måte som også ivaretar norske interesser. Dette er oppgaven til ”nasjonal styrkesjef” som ikke inngår i den allierte kommandokjeden. Per Marius Frost-Nilsen tar dette temaet videre i sin drøfting av politisk kontroll med militærmakten. Han trekker opp tre perspektiver eller motiver for politisk kontroll av det militære i en operasjon. I et allianseperspektiv kan motivet for kontroll være å unngå at staten trekkes inn i konflikter den ikke har interesse av, og behov for å skaffe seg mest mulig innsyn i og innflytelse over operasjonen. I et samfunnsperspektiv kan motivet være behov for å balansere ulike innenrikspolitiske interesser, eller behov for å signalisere overfor befolkningen at landets interesser blir ivaretatt på en ansvarlig måte. I et byråkratiperspektiv kan motivet være å begrense de fagmilitæres autonomi for å unngå suboptimalisering mot militære løsninger på bekostning av de politiske. Bokas del tre omhandler nasjonal krisehåndtering i hele sju kapitler. Atle Tangen tar innledningsvis, over tre korte sider, for seg terrortrusselen i Norge. Deretter redegjør Lars Fause, adskillig mer utdypende, for det retts-

lige grunnlaget for vernesonen ved Svalbard og Norges håndhevelse av den. Han gjør seg, blant annet, til talsmann for å innskjerpe norsk håndhevingspraksis i vernesonen ved i større grad å reagere med forelegg og inndragning, og ikke bare skriftlig advarsel, ved manglende innsending av fangstmelding. Det ville bringe håndhevingspraksisen i vernesonen på linje med praksis i fastlandssonen, NØS. I kapittelet ”Forsvaret og Politiet – lovhjemler og ”bistandsinstruksen”, tar Øistein Espenes opp tråden fra Heieraas’ kapittel i del en, om Forsvaret i samfunnet i et historisk perspektiv, og redegjør for hvordan samarbeidet mellom Forsvaret og Politiet er regulert i vår tid. Han viser hvordan bistandsinstruksen åpner for at Politiet kan benytte Forsvaret som ”bistandsressurs”, uten at det kommer i konflikt med rettsstatsprinsippene og begrensningene i Grunnloven. Han fokuserer på behovet for samøvelser mellom Politiet og Forsvaret og for å redusere friksjon som kan bidra til å hindre effektivt samvirke. Jan Ole Finseth snevrer inn Espenes’ perspektiv og setter fokus på Kystvakten som militær organisasjon med begrenset politimyndighet. Han ser spesielt på utfordringene knyttet til at Kystvakten både har sivile og militære oppgaver, herunder skillet mellom myndighetsutøvelse og håndhevelse av suverenitet, og bruk av tvangsmidler i denne sammenheng. Han peker også på hvordan Kystvakten ofte kommer opp i situasjoner på grensen mellom myndighetsutøvelse og politikk, og hvor krevende det kan være, spesielt når det gjelder å vurdere hva som er forholdsmessig bruk av tvangsmidler. Patricia Flakstad analyserer Forsvarets strategiske krisehåndteringsapparat. Hun undersøker på empirisk grunnlag hvordan det fungerer internt i forsvarsdepartementet, mot justisdepartementet, som vil være det førende departement i en sivil krisesituasjon, og mot Forsvarets operative ledelse.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

NMT BØKER

Hun avdekker en lang rekke utfordringer av mellommenneskelig og organisatorisk karakter og et betydelig forbedringspotensial. En hovedutfordring er knyttet til møte mellom ulike kulturer på hver side av sektorgrensen mellom forsvar og justis og mellom sivil og militær ledelse i Forsvaret. Offiserskulturen støter mot en akademisk byråkratisk kultur og man kjenner for lite til hverandres ansvar, roller, oppgaver og kompetanse. Det bidrar til å svekke kommunikasjonen innad i systemet og til at beslutningene blir dårligere. Ola K. Christensen fokuserer i sitt kapittel på medias rolle. Han viser gjennom en rekke eksempler, fra ubåtleting i Hardangerfjorden, skredulykken i Vassdalen, operasjonene i Bosnia, Kosovo, Somalia og Afghanistan, til hvordan det ofte har vært friksjon mellom Forsvaret og media. Han gjør seg til talsmann for størst mulig grad av åpenhet fra Forsvarets side overfor media. Bare slik kan en forhindre at saker som har en spire i seg til å bli en krise, utvikler seg til nettopp det. I denne avdelingens siste kapittel behandler Morten Rud spørsmålet om hvordan organisasjonslæring, ved hjelp av mentale modeller i minimalistisk ledelsesfokusert simulatorbasert trening, kan bøte på gapet mellom behov for erfaring i strategisk kriseledelse og muligheten til å skaffe seg praktisk erfaring i slik ledelse. Avslutningsvis har Torbjørn L. Knutsen et etterord, ”Om militær makt og politisk myndighet”, hvor han tar opp tråden fra Ole Jørgen Maaøs kapittel i del en: Hvordan kan samfunnet sikre seg mot at statens voldsmakt vender seg innover mot landets egne innbyggere? Knutsen svarer med å vise til at det tradisjonelt har versert to svar på dette spørsmålet: Det engelske svaret at voldsmakten bør underlegges staten, og det franske at den bør underlegges folket. Knutsen konstaterer at mili-

tære fagpersoner i Norge, i motsetning til i de fleste andre medlemsland i NATO, ikke har plass i iverksettende og koordinerende styringsorganer på strategisk nivå, som Regjeringens kriseråd. Han mener å se at det er arven etter 1800-tallets franske forestillinger som fremdeles legger føringer på måten norske myndigheter tenker om sikkerhet og Forsvarets rolle. Underforstått: Forsvaret kan være en nyttig hjelper, men en farlig herre. Alt i alt er dette blitt en spennende og høyst leseverdig bok. Min største innvending går på at det er for stort sprik i kvalitet mellom de forskjellige kapitlene. Uten å nevne navn, bokas redaktør vet nok hvilke kapitler jeg sikter til, spenner kapitlene fra det briljante til enkelte nokså ubehjelpelige, lite analytiske og nærmest skissemessige bidrag. Ettersom målsettingen er at dette skulle være en lærebok, bærer flere av kapitlene litt for mye preg av å være debattinnlegg. Det gjelder f eks Kynøs kapittel hvor han legger fram sitt private syn på hvordan etterretningsvirksomheten bør organiseres. Interessant nok, men neppe passende i en lærebok. Det samme gjelder deler av Flakstads kapittel, som bærer preg av å være en kritikk av dagens organisasjonsmodell for krisestyring med utgangspunkt i erfaringer fra nylig gjennomførte øvelser. Også dette interessant, men for tidsbegrenset og spesielt til å passe inn i lærebokformatet. Knutsens kapittel i del en, om Norsk utenriksog sikkerhetspolitikk i forhold til FN, NATO og EU blir, etter mitt skjønn, i for sterk grad et usminket debattinnlegg for norsk medlemskap i EU, som vel heller ikke passer helt inn i lærebokformatet. Mathiesens kapittel om politiske og juridiske rammer for militærmakten er på grensen til ren politisk retorikk og et innlegg til inntekt for nåværende regjerings forsvarspolitikk. Jeg stusset også innledningsvis over at man hadde valgt

å definere krig som internasjonale operasjoner. I en lærebok i strategiske ledelse i krise og krig kan dette neppe være noen hensiktsmessig avgrensing. Selv om trusselen om et regulært angrep på Norge for tida er liten, ville det, ikke minst for helhetens skyld, vært hensiktsmessig å drøfte ledelse av krig også i Norge, f eks i forbindelse med et begrenset angrep på landet hvor bare en del av landet er erklært som krigsskueplass. Det ville også gitt anledning til å drøfte problemstillinger knyttet til kommando og kontroll over allierte enheter og avdelinger som opererer i Norge i en krise- og krigssituasjon. Et høyst relevant tema som hører hjemme i en framstilling som dette. Dyndals bok er et glimrende første anslag til hva som kan bli et standardverk på norsk om strategisk ledelse i krise og krig. Men den er ikke helt der ennå. Boka bør revideres og komme i ny utgave hvor noen av de svakere kapitlene blir byttet ut og noen av de mer polemiske og politiske debattinnleggene til fordel for EU, den sittende regjeringens politikk, eller meningsytringer om hvordan etterretningstjenesten bør være organisert, kan tones ned eller fjernes. Når det er sagt er boka i sin nåværende form i aller høyeste grad leseverdig, til tider faktisk fengende, og en verdifull kilde til innsikt.

Gjert Lage Dyndal (red.):

Strategisk ledelse i krise og krig Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen 2010

Geirr H. Haarr

The German Invasion of Norway - April 1940, London 2009 The Battle for Norway April - June 1940, London 2010 av Tor Jørgen Melien Geirr H. Haarr har skrevet to bøker om felttoget i Norge våren 1940. Bind 1 omfatter bakgrunnen for og gjennomføringen av det tyske angrepet på Norge 8. og 9. april 1940. Bind 2 tar for seg krigføringen inntil de allierte evakuerte Nord-Norge i juni. Haarr omtaler skiftevis de militære aktørene som deltok i kampen om Norge: britiske-, fransk-, polske-, tyske og norske styrker. Vekten er lagt på det sjømilitære, men luftoperasjoner og landoperasjoner forklares så lenge disse foregår i de områder der de allierte opererte i Norge. Derfor omtales ikke bare den norske marine og Kystartilleriet, men også 6. divisjon, Infanteriregiment nr 11 og 5. brigade. Videre er det interessante partier i bøkene om den norske generalstaben, admiralstaben, våre toppolitikere og diplomatene i Norge. Dersom vi sammenligner oss med britene og amerikanerne i etterkrigstiden, så kom det i alle tre land ut en serie bøker som beskrev disse nasjonenes militære virksomhet under den andre verdenskrigen. I Norge utga den krigshistoriske avdeling (forløperen til Institutt for forsvarsstudier) i samme perioden et tosifferet antall bøker om de norske land- og sjømilitære operasjoner, men kun en bok om Luftforsvaret. Felles for disse studiene er at de i begrenset grad setter de grenvise kampene inn i en større sammenheng. Et av Haarrs viktigste bidrag er at han viser denne sammenhengen. Forfatteren går videre ved å forklare hva som skjedde både på alliert og tysk side. En slik tilnærming er ny for de tre nevnte land og har derfor vakt betydelig oppsikt hos både briter og amerikanere. Bøkenes sterke side er at forfatteren har brukt kilder (arkiver og bøker)

fra de land som deltok og etablerer helhetsoversikter som ikke tidligere har vært presentert. Bøkene er derfor empirisk meget tunge slik at de også egner seg som oppslagsverk og har omfattende vedlegg som presenterer de fartøyer, fly- og hæravdelinger som deltok. For første gang fremstilles de maritime operasjonene som forgikk under norgesfelttoget som et hele. Bøkene er derfor banebrytende. Både ubåtdimensjonen og luftdimensjonen er utførlig behandlet, noe som nærmest har vært unnlatt i litteraturen så langt. Nytt er det også at Haarr dekker de britiske hangarskipsoperasjonene og hvilken betydning de hadde for den øvrige krigføringen. Dette gjør det lettere å forklare noen av land- og luftoperasjonene i Norge, noe som tidligere har vært et forsømt kapittel og til dels lite forstått. Etter mitt skjønn burde debatten om årsakene til angrepet på Norge vært referert fra tidligere forskning, slik at årsaksforholdene ikke kan misforstås (Eksempel på referanse: Motstrøm. Olav Riste og norsk internasjonal historieskriving, Oslo 2003). Haarrs bøker forklarer inngående de kvantitative styrkeforhold mellom partene, mens kvalitative forhold ved utdanning, øvelsesnivå og materiell er mer sporadisk behandlet. Også noen kontrafaktiske vurderinger tas med i teksten, som kan vekke debatt. Myten om at våpendeler ble holdt adskilt og avlåst ved de norske depotene (i tilfelle opprør fra befolkningen) holder forfatteren fast ved, selv om dette ikke har vært bevist å være tilfelle eller et problem ved mobiliseringen i 1940. Oberst Birger Eriksen får en noe utventet vurdering. Forfatteren hevder at Eriksen bevisst

skjøt høyt på Blücher, mens realiteten mest trolig var at kystartilleristene hadde problemer med å måle avstanden gjennom disen i Drøbaksundet. Den uheldige plasseringen av fortene i Bergensområdet burde også vært understreket sterkere. Fotnoteapparatet er importerende. En leser vet imidlertid ikke hva slags dokumenter det vises til når det i referansen kun er oppført ADM 199/1929. Det er derfor umulig å tolke kilder uten å gå til arkivene. Mange av fotnotene er dessuten tilleggsforklaringer og ikke kildeanvisninger. Det må være en forglemmelse at boken mangler et fotografi av oberst Birger Eriksen. Alle andre betydningsfulle aktører fra denne tiden har fått sitt bilde. Bøkene forklarer de enkelte operasjoner i detalj, men mangler med få unntak detaljkart. Dette savner særlig de utenlandske leserne. Det er også noen geografiske unøyaktigheter og noen feil i vedleggene. Det er umulig å ikke begå ”småfeil” i et så empirisk tungt verk som dette, og hovedinntrykket er at dette er et meget solid arbeid som mange har ventet på at noen skulle gjøre. Empiri utnyttet på rette måten gir ny innsikt selv om detaljer kan være kjent for leseren. Geirr H. Haarrs bøker er så empiribasert at de enkelte hendeler og operasjoner rett og slett faller på plass som i et puslespill. Dette gjør at bøkene forklarer svært mye uten å måtte gå veien om overordnede drøftinger og forklaringer. Det rare er at dette ikke er gjort før med alle de forskningsinstitusjoner som tross alt finnes. Hva kan ikke oppnås på en forfatters fritid!

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

N M T D E B AT T

En bokanmelders lettvinte omgang med fakta Torkel Hovland har i Norsk Militært Tidsskrift nr 5/6-2010 anmeldt boka KAMPEN mot tyske fallskjermjegere – og norske byråkrater. Som bokas forfatter skal jeg være forsiktig med å kommentere anmelderens vurderinger, men jeg må tillate meg et par merknader til hans noe tvilsomme omgang med fakta. Hovland skriver blant annet: Det overrasker meg dog at han (forfatteren) trekker inn troppssjef Jon Floden og gjennom flere kapitler søker å utnytte dennes noe forvirrende beretning til å gi ham ansvaret for kompanisjefens fall. For det første: Jeg har ikke gjennom flere kapitler omtalt Jon Floden. Jeg har skrevet ett kapittel på noen få sider om ham under tittelen: Hørt ble den som vettskremt flyktet. (Kapitteltittelen er for øvrig lånt fra professor Henning Jakhellns lille dikt, Saken i et nøtteskall, som innledet professorens lange og svært grundige utredning om Austlidsaken). Utover dette er Flodens navn bare nevnt i noen bisetninger i boka. For det andre: Jeg har aldri ment eller skrevet at Jon Floden har ansvaret for kompanisjefens fall, og anmelderens påstand om dette får meg til å tro at han ikke helt har evnet å forstå det han har lest. Jeg har derimot skrevet om Flodens uriktige og mangelfulle forklaringer, om at han rømte fra troppen sin mens skuddvekslingen ved Bjørkhol pågikk og at han gikk ut i media med svært fantasifulle teorier og direkte uriktige opplysninger om det som hadde skjedd. Det Floden (sammen med bl.a. Trygve Lie og oberst O. Munthe-Kaas) har bidratt til, er den uriktige historiske framstillingen denne saken har fått, og som var en medvirkende årsak til at det gikk nærmere 70 år før kaptein

Austlid fikk den heder han så åpenbart fortjente. Hovland skriver videre: Forfatterens forsøk på å underbygge sine alvorlige personangrep mot Jon Floden, med dennes unasjonale holdninger senere under krigen, holder ikke mål som bevismateriale. For ordens skyld: Det er ikke jeg som har trukket fram Flodens unasjonale holdninger. Det er det Institutt for forsvarstudier (IFS) som har gjort i sin rapport om Austlidsaken (utarbeidet på oppdrag fra forsvarminister Anne-Grete Strøm-Erichsen). Det eneste stedet i boka hvor Flodens unasjonale holdninger er nevnt er i et ordrett sitat fra denne rapporten. Dette går fram av både teksten og fotnotene, så det burde være forholdsvis enkelt å skille mellom hva som er forfatterens utsagn og hva som er direkte sitat fra kildene. Men det er selvsagt enklere ”å henge” forfatteren enn å gå i rette med fagfolkenes grundige undersøkelser, i dette tilfelle generalmajor Gullow Gjeseth og hans forskerkolleger ved IFS. Likevel burde en kunne forvente en smule mer rederlighet fra en som påtar seg å anmelde bøker for et seriøst tidsskrift. Jeg kan ellers ikke se at IFS heller har brukt Jon Flodens NS-medlemskap og angiveri som noe bevismateriale. Kanskje burde Hovland ta seg tid til å lese både boka og rapporten en gang til – i det minste det som handler om Jon Floden.

Når jeg leser Hovlands anmeldelse får jeg dessuten inntrykk av at hans forhold til fakta også er noe tvilsomt når det gjelder kjent norsk krigshistorie. I sin innledning omtaler han tyskernes jakt på den norske konge og regjering 9. april 1940, det såkalte Spillers raid. Han skriver i den forbindelse at en improvisert norsk styrke i løpet av et par timer snudde krigslykken ved Stange bro. Men ved Stange bro, eller Stangebrua som den nå heter (brua som binder Stangelandet sammen med Hamar by), ble det, så vidt jeg vet, ikke løsnet et eneste skudd – verken 9. april eller senere under felttoget. Det var dessuten ikke en improvisert norsk styrke som gikk i stilling der om kvelden 9. april, men to mitraljøselag fra DR 2 under ledelse av løytnant Edvard Kalsveen og fenrik Lars Gjøviken. Før Spiller og hans fallskjermjegere kom fram til brua fikk imidlertid dragonene ordre om å trekke seg tilbake. Dermed kunne tyskerne uhindret kjøre inn i Hamar, hvor forøvrig verken konge, statsråder eller stortingsrepresentanter lenger oppholdt seg. Spillers ferd gjennom Romerike, Stange, Hamar og videre mot Elverum (Midtskogen) er kjent norsk krigshistorie, utførlig omtalt i litteraturen, blant annet i min bok Da tyskera kom fra 1990. Egil M. Kristiansen

N M T N OT I S E R

Russiske ubåter en eksportsuksess

Presidentparet Barack og Michelle Obama til bords med det indiske statsministerparet Manmohan Singh og Gursharan Kaur i New Delhi november 2010. (FOTO: Pete Souza The White House)

Viktig utvikling USA og India Forholdet mellom USA og India har i en årrekke vært anstrengt og vanskelig. Det er mange og sammensatte årsaker til det dårlige forholdet. Et amerikansk forbud mot å eksportere visse former for høyteknologisk utstyr til India kom allerede i 1974, da India gjennomførte sin første atomsprengning. Sanksjonene ble strengere etter at India i 1988 foretok en rekke andre tester med atomvåpen. Disse sanksjonene bidro til at India vendte seg mot Sovjetunionen og senere Russland, for teknisk hjelp og våpenkjøp. Indias selvoppnevnte rolle som leder av den alliansefrie verden, ble ofte brukt i et forsøk på å demme opp for amerikansk innflytelse. Sammen med USAs eksport av blant annet avanserte jagerfly til Pakistan, har alle disse faktorene bidratt til å gjøre forholdet mellom USA og India anstrengt. Dette forholdet er nå snudd på hodet. USAs president Barack Obama gjennomførte i november forrige år et tre dagers besøk til India. Under dette besøket ble de 37 år gamle sanksjonene opphevet. Møtet ble i media beskrevet som meget hjertelig og viktig for samarbeidet mellom de to landene. For India betyr det at landet er akseptert som atommakt og at de

nå kan bli fullverdige medlemmer i en rekke organisasjoner der spørsmål innen ikke-spredning og teknologiutveksling blir behandlet. Det ble derfor spekulert i om amerikanerne hadde tatt parti for India, i den latente konkurransen landet har med Kina, men dette er korrigert etter den kinesiske presidenten, Hu Jintao, sitt besøk i USA i januar. Det kan nå faktisk virke som om USA aktivt satser på to hester. Etter Obamas besøk er det uansett tatt et skritt fremover for å gjøre India til et fast medlem av FNs sikkerhetsråd, et steg som på mange måter kunne revitalisere et FN som i hovedsak representerer de internasjonale maktforholdene som de var umiddelbart etter andre verdenskrig. Ifølge indiske medier uttalte statsministeren, Manmohan Singh, at besøket og opphevelsen av sanksjonene var en bekreftelse på tilliten som nå hadde oppstått mellom ”strategiske partnere”. Det gjenstår nok en del arbeid før en slik tilstand blir en realitet, men det er utvilsomt at forholdet mellom de to nasjonene har tatt en viktig vending i positiv retning.

En av de største eksportsuksessene til russisk forsvarsindustri har vært ubåtene av den såkalte Kilo-klassen. Denne typen undervannsbåter har blitt produsert i en årrekke i flere forskjellige varianter og blitt eksportert til syv forskjellige nasjoner, herunder Kina og India, men også Iran (med tre båter). I alt har mer enn 50 skrog blitt produsert, de fleste for eksport, mens Russland i henhold til åpne kilder har 17 fartøyer i operativ tjeneste. De siste mottakernasjonene er Vietnam, som aldri har operert ubåter før, med seks båter i bestilling og Algerie, som søker to nye Kiloubåter til erstatning for de eksisterende, eldre utgavene de har. Kilo-klassen er konvensjonelle, diesel-elektriske fartøyer med stort deplasement og god utholdenhet. Avhengig av våpenlast og treningsnivå på besetningene, utgjør de en signifikant trussel mot de sjøverts forbindelseslinjene og fiendtlige militære fartøyer. Dette gjør den polske ubåten ORP Orzel, av nettopp Kilo-klassen, til en viktig sparringspartner i NATOøvelser. Libya, Egypt og Venezuela er andre land som planlegger å anskaffe nye Kilo-ubåter. Dette er en potensielt alvorlig spredning av kapable våpensystemer som må følges nøye. (Kilde: JDW, Jane’s, NMT)

(Kilde: NMT, JDW, www.timesofindia.com, www.english.cntv.cn)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

NATOs nye strategiske konsept Paal Sigurd Hilde Førsteammenuensis, leder for Seksjon for norsk sikkerhetspolitikk, IFS/FHS

I NMT nr 4 2010 skrev Paal Sigurd Hilde og Helene F. Widerberg ved IFS om bakgrunnen og forventningene til NATOs toppmøte i november. I denne artikkelen gir Hilde oss en kort oppsummering og vurdering av møtet og beslutningene, med spesiell vekt på det strategiske konseptet. AV PAAL SIGURD HILDE Den 20.-21. november 2010 avholdt NATO sitt ellevte toppmøte siden slutten på den kalde krigen. NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasumussen beskrev møtet, holdt i Lisboa, og beslutningene der som historiske: NATO var nå virkelig brakt inn i det 21. århundret. Både generalsekretæren og andre, som USAs NATO ambassadør Ivo Daalder, har brukt en analogi fra dataverden: Vi har fått “NATO 3.0”, hvor versjon 1.0 var den kalde krigens NATO og 2.0 det NATO som vokste frem etter 1990. Hvorvidt Lisboa-toppmøtet også for ettertiden vil fremstå som historisk, er det alt for tidlig å trekke noen konklusjoner om. Det som er klart, er at en rekke betydningsfulle beslutninger ble truffet. Én var den symbolske erklæringen om starten på overføringen av ansvaret for sikkerheten i Afghanistan til afghanske myndigheter (omtales som transition). Andre var gjenoppstarten (reset) i forholdet mellom NATO og Russland, og beslutningen om å gå videre med planene om en NATO-tilknytning for den europeiske delen av USAs missilforsvar. Den beslutning som bidrar mest til å sikre Lisboa-toppmøtet en plass i historiebøkene var imidlertid offentliggjøringen av et nytt strategisk konsept. NATO har etter slutten på den kalde krigen utgitt tre strategiske konsept: i Roma i 1991, i Washington D.C. i 1999 og altså i Lisboa. Sammenlignet med 1991- og 1999-konsepene er det

fra Lisboa kun halvparten så langt, vel 3900 ord. I stor grad har dette sammenheng med at de mer detaljerte føringene for NATOs forsvarsplanlegging som ble gitt i del IV av de to tidligere konseptene, nå er flyttet over i et annet, nytt dokument – Political Guidance – som skal være klart til NATOs forsvarsministermøte i mars 2011. Foruten en oppsummerende innledning består Lisboa-konseptet av ni deler. Del én omtaler særtrekk ved NATO, hvilke prinsipper som skal ligge bak Alliansens virke og NATOs tre kjerneoppgaver: kollektivt forsvar, krisehåndtering og “sikkerhet gjennom samarbeid” (cooperative security). Del to tar så for seg NATOs sikkerhetspolitiske omgivelser; hvilke trusler og utfordringer Alliansen står overfor. De neste tre delene går igjennom hva NATOs tre kjerneoppgaver består i. Konseptet avsluttes med en del som omtaler behovet for stadig tilpasning og reform, og til slutt visjonen om en allianse for det 21. århundre. Som alle sentrale NATOdokumenter er også det strategiske konseptet et konsensusdokument. Dette innebærer at det på noen områder vil være bevisst vage formuleringer – det som på engelsk kalles constructive ambiguity. Uenighet kan glattes over ved å bruke formuleringer som kan tolkes eller vektlegges på ulike måter. Tilnærmingen til konsensus var en helt annen nå enn i 1999,

Foto: NATO

da teksten ble fremforhandlet ord for ord, komma for komma, av medlemslandenes delegasjoner i NATO. Fogh Rasmussen hadde en pådriverrolle i arbeidet med dette konseptet. Det utkastet han presenterte NATOs utenriksog forsvarsministere i oktober 2010, ble i all hovedsak stående. Ifølge en som fulgte prosessen nært, var dette både fordi de fleste land var godt fornøyde med utkastet (noe som vitner om godt håndverk av Fogh Rasmussen og hans stab), men også fordi mange var redde for å åpne Pandoras eske ved å kreve endringer. Den striden som fant sted, stod i stor grad om formuleringer rundt avskrekking, kjernevåpen og missilforsvar. Kompromissformuleringen var god og åpner for tolkning: Flere land, blant annet Norge, vil vektlegge at NATO har satt en verden fri for kjernevåpen som mål. Andre vil vektlegge formuleringen om at NATO skal forbli en kjernefysisk allianse så lenge det finnes kjernevåpen i verden. I arbeidet med konseptet har Norge lagt stor vekt på å sikre en balanse i vektleggingen av krisehåndteringsoperasjoner og NATOs fokus på egne nærområder (se omtale i NMT 4/2010). Dette har vært en linje blant annet også Polen og de baltiske land har fremmet, ofte i kraftigere ordelag enn Norge, og som raskt fant støtte hos et flertall av medlemslandene. Det var således ikke uventet at rapporten fra ekspertgruppen ledet av Madeleine Albright anbefalte en fornyet balanse i NATOs fokus, ei heller at dette ble fulgt opp i det nye strategiske konseptet. På den ene side bekrefter konseptet at krisehåndtering fortsatt vil være en sentral oppgave for NATO. 1999-konseptet var i stor grad preget av erfaringene fra 1990-tallet og omtaler krisehåndtering i hovedsak knyttet til det euro-atlantiske området og konflikter i Alliansens periferi (se punkt nr. 20 og 31, samt 24, i 1999-konseptet). I Lisboa-konseptet er krisehåndte-

ringsrollen uten geografiske begrensninger: NATO vil engasjere seg “where possible and when necessary” (punkt 20). Konseptet vektlegger erfaringene fra operasjonene på Vest-Balkan og i Afghanistan og omtaler relativt bredt hvordan NATO skal tilstrebe en helhetlig tilnærming til konflikthåndtering. Tiltakene inkluderer blant annet opprettelsen av en “appropriate but modest” sivil krisehåndteringsevne; en ambisjon som trolig vil bli gjenstand for en del debatt når NATO skal bestemme hva dette innebærer i praksis. Norge er blant landene som vil ønske klare grenser når det gjelder slik oppbygging på sivil side. Samtidig som krisehåndtering utenfor NATOs traktatområde på denne måten bekreftes og videreutvikles som oppgave, legger Lisboakonseptet betydelig vekt på utfordringer mot NATOs territorium og i Alliansens nærområde. I motsetning til 1999-konseptet er kollektivt forsvar omtalt først av kjerneoppgavene (nummer tre i 1999). Enda mer tydelig er omtalen av potensielle, konvensjonelle trusler mot Alliansens territorium. 1999-konseptet fastslår at“largescale conventional aggression against the Alliance is highly unlikely”, men at en slik trussel muligens kan oppstå i det lange løp (punkt 20). I Lisboakonseptet står det: “the threat of a conventional attack against NATO territory is low”, men “cannot be ignored.” (punkt 7-8) Foruten konvensjonelle militære trusler (herunder ballistiske missiler), fremhever konseptet spredning av masseødeleggelsesvåpen, terrorisme, cybersikkerhet, energisikkerhet m.m. som betydelige utfordringer NATO-landene står overfor. Omtalen av disse under overskriften “avskrekking og forsvar” antyder at utfordringene potensielt kan ses i en artikkel 5-sammenheng. Her skiller konseptet seg noe fra Albrightrapporten, som la større vekt på aktiv bruk av Artikkel 4 – konsultasjon – i møte med utradisjonelle trusler.

Foto: NATO

Norge har således god grunn til å være fornøyd med både balansen og mange enkeltformuleringer i konseptet, som vektleggingen av folkeretten i punkt nr. 4. Den mer konkrete betydningen Norge og det norske nærområdeinitiativet har hatt for den nye balansen mellom ute og hjemme, ser man tydeligst i toppmøteerklæringen fra Lisboa. I denne omtales tiltak for å synliggjøre NATOs evne til å håndtere utfordringer i eget næromrade (”visible assurance”) på to steder. (“Visible assurance” kan oversettes ”synlig tillitsskaping”; i Norge blir ”tilstedeværelse” brukt med tilnærmet lik mening.) Første omtale er knyttet til rollen NATOs reaksjonsstyrke NRF har i denne sammenheng (punkt 47). Andre gang omtales utviklingen av NATOs kommandostruktur (punkt 49). Her trekkes to konkrete tiltak frem: NATOs fellesoperative kommandoer skal utvikle et nytt forhold til nasjonale hovedkvarter og etablere et regionalt fokus innen NATOs traktatområde (noe dette kommandonivået hadde frem til 2003, da nordog sørkommandoene, AFNORTH og AFSOUTH, endret form). Begge disse tiltakene var sentrale forslag i nærområdeinitiativet og kan således anses å ha et “norsk opphav”. Et strategisk konsept skal naturlig nok være mer retningsangivende enn en detaljert plan. Til tross for at Fogh Rasumssen har omtalt konseptet som en “action plan”, er det klart at operasjonaliseringen av konseptet – hva føringene skal bety i praksis – først vil komme i oppfølgingsarbeidet. Dette gjelder også den nye balansegangen mellom ute og hjemme. Hva skal for eksempel det nye forholdet mellom NATOs kommandostruktur og nasjonale hovedkvarter innebære? Dette er kun ett av mange spørsmål som vi trolig vil få svar på i løpet av våren. Det er også ett av spørsmålene hvor Norge trolig kommer til å ta en aktiv rolle for bidra til å forme NATOs svar. Det blir en spennende NATO-vår!

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 2 0 1 1

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

KONGSBERG

- a leading supplier of advanced defence systems n

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets

Tactical communication-, C4I- and homeland security systems

SL-AMRAAM, NASAMS and HAWK XXI air defence systems

Underwater warfare technologies and systems

Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines

Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems

PROTECTOR – Remote Weapon Station (RWS)

Simulation and training systems

WORLD CLASS – through people, technology and dedication Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com