NMT-4-2011

OLA BØE-HANSEN

RAGNVALD H. SOLSTRAND

SVERRE DIESEN

side 4

side 14

side 36

Operasjon Neptune’s Spear

Handlingslammelse og forfall i Forsvaret

Debatten om forsvarets fortid – og fremtid

Norsk Militært Tidsskrift

INTERPRESS NORGE 0 4

9

770029 202822

Årgang 181 nr. 4 2011 Kr. 42,-

Foto: Tom Snedal

RETURUKE 08

Utgitt av Oslo Militære Samfund

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.

Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring.

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.

Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 42,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Ola Bøe-Hansen Operasjon Neptune’s Spear nådestøtet mot Osama bin Laden s. 4

• Ragnvald H. Solstrand Om handlingslammelse og forfall i Forsvaret s. 14 • NMT notiser

s. 23

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Hans Christian Helseth Kinas militære utvikling, sett med amerikanske øyne

s. 30

• Sverre Diesen Debatten om forsvarets fortid – og fremtid

s. 36

• NMT debatt

s. 42

• NMT bøker

s. 46

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort.

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2

R E DA K TØ R E N S S PA LT E Dette nummeret av NMT innledes med en beskrivelse av den siste dramatiske jakten på Osama bin Laden. Dette er den første av en artikkelserie på to, hvor neste artikkel, som kommer i neste nummer, vil drøfte de mer prinsipielle sidene ved denne operasjonen. Foreliggende nummer inneholder også to artikler som belyser Forsvarets utvikling de siste 30 år, hvor Ragnvald H. Solstrand peker på manglede politisk vilje, og Sverre Diesen på manglende militærfaglig vilje, til å få mer ut av hver forsvarskrone. Ved siden av bokanmeldelser og en artikkel om amerikanske vurderinger av Kina, inneholder nummeret en diskusjon om militærvitenskapens rammer og utvikling.

Forsidebildet viser et norsk Bell 412 eskortehelikopter fra NAD, på vei inn for landing i Nord-Afghanistan i november 2009.

(Fotograf: Tom Snedal)

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler.

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

3

Operasjon Neptune’s Spear nådestøtet mot Osama bin Laden

Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen er for tiden kullsjef ved Forsvarets stabsskole. Han har de senere årene vært hovedlærer og seksjonssjef ved skolen, samt leder for Forsvarets høgskoles mediegruppe med Afghanistan, Pakistan, opprørsbekjempelse og piratbekjempelse som fokusområder. BøeHansen har en master i militære studier med Talibans propagandakrig som tema.

I mai 2011 endte historiens dyreste menneskejakt i en by i Pakistan. I mer enn ti år hadde verdens sterkeste militærmakt vært på jakt etter denne mannen. I denne artikkelen får vi en detaljert beskrivelse av operasjon Neptune’s Spear, dvs. den siste fasen i denne jakten. I neste nummer av NMT vil samme forfatter belyse de mer prinsipielle sidene ved denne operasjonen.

AV OLA BØE-HANSEN

Det var en dirrende spenning i luften da president Barack Obama, sammen med sine nærmeste rådgivere i Det hvite hus, fulgte operasjonen via satellitt. Nede på bakken i den pakistanske garnisonsbyen Abbottabad hadde verdens mest ettersøkte mann bodd i flere år. Inntil han fikk besøk av en delegasjon spesialjegere fra Navy Seals.1

Opptakten Fire måneder etter at Barack Obama inntok presidentposten holdt den daværende direktøren i CIA, Leon Panetta, en brief for presidenten om status vedrørende jakten på Osama bin Laden. Presidenten var ikke imponert. I juni 2009 ga presidenten en instruks til CIA om å utarbeide en detaljert plan for den videre jakten på al-Qaidalederen, uavhengig av kostnader. Samtidig intensiverte han CIAs bruk av droner på pakistansk territorium, noe som terroristene i baser i Afghanistans naboland raskt skulle få merke. I august 2010 returnerte Panetta til Det hvite hus med

4

bedre nyheter. CIA-analytikere mente de hadde funnet bin Ladens kurér, en mann i begynnelsen av trettiårene ved navn Abu Ahmed al-Kuwaiti.

Kuwaiti kjørte rundt i en hvit SUV med bilde av et hvitt nesehorn på reservedekkstrekket, som raskt ble fulgt av CIA via satellitt. En dag kjørte denne bilen inn på en eiendom i Abbottabad med et treetasjers hus, et gjestehus og fem mindre bygninger, omringet av en fem meter høy betongvegg.

I forhold til tiden benyttet inne på denne eiendommen ble det anslått at Kuwaiti bodde der, og CIA begynte å overvåke denne eiendommen.

Beboerne brente søppelet sitt i stedet for å sette det ut til henting, og det så ikke ut som de var tilknyttet noe telefonselskap for verken telefon eller internett. Kuwaiti og hans bror kom og gikk, men en tredje mann, boende i tredje etasje, forlot aldri eiendommen. De gangene han var utendørs var han alltid innenfor eiendommens betongvegger. Analytikere begynte dermed å spekulere i om han kunne være bin Laden.

Der det hele startet. USA hadde lenge jaktet på Al Qaida og Osama bin Laden da flyene traff tvillingtårnene i september 2001. Men etter dette massedrapet satte USA inn enorme ressurser for å gripe gjerningsmannen, død eller levende.

Foto: AP Wide World Photos

Presidenten var oppglødd over disse nyhetene, men ønsket å være enda sikrere før han eventuelt iverksatte en militær operasjon.

Etterretningsinnsamlingen ble intensivert for å øke sannsynligheten for at denne personen virkelig var bin Laden. Det hevdes blant annet at det ble iverksatt et vaksineringsprogram i Abbottabad, i regi av en lege tilhørende CIA, for å forsøke å lokke noen av barna som bodde på bin Ladens eiendom slik at man kunne skaffe til veie DNA. Flere barn ble vaksinert, men ingen i målgruppen.

Mot slutten av 2010 beordret presidenten Panetta til å utrede mulige operasjonskonsepter for et militært angrep på eiendommen. Panetta kontaktet viseadmiral William McRaven, en Navy Seal-spesialjeger som ledet Joint Special Operations Command (JSOC). I januar 2011 kontaktet McRaven en annen Navy Seal som hadde vært nestkommanderende for Navy Seals-avdelingen som går

under navnet DEVGRU (Naval Special Warfare Development Group), og ba ham om å presentere en plan for et raid. I februar flyttet den tidligere DEVGRU-offiseren inn i første etasje i CIAs bygning i Langley, Virginia.

Han dekket kontorveggene med kart og satellittbilder over Abbottabad og den aktuelle bygningen, og sammen med 5-6 andre ble de offisielt tilknyttet AfPak-delen av CIAs Counterterrorism Center. I praksis arbeidet de alene.

Planleggingen Den 14. mars kalte presidenten sine sikkerhetsrådgivere til situasjonsrommet i Det hvite hus for å gjennomgå mulige handlingsmåter for en militær operasjon mot eiendommen i Abbottabad, hovedsakelig variasjoner av enten JSOC-raid eller luftangrep.

Noen av forslagene innbefattet samarbeid med pakistanske myndigheter, andre ikke. Obama valgte til slutt ikke å inkludere Pakistan. McRavens folk fortsatte deretter planleggingen av et raid, og i de neste to og en halv ukene

analyserte man måter å komme seg inn i bin Ladens hus på. En mulighet var å lande helikoptre på utsiden av Abbottabad og bevege seg videre til eiendommen til fots. Men sannsynligheten for å bli oppdaget var for stor. Å grave en tunnel inn til eiendommen ble også vurdert, men ble forkastet fordi grunnvannet i området lå for høyt. Til slutt kom de frem til at det mest hensiktsmessige ville være å fly direkte til eiendommen. Tross alt handler spesialoperasjoner om å gjøre det motstanderen minst forventer, og det å fly inn til eiendommen og sette av operatørene direkte ville være en slik overraskelse.

29. mars overleverte McRaven planen til presidenten. Presidentens rådgivere var delt i synet på planen.

Noen foretrakk et luftangrep, andre et raid, mens noen ønsket å vente til etterretningene var enda bedre.

Daværende forsvarsminister Robert Gates var en av de som tydeligst var imot et helikopterraid basert på erfaringer fra et tilfelle under Carter-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

5

Her, ved et relativt beskjedent hus i pakistanske Abbottabad, endte jakten på verdens mest ettersøkte mann.

Foto: AFP Getty Images

perioden. For å unngå amerikanske soldater på bakken i Pakistan ønsket han heller et luftangrep utført av et fly av typen B-2 Spirit bombers. Noen raske utregninger kunne dog fortelle ham at bombelasten som skulle til for å sikre at alle etasjer og eventuelle bunkere kollapset ville være så stor at virkningen ville kunne sammenlignes med et jordskjelv. Obama la B-2-alternativet på hyllen og ba McRaven begynne forberedelsene til et raid. Planleggerne i førsteetasjen i Langley plukket ut to dusin Navy Seals fra Red Squadron og ba de møte ved et øvingsfelt i North Carolina for å begynne treningen den 10. april. (Red Squadron er en av fire skvadroner i DEVGRU med om lag 300 operatører totalt).

Opptreningen Ingen av operatørene visste noe om det faktiske målet for operasjonen da de startet, men en kopi av eiendommen i Abbottabad ble bygget på treningsfeltet, og fem intense dager fulgte. Den 18. april fløy DEVGRUavdelingen til Nevada for enda en uke med øvelser. Denne gangen var øvingsfeltet et ørkenområde som topografisk var likt området rundt Abbottabad. En eksisterende bygning ble benyttet som bin Ladens hus og flybesetninger plottet en rute ikke så ulik den ruten som måtte flys fra Jalalabad til Abbottabad. Hver kveld etter solnedgang begynte drillen. Tolv Seals fulgte helikopter 1. Elleve Seals samt en pakistanskamerikansk tolk og den skarptrente belgiske fårehunden Cairo fulgte helikopter 2. Pilotene fløy i stummende mørke til de ankom øvingsbygningen hvor operatørene

6

firte seg ned fra helikopteret. Tolken, som hadde blitt rekruttert fra en skrivebordsjobb til dette oppdraget, måtte lære fort.

Operasjonsplanen ble raffinert.

Helikopter 1 skulle hovre over bakgården og slippe ned alle tolv operatørene på bakken i to fastropes.

Helikopter 2 skulle fly mot det nordøstre hjørnet av eiendommen og slippe ut tolken, hunden og fire Seals som skulle overvåke bygningens omgivelser. Helikopteret skulle så hovre over bygningen hvor de gjenværende sju operatørene kunne bevege seg ned på taket av bygningen. Dersom noen i nabolaget skulle reagere ville tolkens oppdrag være å holde dem på avstand. Operatørene på utsiden og hunden Cairo kunne reagere mer aggressivt dersom nødvendig. Om bin Laden skulle vise seg vanskelig å finne kunne Cairo bli sendt inn i huset for å avsløre eventuelle falske vegger og gjemte dører.

Den 21. april kom en flylast med gjester til treningsfeltet. Blant dem var admiral Mike Mullen, formannen for Joint Chiefs of Staff, admiral Eric Olson, sjefen for SOCOM og admiral McRaven sammen med en rekke CIAanalytikere. Gjestene fikk en oversikt over den planlagte operasjonen som var døpt Operation NEPTUNE’S SPEAR. Dette var en hemmelig CIAoperasjon som offisielle myndigheter kunne fraskrive seg kjennskap til dersom den skulle slå feil. Etter om lag en time med spørsmål kunne gjestene returnere til Washington.

Ikke alle var overbevist om at etterretningene var gode nok, men i alle fall det beste som hadde fremkommet

siden bin Laden flyktet fra Tora Bora, nesten ti år tidligere.

Tirsdag 26. april gikk de involverte operatørene om bord i et C-17 Globemaster ved Naval Air Station Oceana i Virginia. Etter bunkring i Ramstein i Tyskland fortsatte flyet til Bagram flyplass nord av Kabul. Etter en natt der, fortsatte de til Jalalabad som skulle være utgangspunktet for operasjonen. De neste nettene var måneløse i Abbottabad, og dermed ideelle forhold for et raid.

Gjennomføringen På morgenen søndag 1. mai hadde Det hvite hus kansellert planlagte besøk, bestilt sandwich fra en nærliggende leverandør, og omgjort situasjonsrommet til et krigstidsoperasjonsrom. Denne dagen skulle forholdene være de beste. Klokken 1100 lokal tid i Washington var klokken 1930 i Jalalabad. Presidentens viktigste rådgivere samlet seg rundt et stort konferansebord. På videolink hadde de tilgang til Panetta hos CIA og McRaven i Afghanistan. Ellers var også stab satt i Pentagon og i den amerikanske ambassaden i Islamabad.

Brigader Marshall Webb plasserte seg ved enden av et møtebord i et av nabokontorene til situasjonsrommet. Han åpnet en laptop med tilgang til kommunikasjonen som foregikk mellom de forskjellige kommandoene involvert. Dette kontoret hadde også det eneste levende videobildet tilgjengelig fra operasjonsområdet, sendt fra en RQ-170 drone mer enn 15 000 fot over Abbottabad. For å unngå kompromittering hadde planleggerne av operasjonen for øvrig beslut-

”Rundt brigader Webb satt USAs politiske og militære ledelse og gapte.”

tet å ikke ha andre luftressurser som kampfly eller bombefly i luften over pakistansk territorium. Dermed var operatørene alene.

I Washington ankom presidenten Det hvite hus klokka 1400 etter å ha spilt en 9-hulls golfrunde ved Andrews Air Force Base. Ingenting skulle tyde på at noe stor var i gjære.

De to Black Hawk-helikoptrene forlot basen i Jalalabad 90 minutter senere, ved midnatt lokal tid. En halv time senere kunne Panetta opplyse om at helikoptrene nærmet seg Abbottabad.

Obama var tydelig nervøs og måtte reise seg. Han var ikke alene om å ha høy puls blant de tilstedeværende i situasjonsrommet. Han gikk inn i det mindre kontoret og satte seg ved siden av brigader Webb. Flere, blant andre visepresident Biden, forsvarsminister Gates, og utenriksminister Clinton fulgte etter, inntil det lille kontoret var fullt. På en skjerm av beskjeden størrelse kunne de se et kornete sorthvitt bilde av Helikopter 1 som beveget seg over eiendommen i Abbottabad, og umiddelbart havnet i trøbbel.

Eiendommens høye murvegger og den høye lufttemperaturen hadde fått helikopteret til å miste oppdrift og det sank mot bakken.2 Piloten droppet planen om å fastrope operatørene ned på bakken og styrte mot det vestlige hjørnet av eiendommen hvor buskapen ble holdt. Han presset helikopterets nese ned for å unngå velt sideveis. Kuer, høns og kaniner spratt unna. Med helikopteret knelende i en 45-graders vinkel sendte piloten ut nødsignal til to Chinook-helikoptre som sto i beredskap i et uttørket elve-

leie lenger nordvest i Pakistan for eventuelt redning og som forsyningsbase.

De andre operatørene i Helikopter 2 hadde fulgt hendelsen mens de hovret over eiendommens nordøstlige hjørne. Piloten i dette helikopteret var usikker på hva som hadde skjedd det andre og bestemte seg for å lande på en gresslette rett på utsiden av eiendommen. Ingen amerikaner var ennå kommet seg på innsiden av eiendommen og helikoptrene var beliggende på hver ende av eiendommen. De hadde knapt vært ved målet et minutt før den opprinnelige planen måtte forkastes.

Rundt brigader Webb satt USAs politiske og militære ledelse og gapte.

Og etter kort tid kom den forløsende meldingen fra Helikopter 1 at de fortsetter raidet. De tolv rutinerte operatørene i Helikopter 1 kom seg ut uskadd. På grunn av at denne operasjonen i prinsippet var helt lik flere hundre om ikke tusen lignende raid i Irak og Afghanistan skulle det mye til for å sette dem ut av spill. Samme natt ble faktisk 12 andre lignende raid gjennomført i Afghanistan.

De tråkket i gjørme mens de løp langs den 3 meter høye ytre muren som var som en innhegning for dyrene. Et eksplosivlag på tre mann løp mot innhegningens stengte jernport og festet C-4-ladninger på hengslene.

Et høyt smell og porten var åpen.

De ni andre operatørene rykket frem og endte opp i en smal oppkjøring inne på eiendommen med ryggen til hovedhusets inngangsparti. De fortsatte langs oppkjøringen med våp-

Budskapet i TIMEs spesialutgave var vanskelig å misforstå.

nene i klarstilling til enda en jernport som ble sprengt åpen. Samtidig hadde de fått etablert samband med det andre laget. De kom inn på gårdsplassen til gjestehuset hvor bin Ladens kurér Kuwaiti bodde med sin kone og fire barn. Tre operatører satte i gang med å klarere gjestehuset mens de ni andre sprengte seg gjennom enda en port og entret den innerste gårdsplassen som var foran hovedhuset. Da den mindre enheten som skulle klarere gjestehuset nærmet seg inngangsdøren så de at Kuwaiti løp for å varsle familien. Operatørene bar nattbriller og det smaragdgrønne og pikslete bildet som åpenbarte seg viste at Kuwaiti var inne og hentet en AK-47. Idet han kom ut ble han skutt og drept.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

7

”Al Qaida-lederen, som bar en tunika og bønnehatt, ble helt perpleks.”

De øvrige ni delte seg opp i tre lag på tre mann som klarerte den indre gårdsplassen. Operatørene forventet flere menn inne i hovedhuset.

Kuwaitis bror Abrar, bin Ladens sønner Hamza og Khalid, og ikke minst bin Laden selv. Det ene tremannslaget hadde ikke en gang kommet innenfor døren før Abrar dukket opp med sin AK-47. Han ble skutt i brystet og drept. Det samme gjaldt for hans kone Bushra som sto ved siden av ham ubevæpnet.

På utsiden av eiendommens høye murer gikk tolken og patruljerte som om han var en pakistansk politimann, lokalt antrukket, men med skuddsikker vest under. Sammen med hunden Cairo og fire operatører hadde de ansvaret for å avstenge eiendommen, mens de syv øvrige fra Helikopter 2, som i utgangspunktet var tiltenkt å lande på taket, beveget seg inn. For de på utsiden hadde de første 15 minuttene passert uten hendelser. Naboene må nok ha hørt støy fra helikopteruhellet, eksplosjoner og skuddsalver, men ingen kom ut. En twittermelding fra en lokal beboer ble postet under tumultene som beskrev at helikopteraktivitet i Abbottabad kl 0100 på natten var en sjeldenhet. Etter hvert kom noen få naboer luntende og lurte på hva som skjedde. Tolken svarte på pashto, mens Cairo sto parat ved siden av, at en sikkerhetsoperasjon pågikk og at de skulle bare trekke tilbake. De lokale gikk tilbake og ingenting tydet på at de nettopp hadde pratet med en amerikaner.

I mellomtiden hadde laget på sju operatører kommet seg gjennom flere vegger før de endte opp sammen med

8

de andre fra Helikopter 1, som var i ferd med å entre hovedhusets førsteetasje. Nøyaktig hva som skjedde de neste 20-25 minuttene er det ingen som har fullstendig oversikt over, har Panetta uttrykt på amerikansk TV senere. Inntil dette tidspunktet hadde alle involverte kommandoer hatt levende bilder fra dronen.

Operatørene hadde ikke hjelmbårne videokameraer, de hadde heller ikke oversikten over husets planløsning, og de var ikke upåvirket av at de muligens kun var minutter unna å sette en sluttstrek for verdenshistoriens dyreste menneskejakt. Derfor kan deler av denne informasjonen være noe upresis.

Idet Abrars barn løp for å gjemme seg begynte operatørene å klarere førsteetasjen i hovedhuset rom for rom.

De fryktet at det kunne være plantet eksplosiver i huset, men barnas tilstedeværelse på eiendommen tydet på det motsatte. Sikkerhetstiltakene i huset var moderate, men idet de skal opp til andre etasje må de sprenge seg gjennom enda en metallport med ladninger av C-4. Tre operatører beveget seg opp trappene, men kom knapt halvveis før de kunne se bin Ladens 23 år gamle sønn Khalid som strakk hals rundt et hjørne i andreetasjen.

Operatørene ble beskutt fra Khalids AK-47. Ilden returneres fra minst to av operatørene. Khalid falt død om.

Av de inntil fem voksne mennene man antok bodde på eiendommen, var nå tre av dem drept. Den andre av bin Ladens sønner, Hamza, var ikke på eiendommen. Den siste var dermed bin Laden selv. Av de kodeordene som var etablert for denne operasjonen var GERONIMO det som

skulle tilkjennegi at bin Laden var funnet.

Tre operatører skyndte seg forbi liket av Khalid for å komme seg opp til tredje etasje, men ble raskt møtt av en ny metallport som i likhet med de andre ble sprengt åpen. I mørket opp trappene skannet de etasjen de nærmet seg gjennom nattbrillene. Da førstemann kom opp kunne han så vidt skimte en høy og tynn mann med knyttnevelangt skjegg som tittet ut gjennom en soveromsdør ca tre meter unna. Operatøren skjønte straks at det var CRANKSHAFT, kodeordet på bin Laden. Operatørene skyndte seg mot soveromsdøren. Den første operatøren dyttet opp døren.

To av bin Ladens koner stilte seg opp foran ham. Amal al-Fatah, bin Ladens femte kone skrek på arabisk. Av bevegelsene hennes kunne det se ut som om hun var i ferd med å sette av en eksplosivladning. Operatøren senket våpenet og skjøt henne med ett skudd i leggen. I frykt for at en eller begge kvinnene bar eksplosivvester nærmet han seg damene og omfavnet dem i en stor bamseklem og flyttet dem til siden. Han ville uten tvil blitt drept dersom en vest skulle ha blitt utløst, men meningen var å absorbere så mye som mulig av sprengvirkningen slik at de to andre operatørene ville overlevd. Ingen av kvinnene bar eksplosiver.

Den neste operatøren gikk inn i rommet og pekte mot bin Ladens bryst med den infrarøde laserstrålen fra siktet. Al Qaida-lederen, som bar en tunika og bønnehatt, ble helt perpleks og stivnet. Han var ubevæpnet.

Ni år, sju måneder og tjue dager etter

”We got him! ”

11. september 2001 var en amerikaner kun et avtrekk unna å ende bin Ladens liv. Det første skuddet, et 5.56 mm prosjektil, traff bin Laden i brystet. Idet han faller bakover avfyrer operatøren enda et skudd som treffer ham i hodet, rett over hans venstre øye.

På sambandet rapporterer operatøren “For God and country – Geronimo, Geronimo, Geronimo”. Så følger en kort pause før han legger til “Geronimo E. K. I. A” (enemy killed in action). I Det hvite hus puster en lettet president ut før han sier: “We got him!”

Osama bin Ladens to koner ble påsatt håndjern og ført ned trappene.

To operatører løp opp med en likpose i nylon. De la posen ned på gulvet ved siden av liket og knelte ned på hver side for å løfte ham på posen og lukke glidelåsen. 18 minutter hadde nå gått siden DEVGRU landet i Abbottabad.

De neste 20 minuttene skiftet operasjonen over til etterretningsinnsamling som hovedfokus. Fire operatører saumfarte andreetasjen med plastikkposer tilgjengelig for å samle inn alt de kom over av CDer, DVDer, minneplugger, harddisker, bærbare PCer og annet som kunne inneholde viktig informasjon. Spesielt interessant var rommet som tidvis hadde fungert som et mediestudio. I de påfølgende ukene skulle en håndplukket gruppe hos CIA gjennomgå alt dette materialet. De skulle finne ut at bin Laden var langt mer involvert i al Qaidas operasjonelle aktiviteter enn det de fleste analytikere hadde trodd. Han hadde utviklet planer for å drepe både president Obama og general Petraeus,

et ekstravagant angrep av en 11. september-markering samt angrep mot amerikanske tog. Operatørene fant også en anselig samling av digital pornografi, noe som slett ikke er uvanlig ved slike operasjoner. Osama bin Ladens gule kappe som han hadde vært ikledd ved flere videotaler fant de bak en gardin i dette medierommet.

Utenfor samlet operatørene kvinner og barn, alle i håndjern, sittende mot en murvegg med fjeset vendt mot det uskadde helikopteret. Den eneste operatøren som snakket arabisk forhørte dem. Nesten alle barna var under 10 år. De virket uvitende om beboeren i tredje etasje, annet enn at han var en gammel mann.

Ingen av kvinnene kunne bekrefte at han var bin Laden, men en av dem refererte til ham som “sjeiken”.

Da den ene Chinook’en ankom steg en medic ut og bøyde seg ned over liket. Han injiserte en kanyle inn i liket og tok to beinmargsprøver. Flere DNA-prøver ble tatt med vattpinner. Den ene beinmargsprøven ble plassert i Black Hawk-helikopteret, og den andre i Chinook’en sammen med likposen med bin Laden. Det neste som gjensto var å ødelegge det styrtede helikopteret. Piloten benyttet en hammer og knuste det som var av gradert karakter i cockpiten, mens eksplosivlaget plasserte ladninger på andre sentrale og sensitive deler av helikopteret. Helikopter 1 brøt ut i flammer mens eksplosivlaget gikk om bord i Chinook’en. Kvinnene og barna, som ble igjen for å bli håndtert av pakistanske myndigheter, så både forvirrede og forskrekkede ut da samtlige operatører bordet helikop-

trene, mens et flammehav sto opp fra det brennende helikopteret. Amal, en av bin Ladens koner, fortsatte sine verbale utbrudd til helikoptrene var ute av syne.

“Begravelsen” I situasjonsrommet var presidenten fortsatt spent og sa han ikke kunne uttrykke lettelse før operatørene var trygt ute av Pakistan. Etter 38 minutter inne på eiendommen måtte de to SEAL-lagene ta den lange veien tilbake via Chinook’en som fortsatt sto på det tørrlagte elveleiet på pakistansk side av grensen. Det tok 25 minutter før de kunne fortsette den siste biten mot grensen. De landet i Jalalabad i tretiden på natten.

McRaven og CIA-stasjonssjefen tok dem imot på tarmaken. Et par operatører lastet av likposen og åpnet den, slik at de to kunne få se liket med egne øyne. Fotografier ble tatt av bin Ladens ansikt og hans utstrakte kropp. Bin Laden skulle visstnok være seks fot lang, men etter at en av operatørene på seks fot la seg ned ved siden av liket viste det seg at det var fire tommer lengre. Minutter senere viste McRaven seg på skjermen inne i situasjonsrommet i Det hvite hus og bekreftet av bin Ladens kropp var i likposen. Liket ble deretter fløyet til Bagram-basen utenfor Kabul.

Hele tiden hadde det vært planen å dumpe liket på sjøen. Dette var noe som var prøvd tidligere med god respons. Dessuten ble denne beslutningen også luftet med saudiarabiske etterretningsmyndigheter rett etter operasjonen og også fra dette hold var responsen positiv. Ved daggry ble

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

9

Både spenningen og trengselen var stor da de politiske og militært ansvarlige for operasjonen fulgte med i det som utspant seg 9 tidssoner unna. FOTO: Pete Souza, The White House

liket lastet om bord i et V-22 Osprey, med en JSOC liaisonoffiser og sikring fra militærpolitiet. Osprey’en fløy sørover mot dekket til hangarskipet USS Carl Vinson i det Arabiske hav utenfor kysten av Pakistan. Der ble bin Ladens kropp vasket, og pakket inn i et hvitt likskrud, påsatt blylodd, og deretter lagt i en spesialtilpasset likpose. Prosessen ble nøye gjennomført etter muslimske skikker.

Følgepersonellet la deretter likposen på en åpen heis og fulgte som et begravelsesfølge ned på det laveste dekk med åpning ut mot sjøen, ca 7 meter over havoverflaten. Der kastet de posen i felleskap ut i vannet. Den sank raskt ned på stor dybde.

Oppdraget utført 6. mai reiste presidenten til Fort Campbell, Kentucky, hvor helikopterpersonellet i 160. regiment har base, for å møte DEVGRU og helikopterbestningene. DEVGRUoperatørene hadde kommet tilbake fra Afghanistan noen dager i forveien og var blitt fløyet inn fra sin base i Virginia for dette møtet. Viseadmiral William McRaven møtte presidenten

10

ute på tarmaken og førte ham og følget til en enetasjers bygning og et rom uten vinduer, med slitte tepper, fluoriserende lys og tre rader med sammenleggbare metallstoler.

McRaven, to av operatørene som planla og ledet operasjonen, samt pilotene briefet presidenten etter tur. På veggen hang et satellittfoto av eiendommen samt kart hvor flyruten var plottet. På gulvet sto en miniatyrmodell av boligen i Abbottabad hvor operatørenes bevegelser ble vist ved hjelp av en laserpeker. Briefen varte ikke lenger enn om lag 35 minutter. Obama spurte om hvordan tolken holdt nysgjerrige naboer unna og hva som skjedde med det første helikopteret. Cairo ble også nevnt, og da avbrøt en overrasket Obama; -En hund? I rommet ved siden av lå Cairo som bar en munnkurv etter anmodning fra presidentens sikkerhetsfolk.

Presidenten ønsket å møte hunden, men munnkurven ble beholdt på.

Etterpå ble presidenten vist inn i et større rom hvor andre bidragsytere til operasjonen var plassert. Logistikere,

helikopterbesetningsmedlemmer og reserveoperatører. Obama uttrykte en stor takk til samtlige og sa: “I had fiftyfifty confidence that bin Laden was there, but I had one-hundred-percent confidence in you guys. You are, literally, the finest small-fighting force that has ever existed in the world.”

Presidenten ble overlevert en gave, i form av et amerikansk flagg fra den ene Chinook-maskinen, i glass og ramme. På flagget hadde samtlige Navy Seals og piloter som deltok signert på baksiden. På forsiden, og lesbart gjennom glasset, sto det skrevet: “From the Joint Task Force Operation NEPTUNE’S SPEAR, 01 May 2011: For God and country. Geronimo.”

Før presidenten reiste stilte han seg opp for fotografen sammen med hver enkelt av operatørene og fikk snakket med dem personlig. Men han lot én ting forbli usagt. Han spurte aldri hvem som avfyrte det dødelige skuddet. Og ingen av operatørene fant det formålstjenlig å fortelle ham det.

”Når operasjonen inneholder handlinger vi i vesten prinsipielt tar avstand fra, kan en slik fremgangsmåte svekke den moralske standard som vi selv forfekter.”

For å oppnå taktisk, operasjonell eller strategisk suksess kjennetegnes ukonvensjonelle styrker ofte av at deres metoder spiller på det uventede. Men når operasjonen inneholder handlinger vi i vesten prinsipielt tar avstand fra, kan en slik fremgangsmåte svekke den moralske standard vi

selv forfekter. Eller er dette noe vi må akseptere i kampen mot motstandere som ikke aksepterer våre konvensjoner? Er det en dyd av nødvendighet?

Operasjon Neptune’s Spear var opplagt vellykket. Likevel er det kontroversielle elementer ved gjennom-

føringen som har skapt betydelig diskusjon. Å krenke et tredjelands suverenitet, henrette i stedet for å pågripe, og begravelse til sjøs uten tilsagn fra familien, er noen av momentene som vil bli gjenstand for analyse i neste nummer. Følg med!

1 Den første, og hittil mest fyllestgjørende og ugraderte, beskrivelsen av operasjonen er skrevet av Nicholas Schmidle for The New

Yorker, og den foreliggende artikkelen er i all hovedsak basert på den. http://www.newyorker.com/reporting/2011/08/08/110808fa_fact_schmidle I november utkom det imidlertid en bok om operasjonen som har tittelen “SEAL TARGET GERONIMO”. Den er ført i pennen av tidligere Navy SEAL, Chuck Pfarrer, og hvor forfatteren kommer med detaljer som tidvis strider med Schmidles versjon. Dette vil bli diskutert i oppfølgingsartikkelen i neste nummer av NMT. 2 Fenomenet som sannsynligvis rammet helikopteret kalles ”Settling with power” og er en aerodynamisk situasjon som innebærer

at man mister løfteevnen på grunn av turbulens i luftstrømningene over rotorbladene. Dette forholdet kan oppstå når helikopteret er svært tungt, har nær null horisontal hastighet, har stor gjennomsynkningshastighet (høy vertikal hastighet nedover) og nær 100% av tilgjengelige krefter i bruk (stor vinkel på rotorbladene). Høy temperatur og stor høyde over havet er forhold som øker faren for at problemet kan oppstå. (Konsultert med oberstløytnant Tom Snedal).

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm Norsk leverandør*av teknisk Tele-Data-Fiber bekledning til Forsvaret. * Elektro Internkontroll Aclima AS 3535*Krøderen Tlf: 32 15 06 00 Fax: 32 15 06elsjekk-termografering 01 www.aclima.no Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr

Rapid development Data-loggers Inert test shells Machinegun carriage Ammunition Feeders Weapon Security Locks Automatic bore cleaners Weapon Mounted Coaxial Light Vehicle adaptation of weapon mountings All kinds of brackets and mountings

WWW

bedriftssystemer.no

Brynsengv.

2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

BYG

TRANSPORT

Tel. + 47 32 16 18 20

ENT

Mangeårig

ww

www.tronrud.no/defence@tronrud.no

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

Tillit i

13

Om handlingslammelse og forfall i Forsvaret

Ragnvald H. Solstrand er tidligere avdelingssjef og plansjef ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Dette er en fortelling om utviklingen i Forsvaret på 1970- og 80-tallet. Det var en periode da Forsvarets strukturutvikling kunne ha blitt styrt på stø kurs mot en balansert styrkestruktur som det kunne vært mulig å opprettholde over tid. I stedet skulle disse 20 årene bli en lang rekke av forsømmelser og forspilte muligheter.

AV RAGNVALD H. SOLSTRAND

Da Forsvarskommisjonen av 1990 (FK 90) skulle gjøre opp boet og stake ut en kurs for Forsvaret inn i en ny tid, fant de et forsvar mer og mindre i ruiner. Forsvaret var fullt av “papirtigre” – av avdelinger uten den nødvendige bevæpning og trening, spesielt i Hæren. Hva hadde skjedd?

Eller kanskje rettere sagt, hva hadde ikke skjedd? Det er denne sørgelige historien jeg her vil prøve å belyse.

Dette har vi da hørt før, vil mange si. Og det er ingen fare for at det vil gjenta seg, for nå lever vi i en helt annen tid. Ja, monn tro det. Visstnok er situasjonen i forsvarssektoren i dag på mange vis fundamentalt forskjellig. Men noen av de grunnleggende problemene som gjorde at vi skakkjørte Forsvaret gjennom 70- og 80-tallet, er der også i dag. Noen har fått nye navn, men problemene er ikke løst. Derimot er de i dag blitt langt mer akutte enn de var for 20 år siden, fordi forsvarsstrukturen allerede er skåret helt inn til beinet.

14

Det er sagt at den som ikke kan lære av sin fortid, vil gå en vanskelig framtid i møte. Derfor er denne artikkelen skrevet med det håp at den kan gi et lite bidrag til å løse de svært vanskelige problemene Forsvart vil stå overfor i de kommende 20 årene.

Erfaringene fra fortiden har fortsatt sin relevans. Det vi gjorde feil, og det som ikke ble gjort, kan gi oss innsikt både i hvilke problemstillinger som er mest kritiske og hvilke grep vi nå må ta før det er ugjenkallelig for sent.

Problemstillinger med indre sammenheng Planlegging og styring av en stor og kompleks offentlig sektor som Forsvaret, er mangfoldig og komplekst. Her møter vi de politiske prosessene med sine mange avskygninger, fra de overordnede sikkerhetspolitiske vurderingene, via ressursprioriteringen mellom de ulike samfunnssektorene ned til de mange regional- og lokalpolitiske hensyne-

Oddvar Nordli ledet den andre norske forsvarskommisjonen etter krigen, FK 74. Den første kommisjonen avla sin rapport i 1949.

(Foto: Regjeringen)

ne som også vil spille inn. Vi finner embetsverket og det tilhørende byråkratiet som skal omsette politiske mål i konkret handling, men som også har sin egen indre dynamikk.

Forsvarssjefen, med sitt faglige og administrative apparat, har en sentral rolle som rådgiver for Regjeringen.

En del av beslutningsunderlaget og den tilhørende utrednings- og planleggingsmetodikk hentes fra forskjellige forsknings- og utredningsinstitusjoner. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er en sentral aktør blant disse institusjonene. Og disse aktørene, og menneskene de består av, må kunne spille sammen for å nå de overordnede målene.

Mot dette organisatoriske bakteppet er det vi må finne et hensiktsmessig format for å strukturere de problemstillingene vi skal studere for å hente fram viktig lærdom fra fortiden. Vi må også ta hensyn til at de er flettet inn i hverandre på en måte som gjør at vi lett kan komme til å gå i

ring i våre vurderinger. Den nøkternt analyserende tilnærmingen ville være å følge en argumentasjonslinje ut fra styringsprosessens innhold og hvilke aktører som har ansvar for de ulike delene. Men jeg er redd for at dette ville tåkelegg de strukturelle problemene ved å hakke dem opp i småbiter og spre dem utover. Derfor har jeg kommet til at jeg vil gi mine vurderinger og synspunkter på en måte som viser direkte til den underliggende hovedårsaken til at problemene ikke ble løst. Resten av denne artikkelen vil derfor handle om det jeg ser som de tre mest sentrale problemstillingene, nemlig systemfeil i den langsiktige styringen, handlingslammelse og trusselvurderinger gjort i lukkede rom.

Systemfeil i den langsiktige styringen I næringslivet er det markedsmekanismene som avgjør om en bedrift er liv laga eller må avvikles – eller gå konkurs. I den offentlige sektoren

har vi som kjent ikke de samme sikkerhetsmekanismene for varsling og ordninger for avvikling. En offentlig sektor kan ikke gå konkurs, selv om det skulle være åpenbart at den ikke evner å produsere de offentlige goder den har ansvar for på en forsvarlig måte. Derfor må vi ha andre sikkerhetsmekanismer i styringen av Forsvarets strukturutvikling for å sikre at våre nasjonale sikkerhetsmålsettinger blir nådd og at ressursene brukes riktig. Gjennom 1970- og 80-årene var det fundamental svikt i flere av disse styringsmekanismene.

Prinsipielt kan vi tenke oss fem typer systemfeil i den langsiktige styringen. For det første kan de overordnede, langsiktige målene bli satt feil.

For det andre kan det oppstå feil når ressursene som trengs for å nå disse målene beregnes. For det tredje kan de nødvendige midler ikke bli bevilget. For det fjerde kan det være svikt i systemets evne til å følge med på hvordan evnen til å nå målene utvi-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

15

”I de 15 årene mellom de to forsvarskommisjonene av 1974 og 1990 utviklet det seg dessverre mer eller mindre katastrofale styringsfeil innen alle disse områdene.”

kler seg over tid. Og for det femte kan det være svakheter i de mekanismene som skal gi tilbakemeldinger til overordnet nivå og justere mål, ressurstildeling og konkrete planer under veis.

I den virkelige verden må vi selvsagt være forberedt på å møte mange ulike kombinasjoner av disse feiltypene.

I de 15 årene mellom de to forsvarskommisjonene av 1974 og 1990 utviklet det seg dessverre mer eller mindre katastrofale styringsfeil innen alle disse områdene. I ettertid er dette lett å gjøre rede for. Men utviklingen skjedde gradvis, og hvert enkelt lite skritt i gal retning var kanskje ikke så alarmerende. Varselklokkene ringte ikke høyt nok og ble ignorert.

Konsekvensene over tid skulle vise seg å bli katastrofale. I denne artikkelen skal jeg beskrive hvordan de viktigste av disse systemfeilene faktisk artet seg og hvilke konsekvenser de fikk. Men først må vi se nærmere på noen av de underliggende årsakene til at systemfeilene fikk lov å utvikle seg slik de gjorde.

Styringsorganisasjon uten indre synergi God styring innen en stor og kompleks organisasjon forutsetter en tydelig og hensiktsmessig ansvarsfordeling. De som har ansvar, må også ha den nødvendige kompetanse – og ikke minst vilje – til å ta beslutninger og sette dem i verk. Dette var et konstant problem i den perioden jeg her skriver om. Mye av ansvaret lå formelt hos Regjeringen ved Forsvarsministeren.

Men det aller meste av den kompetanse som trengtes for å kunne få fram det nødvendige beslutningsun-

16

derlag, fantes i Forsvarssjefens organisasjon. FFI var en viktig, selvstendig aktør som i hovedsak samarbeidet med den militære organisasjonen.

At dette var en lite hensiktsmessig situasjon, tror jeg mange innså etter hvert. Men frontene var låste, og det var først rundt århundreskiftet at Forsvarsdepartementet (departementet) tok grep for å koble seg sterkt inn i den strategiske styringen av Forsvaret. Da ble det til gjengjeld gjort på en slik måte at pendelen svingte ut mot det andre ytterpunktet. I dag er Forsvarssjefen langt på veg vingeklippet, lojalitetsmessig låst inne i en integrert strategisk ledelse og uten noen tellende selvstendig kapasitet til å gjøre egne strategiske analyser.

På dette området har vi altså ikke lært av fortiden, men kjørt organisasjonen fra den ene grøfta til den andre.

Eskalerende mål-middel-ubalanse Et annet sentralt problem i Forsvarets styringssystem i denne perioden manifesterte seg ved at det eksisterte et betydelig og stadig økende gap mellom de konkrete målsettinger for forsvarsstrukturen og de midlene som ble bevilget for å nå disse målene. Det er skrevet og sagt mye om dette fenomenet, som det har vist seg å være svært vanskelig å komme til livs. Kanskje har vi gjort noen framskritt, men det er fortsatt et av de vanskeligste styringsproblemene vi har innen forsvarssektoren.

Ofte blir denne såkalte “mål-middelubalansen” framstilt som om den var selve grunnfjellproblemet. Men det har sin mer fundamentale årsak i hvordan selve styringssystemet er

bygget opp og hvordan aktørene i systemet agerer. Dette kunne være tema for en egen artikkel, for ikke å si doktorgradsavhandling. Her skal jeg bare kort komme inn på de to kanskje mest dominerende mekanismene.

Den ene henger sammen med våre politiske tradisjoner, den andre har sin rot i enkeltmenneskers prioriteringer og adferd.

Statens økonomiske styringssystem bygger på at Stortinget for hvert år vedtar et statsbudsjett.

Mulighetene for å overføre ubenyttede midler til påfølgende år er svært begrenset. Dette betyr at når Stortinget fatter vedtak om en fireårsplan for Forsvaret, med tilhørende konkrete behov for midler, følger ikke pengene med. De må komme gjennom summen av de årlige bevilgningene. Så viser det seg at i den årlige tautrekkingen om fordeling av statsbudsjettet blir forsvarsbudsjettet kuttet i forhold til behovene i planen.

Når dette gjentar seg over en lengre periode, må resultatet bli et akkumulert sprik mellom mål og midler, dersom da ikke målsettingene justeres ned. I noen land har man utviklet en politisk tradisjon for å inngå bindende avtale – såkalte forlik – mellom de politiske partiene som i praksis binder bevilgningene til Forsvaret i en periode. De få forsøkene på å få dette til i Norge har strandet ganske raskt.

Politikernes ønske om å ha full kontroll med budsjettpolitikken fra år til år har gått foran behovet for langsiktighet, selv i en så spesiell samfunnssektor som Forsvaret.

”Under denne tilsynelatende enigheten var de destruktive mekanismene i styringen av Forsvaret intakte. Man ville målene, men ikke midlene.”

Til slutt er det menneskene det kommer an på Så langt kan dette virke enkelt, på overflaten. Men for virkelig å forstå hvorfor det er blitt slik, må vi ned på gruppe- og individnivået og analysere de viktigste drivkreftene og hvordan prioriteringene blir gjort – bevisst eller ubevisst. En slik analyse faller langt utenfor rammen av denne artikkelen, og jeg har heller ingen spesielle kvalifikasjoner for å gjøre den. Jeg skal derfor begrense meg til å nevne noen forhold som jeg tror spiller inn.

Politikk utformes på parti- og gruppenivå. Men mange av de egentlige drivkreftene finner vi på individnivå. Det dreier seg om å ha påvirkning og få flest mulig til å stille seg bak det man vil få gjennomført. Og ikke minst gjelder det å sikre sin politiske karriere og bli gjenvalgt. Da kan det være fristende å ty til overbud ved å gå ut med mange populære løfter, som det etter hvert viser seg umulig å holde. Håpet er kanskje at et lite løftebrudd her og der vil bli glemt. Men i den praktiske styringen av en offentlig sektor vil de uvegerlig bli akkumulert. Når så dette kombineres med mangel på langsiktighet i de politiske prosessene, kan det få store negative konsekvenser.

Gjennom 70- og 80-årene var det få politikere som ønsket å framstå som negative til Forsvaret. Derfor het det alltid at de relativt små kuttene i forsvarsbudsjettet ett år, selvsagt skulle kompenseres med økte bevilgninger senere. Men det var ingen langsiktige “tvangsmekanismer” som sørget for at dette skjedde. Så gikk det som det måtte gå, siden verken politikere, forsvarssjefer eller byråkrater på øverste nivå ble stilt til ansvar for de feil og forsømmelser som ble begått.

Handlingslammelse Med disse mer overordnede betraktningene som grunnlag, vil jeg nå gå litt grundigere inn på det som skjedde i de 15 åren mellom Forsvarskommisjonen av 1974 (FK 74) og FK 90. Det skulle vise seg å bli en sammenhengende nedtur, til tross for at mange av forutsetningene for en god utvikling av Forsvarets struktur syntes å være til stede. Innstillingen fra FK 74 beskrev problemene Forsvaret sto overfor på en utvetydig måte. Våpenhjelpen var ugjenkallelig forbi, vi måtte selv bevilge de nødvendige midler til å kjøpe det materiell et moderne forsvar trengte. Samtidig måtte vi sørge for å ha penger nok til drift. Derfor måtte budsjettene øke jevnt, med mellom 3 og 4 prosent per år, og investeringsandelen måtte dobles, fra 15 til 30 prosent. Likevel måtte vi sette kravene til nytt materiell med stor nøkternhet. Dette syntes det å være bred politisk enighet om. Men under denne tilsynelatende enigheten var de destruktive mekanismene i styringen av Forsvaret intakte. Man ville målene, men ikke midlene. De konkrete politiske styringssignalene for denne perioden finner vi i tre stortingsmeldinger som dekker hver sin femårs periode.

1979-83: Enig, men uenig Det var en arbeiderpartiregjering under Oddvar Nordli som la fram St meld nr 94 (1978-79) for perioden 1979-83. Det skjedde bare ett år etter at kommisjonens innstilling forelå, og Nordli hadde selv vært leder av kommisjonen det første året den var i sving. Til tross for tilsynelatende enigheten om kommisjonens anbe-

falinger, finner vi allerede her meget betydelige avvik. Realveksten per år i budsjettene settes til i gjennomsnitt 3 prosent, mens kommisjonen mente 4 prosent var nødvendig. Dette er et av de første klare eksemplene på det jeg kaller “enig, men uenigsyndromet”, som skulle komme til å prege forsvarspolitiske dokumenter i flere tiår, og som dessverre plager oss også i dag. I meldingen sier Forsvarsdepartementet seg prinsipielt enig i kommisjonens anbefalte strukturutviklingsplan, men markerer tydelig uenighet om hvordan den skal gjennomføres.

Den ukontrollerte driftskostnadsutviklingen beskrives som den store snublesteinen. Veksten i driftskostnadene er alt for høy. Derfor proklamerer departementet en målsetting om at driftskostnadsveksten skal ned til 1 prosent per år i løpet av en periode på 3-4 år. For oss som kjenner historien, er det greit å konkludere at denne bekymringen var meget velbegrunnet. Like bedrøvelig klart er det at ikke noe tellende ble gjort for å få til en så kraftig endring i en stor og statisk organisasjon. I denne meldingen finner vi følgende forslag til tiltak: “Det er nedsatt et statssekretærutvalg til å vurdere de mer langsiktige planer etter hvert som de pågående utredningsarbeider klarlegger en del kritiske inngangsverdier, særlig på personellsiden”. Utvalg av ymse slag skulle det etter hvert bli mange av, men de konkrete resultatene lot dessverre mye tilbake å ønske.

Kommisjonen hadde også vært vel kjent med at loven om arbeidervern og arbeidsmiljø, som var på trappene,

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

17

”Med dette utgangspunktet skulle vi forvente at stortingsmeldingen foreskriver klare og kraftfulle tiltak. De finner vi dessverre ikke.”

ville få store konsekvenser for driftskostnadene i Forsvaret. Den hadde grepet til en annen, minst like urealistisk løsning, nemlig å forutsette at de ekstrakostnader loven ville medføre, skulle komme som friske midler i tillegg til de normale budsjettene.

Men dette finner vi ingen spor etter i stortingsmeldingene. Forutsetninger om – eller kanskje vi mer realistisk bør kalle dem forhåpninger om – tilleggsbevilgninger har bare i svært beskjeden grad slått til i Forsvaret. Men vi ser aldri ut til å lære. I dag bygger vi tidenes definitivt største materiellinvesteringsprosjekt i vårt forsvar nettopp på et slikt selvbedrag.

Ut over den høye driftskostnadsveksten dukket det, som rimelig var, ikke opp noen akutte problemstillin-

ger i stortingsmeldingen for den første femårsperioden. Noen investeringer måtte utsettes litt, men det skulle selvsagt hankes inn igjen senere. Altså ingen grunn til bekymring og handling. Men her ser vi allerede startet på den unnfallenheten som skulle komme til å bli denne tidsperiodens bedrøvelige kjennetegn.

1984-88: Tydelig problembeskrivelse, ingen tellende tiltak Det ble Willoch 1-regjeringen som skulle få ansvaret for å styre Forsvaret gjennom femårsperioden 1984-88, og St meld nr 74 (1982-83) ble grunnlagsdokumentet. Her gjorde regjeringen et helhjertet forsøk på å øke bevilgningene, ved å foreslå en årlig

vekst på 4 prosent. Etter budsjettdrøftinger i Stortinget måtte dette imidlertid reduseres til 3.5 prosent. Det gis også klar beskjed om at målsettingen om 30 prosent investeringsandel langt fra vil bli nådd. I denne meldingen finner vi følgende uvanlig klare, og kanskje uventede, utsagn om hvor stort spriket mellom mål og midler allerede har rukket å bli: “Etter regjeringens oppfatning vil verken 3,5 eller 4 pst reell budsjettvekst kunne løse de problemene Forsvaret står overfor. Budsjettene måtte legges opp med en økning i størrelsesorden 6-7 pst pr år dersom problemet skulle løses med budsjettvekst alene”. Her gir Regjeringen Stortinget en krystallklar beskjed om hvordan det står til.

Med dette utgangspunktet skulle vi forvente at stortingsmeldingen foreskriver klare og kraftfulle tiltak. De finner vi dessverre ikke. Oppskriften blir igjen videreføring av utredninger og nye vurderinger, og en generell presisering av at det som trengs er “omfattende rasjonaliseringsarbeid, sammenslåing og reduksjoner i fredsorganisasjonen og visse justeringer i mobiliseringsoppsetningene”. Men det foreslås ingen konkrete tiltak i perioden som vil redusere driftskostnadene. Det eneste som ville ha monnet skikkelig, ville være å bli kvitt ansatte i raskere tempo enn ved naturlig avgang. Men den muligheten

Kåre Willoch ledet Norges tredje Forsvarskommisjon, FK 90. Resultatet av kommisjonens arbeid sto kanskje ikke helt i forhold til innsatsen?

(Foto: Regjeringen)

18

”Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn tåkelegging av hvilken dramatisk situasjon Hæren stod midt oppe i.”

ble effektivt blokkert ved lov av 4. mars 1983 nr 3, som gir yrkesbefal et sterkt oppsigelsesvern. En annen medisin kunne ha vært nedleggelser og sammenslåing av virksomheter. Men også her har Regjeringen allerede i utgangspunktet gitt opp.

“Erfaringer viser at slikt vekker motstand fra de ansatte samt de kommuner og lokalsamfunn som berøres” står det i meldingen. Sant nok. Når forsvarspolitikk infiseres av regionalog lokalpolitikk, blokkeres også slike tiltak.

Det kan virke som om Forsvarsdepartementet og Regjeringen også selv er klar over dette. Derfor lanseres det en ny type tiltak som går på å senke kravene til avdelingenes utrustning. “Det er i denne forbindelse spesielt sett på hvilke muligheter en kvalitetssenkning av de enkelte våpen og våpensystemer gir, for derved å oppnå tilstrekkelig antall stridsenheter” står det å lese i innledningen til kapitlet om “Hovedprinsipper og prioriteringer i Forsvarets struktur og materiellutvikling”. Hva mente så Forsvarskommisjonen om dette helt sentrale spørsmålet? Den skriver følgende: “Det finnes også forholdsvis klare nedre grenser for kvaliteten av det materiell avdelingene utrustes med. Underskrides disse grensene, faller avdelingenes evne til å løse sine forsvarsoppgaver sterkt, og en må regne med vesentlig større tap”.

Kommisjonens plan for modernisering av forsvaret må forstås som en konkretisering av disse nedre grensene for kvalitet. Spesielt viktig er dette for Hæren. Etter Kommisjonens

plan skulle nesten 90 prosent av hæravdelingene ved utgangen av perioden være oppgradert til Brig 90 eller Brig 90 Panserforsterket standard. I St meld 74 legges det derimot opp til at vi “bare i begrenset grad vil kunne påbegynne moderniseringen i perioden 1984-88”. Altså vil 2/3 av planperioden ha gått før denne svært viktige moderniseringen så vidt har kommet i gang. I meldingen omtales konsekvensene av dette som “visse justeringer av brigadene når det gjelder materiellutrustning og materiellkvalitet”.

Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn tåkelegging av hvilken dramatisk situasjon Hæren stod midt oppe i. Ingen tellende grep ble tatt på økonomisiden. Forvitringen av Hæren ble akseptert og lagt til side med vage hentydninger til en slags lavkvalitetshær. Utredninger om reduserte styrkemål fikk eventuelt komme senere.

1989-93:Utfor stupet med åpne øyne I juni 1988 la Regjeringen Brundtland 2 fram St meld nr 54 (1987-88) som skulle styre Forsvaret gjennom den siste femårsperioden FK 74 dekket.

Da hadde den hatt to år på seg til å gjøre seg opp en mening om hvordan de meget alvorlige problemene Forsvaret stod overfor skulle løses.

I forrige stortingsmelding hadde Regjeringen Willoch 2 slått fast at “de økonomiske forhold Forsvaret nå står overfor tilsier at styrkemålet (13 brigader, forfatterens presisering) blir tatt opp til fornyet vurdering”. Og vurdert ble det nok, både i departementet og i Forsvarts overkommando.

Men utredninger til tross, Brundtland

2-regjeringen fant heller ingen grunn til å foreslå strukturnedskaleringer i den siste femårsperioden i FK 74s planperiode. Igjen er det utredninger som foreslås.

Meldingen er relativt klar på hvilke tre hovedfaktorer som skal inngå i det som kalles “en avveining av brigadestrukturen”: Sterkere differensiering av organisasjonen, bedring av brigadenes strategiske mobilitet og tilpasning av de regionale støtte- og forsyningsavdelingene. Det skrives at tilpasningene vil innebære kompromisser som må vurderes nøye. Ikke med ett ord nevnes muligheten for at antall brigader kan bli redusert.

Men det er neppe noen tvil om at meldingsskriverne i departementet må ha vært fullt klar over hva som ville skje med brigadestrukturen gjennom de kompromisser som måtte gjøres. Mange av brigadene ville få en så dårlig kvalitet at de i beste fall kunne regnes som lokale feltavdelinger. Fra før av hadde vi allerede 6 lokale feltbataljoner og ikke mindre enn 22 lokalvernbataljoner. Mange hadde med god grunn stilt spørsmålstegn ved hvilke stridsfunksjoner disse avdelingene faktisk kunne utføre, stilt overfor det trusselbilde vi hadde på dette tidspunkt. Nå skulle altså flere av brigadene slutte seg til, og kvantitet igjen gå foran det å opprettholde nødvendig kvalitet.

Det eneste som kunne rettferdiggjøre at Regjerningen ikke valgte å gjøre nedskjæringer i styrkestrukturen, var kraftige grep for raskt å bedre Forsvarets økonomi. Men det ble det heller ikke denne gangen noe av. En årlig budsjettvekst på 2 prosent, som

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

19

”Derfor renner det også denne gangen ut i postulatpolitikk, uten at de nødvendige og vanskelige grepene tas.”

meldingen legger opp til, er i seg selv ikke dramatisk lavt. Hovedproblemet er fortsatt at driftskostnadene øker for mye, og det er Regjeringen tydeligvis fullt klar over. Den foreslår derfor det som i meldingen kalles en “hestekur” for å komme problemet til livs. Men denne kuren er basert på akkurat de samme medisinene som tidligere ikke har virket. Det vet departementet også meget godt, og karakteriserer i meldingen tiltakene som en kombinasjon av “produktivitetsvekst og rasjonalisering som det til nå ikke har vært mulig å få til i Forsvaret”.

Den “hestekuren” som foreskrives, inneholder dessverre ingen ting som skulle gi grunn til å ha store forhåpninger. Listen med de velkjente honnørordene finner vi; målrettet bruk av informasjonsteknologi, resultatorientert økonomistyring, bedre personalpolitikk og lederskap, produktivitetsvekst og rasjonalisering. Meldingen setter et mål for årlig produktivitetsvekst på 1-2 prosent. Men for at dette skulle ha blitt noe mer enn tall på et stykke papir, måtte det gjøres rede for hvordan produktivitetsveksten skulle omsettes i reduserte driftskostnader. Dette finner vi ingen spor av i meldingen. Siden det aller meste av driftskostnadene var lønn, måtte det til en kraftig reduksjon i antall betalte årsverk. Og her er meldingen klarere i sin målsetting enn forgjengerne.

Gjennom 5-årsperioden skal det spares inn til sammen 4000 årsverk. Det kunne selvsagt ikke skje uten at flere tusen ansatte sluttet i Forsvaret. Men det er fortsatt ikke mulig å si opp yrkesbefal, og heller ikke å rasjonalisere bort så mange sivile stillinger.

Derfor renner det også denne gangen

20

ut i postulatpolitikk, uten at de nødvendige og vanskelige grepene tas.

Så kan vi i ettertid fundere på om Forsvarsdepartementet selv trodde at de tiltakene som ble foreslått, hadde noen mulighet til å gi en innsparing på 4000 årsverk. Jeg har mine sterke tvil om det.

Slik ebbet altså gjennomføringen av FK 74s langtidsprogram ut.

Mulighetene til å styre utviklingen inn på rett kurs var forspilt.

Styringsprosessen bar sterkt preg av det jeg med et samlebegrep kaller handlingslammelse. Ingrediensene var unnfallenhet, tåkelegging og forskyvning av stadig voksende strukturelle problemer. Kort sagt postulatpolitikk i stedet for realpolitikk.

Problemene var forstått, men det var ikke vilje og handlekraft nok til å ta de nødvendige grepene. Jeg mener at det allerede i 1983, da stortingsmeldingen for den andre femårsperioden ble lagt fram, forelå tilstrekkelig faktagrunnlag til at våre myndigheter kunne ha valgt å legge Forsvarskommisjonens strukturmål til side og vedta en redusert og realistisk plan for strukturutviklingen. Men det ble altså ikke gjort da, og heller ikke i de to påfølgende stortingsbehandlingene. Imens fortsatte vi å bruke de begrensede midlene som var til rådighet på en mindre og mindre optimal måte, og Forsvaret forfalt innenfra.

Trusselvurderinger gjort i lukkede rom En sentral faktor i Forsvarets langtidsplanlegging er de forutsetningene vi gjør om våre potensielle motstandere. Gjennom hele den kalde

krigen var Sovjetunionen og dens allierte i Warszawapakten (WP) den altoverskyggende trussel. Norge var en liten, men viktig brikke i maktbalansen mellom Nato og WP. Vi hadde en utsatt posisjon på den viktige Nordflanken. Nato fryktet at Sovjetunionen tidlig i en væpnet konflikt ville angripe Nord-Norge med store styrker for å sikre forterrenget til sine viktige baser på Kolahalvøya og etablere framskutte baser for sjø- og luftstridskrefter i kampen om kontroll over de strategisk viktige havområdene i sør og vest. Sør-Norge ville være et viktig flankeområde for kampene i Sentral-Europa, og vi måtte forvente at landsdelen ville bli angrepet med store styrker i løpet av krigens første uker. Denne trusselbeskrivelsen var den militære etterretningstjenestens ansvar, og den ble gjort som en integrert del av trusselvurderingene i Nato.

I dag vet vi hvordan Warszawapaktens militære styrker forfalt gjennom 1980-årene. De strategiske styrkene ble prioritert, mens store deler av landstridskreftene og de mindre “synlige” sjø- og luftstridskreftene ikke fikk den nødvendige trening og oppgradering av materiell. I parallell med dette gikk det også nedover med avdelingenes samhold og moral. Å bringe disse avdelingene opp på det nivå som ville trengs for å gjennomføre et storstilt angrep på Nato i Europa, ville ha tatt lang tid og krevd svært store ressurser. Og i tillegg var det gnisninger internt mellom landene i WP. Jeg tror det var mange i Nato, både militære og sivile, som hadde brokker av kunnskap om denne utviklingen.

Men vi finner svært få spor etter det

Den store trusselen vi hadde vent oss til i øst gikk sakte men sikkert i oppløsning, uten at noen utenfor de lukkede rom i Norge fikk det helt med seg.

(Foto: Thomas Hedden)

i de trusselvurderingene som ble lagt til grunn for våre strukturplaner på 1980-tallet.

milliarder av kroner i stridende avdelinger som aldri ble komplette, og i støtteavdelinger vi aldri fikk behov for.

Når gangsynet svikter

Baklengs inn i framtiden

Hvilke konsekvenser fikk så disse feilvurderingene for vår egen forsvarsplanlegging? Og hvordan kunne det skje? Tidligere i denne artikkelen har jeg framholdt at vi allerede i 1983 hadde saklig grunnlag for å redusere styrkemålet for Hæren. Begrunnelsen var da at de faktiske økonomiske forholdene tilsa at vi ville få mer stridseffekt ut av en hær med fullverdige brigader, selv om antallet ble redusert. På dette tidspunktet var det ikke rimelig å forvente at vi la tellende vekt på de nedadgående trendene i Sovjetunionens militære styrker. Det burde vi derimot ha gjort da stortingsmeldingen for perioden 1989-93 ble lagt fram. Og i tillegg var de økonomiske argumentene for å redusere styrkemålene blitt kraftig forsterket.

I løpet av de neste 2-3 årene skjedde det dramatiske omveltninger i ØstEuropa. Det burde ha vært fullt mulig å ta hensyn til dette, blant annet ved å justere ned trusselen mot Sør-Norge.

Sammen med de tvingende konsekvensene av at økonomien fortsatt ikke var under kontroll, burde dette ha tilsagt at vi snarest mulig reduserte styrkemålene, spesielt for Hæren, men også for de to andre forsvarsgrenene. Dermed hadde vi kunnet frigjøre midler til å stabilisere strukturen på et så høyt nivå som mulig. Men i stedet fortsatte vi altså å feilinvestere

Da Forsvarskommisjonen av 1990 skulle fastlegge trusselforutsetningene for sine anbefalinger, var jordskjelvet i det gamle sovjetiske imperiet over, WP var oppløst og Sovjetunionen avviklet. I kommisjonsinnstillingen finner vi en svært omfattende beskrivelse av de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene. Her kan vi blant annet lese følgende utsagn som viser at man var fullt klar over tingenes tilstand: “Den tidligere Røde armé går raskt mot en oppløsning”. “Verdens største militære styrker vil deles inn i nasjonale styrker, men opprettelsen av disse vil ta tid”. “Kommando- og kontrollapparatet for de væpnede styrkene er ikke beregnet for å kunne håndtere de påkjenningene som er oppstått ved oppløsningen av den gamle unionen og framveksten av nye suverene stater”. Likevel ble de konkrete trusselscenarioene bare en noe nedskalert versjon av kaldkrigsscenarioene. Fortsatt var storkrigsscenarioet i Europa enerådende. Vi så for oss et russisk angrep på Nord-Norge etter to uker med styrkeoppbygging på Kola, og en fare for invasjon i SørNorge på et senere stadium av en krig som eskalerte.

Hvordan kunne så dette skje? Det enkle, men overfladiske svaret er at vi ikke kunne gjøre mye med dette

fordi vi var med i Nato-alliansen. Der ble etterretningsinformasjon fra alle medlemslandene lagt til grunn for et felles trusselbilde, og det ville være vanskelig for lille Norge å avvike fra dette. Men dette er ingen forklaring, i beste fall en slags unnskyldning. Jeg tror de fleste Nato-landene på denne tiden stod overfor de samme vanskelige valg som Norge. Mange forberedte seg på å revurdere trusselen og sine nasjonale strukturmål. Det skjønner vi når vi ser hvor mange land som var raskt ute med å hente ut den såkalte fredsdividenden da Sovjetunionen brøt sammen. At det tok tid før dette kom klart til uttrykk i de offisielle trusselvurderinger fra en stor flernasjonal og konsensusbasert organisasjon som Nato, måtte vi regne med. Men Norge kunne likevel ha brukt den tilgjengelige kunnskapen som grunnlag for å gjøre de nødvendige justeringer i sine strukturmål.

Det skjedde ikke før et stykke ut på 1990-tallet, og jeg tror det først og fremst skyldtes at vi ikke var mentalt forberedt på de omveltningene som kom. Forsvarssjefen med sin etterretningsstab hadde i praksis monopol på trusselvurderinger og scenarioutvikling. FFI arbeidet også med dette som en del av sine forsvarsanalyser. Dette var selvsagt høyt gradert og sensitiv informasjon, og arbeidet foregikk på sett og vis i lukkede rom med begrenset og nøye kontrollert kommunikasjon med omverden. Under den kalde krigen hadde flere generasjoner av offiserer og forskere utviklet og

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

21

”Men det mest akutte problemet, som på ingen måte er løst, er å fri oss fra scenarioenes tyranni.”

fått bekreftet et statisk verdensbilde.

Dette gjorde noe med menneskenes persepsjon og måte å forstå verden på. Årvåkenheten og nysgjerrigheten på det nye ble svekket. Vi fattet ikke omfanget og dybden av det som var i ferd med å skje, og vi hadde ikke egeninnsikt god nok til å forstå våre begrensninger. Derfor tok det lang tid før vi klarte å åpne dørene til verden rundt oss og stille spørsmål om de gamle sannhetene. Det er lett å erkjenne dette i ettertid, men vi så det ikke da.

”Viljen frigjør eller feller” Min hovedhensikt med denne artikkelen har vært å beskrive det som skjedde med forsvarsplanleggingen i en kritisk periode av Forsvarets utvikling i den tro at vi kan hente lærdommer som også er gyldige i dag.

Jeg har forsøkt å flette disse lærdommene inn i teksten, og skal ikke bruke plass på å summere dem opp i detalj.

Kvintessensen ligger i å finne løsninger på de tre strukturerende hovedproblemstillingene jeg har valgt å

bruke i denne artikkelen. Vi må gjøre vårt ytterste for å rette opp de grunnleggende systemfeilene som fortsatt eksisterer i den langsiktige styringen av Forsvaret. Mye er blitt bedre siden 1990, men det finnes fortsatt alvorlige feil – og noen er kanskje forsøkt kamuflert. Vi må arbeide videre med å legge til rette for målrettet handlekraft når problemer må løses. Men det mest akutte problemet, som på ingen måte er løst, er å fri oss fra scenarioenes tyranni. Vi må finne en annen måte å konkretisere Forsvarets oppgaver og mål på som er mer invariant overfor hendelser som er lokale i tid og rom, og som folk flest kan forstå og slutte seg til.

La meg avrunde med å understreke hvor viktig viljen er når vanskelige problemer skal løses. Jeg drister meg til å sitere to store norske personligheter, nemlig Henrik Ibsen og Kåre Willoch. Begge har gjennom sitt virke som henholdsvis forfatter og politiker skaffet seg dyp innsikt i menneskenes gjøren og laden. Og begge har forstått hvor altoverskyggende viktig

menneskenes vilje er. De fleste av oss husker nok at Ibsen lar presten Brand i skuespillet med samme navn slå fast at “Det er viljen som det gjelder. Viljen frigjør eller feller”. Mindre kjent er det kanskje at Willoch i innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1990 understreker viljens helt sentrale plass i styringen av Forsvaret. Her finner vi følgende utsagn knyttet til de stadig økende driftskostnadene i Forsvaret: “Kommisjonens flertall er innforstått med at en slik utvikling har funnet sted, men vil samtidig understreke at denne kan motvirkes dersom det er vilje til det”. Det er kanskje litt drøyt av meg å utlegge dette som et sitat fra Kåre Willoch. Men han tilhørte kommisjonens flertall, og det skulle ikke forbause meg om han også selv stod for denne formuleringen. Så det kan være vel verdt å tenke nøye gjennom hva som må gjøres for å skape den viljen som må til for at vi i framtiden skal makte å ta de rette grepene i styringen av Forsvaret.

Referanser: Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1974 Stortingsmelding nr. 94 (1978-79) Stortingsmelding nr. 74 (1983-84) Stortingsmelding nr. 54 (1988-89) Forsvarskommisjonen av 1990, NOU 1992: 12 FFI-rapport 2010/01924, “Langsiktig planlegging i Forsvaret – vitenskap i skjæringspunktet mellom politikk, byråkrati og kommandostyring”. Ragnvald H. Solstrand

22

N M T N OT I S E R

Ny rolle for britisk AWACS

Som et resultat av innsparingene som ble fremmet i Storbritannia under Strategic Defence and Security Review (SDSR), ble alle de maritime patruljeflyene (MPA) til Royal Air Force utfaset. For fem år siden solgte Nederland sine tilsvarende maskiner. Dermed har to viktige NATOpartnere sterkt redusert sin evne til havovervåkning og ubåtbekjempelse. Dette er alvorlig for alle nasjonene i Nordsjøbassenget og for fremtidige allierte operasjoner.

Flere tiltak er satt i verk for å redusere skadevirkningene av dette. USA har satt antiubåtkrigføring øverst på listen over marinens kjerneoppgaver. Forslag om å opprette en felles MPA-flåte etter mønster fra NATOs stående maritime styrker (hhv. for fregatter/destroyere og minemottiltaksfartøyer) har vært fremmet, men så langt ikke vunnet gehør.

Britene selv har satt overvåkningsflyene av typen E-3D inn i en maritim rolle.

Disse flyene, E-3D Sentry, også kjent som AWACS (Airborne Warning and Control System), har i den riktige konfigurasjonen evnen til å overvåke store havområder. De kan imidlertid ikke gripe inn med våpen, slik et MPA kan, og har heller ingen evne til å detektere ubåter. Samtidig har det vært stor etterspørsel etter flymaskinene både i Afghanistan og i mesteparten av 2011 også over Libya.

Likevel gir bruken av disse i maritime farvann, inkludert evnen til å lede og organisere i tilfelle en katastrofesituasjon i Nordsjøen, et viktig bidrag.

(Kilde: NMT, JDW, www.cabinetoffice.gov.uk)

Libya og amerikanske ubåter

Luftkampanjen over Libya bidro uten tvil til å hindre at en potensiell humanitær katastrofe og et folkemord fant sted. Opprettelsen av en flyforbudssone og et meget presist angrep på Gadaffis kommando- og kontrollsystemer, kommunikasjoner, tyngre materiell og depoter, gjorde det libyske folket selv i stand til å fjerne den nådeløse diktatoren, uten at NATO og allierte behøvde å sette inn bakketropper. Mindre kjent er rollen som amerikanske ubåter spilte i åpningsfasen av kampanjen.

Tre atomdrevne angrepsubåter sendte av gårde mer enn halvparten av krysserrakettene som ble benyttet i den første uken av kampene. Disse hadde særlig de libyske luftvernsystemene som mål. Fra sikker avstand til land og uten å kunne observeres, skjøt USS Florida alene om lag 90 kryssermissiler mot mål på bakken (noen kilder oppgir et høyere tall). Ubåten ble omdirigert til det sentrale Middelhav på vei hjem til USA etter et fravær som hadde vart femten måneder.

Den amerikanske marinen har fire ombygde strategiske ubåter av Ohio-klassen. Hver kan understøtte spesialoperasjoner med marinejegere, og samtidig bære 154 krysserraketter – en formidabel kapasitet. Båtene, som ble satt i tjeneste på åttitallet, har en forventet levetid på over førti år, og to besetninger for hver ubåt sikrer en maksimal

utnyttelse av skrogene. Av de 24 siloene som tidligere tok Trident strategiske missiler, er 2 siloer bygget om til å sluse ut spesialstyrker, mens de resterende 22 er konstruert til å ta syv Tomahawk kryssermissiler hver. I tillegg kommer den normale torpedolasten.

Det amerikanske ubåtvåpenet står i våre dager overfor en mental og operasjonell nyorientering, der profesjonalitet, reaksjonsevne og korpsånd er satt i høysetet. Et konsept, kalt Undersea Warfighting, bygger på tradisjon og historie, men staker samtidig ut kursen for ubåtvåpenets fremtid.

Det beskriver hvordan offiserer og mannskap sammen bidrar til å løse oppdraget og har mange gode momenter om lederskap. Dette er derfor et meget interessant dokument for flere enn ubåtoffiserer.

(Kilde: NMT, www.sublant.navy.mil, DefenseNews, www. history.navy.mil/library/online/trident_conversion)

Global Hawk til Sør-Korea

Ubemannete fly har i løpet av det siste tiåret vist seg som uunnværlige i overvåkningsrollen og mange nasjoner har anskaffet systemer for både taktisk og strategisk bruk.

Mest kjent er det amerikanske programmet for Global Hawk, et stort førerløst fly som også kan bære våpenlast. Det er denne maskinen som blant annet har utført de mange angrepene på Al-Qaida baser i Afghanistan, Pakistan og Somalia. Systemets styrke er lang utholdenhet, meget gode sensorer og det faktum at en verken en nedskyting eller et havari vil føre til tap av personell.

Disse egenskapene har ført til at Sør-Korea nå har gått til anskaffelse av fire enheter av den mest moderne konfigurasjonen, RQ-4 Block 30. Det er åpenbart at disse vil bli brukt til etterretning over Nord-Korea. Dette kan på samme tid bidra til både å øke og å minske spenningen i området. Nord-Korea, verdens mest lukkete land, vil garantert ikke la seg kikke i kortene på denne måten.

Uansett vil innsikt i deres bevegelser vil bidra til å forstå landets egentlige intensjoner.

I august overtok det sørkoreanske luftvåpenet det første av fire nyoverhalte og moderniserte B-737 Peace Eye, utrustet for Airborne Early Warning and Control (AEW&C).

Hovedsensoren er en fast L-bånd radar montert på flyets overside, en såkalt MESA-radar (Multirole Electronically Scanned Array) som vil kunne overvåke lufttrafikken over store deler av Korea-halvøya.

Nord-Korea må forventes å reagere negativt på utviklingen og søke å slå tilbake på usymmetrisk vis. Mulige reaksjoner er en forsering av det kjernefysiske programmet, angrep på luft- og sjømål, artilleriild eller sågar bruken av ballistiske raketter. Urasjonell opptreden, som den uprovoserte senkingen av korvetten Chon An i mars 2010, har kjennetegnet regimet før, og tilsvarende handlinger må forventes som reaksjon.

(Kilde: JDW, NMT)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

23

MINE AVOIDANCE AND NAVIGATION SONAR FOR SUBMARINES

SA9510S • • • • • • •

Wide coverage and high resolution Digital antennas Display bottom ahead of submarine Simultaneous mine seeking and navigation Alarms if object or bottom is too close Bearing and range to any point in view Automatic or manual start of tracks

24

www.km.kongsberg.com

System overview

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.

• Kadetter kr. 60,- pr. år.

Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Vi er i full gang med høstens foredragsserie. Så langt er jeg godt fornøyd med oppmøte til foredragene, men jeg innrømmer at vi nok hadde håpet på noe mer interesse fra media. Her har vi en utfordring. Det som imidlertid har vært svært positivt er den gode oppslutningen til middagen i Seksa etter foredragene. God mat og hyggelig sosialt samvær vil alltid være en viktig bærebjelke i et Samfund som vårt.

Vinteren og vårens program er under utarbeidelse. Som vanlig er det Forsvarsministeren som er først ute i det nye året! Det blir ekstra spennende å høre vår nye statsråd Espen Barth Eide den 9. januar 2012. Den 16. januar inntar Forsvarssjef Harald Sunde talerstolen. For øvrig viser jeg til programmet som blir lagt ut på vår hjemmeside så snart det er ferdig. Som alltid vil der være noen hull i det endelige programmet.

Dette er nødvendig for å ha litt fleksibilitet, herunder for eventuelt å kunne fange opp aktuelle hendelser.

Jeg håper at mange av dere vil ta med barn og barnebarn til juletrefesten torsdag den 5. januar. Glem heller ikke å melde dere på til nyttårsballet den 7. januar.

Jeg ønsker dere alle en fin førjulstid!

Med vennlig hilsen Gunnar Rolland

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

25

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

JULETREFEST i OMS! Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med barn og barnebarn til juletrefest.

Torsdag 5. januar 2012 fra kl 17:00 til kl 20:00 i OMS lokaler i Myntgaten 3 Det blir program med leker, sang, underholdning og gang rundt juletreet.

Vi tror at julenissen også i år vil glede oss med et besøk.

Barna får pølser, boller, brus og godteposer.

De voksne serveres kaker og kaffe. Forfriskninger kan forøvrig kjøpes.

Pris kr 100,- pr deltaker som betales ved ankomst.

Påmelding til intendanten innen 28. desember på svarslipp, eller epost til intendantoms@gmail.com Ved påmelding oppgi navn, samt hvor mange barn og voksne som kommer.

Vel møtt til en hyggelig juletrefest i tradisjonsrike lokaler.

Direksjonen

"

Svarslipp Påmelding juletrefest OMS 5. januar 2012. NB! Skriv tydelig Sendes Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo Navn:...........................................................................................Antall barn...................... Antall voksne........................

Adresse:................................................................................................................................ Tlf.:........................................

NYTTÅRSBALL

Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med familie og venner til nyttårsball.

Lørdag 7. januar 2012 kl 19:00 i vår bygning i Myntgaten 3.

(Aperitiff serveres fra kl 18:30, og vi går til bords ca kl 19:00) En velsmakende meny og ditto vinliste vil De finne på våre nettsider, www.oslomilsamfund.no Kuvertpris er kr 800,- for medlemmer og deres ledsagere, kr 1000,- for øvrige gjester De som medlem ønsker å invitere. Antrekk: Galla.

Deltakelse betales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574 innen 20. desember 2011.

Påmelding skjer ved vedlagte svarslipp til: Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo, eller pr epost: intendantoms@gmail.com innen 20. desember 2011.

Vennlig hilsen Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS

"

Svarslipp Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds nyttårsball, lørdag 7. januar 2012, kl.19:00 Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Telefon nr.:...........................................................................................................................................................................

Gjester: Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Kontonummer ved eventuelle refusjoner:........................................................................................................................

26

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

187-års stiftelsesmiddag

Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene til feiring av Samfundets 187-års stiftelsesdag fredag 2. mars 2012 kl 19.00 i Myntgaten 3.

Feiringen av vår stiftelsesdag, der en rekke inviterte gjester, og høstens og vårens foredragsholdere deltar, skjer på tradisjonelt vis med festmiddag i den store salen. En velsmakende meny og tilhørende vinliste vil De finne på våre nettsider www.oslomilsamfund.no så snart menyen er fastsatt i samarbeid med restauratør. Middagen etterfølges av mocca avec.

Direksjonen håper spesielt at mange av våre nye medlemmer har anledning til å delta.

Antrekk: Messdress II, mørk uniform (uten gallautstyr), smoking.

Kuvertpris er kr. 600,-, som innbetales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574.

Påmelding skjer ved svarslipp til Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo eller pr epost til intendantoms@gmail.com innen 15. februar 2012.

Vennlig hilsen Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS

Svarslipp

" Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag, fredag 2. mars 2012 kl 19:00

Grad/Tittel ...............................................................Navn..................................................................................................

Telefonnummer.......................................................Epost .................................................................................................

Kontonummer ved eventuelle refusjoner........................................................................................................................

Nærmere informasjon om stiftelsesmiddagen fås ved henvendelse til intendanten, kommandør Tom Egil Lilletvedt - epost: intendantoms@gmail.com

GENERALFORSAMLING

Innkalling til generalforsamling mandag 26. mars 2012.

I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i vår bygning i Myntgaten 3, Mandag 26. mars 2012 Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15.

Saksliste: 1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2011 2. Reviderte årsregnskaper for 2011 for OMS og NMT 3. Valg av tillitsmenn a. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer b. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer c. Revisor d. Valgkomité 4. Medlemskontingent for 2012 5. Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt til Direksjonen innen 1. februar 2012. Årsberetning og regnskap vil ikke bli trykket i NMT, men bli lagt ut i OMS fra 1. mars 2012, samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

27

Data interface solutions from Electronicon AS Main task

Problem - Interfacing between old and new systems - Small series - Integration to existing systems

Electronicon AS can offer: - Small to large solutions - Modular design - A cost effective solution for small series

- Data distribution - Data collection, translation and merging - Conversion between Analog and digital - Simulation and Algorithms

Applications - Distribution Systems - Sensor Simulation - Data collection Systems

ELECTRONICON AS Holbergskaien 5004 BERGEN, NORWAY Tlf:+47) 55 30 76 60 web: www.electronicon.no

" ! ! # # ! # ' % % % ! % # % % ! ! '

! ! ! ! %

! '

"

! +- +)+, " #

& ++ *) -) +)

"""' " '

28

N M T N OT I S E R

Russiske helikoptre med ny fremtid Støttet av massive statlige investeringer, kombinert med en stor anskaffelsesplan for hæren og marinen, har den russiske helikopterindustrien fått et betydelig oppsving de seneste årene. Eksporten har også tiltatt. De russiske helikoptrene, mange basert på sovjetisk design og modeller, har et meget godt internasjonalt omdømme, med robusthet og driftsikkerhet som det fremste varemerket.

Leveransene til det russiske forsvaret har et omfang på ca 140 maskiner årlig, av mange forskjellige typer. Først og fremst er det transporthelikoptre av kjente merker som Mi-8/Mi-17 med NATO-betegnelsen ”Hip” som dominerer. Denne trofaste sliteren, i oppdaterte utgaver, er den store eksportslageren. Maskinen fløy første gang i 1967 og har blitt laget i mangfoldige tusen eksemplarer. Mer enn 60 nasjoner benytter seg av disse typene. I noen land opererer den også som angrepshelikopter.

Russland produserer også spesialbygde typer for denne rollen. Ka-52 ”Hokum-B” anskaffes for hæren, men også

for marinen og vil antakelig deployere sammen med de nyanskaffete amfibiefartøyene av ”Mistral”-klassen. Dette er et 20 tusen tonn stort fartøy av fransk konstruksjon, som kan operere 16 helikoptre eller mer, avhengig av typer.

Samtidig produserer russerne allværshelikopteret Mi-28 ”Havoc”, en erstatning for Mi-24 ”Hind”. Mi-28 virker å stå i konkurranse med Ka-52, og det er usikkert i hvilken grad det russiske forsvaret vil fortsette å satse på begge typene.

Til sist må det store transporthelikopteret Mi-26 ”Halo” trekkes frem. Dette er det eneste alternativet til det amerikanske CH-47 ”Chinook” på markedet, men Mi-26 kan bære om lag den dobbelte nyttelasten i vekt.

Den russiske helikopterindustrien, godt hjulpet av et sterkt innlandsmarked, står dermed vel rustet på eksportsiden.

Kina, India, den arabiske verden og andre kjøpekraftige nasjoner viser igjen sin interesse for russiske våpen.

(Kilde: JDW, NMT)

Intet oppdrag er for vanskelig eller for stort for oss når det gjelder emblemer Siden 1962 har vi vært leverandør av alle typer emblemer som emaljearbeider, våpenskjold, mansjett/slipsnåler og slips.

Våre kunder er forsvaret, kommuner og foreninger

Våpenskjold. Utførelse i high Relieff og håndmalt.Leveres også i antikk kobber/messing samt kunstnerisk håndbrodert montert på treplater.

Emaljearbeider i ekte emalje. Leveres som jakkenåler, mansjettknapper/slipsnåler. Leveres også i antikk/sølv-gull.

Håndbrodert/maskinbrodert.

Jakkemerker, slips og dameskjerf. Vår designer tegner forslag uten forpliktelser for Dem. Leveres i polyester og silke.

Ta kontakt for nærmere informasjon.

La deres merkeproblem bli vår utfordring

Tordenskjold/Kielland.

Leveres i antikk sølv

EXPORT - IMPORT, MILITÆRE OG SIVILE DISTIKSJONER

per_hauge@yahaoo.no Bertha Bergsgate 11, 4009 Stavanger, Tlf.: 51 52 46 50 / 91 61 18 81 / Fax: 51 52 95 52 Vi lagerfører fløytesnorer, skulderklaffer i mange varianter samt franske gull/sølvtresser. Produserer possemetarbeider etter Deres beskrivelse.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

29

Kinas militære utvikling, sett med

Kommandør Hans Chr. Helseth tjenestegjør i International Military Staff i NATOs Hovedkvarter i Brussel, der han er bransjesjef for Afghanistan i Operasjonsdivisjonen. Han har en allsidig operativ tjeneste, og et langt forfatterskap bak seg.

Kinas økende innflytelse og økonomiske styrke har potensiale til å endre den internasjonale maktbalansen både politisk og militært.

Med Kinas oppblomstring følger både muligheter for samarbeid og konkurranse om markeder og dominans. Utviklingen følges derfor nøye i mange land, ikke minst i USA, og i denne artikkelen får vi et inntrykk av de viktigste amerikanske vurderingene.

AV HANS CHRISTIAN HELSETH

Bakgrunn Det amerikanske forsvardepartementet (Department of Defense, DoD) gir ut årlige rapporter om den militære utviklingen i Kina. I mai 2011 kom “Military and Security Developments Involving the People’s Republic of China”.1 Denne rapporten beskriver i stor grad av detalj det kinesiske forsvaret – strategi, oppgaver, organisasjon, doktrine, materiell og fremtidsutsikter. Den tar også for seg politiske, internasjonale og økonomiske betingelser og fremtidige konfliktområder.

Dokumentet er på 94 sider og skal gi den amerikanske kongressen innsikt i og informasjon om Kinas militære utvikling, og være et grunnlag for den offentlige debatten. Rapporten fremstår som balansert, men den reflekterer selvsagt synet til DoD. Når det 21. århundrets historie skal skrives vil Kinas økonomiske vekst og økende militære styrke være et av de markerte utviklingstrekkene.

Langsiktighet i planlegging og gjennomføring av gigantiske prosjekter er en av styrkene til regimet. Verdens mest folkerike land har maktet å løfte hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom. Kina har blitt den viktigste produsenten av mange konkur-

30

ransedyktige varer, noe som har holdt inflasjonen nede i vår del av verden.

Landet har investert i og bidratt til utvikling i den tredje verden, uten å stille politiske betingelser.

En fortsatt økonomisk vekst har blitt en forutsetning for sosial stabilitet i landet, og er grunnlaget som kommunistpartiet bygger sin makt på. Kravet om demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vil imidlertid tilta i takt med middelklassens vekst, noe som kan utgjøre en fremtidig trussel mot styresettet. Det er i dette lyset vi må se tildelingen av Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo (2010).

Prisen ble oppfattet som et slag mot det kinesiske styrets legitimitet, og ikke bare et hint om å reformere.

Utviklingen har hatt sin pris.

Undertrykkingen av demokratiske rettigheter og andre grunnleggende friheter virker som en trykk-koker. Ødeleggelse av miljøet har nådd et nivå der det hemmer videre utvikling. En rekke skyer truer på horisonten, blant annet overopphetet eiendomsspekulasjon, økte lønninger og konkurranse fra andre nasjoner, gjeldskrise og et press på den nasjonale valutaen. Demografiske skjev-

amerikanske øyne heter, med mangel på kvinner som resultat av kultur og ett-barns politikken, samt en aldrende befolkning, er alvorlige utfordringer.

Rapporten Rapporten er bygget opp i seks kapitler med to spesialiserte vedlegg. Det første kapittelet begynner med å liste hovedtrekkene i utviklingen det siste året (2010), herunder endringer i den øverste militære ledelsen, den teknologiske utviklingen og Kinas internasjonale engasjement. Neste kapittel tar for seg den kinesiske sikkerhetspolitikken, med nasjonale prioriteter og militær strategi. Det tredje og fjerde kapittelet fokuserer på opprustningen av de kinesiske militære styrkene, spesielt evnen til å nekte USA adgang til det Kina anser for livsviktige områder (herunder Taiwanstredet). Femte kapittel er i helhet viet Taiwan, mens det sjette rapporterer om de militære kontaktene som har funnet sted siste året.

De to spesialvedleggene tar for seg henholdsvis den maritime satsingen og det kinesiske internasjonale engasjementet. På begge områdene har det foregått en markert utvikling og økt aktivitet.

To tilbakevendende trekk gjenspeiles i alle deler av dokumentet. Taiwan står sentralt i alle militære og sikkerhetspolitiske vurderinger av Kina.

Med sterk støtte fra USA har øystaten motstått alle forsøk på politisk dominans eller militær overtakelse fra fastlandet. Kina synes ute av stand til å løse seg fra dette gamle fiendebildet.

Det andre trekket er den manglende åpenheten rundt egne intensjoner som Kina omgir seg med. Dette fører til sviktende tillit til landet. Fraværet av en demokratisk styreform og åpen debatt, kombinert med en ekspansiv politikk for å opprettholde den økonomiske veksten og en sterk militær opprustning og modernisering, har ført til at mange naboland har blitt mindre imøtekommende overfor Kina. Det har også ført til et høyere militært spenningsnivå i regionen.

Usikkerheten skaper mistro og skepsis og det legges dermed større vekt på hva Kina kan gjøre, enn det de sier de vil gjøre. I dette lyset blir derfor Kina oppfattet som en potensiell militær trussel.

Dette bildet forsterkes av den offentlige kinesiske retorikken. Dette er riktignok ikke eksplisitt berørt i rapporten, men harde kinesiske utfall mot alle uttalelser som kan oppfattes som kritikk, bekymrer statene i regionen. Japan ga i august ut et regjeringsdokument som i relativt forsiktige ordelag ga uttrykk for bekymring over den kinesiske opprustningen.

Resultatet ble kraftige beskyldninger om at Japan blandet seg inn i interne forhold og at de anklaget Kina for å ha aggressive hensikter.

Det vil føre for langt å gå inn på alle de politiske og militære forholdene som beskrives. Visse sentrale forhold i rapporten skal likevel trekkes frem som spesielt interessante.

Sikkerhetspolitikk Kinas kjerneinteresser kan summeres opp slik: (1) Opprettholdelsen av lan-

dets politiske system, inkludert kommunistpartiets ledelse; (2) stabilitet, suverenitet og nasjonal enhet og (3) en garanti for den videre økonomiske og sosiale utviklingen. Øket velstand skal veie opp for befolkningens manglende politisk innflytelse. En ambisjon om å bli en stormakt ligger bak.

I stedet for å utfordre den eksisterende globale ordenen direkte, har Kina lagt opp til en pragmatisk tilnærming. Å oppnå stormaktstatus nås lettere gjennom en langsiktig diplomatisk og økonomisk utvikling.

Moderniseringen av de militære styrkene er et ledd i dette. En væpnet konfrontasjon med naboland eller USA kan true denne planen. Rapporten siterer kinesiske kilder som setter 2020 som mål for en rekke økonomiske og militære målsettinger, med 2050 som tiden da statusen som global supermakt skal nås.

Myndighetene er imidlertid sterkt innstilt på å fremstille disse målene og aktivitetene som konstruktive, fredelige og ikke rettet mot andre land.

De to første tiårene i dette århundret beskrives som et strategisk window of opportunity. En sterk stat og økonomi vil tjene Kinas overordnete mål: Opprettholdelsen av det politiske systemet, inkludert kommunistpartiets maktmonopol, bygget på sosial utvikling og velstand.

De væpnete styrkene - People’s Liberation Army (PLA) – er underlagt partiapparatet. Karriereoffiserene er alle medlemmer av kommunistpartiet og militæravdelinger fra kompanis størrelse og oppover har politiske føringsoffiserer. Disse er ansvarlige

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

31

J-20 jagerfly av kinesisk opprinnelse

for områder som personellbehandling, informasjonsoperasjoner og beskyttelse mot spionasje og fiendtlig etterretning. Alle viktige avgjørelser tas av komiteer ledet av de politiske offiserene og partimedlemmene.

Økonomiske forhold Kina har investert sterkt i en rekke land i den tredje verden. Tilgangen til råvarer, fremfor alt olje og gass, er en forutsetning for den kinesiske industriens vekst. Landet har vært en nettoimportør av energi siden 1993, og har som følge av dette gjort investeringer i energisektoren i mer enn 50 land.

Dette ambisiøse programmet er drevet av to faktorer: Først og fremst mangler landet tiltro til det internasjonale markedet. Høyere priser, internasjonal konflikt eller en boikott er faktorer Kina ikke kan kontrollere.

Dernest er energisektoren et område der Kina kan investere handelsoverskuddet.

Avhengigheten av olje er Kinas akilleshæl. Den altoverveiende delen fraktes lange distanser sjøveien. En stenging av Hormuzstredet, som Iran gjentatte ganger har truet med dersom landet skulle angripes av USA, ville omgående få katastrofale virkninger for den kinesiske økonomien (langt større enn eksempelvis for USA, som får det meste av sine forsyninger fra andre kilder enn den persiske golf ). 80 % av oljeforsyningene kommer gjennom Malakkastredet.

Det er med andre ord en rekke nasjoner som kunne strupe Kinas energiforsyninger i en mulig konflikt. Det er

32

i dette lyset disputten om Paracel- og Spratlyøyene og Kinas massive satsing på marinen må ses. Samtidig kontrolleres verdens tankflåte av utenlandske shippingselskaper, noe som Kina har lansert et stort program for å endre til egen fordel.

Et paradoks som rapporten peker på er at Kina er avhengig av internasjonale avtaler og en rettsordning til sjøs, som i et globalt perspektiv har vært sikret nettopp av den amerikanske marinen de siste 60 årene.

Teknologi Utviklingen på det teknologiske området er imponerende, men det finnes områder der Kina fortsatt må importere know-how fra utlandet.

Russland er den viktigste leverandøren, men kinesisk kopiering, uten de nødvendige lisenser, har ført til at Russland av industriøkonomiske grunner har innført begrensninger på dette markedet.

I rapporten beskyldes Kina for aggressiv industrispionasje. Som eksempel nevnes J-15, jagerflyet som det nye hangarfartøyet skal utrustes med. Det er en direkte kopi av russernes Su-33 Flanker.

Beijing satser mer og mer på å kunne konkurrere innen de høyteknologiske områdene. Tradisjonelt har ikke kinesiske varer blitt forbundet med innovasjon eller kvalitet. Spesielt innen forsvarssektoren har dette vært tilfellet. Ledet hen av den enorme satsingen på å modernisere de egne væpnede styrkene, har landet nå en ambisjon om å kunne konkurrere

med de mest avanserte på området, herunder USA og Russland.

Internasjonalt engasjement Kina satser stort på å utvide det internasjonale engasjementet. Et vedlegg i rapporten viser en oversikt over hvilke land og nasjoner som Kina har holdt militære øvelser med, år for år etter 2005. Det finnes også en statistikk over de landene som har mottatt kinesiske militære delegasjoner i den samme perioden. Det er vanskelig å trekke en trend fra disse aktivitetene, men omfanget er stort og trenden økende. Mange av øvelsene virker dog å være på lavt nivå, som søk og redingsøvelser.

I samme periode økte også de kinesiske bidragene til FNs fredsbevarende operasjoner sterkt. Rapporten peker på at dette nå gjør Kina til det av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet som bidrar mest med personell: Mens Kina i 2004 kun hadde 359 mann i åtte FN-operasjoner var de samme tallene i 2010 2131 mann i ti operasjoner.

Bidragene har bestått av sivile polititjenestemenn, observatører, ingeniørtjenester, logistikk og leger og sanitetstjenester (alle ikke-stridende).

Dette bidrar til å heve Kinas anseelse utad. De betaler samtidig om lag 300 millioner dollar av FNs budsjett for de fredsbevarende operasjonene.

Dette gir økt troverdighet i det internasjonale samfunnet og er i linje med Kinas langsiktige stormaktsambisjoner.

Forsvarsbudsjettets utvikling Det økonomiske oppsvinget de siste tretti årene har gitt Kina grunnlag til å

”Tradisjonell kinesisk militær tenking er basert på hemmelighold og overraskelse.”

investere store beløp i forsvarssektoren. 4. mars 2011 annonserte Beijing at forsvarsbudsjettet skulle øke med 12,7 prosent til over 90 milliarder dollar. DoD anslår at utviklingen, justert for inflasjon, i snitt har utgjort over 12 prosent i året siden 2000.

Det er vanskelig å sammenlikne disse tallene med tilsvarende budsjetter i vestlige land. Det gis svært få detaljer hva som tas med i beregningen. Offisielle tjenestemenn oppgir at pengene i hovedsak går til personalrelaterte kostnader, utgifter til trening og vedlikehold og til nyinvesteringer i tre om lag like store deler.

Det knytter seg samtidig stor usikkerhet til hva forsvarsbudsjettet egentlig omfavner. Kostnadene til personell og hvilke priser det kinesiske militæret betaler for produkter innenlands er ukjent. Det er de massive økningene år etter år som bekymrer amerikanerne og nabolandene, sammen med manglende transparens og innsikt i de egentlige hensiktene til Kina.

Våpensalg Kina har et arsenal av våpen som virker tiltrekkende på nasjoner som ikke sikter mot den ypperste teknologien.

Salgene fremmer vennskapet med land som Pakistan, som også nyter godt av en viss kompetanseoverføring. For andre kunder som NordKorea og Myanmar er de tradisjonelle markedene i stor grad stengt gjennom internasjonale sanksjoner og annet.

Mange fattige land, spesielt i Afrika, har liten evne til å betale for

våpen i rede penger. Kina har vist stor villighet til å selge på kreditt eller mot betaling i råvarer. Sudan, Nigeria og Kenya (som betalte med rettigheter til å fiske i egen økonomisk sone) har benyttet denne muligheten. Det virker ikke som de etiske sidene ved dette opptar Kina og er antakelig en av grunnene til at de står sterkt på markedet.

Rapporten uttrykker bekymring for en videre eksportering av kinesiske våpen, spesielt fra Iran til terroristorganisasjoner som Hamas og Hizbollah. Den 11. mars 2011 avslørte den israelske marinen en iransk våpenlast som inneholdt avanserte kinesiske sjømålsmissiler som var bestemt for en av disse organisasjonene. Kina forholdt seg taus til nyheten.

Militær strategi I det kinesiske forsvarsdepartements hvitbok 2010 blir det uttalt at Kina kun vil benytte militær makt hvis de selv blir angrepet. Som rapporten peker på er dette et utsagn som er lett å forstå. Rapporten tar imidlertid opp mer detaljerte kinesiske dokumenter som etterlater et annet inntrykk. Det blir dermed uklart hvilke faktorer som kan utløse et militært angrep.

Rapporten refererer til det kinesiske tidsskriftet The Science of Military Strategy, utgitt av PLAs vitenskaplige militærakademi. Her kommer det frem at et fiendtlig angrep ikke er begrenset til konvensjonelle militære maktmidler og våpenbruk. Et angrep kan også defineres i politiske termer.

Militære mottiltak kan således finne

sted om man blir utsatt for et politisk angrep. I rapporten legger dermed DoD til grunn at Kina kan benytte seg av et forkjøpsangrep dersom den utenrikspolitiske situasjonen taler for det.

Tradisjonell kinesisk militær tenking er basert på hemmelighold og overraskelse. Landets stadig sterkere posisjon, også militært, sammen med en manglende innsikt i kommunistpartiets planer, skaper spenning.

Rapporten peker på at lederne kun delvis erkjenner at dette bidrar til uro både regionalt og globalt. Samtidig innrømmes det at de mange spekulasjonene om aggressive kinesiske planer og ambisjoner skader omdømmet ute i verden. En overdrevet frykt for å vise kortene virker samtidig hemmende for handelen i et stadig mer globalisert samfunn.

Anti-Access/Area Denial (A2AD) Dette amerikanske begrepet beskriver en operasjonsform der hensikten er å

Dong Feng-21 ballistiske raketter

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

33

”Den manglende innsikten i Kinas langsiktige og strategiske mål står helt sentralt i de vurderingene som gjøres i regionen.”

hindre en motpart tilgang til et geografisk område. Det blir benyttet til å forklare Kinas militære ambisjoner i det vestlige Stillehavet. Det tilsvarende begrepet på kinesisk beskrives som counter-intervention, eller det å hindre negativ innblanding. Kapasitet til å nekte amerikanske fly- og flåtestyrker å komme nær nok til å true fastlandet, er kjernen i doktrinen.

Den militære moderniseringen har favnet bredt. På og under overflaten, på bakken, i luften og fra verdensrommet utvikles og benyttes våpen og sensorer som styrker evnen til A2AD. Godt kjent er de kinesiske testene som har demonstrert evnen til å ødelegge satellitter i rommet.

Atomdrevne undervannsbåter og nye baser for disse er under bygging.

Ballistiske raketter er under utvikling for å ramme amerikanske hangarskip. Rapporten har med en kinesisk prinsippskisse for hvordan våpenet opererer.

A2AD vil være avgjørende i en konflikt om Taiwan eller andre nasjoner som USA har en vilje til å støtte.

Rapporten beskriver en rekke kinesiske våpen som sammen kan utgjøre en betydelig militær kapasitet ut til 1000 nautiske mil, eller 1850 km.

Taiwan og naboland Rapporten vier et eget kapittel til Taiwan og lister opp de relevante militære kapasitetene på begge sider.

Fastlandskina har ved en rekke tilfeller tidligere truet Taiwan med invasjon, noe som neppe kan lykkes uten betydelige tap. USA har flere ganger svart ved å sende hangarskipsgrup-

34

per til Taiwanstredet. Dette har antakelig ledet til A2AD-tenkingen. Også amerikansk våpenhjelp til Taiwan har ført til friksjon mellom Washington og Beijing.

Beijing har et intenst fokus på Taiwan, som ikke kan forklares rasjonelt. Det nærmeste man kan sammenligne med er den kalde krigens fiendebilde som fortsatt kan spores blant mange både i Vesten og i Russland.

Det økonomiske samarbeidet mellom de to kinesiske statene har imidlertid tatt seg opp. Faste flyruter over stredet har bidratt til å forbedre de politiske og menneskelige forbindelsene.

Kina har protestert kraftig og truet USA med forskjellige sanksjoner om den seneste våpenhandelen (nye eller oppgraderte F-16 jagerfly) med Taiwan skulle bli godkjent. Dette har ført til sterke reaksjoner i Kongressen.

USA har tradisjonelt ikke tatt hensyn til kinesiske protester – ofte tvert imot. Det kan argumenteres at Kina trenger USA mer enn omvendt, men det er sikkert at Taiwan har en rekke venner i både Senatet og Kongressen, og at Folkerepublikken har en tilsvarende andel av skepsis mot seg blant de amerikanske folkevalgte.

Den manglende innsikten i Kinas langsiktige og strategiske mål står helt sentralt i de vurderingene som gjøres i regionen. Både Japan og Vietnam har derfor forholdet til Kina som det viktigste utenrikspolitiske punktet.

Kina, som investerer stadig større beløp i de væpnete styrkene, bygger

opp en militær kapasitet som kan dominere begge disse to nabostatene.

Det nye hangarskipet, som tradisjonelt har vært sett på som et offensivt instrument, kan vanskelig tolkes som annet enn et strategisk maktmiddel.

Da Taiwan lett kan nås med landbaserte fly, må hangarskipet (og flere, når de kommer) ses som rettet mot motstandere lengre borte.

Uvennlige handlinger, som krenkelser av territorialfarvann, provoserende opptreden (herunder bevisste kollisjoner til sjøs), kombinert med et meget aggressivt maktspråk, stemmer ikke med de offisielt uttalte fredelige hensiktene. Dette gjør eksempelvis sitt til at Vietnam investerer i våpentyper som ubåter, jagerfly og missilbåter, alt med sikte på å nekte Kina å operere fritt i Sør-Kinahavet.

Maritim opprustning Kina er i tradisjonell forstand en landmakt. De sjømilitære kapasitetene har sjelden operert utenfor lokale farvann, med de seneste årenes operasjoner utenfor Somalia som unntak.

Nasjonen ser imidlertid mer og mer til sjøen og de oversjøiske markedene som en kilde til videre økonomisk utvikling og internasjonal innflytelse.

Mange høyere tjenestemenn betrakter en sterk marine som en forutsetning for å bli en stormakt. Den eneste muligheten i fredstid til å fremme nasjonale interesser ved hjelp av de væpnede styrkene, er gjennom marinen.

I følge rapporten uttalte kinesiske marinoffiserer i 2006 at Kina trengte en sterk marine til beskyttelse av fis-

”Rapporten påpeker at større kinesisk åpenhet hva angår maritime planer og ambisjoner i stor grad ville bidra til å redusere mistroen til landet.”

keriene, for å støtte utvinningen av maritime ressurser og for å sikre de sjøverts forsyningslinjene for energi og råvarer. Et motargument, som rapporten ikke nevner, er at oppbyggingen av en sterk marine kan lede til det motsatte resultatet. Det er mangelen på tillit og internasjonale avtaler som truer de kinesiske interessene, ikke mangelen på en marine.

Et annet moment er den prestisjen Kina knytter til en sterk marine – marinen blir sett på som en betingelse for en troverdig stormakt. Det som i Kina betraktes som legitimt, blir av nabostatene sett som en trussel.

Delrapporten lister de maritime prioritetene slik: (1) Styrke og utvide den maritime buffersonen rundt fastlandet, (2) sette makt bak landets territoriale krav, (3) beskyttelse av forsyningslinjene, (4) diplomati og visning av flagget og (5) en kontinuerlig deployering av atomubåter med interkontinentale raketter.

Rapporten påpeker at større kinesisk åpenhet hva angår maritime planer og ambisjoner i stor grad ville bidra til å redusere mistroen til landet. Dette ville føre til at den kinesiske marinen blir et bidrag til regional stabilitet, i stedet for en kilde til friksjon og konflikt. Det ser imidlertid ikke ut til at Kina vil slå inn på denne veien.

Cyber- og satellitt-teknologi Rapporten sier rett ut at mange av cyberangrepene på amerikanske sivile, militære og statlige selskaper og organisasjoner, stammer fra Kina.

Teknikken og metodene som blir brukt er identiske med de som finner sted under nettverksangrep. Disse operasjonene har til hensikt å stjele sensitive data, begrense tilgangen til systemene for brukeren og skaffe informasjonsoverlegenhet i en konflikt.

Kina er i ferd med å utvikle seg til en verdensledende rom-nasjon.

I 2010 alene skjøt de opp hele 15 raketter med en eller flere satellitter om bord. Romprogrammet gir landet strategisk etterretningskapasitet, overvåkning av land og havområder, raske kommunikasjoner og meteorologiske data for både sivil og militær bruk. De har også utviklet en evne til å ødelegge en fiendes tilsvarende kapasiteter.

For ikke å være avhengige av amerikanske navigasjonsdata (NAVSTAR GPS), er Kina i ferd med å utvikle sitt eget autonome system, kalt “Bei Dou”. I 2010 skjøt man opp fem satellitter. Systemet er forventet operativt innen 2020.

Avslutning Kina ligger langt borte og utgjør ingen militær trussel mot Norge. Likevel har alle sidene av utviklingen i landet direkte og indirekte virkning på norske interesser. Handelen, både eksport og import, øker i betydning.

Varene fraktes på skip der den norske maritime næringen er sterkt involvert. Selv en liten forstyrrelse av verdenshandelen, som sjørøveriet utenfor Somalia, har direkte innvirkning på disse forholdene.

En eventuell krig i de folkerike områdene i Østasia kan ha uoverskuelige konsekvenser. Kina, India, Vietnam, Japan og Russland er viktige aktører. USA har sterke historiske, politiske og økonomiske interesser i området. Utviklingen bør følges svært nøye. Rapporten anbefales derfor lest i sin helhet.

(Kilde: DoD, NMT, diverse nyhetsbyråer)

1 http://www.defense.gov/pubs/pdfs/2011_cmpr_final.pdf

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

35

Debatten om forsvarets fortid – og fremtid Hva skal styre Forsvarets innretning og utvikling? I denne artikkelen tar tidligere forsvarssjef Sverre Diesen et oppgjør med dem som lar ideologi og nostalgiske følelser stå i veien for en mer realitetsorientert debatt om Forsvarets fremtid.

General (R) Sverre Diesen er tidligere forsvarssjef og forfatter av boken Fornyelse eller forvitring – Forsvaret mot 2020.

Foto: Forsvaret/ Torbjørn Kjosvold

36

AV SVERRE DIESEN

Anmeldelser og debattinnlegg etter undertegnedes bok Fornyelse eller forvitring – Forsvaret mot 2020 har vært interessant lesning på flere måter.

Ikke minst har reaksjonene gitt anledning til å reflektere over hvor sterkt norsk forsvarstenkning er opphengt i det offisielle bildet av seg selv – i den etablerte og til tider liturgiske fremstilling av Forsvarets historiske karakter og rolle. Dette ser ut til å gjelde hva enten debatten dreier seg om å tolke og forstå Forsvarets fortid eller predikere dets fremtid. Kritiske vurderinger av substansen i gårsdagens mobiliseringsforsvar er like lite velkomne som påstander om at den historiske forsvarsmodellen har morgendagen bak seg. Jo mer man bestreber seg på både dokumentasjon og argumentasjon, jo mer opphisset reageres det.

Nå heter det seg at det ikke er god skikk å svare på bokanmeldelser, så anmelderne av nevnte bok her i NMT skal selvfølgelig få mene hva de vil om både form og innhold – på tross av at Nils Naastads anmeldelse ligger nærmere et velformulert og til tider fornøyelig karakterdrap på forfatteren enn en anmeldelse av selve boken.

Det må likevel være både legitimt og

interessant å prøve å forstå hvorfor bokens resonnementer og konklusjoner skaper reaksjoner som knapt kan kalles balanserte. Ikke minst fordi slike følelsesladete etterskjelv også gir en antydning om hvilke sperrer som fortsatt skal overvinnes før Forsvarets modernisering er både fullført og akseptert.

Normativt vs analytisk perspektiv Noe av forklaringen på motviljen må være at Norge er et land hvor det normative perspektiv nyter større anseelse enn det analytiske – det ideelle har større appell og høyere prestisje enn det reelle. Det er hva vi subjektivt ønsker skal være virkeligheten som har forrang – ikke hva den objektivt er, så langt dette lar seg fastslå. Ikke minst gjelder det spørsmål som angår Forsvaret, som til daglig er skjermet for den virkeligheten det er til for og derfor blir et velegnet område for mytedannelser. Kombinert med rollen som beskytter av nasjonens viktigste og mest umistelige verdier har det ført til at det nesten er noe sakralt over hvordan det tenkes og tales om den tradisjonelle norske forsvarsmo-

Krig uten hester var temmelig utenkelig i flere hundre år. Svært effektive kunne de også være. (Foto:frm)

dellen. Kritiske vurderinger og spørsmålstegn blir dermed ikke oppfattet som bidrag til bedre innsikt, men som blasfemi. Det er derfor ikke første gang undertegnede er blitt beskyldt for “nedvurdering” av det gamle mobiliseringsforsvaret, og “idiotforklaring” av dets talsmenn. Men det interessante poeng er jo at de svakheter jeg har trukket frem og pekt på nettopp ikke bygger på noen vurdering fra min side – langt mindre noen nedvurdering. Jeg har basert meg helt og holdent på andre instansers vurdering, alle presumptivt kompetente.

Mobiliseringshærens elendige materiellstatus på midten av 90-tallet er ikke spørsmål om subjektiv synsing.

Det er en fysisk realitet, basert på telling og dokumentert av FFI i en egen rapport. Dens dårlige treningsstatus er på tilsvarende måte ikke produktet av nedvurderende skråblikk fra en enkelt person, men en konsekvent

konklusjon fra ulike kontrollteam over en periode på i hvert fall ti år. Og avslutningsvis er det jo heller ingen som har kritisert selve det konseptuelle grunnlag for mobiliseringsforsvaret. En eller annen form for mobforsvar var antagelig som det blir hevdet eneste løsning, gitt den kalde krigens forutsetninger. Poenget er derfor ikke at konseptet var feil, men at vi med en annen praksis kunne hatt en mobiliseringshær som hadde vært både større og bedre mot slutten av den kalde krigen. Kritikken går med andre ord ikke på konseptet i seg selv, men på at man tross mange advarsler ikke forsto matematikken i gjenanskaffelses- og moderniseringsproblemet.

Derfor endte vi opp med tretten brigader på papiret mot kanskje fire i realiteten – mens vi kunne hatt åtte fullt utrustede. Poenget med å trekke frem dette er hverken å henge ut eller idiotforklare noen – det er å få frem i

lyset de mekanismene som behersker denne siden ved forsvarsplanlegningen for at vi ikke skal fortsette å gjøre samme feil.

At en hærstruktur hvor beholdningene av selv kritisk materiell bare strakk til for en snau tredjedel av enhetene kalles en koloss på leirføtter, kan knapt sies å være noen overdrivelse. Det er heller ingen grunn til å føle seg såret over at kontrollteamenes påvisning av udisiplin, manglende ferdigheter og sviktende ledelse blir løftet ut av arkivpermene og frem i lyset. Denne tilstanden skyldtes jo ikke at noen sviktet eller gjorde en dårlig jobb ut fra sine forutsetninger.

Når man setter opp en militær avdeling bestående av mennesker som knapt har tatt i våpen og annet utstyr på årevis og ikke kjenner hverken hverandre eller sitt befal – hva er det da rimelig å forvente? Selvfølgelig

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

37

I de fleste vestlige land nærer man nostalgiske følelser for forsvarets mykere sider, som Billy og vår egen Stomperud, men slike følelser bør ikke få innflytelse på valg av forsvarsstruktur.

ikke annet enn det kontrollteamene rapporterer, og det hadde neppe gått bra om systemet var blitt satt på prøve. Dertil kommer at våre potensielle sovjetiske fiender ganske sikkert hadde sett og forstått nok til å ha en realistisk vurdering av disse avdelingenes stridsverdi. I det perspektiv lurte vi neppe andre enn oss selv. Men igjen er ikke poenget å henge ut noen for det som foregikk. Det er utvilsomt at de mange som i denne perioden tjenestegjorde på repetisjonsøvelser i mobiliseringsforsvaret leverte en helhjertet innsats, og sånn sett fortjener både heder og anerkjennelse. Det beklagelige er bare at det ikke alltid er nok at mennesker gjør så godt de kan hvis resultatet likevel er utilstrekkelig, målt med den målestokk virkeligheten representerer. Vi må dessverre erkjenne at det ikke finnes noen erstatning for trening og disiplin i en militær avdeling, like lite som den har noen verdi uten materiell. Dermed nytter det ikke å si at det ikke fantes alternativer. Det ubrukelige er og blir ubrukelig, og da finnes det alltid alternativer. Mobiliseringsforsvarets problem var derfor ikke at det ikke fantes alternative måter å innrette det på, selv innenfor konseptets ramme.

Problemet var at det ikke var noen vilje til å se svakhetene og vurdere slike alternativer, nettopp fordi systemet i fravær av kontakt med virkeligheten var blitt en del av myten om den norske forsvarsmodellens praktiske og prinsipielle fortreffelighet.

Det fascinerende er at disse mytenes grep om både tanker og følelser snarere ser ut til å styrkes enn svekkes etter hvert som årene går.

38

Etos og forsvarsvilje i en ny tid

man tro ville fremstå som et sivilisatorisk fremskritt – men nei.

Enda mer tankevekkende er det når det reageres på analysen av hva som bør være det moderne Forsvarets etos, og hva forsvarsvilje i befolkningen i praksis må innebære i vår tid. At Forsvaret ikke lenger vil kunne nyttiggjøre seg mer enn en brøkdel av selv den mannlige befolkning bestrides for så vidt ikke – men det beklages. At forsvarsvilje i realiteten er blitt synonymt med betalingsvilje for en samfunnsoppgave som bare berører et lite mindretall direkte erkjennes – men budbringeren henrettes verbalt på stedet. Jeg kunne jo i det minste vært litt lei meg i sakens anledning.

Det sørgelige ved bortfallet av den gamle forsvarsordning fremheves sågar ved å sitere nasjonalsangens patosfylte linje om at “også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir”.

Det gir jo et ganske annet løft enn en oppfordring til å åpne lommeboken.

I lys av hva vi faktisk snakker om er dette en ubegripelig holdning. Man skulle tro at når verden har utviklet seg slik at trusselen om en ødeleggende krig der vår frihet og selvstendighet står på spill har kommet i bakgrunnen er det en positiv ting.

At andre utviklingstrekk i tillegg har medført at militærmakt er blitt mer kapitalintensivt og mindre personellintensivt er det likeledes grunn til å glede seg over. De væpnede konflikter som vi i dag innretter og dimensjonerer Forsvaret for vil dermed ikke involvere flere enn et begrenset antall mennesker, fortrinnsvis dem som selv har valgt soldatprofesjonen. Død og ødeleggelser vil kort sagt komme til å ramme eller berøre færre. Det skulle

Hva kan så årsaken være til dette svermeriet for en forsvarsmodell der flest mulig mennesker skal tvinges til å være soldater, helt uavhengig av både egne ønsker og skikkethet utover fysiske minstekrav? Forklaringen er vel å finne nettopp i de historiske forhold som gjorde at Bjørnson kunne skrive som han gjorde: At Europa i 200 år har levd i og med det napoleonske militærparadigmet – forestillingen om at det både riktigste og beste forsvar er det som legemliggjør tanken om “folket i våpen”. Ikke bare fordi det var nødvendig for å stable på bena de millionarmeene som måtte til i totale kriger der nasjoner og imperier gikk under, men også fordi det harmonerte med denne epokens syn på militærvesenet som nasjonsbyggingsinstitusjon. Militærtjeneste skulle – “uten Hensyn til Fødsel eller Formue” som det står i Grunnloven – være den integrasjonsmekanisme som på tvers av geografiske og sosiale skillelinjer innpodet en felles følelse av nasjonstilhørighet. Dette var en forestilling som ikke bare inspirerte Bjørnson da han skrev “Ja, vi elsker” i 1859. Også hans samtidige Henrik Ibsen gir et poetisk uttrykk for det samme i sitt “Ballongbrev til en svensk Dame” fra 1871. Da hadde von Moltkes reformer av den preussiske generalstab skapt det første virkelig profesjonaliserte militære ledelsesapparat, og med det hadde Preussen i tur og orden beseiret Danmark (1864), Østerrike (1866) og Frankrike (1870-71). Preussens militære overlegenhet – ikke minst i forbindelse med krigen mot Danmark

”Forsvar skal i dette bildet være noe folkelig og spontant, bare da er det legitimt.”

– opprørte Ibsen dit hen at han ga sin vrede luft i et av dette diktets vers slik.

Just i seiren bor forliset.

Preussens sverd blir Preusser-riset.

Aldri svulmer der en løftning av et regnestykkes drøftning.

Intet dåds-dikt blir å tolke fra den stund av da en folkereisning, skjønnhetsfylt og fri, ble et stabs-maskineri, spekket ut med kløktens dolke,fra den stund da herr von Moltke myrdet kampens poesi.

Her skinner datidens idealbilde av forsvar og militærvesen tydelig igjennom. Det skal ikke være et vitenskapelig basert og effektivt fungerende apparat “spekket ut med kløktens dolke”. Det skal være “en folkereisning, skjønnhetsfylt og fri”. Moltke har med sine reformer “myrdet kampens poesi”. Forsvar skal i dette bildet være noe folkelig og spontant, bare da er det legitimt.

Folkeforsvarsideen er med andre ord sprunget ut av 1800-tallets forestillinger om nasjonalstaten og det idealiserte bildet av forholdet mellom folk og militærvesen, så vel som av datidens økonomiske og teknologiske randbetingelser. Dette idealet ble videreført gjennom hele 1900-tallet fordi to verdensomspennende kriger og muligheten for en tredje var både forutsetningen for og konsekvensen av en slik ordning. Men i dag, ved begynnelsen av 2000-tallet, er “folkereisningen” ved veis ende historisk, fordi både sikkerhetspolitiske, økonomiske, teknologiske og sosio-kulturelle trender har undergravet den.

Det nærmeste vi kommer Ibsens ideal

i våre dager er antagelig opprørshæren i Libya, men det er vel ingen som derfor vil opphøye den til forbilde.

Ingen vil vel heller hevde at det er noe spesielt poetisk ved krig, i det minste ikke slik det fremsto for Ibsen.

Den forestillingen døde med Første verdenskrig, for øvrig også det med hjelp fra poesien – blant annet fra den kanadiske offiseren, legen og dikteren John MacCrae som selv hadde opplevd skyttergravene på Vestfronten: In Flanders fields the poppies blow Between the crosses, row on row, That mark our place; and in the sky The larks, still bravely singing, fly Scarce heard amid the guns below.

Nå er det selvsagt ikke meningen å fremstille dem som i dag beklager det gamle forsvarets undergang som lyriske krigsromantikere, langt derifra. Men det interessante ved denne type forsvarsnostalgi er at den så ensidig dveler ved den gamle forsvarsmodellens karakter og rolle i fred, uten å reflektere over dens konsekvenser i krig. Delvis skyldes nok det at invasjonsforsvaret bygget på den strategiske paradokslogikk som tilsier at nettopp et bredt folkelig og nasjonalt militærvesen som signaliserer både vilje og evne til forsvar er den beste garanti for at man ikke blir invadert. Dermed er det modellens tiltalende sider i fredstid som dominerer forestillingene om folkeforsvaret som særlig verdifullt og legitimt. Det er demokratisk, samfunnsbyggende, sosialt utjevnende og en rekke andre positive ting, mens den type krig som er modellens ultimate rasjonale trer i bakgrunnen og blir en abstraksjon.

En av mange indikasjoner på dette

har jeg ofte fått i forbindelse med foredrag og lignende, når foreldre i forsamlingen har gitt uttrykk for skuffelse over at deres sønn ikke blir kalt inn til førstegangstjeneste. Åpenbart ikke fordi de har et brennende ønske om å få ofre en sønn på nasjonens alter i en eventuell krig, men fordi han ville ha så godt av å gjøre militærtjeneste – underforstått i fred, der fred blir oppfattet som en naturtilstand og en selvfølge. En slik ureflektert holdning er ille nok, selv når nasjonalt eksistensforsvar er Forsvarets primærfunksjon. Men når den gamle oppgaven i tillegg er erstattet av en helt annen oppgave; når Forsvaret skal være et vern mot – eller et aktivt instrument for – politisk tvangsdiplomati, er illusjonen dobbel. Da er forestillingen om folkeforsvarets og vernepliktens moralske og politiske fortrinn ikke annet enn et nostalgisk ekko fra en tid det ikke er noen grunn til å ønske seg tilbake til. Hvis de totale krigers epoke i Europa er ute, og konseptet “folket i våpen” med den, må det være et av de største fremskritt i europeisk historie. Derfor er det også så vanskelig å se hvorfor det fortsatt er så mange som begråter det gamle forsvarets sorti.

Politisk nøytralitet eller militarisme?

Samme dag som undertegnede ble utnevnt til forsvarssjef i statsråd, ca 4 måneder før tiltredelse, ble jeg ringt opp av NRK, som ville ha et intervju. Utenfor i Myntgaten sto en av Fjernsynets kjente nyhetsprofiler og ville først vite om jeg var enig i at norske offiserer måtte kunne nekte å la seg beordre til tjeneste i Irak.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

39

”Hvem eller hva som er landets fiender utpekes av politikerne, og hverken kan eller bør interessere soldatene.”

Forventningen var åpenbart at jeg skulle si ja, fordi det norske engasjementet i Irak var politisk omstridt.

Fordi jeg var enig med statsråden om at jeg ikke skulle uttale meg om dagsaktuelle spørsmål før tiltredelsen, var svaret at det kunne jeg ikke kommentere. Men den spontane tilskyndelse, nemlig å si “Selvfølgelig ikke” lå på tungespissen. Hvis noen er gått inn i Forsvaret på den forutsetning at de skal kunne nedlegge veto mot lovlige politiske beslutninger om bruk av militærmakt ved å nekte å være med, har de misforstått på vesentlige punkter. Et viktig poeng som dagens sikkerhetspolitiske virkelighet bidrar til å understreke er med andre ord at det ikke tilligger hverken Forsvaret som institusjon eller den enkelte soldat å ha høylytte synspunkter på oppdragenes politiske legitimitet – langt mindre reservere seg mot dem. Ikke desto mindre er det altså noen – herunder også en av bokanmelderne – som mener at “et forsvar frikoblet fra politikken smaker av militarisme”.

Igjen ser vi altså hvordan forestillinger med utgangspunkt i det gamle paradigmets eksistensforsvar overlever inn i en tid hvor de ikke lenger er hverken mulige eller ønskelige.

Når det altoverskyggende scenario er kampen for å overleve som nasjon, er det riktignok en selvfølge at både politikere, militære og folket for øvrig mener at motstand er både riktig og nødvendig. At de yrkesmilitære i en slik situasjon ikke kan nekte å være med – i den grad de overhodet måtte være inne på tanken – oppfattes å være en selvfølge og en konsekvens av at ingen har reservasjonsrett når landets eksistens ligger i vektskålen.

Men de militæres manglende reser-

40

vasjonsrett i et slikt tilfelle skyldes jo egentlig ikke hverken bred politisk enighet om å gjøre motstand, eller pliktens generelle rekkevidde overfor hele befolkningen. Det militære yrkespersonellets plikt til å stille opp er i denne som enhver annen situasjon en konsekvens av deres yrkesvalg som soldater. Den er ikke betinget av hverken scenario eller oppslutning i befolkningen. Dersom vi legger til grunn at yrkesmilitæres plikt til å delta skal være betinget av konsensus om den politiske begrunnelse, er vi åpenbart på ville veier. Derfor er også et forsvar med avstand til de politiske beslutninger om bruk av militærmakt en like klar forutsetning i vår tid som det omvendte forhold var naturlig før.

Hvem eller hva som er landets fiender utpekes av politikerne, og hverken kan eller bør interessere soldatene – i det minste ikke i noen annen egenskap enn som vanlige borgere, men da uten vanlige borgeres rett til å mene noe om det offentlig så lenge de er i tjeneste.

Store norske leksikon definerer militarisme som “militærvelde; ensidig dyrkelse av det militære; opprettholdelse av et militært apparat som politisk maktmiddel, særlig som støtte for aggressiv utenrikspolitikk”. En annen betydning kan være at militærvesenet blir sin egen begrunnelse, og at militære dyder og idealer gjøres gjeldende for samfunnet generelt, som i antikkens Sparta eller i enkelte diktaturer av nyere dato. Et militærvesen som forholder seg strengt nøytralt til politiske beslutninger om dets egen anvendelse kommer altså ikke inn under begrepet militarisme. Men igjen er manges følelsesmessige for-

ankring i den gamle forsvarsmodellen – folkeoppbudet som så å si skulle skyte opp av bakken når vardene tentes og all politisk uenighet opphørte – så sterk at et forsvar som er frikoblet fra politikken umiddelbart utløser ryggmargsreflekser som noe mistenkelig. Så sterk er denne uviljen at man tyr til de mest stigmatiserende betegnelser man kan finne, hinsides glosenes både definisjonsmessige innhold og betydning i dagligtale.

Nå skulle man kanskje tro at dersom det var ønskelig med offiserer som også tenkte politisk, ville det være både naturlig og nyttig med militære vurderinger av forsvarspolitiske beslutninger. Overraskende nok synes likevel ikke det å være tilfelle for mange av kritikerne. Min boks beskrivelse av hvordan enkelte politiske beslutninger fører til at politikken mister anseelse mottas med både vantro og avsky. “Politikerforakt” skrek Klassekampen. “Griseri” og “slagg” roper Nils Naastad. Utgangspunktet er her en påvisning av hva som skjer når politikerne ikke vil legge ned overflødige baser av distriktspolitiske årsaker. Da må de samme midlene i stedet hentes fra styrkestrukturen i form av lavere aktivitet eller reduserte materiellinvesteringer. Det fører til at avdelinger og kapasiteter som ellers kunne vært videreført svekkes og etter hvert faller bort, noe som forsterker ubalansen mellom infrastruktur og styrker ytterligere. Det betyr at politikerne i neste omgang må ta stilling til forslag om basenedleggelser som er enda mer omfattende enn dem de sa nei til i utgangspunktet. Den opprinnelige beslutning var følgelig like dårlig distriktspolitikk som for-

Landgangen i Normandie i 1944 handlet i betydelig grad om antall. Antall er fremdeles en viktig variabel i militære operasjoner, men ikke den eneste.

svarspolitikk, fordi man bare skyver et voksende problem foran seg. Uvilje mot å ta ubehaget ved en upopulær beslutning på kort sikt settes med andre ord foran nasjonens interesser på lengre sikt, hva enten man legger forsvarspolitiske eller distriktspolitiske mål på nasjonalinteressen. Bokens poeng er altså at det ubestridelige fravær av rasjonalitet i slike beslutninger ikke er god reklame for politikken.

Det er selvsagt en kritisk kommentar.

Men er det et uttrykk for forakt? Er det “griseri”? Eller “slagg”? Det er jo heller ingen nyhet at politikk dreier seg om både kompromisser, hestehandel, vikarierende motiver og skjulte agendaer. Dette er ikke mer enn medienes politiske kommentatorer påpeker hver eneste dag, uten at det utløser fy-rop fra tribunene. Forargelsen kan derfor umulig skyldes at disse tingene sies, det opprørende må snarere være hvem som sier det. Da er vi igjen tilbake til utgangspunktet for disse refleksjonene, nemlig enkelte miljøers nærmest religiøse holdning til hva som kan sies og ikke sies om forsvar og politikk av Forsvarets egne. En tidligere forsvarssjef kan i følge denne

teologien ikke påtale selv sterkt dysfunksjonelle sider ved enkelte politiske beslutningsprosesser. Det er jevngodt med forakt for hele det politiske system.

Man skulle kanskje tro at et fornuftig grensesnitt mellom forsvar og politikk ville være at Forsvarets tjenestegjørende personell ikke skal kommentere eller blande seg bort i hvilke oppdrag politikerne ønsker å bruke dem til. Avgåtte offiserer bør derimot ha anledning til å gi offentligheten innblikk i saker som har offentlig interesse, for eksempel ved å skrive bøker basert på sine erfaringer. Slik er det likevel ikke i følge kritikerne – det er faktisk omvendt. Et forsvar der de stadig tjenestegjørende holder avstand til politikken smaker av militarisme, mens avgåtte offiserer som kommenterer forsvarspolitiske beslutninger er udemokratiske rabulister. Forstå det den som kan.

Avslutning Noen av reaksjonene på undertegnedes bok synes å være preget av en

sterk følelsesmessig uvilje mot hele den retning utviklingen av Forsvaret har tatt. At det ikke er noe særlig å gjøre med saken utover å ta konsekvensen av både sikkerhetspolitiske, økonomiske og andre rammebetingelser erkjennes – men det gjør absolutt ikke saken bedre. Det snarere skjerper enn mildner aversjonen mot det nye og dets talsmenn. Den gamle forsvarsmodellens appell til politiske idealer og kjerneverdier, både i kraft av sitt formål og sin praktiske utforming, slipper bare langsomt taket.

Dukker det opp noen som ikke bare ønsker en slik utvikling, men attpå til mener den er et fremskritt i enhver henseende, er det derfor mye oppdemmet frustrasjon som får avløp.

Dette fenomenet gir oss enda en påminnelse om at Forsvarets omstilling ikke bare er et organisatorisk og teknisk spørsmål. Det er i høy grad også et sosio-kulturelt prosjekt der hele vår forestilling om hvorfor vi har et forsvar og hva slags relasjon det derfor må være mellom samfunn og militærvesen, mellom folk og forsvar, er i støpeskjeen.

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.

Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

41

N M T D E B AT T

Mea Culpa Jacob Børresen

Redaktøren beklager: Innleggene av Jacob Børresen og Magnus Peterson avslutter en diskusjon som har løpt gjennom de siste numre av NMT. Den startet med Jacob Børresens anmeldelse av Tormod Heiers bok Nytt landskap – Nytt forsvar i NMT nr.2, 2011, og forsatte med Magnus Petersons svar i NMT nr.3, 2011. I et tidsskrift som NMT, som blant annet ønsker å fremme militærvitenskapelige studier, setter vi selvfølgelig stor pris på diskusjoner om militærvitenskapens rammer og kvalitetskrav. Det er også naturlig at man i en slik diskusjon trekker inn ulike målestokker og standarder som sammenligningsgrunnlag. I den forbindelse har deler av professor Nils Marius Rekkedals vitenskapelige produksjon vært trukket inn. I den grad dette har blitt oppfattet som sterke beskyldninger, burde professor Rekkedal fått muligheten til en samtidig imøtegåelse.

Redaktøren beklager at så ikke skjedde. Professor Rekkedal har derimot fått muligheten til å kommentere de to avsluttende innleggene som trykkes her. Selv om dette konkrete ordskiftet avsluttes her, ønsker NMT også i fremtiden gjerne artikler som belyser de grunnleggende militærvitenskapsteoretiske spørsmål.

42

I min anmeldelse i NMT (2:2011) av boka “Nytt Landskap Nytt forsvar” (Tormod Heier (red.) Abstrakt forlag Oslo 2011) hvor Magnus Petersson har skrevet om “En skandinavisk transformasjonsbølge”, går jeg i rette med Petersson fordi han, som jeg skriver: “…av min etter hvert store produksjon, velger ut én polemisk artikkel i Aftenposten fra 2005 og på det grunnlag setter meg i bås med bl.a. general Hovland…”. Den kritikken fastholder jeg. Det jeg imidlertid angrer på og meget sterkt beklager er at jeg trakk Nils Marius Rekkedal inn i saken. Det hadde han ikke fortjent.

Han har heller ingen ting med denne saken å gjøre. Jeg kan bare si som en katolsk venninne av meg sa det, da hun i ettertid så at hun av ren iver og ærlig engasjement hadde begått et mistak: Mea culpa!

Så får jeg da også igjen med renter og renters rente av Magnus Petersson i NMT (3:2011). Normalt burde man selvsagt ydmykt bøye nakken og holde kjeft etter en slik velfortjent skyllebøtte. Petersson har imidlertid valgt en form på sitt innlegg som gjør at jeg er nødt til å plage leserne med denne saken enda en gang.

I stedet for å konsentrere seg om meg, og forbigå sakesløs tredjeperson i kultivert taushet, velger Petersson å føye skam til skade ved å la leserne få del i hans egen sterkt subjektive og selvrettferdige framstilling av den ulykkelige “Rekkedalaffæren”, hvor han f eks helt utelater sin egen rolle i saken. Jeg gremmes og synes rett og slett det er ekkelt, særlig fordi ansvaret for at Rekkedal i det hele tatt ble trukket inn dessverre er mitt.

Og i samme åndedrag som Petersson, med rette, refser meg for mitt personangrep på ham, går han i samme fellen og retter et saftig personangrep på meg. Det er ikke første gang jeg henfaller til personangrep, får leserne vite. Det gjorde jeg også i NTfS i 2008, og ble refset for det av admiral Thomesen! Det er riktig at jeg i artikkelen han viser til tok ganske kraftig i. Men det var i rettfer-

dighetens navn tilsvar til en artikkel hvor jeg hadde fått mitt pass kraftig og til dels sterkt usakelig påskrevet.

At den gamle gentleman Ole Chr. Thomesen syntes tonen i debatten var ubehagelig beklager jeg selvsagt.

Jeg synes ellers ikke jeg har noe spesielt å skamme meg over i den saken.

Det var en nokså opphetet og følelsesladet debatt hvor det ble gitt og tatt fra begge sider. Hvis Petersson leter vil han dessuten sikkert kunne finne flere artikler fra min hånd i løpet av de tretti år jeg har holdt på, hvor jeg er direkte og krass i min kritikk. Det er på godt og ondt min stil. Nok om det.

Jeg synes til slutt Petersson tar vel kraftig i når han tolker meg dit hen at han skal ha drevet med uredelig forskning. Mitt poeng var og er at debattartikkelen han henviser til i sitt kapittel ikke gir grunnlag for å hevde at jeg stiller kritiske spørsmål “…ved både de sikkerhetspolitiske og de forsvarspolitiske begrunnelsene for transformasjonen.” Det er riktig at jeg stiller slike spørsmål, men en mer relevant kilde ville vært boka mi “Forsvar uten trussel” (Abstrakt forlag 2005), som gir en samlet og grundig dokumentert og begrunnet kritikk av omstillingen.

Henvisningen gir heller ikke grunnlag for å slå meg i hartkorn med folk som Hovland eller Steiro. Den som leser boka mi vil se at min kritikk både har et annet grunnlag og et annet fokus. Peterssons kildebruk er således ikke uredelig, den er bare litt slurvete og respektløs. Men Petersson hadde kanskje ikke lest boka mi, eller visste ikke om at den fantes? I så fall er dette noe han som ansatt i seksjon for norsk sikkerhetspolitikk ved IFS snarest kanskje burde lese seg opp på? I motsatt fall, om han kjente til boka og hadde lest den, må han forklare meg hvorfor han som forsker anser at et spissformulert leserinnlegg om ett lite element av forsvarsdebatten er mer relevant som kildebelegg for at “den eksterne kritikken har også vært hard” enn en bok som framsetter kritikken i sin helhet.

Svar til Mea Culpa Magnus Peterson I mitt förra inlägg redde jag ut för Jacob Børresen vad oredlighet i forskning är och hur en forskningsprocess går till.

Av hans svar att döma verkar han nu delvis ha förstått innebörden av dessa begrepp. Några ytterligare klargöranden är emellertid på sin plats.

Børresen menar nu att mitt bruk av källor “ikke” är “uredelig”, “bare litt slurvete og respektløs” och skälet till detta är att jag har hänvisat till en av hans debattartiklar i stället för en av hans böcker. Enligt Børresen ger debattartikeln för det första inte “grunnlag” att hävda att han “stiller kritiske spørsmål” kring den norska försvarstransformringen och för det andra anser Børresen att hänvisningen till debattartikeln inte heller ger “grunnlag” för att jämställa honom med “folk som Hovland eller Steiro”, eftersom Børresens kritikk, enligt honom själv, “både har et annet grunnlag og et annet fokus”.

Min uppfattning är dock dels att Børresens debattartikel är ett gott exempel på hans återkommande och många gånger uppfriskande kritik mot den norska försvarstransformeringen (Børresen erkänner ju också att det är “riktig” att han ställer “slike spørsmål” i artikeln), dels att det är helt naturligt att han i rollen som kritiker av norsk försvarstransformering

sammanknippas med andra kritiker – inklusive Hovland och Steiro – oavsett på vilken grund dessa kritiserar den norska försvarsomställningen och vilket fokus kritiken har. Jag hade kunnat hänvisa till en av hans böcker eller till en annan av hans debattartiklar, men detta hade alltså varken gjort till eller från för den poäng jag velat göra med hänvisningen, nämligen att dokumentera att den externa kritiken mot transformeringen har varit hård på sina håll.

Att Børrensen väljer att än en gång ta upp Rekkedalaffären, trots att han starkt ångrar att han gjorde det förra gången, förefaller ytterst märkligt. I mitt förra inlägg försökte jag illustrera för Børrensen vad oredlighet i forskning är genom att hänvisa till Rekkedalfallet, men det tycker han uppenbarligen inte var upplysande utan rätt och slätt “ekkelt”, särskilt min “sterkt subjektive og selvrettferdige framstilling” av saken. Personligen har jag svårt att förstå hur citat från Vetenskapsrådets utlåtande kan vara subjektiva och självrättfärdigande.

Vad som är mer bekymmersamt är emellertid att man av Børrensens formuleringar får intrycket att han trivialiserar den av Vetenskapsrådet konstaterade plagiatverksamheten, och som vetenskapare måste jag rea-

gera starkt negativt mot alla försök till trivialisering av plagiat och andra typer av forskningsfusk.

Slutligen kan jag konstatera att det verkar finnas en diskrepans mellan min och Børrensens syn på vad ett personangrepp är och vad som skiljer ett sådant från ett sakligt påstående.

Børrensen menar att jag riktar “et saftig personangrep” mot honom när jag påpekar att det inte är första gången han ägnar sig åt personangrepp. Men detta är i själva verket inte ett personangrepp utan ett sakligt påstående eftersom det finns saklig grund för det, något som Børrensen dessutom, synbarligen glatt, bekräftar: Hvis Petersson leter vil han dessuten sikkert kunne finne flere artikler fra min hånd i løpet av de tretti år jeg har holdt på, hvor jeg er direkte og krass i min kritikk. Det er på godt og ondt min stil.

Enligt mitt synsätt kan man dock ägna sig åt “direkte og krass” kritik utan att samtidigt ägna sig åt personangrepp. En god grundregel är att i allmänhet undvika att tillskriva sina debattmotståndare karaktärsegenskaper (till exempel slarvig, respektlös, subjektiv och självrättfärdig) – särskilt när hållbara belägg saknas för sådana påståenden – och i stället framföra sakligt grundad kritik.

Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.

Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement.

Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter.

Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.

Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.

Mailadresser: annmari@selskaper.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

43

N M T D E B AT T

Kommentar til debatten mellom Magnus Petersson og Nils Marius Rekkedal Jeg har de siste tretti år vært så heldig å få lov til å være med i førstelinjen for utviklingen av militærvitenskap i Norge både når det gjelder teori og innhold. Militærvitenskap er fortsatt et ungt fag her i Norge, og det har skjedd store endringer. For å bruke et litt personlig bilde: Da jeg var barn kjørte mine foreldre med oss i bil uten at vi hadde sikkerhetsbelte på i baksetet. Det hadde vi ikke drømt om å gjøre i dag. Men på den tiden var det dette som var vanlig norm. På samme måte trenger man ikke gå lenger en 25 år tilbake i tid og se på artikler som den gang ble trykket i NMT, men som i dag trolig ikke ville fått plass i NMT pga manglende noteapparat og inkonsistent metode, etc.

Men det betyr ikke nødvendigvis at de tekster som tidligere ble skrevet mangler analyser, innsikt i faglige problemer og gode argumenter. Det ble bare rett og slett skrevet på en annen måte, og ofte var teksten basert på personlige militære erfaringer. Jeg har selv skrevet slike tekster, og det har også mange andre offiserer som tidligere har fått publisert artikler i NMT, men som nå skriver artikler etter helt andre standarder.

Slik sett er jeg en av de første til både å se og innrømme at det som var vanlige arbeidsmåter for bare noen år siden ikke er standarden i dag. At den yngre akademiske generasjonen de siste årene, i forhold til bruk av metode. har pustet oss eldre i nakken, har utelukkende vært til berikelse for militærvitenskapen som fag. Det gjør at vi eldre som var med på å dra i gang utviklingen, hele tiden må skjerpe oss. Uansett så har denne utviklingen ført til at faget har blitt bedre. Det igjen har ført til at faget nå er et godt praktisk verktøy.

Og nettopp faget som praktisk verktøy er det som etter min mening er det sentrale i det som kalles “Rekkedal-saken” - en sak som jeg tror at flere av NMTs lesere har hørt om.

Jeg har vært angrepet flere ganger over de siste fem år fra krefter ved den svenske Försvarshögskolan (FHS)

44

hvor jeg selv er ansatt som professor.

Det bildet som har blitt presentert av situasjonen er gjennomgående en forenklet og skjevt vinklet framstilling av en langvarig konflikt. Jeg vil hevde at den langvarige indre striden ved Försvarshögskolan, ikke bare handler om meg. Jeg tror at grunnlaget for de siste års stridigheter ved FHS skyldes den indre klare uenigheten om hva som skal prioriteres, og ikke minst om offisersutdannelse skal stå i sentrum eller ikke.

I denne debatten har jeg stått for at offisersutdannelsen er klart den viktigste aktiviteten ved Försvarshögskolan – et syn som noen akademikere ikke deler. Jeg har personlig alltid sett på offisersyrket som et relativt praktisk yrke, men et yrke som forsterkes om en gir det et akademisk innslag. Jeg har selv stått for dette i mine mange år i det norske Forsvaret, og man har over tid også forsterket den teoretiske plattformen i vår norske offisersutdannelse. Det var på dette grunnlag vi også begynte arbeidet med å utvikle et fag som i dag kalles “Krigsvetenskap” i Sverige. Ganske raskt opplevde vi en “kulturkamp” om den videre utviklingen ved skolen. Da jeg kom dit i 2001, fikk jeg i oppgave å utvikle fagfeltet (krigsvetenskap) som var mer militærpraktisk enn rent akademisk, og som jeg sammen med flere sentrale offiserer prioriterte på bekostning av fagfelt som enkelte andre akademikere heller ville prioritere. Det at jeg var utlending i Sverige har nok også gjort det enklere å angripe meg, da det manglet et etablert miljø med gode kolleger. Men jeg er slett ikke den eneste som har blitt utsatt for det jeg vil karakterisere som “bakholdsangrep” ved Försvarshögskolan, og hvor det åpenbart har vært en underliggende agenda. Det har vært en serie med negative saker – de fleste har imidlertid ikke blitt offentlige. Og disse angrepene har det vært lett å gjøre under dekke av opphøyet akademisk bekymring, fordi som jeg skrev i innledningen, militærvitenskap i Norge og Sverige er fagområder som har vært i en rivende utvikling

med fortløpende endrede akademiske standarder. De som nå rammes av min virkelighetsbeskrivelse vil trolig avvise det jeg nå framfører. De vil trolig hevde at deres kritikk mot meg utelukkende har vært av hensyn til den seriøse og uavhengige vitenskap.

Men la oss se på noen fakta.

Jeg ble av den samme personen anmeldt to ganger i 2007 til ledelsen av Försvarshögskolan. Min arbeidsgiver iverksatte grundige eksterne granskninger hvor jeg ble “frifunnet” begge ganger.

Det var mulig på selvstendig grunnlag å klage inn vitenskaplige arbeider for Det svenske vetenskapsrådet. Det ble gjort etter at de to “frifinnelsene” forelå, dvs. at jeg ble anmeldt en tredje gang i 2008, og det endte med at vetenskapsrådet formulerte kritikk mot meg i februar 2009. Til tross for at jeg var blitt “frikjent” av to grundige eksterne granskninger så valgte daværende rektor ved Försvarshögskolan å legge rapporten fra det svenske vetenskapsrådet fram for det domstollignende organet Statens ansvarsnämnd.

Statens ansvarsnämnd har i det svenske samfunnet til oppgave å se til at blant annet professorer gjør jobben sin. Man “prövar frågor om disciplinansvar, åtalsanmälan, avskedande, avstängning och läkarundersökning med tvång beträffande statligt anställda i högre befattningar”. I parentes bemerket er det interessant å merke seg at Det svenske vetenskapsrådets ekspertgruppe ble lagt ned ved årsskiftet 2009/2010. Den svenske regjeringen besluttet i steden å lage en ekspertgruppe ved Centrala etikprövningsnämnden.

Centrala etikprövningsnämnden virksomhet står i motsetning til den gamle ekspertgruppen ved det svenske vetenskapsrådet under tilsyn av den svenske sivilombudsmannen og Justitiekanslern. En av de viktige endringene ved den nye ekspertgruppen var at den skulle ledes av en uavhengig dommer.

Det man her kan merke seg er at en av publikasjonene som lå til

Jacob Børresen

Foto: Sveinung Bråthen

ludensreklame.no

grunn for Det svenske vetenskapsrådets kritikk ble undersøkt av Statens ansvarsnämnd, og man kom til at det ikke var grunnlag for kritikk av denne konkrete publikasjonen. For å gjøre en lang historie kort - på bakgrunn av dette og en grundig evaluering av min øvrige utførte tjeneste ved Försvarshögskolan kom man i dokumentet datert den 23. juni i 2009 fram til at: “Försvarshögskolan har inte lagt fram någon utredning som visar att Nils Marius Rekkedal, gjennom sitt arbete med angivet manus eller på annat sätt under aktuell tid, åsidesatt några skyldigheter i anställningen på ett sätt som bör föranleda disciplinpåföljd. Ärendet ska därför avslutas utan ytterligare åtgärder”.

Den samme som hadde anmeldt meg til Försvarshögskolan ga seg ikke med dette, nå skulle mine studentarbeider under lupen. Og jeg ble anmeldt nok en gang – denne gan-

gen for min mer enn 30 år gamle hovedoppgave fra 1980, utført ved Universitet i Bergen (UiB). UiB kom etter en vurdering (2009) til at man la anmeldelsen til side. Mange studenters hovedoppgaver fra den tiden som ble skrevet, også min, vil kunne kritiseres sett opp mot dagens standarder.

Men da bør man huske på at bl a lovverket, instrukser og delvis også de faglige metoder i dag er endret.

Jeg har nå blitt gransket fem ganger som en følge av uroen ved Försvarshögskolan. Fire av fem ganger har jeg blitt “frifunnet”. Siste gangen av Statens ansvarsnämnd. Etter dette var belastningen blitt så stor at jeg ba ledelsen ved Försvarshögskolan om “luftforandring”. Å være under kontinuerlig mediepress er virkelig en belastning, når dette får lov til å pågå over fem år. Jeg har etter eget ønske tjenestegjort ved den finske Försvarshögskolan fra april 2010. Å

gå tilbake til Försvarshögskolan slik institusjonen har utviklet seg følte jeg var uaktuelt, og jeg har derfor selv anmodet om å få slutte fra kommende årsskifte.

La meg få avslutte med å si at utviklingen av et vitenskapelig fagfelt, som det militærvitenskapelige, er helt avhengig av at fagfeller hjelper og passer på hverandre, slik at faglige standarder stadig utvikles og forbedres. Når det er sagt, er det altså viktig å være klar over at det har vært helt andre agendaer som har holdt liv i den såkalte “Rekkedalsaken” i fem år.

Rett fram og saklig kritikk må jeg som vitenskapsmann tåle. Det skulle bare mangle. Men jeg, og jeg tror de fleste som kjenner denne saken inngående, oppfatter det meste som har skjedd i denne saken som både usaklig og unødvendig.

The difference for your electronics

At Hapro, we believe in close cooperation with our customers. We believe the best results can only be reached through the right attitude, being committed to reaching new goals together. This approach has made us one of northern Europe’s leading manufacturers of professional electronics. www.hapro.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

45

NMT BØKER Karl Erik Haug og Ole Jørgen Maaø (red):

Conceptualising Modern War Hurst & Co, London 2011 ANMELDT AV PALLE YDSTEBØ Luftkrigsskolen har gjort det igjen, og det er bare å gratulere. Redaktørene har fått med seg en solid gruppe kapasiteter på området, norske og internasjonale, og gitt ut en bok som gir en god oversikt over de militærteoretiske og konseptuelle utfordringene vestlig militærmakt står overfor i dag. Det at flere kapittel er skrevet av Luftkrigsskolens egne folk er en indikasjon på kvaliteten på det militærakademiske miljøet på Kuhaugen.

Hvert kapittel står i og for seg på egne ben og kan leses for seg, selv om boken er satt sammen som en helhet og gjør seg best som det.

Bokens uttalte mål er å være futuristisk. Grunnlaget er at de vestlige militærvesen i for stor grad har alt for velvillig tatt til seg nye begreper og kategorier, for å gi mening til den nye krigen og freden og sånn. Bokens redaktører vil derfor stimulere til kritisk tenkning når neste generasjons militærteoretiske firebokstavsforkortelser spretter fram på PowerPoint, blogger og hva det nå blir. Erfaringene fra EBO, NCW, SOD og dess like, tyder på at det er en ambisjon som fortjener vår fulle støtte.

Redaktørene har delt boken inn i tre deler, der den første behandler begrepene som brukes for å definere krig, mens den andre har til ambisjon å undersøke konsepter for å forklare og skape forutsetninger for å vinne krigene. Den siste delen inneholder noen essay av det mer overgripende slaget.

Professor Hew Strachan fra universitetet i Oxford har skrevet introduksjonskapittelet. Han setter tonen i første setning ved å skille mellom de som bruker historie for å fremme sine egne agendaer, og de som faktisk studerer historie og er “praktiserende historikere”. Han setter i sitt essay scenen for bokens ambisjon om kritisk analyse av tidligere og pågående konsepter, og kritisk tenkning i møte med de neste. Strachan tar en tour de force gjennom de siste tiårs utvikling

46

av krigens karakter, godt forankret i de foregående 100-årene og historikerens nøkterne holdning til historiske hendelser i seg selv – og ikke tolket i lys av noen storteori om krig eller COIN-doktrine.

I første del tar hhv Jan Angstrøm, Antulio Echevarria II og Ole Jørgen Maaø for seg noen forklaringsmodeller for krigføring de siste 20 årene.

Angstrøm tar for seg asymmetri og variasjoner over det temaet som forklaringsmodell, og viser hvordan et vidt og omtrentlig begrep kan gis forskjellig meningsinnhold. Echevarria går (igjen) løs på fjerdegenerasjonskrigføring (4G) på spesielt og generelt grunnlag (for de som ikke har fått det med seg, så er det også minst en 5G ute og går). Echevarria har i likhet med flere andre av forfatterne også en god del sunn skepsis til at en hver endring i krigens karakter skal forklares med enda en ny merkelapp (med tilhørende forkortelse), som bare de innvidde er i stand til å forstå og forklare. Del en avsluttes med at Ole Jørgen Maaø tar en kritisk gjennomgang av “de nye krigene” (New Wars), og da hovedsakelig Mary Kaldors beskrivelse og forklaringer.

De fire første kapitlene i del to tar for seg dagens rådende hovedtrend, nemlig opprør og opprørsbekjempelse. Ian F. W. Beckett går igjennom de forskjellige former væpnet kamp mot formelle autoriteter har tatt siden andre verdenskrig. Selv om kapittelet heter “From Guerilla to Insurgency” så er dette ene barnets navn av underordnet betydning, sammenliknet med alle barna som løper rundt og ikke lar seg sette inn i kategorier definert av oss voksne. Styrken til kapittelet er nettopp at Beckett lar hvert opprør, og tilhørende bevegelse, få være unikt. Det eneste som mangler er nettopp en konklusjon som utfordrer oss til å betrakte et hvert opprør som ekstraordinært, og ikke prøve å tre den til enhver tid gjelden-

de COIN-doktrine ned over et opprør som alltid vil være et unikt tilfelle.

Steven Metz tar for seg hovedtrekk ved pågående opprør, som i tillegg til å være unike hver for seg, også tillegges andre mål enn de tradisjonelle opprør, som skulle kaste det sittende regimet. Helen Dexter går gjennom hovedtrekkene og de viktigste problemstillingene knyttet til å forklare terrorisme, mens Jens Ringsmose har den ikke helt takknemlige oppgaven med å skrive om opprørsbekjempelse ved hjelp av en allianse, dvs. NATO. Her får vi kortversjonen av NATO i Afghanistan, og et hederlig forsøk på å beskrive neste runde. Ringsmose får også fram at en militærallianse som NATO er nettopp en militærallianse, og dermed kun et av flere militære virkemiddel i samfunnsutviklingen i Afghanistan.

Resten av del to behandler kjente buzzword i det siste tiåret, som EBO, NCW og ikke minst Transformation.

Dag Henriksen har også et meget godt kapittel om hva luftmakten sliter med, etter det som omtales som gullalderen på 1990-tallet. Hvis det er en ting jeg savner i disse fire kapitlene, så er det drøftingen av en sentral drivkraft i utviklingen av disse konseptene, bl.a. som en følge av det fenomenet professor Milan Vego omtaler som “the outsourcing of military thinking”. Andre kaller fenomenet det fjerde elementet i Eisenhowers militærindustrielle kompleks, nemlig den store mengden tenketanker som lever av å produsere skreddersydde militærteoretiske teorier og konsepter til de kundene som er betalingsdyktige.

Den siste delen av boka er gitt navnet “Afterthoughts” – til ettertanke på norsk vil jeg tro. Torbjørn L. Knutsen

ser på en del karakteristika ved dagens kriger, og peker blant annet på at de er førmoderne. Nils Naastad starter også ut med at dagens kriger ikke er moderne, og drar på flere av bokens tidligere essayer for å understreke sitt poeng. Avslutningsvis tar David Kilcullen oss med til flysoldat (tidligere oberst) T. E Lawrence (of Arabia) og bruken av RAFs fly i opprørskontroll i the North West Frontier Province. Opprørskontroll, ikke opprørsbekjempelse. Kilcullens tema er ikke primært bruken av luftmakt, men tribal irregulars; lokalt rekrutterte styrker som i hovedsak opererer utenfor, men parallelt med, regulære

styrker (landets egne eller andre styrker deployert i landet). Hans siste setning understreker bokens vekting på en kritisk tilnærming til vår tendens til å lage stadig nye båser for å plassere en krig vi ikke forstår helt: “To many of them [tribal warriors] such distinctions are both opaque and largely irrelevant: war is war, and in a broader sense war is life.”

Conceptualising Modern War er skrevet på et engelsk som er godt tilgjengelig for oss nordmenn, den er godt forsynt med fotnoter og har en god indeks. En ikke tilstedværende litteraturliste ser jeg som en mangel, men den interesserte leser finner

kildene i form av artikler og bøker i notene.

Boken gir som nevnt en god oversikt over militærteroretiske retninger, operative konsepter og doktrinære tilnærminger, der flere også er å finne i vår egen Fellesoperative doktrine fra 2007. Den viktigste kvaliteten er den kritiske drøftingen av disse retningene, noe som forhåpentligvis vil stimulere til å møte den neste bølgen med militærteoretiske støvsugerselgere med en faglig fundert sunn skepsis. Det er mange, mange millioner å spare på å tenke sjæl. Løp, kjøp og les!

Robert Jervis:

Why Intelligence Fails. Lessons from the Iranian Revolution and the Iraq War Ithaca, N.Y., Cornell University Press, 2010 AV OLAV RISTE

Når etterretning sviktar I amerikansk samfunnsvitskap er det få namn som blir omgitt med like stor respekt som Robert Jervis. I over ein mannsalder, frå han i 1976 publiserte den epokegjerande boka Perception and Misperception in International Politics,1 har Robert Jervis dissekert dei mentale prosessar som påverkar våre oppfatningar av mellomstatlege relasjonar, og dermed også våre politikarars utanrikspolitiske avgjerder og handlingar. Med sin spesielle kombinasjon av ekspertise i kognitiv psykologi og internasjonal politikk har han særlege føresetnader for å kaste lys over etterretningsteoretiske problem i skjeringspunktet mellom etterretningsanalyse og politisk avgjerd. Boka som er utgangspunkt for denne artikkelen er derfor vel verd eit nærare studium.

Av dei to “case studies” som til saman utgjer størstedelen av boka, er studiet av etterretningssvikten før revolusjonen i Iran i 1979 den mest omfangsrike. Den skal eg kome tilbake til. Først skal eg sjå på Jervis’ gjennomgang av etterretningsprosessen framfor Irak krigen, på bakgrunn av den store flaumen av offisielle gran-

skingsrapportar, bøker og artiklar som denne har blitt gjenstand for.

Etterretningsprosessen framfor Irak krigen 2003 Undertittelen hans på dette kapitlet i boka slår hardt: “What everyone knows is wrong.” Det må her innskytast at Jervis vanlegvis ikkje er mannen for dei bastante formuleringar – hans uttrykksmåte er i regelen varsam og nyansert, av og til i den grad at det kan vere vanskeleg å få tak i kva han eigentleg meiner. Men i domen over den omfattande konsensus som har avteikna seg i kommentarflaumen kring etterretningssvikten om Iraks masseøydeleggingsvåpen (WMD) er han sylskarp: Det er ein misvisande konsensus, nesten like misvisande som dei estimata som etterretningsorgana produserte, og delvis av same grunn. “Dei har neglisjert samfunnsvitskapleg metode, slått seg til ro med meir intuitive men mindre adekvate tankesett, og hamna i plausible men misvisande slutningar. Og fordi det meste av det etterretningsorgana “visste” om Iraks WMD program i 2002-3 var feilaktig, er mykje av den etablerte forklaringa på svikten også feilaktig.” 2

Det er sjølvsagt den etterretningsmessige analysen av tilstanden i Irak Jervis går til felts mot. Alle er jo einige om at tilfanget av etterretning eller informasjon om Iraks eventuelle masseøydeleggingsvåpen var svakt og mangelfullt. Spesielt var der ein skrikande mangel på god HUMINT eller agent-etterretning.

Etterretningssvikten ligg ikkje på det planet. Dersom ein har lite eller mangelfull informasjon, anten fordi ein ikkje i tide har bygt opp eit adekvat innsamlingsapparat eller fordi objektet for etterretningsaktiviteten er spesielt vanskeleg å trenge inn i, er det eit grunnleggande faktum, bestemt

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

47

NMT BØKER av politiske prioriteringar som etterretningstenestene vanskeleg kan gjere noko med, iallfall på kort sikt.

Det tenestene då må gjere er å ta høgde for dette i analysen, ved klart å markere tvil eller uvisse når dei legg fram sine estimat eller konklusjonar.

Dette fører til den paradoksale slutning at dersom etterretningstenestene hadde gjort ein betre jobb med sine analyser, ville resultatet måtte blitt større uvisse. Men det er ikkje dermed sagt at deira konklusjonar hadde blitt grunnleggande annleis.

Ei slik slutning, skriv Jervis, er psykologisk urovekkande og politisk uakseptabel. Dei omfattande offisielle granskingane av etterretningsprosessen framfor Irak krigen har hatt som underliggande premiss at tenestene har svikta eller gjort alvorlege feil.

Granskingsrapportane har då også på mange punkt stadfest denne premissen. Men dei har ikkje gitt svar på neste spørsmål: var slik svikt eller slike feil avgjerande for dei politiske vedtaka?

Her er det to spørsmål som må avklarast. For det første: er det slik at etterretningstenestene ligg under for ei forventning om å produsere relativt klare estimat eller konklusjonar, jamvel om etterretningsmaterialet er usikkert? I og for seg burde det vere innlysande for “brukarane” av etterretning at ein stor del av grunnlagsmaterialet for estimata vil vere usikkert. Som ein av grunnleggarane av moderne etterretningsanalyse, Sherman Kent, litt brutalt har uttrykt det: “Estimating is what we do when we don’t know.” Eller, som Jervis skriv, “Multiple pieces of information, each ambiguous in itself, can together provide quite convincing evidence.”3 For det andre: er det slik at “the decision makers”, politikarane, på førehand er innkøyrde i ein avgjerdsprosess der etterretningar spelar ei underordna rolle?

Det første rettar søkjelyset mot analyseprosessen, som Jervis har mange kritiske merknader til. Mellom anna burde etterretningstenestene ha gjort det klart at jamvel om hovudtyngda av etterretningsmaterialet gjorde det sannsynleg at Irak hadde WMD, var informasjonane ikkje gode nok til å prove eksistensen av slike våpen. Og, som Condolezza Rice sa

48

i ei av sine meir ettertenksame utsegner: Forkjøpskrig er eit så dramatisk verktøy at det må brukast med den største varsemd. Derfor krevst det svært god etterretning. Når tenestene ikkje gjorde dette klart, har det også samanheng med eit språkproblem når det gjeld uttrykksmåte og ordval: ord som “sannsynleg” kan oppfattast på ulike vis, og både politikarar og vanlege lesarar blir utålmodige andsynes uttrykk som “på den eine sida” og “på den andre sida”.

“The Mindset”: Ingen alternative forklaringar.

Ein annan og kanskje meir grunnleggande feil var at analytikarane ikkje vurderte alternative forklaringar på uklare punkt. Mange har i ettertid undra seg over og gitt interessante retrospektive analyser av Saddam Husseins motiv og handlingsmønster då han i dei siste månadane før krigen framleis heldt tilbake informasjonar som kunne ha avslørt den reelle tilstanden for hans WMD program. Men ingen, ikkje ein gong motstandarane av krigen, kom før krigen med forklaringar som kunne ha styrkt tvilen om at Irak hadde slike våpen. Problemet her var på mange måtar av historisk natur, knytt til Saddam Husseins tidlegare framferd. Han hadde brukt giftgass under krigen mot Iran, han hadde prøvt å skaffe seg andre slag WMD før invasjonen i Kuwait og krigen som følgde, og hadde prøvt å halde fram med slike våpenprogram trass i FN-sanksjonane i 1990 åra.

Iraks behandling av FN-inspektørane i denne perioden auk mistanken om eit aktivt program. “Iraqi officials would own up to activities only when confronted by direct evidence, and they did what they could to thwart the inspectors, including moving materials and records out the back door when the inspectors arrived at the front.”4 Alt dette syntest å peike mot ein langsiktig og gjennomtenkt plan, styrt av ein eineveldig diktator. Det er ein djupt menneskeleg tendens å prøve å etablere historiske og andre samanhengar som kan forklare aktuelle situasjonar.5 Etterretningsanalytikarar er også menneske. Men i deira tilfelle blir fallgruvene endå større, fordi det

blir forventa at dei også kan spå om framtida.

I eit under-kapittel brukar Jervis tendensen til å søkje etter historiske mønster til også å forklare kvifor overraskingsangrep gjerne lykkast.

Der kjem han også inn på problemkomplekset 9. april 1940. Med sitat frå min artikkel om dette i tidsskriftet Intelligence and National Security for få år sidan6 syner han at jamvel om det svært ofte er rimeleg å falle ned på den mest nærliggande forklaringa på noko som er under emning, må mulige unntakstilfelle også vurderast.

Når Storbritannia vart overraska av den tyske invasjonen, var det fordi “conventional wisdom would seem to dictate that a weaker naval power should refrain from challenging a superior naval power in the latter’s area of dominance”.

Politisering?

Det andre spørsmålet som treng avklaring er forholdet mellom etterretning og den politiske avgjerdsprosessen, deriblant – men ikkje berre – temaet politisering av etterretning.

På dette feltet er Jervis’ analyse av ein eller annan grunn meir uklar, slik fleire kritikarar har påpeika – sist Scott Lucas i siste nummer av Intelligence and National Security.7 Jervis opererer med ein svært snever definisjon av politisering. Han vedgår at politikarane kan ha gitt unøyaktig informasjon om etterretningsbildet for å vinne støtte for sin politikk. Men, skriv Jervis: “This kind of twisting of evidence by policymakers is a substitute for politicization in that it was necessary only because the I(ntelligence) C(ommunity) did not provide decision makers with the messages they wanted the public to believe”.8 Jervis vedgår også at politikarane dreiv med “cherry-picking” – dvs. framheving av rapportar som støtta politikken og utelating av motsett informasjon sjølv om denne var betre fundert – og “stovepiping” – bakvegs formidling av utvald “rå” etterretning som ikkje var evaluert av analytikarane. Dette hevdar Jervis kan forsvarast som innanfor den politiske leiinga si plikt og rett til å forme sine eigne konklusjonar.

Men han vedgår at det er kritikkverdig når det blir brukt til å rettferdiggjere politikken utan å gjere det klart at

etablerte etterretningsorgan ikkje har vurdert informasjonen.

Til støtte for sin skepsis andsynes klagene om politisering viser Jervis til det unektelege faktum at så vidt vi veit var alle etterretningstenestene, også i dei landa som var imot krigen, overtydde om at Irak hadde aktive WMD-program. Det var derfor ikkje nødvendig å politisere etterretningsbildet. Han vil ikkje dermed påstå at politisk press ikkje spela ei rolle i prosessen.

“At the very least, it created an atmosphere that was not conducive to critical analysis, encouraged excessive certainty, and eroded subtleties and nuances. Analysts and intelligence managers knew that any suggestion that Saddam’s capabilities were limited would immediately draw fire from their superiors. In this climate it would have been hard for anyone to re-examine the conventional wisdom. The vehemence and certainty with which the policymakers, especially Vice President Cheney, expressed themselves may also have had an impact.” 9 Jervis’ poeng er at det politiske presset på etterretningsorganisasjonane, anten ein vil kalle det politisering eller ikkje, først oppstår i ein sein fase av avgjerdsprosessen, då planar og førebuingar til handling er langt komne. Dette temaet blir ikkje utvikla i den boka som her blir omtala.

Det er imidlertid eit sentralt emne hos ein annan etterretningsspesialist, L. Keith Gardiner, i ein artikkel som eg i annan samanheng tidlegare har gjort greie for.10 Gardiners utgangspunkt knyter seg til ein påstand frå Jervis som det er verd å sitere: “Policymakers say they need and want good intelligence.

They do need it, but often they do not like it.”11 Gardiner raffinerer dette ved å skilje mellom tre stadier i ein politisk avgjerdsprosess der etterretning kan spele ei rolle. I det første stadiet er det politiske spørsmålet som skal avgjerast inne på dagsorden men ikkje presserande. Då er politikarane ikkje spesielt opptekne av det og er uinteresserte i analyser av det. I neste stadium er spørsmålet blitt relevant, men ingen avgjerder er blitt tekne. På dette stadiet er politikarane mottakelege for både faktisk informasjon og

analyser. I det tredje stadiet har politikarane meir eller mindre bestemt kva som bør gjerast med saka, men har ikkje gjort endeleg avgjerd om framgangsmåten. Då vil politikarens interesse for informasjon og analyse vere avgrensa til eventuelle konsekvensar av den påtenkte handlinga, og vil vere avvisande til analyser som peikar imot. Når så avgjerda er teken og skal iverksettast, er han berre interessert i analyser som støttar handlingsplanen. Jervis seier det same med færre ord: “For intelligence to be welcomed and to have an impact, it must arrive at the right time, which is after the leaders have become seized with the problem but before they have made up their minds.”12 Det er altså i tredje fase av avgjerdsprosessen, og i iverksettingsfasen, at etterretning ofte vil bli politisert, spesielt dersom den politiske handlinga, slik som krigen mot Irak, er kontroversiell og møter offentleg motstand.

Både Gardiner og Jervis har mange forslag til korleis etterretningsprosessen både kan bli betre og få større gjennomslag, slik at politisering kan unngåast. Men dei er ikkje optimistiske andsynes resultatet. Jervis konkluderer slik: “If the I(ntelligence) C(ommunities) had done a better job, they would have been more sensitive to the paucity of direct evidence and would have been less certain in their conclusions. They would have been closer to the truth, which of course is to be applauded. But policymakers would not have applauded. Even had they not wanted to believe that Saddam had active programs …. they would not have been likely to welcome uncertainty.”

CIAs etterretningssvikt framfor den iranske revolusjonen i 1979 Robert Jervis’ spesielle interesse for amerikansk etterretnings handtering av forspelet til Shahen av Irans fall kom av at han ut på våren 1979 fekk i oppdrag å gjennomføre ein retrospektiv analyse av korleis og kvifor CIA så til dei grader hadde misoppfatta situasjonen. Jervis valde å ta for seg perioden frå midten av 1977 og fram til november 1978. Han hadde fri tilgang til rapportmaterialet frå ambas-

saden, konsulata og CIA stasjonane i området, evalueringar som vart produsert på dette grunnlagsmaterialet, og kunne supplere dette med intervju med analytikarar, analysesjefar og med CIAs “National Intelligence Officer” for Iran - den øvste leiaren for Iran-avdelinga.

Det ville føre for langt her å gå inn i dei mange interessante avsløringar som Jervis kjem med i dei vel hundre sidene som denne delen av boka omfattar. Her kan det berre bli plass til nokre hovudpunkt. Noko av det første som overraska Jervis var kor små ressursar som stod til rådvelde for å følgje situasjonen i Iran. CIA hadde to politiske analytikarar og to for økonomiske analyser. Dette reflekterte at Iran låg eit godt stykke nede på prioriteringslista. Det blir gjerne slik når forholda i eit land over tid er relativt stabile, og dermed kjem i bakleksa i høve til andre land og område der det er uro som krev større merksemd og raske avgjerder. Dette fører igjen til at dei få analytikarane som leverer stoff om lågt prioriterte land får inntrykk av at deira rapportar blir liggande nedst i bunken. Dessutan fekk Jervis inntrykk av at informasjonsflyten var vertikal og ikkje horisontal, slik at dei ulike spesialistane rapporterte oppover i staden for å samrå seg på tvers av faggrenser. I same gate ligg Jervis’ undring over den svake kontakten mellom CIA og akademiske og andre eksterne ekspertar. “I had expected analysts to work in a manner not unlike that of academics. Both groups are, after all, trying to make sense of the world. But (…) CIA officers writing on Iran were more like journalists than social scientists.”13 Meir konkret fann Jervis at når analytikarane ikkje vurderte situasjonen i Iran som farleg, var det fordi Shahen ikkje hadde slått hardt ned på teikna til uro. Resonnementet var at dersom det verkeleg var fare på ferde ville han ha brukt sitt maktapparat.

Parallelt med dette - ikkje ulikt dei første reaksjonane på dagens situasjon i Syria - var der ei oppfatning om at opposisjonen var så spreidd og uorganisert at den etter kvart ville gå i oppløysing. I Iran, liksom vi har sett i Irak, visste analytikarane for lite. Men i staden for å markere uvisse, og gi rom for alternative estimat, kom dei

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

49

NMT BØKER med konklusjonar og spådomar som snart skulle vise seg å slå feil.

Jervis vedgår i si oppsummering at ein revolusjon, slik som i Iran, er spesielt vanskeleg å spå om eller varsle. Hans refleksjonar kring dette har fått ny aktualitet etter den “arabiske våren” i 2011. Samfunnsvitskapane, skriv han, har alltid hatt vanskeleg for å forstå revolusjonar, fordi dei nærmast per definisjon kjem overraskande på sjølv velinformerte observatørar, ikkje minst blant makthavarane. Dersom desse hadde forstått

kva som var i emning ville dei ha flykta, brukt makt, eller gitt etter for ein del av krava. Tunis, Syria og Egypt er eksempel på dette, men spørsmålet er om makthavarane for seint innsåg kva som kom. Utanforståande observatørar var også i villreie. Jamvel ein så innsiktsfull observatør som den britiske ambassadøren i Teheran har i ettertid forklart at “we were under no illusions about the popularity of the regime …Where we went wrong was that we did not anticipate that the various rivulets of opposition, each

of which had a different reason for resenting the Shah’s rule, would eventually combine into a mighty stream of protest.”14 Fotfolket i protestaksjonane må på den eine sida overtyde seg sjølv om at dei kan vinne fram med sine revolusjonære krav. Men dei vil samtidig vere i tvil om dei vil lykkast, fordi revolusjonar ikkje veks fram av ei enkel opphoping av ønskje og handling, men av ein kompleks interaksjon blant eit stort tal av individ, grupper, og maktsentra.

1 2 3 4 5

Robert Jervis, Perception and Misperception in International Politics (Princeton: Princeton University Press, 1976.)

Jervis 2010 s. 123.

Jervis 2010 s. 137.

Jervis 2010 s. 139.

I ein ny og interessant analyse, som tek opp forspelet til Irakkrigen i eit breiare perspektiv, har Charles Duelfer og Stephen Dyson reindyrka persepsjonsproblematikken som gjennomgåande forklaring på korleis Irak og USA hamna på total kollisjonskurs.

Sjå Charles A. Duelfer og Stephen Benedict Dyson, “Chronic Misperception and International Conflict: The US-Iraq Experience”, i International Security Vol. 36 No. 1 (Summer 2011) s. 73-100. Eg er takksam til Målfrid Braut Hegghammer for å ha gjort meg merksam på denne artikkelen.

6 Olav Riste, “Intelligence and the “Mindset”: The German Invasion of Norway in 1940, i Intelligence and National Security Vol. 22, No. 4, februar 2007, s. 521-36.

7 Scott Lucas, “Recognising Politicization: The CIA and the Path to the 2003 War in Iraq”, I Intelligence and National Security, Vol. 26 No.s 2-3 s. 203-227.

8 Jervis 2010 s. 132. Dei fleste vil nok oppfatte dette som politisering.

9 Jervis 2010 s. 135.

10 L. Keith Gardiner, “Dealing with Intelligence–Policy Disconnects”, in H. Bradford Westerfield (ed.), Inside CIA’s Private World: Declassified Articles from the Agency’s Internal Journal 1955–1992 (New Haven, CT, and London: Yale University Press, 1995).

For mine kommentarar til artikkelen sjå Olav Riste,”The Intelligence--Policy Maker Relationship and the Politicization of Intelligence”, i Gregory Treverton og Wilhelm Agrell, National Intelligence Systems: Current Research and Future Prospects (New York: Cambridge University Press, 2009) s. 206-7.

11 Jervis 2010 s. 157.

12 Jervis 2010 s. 167.

13 Jervis s. 23.

14 Jervis s. 26, med sitat frå Anthony Parsons, The Pride and the Fall: Iran 1974-1979 London: Jonathan Cape, 1984.

Jonas Eriksen:

Krise- og beredskapsledelse: Teamtrening Cappelen Damm Akademisk, 2011.

ANMELDT AV BJØRN T. BAKKEN Jonas Eriksen (M.Sc., for tiden seniorkonsulent i Pride AS) ga 1. mars 2011 ut boka “Krise- og beredskapsledelse: Teamtrening”. Etter utgivelsen er temaet blitt høyaktuelt, både for sivil og militær sektor som har oppgaver og ansvar innen beredskap og krisehåndtering. I debatten som har fulgt Oslo/Utøya hendelsen 22. juli, er det blant annet stilt spørsmål ved om denne krisen kunne vært håndtert på en bedre måte, og treningsstandarden for blant annet de stedlige politistyrkene er nok blant det som vil bli gransket i tiden som kommer.

Også bredere anlagte kriseøvelser (for eksempel “Øvelse Oslo 2006”, se www.

50

dsb.no) setter et til tider ubehagelig lys på at de grunnleggende prinsippene for organisering av samfunnets beredskap og krisehåndtering, dvs. ansvar, nærhet og likhet, kan være vanskelig å etterleve i praksis, spesielt for beslutningstakere på nivåer over det operative (taktisk og strategisk).

Stikkord for fremtidens ledelse av krisehåndtering er: delegering av kommandomyndighet, desentralisert utførelse, stadig oftere organisert i spesialiserte team, og samordning av sentrale ressurser. Dermed blir også “kommando”-teamenes effektivitet en kritisk faktor under utførelse av krisehåndtering. Den gjeldende

doktrinen (FFOD) for det norske Forsvaret legger til grunn oppdragsbasert ledelse som ledelsesfilosofi, og her er delegering av ansvar og desentralisert utførelse sentrale prinsipper, som også gjenspeiles i konseptene rundt nettverksbasert forsvar (NBF) som Forsvaret er i ferd med å implementere. Det er derfor grunn til å forvente at Eriksens bok kan være et bidrag til

utvikling av både militære styrker og sivile krisehåndteringsenheter i retning av bedre teamkompetanse.

Formålet med boken er å gi innsyn i prosesser og prinsipper for team som skal fungere i kritiske situasjoner, kriser og ulykker. En sentral problemstilling er hvordan man kan optimalisere effektiviteten i team, for å unngå skader på mennesker, miljø og materiell, samt ivareta grunnleggende samfunnsfunksjoner under og i kjølvannet av en krise. Boka definerer team som en gruppe av (minst to) personer, som i tillegg til å bli oppfattet som en gruppe, også har medlemmer som er avhengig av hverandre, og at medlemmenes aktiviteter må koordineres (i tid og rom) for å oppnå effektiv måloppnåelse. Spesielt for krisehåndtering er at gruppene kan være sammensatt av personer fra flere fagfelt eller spesialiseringer som er avhengig av hverandre for å håndtere situasjonen best mulig. Gruppen kan sies å være et team når den er sammensatt for å håndtere spesielt krevende omstendigheter, og forventes derfor å ha høy ytelse og effektivitet.

Kriser er situasjoner hvor man må ta beslutninger under høyt tidspress, stor arbeidsmengde, hurtig skiftende situasjonsforhold, samt innslag av tvetydig og motstridene informasjon.

Litteraturen har mange eksempler på at svikt i teamarbeid har vært medvirkende til alvorlige kriser og ulykker, for eksempel Tsjernobyl i 1986 og Scandinavian Star i 1990. Etter hendelsen med nedskytningen av et iransk passasjerfly av USS Vincennes i 1988 ble det igangsatt et forskningsprogram finansiert av Office of Naval Research (ONR), Tactical Decision Making Under Stress (TADMUS). Her dokumenterte man gjennom laboratorieeksperimenter betydelige forbedringer i beslutningskvalitet og –hurtighet hos kommandoteam når spesifikke teambaserte treningsmetoder og beslutningsstøtte ble tatt i bruk.

Boka argumenterer for å forbedre måten dagens teamtrening er organisert på, og spesielt evalueringen av trening og øving med team. I stedet for å fokusere øvelser rundt å unngå beslutningsfeil og feilhandlinger, bør evalueringen fokusere på kvaliteten (styrker og svakheter) i teamprosessene, for eksempel lederrollen, kommunikasjon og koordinering. Boka

handler derfor også om hvordan en kan supplere dagens form for trening i krise- og beredskapsledelse med fokus på teamprosesser og teamarbeid, noe som på sikt vil gi en mer effektiv krise- og beredskapshåndtering og redusere konsekvensene av uønskede hendelser. Fra en forskningsmessig synsvinkel vil en evaluering av teamprosesser også gi økt innsikt i mekanismene som leder til optimal teameffektivitet i krisehåndtering.

Etter et innledende kapittel om formålet med boka og grunnlaget for en metodisk styrking av teamtrening for krise- og beredskapsledelse, fortsetter kapittel to med en beskrivelse av hvordan slik trening kan systematiseres. Dette inkluderer kartlegging av kompetansebehov, systematisk og langsiktig planlegging av trening, og ikke minst evaluering for å kunne justere underveis og sikre måloppnåelse. Målene med teamtrening (kapittel tre) fokuserer på de “fem store” innen teamarbeid, dvs faktorer som er kritiske og vanligvis bidrar positivt til teameffektivitet: Teamlederskap, prestasjonsovervåkning, støttende atferd, tilpasning og teamorientering.

Dernest (kapittel fire) behandles kjerneområdene innen trening av team for krise- og beredskapsledelse mer i dybden: teamfølelse, teamledelse (herunder også lederegenskaper og teamutvikling), betydningen av felles mentale modeller, kommunikasjon og kommunikasjonsmodeller, beslutningstaking (herunder også beslutningsprosesser og situasjonsbevissthet), samt tilpasning. Når det gjelder beslutningsprosesser, presenteres den sentrale Recognition Primed Decision (RPD) modellen kjent fra forskningen til Gary Klein og andre innen feltet Naturalistic Decision Making. RPD er en modell som også undervises på Forsvarets stabsskole, gjerne i sammenheng med den klassiske OODA-sløyfen til Boyd.

Kapittel fem, om treningsmetoder, tar utgangpunktet i læring som en sirkulær prosess i fire steg, med referanse til Kolbs klassiske modell, og det legges til grunn at det er individuelle forskjeller mellom mennesker i foretrukket tilnærming til læring, også kalt læringsstiler. Ulike tilnærminger til teoretisk læring (studier og forelesninger) og praktisk læring (“learning by doing”: scenarier, simu-

leringer, spill og øvelser) presenteres og drøftes. En rød tråd i denne gjennomgangen er hvordan hensynet til teamtrening kan ivaretas i de ulike læringsformene.

Måling av teamtrening er tema for kapittel seks, og behandler ulike metodiske tilnærminger: som intervjuer og observasjoner, hvor man tar hensyn til holdinger, atferd og kognisjon (tenking). Kapittel syv omhandler treningsstrategier, og det avsluttende kapittel åtte drøfter rammevilkår for teamtrening: tilrettelegging for læring, beredskap og trening. Dette har med forhold som kan være med på å motivere til læring, barrierer mot læring, og viktigheten av å prioritere trening i det daglige arbeidet Min konklusjon er at dette er en oversiktlig og lesevennlig bok, som på relativt kompakt plass gir en totaloversikt over teori som er relevant for problemstillingen: hvordan bygge og opprettholde team for effektiv håndtering av krisesituasjoner. En hovedinnvending er allikevel at boka bærer for mye preg av oppramsing av litteraturen på området. Dette understrekes ytterligere ved at enkelte tabeller og diagrammer er gjengitt fra originalpublikasjoner med engelsk tekst.

Dermed blir den også lite kritisk til litteraturen som presenteres, og mange av teoriene og modellene presenteres uten ytterligere refleksjon eller alternative perspektiver.

Boka gjengir en del historiske cases som belyser ulike former for beslutningssvikt i teamarbeid, men den kunne også med fordel være bygget ut med praktiske eksempler og cases innen teamtrening, som ville gjort den mer egnet som lærebok innen emnet. Når det er sagt, så fungerer boka utmerket som en oppslagsbok eller enkelt referanseverk for en student som ønsker å orientere seg i emnet, og for en forsker eller annen type fagperson som ønsker seg en grei og lett tilgjengelig oppsummering av teori og empiri på området, for eksempel i forbindelse med kursplanlegging eller veiledning. Boka går i dybden på enkeltemner, som for eksempel beslutnings¬modeller, som på en klar og lettfattelig måte evner å gi forståelse hos leseren. Samtidig gir den oversiktlige presentasjonsformen lyst til å fordype seg i de underliggende kildene, noe som også anbefales av undertegnede anmelder.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1

51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

KONGSBERG - a leading supplier of advanced defence systems n

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems

n

NASAMS and HAWK XXI air defence systems

n

Underwater warfare technologies and systems

n

Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines

n

Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems

n

PROTECTOR Remote Weapon Station

n

Simulation and training systems

n

WORLD CLASS – through people, technology and dedication Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com

www.kongsberg.com