NMT-1-2012

ELDAR BERLI

OLA BØE-HANSEN

A. KJØLBERG OG T. NYHAMAR

side 4

– Del II side 14

side 20

Å lede strid med uklar kommando

Operasjon Neptune’s Spear

Muligheter og begrensninger

Norsk Militært Tidsskrift

INTERPRESS NORGE 0 1

9

770029 202907

Årgang 182 nr. 1 2012 Kr. 63,-

Foto: Eldar Berli

RETURUKE 22

Utgitt av Oslo Militære Samfund

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.

Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring.

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.

Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Eldar Berli Å lede strid med uklar kommando s. 4

• Ola Bøe-Hansen Operasjon Neptune’s Spear - nådestøtet mot Osama bin Laden s. 14 • Anders Kjølberg og Tore Nyhamar Småstater i internasjonale operasjoner: Muligheter og begrensninge

s. 20

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Anne Ellingsen Kvinner og mangfold i Forsvaret

s. 30

• Roar Sundseth Cyber og cybersikkerhet voksende trusler og nye utfordringer

s. 36

• NMT bøker

s. 42

• NMT notiser

s. 49

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort.

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2

R E DA K TØ R E N S S PA LT E I Forsvarets fellesoperative doktrine finner vi at “kommando og kontroll er fundamentet i all operativ virksomhet”. I dette nummerets første artikkel tar Eldar Berli til ordet for at vi må venne oss til at det fundamentet kan være langt mindre stødig enn vi setter pris på. I nummerets andre artikkel følger Ola Bøe-Hansen opp sin artikkel fra NMT nr. 4 2011, og setter operasjon Neptune’s Spear inn i et videre etisk, juridisk og militært perspektiv. Deretter følger artikler om småstaters muligheter i internasjonale operasjoner, om mangfoldets betydning og innvirkning på militære operasjoner, og en artikkel om en stadig viktigere arena for Forsvaret, nemlig cyber og cybersikkerhet.

NMT har også invitert kadetter ved våre tre krigsskoler til å dele noen tanker med våre lesere. Vi tror selvfølgelig også at alder gir visdom, men dagens kadetter kan nok oppleve Forsvaret og dets utfordringer på en litt annen måte enn de av oss som har vært med siden Brezjnevs dager. I dette nummeret finner vi Luftkrigsskolens bidrag.

Forsidebildet viser en patrulje på vei fra Bagram til Salang-passet i Afghanistan 2003.

(Foto: Eldar Berli)

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler.

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

3

Å lede strid med uklar kommando Man får ofte inntrykk av at klare og utvetydige ansvars- og kommandolinjer er en forutsetning for effektive militære operasjoner.

Denne artikkelen peker på at det beste kan bli det godes fiende om man har urealistiske forventninger til kommando og kontroll.

Oberst Eldar Berli er sjef for Avdeling for fellesoperasjoner ved Forsvarets Stabsskole/Forsvarets Høgskole. Høsten 2010 og vinteren 2011 var han Director of Operations ved ISAFs Regional Command North og Ground Force Commander i to operasjoner.

AV ELDAR BERLI

I 2006 hadde jeg den glede å arbeide for sjefen for det amerikanske marinekorpsets stabsskole, oberst John A. Toolan. Med fersk erfaring som sjef for Regimental Combat Team 1 og taktisk sjef for blant annet operasjonen i Fallujah i 2004, kom han til skolen i Quantico med et favoritt-sitat som han gjerne delte med sine ansatte og studenter. Sitatet var hentet fra en gammel USMC doktrine, Small Wars Manual fra 1940. Sitatet lyder: Small wars demand the highest type of leadership directed by intelligence, resourcefulness and ingenuity. Small wars are conceived in uncertainty, are conducted often with precarious responsibility and doubtful authority, under indeterminate orders lacking specific instructions.1 Oberst Toolan, nå generalmajor og sjef for ISAFs Regional Command Southwest, hevdet at dette sitatet var like riktig i dag som det var da det ble skrevet. Jeg fant dette interessant, men regnet med at Toolan tok

4

Kan tanker om krig eldre enn 70 år lære oss noe som helst?

litt hardt i. Det kunne vel ikke være helt riktig at operasjonene i Irak “ble igangsatt i usikkerhet, ofte ledet med uklare ansvarsforhold og tvilsom myndighet, under uklare ordrer som

En plattform kan være ustødig både i konkret og overført betydning. Kommando og kontroll bør hvile på noe sikkert og uangripelig, men gjør det slettes ikke alltid. (Foto: Stridsgruppe Jadid)

manglet spesifikke instrukser”? Vi, de fagmilitære, burde ha fått ordnet opp i noe av denne uklarheten siden tidlig på 1900-tallet. Men – i løpet av noen måneder i 2010-2011 fikk jeg møte denne virkeligheten selv, og jeg underskriver på at sitatet fra 1940 stemmer godt overens med dagens operasjoner i Afghanistan.

område, etablere tilstedeværelse av offisielle afghanske styresmakter, og legge forholdene til rette for utvikling og humanitær hjelp. Vinteren 2011 gjorde vi på nytt en tilsvarende, men mindre operasjon. Den ble afghansk ledet, så jeg var der sjef kun for ISAFdelen med omkring 300 soldater i støtte til afghanerne.

Høsten 2010 dro jeg ut som Ground Force Commander med et fremskutt hovedkvarter for å lede en operasjon i Baghlan-provinsen i Afghanistan. I praksis ble dette mer en multinasjonal stridsgruppe enn et fremskutt hovedkvarter. Styrken besto av ulike avdelingstyper av varierende størrelse: bataljon, kompani, kandaker med OMLTer, brigadeOMLT og uspesifiserte avdelinger.2 Totalt deltok omkring 2500 mann i operasjonen med ca 1800 aktive til enhver tid – omtrent halvparten bestående av afghanske styrker, men ledet av ISAF. Operasjonen gikk over 6 uker og hadde til hensikt å bekjempe opprørere, klarere et Taliban-styrt

Begge operasjonene illustrerte for meg den gamle virkelighetsbeskrivelsen i sitatet fra Small Wars Manual, slik Irak 2004 hadde gjort det for John Toolan. Da er det vel ikke usannsynlig at sitatet vil treffe godt for fremtidige operasjoner av Small wars-karakter også.3 Hva betyr dette for utdanningen av våre fremtidige operative sjefer og for våre operasjonskonsepter og doktriner?

I denne artikkelen vil jeg legge vekt på forhold som har betydning for utdanning. Men først, noen tanker omkring kommando og kontroll.

Hvorfor søker vi klarhet i kommando og kontroll?

Uten effektive kommando- og kontrollforhold, vil krigføring kunne henfalle til ukontrollert pøbelvold. Det betyr imidlertid ikke at kommando og kontroll må eksistere innen fastsatte formelle strukturmessige ordninger.

Poenget er at kommando og operativ ledelse må utøves på en måte som muliggjør gjennomføring av militære operasjoner hvor ressurser utnyttes for å nå mål, og slik at nødvendige og hensiktsmessige begrensninger i voldsbruken ivaretas.

Forsvarets fellesoperative doktrine påpeker ganske riktig at definisjoner av kommandobegrepet varierer mellom nasjoner og organisasjoner.4 De kanadiske forskerne Dr. Ross Pigeau og Carol McCann går enda lengre, og sier det slik: “… the manner in which these terms (C2) are used, as well as the circumstances of their usage, varies with confusing complexity…… the state of Command and Control theory (is) bleak,…‘inchoate’,

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

5

Selv om alle ser på det samme, er det ikke sikkert at alle ser det samme! Bildet er fra forberedelser til et angrep inn i et fiendekontrollert område. Avdelingssjefer og nøkkelpersoner fra flere nasjoner deltar.

(Foto: Stridsgruppe Jadid)

‘diffuse’, ‘conjectural’ and ‘seemingly random’”.5 De hevder altså at det ikke bare er begrepsapparatet som er komplekst og forvirrende, men også teorien omkring kommando og kontroll.

at operasjonen skal kanselleres på grunn av manglende avklaring av formelle ansvars- og myndighetsforhold.

Er operasjonen først i gang, og den ser ut til å fungere, skal det mer til for at noen setter foten ned og sier stopp.

Selv om begreper og teori er uklare er det å avklare hvilken myndighet og ansvar den enkelte sjef skal besitte et meget viktig forhold for enhver operasjon. Men om dette ikke kommer på plass betyr det ikke nødvendigvis at operasjonene eller aktivitetene stopper opp. I de to nevnte operasjonene jeg deltok i var kommandoforholdene til dels uklare. Til tross for dette løp operasjonene godt. Samarbeidet fungerte fordi avdelingene hadde et tilnærmet felles mål, og vi hadde egeninteresse av å få det hele til å fungere.

I ettertid er jeg faktisk usikker på om vi hadde fått dette til like bra dersom det hadde vært en forutsetning at klarhet vedrørende ansvar og myndighet skulle være på plass. Det er mulig at samarbeidet da hadde strandet på diskusjon om definisjoner og strikte formaliteter.

De sjefer som beslutter og setter i gang en operasjon uten avklarte forhold løper selvsagt en risiko. Om operasjonen mislykkes, om man får egne tap, om overgrep eller feilbombing finner sted, etc., kan den politiske og militære fallhøyden bli stor. Risikoen kan lett gå langt utover avdelingens velbefinnende. Men militære sjefer er satt til å ta kalkulert risiko, stikke hodet frem og forsøke å få ting til å fungere, og ikke gjemme seg bak alle tenkelige forbehold og problemer.

Kommandoforhold er nemlig et sensitivt element, spesielt i multinasjonale operasjoner, og det er ikke uvanlig at avklaringer, justeringer og etableringer tar lang tid å få på plass. Resultatet kan rett og slett bli at det ikke blir noe av operasjonen.

Operasjonen kan altså falle før den kommer i gang. En ordning hvor man ikke forsøker å få formelle kommandoforhold på plass kan altså vise seg å være vel så effektivt. Lokalt unngår man mye diskusjon med nivåene over og nasjonale myndigheter, samtidig som man kanskje fjerner risikoen for

6

En kostbar kontroll Kontroll er ikke noe man har, men noe man får gjennom tilbakemeldinger og observasjoner. Imidlertid vil kontrollen aldri bli så god som man intuitivt ønsker. Følelsen av ikke å ha kontroll vil være der, og slik må det være.

Det krever trening å bli komfortabel med en slik situasjon, og det vil være kontra-produktivt å forsøke å få full kontroll. Et slikt forsøk vil lett drepe tempo, initiativ og nødvendig prioritering av fokus. Som militære sjefer må vi kunne operere i et miljø preget av usikkerhet, og da må det gis frihet til undergitte slik at de kan handle ut fra egen vurdering basert på høyere sjefs intensjon. Man må være tilstede selv for å oppfatte og forstå situasjoner, og det er derfor ikke mulig å gjøre dette effektivt med en sentralledelse som styrer detaljer. Dette er ikke nytt.

Den britiske obersten C.E. Callwell

beskrev dette allerede i 1896 i Small Wars - Their Prinsciples & Practice: …a great deal of latitude must be left to subordinates, whose judgment should remain as far as possible unfettered. … In no class of warfare is the need of self-reliant subordinate officers so urgent as in operations of this nature and the lack of such may spoil the best matured combinations of the chief 6 Jeg vil slett ikke avskrive betydningen av å avklare ansvar og myndighet i operasjoner. Det kan gå riktig galt med uklare kommandoforhold slik det gjorde for eksempel i den mislykkede amerikanske gisselredningsaksjonen i Iran i 1980. Til tross for lang planlegging og tilstrekkelige ressurser gikk det galt, og hovedårsaken må i det tilfellet tilskrives forsvarsgrenvis rivalisering og mangel på én sjef med full operativ myndighet.

Et annet eksempel kan være operasjon Restore Hope i Somalia 1993, hvor sjefen for UNISOM II, generalløytnant Bir, opplevde mangel på formell kommandomyndighet over tildelte styrker som den største begrensningen på operasjonen. Det kan imidlertid tilføyes at selv om klarheten i myndighet tilsynelatende kan være på plass gjennom oversiktlige diagram som illustrerer organiseringen, så ligger det som regel store utfordringer der uansett. Dette skyldes blant annet at det ofte eksisterer parallelle kommandostrukturer, slik det gjør mellom ISAF og Operation Enduring Freedom, UN Assistance Mission in Afghanistan, NATO Training Mission-

“If it takes more than 10 seconds to explain the command arrangements, they probably won’t work.”

Afghanistan/Combined Security Transition Command-Afghanistan, og en mengde nasjonale kommandolinjer.

For å belyse de samme utfordringer fra en litt annen vinkel. Forsvarets fellesoperative doktrine er svært så kategorisk når det gjelder betydningen av kommandoforhold. Den beskriver fire forhold som en militær operasjon karakteriseres av, hvor en av disse er at en militær operasjon har “klart definerte kommando og ansvarsforhold”.7 Denne påstanden kan muligens forsvares ut fra et juridisk perspektiv, men oppleves slett ikke slik av mange deltakere i operasjoner. Klarhet i kommando- og ansvarsforhold er ikke et karakteristisk trekk ved en militær operasjon.

Denne artikkelens innledende sitat fra USMC Small Wars Manual sier nettopp at slike kriger og operasjoner ofte gjennomføres med precarious responsibility and doubtful authority.

Vi skulle kanskje ønske oss klare og definerte kommando- og ansvarsforhold, men vi må forberede oss på at så ikke alltid vil være tilfelle. Uklarhetene kommer delvis av en manglende politisk vilje hos bidragsnasjonene til å avgi nasjonal kontroll på egne styrker. Selv om operasjonene jeg beskrev innledningsvis inneholdt både offensive og defensive kampoperasjoner, var kommando- og ansvarsforholdene meget uklare. Vi opererte i ad-hoc baserte nettverk som vanskelig kunne illustreres i et konvensjonelt og fasttømret K2-diagram – ikke ulikt de som våre motstandere brukte.

Mennesker i nettverk Krav til klare kommandoforhold er for øvrig en spesielt stor utfordring når det gjelder nettverksorganisering. Jeg finner i dag ingen godt beskrevet løsning for hvordan man skal håndtere kommando og kontroll-funksjonen i dette. Kanskje er årsaken at det å operere i nettverk krever ansvar og myndighet som ikke er fastlagt i et rigid, formelt system hvor definisjonene blir en begrensning og ikke en mulighet for å utøve effektiv ledelse?

Tillit og fleksibilitet blir derfor nøkkelord i denne formen for nettverkstenkning. Mennesket er som kjent bruker av nettverk, men spesielt i såkalte small wars er mennesket også selve nettverket.

Ser vi på kommando og kontroll i et strategisk og politisk perspektiv, så er det ikke vanskelig å se hvorfor K2 er viktig. Klare kommando- og kontrollforhold bidrar til å sikre at egne lands styrker opererer innenfor de mandat, roller og kommandolinjer som ligger til grunn for deployeringen og den militære innsatsen. Siden krig og militær operasjoner også involverer stor risiko, er K2 også med på å plassere ansvar om noe uønsket skulle skje. Klare kommandolinjer gir også psykisk og moralsk avlastning til den enkelte befalingsmann. Det er langt lettere å leve med konsekvensene av krig om man føler seg som en representant for et større kollektiv, og ikke som en enkeltaktør.

På lavere nivå er klare kommandoog kontrollforhold i tillegg et verktøy for å spare tid. Uten dette blir behovet for tillit og samarbeid større, og dette er ikke noe som bare kan besluttes –

det må investeres tid i å opparbeide et klima og relasjoner som kan fungere også i kritiske kampsituasjoner. Selv med formelle kommandoforhold på plass er det viktig med gjensidig tillit og felles forståelse, men dette blir enda mer påkrevet når man som en dyd av nødvendighet må få operasjonene til å fungere med uklarheter. Planlegging, ledelse og gjennomføring må nødvendigvis foregå i en atmosfære av fellesskap som er tuftet på personlige forhold mellom sjefer. “HANDCON”8 blir en erstatning for TACON, TACOM, eller OPCON. General Mattis, Sjef for US Central Command, har vissnok sagt at formell kommando og kontroll bare er en erstatning for dårlig lederskap. Det kan det være mye i.

Selv om klare kommando- og kontrollforhold altså presumptivt vil spare tid og øke effektiviteten, vil også det motsatte kunne være tilfelle.

Streben etter å etablere egnede kommandoforhold kan medføre bruk av en masse tid og krefter i arbeidet med å få dette på plass. Og når kommandoforholdene eventuelt blir formelt avklart, er det ikke uvanlig at de er kompliserte. “If it takes more than 10 seconds to explain the command arrangements, they probably won’t work.” 9

Hva kreves av deg for å lede med uklar myndighet?

Ditt ansvar og din myndighet i multinasjonale styrker og hovedkvarter avhenger mye av hvordan du oppfattes av dine overordnede. Du må rett og slett bevise at du duger og at du er villig til å gjøre det som skal til

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

7

”Du må bevise at du duger.”

for “å levere”. Dette betyr at du må kunne det fagmilitære håndverket og vise vilje til å oppnå resultater gjennom hardt arbeid. Gjør du dette vil du få tillit og bli tildelt oppgaver som muliggjør innflytelse. Å bli satt til å lede under forhold som beskrevet i sitatet fra Small Wars Manual krever at din høyere sjef faktisk tror at du er i stand til å gjøre jobben, og at du er det beste tilgjengelige alternativet. Fra det øyeblikket du setter støvlene på bakken i det aktuelle operasjonsområdet og skal lede avdelinger gjelder det samme: du må bevise at du duger.

Med en noe tvilsom og uklar formell myndighet gitt deg eksternt blir det enda viktigere å opparbeide en personlig autoritet basert på troverdighet som våpenbror og sjef. Integritet, faglig dyktighet, mot og moral står sentralt i så måte. NATO sier det slik i sin landdoktrine: A commander should be a master of his profession. His subordinates will have no confidence in him unless he is…In addition to formal education and training, a commander’s knowledge is determined by experience and by personal study of his profession.10 Spesielt den som er satt til å lede blir nøye gransket og vurdert av alle som skal slåss sammen med, eller under, han eller henne. Det rapporteres også opp gjennom nasjonale kanaler – stoler vi på den som er satt til å lede? I slike omgivelser må du i tillegg til å bevise konkret fagmilitær ferdighet, kunne balansere kraft med ansvar, det vil si å balansere kommando (som du formelt er usikker på i hvilken grad du faktisk har) med

8

kulturell forståelse. Personlighet har MYE å si. Du blir subjektiv vurdert, ikke objektivt, av de som står i støvet sammen med deg. Samtidig må vi erkjenne at nasjonale linjer alltid er tilstede og at de legger premissene for hva styrken vil være i stand til å gjøre. Foruten dagens situasjon i Afghanistan er operasjonene i Somalia (1992-1994), Øst-Timor (1999-2005) og Kosovo (1999-) gode eksempler i så måte.

Rollen som styrkesjef overfor øvrige aktører i operasjonsområdet varierer ikke ut fra hvilket kommandoforhold man har internt i den militære styrken. I de operasjonsområdene i Afghanistan vi opererte i høsten 2010 og vinteren 2011, var provinsguvernør og provinsråd, distriktsledere, politisjefer, landsbyledere og andre viktige spillere aldri i tvil om hvem som var “the Man to talk with”, som afghanerne sa det. Den internasjonale sivile siden i operasjonsområdet snakker heller ikke om Command and Control – C2, men heller om C4 – Consultation, Cooperation, Coordination og Collaboration. Dette stemmer faktisk ikke så dårlig med virkeligheten jeg møtte i operasjonene på den militære siden heller (og det uten at vi fikk en ytterligere C for Chaos…). Så lenge vi kjemper for samme mål kan “C4” fungere utmerket. Men det er nødvendig å investere tid til sosialisering, dvs. å gå fra et rent arbeidsmessig til et personlig samarbeidsforhold. Vestlig kultur er preget av rett-på-sak tilnærming til de vi skal jobbe med, mens våre lokale partnere vil gjøre alt mulig annet før man kommer over på fag og jobb. Dette

må erkjennes og man må tilpasse seg denne realiteten.

Behovet en sjef har for å bruke tid på å bygge personlige relasjoner gjelder i forhold til alle aktører i operasjonsområdet. Mark Moyar sier i sin bok A Question of Command at det viser seg at effektive COINcommanders bruker mye tid på fire essensielle forhold: egne avdelinger og underlagte sjefer i operasjonsområdet, allierte ledere, media, og lokale sivile eliter. General Petraeus brukte for eksempel som sjef for operasjonene i Irak bare omkring 10% av sin tid i sitt hovedkvarter. Resten brukte han med irakiske ledere, egne styrker og amerikanske ledere i USA.11 Fra min kjennskap til generalløytnant Rodriguez, den operative sjefen i ISAF Joint Command, så brukte han omkring 50% av sin tid på å besøke og knytte bånd til Afghanske sikkerhetsstyrker og ca 30% på besøk hos ISAFstyrker/sjefer. Sjefene bruker altså mye tid på relasjonsbygging.

Hva betyr uklar kommandomyndighet for operasjonsfunksjonene?

KOMMANDO OG KONTROLL er en operasjonsfunksjon. Vår fellesoperative doktrine kaller det både en basisfunksjon og en operasjonell støttefunksjon, men uansett - den settes gjerne i sentrum av de øvrige funksjonene for å illustrere dens sentrale posisjon og viktighet. Så hva vil et uklart kommandoforhold bety for de andre funksjonene, og hvordan gjorde dette seg utslag i mine tilfeller?

Militært lederskap handler fremdeles mer om mennesker enn om teknologi, mandat og prosedyrer.

(Foto: Stridsgruppe Jadid)

BESKYTTELSE handler om å beskytte sitt eget Centre of Gravity, altså sin egen styrke som muliggjør løsningen av oppdrag. I en multinasjonal kontekst vil dette gjerne være samholdet mellom deltakende styrkebidrag. Dette betyr blant annet at hensynet til de ulike elementene i styrken må settes høyt. Man må forsøke å unngå konfrontasjoner som kan medføre at deltakernasjoner i verste fall trekker seg ut. Viktigheten av å ivareta nasjonale hensyn er derfor stor. Dette krever kjennskap til den enkelte avdelingssjef og ikke minst god kontakt med høyere felles sjef. Videre er behovet for informasjon, opplysninger og analyse av egne styrker påkrevet for å kunne gi egne styrkeelementer oppdrag som kan løses i tråd med hva de kan og hva de faktisk er villige til å gjøre. Dette gjelder uansett kommandoforhold, men er helt essensielt på lavt nivå når vi opererer med multinasjonale styrker i en ukonvensjonell krig.

Hva angår direkte beskyttelse av egne styrker er dette like viktig uansett kommandoforhold, og uklart ansvar unnskylder ikke uaktsomhet overfor noen av elementene som deltar. Imidlertid må beskyttelse balanseres mot risikovillighet for å få effekt av operasjonene.

ETTERRETNING som funksjon er alltid en utfordring i multinasjonale operasjoner. Kommandoforhold endrer i utgangspunktet ikke dette, men det vil være avgjørende hvilket eget apparat den multinasjonale styrken har, og hvilket samarbeid som etableres med nasjonale etterretningselementer i området. Jeg opp-

levde som styrkesjef uten klart definert kommandoforhold at jeg ikke fikk noe eget innhentingsapparat. Jeg måtte få både rådata og analyser fra høyere sjefs etterretning, samarbeidende elementer i operasjonsområdet og “underlagte” avdelinger. Jeg hadde altså svært begrensede egne elementer i form av taktisk etterretning og analysekapasitet. Men jeg hadde noen fordeler: direkte kontakt med mange ulike kilder, og etter hvert en solid base av HUMINT. På mange måter ble jeg og stridsgruppens etterretningsfolk et knutepunkt for informasjons- og etterretningsutveksling som økte i størrelse og betydning ettersom operasjonene utviklet seg.

Vi var avhengige av å snakke med mange og bruke mye tid på dette for å bygge opp nødvendige og ønskede relasjoner. Slik sett fikk vi etter hvert tilgang til mye informasjon og ulike analyser.

Bruk av ILD, eller INNSATSMIDLER som det heter i vår fellesoperative doktrine, er potensielt også en stor utfordring siden det er knyttet til myndighet og dermed kommandoforhold for den enkelte sjef. Overraskende nok opplevde jeg ikke spesielle problemer med dette, verken for kinetisk eller ikke-kinetisk ild. Myndigheten og begrensningene mine lå i normale formelle, juridiske forhold. Så lenge vi diskuterte og klargjorde dette i samråd med vår juridiske rådgiver, så viste det seg helt uproblematisk ikke å ha klar kommandomyndighet. Jeg hadde heller ikke begrensninger på bruken av psykologiske operasjoner utover det som normalt ville vært tilfelle for en klarere kommandoorganisert stridsgruppe.

MANØVER var en utfordring i seg selv i det vanskelige området vi opererte i, men det oppsto ikke spesielle problemer med årsak i kommandoforhold. Det ble imidlertid viktig å klargjøre hvem som var støttet sjef og hvem som var støttende sjefer hvor avdelinger gjorde partner-operasjoner – ISAF avdelinger opererte sammen med afghanske militære styrker og politi med mentorer. For manøverelementer forsøkte jeg aldri å sette på en sjef med kommandomyndighet for slike styrkepakker for å oppnå Unity of command, men gjorde klart hvem som satt premissene for manøveren. Og det fungerte – også i direkte kamp. En forutsetning for at dette gikk bra var at vi fikk en god felles forståelse og aksept for hvem som var støttet sjef under de ulike faser i operasjonene.

LOGISTIKK er i hovedsak et nasjonalt ansvar og ble ledet hovedsakelig gjennom interne ansvars- og myndighetsforhold i de nasjonale elementene. Min rolle ble hovedsakelig å tilrettelegge for at logistikken fikk tilstrekkelig gode arbeidsforhold og ivareta hensynet til de elementer som var underdimensjonert på understøttelsessiden.

Hvordan kan så disse erfaringene overføres til utdanning av våre fremtidige ledere?

Noen tanker om utdanning For å forberede offiserer til å delta i eller lede multinasjonale operasjoner utenfor det norske styrkebidraget, er det behov for en økning i hva jeg vil kalle misjonsspesifikk utdanning. Jeg

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

9

”Ledelse bør også inneholde forhandlingsteknikk.”

ser her utdanning som forberedelser til å håndtere det uforutsette, det ukjente i det aktuelle misjonsområdet – til forskjell fra trening som vil være rettet mot håndtering av kjente oppgaver og utfordringer. Den misjonsspesifikke utdanningen bør inneholde mye kulturforståelse både hva angår lokalbefolkningen, motstandere, og egne styrker som for eksempel ISAF og afghanske sikkerhetsstyrker.

Det er lett å erkjenne behovet for kulturforståelse i forhold til lokalbefolkningen, men ikke like naturlig å se det samme behovet for egne styrker.

Stammestruktur, etnisitet og så videre er komplisert, men det samme er faktisk tilfelle for “stammene” i ISAF. Med over 40 nasjoner i ISAF og et mylder av kommandolinjer er den interne “stammepolitikken” vel så vanskelig å få oversikt over, og ikke minst å forstå.

For å fungere godt i slike flernasjonale omgivelser er det behov ikke bare for kulturforståelse, men også for en profesjonskultur som ikke er alt for forskjellig fra våre internasjonale partnere. Det er faktisk grenser for hvor mye norsk man bør være i samarbeid med andre. Å bevisstgjøre oss selv på hvordan norsk (militær) kultur virker på kollegaer fra ulike deler av verden, er derfor meget viktig i vår militære utdanning.

Hva angår vår ikke-spesifikke utdanning må den rettes mot en profesjonalisering av offiserskorpset, hvor alle er faglig kompetente innen sitt fagfelt og klare til innsats. Den misjonsspesifikke utdanningen og treningen bygger på dette og blir en siste spissing mot det aktuelle oppdraget. I tider med stor usikkerhet kan man heller ikke trene på alt på

10

forhånd. Offiserer må følgelig ha evne til å lære i den konkrete situasjonen de befinner seg i.

Innsatsforsvarets ikke-spesifikke utdanning må også sette lederutdanning i høysetet på alle nivå. I utdanningen må vi sørge for å forberede oss mentalt på å operere under forhold preget av usikkerhet og uklarhet. Dette gjelder ikke bare i forhold til motstandere, men også i forhold til egne styrker. Sjefsutdanningen vår må ta hensyn til en slik virkelighet.

Ledelse bør også inneholde forhandlingsteknikk. Som Kenneth Allard sier: “At all levels during Somalia operations, negotiating skills and techniques were essential to mission accomplishment.”12 Forhandlinger er en viktig del i samarbeid med ulike sivile organisasjoner og militære styrker. Anerkjente teknikker i forhandlinger kan være virkningsfulle også i en operativ kontekst.13 Et annet element er utdanning og trening i bruk av engelsk språk. Vi sier ofte så lett at vi nordmenn er gode i engelsk, i alle fall bedre enn mange andre. Poenget er imidlertid ikke å være bedre enn de som er dårlige, men å bli så god som mulig rett og slett fordi det øker troverdigheten overfor andre, og dermed påvirkningskraften. Det bidrar til å redusere operativ risiko som følge av problemer med ord og uttrykk. Vi bør altså enda oftere bruke engelsk som firmaspråk her hjemme.

Erfaringen som sjef med uklar formell myndighet har illustrert for meg viktigheten av solid, godt militært håndverk. Man blir bedømt på personlighet og profesjonalitet.

Profesjonaliteten dreier seg både om kulturforståelse, politikk, strategi og stridsteknikk – og alt imellom. Enkle ting som å kunne kommunisere profesjonelt på engelsk på radio, hvordan sette sammen egnede stridselement, bruke ildkoordineringslinjer, formulere enkle ordrer, osv – er essensielt for å oppnå tillit hos underordnede.

Ingen vil følge en sjef som ikke kan sitt fag når det er alvor. Tillit må fortjenes. Økende kompleksitet i operasjoner og i intern organisering av styrker øker behovet for utdanning av offiserer. Det krever en breddeforståelse hos militære sjefer for å oppnå effektiv beslutningstaking. Samtidig må utdanningen ivareta fleksibilitet med trygg forankring i faste metoder og taktikk.

Til slutt vil jeg hevde at et moderne stridsmiljø krever at vi tilbyr en særskilt utdanning for å kunne heve den operative kompetansen til våre mest operative offiserer. Sjefsfokuset i utdanningen bør forberede offiserene på ledelse “with precarious responsibility and doubtful authority, under indeterminate orders lacking specific instructions”.

Avslutning Kommando og kontroll er det militære begrepet for ledelse av operasjoner, heter det i Forsvarets fellesoperative doktrine.14 Dette betyr imidlertid ikke at man må “eie” avdelinger for å lede dem. Å lede der hvor man blir gitt en formell kommando, og hvor man har en kommando- og kontrollstruktur som er ukomplisert, vil tilrettelegge for effektiv styring innledningsvis i en operasjon. Men når personlige relasjoner er på plass spil-

”Ledelse er en kreativ kunst, ikke vitenskap, og kommando utøves bare av mennesker, ikke systemer.”

ler slikt en betydelig mindre rolle.

Faktisk er det mulig at uformell kommando basert på tillit, personlige relasjoner, felles profesjonsidentitet og vennskap - ikke formaliteter - gjør det bedre. Intensjonsbasert ledelse og oppdragstaktikk står helt sentralt og har generelt vist seg nødvendig i irregulære konflikter. Å skape det “command-climate” som gjør dette mulig er minst like viktig som klarhet i kommandomyndighet, i det minste på taktisk nivå i irregulære kriger.

Klare kommando- og kontrollforhold er ønskelig så fremt det ikke ødelegger effektiv koordinering i et moderne stridsmiljø med ulike multinasjonale styrker, mange sivile aktører

og innfløkte nasjonale styresmakter i operasjonsområdet. Gjennomføring av operasjoner kan nok igangsettes raskere om man får på plass klare kommandoforhold fra starten av, og for sjefen på bakken forenkler det mye å få ryddige og avklarte forhold i forkant av operasjonen. Utfordringen er imidlertid at å få dette i orden kan i seg selv ta lang tid og potensielt medføre at det ikke blir noe av operasjonene. Poenget er at jakten på klarhet i kommando og kontroll ikke må bli et hinder for ledelse og igangsetting av operasjoner i stedet for det motsatte.

Ja – det er fylt med risiko å sette i gang noe hvor ledelsesaspekter ikke er klare, men vi må erkjenne at noen ganger må man faktisk starte for at

nødvendige forhold skal få vokse seg sammen. Ledelse er en kreativ kunst, ikke vitenskap, og kommando utøves bare av mennesker, ikke systemer.

Hvordan egne operasjoner organiseres ledelsesmessig, unnslipper altså ikke Clausewitz’s ord: “War is the realm of uncertainty; three quarters of the factors on which action in war is based are wrapped in a fog of greater or lesser uncertainty.”15 Bedre utdannelse og økt bevissthet rundt kommando og kontrolls menneskelige sider vil ikke fjerne denne usikkerheten, men, forhåpentligvis, gjøre det lettere å leve med den.

1 Small Wars Manual. Department of the Navy, HQ United States Marine Corps (Washington: Unites States Printing Office, 1940). s.

9.

2 Kandak er en avdelingsbetegnelse i den afghanske hæren som tilsvarer en bataljon i størrelse. OMLT står for Operational Mentor

Liaison Team, dvs. grupper av militært personell som mentorerer afghansk militært personell og avdelinger på ulike nivå.

3 “Small Wars” brukes i betydningen lavintensitets konflikter, irregulær krig, fredsoperasjoner, opprørsbekjempelse og andre relaterte

begreper.

4 Verken NATO eller Norge har en definisjon av Kommando og Kontroll (K2) som samlet begrep, men definerer de to elementene

separat. FFOD sier at “Kommando er den myndighet en militær sjef har til å lede, koordinere og kontrollere militære styrker.

Kontroll er den myndighet en militær sjef utøver over deler av aktiviteten til underordnede styrker, eller andre styrker som ikke normalt er under hans eller hennes kommando.” Forsvarets Fellesoperative Doktrine (FFOD) (Forsvarsstaben, 2007) s. 129. NATOs definisjoner er: “Command - The authority vested in an individual of the armed forces for the direction, coordination, and control of military forces. Control - that authority exercised by a commander over part of the activities of subordinate organizations, or other organizations not normally under his command, which encompasses the responsibility for implementing orders or directives. All or part of this authority may be transferred or delegated.” NATO (2011). AAP-6 NATO Glossary of Terms and Definitions og Military Significance for use in NATO. s. 2-c-9 og 2-c-14.

5 Pigeau, Ross og Carol McCann, “Re-Conceptualizing Command and Control” i Canadian Military Journal, spring 2002. s. 53.

6 Callwell, C.E., Small Wars – Their Prinsciples & Practice (1896) Ny prod av 3.utgave. (Lincoln and London: University of Nebraska press, 1996) s. 142-143.

7 FFOD s. 103.

8 “HANDCON” er et uttrykk ofte brukt om frivillig samarbeide mellom sjefer hvor formell kommandomyndighet mellom dem ikke er gitt.

9 Allard, Kenneth, Somalia Operations: Lessons Learned (Washington, DC, National Defense University Press, 1995) s. 92.

10 NATO (2006). Allied Joint Doctrine for Land Operations AJP-3.2. s. 6-A-1.

11 Moyar, Mark, A Question of Command – Counterinsurgency from the Civil war to Iraq (New Haven & London: Yale University Press, 2009) s. 282 og 249.

12Allard, Somalia Operations: Lessons Learned, s. 71.

13 Se for eksempel tips og råd i boken Bargaining for Advantage – Negotiating Strategies for Reasonable People av G.Rickard Shell.

14 FFOD, s. 128.

15 Clausewitz, Carl von, On War, redigert og oversatt av Michael Howard og Peter Paret (Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 1976) s.101.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner

Storbyens elektriker

* Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service

Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET

BYG

TEMPEST RUGGED Datautstyr

ENT

Mangeårig

WWW

bedriftssystemer.no

ww

Brynsengv.

2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

TRANSPORT

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

Tillit i

13

Operasjon Neptune’s Spear nådestøtet mot Osama bin Laden Del II - Analysen

Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen er for tiden kullsjef ved Forsvarets stabsskole. Han har de senere årene vært hovedlærer og seksjonssjef ved skolen, samt leder for Forsvarets høgskoles mediegruppe med Afghanistan, Pakistan, opprørsbekjempelse og piratbekjempelse som fokusområder. BøeHansen har en master i militære studier med Talibans propagandakrig som tema.

Krigen mot terror, eller The long war som den beskrivende har blitt kalt, har bydd på få spektakulære seire og iøynefallende suksesser. Operasjon Neptune’s Spear er et slående unntak. I siste nummer av NMT redegjorde Bøe-Hansen for operasjonens bakgrunn og gjennomføring. I denne artikkelen belyser han de mer prinsipielle sider ved denne operasjonen.

AV OLA BØE-HANSEN

Operasjon Neptune’s Spear vakte internasjonal oppmerksomhet. Ikke unaturlig ettersom det var verdens mest ettersøkte mann som endelig var funnet og tatt av dage. Osama bin Laden og terrorbevegelsen al Qaida var hovedmålet da amerikanske styrker gikk inn i Afghanistan 7. oktober 2001. At talibanregimet ble styrtet var et delmål ettersom de hadde huset terrorbevegelsen mens de planla og gjennomførte angrepene mot USA 11. september 2001. Dessverre greide bin Laden å unnslippe sammen med mange av sine meningsfeller og samarbeidspartnere, og sporet av ham var altså kaldt i nesten 10 år før han ble sporet opp i garnisonsbyen Abbottabad.

Siden sist Raidet i Abbottabad er ladet av konspirasjonsteorier, spesielt synlig i diverse debattfora på internett. I kjølvannet av raidet har det også dukket opp flere interessante innspill som er verdt å nevne. For å starte

14

på den positive siden kan nevnes at viseadmiral William McRaven, som ledet raidet mot bin Laden, ble kåret til “runner up” for TIME Magazines Person of the Year-kåring ifjor.i Å få andreplass i den prestisjetunge kåringen er ingen liten anerkjennelse.

Den pakistanske presidenten Asif Ali Zardari opplever nok den motsatte enden av skalaen hvor han utsettes for mistillit internt som i verste fall kan ende med et militærkupp.

Pakistanske myndigheter sliter med økende antiamerikanisme som fikk ytterligere fraspark med raidet mot bin Laden, og ikke minst da NATO feilbombet 26 pakistanske soldater på pakistansk side av grensen mot Afghanistan i november 2011, selv om angrepet etter sigende var gjort i selvforsvar. ii Siden forrige artikkel gikk i trykken, har den tidligere Navy SEALoperatøren Chuck Pfarrer fått omtale av sin bok SEAL Target Geronimo hvor

United States Navy SEALS. En ukonvensjonell styrke som tøyer våre forestillinger, på flere måter. (Foto: Navy SEALS)

om lag 15 % av boken omhandler raidet. Boken hevder å ha innsidehistorien om operasjonen som drepte Osama bin Laden, og noen av påstandene står i sterk kontrast til journalisten Nicholas Schmidles versjon, som forrige artikkel var basert på. Blant de mest oppsiktsvekkende påstandene er at bin Laden ble drept ca 90 sekunder etter ankomst Abbottabad, og ikke etter 18 minutter som Schmidle hevder. Dessuten at oppdraget ikke var et “kill mission”, det vil si at operatørene ville ha tatt ham til fange dersom han hadde overgitt seg. Men siden han dyttet en av sine koner mot operatørene, for deretter å gripe etter sitt våpen, så ga det operatørene visstnok intet valg. Dessuten påstår Pfarrer at fire skudd ble avfyrt i bin Ladens soverom; det første sneiet bin Ladens fjes idet hodet tittet ut gjennom døren, det neste traff den ene konens legg, det tredje i bin Ladens bryst før det fjerde og siste traff ham i hodet – 90 sekunder etter at raidet startet.

Ellers hevder Pfarrer at ingen av operatørene sa “For God and Country” da bin Laden ble skutt, og at helikopteret som krasjlandet på eiendommen i Abbottabad ikke forulykket grunnet fenomenet “settling with power”, men at det rett og slett skyldtes elektrisk svikt. I motsetning til Schmidle, som hevdet at presidenten aldri stilte et slikt spørsmål, hevder Pfarrer også at Obama spurte om hvem som drepte bin Laden. Svaret han fikk var, visstnok: “We all did, sir.

It was all of us.”

En av Pfarrers kritiske hentydninger til presidenten er at han valgte å annonsere suksessen i Abbottabad umiddelbart etter raidet. Dersom han hadde ventet 24-48 timer ville operatørene i større grad ha kunnet utnytte informasjonen de hadde samlet inn for å lokalisere og eventuelt nøytralisere ytterligere mål. I stedet fikk de tid til ta diverse forhåndsregler og forflytte seg til nye gjemmesteder.

Fra offisielt hold hos US Special Operations Command (US SOCOM) og i det amerikanske spesialstyrkemiljøet så avvises Pfarrers versjon med at det ikke var slik det foregikk, at han ikke har hatt tilgang til operatørene som gjennomførte raidet, og at han verken bidro til planlegging eller gjennomføring av operasjonen.

Og at det heller ikke vil bli noen etterforskning av hvem han eventuelt har pratet med siden påstandene er så langt fra sannheten. I tillegg kritiseres Pfarrer for en rekke unøyaktigheter og faktafeil i sin bok.

Pfarrer på sin side har i intervjuer på TV og radio hevdet at han har sannheten på sin side. Han sier han ønsket å ære de virkelige heltene fra operasjonen ved å komme med fakta, og at inntektene fra salget vil bidra til å dekke hans medisinske utgifter for behandlingen av en langt fremskreden tykktarmskreft. iii

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

15

“- The only way to win a war is to be as nasty as the enemy!”

Captain Keith Mallory, Kanonene på Navarone, Alistair MacLean, 1957.

Også Schmidles versjon har fått kritikk. Ikke minst siden Nicholas Schmidle er sønn av generalløytnant Robert E. Schmidle (USMC), Deputy Commander US Cyber Command, og dermed sannsynlig målbærer av den “offisielle” versjonen.

Vi bør verken la oss forundre eller forskrekke av at beretningene spriker så mye som de gjør. Vi vet fra helt dagligdagse hendelser at folk opplever ting forskjellig, og husker ulike ting. I strid, hvor mye kan skje samtidig og med mange involvert, og hvor adrenalinet pumper, er det opplagt ytterst vanskelig å rekonstruere et “korrekt” bilde. Og hva viktigere er, i dette konkrete tilfellet; et av spesialstyrkenes viktigste aktiva er nettopp at vi ikke vet. Vi, dvs. alle utenfor miljøet og kommandokjeden, vet ikke helt hvordan de opererer, og hvordan de tenker. Det viktigste er selvfølgelig at heller ikke motstanderne, også de fremtidige, vet.

Mitt mål med denne artikkelen er ikke å videreformidle konspirasjonsteorier, eller felle en dom over ulike versjoner av hendelsesforløpet, men å diskutere de strategiske konsekvensene som følger av spesialstyrkers operasjoner.

Umiddelbare konsekvenser I dagene som fulgte raidet mot bin Laden raste debatten omkring flere momenter ved operasjonen. Selv om lettelsen var stor i USA og store deler av den vestlige verden, også i flere muslimske land, reiste operasjonen flere spørsmål og betenkninger. At amerikanske militære

16

styrker kunne fly inn og gjennomføre et væpnet angrep i et suverent land skapte aggresjon i flere miljøer i Pakistan og andre antiamerikanske miljøer. Konspirasjonsteoriene fikk gro noen dager før al Qaida offentlig gikk ut og bekreftet at han var død. iv Konspireringen var ikke minst begrunnet av at bilder av en drept al Qaida-leder ikke ble publisert. Og at han ble dumpet på sjøen i stedet for å bli stedt til hvile på land.

Sett i ettertid kan alle disse tre poengene, uansett hvor kontroversielle de ble oppfattet i de tidlige maidagene, tyde på at de var suksessfaktorer.

Alenegang At president Obama valgte å holde pakistanske myndigheter utenfor operasjonen er basert på en rekke tilfeller hvor deling av etterretninger har ført til kompromittering av sensitiv informasjon. Flere pakistanskamerikanske samarbeidsoperasjoner har mislykkes fordi informasjon har lekket ut, og treningsleire eller terroristbaser har vært tomme når angrep har funnet sted. v Oppmerksomheten rettes gjerne mot den pakistanske etterretningstjenesten, Directorate for Inter-Services Intelligence (ISI), som mange hevder følger sin egen agenda frikoplet fra både politisk og militær kontroll.vi I alle fall tyder erfaringer på at elementer innenfor denne mektige institusjonen har en egen agenda. Det sies at ISI hører og ser alt. vii Derfor er det overveiende sannsynlig at de på en eller annen måte kjente til det faktum at Osama bin Laden bodde i en garnisonsby,

bare et par steinkast fra den prestisjetunge krigsskolen for den pakistanske hæren. Altså var amerikansk alenegang uunngåelig for å lykkes den 2. mai.

I følge den velrenommerte amerikanske journalisten Bob Woodward i boken Obama’s Wars var det inngått en bilateral avtale mellom de to landene om at amerikanerne betalte et beløp i milliardklassen for å kunne operere i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan, i tillegg til annen type militær bistand til Pakistan. Et beløp som utgjorde mer enn 30 % av det pakistanske forsvarsbudsjettet.viii Dessuten beskriver også Woodward hvordan president Asif Ali Zardari ga klarsignal til amerikanske droneangrep på lederne i al Qaida i Pakistan; “Kill the seniors. Collateral damage worries you Americans. It doesn’t worry me.” ix Denne ordningen fungerer på en slik måte at pakistanske myndigheter tillater angrep fra amerikanske droner i oppgitte geografiske bokser. Antallet og størrelsen på disse boksene er tema under stadige forhandlinger. x

Ekstraterritoriell henrettelse Skulle raidet mot bin Laden ha vært et samarbeidsprosjekt ville nok diskusjonene ha gått høyt om, dersom han fortsatt var tilstede, hva som skulle skje med ham. Ville pakistanske myndigheter krevd ham i live med påfølgende fengselsopphold og rettssak? Ville de ha krevd økonomiske kompensasjoner for å gi amerikanske tjenestemenn muligheten til forhør?

Dersom han ble dømt til døden, ville pakistanske myndigheter gitt

Osama bin Ladens siste skjulested. Ikke spesielt imponerende, gitt at han hadde historiens mektigste militærmakt i hælene. I det dette skrives er pakistanske myndigheter i ferd med å rive bygningen. (Ill: Wikipedia)

ham begravelse til sjøs, eller ville han blitt begravd et sted som kunne blitt et valfartssted for dyrking av ham som martyr?

Disse spørsmålene trenger man ikke å bry seg med nå. Heller ikke hva som ville vært resultatet dersom han hadde blitt tatt levende og brakt for en domstol i USA. En årelang og svært kostbar prosess som ville vært fulgt av en hel verden. Kanskje den ville ende med en dødsstraff, kanskje ikke. Han ville i alle fall vært et yndet forhandlingskort for gisseltakere i bytte mot høyverdigisler.

Som eksempel kan brukes rettssaken til Saddam Hussein som utviklet seg nærmest til en farse, og det var en stor lettelse den dagen dommen endelig falt. En rettssak rundt bin Laden hadde sannsynligvis også kunnet blitt en kostbar og farselignende utsettelse av en kanskje uunngåelig dødsdom.

På den annen side kan man ved disse dødsskvadronene signalisere at man ikke er bedre enn regimer man ikke ønsker å sammenligne seg med. Å henrette mennesker uten lov og dom er like primitivt som i dyrenes verden. Vil man dit?

Gjennom internasjonale konvensjoner har de aller fleste vestlige land pålagt seg selv en høy moralsk standard når det gjelder menneskerettigheter og krigens folkerett. Dette vet selvfølgelig de som avskyr alt vesten står for. Vår moralske standard anses som en svakhet som ligger der for å utnyttes. Det blir terroristenes styrke.

De skaper seg en virkemiddelporte-

følje vi ikke kan kontre så lenge vi følger våre regler og konvensjoner.

Derfor kan man argumentere for å tøye enkelte regler når det er uunngåelig. Obama og hans rådgivere fant det altså hensiktsmessig å skyte og drepe Osama bin Laden, og at dette tjente en større sak. Juridisk sett kan man antakelig også forsvare operasjonen mot bin Laden. Både dersom man i utgangspunktet ønsket å pågripe ham, men av selvforsvarsårsaker måtte drepe ham, så vel som å ha som prioritet å drepe ham, sekundært pågripe ham. Vi snakker tross alt om krig, mot terror.

Etter alt å dømme var raidet “juridisk vasket”, det vil si at det var klarert av et knippe amerikansk juridiske rådgivere og betraktet å være i henhold til gjeldende rett. Rettsreglene ble målt opp mot formålet, noe som kan se ut til å prege amerikansk juridisk tradisjon i større grad enn europeisk. Viljen til å få reglene til å passe er stor, noe som kanskje ble spesielt synlig i forhold til bin Laden - både av følelsesmessige årsaker så vel som av politiske. Det er altså gode grunner for å hevde at å ta livet av bin Laden var i tråd med gjeldende rett.xi Obamas signaler om nedskalering og uttrekning fra Afghanistan kom før bin Laden ble drept, men fikk enda større dynamikk etterpå. Og Obama kunne nok ikke funnet et bedre argument for en uttrekning med æren i behold. Med bin Laden ute av bildet og al Qaida tilstrekkelig marginalisert i Afghanistan, kan man argumentere for at man endelig har utrettet det man kom for – Mission Accomplished, om vi tør.

Publisering av likbilder Amerikanske myndigheter i Irak valgte å gi pressen full tilgang til likene av Saddam Husseins sønner Uday og Qusay etter at de ble drept 22. juli 2003.xii Det finnes uttallige eksempler på dette gjennom historien.

Sannsynligvis også en av grunnene til at Hitler lot sitt eget lik brenne etter selvmordet. I muslimske land og andre deler av verden hvor analfabetismen er utbredt er likskue helt normalt for å synliggjøre for omverdenen at et menneske er dødt. I den vestlige verden er dette ikke lenger praksis og oppfattes i dag heller som nokså morbid. Når bildene av blodige og ille tilredte lik smøres ut over avisforsidene til den grad at man nærmest ikke kan unngå dem, blir det enda verre. Amerikanerne tok selvkritikk da påstander om at de viste frem lik som trofeer haglet. Denne gang sa Obama at USA ikke hadde behov for å vise frem trofeer. På den annen side skapte det grobunn for konspirasjonsteorier. Hadde ikke al Qaida selv 6. mai bekreftet bin Ladens død ville nok konspirasjonene fortsatt blomstret. Et annet poeng er at liket var så ille tilredt at bildene ville vekke ytterligere avsky og dermed bidratt til å bygge sympati for bin Laden, heller enn å være en nøktern bekreftelse på at mannen var død. De som sympatiserer med ham i Pakistan har fortsatt kun bilder av en smilende al Qaida-leder når de demonstrerer i gatene til støtte for ham. Med barn og unges tilgang til internett ville nok de aller fleste fått en leksjon i hvordan et hode ser ut når deler av kraniet er blåst vekk over venstre øye. Kanskje også Obamas unge døtre.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

17

Jublende menneskemengder foran Det hvite hus. Er det foruroligende at slike følelser settes i sving av at døden har innhentet et menneske?

Likskuen som fulgte etter at den tidligere libyske statslederen Muammar al Gaddafi ble drept av libyske opprørere i fjor er nok et tegn på den muslimske tradisjon, men understreker også Obamas standhaftighet i ikke å bøye etter for presset om å publisere bilder av bin Laden, men heller å representere en etisk standard.

Også sett i forhold til de mange amerikanske soldatene og andre tjenestemenn og -kvinner som deltok på et eller annet nivå i denne operasjonen, så blir deres innsats ikke automatisk forbundet med et kvestet lik, men heller med en imponerende militær bragd.

Begravelse til sjøs Som Nicolas Schmidle beskriver, så hadde amerikanske spesialstyrker positive erfaringer med å gravlegge til sjøs i henhold til muslimske skikker som en måte å unngå martyrdyrking på. Tilfellet det siktes til fant sted i Somalia. Siden han ble født i Saudi Arabia ville valg av gravsted også bli gjenstand for diskusjon, med de implikasjoner dette ville ha for forholdet mellom USA og det i utgangspunktet USA-allierte landet.

Begravelse til sjøs er ikke utbredt i den muslimske verden, men helst dersom det er fare for spredning av smittsomme sykdommer. Denne begravelsen ble i henhold til Schmidle gjennomført på en korrekt måte, noe som taler for at det var moralsk forsvarlig, og ikke minst ryddig i forhold til alt oppstyret som ville ha funnet sted dersom liket skulle blitt overlatt til pakistanske myndigheter. Konklusjonen er at den maritime begravelsen var kon-

18

troversiell, men i ettertid kan man ikke unngå å vurdere det som en suksessfaktor.

Risikovilje Som en fellesnevner for spesialstyrkenes operasjoner kan nok ordet risiko være representativt. Styrkene er dessuten en strategisk ressurs fordi de kan gjennomføre operasjoner som kan ha strategisk effekt. Operation Neptune’s Spear går definitivt inn i denne kategorien. Overraskelseseffekten er også et kjennetegn ved at de evner å tenke utenfor boksen i mange tilfeller – å gjøre det uventede. Det å bevege seg med helikoptre til en garnisonsby langt inn i et suverent land uten å varsle landets myndigheter, og nøytralisere et mål uten å være sikre på om målet virkelig var bin Laden, uten å ha hundre prosent oversikt over hvilke mottiltak som ville møte dem, og sannsynligheten for å mislykkes var definitivt tilstede, var nok denne dristige operasjonen for mange uventet – og innbefattet stor grad av risiko.

Antallet av denne typen operasjoner er formodentlig større enn vi vanligvis tror, dog kanskje ikke riktig så mange så langt inne i en tredjeparts territorium. Alle er forbundet med stor risiko, en risiko man er villig til å ta for å nå målsetningen. Ikke minst fra politisk hold, siden bruken av strategiske ressurser avgjøres av det strategiske nivå.

Ettersom våre motstandere alltid vil forsøke å utnytte våre selv- og lovpålagte begrensninger, må stadig nye fremgangsmåter utvikles for å forsvare oss mot slike krefter. En av disse er økt bruk av spesialstyrker. En

annen er økt bruk av droner, blant annet for å kompensere for porøse grenser til nabolandet, som ender ISAFs operasjonsområde, men som er vidåpne for våre motstandere. Droner er i motsetning til spesialstyrker ikke knyttet til risiko for tap av egne liv ettersom dronene er ubemannede, men risikoen med droner faller på det politiske nivået når rekognoseringsdroner eksempelvis faller ned over en tredjeparts territorium som tilfellet var i Iran i begynnelsen av desember i fjor.xiii Derfor kan både økt bruk av spesialstyrker, så vel som økt bruk av droner, oppfattes som tydelige tegn på økt politisk risikovilje. Spesialstyrkene og dronene er bare midlene for å nå målet.

Risiko tar man som regel når noe står på spill. Jo større suksess man kan oppnå, desto større risiko er man villig til å ta. Kjenner jeg spesialstyrkemiljøet rett er det slett ingen blind risiko de tar ved denne type operasjoner. De gjør alt for å redusere unødig risiko, men tar den risiko som er nødvendig for å oppnå suksess. Med andre ord en kalkulert risiko. Den økte bruken av offensive militærstrategiske ressurser kan vitne om økt politisk risikovilje, og at målet enkelte ganger berettiger middelet.

Konklusjon Siden Operation Neptune’s Spear i praksis kun kan anses som “business as usual” for det amerikanske spesialstyrkemiljøet kan man ikke betrakte denne enkeltoperasjonen som et trendskifte i bruk av militærmakt. Bruken av spesialstyrker, så vel som droner, representerer heller en evolusjon av bruk av militærmakt

”For å forsvare demokratiet må vi enkelte ganger være villige til å ta udemokratiske midler i bruk.”

tilpasset de rådende omstendigheter.

Det handler om å demme opp for fiendens handlinger ved en økt risikovilje fra politisk hold for å oppnå de strategiske mål. Oppdragene er juridisk vasket, etisk klarert, praktisk gjennomførbart og dermed innenfor politisk aksept. Og spesielt for denne operasjonen var at den overlevde nyhetsmedienes granskende blikk.

virke kontroversielle, kan i ettertid karakteriseres som suksessfaktorer.

De var handlinger vi i vesten prinsipielt tar avstand fra, men som i form av overraskelsesmomenter overfor en asymmetrisk motstander, utartet seg som kriterier for suksess – selv om vi risikerer å svekke den moralske standard som vi selv forfekter. En risiko man fra enkelte politiske hold er villig til å ta. Som det en gang het: for å forsvare demokratier må vi enkelte

De elementene ved denne operasjonen, som i utgangspunktet kunne

ganger være villige til å ta i bruk udemokratiske midler.

Vi er nok ikke tjent med å gå så langt som sitatet fra Kanonene på Navarone øverst på side 16 oppfordrer til, men heller finne alternative måter å løse oppdraget på. Kanskje heller som den høyt dekorerte spesialoperatøren Hugo Munthe-Kaas sier det når han beskriver sine suksesser under 2.verdenskrig; “- Frekkhetens nådegave”.

i http://www.time.com/time/specials/packages/article/0,28804,2101745_2102133_2102330,00.html ii http://www.guardian.co.uk/world/2011/nov/26/nato-air-attack-pakistan-soldiers iii http://www.dailymail.co.uk/news/article-2061799/Osama-bin-Laden-death-raid-Tim-Nye-calls-Chuck-Pfarrer-book-

categorically-incorrect.html

iv http://www.dailymail.co.uk/news/article-1384260/Al-Qaeda-confirm-Osama-Bin-Laden-death-vow-continue-US-terrorist-

attacks.html Woodward, Bob, Obama’s Wars, Simon & Schuster, New York, 2010, s. 64 http://www.bbc.co.uk/news/world-south-asia-15445047 Bokhari, Laila, Hellig Vrede. Min reise gjennom Pakistan, Gyldendal 2010, s.46.

Woodward, Bob, Obama’s Wars, Simon & Schuster, New York, 2010, s. 201 Ibid., s. 26 Ibid., s. 366-367 Fra samtale med militærjurist Sigrid Redse Johansen, FSTS, 31. januar 2012, som for videre diskusjon viser til http://www.ejiltalk.org/was-the-killing-of-osama-bin-laden-lawful/ xii http://www.ecu.edu/cs-admin/news/inthenews/archives/2005/12/061206chicagotribune.cfm xiii http://www.nytimes.com/2011/12/09/world/middleeast/iran-shows-us-drone-on-tv-and-lodges-a-protest.html?_r=1 v vi vii viii ix x xi

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

19

Småstater i internasjonale operasjoner:

Muligheter og begrensninger Hvorfor deltar småstater i internasjonale militære operasjoner?

Og hvordan påvirker landenes størrelse deres muligheter og begrensninger til innsats som utgjør en forskjell i operasjonen?

AV ANDERS KJØLBERG OG TORE NYHAMAR

Tore Nyhamar er dr. polit. i statsvitenskap, og Anders Kjølberg (øverst) magister i statsvitenskap. Begge er forskere ved FFI.

Småstater har tradisjonelt brukt sin militærmakt til å forsvare eget territorium, ikke til innsats i fjerne land.

Det har vært forbeholdt stormakter.

Selv om småstater og stormakter tilsynelatende har blitt mer like, er det likevel viktige forskjeller. Dette skyldes i første rekke ulikt ressursgrunnlag, men også at småstater har andre rammebetingelser enn stormakter for sin deltakelse i internasjonale militære operasjoner. For å diskutere disse rammebetingelsene vil vi i denne artikkelen presentere en modell hvor vi tar for oss de tre arenaene en småstat må ta hensyn til når den skal bestemme hvordan dens styrker skal utføre slike oppgaver.

Disse arenaene er hjemmearenaen, allianse- eller institusjonsarenaen og innsatsarenaen.

Småstaters betydelige birolle Selv om stormaktene spiller hovedrollene i internasjonale militære operasjoner, spiller småstater en betydelig birolle. Norge og Danmark har fått mye ros for sin militære innsats mot Gaddafi-regimet i Libya, og både Danmark og Nederland har gjort seg sterkt gjeldende i kampen mot Taliban i Afghanistan. Tilsynelatende har småstater tatt etter stormakter

20

når det gjelder å bruke militær makt for å fremme politiske mål. Vi skal imidlertid argumentere for at mens stormakter bruker våpenmakt direkte for å nå sine mål, må småstaters militære innsats forstås i en bredere institusjonell sammenheng.

I utgangspunktet er småstater ingen enhetlig gruppe; det er stor forskjell på Norge og Mauritius. De viktigste felles kjennetegnene er en liten befolkning og forholdsvis små ressurser til å fremme sine mål og påvirke aktører i omverdenen. Dette begrenser deres muligheter til å stille militære ressurser til disposisjon for internasjonale militære operasjoner.

Diskusjonen her konsentrerer seg om vestlige småstater, dvs. stater med et demokratisk styresett, moderne økonomi og et forsvar på høyt utstyrs- og treningsmessig nivå. Norge er en av disse.

Større betydning av militær effektivitet Militær effektivitet har blitt stadig viktigere i internasjonale operasjoner. Innsatsen i Afghanistan og Irak har vist hvor ressurskrevende det kan være å stabilisere et samfunn preget av opprør. USAs dreining i retning av

Norsk FN-soldat i Abeche i Tsjad. Foto: Forsvaret.

opprørsbekjempelse og helhetlig tilnærming i denne type operasjoner er særdeles ressurskrevende, særlig hva personell angår. USAs landmilitære styrker har fått stabiliseringsoperasjoner som én av to hovedoppgaver, i tillegg til å utkjempe og vinne konvensjonelle kriger. Behovet overstiger de tilgjengelige amerikanske ressurser, noe som gjør USA mer interesserte i alliert hjelp. Denne hjelpen må imidlertid bidra til å løse utfordringene på bakken eller utgjøre en reell forskjell for at operasjonen når sine mål. Politiske symbolbidrag er stadig positive, men i dagens situasjon med knappe ressurser til å løse alvorlige utfordringer, er bidrag som gjør en forskjell i operasjonen blitt avgjørende.

USA påtar seg alene tre-fjerdedeler av Natos militærutgifter og i en situasjon hvor landet i større grad enn tidligere står overfor økonomiske begrensninger, forventer USA at de allierte yter mer. Forsvarsminister Robert Gates understreket sterkt bekymringen for to klasser medlemmer i en tale om Natos framtid i Brussel i juni: Between members who specialize in “soft” humanitarian, development, peacekeeping, and talking tasks, and those conducting the

“hard” combat missions. Between those willing and able to pay the price and bear the burdens of alliance commitments, and those who enjoy the benefits of NATO membership – be they security guarantees or headquarters billets – but don’t want to share the risks and the costs. This is no longer a hypothetical worry. We are there today. And it is unacceptable.i

aktør, her en regjering, opptrer på ulike arenaer samtidig. Valg som framstår som uhensiktsmessige på én arena, kan derfor gi mening når alle aktørens arenaer legges til grunn. Han kaller den arenaen som observatøren tar utgangspunkt i for hovedarenaen.

Siden temaet for denne artikkelen er internasjonale operasjoner, blir hovedarenaen her operasjonsområdet for den militære innsatsen.

Amerikanerne ser altså på småstaters innsats i Natos internasjonale operasjoner som avgjørende i større grad enn tidligere. Dermed er også kravet til tellende deltakelse, først og fremst i den spisse enden klarere enn tidligere. Klinten skal skilles fra hveten. Det er imidlertid ikke uten videre gitt at det er mest rasjonelt for en småstat å føre en politikk som tar hensyn til disse amerikanske ønskene.

Sammenvevde spill

Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at denne hovedarenaen er den viktigste arenaen for de besluttende nasjonale myndigheter. I internasjonale militære operasjoner er det hensiktsmessig å betrakte to arenaer i tilegg: den interne politiske arenaen i deltakerstaten, og den alliansen eller institusjon som har ansvaret for operasjonen. En regjerings strategi må ta hensyn til alle disse arenaene, noe som kan føre til at strategien isolert sett kan framstå som uhensiktsmessig på den enkelte arena.

For å analysere småstaters atferd i internasjonale operasjoner, har vi utviklet en modell basert på Tsebelis’ begrep sammenvevde spill (nested games) (1990: 7-8). Tsebelis er opptatt av tilsynelatende irrasjonelle valg.

Hans utgangspunkt er at en politisk

Begrepet sammenvevde spill innebærer at handlinger på en arena har virkninger på andre arenaer. Det betyr for eksempel at operative militære beslutninger en stat fatter i en operasjon kan ha virkninger i for-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

21

”Småstater har liten innflytelse på hvor det blir intervenert.”

holdet til allierte. Beslutninger om å støtte eller avstå fra å støtte andre lands styrker i en operasjon har bilaterale eller institusjonelle virkninger, det vil si at det kan skade forholdet til et enkeltland og alliansesolidariteten.

Den norske beslutningen om ikke å hjelpe de nederlandske styrkene sør i Afghanistan kan påvirke nederlandske oppfatninger av Norge (Ulriksen 2009: 93), mens tyske begrensninger på bruken av sine militære ressurser i Afghanistan og Libya har påvirket bildet av stormakten Tyskland i Nato.

Et spørsmål er om småstater opplever større sprik mellom kravene på de forskjellige arenaene enn stormakter. Stormakter som gir et avgjørende bidrag til en operasjon, vil oppleve et større press for å lykkes. Å tape en krig er en innenrikspolitisk belastning som bør unngås. Da trekker hensyn i operasjonsområde og i innenrikspolitikken i samme retning, noe som kan

bidra til å fjerne eventuelle spenninger mellom innenrikspolitiske krav og hva som operativt formålstjenelig i operasjonen.

Hjemmearenaens betydning for innsatsen ute Småstater har liten innflytelse på hvor det blir intervenert, og har sjelden vitale interesser knyttet til utfallet av selve operasjonen. Siden småstaters interesser som regel i liten grad direkte er berørt av det som skjer i innsatslandet, er det ofte innenrikspolitiske hensyn og forholdet til den alliansen eller den ansvarlige institusjon, som spiller størst rolle for utformingen av den enkelte stats retningslinjer for innsatsen i selve innsatslandet (Bjerga og Haaland 2010: 530). Dersom innenrikspolitiske hensyn er utslagsgivende for strategien, kan også verdier og ideologi spille en viktig rolle. Å fremme demokrati,

kvinners rettigheter og forholdet mellom sivil og militær innsats kan da bli viktige uttalte føringer for innsatsen.

Det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom den eksplisitt uttalte strategien til en regjering (“erklært strategi”) og den som kan avleses av de handlinger som denne regjeringen faktisk foretar (“dyp strategi”) (Bailes 2009: 7-8). En erklært strategi uttrykker ofte ideelle mål med deltakelsen, mens en dyp strategi er noe staten gjør. Dyp strategi må ta hensyn til andre i alliansen og til utfordringene i innsatsområdet

Allianse- og institusjonshensyn En allianse eller en institusjon, som Nato og FN, har en strategi for sin innsats i operasjonsområdet. Den enkelte stats innsats bør derfor fremme gjennomføringen av denne strategien. Politiske føringer fra enkeltstater som vanskeliggjør dette kan føre til alliert misnøye med den operative innsatsen som i sin tur kan svekke en småstats posisjon. Manglende framgang og tap kan påvirke den hjemlige politiske arena ved å svekke deltakelsens legitimitet.

En årsak til at en småstat deltar i en internasjonal militæroperasjon er at det kan fremme muligheten for at den selv får støtte i en mulig framtidig krisesituasjon. Indirekte kan deltakelse også styrke den institusjon

Hærens jegerkommando i Afghanistan Foto: Forsvaret.

22

”Vestlige småstater kan stille kapasiteter på et så høyt utstyrs- og treningsmessig nivå at de er attraktive i en internasjonal militær operasjon.”

den deltakende stat er medlem av, noe som øker sannsynligheten for at den fortsatt vil være en relevant sikkerhetspolitisk institusjon for småstaten. I tillegg vil deltakelse ut over det som blir forventet, gi muligheter til økt internasjonal innflytelse for en småstat. Danmarks deltakelse i Natooperasjoner kan ha hatt den virkningen.

Småstater deltar i internasjonale operasjoner for å fremme sine verdier og interesser, men de er ikke nødvendigvis bare knyttet til virkningene i selve operasjonsområdet. Småstater er også tjent med å heve terskelen for militært maktbruk. Det betyr i praksis at småstater blir beskyttet mot bruk av militær makt, mens stormakter blir forhindret fra å bruke slik makt.

Forbindelsen mellom internasjonale operasjoner og fred og stabilitet ligger eksplisitt i behovet for et FN som er basert på FN charterets kapittel 7 om “Tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger”.

Forbindelsen til den humanitære begrunnelsen ligger i prinsippet plikt til å beskytte (responsibility to protect) som ble fastslått av FNs generalforsamling i september 2005. En slik legitimering er også viktig for å oppnå støtte for en operasjon på hjemmearenaen.

Institusjonsarenaen er spesielt viktig for land som mener at de selv står overfor en sikkerhetsutfordring. Dette gjelder spesielt dersom de vurderer det slik at et godt forhold til og støtte fra den institusjon eller de stater som har ansvaret for den aktuelle operasjonen er viktig for deres egen sikkerhet. Dette har særlig vært tilfelle

for de stater i Europa som fortsatt vurderer Russland som en potensiell trussel, som de baltiske land, Polen og Georgia. I tillegg er institusjonsarenaen viktig for land som av politiske grunner ønsker å ha et nært forhold til de aktuelle institusjoner eller stater, for eksempel samveldeland og Sverige. Det samme gjelder også land som Danmark, som har strukturert sitt forsvar ut fra utfordringene i forbindelse med internasjonale operasjoner.

Innsatsarenaen Småstater kan bidra militært til innsatsen i stabiliseringsoperasjoner på ulike måter. De kan øke volumet av den militære innsatsen og dermed gjøre det lettere å gjennomføre en operasjon; de kan tilføre nøkkelkapasiteter; de kan gjennom sin blotte deltakelse gi en operasjon større legitimitet; og de kan støtte det lokale regimet økonomisk eller utdanningsmessig.

Småstaters deltakelse kan derfor være attraktiv for den institusjon eller de land som har ansvaret for gjennomføringen av en internasjonal militær operasjon. Småstater kan i imidlertid møte problemer av teknologisk, organisasjonsmessig, treningsmessig og politisk karakter.

Ett skille i ambisjonsnivå går mellom stater som stiller ressurser til støttefunksjoner, og de som deltar i den “spisse enden”. Det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom ambisjonsnivået og betydningen av ulike kapasiteter for en operasjon.

For eksempel er transport, logistikk og sykehus etterspurte kapasiteter i internasjonale militære operasjoner.

Det vil høre til sjeldenhetene at en småstat har et overordnet ansvar for å lede en operasjon, men i Afghanistan har vi sett at småstater kan ha en lead nationrolle i et begrenset geografisk område som leder av et Provincial Reconstruction Team (PRT). Dermed får vedkommende stat et helhetsansvar i et område, som riktignok må være koordinert med den overordnete strategi for operasjonen. Dette medfører store utfordringer fordi sosiale og økonomiske virkemidler må koordineres med de militære. Den som har ansvar for en PRT, må også forholde seg til andre stater med styrker i området. Dertil kommer statlige og ikke-statlige aktører, og lokale og internasjonale organisasjoner.

En typisk småstatsstrategi for å gi tellende bidrag er å stille nisjekapasiteter. Vestlige småstater kan stille slike kapasiteter på et så høyt utstyrs- og treningsmessig nivå at de er attraktive i en internasjonal militær operasjon.

Eksempler på dette er Danmarks og Norges kampfly i Libya-operasjonen og norske spesialstyrker i Kosovo og Afghanistan. I Libya stilte Danmark og Norge 12 prosent av kampflyene, men sto for 30 prosent av bombingen (Johansen 2011). I FN-operasjoner er ofte de militære utfordringene noe annerledes og styrkene har jevnt over dårligere trening og utstyr. Da kan en småstat med høy kvalitet på sine kapasiteter få stor betydning for operasjonen. Det er alltid mangel på transportkapasitet, ingeniørtropper og tungt utstyr. Å stille nisjekapasiteter kan imidlertid være en stor utfordring for en småstat. Dette fordi vektlegging av en

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

23

”Nisjekapasiteter kan bli overdimensjonert eller irrelevant i forhold til framtidige nasjonale behov.”

nisje vil kunne kreve en overkapasitet som ikke vil være hensiktsmessig i en nasjonal forsvarssammenheng.

Kvaliteten av nisjekapasiteten kan også bli vanskelig å opprettholde dersom det ikke er tilstrekkelig samvirke med det nasjonale forsvar.

Utfordringene Utfordringene på det operative nivå vil være mer avhengig av hva slags type operasjon det dreier seg om, enn hvilken institusjonell ramme operasjonen foregår innenfor. Internasjonale militære stabiliseringsoperasjoner kan være vidt forskjellige. En krevende operasjonstype er å bekjempe et regime som representerer en trussel mot sin egen befolkning eller mot internasjonal sikkerhet. Denne type operasjon kan kalles counter regime operations (CORE). En annen og minst like krevende oppgave er å bekjempe et opprør, counter insurgency (COIN). I tillegg kommer mindre militært krevende oppgaver som fredsbevaring, humanitær støtte eller militært nærvær i en overgangssituasjon ved valg eller ved overgang til selvstendighet. Å bekjempe et regime betyr i praksis deltakelse i en konvensjonell krig.

Her vil innsatsstyrken være den militært overlegne part. Konflikten kan derfor være intens, men relativt kortvarig. Vestlige småstater kan her stille ressurser som gir tellende resultater, slik vi har sett i Libya. Innsats som er kortvarig og vellykket og medfører små egne tap gir liten politisk slitasje på hjemmearenaen. Dette er derfor en type oppgave hvor småstater kan stille, og få stort politisk utbyt-

te. Slitasjen på forsvarsstrukturen i småstaten vil i slike operasjoner også være begrenset dersom operasjonen har begrenset varighet. I denne type innsatser er kampfly, spesialstyrker og marinefartøyer (dersom blokade er del av operasjonen) potensielt viktige nisjekapasiteter.

Opprørsbekjempelse er langvarig, og slitasjen på utstyret, personellet og den hjemlige politiske støtten, kan bli stor. Fordi langvarig innsats krever en ressursbasis som er langt større enn den styrken som til enhver tid er deployert (“rule of five”) beslaglegges store deler av den totale styrken.

Nisjekapasiteter kan bli overdimensjonert eller irrelevant i forhold til framtidige nasjonale behov. Dette gjelder for eksempel kulturkunnskap, som i stor grad er områdespesifikk.

Den politiske slitasjen skyldes større sannsynlighet for tap og store kostnader. I tillegg kreves det også en oppfattende kunnskap om og vurdering av sammenhengen mellom virkemidler og mål i slike komplekse og asymmetriske konflikter. Dette er kunnskap som for småstater er ressurskrevende å integrere i operasjonen og å vedlikeholde i strukturen.

Svikt i etterretning kan slå negativt ut for hele operasjonen fordi det er nær sammenheng mellom taktisk og strategisk nivå i slike operasjoner.

Dagens FN-operasjoner åpner for mer bruk av makt enn FNs fredsbevarende operasjoner for et par tiår tilbake (Kjeksrud 2010). De dreier seg nå i større grad om opprørsbekjempelse og beskyttelse av sivile mot overgrep, enn tradisjonell fredsbevaring. Dette

gjør FN-operasjoner langt mer utfordrende enn tidligere.

I FNs militære operasjoner spiller småstater tradisjonelt en sentral rolle. Vestlige småstater har imidlertid prioritert operasjoner i Nato-regi de siste par tiår, og mangler etter omfattende nedskjæringer hærstyrker med tilstrekkelig volum til også å stille tungt i FN-operasjoner. Da bakkestyrker utgjør den største delen i FN-operasjoner, fører dette til at det er asiatiske og afrikanske land som stiller brorparten av styrkene. Dette er ofte styrker som er dårlig utrustet og med lav treningsstandard. Disse styrkene er derfor ofte dårlig i stand til å møte de utfordringene dagens FN-operasjoner medfører. En småstat som kan stille med styrker eller utstyr av høy kvalitet, vil derfor kunne gi et tellende bidrag til FN-operasjoner.

Konklusjon Småstater har altså klare begrensninger, men også muligheter til å yte en viktig innsats i internasjonale militære operasjoner. Både begrensningene og mulighetene kan imidlertid være i ferd med å endres. Dette påvirker hvilke ressurser som framstår som relevante å stille for en småstat i slike operasjoner, noe som representerer en utfordring når en stat skal planlegge sin framtidige militære struktur.

Innsatsarenaen er nå, og trolig også i framtiden, enten stater hvor regimet fører en politikk som blir sett på som uakseptabel av det internasjonale samfunn, eller stater hvor regimet ikke makter å håndtere opprør med egne midler. De siste årene Forts. side 29

24

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.

• Kadetter kr. 60,- pr. år.

Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Kjære medlemmer!

Selv om vi er godt i gang med 2012, vil jeg likevel benytte anledningen til å se litt på hvordan 2011 fortonet seg for OMS og våre medlemmer. Det har vært mye oppløftende, men også mye å arbeide videre med.

Av gledelige saker nevner jeg først at OMS fikk en meget generøs gave fra generalmajor Leif Lundesgaard. Takket være denne gaven viser regnskapet for 2011 et godt overskudd.

Videre er det gledelig å kunne opplyse at Direksjonen har inngått en ny 5-årig kontrakt med Selskapslokaler AS. Avtalen gjelder fra 1. juli i år. Nevnte avtale vil gi oss 50 % mer i leieinntekter enn dagens avtale.

Deltakelsen på mandagsforedragene har variert noe. Jeg håper å se flere av dere på disse kveldene.

Foruten interessante foredrag kan vi også friste med hyggelig samvær i staselige omgivelser. I den sammenheng nevner jeg at vi har tatt opp et betydelig antall nye medlemmer den siste tiden. Dette er gledelig.

Litt mindre gledelig er det at vedlikeholdsutgiftene stadig øker. Her vil vi møte de største økonomiske utfordringene i fremtiden. Direksjonen ser at det er nødvendig å leie inn bygningsfaglig kompetanse til å utarbeide en mer langsiktig vedlikeholdsplan.

På grunn av ovennevnte utgifter, vurderer Direksjonen å legge ved en «gave-giro» når abonnementgiroen sendes ut over påske.

Vi sees i Oslo Militære Samfund!

Med vennlig hilsen Gunnar Rolland

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

25

Norsk militært tidsskrift årgang 181 – 2011

ARTIKLER: Nr./side Bøe-Hansen, Ola Operasjon Neptune’s Spear – nådestøtet mot Osama bin Laden

4/4

Danielsen, Tone Kultur og militær effekt – Derfor er ritualer fortsatt viktige

2/4

Diesen, Sverre Debatten om Forsvarets fortid – og fremtid

4/36

Hammersmark, John Inge Hva er spesielt med spesialstyrker? 1/14 Haugen, Kåre Strategisk kommunikasjon – Hva har vi gjort feil i Afghanistan?

3/4

Helseth, Hans Christian NATOs nye kommandostruktur 3/18 Helseth, Hans Christian Kinas militære utvikling, sett med amerikanske øyne

4/30

Hilde, Paal Sigurd NATOs nye strategiske konsept 1/50 Jacobsen, Morten Forvaltning og drift av teknisk avanserte våpensystemer

3/22

Johansen, Iver Hva betyr samfunnet for militær aktivitet?

1/22

Lindgjerdet, Frode Kulturarven i krig og konflikter 2/30 Nilsen, Jan Tore og Nina Græger Europa – Strategisk sikkerhetsaktør uten militær relevans?

1/34

Skare, Kjell-Ove Orderud NATOs arbeid mot veibomber 3/14 Ravndal, Jacob Aasland og Stian Kjeksrud Hvordan kan militære beskytte sivile? 2/18 Reichelt, Jon Gerhard Tordenskjolds soldater av i dag – med fare for helseskade?

2/14

Reichelt, Jon Gerhard Risiko og militær virksomhet 3/44 Solstrand, Ragnvald H. Om handlingslammelse og forfall i Forsvaret

4/14

Sunde, Harald: Status og utfordringer i Forsvaret 1/4 NMT-BØKER: Bjørklund, Gunnar Vinger: om flypionerer og krigspiloter nord i Norge Anmeldt av Tor Husby 2/51 Børresen, Jacob Torskekrig! Om forutsetninger og rammer for kyststatens bruk av makt Anmeldt av Jan Tore Nilsen 3/38 Diesen, Sverre Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020 Anmeldt av Gullow Gjeseth og Bjørnar Lunde 2/38 Anmeldt av Nils Naastad 2/40

26

Norsk militært tidsskrift årgang 181 – 2011

Dyndal, Gjert Lage (red.)

Strategisk ledelse i krise og krig Anmeldt av Jacob Børresen 1/44 Englund, Peter Krigens skjønnhet og sorg Anmeldt av Thorvald Rud 2/45 Eriksen, Jonas Krise- og beredskapsledelse: Teamtrening Anmeldt av Bjørn T. Bakken 4/50 Gjeseth, Gullow Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen Anmeldt av Palle Ydstebø 2/42 Haug, Karl Erik og Ole Jørgen Maaø (red.)

Conceptualising Modern War Anmeldt av Palle Ydstebø 4/46 Heier, Tormod (red.)

Nytt landskap – nytt forsvar. Norsk militærmakt 1990-2010 Anmeldt av Jacob Børresen 2/46 Haarr, Geirr H. The German Invasion of Norway - April 1940 The Battle for Norway - April - June 1940 Anmeldt av Tor Jørgen Melien 1/47

Jervis, Robert Why Intelligence Fails Anmeldt av Olav Riste 4/47 Mackinlay, John The Insurgent Archipelago – from Mao to bin Laden Anmeldt av Kjell Sjåholm 3/42 Olsen, John Andreas og Martin van Creveld The Evolution of Operational Art Anmeldt av Per Olav Vaagland 2/43 NMT-DEBATT: Børresen, Jacob Mea Culpa 4/42 Gjelsten, Roald Sjømilitær tilstedeværelse – et viktig grunnlag for lavspenning i nordlige farvann? 3/34 Kristiansen, Egil M. En bokanmelders omgang med fakta 1/48 Petersson, Magnus Om uredelig forskning – et svar til Jacob Børresen

3/35

Petersson, Magnus Svar til Mea Culpa 4/43 Rekkedal, Nils Marius Kommentar til debatten mellom Magnus Petersson og Jacob Børresen

4/44

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

27

Instant Shelter Bruksomr책der Forlegning Messer Verksted Lager Selskap

Ring 64 83 55 00

www.obwiik.no 28

Forts. fra side 24

har oppmerksomheten og dermed også småstatenes innsats stort sett vært rettet mot opprørsbekjempelser.

Dette har igjen ført til at opprørsbekjempelse har blitt en viktig del av mange småstaters forsvar.

Det er imidlertid ikke uten videre gitt at denne tendensen vil fortsette.

Opprørsbekjempelse, med statsbygging, slik vi har sett den i Irak og særlig Afghanistan, har vist seg tids- og ressurskrevende. Terskelen for å sette i verk nye slike operasjoner må derfor forventes å være høy. Dette gjelder i alle fall for Nato.

Libya-operasjonen var vist at terskelen ikke er like høy når det gjelder regimebekjempelse, i alle fall når bakkestyrker ikke blir satt inn. Dersom denne operasjonen blir vellykket og ikke fører til interne konflikter, kan det føre til liknende framtidige operasjoner.

Vestlige småstaters militære systemer er langt bedre innrettet mot å håndtere regimebekjempelse enn opprørsbekjempelse, fordi det er en konvensjonell militær konflikt de respektive lands forsvar er trent og

utstyrt for. Dersom styrkene har tilstrekkelig høy kvalitet og kan forholde seg til de aktuelle forsvarskonseptene, vil småstater, spesielt de som også er Nato-medlemmer, kunne gi virkelig tellende bidrag i operasjoner som ofte ellers vil preges av ressursknapphet.

Fordi regimebekjempelse krever effektive konvensjonelle styrker, er det Nato som peker seg ut som den aktuelle iverksetter av operasjoner, men legitimert av FN. Småstater som gjør en innsats vil derfor kunne styrke sin posisjon innen Nato, noe den siterte talen til forsvarsminister Gates understreker. Dette vil igjen styrke Nato, noe som er et viktig mål for mange vestlige småstater.

FN har påtatt seg stadig flere “spisse” operasjoner relatert til opprørsbekjempelse og beskyttelse av sivile, noe som kan forventes å fortsette, spesielt dersom Nato trapper ned sin virksomhet i forbindelse med slike operasjoner. Sammensetningen av FN-styrker i dag er slik at støtte fra ressurssterke småstater vil være viktig. Slik støtte kan derfor igjen bli en viktig oppgave for vestlige småstater

Tidligere amerikansk forsvarsminister, Robert Gates, advarte mot at Nato kan bli alvorlig svekket om for mange medlemsland blir “gratispassasjerer”.

Foto: Department of Defense

dersom og når ressurser blir frigjort fra Natos COIN-operasjoner.

Regimebekjempelsesoperasjoner med FN-mandat vil også ha større legitimitet på hjemmearenaen enn opprørsbekjempelse, samtidig som tapene kan forventes å bli mindre og operasjonene mer kortvarige. Dette er forhold som gjør det lettere for småstater å delta i internasjonale operasjoner.

Småstater kan derfor spille enn viktigere rolle i slike operasjoner i framtiden, samtidig som de ressursmessige og politiske kostnadene kan bli mindre. Men uansett er framtiden usikker, og nye utfordringer som vi i dag ikke forutser kan raskt endre dette bildet.

Kilder: Bailes, Alyson. ”Does a Small State Need a Strategy?” Occasional Paper No. 2 (2009),Centre for Small States Studies, University of Iceland.

Bjerga, Kjell Inge and Torunn Laugen Haaland. ”Development of Military Doctrine.” The Journal of Strategic Studies 33 (4) (2010), 505-533.

Johansen, Per Anders, “Norge bomber mest i Libya”, Aftenposten, 20. april 2011.

Kjeksrud, Stian , ”FNs strategiske dilemma: Bruk av makt for fred”, i Tore Nyhamar (red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner, Oslo; Abstrakt forlag, 2010.

Tsebelis, George. Nested games: rational choice in comparative politics. Berkeley, Calif.: University of California Press, 1990.

Ulriksen, Ståle. ”Europeisk landmakt?” , i Pernille Rieker og Walter Carlsnaes (red.) Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk: Aktører, instrumenter og operasjoner, Oslo: Universitetsforlaget, 2009. i http://blogs.wsj.com/washwire/2011/06/10/transcript-of-defense-secretary-gatess-speech-on-natos-future/

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

29

Kvinner og mangfold i Forsvaret Er det kvinnenes, samfunnets eller Forsvarets behov som skal være styrende for rekrutteringen av kvinner til Forsvaret? Eller er spørsmålet galt stilt? Denne artikkelen setter debatten om forsvar, kvinner og mangfold inn i et langt bredere perspektiv enn vi tradisjonelt er vant til.

Anne Ellingsen er sosialantropolog, dr.polit., og leder av konsulentfirmaet Kulturanalyse.no. I den senere tid har hun vært ansatt som forsker i Forsvaret.

AV ANNE ELLINGSEN Hvis mangfold har betydning for god oppgaveløsing i Forsvaret, hva er status for kvinners medvirkning i organisasjonen?

Mangfold De erfarne forskerne Tordis Borchgrevink og Grete Brochmann hevder at begrepet mangfold er «tiltalende og mykt som en pute, og like vanskelig å få tak i som et vått såpestykke».1 Ofte går beskrivelser av mangfold over i anbefalinger, og ideologi kan erstatte eller prege tolkningen av fakta. Når vi diskuterer mangfold i organisasjoner bør vi forholde oss til konkrete problemstillinger, og være åpne for hva data forteller oss.

Bare slik kan organisasjonen utvikle seg i riktig retning.

Kjønn, eller gender, står sentralt i debatten om mangfold både i akademia og i organisasjonslivet. 2 Temaet for denne artikkelen er kjønn i Forsvaret, med fokus på kvinners medvirkning. Jeg vil her ikke forsøke å gi noen oversikt over alt som har vært skrevet og uttalt på dette feltet, men nøye meg med å trekke fram noen aktører og synspunkter fra nyere forskning og debatt.3

30

Det fins både synlige og usynlige mangfoldsmarkører. Synlige markører, slik som kjønn og etnisitet, kan kvantifiseres. Usynlige tegn på mangfold kan være ulik erfaringsbakgrunn, interesser og prioriteringer, utdanningsretning, religion, og personlighet. Også slike indikatorer bidrar kvalitativt til miljøet. Dette gjelder spesielt for et Forsvar som i økende grad må ha en bredere sammensetning av mennesker for å løse en stadig større og mer sammensatt oppgaveportefølje. Både synlige og usynlige markører har stor påvirkning på organisasjonen. I denne sammenhengen hevder noen at Forsvaret bør satse mer på å rekruttere og beholde kvinner, mens andre vurderer det som at usynlige mangfoldsmarkører i forsvarssammenheng lenge har vært oversett, til fordel for kjønn og etnisitet. Artikkelen vil presentere noen synspunkter i denne debatten.4

Organisasjonskultur i Forsvaret Forsvaret er en sammensatt organisasjon, med miljøer som skiller seg fra hverandre kulturelt. Antropologene Ole Totland og Nina Hellum beskriver to svært ulike miljøer med hensyn til aksept for kjønns- og legningsmes-

Det norske Female Engagement Team i PRT 17 under eskorte av deltakere til en kvinne-shura i Mazar-e-Sharif, Afghanistan 2011.

(Foto: PRT 17)

sig mangfold i sine feltarbeidsbaserte studier fra henholdsvis en enhet i Telemark Bataljon og minesveiperen KNM Otra.5 Totland beskriver et mannssamfunn hvor det ble lagt vekt på maskulinitet og å «være en av gutta», særlig i betydningen å holde homofile og kvinner ute. Hellum, på den annen side, fant et relativt inkluderende samfunn om bord i minesveiperen. I masteroppgaven «Kom igjen, gutta» beskriver sosialantropolog Marthe Harsvik et samfunn hvor det er vanskelig for kvinner å finne seg til rette.6 Dette, mener Harsvik, henger sammen med at soldatrollen tradisjonelt har vært utformet for menn. Fenomenet gjør seg fremdeles sterkt gjeldende i den daglige praksisen i Garden, noe som kan virke som en barriere for kvinner.

På tross av lokale ulikheter fremstår Forsvaret på de aller fleste områder som en mannsbastion. Studier viser at kvinner slutter i større grad enn menn, særlig i de yngre årsklassene (under 30 år). Forsvarets forskningsinstitutts prosjekt Forskning på Årskull analyserer faktorene kjønn, ledelse og rekruttering i Forsvaret.

Leder for prosjektet, seniorforsker Frank Brundtland Steder, hevder at det i hovedsak er tre årsaker til

at yngre kvinner forlater Forsvaret.

For det første bruker mange kvinner organisasjonen som springbrett til andre karrierer. Den andre årsaken er individuelle valg og beslutninger, for eksempel av familiær karakter.

Som tredje årsak anfører Steder at kvinnene ikke føler seg velkomne: «De opplever baksnakking og å bli snakket nedlatende til, de får kontinuerlig negative ytringer mot seg, og de mobbes og utsettes for ufrivillig seksuell oppmerksomhet. Risikoen for at kvinner blir seksuelt trakassert er tre ganger så stor i Forsvaret som i andre yrker ... Gjennom vårt arbeid har vi påvist at flere og flere militære kvinner opplever ubehageligheter og trakassering i hverdagen. Mange velger å slutte.» 7

vasjon og holdninger i Forsvaret, med fokus på kjønn.8 I samtalene var det slående i hvor stor grad personlige egenskaper hos lederen så ut til å påvirke klimaet i avdelingene.

Mens kvinner i noen avdelinger følte seg svært godt ivaretatt, fikk vi også høre historier om grov trakassering.

Klimaet så ut til å være uten sammenheng med oppgavene som skulle løses i avdelingen.

Lederskap viktig

En kvinne i førstegangstjenesten sa det slik: «Jeg føler meg ofte mye mer som jente når jeg har kvinnelig befal.

For jeg tror at hvis det er noen som undertrykker kvinner, så er det kvinner selv. Så jeg føler mye mer at ‘OK nå er jeg her og jeg er jente’ når jeg har kvinnelig befal. Mens en mann synes du er mye mer, på en måte ... Ja, det er ikke noe ‘jente og gutt’. Du er soldat og militær, og du må bare glemme at du er jente.»9

Lederens betydning og påvirkningskraft blir ofte fremhevet når organisasjonskultur diskuteres. Som medarbeider i Årskull-prosjektet ved FFI gjorde jeg meg noen betraktninger om dette. Arbeidet vårt gikk ut på å intervjue befal og soldater i førstegangstjeneste i Hæren. Vi hadde samtaler med kvinner og menn i Ingeniørbataljonen, Sanitetsbataljonen og Garnison SørVaranger om deres erfaringer, moti-

Et annet forhold som var verd å merke seg, var at samspillet mellom kvinnene ikke nødvendigvis var problemfritt. Dette er kanskje ikke så overraskende, men går på tvers av det som ofte ser ut til å bli tatt for gitt i avdelingene, nemlig at kvinnelige soldater bør ha kvinnelig befal.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

31

United States Marine Female Engagement Teams i Afghanistan i desember 2011.

(Foto: Meredith Brown.)

Kvinnene i førstegangstjeneste ønsker ikke å bli forskjellsbehandlet, de vil være en del av det sosiale fellesskapet, noe som ofte uttrykkes som å være «en av gutta». At de utgjør en minoritet ser ut til å tydeliggjøres når de har kvinnelig befal. Dette var et tema soldater av begge kjønn ofte brakte opp i diskusjonene. Flere mente det ble et slags konkurranseforhold mellom kvinnene. En mannlig menig soldat uttrykte det slik: «Jeg tror den rollen et kvinnelig befal har, er annerledes enn den rollen et mannlig befal har.

Et kvinnelig befal vil … ofte ha større behov for å vise seg – at hun er like god som gutta – for det er ikke en kjønnsnøytral holdning hos de fleste mennesker i samfunnet. Så det jeg har hørt og føler ofte da, er at kvinnelig befal kan ofte være strengere enn mannlige, mer pirkete og sånn ...

Fordi de føler at den eneste måten å få respekt på er å bli overstrenge.»10 Det er med andre ord ingen automatikk i at kvinnelige soldater føler seg bedre tatt vare på av kvinnelig befal enn av mannlig befal. Selv om et utmerket samarbeid mellom kvinnelig befal og kvinnelige soldater også ble rapportert.

Mangfold i Forsvaret To rapporter fra Krigsskolen ser nærmere på Forsvarets organisasjon som

32

forklaringsfaktor for hvordan kvinneandelen forblir lav.11 Forfatterne av den ferskeste rapporten, fra 2010, antar at med mindre man jobber systematisk med temaet mangfold og inkludering i linjen i utdanningssystemet, vil kvinneandelen når det gjelder militære stillinger i Forsvaret det kommende tiåret, neppe bevege seg nevneverdig over åtte prosent.

Forsvarets høgskole har publisert en bokserie på Abstrakt forlag, hvor Høgskolens egne ansatte skriver om aktuelle temaer. Her drøftes også profesjonskultur med hensyn til mangfold generelt, og gender spesielt.

Birgith Andreassen og Charlotte E. Ingalls diskuterer genderperspektivet og norsk militær profesjonsidentitet.12 De vektlegger det funksjonelle behovet for et genderperspektiv og analyserer de dominante militære profesjonstyper i vår tid. De diskuterer også kvinners rolle i Forsvaret og samfunnet for øvrig, og ser nærmere på hvordan krigerrollen og mannsdominansen i Forsvaret kan ha betydning for evnen til å inkludere et genderperspektiv i de militæres rekker.

Debatten om norsk militær profesjonsidentitet er ifølge Andreassen og Ingalls et relativt nytt fenomen, og den finner sted i en tid hvor det foregår en generell reorganisering av de postindustrielle samfunn. De mener at Forsvaret ikke kan unndra seg effektene av de trendene som driver samfunnsendringene i vestlige, velorganiserte demokratier fremover.

Det gjelder så vel samfunnsinterne forhold hjemme, som tilnærminger til sikkerhets- og interesseutfordringer

ute. «Dette medfører blant annet at en diskusjon omkring militærmakten og profesjonsidentiteten må favne bredere enn den har gjort tidligere», konkluderer de to.13 Lena Kvarving argumenterer for at Forsvaret som forvalter av et voldsapparat på vegne av samfunnet er moralsk forpliktet til stadig å søke bedre måter å nå de politiske målsettingene på.14 Dette innebærer også å utforske de mulighetene til å lykkes som en satsing på genderperspektivet gir. Hun argumenterer dessuten for at det har en viktig legitimerende side for Forsvaret som organisasjon å inkludere kvinner.

I en artikkel i samme bokserie argumenterer Tormod Heier mot den politiske satsingen på å rekruttere kvinner eller etniske grupper som sådanne.

For å nyttiggjøre seg reelt mangfold, mener han, er de «usynlige indikatorene erfaring, kompetanse og bransjeerfaring som kreves for å betjene stadig mer avanserte våpensystemer og konfliktsituasjoner» sentrale.15 Heier ønsker at den operative nytteverdien av flere kvinner eller ikkevestlige innvandrere må komme klarere til uttrykk enn det som hittil har vært tilfellet. Hvis ikke, hevder han, kan det stilles spørsmål ved om de synlige indikatorene – altså flere kvinner og ikke-vestlige innvandrere i Forsvaret – har noe for seg. Heier oppfatter det som at det foregår en ensidig vektlegging av de synlige mangfoldsindikatorene fremfor de usynlige i Forsvaret, og at dette springer ut av et politisk prestisjeprosjekt ovenfra.

Den Trojanske hest: Brukes kvinners komparative fortrinn i enkelte fredsoperasjoner som et påskudd for å gi kvinner privilegert tilgang på attraktive stillinger og høye grader? (Maleri av Giovanni Domenico Tiepolo (1727–1804))

Vektleggingen av mangfold i form av flere kvinner og ikke-vestlige innvandrere har et overgripende sosialt og samfunnsnyttig aspekt ved seg, hevder Heier, heller enn å være et svar på operative behov fra forsvarsorganisasjonen. Heier fremholder at offisersstanden med dette fremmedgjøres på eget fagfelt: «Frykten for ikke å opptre politisk korrekt fører til servilitet og selvsensur … Det fagmilitære er ikke lenger fritt og uavhengig av politisk påvirkning. Da blir det enklere å lage foredrag og reklamemateriell med bilder av uniformerte kvinner og ikkevestlige innvandrere.»16 Artikkelen oppsummeres slik: «Dersom mangfold skal implementeres i Forsvaret, må mangfold oppleves som nyttig.

Om mangfold tuftes på argumentet om å gjenspeile samfunnet, som et samfunnsmessig imperativ, kan det føre til at postmoderne samfunn blir dårligere til å føre krig.»17 I en kommentar til herværende artikkel utdyper Heier sitt syn på denne måten: «Summen av indikatorene i mangfoldsbegrepet må balanseres.

Bare slik kan vi få til en gjensidig forsterkende vekselvirkning mellom mangfoldet i samfunnet – mellom mennesker med ulik utdanning, bakgrunn, erfaring, kjønn og etnisk opprinnelse». Han fremholder at Forsvaret bør forlate sin nåværende satsing på flere kvinner og ikke-vestlige innvandrere. I stedet anbefaler Heier at det satses på «et bredere og mer ekte mangfold; et mangfold der ulike personlige egenskaper, sivile som militære yrkesbakgrunner og erfaringer blandes sammen til et konsistent hele: Her skal også kjønn og etnisitet blandes inn – dersom dette

kreves for å løse militære oppgaver på en bedre måte».18

innvirkning på en organisasjon som Forsvaret, er Johansens argument.

Trojansk hest?

Annen forskning indikerer at graden av heterogenitet kan være den avgjørende faktoren for styrkelse eller svekkelse av organisasjoner, men at det ikke må være slik. Denne forskningen tyder på at de organisatoriske rammene og ledelseskulturen står sentralt med hensyn til organisasjonens effektivitet. I disse studiene har altså ikke graden av mangfold i seg selv, men forvaltningen av mangfoldet avgjørende betydning for resultatet.21

Av egen erfaring vet jeg at uttrykket «trojansk hest» gjerne flyr over bordet når mangfoldssatsingen i organisasjonen blir diskutert på sommerfester og i andre avslappede sammenhenger i Forsvaret. Blant annet støtte jeg på det som rådgiver ved Forsvarets Høgskoles Genderprosjekt, og nå i forbindelse med et forskningsprosjekt om kjønnsperspektivet i den norske PRT-en i Afghanistan.19 Forsvarsansatte som uttrykker skepsis til økt satsing på kvinnerekruttering, hevder at den gode effekten av kvinner i internasjonale operasjoner brukes som brekkstang for å få kvinner inn på alle nivåer. Men at det ene er riktig, betyr ikke nødvendigvis at det andre er det, understreker man gjerne. En kvinnelig offiser ga i en samtale med meg uttrykk for at det ikke i alle sammenhenger er klokt å rekruttere kvinner. Hun syntes for eksempel at kvinner ikke bør oppfordres til å søke fallskjermjegerutdanningen, fordi kun menn greier kravene man må stille der. Å oppfordre oss til å søke oss dit, er å produsere tapere, sa hun.

Iver Johansen viser til forskning som understreker tillits betydning for effektiviteten i samfunn.

Undersøkelser gjort i USA viser en sterkt negativ sammenheng mellom etnisk heterogenitet på den ene side, og etablering av sosiale nettverk og generell tillit på den annen side.20 Et slikt mønster vil ha negativ

Spørsmålet om mangfold i organisasjoner er altså et tema hvor ulik forskning vil kunne gi forskjellige resultater. Noe av årsaken til dette er ulikheter i måten man forstår mangfold på. Det er allikevel viktig å diskutere dette temaet for enhver organisasjon som vil utvikle seg på en god måte.

Bakgrunnen bør være visjoner så vel som fakta.

Operativt genderperspektiv Ordet gender brukes ofte i forsvarssammenheng om kvinnerekruttering.

Joshua S. Goldstein har behandlet dette temaet inngående i sin bok «War and Gender». Det finnes også flere norske studier på området.22 Går man imidlertid ut over temaene å rekruttere og beholde kvinner, eller sosiale relasjoner mellom kvinner og menn i felt, og i stedet fokuserer på anvendelsen av et operativt genderperspektiv, innebærer dette et videre perspektiv.

Nye oppgaver gir økt behov for kvinner i Forsvaret. De såkalte «nye kri-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

33

”Utvidelsen av «kjønnsrepertoaret » gir også inngang til kunnskap som ikke har med kjønn å gjøre.”

gene» involverer sivilbefolkningen i langt større grad enn tidligere.23 Rundt halvparten av sivilbefolkningen er kvinner. Dermed trengs kvinner i styrkene, både når det gjelder forståelse og interaksjon. I noen sammenhenger er kjønn lite relevant.

I andre sammenhenger er det kun kvinner som kan løse oppgavene.

Dette gjelder for eksempel når kulturen i operasjonsområdet hindrer kvinner fra å melde fra til mannlige soldater om voldtekter begått av militært personell.24 Erfaringer fra ulikt hold peker i retning av at tilstedeværelse av kvinner i militæroperasjoner i mange tilfeller ser ut til å være av vital betydning for resultatoppnåelsen i operasjonene.25 At det forholder seg slik, har sammenheng med at kvinners erfaringer og behov kommer mer i fokus. Men utvidelsen av «kjønnsrepertoaret» gir også adgang til kunnskap som ikke har med kjønn å gjøre. For eksempel gjelder dette situasjonsforståelsen i et operasjonsområde. Team hvor kvinner inngår, får ofte tilgang på både menn og kvinner på en annen måte enn rene mannsteam gjør.

Informasjonsinnhentingen til slike team gir en annen type informasjon enn man ellers får tilgang til. Slik informasjon kan være kritisk for styrkene når det gjelder å orientere seg fra dag til dag om hva som foregår blant sivilbefolkningen. Den kan også gi en bedre totalforståelse av hvilke mekanismer som virker i samfunnet man opererer i.

Tidligere sjef for den norske PRT-en i Meymaneh, oberstløytnant Rune Solberg, oppfordret i 2010 Forsvaret

34

til å ta i bruk kvinneteam i våre operasjoner i Afghanistan.26 Bakgrunnen var at behovet for å nå ut til den kvinnelige delen av befolkningen i operasjonsområdet inntil da hadde vært for dårlig ivaretatt. På grunn av kulturens egenart i et land som Afghanistan er det avgjørende å ha med kvinner i teamene for å få snakke med lokale kvinner, understreket Solberg. Han har senere oppsummert at blandede team kan synes å være best egnet. Etter hans oppfatning bør teamene brukes slik at mannlig personell beskytter kvinnene i patruljen, men på avstand. For eksempel ved at mennene blir stående utenfor huset, mens kvinnene går inn og snakker med kvinnene der.27 Også annen internasjonal erfaring viser at kjønnsperspektivet kan fungere positivt i militære operasjoner.

Amerikanerne har tatt i bruk rene kvinneteam i operasjoner i Irak og Afghanistan. Disse teamene (i Irak kalt lionesses og i Afghanistan kalt female engagement teams [FET]), har ifølge flere uavhengige kilder bidratt sterkt til troppebeskyttelsen og gjort operasjonene mer effektive. Teamene skapte en kontakt mellom styrkene og afghanske kvinner som ikke ville vært mulig dersom de bare hadde bestått av menn. Kvinneteamene ga tilgang på informasjon og skapte tillit hos befolkningen.

Det er interessant å registrere at U.S. Marine Corps har gjennomført disse tiltakene uten påtrykk ovenfra.

Tiltakene er sprunget ut av soldatenes egne opplevelser av hva som skal til for å løse oppdrag på bakken, og

i mindre grad av ønsket om å være politisk korrekt.

Konklusjon Diskusjonen av mangfold blir fruktbar når den føres på en nyansert, konkret og kunnskapsbasert måte.

Spørsmålet er ofte ikke enten eller, men hvordan. Målet for Forsvaret må være god oppgaveløsing, og blant de sentrale virkemidlene her er å nyttiggjøre seg potensialet i befolkningen, slik at organisasjonens virksomhet kan videreutvikles og driftes på best mulig måte. Dette må naturligvis skje uten at man går på akkord med rimelige krav til kvalifikasjoner.

Man kan ikke generalisere for de ulike miljøene i Forsvaret når det gjelder muligheten for kvinner til å finne seg til rette i organisasjonen. Allikevel viser forskning at et høyt antall kvinner slutter på grunn av en ekskluderende kultur i arbeidsmiljøet. Dette bør Forsvaret anse som en uholdbar situasjon, all den stund man vil være tjent med at flere dyktige kvinner velger organisasjonen som arbeidsgiver.

En nøkkel til fremgang på dette området er tydelig lederskap.

Når det gjelder veien videre, vil resultatene fra to nylig initierte prosjekter kunne bringe interessant innsikt.

Forsvarsdepartementet har igangsatt prosjektene, som ser på maskulinitetskulturer og profesjonsforståelse i Forsvaret, og som gjennomføres av Oxford Research og Forsvarets institutt ved Norges idrettshøgskole (NIH/F). Nytteverdien av disse undersøkelsene vil naturligvis avhenge av i hvilken grad Forsvaret tar resultatene i bruk.

”Diskusjonen av mangfold blir fruktbar når den føres på en nyansert, konkret og kunnskapsbasert måte.”

1 Tordis Borchgrevink og Grete Brochmann (2008) «Mangfold uten grenser», Samtiden nr 3.

2 I stedet for kjønn brukes i samfunnsforskning ofte ordet gender. Dette begrepet favner videre enn det biologiske kjønnet: gender

omfatter også den sosiale konstruksjonen av kjønn.

3 Takk til Elin Gustavsen, Tormod Heier, Harald Høiback og Rune Solberg for innspill til denne artikkelen.

4 Det foregår en diskusjon om hva kvinner representerer med hensyn til usynlige markører. For nærmere presentasjon av denne

diskusjonen, se Tonje Lauritzen, Birgit Leirvik, Tuva Schanke og Anne Ellingsen (2009) Første underveisnotat fra «Forskning på Årskull», med resultater fra intervjuer med vernepliktige, befal og vervede. ØF-notat nr 9/2009:9–10.

5 Ole Magnus Totland (2009) Det operative fellesskapet. En sosialantropologisk studie av kropp, kjønn og identitet blant norske soldater i Telemark Bataljon. Masteroppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo. Nina Hellum (2010) «Bein i nesa». – en antropologisk studie av kjønnsproblematikk på minesveiperen KNM Otra. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) 6 Marthe Harsvik (2010) Kom igjen, gutta! En sosialantropologisk studie av likhet og forskjeller blant kvinnelige soldater i Hans Majestet Kongens Garde. Masteroppgave, Sosialantropologisk Institutt, UiO 7 Frank Brundtland Steder (2010) «Kvinner i Forsvaret – quo vadis?» Norsk Militært Tidsskrift nr. 5–6. Hendelsen hvor en kvinnelig soldat, Alice Asplund, ble beordret til å bade naken sammen med tretti menn gir et innblikk i hvordan slik trakassering kan arte seg. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10031648 (lastet ned 27. november 2011) 8 Lauritzen et al. ØF-notat nr 9/2009 9 Ibid. s. 45 10 Ibid. s. 45 11 Svein-Tore Kristiansen et al. (2008) Kunsten å rekruttere og beholde jenter i Forsvaret: Skisse til en ny strategi for økt kvinneandel i Forsvaret. KS Fagrapport 2. Svein-Tore Kristiansen, Ole Boe og Stine W. Skjæret (2010) Ikke en av gutta! Et mangfoldsperspektiv på inkludering av kvinner i Forsvaret. KS fagrapport: 1 12 Birgith Andreassen og Charlotte E. Ingalls (2009) «Genderperspektivet og norsk militær profesjonsidentitet» i Krigerkultur i en fredsnasjon. Håkan Hedström, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (red.) Oslo, Abstrakt Forlag.

13 Ibid. s. 274–275.

14 Lena Kvarving (2010) «Mangfold og gender» i Håkan Edström, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary Uniformitet eller mangfold? Oslo, Abstrakt forlag.

15Tormod Heier (2010) «Mangfold som politisk prosjekt i Forsvaret» i Edström et al. Uniformitet eller Mangfold? s.91 16 Ibid. s.93 17 Ibid. s.97 18 E-post fra Tormod Heier, 9. januar 2012.

19 I januar 2010 ble det opprettet en kompetansegruppe for gender ved Forsvarets høgskole. Genderprosjektet er finansiert av Forsvarsdepartementet og hadde i første omgang en ramme på to år. Hensikten med opprettelsen av prosjektet er å skape fortgang i prosessen med å implementere et genderperspektiv i alle Forsvarets operasjoner, samt å øke kompetansen i organisasjonen. I 2011 påbegynte jeg på oppdrag fra Forsvarsdepartementet forskning på hvordan et kjønnsperspektiv har blitt satt i verk i den norske PRT-en i Meymaneh. Prosjektet gjennomføres ved Krigsskolen og sluttføres våren 2012.

20 Iver Johansen (2011) «Hva betyr samfunnet for militær effektivitet?» Norsk Militært Tidsskrift nr. 1 21 Kristiansen et al, Ikke en av gutta!

22 Se Grete Vernø og Elisabeth Sveri (1990) Kvinners forsvarshistorie. Oslo: Kvinners Frivillige Beredskap, Elin Gustavsen (2011) Siblings in Arms? Gender Perspectives in the Norwegian and US Armed Forces, Mastergrad i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, Svein-Tore Kristiansen et al. (2008) Kunsten å rekruttere og beholde jenter i Forsvaret: Skisse til en ny strategi for økt kvinneandel i Forsvaret. KS Fagrapport: 2, Inger Skjelsbæk og Tryggestad (2009) «Women in the Norwegian Armed Forces. Gender Equality or Operative Imperative? » Minerva Journal of Women and War 3(2):34–51, Tonje Lauritzen, Birgit Leirvik, Tuva Schanke og Anne Ellingsen (2009) Første underveisnotat fra «Forskning på Årskull» med resultater fra intervjuer med vernepliktige, befal og vervede. ØF-notat nr. 9/2009, Frank Brundtland Steder et al. (2009) Forskning på årskull fra sesjon og framover – kjønn, ledelse og rekruttering i Forsvaret. Rapport fra FFI, Anita Schjølset (2010) NATO and the women: Exploring the Gender Gap in the Armed Forces. Oslo: PRIO, Kristiansen, Boe og Skjæret (2010) Ikke en av gutta! Et mangfoldsperspektiv på inkludering av kvinner i Forsvaret. KS fagrapport: 1 23Se Øyvind Østerud (2009) Hva er krig. Oslo, Universitetsforlaget, s. 50.

24 Dette eksemplet var ett av flere som internasjonale offiserer trakk fram da de ble oppfordret til å komme med egne erfaringer på feltet betydningen av kjønn for oppgaveløsing. Offiserene deltok på et NORCAPS-kurs i regi av Forsvarets høgskole høsten 2010.

25 Anita Schjølset (2010) NATO and the Women.

26Rune Solberg (2010) Etablering av «Female Engagement Team» i det norske PRT-et i Afghanistan. Internt memo til Brig N/Brig ledelse/G-1 27 Intervju med Rune Solberg november 2011

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

35

Cyber og cybersikkerhet voksende trusler og nye utford

Generalmajor Roar Sundseth er sjef for Forsvarets informasjonsinfrastruktur.

Et moderne samfunn blir stadig mer avhengig av nettbasert informasjonsutveksling. Sårbarheten øker tilsvarende, og i denne artikkelen peker sjefen for Forsvarets informasjonsinfrastruktur (INI) generalmajor Roar Sundseth på noen av de utfordringer denne utviklingen setter Forsvaret og nasjonen ovenfor.

AV ROAR SUNDSETH

USAs president Barack Obama har nylig adressert det han hevder er en kraftig økende cybertrussel som truer nasjoner verden rundt. Dette gjorde han samtidig som han varslet store endringer i den amerikanske forsvarsstrategien. Da han annonserte den nye strategien i Pentagon i januar, lovet han samtidig å fokusere på å forbedre de teknologiske kapabiliteter i det amerikanske forsvaret.

Den amerikanske prioriteringen av cybersikkerhet innebærer blant annet at ressurser til nasjonal cybersikkerhet vil øke, selv om reduksjonene i forsvarsbudsjettene i årene framover vil føre til store kutt i forsvarsstrukturen for øvrig, og da spesielt i landstyrkene. I den nye forsvarsstrategien blir det blant annet slått fast at både statlige og ikke-statlige aktører har kapasitet og vilje til å gjennomføre cyberspionasje og potensielt også cyberangrep som kan ha svært negative konsekvenser for USA og landets væpnede styrker.

Det samme budskapet som president Obama kom med har også blitt

36

gjentatt av og faktisk forsterket av hans forsvarsminister, Leon Panetta.

Spørsmålet er: Hvordan ser vi på dette i vårt land? Hva bør vi gjøre?

Hvordan skal militære ledere i det norske Forsvaret forholde seg til cyberrommet?

Cyberrommet er en arena hvor trusler har materialisert seg også her hos oss. Ikke minst fordi bruken av cyberrommet og spesielt internett er av vital interesse og betydning for samfunnet. Av den grunn er det også lett å se betydningen av det i en militær kontekst - vi kan ikke operere effektivt uten uhindret tilgang til og beskyttelse av våre ledelsessystemer, som alle benytter cyberrommet som transportvei for formidling av informasjon og ordrer.

Jeg ser på cyber som et globalt domene som er av like stor viktighet som land-, sjø- og luftdomenet i betydning for Forsvaret. Det er nettopp av den grunn jeg vil hevde at det å opprettholde tilgangen til cyber for Forsvaret er av vital betydning for oss.

Derfor må også militære ledere forstå

ringer hva cyber er og ikke minst erkjenne at den voksende trusselen mot våre datasystemer er en av de mest alvorlige trussler mot vår nasjonale sikkerhet i årene framfor oss.

Begrepet cyber ble først brukt i 1982 av en amerikansk forfatter, William Ford Gibson, i hans novelle, ”Burning Chrome”. Historien handlet om to datamaskinbrukere som brukte maskin- og programvare for å bryte seg inn i datasystemet til en kriminell aktør, og som også inneholdt finansiell informasjon. Begrepet fikk utvidet anerkjennelse i 1984 når den samme forfatteren i en ny novelle, ”Neuromancer” fortalte historien om en databruker som ble hyret inn for å bryte seg inn i et datasystem.

Siden 1984 har det vært gjort flere forsøk på å definere hva cyber er, og hva begrepet betyr, uten at det til nå er skapt en universell forståelse og definisjon av begrepet. For fullt ut å kunne anerkjenne cyber som et nytt stridsdomene, er det likevel viktig at militære ledere forstår hva det er som karakteriserer domenet og skiller det fra de tradisjonelle domener; land, sjø, luft og rommet. Her skal vi liste de viktigste: 1. Kostnadene ved å skaffe seg adgang til cyber er svært lave. Alt som behøves er et kommunikasjonsverktøy og en nettverksforbindelse.

2. Brukere har muligheten til å skjule sin identitet og posisjon, noe som gjør det svært vanskelig å knyt-

Datasystemer er i stadig større grad i bruk i Forsvaret, på alle nivåer. Et helhetlig perspektiv omkring vern av systemer og nettverk er en forutsetning. (Foto: Forsvaret.)

te ondsinnede handlinger til en bestemt bruker eller nasjon.

3. Nasjoner og ikke-statlige aktører kan gjennomføre koordinerte cyberangrep jorden rundt i løpet av sekunder.

4. Cyberrommet utvider seg kontinuerlig og domenets grenser ekspanderer med ny teknologi og hver eneste nye datamaskin og

smart mobiltelefon som blir tatt i bruk.

5. Cyberrommet har ingen felles anerkjent fysisk dimensjon som høyde, dybde og lengde.

Det er videre fire nøkkelkomponenter i cyber som gjør det unikt, og som det er nødvendige å forstå i forhold til å adressere mange av de viktige

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

37

”Det er en kjensgjerning at militære styrker i dag ikke kan gjennomføre høy-tempo, effektive operasjoner uten sikker tilgang til cyberrommet.”

spørsmålene som kan assosieres til cyberdomenet: 1. Systemkomponenten består av teknologiske forhold, infrastruktur og arkitektur i cyber. Denne komponenten inkluderer maskinvare og programvareapplikasjoner som brukerne bruker for å lagre, sende og manipulere informasjon og data i cyber. For å oppnå bedre sikkerhet har mange nasjoner, militære organisasjoner, regjeringer og private organisasjoner etablert lukkede nettverk med et begrenset antall aksesspunkter til internett.

2. Innhold- og applikasjonskomponenten refererer seg til informasjonen som er i cyber, og de verktøy som brukes for å få tilgang til og prosessere informasjonen.

Denne komponenten er svært dynamisk fordi nye applikasjoner utvikles kontinuerlig for å gi brukerne muligheten til å samhandle med hverandre på en stadig mer fleksibel måte.

3. Menneske- og sosialkomponenten relaterer seg til den kommu-

nikasjon og interaksjon som skjer mellom mennesker i cyber og den informasjon de deler. Uheldigvis så er det noen grupper som opererer i cyber som har negative følger for vår nasjonale sikkerhet. Terrorister har etablert ”samfunn” i cyber hvor de rekrutterer nye medlemmer, koordinerer aksjoner og sprer sitt budskap.

Kriminelle har også etablert sine arenaer i cyber hvor kriminelle gjerninger blir utført og kontrollert. Ikke minst innenfor den finansielle sektor er dette et raskt voksende problem og utfordring for myndighetene.

4. Styringskomponenten er den siste komponenten og den innvirker på alle de forannevnte komponenter. Mekanismene for styring og kontroll av internett er ekstremt komplisert og krever store ressurser i forskjellige fora for å nå målsettingen. Men hvis vi måler graden av styring opp mot faktorene; åpenhet, demokrati, transparens, dynamikk, tilpasningsevne, ansvar og effektivitet,

Kommando og kontroll baserer seg i stor grad på datasystemer. Dataangrep mot disse ledelsessystemene kan i verste fall lamme evnen til effektivt å lede avdelingene på slagmarken. Her fra Telemark bataljons kommandoplass under øvelse Rein. (Foto: Forsvaret)

38

er faktisk ikke graden av styring av internett så aller verst!

Et av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved cyberrommet er den evolusjon som har foregått siden 70-årene da datamaskiner ble koblet sammen for første gang og e-post systemer ble laget for å kunne dele informasjon mellom forskningsinstitusjoner og akademia, til i dag hvor vi har over 2 milliarder brukere av internett, og dette samtidig som mobiltelefoni fra den spede begynnelsen i 1973 har vokst til mer enn 3,5 milliarder brukere verden over.

Tilgjengeligheten av ugradert og detaljert informasjon om angrep i cyber er begrenset, men det finnes mange rapporter om forskjellige angrep mot datamaskiner og nettverk som brukes av offentlige institusjoner og private foretak. Disse rapportene dokumenterer at vi også i Norge nå erfarer en kontinuerlig strøm av forsøk på inntrengning og angrep på offentlige, militære og private nettverk.

Allerede i 2010 identifiserte Nasjonal sikkerhetsmyndighet i sin årsrapport at cybertrusselen er økende og at antall angrep på norske systemer øker hvert år. Samtidig var beskyttelsesevnen til norske organisasjoner stabil eller synkende. I sum blir da risiko for vellykkede angrep mot oss stadig økende.

Forskjellige former for angrep skjer på internett, fra virusangrep til hindring av adgang til internett. Disse angrepene kan deles opp i tre kategorier; 1) enkle og ustrukturerte angrep, 2) avanserte og strukturerte angrep og

En grafisk illustrasjon av Internett.

(Foto: The Opte Project)

3) koordinerte og komplekse angrep.

For å kunne bedømme og vurdere hvilken kategori angrepet hører inn under, er det viktig å kunne analysere angriperens ressurser, kapasiteter, strukturer og hensikt/formål med angrepet.

Enkle cyberangrep kan gjennomføres av hvem som helst med grunnleggende dataferdigheter og basis analysekapasitet. Tjenestenektelsesangrep er et godt eksempel på denne type angrep.

Avanserte angrep er mer sofistikert. På dette nivået har angriperen ferdigheter til å lage eller modifisere dataprogrammer for en spesifikk hensikt. Angriperen har også dybdekunnskap om nettverk, operativsystemer og funksjonaliteten til brannmurer og deteksjonssystemer. Disse angrepene inneholder gjerne nye virus eller ”null-dags” angrep (utnyttelse av en sårbarhet i det denne oppdages).

Komplekse cyberangrep krever et team av mennesker med ekspertise innen flere teknologiske områder som nettverk, operativsystemer, programmeringsspråk, infrastruktur, arkitektur, kontrollsystemer, etterretningsinnsamling, analyse og planlegging.

Det vil derfor kreve en ikke ubetydelig innsats av tid og ressurser for en ikkestatlig aktør, sammenlignet med en statlig aktør, å kunne utføre dette.

Etter hvert som truslene over tid har blitt mer avanserte, har vi her hjemme også forsøkt å adressere problemstillinger relatert til nasjonal sikkerhet i cyber. Den tosidige utfordring vi har er, etter min mening, på

den ene side å promotere effektivitet, innovasjon, økonomisk utvikling og fri handel mens vi på den annen side må ivareta sikkerhet, sivile rettigheter og personvernet. De første skritt på veien mot en nasjonal cyberstrategi er tatt av regjeringen, men det er fortsatt langt igjen. Jeg mener vi bør fokusere på følgende forhold: 1. Utvikle en helhetlig strategi for beskyttelse våre nasjonale informasjons- og kommunikasjonsnettverk.

2. Samarbeidet med nøkkelspillerne, både sentrale og regionale/lokale myndigheter og privat sektor, for å sikre en enhetlig organisert respons på framtidige cyberangrep.

3. Forsterke det offentlige/private partnerskapet som er avgjørende for cybersikkerhet.

4. Investere i forskning og utvikling av spissteknologi som er nødvendig for å møte framtidens utfordringer i cyber.

5. Forsterke og utvide den nasjonale kampanjen som er startet for å stimulere til økt overvåkenhet når det gjelder cybersikkerhet.

For å kunne oppnå denne visjonen, må vi implementere en strategi og plan som fullt ut adresserer trussel- og sårbarhetsreduksjon, internasjonalt samarbeid, hendelseshåndtering, robusthet og krisestyring, relatert til

cyberangrep på kritisk nettverksinfrastruktur.

Forsvaret er først og fremst til for å beskytte nasjonen mot trusler som måtte materialisere seg utenfor våre grenser. Sikkerheten innenfor landets grenser er først og fremst politiets oppgave. Forsvarets støtte til politiet er regulert gjennom Bistandsinstruksen.

Tankekorset her er at cyberrommet ikke kjenner noen grenser. Hva gjør vi hvis et angrep mot nasjonal kritisk infrastruktur kan spores tilbake til en annen nasjon, men hvor datamaskiner innenfor landets grenser brukes i angrepet?

Det er en kjensgjerning at militære styrker i dag ikke kan gjennomføre høy-tempo, effektive operasjoner uten sikker tilgang til cyberrommet.

For å sikre denne tilgangen vil jeg hevde at vi må tilfredsstille fire fundamentale forhold: 1. Sentralisere ledelsen av cyberoperasjoner i Forsvaret gjennom etableringen av Cyberforsvaret, slik også Forsvarssjefen anbefaler i sitt Fagmilitære Råd til statsråden av nov 2011.

2. Forsvarsdepartementet må utvikle en helhetlig tilnærming til operasjoner i cyberrommet gjennom å forbedre planlegging og samarbeid på tvers av statlige sektorer, industrien og internasjonale samarbeidspartnere.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

39

”Forsvaret selv har det grunnleggende ansvaret for å sikre etatens adgang til cyber for å kunne gjennomføre militære operasjoner som skal beskytte nasjonens integritet og vår befolkning mot trusler utenfra.”

3. Forsvarsdepartementet må utvide og forsterke partnerskapet med andre etater. På grunn av sammenkoblingen av, og den gjensidige forbindelsen mellom nettverk i cyber, er Forsvarets nettverk avhengig av den kommersielle infrastrukturen. Derfor må Forsvarsdepartementet samarbeide med de andre departementene og deres etater samt det internasjonale samfunn for å sikre tilgangen til cyberrommet og utvide mulighetene til å operere effektivt i cyber. Dette vil gjøre det nødvendig for FD å dele informasjon, støtte justisvesenet og gi utvidet støtte til politiet slik den forøvrig er regulert i Bistandsinstruksen.

4. Forsvaret må utvikle en større ekspertise og forståelse blant Forsvarets ansatte om trusler og sårbarheter i cyberrommet. Alt personell i Forsvaret som bruker våre nettverk må utdannes, trenes og gjøres i stand til å møte cybertrusler på det lavest mulige nivå.

5. Sist men ikke minst, vi må trenes i å operere i cyber under forhold

hvor vår adgang til enkelte nettverk vanskeliggjøres, for ikke å si forhindres.

Kontinuerlige angrep på våre nettverk vil være hverdagen for oss. Disse angrepene vil forsøke å kompromittere, stjele, endre eller fullstendig ødelegge informasjon for oss. Derfor er det også av fundamental betydning at Forsvarets ledere erkjenner viktigheten av cyberrommet som et menneskeskapt domene som også er et krigføringsdomene, i likhet med de godt kjente og ”gamle” krigføringsarenaer; land, sjø, luft og rommet.

Fram til i dag har vi opplevd mange angrep mot institusjoner og virksomheter i Norge. Disse angrepene illustrerer klart at nasjonen, Forsvaret og vår industri er under konstant overvåkning og angrep i cyber. Disse angrepene kan klassifiseres som enkle eller avanserte avhengig av angrepenes karakteristikk eller ønsket effekt, men det er en mulighet for at noen av disse angrepene har som siktemål å skape forutsetnin-

gen for at en nasjonalstat eller en ikke-statlig gruppe kan gjennomføre et komplekst angrep mot oss, hvis de vurderer det som nødvendig for å oppnå sine målsettinger i forhold til vår nasjon.

Basert på de trusler og de typer angrep som en nasjonalstat eller en ikke-statlig gruppering kan velge å rette mot oss, er det åpenbart for meg at nasjonale retningslinjer, prosesser og prosedyrer er nødvendige for å kunne møte trusselen i cyber.

Avslutningsvis vil jeg hevde at Forsvaret selv har det grunnleggende ansvaret for å sikre etatens adgang til cyber for å kunne gjennomføre militære operasjoner som skal beskytte nasjonens integritet og vår befolkning mot trusler utenfra. Som land-, luft-, sjø- og romdomenet må cyberdomenet beskyttes for å sikre at vi fortsatt kan høste fra det cyber har å tilby oss av muligheter.

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.

Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

40

Jeg er ansatt i Luftforsvaret Jeg er offiser i Forsvaret Kadett/Fenrik Jens Henrik Paulke, 1. avd Luftkrigsskolen.

Først av alt vil jeg på vegne av oss kadetter ved Luftkrigsskolen takke for initiativet fra NMTs side, og vi håper at lesere av bladet får nytte av våre bidrag til å utvikle et magasin som allerede holder høy standard.

I de dager da denne spalten forfattes foregår årets Luftmaktseminar ved Luftkrigsskolen. Et arrangement som holder et høyt faglig nivå, og som med sine forelesere fra inn- og utland fører til mye god utdanning og etterutdanning av Luftforsvarets offiserer. Som vanlig er også påmeldingen fulltegnet. Dette er uten tvil positivt, og hensikten med denne utgaves spalte er på ingen måte å kritisere de som møter opp. Hensikten er å se på hvem som møter opp, og hvem som ikke møter opp. Det er i stor grad spennet fra kaptein og oppover som er tilstede.

Og nesten utelukkende er deltagerne fra Luftforsvaret.

Flere ganger under seminaret, og ellers i undervisningen, har nettverksbasert forsvar blitt nevnt av foredragsholderne. Med fine plansjer vises det bilder av luft-, hær-, og sjøenheter som sammen skal utnytte hverandres kapasiteter for å gi oss et mer effektivt og bedre forsvar. Spørsmålet mitt er hvorvidt NBF er i ferd med å utvikle seg til en floskel som egner seg for de med striper og stjerner på distinksjonene?

Og det er her jeg mener Luftmaktseminaret virkelig kan komme til sin rett. Ikke bare er det som presenteres en god måte å utvikle sin kunnskap om luftmakt generelt, men med de siste års operasjoner er det også en strålende mulighet for hele Forsvaret til å lære om Luftforsvarets erfaringer de siste årene.

Som fremtidens offiserer i et forsvar som oppfordrer til mer samtrening på tvers av grenene, så må vi utvide horisonten vår til også å se på de andre grenene. Ja, som offiserer i en gren forventes det at du skal være best på ditt faglige område. Men det viktigste er å utvikle et best mulig forsvar av norske interesser. Det er etter min mening ikke mulig uten å ha en forståelse av alle mulighetene og utfordringene Forsvaret har.

En innsikt i tenkemåte og kultur i andre grener er nødvendig for lettere å forstå hverandres tankemønster og handlingsmåte. Hansken er kastet, og jeg håper at det til neste år er flere deltagere i salen som ikke går kledt i lyseblått. Og hvem vet, kanskje vil vi også se lyseblå innslag på andre greners seminarer. Ja, jeg er ansatt i Luftforsvaret, men jeg er også offiser i Forsvaret.

Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.

Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement.

Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter.

Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.

Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.

Mailadresser: annmari@selskaper.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

41

NMT BØKER

Håkan Edström og Palle Ydstebø (red):

MILITÆRSTRATEGI PÅ NORSK – en innføring Abstrakt forlag, Oslo 2011 ANMELDT AV GULLOW GJESETH For undertegnede som hadde ansvaret for strategiundervisning på en av våre stabsskoler på 1970-tallet var gapet mellom det som eksisterte av strategisk litteratur og den gjeldende atomstrategi nærmest uoverstigelig.

Da begrepet strategi så å si var synonymt med atomvåpen, i hvert fall i den offentlige debatt, var strategi et dødt felt. I de siste tjue årene har det skjedd en oppblomstring av strategisk tenkning internasjonalt, men også her hjemme. Militærstrategi på norsk, som er Forsvarets stabsskoles verk, er et godt eksempel på at man prøver å gjøre Clausewitz og strategi som et fagområde anvendbar også på norske realiteter.

Militærstrategi på norsk er en artikkelsamling hvor oberstløytnant Harald Høiback har forfattet ca. halvparten av bokas 400 sider. Han deler sin artikkel (eller bok) i fire kapitler som følger; “Hva er strategi?”, “Strategiens historie”, “Strategi, kultur og arasjonalitet” og “Strategiens kår og historie i Norge”. Høiback blir etterfulgt av kommandørkaptein Jan Tore Nilsen om “Strategi og politiske prosesser” og major Bård Gran om “Militærmaktens påvirkning på strategiutviklingen”. Avslutningsvis kommer tre artikler om jussens, etikkens og den strategiske kommunikasjons innvirkning på strategien av henholdsvis Tora Fæste, Nils Terje Lunde og Ola Bøe-Hansen. Alt er skrevet i en leseverdig og lett språkdrakt.

Tittelen på boka kunne godt ha vært Militærstrategi på norsk under internasjonale operasjoner.

Problemene og drøftingen av tre internasjonale operasjoner gjør at strategibegrepet blir godt belyst fra denne spesielle synsvinkel. Men sam-

42

tidig er de militærstrategiske problemer i denne forbindelsen beskjedne.

Den militære innsatsen har hele tiden vært lett å bære. Hovedproblemene har vel vært å få med seg en motvillig opinion som “ikkje likar bomber” for å sitere en minister som sto bak norsk deltagelse i Operation Allied Force.

Når jeg derfor etterlyser en større bredde i boka er det fordi, og som forsvarsministeren uttrykte det under foredraget i Oslo Militære Samfund 9. januar 2012, “at det er de nasjonale oppgavene og NATOs kollektive forsvar som er og forblir dimensjonerende for Forsvaret”. Det er knapt noen nyhet at utfordringen er, som det blir understreket flere steder i boka, å omsette oppgavene til praktisk handling. Militærstrategiens oppgave er å gi forslag til omsettingen som i betydelig grad må bety diskusjonen rundt mål og midler.

Clausewitz preger i betydelig grad Høibacks fremstilling, og det er neppe noen på norsk som har maktet å gjøre Clausewitz bedre forståelig enn han. Når de øvrige autoriteter kommer til orde så er det mer for å forklare mesterens tale. I konklusjonen av “Hva er strategi?” er det tydelig at forfatteren slipper seg mer løs og at hans eget syn kommer klarere frem.

Det er all grunn til å høre på forfatterens advarsel mot ensidighet og mot redselen for andre synspunkter enn de offisielle. Myndighetene trenger et miljø av motekspertise skriver forfatteren. Høiback nevner ikke hvor denne motekspertise bør befinne seg.

Et naturlig sted bør vel være miljøet forbunnet med FHS. Høibacks avsluttende kapitel er ”Strategiens kår og historie i Norge”.

Så vidt jeg kan bedømme et forfat-

teren godt plantet i en revisjonistisk oppfatning av Forsvarets plass i norsk historie etter 1814. I forbindelse med militærstrategi vil et spørsmål kunne være om det fantes noen norsk militærstrategi overhode før 1905. Var ikke dette et område hvor unionen kom inn for fullt og de virkelige avgjørelser ble fattet i Stockholm?

Undertegnede har også vanskelig for å forstå at 1940-tallet i strategisk henseende kun er en fortsettelse av førkrigsperioden. Når Høiback kaller perioden 1949-1989 Forsvaret som veisperring var det utvilsomt i 1940 man oppdaget at man trengte en veisperring. Forsvaret som misjonær for en bedre verden betegner perioden etter 1989. Her kunne han gjerne ha understreket sterkere at dette også var en periode av skolering i bruk av militær makt på det praktiske plan både for offiserer, politikere og for opinionen som helhet. Vi har tatt i bruk et annet vokabular, ord som veteranpolitikk og krigskors viser

endringene. Luftforsvarets operasjoner i Libya synliggjorde endringene på en dramatisk måte. Erfaringene gir gode grunner for at Militærstrategi på norsk er relevant også blant politikerne.

Innenfor bokens ramme vises militærstrategi i praksis ved at tre internasjonale operasjoner analyseres. De tre er luftoperasjonene mot Serbia i 1999, Operation Allied Force, Hærens bidrag til KFOR i 1999 og Sjøforsvarets deltagelse i UNIFIL II. Vi får belyst noen av prosessene som gikk forut for beslutningene om bidragene, og at internasjonale operasjoner også kan være en måte å profilere egen forsvarsgren på. Jan Tore Nilsen peker også på at selve prosessen er heller lukket i Norge, men at vi er på vei inn i en tid med økende offentlig debatt, noe han mener vil være positivt. Et problem som Nilsen ikke berører er at omfattende offentlig debatt i Norge ofte fører til beslutningsvegring.

Bård Gran har i en velskrevet og interessant artikkel beskrevet militærmaktens påvirkning på strategiutviklingen. Artikkelen er også en “mini-

historie” om Forsvarets utvikling de siste tjue år. Da er det mange ting som kunne kommenteres. Han konkluderer med at de fagmilitæres holdning til deltagelse i internasjonale operasjoner har endret seg kraftig. Her har vel institusjonell selvoppholdelsesdrift vært sterkere enn de fleste andre faktorer. At Hæren de siste ti årene har strukket seg lengre enn organisasjonen har hatt godt av kan skyldes redselen for å havne ”out of business”. Sjøforsvarets ønske om å delta i internasjonale operasjoner, blant annet UNIFIL II kan vel ha tilsvarende motiver. Ekstrabevilgningene til internasjonale operasjon har også hatt sin betydning. Det kan også være et spørsmål om man har vært faglig sterk nok til å fortelle hva man ikke ville kunne gjøre hjemme i en uforutsett situasjon. Spesielt for Hæren er utfordringene på områder som utrustning, organisasjon og taktikk svært forskjellig mellom ute og hjemme. Er dette underkommunisert i redsel for å bli kategorisert som kald kriger?

En annen viktig konklusjon som Gran trekker er at avstanden og forholdet mellom den militære og den politiske ledelse har endret seg kraftig, og at den politiske detaljstyring har økt. Han har sikkert rett i at det er tilfelle i forbindelse med internasjonale operasjoner, men gjelder det generelt? Like interessant er det om den faglige innflytelse har økt i FD. Et annet spørsmål er om utflyttingen av generalinspektoratene vil øke den faglig autonomitet hos disse.

Generalinspektørene sammen med FOH vil kunne føre til at den sentrale faglige ledelse blir svekket. Det kan være fristende for den politiske ledelse og andre å etterspørre en “second opinion” i faglige spørsmål.

Redaktørene, oberstløytnantene Håkan Edström og Palle Ydstebø, har på en utmerket måte klart å holde i trådene så de forskjellige forfattere har fulgt en felles linje. Det skal ikke minst leserne takke for. Redaktørene annonserer ytterligere studier av norsk strategi, og det vil i hvert fall undertegnede følge med interesse.

Russiske strategiske ubåter nærmere operativ status De atomdrevne strategiske ubåtene er en av Russlands viktigste kapasiteter. Selv under den vanskeligste tiden etter Sovjetunionens oppløsning, var det alltid ubåter på patrulje. Den nyeste typen, Borei-klassen og det assosierte missilsystemet Bulava (SS-NX-30), har imidlertid møtt store tekniske utfordringer. Hele seks av seksten oppskytninger har vært mislykket, etter rapportene å dømme av forskjellige tekniske årsaker. De fire første testene i 2011 var imidlertid alle vært vellykket og den forventete testskytingen i salve, fra det første fartøyet i klassen, Yury Dolgorukiy, fant sted i desember. Det er antatt at systemet nå erklæres operativt og seriebygging av både ubåtene og våpensystemet settes i gang.

De første båtene av Borei-klassen vil ha 16 utskytningsrør, mens de senere fartøyene (av en planlagt serie på åtte), vil ha 20. Bulava har en rekkevidde på opp til 10 tusen km, med seks til ti uavhengige og styrbare stridshoder med en sprengkraft på 150 kt. I takt med

innfasingen av dette våpensystemet kan det forventes at de tre gjenværende båtene av Delta IV-klassen (en av disse hadde i januar brann om bord mens det lå i dokk), og muligens den siste av Typhoon-klassen, vil bli faset ut. Åtte tilgjengelige skrog vil kunne sikre at det er operative patruljer til enhver tid i både Barentshavet og i Stillehavet.

Parallelt med dette har Russland satt i gang et program for å fase ut landsbaserte missiler av eldre årgang (SS-19 og SS-25) og beholde eller utplassere andre (hhv. SS-27 og SS-X-29). Samtidig har arbeidet startet med en ny generasjon interkontinentale missiler med vekt på opp til hundre tonn og økt kapasitet til å trenge gjennom avanserte forsvarssystemer. Strategiske atomvåpen vil dermed fortsatt ha en svært viktig plass i russisk forsvarsstrategi.

(Kilde: rusnavy.com, JDW)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

43

NMT BØKER

Mikael Holmström:

Den dolda alliansen.

Sveriges hemliga NATO-förbindelser.

Atlantis, Stockholm 2011.

Anmeldt av Grethe Værnø Det svenske folket har rett til sin egen historie, til kunnskaper om den politikk som blir ført i dets navn, sier Mikael Holmström i sin nye bok “Den dolda alliansen. Sveriges hemliga NATO-förbindelser”. Boken inngår som publikasjon nr. 28 i forskningsprogrammet “Försvaret och det kalla kriget”, et samarbeidsprosjekt mellom Försvarets Högskola, Kungl.

Krigsvetenskapsakademien og Kungl. Örlogsmannasällskapet som startet opp i 2004. Programmet legger stor vekt på muntlige vitnesutsagn fra personer som selv har vært medvirkende på alle plan i prosesser og hendelser. Dette har vært nødvendig fordi tilgjengelige offentlige kilder har vært mer preget av ønsket om å tildekke enn å avdekke de faktiske forhold på bakken.

Uro og kritikk hadde ulmet lenge.

Det utviklet seg et tillitsgap allerede fra 1980-tallet. Først ble det rettet et stadig mer kritisk lys mot nøytralitetspolitikken under 2. verdenskrig.

Lettere ble det ikke av ubåtkrenkningene og håndteringen av disse, av maktesløsheten og vissheten om at fremmede makter, fortrinnsvis Sovjetunionen, ikke respekterte svensk målsetting om nøytralitet i krig. I tillegg var åpenbart det svenske forsvars storhetstid over. Samtidig slo konsensuslinjen sprekker når sosialdemokratenes statsminister Olof Palme krevde å ha monopol på fortolkningene av nøytralitetspolitikken og brukte forsvarspolitikken som en partipolitisk klubbe.

Først etter Murens fall turde man slippe litt lys inn over spørsmålene, godt hjulpet av stadig avsløringer i

44

pressen. Ikke minst dokumenterer Mikael Holmström i denne boken sine egne bidrag i så måte gjennom tredve år som forsvarsjournalist. I 1994 kom kommisjonsutredningen “Om kriget kommit… Förberedelser för mottagande av militärt bistånd 1949-1969”.

Den sosialdemokratiske regjeringen hadde imidlertid innskrenket mandatet til perioden før Olof Palme overtok styringen. Men de slapp ikke unna med det. Nye avsløringer om svenske vestforbindelser, blant annet fra Holmström selv, tvang regjeringen Göran Persson til å opprette en enmannskommisjon under ambassadør Rolf Ekéus. Ifølge Holmström høstet utnevnelsen kritikk fra opposisjonen for valget av utreder. Kritikken ble ikke mindre av at han som rådgiver anvendte den omstridte forskeren Ola Tunander, spesielt i ubåtspørsmålet. Holmström kommer for øvrig i liten grad inn på ubåtsaken, som blir lemfeldig behandlet i utredningen.

Til gjengjeld går tidligere forsvarssjef Bent Gustafsson (1984-94) kraftig til rette med Ekéus i boken “Sanningen om ubåtsfrågan. Et forsök til analys”, utgitt i samme serie i 2010.

I 2002 kom utvalgets rapport “Fred och säkerhet. Svensk säkerhetspolitik 1969-1989”. Reaksjonene ble kraftige.

Med sin hvitvasking av Palmetidens sikkerhetspolitikk, kunne den ikke bli stående som fasit på svensk nøytralitetspolitikk. Og Holmström startet et syv års maratonløp med sin “motmelding”. På punkt etter punkt river han utredningens påstander fra hverandre. Over 650 sider setter han omhyggelig sammen et puslespill av store mengder kjent og nytt

materiale, og fyller ut dette med 140 intervjuer med sentrale aktører i inn- og utland, deriblant en rekke norske forsvarstopper. Deres åpenhjertige uttalelser skaper en høyst leseverdig beretning. Holmström har også fått utlevert tidligere hemmelig materiale ved hjelp av rettslige kjennelser. Noe av det mest avslørende kildematerialet er den svenske Försvarshögskolans krisespill, som til avdøde Tønne Huitfeldts forbløffelse var blitt offentlig tilgjengelig. Disse spillene illustrerer til overmål de komplikasjoner Sverige måtte forutse å møte i en udefinert skvis mellom Sovjetunionen og NATO. Mikael Holmströms prosjekt er å påvise at det svenske folket ble forledet til å opphøye en illusorisk “nøytralitetspolitikk” til noe henimot en ufravikelig religion. Det var imidlertid en politikk som hverken omverdenen eller svenskenes egen politiske og militære forsvarsledelse trodde på,

enn si praktiserte. Han tar utgangspunkt i de militære planer om forsvarssamarbeid mellom Sverige, Norge og Danmark, som ble utarbeidet i 1948-49 i forventningen om et nordisk forsvarsforbund. Det ble videreført på mange områder gjennom hele den kalde krigen, og var langt mer omfattende enn tidligere antatt, også i forhold til andre NATOland, spesielt USA og Storbritannia.

Dette skjedde med den politiske forsvarsledelse og statsministerenes kunnskap og velsignelse. Det var aldri snakk om at forsvarsledelsen gikk bak forsvarsministerens rygg.

Hvis Sverige ble angrepet, forventet man hele tiden hjelp, selv om uttrykket om at Sverige skulle holde stand “till dess hjälp anländer”, forsvant ut av vokabularet rundt 1973.

Det kunne ikke sies åpent lenger, men man tok for gitt at det var i vestmaktenes egen interesse å forhindre at Sverige falt i “fiendtlige hender”, å sikre Sverige som buffer, og trekke Sverige med på vestlig side.

Boken er fullstappet med faktagjennomgang av så vel forsvarssamarbeid i fred, som forberedelser for kunne etablere samarbeid i det øyeblikk det ble nødvendig. Det er spennende lesning når Holmström detaljert forteller om samarbeid med de nordiske land om luftovervåkning, sjøovervåkning, minelegging og etterretning. Han vier mye plass til det praktiske samarbeidet mellom luftstridskreftene, og legger stor vekt på det omfattende kontaktnettverket mellom forsvarstoppene ikke bare i de nordiske land, men også med andre NATO-land. Her holdt man seg løpende orientert om situasjonen i de andre landene, og kunne på kort

tid aktivere forbindelsene i krisetider.

Livsviktige materielleveranser særlig fra USA skapte avhengighetsforhold og meget nære kontakter. Fra norsk side kan man kanskje savne en analyse av det intime samarbeidet som utviklet seg i forbindelse med de omfattende norske våpen- og materiellkjøp i Sverige.

Av direkte betydning for samvirke i en krigssituasjon tar han opp etableringen av Stay behind-grupper i nært samarbeid med britene. Han er imidlertid særlig opptatt av konkrete forberedelser for utflytting av representanter for forsvarsledelsen, og utveksling av stabsoffiserer med NATO-hovedkvarterer.

Av spesiell interesse for en norsk leser er også Holmströms kritikk av Ekéus-utredningen som slo fast at det ikke var noen hull i det svenske forsvaret. Hele landet skulle forsvares. Fra norsk side var finsk og svensk ryggdekning avgjørende, spesielt i området over “finskekilen” mot Troms syd for Lyngenlinjen og lenger syd fra Kiruna mot Narvik.

Holmström virker overbevisende når han påpeker at det svenske forsvaret her var meget svakt og at Sverige nærmest bare hadde “snubletråder” lenger nord. Han hevder at svensk forsvarledelse regnet med at dette var et område der NATO i virkeligheten ville øve et fremskutt forsvar, og i praksis overlot forsvaret av dette området til NATO. Det var et ømtålig tema, jevnfør daværende forsvarsminister Johan Jørgens Holsts reaksjoner engang på 80-tallet da amerikanske jagere ikke kunne se grensen fra luften, og en noe tidligere refs til en offiser som brakte det svake svenske forsvaret på bane overfor besøkende journalister.

Mikael Holmström forteller for øvrig om senere generalmajor Reidar Torps befaring i Treriksrøysa sammen med en svensk offiser i 1949.

Så kan man si: “Hva så?” Var det ikke bra at man gjorde alt man kunne for å sikre hjelp hvis man ble angrepet, uten å binde seg til en solidarisk allianse? Jo, sier Holmström, dette var relativt greit de første tyve årene da man førte en pragmatisk politikk.

Alliansefriheten var – og er – en forutsetning for å kunne holde seg utenfor en konflikt, derav den etablerte formulering om “alliansefrihet i fred med sikte på nøytralitet i krig”, dessverre misvisende forkortet til “nøytralitetspolitikk”.

Politikken var vel forankret. Sverige hadde gjennom lange tider klart å holde seg utenfor krigshandlinger.

Det svenske folket trodde at man skulle klare det igjen, og den politiske retorikk forsterket denne forestillingen. Et sterkt forsvar skulle gjøre det lite lønnsomt å angripe landet eller krenke territoriet. Dertil kom hensynet til et utsatt Finland. Man hadde en forventning om at alliansefrihet i forhold til USA og NATO ville bidra til et senket spenningsnivå og “normale” samarbeidsforhold i Østersjøen.

Grensen for hva man kunne tillate seg og fremdeles hevde alliansefrihet, var likevel flytende. Det måtte bli et definisjonsspørsmål. Ekéusutredningen konkluderer med at Palme hadde sine ord i behold: det ble ikke gjort noen forberedelser til operativt samarbeid. Leder av forskningsprogrammet, Kent Zetterberg mener i sitt etterord i boken at Sverige var alliansefritt i den betydning at landet ikke hadde ikke inngått noen formelle avtaler om samarbeid og

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

45

NMT BØKER

gjensidig assistanse. Uklarhet her må ha vært grunn nok til at man underkommuniserte utad omfanget av de vestlige kontaktene.

Holmström er ikke villig til å fortolke begrepene så snevert. Sett hver for seg kan de enkelte sakene kanskje avfeies som lite bemerkelsesverdige og vel innenfor det et alliansefritt land kunne tillate seg. Når alle bitene blir sett i sammenheng, festner det seg et totalbilde av et land som ser Sovjetunionen som fiende, og som er fast forankret i den vestlige leir, og som blir oppfattet slik i så vel Moskva som Washington – og Oslo.

Det var fjernt fra Palmetidens offentlige fortolkning av en alliansefrihet som skulle utelukke ethvert samrøre med NATO-land.

Holmströms ankepunkt synes først og fremst å være Olof Palmes kursendring fra begynnelsen av 70-årene, til en dogmatisk, offentlige linje preget av nesten paranoid berøringsangst overfor NATO. Papirer som kunne dokumentere samarbeid med NATO-land ble brent. Det svenske utenriksdepartementet reagerte for eksempel meget skarpt i 1985 da Utrikespolitiske institutet arrangerte et “nordisk” seminar med blant annet John Kristen Skogan fra NUPI som en av foredragsholderne. Så sent som våren 1990 fikk forsvarssjefen, Bent Gustafsson, refs da han dristet seg til å ta ordet NATO i sin munn, tilsynelatende stimulert til frittalenhet av en konferanse om nordisk sikkerhetspolitikk avholdt i den norske ambassaden.

Holmström forsvarer Palme med at han var USA-venn innerst inne og ønsket at de gode kontakter skulle opprettholdes, men at han var bun-

46

det av partipolitiske hensyn i sin politikk og retorikk utad. Han ble nok også drevet av uro for Sveriges tynnslitte troverdighet som “nøytral”, ikke minst i lys av spionhistorier som avslørte svenske forbindelser med NATO-land, ubåtkrenkningene og “Whisky on the Rocks”. Man regnet med at Moskva var fullt orientert om svensk politikk, og forberedte tiltak mot Sverige i tilfelle konflikt, jevnfør miniubåter i strandkanten og maleriselgere fra Østeuropa som kom på døren til toppoffiserene.

Det var likevel noe mer med Olof Palme som Holmström tillegger mindre vekt. Han staket ut en ny kurs, “en tredje vei” for en småstat som befant seg et sted mellom Sovjetunionen og USA. Alliansefriheten ble etter hvert sett på som en moralsk høyverdig politikk i en situasjon der mange satte likhetstegn mellom øst og vest. Palme opparbeidet seg en posisjon i den internasjonale bevegelsen av “nonaligned states” som hadde et klart antivestlig uttrykk og stadig motarbeidet USAs interesser internasjonalt.

Retorikken lød kanskje falsk i Moskva, men var nyttig likevel. Svenske nedrustningseksperter fremmet stadig initiativ som hadde en merkbar evne til favoriserte sovjetisk politikk. De ga norske myndigheter atskillig hodebry ikke minst i de harde 80-årene.

Ironien er at samtidig med forsøkene på å styrke troverdigheten av en alliansefri politikk i fred, forledet man det svenske folket til å tro på muligheten av nøytralitet i en storkrig, en optimisme som ikke ble delt av militær og politisk forsvarsledelse i Sverige, Moskva eller Washington – og det var den svenske ledelse ganske klar over. Vestmaktene regnet med

Sverige nærmest som alliert. USA regnet hele tiden med å hjelpe Sverige, og bruke svensk luftrom til angrep østover. Sovjetunionen trodde ikke på svensk nøytralitet og ville trenge svensk landjord og luftterritorium i eventuelt angrep mot Norge i nord eller syd.

Og den svenske forsvarsledelse selv, hva regnet den med ville skje hvis det brøt ut krig mellom Warzawapakten og NATO? Holmström refererer svar som gikk ut på at Sverige umiddelbart ville valgt NATO når eller om krig brøt ut og at Sverige måtte ha bedt om hjelp allerede ved utbrudd av storkrig.

Vel så interessant er det at representanter fra den politiske forsvarsledelsen har ment at det bare ville ta fra en til syv dager før Sverige var fullt inne i krigen. For mange fremsto valget som enten å falle som en moden frukt i sovjetisk favn, eller umiddelbart å slutte seg til vestmaktene.

Likningen gikk ikke opp. Man skulle forsøke å gjøre “nøytralitetspolitikken” troverdig, selv om man ikke trodde det ville være mulig å opprettholde nøytralitet. Som ansvarlige ledere var de nødt til å forberede seg på krig uten å bli beskyldt for å svikte alliansefriheten. Det gjaldt å komme med på riktig side. Svenske ledere ble handlingslammet av disse selvmotsigelsene. Etter Holmströms oppfatning resulterte dette i at det ikke ble lagt strategiske planer hverken for nøytralitetspolitikk i krig eller for et forsvar som skulle fungere i samarbeid med vestlig militær assistanse.

Ifølge Holmström var dette også årsaken til dragkampen om man skulle satse på invasjonsforsvar eller på oppholdende strid med de “seige gubbene”. På enkelte hold så man på

“oppholdende strid” som dekke for påståtte hemmelige operasjonsplaner for hjelp utenfra.

Dette er en personlig bok.

Forfatteren selv er intenst til stede.

Han er dypt forarget over tildekkingsretorikken som har bidradd til å opp-

rettholde en illusjon og sementere en holdning som fremdeles i dag forhindrer en realistisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Trass i fine formuleringer om solidaritet i EU og Norden, holdes berøringsangsten overfor NATO ved like, til forskjell fra Finland

som har en langt mer pragmatisk holdning, igjen ifølge Holmström.

Det er tilfellet selv om Sverige deltar i et utstrakt militært samarbeid med NATO for eksempel i Afghanistan og Libya. (I parentes bemerket, ikke ulikt Norges forhold til EU.)

Ståle Eskeland

De mest alvorlige forbrytelser Cappelen Damm Akademisk, 2011 ANMELDT AV LARS MORTEN BJØRKHOLT “Nødvendighet kjenner ingen lov. Våre tropper har okkupert Luxemburg, og kan hende har de allerede kommet inn på belgisk territorium. Mine herrer, dette er folkerettsbrudd. Overgrepet – jeg snakker åpent – overgrepet vi derved gjør oss skyldig i vil vi forsøke å gjøre godt igjen så snart vi har nådd våre militære mål.” Ordene tilhører den tyske keiser Wilhelm og ble uttalt en uke etter at 1. verdenskrig startet med Tysklands krigserklæring overfor Serbia, 4. august 1914. Keiseren ble ikke dømt for “overgrepet” og det kan som Eskeland påpeker i boken være tvilsomt om det i det hele tatt var en forbrytelse å gå til angrepskrig på denne tiden. Sitatet, som er gjengitt i boken, er allikevel egnet til å gi oss et historisk springbrett inn i den type hendelser som er arena for de typer forbrytelser Eskeland analyserer i boken.

De mest alvorlige forbrytelser definerer Eskeland til å være aggresjonsforbrytelsen, folkemord, forbrytelse mot menneskeheten, krigsforbrytel-

ser, terror, tortur og til slutt bruk av masseødeleggelsesvåpen. Når man ser denne listen over forbrytelser bør det være en sikker påstand å si at det dreier seg om forbrytelser som i de senere år har fått økt fokus både blant militære, men også mer generelt i befolkningen. Han har neppe fokusert på denne type forbrytelser fordi han mener de har blitt mer vanlige nå. Jeg vil heller anta det er fordi det i dag finnes nasjonale og internasjonale rettslige reguleringer av hva disse forbrytelsene består i, og fordi slike forbrytelser ofte er omtalt i media.

I Norge fikk vi så sent som våren 2008 egne straffebud om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser – noe vi ikke har hatt tidligere.

Professor dr. juris Ståle Eskeland er en velkjent skikkelse innenfor strafferettsfeltet i Norge. Både gjennom sitt virke ved universitetet i Oslo, forfatter av pensumlitteratur i strafferett og sine uttalelser i media, har han gjort seg bemerket. Eskeland skriver

i forordet at han håper boken kan dekke et behov for noen grunnleggende kunnskaper om de mest alvorlige forbrytelser. Målgruppen nevner han som juridiske studenter, de som arbeider innenfor strafferettspleien i Norge og internasjonalt, de som er ansvarlige for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og alle andre som er eller bør være opptatt av å fremme idealer om demokrati og rettsstat i Norge og verden. Etter min oppfatning burde han også henvende seg til norske soldater og journalister.

Soldater fordi de ofte vil befinne seg i

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

47

NMT BØKER

situasjoner hvor de aktuelle forbrytelser potensielt utføres, og journalister fordi de ofte dekker hendelser hvor forbrytelsene er tema.

Boken er bygget opp på en måte som er typisk for juridiske fagbøker uten at det bør skremme ikke-jurister fra å gi seg i kast med den. I første del gir Eskeland en innføring i hva boken behandler og bakgrunnen for at han har tatt med nettopp de syv forbrytelseskategoriene han har. I tillegg gis leseren et historisk innblikk i hendelser hvor de aktuelle forbrytelser er begått. De fleste større kriger de siste hundre år nevnes, og allerede her vil den kritiske leser stille spørsmålstegn ved om ikke Eskeland er noe unyansert i sin fremstilling når han omtaler aggresjonsforbrytelsen i lys av disse konfliktene. Han hevder kategorisk at samtlige kriger han nevner, herunder blant annet NATOs angrep på Jugoslavia 1999 og Afghanistankrigen mellom USA og Afghanistan 2001 – d.d., er eksempler på kriger hvor aggresjonsforbrytelsen har funnet sted. At Eskeland har mange meningsfeller når han hevder dette er utvilsomt, men det er også på det rene at det finnes mange eksperter innen fagfeltet som mener at disse angrepene var tillatt i henhold til folkeretten.

I bokens del to, som kalles Alminnelig del, gis leseren en relativt grundig innføring i den generelle jussen som ligger til grunn for å vurdere de enkelte forbrytelseskategoriene som behandles senere i boken. Siden straffeforfølgning for overtredelse av de forbrytelsene boken handler om, ofte involverer både nasjonal og internasjonal strafferett, er det gitt en grunnleggende fremstilling av begge.

48

Man får også svar på hvem strafferetten gjelder for (både fysiske personer og foretak), hvor den gjelder (i hvilken utstrekning gjelder norsk strafferett for norske soldater i internasjonale operasjoner?) og når den gjelder (hvem er immun mot straffeforfølgning?). Til slutt i denne delen gjennomgår forfatteren hvilke rettskilder som er relevante for å klarlegge innholdet i reglene. Et pluss er at Eskeland også i denne generelle delen av boken strør på med konkrete eksempler, både faktiske og fiktive.

Dette krydrer leseopplevelsen og gjør det enklere for lesere uten juridiske forkunnskaper å absorbere stoffet.

Denne delen av boken gir derfor en ryddig og objektiv fremstilling av de generelle regler. En god forståelse av disse reglene er viktig for å kunne stille seg kritisk til de konklusjoner Eskeland kommer med i forhold til faktiske hendelser senere i boken.

Bokens del tre er bokens hoveddel. Her gjennomgår Eskeland de mest alvorlige forbrytelser en for en.

Systematikken i gjennomgangen er lagt opp slik at det først redegjøres for hvordan forbrytelseskategorien er å forstå i henhold til folkeretten, og deretter hvordan den er å forstå etter norsk rett. I sin søken etter å klarlegge innholdet i de enkelte forbrytelseskategoriene går Eskeland til verks med omfattende referering til rettskilder som brukes i argumentasjonen for hvorfor regelen er som den er. Både sedvanerett, traktater, rettsavgjørelser og uttalelser fra eksperter på området brukes hyppig. Som alltid når man argumenterer for den ene eller andre konklusjon, er det også her viktig å holde et kritisk blikk på hvilke kilder som trekkes frem i argumentasjonen.

En sak er at rettskilden er relevant i sammenhengen, men det er vel så interessant å ha øye for hvilke rettskilder som ikke er tatt med. I sin analyse av aggresjonsforbrytelsen gjennomgår Eskeland angrepene på Jugoslavia (1999), Afghanistan (2001) og Irak (2003) – som han alle hevder var aggresjonsforbrytelser. Utvilsomt er angrepene kontroversielle hva gjelder det rettslige grunnlaget, men for å gi en mer objektiv fremstilling av stoffet kunne Eskeland med hell ha presentert argumentene som talte for angrep mer inngående. Det er lite å utsette på den grunnleggende jussen i Eskelands gjennomgang av de forskjellige forbrytelsene. Imidlertid er det etter min oppfatning lite heldig at Eskeland i sin analyse av hva som utgjør krigsforbrytelser mer enn insinuerer at norske soldater har begått krigsforbrytelser i Afghanistan. Når dette i tillegg gjøres ved henvisning til mer eller mindre sikre “kilder” mener jeg han har beveget seg bort fra den kalde juridiske analyse og redegjørelse for gjeldende rett.

I fjerde del av boken går Eskeland igjennom det han kaller fellesspørsmål. Her presenteres blant annet hva som skal til for at medvirkning til gjennomføring av forbrytelsene er straffbart, samt hvilke straffrihetsgrunner som er aktuelle. Den generelle redegjørelsen for temaene er god, men også her kommer Eskeland med eksempler som jeg synes passer bedre i kronikker enn i det som (også) skal være en lærebok for norske jusstudenter. I avsnittet Medvirkning til tortur skriver Eskeland om norsk engasjement i Afghanistan og medvirkningen til at fanger har blitt torturert på Guantanamo eller i Afghanske

fengsler. Heller ikke her konkluderer Eskeland med at norske styrker – eller for den saks skyld politiske ledere – faktisk har gjort seg skyldige i medvirkning til tortur, men fremstillingen kunne helt klart vært mindre spekulativ og er slik den fremstår egnet til å kaste skygger over det norske engasjementet i Afghanistan på ufullstendig grunnlag. I samme avsnitt benytter Eskeland muligheten til å beskrive Aker Kværners angivelige medvirkningsansvar for tortur på Guantanamo. Aker Kværner ble anmeldt i mars 2006 hvor påstanden var at deres heleide datterselskap KPSI hadde bidratt med blant annet vedlikeholdsarbeider i fangeleiren hvor det etter anmelders mening var en kjensgjerning at fanger ble utsatt for tortur. Saken ble henlagt av Riksadvokaten, men Eskeland konkluderer med at Aker Kværner kunne straffes etter norsk rett.

Bokens femte og siste del er kalt Tilbakeblikk og fremtidshåp.

Eskeland fremfører her interessante betraktninger om blant annet forholdet mellom makt og rett, aktuelle utfordringer i forhold til strafforfølgning av internasjonale forbrytelser, og forhold som kan ha betydning for å redusere forekomsten av internasjonale forbrytelser. Fremstillingen bærer preg av at Eskeland – ikke overraskende – er misfornøyd med mye, både nasjonalt og internasjonalt, hva gjelder forebygging av, og ansvarliggjøring i forhold til internasjonale forbrytelser. Som en tankevekker og friske innlegg i debatten er imidlertid dette interessant lesning som også gir et bilde av hvor vanskelig det er å skille politikk og juss. Det må nok også erkjennes at Eskeland sannsynligvis har rett i noen av sine antydninger om at rettsregler av og til blir satt til side når de politiske belastningene blir for store.

Dette er en bok som bør være interessant lesning for de fleste med interesse for juss og bruk av militærmakt. Boken gir en god forståelse for jussen og prosessen rundt forfølgningen av våre dagers krigsforbrytere.

Selv om Eskeland sikkert provoserer mange når han opprettholder ordskiftet om den norske stats og soldaters mulige ansvar for aggresjonsforbrytelser, krigsforbrytelser, medvirkning til tortur i relasjon til blant annet Afghanistan, vil den kritiske leser evne å se argumenter både for og imot de konklusjoner som fremføres. Siden jurister er en viktig del av målgruppen må det nødvendigvis også bli en del “tørr juss”. Dette bør imidlertid ikke skremme noen fra å gi seg i kast med boken da Eskeland har vist sedvanlig evne til å eksemplifisere og referere til tallrike eksempler.

India vil trene afghanske sikkerhetsstyrker India har i de siste årene finansiert flere store sivile prosjekter, spesielt veibygging, i Afghanistan. India ble i oktober 2011 det første landet som underskrev en strategisk avtale med afghanerne, før USA eller noen av de vestlige landene. Statsoverhodene fra India og Afghanistan har gjennomført gjensidige besøk og forholdet mellom de to utvides stadig på politisk, økonomisk og militært nivå. Nylig ble en kontrakt om gruvedrift verd 10,3 milliarder dollar inngått mellom Kabul og et indisk konsern.

Under president Karzais besøk til New Dehli i oktober ble det signert en avtale der det indiske forsvaret påtok seg å trene 30 tusen afghanske soldater, derav 500 offiserer, over de neste tre årene. All trening vil foregå i India, som vil fly de afghanske mannskapene til treningsinstitusjoner på forskjellige steder i landet,

herunder militærakademiet og diverse spesialskoler.

I første omgang skal offiserene på mellomnivået gis inngående skolering.

India vil også hjelpe til med å utruste den afghanske hæren med lettere våpen, logistikk og flytrening. På lengre sikt kan tyngre materiell som stridsvogner også komme på tale, men her vil India måtte ta visse hensyn til Pakistans interesser og følelser. Man kan anta at et treningsprogram av en slik størrelse og varighet, vil bidra til å knytte sterke personlige bånd mellom mange indiske og afghanske offiserer. I tillegg vi dette programmet ta en betydelig del av regningen med å finansiere de afghanske sikkerhetsstyrkene i flere år fremover. India vil med dette spille en viktig rolle i Afghansk politikk.

(Kilde: ndtv.com, economictimes.com, JDW)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

49

N M T N OT I S E R

Ubemannete transporthelikoptre operative i Afghanistan

I militære operasjoner er det ofte risikabelt å føre fram materiell og forbruksvarer til fremskutte baser og utposter.

Tyngre forsyninger i bulk, som drivstoff til generatorer og artilleriammunisjon, er avhengige av veiforbindelser eller store transporthelikoptre. Begge disse metodene er sårbare for enten veibomber eller ild fra bakken. Fallskjermdropp fra transportfly er en mulighet, men denne metoden har alltid et element av unøyaktighet over seg. US Marine Corps har nå tatt i bruk ubemannete transporthelikoptre i Afghanistan for å løse dette oppdraget.

Maskinen som benyttes er et K-1200 K-MAX helikopter som ble utviklet for det sivile markedet av Kaman konsernet, nå en del av Lockheed Martin. Det er konstruert for et eneste formål – gjentatte og tunge løft. Det har blitt benyttet i Norge for å bygge kraftledninger, og i andre land for å transportere tømmer eller til slukning av skogbrann.

Det virker med andre ord ideelt som forsyningshelikopter for militære styrker.

I et hasteprogram gjennomført av den amerikanske marinens forsyningskommando (US Naval Air Systems Command, NAVAIR), ble K-MAX valgt ut til å gjennomgå en konvertering til en ubemannet plattform. Selve maskinen var fullt ut prøvet og arbeidet med å erstatte piloten, inkludert et omfattende testprogram, ble gjennomført i løpet av bare to år. I midten av desember var maskinen på plass i Afghanistan i tjeneste for marinekorpset.

K-MAX er ikke et konvensjonelt helikopter. Det har to kontraroterende propeller med hver sin aksling. Dette gir meget god manøvreringsevne. Lastekapasiteten er betydelig, om lag tre tonn last, kombinert med lang rekkevidde og en god maksimalhøyde. Som ubemannet er den ikke avhengig av sikt til bakken (snø, støv) så lenge operatøren kan se opp til maskinen. Å ta et bemannet helikopter bygget for gjentatte transportoppdrag, erstatte piloten og benytte det til de mest utsatte operative oppdragene, fremstår som svært vellykket - nærmest et Columbi egg.

(Kilde: lockheedmartin.com, diverse nyhetsbyråer)

Ny klasse konvensjonelle ubåter fra Tyskland

Det tyske marineverftet Howaldts-werke i Kiel har en lang og suksessrik historie som produsent av konvensjonelle ubåter av ypperste merke. Verftet er en del av ThyssenKrupp konsernet, som også omfattet Nordseewerft i Emden, der de norske båtene av klasse 207 (”Kobben”) og klasse 2010 (”Ula”) ble bygget. Det taler til tyskernes fordel at fire av Kobben-båtene, bygget i tidsrommet 1964-67, fortsatt er i tjeneste (i den polske marinen). De seks norske Ula-båtene, som ble bygget i tidsrommet 1989-92, har gjennomgått en modernisering, men vil trenge erstatning innen ti til femten år. Det er i denne sammenhengen den seneste tyske ubåtklassen, Type 216, blir interessant.

50

Type 216 representerer ingen egentlig revolusjon hva angår konvensjonelle ubåter med luftuavhengig fremdriftssystem. De foreliggende beskrivelsene gir derimot et meget solid inntrykk av videreutvikling og forbedring innen de fleste tekniske systemene om bord. Skroget er forholdsvis stort med en fortrengning på om lag fire tusen tonn og en lengde på 89 meter (dagens Ula-klasse er på 59m). Det større deplasementet vil gi besetningen (33 personer i et trevaktsystem) større komfort, en mer stabil plattform og fremfor alt større utholdenhet.

Luftuavhengige fremdriftssystemer har blitt standard for alle moderne ubåter som ikke er atomdrevne. Det finnes flere tekniske løsninger. På Type 216 blir batteriene, som også har gjennomgått en betydelig utvikling, ladet gjennom en kjemisk prosess som omformer metanol til hydrogen, som igjen avgir elektrisitet når det danner vann sammen med oksygen. Dette gjør at fartøyet kan operere neddykket i opptil fire uker på lav fart, uten å måtte lade batteriene ved hjelp av dieselgeneratorene (som skaper en god del støy ut i vannet) eller å benytte snorkelmasten (som kan oppdages visuelt og på radar).

Våpenlasten er også betydelig. 18 tunge torpedoer, eventuelt i en miks med missiler eller miner, og seks torpedorør, gir ubåtene en betydelig slagkraft. En meget lav signatur, både støymessig og magnetisk, samt et belegg rundt skroget for å redusere virkningen til fiendtlige aktive sonarer, gjør det svært krevende å detektere ubåten. Lang rekkevidde kompletterer bildet av et strategisk kampsystem.

Det store skroget gir også rom for andre tradisjonelle ubåtoppgaver, herunder landsetting av spesialstyrker.

Ubåten har en meget god evne til skjult rekognosering visuelt, elektronisk eller under vann. Moderne sensorer og sambandsutrustning kompletterer bildet av en ubåt i verdensklasse.

(Kilder: IDR, ThyssenKrupp.com, NMT)

Slutt for luftbåren laser

Bruk av laserenergi til å ødelegge missiler i flukt har vært gjenstand for et omfattende amerikansk eksperiment og forsøksprogram. En høyeffekt laser, montert i snuten på en Boeing 747, har siden 1996 blitt benyttet til omfattende tester, inkludert to vellykkete nedskytinger av ballistiske missiler i 2010. Det amerikanske forsvarsdepartementet har likevel nå gitt ordre om å legge ned prosjektet.

Materiellet som har vært benyttet vil bli klargjort for langtidslagring, inkludert flymaskinen, og det er tatt grep for å bevare den intellektuelle og teknologiske investeringen.

Eksperimentet har kostet over fem milliarder dollar, men det er ikke bare økonomiske innstramninger som er årsaken til at programmet stoppes. Kilder i det amerikanske luftforsvaret oppgir at til tross for at det har vært teknologisk svært vellykket, har man møtt praktiske utfordringer og begrensninger i den kjemiske laseren som ikke støttet videre eksperimentering. Neste fase oppgis til å bestå av lasere montert på ubemannete flymaskiner i svært stor høyde.

(Kilde: JDW, US DoD www.defense.org

Nammo_adv_210x297_2012.qxp:Nammo_adv_210x297 27.02.12 17.16 Page 1

SECURING THE FUTURE With reliability and accuracy in our technology, processes and business

Ammunition Rocket Motors Shoulder Launched Weapons Demilitarization Hand Grenades Fuzes Warheads Pyrotechnics Gas Generators and Catapults Ballistic Devices www.nammo.com

Civilian Products Testing and Services

N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 2

51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

KONGSBERG - a leading supplier of advanced defence systems Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems n NASAMS and HAWK XXI air defence systems n Underwater warfare technologies and systems n Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines n Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems n PROTECTOR Remote Weapon Station n Simulation and training systems n

n

- Survivable Precision Strike - Autonomous Target Recognition - Internal Carriage on F-35

WORLD CLASS – through people, technology and dedication Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com

www.kongsberg.com