NMT-3-2011

Kåre Haugen

Strategisk kommunikasjon side 4

Kjell-Ove Orderud Skare

Hans Christian Helseth

NATOs arbeid mot veibomber

NATOs nye kommandostruktur

side 14

side 18

Norsk Militært Tidsskrift

INTERPRESS NORGE 0 3

9

770029 202822

Årgang 181 nr. 3 2011 Kr. 42,-

Foto: Forsvarets mediesenter /Torbjørn Kjosvold

RETURUKE 46

Utgitt av Oslo Militære Samfund

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.

Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring.

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.

Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 42,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Kåre Haugen Strategisk kommunikasjon - Hva har vi gjort feil i Afghanistan? s. 4

• Kjell-Ove Orderud Skare NATOs arbeid mot veibomber s. 14 • Hans Christian Helseth NATOs nye kommandostruktur

s. 18

• Morten Jacobsen Forvaltning og drift av teknisk avanserte våpensystemer

s. 22

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• NMT debatt

s. 34

• NMT bøker

s. 38

• Jon Gerhard Reichelt Risiko og militær virksomhet

s. 44

• NMT notiser

s. 48

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort.

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2

R E DA K TØ R E N S S PA LT E Forsidebildet viser en norsk soldat på skarpt oppdrag i egen hovedstad. Siden siste nummer av NMT har terror rammet Norge på måter få kunne forestille seg.

Forhold de fleste av oss bare har lest om ble blodig alvor.

(Foto: Forsvarets mediesenter / Torbjørn Kjosvold).

Dette nummeret av NMT innledes med en artikkel om strategisk kommunikasjon, skrevet på bakgrunn av en masteroppgave om temaet fra Forsvarets stabsskole. Artikkelen tar sitt utgangspunkt i NATOs operasjoner i Afghanistan, men utfordringene det pekes på er relevante langt utenfor Sentral-Asia. Nummeret inneholder også en artikkel om NATOs arbeid mot Improvised Explosive Devices, et begrep som for alvor brente seg inn i norsk historie den 22. juli 2011.

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler.

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: www.mil.no/felles/fmu/start/bibliotek Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

3

Strategisk kommunikasjon - Hva har vi gjort feil i Afghanistan?

Opprørsbekjempelse handler i stor grad om å påvirke støtten opprøret har i lokalbefolkningen. I NATO snakker man derfor om - a general battle of perception.1 Man sloss om sannheten. Hvem tror “folk flest” i operasjonsteateret på, oss eller opprørerne?

Kåre Haugen er major i Luftforsvaret og har bakgrunn fra Force Protection.

Artikkelen baserer seg på hans masteroppgave fra Forsvarets høgskole våren 2011. Haugen jobber i dag ved avdeling for økonomi og styring i Forsvarsdepartementet.

Av Kåre Haugen

NATOs operasjonslinje for å vinne kampen om sannheten, såkalt strategisk kommunikasjon, finner jeg svært interessant. Den har også hatt høy prioritet, og har vært under stadig utvikling det siste tiåret. Likevel har jeg en følelse av at det er noe vi, dvs.

NATO, har gjort fundamentalt feil – men hva?

man kommuniserer. Et helt bevisst forhold til hvordan man kommuniserer med den hensikt å nå sine overordnede målsettinger. I NATO beskrives strategisk kommunikasjon som sentralt gjennom alle stadier av en operasjon for å påvirke public perceptions, det vil si hvordan NATO og NATOs handlinger blir oppfattet.

Etter å ha lest den tyske filosofen Jürgen Habermas’ refleksjoner over bakgrunnen for terrorhandlingene 11. september 2001, ble jeg inspirert til å forsøke å analysere hva vi egentlig oppnår med strategisk kommunikasjon i ISAF. Hvor velegnet er egentlig NATOs satsing på strategisk kommunikasjon, i forhold til å nå alliansens langsiktige målsetninger i Afghanistan?

NATO definerer strategisk kommunikasjon på følgende måte:

Men først – hva er egentlig strategisk kommunikasjon? Når man setter sammen betydningen av ordene “strategisk” og “kommunikasjon” må resultatet bli at man har en strategi for hvordan

4

…the coordinated and appropriate use of NATO communications activities and capabilities – Public Diplomacy, Public Affairs (PA) Military Public Affairs, Information Operations (Info Ops) and Psychological Operations (PSYOPS), as appropriate – in support of Alliance policies, operations and activities, and in order to advance NATO aims. 2 Dette ser tilforlatelig ut, men ordet kommunikasjon bygger på det latinske ordet for å dele. Begrepet strategisk kommunikasjon fremstår derfor

President Abraham Lincoln var en briljant kommunikator, men noen stor tilhenger av strategisk kommunikasjon, snevert forstått, ville han neppe ha vært: ”You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time.”

som et paradoks. Det beskriver en prosess for å nå frem med sin egen vilje – nærmest det motsatte av å dele. Hvis alle kommuniserer strategisk, vil følgelig ingen lære noe, eller som Mahatma Gandhi mer poetisk uttrykte det: An eye for an eye makes the whole world go blind. For å lære må man også lytte. Dialog er noe mer enn en toveis monolog.

Enkelte har, naturlig nok, sammenliknet strategisk kommunikasjon med propaganda. Propaganda foregår også innenfor informasjonsdomenet. Propaganda dreier seg om ord: “Propaganda is part of the struggle for perceptions in which words attempt to speak as loud as actions, and sometimes even to replace the need for action. It works most effectively when words and deeds (the propaganda and the policy) are synchronous”.3 Strategisk kommunikasjon, derimot, er planlegging og synkronisering av både ord og handlinger. Strategisk kommunikasjon er derfor ikke synonymt med propaganda. Strategisk

Jürgen Habermas er kanskje verdens fremste nålevende filosof.

Kanskje han også har noe å fortelle militære praktikere? (Foto: Wolfram Huke)

kommunikasjon har større ambisjoner.

ser eller bortforklarer hendelser som utfordrer det.

Hensikten med strategisk kommunikasjon er at målgrupper gjennom en kombinasjon av budskap og handlinger skal danne seg en forståelse i tråd med vår strategi. Strategisk kommunikasjon baseres altså på en politisk forankret fortelling, eller et narrativ som vi gjerne kaller det. Dette hviler igjen på teorien om at alle mennesker ser sitt liv i perspektivet av en stor fortelling, en historie som gir mening, og som gjør våre liv og handlinger til en del av noe større. Hvorfor er vi der vi er i dag? Hvem er våre fiender, og hvem kan vi stole på? Hvorfor er vi fattige, og de andre rike? Slike historier og forklaringer om hvorfor ting er som de er, eksisterer både på individnivå og på kollektivt nivå.

Hvorfor er jeg som jeg er, og hvorfor er nordmenn som de er. Alle større hendelser i livet blir forstått i lys av et slikt narrativ. Persepsjonen blir derfor lett selektiv. Vi ser og forstår hendelser som bekrefter narrativet, og over-

Dette forholdet forklarer også hvorfor strategisk kommunikasjon er utfordrende. Strategisk kommunikasjon henvender seg til svært ulike målgrupper, med svært ulik kultur og forståelsesrammer. Et budskap kan oppfattes på én måte om det leses i en Starbucks cafe i Seattle, og på en ganske annen måte om det leses i en koranskole i Karachi.

Innen strategisk kommunikasjon er målsetningen at alle avsenders signaler og handlinger underbygger det samme ønskede narrativet, slik at mottakernes bilde etter hvert stemmer overens med det avsender ønsker. Narrativet er avsenderens fortelling, avsenderens historie. Det er opplagt en mulighet for to nivåer her. Den historien vi selv tror på, og den vi vil at andre skal tro på.

Strategisk kommunikasjon kan altså brukes til å fremme både autentiske og konstruerte narrativer. Innen strategisk kommunikasjon er narrativet

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

5

Hvis avsenderen er åpent strategisk, vil denne kunne beholde sin troverdighet på tross av sin intensjon om å påvirke.

det avsenderen vil skal være den mest overbevisende historien, uansett hva han selv måtte tro på.

I dette tilfellet: Hva det er NATO ønsker at Afghanistans befolkning skal tro, om fortiden og om fremtiden.

Hvilke historie ønsker vi skal fortelles om Afghanistan? Om vår vei inn i landet, og gjerne vår vei ut?

Fortellingen om Afghanistan Den utløsende faktoren for NATOs tilstedeværelse i Afghanistan var terrorhandlingene den 11. september 2001.

Mange stilte seg spørsmålet; hvorfor og hvordan kunne slike grusomme terrorhandlinger finne sted?

Det er liten tvil om at et stort gap i levestandard kan skape misnøye og misunnelse. At det skaper hat og dermed grobunn for terrorisme og konflikter, er heller ikke usannsynlig.

Filosofen Jürgen Habermas mener en viktig årsak bak angrepet 11. september 2001 er en spiral av forvrengt kommunikasjon. En spiral som har oppstått over tid som følge av misforståelser, manglende innsikt mellom kulturer, og en økende ulikhet som følge av globalisering, uoppriktighet og bedrag. Habermas hevder spiralen av forvrengt kommunikasjon har utviklet seg til en spiral av ukontrollerbar gjensidig mistillit. Når så kommunikasjonen bryter sammen har voldsspiralen startet. Habermas ser terroren som en del av denne spiralen.4 Til gjengjeld mener Habermas at en slik negativ kommunikasjonsspiral kan reverseres med dialog og bevisst hermeneutisk innsats, dvs. tiltak for å forstå og bli forstått.

6

Hvis det er slik, at gapet i levestandard er en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene i dag,5 er det likevel liten grunn til å tro at USA og resten av den fungerende kjernen av den globaliserte verden bevisst vil redusere egen rikdom i merkbar grad til fordel for de milliarder av mennesker som faller utenfor. Mer sannsynlig er det at man forsøker å løfte dem opp til relativt velfungerende, demokratiske og transparente styresmakter.

Styresmakter som selv er i stand til å utvikle eget land og ta kontroll på egen fremtid, gjerne med hjelp fra den vestlige verden. Dette harmonerer også med målsetningen med ISAF operasjonen.

Men hvordan skal man lykkes med å hjelpe land som Afghanistan til å bli et selvstendig og fungerende samfunn? Dr. Robert D. Deutsch, en kognitiv antropolog, argumenterer for mer bevisst bruk av kommunikasjon for å vise befolkningen i land som Afghanistan at vi forstår deres situasjon, og at vi ønsker å oppnå en reell dialog med dem. I følge Deutsch bør man ikke prøve å selge inn sin egen historie, men skape et identifiserende bånd mellom partene: “If we can show that we understand them and the stories they have about themselves, their attachment to and regard for us will grow.”6 Spørsmålet er altså om kommunikasjon kan brukes til å skape et slikt identifiserende bånd mellom NATOs partnere og medlemsland, og innbyggerne i et fattig og krigsherjet land som Afghanistan? Og bør kommunikasjonen være strategisk? Svaret på

det første spørsmålet er ja, og svaret på det andre et like rungende nei.

Enter Habermas Jürgen Habermas kaller en handling strategisk når den bevisst forsøker å påvirke andre. Hvis den som handler i stedet prøver å oppnå felles forståelse av situasjonen, kaller Habermas det en kommunikativ handling.

Alle sosiale handlinger vil intuitivt bli vurdert som enten strategiske eller kommunikative, på bakgrunn av mottakers tidligere erfaringer med den som handler, og situasjonen handlingen gjennomføres i. Hvis avsenderen er åpent strategisk, vil denne kunne beholde sin troverdighet på tross av sin intensjon om å påvirke. En selger som forsøker å selge deg en ny bil vekker intet kommunikativt ubehag.

Hvis avsenderen derimot oppleves som skjult strategisk, vil integritet og troverdighet kunne tapes. Dette vil kunne påvirke mottakerens intuitive grad av tiltro til avsenderens sosiale handlinger i fremtiden. Handlingen kan bli oppfattet som kortsiktige forsøk på å påtvinge andre ens egen vilje og oppfatninger. Hvis din beste venn snakker varmt om fortreffeligheten av en ny bil og i tillegg gir deg tips om hvor du kan anskaffe en rimelig, vil det oppleves ubehagelig om du senere oppdager at han får provisjon av salget.

Kommunikasjon som er skjult strategisk vil i følge Habermas kunne skape avstand og være negativt for troverdigheten.

Kommunikative handlinger, hvor man har et genuint ønske om også å la seg påvirke av

Vi må sette oss inn i deres situasjon, og gjennom både ord og handlinger vise at vår intensjon er å hjelpe afghanerne til på egenhånd å bygge en fremtid. Dette må gjøres på deres premisser, like mye som på våre.

sin samtalepartner, oppfattes derimot som dialogskapende. De danner grunnlag for gjensidig læring og samarbeide. De kan fremme gjensidig forståelse, relasjonsbygging og et godt grunnlag for felles utvikling.

Forankring og tilpassing av handlemåtene bør i følge Habermas skje gjennom åpen offentlig diskurs.7 Dette harmonerer med Deutsch syn. Hvis man legger til grunn at målsetningen med vår kommunikasjon er økt grad av forståelse på tvers av gapet i levestandard, kan ikke strategisk kommunikasjon være riktig virkemiddel. Narrativet må erstattes med åpenhet og nysgjerrighet for de menneskene og den kulturen vi ønsker å vise at vi forstår. Vi må sette oss inn i deres situasjon, og gjennom både ord og handlinger vise at vår intensjon er å hjelpe afghanerne til på egenhånd å bygge en fremtid. Dette må gjøres på deres premisser, like mye som på våre.

Dette betyr ikke at vi bare skal jatte med, og sette våre egne verdier til side. Men det betyr at tillitt og genuin åpenhet åpner opp for det Habermas kaller “det bedre arguments eiendommelige tvangløse tvang.” Jeg blir til slutt enig med deg, ikke fordi du truer eller lurer meg, men fordi jeg finner ditt argument bedre enn mitt.

Og tilsvarende; jeg har tillitt til at du skifter ditt opprinnelige standpunkt om du finner mitt argument mer overbevisende.

Hermeneutikk og dialog krever gode relasjoner og tillit. Habermas universalitetsprinsipp innebærer at konsekvensene av de handlinger

NATO velger å gjennomføre foretrekkes fremfor alternative handlemåter av de viktigste afghanske aktørene. En slik filosofi kan være en suksessoppskrift for ISAF.

splitt og hersk fra NATOs side. Dette er en strategisk fremgangsmåte, som er langt fra Habermas anbefaling om mest mulig åpen og inkluderende diskurs.

Kommunikasjon i praksis

Organisasjonen Afghan National Peace Jirga har på eget initiativ arrangert flere fredsjirgaer med inntil 700 mullaer og afghanske ledere mens ISAF operasjonen har pågått, uten at dette har vært et prioritert forum for ISAF. Jirgaer bør følgelig brukes mer aktivt for å fasilitere dialog mellom NATO, sivile bidragsytere og afghanerne selv. Kai Eide hevder også at tesen om at det må legges større press på Taliban på slagmarken før dialog kan komme i gang er forfeilet.10 Han mer enn antyder at NATOs styrkeoppbygging og offensiv bare virker rekrutterende for Taliban, og at “rommet for kontakt og dialog dermed skrumper inn.” 11

Men hvilke aktører skal være med i en slik åpen og ekte dialog i Afghanistan?

Er det for eksempel klokt å forhandle direkte med Taliban? Jeg er skeptisk.

Det verdimessige spranget fra våre vestlige liberale verdier til talibansk ortodoksi kan være uoverstigelig. Vi står for langt fra hverandre. Imidlertid vil Taliban kunne ta indirekte del i dialogen gjennom offisielle og uoffisielle ledere som sympatiserer med Taliban. Taliban er bygget opp som et nettverk hvor den enkelte kan inneha både formelle og uformelle lederfunksjoner i det afghanske samfunnet. Selv om Taliban ikke trenger å være en part i dialogen, er det viktig at store deler av befolkningen er representert og får ta del i dialogen. Siden Afghanistan er et multietnisk stammesamfunn, er en slik dialog spesielt viktig, og spesielt vanskelig å fasilitere. Kai Eide argumenterer derfor for å bruke afghanernes tradisjonelle arena for samfunnsutviklende diskurs - jirgasamlinger.8 NATOs tradisjonelle tilnærming til stammeledere og andre afghanske ledere er derimot såkalt Key Leader Engagement.9 Etter først å ha kartlagt lederes liv og personlighet, lages det en plan for hvordan de best mulig kan påvirkes til å handle som NATO ønsker. Lederne engasjeres deretter normalt individuelt. Dette gir også muligheter for bevisst eller ubevisst

En kamp mellom viljer?

Tradisjonelt er militærvesenet et politisk tvangsmiddel. Militærvesenets historiske funksjon er å tvinge gjennom vår politiske vilje enten ved å avskrekke eller ved direkte maktbruk: “Krigen er altså maktanvendelse for å tvinge en motstander til å adlyde vår vilje.” 12 Konflikten i Afghanistan passer imidlertid ikke spesielt godt inn i dette bildet.

For det første: Det er ikke vi som skal tilbringe vår fremtid i Afghanistan. Følgelig er det viktig at Afghanerne selv genuint tror på den løsningen man kommer fram til for deres land. Dette står i sterk kontrast til de kriger Clausewitz skrev om, hvor

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

7

Man har lenge ment at filosofi kan gjøre oss til bedre mennesker, men til dårligere soldater. Moderne konflikter, som den i Afghanistan, antyder at filosofi også kan gjøre oss til langt bedre soldater (Foto: Skolen i Athen av Rafael, Vatikanpalasset i Roma).

mellomløsning. Rorty har kritisert Habermas for å være for teoretisk og opptatt av ideelle løsninger. Noe mange innen militære miljøer formodentlig ville være enige i. Rorty er mer pragmatisk både til resultatet av dialogen, og til deltagernes agenda. Han mener at det er utopisk å tro at noen vil stille til dialog uten en agenda. Det viktigeste er derfor at dialogen faktisk finner sted, og at partene er åpne med den agendaen de har. Han mener at det er viktigere at partene kommer frem til en løsning, enn at den løsningen er ideell.13 Denne pragmatiske justeringen av Habermas kommunikasjonsteori er mer forenelig med militær kultur, og kan være en fornuftig linje for NATOs eksterne kommunikasjon i Afghanistan.

Hva kan gjøres bedre? man sloss for sin egen frihet og for sin egen fremtid. Når vi sloss på vegne av andre, bør disse andre få komme til orde.

For det andre, fienden, som opprinnelig dro oss til Afghanistan, dvs. al Qaida og deres støttespillere i Taliban, lever blant den samme befolkningen vi er sendt til landet for å beskytte.

Fienden er en dynamisk del av befolkningen. Hvordan vi opptrer og kommuniserer til befolkningen er derfor avgjørende for hvor stor del av befolkningen som er, eller støtter, fienden.

Dette har de fleste forstått, men der vi lett tråkker feil er i hvor stor grad vi faktisk kommuniserer.

Våre soldater er trent til å løse sine oppdrag på den mest effektive måten, i tillegg til å ta vare på seg selv og

8

sine kolleger. Strategisk kommunikasjon passer derfor godt inn i et slikt bilde, hvor vi skal påvirke “fienden” til å tro på vår historie, på vårt narrativ. Strategiske kommunikasjon ligger følgelig den militære kulturen nær.

Kommunikative handlinger, hvor man faktisk er åpen for å skifte eget standpunkt, har derimot tradisjonelt ikke vært et militært ansvar. Det har eventuelt vært overlatt til politikerne og diplomatene, i de tilfeller hvor unconditional surrender ikke var eneste akseptable utfall.

I et slikt lys kan kanskje Habermas’ ideelle fordring virke noe utopisk. Det grenser kanskje til det naive å tro at vi er åpne for alle mulige løsninger det kan skapes konsensus om. I så fall fremstår den amerikanske filosofen Richard Rorty som en fruktbar

Men hva bør så konsekvensene av dette være for NATOs måte å kommunisere på i Afghanistan? En vesentlig forutsetning for kommunikasjon, strategisk eller ikke, er troverdighet.

Troverdighet er avhengig av at konteksten oppfattes som legitim, at det som kommuniseres er sannferdig, og at NATO er åpen om sine målsetninger, intensjoner og reaksjoner.

Legitim kontekst innebærer at det etableres transparente relasjoner mellom afghanske ledere og NATOs personell, som reduserer faren for å bli oppfattet som et svik i den afghanske befolkningen. Stammehøvdinger som handler på bakgrunn av pengegaver eller andre fordeler gitt av NATO derimot, er klare eksempler på en kontekst som ikke vil bli oppfattet som legitim. Det er en stor utfordring å få dette til i Afghanistan, men

“NATOs linje har vært svært ødeleggende og kommunikasjonsstrategien har vært elendig.”

hvis majoriteten av lokalbefolkningen oppfatter konteksten som legitim, vil det ha vesentlig betydning for NATOs troverdighet og dermed gjennomslagsevne.

Et av NATOs sentrale virkemidler for å distribuere sitt budskap; såkalt embedding av journalister, kan også være problematisk for troverdigheten.14 Denne måten å bruke den frie pressen som informasjonskanal for egen strategiske kommunikasjon, er ikke ny innen krigføring. Den kan være svært effektiv for å spre eget narrativ på kort sikt, men den blir problematisk hvis dette narrativet viser seg ikke å stemme med den fysiske virkeligheten på lengre sikt.

Det er dette Anders Sømme Hammer mener er tilfellet i Afghanistan. Han hevder NATO fremstiller ISAF som en relativt vellykket operasjon, som over tid vil føre frem. Samtidig beskriver han ISAF operasjonen som langt mer mislykket i virkeligheten. Han mener NATO beskriver krigen i Afghanistan slik de ønsker at den skal være, ikke slik den i virkeligheten er. Dette mener han resulterer i at opinionen hjemme i Norge blir presentert for en “drømmekrig.”15 Poenget her er ikke at fremgang, eller mangel på sådan, i Afghanistan kan måles langs en nøytral og objektiv akse. Hvorvidt glasset oppleves som halvfullt eller halvtomt er ikke bare spørsmål om mengden vann i glasset. Poenget er at man må være åpen for at det er ulike oppfatninger om graden av fremgang, og at disse kan være like godt begrunnet.

I en rekke av de NATO publikasjoner som omhandler strategisk kommunikasjon, presiseres det at all kom-

munikasjon skal være sannferdig. I praksis er det likevel kommet frem en del eksempler på det motsatte. Et av dem er flyangrepet i Farah provinsen 4. mai 2009. Kai Eide hevder press fra NATO var årsaken til at han valgte ikke å gå ut i pressen med informasjon FN hadde om at 64 kvinner og barn var blant de drepte. NATO underrapporterte disse tallene til 26 sivile, dette på tross av at de i tillegg til FNs tall i følge Aftenposten satt på tall fra Røde Kors som konkluderte med 89 sivile drepte.16 Når dette tallet allikevel kommer frem gjennom Taliban og Al Jazeera, diskrediteres både NATO og FN. Når det gjelder NATOs unnfallenhet med å være åpne etter å ha gjort feil, trekker både Nik Gowing og Kai Eide frem flyangrepet på to tankbiler i Kunduz 4. september 2009.17 Igjen er Taliban den eneste kilden som på et tidlig tidspunkt omtaler de reelle sivile tapene. Det går timevis før NATO kommer etter, og da først etter at det har blitt innlysende gjennom offentliggjøring av filmopptak fra mobiltelefoner i området.

I følge Aftenposten har NATO gitt følgende politiske føringer til strategisk kommunikasjon etter hendelser som har resultert i sivile tap: Standardresponsen til ISAF bør tilsvare USAs respons både i tid og budskap, som kjennetegnes ved beklagelser av sivile tap, løfter (og gjennomføring) av undersøkelser og uttrykke støtte til familiene, understreke sammenhengen til de militære operasjonene, og legge vekt på Talibans taktikk om

å bruke sivile som menneskelige skjold’, heter det i et amerikansk referat fra NATOs øverste råd 2. mai 2007.18 Aftenpostens bruk av Wikileaks som kilde, gjør gehalten i denne artikkelen diskutabel, men PRIOs direktør Berg Harpviken kommer likevel med følgende kommentar til artikkelen: “NATOs linje har vært svært ødeleggende og kommunikasjonsstrategien har vært elendig. Det har vært forferdelig dumt å være så lite sannferdig om de sivile tapene. Dette har underminert troverdigheten til de internasjonale styrkene.”19 Skaden denne typen slappet i forhold til sannheten påfører NATOs troverdighet, er sannsynligvis ikke lett å rette opp.

Både US Joint Chief of Staff, Admiral Mike Mullen og Kai Eide trekker frem evne til å forstå, gode relasjoner og dialog som nøkkel til å kunne bistå Afghanistan til å få slutt på sin egen konflikt.20 I NATOs konsept for strategisk kommunikasjon fra 2010 oppgis imidlertid følgende målsetning for strategisk kommunikasjon i NATO: The aim of NATO Strategic Communications is to ensure that NATO’s audiences, whether in the Nations or in a region where a NATO operation is taking place, either friendly or adversarial, receives truthful, accurate and timely information that will allow them to understand and assess the Alliance’s actions and intentions.

This will deter aggression and promote NATO’s aims and objectives.21

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

9

Min konklusjon er derfor at NATOs satsing på strategisk kommunikasjon ikke er egnet til å nå alliansens målsetninger med ISAF operasjonen i Afghanistan.

Det ligger ingen ambisjon om dialog i denne målsetningen. Kun en intensjon om å skape forståelse for, og dermed rettferdiggjøre, egne handlemåter i og utenfor operasjonsområdet. Hva verre er, mens deler av NATOs handlinger underbygger ISAF narrativet, kan andre virke temmelig forvirrende. Eksempler på dette er at styrker fra samme leir brukes til henholdsvis mentorering, dialogskapende patruljer og rene kampoppdrag for å nedkjempe Taliban. Disse kan godt være de samme menneskene ISAF møter under mer dialogskapende aktiviteter. Den realiserte langtidseffekten av NATOs strategiske kommunikasjon hos befolkningen i Afghanistan er derfor ikke i nærheten av hva NATO i utgangspunktet hadde planlagt for. Det helhetlige bildet NATO forsøker å kommunisere er sannsynligvis kaotisk for afghanerne.

Analysen i min masteroppgave tyder på at NATO hos mange afghanere vil etterlate et inntrykk av en lite helhetlig og vikarierende kommunikasjon der NATO er mer opptatt av å kommunisere sitt eget narrativ, enn å beskrive virkeligheten i Afghanistan.

NATOs virkelighetsbeskrivelser vil dermed ofte være i konflikt med hvordan afghanerne selv oppfatter den.

Problemet er følgelig ikke bare at strategisk kommunikasjon ikke utføres riktig, men at det er gal medisin.

Konklusjon Hvor velegnet er så NATOs satsing på strategisk kommunikasjon til å nå alliansens målsetninger med ISAFoperasjonen i Afghanistan? Hvis man legger Habermas’ kommunika-

10

sjonsteori til grunn, skaper NATOs kommunikasjon avstand mellom alliansen og den afghanske befolkningen, heller enn gjensidig forståelse og støtte til NATOs handlemåter.

Det er nærmest et fravær av fokus på dialog og diskurs både i NATOs publikasjoner, og i NATOs praktiske kommunikasjon i Afghanistan. NATO både planlegger og gjennomfører strategiske sosiale handlinger overfor befolkningen i Afghanistan. Slik jeg oppfatter Habermas, er kjernen i hvorfor kommunikative sosiale handlinger fungerer så mye bedre og mer langsiktig enn de strategiske, at de gir den som påvirkes en indre motivasjon for gjennomføring av de handlemåter man i felleskap kommer frem til. Slik NATO gjennomfører strategisk kommunikasjon i ISAF, legges det opp til en splittende og fragmentert ytre motivasjon for afghanerne som samarbeider midlertidig med alliansen.

Hvis NATO fortsetter med å kommunisere sitt narrativ på bekostning av de faktiske realitetene i Afghanistan, vil det kunne føre til at afghanerne kjenner seg mer igjen i den virkelighetsbeskrivelsen de får gjennom Talibans kommunikasjon. Dette vil kunne få strategiske konsekvenser for NATO på lang sikt.

Min konklusjon er derfor at NATOs satsing på strategisk kommunikasjon ikke er egnet til å nå alliansens målsetninger med ISAF operasjonen i Afghanistan. Jeg mener det er grunnlag for å hevde at NATOs strategiske kommunikasjon i mange tilfeller er negativ for måloppnåelsen. Det mest positive med strategisk kommutasjon

i NATO slik jeg ser det, er at den fører til fokus på den helhetlige kommunikasjonseffekten av NATOs handlinger. Men vi må komme et skritt videre.

Vi må også tenke dialog.

En stor utfordring hvis det i større grad skal satses på kommunikativ sosial handling i Afghanistan er vestens egen militære kultur. NATO er et instrument for utøvelse av militær makt på vegne av sine medlemsland.

Det føles derfor langt mer naturlig å påtvinge afghanerne NATOs narrativ, enn det er å gå i åpen dialog med afghanerne. NATO bør derimot ikke forsøke å selge inn den mest overbevisende historien, men være åpne om sin egen agenda, og være åpne for påvirkning fra afghanernes side.

Dette ville være et grunnlag for langsiktig relasjonsbygging mellom NATO og afghanerne. Slike relasjoner vil igjen være et grunnlag for åpen dialog og diskurs. Hvis NATOs handlemønster genereres på grunnlag av dialog med afghanske ledere, og offentlig diskurs i det afghanske samfunnet, vil det gi befolkningen større grad av eierskap til ISAF operasjonene og til fremtiden. Militær maktbruk på et slikt grunnlag, vil kunne ha vesentlig større mulighet for å nå NATOs og Afghanernes målsetninger i denne typen konflikt, enn hvis NATO oppfattes som en okkupant som handler i egeninteresse. En slik handlemåte ligger imidlertid langt fra vår strategiske kultur. Oppflasket med Carl von Clausewitz sitt fokus på å påtvinge andre vår vilje, er kanskje ikke en åpen og nysgjerrig lytting det som ligger vårt hjerte nærmest. 22

Oppflasket med Carl von Clausewitz sitt fokus på å påtvinge andre vår vilje, er kanskje ikke en åpen og nysgjerrig lytting det som ligger vårt hjerte nærmest.

1 NATO (2009) Allied Joint Publication for Counterinsurgency (COIN) Brussel. NATO. s. 5-6 2 SHAPE. (2009). ACO Directive 95-2 Strategic Communications. Mons: NATO. 3 Taylor P. M. (2003) Munitions of the mind - A history of propaganda from the ancient world to the present day. Manchester: Manchester University Press, s. 8 4 Habermas, J., & Derrida, J. (2005). Filosofi i terrorens tid - samtaler med Giovanna Borradori. Kjøbenhavn: Informations Forlag, s. 56-60.

5 Se Barnett, T. (2004). Pentagon’s New Map - War and Peace in the Twenty-first Century. (New York: G. P. Putnam and Sons) for en nærmere beskrivelse av hvordan gapet i levestandard og en dyptfølt misnøye danner grunnlaget for mange av de konfliktene vi ser i dag.

6 Deutsch, R. D. (2010). Ambassadors to the World - A New Paradigm for Public Diplomacy and Strategic Communication. Joint Forces Quarterly, (1st quarter 2010).

7 Habermas, J. (1984). The Theory of Communicative Action. Cambridge: Polity Press. & Habermas, J. (1999). Kommunikativ handling, moral og rett. Otta: Tano Aschehoug.

8 Jirga: Lokal eller regional samling av elder men for offentlig diskurs med felles beslutning av handlemåter gjennom konsensus.

9 NATO (2009). Allied Joint Doctrine for Information Operations AJP-3.10. Brussel: NATO. s. 1-10.

10 Eide, K. (2010). Høyt spill om Afghanistan. Oslo: Cappelen Damm, s. 274.

11 Ibid., s. 280.

12 Clausewitz, K. v. (1972). Om krigen. Oslo: Gyldendals studiefakler . s. 75 13 Rorty, R. (1992). Kontingens, ironi og solidaritet. Aarhus: Modtryk. & Rorty, R. (2000). Rorty and his Critics. Oxford: Blackwell Publishers Ltd. 14 Embedding – journalister som følger militære avdelinger og dermed kan påvirkes av soldatenes virkelighetsforståelse 15 Hammer, A. S. (2010). Drømmekrigen. Oslo: Aschehoug & Co, s. 313.

16 Strand, T., & Johansen, P. A. (2011). NATO-lokk på drapstall Aftenposten.

17 Gowing, N. (2009). ”Skyful of lies” and Black Swans: the new tyranny of shifting information power in crises. Oxford: Reuters Institute for the Study of Journalism.

18 Strand, T., & Johansen, P. A. (2011). Løgnene om massakren i Bala Baluk. Aftenposten.

19 Ibid.

20 Mullen, M. G. (2009). Strategic Commmunication - Getting Back to Basics. Joint Force Quarterly. (3rd quater 2009) og Eide, K. (2010). Høyt spill om Afghanistan. Oslo: Cappelen Damm.

21 NATO. (2010). Military Concept for NATO Strategic Communications Brussel: NATO. 22 Avhandlingen denne artikkelen er basert på kan lastes ned fra Forsvarets høgskoles biblioteks hjemmeside: Haugen. (2011).

Strategisk kommunikasjon – en analyse av ekstern kommunikasjon i NATO. Oslo: Forsvarets høgskole (http://brage.bibsys.no/ fhs/)

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm Norsk leverandør*av teknisk Tele-Data-Fiber bekledning til Forsvaret. * Elektro Internkontroll Aclima AS 3535*Krøderen Tlf: 32 15 06 00 Fax: 32 15 06elsjekk-termografering 01 www.aclima.no Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr

Rapid development Data-loggers Inert test shells Machinegun carriage Ammunition Feeders Weapon Security Locks Automatic bore cleaners Weapon Mounted Coaxial Light Vehicle adaptation of weapon mountings All kinds of brackets and mountings

WWW

bedriftssystemer.no

Brynsengv.

2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

BYG

TRANSPORT

Tel. + 47 32 16 18 20

ENT

Mangeårig

ww

www.tronrud.no/defence@tronrud.no

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

Tillit i

13

NATOs arbeid mot veibomber

Generalmajor KjellOve Orderud Skare har de fire siste årene tjenestegjort som Assitant Chief of Staff ved Allied Command Transformation i Norfolk, USA og avsluttet sin tjeneste der 1 august i år. De siste to årene har han hatt ansvaret for NATOs CIED arbeid, herunder utarbeidelse og implementering av NATOs CIED Action Plan.

Høsten 2009 vedtok NATOs forsvarsministere at alliansen må samordne tiltakene mot improviserte eksplosiver – IEDs – på en raskere og bedre måte. De besluttet videre å opprette en Counter Improvised Explosive Device (CIED) Task Force med ansvar for å utarbeide og implementere en CIED Action Plan. Oppdraget ble gitt til Allied Command Transformation (ACT) og planen ble vedtatt av Det nordatlantiske råd i juni i fjor, og er nå under implementering.

En rekke tiltak gjennomføres altså av NATO, men arbeidet mot IEDs står og faller på de styrkebidragsytende nasjonenes evne og vilje til å ta de nødvendige grep. Dessverre må ofte liv gå tapt før tilfredsstillende tiltak blir iverksatt.

Av Kjell-Ove Orderud Skare

Denne artikkelen gir innsikt i de vurderinger som ligger bak NATO’s CIED Action Plan, med fokus på to hovedområder; tiltak for å beskytte styrkene mot bombene på bakken, og tiltak for å bekjempe nettverkene som står bak produksjon og utplasseringen av bombene.1 Begge disse områdene krever effektiv utdanning og trening for å lykkes. Dette er altså i all hovedsak nasjonenes ansvar.

NATOs rolle, på sin side, er blant annet å sette treningsstandardene, lede arbeidet med utvikling av doktriner, og være pådriver for effektive løsninger. Vi har alt vært gjennom en viktig modningsprosess, mye takket være etableringen av NATOs CIED Task Force. Viktigst nå er å etablere en felles forståelse av hvordan vi mest effektivt bør jobbe og organisere oss for å håndtere IED-problemet.

14

CIED – en del av helheten Det er viktig at CIED inngår som en naturlig del av det militære mindset.

Vi arbeider derfor aktivt med å påvirke nasjonene til å integrere CIEDarbeidet i de regulære stabsprosessene. For eksempel er det lite heldig å ha egne CIED stabselementer, som for eksempel tilfellet er i ISAF Joint Command. Det er avgjørende at de regulære etterretningselementene også håndterer IED-relaterte forhold i sitt innhentnings- og analysearbeid, slik at planlegging og gjennomføring av operasjoner baseres på en helhetlig forståelse av situasjonen.

CIED-spesialistene må følgelig være inkludert i de regulære stabselementene. Med mindre stabstrening og kommandoplassøvelser inneholder reelle IED-momenter for både styrkebeskyttelse og bekjempelse av

Flertallet av norske falne i Afghanistan er drept av IEDer. Da kjøretøyet Andreas Eldjarn, Trond Andre Bolle, Simen Tokle og Christian Lian befant seg i ble rammet av en veibombe i juni 2010 utgjorde det en av de mørkeste dagene i Forsvarets historie etter Den andre verdenskrigen, men også en viktig spore for å finne effektive motmidler mot slike metoder. (FOTO: Forsvaret)

nettverkene, vil staber og avdelinger ikke være i stand til å håndtere IEDtrusselen effektivt. Dette har ACT dokumentert gjennom eksperimentering med forskjellige løsninger, og en Håndbok om CIED stabsarbeid er i skrivende stund på veg ut fra ACT. Selv om vi forsøker å avmystifisere IEDs, så krever det opplagt nye kapasiteter i nasjonene for å redusere denne trusselen. Det er altså ingen tvil om at ny teknologi, justering av eksisterende taktikk og stridsteknikk, og etablering av nye funksjoner kreves for å operere effektivt på bakken og mot nettverkene. Eksempelvis samles det nå inn opplysninger om biometrics/forensics (dvs. fingeravtrykk, biologiske spor, etc) fra eksploderte og ueksploderte bomber for å identifisere hvem som står bak. Bevis

samlet inn av militære styrker benyttes til å arrestere nøkkelpersoner og bidrar i rettsforfølgelse, en nærmest utenkelig situasjon bare for noen få år siden. Slik bevisinnhenting krever avanserte laboratorier i operasjonsområdet og i bidragsnasjonene. Det er altså nasjonene som anmodes om å stille slike kapasiteter, som tradisjonelt er politikapasiteter og basert på politimetoder – et godt eksempel på hvordan vi må endre gamle forestillinger om rolledelingen mellom politi og forsvar i et nytt trusselbilde.

Nytenkning Her er vi ved et av de helt sentrale områdene vi har påpekt i NATOplanen, nemlig behovet for et betydelig samarbeid mellom etterretningstjeneste og politiorganisasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, som for

eksempel Interpol og Europol. Det er to vesentlige årsaker til dette: For det første har Forsvaret og Politiet mye å lære av hverandre, og for det andre er det etter vårt syn sammenhenger mellom nettverkene som står bak bomber i Afghanistan, og nettverkene som står bak bomber plassert av muslimske terrororganisasjoner i våre egne hovedsteder. Vi hevder derfor at det er helt nødvendig å bryte ned de gamle skillelinjene mellom forsvar og politi dersom vi ønsker å håndtere IED-trusselen effektivt. Men selv om planen er vedtatt av NATO-rådet, opplever jeg stor skepsis i nasjonene, og derved en for langsom fremdrift fra NATOs side. Selv om NATO har oppgaver med å redusere terrortrusselen, i vid forstand, har vi altså ikke de nødvendige rammevilkår. 22. juli fikk vi nettopp den type bombeangrep

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

15

Effekten av improviserte bomber kan være enorm, og få dramatiske konsekvenser.

Foto: Forsvarets mediesenter / Torbjørn Kjosvold

som vi har varslet, bare fra en annen aktør enn ventet. Hva vurderingene i ettertid vil føre til vil tiden vise, men bomben var laget av samme materiale, ammonium nitrat, som ISAFs avdelinger jakter på i Afghanistan og som overvåkes av en rekke aktører der og i Pakistan, bl a gjennom det tollfokuserte samarbeidet i operasjon Global Shield. Tolletaten er derfor en annen viktig aktør i mottiltakene mot improviserte bomber. Det faktum at det er mulig å anskaffe flere tonn uten at noen varsellamper lyser vil nok bli gjenstand for betydelig diskusjon i tiden som kommer.

Hvordan Norge vil forholde seg til et nærmere samvirke mellom politiet og E-tjenesten skal jeg ikke uttale meg om her, men jeg vil påpeke at det mer komplekse trusselbildet vi står overfor, som beskrevet av NATO i Lisboa-erklæringen og utdypet i det nye NATO’s Political Guidance, krever nye nasjonale og internasjonale løsninger, som for eksempel koordinering av kapasiteter fra Forsvar, Utenrikstjeneste, Justis og andre aktører. På det strategiske nivå handler effektive tiltak derfor mye om vilje til å forstå hvilke utfordringer vi står overfor, og vilje til å samarbeide og dele informasjon for å treffe rasjonelle beslutninger basert på god situasjonsforståelse.

16

Et vesentlig poeng både på overordnet nivå og på taktisk nivå, er effektiv informasjonsutveksling. For dette har NATO iverksatt svært viktige tiltak i Afghanistan gjennom etableringen av Afghanistan Mission Network (AMN), som legger forholdene til rette for informasjonsdeling.

Det er dog fremdeles opp til de enkelte nasjoner om de faktisk vil dele, noe som ikke minst gjelder det som anses å være sensitiv informasjon. Et annet viktig aspekt er å legge til rette for tilstrekkelig båndbredde til styrkene på bakken, slik at de kan utnytte den enorme informasjonsmengden som faktisk er tilgjengelig fra eksempelvis egne og andre lands ISR-kapasiteter (dvs. etterretning, overvåkning og rekognoseringskapasiteter). Her er vi ved et annet viktig treningsaspekt, nemlig evnen til å utnytte ISAFs kapasiteter ut over de organiske kapasiteter i egen nasjon og egen avdeling.

For å hjelpe nasjonene med best mulig grunnlag for nasjonalt arbeid, ønsker vi å utnytte det såkalte Battlefield Information Collection and Exploitation System (BICES) som bærer av den graderte CIED-portalen.

En revidert portal er nylig gjort tilgjengelig på BICES og vi jobber med flere nasjoner, spesielt med USA, for å gjøre denne portalen så innholdsrik og oppdatert som mulig. I tråd med NATO BICES Agency’s policy håper vi nasjonene ser nytten av å gjøre dette nettverket tilgjengelig for nye brukergrupper. Målet er å legge ut informasjon som kan gjøre CIED-treningen på alle nivåer mer effektiv, samt å sørge for taktisk og teknisk oppdatering av personellet før styrkene deployerer. Vårt neste portalprosjekt

er å gjøre den ugraderte CIED informasjonen fra den graderte portalen tilgjengelig via internett.

Praktiske tiltak Et effektivt CIED arbeid krever tiltak på mange nivåer for å lykkes. Det er lite som tyder på at IED-trusselen vil bli borte med det første, og ACT vil derfor fortsette å arbeide for at nasjonene etablerer de kapasitetene som kan bidra til å unngå tap av liv i NATOs operasjoner. Vi tilbyr for eksempel nasjonene støtte gjennom Mobile Advisory Teams som hjelper nasjonene med å planlegge og gjennomføre etableringen av de grunnleggende kapasiteter for å lykkes med CIED-arbeidet. Et godt eksempel på et vellykket samvirke er samarbeidet med Sverige, hvor vi gjennomførte tre arbeidsbesøk som sammen med positiv svensk vilje bidro til meget gode resultater i deres evne til å håndtere IED-trusselen.

ACT har i flere år gjennomført CIED utdanning og trening i NATO, og har innført nye kurs etter hvert som vi har fått bedre forståelse av trusselen. Siste kurs på stammen er rettet mot “Attack the Network”. Vi overfører denne høsten og neste år noen av kursene fra ACT til blant andre det nye CIED Center of Excellence (COE) i Spania, men også andre COEs og treningssentre gjennomfører CIED-relatert aktivitet, noe som er viktig i arbeidet med å integrere CIED-aspektene der de hører hjemme. Vi vurderer også å etablere et “Advanced Attack the Network” kurs, som selvsagt vil være koordinert med NATOs etterretningskurs.

Det er i så måte ingen forskjell på en opprører i Afghanistan og en terrorist i Oslo – de nytter begge IED som våpen.

Ny CIED doktrine, med sterkere fokus på å bekjempe nettverk, ble nylig godkjent, og vi reviderer nå NATO’s CIED treningsstandard (STANAG 2294) for å reflektere den nye doktrinen. På sikt er min målsetning som CIED Task Force-leder at CIED-elementene integreres i den eksisterende funksjonelle doktrinen i størst mulig grad. Men da må NATO effektivisere sitt doktrinearbeid betydelig. Dagens etterretningsdoktrine er for eksempel fra 2003, og har vært jobbet med i flere år. Dette mens organisasjonen er i krig! Vi utarbeidet en ny CIED doktrine i siste halvdel av 2008, og fikk den godkjent tidlig i 2009 under såkalt “Fast Track Ratification”, og ga nylig ut den reviderte CIED-doktrinen. Basert på vår erfaring med utviklingen innen IED mottiltak, planlegger vi allerede nå ny revidering av doktrinen, men aller viktigst er altså revidering av funksjonelle doktriner med CIED aspekter inkludert.

Arbeidet med nye tiltak går selvsagt ikke så fort fremover som vi skulle ønske. Det er enkelt sagt et slikt driv i NATO-organisasjonen nå, med flere pågående konflikter og en rekke store transformasjons- og reformtiltak, at det er vanskelig å finne nok kvalifisert personell til alle de store oppgavene.

Men denne våren initierte vi like fullt arbeid med Maritime CIED, hvor vi håper Norge er villig til å ta en sentral rolle, og innenfor CIED hundekapasitet. Hunder er meget effektive i kampen mot IEDs, og eksempelvis øker US Marines antallet hunder i sine ISAF-avdelinger til ca 600 i år. I alt benytter 15 ISAF-nasjoner nå hunder,

Norge fikk 22.juli 2011 nærkontakt med terror og improviserte bomber på en måte som få hadde forestilt seg. Foto: Forsvarets mediesenter /Torbjørn Kjosvold

og vi håper at en rekke nye nasjoner vil vurdere å innføre denne kapasiteten basert på et nærmere samarbeid mellom nasjonene.

Konklusjon Vi er ganske sikre på at vi må lære å leve med IED-trusselen i årene som kommer. Derfor er det viktig å institusjonalisere CIED i nasjonal organisasjon, utdanning og trening slik at dette er en naturlig del av alle operasjoner. Som allerede nevnt så krever dette utvidet samarbeid mellom eksisterende institusjoner, samt ulike tiltak på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. Men ingen nasjon kan håndtere IED-problemet alene; NATO har en særdeles viktig rolle som pådriver overfor nasjonene, og ikke minst å legge til rette for tiltak

på alle de nevnte nivåer for å sikre at CIED-arbeidet er samordnet og effektivt i NATOs operasjoner. Den 22. juli bekreftet desverre at dette også gjelder internt i nasjonene våre.

Det er i så måte ingen forskjell på en opprører i Afghanistan og en terrorist i Oslo – de nytter begge IED som våpen. Min og ACTs logikk tilsier altså at vi må evne å utnytte all den kompetansen som er tilgjengelig for å håndtere denne trusselen, De fleste bombene oppdages faktisk før de eksploderer – enten av soldatene selv eller ved at de rapporteres av lokale sivile. Vi er med andre ord ved en ikke overraskende konklusjon, god stridsteknisk evne til å forstå motstanderen er avgjørende for å lykkes også innenfor dette feltet.

1 Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet i juni 2011, men er oppdatert og justert etter hendelsene 22. juli 2011.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

17

NATOs nye kommandostruktur

Kommandør Hans Christian Helseth er Branch Chief Major Operations i HQ NATO, OPS Division, og arbeider direkte mot Militærkomiteen, med ansvar for Afghanistan og ISAF.

Den forrige endringen i NATOs kommandostruktur førte til at en rekke hovedkvarter, spesielt de fellesoperative på laveste operasjonelle nivå, ble faset ut. Man valgte i stedet å styrke det høyere nivået, Joint Force Commands (JFC), og innføre forsvarsgrenvise underkommandoer, de såkalte Component Commands. Ordningen medførte også endringer på det strategiske nivået, da SACEUR ble eneste sjef for den operative virksomheten, og Allied Command Transformation, ACT, fikk ansvaret for trening, doktrine og utvikling.

Av Hans Christian Helseth Ordningen tilfredstilte den gangen de nasjonene som hadde sterke ønsker om et fysisk NATO nærvær på eget territorium. Norge fikk i denne prosessen Joint Warfare Centre (JWC) på Jåtta i Stavanger til erstatning for det nedlagte Joint Command North.

Reformen tok imidlertid i begrenset grad hensyn til de nye medlemslandene og ble av mange fortsatt betraktet som uhåndterlig og ressurskrevende.

Samtidig var bortfallet av regionale ansvarsområder følbart i de enkelte nasjonale hovedkvarterene, siden man ikke lenger hadde et naturlig sted å forholde seg til i rutinemessige saker. På maritim side ble nedleggelsen av SACLANT på flere områder oppfattet som en katastrofe, da ”den maritime stemmen” ikke lenger ble forfektet på strategisk nivå i den grad mange følte det nødvendig.

Det var flere spredte forsøk på å finne enighet om en justering av strukturen, uten at dette i særlig grad førte frem. Den eneste reelle

18

endringen underveis var å omforme landkomponentene til deployerbare hovedkvarter, siden de aller fleste av NATOs landoperasjoner likevel ble ledet fra det fellesoperative nivået.

Dette bidro til å redusere hovedkvarterene i Heidelberg og Madrid til nærmest rene personellreserver for blant andre ISAF. Fortsatt var det mange nasjoner som betraktet NATOs kommandostruktur som for voluminøs, og de fleste hovedkvarterene var sjelden fylt opp til mer enn 80 – 85 % av bemanningen.

Da finanskrisen slo inn for alvor i 2008 og 2009, var stemningen derfor moden for at organisasjonen igjen skulle endres. Denne gangen ble det tidlig bestemt å redusere bemanningen til under 9000 personer – et nedtrekk på over 4 tusen - uten at oppgaver og ambisjonsnivå var diskutert eller på annen måte gjort styrende for prosessen. Det ble uansett umiddelbart klart for alle at hard lut måtte til: Minst ett av de tre JFCene (Brunssum,

Det ble tidlig klart at utfordringene ville komme på politisk side – alle nasjonene ville mer enn gjerne redusere kostnadene, men få ville se deres “eget” NATO hovedkvarter forsvinne.

Napoli og Lisboa) måtte bort; de forsvarsgrentunge komponentkommandoene måtte hver kuttes fra to til en; og antallet luftoperasjonssentre (CAOC) måtte reduseres.

På militær side var det mange som støttet de foreslåtte endringene, da det krevde mye stabskraft å produsere et koordinert og omforent syn mellom seks komponenter og tre fellesoperative hovedkvarter. Man opplevde at viktige felt, som ledelsen av NATO Response Force (kommandoen roterer mellom de tre JFCene), ble forstått og praktisert forskjellig, noe som det ble krevende å forholde seg til.

Det ble tidlig klart at utfordringene ville komme på politisk side – alle nasjonene ville mer enn gjerne redusere kostnadene, men få ville se deres ”eget” NATO hovedkvarter forsvinne, ikke minst grunnet arbeidsplassene og de økonomiske ringvirkningene disse skaper nasjonalt.

NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, ledet selv utviklingen for å finne konsensus blant de 28 medlemslandene. Denne prosessen var meget lukket og alle kortene ble holdt tett til brystet, noe som viste seg å være et klokt trekk. Dette hindret selvsagt ikke at mange diskuterte mulige konstellasjoner seg i mellom.

Frankrikes gjeninntreden i det militære samarbeidet og eventuelle krav var et område der spekulasjonene gikk høyt. ”Kompensasjon” for nedlagte hovedkvarter ble et tema for synsing blant både leg og lærd. Andre diskusjoner ble knyttet til geogra-

fisk-politiske betraktninger rundt de transatlantiske båndene, over balansen mellom nord og syd for Alpene, samt mer lokale interesser som forholdet mellom Hellas og Tyrkia. For Norge ble det anført som viktig at det maritime elementet ble plassert i Nord-Europa, at JFCene igjen fikk et geografisk ansvarsområde og at JWC ble opprettholdt etter de mas-

Det var derfor knyttet stor spenning til NATOs forsvarsministermøte 8. – 9. juni i år. En oversikt over den nye strukturen ble sirkulert kort tid før møtet, men det er naturlig å anta at det allerede var tatt en avgjørelse mellom de største nasjonene om de viktigste punktene. Etter visse mindre justeringer kom man dermed til enighet som vist på figuren.

SACEUR/SHAPE/ACO HQ Mons Belgia 950 personell

NATO Stillingsrammer 8800

NATOs nye kommandostruktur

sive investeringene på Jåtta. Alt annet kunne medføre at oppmerksomheten mot nordområdene, et av regjeringens satsingsområder, uvergelig ville reduseres.

Figuren viser den nye organisasjonen skjematisk, og det er verdt å peke på visse endringer. JFC i Lisboa er som man ser nedlagt, og den dedikerte kommandoen for sjø- og luftoperasjoner er nå plassert hhv. i Northwood utenfor London og i

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

19

Norges interesser blir vel ivaretatt i strukturen.

Ramstein i Tyskland. Noe overraskende ble en egen landkommando opprettet, denne ble lagt til Izmir i Tyrkia. Endelig ble de to gjenværende CAOCene plassert i Uedem i Tyskland og Torrejon i Spania.

Som et plaster på såret for den nedlagte JFCen, ble det bestemt at de to NATO organisasjonene Strike Force NATO (fra Napoli) og skolen for kommandosystemer (fra Latina i Italia) begge skulle legges til Lisboa.

Dette er offisielle NATO institusjoner, men som opererer under MoU (Memorandum of Understanding), slik at bemanningen ikke dekkes av NATO men av nasjonene som deltar. Strike Force NATO er lagt direkte under SACEUR. Det samme er NATO Early Airborne Warning (AWACSmaskinene).

20

og lede en større landoperasjon med flere armékorps involvert. Det er vanskelig å se hvordan en militær kampanje av en slik størrelse, som i natur nødvendigvis må bli en fellesoperasjon, skal kunne ledes av et meget lite landfokusert hovedkvarter. Samtidig er det sannsynlig at en styrke av en slik størrelse vil omfatte et betydelig amerikansk bidrag og at USA selv vil kreve å utøve ledelsen, noe de er satt opp for å gjøre gjennom det nasjonale hovedkvarteret i Stuttgart. Det gjenstår med andre ord å se hvilken rolle og form Izmir vil få.

Kommandomessig er det interessant å se at de tre forsvarsgrenstunge hovedkvarterene er plassert på samme nivå som Joint Force HQene, altså direkte under SACEUR. Det er forutsatt at de tre kommandoene skal kunne lede og utføre operasjoner som i hovedsak er single service, som luftkampanjen mot Libya eller Op Ocean Shield (operasjonen mot sjørøvere utenfor Somalia). Det er verd å merke seg at de fellesoperative kommandoene ikke lengre defineres som Commands, men som HQ – hovedkvarter - til tross for at de har fått et regionalt ansvar eller fokus. Dette skal likevel ikke tolkes lengre enn til at man har ønsket et brudd med de gamle betegnelsene.

Luftkommandoen har fått nye oppgaver, herunder Missile Defence, og dette bidrar delvis til å forklare den høyere bemanningen i Ramstein.

Sammen med de to CAOCene (Combined Air Operation Centre) og DACCC (Deployable Air Command and Control Centre) utgjør kommando og kontroll på luftsiden bemanningsmessig en meget betydelig del av alliansens operative del, særlig når det tas i betraktning at det er luftekspertise i alle ledd, spesielt i JF HQene. Luftstrukturen er imidlertid tuftet på NATOs erfaringer fra operasjonene i Libya, som har vist seg meget personellintensive. CAOCene er det utøvende leddet i luftoperasjoner og forutsatt å være delvis deployerbare. Det er vanskelig på det nåværende tidspunkt å se hvor de eventuelt skulle deployere til og også å se hvor skillet mellom denne rollen og DACCCs rolle går, men dette er et av de forholdene som det nå jobbes med å få på plass.

Den nye landkommandoen i Tyrkia er forutsatt å kunne danne kjernen

Sjøkommandoen er satt opp for å lede én mindre marinetung felleso-

perasjon (Small Joint Operation, SJO).

Dersom alle NATOs nåværende operasjoner videreføres vil Northwood få en langt større oppgave enn det.

I dag må både Ocean Shield, Active Endeavour (NATOs artikkel V operasjon for anti-terror i Middelhavet) og blokaden av Libya defineres som SJO. I tillegg kommer det omfattende arbeidet med å vedlikeholde et oversiktsbilde til sjøs, ledelsen av de fire stående marinestyrkene, NRF forberedelser og øvelser, samt driften av NATO Shipping Centre. Det vil bli en stor utfordring for Marinekommandoen å gjennomføre dette med en besetning på kun tre hundre.

Norges interesser blir vel ivaretatt i strukturen. JWC består og får en bemanning på 250. Et av senterets oppgaver er å trene stabsoffiserer og stabsledd for tjeneste i ISAF, noe JWC har høstet mye anerkjennelse for. Stavanger jobbet imidlertid en stund i motbakke, da det var bekymring blant visse nasjoner over prisnivået i Norge og hva det ville koste å sende folk på trening dit. Til tross for investeringene allerede lagt ned på Jåtta, telte de fremtidige løpende driftsutgiftene mer. JWC kunne peke på at man kunne tilby adekvat militær innkvartering langt billigere enn noe annet alternativt sted, nemlig ved å benytte forlegningene på Madla utenfor rekruttperiodene. Vedtaket om å beholde rekruttskolen på Madla ble et viktig argument for å opprettholde NATOs nærvær i Stavanger.

Den nye kommandostrukturen skal etter planen virke fra 2012. I tiden fremover må alle detaljene på plass, ikke minst det viktige puslespillet

NATO er en fleksibel og tilpasningsdyktig organisasjon. Det nye hovedkvarteret, som bygges i Brussel like over veien fra det gamle, skal stå ferdig i 2015.

Flags-to-Posts, altså hvilke nasjoner skal besette stillingene på flaggoffisersnivå. Det blir viktig å fortsette prinsippet med at nasjonene må stille med stabspersonell som står i direkte forhold til antallet flaggoffiserer – nasjonene må ”betale med folk for hver stjerne”. Norge må stille med rundt 40-50 stabspersonell for hver brigader- eller flaggkommandørpost vi ønsker å besette. Innflytelse er med andre ord svært kostbart og krever nøye overveielse. Dette medfører også at det blir enda sterkere kamp om nivået rett under flaggoffisersnivået, om de mange viktige postene på oberst- og kommandørnivå.

De militære organisasjonene Norge av nærliggende grunner bør

sikte seg inn på er SHAPE, JF HQ Brunssum, den maritime kommandoen i Northwood og luftkommandoen i Ramstein. Vi har i den gamle organisasjonen hatt stillinger både som DCOS OPS (Deputy Chief of Staff Operations), J3 (operasjonssjefer) og J5 (plansjefer), noe som har gitt Norge betydelig innflytelse, erfaring og mulighet til å støtte Alliansen på områder der vi har høy kompetanse.

Dette bør derfor fortsette. En eventuell ambisjon om å bekle disse viktige stillingene må kanskje finne sted i en form for rotasjon med andre nasjoner.

Den nye organisasjonen må nå etableres, med alt dette innebærer av administrative og organi-

satoriske endringer og oppgaver.

Generalsekretæren har i tillegg også igangsatt et arbeide med å revidere organisasjonen av de såkalte Agencies i NATO HQ (i Brussel), der man skal slå sammen og rasjonalisere antallet fra 14 til tre, mens standardiseringskomiteen, som den eneste, står urørt. Den praktiske delen av begge omorganiseringene må ikke undervurderes, men NATO har gjennom de vedtatte endringene igjen vist at Alliansen er fleksibel og tilpasningsdyktig. NATO vil med denne endringen få større fokus på operasjoner, klarere ansvarsforhold og kortere kommandolinjer, uten de politiske kjepphestene som har virket inn på organisasjonsutviklingen tidligere.

Dette er i seg selv ingen liten suksess.

Nekrolog

Generalmajor Per Holm Per Holm, generalmajor, Oslo (født 25. april 1932 Oslo, død mai 2011) Gift 1957 med Helene Holm, født Stensvåg. Far til Espen og Nina Per Holm begynte sin militære karriere som elev ved Befalsskolen for Hærens Lette Tropper (senere Befalsskolen for Kavaleriet) i 1950. Videre utdannelse omfattet blant annet Krigsskolen (1955), Hærens Stabsskole (1968), og hovedkurs nr 25 ved Forsvarets Høgskole (1980). Av Per Holms militære tjeneste kan spesielt nevnes Brigaden i Nord-Norge, Krigsskolen, Finnmark Landforsvar, Distriktskommando Østlandet og Forsvarsstaben. Han avsluttet sin militære tjeneste i 1992 etter fem år som sjef for Distriktskommando Sørlandet.

Blant de mange som hadde gleden av å jobbe sammen med Per Holm i Forsvaret, er det en gjennomgående oppfatning at han var faglig dyktig, aktiv, samarbeidsvillig og en meget humørfylt kollega. Det er disse gode minnene om en tidligere kollega vi tar med oss videre. Hans gode humør og livsmot var også til stor glede for familie og venner gjennom en periode med langvarig sykdom der han til slutt måtte gi tapt.

Han ble tildelt forsvarsmedaljen med 2 stjerner for lang og tro tjeneste i Forsvaret juni 1982.

Vi lyser fred over Generalmajor Per Holms minne.

Per Sverre Opedal Generalinspektør for Hæren

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

21

Forvaltning og drift av teknisk Overgangen fra et mobiliseringsbasert til et mindre, men mer fleksibelt innsatsbasert forsvar, har gitt endrede krav til logistikkog støttevirksomheten. Forsvaret er avhengig av riktig kompetanse og tilstrekkelig kapasitet til å ivareta en stadig mer kompleks portefølje av teknisk avanserte våpensystemer.

Kontreadmiral Morten Jacobsen er sjef for FLOs investeringstab.

Av Morten Jacobsen

I 2001 da Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) ble etablert, forutså vi et økt behov for støtte fra leverandører og andre sivile aktører til vedlikehold, etterforsyning og andre tjenester i styrkeproduksjon og operasjoner.

Dette behovet er fortsatt til stede, men vekslende regjeringer har ulike oppfatninger om konkurranseutsetting som prinsipp og andre faktorer har bidratt til et noe mer nyansert

Iveco: Selv om mengden materiell har blitt mindre i Hæren er de systemene som nå fases inn langt mer komplekse.

(Foto: Forsvarets mediesenter/PRT/ Caroline Lunde)

22

bilde enn det vi kunne anskueliggjøre i FLOs første leveår.

Jeg vil først bruke noen eksempler og illustrasjoner for å billedliggjøre hva jeg mener med teknisk avanserte våpensystemer. Med min bakgrunn fra Sjøforsvaret er det naturlig at jeg trekker frem noen nye fartøysystemer. Deretter omtaler jeg det ansvaret vi har i Forsvaret for å gjennomføre driften av disse systemene og hvor-

avanserte våpensystemer dan vi er organisert for å ivareta dette ansvaret. Jeg berører også Forsvarets logistikk- og støttekonsept og internasjonalt materiellsamarbeid. Til slutt diskuterer jeg industriens rolle i driften og hvilke faktorer som påvirker valg av kilde; spesielt innenfor vedlikehold.

våpen og kommando/kontroll, som krever vedlikehold og integrasjon i en helt ny skala sammenliknet med Oslo klassen. Benyttelse av COTS (“hyllevare”) medfører eksempelvis full oppdatering av software hvert femtesjette år i fremtiden og leverandørene tar seg godt betalt for dette.

Teknisk avanserte våpensystemer

Tilsvarende kompleksitet- og kostnadsøkning har vi også sett på andre fartøystyper som for eksempel Ula klasse ubåter i forhold til Kobben klassen. Og det er ikke bare innenfor sjøsystemer at vi opplever en økende kompleksitet. Det gjelder i hele Forsvarets systembredde, etter hvert som nye våpensystemer fases inn.

Selv om mengden materiell har blitt mindre i Hæren etter at vi oppga mobilisering, er de systemene som nå fases inn langt mer komplekse med flere delsystemer innenfor beskyttelse, sensorer, kommunikasjon og ildkraft. En Iveco er som eksempel ca tre ganger dyrere å drifte enn en pansret Mercedes Benz feltvogn. I disse tider er det vel også naturlig å nevne den kommende og omfattende endringen i kompleksitet fra F16 til F35 kampflysystem.

Et våpensystem er typisk et fartøy, et fly eller et kampkjøretøy; ofte inndelt i et plattform- og et kampsystem.

Forsvarets nye fregatter er det mest komplekse våpensystemet vi noen gang har anskaffet og satt i drift. I Forsvarsstudien 2007 ble det beregnet at Fridtjof Nansen-klassen ville bli minst fire ganger dyrere å vedlikeholde og drifte enn Oslo-klasse fregatter. Full oversikt og effekt får vi ikke før etter 5-6 år ettersom mange av vedlikeholdskostnadene dekkes av garantien i de første årene. En viktig årsak til økte utgifter er det komplekse kampsystemet med sensorer,

Figur 1 viser noen utvalgte systemer plassert på en kurve, der økende systemkompleksitet er en funksjon av

produksjonstid sett i forhold til produksjonstimer, antall deler og vekt.

Det fremkommer klart at fartøysystemer; i dette tilfellet undervannsbåter, er de mest komplekse våpensystemene vi anskaffer og forvalter. Et annet viktig kjennetegn med fartøysystemer er at det som oftest finnes svært få enheter i en klasse, i motsetning til luft- og landsystemer, noe som ytterligere kompliserer drift og vedlikehold – og ikke minst – øker driftskostnadene gjennom hele levetiden.

Jeg fortsetter å bruke Nansen klassen som eksempel. Innenfor plattformsystemet alene er det mer enn 12500 “Configuration Items”; delsystemer, komponenter og deler, som det må holdes orden på i konfigurasjonsstyringen. Dette er en vesentlig økning fra systemer som Oslo og Nordkapp og konfigurasjonselementene er også hver for seg langt mer avanserte og komplekse på Nansen.

Plattformsystemet inneholder for eksempel et avansert styringssystem for fjernstyring, overvåkning og kontroll. Dette systemet har mer enn 13000 porter for informasjonsutveksling. Antall prosesser som styres/ overvåkes på fregattene er sammenlignbart med antall prosesser på en oljeproduksjonsplattform. Til sammenligning har Nordkapp-klassen

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

23

bare 3000 Inn/Ut porter. Andre komponenter og systemer som har økt kompleksiteten i systemet er blant annet gassturbinen som er helt ny teknologi og første serie-anskaffelse av dette fremdriftsmaskineriet i Sjøforsvaret. I Nansen har man også benyttet mye høyfast stål for å øke overlevelsesevne og redusere sårbarhet. Det stilles helt spesielle krav til vedlikeholdet av dette stålet og det forutsetter selvfølgelig at man vet hvor det benyttes høyfast stål i fartøyet. NH90 er også et nytt komplekst system som skal integreres i våpensystemet fregatt. Helikopteret har også en helt ny rolle som våpenbærer i Sjøforsvaret.

Fig. 1 Systemkompleksitet - software

Kampsystemet på Nansen er det mest komplekse og kompliserte vi noen gang har anskaffet og driftsatt i Forsvaret. Figur 2 indikerer sammenhengen mellom en rekke delsystemer levert av mange ulike leverandører.

Svært lite av dette er unikt for Nansen klassen og vi er derfor helt avhengig av å følge utvikling og oppgradering av så vel software som hardware, sammen med andre aktører som benytter samme utstyr.

Eierskapsforvaltning

Kilde: Fregattprosjektet

Fig. 2

Fig. 3

Og dette leder meg inn på integrasjon og eierskapsforvaltning. En kompleks militær kapasitet avhenger av styrt integrasjon når den blir anskaffet og når den blir forvaltet i levetiden.

Eierskapsforvalterens viktigste oppgave er å etablere og vedlikeholde et regime for å ivareta materiellsikkerhet og opprettholde ytelsen i levetiden ved blant annet å sørge for integrasjon og konfigurasjonsstyring.

Dette er et konstitusjonelt ansvar som er tillagt Forsvarsministeren og som er delegert til Sjef FLO via Forsvarssjefen. FLO tillegges også teknisk fagmyndighet og et helhetlig systemansvar for våpensystemet.

FLO har verken kapasitet eller kompetanse til å gjennomføre alle aktiviteter innenfor styringen av integrasjonen.

Men desto flere nasjonale krav og løsninger, jo mer kreves det av oss som integrator. For et flysystem med mange enheter og mange brukere, kan vi overlate mye til internasjonale samarbeidspartnere og leverandører slik vi for eksempel gjør i EPAF samarbeidet for F16. For et fartøysystem der vi er enebruker, slik tilfellet er for Nansen og Ula klassen, må vi gjøre Forts. side 29

24

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.

• Kadetter kr. 60,- pr. år.

Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Så er høsten her og vi er klar for en ny aktiv sesong i OMS! Sommerens grufulle hendelser i Regjeringskvartalet og på Utøya avspeiles også i vårt program. Vi starter den 3. oktober med foredraget “Aldri mer 22. juli”? ved dr.

Magnus Ranstorp fra den svenske Försvarshögskolan. Han er “Research Director at the Center for Asymmetric Threat Studies” (CATS).

Høstens program har mye spennende å by på, og jeg håper at alle vil finne noe av interesse. Vi har forsøkt å “spisse” programmet noe. Jeg håper vi har lykkes med dette, slik at vi får mer debatt og større medieinteresse! Jeg må ta forbehold om at det kan bli forandringer i det oppsatte programmet, men jeg lover at vår hjemmeside alltid vil være oppdatert.

Vårt samarbeid med Polyteknisk forening og Oslo Sjømilitære Samfunn forstetter. Nytt i høst er at vi også har inngått samarbeid med Luftmilitært samfunn (LMS).

For øvrig har vi brukt sommeren til å pusse litt på vår vakre “dame” i Myntgaten 3. Vinduer i underetasjen er byttet ut, gulvet i storsalen slipt ned og lakket, i tillegg er kjøkkenet rustet opp med noen nye maskiner.

Storsalen er blitt meget pen, men vi har selvfølgelig beholdt den sjarmerende knirkingen i gulvet! Håper å se flest mulig av dere her i løpet av sesongen!

Hjertelig velkommen!

Med vennlig hilsen Gunnar Rolland

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

25

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Aktivitetsoversikt høst/vinter 2011 Foredragene starter kl 1800 Medlemmene anmodes om å komme 15 minutter tidligere Direksjonen oppfordrer medlemmene til å benytte Samfundets aktiviteter til faglig oppdatering, hyggelig samvær og diskusjoner med venner og kolleger. (Ta gjerne med en gjest!)

Baren åpner kl 1600 (også for smørbrødsalg). Påmelding til middag eller bestilling av varme smørbrød til intendanten før foredraget. Det er ønskelig at påmelding til middag (Seksa) sendes pr e-post til intendanten innen aktuell mandag kl 12.00 intendantoms@gmail.com eller pr telefon: 920 48 067.

Middag serveres i underetasjen (Seksa) etter foredraget.

Vi går til bords ca kl 1920 (pris kr 350,-). Varme smørbrød serveres i salongene til samme tid.

Direksjonen minner om pent antrekk (jakke og slips, tilsvarende for damer).

Eventuelle endringer av aktivitetsoversikten bekjentgjøres fortløpende på http://www.oslomilsamfund.no, ved oppslag i Samfundet samt fra talerstolen i forbindelse med møtene.

Mandag 3. oktober Dr. Magnus Ranstorp,“Research Director of the Center for Asymmetric Threat Studies” ved Forsvarshögskolan Stockholm: “ALDRI MER 22 JULI?” I samarbeid med Polyteknisk forening.

Mandag 10. oktober Professor Janne Haaland Matlary, Universitetet i Oslo og Forsvarets høgskole: “MILITÆRMAKT SOM NORSK UTENRIKSPOLITISK VIRKEMIDDEL” Politiske styringsdokumenter fastslår at Forsvaret etter krigen har gått fra å være et forsvar av vår nasjonale eksistens til å bli et utenrikspolitisk virkemiddel. Men i hvilken grad er den politiske kulturen i “fredsnasjonen” Norge tilpasset en makt- og realpolitisk holdning til anvendelse av militærmakt spør professor Janne Haaland Matlary.

26

Mandag 17. oktober Generalmajor Gullow Gjeseth, Institutt for Forsvarsstudier (IFS): “LANDFORSVARETS KRIGSPLANER UNDER DEN KALDE KRIGEN”

Mandag 24. oktober Professor Geir Lundestad, Det norske Nobelinstitutt: “BUDSJETTUNDERSKUDD OG VAKLENDE ØKONOMI – KAN USA BESTÅ SOM SUPERMAKT?” USAs økonomiske problemer og landets svekkede kredittverdighet vil på sikt måtte påvirke også dets militære kapasitet og supermaktsstatus.

Vil USA kunne opprettholde den militære styrke som sikkerhetsgarantien til Europa forutsetter, og hva blir konsekvensen av en sterkt svekket amerikansk supermakt?

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Fredag 28. oktober Direksjonen i Oslo Militære Samfund inviterer til høstsoirée: “HØSTSOIRÉE ” Mandag 31. oktober Generalinspektør for Hæren, Per S Opedal: “UTFORDRINGER I HÆREN”

Mandag 7. november Brigader Per Egil Rygg, sjef Bodø hovedflystasjon: “NORSK LUFTMAKT OVER LIBYA – EN SUKSESSHISTORIE?” Knappe tre dager etter at deployeringsordre ble gitt, landet de norske F-16-flyene på Soudabasen på Kreta. Få dager senere deltok de i operasjoner over Libya for å håndheve FN-resolusjon 1973. Hvilke utfordringer sto Luftforsvaret overfor i disse hektiske dagene, og hva var kriteriene for å lykkes?

I samarbeid med Luftmilitært Samfunn (LMS)

Mandag 14. november Janne Kristiansen, sjef PST: “POLITIETS SIKKERHETSTJENESTE”

Mandag 21. november Administrerende direktør Paul Narum, Forsvarets Forskningsinstitutt: “MILITÆRTEKNOLOGIENS BETYDNING – HVOR MYE OG TIL HVILKEN PRIS?” Kostnadsutviklingen for moderne militært materiell har ført til at debatten om kvalitet vs kvantitet har blusset opp igjen, og det snakkes om redusert teknologisk ambisjon til fordel for økt volum og bedre trening. Men hvor reell er egentlig handlefriheten mellom kvalitet og kvantitet, og hvilke militærteknologiske minimumsstandarder vil Forsvaret uansett være nødt til å oppfylle i fremtiden? FFIs administrerende direktør gir sin vurdering av dette kritisk viktige spørsmålet for den videre utvikling av Forsvaret.

Mandag 28. november Brigader Roy Hunstok, Allied Command Transformation: “HYBRIDE TRUSLER – NATOs KONSEPT FOR MORGENDAGENS TRUSSELBILDE” Hybride trusler er NATOs betegnelse på det nye trusselbilde der aktører anvender alle andre virkemidler enn konvensjonell militærmakt på en systematisk måte – terrorisme, piratvirksomhet, organisert kriminalitet etc – for uhjemlet økonomisk vinning og i ytterste konsekvens å alvorlig ramme eller destabilisere våre samfunn. I NATOs transformasjonskommando arbeider brigader Roy Hunstok med å utvikle alliansens konsept for å møte disse utfordringene.

Den årlige kalkunaften blir arrangert etter spørrerunden!

Mandag 5. desember General Harald Sunde, forsvarssjef: “FORSVARSJEFENS FAGMILITÆRE RÅD TIL FORSVARSMINISTEREN”

Mandag 12. desember AKTUELT TEMA Julegilde etter foredraget (forhåndsbestilling).

Torsdag 5. januar 2012 JULETREFEST

Lørdag 7. januar NYTTÅRSBALL

Mandag 9. januar Forsvarsminister Grete Faremo: “FORSVARSMINISTERENS NYTTÅRSFOREDRAG”

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

27

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Direksjonen i Oslo Militære Samfund inviterer til høstsoirée fredag 28. oktober 2011 kl 19:00 Underholdning ved Alexander Hermansen: “Kommandanten på Fredriksten” Det blir bevertning etter underholdningsinnslaget, tapasbuffet.

Antrekk pent sivilt. Kuvertpris kr 400,som inkluderer drikke til maten.

Dans til levende musikk.

Påmelding innen 20. oktober til intendanten, Tom Egil Lilletvedt: intendantoms@gmail.com, mobil 920 48 067 Velkommen!

Gunnar Rolland Formann

28

Fregatt: De nye fregattene er et fleksibelt og slagkraftig verktøy, men de er helt avhengige av et velfungerende logistikk- og støttekonsept. (Foto: Forsvaret/MJK)

flere av de overordnede aktivitetene selv. Men også her er vi avhengig av bi- eller multinasjonalt samarbeid for eksempel innenfor det amerikanske kampsystemet AEGIS på Nansen. Vi er også avhengig av at industrien tar ansvar for integrasjon i delsystemer slik som i Ula klassen der Kongsberg nå får et stadig større ansvar for det totale kampsystemet.

Bredden i systemporteføljen og kompleksiteten i det enkelte våpensystemet er mer styrende for bemanning og kompetansekrav enn dybden, i den organisasjonen som er eierskapsforvalter og som driver materiellanskaffelser. Forenklet kan en si at en trenger like mange personer til å anskaffe og forvalte ti Leopard stridsvogner som hundre. Systembredden og kompleksiteten i Forsvarets systemportefølje har ikke blitt redusert selv om antallet fartøyer, fly og kjøretøyer innenfor hver kategori er redusert. Dette innebærer krav til en stor bredde av kompetanse i den organisasjonen som skal forvalte disse systemene og som skal opptre som en krevende og kvalifisert kunde og samarbeidspartner i forhold til henholdsvis sivil industri og internasjonale aktører.

FLOs organisasjon 1. mai i fjor gikk FLO fra å være en prosessbasert organisasjon til en virk-

somhet som er mer gjenkjennbar i forhold til Forsvarets organisering av styrkeproduksjon og operativ virksomhet (figur 3). Samtidig er alt bruker- og basevedlikehold, all støttevirksomhet og all drift av Forsvarets IKT systemer overført til andre avdelinger, hovedsakelig til Hæren, Luftforsvaret og INI. FLO har dermed fått et større fokus på investeringer og eierskapsforvaltning i tillegg til høyere nivås vedlikehold og hele forsyningsvirksomheten. De fem kapasitetsdivisjonene har hver for seg et ende til ende ansvar for våpensystemer innenfor en definert portefølje. Således har for eksempel Maritime kapasiteter et helhetlig ansvar for alle de største våpensystemene i Sjøforsvaret. Noen mindre systemer og materiell, hovedsakelig til de grønnsvarte avdelingene (Marinens jegervåpen), ivaretas av andre kapasitetsdivisjoner. I tillegg til å gjennomføre materiellprosjekter og ivareta forvaltningen, er det kapasitetsdivisjonenes oppgave å styre valget av kilder for integrasjon av delsystemer og vedlikehold av materiell. For å ivareta rollen som en krevende kunde må disse divisjonene inneha tilstrekkelig kompetanse innenfor tekniske, merkantile, juridiske og militære fagmiljøer. Det har vist seg vanskelig å både rekruttere og beholde kompetanse innenfor en rekke fagmiljøer og i flere perioder har man måttet ty til innleid arbeids-

kraft for å dekke noe av kompetanseog kapasitetsgapet.

Kildestyring i driften av våpensystemene FLOs strategi for kildestyring bygger på Logistikk- og støttekonseptet for Forsvaret, som ble godkjent av Forsvarssjefen i juni 2004. Her fremkommer det blant annet at oppgaver som ikke ligger i fremre operative linje i større grad vil konkurranseutsettes og løses i samarbeid med sivile partnere. Hovedårsakene til denne tilnærmingen er at et lite forsvar med en liten støtteorganisasjon ikke alltid kan oppnå de stordriftsfordeler leverandører får til gjennom et nettverk av kunder. Forsvaret er heller ikke i stand til å bemanne opp for å møte de toppene et fleksibelt innsatsforsvar opplever, både i styrkeproduksjon og operasjoner. Derfor er for eksempel mer enn 50% av vedlikeholdet av Sjøforsvarets struktur satt bort til sivil industri. Tilsvarende tall for Luftforsvaret og Hæren er henholdsvis 30 og 10%. Eksempler på bruk av industrien, er en nylig inngått avtale med Bergen Group om vedlikehold av MTU dieselmotorer i Sjøforsvarets fartøyer og Hærens stridsvogner. For å opprettholde en viss kompetanse i egne rekker, vil Ubåt bunkeren i Bergen gjennomføre hovedvedlikehold på et begrenset antall motorer i den perioden avtalen varer.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

29

Slik jeg ser det har pendelen nå svingt tilbake slik at den står i en posisjon hvor fokuset må være å ivareta en høyest mulig operativ evne i Forsvaret – samtidig som ressursene til dette skal utnyttes på en mest mulig effektiv måte.

Prinsippene i Logistikk- og støttekonseptet ble fulgt opp i iverksettingsbrev til Forsvaret fra Forsvarsdepartementet (FD) for perioden 2005-2008 der det fremkommer at offentlig privat partnerskap (OPP) og bortsetting skal benyttes der det er operativt forsvarlig og totaløkonomisk fordelaktig som del av den betydelige rasjonaliseringen i logistikk- og støttevirksomheten, drifts- og basevirksomheten for øvrig, og for investeringsvirksomheten. Det presiseres at OPP og bortsetting ikke er et mål i seg selv, og at beslutninger om iverksetting av slike løsninger må baseres på grundige vurderinger der alle relevante forhold belyses, også samfunnsøkonomiske. Det må dokumenteres at slike løsninger gir mer kostnadseffektive og bedre tjenester for Forsvaret. I den forbindelse forutsettes det at OPPløsninger alltid skal være totaløkonomisk fordelaktige. I begrepet totaløkonomisk legger FD samlede kostnader, effekter og nytte for Forsvaret, og samfunnet for øvrig i et levetidsperspektiv. Faktorer som evne til fokus på kjernevirksomhet, kvalitet, operative hensyn, fleksibilitet, tilgang på nødvendig kompetanse og samfunnsøkonomiske hensyn må vektlegges. Generelt vil de kostnadsmessige aspektene veie tungt, men også operative hensyn må tillegges betydelig vekt. For øvrig må vektleggingen av de ulike faktorer vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Mer forvaltning enn forretning Skiftende regjeringer har ulikt syn på bruk av private aktører i utførel-

30

sen av offentlige oppgaver, og det er også helt klart at det strategiske fokuset på logistikk har endret seg i Forsvaret siden FLO ble etablert på begynnelsen av 2000-tallet. Den virksomhetsmessige arven for FLO hadde utgangspunkt i kravene fra den kalde krigen. Norge måtte kunne forsvares mot invasjon med alle tilgjengelige midler. Store styrkestrukturer skulle kunne mobiliseres og utrustes i løpet av relativt kort tid. Nasjonens samlede ressurser måtte være forberedt for å støtte kampen som kunne komme.

Forsvarets organisasjon er kraftig redusert, på linje med utviklingen i de fleste NATO-landene etter at den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg i Europa. På slutten av 90-tallet gjennomførte FD STYFOR-utredningen, som anbefalte å opprette en felles logistikkorganisasjon i Forsvaret. Det strategiske fokus på logistikkvirksomheten gjorde en kraftig dreining i retning av de prinsipper som gjaldt innenfor sivil sektor.

Dette fokuset gikk tydelig frem av FLOs visjon fra den første tiden etter etableringen i 2001: “En kundefokusert og konkurransedyktig logistikkorganisasjon” - med fokus på å gå fra Forvaltning til Forretning. Store omstillingsprogrammer var i sving for å gjennomføre transformasjonen til en slankere logistikkvirksomhet. Jeg kan nevne LOGSTRAT, senere ARGUS, prosjektutredningene om felles vedlikehold, forsyning og tekniske funksjoner, etableringen av en felles Investerings og utviklingsorganisasjon og deretter prosjektene for etablering av divisjoner i FLO.

I denne tiden ble prinsippet om horisontal samhandel innført for å synliggjøre kostnadene av aktiviteten i Forsvaret på en bedre måte.

Til tross for en stor innsats for å tilpasse seg en ny økonomisk og sikkerhetspolitisk virkelighet gikk arbeidet med å tilpasse logistikkvirksomheten til ny forsvarsstruktur for sakte frem. Erfaringene fra Kosovo-krisen pekte videre mot at Forsvaret manglet den nødvendige reaksjonsevne for å være relevant som sikkerhetspolitisk virkemiddel for regjeringen. Erfaringene viste også at Forsvaret manglet enkelte kapasiteter for å kunne delta i operasjonene på linje med andre nasjoner.

Slik jeg ser det har pendelen nå svingt tilbake slik at den står i en posisjon hvor fokuset må være å ivareta en høyest mulig operativ evne i Forsvaret – samtidig som ressursene til dette skal utnyttes på en mest mulig effektiv måte.

Forsvarets logistikkorganisasjon skal være innrettet mot å gi Forsvaret en tidsriktig materiell kapasitet, samt nødvendig reaksjonsevne og utholdenhet i tråd med de ambisjonene som fastsettes – så langt ressursene tillater det.

Dette betyr at Forsvaret samlet må rette et sterkere fokus også mot å etablere den logistikkberedskapen som er nødvendig for å gjennomføre ambisjonene.

Ulike løsninger for ulike systemer Forskjellige situasjoner krever ulike løsninger. Vi må altså tilpasse drifts- og vedlikeholdskonseptene

De siste års operasjoner har vist at beredskap fortsatt er viktig for Forsvaret.

våre etter forholdene, og med ulikt innslag av sivile aktører og internasjonale samarbeidspartnere.

For Kystvakten har vi som kjent funnet løsninger der all drift av enkelte våpensystemer (fartøyer) blir satt bort. KV Barentshav ble for eksempel innleid fra Remøy Management i 2009 for en periode på 15 år; noe som medfører minimal ressursbruk i FLO, både hva angår Eierskapsforvaltning, Vedlikehold og Forsyning. Dette lar seg gjøre for systemer med sivile spesifikasjoner, der kompleksiteten i militære delsystemer er liten og der driftskonseptet ikke krever at Forsvaret har en beredskap med særskilt kompetanse og kapasitet.

For fregattene derimot er bildet helt annerledes. I tillegg til en komplisert eierskapsforvaltning, kreves det kompetanse over et bredt spekter av delsystemer og teknologiområder for å kunne gjennomføre vedlikeholdet. Ombordvedlikeholdet (nivå en) gjennomføres av besetningen selv mens basevedlikeholdet (nivå to) for en stor del utføres av de maritime verkstedene i FLOs vedlikeholdsdivisjon, men med et stort innslag av sivil industri; spesielt innenfor det skipstekniske området. Sivil industri gjennomfører for øvrig tyngre skipsteknisk vedlikehold etter konkurranse i det norske markedet. En del vedlikehold innenfor Kampsystemet er satt ut til nasjonal og internasjonal industri via “Follow On Technical Support” avtaler (FOTS). Det kan også nevnes at hovedoverhaling på KNM Fridtjof Nansen ble satt ut til Bergen Group Laksevåg i 2011. Men det må også anføres at landorganisasjonen i FLO må ta en større andel av ombordvedlikeholdet for å gi besetningene

tilstrekkelig fritid og familiesamvær i forhold til en belastende seilas.

Beredskap og kompetanse i egne verksteder Hvilke faktorer er det så som innvirker på valg av kilde til vedlikehold?

Jeg har allerede nevnt at en bortsetting skal være Totaløkonomisk fordelaktig for Forsvaret. Jeg har også nevnt at pendelen har svingt noe bort fra den rent forretningsmessige tilnærmingen til problemet.

De siste års operasjoner på land, til vanns og i luften med, har vist at beredskap fortsatt er viktig for Forsvaret. På noen områder kreves det for eksempel at vi har kapasitet til klargjøring og modifisering av materiellsystemer på kort varsel.

Styrkeoppbygging til nye eller endrede oppdrag har da også fått stor støtte fra verkstedene i FLO. Jeg tør påstå at vi ikke hadde evnet å få levert i tide, verken fregatt til Atalanta i Adenbukten eller helikopter til NAD i Afghanistan uten denne beredskapen. Det er dessverre slik at sivil industri ikke står og venter med ledig kapasitet eller kompetanse som vi ikke etterspør over tid. Skal vi opprettholde en slik beredskap må vi også være villige til å gi Vedlikeholdsdivisjonen oppdrag innenfor de kompetanseområdene vi mener er viktige å opprettholde; også utenom styrkeoppbyggingsfasene.

Tilsvarende er Vedlikeholdsdivi– sjonen også en kompetanse- og styrkebrønn for Forsvaret. Vi lærer opp personell som skal ut i operasjoner og stiller selv med mannskaper i både NCC og NSE i Afghanistan og i ulike maritime operasjoner. I kontingent XVI i ISAF hadde for eksempel Bjerkvik tekniske verksted – BTV 4

mann ute samtidig i NCC/NSE i tillegg til 1 i MINURCAT. I UNIFIL 2 stilte de maritime verkstedene med fast personell i støtteelementet og i alle internasjonale operasjoner der Norge har hatt norske bidrag, har vedlikeholdspersonell fra FLO reist ned for å utføre reparasjoner på kort varsel.

Som en kuriositet kan jeg nevne at FLO for kort tid siden måtte ansette personell tilhørende støttende sivil industri, fordi det ikke var mulig å forsikre personellet uten dramatisk høyere kostnader dersom de var ansatt utenfor Forsvaret.

Årsverksstyring Men selv om totaløkonomi, beredskap og kjernekompetanse er viktige faktorer, er det for tiden en viktig enkeltfaktor som spiller mye inn når vi skal velge eksterne eller interne aktører i driften av systemene våre, enten det nå gjelder eierskapsforvaltning, forsyning eller vedlikehold.

Forsvarssjefen styres på årsverk og han har et krav fra FD om å vri personellressursene fra støttevirksomheten til operativ virksomhet. Press på årsverk er et viktig og riktig virkemiddel i organisasjoner som søker å bli mer effektive, men samtidig er det etter min mening viktig å vurdere rigide årsverkskrav i forhold til de andre faktorene jeg har nevnt når man skal finne fleksible og kosteffektive driftsløsninger for komplekse våpensystemer. Dette er særskilt viktig om alternative kilder påfører Forsvaret langt høyere kostnader.

Forsvaret har hatt store personellreduksjoner i de siste 7-8 årene i hele virksomheten, og FLO har tatt en stor andel av denne reduksjonen. I år og i

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

31

F-35: Kompleksiteten i nye kampfly er kanskje en større utfordring enn trusselen de er konstruert for å møte? (Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold)

årene fremover skal vi redusere ytterligere på egen bemanning.

Uten å gå inn på sensitive tallstørrelser kan jeg angi at vedlikeholdsdivisjonen i FLO er pålagt relativt store årsverksreduksjoner for at vi totalt sett skal komme innenfor rammen.

Samtidig forsøker vi å erstatte innleid personell med egne ansatte for å kunne redusere noen av konsekvensene. Men allikevel vil tiltakene treffe tilfeldig på kort sikt. FD legger også begrensninger på Forsvaret i forhold til personelldisponeringer i Vedlikeholdsdivisjonen. Innleie av ressurser for å drive vedlikehold skal kun nyttes grunnet sesongmessige svingninger eller i forbindelse med kortsiktige prosjekter. Det er dog min oppfatning at hovedregelen om at personell som driver løpende vedlikehold på Forsvarets verksteder skal ha fast ansettelse, ikke setter begrensning på hvor mye av vedlikeholdsoppgavene som kan løses av andre aktører enn Forsvaret, spesielt når nye systemer skal settes i drift.

Så lenge vi styres på årsverk, må vi finne alternativer til mange av de oppgavene Vedlikeholdsdivisjonen tradisjonelt har utført. Et stabilt eller økende vedlikeholdsbehov, medfører at mer av vedlikeholdet må dekkes av eksterne kilder når kapasiteten i Forsvaret reduseres. Samtidig er det ønskelig at innleid arbeidskraft erstattes med fast ansatte innenfor områder der vi vet at vi har et langsiktig behov for kapasitet og kompetanse.

Logistikkplanlegging og internasjonalt samarbeid Det er en utfordring å vri ressursbruken fra egne krefter til nye løsninger for eksisterende struktur på kort og

32

mellomlang sikt. Vi har derfor større fokus på å finne løsninger når anskaffelse av nye strukturelementer står for døren. Integrated Logistic Support (ILS) og Life Cycle Cost (LCC) studier i de tidlige fasene av en anskaffelse vil kunne gi svar på hva Forsvaret må gjøre selv for å ha tilstrekkelig kompetanse, hva vi kan oppnå gjennom samarbeid med andre nasjoner og hva nasjonal industri kan utføre av oppgaver. Ta for eksempel noen av de anskaffelsesprosjektene for Hæren som vi planlegger innenfor en nordisk ramme. Her må vi sikre en nasjonal militær vedlikeholdskapasitet som er stor nok, men ikke større enn at vi kan understøtte operasjoner der vi er alene om å operere materiellet. Vi må også vurdere hvorvidt vi skal ha dybdekompetanse på alle delsystemer i felt. Eksempelvis kan vi ha en etterforsyningsavtale med leverandør om leveranse av hele delsystemer som feltradioer i stedet for å sitte med reservedeler og reparasjonskompetanse. I operasjoner der vi samarbeider med de nasjonene som har likeartede materiellsystemer må vi også tilstrebe et felles “Combat Service Support system”, spesielt hva angår første linjes vedlikehold.

I et nordisk samarbeid vil det norske Forsvaret også kunne oppnå økonomiske fordeler gjennom et samarbeid om høyere linjes vedlikehold, samt lagring og etterforsyning av reservedeler. Skal vi oppnå stordriftsfordeler må vi bygge videre på det som allerede er “Center of Excellence” i Norden. Vi oppnår for eksempel lite dersom vi bygger opp parallelle og likeartede produksjons- og vedlikeholdsmiljøer for hjul- og beltegående stridskjøretøyer i Norge når BAe og Patria allerede har gode løsninger i

henholdsvis Sverige og Finland. Vi må i stedet finne kompetanseområder som norsk industri er gode på, og som kan utvikles videre i et støttesystem for hele Norden. I samarbeidsprosjektet med Sverige om langtrekkende indirekte ildstøtte fremmer vi for eksempel Våpenstasjon og norsk K2IS løsning for landoperasjoner som norske satsingsområder, mens Sverige bygger videre på sin tradisjonsrike historie innenfor artilleri.

Industriens rolle i fremtidige anskaffelser Det er en klar internasjonal trend at produserende industri benyttes mer i understøttelsen av systemene når de er satt i drift. Dette gjelder også i Norge.

Videre ser vi også en dreining fra rene vedlikeholds- og forsyningskontrakter til avtaler der man betaler leverandøren for tilgjengeligheten på et våpensystem eller et delsystem, såkalte “Performance Based Logistics” (PBL) kontrakter. Vi har liten erfaring med slike avtaler i Forsvaret og dette er ofte komplekse kontrakter. Vi har derfor valgt å bruke avtaleformen på noen enkle delsystemer for å vinne erfaring. Således har vi nylig inngått en avtale om tilgjengelighet av deler til F100 motoren i F16 som vi vedlikeholder selv og en mer helhetlig avtale om tilgjengelighet på motorer og propeller for våre nye transportfly – C130J. Overføring av et mer helhetlig integrasjonsansvar fra FLO til industrien er en strategi vi har hatt lenge. Den har nok vært mest tydelig innenfor leveranser av sjø- og luftsystemer, og har ennå ikke vært så fremtredende innenfor drift av de samme systemene eller hva angår leveranser og

Til syvende og sist handler det om å skape en balanse mellom den operative virksomhetens behov for logistikk, og logistikkvirksomhetens kapasitet til å understøtte denne.

drift av land- og IKT systemer. Vår hovedutfordring er å finne balansepunktet mellom vårt ansvar som Fagmyndighet og krevende kunde på den ene siden, og et totalt integrasjonsansvar som skal måles i systemtilgjengelighet og kravoppfyllelse over tid. Spesielt utfordrende blir det når Forsvaret selv må inneha noe kompetanse for å utføre vedlikehold på materiellet i felt når Leverandøren skal ha et helhetlig ansvar for tilgjengeligheten.

Stortingsmelding 38 fra forrige stortingsperiode om strategisk samarbeid mellom Forsvaret og industrieni gir føringer på mer bruk av norske leverandører der disse har kompetanse og kapasitet. Jeg tør allikevel påstå at norsk industri ikke er i stand til å påta seg et ansvar for integrasjonen av hele våpensystemer. De tidlige fasene av Nansen og Skjold prosjektene viste at ingen norsk leverandør kunne ta ansvaret for å levere et helhetlig fartøysystem, i all fall ikke uten en alt for høy kompensasjon for risikoen dette innebærer. Norge har heller ikke de store lokomotivene som har tilstrekkelig bred kompetanse innenfor luft- og landsystemet, slik som Saab eller Patria.

Men jeg har allerede nevnt at vi har satt bort mye av det skipstekniske vedlikeholdet til verft på Vestlandet.

Jeg har også nevnt at KDA tar et stadig større ansvar for integrasjon av hele kampsystemet på Ula klassen.

Jeg er overbevist om at leverandørene vil kunne ta et større ansvar for store delsystemer gjennom samarbeid mellom norsk industri og i et nordisk samarbeid.

Hvis Forsvaret skal ha effekt av et slikt samarbeid med industrien må det imidlertid inngås langsiktige avtaler. Vi har eksempler fra andre land om at avtaler bør inngås for minst 10 år før det blir effektivt. I dag ligger det begrensinger i ankaffelseslovgivningen som hindrer en slik langsiktighet. Men med langsiktighet følger også en risiko for at industrien utvikler monopol og høye kostnader for Forsvaret. Det hviler et viktig ansvar på oss å inngå avtaler som medfører at en slik risiko reduseres, men samtidig må nok industrien ta innover seg at de må endre opptreden for at vi skal finne slike integrasjonsavtaler lønnsomme. Det er ikke sikkert at en konstellasjon av samarbeidende selskaper som ønsker en større bit av kaken, vil tjene penger i de første årene av en avtale, selv om den er lønnsom over tid.

Avslutning Jeg har beskrevet en økende kompleksitet i våpensystemene og i Forsvarets samlede systembredde. Jeg har videre forklart hvordan vi forvalter og vedlikeholder disse systemene, med eksempler fra det maritime miljøet, og at det kreves bredde og dypde i vår kompetanse i rollen som krevende kunde. Jeg har også nevnt at det er en rekke faktorer som må vurderes før vi velger kilder som kan understøtte et våpensystem i levetiden. På kort og mellomlang sikt setter eksisterende bemanning og kompetanseprofil rammene for hvordan vi driver virksomheten. Vi har et rigid personelldisponeringssystem og vi er veldig markedssensitive i forhold til å rekruttere og beholde kategorier som ingeniører og kontraktspesialister.

Krav til nasjonal beredskap og utholdenhet legger føringer på hvilke kapasiteter vi ønsker å beholde og videreutvikle i Forsvaret innenfor vedlikeholdsvirksomheten. Vi har stor fokus på å finne stordriftsfordeler gjennom internasjonalt samarbeid, særlig i nye anskaffelsesprosjekter. Vi søker å inngå avtaler med industrien, inkludert virksomhetsoverdragelser, der dette er totaløkonomisk forsvarlig og det ivaretar kravene til beredskap og utholdenhet. Det er viktig å påpeke at dette ikke er et rent industripolitisk tiltak og at Forsvarets behov skal være styrende. Løsningen skal også være fordelaktig i hele materiellets levetid.

Men akkurat i disse tider er trange årsverksrammer styrende for hvilke valg vi tar. Innenfor disse rammene vil FLO forsøke å skjerme sin kapasitet til å gjennomføre prosjekter og ivareta eierskapet av våpensystemene.

Vi må være i stand til å opptre som en krevende og kompetent kunde slik at skattebetalernes verdier forvaltes på en forsvarlig måte. En slik prioritering vil medføre at vi må redusere vår evne til å drive vedlikehold innenfor egen organisasjon. I denne prosessen må vi skjerme områder som ivaretar beredskap og viktig kompetanse for pågående operasjoner samtidig som vi finner eksterne løsninger som gir best verdi for Forsvaret.

Men til syvende og sist handler det om å skape en balanse mellom den operative virksomhetens behov for logistikk og logistikkvirksomhetens kapasitet til å understøtte denne, slik at våpensystemene ikke forfaller.

Og jeg er usikker på om vi har denne balansen i dag.

i St.meld. nr. 38 (2006-2007)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

33

N M T D E B AT T

Sjømilitær tilstedeværelse – et viktig grunnlag for Roald Gjelsten, IFS Det har tradisjonelt vært liten tradisjon i norsk forsvarsdebatt for å drøfte hvilken sikkerhetspolitisk nytte det kan ha å bruke militærmakt aktivt i fredstid i egne nærområder. Det vanlige var å forholde seg til de to hovedtilstandene – krig eller fred – i rendyrket form. Det ble derfor oppfattet som nytt, og temmelig revolusjonerende, da Forsvaret etter Berlinmurens fall primært ble omtalt som et instrument for sikkerhets- og utenrikspolitikken. Ser man derimot nærmere etter, vil man se at en slik “binær” forståelsesramme også var i utakt med klassisk sjømilitær teori, som legger stor vekt på anvendelse av flåtestyrker i fredstid som instrument for utenrikspolitikk og diplomati. Et viktig aspekt av dette er projeksjon av interesser – en markering av egen stats revir ved å være til stede i farvann der det er aktuelt å synliggjøre et slikt formål, som i norsk økonomisk sone.

Jeg vil argumentere for at det på ulike måter kan ha stor sikkerhetspolitisk betydning å ivareta et slikt sjømilitært nærvær i fredstid – gjøre den norske staten synlig på ”beitemarkene” sine om en vil.

Dersom et interesseforsvar skal virke forebyggende, må det for det første hindre at noen tar seg til rette.

Ved å markere revir, pisse på gjærestolpene eller holde beiteområdene i hevd, sender Norge melding til andre aktører om at dette er vitale interesser for landet. Vi signaliserer gjennom en sterk og profesjonell kystvakt at vi ivaretar vårt forvalteransvar og våre suverene rettigheter for å sikre en bærekraftig utvikling i området.

Gjennom en konsekvent og rettferdig håndhevelse av gitte regler og reaksjoner på brudd av disse, stadfester Norge norsk jurisdiksjon på området. En sterk kystvakt utdannet og utrustet for fiskerikontroll og andre

34

pålagte oppgaver, er derfor sammen med kommersiell aktivitet i form av fiske og utvinning på kontinentalsokkelen, første ledd i en ivaretakelse av beiteinteressene.

Neste ledd er jevnlig synlighet av andre nasjonale maktinstrument for å forsterke signalet. Det er neppe nødvendig å ha krigsfartøy i området på kontinuerlig patrulje eller Orion og jagerbombere på vingene hver dag, men relativt hyppig tilstedeværelse.

Slik aktivitet forsterker signalene til omverden fra en alt synlig og nærværende kystvakt. Hvorfor er dette viktig?

Det bringer oss, slik jeg ser det, over på kjernen i dette resonnementet. Skal du påvirke andre aktører fra å ta seg til rette og forebygge konflikt (og krig), må slik tilskynding skje før andre aktører går til aksjon – de må påvirkes til å avstå. Videre baserer en potensiell aggressor i stor grad slike beslutninger på virkeligheten slik han persiperer og tolker denne.

Markering av revir med krigsskip i tillegg til kystvakten vil for de fleste observatører understreke at norske suverene rettigheter er viktige. Jevnlig tilstedeværelse vil således kommunisere at dette er av høy verdi for Norge og samtidig representere en terskelverdi – det kan komme til å koste å utfordre den norske stat både politisk og militært. Forutsetningen er at det oppleves som troverdig eller sannsynlig at Norge vil motsette seg press eller maktbruk. I så fall har denne fredstidsbruken av norsk sjø- og luftmakt virket forebyggende og derigjennom ivaretatt vitale norske interesser. En slik bruk av stridsmidlene kan med andre ord ha bidratt til å avverge konflikt.

I tilfelle det oppstår en situasjon med trussel om maktbruk, kan også et slikt operasjons- og deployerings-

mønster ha tilrettelagt for en mer vellykket krisestyring enn om slikt nærvær ikke hadde funnet sted. For det første kan mangel på synlighet i området persepsjonsmessig innebære et svekket signal overfor andre om at dette er viktig for Norge. En slik svekkelse kan i seg selv øke sannsynligheten for at slike situasjoner kan skje. For det andre, hvis slike hendelser oppstår, og selv om tilsvarende styrker er ”gripbare” og kan bringes inn i området, vil Norge ha tildelt seg selv et handikap. Motstanderen vil alltid kunne hevde at det er Norge som trapper opp når kampenheter bringes inn, særlig styrker som sjelden eller aldri opererer i området. Styrker som er på plass og rutinemessig seiler i de aktuelle farvann, vil ha motsatt virkning. De er en del av normalbildet.

I tillegg vil slike styrker også kjenne farvannet, andre aktørers holdninger og handlingsmønstre, osv., på en helt annen måte enn avdelinger som settes inn uten slik kunnskap.

I krisestyring er det meget viktig at motstanderen får kostnadene ved å fremstå som aggressor. I tillegg til det som alt er nevnt, er det derfor av største betydning å beholde initiativet og tvinge motstanderen til å stå for opptrappingen. Det krever at vi har et spekter av maktmidler å spille på.

Dersom Norge ikke hadde fregatter ville det ha vært et hull i dekningen av konfliktspekteret. Etter at Kystvakten var utmanøvrert, ville norske opsjoner i så fall være å angripe med raketter fra fly eller torpedoer fra ubåt, begge meget drastiske virkemidler i de fleste slike situasjoner. For øvrig er Luftforsvarets kapasitet mot sjømål i skrivende stund svært begrenset.

Fregattene er dessuten meget synlige og fyller med sitt arsenal av tilgjengelige maktmidler når antioverflatemissilene og helikoptrene kommer

lavspenning i nordlige farvann? på plass, et bredt spekter av aktuelle svarmuligheter med evne til å møte en rekke ulike utfordringer over hele konfliktskalaen.

En profesjonell, gråmalt kystvakt som den norske, er et avgjørende virkemiddel i et interesseforsvar.

Gråmalingen øker i betydelig grad våpengrenens autoritet, noe som kom klart frem og ble understreket fra en rekke interessenter med praktisk erfaring fra sjøen under arbeidet med å utforme Kystvaktloven. Dette er en klar fordel når Kystvakten skal ivareta interesseprojeksjon på rutinemessig basis overfor ulike aktører, det markerer og styrker dessuten det sjømilitære aspektet. Det kommer også til

nytte i forbindelse med krisestyring når UD sitter i førersetet med FD og underliggende ledd som utøvere, ikke minst når det blir nødvendig å sette inn krigsskip. I tillegg er løsningen fornuftig fordi Kystvakten har tilgang på og kan nyttiggjøre seg Forsvarets overvåkningskapasitet, etterretningsbilde og sambandssystemer, samt et kompetent, operativt kommandosystem på døgnkontinuerlig drift. Dette gjør også at Norge unngår å drifte to parallelle maritime maktapparater i Norge. Dessuten kan Kystvakten fullt ut dra veksler på Sjøforsvarets skoler, kompetansemiljøer og støtteapparat.

Etter at Sjøforsvaret har gjennomført en krevende omstillingsprosess

som har pågått i nærmere 20 år, fremstår forsvarsgrenen materiellmessig godt rustet til sammen med Luftforsvarets kampfly og helikoptre å ivareta behovet for tilstedeværelse i farvann med norske interesser i fredstid. Dessverre er driftsmidlene knappe og utilstrekkelige for at Marinens krigsfartøyer kan realisere de operative leveranser som fartøysparken har potensial for, og som det også hadde vært sikkerhetspolitisk ønskelig å levere for å trygge lavspenningen i de nordlige farvann i en tid uten klare militære trusler, men med betydelig usikkerhet om hva fremtiden vil bringe – ikke minst i nordområdene.

Om uredelig forskning – et svar til Jacob Børresen Av Magnus Peterson, IFS I en bokrecension i NMT (2:2011) antyder Jacob Børresen att jag ägnar mig åt oredlighet i forskning, eftersom jag inte hänvisar till hans samlade produktion i ett bokkapitel om skandinavisk försvarstransformation, och att jag genom att placera en av hans artiklar i en fotnot tillsammans med andra norska transformationskritiker sätter honom ”i bås” med Torkel Hovland, vilket Børresen tydligen inte gillar. Børresen är ”sterkt kritisk til den kildebruk” han blivit ”utsatt for” och anser att detta är extra upprörande eftersom det kommer från ”mannen som i sin tid drev [Nils] Marius Rekkedal utfor stupet med anklager om uredlig kildebruk”.

Detta visar att Børresen varken förstår hur en forskningsprocess går till eller vad oredlighet i forskning är.

Rekkedalaffären, som Børresen tar upp, kan på ett utmärkt sätt illus-

trera vad oredlighet i forskning är.

Rekkedal hade ägnat sig åt plagiering, tyvärr en vanlig typ av oredlighet i forskning, sedan han skrev sin hovedfagsoppgave i Bergen 1980. Efter att två professorer vid Försvarshögskolan i Stockholm anmält honom konstaterade svenska Vetenskapsrådet bl.a. följande i januari 2009: ”De avskrivna texterna från sekundärkällor är omfattande och talrika. Bristerna är sådana att det – oavsett bakgrunden till uppkomsten av bristerna – måste anses vara fråga om plagiat.”

Att jag inte hänvisar till Børresens samlade produktion har således inget med oredlighet i forskning att göra, utan beror helt enkelt på att den inte är särskilt relevant utifrån bokkapitlets tema. Detta är ett helt normalt förfarande i en forskningsprocess. Den forskning som återges i bokkapitlet handlar inte i första hand om kritiken mot den norska försvarstransformeringen, som Børresen och Hovland är utmärkta exponenter för,

utan om karaktären av försvarstransformeringen i de skandinaviska staterna insatt i en ram av internationell forskning på området.

Det är emellertid inte första gången Børresen ägnar sig åt personangrepp. I en artikel i NTfs (4:2008), som exempel, använde han ett språkbruk mot Bjørn Bratbak och andra som föranledde kontreadmiral Ole Kristian Thomesen att i nästa nummer göra en relativt stark markering: ”I sitt inlegg benytter Børresen seg av et språk og (person)karakteristikker som gjorde meg ganske bestyrtet.

En fruktbar debatt krever jo at det er ulike meninger om temaet, men at en så dreven, skrivefør debattant som Børresen til de grader angriper mannen i stedet for saken er ikke Børresen verdig.”

Børresen är en frisk och viktig fläkt i norsk försvarsdebatt. Det är synd att han minskar sin trovärdighet genom sina osakliga utfall.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

35

Libya revisited – luftmakt gjennom hundre år I det de norske kampflyene returnerer trygt fra operasjonene over Libya, er kanskje tiden inne for å reflektere litt over fenomenet luftmakt. Første gang fly ble brukt i militære kamphandlinger var høsten 1911, altså for nøyaktig 100 år siden, og det skjedde i Libya. Italienske Giulio Gavotti (også kalt Garotti) ble historisk da han 1. november kastet bomber fra sin Etrich Taube på tyrkiske tropper. Krigen er fyldig omtalt i 1912 årgangen av Norsk Militært Tidsskrift, og i følge kaptein W. Steffens, som skrev flere artikler om krigen, var også luftoperasjonene i 1911 preget av improvisasjon: “Den Etrich maskine, som løitnant Garotti styrte, hadde ingen indredning for

anbringelse av bomber; han hadde lagt 3 av dem i sin toilette necessaire, den fjerde i sin lomme.”

Hva gjelder virkningen av dette historiens første flyangrep, er Gavottis beskrivelse neppe helt fremmed for dagens norske piloter som har operert i det samme området, om enn med et litt annet utstyr: “Om virkningen kan jeg naturligvis ingenting si, da jeg fra den store høide og ved den store flyvehastighet [dvs. ca 100 km/t] ikke kunde iagtta enkeltheterne av, hvad der foregik under mig.

Eksplosionerne fulgte i ethvert fald paa de steder, som jeg hadde villet træffe.” Man kan trygt anta at dagens piloter er langt bedre til å treffe det de

“Duen” var ikke konstruert for å slippe våpen, og Gavotti pustet lettet ut da han gjennom praksis oppdaget at det lot seg gjøre: “Maskinen blev ikke det ringeste forstyrret i sin likevegt, da bomberne blev kastet”.

sikter på enn den italienske løytnant, men også i vår tid kan det være svært vanskelig å uttale seg om virkningen.

Vi ser eksplosjonene, men bringer det oss nærmere operasjonens mål og de politiske ambisjoner?

Gavotti var selv en stor optimist med tanke på flyenes fremtidige rolle i krig: “Jeg er overbevisst om, at med videre fuldkommengjørelse av kastebomberne vil flyvemaskinerne i krigen kunne præstere det rent vidunderlige.” Han var ikke den siste som tenkte nettopp det.

(Kilder: Wikipedia og NMT 2/1912)

Utstyret har endret seg til den nesten ugjenkjennelige, men luftmakt har like fullt noen stadig gjenstående utfordringer. Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Ny bok om krise- og beredskapsledelse Kriser og ulykker håndteres ikke av enkeltpersoner, men av team.

Hvordan kan vi best trene på effektiv krise- og ulykkeshåndtering?

Boka presenterer en struktur som kan anvendes til systematisk trening av krise- og beredskapsteam. Målgruppen er personell som arbeider i team eller med teamutvikling innen krise- og ulykkeshåndtering.

Les mer på vårt nettsted: www.cappelendammakademisk.no

36

Intet oppdrag er for vanskelig eller for stort for oss nür det gjelder emblemer Siden 1962 har vi vÌrt leverandør av alle typer emblemer som emaljearbeider, vüpenskjold, mansjett/slipsnüler og slips.

VĂĽre kunder er forsvaret, kommuner og foreninger

Vüpenskjold. Utførelse i high Relieff og hündmalt.Leveres ogsü i antikk kobber/messing samt kunstnerisk hündbrodert montert pü treplater.

Emaljearbeider i ekte emalje. Leveres som jakkenüler, mansjettknapper/slipsnüler. Leveres ogsü i antikk/sølv-gull.

HĂĽndbrodert/maskinbrodert.

Jakkemerker, slips og dameskjerf. VĂĽr designer tegner forslag uten forpliktelser for Dem. Leveres i polyester og silke.

Ta kontakt for nĂŚrmere informasjon.

La deres merkeproblem bli vĂĽr utfordring

Tordenskjold/Kielland.

Leveres i antikk sølv

EXPORT - IMPORT, MILITÆRE OG SIVILE DISTIKSJONER

per_hauge@yahaoo.no Bertha Bergsgate 11, 4009 Stavanger, Tlf.: 51 52 46 50 / 91 61 18 81 / Fax: 51 52 95 52 Vi lagerfører fløytesnorer, skulderklaffer i mange varianter samt franske gull/sølvtresser. Produserer possemetarbeider etter Deres beskrivelse.

" ! ! # # ! # ' % % % ! % # % % ! ! '

! ! ! ! %

! '

"

! +- +)+, " #

& ++ *) -) +)

"""' " '

N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

37

NMT BØKER

Jacob Børresen:

Torskekrig! Om Forutsetninger og rammer for kyststatens bruk av makt Abstrakt Forlag, Oslo 2011

Anmeldt av Jan Tore Nilsen Den som vil lese om maktens betydning for sjømilitære forhold, finner raskt ut at det meste av litteraturen dreier seg om stormakter, for ikke å si “supermakter”. Få skriver om småstaters makt og innflytelse, og enda færre skriver om dette i en maritim kontekst. For Norges del er dette åpenbart synd. Vår stat er kanskje i første rekke nettopp en maritim stat, selv om det åpenbart finnes noen som vil forsøke å hevde noe annet. For beslutningstakere i en småstat som Norge, gitt våre strategiske omgivelser, er innsikt i hva som fremmer og hemmer utøvelse av makt av største betydning. Pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen er en av få som på en innsiktsfull måte kommer med hyppige bidrag til “småstatslitteraturen”. I mai i år utgav han på Abstrakt forlag nok en velskrevet og viktig bok som belyser småstatens maktmessige handlingsrom i en maritim kontekst.

Boka Torskekrig tar for seg fiskerikonflikten mellom Island, og det som da fortsatt var en av verdens mektigste sjømakter, Storbritannia.

Konflikten fant sted over tre perioder fra 1958 til 1976, og fikk raskt en sjømilitær side. Den endte likevel med en ubetinget islandsk seier. Hvordan kunne Island som aldri har hatt noen egen marine, gjøre Royal Navy til dels maktesløs? På en spennende og grundig måte forklarer Børresen hva som gjorde en slik seier mulig, tross det ulike maktforholdet. Gitt parallellene

38

som finnes mellom Islands utfordringer den gang, og de utfordringene Norge kan stå overfor med hensyn til jurisdiksjon og forvalting av ressurser i nordområdene, er innsikten forfatteren gir gjennom boka åpenbart nyttig for mange ulike miljøer.

Torskekrig er som fagbok ryddig og pedagogisk oppbygget, og kobler teori og empiri på en fornuftig måte gitt bokas hovedmålgrupper. Lesere som ikke er så teoretisk interessert kan fint finne Torskekrig nyttig, spennende og interessant, uten en gang å lese bokens teoridel. I så måte kan den leses som en historisk orientert beretning om hva som fant sted under konflikten. Denne framgangsmåten anbefales imidlertid ikke dersom du skal ha fullt utbytte av boken. For å forstå Islands seier i denne saken, er Børresens beskrivelse av teori og empiri like viktig.

Torskekrig er vel underbygget gjennom utstrakt bruk av gode og relevante kilder. Likevel bør to forhold til kildebruk nevnes selv om de ikke på noen måte forringer bokens kvalitet eller akademiske troverdighet.

Børresen skriver at han primært har benyttet seg av sekundærkilder. Det kan virke som om det britiske Public Record Office i perioden fram til i 2005 suksessivt frigav de siste dokumentene som omhandlet konflikten (sprerret i 30 år). Særlig i forhold til den siste fasen av torskekrigen kan det derfor være tilgjengelige kilder som

ikke er benyttet av de forfattere som Torskekrig henviser til. Her ligger det kanskje nye kilder til spennende innsikt ut over de Børresen har benyttet.

I tillegg henvises det på noen steder i bokens empiriske del til korrespondanse internt eller mellom partene som det hadde vært spennende å ha en nøyaktig referanse til, rett og slett for å kunne lese originalteksten.

Boken starter med en spennende prolog, hvor leseren på en levende måte bringes tilbake til de islandske fiskefeltene i den aktuelle perioden, med trusler, kollisjoner mellom fartøy, varselskudd og direkte treffere som ingredienser. Man trenger ikke saltvann i årene for å finne Børresens detaljrike beretning spennende. Mot slutten av prologen utledes bokens hovedspørsmål. Hva gjorde Islands handlingsrom overfor stormakten Storbritannia mulig?

Boken er dernest delt inn i to hoveddeler. Den første delen tar for seg teori og bakgrunnsstoff som gir grunnlaget for å forstå hvor Islands

makt i Torskekrigen kom fra. Den andre delen er en grundig empirisk beskrivelse av hendelsene i de tre periodene Torskekrigene omfatter.

Teoriene Børresen benytter for å forklare den islandske seieren er viktige og relevante for den kontekst det her er snakk om. De er videre grundig og godt beskrevet. Noen få partier er kanskje vel grundig og litt gjentagende, dette gjelder særlig den første teoridelen om “krig som forhandlinger”. Børresen gjør oss videre kjent med teori om statens interesser, makt under forhandlinger og interessebalansen som kilde til makt. Han diskuterer også småstaters maktbruk, og grenser for denne. I tillegg tar han for seg relevant teori som omhandler sjømilitær maktbruk, samt at han vier et eget og velskrevet kapittel til en gjennomgang av utviklingen innen internasjonal havrett. Disse to siste delene er i seg selv vel verdt å lese for den som ønsker en grunnleggende innføring i teori om bruk av sjømakt i fredstid, og havrett. Teorien Børresen benytter er relevant for å forstå Torskekrigen, men det er kanskje særlig delen om “interessebalansen” som gir avgjørende forklaringskraft i forhold til Storbritannias maktesløshet. Det er i denne “vektskålen” alle relevante faktorer for konfliktpartene veies og måles, og der maktforholdet gjør utslaget.

Bokens andre hoveddel er den empiriske behandlingen av torskekrigens ulike faser. Her tas vi først med til konfliktens røtter. Fra denne delen er det spesielt verdt å merke seg hvilken betydning utfallet av Norges konflikt med Storbritannia fra midten av 1930-tallet hadde for den islandskbritiske konflikten. Denne striden dreide seg om retten til å fastsette sjøterritoriet basert på såkalte “lange grunnlinjer”, og endte med seier til Norge i Haag-domstolen i 1951 Utfallet førte til at vide fjorder som Vestfjorden og Varangerfjorden ble indre norsk farvann, og britene ble med dette ekskludert fra fiskefelter de

historisk sett hadde benyttet. I følge Børresen skapte denne saken presedens, og var en av de viktigste foranledningene til Torskekrigen. Børresen peker videre på den generelle interessemotsetningen mellom de store flåtemaktene og de mindre kyststatene i synet på retten til utvidelse av sjøterritoriet. Storbritannia forfektet den gamle normen om 3 nautiske mil, mens havretten var allerede før konflikten åpenbart på glid i retning av rett til vesentlige utvidelser. Kravene varierte i størrelse fra britenes 3 nautiske mil, til enkelte søramerikanske staters krav om 200 nautiske mil.

I de neste tre kapitlene tar Børresen for seg torskekrigene kronologisk. Den første torskekrigen raste fra 1958-1960, og dreide seg om Islands utvidelse av fiskerigrensen til tolv nautiske mil. Torskekrig nummer to fant sted i perioden 19721973, og var forårsaket av striden om Islands utvidelse av den samme grensen til femti nautiske mil. Den tredje og siste i 1975-1976 kom som en følge av ensidig Islandsk utvidelse til 200 nautiske mils økonomisk sone. Leseren av boken kan kose seg med forfatterens grundige, interessante og i noen tilfeller morsomme anekdoter om krigenes mer detaljerte hendelsesforløp. Her nevner jeg kun noen interessante momenter for å gi et inntrykk også av denne delen av boken. For det første ser man at konflikten i prinsippet varte kontinuerlig fra tidlig på 1950-tallet til 1976, og at de tre “krigene” representerer eskalering til maktbruk som en følge av islandsk håndheving av suksessive utvidelser av fiskerigrensen. Noe som gjør Børresens bok spesielt interessant og spennende er at han elegant veksler mellom å beskrive forløpet av hendelsene på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. Han beskriver det som fysisk skjedde ute på fiskefeltene, motstandernes planer og organisering av maktmidlene for å oppnå overtak, og til sist det politisk-strategisk diplomatiske spillet i saken. For

Storbritannia hjalp det ikke at de isolert sett ofte vant taktiske seire i konfrontasjonen på feltene med islendingene. På politisk-strategisk nivå feide islendingene i hver av de tre torskekrigene motstanden av banen.

Utfallet i hvert av tilfellene ble en de facto fullbyrdelse av de islandske grenseutvidelsene uavhengig av britisk maktdemonstrasjon, protester, trusler og knallhard retorikk.

I konklusjon vender Børresens tilbake til teorien for å forklare det noe uventede utfallet. I følge han bikket interessebalansen klart i Islands favør i nesten alle fasene av torskekrigene. Årsakene til dette var flere. I krigenes avgjørende faser ble kostnadene ved å eskalere konflikten vurdert som høyere av britene enn av islendingene. Konfliktens kjerne, fiskeriressursene, hadde i alle faser større verdi for islendingene enn britene både økonomisk og politisk. Islands økonomi og arbeidsplasser var fiskeribasert, mens forholdet i stort hadde langt mindre relativ betydning for Storbritannia innen begge områdene.

Landenes NATO medlemskap spilte også en rolle i verdivurderingene.

Medlemskapet bidro ikke til å hindre konflikten, men for britenes del ville overdreven maktbruk i en slik sak mot en militært svak alliert stat ikke “se bra ut”. Dernest synes islandske trusler om å trekke seg ut av NATO som en følge av den britiske politikken, å ha hatt en dempende effekt på Storbritannias vilje til mer radikal og rå militær maktbruk. Den storstilte Sovjetiske utbyggingen av Nordflåten og aktiviteten fra Kolahalvøya gjorde at frykten for å miste Island som alliert var reell. Børresen beskriver ytterligere forhold som tippet interessebalansen i islandsk favør, men la meg her avslutte med at også utviklingen av havretten i denne perioden sakte men sikkert sørget for å underbygge det islandske ståstedet, og undergrave det britiske. I så måte var presedensen skapt av avgjørelsen i grunnlinjekonflikten mellom

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

39

NMT BØKER

Norge og Storbritannia fra 1951 bare en sped begynnelse. Før 1.verdenskrig anså britene utvidelse av territorialfarvannet ut over 3 nautiske mil som en “casus belli”. Utviklingen fra 1950-tallet med hensyn til slike utvidelser var slik at britene ville fått “hendene fulle” dersom de skulle stå fast ved et slikt standpunkt. Dernest kom at britene i enkelte fora særlig ut over på 1970-tallet argumenterte for de samme synspunktene som islendingene forfektet.

Børresens bok er en grundig, spennende og velskrevet analyse av hvordan islandsk politisk “brinkmanship” lyktes med å gjøre flåtemakten maktesløs. I sannhet en bekreftelse på at makt antar mange former, og at hard militærmakt i mange tilfeller ikke en gang er den viktigste av dem.

Børresen gjør i boken ingen forsøk på å trekke vidtgående paralleller mellom torskekrigene og mulige ressurskonflikter Norge kan tenkes å møte i nordområdene med for eksempel Russland, eller for den del ikke-arktiske stater. Til det er de faktorene som vil utgjøre Norges og eventuelle motparters interessebalanse for ulik det som var tilfellet mellom Island og Storbritannia. Mens utviklingen av havretten i tiden før og under torskekrigen bidro til at britene innså at islendingene sannsynligvis ville få både Haag-domstolen og den inter-

nasjonale opinion på sin side, er den internasjonale oppslutningen om norsk fortolkning av enkelte spørsmål i forhold til Svalbardregimet mer usikker. Børresen gjør imidlertid et viktig poeng av at beslutningstakeres forståelse for de reelle maktforholdene i forhandlinger er avgjørende for å forstå og utnytte handlingsrom.

I tillegg er en nøktern analyse av de faktorene som inngår i både egen og andres vurdering av interesser og verdier, og hvordan interessebalansen ser ut viktig. Evnen til bruk av rå militær makt er ikke nødvendigvis det avgjørende i det totale bildet.

I bokens avsluttende epilog diskuterer Børresen hvordan han mener Forsvaret bør innrettes for nettopp å bidra til at det kan være et relevant maktmiddel som kan vippe interessebalansen i eventuelle konflikter i norsk favør. Her vurderer han først Forsvaret som virkemiddel innen de sju utenrikspolitiske interesseområdene som Leiv Lunde og Henrik Thune beskriver i boken Norske Interesser (2008). Deretter drøfter han konkret hva slags innretning Forsvaret bør ha på et overordet plan for å være et effektivt virkemiddel i statens totale verktøykasse. Til sist ser forfatteren på hvordan Forsvaret i gitte tilfeller faktisk kan anvendes, uten at det bidrar til å forrykke interessebalansen i vår disfavør. I og med at han antar

at det er i våre havområder at våre interesser i første rekke vil bli utfordret, tar han her utgangspunkt i bruk av sjømakt i fredstid i sine eksempler.

Jeg skal ikke her avsløre hvilke endringer forfatteren mener bør gjøres, kun at det til dels ville være snakk om relativt radikale endringer innen noen områder,og at de neppe kommer som en stor overraskelse for dem som har fulgt Børresen en stund. For eksempel mener han at alt ansvar for sikkerhetspolitikk bør samles i ett departement, og at dette bør være utenriksdepartementet.

Børresen peker på at målgruppen for boka først og fremst er fagmiljøer i Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsvarets skoler. Forfatteren er etter min mening her vel beskjeden. Boken kan sterkt anbefales også til andre miljøer. Beslutningstakere både på operasjonelt og taktisk nivå, både sivilt og militært, vil ha stor nytte av den innsikt Børresen her presenterer. Boken er et viktig bidrag i forståelsen av hvordan småstaten kan skape, identifisere og utnytte politisk handlingsrom selv når de står overfor militær sett overlegne motstandere.

En slik innsikt er åpenbart nyttig for en småstat som Norge.

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.

Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

40

Magasin RÅDgiVning Design web

foto: Jan Lillehamre

Cox er en av Norges sterkeste aktører innen redaksjonell kommunikasjon og design. Vi har kontorer i Bergen, Oslo, København og Stockholm og jobber med flere av Skandinavias største merkenavn.

www.cox.no N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

41

NMT BØKER

John Mackinlay:

The Insurgent Archipelago - From Mao to bin Laden Columbia University Press, New York, 2009 Anmeldt av oberstløytnant Kjell Sjåholm Dr John Mackinlay er “teaching fellow” ved King’s College i London og er en av de fremste innen studiene av opprør og teori om opprør. Boken dekker utviklingen innen fagområdet opprørsteori og tar for seg utviklingen frem til vår tid, herunder de viktigste fornyerne av teorier om opprør; Mao og Osama bin Laden. Boken er delt in i tre deler; Part I Maoism, Part II Post-Maoism og Part III Responding to Post-Maoism.

Opprørets militære dimensjon; gerilja - liten krig - har vært en militær aktivitet for den underlegne i mange tusen år. Frem til Mao har dette vært en ren militær aktivitet med bakhold, overfall osv. Mao introduserte den politiske dimensjon, hvor befolkningen ble mobilisert i industriell skala.

Osama bin Laden utnyttet globaliseringen innen informasjonsteknologi, transport og massekommunikasjon og har gjort opprøret globalt.

John Mackinlay hevder at vi står overfor et globalt islamsk opprør og at det er feilkategorisert som terrorisme. Dette er politisk bekvemt, men problematisk i forhold til hvilke motmidler som anvendes. Terrorisme kan karakteriseres som kriminalitet og håndteres ved bruk av politi og sikkerhetstjenester. Hvis det er et opprør må politikerne involveres. John Mackinlay er ikke alene om å mene at vi står overfor et globalt islamsk opprør. Det spesielle ved denne boken er den vekt som forfatteren legger på betydningen av propaganda ved handling og dens fremstilling av den migrerte befolkningen i “arkipelaget”, dvs, i de vestlige land. Propaganda ved handling er det som gir opprøret energi - vitaliseringen.

42

Forfatteren omtaler vår tids opprør som post-Maoisme. Det er ekstreme islamister som i vår tid driver globalt opprør, og utnytter den muslimske migrerte befolkningen via moderne massekommunikasjonen i Vesten, spesielt Europa. Mackinlay hevder at mulighetene for globalt opprør er kommet for å bli, og kan i fremtiden bli utnyttet av andre.

De endrede rammefaktorene som utgjør det nye operasjonsmiljøet karakteriseres av billig global transport, spredning av billig informasjonsteknologi, de-regulert økonomi og samfunn av ekspatrierte i nye hjemland. Massekommunikasjonen er vesentlig fordi den gjør det mulig for opprørerne å utnytte arkipelet av migrerte befolkninger, til å forene dem, og forme dem som en vesentlig ressurs. Dette er ikke Maos filleproletariat, men relativt velstående mennesker bosatt i Vesten. På det lokale planet derimot pågår opprøret stort sett på samme måte som før, mens på det globale planet er det et nytt virtuelt stridsfelt definert av massekommunikasjon. På det globale planet er tradisjonell geriljataktikk erstattet av propaganda ved handling.

Begrepet propaganda ved handling referer seg til oppildning av en motivert og/eller potensielt voldelig målgruppe gjennom oppsiktsvekkende handlinger i stedet for ord.

Dette så sin begynnelse som en revolusjonær teknikk hos russiske anarkister før 1. verdenskrig, og har nå blitt utviklet til et operativt konsept.

Vanlig propaganda har ikke mistet sin betydning, men propaganda ved handling krever en desperasjon og offervilje som vanligvis er forbeholdt

opprørerne. Republikanske opprører i Nord Irland (IRA) og palestinske opprørere har utviklet propaganda ved handling. Forholdet karakterisert som et økende koselig forhold mellom opprørerne og media. Sistnevnte gjorde sjokkerende bilder og historier tilgjengelig for målgrupper verden rundt. Forholdet var og er til gjensidig nytte. Medias håndtering av terrorangrepet på Norge 22.7.2011 understreker dette poenget. Både dramatikk og ondskap selger.

På det virtuelle stridsfeltet har det såkalte narrativet - fortellingen - en sentral rolle. Narrativet i denne sammenheng er mer komplisert enn en fortelling, idet det er omformulert til å uttrykke identitet og kommunisere en sak og oppdrag. Denne type narrativer trenger ikke være faktabasert, men er formet for å appellere til følelser og man anvender mistenkelige metaforer og tvilsom historie – alt for å oppnå ønsket effekt.

For å møte den utfordringen som et globalt opprør er, trekker forfatteren frem to tilnærminger, den amerikanske ekspedisjonstilnærmingen og den britiske innenriks tilnærmingen.

Forfatteren stiller seg tvilende til om ekspedisjonstilnærmingen er effektiv i forhold til post-Maoistisk opprør. Ekspedisjonstilnærmingen har ført til kampanjene i Irak og Afghanistan. Men dette er opprør som Mackinlay oppfatter som hovedsakelig Maoistiske og territorielle. Han er også tvilende til at en internasjonal ekspedisjon med mange aktører vil kunne oppvise den besluttsomhet og kohesjon som trengs for å lykkes i opprørsbekjempning.

Det britiske innenriksprogrammet er offisielt omtalt som kontraterror, men har en profil som tilsva-

rer opprørsbekjempning med politi, sikkerhetstjenester og en rekke departementer organisert i et eget program. Dette programmet mener John Mackinlay kan tjene som en prototype i kampen mot post-Maoistiske opprør. Militære styrker mener han har begrenset betydning i postMaoistiske opprør.

Boken er velstrukturert og godt leselig. Den anbefales til alle som ønsker å sette seg inn i de sikkerhetsutfordringer som bl a migrerte befolkninger kan utgjøre, og hvorledes hendelser i en del av verden kan utnyttes til ansporing av “massene” til

voldshandlinger i en annen verdensdel. Forfatteren argumenterer sterkt for å få definert det post-Maoistiske opprøret, og få samkjørt lovgivning med doktrine for opprørsbekjempning. Det å slå sammen Maoistisk og post-Maoistisk opprør og bruke samme bekjempningsmetoder er selvgenerert nederlag. Han påpeker også at manglende eller feil strategi eller politikk ikke kan kompenseres ved god taktikk. Nederlag og seire er politiske og det handler om å påtvinge motstanderens ens vilje.

Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.

Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement.

Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter.

Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.

Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.

Mailadresser: annmari@selskaper.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

43

Risiko og militær virksomhet

Oberstløytnant Jon Gerhard Reichelt er lege, dr. med. og spesialist i psykiatri. Han er sjef for Kontor for psykiatri og stressmestring i Forsvarets sanitet.

Når tragiske hendelser inntreffer, som gjennom moderne medier kringkastes vidt og bredt, kan man lett få en fornemmelse av å leve i farlige tider. Ved nærmere ettertanke, derimot, står ikke frykten helt i forhold til fakta. På den annen side, noe er fremdeles farlig. Denne artikkelen argumenterer for at vår psykiske helse er best tjent med et realistisk forhold til risiko.

Av Jon Gerhard Reichelt

I gamle dager var verden et farlig sted.

Så også Norge. Man risikerte å dø i ung alder av infeksjoner, som tuberkulose og for den saks skyld det som i dag oppfattes som en ufarlig lungebetennelse. Ulykker, kreftsykdom og barnefødsler er andre eksempler på hendelser, der vi i dag med et godt helsetilbud har brakt dødeligheten ned i betydelig grad. Når gamle dager var forbi er vel usikkert. Mye tyder på at tidsfastsettelsen av dette avhenger svært av alderen til den som blir spurt. En mer objektiv mulighet er at “gamle dager” sluttet rett etter siste verdenskrig, da man introduserte effektiv behandling mot infeksjoner, og utviklingen av det vi i dag kaller velferdsstaten skjøt fart.

Nå er det ikke slik at vi har sluttet å dø, de fleste lever bare så mye lenger. Samfunnsutviklingen er slik at vår forventede levealder har økt kraftig, og de som i dag fødes kan statistisk sett forvente et meget langt liv. Historisk sett eksepsjonelt langt.

Det har på et vis blitt nærmest et problem at vi lever lenge. Utviklingen illustreres ved at vi i dag snakker om en “eldrebølge”, som er et utfordrende

44

resultat av høye fødselstall i en periode og tilhørende høy levealder. De aller fleste vil likevel mene at dette er en ubetinget god utvikling. Men selv de beste tiltak og den beste utvikling kan også ha bivirkninger, gode eller dårlige, små eller store.

I takt med at den generelle risiko for å dø “for tidlig” støtt synker, har vi blitt stadig mer opptatt av å fjerne all mulig risiko. Vi aksepterer på et vis ikke lenger at noe skal eller kan være farlig. Selv aktivitet som tradisjonelt er forbundet med fare, skal i dag helst foregå trygt.

Et eksempel kan være det å kjøre motorsykkel, som faktisk er forbundet med en risiko, ettersom man i tillegg til å bevege seg i høy fart, faktisk sitter nokså ubeskyttet – man tar selv av for støtet, for å si det slik. Hver vår slås det følgelig opp i dagspressen at noen dør i motorsykkelulykker, og det skal like årvisst satses både på holdningsskapende arbeid, trafikksikkerhetstiltak og bedret opplæring. Det enkle faktum at mange kjører motorsykkel nettopp fordi det er spennende, noe det neppe hadde vært uten en viss

Man kjører ikke motorsykkel utelukkende for å forflytte seg fra ett sted til et annet. Enkelte søker også en følelse av fart, og en følelse av spenning knyttet til å bevege seg litt på kanten av det forsvarlige.

risiko, blir glemt. Mange mennesker søker en viss spenning og fare, og det vil av og til gå galt.

Et eksempel som angår flere av oss er vårt forhold til sykdom, især smittsomme sykdommer. Det slås stort opp at det faktisk finnes smittsomme alvorlige sykdommer, og det påhviler myndigheten å gjøre alt som er mulig for at vi skal slippe å få dem. Når våre myndigheter skaffer oss alle vaksiner mot en sykdom som strengt tatt ikke engang innebærer en spesielt høy risiko, blir det plutselig et problem at vaksinene faktisk har en viss risiko for bivirkninger. Både risiko for sykdom og risiko for bivirkninger av tiltak mot sykdom, er blitt uakseptabelt for oss.

Vi har blitt et samfunn med allergi for risiko!

Vårt militærvesen er ikke unntatt samfunnsutviklingen. Ei heller vårt forhold til risiko. Tradisjonelt har militær virksomhet innebåret en meget

høy risiko for død og skade. Krig er rett og slett ikke bra for helsa! Denne assosiasjonen mellom begrepet krig og høy risiko for død og lemlestelse kan for øvrig være medvirkende til at vi vegrer oss for å bruke selve krigsbegrepet, ikke bare en følge av språklige og folkerettslige årsaker.

Tradisjonelt har all krig vært forbundet med store tap, både av militære og sivile liv, men i takt med utviklingen for øvrig aksepterer vi ikke lengre de tapstall som man gjorde for eksempel under Den andre verdenskrig eller Koreakrigen. Man har i vår del av verden utviklet beskyttelsesutstyr for både folk og kjøretøyer, vi er våre eventuelle motstandere svært teknologisk overlegne, og vi velger tid og sted for vår militære innsats med omhu. Vi aksepterer ikke det vi kaller “unødige tap”, og det lyder jo bra, når vi snakker om menneskeliv.

Problemet er at utviklingen kan gå så langt at det blir vrient for oss

å akseptere at krig fremdeles har en risiko, selv om den er blitt liten.

Det blir slått stort opp når både vi og andre NATO-land får soldater drept og skadet, og det blir regelmessig en diskusjon om “det er verd det”, eller om styrkene bør trekkes tilbake. Amerikanske styrker i Irak og Afghanistan har hatt historisk sett rekordlave tap i forhold til tidligere kriger, likevel er tapene man har en stor belastning og kan oppleves som uakseptable.

Problemet er at vår manglende toleranse for risiko kan gjøre militær virksomhet umulig. Dette gjelder også militær trening. Realistisk trening, som øker sjansen for overlevelse i krig, innebærer også risiko. Det er eksempelvis farlig å trene med skarp ammunisjon, men samtidig tvingende nødvendig dersom man skal få realistisk trening, noe som øker sjansen for å løse oppdraget, og til syvende og sist komme levende hjem.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

45

Historisk sett er krig forbundet med enorm lidelse og store tap, også i kriger som foregikk langt hjemmefra. Her fra en amerikansk krigskirkegård i Normandie.

En psykiater i Forsvaret er opptatt av dette fordi våre reaksjoner i stor grad formes av våre forventninger.

Realistiske forventninger er det beste når det tragiske inntreffer. Både soldatene, deres pårørende, politikere og folk flest, må ha et realistisk bilde av risiko. Vi bør forholde oss til at militær virksomhet innebærer risiko. Vi bør således feire når en avdeling kommer hjem med alle i live. Det er slett ingen selvfølge.

Norge har tradisjonelt vært forskånet for tap av mer enn en soldat av gangen, noe som ofte har blitt tilskrevet slagordet; “Gud er norsk!”, eller flaks i andres øyne. Den siste alvorlige hendelse med fire døde, bør minne oss på at flaks ikke er konstant.

I Afghanistan vil vår trang til å minske risiko utfordres av det faktum at vi ønsker å fremstå som vennlige og kontaktsøkende overfor lokalbefolkningen. Det å tåle risiko kan da

46

faktisk være vesentlig for nettopp å bygge tillit og relasjon til dem vi skal beskytte og lære opp. Man fremstår ikke spesielt vennlig og tillitsfull innefra en festning eller i stormpanservogn. På den annen side så er intet panser for tykt dersom det å berge livet er viktigere enn alt annet. En viss toleranse for risiko kan således være helt nødvendig for å oppnå våre mål.

Min opplevelse er at soldatene selv har et rimelig realistisk bilde av dette, i mindre grad resten av nasjonen. Det er en forventningskonflikt.

Illustrerende for vår forventning om tilnærmet risikofri militær virksomhet, er det faktum at deltagelse i skarpe operasjoner utenlands stadig er basert på frivillighet. Det hadde vært umulig dersom de operasjoner vi deltok i innebar en signifikant risiko. Få vettuge mennesker melder seg frivillig til oppdrag med for eksempel nærmere 10 % risiko for død eller alvorlig skade, slik våre allierte tidvis

har erfart for sine infanteribataljoner i Afghanistan. Deres soldater lever med dette fordi det er en del av jobben, og jobben innebærer deployeringer med tilhørende og variabel risiko. Deployeringene fordeles likt mellom de relevante avdelinger, etter tur. Det innebærer en forutsigbarhet.

Det er hos våre allierte yrkesvalget som avgjør at man må akseptere en viss risiko, ikke et valg man må ta fra gang til gang. Vårt system basert på frivillighet tar for gitt at risikoen skal være så lav at folk tar “sjansen” på utenlandstjeneste! Hvilken tileggsbyrde er det ikke for både den som har valgt, og vedkommendes familie som har gitt den nødvendige støtte, dersom det går galt! Det var “hans egen feil” på et vis!

Det er på et vis ille nok at noen blir drept som soldater under trening eller på oppdrag uten at man i tillegg skal føle at det er “unødvendig”, det “skulle ikke ha skjedd” eller

at ikke “han skulle ikke dratt”. Dette kan påføre de det angår skyldfølelse og ytterligere sorg og fortvilelse i en allerede vanskelig situasjon. De pårørende som har “godkjent” at soldaten har reist ut, kan slite med skyldfølelse over at de støttet soldaten i hans valg.

En dobbel byrde.

En soldats død er en konsekvens av det nasjonen har sendt ham ut i, det oppdrag våre politikere har bedt ham utføre på vegne av oss alle. Det bør derfor medføre honnør for innsatsen og ikke en tilleggsbyrde av skyldfølelse over at man “lot ham dra”, og en mulig mistenksomhet i forhold til at “noe galt” har skjedd, siden dette ikke skulle være farlig. Døden er tragisk nok, uten å måtte bebreide seg selv eller andre for den.

Vår allergi mot risiko gjør oss mindre i stand til å takle tragiske hendelser. Vi bør alle ha et nøkternt og realistisk forhold til risiko, og leve med at verden stadig er et farlig sted, om enn mye tryggere enn før i tiden.

Ikke minst for soldater. Det går ikke å fjerne risiko fullstendig, og i særdeleshet ikke for soldater i krig eller under forberedelse til krig. Troen på at det er mulig kan i verste fall medføre økt psykisk belastning, med påfølgende forringet psykisk helse, noe som er psykiaterens oppgave å bekymre seg for.

Sorgen etter å ha mistet en av sine nærmeste kan bli ekstra tung å bære om man sitter med en følelse av at dette ikke burde ha skjedd, at noe, eller noen, har sviktet.

(Foto: Forsvarets mediesenter: Asgeir Spange Brekke)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

47

N M T N OT I S E R

48

Konsekvensene av SDSR tydeligere

Forsyninger til Hamas avskåret

NMT har tidligere rapportert om britenes Strategic Defence and Security Review (SDSR), som den nye koalisjonsregjeringen la frem i fjor. Kuttene var dype og alvorlige og møtte stor motstand blant forsvarsgrensjefene.

Innvendingene og argumentene førte imidlertid i liten grad frem, da innstramningene hadde den høyeste prioriteten for regjeringen. I ettertid og i lys av operasjonene i Libya, er det nå åpenbart at SDSR i for stor grad var preget av behovene i Afghanistan.

Da krisen i Libya brøt ut, og FN vedtok en meget sterk resolusjon for å beskytte sivilbefolkningen, var Storbritannia, sammen med Frankrike, raske med å tilby militær støtte. Den umiddelbare reaksjonen fra de to landene, USA og senere andre europeiske og arabiske land, har utvilsomt reddet verden fra det man måtte forvente ville bli omfattende massakrer, slik Libyas diktator truet med.

Operasjonene har gitt kritikerne av SDSR rett på flere områder. For å gjennomføre både bombingen av Gadaffis styrker og den maritime blokaden, måtte britene utsette utfasingen av flere våpensystemer. Eksempelvis ble en fregatt som var på vei hjem for å tas ut av tjeneste, omdirigert til farvannene utenfor Libya. Fartøyet skulle iht. SDSR utfases i januar 2011. Etterretningsflyene av typen Nimrod R.1 var også ment utfaset før erstatningen RC-135W Rivet Joint blir innført i 2014. Nimrodflyenes levetid kunne ikke forlenges særlig mye, da fasilitetene for vedlikehold og ettersyn allerede var avhendet. I juni var nedleggelsen, uten erstatning, et faktum.

Det var også for sent å reversere avgjørelsen om å utfase britenes siste hangarskip for jagerfly, HMS Ark Royal.

Harrier-flyene, som var optimert og spesialisert for angrep mot bakkemål, var utfaset uten erstatning for å spare penger. Det er ingen tvil om at denne kapasiteten er ideell for kampanjer som den i Libya, slik det italienske hangarskipet ITS Garibaldi, med sine Harrierfly, har vist.

Nå virker det som at reduksjonene ikke har gitt den økonomiske uttellingen som var forventet og at ytterligere nedskjæringer diskuteres på ministernivå. Åpne kilder spekulerer i en reduksjon av antallet kampfly til under hundre, fregatter til tolv og at enten kommandobrigaden til Royal Marines eller 16 Air Assault Brigade skal nedlegges. Dette vil få konsekvenser som Storbritannias allierte, inkludert Norge, ikke kan overse.

(Kilder: www.defencetalk.com, www.mod.uk, JDW, Daily Telegraph, NMT)

Israelske myndigheter og militære avdelinger avskjærer regelmessig forsyninger som med all sannsynlighet er bestemt for Hamas eller Hisbollah. Med like stor sannsynlighet står Iran og Syria som leverandørene bak en rekke typer våpen og ammunisjon. Da det stadig rapporteres om funn, må man anta at leveransene fortsetter fordi mye likevel slipper igjennom, til tross for de israelske aksjonene.

I 2009 ble det stor oppmerksomhet rundt dette forholdet, da fartøyet MV Francop ble avskåret og inspisert, og det ble funnet store mengder våpen, inkludert 9 tusen granater til bombekastere, over 2 tusen Katyusha-type raketter og 20 tusen håndgranater. Tidligere på året var ytterligere to fartøyer inspisert og våpen funnet. I en annen kjent aksjon fra 2002 ble fartøyet MV Karine A bordet, og igjen ble store mengder våpen avslørt og konfiskert.

I mars i år bordet israelske styrker på nytt et handelsfartøy, MV Victoria (under Liberia-flagg), i det østlige Middelhav. Fartøyet var på vei til Egypt og hadde rundt 50 tonn med militært materiell ombord, gjemt i forskjellige containere i lasten. MV Victoria kom fra havn i Tyrkia, men hadde før dette lastet containerne i Latakia i Syria.

Israel må ha vært på utkikk etter fartøy som kunne smugle våpen, da iranske handelsfartøy hadde besøkt Latakia et par uker tidligere.

I tillegg til granater og raketter, ble det funnet to missiler til bruk mot overflatemål på sjøen, av typen C-704, et kinesisk radarstyrt våpen med rekkevidde på 38 km og et kraftig stridshode. Disse missilene har tidligere blitt eksportert til Iran, og merkingen av våpnene, instruksjonshefter og annet viser entydig til Iran som opphavsland. Dette er alvorlig, siden Iran hevder å støtte FNs resolusjoner om våpenembargo til terroristorganisasjoner.

Sammen med sjømålsmissilene, ble det også funnet to radarer for maritim bruk. Dette vil utgjøre en reell trussel mot den israelske marinen, gassinstallasjoner til havs og handelsfartøy. I 2006 ble korvetten INS Hanit truffet av et sjømålsmissil av typen C-802, også dette kinesiskprodusert og solgt til Iran. Den israelske marinen har dermed enhver interesse av å fortsette embargoen. Det må imidlertid forventes at flere sjømålsmissiler allerede er i motstandernes hender. Dette øker spenningen i området.

(Kilder: Jerusalem Post, JDW, Wikipedia)

Romania base for BMD Den planlagte infrastrukturen for forsvar mot mellomdistanseraketter, Ballistic Missile Defence (BMD), begynner å ta form. Dette programmet skal koordineres med tilsvarende russiske interesser og den praktiske organiseringen er tema for lange forhandlinger mellom NATO og Russland. Samtidig fortsetter USA å forberede installasjonene i sørøstlige og sentrale deler av Europa. BMD er åpenbart rettet mot fiendtlige stater med uavklarte ambisjoner på det kjernefysiske området og det haster derfor med å få rakettskjoldet på plass. Et raskt blikk på globusen (et vanlig verdenskart etter Mercators projeksjon gir selvsagt et galt inntrykk), viser at BMD ikke er rettet mot Russland. Den rette linjen mellom Moskva og Washington går over Nord-Norge. Tar man de kjente og forventete rekkeviddene til Irans rakettvåpen, blir det klart at BMD i hovedsak er i vesteuropeisk interesse.

USA har allerede et operativt BMD system i AEGIS radarene (på amerikanske kryssere og destroyere) kombinert med SM-3 missilet. Dette skal nå stasjoneres i siloer på land. I tillegg til tidligere inngåtte avtaler med blant andre Polen, har nå Romania tatt på seg vertskapet for et missilbatteri på 24 SM-3, som et bidrag til fellesforsvaret av NATO. Batteriet skal monteres på flybasen Deveselu i det sørvestlige Romania.

(Kilder: JDW, www.defencedaily.com)

Gryende allianse mellom Pakistan og Kina Pakistan har i mange år sett til Kina for anskaffelse av forsvarsmateriell. Jagerfly av typen JF-17, som til dels er utrustet med pakistansk elektronikk og delvis bygges i landet, fremheves som et spesielt vellykket prosjekt. På sjøsiden har leveransen av tre fregatter, med byggingen av en fjerde i Pakistan, også fremstått som vellykket. For den hjemlige industrien er denne kompetanseoverføringen naturlig nok ansett som spesielt viktig. Det er også rapportert om forhandlinger om kjøp av seks eller syv ubåter, til erstatning for de etter hvert eldre båtene av fransk opprinnelse.

Også på andre måter fremstår nå Pakistan og Kina som nære allierte. I havnebyen Gwadar i det vestlige Pakistan har Kina blitt nevnt som kandidat i byggingen av nye havneanlegg, som kan benyttes for både kommersielle og militære formål. Dette vil ta presset av for Karachi havn, som i dag er hjemmebasen for den pakistanske marinen.

Samtidig vil Kina få et støttepunkt for nye operasjoner og tilstedeværelse langs de livsviktige forsyningslinjene fra Den persiske golf og gjennom Det indiske hav. I tillegg

vil det støtte de pågående operasjonene mot sjørøveriet utenfor Somalia. Dette er de første kinesiske maritime operasjonene i disse farvannene i moderne tid, men mangelen på støttepunkter har vært påtakelig.

Det militære samarbeidet er tuftet på svært nære politiske forbindelser. Pakistans statsminister, Yusuf Gilani, besøkte Kina i mai, og vennskapet mellom de to nasjonene ble fremhevet på alle måter. Dette skjedde samtidig som forholdet til USA nådde et lavmål etter reaksjonene på operasjonen som eliminerte Osama bin Laden.

For Pakistan må alt dette selvsagt sees i sammenheng med landets forhold til India. USA gjenopptar og styrker nå båndene til India, som både demografisk, økonomisk og militært overskygger alle naboland, unntatt Kina. Det ligger dermed til rette for en nærmere kontakt mellom Pakistan og Kina og forholdet forventes å utvikles videre, med for eksempel felles militære øvelser i Det indiske hav.

Dette vil føre til større spenning i forholdet til India, som har sine egne ambisiøse planer for hegemoni i regionen.

(Kilder: NMT, JDW, www.thenews.com.pk)

Kinesiske hangarskip Den kinesiske marinen, People’s Liberation Army – Navy (PLAN), har nå offentliggjort ambisjonene om å ferdigstille ombyggingen av hangarskipet ex-Varyag av Kuznetsovklassen. Den første prøveturen fant sted 9. august i år.

Fartøyet vil sannsynligvis få navnet Shi Lang, etter en historisk admiral. Han er kjent fra et slag i 1683, der hensikten var å “bekjempe banditter” som hadde tilhold på Taiwan, uten at man nødvendigvis skal tolke dette for vidt. Fartøyet skal ivareta og hevde kinesiske interesser i for eksempel Sør-Kina havet, og de økonomisk viktige områdene rundt Spratly-øyene. Her overlapper Kinas krav de samme fra Vietnam, Filippinene og andre (se egen notis i bladet).

Kinas vei mot et operativt hangarskip, er imidlertid lang og meget broket. En nøye gjennomgang av konstruksjonen av det gamle australske hangarskipet HMAS Melbourne, som ble kjøpt som skrap, var det første steget.

Likeledes har kinesiske marineingeniører garantert gjort det meste ut av å studere de to tidligere russiske fartøyene av Kiev-klassen.

Ex-Kiev er for øvrig nå å finne i en fornøyelsespark i Tianjin. For den som vil observere fartøyet, kan dette gjøres enkelt ved hjelp av Google Earth, posisjonen er 39°06’18,6’’N, 121°00’51,2’’Ø. Ex-Minsk er et flytende kasino i Yantian, i posisjon 22° 33,1’ N, 117° 37,3’ Ø. Av de øvrige fartøyene i denne klassen ble Novorossiysk hugget opp i 1997, mens det fjerde skroget, Admiral Gorshkov, vil i løpet av 2012 bli satt i tjeneste i den indiske marinen, som INS Vikramaditya.

(Kilder: NMT, www.defencetalk.com, www.sinodefence.com)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

49

N M T N OT I S E R

Omstridte grenser i Sør-Kinahavet Spenningen i SørKinahavet har det siste året holdt seg på et høyt nivå.

Uavklarte grenser, rike fiskeforekomster, potensielle olje- og gass felt og en av verdens viktigste sjøveier karakteriserer området.

Kartet gir en oversikt over de omtrentlige kravene fra nasjonene i regionen.

I tillegg kommer Taiwans fordringer og USAs tradisjonelle militære nærvær. I alt dette ligger det en åpenbar kime til militær konflikt mellom partene.

Geografisk ligger Paracel- og Spratly-øyene sentralt i hhv. den nordlige og den sørlige delen av havområdet. Ingen av øyene, som i de fleste tilfellene kun er rev som knapt stikker opp av vannet, har etnisk urbefolkning. Kina, Taiwan, Vietnam, Brunei, Malaysia og Filippinene har overlappende krav, basert på historiske fremstillinger. Flere av disse landene har opprettet et militært nærvær på øyene og krevd eksklusive rettigheter i farvannene rundt. I sommer kappet et statlig kinesisk fartøy en seismikkabel fra et skip som arbeidet på oppdrag fra Vietnam. Dette skjedde ca 120 nautiske mil fra den vietnamesiske kysten. Siden i fjor har både kinesiske og vietnamesiske våpenøvelser funnet sted i Sør-Kinahavet, som kun kan tolkes i politisk sammenheng. Det er i tillegg

50

stadig konfrontasjoner mellom lokale fiskere fra de forskjellige landene.

Dersom en nasjon hevder territorialt eierskap over øyene får dette automatisk store utslag for det havområdet der det kan kreves økonomiske rettigheter. Kinas og Vietnams krav omfatter mer eller mindre hele havområdet.

FN stiller som betingelse at småøyer må kunne understøtte en bosetning for at en økonomisk sone skal kunne trekkes rundt dem.

Dette er ikke tilfellet for de fleste av atollene som utgjør øygruppene.

Det foregår også en sterk opprusting på sjøsiden i det sørøstlige Asia.

Kina har bygget opp en havgående marine, som

vil bli sentrert rundt hangarfartøyet Shi Lang når dette blir operativt. Dette vil forrykke maktbalansen kraftig i deres favør.

Vietnam akter å bestride Kinas dominans gjennom anskaffelsen av seks ubåter av den russiske Kilo klassen. Taiwan har bygget en 1000m lang flystripe på en atoll på Spratly-øyene og vurderer også å stasjonere militære patruljefartøyer der. Filippinene og USA har en forsvarsavtale fra 1952, for å verne øyriket fra angrep. USA har også andre interesser i området, som operasjonsfrihet for egen marine. Det militære konfliktnivået er derfor definitivt til stede.

En krig i Sør-Kinahavet vil få globale konsekven-

ser grunnet sjøveiene som forbinder Europa og Den persiske golf med Kina og Japan. Dersom skipstrafikken – oljetankere, containerfartøy eller bulkfartøy – må seile en lang omvei, vil dette umiddelbart få innflytelse på verdenshandelen, med høyere priser på både import og eksport.

Det pågår ingen stabil politisk prosess for å løse problemet. Flere av landene ønsker en regional avtale, men Kina ønsker å forhandle med en og en av de involverte nasjonene. For tiden er det få utsikter for en snarlig løsning. (Kilde: NMT, JDW, Wikipedia, Youtube, samt en rekke internasjonale og nasjonale nyhetssteder på Internett.)

MINE AVOIDANCE AND NAVIGATION SONAR FOR SUBMARINES

SA9510S • • • • • • •

System overview

Wide coverage and high resolution Digital antennas Display bottom ahead of submarine Simultaneous mine seeking and navigation Alarms if object or bottom is too close Bearing and range to any point in view Automatic or manual start of tracks

www.km.kongsberg.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 1

51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

KONGSBERG

- a leading supplier of advanced defence systems n

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets

n

Tactical communication-, C4I- and homeland security systems

n

SL-AMRAAM, NASAMS and HAWK XXI air defence systems

n

Underwater warfare technologies and systems

n

Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines

n

Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems

n

PROTECTOR – Remote Weapon Station (RWS)

n

Simulation and training systems

WORLD CLASS – through people, technology and dedication Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com

www.kongsberg.com