NMT-3-2012

STEIN HELGE KINGSRØD

SVERRE DIESEN

TERJE BRUØYGARD

side 4

side 12

side 20

Kampen om Forsvarets fortid

Manøverkrigføring i det 21. århundre

Suksess i krig krever klare og oppnåelige politiske målsetninger

Norsk Militært Tidsskrift

RETURUKE 48

Utgitt av Oslo Militære Samfund

INTERPRESS NORGE 0 3

9

770029 202907

Årgang 182 nr. 3 2012 Kr. 63,-

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.

Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring.

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.

Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Stein Helge Kingsrød

Kampen om Forsvarets fortid s. 4 • Sverre Diesen Manøverkrigføring i det 21. århundre Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?

s. 12

• Terje Bruøygard Suksess i krig krever klare og oppnåelige politiske målsetninger

s. 20

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Thorvald Rud La de tre hundre kanoner dundre: Fredrik den store av Preussen 1712 - 1786

s. 30

• Terje Nilsen Kosteffektiv logistikk og datakvalitet

s. 36

• Debatt Espen Barth Eide Forsvarsomstilling med svært gode resultater

s. 38

• NMT bøker

s. 42

• NMT notiser • NMT notiser

s. 34 s. 45

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort.

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2

R E DA K TØ R E N S S PA LT E Historien gjentar seg heter det, først som tragedie, deretter som farse. I det minste om vi skal tro Marx. Nå er det neppe slik at historien stadig kommer igjen i gjenkjennelige former, men at vi kan la oss inspirere og kanskje endog lære litt av fortiden er jeg ganske sikker på. Dette nummeret av NMT har derfor to artikler om historiske forhold. Den ene trekker paralleller fra norsk forsvarspolitikk på midten av 1800-tallet og frem til i dag. Vi kjenner oss igjen, på flere måter. Den andre markerer 300-årsjubileet for Fredrik den store.

I tillegg til de historiske artiklene finner vi Sverre Diesens andre artikkel om manøverkrigføring i det 21. århundre, en artikkel om suksesskriterier i krig, og en om datakvalitetens betydning for kosteffektiv logistikk.

Forsidebildet viser infanterister anno 1855.

Kilde: Forsvarsmuseet, Oslo.

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler.

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

3

Kampen om Forsvarets fortid

Stein Helge Kingsrød er for tiden kompanisjef i CBRN-kompaniet i Ingeniørbataljonen/Brig N. Han leverte mastergraden i historie ved UiO i 2011.

Det hevdes at generaler, politikere og andre myndighetspersoner er “skaphistorikere”. De har alle en oppfatning om hvordan ting har vært. Det er utgangspunktet for hvordan de mener forholdene bør bli i fremtiden. Også forsvarspolitikken blir til i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Hvordan var det før, tror vi, og hvordan vil vi ha det i fremtiden? I denne artikkelen går historiker og offiser Stein Helge Kingsrød bakover i historien for å kaste lys over vår egen tid. Kan vi lære, eller la oss inspirere av, en sikkerhetspolitisk korsvei som er 150 år gammel?

AV STEIN HELGE KINGSRØD

Norges forsvarspolitiske og militære ledelse har i en del år brukt mye energi på å forklare og begrunne overgangen fra den kalde krigens invasjonsforsvar til dagens innsatsforsvar. Å forklare en slik omfattende endring av forsvarets innretning har nok også vært en krevende øvelse. Til tider har også det prinsipielle grunnlaget for det gamle folkeforsvaret blitt forklart som et utslag av ideologisk svermeri fremfor strategiske vurderinger, og dermed som irrelevant for dagens konflikter.

I følge tidligere forsvarssjef Sverre Diesen slo ideen om gårsdagens folkeforsvar virkelig rot i Norge på midten av attenhundretallet, og at det var da like mye et produkt av datidens nasjonalistiske strømninger, som militærstrategiske behov. ”Folkeforsvarsideen er med andre ord sprunget ut av 1800- tallets forestillinger om nasjonalstaten og det

4

idealiserte bildet av forholdet mellom folk og militærvesen, så vel som av datidens økonomiske og teknologiske randbetingelser.” i Dette har i følge Diesen medført at en kritikk av forsvarets omstilling dermed har blitt basert på ideologi slik den blant annet kommer til utrykk i vår nasjonalsang med strofen ”også vi når det blir krevet, før dets fred slår leir”, og nostalgi for tidligere tiders forsvarsmodeller, fremfor åpenbare realistiske kjensgjerninger.

Slike påstander har bidratt til å heve temperaturen i debatten, og det kan derfor være på sin plass å studere det historiske grunnlaget for Diesens analyse nærmere.

Ved min masteroppgave i historie ved UIO studerte jeg den fagmilitære debatten rundt Forsvarets utforming nettopp i den perioden Diesen refererer til.ii Jeg vil imidlertid hevde at det først og fremst var en bevisst norsk politikk som var begrunnelsen for

det forsvaret vi fikk i andre halvdel av 1800- tallet, og ikke følelsesladet ideologisk tankegods.

Norge sto den gang ovenfor noen viktige veivalg med tanke på hvordan landet skulle innrette sine væpnede styrker. Mange høyere offiserer hadde uttrykt et savn etter en helhetlig norsk forsvarsplan i de første tiårene etter 1814. Et viktig spørsmål som for så vidt hadde blitt fastsatt allerede på Eidsvoll var prinsippet om allmenn verneplikt, men regler for hvordan dette prinsippet i praksis skulle ivaretas hadde vært fraværende. Hvilken vernepliktslovgivning Norge skulle ha ville nemlig i første rekke være et produkt av hvilken type forsvar denne ordningen skulle bemanne. Og siden den helhetlige forsvarsplanen altså var fraværende, gav vernepliktsspørsmålet dermed støtet til en bredere debatt om hvordan Forsvaret prinsipielt skulle utformes.

Unionsforholdet til Sverige gav to valgmuligheter for forsvarsutformingen. Norge kunne enten satse på et fullstendig nasjonalt forsvar på egen hånd, eller se Forsvaret som en del av et fellesforsvar for den skandinaviske halvøy. Disse spørsmålene ble brakt på banen i løpet av 1850- tallet både i forbindelse med vernepliktsloven, og ved en rekke svenske initiativ som tok sikte på å samordne deler av unionens forsvarskrefter til et felles unionsforsvar.

I retorikken sto skandinavismen sterkt på 1800-tallet, men hvor langt strakk godviljen seg egentlig? Og var det noe man kunne basere landets forsvar på?

Det tør være kjent for de fleste at Norge til slutt valgte et eget nasjonalt invasjonsforsvar, og dermed avviste tanken om et fellesforsvar med Sverige. I denne artikkelen vil jeg derfor kaste lys over det andre alternativet som ble diskutert, men forkastet. Ideen om et relativt lite innsatsforsvar dimensjonert for mer aktiv bruk enn et tradisjonelt invasjonsforsvar er nemlig ikke av ny dato.

Ei heller tanken om et forsvarssam-

arbeid mellom flere stater, der ikke alle statene trenger å holde seg med de samme kostbare kapasitetene. Et slikt forsvarskonsept, med elementer både av et innsatsforsvar, og såkalt ”smart defence”, ble altså lansert på 1850- tallet, men forkastet i tiårene som fulgte. I denne artikkelen vil jeg belyse dette alternativet, hvorfor det oppsto, hva det inneholdt, og deretter drøfte årsakene til at dette alternativet ikke ble valgt.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

5

Dette er neppe en helt naturtro fremstilling av soldatenes hjemkomst, men ser man godt etter finner man også det norske flagget som en del av festens bakgrunn. Bildet Soldaternes hjemkomst til København 1849, ble malt av Otto Bache (1839–1927) i 1894.

for et oppgjør med arvefienden glapp i den omgangen.

Innsatsforsvar og ”smart defence”

Norges sikkerhetspolitiske stilling ved midten av attenhundretallet.

Perioden 1848 til 1871 var en turbulent periode i Europa. Folkenes selvbestemmelsesrett var hovedstridsspørsmålet, og det urolige året 1848 blir ofte omtalt som nasjonenes fødsel. Denne strømningen hadde også en nordisk variant i den såkalte skandinavismen. Her het det at ved en forbrødring mellom både nordmenn, svensker og dansker kunne man oppnå en større styrke, enn landene hver for seg var i stand til ikke minst gjennom en samordning av Skandinavias militære makt.

Det var den tyske nasjonalismen, og kravet om samling av alle tysktalende folk i en nasjonalstat, som først og fremst involverte de skandinaviske landene i periodens uroligheter. I 1848 ble det reist et krav fra de tysktalende innbyggerne i hertugdømmene Schleswig og Holstein om å bli løsrevet fra deres underleggelsesforhold til den danske kongen. Da de tyske separatistene gikk til krig mot Danmark med støtte fra preussiske tropper, henvendte danskekongen seg da til den norsk- svenske kong Oscar I for støtte. Kongen var i utgangspunktet avvisende, men

6

ved den senere våpenhvilen i 1849 var en del av avtalepunktene at den norsk- svenske kontingenten skulle stille som fredsbevarende styrker for å overvåke våpenhvilen. Imidlertid var det fra fagmilitært hold lite entusiasme å spore fra disse operasjonene, og de høyere offiserene var sterkt tvilende til om de skandinaviske styrkene kunne måle seg med de tilsvarende styrkene hvis det skulle komme til aktiv strid. Denne typen ekspedisjoner var de norsk/svenske styrkene verken trent eller utrustet for.iii Det var likevel Sveriges gamle arvefiende Russland, med dens autokratiske og etter forholdene barbariske styresett, som sto i første rekke som hovedfienden. Mange svensker, ikke minst kongen, næret revansjistiske tanker om å gjenerobre det tapte Finland, og med utbruddet av Krimkrigen i 1853 bød det seg kanskje en mulighet for å ta et oppgjør med arvefienden. Novembertraktaten som ble undertegnet i 1854, og som var en de facto allianse mellom Norge/ Sverige og Storbritannia og Frankrike, og et brudd med Carl Johans nøytralitetspolitikk fra 1812, skulle bare være første skritt på veien mot full norsk- svensk deltagelse i Krimkrigen.

Imidlertid kom fredsslutningen mellom Russland og vestmaktene kong Oscar i forkjøpet slik at muligheten

De negative erfaringene fra deployeringen til Schleswig kunne man forholde seg til på prinsipielt to måter. En måte var å betrakte denne operasjonen som et unntakstilfelle hovedsakelig initiert av en overivrig monark med litt for vide fullmakter, men som ikke skulle gjenta seg, og at en angrepskrig mot Russland var noe man absolutt ikke burde innlate seg på, selv som en del av en allianse. Kongen fikk for øvrig mye kritikk for sin egenrådige utenrikspolitikk i denne perioden. Forsvarskreftenes manglende evne til slik innsats var dermed ikke noe som var så bekymringsfullt, da unionens norske og svenske regjeringer i fremtiden skulle sørge for at tilsvarende kongelig aktivisme ikke fikk gjenta seg. Den andre måten innebar å gå inn for en endret utenrikspolitikk i tråd med den kongen hadde skissert, og dermed ta konsekvensen av manglene, og iverksette en endring av militærmakten fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar.

En av eksponentene for et norsk innsatsforsvar var den unge ingeniørkaptein og senere generalløytnant Johan Georg Ræder. Ræder hadde ved flere artikler utmerket seg som en aktiv militær skribent, der han ivret for reformer og modernisering av Forsvaret. I 1853 tok han opp spørsmålet om forsvarskonseptet i sin helhet, og i grensesnittet til det politiske nivået.iv Bakgrunnen for den artikkelen var den pågående debatten om

“Motsatsen til denne “profesjonelle” soldaten var den tradisjonelle militssoldaten, hvis dyder og egenskaper ikke lenger holdt mål i fremtidens konflikter.”

vernepliktslovgivningen. Spørsmålet var om forsvaret skulle baseres på et folkeoppbud der kjernen ville være en relativ tallrik landmilits, eller en mindre tallrik, men dog bedre utdannet og utstyrt linjehær. Et viktig premiss som Ræder la til grunn for sin argumentasjon vil nok mange av dagens lesere kjenne seg igjen i.

Dette premisset la nemlig til grunn ”At Landmilitairetatens Budget ikke paaregnes væsentlig overskredet i et Forslag, som gjør noget Krav paa Udsigt til at fremskynde en endelig Ordning af vort Forsvarsvæsen, er en absolut Nødvendighed.” Eller som vi kanskje ville sagt i dag: Skal det være noe håp om å få en foreslått struktur vedtatt, må den la seg finansiere innefor gjeldende budsjettrammer.

Dermed måtte det prioriteres, og Ræders prioritet var klar; utformingen av hæren burde være ”gjennomtrængt af den Sandhed, at en mindre, men vel organiseret og vaabenøvet Hær udretter mer, end en større, der mangler Vaabendygtighed…” Han mente bestemt at det ikke kunne reduseres på kvaliteten til de væpnede styrkene. Her kom erfaringene fra operasjonen i Schleswig inn med full tyngde. Ledelsen i den norsk- svenske kontingenten hadde uttrykt bekymring for den stridsmessige kvaliteten på styrkene i forhold til de presussiske troppene, og så ikke lyst på en eventuell direkte involvering i konflikten.

Kontingentledelsen og svært mange av den militære elitens svar på denne problemstillingen var ikke å involvere seg i slike ekspedisjoner i fremtiden.

Men for Ræder var det nettopp slike operasjoner hæren måtte dimensjoneres for.

Som begrunnelse for den kvalitetshevningen av de norske soldatene finner vi en argumentasjon som virker kjent også fra våre dager: thi Maalet (for bruken av militærmakt) var blevet et andet, det at lide, kjæmpe og døe, fjernt fra egne Dale, Slægt og Venner for en Sag, som den simpleste Soldat i de fleste Tilfælde vil betragte for sig uvedkommende. Den Kraft Soldaten og Armeen hidtil havde øst af, nemlig den der ligger i at kjæmpe paa egen Grund, oplivet af Landsmænds og alle Kjæres Opmuntringer, for at drive en indtrængende fiende som man fra barnsben av hatet av hjertet, ut av landet, svikter nå og måtte erstattes ved en mektigere og mer stadig påregnelig, nemlig ved tilvant Pligtfølelse og opammet Æresfølelse, ved at Liniearmeen gjordes til en militair Familie, hvor de ridderlige Dyder, Vaabenferdighed, Lydighed mod Loven og Overordnede, Troskab, Hengivenhed og Orden opelskes og fremfor alt holdes i Ære.

Motsatsen til denne ”profesjonelle” soldaten var den tradisjonelle militssoldaten, hvis dyder og egenskaper ikke lenger holdt mål i fremtidens konflikter. Ja, spørsmålet var om de noen gang hadde holdt tilstrekkelig mål. Ræder stiller seg tvilende, og brukte den litt tafatte norske innsatsen i 1814 da den norske hær gikk i oppløsning, som eksempel: Hva der hendte er charakteristisk for Militssoldaten. Naar denne ikke finder Krigen ført efter sit Hoved eller, naar hans egne pri-

vate Affairer lide for meget ved hans præsterende Militairtjeneste, bliver han misfornøiet og benytter snart den første og den bedste Leilighed til at gaae hjem; han erkjender ikke som Liniesoldaten Fahnen som sit egentlige Hjem.

Bruken av innsatsforsvaret – out of area, or out of business Ræder vektla nødvendigheten av et felles unionelt forsvarssamarbeid for å kunne få etablert et sterkt nok forsvar. En slik påstand var ikke veldig kontroversiell. Det var en utbredt holdning blant Norges embetsmenn, også de militære, at et forsvarssamarbeid med Sverige ville gi mer vernekraft pr. investert spesidaler, og gi både Sverige og Norge større sikkerhet. Ræder hadde imidlertid videre ambisjoner med et slikt samarbeid.

Et utbredt forsvarssamarbeid kunne nemlig gi unionene større påvirkningsmulighet i den internasjonale stormaktspolitikken.

Ved en artikkel i NMT i 1859 redegjorde han for denne sikkerhetspolitiske målsetningen.v Inngåelsen av Novembertraktaten representerte for Ræder et vendepunkt i unionens sikkerhetspolitikk: ”Traktaten af 21de November 1855 antyder fuldstændig de forende Rigers politiske Stilling. De ere kaldede til at udgjøre Civilisationens og den europæiske Selvstændigheds Forpost i Norden.”

De skandinaviske riker burde gjøre seg i stand til å føre krigen utenfor egne grenser og ikke kun innrette seg defensivt, for dermed kun å gå i strid på det stedet og det tidspunktet fienden valgte, og som nødvendigvis

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

7

“I likhet med dagens retorikk henviste også Ræder til de ufravikelige kvalitetskravene til styrker som skulle delta i samtidens konflikter.”

Ethvert organisasjonsforslag måtte derfor kunne gjennomføres innenfor eksisterende budsjettrammer om det skulle være noe håp om å få det realisert. Oppbygging av slike kapasiteter var derfor betinget av et overnasjonalt forsvarssamarbeid. Skulle de skandinaviske landene holde mariner av en relevant styrke: forekommer (det) mig, at være en tvingende materiell Nødvendighed for de 3 skandinaviske Riger at søge i Forening at opnaa, hva de hvert for sig ikke længere ere i stand til…. Den norske Sømands plads er utvilsomt, der, hvor Brødre og Allierede er Side om Side med dem, paa det aabne Hav at bekjæmpe Fienden; men derfor fordres Søfartøier af Nutidens Størrelse og Kraft, Skibe, der have lige, om ikke større Effekt end de, Fienden møder med.

Johan Georg Ræder (1814-1898) var ikke bare offiser, men ingeniør og politiker.

Han var vararepresentant til Stortinget og hadde sete i Christiania bystyre.

kunne bli ugunstig for de skandinaviske rikene. Midlene for å få til dette var et innsatsforsvar, det vil si en havgående orlogsflåte og en linjearmé.

Ræder var på det rene med at bruk av militærmakt utenfor Norges grenser ikke nødvendigvis førte til den samme entusiasme som et invasjonsforsvar ville gjøre, og dermed ikke anspore til økte forsvarsbevilgninger.

8

Dermed burde vi satse på samme type materiell som Sverige og våre allierte, dvs linjeskip, da vi ”ved at ikke antage samme Princip, udsætte os for at komme til at intage en aldeles upassende og underordnet Stilling i Forbundsflaaden.”

Det passet seg ikke for en stolt sjøfartsnasjon og bli henvist til konvoitjeneste og underordnede oppdrag, når Sverige og allierte ”overlodes Kampens Hæder og Farer paa det aabne Hav.” Ved å sette opp en havgående marine sammen med Sverige, og kanskje også Danmark, kunne man regne med fortsatt å dominere i Østersjøen, i alle fall ved en allianse med Storbritannia og Frankrike.

Inngangsbilletten til de forente riker

for å kunne regnes som en av de vestlig allierte i en fremtidig konflikt mellom Russland og vestmaktene, var evnen til å delta med bidrag i konflikten, men ”[h]vis de derimod henfalde til smaalig Tvist, feig Frygt og utilgivelig Likegyldighed, skulle de i sin Svaghed forgjeves anraabe fremmed Beskyttelse”. Og dermed heller ikke tilstrekkelig innflytelse til å fremme unionens interesser.

Et forsvarspolitisk deja vu.

I likhet med dagens retorikk henviste også Ræder til de ufravikelige kvalitetskravene til styrker som skulle delta i samtidens konflikter. Forholdet mellom kvalitet og kvantitet kunne ikke være gjenstand for politiske vurderinger, men var et rent fagmilitært spørsmål. Bevilgningene til Forsvaret derimot, lot han helt og holdent være opptil politikerne å avgjøre. Størrelsen på Forsvaret kunne derfor ikke bli et resultat av den foreliggende trusselen mot landets utenrikspolitiske interesser slik den ble vurdert gjennom dialog mellom landets øverste militære og politiske ledelse. Størrelsen kunne derimot bare bestemmes av hvor mange soldater som kunne utdannes (og fartøy som kunne anskaffes) med den kvaliteten som var påkrevet fra et fagmilitært synspunkt, for den sum penger politikerne var villige til å bevilge.

Det er her tydelige paralleller mellom argumentasjonen fra 1850- tallet og til i dag. Forsvarspolitikken var i Norge under den kalde krigen et avveiningsspørsmål mellom kvalitet og kvantitet, men i argumentasjonen for et innsatsforsvar blir disse to stør-

“De kongelige drømmer om å spille i den øverste maktpolitiske ligaen ble vurdert å bryte med vedtatt og hevdvunnen utenrikspolitikk for småstatene Norge og Sverige.”

relsene vurdert isolert fra hverandre.

Det blir her et militærfaglig spørsmål å definere kvalitetskravet på avdelingene/kapasitetene for at de skal være relevante i moderne operasjoner. Den politiske oppgaven blir å sørge for tilstrekkelige antall med slike relevante avdelinger/kapasiteter. Jo flere relevante kapasiteter, jo mer deltagelse, jo mer innflytelse og påvirkningskraft, jo mer sikkerhet for Norge. Politikerne har dermed liten innflytelse på hvor god kvalitet det skal være på styrkene, mens de militære på sin side ikke har noe de skulle ha sagt i forhold til hvor stort forsvaret skal være. For en småstat som Norge er det ikke sikkert en slik tankegang gir det beste og mest helhetlige forsvaret pr. bevilgede krone.

Innsatsforsvaret skrinlegges – foreløpig.

Hvorfor fikk tanken om innsatsforsvar og overnasjonalt forsvarssamarbeid gjennomslag på 1850 og 60- tallet? Blant den ledende norske embetseliten var det en utbredt enighet om at unionen var strategisk fordelaktig, og det virket fornuftig med et mer utbredt samarbeid både for materiellanskaffelser, felles kapasitetsbygging og operativt planverk. Likevel la ikke forsvarskommisjonene frem innstili ii iit iv v

linger som tok til orde for virkelig omfattende samordningstiltak. De forsiktige forslagene på tilnærming ble sågar torpedert i Stortinget.

Svaret er kanskje å finne på politisk nivå. Den norske embetseliten var lite innstilt på å bevilge mer penger til forsvar enn strengt nødvendig. Et unionelt fellesforsvar fremsto i denne sammenhengen som mer kosteffektivt, og dermed var det å foretrekke.

Likevel var de skeptiske til en utenrikspolitikk der et innsatsforsvar var en nødvendighet. Forebyggende krigføring i fremmed land hadde liten appell. For Stortinget var imidlertid frykten for en sammensmelting med Sverige større en den potensielle trusselen fra Russland, og alle unionelle samordningstiltak ble ofte blokkert på prinsipielt grunnlag. Etter hvert som Stortinget fikk kontrollen med forsvarspolitikken ble sågar en unionell militærstrategisk samordning direkte kontraproduktivt i forhold til Venstres politikk ovenfor Sverige, selv om den var strategisk fordelaktig ovenfor Russland og Preussen. Partiet Venstre sitt politiske program med en nasjonaliseringsprosess som til slutt førte fremt til unionsoppløsningen i 1905, startet med nasjonal forankring av de militære styrkene.

På 1800- tallet hadde ikke Norge en utenrikspolitikk som skulle tilsi et innsatsforsvar. Norge skulle ikke delta i stormaktens maktpolitikk med innsatsklare kapasiteter. Norges forsvar skulle derimot markere norsk suverenitet på norsk territorium, og dermed var det nødvendig med en viss kvantitet. Så fikk det heller ikke hjelpe at kvaliteten på styrkene ikke var god nok til raskt å kunne settes inn i strid på fremmed jord. De norsksvenske operasjonene i Schleswig og de kongelige drømmer om å spille i den øverste maktpolitiske ligaen ble vurdert å bryte med vedtatt og hevdvunnen utenrikspolitikk for småstatene Norge og Sverige. Derfor førte ikke de operative manglene til omfattende transformasjoner av de militære styrker.

Et norsk- svensk samarbeid om å bygge ut kostbare kapasiteter i felleskap var derimot god bedriftsøkonomisk politikk. Denne tanken hadde flere tilhengere, spesielt fra begge lands embetseliter. Problemet var bare at det mot slutten av århundret ikke lenger var noen felleskap å forsvare. Det spørs i hvilken grad et fellesforsvar ville vært til nytte for Norges politikk i konsulatsaken og ved den senere unionsoppløsningen.

Sverre Diesen, ”Debatten om forsvarets fortid – og fremtid”. NMT nr. 4 2011.

Stein Helge Kingsrød, ”Mænd af Faget”, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2011. urn.nb.no/URN:NBN:no-30150 Mats Hellstenius, Kriget som inte blev av, Doktoravhandling, Universitetet i Lund.

Ræder, Georg. ”Om Norges væbnede Landmagt.” NMT 16.bind (2. Rekke, 7. Bind), 1853.

Ræder, Georg. ”Bidrag til at fremskynde en tidsmæssig Ordning af Norges Forsvarsværker.” NMT bind 22, 1859.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

9

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner

Storbyens elektriker

* Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service

Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

10

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET

BYG

TEMPEST RUGGED Datautstyr

ENT

Mangeårig

WWW

bedriftssystemer.no

ww

Brynsengv.

2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

TRANSPORT

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

Tillit i

11

Manøverkrigføring i det 21. århundre Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?

General (p) Sverre Diesen er tidligere forsvarssjef og nå knyttet til Forsvarets forskningsinstitutt.

Denne artikkelen følger opp artikkelen som sto i NMT nr. 2 2012.

Foto: Forsvaret/ Torbjørn Kjosvold

I foregående artikkel, som sto i NMT nr. 2, 2012, pekte Sverre Diesen på hvordan ny teknologi, i kombinasjon med fremsynthet og dristighet, kan kaste rundt på tradisjonelle operasjonsmåter. I denne artikkelen ser Diesen nærmere på hvordan dette kan foregå i vårt eget land. Den største utfordringen synes å være, som vanlig, ikke å få de nye tankene inn, men å få de gamle ut.

AV SVERRE DIESEN

Andre artikkel: Nettverks- og ISTAR-konseptets spesielle relevans for norsk forsvar I første artikkel ble det gjort rede for hvorfor og hvordan informasjonsteknologien og det nettverksbaserte forsvaret ikke bare vil føre til en effektivisering av dagens operative konsepter og forsvarsstrukturer. På linje med tilsvarende teknologiske gjennombrudd tidligere i historien har informasjonsteknologien potensial til å endre militære organisasjoner og operasjonskonsepter grunnleggende, slik bensinmotoren i forrige århundre utløste motorisering og mekanisering. Det betyr at dersom manøverteoriens tidløse erfaringslover skal realiseres ut fra vår tids forutsetninger, innebærer det slutten på mekaniserte styrkers dominans på landstridsfeltet.

I stedet vil morgendagens manøveravdelinger være enheter med ISTARkapasitet av alle forsvarsgrener, der bekjempelsesevnen ikke sitter i enhetens egne plattformer og våpen, men

12

i dens evne til å lede avstandslevert, presisjonsstyrt ild.

I denne andre artikkelen skal et slikt konsepts spesielle relevans for dagens norske forsvar drøftes. I den forbindelse er det nødvendig å begynne med et tilbakeblikk på hvordan vi på 1990-tallet tolket manøverteorien og omsatte den i forsvaret av Nord-Norge. Hensikten med det er å anskueliggjøre at en realisering av teoriens ideal ikke bare avhenger av en riktig utnyttelse av teknologiens muligheter generelt. Det kan også forutsette tilpasning til spesifikke sikkerhetspolitiske forhold, eller til geografiske og andre randbetingelser i operasjonsområdet. Da sikter jeg til Divisjon 2000-konseptet, som helt inn på 2000-tallet ble det konkrete og synlige uttrykk for manøverteoriens innflytelse på tankegangen i Hæren.

Alt forsvarsmateriell havner på et eller annet tidspunkt på museum, i beste fall. Spørsmålet er om det skjer tidsnok.

(Foto: Heidi Martin).

Sammenhengen mellom manøverkonsept og andre faktorer Utgangspunktet for dette konseptet var den kalde krigens trusselvurdering, der Nord-Norge ble utsatt for et angrep med ambisjon om å besette norsk område ned til Vestfjorden. I et slikt scenario ble Finnmark ansett som uegnet for avgjørende forsvarsstrid, og derfor planlagt oppgitt for andre formål enn forsinkende og forstyrrende operasjoner av begrenset omfang.

Det egentlige hovedforsvarsområde var det sterke lende i Troms, mellom Lyngenfjorden og Ofotfjorden.

Fortifikasjonene i FRØY-linjen skulle tvinge angriperen til utgruppering fra marsjformasjon og påføre ham tap av så vel tid som personell og materiell, før han trengte inn i selve kjerneområdet fra Balsfjordeidet og sydover. Her skulle divisjonens ene mekaniserte brigade, Brigade 6, sinke ham langs de få hurtige fremrykningsaksene, mens de to beltevognoppsatte brigadene, Brigade Nord og 5, manøvrerte

mot hans rygg og flanker gjennom de vidstrakte fjellområdene til side for veiaksene. Brig 6 skulle således forme operasjonsområdet ved kontrollert å oppgi lende langs de hurtige aksene, og dermed skape et manøverrom for beltevognbrigadene i de fjellområdene som utgjorde angriperens flanker og rygg etter hvert som han rykket frem. Fra disse områdene, utilgjengelige for tyngre, mekaniserte avdelinger, skulle beltevognavdelingene rette angrep mot angriperens forsyningsog støtteavdelinger, kommandoplasser etc.

Det interessante poeng ved dette konseptet er med andre ord at divisjonens egentlige knyttneve ikke som man intuitivt skulle tro var den mekaniserte brigaden, men derimot de to beltevognoppsatte brigadene.

Det ble mulig ved en original utnyttelse av teoriens grunntanke – nemlig at tilgangen til dypet av fiendens gruppering ikke skjer ved gjennombrudd og inntrengning, men ved

å oppgi eget terreng og la fienden trenge frem langs noen få hurtige akser. Svakheten ved konseptet var imidlertid at beltevognbrigadene aldri ble utstyrt med den type tung ildkraft som ville gitt dem tellende effekt på dypet. Da måtte infanteribataljonenes geværkompanier med sine håndvåpen vært erstattet av mindre, men tyngre oppsatte kompanier med bombekastere og langtrekkende panservern, som kunne bekjempet mål langs aksene uten selv å måtte ta seg ned fra det høytliggende terrenget i flankene. Dertil kom selvsagt at da Hæren på 90-tallet – etter 40 års virksomhet i Troms – kom frem til et gjennomtenkt taktisk konsept, var det for sent både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Sikkerhetspolitisk fordi Sovjetunionen allerede var borte, og dermed hele konseptets forutsetning om en invasjon ned til Vestfjorden. Økonomisk fordi materiell til en divisjon med tre brigader ikke lenger lot seg gjenanskaffe innenfor rammen av noe tenkelig budsjett.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

13

“Sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen har med andre ord problemet skiftet ikke bare skala, men karakter.”

Dette eksemplet fra vårt eget land og vår egen tid er ment å illustrere en fundamental side ved konseptuell utvikling av militære organisasjoner, nemlig den nødvendige koblingen til andre faktorer enn bare teknologi. Historisk har revolusjonerende nytenkning ikke vært en ren teoretisk øvelse der teknologiens potensial for endring av organisasjon og doktrine er blitt utviklet i isolasjon. Det har skjedd i en politisk og strategisk kontekst, der katalysatoren for å få det til har vært behovet for å løse et reelt problem – å overvinne en identifisert fiende under bestemte geografiske og andre ytre betingelser.1 Det eksemplet vi omtalte i forrige artikkel, det tyske Blitzkrieg-konseptet fra 1930-tallet, var således tenkt ut som et svar på hvordan Tyskland hurtig kunne beseire vestmaktene i en ny krig, før deres materielle og ressursmessige overlegenhet ble avgjørende slik den ble under Første verdenskrig. Tilsvarende ble den amerikanske hærens AirLand Battle doktrine på 1980-tallet ikke utviklet ensidig som en konsekvens av det teknologisk mulige – men som svar på hvordan tallmessig overlegne sovjetiske styrker kunne stanses i en eventuell ny krig i Europa. Og, som vist, Divisjon 2000 hadde neppe sett dagens lys om det ikke hadde vært for den invasjonstrusselen vi sto overfor i Nord-Norge under den kalde krigen.

På samme måte skal nå det generelle argument for hvordan informasjonsteknologien muliggjør radikalt andre konseptuelle løsninger underbygges ved et tilsvarende resonnement.

Nemlig hvordan et ISTAR-basert operativt konsept kan løse de utfordringene Norge i dagens situasjon står overfor i nordområdene bedre

14

enn restene av et delvis mekanisert invasjonsforsvar vil kunne gjøre. Vi snakker med andre ord om å innfri ikke bare den teknologiske betingelse for et annet operasjonskonsept, men også den kontekstuelle.

Forsvarets utfordringer i dag Tar vi utgangspunkt i de scenariene som ligger til grunn for dagens forsvarsplanlegning, baserer de seg på at en annen stat kan komme til å bruke militærmakt overfor Norge og norske interesser, men da i langt mer begrenset omfang enn under den kalde krigen. Formålet vil ikke være å erobre store deler av Nord-Norge som del av en større europeisk krig, men å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk på bestemte områder eller bøye seg for konkrete krav. Det dreier seg med andre ord om militærmakt som instrument for tvangsdiplomati i en regional konflikt, og ikke om nasjonens eksistens eller permanent avståelse av store landområder. Spesielt vil det i en slik situasjon være viktig for angriperen å gjennomføre operasjonen før NATO – eller i det minste noen av våre viktigste allierte – kan beslutte å intervenere, fordi det ikke lenger vil være balanse mellom gevinst og risiko hvis alliansen blir trukket inn. I dag er det neppe noe bilateralt stridsspørsmål mellom Norge og andre stater i regionen som er så viktig at vedkommende stat er innstilt på å risikere krig med NATO og USA for å få det som den vil.

Prøver vi å operasjonalisere et slikt strategisk overfallsscenario ender vi derfor opp med en trussel som ligger innenfor relativt snevre grenser

med hensyn til både maktbrukens varighet, geografiske omfang og styrkenivå. Til gjengjeld kan intensiteten være høy så lenge aksjonen pågår, nettopp fordi de militære mål og dermed den politiske hensikt må oppnås raskt. Av samme årsak vil det være avgjørende for angriperen å redusere den strategiske varslingstiden til timer eller høyst døgn. Det norske forsvarets strategiske utfordring er følgelig å stille opp den høyest mulige nasjonale terskel mot et slikt scenario, og kunne holde konflikten «varm» lenge nok til at våre allierte rekker å fatte de nødvendige vedtak.

Merk at en meget vesentlig forskjell på dagens scenarier og det gamle invasjonsscenariet ligger nettopp her: Forskjellen på et invasjonsscenario – hvor angriperen må ta alliansens inngripen for gitt allerede i utgangspunktet – og et strategisk overfall, er at overfallet hviler på forutsetningen om at slik inngripen ikke er selvsagt og må unngås. Det betyr at mens det kritiske tidsvindu i invasjonsscenariet er tiden fra D-dag til forsterkninger kan ankomme, er det for det strategiske overfall tiden fra D-dag (eller H-timen) til NATO kan fatte politisk beslutning om å intervenere. Her har ikke angriperen råd til å regne feil, etter som konsekvensen av NATOinngripen er at han får valget mellom tre muligheter, hvor alle representerer enten et avgjørende politisk tilbakeslag eller et direkte nederlag. Da må han velge om han vil trappe opp og risikere en storkrig, trekke seg ut uten å ha oppnådd noe eller opprettholde nærværet med eksisterende styrke og bli forutsigbart slått eller kastet ut av en overlegen motstander.

Hvor skal vi bruke en bataljon innenfor dette området?

Og hva tyder på at den i det hele tatt kommer frem i tide?

(Kilde: Finnmark fylkeskommune).

Når vi skal sette sammen den forsvarsstrukturen som i forhold til en slik trussel representerer den mest kost-effektive bruk av ressursene, ser vi likevel at dette ikke er noen triviell utfordring. Selv med et betydelig større forsvarsbudsjett vil vi ikke kunne endre det faktum at det er et fullstendig umulig forhold mellom den varslingstid vi kan basere oss på, utstrekningen på de geografiske områder som skal dekkes og størrelsen på den styrkestrukturen vi har til rådighet. Tar vi i betraktning at bare Finnmark fylke er et areal på størrelse med Danmark, og at også områder utenfor fastlands-Norge kan tenkes som mål i en slik operasjon, blir det tilnærmet umulig å heve terskelen og redusere angriperens handlefrihet ved å gruppere de fåtallige hærstyrkene vi råder over til forhåndsplanlagte steder. Det finnes heller ingen sentral posisjon hvorfra en samlet, mekanisert styrke tilstrekkelig raskt vil kunne settes inn mot et hvilket som helst punkt innenfor hele dette området, med dets meget begrensede veinett.

Gitt at et stort antall mål og operasjonstyper – flyangrep, missilangrep, spesialstyrkeoperasjoner, raid med sjø- eller luftlandsatte styrker etc – vil kunne tjene angriperens politiske formål, er problemet i realiteten snudd på hodet siden Divisjon 2000-konseptets dager. Da hadde vi relativt god tid for å utgruppere en langt større styrke i et vesentlig mindre, forhåndsbestemt nøkkelområde – et område som også var sammenfallende med divisjonens øvings- og oppsettingsområde. Nå er problemet å skulle reagere på en brøkdel av tiden med en brøkdel av styrken for å forflytte seg en mange ganger så lang avstand til et punkt innenfor et mange ganger så stort område. Sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen har med andre ord problemet skiftet ikke bare skala, men karakter. På operasjonelt nivå er kjernen i dagens norske forsvarsproblem et annet og langt mer ugunstig forhold mellom tid, rom og styrker til rådighet. Legger vi denne radikalt forskjellige forutsetningen for det spesifikt norske forsvarsproblem

oppå den universelle endring som følger av teknologiutviklingen, må det derfor være grunnlag for følgende påstand: Sannsynligheten for at svaret på den sikkerhetspolitiske utfordring i dag er en nedskalert versjon av det gamle invasjonsforsvaret, basert på et tradisjonelt mekanisert operasjonskonsept, er tilnærmet lik null. Skal man tenke seg en løsning tilpasset vår tids trussel må den rimeligvis bygge på en annerledes tankegang, og dermed betjene seg av en annerledes organisasjon.

ISTAR-konseptet Et godt utgangspunkt for å analysere seg frem til et slikt annerledes konsept vil være å gå tilbake til det operasjonelle problemets kjerne, som var det ugunstige forhold mellom tid, rom og styrker til rådighet. Formulert på en annen måte er det norske forsvarsproblem at vi skal kunne håndtere en sikkerhetspolitisk krise eller konflikt med meget beskjedne styrker til rådighet – vi skal skape strategisk

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

15

“Vi er med andre ord kritisk avhengige av å kunne kraftsamle ilden på kort varsel til det punkt innenfor et enormt område som angriperen velger.”

Kampfly flyr åpenbart i luften, men er det en “luftkapasitet”?

effekt med taktiske ressurser. Intuitivt vil det da være slik at den eneste måten vi kan kompensere for dette misforholdet på er å prioritere systemer karakterisert ved høy hastighet, lang rekkevidde og evne til avstandslevert presisjonsild. Vi er med andre ord kritisk avhengige av å kunne kraftsamle ilden på kort varsel til det punkt innenfor et enormt område som angriperen velger. For alle praktiske formål snakker vi da om multirolle kampfly og sjø- eller landbaserte taktiske missiler, der våpenvirkningen raskt kan forlegges over store avstander basert på informasjon fra et system av distribuerte sensorer. I tillegg bør balanseringen av kapabiliteter på tvers av forsvarsgrenene også

16

ta høyde for en viss evne til krigføring i de ikke-fysiske domener, dvs i det elektromagnetiske spektrum og det computergenererte eller digitale rom.

Hvilket ikke er noe annet enn det vi allerede har presentert som konsekvensen av den universelle teknologiutvikling: Et operasjonskonsept der ISTAR-enhetene er de egentlige manøveravdelinger, og der den øvrige struktur er bygget opp for å komplettere og understøtte dem.

Det faktum at ISTAR-enhetene er lette og har sin taktiske mobilitet basert på lette kjøretøyer eller andre plattformer bidrar i tillegg til at de er langt mer strategisk mobile enn mekaniserte enheter. Det betyr at de

i en krise med kort varslingstid langt raskere kan flyttes fra garnisoner i Troms til aktuelle innsettingspunkter andre steder i nordområdene, uavhengig av en mange hundre kilometer lang og meget sårbar veiakse. At vi allerede har konstatert at dette konseptet generelt favoriserer den strategisk defensive part på bekostning av den offensive bidrar ytterligere i samme retning, etter som vår strategiske posisjon i en slik sammenheng er og alltid vil være den defensive.

Som påpekt i den første artikkelen, innebærer dette at Forsvarets strategiske ambisjonsnivå bør være nektelse (‘denial’) fordi en målsetting om å slå angriperen ikke lenger forutsetter ambisjonsnivået kontroll. For den strategisk defensive part er det tilstrekkelig å kunne ødelegge fra avstand de styrkene som den offensive part ut fra sin operasjons hensikt er nødt til å konsentrere fysisk for kortere eller lengre tid. Lykkes vi med det, vil gjenetablering av egen kontroll i områder som innledningsvis blir besatt nærmest være en automatisk konsekvens av at motstanderen mislykkes. Da vil gjenopprettelsen av norsk suverenitet kunne markeres med langt enklere enheter enn dem vi måtte brukt for en tradisjonell eller symmetrisk gjenerobring av et slikt område med mekaniserte styrker.

Kampfly Et kjernepunkt i dagens strukturdiskusjon er om ikke kampflyanskaffelsen blir så kostbar at den fører til en ubalansert struktur, der spesielt Hæren allerede er for liten. Nå er det beviselig slik at Hærens største svakhet frem til i dag ikke har vært

“Gitt størrelsen på de områdene det er tale om, kan vi antagelig tredoble dagens hær uten at det reduserer nevneverdig angriperens handlefrihet til å velge både operasjonstype og mål tilpasset hans politiske hensikt.”

at den er liten, men at vi på grunn av vernepliktsmodellen har fått så liten operativ evne ut av den lille hæren vi har. Men hva som er en balansert norsk forsvarsstruktur kan uansett ikke bedømmes ut fra sammenligning med det tidligere invasjonsforsvaret, eller med hva som er normen i andre lands forsvar. Det bestemmes av de utfordringene vårt forsvar har i dag, og de geografiske og andre betingelser det skal løse sine oppgaver under.

Gitt størrelsen på de områdene det er tale om, kan vi antagelig tredoble dagens hær uten at det reduserer nevneverdig angriperens handlefrihet til å velge både operasjonstype og mål tilpasset hans politiske hensikt.

En slik situasjon tilsier som påpekt en prioritering av nettopp den kapasiteten som et høyverdig multirolle kampfly representerer. Dertil kommer at den gjensidige avhengighet mellom bakke- og luftstyrker heller ikke er symmetrisk. For hver ny hæravdeling vi etablerer skaper vi også et behov for flere kampfly til å kontrollere luftrommet over den, mens flere kampfly ikke genererer et tilsvarende behov for flere hæravdelinger. Og for det tredje er hele den slags diskusjon om balanse mellom forsvarsgrenene i ferd med å bli lite relevant. En sentral side ved utviklingen er jo nettopp at det ikke lenger vil være noen nær sammenheng mellom hvilket domene et mål befinner seg i, hvilket domene sensoren som ser det befinner seg i og hvilket domene vi velger å bekjempe det fra. En ISTAR-patrulje på landjorden kan identifisere et mål på sjøen og anmode om kampfly til å bekjempe det, eller sensorene til et kampfly kan overføre data for et mål på landjorden til en fregatt som så

bekjemper målet med sine våpensystemer. Av samme årsak blir forsvarsgrenenes taktiske ledelseselementer mindre og mindre interessante som kommandoledd eksklusivt for styrker fra egen forsvarsgren. Operasjonene ledes i utgangspunktet fra fellesoperativt nivå. Forsvarsgrenenes taktiske kommandoledd skal først og fremst skape redundans i kommandostrukturen ved å supplere eller i noen grad dublere det fellesoperative hovedkvarteret. Alt dette bidrar til at tradisjonelle forestillinger om forsvarsgrenenes innbyrdes styrke og størrelse blir nokså uinteressante, så lenge det er besluttet at dimensjoneringskriteriet for forsvarsstrukturen er maksimal evne til å motstå væpnet aggresjon eller press her hjemme.

Styrkebidrag til internasjonale operasjoner, som tradisjonelt har vært brukt som argument for en større hær, skal tilpasses kapabiliteter og utholdenhet i en struktur dimensjonert for hjemmeoppgavene. Det er et prinsipp vi lenge har bekjent oss til, og som vi nå må begynne å respektere.

Men etter som det er en misforståelse å tro at verdien av slike styrkebidrag måles i antall hoder, eller avhenger av at vi står ute med samme type bidrag i mange år av gangen, behøver ikke det å redusere hverken deres politiske eller militære verdi.

ISTAR-konseptets største utfordring er antagelig den logistikkmessige understøttelsen av distribuerte manøverenheter. Men for våre formål og med dagens trusselscenarier må vi likevel huske at det ikke lenger dreier seg om en fiende som rykker hundrevis av kilometer frem i divisjons- og større forband, og som dermed skaper

et stort taktisk og operasjonelt dyp.

Hele angrepets strategiske hensikt, og dermed begrensningene i så vel styrkeinnsats som geografisk utbredelse av operasjonen, tilsier at han etter det initielle angrep vil være i ro i operasjonell og strategisk forstand, men med taktisk mobilitet innenfor det besatte område. Det dreier seg derfor ikke om en tradisjonell «bak fiendens linjer»-problemstilling, men om evne til å manøvrere i periferien av målet for et begrenset angrep.

What’s in a name?

Innledningsvis i den første av disse to artiklene reiste jeg spørsmålet om ikke både brigadenivå og mekanisering utgjør en avgrenset tidsepokes realisering av de tidløse militære erfaringslovene, men ikke er tidløst riktige svar i seg selv. Den nylig fremlagte langtidsproposisjon for Forsvaret i perioden 2013-2016, Prop. 73 S, viderefører riktignok det mekaniserte brigadekonseptet, men er samtidig et godt utgangspunkt for eksperimentering og en gradvis overgang til noe annet. Det skyldes ikke minst at den ene av de to bataljonsgruppene i Troms profesjonaliseres. Dermed vil ikke store deler av året måtte kastes bort på elementær grunnopplæring av stadig nye rekrutter. Tiden vil i stedet kunne brukes til forsøk og troppeprøver med et nytt konsept, parallelt med vedlikehold av treningsstandard på eksisterende materiell og konsept. Samtidig blir det interessant å vurdere om ikke bataljonsgruppen på Rena uansett bør beholde sin nåværende mekaniserte struktur, for blant annet å kunne ivareta de internasjonale operasjonene hvor det

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

17

“Med en slik løsning må riktignok den siste rest av forestillingen om brigadenivået i Hæren forlates”

fortsatt kan bli bruk for denne type materiell. Bataljonsgruppen i nord vil i så fall alltid ivareta det nasjonale beredskapsoppdraget basert på et ISTAR-konsept, mens den tilsvarende avdeling i sør vil kunne benyttes i internasjonale operasjoner med mer tradisjonell organisasjon og utrustning. Behovet for å gi vervede mannskaper og avdelinger den nødvendige avveksling i oppdrag og utfordringer kan da ivaretas ved å rotere avdelingene mellom nord og sør ved å la materiell og oppdrag ligge fast, men rotere personellet. Det er for øvrig også det samme prinsipp som de aller fleste andre land med profesjonelle styrker benytter.

Med en slik løsning må riktignok den siste rest av forestillingen om brigadenivået i Hæren forlates, men det er allerede en meget diskutabel realitet, om ikke en illusjon. Av tre bataljoner vil den ene være vernepliktsbasert, og derfor bare operativt tilgjengelig noen måneder hvert år, på slutten av sin tjenestetid. Dertil kommer at den uansett vil være utstyrsmessig helt forskjellig fra de to profesjonelle bataljonene, og derfor vanskelig kan brukes innenfor rammen av samme taktiske konsept. En gjenoppliving av et nedskalert Divisjon 2000-konsept er som påpekt ikke noe alternativ i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

De to profesjonelle bataljonene vil dessuten befinne seg i hver sin landsdel, med en overføringstid fra syd til nord som er minst like lang eller lengre enn sannsynlig varslingstid i mange av de scenarier forsvarsplanlegningen bygger på. Antagelig er det derfor ikke bare hensiktsmessig, men også realistisk å ta inn over seg at

18

Hærens reelle operative enhet i fremtiden vil være bataljonsstridsgruppen.

Noe av utfordringen med dette er selvsagt å bryte ned historiske forestillinger hos mange om hva en bataljon er, og hvilken slagkraft en bataljon representerer. Mange vil nok fortsatt konkludere med at «en bataljon er for lite», fordi de setter et ubevisst likhetstegn mellom en moderne ISTARbataljon og en tradisjonell mekanisert bataljon. Men det vesentlige er jo ikke hva man kaller en enhet av mer eller mindre historiske årsaker, basert på hvor mange mennesker den består av. Spørsmålet er hvilken faktisk kampkraft den representerer eller kontrollerer. Bruker man ildkraft som kriterium for hva en enhet skal kalles i stedet for antall hoder, kan det altså være like riktig å kalle den nye bataljonen for en brigade.

Det meningsløse i å være opptatt av avdelingsbetegnelser og nivåer i den forbindelse blir for øvrig enda mer åpenbart hvis man anlegger et litt lengre historisk perspektiv. Dersom hertugen av Wellington hadde fått utlevert et moderne geværkompani og latt det grave seg ned i gode stillinger på høydedraget ved Waterloo hadde det gjort kort prosess med en av datidens divisjoner i løpet av noen minutter. Ikke minst når vi skifter paradigme blir det viktig å se at den type sammenligning av enheter før og nå som vi intuitivt gjør hvis de heter det samme, er nokså irrelevant.

Oppsummering - konklusjon Gitt tidligere tiders militære paradigmeskifter og deres sammenheng med store teknologiske gjennombrudd fremstår det som svært lite sannsyn-

lig at informasjonsteknologien ikke skal utløse et tilsvarende skifte i dag.

Dette skiftet vil sannsynligvis endre militære organisasjoner like fundamentalt som motorisering og mekanisering gjorde det for snart hundre år siden. En slik endring vil være den nødvendige konsekvens av en radikalt forbedret lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet, slik mekaniserte forband i sin tid var den naturlige konsekvens av forbedret fysisk mobilitet. At vi så langt bare har utnyttet informasjonsteknologien til å forbedre den eksisterende måten å operere på, er også konsistent med erfaringene fra tidligere tiders omveltninger. Det faller utenfor rammen for denne artikkelen å lansere mer detaljerte forslag til morgendagens forsvarsstrukturer som følge av så vel informasjonsteknologiens påvirkning som det norske forsvarsproblemets karakter. Intensjonen i denne omgang er å sannsynliggjøre ved hjelp av en induktiv metode at et militært konseptuelt vannskille må være nært forestående, drevet av generell teknologisk utvikling og forsterket hos oss av spesifikt norske forhold. Det har således vært hensikten å påvise at utviklingen av det nettverksbaserte forsvaret mot et ISTARbasert manøverkonsept innfrir både den teknologiske og den kontekstuelle historiske betingelse for operativ fornyelse.

Ikke desto mindre vil det være meget krevende å skulle gjennomføre en slik transformasjon av eksisterende styrkestrukturer, i Norge så vel som i de fleste andre land. Utfordringen består først og fremst i å sannsynliggjøre at et nettverksbasert ISTAR-

“Store endringer har alltid utløst motkrefter og friksjon fra etablerte interesser som føler sin stilling truet”

konsept faktisk har potensial for å bli morgendagens operative paradigme og overta de mekaniserte hærforbandenes hegemoni. Her hjemme vil det kreve inngående teoretiske studier og analyser, etter hvert støttet av krigsspill og regnemaskinsimuleringer ved FFI. Med erfaringer herfra som bakgrunn kan det så kjøres nye eksperimenter i MULTINETT-serien og etter hvert full skala troppeprøver. Dersom det viser seg å være grunnlag for denne artikkelens sentrale hypotese, vil dette også være med på å gi konseptuell retning til de mange tekniske NbF-prosjekter som pågår i ulike miljøer i Forsvaret. Et ISTAR-basert konsept er med andre ord ikke noe som skal innføres fra og med neste rekruttinntak. Tempoet i utviklingen gjør på den annen side at det heller ikke er så langt unna at det ikke for eksempel bør diskuteres om Hæren de neste årene skal bruke 10 milliarder kroner på pansrede kjøretøyer.

Det store spørsmålet er likevel om vi i det norske forsvaret har det som skal til for å gjøre en så radikal og kritisk etterprøving av det konseptuelle tankegods, og – dersom det blir konklusjonen – gjennomføre de nød-

vendige endringer. Da sikter jeg ikke først og fremst til mulig politisk uvilje, men til holdningene innad i Forsvaret selv. Store endringer har alltid utløst motkrefter og friksjon fra etablerte interesser som føler sin stilling truet, og vi bør ikke ha noen illusjoner om at så ikke kommer til å være tilfelle også denne gangen. Jeg har tidligere beskrevet to forutsetninger som må være til stede for at revolusjonerende konseptuell nytenkning skal komme i gang og lykkes, hhv et teknologisk gjennombrudd og en strategisk kontekst som skaper behov for en radikal endring av det bestående. Historisk er det i realiteten også en tredje betingelse, nemlig en kultur og et klima for innovasjon og endring i organisasjonen selv. Til dette hører også en fordomsfri vilje til å lære av sine feil og ta konsekvensen av de erfaringer som gjøres under prøver, forsøk og øvelser – uansett hvor dårlig de harmonerer med konvensjonell og bekvem tenkning. Vi har riktignok i Forsvaret en mengde høyttravende visjoner om å være både en lyttende og lærende organisasjon, men tidens tendens til å smykke seg med visjoner er vel ofte mer organisasjonskulturell mote enn noe vi etterlever i hverdagen.

Til syvende og sist har vi likevel ikke råd til å la slike svakheter blokkere en fordomsfri diskusjon om informasjonsteknologiens og det nettverksbaserte forsvarets konsekvenser for fremtidig norsk struktur og operasjonskonsept. Det er verd å minne om at siden tidenes morgen er det ingen militære strukturer eller konsepter som har overlevd eller vært et tidsmessig svar på utfordringene i mer enn en begrenset periode. På et eller annet tidspunkt er alle blitt avløst av andre måter å tenke og operere på – måter som bedre har utnyttet nye teknologiske, økonomiske, sosiale eller andre forutsetninger. Uansett kommer dagens konsept bygget opp rundt mekaniserte hæravdelinger selvsagt ikke til å være her om nye hundre år. På et eller annet tidspunkt vil det måtte følge alle sine forgjengere inn i militærmuseenes glasskasser. Det spørsmålet vi må ta stilling til er derfor om det er informasjonsteknologien som denne gang er den utløsende faktor, om et fellesoperativt og nettverksorganisert ISTAR-konsept er avløseren – og om tidspunktet for å diskutere dette er nå.

1 Se bl a MacGregor Knox og Williamson Murray; The Dynamics of Military Revolution 1300 – 2050;

Cambridge University Press; New York 2001

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

19

Suksess i krig krever klare og op Strategi og krigskunst inneholder mange utfordringer. De største er kanskje å vite når man skal stoppe, og ikke minst hvordan.

I denne artikkelen peker forfatteren på et vedvarende problem, nemlig å sikte på en blink som aldri står i ro.

Major Terje Bruøygard er kavalerist og for tiden elev ved US Marine Corps Command and Staff College i Quantico, USA. Han har hatt to deployeringer til Afghanistan, senest 2010 som sjef for Task Unit PRT 15.

AV TERJE BRUØYGARD

Innledning For å lykkes som skytter trenger man et klart definert og synlig mål innenfor rekkevidde. Hvis målet er kamuflert, ikke til stede eller utenfor rekkevidde er det meningsløst å skyte.

Skytteren kan være i verdensklasse, ha topp utstyr og en sterk motivasjon. Han vil likevel kaste bort alle sine kuler. Skytteren trenger en skive, et mål, for å lykkes. Denne analogien kan brukes for å forstå anvendelsen av militærmakt, herunder hvordan man skal omsette den til politisk gevinst. Enhver krig trenger et mål som er klart og oppnåelig. Akkurat som skytteren.

Vi står ved starten av en utrekning fra Afghanistan. Strateger jobber på spreng i disse dager for å klare å definere parametere for suksess, slik at NATO og det internasjonale samfunn kan klare å komme seg ut med et snev av heder i behold. Oppgaven er ikke lett. Mer enn 10 år er gått siden krigen startet. ISAF sitt mandat og oppdrag er endret mange ganger, nasjoner er kommet og gått og ikke minst har flere land skiftet regje-

20

ringer. Ordskiftet på hjemmebane i flere land har gradvis beveget seg bort fra det opprinnelige målet med krigen. Deltakerlisten teller i skrivende stund 48 nasjonaliteter. Hver nasjon med sine målsetninger og særegne rasjonale for deltagelse. Selv om alle står bak oppdraget har alle land sin egen motivasjon med sine bidrag. De endrede målsetninger og den store koalisjonen har gjort det nærmest umulig å lykkes i Afghanistan. Denne artikkel argumenterer for at den viktigste forutsetning for suksess i krig er et klart, stabilt og oppnåelig politisk målsetning.

I klassisk militærteori finnes tre forutsetninger for seier i krig. En må ha et klart og oppnåelig mål (hvorfor krigen føres), en god strategi (hvordan krigen føres) og de nødvendige midler til krigføring (med hva krigen føres). Målet, det vil si hva man ønsker å oppnå, dikterer de to andre.

Den viktigste forutsetningen for suksess blir derfor at man setter klare og oppnåelige mål, fordi den viser hva strategien er laget for å oppnå og fordi den er målbar.

pnåelige politiske målsetninger

Norske styrker har lagt ned en betydelig innsats i Afghanistan gjennom 10 år, men har de lykkes? (Foto: Tom Snedal).

Krig Krig er en kamp mellom viljer, utført på jakt etter en politisk målsetning.

Dens sentrale kjennetegn er anvendelsen eller trusselen om anvendelse av vold. Dens natur er konstant og består av vold, usikkerhet, uorden og friksjon. Dens karakter er derimot i stadig endring. Hver krig er unik.

Utfallet av to liknende hendelser kan være vidt forskjellige uten at man klarer å forutsi det eller forklare det i etterkant. Denne forståelsen har vi arvet av Clausewitz. Ingen har gitt noe bedre forståelse av krig.

Avgjørelsen om å gå til krig er en av de mest alvorlige en stat, eller politisk enhet, kan ta. Den kan føre til kollaps, eller den kan føre til stor suksess. Det finnes realpolitisk sett kun to størrelser av strategiske mål.

Det ene er overlevelse, det andre er seier. Det første handler om en evne til å bevare en tilstand slik den er, og den andre om å nå en politisk målsetning.

For NATOs krig i Afghanistan er det utvilsom det siste. Det handler ikke om overlevelse. Det handler om seier.

Hva som er ansett som seier er ikke klart postulert. I utgangspunktet er

det en defensiv krig der man søker å hindre oppblomstring av terror, men den kan nok også inneha elementer av andre målsetninger.

Skiftende målsetninger Demokratiske stater velger sin regjering som igjen fører landets politikk.

Noen tilfeller tvinger en regjering til å engasjere seg i en krig. Med en defensiv målsetning vil dette sjelden ha store motforestillinger i befolkningen, mens i offensive kriger spriker oppfatningene meget. Støtten endrer seg fort i takt med uforutsigbare og endrede situasjoner. På syttitallet førte en stadig økende motstand til at USA måtte trekke seg ut av Vietnam. Folk forstod ikke lenger det politiske motivet, og offeret var for høyt, det var ikke akseptabelt. Noe av det samme, om enn i noe mindre skala, opplevde Clinton-regjeringen under fadesen i Somalia på nittitallet.

Oppmuntret av en ny “verdensorden” lærte FN styrkene og verdenssamfunnet en smertefull lekse.

sivilbefolkning. FN bestemte seg for å intervenere med den hensikt å overvåke en fredsavtale, og for å sikre det humanitære arbeidet. Mandatet og målsetningene endret seg flere ganger underveis. Fra å sikre humanitært arbeid, skiftet fokus til å rydde Mogadishu for våpen og væpnede gjenger, deretter til å anholde opprørslederen Mohammad Farrah Aideed, før en til slutt skulle bygge opp igjen staten Somalia.1 Disse skiftende målsetningene ble en kjempeutfordring for styrkene. De var ikke utrustet, trent eller dimensjonert for slike operasjoner. Verken det amerikanske folk eller dets politikere var forberedt på harde kamper eller skadde og døde soldater. I følge den tidligere amerikanske ambassadør til FN, Jeane J. Kirkpatrick, var ikke operasjonen godkjent av kongressen og bidro heller ikke til den da uttalte nasjonalstrategiske målsetning.2 Følgelig måtte styrken etter hvert trekke seg ut, med det resultat det medførte.3

I 1992 var Somalia et land på sammenbruddets rand med en lidende

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

21

“Opportunistiske ledere ser nye muligheter i enhver situasjon, og faren er stor for at man glemmer hele rasjonale for krigen.”

Krigen i seg selv skaper nye muligheter Krigen i Afghanistan er en opprørskrig. ISAF støtter Karzai-regjeringens antiopprørskrig, med hovedmålsetning å hindre Taliban og andre rivaliserende grupperinger i å etablere seg med makt og våpen i hånd. Det vi vet om opprørskriger er at de er komplekse og svært ofte dratt ut i tid.4 Mange argumenterer derfor for at målsetningen for antiopprørskriger må endre seg mange ganger. Nettopp fordi spesielle handlinger og situasjoner fører til muligheter man ikke så når konflikten startet. Krig utvikler seg og lever sitt eget liv, og er fundamentalt uforutsigbart og pakket inn i det Clausewitz kalte “krigens tåke”.

Konflikten er ofte sammenkveilet av religion, politikk, kultur og historie.

FM 3-24 Counterinsurgency sier det slik: In an ideal world, the commander of military forces engaged in COIN operations would enjoy clear and welldefined goals for the campaign from the very beginning.

However, the reality is that many goals emerge only as the campaign develops […] Often, the best choice is to create iterative solutions to better understand the problem. 5

Fristende og opportunistiske målsetninger er farlig.

Det er uomtvistelig at enkelte muligheter må utnyttes. Tenk om Hitler hadde blitt stoppet før galskapen startet. Verden hadde muligheten. En opportunist som General Patton så sin daværende allierte, Sovjetunionen,

22

som en fiende da tyskerne kapitulerte i 1945. Patton ønsket å fortsette med sin 3.arme mot øst og skape seg et rom mot en fremtidig kommunistisk fiende. Dette fikk han avslag på og ble beordret til å vente på den røde armes fremrykning.6 Man kan si at ønsket om mer er en fare for måloppnåelsen.

Opportunistiske ledere ser nye muligheter i enhver situasjon, og faren er stor for at man glemmer hele rasjonale for krigen. Clausewitz beskriver dette fenomenet med krig som et objekt som befinner seg i midten av tre magneter; følelse, sjanse og politikk, representert ved befolkningen, militæret og regjeringen.7 Alle bringer sine særinteresser inn i krigen og påvirker således utfallet.

For ledere som Aleksander den Store, Napoleon og Hitler var litt aldri bra nok. For hvert nytt okkupert land kom et nytt i siktemålet.

Dagens demokrati demper denne lysten betraktelig, men lysten på mer kan også ses i mer moderne eksempler. Gulfkrigen i 1991 er svært interessant i så måte. I løpet av uker og dager nådde den USA-ledede koalisjonen den uttalte målsetningen om å frigjøre Kuwait, hindre Irak i å invadere Saudi Arabia og holde Golfen åpen.8 Her vek man ikke en tomme fra den uttalte målsetning. En målsetning som bandt sammen en historisk koalisjon. Mange kritiserte daværende president Bush. Til og med hans militære sjef, Norman Schwarzkopf, anbefalte å fortsette inn i Irak for å slå Saddam Hussein en gang for alle.9 Det var et klassisk “window of opportunity”. Presidenten var derimot standhaftig og holdt seg til den uttalte målsetningen. Ved å gjøre det

holdt han koalisjonen samlet og etter min oppfatning oppnådde en av historiens mest suksessrike seiere og klareste eksempel på hva krig kan gjøre for politikken.

Pynte på målsetninger En ekte målsetning må være oppnåelig og målbar. I krig er de sjeldent det.10 Årsaken finnes ofte i krigens natur, og befolkningens forhold til den. Den vil nøle med å støtte en krig med uklare og skiftende målsetninger, men den vil også nøle med å støtte en målsetning som er klar og tydelig, dersom den er for voldelig og brutal. Derfor kan man oppleve at politikere modifiserer målsetningene. Målsetningene kan kamufleres med humane moralsk forsvarlige hensikter, og således skape støtte og aksept for de offer som kreves. Problemet med det er at i dagens informasjonssamfunn kommer stort sett alltid den ekte målsetningen til overflaten. Hvorvidt målsetningene i Afghanistan er forsøkt pyntet på vil jeg ikke ta stilling til, men det er i alle fall klart at inntil for ganske få år tilbake ble krigen humanisert med fokus på menneskerettigheter, brønnboring og likestilling.11 Fremtidens akademikere vil granske og analysere Afghanistaninnsatsen. Et land som virkelig har blitt analysert og forsøkt forstått er Israel.

Israels historie viser hvor kraftfull en moralsk og redelig politisk målsetning kan være – og ikke minst hva som skjer hvis den viser seg ikke å være det. Helt siden opprettelsen av staten Israel har landet kjørt en offensiv og aggressiv politikk. Uavhengighetskrigen i 1948, Sinai-kampanjen i 1956, 6-dagers kri-

For å lykkes som skytter trenger man et klart definert og synlig mål innenfor rekkevidde. (Foto: US Navy Seals)

gen i 1967 og Yom Kippur krigen i 1973 viste alle hvor kraftfull en nasjon som kjemper en eksistensiell kamp er.

Som et rovdyr stengt inne i et hjørne vil den gjøre alt den kan – ikke for å drepe motstanderen – men først og fremst for å overleve.

På midten av syttitallet endret den Israelske politikken seg. Nye ledere, nye organisasjoner og nye visjoner dukket opp.12 Den offensive holdningen kulminerte i forhold til hva slags midler Israel kunne ta i bruk og fortsatt ha nasjonal og internasjonal støtte. Etter en periode med økt terroraktivitet, iverksatte Israel operasjonen “Peace for Galillei” 6.juni 1982.

Den offisielle politiske målsetningen var å overkjøre PLO støttepunkt, og presse dem minst 40 km fra grensa, ut av rekkevidde for rakettene.13 Det ble tidlig klart at målet var et helt annet.

IDF sendte 6 ½ divisjon rett til Beirut og veien til Damaskus.14 Dette var over dobbelt så langt som den uttalte målsetning og den første gangen en muslimsk hovedstad var okkupert av Israel.

Krigen skapte det største rabalderet i Israels politiske historie. I motsetning til tidligere kriger, ble “Peace

for Galilei” iverksatt uten konsensus. Mange mente at denne krigen ikke var like nødvendig for overlevelse som de foregående.15 Det mest sannsynlige politiske motivet var å tvinge syrerne inn i en krig, slik at Israel kunne rydde Beqaadalen og derved redusere syrernes påvirkning i Libanon. Statsminister Begin og forsvarsminister Sharon visste begge at de ikke ville få støtte til dette, så antagelig kamuflerte de målsetningen for å skaffe den støtten de trengte.

Dette eksempelet belyser utfordringen med støtte til krigføring. Krig er en møkkete business og folk har ofte litt problemer med dens konsekvenser. Det kan derfor være fristende å ilegge moralske hjemler, med en ideologisk god hensikt.Men det er ikke det samme som å garantere suksess.

Irak et ambivalent eksempel Invasjonen i Irak i 2003 er et eksempel på en imponerende suksess med en klar målsetning, men reflekterer også problemet rundt et uoppnåelig sådan. I boken Making War to Keep Peace, beskriver Kirkpatrick den amerikanske tvillingmålsetningen

med Irak-krigen. Den ene å sørge for å fjerne en umiddelbar trussel mot Amerika og det amerikanske folk.

Den andre å spre demokrati og frihandel. Det første målet var klart, oppnåelig og målbart. I løpet av kort tid ble en potensiell trussel fjernet, oppnådd gjennom et historisk felttog som militært sett verden ikke har sett maken til siden den tyske blitzkrieg under 2.verdenskrig. Det andre målet var vagt, uhåndgripelig og presenterer betydelige problemer. Først og fremst fordi begrepet demokrati ikke har et entydig og universelt innhold, men også fordi det er umulig å målfeste når “nok” demokrati er oppnådd til at krigen er vunnet.

Konklusjon: En utfordrende fremtid?

Krig er en alvorlig affære for enhver involvert part. Politiske målsetninger i kriger varierer stort fra situasjon til situasjon. Selv med en iboende overordnet intensjon er det med andre ord behov for klare og oppnåelige politiske målsetninger. Først for å kunne utarbeide en strategi og komme opp med de nødvendige midler, dernest for å kunne avgjøre når seier er oppnådd og krigen de facto slutt. Til slutt må den fungere som

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

23

Napoleon var en mester på stridsfeltet og vant de aller fleste slag han deltok i, men å omsette seirene i varige politiske løsninger slet han langt mer med.

(Bilde: Jacques-Louis David 1801)

men sikkert bevege seg bort fra den originale casus belli.

Avslutningsvis kan jeg som offiser i et demokratisk land som faktisk har slåss på bakken i Afghanistan lojalt og intenst, påpeke viktigheten av rolledelingen i et demokratisk samfunn med en militærmakt under fullstendig politisk kontroll. Det er ingen i det norske forsvar som skal stille spørsmål ved hvorfor vi går til krig. Når oppdraget gis og hensikten klargjøres skal vi på best mulig måte utarbeide en strategi for hvordan vi skal nå dette målet og med hvilke midler vi skal kjempe. Vi skal utføre våre plikter på bakken. Vi skal sørge for at vi vin-

en ledestjerne for fremtidige handlinger og en brannmur mot fristelser som skulle dukke opp underveis i krigføringen. Hvis den politiske målsetningen ikke er klar og oppnåelig, vil en krig leve sitt eget liv, oppleve flere endringer i hensikten, og sakte

1 2 3 4

5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

ner kamper og trefninger. Kamper og trefninger som igjen bidrar til politisk suksess. Omsetningen av suksess på slagmarken er et anliggende for øverste militære og ikke minst politiske ledelse og ikke soldatene på bakken.

Hvilke analyser som blir trukket ut av Afghanistan er for tidlig å konkludere med. Jeg er redd for at Afghanistan blir nok et eksempel på hvordan man ikke lykkes med bruk av militærmakt. Simpelthen fordi man ikke har hatt en klar, stabil og oppnåelig politisk målsetning som igjen har ført til en retningsløs strategi med styrker som ikke er godt nok tilpasset.

Jeane J. Kirkpatrick, Making War to Keep Peace (New York, USA: Harper Collins, 2007), s.100 Kirkpatrick, Making War to Keep Peace, s.106 Kirkpatrick, Making War to Keep Peace, ss. 83-100 Svært ofte er opprørere den svake part og må bruke tid som et virkemiddel for å skaffe støtte og styrke til å gå over til regulære kamper. Se Galula, Counterinsurgency Warfare, p. 6 og Bard O’Neill, Insurgency & Terrorism: From Revolution to Apocalypse (Washington D.C.: Potomac Books, Inc. 2005), s. 49-55 Field Manual (FM) 3-24/Marine Corps Warfighting Publication (MCWP) 3-33.5, Counterinsurgency (Washington, DC: Headquarters, Department of the Army and Headquarters, United States Marine Corps, December 2006).l, s. 147 General George S.Patton Jr., War as I knew it (Boston/New York, USA: Houghton Mifflin Company, 1995) Clausewitz, On War, edited and translated by Michael Howard and Peter Paret (Princeton University Press, Princeton, New Jersey, 1989), s. 101 Michael I. Handel, Masters of War: Classical Strategic Thought (London, UK: Frank Cass Publishers, 2006), s. 12 Kirkpatrick, s.41 Thibauld (ed.), The Art and Practice of Military Strategy, (Washington, USA: National Defense University, 1984)p. 3 Se Elin Ørjaseters kommentar:http://e24.no/kommentarer/e24-kommentarer/krigskorset-kom-for-sent/4002591 Martin Van Creveld, The Sword and the Olive: A Critical History of the Israeli Defense Force (New York, NY: Public Affairs, 2002), s.

250 Van Creveld, The Sword and the Olive, s. 289 Denne styrken var over dobbelt så stor som den som slåss i YomKippur krigen. http://countrystudies.us/israel/33.htm Kirkpatrick, Making War to Keep Peace, s.279

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

24

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

MEDLEMSKAP

Oslo Militære Samfund

Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.

• Kadetter kr. 60,- pr. år.

Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Kjære medlemmer!

Som mange av dere alt er kjent med, overtok jeg den 30. mars som Kommandant på Bergenhus Festning. Et ærefult og spennende oppdrag som jeg ikke kunne takke nei til. Det ble mye Bergen i mai og juni og vervet som kommandant krever sitt. Men jeg vil presisere at dette ikke betyr at jeg gir fra meg roret i OMS. Jeg trives med flere baller i luften, men ser likevel at det kan bli vanskelig å møte på alle mandagsforedragene i sesongen. Det er godt jeg har en nestkommanderende, generalmajor Tom Henry Knutsen, som vil ta over «klubba» i mitt fravær.

Sesongens program er nesten klart (i skrivende stund) – og jeg lover dere mange spennende foredrag. Programkomiteen håper og tror dere alle vil finne noe av interesse. Programmet vil dere finne på vår hjemmeside i slutten av august etter at jeg har lagt det frem for HM Kongen.

Opprustingen av inngangspartiet i Myntgaten ble ikke gjennomført i sommer. Direksjonen venter på en omfattende utredning om status på vår bygningsmasse, og vi vil prioritere arbeidene/ ut-bedringene etter tilstandsrapporten og tilgjengelig økonomi.

Jeg gleder meg til å se dere på vårt første høstmøte 1. oktober.

Vel møtt!

Gunnar Rolland Formann OMS

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

25

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Program Oslo Militære Samfund 2012 – 2013 Foredrag starter kl 1800. Medlemmene anmodes om å komme 15 minutter tidligere.

Se Samfundets hjemmeside, http://www.oslomilsamfund.no, for en fyldigere beskrivelse av de ulike foredragene. Det tas forbehold om endringer.

Mandag 1. oktober: Brigader Morten Klever, NK F35-programmet

«F35-programmet – status og utfordringer»

Mandag 8. oktober: General Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef og forsker FFI:

«Evner Vesten å bruke makt rasjonelt» Mandag 15. oktober: Generalmajor Per Sverre Opedal, GIH:

«En tidløs landmakt»

Mandag 22. oktober: Stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide:

«Stortingsproposisjon nr 73 S (2011-2012) etter avsluttet stortingsbehandling» Fredag 26.oktober: Høstsoirée Mandag 29. oktober:

Advokat Alexandra Bech Gjørv: «Samfunnssikkerhet etter 22.juli»

Mandag 5. november: Oberstløytnant Håvard Klevberg, FDII:

«333 skvadronen på ubåtjakt - maritime luftoperasjoner i

norsk sikkerhetspolitikk» Mandag 12. november: Marcus Wallenberg: ”Industrielle muligheter ved nordisk forsvarssamarbeid” Mandag 19. november: Aktuelt tema

Kalkunaften Mandag 26. november: Generalsekretær i Europarådet Torbjørn Jagland:

«Et dypere og bredere sikkerhetsbegrep» Mandag 3. desember: Oberst Ingar Moe, Luftoperativt inspektorat:

«Luftromskontroll» Mandag 10. desember: Kommandørkaptein Bjørn Terjesen, Sjøkrigsskolen:

«Kampen på Lyngør 1812 – et 200-års minne»

Julegilde 2013: Torsdag 3. januar: Juletrefest Lørdag 5. januar Nyttårsball

26

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Mandag 7. januar:

Forsvarsminister Espen Barth Eide: «Nyttårsforedrag»

Mandag 14. januar: Gen Harald Sunde, Forsvarssjef

«Status Forsvaret»

Mandag 21. januar: Debattmøte:

«Exit Afghanistan – politiske og militære ”lessons learned”» Mandag 28. januar:

Avdelingsdirektør Frede Hermansen FD: «Kompetansereformen»

Mandag 4. februar:

Direktør Petter Jansen, sjef Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO): «Status FLO»

Mandag 11. februar:

Sjef Allied Command Transformation, «Smart Defence»

Mandag 18. februar:

Aktuelt tema

Mandag 25. februar:

«Utviklingen av de norske spesialstyrkene»

Fredag 1. mars: Stiftelsesmiddag Mandag 4. mars: Generalløytnant Kjell Grandhagen, Sj E

«Status E-tjenesten»

Mandag 11. mars: Kontreadmiral Jørgen Bergrav:

«Reserven, - relevant eller retorisk?»

Mandag 18. mars:

Thorvald Stoltenberg, tidl utenriksminister og forsvarsminister «Nordisk forsvarssamarbeid»

Mandag 8. april: Olje- og energiminister Ola Borten Moe

«Energiforsyning og energisikkerhet – fremtidige utfordringer »

Mandag 15. april: Administrerende direktør Frode Sjursen, Forsvarsbygg:

«Forsvarsbygg – fornuftig forvaltning eller kunstig markedstenkning?»

Mandag 22. april: LtGen(R) Frances Wilson, USMC

«The US approach to Professional Military Education»

Mandag 29. april: Hans-Wilhelm Steinfeld, NRK

Familieaften Gunnar Rolland Generalmajor Formann OMS

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

27

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

GAVE TIL OMS Som våre medlemmer vil vite har Oslo Militære Samfund et ganske stramt årlig driftsbudsjett.

Over en årrekke har Direksjonen stabilisert våre kontingentsatser for å sikre at medlemsmassen opprettholdes. De senere årene har våre årlige driftsbudsjetter i hovedsak gått i balanse. Dette innebærer at OMS i liten grad har kunnet bygge opp kapital for å møte større vedlikeholdsarbeider på vår flotte eiendom i Myntgaten 3. Direksjonen anmoder våre medlemmer om å støtte opp litt ekstra til driften av foreningen, og da særlig mht forestående vedlikeholdsog oppussingsarbeid på bygningen vår. Husk: alle monner drar.

Innbetaling kan skje til konto 1600.40.57574 merket ”Gave 2012” Vennlig hilsen Gunnar Rolland Generalmajor Formann

Instant Shelter Bruksområder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap

Ring 64 83 55 00

www.obwiik.no 28

SECURING THE FUTURE With reliability and accuracy in our technology, processes and business

Ammunition Rocket Motors Shoulder Launched Weapons Demilitarization Hand Grenades Fuzes Warheads Pyrotechnics Gas Generators and Catapults Ballistic Devices www.nammo.com

Civilian Products Testing and Services

N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

29

LA DE TRE HUNDRE KANONER DUNDRE:

Fredrik den store av Preussen 1712 - 1786

Thorvald Rud er advokat og vernepliktig kaptein i Hæren.

Det er i år 300 år siden kong Fredrik den 2. av Preussen, senere kjent som den store, ble født. Han var konge i Preussen 1740 – 1786. Det var under hans styre at Preussen steg opp fra å være en annenrangs makt i Europa til å bli en av de førende europeiske stater, likestilt med Frankrike, Russland, Østerrike og England. Få stater har som Preussen preget utviklingen i Europa fra Fredrik den stores tid og fram til våre dager, og det er derfor all mulig grunn til å markere hans fødsel. Markeringen vil først og fremst finne sted i Tyskland, i form av utstillinger, bokutgivelser og foredrag.

AV THORVALD RUD Grunnlaget for Preussens maktposisjon ble lagt under Fredriks far, Fredrik Wilhelm den 1, soldatkongen, som bygde den prøyssiske hæren opp til en formidabel styrke. Han er også kjent for sin forkjærlighet for høye soldater, og hadde en hel bataljon av dem.

Forholdet til sønnen var traumatisk. Den unge Fredrik var mer opptatt av fløytespill, litteratur og poesi enn av militær eksersis, til faren store fortvilelse. Den tyranniske Fredrik Wilhelm gikk hardt fram mot sønnen for å få hans opplæring inn i former han mente var passende for en vordende konge. Fløytespill og poesi ble forbudt til fordel for militære disipliner. Det hele tilspisset seg da den fortvilte kronprins forsøkte å rømme fra det hele, ble knepet og stilt for krigsrett sammen med sin medsammensvorne, den unge løytnant von Katte. Å rømme fra tjeneste var deser-

30

tering, og for dette var det ingen nåde.

Løytnant von Katte ble idømt dødsstraff og halshugget foran øynene til den sjokkerte Fredrik. Kronprinsen unngikk samme skjebne fordi militærdomstolen avslo å idømme dette til tross for kongens krav om dødsstraff, og fordi flere av Europas fyrster blandet seg inn for å redde kronprinsen. Fredrik ble sendt til festningen i Küstrin hvor han gjorde garnisonstjeneste som vanlig offiser. En romanse oppsto mellom Fredrik og festningskommandantens unge datter. En datter ble resultatet, og Fredrik fryktet det verste. Men nei, kongen var strålende fornøyd med at kronprinsen kunne sikre arvefølgen.

Etter hvert ble forsoning oppnådd mellom far, og sønn og Fredrik gjenopptok sine plikter og posisjon som kronprins, fikk sitt eget regiment og rettet seg etter sin fars ønsker. I 1736 giftet han seg med

fyrstinnen Elisabeth Christine av Braunschweig-Bevern, og flyttet til slottet Rheinsberg utenfor Berlin. Der levde han og Elisabeth Christine et rolig liv og Fredrik dyrket sine interesser for fløytespill, litteratur og poesi.

Disse årene på Rheinsberg kalte han senere de lykkeligste i sitt liv.

I 1740 døde Fredrik Wilhelm den 1. og Fredrik overtok tronen som Fredrik den 2. Han overtok en stor, velutrustet og veldisiplinert hær og en velfylt statskasse. Fredrik var, som mange av samtidens fyrster, opptatt av to ting: Makt og ære. Dette kunne best oppnås ved seierrike kriger. Hans blikk falt på den produktive og velstående Habsburgerprovinsen Schlesien, som grenset til Preussen. Han rykket umiddelbart inn i Schlesien med hæren, og satte fram krav om avståelse. I Østerrike-Ungarn hadde den 24-årige Maria Theresia nettopp besteget tronen. Enkelte av hennes ministre antydet muligheten av forhandlinger med Fredrik, men Maria Theresia avslo blankt enhver form for forhandlinger og sendte hæren under ledelse av feltmarskalk Daun i felt med klar ordre om «der verdammte Preusse zu niederlegen» - å ta knekken på den fordømte prøysseren.

Det første slaget sto ved Mollwitz.

Det hadde nær gått galt for Fredrik.

Det østerrikske kavaleriet feide det prøyssiske kavaleriet av slagfeltet og Fredrik måtte forlate slaget for å unngå å bli tatt til fange. Seieren ble reddet for Preussen da feltmarskalk von Schwerin grep gardefanen og

Fredrik som kronprins, malt av Antoine Pesne i 1739.

ledet det prøyssiske infanteriet mot fienden som på en prøyssisk ekserserplass, med 90 skritt i minuttet.

Krigen varte til 1742, da ble det sluttet fred og Fredrik fikk beholde Schlesien. Men den ærgjerrige og besluttsomme Maria Theresia hadde ikke tenkt å oppgi Schlesien, og i 1744 braket det løs igjen.

Kamphandlingene varte i to år, igjen ble det sluttet fred og igjen fikk Fredrik beholde Schlesien. Mange slag var blitt utkjempet, og Fredrik hadde vunnet en rekke spektakulære seiere, men også møtt flere betydelige nederlag. Resten av Europa begynte å få øynene opp for den unge prøyssiske monarken som hadde utfordret en av Europas mektigste stater og vist seg som mer enn jevnbyrdig.

Preussen var på vei inn blant Europas

ledende stater. Da Fredrik vente tilbake til Berlin etter den andre schlesiske krigen, ble han hyllet av befolkningen og fikk tilnavnet «Den store».

Men det hele var ikke over. En ubøyelig Maria Theresia moderniserte hæren, særlig artilleriet, og sluttet mektige allianser, med Russland, Frankrike og Sachsen.

I 1756 begynte det som skulle bli den 3. schlesiske krig, en del av den i ettertid mer kjente sjuårskrigen, da Fredrik gikk inn i Sachsen. Han følte seg truet av Maria Theresias mektige allianse og forsto at det var et spørsmål om tid før alliansen ville slå til mot ham. For å kunne oppnå initiativet valgte han å slå til først.

Sachsen var et lett bytte for Fredriks velforberedte hær, men han sto snart

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

31

Fredrik hadde mange andre kvaliteter enn de rent militære.

(Bilde: Flötenkonzert Friedrichs des Großen in Sanssouci av Adolph Menzel).

overfor formidable motstandere.

Gjentatte ganger beseiret Fredrik tallmessig overlegne russiske, franske og østerrikske styrker. Slagsteder som Rossbach og Leuthen skulle være med på å skape myten om Preussens slagkraft. Men hans nederlag var også mange og like spektakulære som hans seiere. På sikt hadde ikke Preussen ressurser til å stå imot den samlede overmakt. Krigskassen ble etter hvert tom. Tapet av soldater førte til at 15-åringer måtte utskrives til krigstjeneste, og Fredrik begynte å se i øynene at nederlaget sto for døren.

Så ble han reddet av gongongen. I Russland døde tsarina Elisabeth og ble etterfulgt av Peter den 3. Han var en stor beundrer av Fredrik og trakk Russland ut av krigen. Den krigstrette alliansen falt nå sammen, og fred ble sluttet i 1763. Fredrik fikk beholde Schlesien for godt, og Preussen ble anerkjent som en av Europas stormakter.

Fredrik satte nå i gang omfattende tiltak for å bedre forholdene i det utslitte og krigsskadde Preussen. Han stimulerte til en storstilt innvandring, der det ble lagt vekt på trosfrihet, og mange forfulgte mennesker fulgte oppfordringen. Resultatet ble en tilstrømning av ressurssterke mennesker som bidro mye til å bringe Preussen på fote etter krigens herjinger. Byråkratiet ble forbedret, lov-

32

verket, modernisert, blant annet ble tortur avskaffet, og betydelige ressurser brukt på å stimulere samferdsel, handel og alle typer håndverk og produksjonsbedrifter. Langsomt kom landet på fote igjen, og over det hele våket den pliktoppfyllende og allesteds nærværende kongen. I opplysningstidens ånd så han seg selv som rikets første tjener. Det betyr ikke at han var demokratisk innstilt.

Han var en enevoldskonge, all makt lå i kongens hånd, og han styrte stort sett ved dekreter til administrasjonen.

Noen form for innvendinger ble ikke tolerert.

I 1743 sto hans vakre rokokkoslott Sans Soucis, Sorgenfri, i Potsdam ferdig. Her tilbrakte han sine ledige stunder sammen med gode venner, spilte fløyte og komponerte. Over 100 store og små fløytestykker skulle det bli. Hit inviterte han også sin gode venn Voltaire. Forholdet mellom disse to var bygd på gjensidig beundring og respekt. Ved middagsbordet på Sans Soucis ble opplysningstidens problemstillinger diskutert, man lyttet til musikk, spilte fløyte og leste poesi.

Men to primadonnaer som Voltaire og Fredrik kunne også bli rykende uvenner. Iblant gikk det så langt at Fredrik tok fra Voltaire hans pengestøtte, og Voltaire svarte da med å ta med seg sølvtøy fra slottet og selge dette i Berlin. En rasende Fredrik måtte så

kjøpe sølvtøyet tilbake. Men vennskapet overvant alle vanskeligheter og varte livet ut.

Fredriks suksess på slagmarken skyldes flere forhold. Den prøyssiske hæren var meget veldisiplinert. Alle håndgrep og manøvre ble drillet til avdelingene behersket dette under alle forhold. Håndgrep var så godt innøvd at en prøyssisk soldat enkelte ganger kunne lade og avfyre dobbelt så mange skudd som sine motstandere i det samme tidsrom.

Rekruttering og opplæring av offiserer ble tillagt stor vekt. Bare adelige kunne bli offiserer, og det ble ventet at alle adelige familier sendte minst en av sine sønner til militær opplæring. Nye kadetter ble mottatt med en standard hilsen: «Dere har kommet hit av en grunn, for å lære å dø for Preussen». Ellers i Europa kunne adelige kjøpe seg offisersstillinger og overta disse uten at nødvendig kompetanse alltid var til stede. Dette kom ikke på tale i Preussen. Der måtte alle først lære grunnleggende ferdigheter før de fikk føre kommando.

Fredrik hadde også en heldig hånd med valget av sine generaler. Han så ofte bort fra ansiennitet dersom noen utmerket seg. Da von Seydlitz ble utnevnt til sjef for kavaleriet bare 34 år gammel, ble det murret blant mange generaler som følte seg forbi-

Fredriks prøyssiske hær var kjent for sin presisjon og kadaverdisiplin. Men fullt så ryddig som kunstneren Carl Röchling (1855-1920) forestilte seg det, var det nok ikke.

(Bilde: Angriff der preussischen Infanterie, Hohenfriedeberg 4. Juni 1748).

gått. Fredrik bemerket lakonisk: «Von Seydlitz adlyder meg, dere adlyder von Seydlitz». Von Seydlitz var et heldig valg og ble en av Preussens fremste generaler.

Kongen hadde betydelig militær kompetanse, og som regel førte han selv sine avdelinger i felt. Han har skrevet en rekke artikler og bøker om taktikk og militære forhold, blant annet om sjuårskrigen. Hans viktigste taktiske prinsipp var alltid å søke å beholde initiativet overfor motstanderen. Dette ble oppnådd ved en offensiv holdning, raske forflytninger og å slå til mot motstanderen raskt og uventet. I selve angrepet var en størst mulig kraftsamling alltid høgt prioritert. I den 3. schlesiske krig ble det viktig å hindre at motstanderne forente sine styrker, og dette lykkes han også med i stor utstrekning. Fredriks syn på krigføring er for eksempel tatt inn i den tyske hærens feltmanual av 1933 (TA NR. 3000/33 T 4 Heeresdienstvorschrift):

• Krig er en kunst, en fri og kreativ aktivitet basert på logiske prinsipper.

• Kvaliteten på offiserer og soldater bestemmer en hærs slagkraft. Stor slagkraft gir øket mobilitet og vekt i krig. En overlegen slagkraft kan kompensere for en hærs underlegenhet i størrelse.

Fredrik hadde den store fordel å være «roi connetable» - konge og hærfører. Det vil si at han var i stand til å ta raske beslutninger, som var viktig for å følge opp seire eller når uventede problemer oppstod. Ved nederlag var han ikke ansvarlig overfor noen, og kunne selv utskrive nye soldater for å erstatte tap. Motstanderne derimot var avhengig av direktiver fra St Petersburg, Paris eller Wien, og ved nederlag sto ledelsen overfor en ubarmhjertig fyrste som forlangte en forklaring. Slikt maner til forsiktighet, og mange gyllne muligheter til å slå Fredrik gikk nok tapt.

Preussen hadde den største stå ende hær i Europa i forhold til folke-

Det mest kjente, og kanskje mest naturtro bilde av Fredrik, som 68-åring.

Malt av Anton Graff.

tallet. Ved enkelte fyrstehoff ble det snakket om at «Preussen var en hær med et land og ikke et land med en hær». Pensjonerte soldater og offiserer hadde fortrinnsrett til ansettelse i statlig tjeneste, og mange ble blant annet ansatt som lærere. Resultatet av dette var at den strenge disiplin som eksisterte i hæren etter hvert bredte seg ut i det sivile samfunn. Virkningen ble forsterket ved den store prestisje som offiserer og soldater fikk ved Fredriks mange seiere.

Fredrik døde i 1786, 74 år gammel. Det gikk et lettelsens sukk over Preussen da han var borte. Hans kriger hadde vært en hard påkjenning og hans styre autoritært og med små muligheter for borgerne til å påvirke samfunnsutviklingen. Han var ikke elsket av befolkningen, men respektert av alle og også beundret av mange.

Han ble etter eget ønske begravd ved slottet Sans Soucis i Potsdam. Under 2. verdenskrig ble hans levninger flyttet, men er nå tilbakeført til Sans Soucis.

Kilder: Bendikowski, T, “Der ewige König“, Die Zeit 2011.

Clark, C, Preussen. Aufstieg und Niedergang. 1600-1947 (München: Pantheon Verlag, 2008).

Condell, B og D. Zabecki, On the German art of war: Truppenführung (Boulder: Lynne Rienner Pub, 2001).

Koch, H.W., A History of Prussia (Lancaster: Gazelle Book, New edition 1994).

Molitor, A. “Unter dem Getöse von dreihundert Kanonen”, Die Zeit 2011 .

TA NR 3000/33 T4. Heeresdienstvorschrift.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

33

N M T N OT I S E R

Ny klasse russiske landgangsfartøy Ivan Gren (P-11711) er navnet på det første fartøyet i en ny klasse middelstore russiske landgangsfartøyer. Det ble sjøsatt i mai i år, etter en forholdsvis lang byggeperiode.

Spesifikasjonene ble fullført i 1998 og kjølen strukket først i 2004. Samtidig ble designet endret flere ganger i løpet av byggingen. Noe av det tekniske utstyret om bord er allerede umoderne. Det er derfor usikkert om det blir bygget mange fartøyer av denne klassen, men kildene opplyser at det vil bli bygget ett skrog til før en avgjørelse om seriebygging som erstatning for de eldre fartøyene av Ropucha- og Alligatorklassen blir tatt.

Ivan Gren er et typisk landgangsfartøy med både baugrampe og hekkport. Det kan bære opp til 13 stridsvogner eller 300 marinesoldater. Det er kun plass til to helikoptre. Det er derfor sannsynlig at fartøyet har en rolle som transportfartøy og vil operere sammen med de nye helikopter- og kommandofartøyene av den franskkonstruerte Mistralklassen. Uansett vil den russiske marinen ha behov for en seriebygget klasse landgangsfartøy etter hvert som de eldre enhetene fra sovjetmarinen blir utslitt.

(Kilde: navyrecognition.com, rianovosti.ru)

NATO Air Ground Surveillance Flere av NATOs samarbeidsprogrammer kan vise til gode resultater. NATO AWACS har eksistert siden 1982 og har deltatt i alle NATOs operasjoner siden den gang. Også på transportsiden har man heldige erfaringer med de tre felles C-17 transportflyene, der ni NATO nasjoner, pluss Sverige og Finland, deltar. Ingen av disse nasjonene hadde hatt tilgang til denne kapasiteten uten dette samarbeidet.

Det var derfor et naturlig skritt at NATO vedtok anskaffelsen av et eget program for Air Ground Surveillance (AGS) på toppmøtet i Chicago i mai. 13 nasjoner vil dele på anskaffelsen og driften av fem førerløse fly.

AGS har vært en tornefull, men fremfor alt lang vei å gå for NATO. Programmet ble igangsatt for om lag 20 (!) år siden men har stadig blitt utsatt av forskjellige årsaker. Nå har imidlertid Northrop Grumman i USA fått en kontrakt på kjøp av fem RQ-4 Global Hawk til en pris av 1,7 milliarder dollar. Flyene skal stasjoneres på Sigonella på Sicilia.

Igjen vil en rekke små nasjoner (deriblant Norge) få tilgang til en kapasitet de neppe hadde kunnet båret kostnadene av på egen hånd.

(Kilde: JDW, NMT)

34

Sjørøveri på hell Fra å ha nådd en topp i virksomheten utenfor Somalia i 2010 og første del av 2011, har nå sjørøverne i Det indiske hav og Adenbukten magre resultater å vise til. Mens det for en tid tilbake var normalt med tjue kaprete fartøyer eller mer, har antallet nå lenge ligget på syv eller færre. Noen av disse er relativt små fiskebåter eller fartøy som tilsynelatende er oppgitt av eierne. Årsakene til denne positive utviklingen er mange.

FN-organet IMO (International Maritime Organization) nølte lenge med å anbefale rederne å ha væpnet vakt om bord, og under ingen omstendigheter å gi mannskapene, uten trening eller utdannelse, våpen. Noen rederier leide i stedet inn profesjonelle og autoriserte sikkerhetsvakter som i samtlige rapporterte tilfeller av angrep kunne avvise disse. Som regel var varselskudd tilstrekkelig. Disse erfaringene førte til et skifte i holdningene og væpnete vakter er i dag vanlig gjennom de utsatte farvannene.

Samtidig har NATO, EU og koalisjonen ledet av USA fått sterkere engasjementsregler. Et kapret skip eller moderfartøy kan nå bordes dersom man anser dette forsvarlig av hensyn til gislene. I omtrent alle tilfellene der man har tatt skipene tilbake med makt, har kaprerne overgitt seg uten å skade mannskapene eller sette seg til motverge. I denne rollen har spesielt danske og nederlandske militære fartøyer og spesialstyrker fremhevet seg. Det er også viktig at piratenes baser på land nå kan nøytraliseres. EU NAVFOR benyttet i mai helikoptre og maritime patruljefly til å ødelegge piratenes fartøyer, selv om disse var dratt opp på land. Dette har også medført at lokale bandeledere har nølt med å investere pengene sine i nye pirattokt.

Sist, men ikke minst, har situasjonen på land ført til at sjørøverne har blitt satt under ytterligere press. De har lenge benyttet mangelen på lov og orden til å utøve virksomheten sin, men spesielt i Puntland har de regionale myndighetene maktet å ta kontroll over et stadig større område. Piratenes baser blir også utsatt gjennom operasjonene til den afrikanske styrken AMISOM, som har som mandat å stabilisere situasjonen i Somalia. En varig løsning vil imidlertid kreve en stabil og handlekraftig regjering, noe Somalia ikke har hatt siden 1991.

(Kilde: IMO, NATO, NMT)

KVALITET TIL GUNSTIGE PRISER

Crester

Også små antall

%IK IND OMRÌDE s $RAMMEN SALG

LASERWOOD NO s 4LF

HTTP WWW LASERWOOD NO

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

35

Kosteffektiv logistikk og datakvalitet

Terje Nilsen er utdannet Cand.

Scient. (MSc) i matematikk fra Universitetet i Bergen og har vært ansatt ved Forsvarets Forskningsinstitutt.

Han er for tiden rådgiver i Inventura AS.

Gode prognoseberegninger i forbindelse med Forsvarets reservedelsbehov kan være komplisert, og spesielt komplisert blir det om man har dårlig datakvalitet. Denne artikkelen ser på konsekvensene dårlig datakvalitet kan ha for Forsvaret, og konkluderer med at potensialet for kosteffektivisering, ved å legge til rette for bedre datakvalitet, er betydelig.

AV TERJE NILSEN Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvar for følgende oppgaver i For-svaret: Lede investeringsprosjektene, gi operativ støtte, gjennomføre tyngre vedlikehold og sørge for forsvarlig avhending av materiell. Det er FLO Forsyning som har ansvaret for Forsvarets forsyningslagre, driftsanskaffelser, distribusjon, avhending og transportkontroll. Dette innebærer blant annet å sikre en lagerbeholdning som tilfredsstiller Forsvarets behov. I kroner og øre forvalter FLO ca. 45 % av Forsvarsbudsjettet, dvs. ca. 14 milliarder kroner, hvorav ca. 40 % er årlige driftsutgifter, de øvrige 60 % blir brukt til investeringer i materiell.1

Datakvalitet og reservedeler Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har gjennom årene gjort en rekke studier for å skaffe Forsvaret et bedre grunnlag med tanke på å ha et så riktig lagernivå av reservedeler som mulig. En forutsetning for å kunne lage gode prognoser for reservedelsbehovet er å ha gode historiske data

36

å støtte seg til, men flere studier gir et entydig bilde, hvor konklusjonen er; «dårlig datakvalitet».2

Konsekvenser av dårlig datakvalitet I den daglige driften kan dårlig datakvalitet gi seg utslag i at det oppstår situasjoner hvor det enten er for lite eller for mye reservedeler på lager.

I det tilfellet hvor det er for lite reservedeler tilgjengelig kan det hende at Forsvaret i all hast må henvende seg til leverandøren(e) for å gjøre et hastekjøp. En mulig utfordring ved hastekjøp er at det kan ta lang tid før leveransen finner sted av minst tre mulige grunner, det ene er at bestillingen må tilpasses leverandørens produksjonslinje, det andre er i hvilken grad Forsvaret er en prioritert kunde, for hvis andre større nasjoner har det samme behovet er det mulig de prioriteres først, og det tredje er at delen kan være militærspesifikk, noe som gir begrensede muligheter for å skaffe delen via andre kilder. Hvis delen er militærspesifikk og har et begrenset

Mike Tyson er ikke spesielt kjent for sin logistiske innsikt, inntil nå.

leverandørmarked, så kan det i det tilfellet hvor det ikke foreligger en rammeavtale med mulighet for å gjøre avrop for å dekke dette behovet, gi en ekstra utfordring i en forhandlingsposisjon. For mye reservedeler på lager vil medføre følgekostnader i form av kapitalbinding og et potensielt behov for større lagerkapasitet, og i tillegg kan det være at deler må kasseres på grunn av begrenset holdbarhet i tid.

Datakvalitet har også betydning på et mer strategisk nivå i forbindelse med planlegging. I en NATO sammenheng kreves det at en avdeling har tilgjengelig 30 «standard days of supply» (SDOS) for å være operativt klar for deployering innen avdelingens klartid.3 Hvorvidt Norge har så gode beregninger som mulig for 30 SDOS av reservedeler, avhenger av kvaliteten på grunnlagsdataene. Dårlig datakvalitet vil her kunne resultere i at det er for mye eller for lite reservedeler i 30 SDOS pakken.

De mulige konsekvensene er mye av

det samme som for den daglige driften, men i tillegg kommer selvfølgelig at mangel på reservedeler i en stridssituasjon kan være fatalt, og at avdelingens operabilitet (stridsevne) kan falle under NATO kravet på 70 %.4

Fra «lessons identified» til «lessons learned»?

Forsvaret innfører i disse dager Felles Integrert Forvaltningssystem versjon 3.0 (FIF 3.0), hvor det er helt nødvendig å ha tilgjengelig gode data for å ta ut systemets potensial. Men, så lenge det fremdeles er manuelle rutiner som må til for å få dataene inn i systemet, så gjelder fremdeles uttrykket: «Garbage in, garbage out», dvs. resultatene du får ut avhenger av kvaliteten på de dataene som legges inn i systemet.

Lærdommen eller «lessons identified» er at datakvaliteten som grunnlag for å lage prognoser for reservedelsbehovet i Forsvaret har vært for dårlig. For å bevege oss fra «lessons

identified» til «lessons learned» er det ikke nok med gode intensjoner og planer uten å ta med de praktiske realitetene, eller som den tidligere tungvektsmesteren i boksing Mike Tyson sa det: «Everybody has got a plan, until they get punched in the face».

Hvis ønsket er å bedre kvaliteten på vedlikeholdsdata, så må det legges vekt på rutinene og arbeidsprosessene rundt det å legge inn disse dataene. I tillegg må insentivstrukturen støtte opp under dette, for hvis det kun er antall utførte skrutimer en mekaniker blir målt på, så er det ikke sikkert at fokuset på datakvalitet blir så mye bedre.

Ved å heve kvaliteten på vedlikeholdsdata vil Forsvaret på sikt kunne bli mer kosteffektive, og dette vil igjen frigjøre midler til bruk i investeringer av nye plattformer, noe som er i tråd med visjonen til FLO: «Økt operativ evne gjennom effektiv logistikk».

1 Kontreadmiral Morten Jacobsen. Norsk Militært Logistikkforum, logistikkonferanse 16 nov. 2011: Status og utfordringer i FLO. 2 Analyse av vedlikeholdsdata for Sea King ved Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller, FFI/RAPPORT-2009/00798, Feilhyppigheter

og vedlikeholdsbehov for materielltyper i Luftforsvaret – analyse av IMAS-data, FFI/NOTAT-2007/02262, Feilhyppigheter og vedlikeholdsbehov for noen marine fartøyer – analyse av VEPOST99-data, /FFI/NOTAT-2005/02234 , Feilhyppigheter og vedlikeholdsbehov for noen elektroniske systemer – analyse av IMAS-data for F-16, FFI/NOTAT-2004/02666, og Feilhyppigheter og vedlikeholdsbehov for noen militære kjøretøytyper – analyse av EDBVT-data, FFI/RAPPORT-2003/01339.

3 NATO logistics handbook:http://www.nato.int/docu/logi-en/logistics_hndbk_2007-en.pdf 4 Stridsevne: Evnen en bestemt avdeling har til å drive strid med det personell og materiell som avdelingen til enhver tid disponerer. Logistikkinspektøren. 1. des. 2003. Lesehefte tiltak for å øke og opprettholde stridsevnen.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

37

N M T D E B AT T

Forsvarsomstilling med svært gode resultater

Forsvarsminister Espen Barth Eide (Foto: Forsvarets mediesenter v/Torgeir Haugaard)

Betydelige endringer i Forsvaret de siste 10-12 år har gitt oss et innsatsforsvar i økonomisk balanse, med kvalitet i verdensklasse og operativ evne som er relevant for dagens og morgendagens utfordringer. Den stortingsvedtatte langtidsplanen for årene etter 2012 viderefører satsningen på norsk sikkerhet og forsvar, og legger opp til en vekst i forsvarsbudsjettet som er uten sidestykke etter den kalde krigen.

AV ESPEN BARTH EIDE Ragnvald H. Solstrand er ikke enig i denne situasjonsbeskrivelsen.

Solstrands artikkel i NMT nr. 2 – 2012 tegner et bilde av “en forsvarsstruktur på kanten av stupet”. Hvis artikkelen var skrevet på slutten av 1990-tallet, kunne man langt på vei sagt seg enig i en slik beskrivelse. Tilsvarende kunne man i dag trolig nikket gjenkjennende hvis det ikke var blitt tatt fundamentale omstillingsgrep i den norske forsvarsstrukturen i årene etter årtusenskiftet.

Solstrand bringer til torgs en rekke interessante betraktninger som alle synes å bygge på to grunnleggende premisser: 1) at Forsvaret også i 2012 er katastrofalt underfinansiert og 2) at de senere års omstilling ikke har vært styrt ut fra helhetlige og langsiktige målsettinger. Begge premisser er etter mitt syn helt uten hold i virkeligheten og det som lar seg dokumentere.

Økonomisk balanse Når det gjelder økonomien, hevder Solstrand: “Skulle forsvarsbudsjettet

38

i år ha hatt samme kjøpekraft som budsjettene tidlig på 90-tallet, måtte det ha vært ca. 80 prosent høyere enn det faktisk er”. Han kan dermed forstås til å mene at vi burde hatt et forsvarsbudsjett på rundt 75 milliarder kroner i 2012. Et slikt budsjett ville imidlertid vært over dobbelt så stort som Sveriges, rundt tre ganger så stort som Danmarks, på nivå med Spanias samlede forsvarsbudsjett (før budsjettkrisen!) og nesten på nivå med Israel. Norge ville vært en formidabel militær stormakt. Det hører her med at Norge allerede med dagens budsjett er dét land i Europa som bruker mest penger på forsvar per innbygger.

Nå tror jeg naturligvis ikke Solstrand nærer fult så store ambisjoner på Norges vegne. Følgelig kan det være noe feil med selve grunnpremisset i hans resonnement; hans særegne definisjon av “kjøpekraft”.

Solstrand anfører at det finnes en helt særegen prisutvikling for forsvaret, men at denne ikke kompenseres

“Det stemmer nok et stykke på vei at man på 1990-tallet tok de første forsiktige omstillingsgrep uten at de fulgte en helhetlig og samlet plan.”

fordi budsjettet kun følger «vanlig» prisstigning. Det siste er imidlertid helt galt.

Forsvarets rent pris- og lønnsdrevne kostnadsutvikling kompenseres i de årlige budsjetter, etter nøye analyser og beregninger utført av landets beste fagfolk på området.

Kompensasjonene har i mange år ligget over hva en rent KPI-basert kompensasjon ville gitt. Dette tar høyde for den faktiske prisveksten på de varene Forsvaret anskaffer, som jo både er spesielle (militært utstyr) og mer ordinære (drivstoff, mat, kontormateriell osv). Kostnadsøkninger utover dette – fordi man vedtar kraftige forbedringer i Forsvarets kapasiteter – kompenseres selvfølgelig ikke ved slike årlige tekniske justeringer.

Vedtar man å skifte ut 5 gamle fregatter med 5 nye – med vesentlig økt militær ytelse – må ekstra penger bevilges. Våre nye fregatter er da også betalt gjennom slik særskilt bevilgningsøkning fra Stortinget, som anså dette som et særlig stort løft. Samtidig er ikke dette en ren videreføring av samme evne, men en kraftig utvidelse; nye fregatter kan gjøre mye mer, og levere betydelig mer kampkraft, enn forrige generasjon, og slik er det også på andre områder i Forsvaret.

I noen sammenhenger gir teknologiske gjennombrudd muligheter for å oppnå det samme eller mer med færre enheter. Dette må også tas høyde for i regnestykket. Derfor kan man ikke regne 1:1 fra gammelt til

nytt materiell, noe Solstrand synes å gjøre.

naturlig nok betydelige konsekvenser for innholdet.

Solstrand hevder videre at “all erfaring tilsier at selv meget velbegrunnede behov ikke har gitt Forsvaret tilleggbevilgninger av tellende omfang”.

Dette er beviselig feil. Ett eksempel er den nevnte finansieringen av de nye fregattene, der Forsvaret jo faktisk fikk særskilt finansiering fra Stortinget. Et annet er den kommende finansieringen av F-35 som Stortinget sluttet seg til i juni i år, der budsjettet styrkes med inntil 28 mrd. øremerket kampflyene i anskaffelses-perioden.

Dessuten er det feil fordi hver langtidsplan siden årtusenskiftet har tatt opp i seg så å si alle de velbegrunnede behov som ulike forsvarssjefer har identifisert og anbefalt, og fullfinansiert disse – bl.a. med betydelig økte forsvarsbudsjetter gjennom den siste langtidsperioden (2009-12). På toppen av dette er det bare i siste langtidsperiode bevilget over 3 milliarder kroner ekstra for å dekke merutgifter knyttet til våre militære bidrag til internasjonale operasjoner.

Det stemmer nok et stykke på vei at man på 1990-tallet tok de første forsiktige omstillingsgrep uten at de fulgte en helhetlig og samlet plan.

Men fra og med Bjørn Tore Godals tid som forsvarsminister i Stoltenberg I-regjeringen, har omstillingen hatt en klar og tydelig retning, vi skulle gå fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et moderne, spisset innsatsforsvar.

Den målsettingen har blitt fulgt opp av skiftende regjeringer og hatt meget bred støtte i Stortinget. De mål som da ble satt, er faktisk i svært stor grad oppfylt. Og det man på 1990-tallet fundamentalt manglet når det gjaldt samlet strategisk planlegging og styringsevne, fikk man etablert og sikret gjennom integrert strategisk ledelse fra 2003. Der man på 1990-tallet fortsatt hadde store gap mellom fagmilitære råd, budsjetter og gjennomføringsevne, har man siden årtusenskiftet fått et stadig økende sammenfall. Forsvarssjefen har i årene etter 2001 aldri fått mindre enn 96 prosent av sine budsjettønsker oppfylt, og i 2009-12 er mer enn 100 prosent oppfylt. I bunnen av dette ligger bred politisk enighet om forsvarsomstillingen. I et demokrati vil naturlig nok enkelte vedtak være preget av skiftende politiske flertall – det sentrale er at de store linjer i omstillingen har hatt sammenhengende og bred politisk tilslutning.

Målrettet planlegging og styring Det andre grunnpremisset for Solstrands artikkel synes å være at de senere års forsvarsomstilling ikke har vært styrt ut fra helhetlige og langsiktige målsettinger. Også dette er feil, og når en gal påstand står som bærebjelke for en lang artikkel, får det

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

39

“Vi har oppnådd en balanse som vi har arbeidet for de siste 12 år”

Samtidig har også Forsvarets evne til å styre egen organisasjon og gjennomføre politiske vedtak økt formidabelt. I 2009-12 vil Forsvaret ha gjennomført så å si alle strategiske pålegg i iverksettingsbrevet for langtidsplanen. Noen lignende har vi aldri sett i nyere norsk forsvarshistorie.

Forsvaret er i dag en foregangssektor i fornyelsen av offentlig sektor i Norge, og har vist stor evne til å prioritere og styre i henhold til budsjett og plan.

Omstillingen har vært krevende for mange, men slik det fremgår bl.a. av Forsvarssjefens årsrapport for 2011, blir det stadig tydeligere at omstillingsgrepene gir positive resultater målt som evne til å levere økt operativ evne.

Ytterligere og sterk budsjettøkning Solstrand frykter at kostnadene til F-35 vil kvele svært mye annen forsvarsaktivitet i årene som kommer.

I denne forbindelse viser han til at F-16-programmet tok “60-80 prosent av Forsvarets investeringer over en periode på 7-8 år”, underforstått at det samme vil skje nå. Men dette stemmer altså ikke. Stortingets nylige vedtak om finansieringsmodell for F-35-programmet innebærer at dette vil legge beslag på i underkant av 30 prosent av Forsvarets ordinære inves-

40

teringsbudsjett over de inntil 12 år programmet skal vare fra nå av. M.a.o. vil det selv i denne perioden være mulig å bruke 70 prosent av investeringsmidlene til andre formål enn kampfly. Kampflykjøpet vil utvilsomt bli krevende nok, men vi er like klart langt bedre stilt i dag enn da vi kjøpte F-16.

i dag til kampflyinvesteringens slutt om tolv år skal det brukes godt over en halv billion kroner på Forsvaret.

Rundt 12 prosent av dette skal gå til kampfly, hvorav nærmere halvparten vil være tilleggsfinansiert ved midlertidig økning av forsvarsbudsjettet.

Jeg synes ikke dette er noen urimelig sum.

I tillegg kommer en kraftig vekst i forsvarsbudsjettet i årene som kommer. Langtidsplanen legger opp til over 7 prosent reell vekst bare frem til 2016. Dette gjør vi ikke minst for å skape rom for kampflykjøpet uten at det går ut over andre investeringer i utilbørlig grad. I tillegg til dette kommer en faktisk budsjettøkning ved at alt som spares ved avviklingen av våre bidrag i Afghanistan, blir beholdt til prioriterte formål i Forsvaret og ikke rutet tilbake til statskassen, slik regelen normalt er når behovet for en tilleggsbevilgning opphører. På toppen av alt dette kommer en faktisk økning ved vedtatte forenklinger i blant annet Luftforsvarets basestruktur og andre effektiviseringstiltak.

Vi har de aller beste forutsetninger

I sum utgjør alle disse økningene en faktisk budsjettvekst på rundt 10 prosent fra i dag til 2016, altså – uansett hvordan man måler – en formidabel økning i forsvarsbudsjettet. Fra

Solstrand viser avslutningsvis til at han ikke tror på “at vi nå endelig har funnet en varig balanse mellom målene og midlene i forsvarsplanleggingen”. Dette er et retorisk knep, for ingen har vel utstedt garantier for fremtiden i en verden som er så omskiftelig som vår. Selvsagt vil vi fortsatt møte store utfordringer, og vi vil måtte gjøre valg og prioriteringer som vi alltid har måttet. Samtidig er det like klart at vi i dag er bedre stilt enn vi har vært på svært lenge og at vi er bedre stilt enn så å si alle andre land i vår krets. Vi har oppnådd en balanse som vi har arbeidet for de siste 12 år, vi vil arbeide hardt for å opprettholde denne balansen, og vi har alle muligheter for å lykkes – gjennom en sunn forsvarsøkonomi og god evne til helhetlig og langsiktig planlegging, styring og gjennomføring.

Magasin RÅDgiVning Design web

foto: Jan Lillehamre

Cox er en av Norges sterkeste aktører innen redaksjonell kommunikasjon og design. Vi har kontorer i Bergen, Oslo, København og Stockholm og jobber med flere av Skandinavias største merkenavn.

www.cox.no N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

41

NMT BØKER

Ola Boe, Ola Kjørstad og Knut Werner-Hagen:

Løytnanten og krigen. Operativt lederskap i strid Fagbokforlaget, 2012 ANMELDT AV OBERST ELDAR BERLI

Endelig har det kommet en bok om lederskap i strid hvor fokus er på de mentale påkjenninger og utfordringer. Det er ikke mange bøker i Norge med dette som tema eller som omhandler ledelse på troppsnivå. Når vi nå får en bok på norsk, av norske forfattere, så er det i seg selv meget prisverdig og gledelig. Og ikke bare er det en norsk bok, men den omhandler krigserfaringer fra yngre norske offiserer. Boka synliggjør at Forsvaret de senere år har ervervet seg en betydelig mengde erfaringer fra krig. Løytnanten og krigen er en bok med militærteori og historie sentrert rundt lederskapsutfordringer for våre fremste ledere – de som leder fremst.

Ambisjonen med boka, i følge forordet til brigader Odin Johannesen, er å gi begrepene ”militær ledelse” og ”militære operasjoner” et ansikt. Det har forfatterne klart, og slik sett skrevet en bok med god nytteverdi først og fremst for den enkelte yngre offiser som skal forberede seg på å lede soldater i strid. Boka bør imidlertid leses av flere. I tillegg til mer konkrete problemstillinger om operativt lederskap gir den en påminnelse om hva vi som offiserer er til for, hvordan vi i dag er en del av en større norsk militærtradisjon, og hvilke krevende oppdrag som blir lagt til yngre (og ferske) offiserer.

Boka er slik sett nyttig for oss alle som ikke må glemme hva profesjonen vil kunne kreve i skarpe situasjoner – med referanse til et sitat fra Michael Howard i boka om utfordringer knyttet til offisersyrkets paradoks (hvor det blir lite med praktisk erfaring fra det vi trener for): These unfortunate men may either take too long to adjust themselves to reality, through a lack of hard preliminary thinking about

42

what war would really be like, or they may have had their minds so far shaped by a lifetime of pure administration that they have ceased for all practical purposes to be soldiers.

Boka er skrevet i miljøet på Krigsskolen og har et fokus i tråd med dette. Det er den unge offiserens utfordringer som leder i operasjoner, illustrert ved historiske eksempler, som er temaet. Slike relevante historiske eksempler med norske offiserer er etter min mening noe av det mest verdifulle vi kan gi i offisersutdanningen. Her kommer dette ut til et større publikum gjennom Løytnanten og krigen, og gir mange flere muligheten til styrke sin innsikt og forståelse for lederskap og operasjoner. Boka er tilegnet Sverre Bratland og innholdet er forankret i hans nedskrevne erfaringer om troppssjefens problemer i kamp – erfaringer som er gyldige i dag. Jeg innrømmer at Bratland var ukjent for meg, men hans erfaringer fra andre verdenskrig, nedskrevet i 1954 er meget interessante og relevante for diskusjon omkring lederskap og lederskapsutdanning.

Forfatterne har også vært flinke til å bruke Bratland nettopp slik, og relaterer de andre historiske eksemplene i boka til hans erfaringer. De stiller for øvrig betimelig et spørsmål om hvorfor Bratland, som antagelig er en av de norske soldater som har mest erfaring fra krig og som var en god soldat, ikke er mer kjent. Forfatterne nevner som mulige årsaker at Bratland var beskjeden og ikke skrev bøker. Det de ikke nevner, men som kanskje er vel så viktig, er at han hovedsakelig ledet utenlandske soldater – ikke norske. Dette til forskjell fra alle de andre

eksemplene i boka hvor yngre norske offiserer leder kun norske soldater.

Boka er delt i to deler, hvor den første har fire kapitler som omhandler tanker omkring militærteori, offisersrollen, lederskap i krig, herunder erfaringer fra Sverre Bratland, og taktikk. Disse fire kapitlene er utgangspunktet for observasjonene som er knyttet til eksemplene som følger i bokas del to. Her er det 11 historiske eksempler som hver er beskrevet i et kapittel. Hendelsene tar utgangspunkt i situasjoner hvor norske avdelinger har deltatt. De spenner over hele konfliktspekteret, og hvert kapittel antyder hvor i konfliktspekteret det aktuelle eksempelet finner sted – ”stabil fred”, ”ustabil fred”, ”opprør” eller ”full krig”. Eksemplene spenner i tid fra 1940 til 2007 og fokuserer mye på det enkelte mennesket som har posisjonen som leder på fenrik/ løytnants-nivå. Slik sett gir den ansikt til lederskapsutfordringene som føl-

ger av krigens natur. Og det er spennende og interessante eksempler/ operasjoner vi får lese om; det starter med håndtering av voldelige massedemonsrasjoner i Kosovo i 2004 hvor vi får innblikk i det psykiske presset som ligger hos befalingsmannen og behovet for klare og tydelige ledere.

Forfatternes observasjoner trekker fint frem behovet for krav og trening for å kunne håndtere slike situasjoner. I neste eksempel leser vi om Max Manus og Roy Nilsens sabotasjeaksjon mot Donau i 1945. Og igjen fokuseres det på psykisk press og sterke påkjenninger, i tillegg til spørsmål om personlig motivasjon. Kapitelet følger fint opp det foregående og peker på at mentale utfordringer er mye det samme i skarpe operasjoner selv om rammene rundt endrer seg. I påfølgende kapittel 7 beskriver forfatterne livsfarlige situasjoner i Sør-Libanon i 1978, hvor troppsbefal i NORBATT I ble involvert i kamper under uoversiktlige situasjoner til tross for at det var en fredsbevarende operasjon.

Ledernes opplevelser i operasjonen som beskrives er ikke forskjellig fra fullskala krigsoperasjoner med hensyn til utfordringene knyttet til situasjonsforståelse. Etter disse tre meget interessante kapitlene tar forfatterne frem en relativt ukjent historie fra 1944 og bruker Jens Anton Poulsson, daværende løytnant, i operasjon Moonlight som eksempel. Kapitlet beskriver oppbyggingen av en motstandsbevegelse, eller opprørsstyrke i moderne terminologi, i Rjukanområdet. Dette eksemplet er heller tynn hva angår lederskap, men gir en del momenter i forhold til tematikken opprør og opprørsstyrker som er gjenkjennbart i mange nyere opera-

sjoner. I neste kapittel leser vi om nok et eksempel knyttet til opprør, denne gang opprørsbekjempelse. Operasjon Harakate Yolo II i Faryab, Afghanistan beskrives med fokus på troppsbefalets utfordringer vedrørende situasjonsforståelse og kommunikasjon i skarpe, farlige situasjoner. Dette er nok et godt eksempel som utgangspunkt for diskusjon og refleksjon omkring trening og lederskap.

Påfølgende kapittel 10 handler om kampen om tungtvannet 1942-1944.

Vi leser om kjente personer i denne berømte historien, og forfatterne trekker frem sentrale elementer som samhold, vilje, trening, viktigheten av gode forberedelser og god bakgrunn (selektering) av personell for krevende oppdrag.

I kapittel 11 leser vi om en 21 år gammel sanitetstroppssjef som blir kastet inn i dramatiske hendelser i borgerkrigen i Bosnia i 1994.

Historien bør være en øyeåpner for alle som ikke har fått opp disse om hvor raskt man kan havne i situasjoner som man ikke kan forutse, og hvilke dilemmaer, utfordringer og påkjenninger slikt kan medføre.

Bokas fire siste kapitler beskriver alle operasjoner i 1940: først om Trønderbataljonen i Gratangen, så troppsbefal i IR 16 under angrep på tyske stillinger i fjellene ved Narvikfronten. Dernest følger vi norsk forsvarsstrid under kampene i Bagn, før det siste kapitlet går tilbake til Narvik og ser på kampene for gjenerobring av byen med Bn 2/IR 15. I disse fire siste kapitlene leser vi mer om betydningen av oppdragstaktikk, situasjonsforståelse og usikkerhet, mentale påkjenninger, tilpasningsdyktighet under press, dristighet, vilje

til å løse oppdrag, initiativ, og trening/drill. I tillegg får vi noen gode innblikk i vurderinger og handlinger gjort på tysk side.

Hvert av de elleve kapitlene i bokas andre del inneholder først en kort innledning om hendelsen, hva den setter fokus på, og en oppgave til leseren. Deretter følger en beskrivelse av hva som hendte, med personlige beretninger, kommentarer og refleksjoner. Til slutt i hvert kapittel fremmer forfatterne sine observasjoner av hva eksempelet kan fortelle oss om lederskap og gjerne knyttet til teoridelen i bokas del 1. Sentralt i tematikken er at krigen for den unge offiseren «mer enn noe annet dreier seg om menneskelig sameksistens på sitt verste». Forfatterne trekker frem sine observasjoner uten å virke skråsikre og bombastiske, og stiller også gode spørsmål til leseren for egne vurderinger. Forfatterne kommer ikke med oppskrifter på hvordan handle eller lede, men gir gjennom eksemplene flere referanser til å bedre den yngre offiserens handlingsberedskap i møte med virkeligheten, og bedre hans/hennes vurderingsevne i kritiske situasjoner.

Forfatterne skriver i sitt forord at boka knytter sammen fagfeltene militærteori, lederskap, taktikk og krigshistorie. Jeg er i tvil om hensiktsmessigheten av kapitelet om krig og taktikk her, men heldigvis blir ikke taktikken en særlig dominerende del totalt sett, og det gir dermed lederskap og historie mer plass.

Militærteoriens bidrag i boka synes for øvrig noe usammenhengende og delvis for løst knyttet til historien og lederskapet, selv om det gir en rimelig grei innføring i noen viktige ele-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

43

NMT BØKER

menter av taktikk, lederskap og krig.

Kvaliteten i boka ligger etter denne anmelderens syn først og fremst i valget av de historiske eksemplene og den nøkterne beskrivelsen av disse.

I tillegg synes jeg observasjonene er gode og målrettede mot yngre offiserer. Bokas historiske eksempler illustrerer godt personlige problemer knyttet til lederskap i operasjoner. De viser krigens natur, i form av friksjon, usikkerhet, vold, tilfeldigheter – og hvordan dette setter lederskapet på prøve på måter som er vanskelige å forberede seg på.

I følge forfatterne har arbeidet med boka pågått i nesten seks år. Det bærer den også litt preg av. Den gir inntrykk av å være litt lappet sammen av tidligere brukte manuser eller artikler.

Det refereres i boka også til «nyere strategiske dokumenter» som i realiteten er eldre utdaterte dokument (Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 og Styrke og Relevans – strategisk konsept for Forsvaret fra 2004). Språklig sett er boka stort sett grei, men skjemmes noe av noen småfeil. Også noen unødvendige gjentakelser og manglende referanser er litt forstyrrende. Men hovedinn-

trykket er likevel at den glatt forsvarer en utgivelse som denne. På den positive siden må det videre nevnes en meget god bruk av bilder og illustrasjoner. Litteraturlisten er også solid, selv om den viser at vi ikke har utgitt mye litteratur om norske offiserers erfaringer i strid.

Boka peker indirekte på kjente “Lessons learned” som at vi vil bli overrasket i operasjoner, og vi derfor må sørge for å være forberedt til å takle vanskeligere situasjoner enn det man rent umiddelbart ser for seg. Det viser også at vi må være forberedte på det ekstreme selv i misjoner som tilsynelatende kommer til å fortone seg rolig. Samtidig må man være fleksible og kunne tilpasse taktikk og lederskap etter situasjonen. I tillegg til slike elementære, men essensielle læremomenter, gir boka også noe annet meget viktig: den bidrar til å styrke profesjonsidentitet og -fellesskap ved å gi navn og ansikt til kolleger som har håndtert kritiske og vanskelige lederskapssituasjoner i skarpe operasjoner. Slik sett bidrar den forhåpentligvis også til en følelse av stolthet over å være norsk offiser. Synd at forfatterne ikke følger opp dette ved også å bidra

til styrket avdelingsidentitet i samme grad. Ved å bruke begreper om avdelinger som ikke gjør dem gjenkjennbare i dagens struktur, bruker ikke forfatterne muligheten til å bidra til dette. Historieskriving fyller en viktig funksjon i å bygge tradisjoner, kultur, stolthet og avdelingsånd, og det er å håpe at fremtidige utgivelser av tilsvarende slag som Løytnanten og krigen er mer bevisst dette.

Hovedhensikten med boka er imidlertid uten tvil oppnådd. Som den sier “Den utvikler forståelsen av hva det betyr å være offiser, og hva profesjonen kan kreve av den enkelte.

Den retter søkelyset på hvilke utfordringer en ung offiser kan stå overfor når yrket skal praktiseres.” Boka sier med andre ord til krigsskolekadetten: DETTE ER HVA SOM KAN VENTE DEG ETTER UTEKSAMINERING….

Det er bare å gratulere forfatterne og Krigsskolen med en meget kjærkommen bok som Hæren og Forsvaret bør nytte i diskusjonen om trening og utdanning. Den anbefales også til alle som har interesse av militær historie, militært lederskap og vår profesjon.

Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.

Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement.

Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter.

Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.

Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.

Mailadresser: annmari@selskaper.no

44

N M T N OT I S E R

Kinas våpensalg til Nord-Korea avslørt Det vakte internasjonal oppsikt da Nord-Korea på militærparaden for 100-årsdagen til tidligere leder Kim Il-sung kunne fremvise tunge spesialkjøretøy for mobile missiler.

Disse kjøretøyene vil medføre at det vil bli langt vanskeligere å oppdage og følge (og hypotetisk å ødelegge) taktiske atomvåpen. Det viktigste var imidlertid at lastevognene bar alle kjennetegn av å være av kinesisk konstruksjon.

Dette ville i så fall være et åpent brudd på FNs resolusjoner i sikkerhetsrådet som forbyr våpensalg til Nord-Korea og som Kina selv har stemt for. Det ville også være et klart brudd på Kinas egne forsikringer om at teknologioverføring og våpensalg i støtte til atomprogrammet ikke finner sted. Det har imidlertid kommet frem overbevisende rapporter som viser at dette har vært tilfellet.

Mobile utskytningsenheter, Transporter, Erector, Launcher, eller TEL, er avanserte kjøretøyer som skal håndtere missiler på 20 – 50 tonn, og samtidig kunne motstå kraften fra selve utskytingen. Bildene fra paraden viser at kjøretøyene er identiske med kinesiske utgaver, helt ned til hvordan detaljer som dørhåndtak og vindusviskere er montert. Firmaet Wuhan Sanjiang Import Export Company eies av den kinesiske stat, men offisielle talsmenn benekter at et salg har funnet sted.

I følge japansk media ble imidlertid fire slike kjøretøy fraktet til Nord-Korea med et kambodsjansk handelsfartøy, MV Harmony Wish, i august i fjor. En ransaking, gjennomført av den japanske kystvakten da det transitterte gjennom japansk farvann, avslørte at fartøyet hadde anløpt Nord-Korea med kjøretøyene i lasten. Det gjenstår å se i hvilken grad dette bruddet på Sikkerhetsrådets resolusjoner får konsekvenser for Kina. Uansett er det en pinlig avsløring som setter statsmaktens troverdighet på prøve.

(Kilde: AP, CNN, JDW, Defense News)

Afghansk ansvar for egen sikkerhet På NATOs toppmøte i Lisboa i november 2010 ble statslederne enige om en plan for en gradvis overføring av ansvaret for sikkerheten til afghanske myndigheter. Denne prosessen begynte forsiktig våren 2011 med trygge provinser og større byer, som Panshir og Bamyan, Kabul og Masar-e Sharif, på listen. I den neste runden, på engelsk Tranche, kunne man i november bygge på erfaringene fra den første og de afghanske styresmaktene fikk da ansvaret for store deler av landet og om lag halvparten av befolkningen.

Prosessen og avgjørelsene ble og blir tatt i nær dialog mellom ISAF og regjeringen i Kabul. I tranche 3, offentliggjort av president Karzai i midten av mai, ble tidligere urolige områder, som Helmandprovinsen og Kandahar by, overført etter at Taleban i stor grad har blitt nedkjempet der.

Ytterligere to runder er planlagt og den siste vil finne sted innen sommeren 2013, Ansvaret for sikkerheten for hele Afghanistan skal overføres innen slutten av 2014.

Erfaringene fra Tranche 1 og 2 viser så langt at de afghanske myndighetene og sikkerhetsstyrkene makter oppgaven, mange steder med glans. Det er intet som tyder på at Taleban og andre motkrefter har maktet å influere de berørte områdene i særlig grad. Visse spektakulære angrep har riktig nok funnet sted, blant annet i hovedstaden i april, men disse ble raskt og effektivt tatt hånd om av afghanske styrker. De mange demonstrasjonene i kjølvannet av den uheldige brenningen av Koranen i februar, ble møtt med fasthet, men også med et minimum av maktbruk.

I takt med overføringen av sikkerhetsansvaret (”transition”), har de femti nasjonene som utgjør ISAF begynt å forberede seg for tiden etter 2014. På toppmøtet i Chicago i mai ble det enighet om at NATO ville lede en ny misjon som skulle trene og gi råd og støtte til den afghanske hæren, flyvåpenet og politiet. Flere land utenfor NATO, som Sverige og Australia, har allerede gitt til kjenne at de ønsker å bidra til å løse dette oppdraget. I mellomtiden fortsetter de afghanske myndighetene å ta ansvaret for egen fremtid. På mange områder har de kanskje større sivile problemer å stri med enn de sikkerhetsmessige.

(Kilde: NATO, NMT)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

45

NMT BØKER

Gjert Lage Dyndal

Land Based Air Power or Aircraft Carriers?: A Case Study of the British Debate About Maritime Air Power in the 1960s Ashgate, 2012 ANMELDT AV FLAGGKOMMANDØR HÅKON TRONSTAD Tittelen på denne boka kan muligens få enkelte til å tro at innholdet er av mindre interesse for norske lesere.

Til tross for at vårt Sjøforsvar de siste årene har gjennomgått en imponerende modernisering har selv ikke de mørkeste mørkeblå foreslått at KNM bør satse på hangarskip. Vår hjemlige mangel på diskusjon knyttet til kostnytte verdien av hangarskip kontra landbasert luftmakt forhindrer ikke at denne boka kan gi leseren verdifull innsikt.

Forfatter er oberstløytnant Gjert Lage Dyndal, dekan ved Luftkrigsskolen. Dyndal har mastergrad i krigsstudier og doktorgrad i historie fra Centre for War studies, University of Glasgow. Dyndal som har utgitt en rekke artikler og flere bøker, er nok kjent for mange av Norsk Militært Tidskrifts lesere.

Dyndal skriver at hans fokus og hensikt med boka har vært todelt; gjennomføre en grundig studie av den konseptuelle debatten om landbasert luftmakt kontra hangarskipsbasert luftmakt samt studere rivaliseringen mellom “the Admirality” og “Air Ministry” og den tilhørende debatten i det politiske miljø og opinion. Forfatteren underslår ikke at mye er allerede skrevet om kampen om ressursene mellom Royal Air Force og Royal Navy på 1960 tallet, men hans tilgang til tidligere graderte dokumenter legger grunnlaget for en seriøs analyse av både den konseptuelle debatten om luftmakt samt konflikten mellom forsvarsgre-

46

nene. Forfatteren hevder videre at de tidligere analysene av maktkampen mellom Royal Navy og Royal Air Force på sekstitallet tar utgangspunkt i situasjonen sett fra en av de to forsvarsgrenene. Denne nye analysen legger stor vekt på å presentere begge siders argumenter og ulike initiativ i den lange kampen og ressursene.

Boka starter med en “Preface” eller innledning skrevet av historieprofessor Geoffrey Till ved Kings College i London. Her tar professoren oss med tilbake i tid til den spede begynnelsen av Royal Naval Air Service i 1918. Han gir oss en kortfattet oversikt over utviklingen av luftmakt i Storbritannia frem til i dag, før han avslutter med noen tanker om mulige utfordringer i den nære fremtid.

Professoren mener åpenbart at diskusjonen om kostnytte av hangarskipsbasert luftmakt på ingen måte er over i Storbritannia, og at det er derfor denne boka kan vise seg å bli av stor verdi.

I sin egen innledning gir også forfatteren oss et historisk tilbakeblikk, men viktigere er det at han beskriver hva han vil med boka, og hvor vi vil finne de ulike analysene. Etter å ha lest forfatterens egen innledning var jeg svært spent på innholdet. Dyndal skriver lett, og han fremstiller de ulike synspunktene på en objektiv og troverdig måte. Hans analyse er inndelt i tre tidsepoker. Den første dekker perioden 1960- 63 med en konseptuel diskusjon om hvorvidt landbasert luftmakt eller hangarsskipsbasert

luftmakt var mest hensiktsmessig for å kunne ivareta nasjonens ulike sikkerhetspolitiske interesser. Denne fasen blir avsluttet i 1963 med en politisk beslutning i favør av nye “fleet carriers”. Denne første fasen er beskrevet og analysert i bokas to første kapitler.

Den neste tidsperioden strekker seg fra 1964 til politisk ledelse i 1966 besluttet å kansellere det planlagte nybygget samt fase ut de eksisterende hangarskipene. Prosessen som førte frem til og konsekvensene av dette politiske taktskiftet, er omtalt og analysert i kapittel 3 og 4.

Den siste fasen som utgjør den planlagte utfasingen av hangarskipskapasiteten, dekker perioden 1966 til og med 1972. Denne er beskrevet og

analysert i kapittel 5 og 6, og leseren vil erfare at også sekstitallets britiske militære og politiske lederskap måtte ta inn over seg at de levde i en verden i rask endring. I siste kapittel “The Grand Story and the Lessons Learned” gir forfatteren en kortfattet fremstilling av de foregående kapitlene. Den meget travle leseren kan studere disse få sidene, og få med seg hovedpunktene i Dyndals funn. Jeg vil ikke anbefale denne fremgangsmåten da en alt for travel leser ikke vil kunne dra nytte av den svært strukturerte og meget vel oppbygde analysen som boka samlet sett utgjør. Det jeg derimot vil anbefale fremtidige lesere er å studere Appendix B “Background of the Main Governmental Departments and Leaders Involved” før selve boka blir lest. Uten en klar forståelse av hvem som hadde hvilken myndighet i det britiske samfunnet på den tiden, vil en leser ikke få godt nok utbytte av analysen.

Etter å ha lest de to første kapitlene satt jeg med en sterk mistanke om at Dyndal helt hadde oversett den internasjonale situasjonen på begynnelsen av sekstitallet. Jeg hadde vanskeligheter for å forstå at britene i en situasjon med et raskt krympende imperium og kald krig valgte å fokusere på sin innflytelse og sine forpliktelser “East for Suez”. Forfatteren gir først senere i boka en forklaring på hvorfor NATO forpliktelser, utfordringer i nærområ-

dene og forholdet til Sovjetunionen ikke var relevante faktorer for de to konkurrerende forsvarsgrenene på dette tidspunktet. Dyndal gir dermed leseren en mulighet til å sette seg inn i den virkelighetsoppfatning som det militære og politiske lederskapet hadde på den tiden. At vi i dag muligens sitter med en annen oppfatning av hvilke utfordringer som trolig burde ha fått prioritet reduserer på ingen måte verdien av Dyndals analyser. Jeg vil faktisk gi forfatteren honnør for hans analyse av den interne britiske prosessen uten å trekke inn faktorer som først i ettertid har fått stor betydning. I et senere kapittel avslører Dyndal at han begynte sitt forskningsarbeid med en hypotese om at det var Sovjetunionens maritime oppbygning i nord som påvirket britene til å skifte fokus fra global innflytelse til egne nærområder. Denne hypotesen holdt ikke, og han gir en meget god beskrivelse av de mange faktorene som samlet sett ledet frem til at en nasjon med global innflytelse ender opp med et åpenbart regionalt fokus.

Flere med meg vil utvilsomt ha interesse av å studere argumentasjonen for og imot både sjøbasert og landbasert luftmakt. Nå er det svært lite sannsynlig at norske lesere vil bli involvert i en tilsvarende diskusjon, men kampen om innflytelse og forsøket på å påvirke politisk ledel-

se er derimot en virkelighet mange nok vil kjenne seg igjen i. Dyndal har gjennom studier av tidligere graderte dokumenter fått meget god innsikt i store deler av den maktkampen som preget britisk militær og politisk ledelse fra 1960-72. Han viser hvordan en foreløpig seier i form av en politisk beslutning på sikt kan gi en forsvarsgren et dårligere utgangspunkt for fortsatt kamp om knappe ressurser.

Leseren får flere eksempler på at militære ledere som ikke klarer å bli enige til slutt opplever at politisk ledelse plukker argumenter og synspunkter som samlet fratar den militære ledelsen innflytelse. Boka illustrerer også betydningen av at ledelsen av en forsvarsgren forstår det politiske spillet og ikke har klokkertro på at tilsynelatende gode militære argumenter vil føre til at en beslutning blir stående eller at alle relevante hensyn vil bli ivaretatt. Dyndal beskriver hvordan skifte av militære ledere som medførte at gamle vennskap ikke lenger hadde betydning, eller at sterke personligheter forsvant ut av aktiv tjeneste til fordel for langt mer forsiktige aktører, alt sammen påvirket utfallet.

Du behøver på ingen måte å være spesielt opptatt av verken sjø- eller luftmakt for å finne mange godbiter for ettertanke i denne meget velskrevne boka.

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.

Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

47

NMT BØKER

Trond S Paulsen:

Iskald krig, Norsk etterretningsagent bak jernteppet Aschehoug 2008 ANMELDT AV GENERALMAJOR (p) TORKEL HOVLAND Etter en grundig studie av boken slo det meg at dette var en unik beskrivelse av en rekke forskjellige hemmelige etterretningsoperasjoner som, på tross av at agenten som omtales blir holdt anonym, gjør krav på å være sannferdig gjengitt.

Basert på et omfattende og grundig forarbeid kommer forfatteren forbausende vel fra dette eksperiment som stiller de største krav til både hans egen innsikt og kildens troverdighet.

Boken ble i de fleste omtaler og brev rost for grundighet, for spennende innhold og den betydelige forståelse den gir for organisering av virkelighetens hemmelige etterretningsoperasjoner.

Noen ”profesjonelle” tilbakemeldinger påpeker dog at boken inneholder så mange unøyaktigheter og feil at den ikke burde ha vært skrevet.

Et vesentlig argument var at offisielle norske kilder hadde bedyret at ingen norske agenter opererte i de lite tilgjengelige nordlige grenseområdene senere enn i den kalde krigens spede begynnelse fram til 1954. Som sannhetsvitne ble herunder Lundkommisjonens rapport nyttet.

Som medlem av nevnte kommisjon stiller jeg meg uforstående til denne påstand.

Henvisning til feil uten å ta opp en debatt om disse synes å virke mot sin hensikt i en bok som denne. Dette demonstrerer en iver hos framstående offiserer med bakgrunn fra etterretnings- og sikkerhetstjeneste til å stanse bokutgivelsen. Når dette så kombineres med gjentatte anmeldelser i Fiskerbladet som i formen synes som personangrep på forfatteren, reflekterer dette forsøk på å skremme denne, som i store deler av sin karri-

48

ere har ledet Fiskeridepartementets internasjonale avdeling.

Hva er det så som motiverer denne gruppen av fremstående offiserer som er viktig nok til å treffe drastiske, negative tiltak som dette? For å oppklare dette synes det nødvendig å gå tilbake til krigens dager og den største og etter manges mening, mest effektive etterretningsorganisasjon i Norge, XU. XU ble pålagt å hemmeligholde organisasjonsmønster og operative metoder, fordi disse var anvendelige under den nye storkonflikt som var i emning - Den kalde krigen. Den kyndige leser vil huske at det var utenriksminister Johan Jørgen Holst, som nær 60 år etter 2. Verdenskrigs slutt, så seg beføyet til å treffe tiltak for å lette på dette hemmelighetens slør og dermed åpne for en rekke bokprosjekter blant organisasjonens få gjenlevende og skriveføre.

USA fremstår som reell oppdragsgiver for de fleste operasjoner der Hoel, den anmeldte bokens hovedperson, spilte en rolle. William Colby som var CIA sjef nettopp i denne perioden, beskrev senere i sin bok Honorable men sin tid som amerikansk agent i de skandinaviske landene 20 år tidligere: ”Et klandestint apparat var nødvendig, og det var min oppgave å bygge opp en slik organisasjon.”

I mine mange år som Sjef TromsLandforsvar og 6. Divisjon hadde jeg et betydelig samarbeid med amerikanske etterretningsorganisasjoner på øvelser og spesialtrening i Nord-Norge. De praktiske problemer som amerikanske spesialister med utstyr og operasjoner som Paulsen beskriver, er nær sammenfallende med mine erfaringer. Som eksempel kan nevnes at den bekledning som

våre partnere hadde utviklet under sin grunntrening i Alaskas ekstreme kulde, var nær ubrukelig under den våte kulde de møtte i kyststrøkene i Norge.

Alakurtti-operasjonen i 1972 må ha vært en vekker for Hoel. Oppdraget innebar å sjekke kvaliteten på noen få av et hundretall feltmessige flystriper bygget ut i forbindelse med veinettet på Kola de siste årene. Var dette anlegg som var beregnet til reell bruk for ved behov å kunne overføre store flystyrker, eller et ledd i villedning av vesten når det gjaldt flykapasitet på Kola? Dette vitale spørsmål kunne best fastslås av agenter på bakken.

Hensikten med den knallharde treningen fikk nå en mening. En rekke kurs i inn og utland i 8-10 uker dekket ulike fagområder: Flykjenning, ammunisjonshåndtering, sprengning, nærkamp, skyting, patruljer og etterretningstjeneste for å nevne noen. Når han nå ble pålagt å løse et

oppdrag som innebar å krysse den finsk/sovjetiske grensen, støttet av en liten gruppe skandinaviske spesialister, som i alt vesentlig holdt seg til finsk område, fikk han bruk for sine tekniske ferdigheter og utholdenhet.

Hoel spilte ifølge boken en ledende rolle i operasjoner også utenom Norden, støttet av danske, tyske og amerikanske spesialister. Våren 1974 undersøkte han havner på den polske østersjøkysten på jakt etter en ny type sovjetisk krigsskip. Sammen med to støttespillere spilte de rollen som oljearbeidere, som festet seg gjennom Polen på vei hjem. Til slutt lokaliserte de skipet som lå skjult i en avsidesliggende elv.

På et lavere plan beskriver han i detalj deltakelse i noe han oppfatter som klandestin støtte til Israel under Yom Kippur- krigen i 1973. Hans oppgave fortonet seg som en ren ”sjauerjobb” nattestid, hvor store mengder stridsvognsammunisjon ble transportert på militære lastevogner til Forsvarets terminal på Gardermoen, hvor omlasting til Herkules fant sted, hvoretter flyene angivelig lettet med kurs for Israel.

Det var fram til denne tid et nært samarbeid mellom Israel og Det norske Arbeiderparti. Det ville være underlig om Paulsen med de kontakter han åpenbart fikk ikke var blitt tipset om prosjekter av langt større betydning i norsk støtte til Israel, nemelig den rolle vi angivelig hadde i utvikling av israelske kjernefysiske våpen samt overføring av kanonbåter til samme land. At han ikke utnyttet stoff som dette, viser en nøkternhet i omgang med stoffet som ikke stemmer med påstandene om at dette er et lettvint spionfortelling.

Hvorfor den samme grad av troverdighet ikke synes å være lagt til grunn

i gjengivelse av en norsk provokasjon på grensen i 1966 vites ikke.

Min tjeneste ved Forsvarets E-tjeneste begynte først året etter og jeg har aldri hørt noe så legendepreget som dette verken før eller senere.

Forfatteren lot seg mest sannsynlig forlede til å koble denne historien til krisen som oppstod ved en sovjetisk oppmarsj mot grensen i Pasvik med vesentlige deler av en divisjon to år senere.

Som grensekommissæren på denne tidspunkt, Leif Arne Ljøkjell, stiller også jeg meg ganske skeptisk til at russerne skulle forberede full krig mot NATO fordi noen norske soldater var fulle og skjøt med håndvåpen.

Dessuten var jeg bedre orientert.

En lørdagskveld tidlig i juni 1968, da nevnte krise var på sitt høydepunkt, ble jeg innkalt til Forsvarssjefen i hans villa i Holmenkollåsen hvor også forsvarsminister Otto Grieg Tidemann var tilstede. På spørsmål om hvorfor denne alvorlige situasjon var dysset ned, svarte denne at ved et møte med sovjetiske ledere i Moskva ett år tidligere var han blitt advart om at neste gang amerikanske styrker ble dradd sammen i Troms for øvelser i samtrening med norske avdelinger ville sovjetiske styrker på Kola reagere. I lys av at en norsk/amerikansk øvelse nå var på gang, var reaksjonen ganske sikkert en russisk provokasjon.

Han hadde derfor besluttet ”å tie den i hjel”. Forsvarsministerens list lyktes over all forventning. Før juni var ute, ble Norge det første NATO-land som uttalte at det ville opprettholde sitt medlemskap utover den 20-årsperiode traktaten gjaldt for.

Den forestående fornyelsen av NATO-samarbeidet sett i sammenheng med den sovjetiske intervensjonen i Tsjekkoslovakia, var åpenbart et mer troverdig grunnlag for en slik

voldsom demonstrasjon fra de russiske stridskreftenes side i et område som var under direkte innsyn fra den norske grensevakten.

Hoels siste oppdrag kom i august 1976 i forbindelse med NATO-øvelsen ”Reforger 76”. Denne omfattet en stor oppmarsj mot den østtyske grense.

Som et ledd i en stor etterretningsoperasjon var trolig det overordnede mål å studere WP-styrkenes reaksjoner og kapasiteter. Hoels gruppe ble satt inn nær den østtyske byen Meissen. Denne gang gikk alt galt.

Han ble overrumplet av en panserbataljon, klarte herunder å ta gode nærbilder av en nyere type stridsvogner, men mistet kontakten med støtteteamet. Dette tvang ham til å ta seg ut av Øst-Tyskland på egen hånd. Han fikk berget med seg det han anså som verdifullt bildemateriale. Da han ved hjemkomst forsøkte å avlevere dette fikk han føle realitetene i utrykket ”Deniability”.

Ledelsen skulle ha full mulighet til å nekte for at de visste noe. Ble Hoel tatt, ville ingen støtte ham. Det han åpenbart ikke var orientert om var hvor lite det skulle til for å bli betraktet som en sikkerhetsrisiko. Ved hjemkomst fikk han en iskald skulder fra kapteinen, som hadde vært hans norske føringsoffiser og ble helt avskåret fra sine kontakter ved den amerikanske ambassaden. Dette var slutten på hans korte karriere som spion. Han kom i følge boken fra sine eskapader uten å bli tatt av russerne og har så vidt vites heller ikke mottatt represalier fra sine bakspillere.

Norske offiserer som har gjennomgått kurs ved CIA har fortalt at uttak av agenter er basert på at kandidatene har ”svin på skogen” som avholder disse fra å røpe historier som dette.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

49

NMT BØKER

Fimreite, Langlo, Lægreid og Rykkja.

Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering Universitetsforlaget, 2011 ANMELDT AV PROFESSOR BENT ERIK BAKKEN Stein Rokkan var en banebrytende skikkelse av stort internasjonalt format, og virket i sine senere år ved Universitetet i Bergen. Han døde ung, i 1979, som 58 åring, men rakk å motta fire æresdoktorgrader og var gjesteprofessor ved 6 universiteter.

Han grunnla faget sammenliknende politikk. Et forskningssenter nært tilknyttet Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitet i Bergen bærer hans navn.

Her virker noen av landets tyngste samfunnsforskere og fire av dem har nylig redigert en bok med tittelen Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering.

Boken er strukturert i fire deler, og i til sammen 14 kapitler med ulike forfattere. De tre første delene omfatter ulike hierarkiske nivåer i samfunnet, hhv overnasjonalt og nasjonalt; regionalt; og kommunalt. Den siste delen omfatter myndigheter og innbyggere. Forfatterne utgjøres i tillegg til redaktørene av tidligere mastergradsstudenter som antakeligvis har hatt redaktørene som veiledere.

Boken er logisk bygget opp, med et innledende strukturerende kapittel der en felles mal for mange av de følgende kapitlene presenteres.

Her legges det særlig vekt på om et case-forløp best kan forklares med et instrumentelt “kost/nytte” perspektiv eller en institusjonell “slik har vi alltid gjort det her…” tilnærming. De etterfølgende kapitlene utgjøres i stor grad av norske tilfellestudier som synes å være komprimerte masteroppgaver.

Språket i de ulike kapitlene er litt ujevnt. Redaktørenes egne kapitler er

50

gjennomgående godt skrevet, mens flere av de komprimerte masteroppgavene preges av usikker og til dels svak språkføring som gjør stoffet vanskelig tilgjengelig.

For en leser med utgangspunkt i Forsvaret, er boken interessant i det den dokumenterer at krisehåndteringen særlig utfordres der ansvarsområder enten er overlappende eller uklare på andre måter. Slike problematiske grensesnitt finnes både horisontalt og vertikalt. Et annet gjennomgående funn er at når undersøkelseskommisjoner nedsatt i etterkant av kriser, typisk argumenterer for logiske og rettlinjede, militær, kommando- og kontroll organisasjon, møtes slike forslag nesten unisont med motstand fra den etat eller enhet som må gi fra seg makt. Boken peker på at kommisjonsforslag om endring dermed bare unntagelsesvis blir gjennomført.

Forfatterne fremfører imidlertid stor sympati for byråkratiets torpedering av kommisjoners innstilling.

På siste side sier de endog “Det er en hardnakket myte at krisehåndtering og ledelse blir best organisert gjennom en militær kommando- og krontrollmodell. Denne modellen fungerer imidlertid beste i mer rutinemessige kriser. Krisehåndteringen skjer i mange tilfeller i skyggen av hierarkiet. Ofte er det behov for fleksibilitet, improvisasjon og nettverkssamarbeid, noe økt flernivåstyring åpner for”.

I kapittel 12 vises det for øvrig klart at enheter som har dedikerte krise- eller beredskapsressurser føler seg bedre beredt på kriser enn andre,

men et annet gjennomgående funn er at det i alle nivåer er vanskelig å skjerme beredskapsressurser – som pr definisjon er unyttige før det er behov for dem – fra å bli spist opp av den løpende og mangslungne driften.

Fra mitt ståsted som forsvarsforsker, er bokens kanskje største svakhet at den ikke belyser problemstillinger knyttet til operativ dynamikk der minuttene teller. Casene belyser ofte tidsfaktoren, men fordi casenes hendelsesforløp typisk går over dager og uker, vil en operativt orientert leser sitter igjen med spørsmålet om en ytterligere tidskomprimering gjør at gråsoneproblemene mellom etater blir verre – eller mindre.

Boken ble utgitt før den tragiske hendelsen 22. juli 2011, men har den like fullt relevans for læringen fra hendelsen? Den forbilledlig klare rapporten fra 22. juli kommisjonen

gir Fimreite et al sin bok rett på svært mange punkter. Men 22. juli-rapporten understreker i tillegg ytterligere koordineringsbehov og operative krav som oppstår når minuttene teller.

Boken er derfor høyst relevant med hensyn til det pågående omstruktureringsarbeidet som må gjøres i etterkant av 22. juli. Det synes som om horisontale gråsoner (eksempelvis mellom Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen, mellom Forsvaret og Politiet) igjen har skapt uklarhet og tidstap.

Boken minner tematisk noe om Gjert Lage Dyndals Strategisk ledelse i krise og krig (Fagbokforlaget,

2010).1 Dyndals bok er i imidlertid en bred lærebok med en rekke ulike og svakt koordinerte innspill hvis vitenskapelige soliditet varierer mye. Rokkansenterets forfattere har bedre lyktes i å skape en helhetlig tilnærming på et solid og mer enhetlig vitenskapelig fundament. Den dokumenterer utfordringer, men er svært forsiktig med å skissere løsninger. Det er nettopp lite reflekterte løsninger – og deres (manglende) suksess som er bokens tematikk. Avslutningsvis noterer forfatterne seg meget treffende, at: “Det vil alltid være en viss risiko for at kriser og katastrofer vil skje, og man står da gjerne overfor

utenkelige scenarier. Myndighetenes organisering bør bære preg av dette.

Paradoksalt nok viser utviklingen at når myndighetene opplever en krise, blir ofte konsekvensene at man setter i gang tiltak for å forberede seg på en lignende krise.”

De av oss som har en mer preskriptiv agenda har derfor en godt og vitenskapelig fundert empiri å bygge videre på. Vi mangler imidlertid fremdeles en vitenskapelig fremstilling som i større grad problematiserer situasjoner der tidslinjalen utgjøres av minutter og timer, snarere enn dager og uker.

1 Anmeldt i NMT nr. 1, 2011.

Forsvaret har inngått rammeavtaler på konsulenttjenester på området merkantil støtte.

Trenger du merkantil støtte?

Inventura AS er et innkjøpsfaglig konsulentfirma som består av over 60 ansatte med teknisk, økonomisk og juridisk kompetanse. Vi er Forsvarets A-leverandør* innenfor følgende områder:

Offentlige anskaffelser Militærspesifikke anskaffelser Utarbeide kontrakter Forhandlingsbistand Horisontal samhandel innad i Forsvaret Salg av forsvarsmateriell Kontaktperson: Partner/Prosjektdirektør HARALD ALFSEN Mail: harald.alfsen@inventura.no Telefon: 982 69 130

* En A-leverandør kan motta oppdrag under kr.100 000 direkte fra Forsvaret. Ved større oppdrag skal det avholdes minikonkurranse.

Partner FRODE RICHARDSEN

BERGEN  OSLO  MALMØ  EDINBURGH  LONDON Inventura AS Spelhaugen 22, 5147 Fyllingsdalen - Tlf: +47 55 13 44 80

www.inventura.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2

51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

EXTREME PERFORMANCE FOR EXTREME CONDITIONS

KONGSBERG -

A lEAdINg SUPPlIER OF AdvANCEd dEFENCE SySTEMS

n

n

n n n

n

n n

Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com www.kongsberg.com

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems NASAMS and HAWK XXI air defence systems Underwater warfare technologies and systems Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems PROTECTOR Remote Weapon Station Simulation and training systems