NMT-4-2012

Iver Johansen og Egil Daltveit

TOM HENRY KNUTSEN

Bent Erik Bakken

side 4

side 18

side 28

EN FREMTIDIG LANDMAKT

AIRSEA BATTLEKONSEPTET

BEST I SPAGAT? Om behovet for et paramilitært innslag

Norsk Militært Tidsskrift

RETURUKE 08

Utgitt av Oslo Militære Samfund

INTERPRESS NORGE 0 4

9

770029 202907

Årgang 182 nr. 4 2012 Kr. 63,-

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.

Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring.

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.

Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Iver Johansen og Egil Daltveit En fremtidig landmakt i balanse s. 4

• Odin Johannesen Her og nå, i alle dimensjoner! s. 14 • Tom Henry Knutsen AirSea Battle-konseptet – veien mot en ny amerikansk militærdoktrine?

s. 18

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Bent Erik Bakken Best i spagat?

- Om behovet for et paramilitært innslag.

s. 28

• NMT notiser

s. 34

•

s. 38

Debatt Øystein Steiro Palle Ydstebø Sverre Diesen

• NMT bøker

s. 44

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort.

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2

R E DA K TØ R E N S S PA LT E

Forsidefoto er av en Leopard II og er tatt av Lars Magne Hovtun/PIO i HMKG. I de siste numre av NMT har Sverre Diesen belyst konsekvenser moderne teknologi bør få for landoperasjoner.

Også i dette nummer vies landoperasjoner betydelig plass. Bladet innledes med en presentasjon av FFIs prosjekt Fremtidens landmakt. Deretter følger en artikkel av sjefen for Brigade Nord, brigader Odin Johannesen, hvor han responderer på Diesens analyser og setter Hærens virksomhet inn i en langt bredere kontekst enn vi tradisjonelt er vant til. Deretter følger en artikkel hvor professor Bent Erik Bakken tar til ordet for å opprette en paramilitær politistyrke som svar på de nye trusler samfunnet står ovenfor. I stedet for å flikke på et system som åpenbart ikke fungerer, argumenterer Bakken for å endre dagens system for terrorbekjempelse på en grunnleggende måte. Det foreliggende nummeret har også en artikkel som analyserer det gryende konseptet AirSea Battle. I tillegg til bokanmeldelser og notiser inneholder nummeret også en debatt om våre vurderinger av Afghanistanoperasjonen, og en kommentar fra Sverre Diesen til Stein Helge Kingsrøds artikkel i siste nummer.

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler.

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

3

EN FREMTIDIG LANDMAKT I BAL

Iver Johansen er statsviter og ledet prosjektet Fremtidens landmakt ved FFI. Egil Daltveit er oberstløytnant i Hæren og tjenestegjorde som prosjektoffiser i det samme prosjektet i perioden 2009-2011.

Det synes i dag å være et betydelig misforhold mellom de store ressurser som går med til å produsere landmilitære styrker, og det resultatet prosessen munner ut i, i form av operativt tilgjengelige avdelinger. Realisering av en struktur i langsiktig balanse forutsetter at det tas radikale grep på flere områder. Prosjekt ”Fremtidens landmakt” ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har vurdert løsninger som innebærer en bedre balanse mellom ressurser brukt på utdanning og på å produsere operative avdelinger, en bedre balanse mellom avdelinger som løser oppgaver i fred og avdelinger som løser oppgaver i krise og krig, og en bedre balanse mellom reaksjonstid, utrustning og dimensjonerende behov.

Av Iver Johansen og Egil Daltveit

Prosjektet Fremtidens landmakt ved FFI har siden 2009 gjennomført en systematisk analyse av Hæren og Heimevernet med sikte på å identifisere en struktur i balanse som kan videreføres på lang sikt. Målsettingen må sees i sammenheng med den nedbygging av landmaktens volum som har skjedd gjennom de siste par tiår. Utviklingen har vært en konsekvens av endringer i økonomiske og sikkerhetspolitiske rammevilkår.

Nedbyggingen har derfor i hovedsak vært nødvendig og ønsket, og har samtidig skapt rom for innfasing av mer effektive våpensystemer.

Reduksjonene i volum har imidlertid ikke vært fulgt av en styrking av landmaktens samlede operative kapasitet og tilgjengelighet. Samtidig er heller ikke kostnadene forbundet med å opprettholde strukturen blitt vesentlig redusert. En fortsatt utvikling langs denne linjen vil i løpet av få år kunne lede til en kritisk mangel på operative landmilitære styrker.

4

Prosjektet har rettet oppmerksomheten mot tre sentrale problemområder for å kunne etablere et balansert målbilde for en fremtidig landmakt.

Vi har for det første sett på hvordan landmakten produserer sin operative struktur, nærmere bestemt på forholdet mellom hvor mange soldater vi utdanner og hvor mange vi utruster, trener og øver. For det andre har vi tatt utgangspunkt i de oppgaver landmakten skal løse og sett på mulighetene for å etablere en tilgjengelig kapasitet i form av stående og eventuelt mobiliserbare avdelinger for å løse disse oppgavene. Til sist har vi sett på den operative strukturens evne til å håndtere et nasjonalt krigsscenario og på betydningen av sentrale parametre som reaksjonstid, utrustning og operativt konsept.

Utdanning og tilgjengelighet Hæren utdanner i dag mellom 4500 og 5000 soldater gjennom 12 måneders førstegangs-tjeneste. Isolert sett

LANSE er dette tilstrekkelig til å bemanne noe i nærheten av én komplett brigade – hvert år. Imidlertid har Hæren bare én brigade, så det store årlige utdanningsvolumet fremstår som ute av proporsjon med den struktur og det behov utdanningen skal dekke.

Soldatutdanningen skjer dessuten ute i avdelinger som nominelt skal være operative og tilgjengelige for å kunne løse en rekke til dels svært krevende oppdrag. Systemet representerer først og fremst en anomali: Utdanning innen den operative strukturen representerer en løsning for rekruttering og kompetanse som ikke er funnet hensiktsmessig innen noen annen samfunnssektor. 1 Denne praksisen innebærer dessuten svært store omkostninger.

Omkostningene kommer til syne på to hovedområder – det operative og det økonomiske. For å ta det operative først: Avdelinger som primært driver med utdanning, er for alle praktiske formål å betrakte som skoler, og dette gjelder for de fleste av Hærens avdelinger inkludert brigadens manøverbataljoner så vel som dens støtteavdelinger. Det sier seg selv at den ytelse, og ikke minst reaksjonsevne, det er mulig å få ut av en avdeling hvor storparten av tiden går med til å utdanne soldater, er svært begrenset. For Brigade Nord fører dagens modell til at den i det daglige ikke kan fungere som et samtrent kampsystem, og for å sette opp en operativ brigade kreves dermed et omfattende og tidkrevende oppsettingsløp hvor det bl.a. inngår innkalling av hærreserven.

Systemet har også en betydelig økonomisk kostnad. Prisen for å utdanne

Ett årsverk ute i internasjonale operasjoner koster etter dagens modell om lag 4 millioner kroner. Det kan gjøres langt billigere. Bildet er fra en seremoni i Mazar-e-Sharif.

Foto: Dag Rydmark/ Forsvarets mediesenter

en soldat i Hæren varierer mye, men ligger i gjennomsnitt et sted mellom 300 og 600 tusen kroner per år. Tallet fremkommer ved å dele kostnadene knyttet til de avdelingene i Hæren hvor utdanningen foregår på det antallet vernepliktige soldater som mottar sin grunnleggende militære utdanning. Et grovt anslag tilsier dermed at prisen i Hæren for å opprettholde dagens praksis er i størrelsesorden 2 milliarder kroner. Dette er et betydelig beløp, særlig når vi tar i betraktning hvor lite av dette som bidrar til å produsere operativ evne. Når så mye av Forsvarets totale ressurser går

med til å utdanne nye soldater – vel å merke en utdanning verken soldatene selv eller Forsvaret greier å utnytte på noen god måte – åpner dette for en radikal omorganisering av hele utdannings¬modellen i landmakten.

Stortingsproposisjon 73 – Et forsvar for vår tid – tar viktige steg på veien mot en nødvendig omstilling, ikke minst ved å legge opp til en økning av innslaget av vervede i Hæren. Det er også satt i gang et arbeid med kompetanse i Forsvaret – Kompetansreformen – som vil kunne ta tak i disse problemene. Samtidig er

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

5

“Dette er i praksis en yrkesmodell hvor en innarbeidet institusjon som dagens førstegangstjeneste ikke lenger har noen plass.”

det klart at langtidsplanen ikke løser de langsiktige utfordringene knyttet til produksjon av operativ landmilitær kapasitet.

En radikal omorganisering Vårt forslag er at utdanning i fremtiden kan skje innenfor en separat skole innrettet for å utdanne soldater til Hærens avdelinger. Utgangspunktet er her at utdanningsvolumet er tilpasset Hærens behov. Det er selvsagt vanskelig å fastslå eksakt hva dette vil være, det kommer ikke minst an på hvilken operativ struktur som skal produseres og hvor lange ståtider det er mulig å realisere, men et omfang på ca. 1000 per år er ikke

urealistisk. Da har vi i våre beregninger forutsatt at personellet gjør tjeneste i gjennomsnitt 5–15 år etter endt utdanning. 2 En spesialisert skole vil dessuten kunne være langt mer kostnadseffektiv enn dagens ordning. Våre beregninger antyder at Hæren kan dekke sitt grunnleggende soldatutdanningsbehov innenfor en ramme på om lag 300 millioner kroner per år.

I praksis en yrkesmodell

En slik omlegging muliggjør dessuten at dagens hæravdelinger kan gå over fra i hovedsak å drive med utdanning til å bli reelt operative. Dette forutsetter imidlertid at avdelingene kan settes opp av vervede mannskaper. Omleggingen

Dette er i praksis en yrkesmodell hvor eksempelvis en innarbeidet institusjon som dagens førstegangstjeneste ikke lenger har noen plass. Hvorvidt modellen kan realiseres innenfor rammen av dagens vernepliktsordning er noe vi ikke har vurdert, men

er en logisk konsekvens av behovet for å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet på personellet etter endt utdanning. I våre beregninger er det tatt hensyn til kostnader knyttet til innføring av et kontraktsregime hvor alle tjenestegjørende mottar lønn i hele kontrakts¬perioden fra første utdanningsdag.

Hvorfor gjør ikke helsevesenet som Forsvaret, og bemanner landets sykehus ved å hente inn sykepleierekrutter direkte fra gata og sysselsetter legene med å lære dem opp et års tid før man dimitterte dem og startet prosessen på nytt med helt ferske rekrutter?

(Foto: colourbox.dk)

6

“Verneplikten har sin berettigelse helt uavhengig av hvor mange som til enhver tid gjør tjeneste”

vi ser i utgangs-punktet ikke noen vesentlige grunner til at det ikke skulle kunne la seg gjøre. Verneplikten som samfunnsinstitusjon, kan ikke være avhengig av én bestemt modell for praktisering. Verneplikten har sin berettigelse helt uavhengig av hvor mange som til enhver tid gjør tjeneste. Det må være langt viktigere at tjeneste i Forsvaret representerer en fornuftig forvaltning av den enkeltes tid og av samfunnets midler.

Fredsoppgaver, internasjonale operasjoner og stridsevne Hærens avdelinger har to hovedoppgaver – løpende oppgaver i fred og beredskapsoppgaver i krise og krig.

De første omfatter, i tillegg til rene forvaltningsoppgaver, fredstidsoppgaver hjemme (kongevakt og grensevakt) og oppsetting av avdelinger for internasjonale operasjoner. Det andre oppgavesettet – beredskapsoppgavene – omfatter oppdrag knyttet til krisehåndtering og stridsoppdrag i forbindelse med et nasjonalt krigsscenario.

Det har vært sentralt for prosjektet å se nærmere på helheten i de oppgavene landmakten må løse. Spesielt har det vært viktig å unngå en tilnærming hvor eksempelvis bare krigsoppgaver forutsettes å være dimensjonerende, mens fredstidsoppgaver i Norge og i utlandet overses i utformingen av strukturen. Dette er ikke uttrykk for hva vi mener bør være landmaktens oppgaver, men en observasjon av hva som faktisk er landmaktens oppgaver i dag, og som det er all grunn til å tro vil være landmaktens oppgaver også i fremtiden. En organisasjon som er optimalisert mot en enkelt oppgave,

kan dessuten ofte være ekstremt ineffektiv i utføringen av andre oppgaver.

Må utvikle multirollekapasiteter Det er en viktig forutsetning for en balansert modell at alle elementene i strukturen kan løse så store deler av oppgavesettet som mulig. Dette betyr at utvikling av multirolle¬kapasiteter blir svært viktig. Det er ikke rom for spesialiserte avdelinger som kun løser fredstidsoppgaver hjemme, og heller ikke en særegen og separat struktur for internasjonale operasjoner. Derimot kan det være aktuelt å etablere en mobiliserbar kapasitet som bare løser krigsoppgaver.

Fredsoppgavene, både hjemme og ute, er imidlertid svært synlige og blir i praksis i stor grad gitt prioritet på bekostning av evnen til å løse oppgaver i krig. Således løses både kongevakt-oppdraget og vaktholdet på grensen mot Russland av dedikerte avdelinger (Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) og Garnisonen i SørVaranger (GSV)), som ikke samtidig er tiltenkt noen rolle i krigsstrukturen.

Kostnadene til disse avdelingene gir altså i beste fall begrenset avkastning i form av operativ evne i krise og krig, og de bidrar heller ikke direkte til å løse oppdrag i utlandet.

Mangelen på en stående kapasitet i Hæren fører til at behovet for å sende avdelinger til utlandet må dekkes ad hoc gjennom produksjon av en helt ny avdeling for hver enkelt kontingent. Både befal og mannskaper til disse avdelingene tas i stor grad fra Hærens øvrige avdelinger – selv om også andre deler av Forsvaret bidrar – noe som fører til at dagens hær i stor

utstrekning antar karakter av å være et svært lite effektivt produksjonsapparat for internasjonale operasjoner.

Betydelig innsparingspotensial De direkte kostnadene til oppsetting av utenlandsavdelingene belaster rett nok ikke Hærens budsjett direkte, men dekkes over budsjettet for internasjonale operasjoner. Hvor pengene tas fra er imidlertid ikke det vesentlige i denne sammenheng, men at systemet med å bygge en helt ny avdeling så å si fra grunnen av hver gang den skal ut, i seg selv medfører store ekstrakostnader. Når man inkluderer grunnleggende utdanning pluss den oppdragsspesifikke treningen, koster et årsverk ute etter dagens modell om lag 4 mill. kroner. Under en modell med rotasjon av faste avdelinger kan denne prisen halveres, hovedsakelig som følge av at man ikke må repetere det samme utdannings- og treningsløp med stadig nye soldater. Det ligger derfor et betydelig innsparingspotensial i å deployere avdelinger som allerede er samtrent. Med 500 soldater ute kan dette potensialet ligge i størrelsesorden 1 milliard kroner. Det er for øvrig et paradoks at i dag gjennomføres de korteste oppsettingsperiodene av de avdelingene som har de klart mest krevende oppdragene – spesialstyrkene.

Det er således et grunnelement i den balanserte løsningen vi foreslår, at Hæren bygger opp en stående kapasitet som er tilstrekkelig til å dekke behovet for fredsoppgaver hjemme og til å sette opp en bærekraftig rotasjonsturnus for internasjonale operasjoner. Vi har i våre beregninger forutsatt at omfanget kan være inntil

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

7

Nasjonal ledelse

Alliert ledelse

Forstrekningsstyrker på lav beredskap Forstrekningsstyrker på middels beredskap

Allierte forsterkninger (sjøtransport) Allierte forsterkninger (lufttransport) Mobiliserbar reserve på høy beredskap Stående avdeling D+0

D+7

D+90

D+360

Høy beredskap:

Middels beredskap:

Lav beredskap:

- Utdannet personell - Fullt materiellsett - Årlig trening

- Utdannet personell - Fullt materiellsett - Ikke samtrent avdeling

- Mangelfull utdanning - Fullt materiellsett - Ikke samtrent avdeling

Figur 1

Sammenhengen mellom styrkeoppbygging og beredskap

1000 soldater per kontingent. Tallet er dels basert på det erfarte omfang av faktisk deployering de siste 20 år, og dels på hva andre land av Norges størrelse bidrar med. Den stående strukturen må dessuten kunne inngå i en operativ krigsstruktur. Dette forutsetter at avdelingene får et kvalitetsnivå som gjør at de kan møte en mekanisert motstander med en struktur og et treningsnivå som er forsvarlig.

Beredskapstid: ett til fire døgn Forutsatt at behovet for volum i strukturen er større i krig enn i fred legges det til mobiliserbar kapasitet i avdelingene som kun løser oppgaver ved et ekstraordinært behov, som i tilfelle krise og krig. Vi foreslår derfor at en fremtidig struktur kan inneholde kaderavdelinger som er oppsatt med alt materiell, med deler av personellet og som raskt og planmessig kan ekspandere til en komplett avdeling.

Beredskapstiden vil da bli redusert til tiden det tar å trekke sammen avdelingene. Denne tiden vil kunne ligge på fra ett til fire døgn.

Slike avdelinger vil skille seg radikalt fra den type mobiliserings avdelinger Hæren tidligere opererte med.

De eksemplene som finnes på at mobiliseringsavdelinger kombineres med høy kvalitet og høy beredskap, synes å ha to forhold felles. Det ene er at årlig treningstid ligger på rundt en måned, og det andre er at en del av

8

D+180

personellet til daglig tjenestegjør i avdelingene. Som et praktisk eksempel kan en stridsvognseskadron ha omlag 20–25 prosent av personellet, for eksempel 16 personer i stadig tjeneste. Eskadronsstaben vil da ha fire, og hver tropp vil ha fire personer.

Disse vil være ansvarlige for førstelinjes vedlikehold og forvaltning av eget materiell, for planlegging, og for kontakt med mannskapene som er mobiliseringsreserve. I tillegg kan kaderen i eskadronen øve i mindre skala, og den utgjør i en krisesituasjon en tilgjengelig militær kapasitet umiddelbart. Frem til mannskapene er trukket sammen kan kaderen i eskadronen stille fire stridsvogner.

Strategisk scenario, reaksjonstid og operativ struktur Det er en grunnleggende forutsetning for analysen at den potensielt farligste utfordring for Norge er en konvensjonell militær konflikt med en annen stat i våre nærområder. I analysen er dette konkretisert i form av et scenario – strategisk overfall.

Strategisk overfall forutsetter logisk at angriperen oppnår overraskelse. Dette betinger at angrepet innledes uten omfattende og synlig forberedelser. Alternativet – et angrep med en mer omfattende og synlig styrkeoppbygging i forkant – ville, selv om det gjør det mulig for angriperen å starte angrepet med større styrker, også muliggjøre overføring av

allierte forsterkninger før stridsoperasjoner iverksettes. Et angrep hvor det foreligger et vesentlig strategisk varsel kan dermed avskrekkes med utgangspunkt i hele alliansens potensial.

Oppnås derimot overraskelse kan imidlertid angriperen i en innledende fase regne med kun å møte norske styrker. I et strategisk overfallsscenario hviler derfor den avskrekkende effekten på vår nasjonale forsvarsevne. Dette scenarioet utgjør dermed et rasjonelt grunnlag for prioritering av nasjonale forsvarsressurser. Vår evne til å håndtere et strategisk overfall, og dermed den avskrekkende effekt som ligger i vår landmilitære kapasitet, hviler derfor bl.a. på: • reaksjonstid • mobilisert kapasitet og volum • evne til å sikre mottak av allierte forsterkninger Sammenhengen mellom styrkeoppbygging og beredskap er fremstilt i figur 1.

En hær som skal kunne etablere en terskel mot et slikt scenario, må ha avdelinger på høy beredskap.

Eksakt hva dette innebærer kan være vanskelig å kvantifisere. Vi legger til grunn at de første avdelingene må være klare til innsats i løpet av de første to–tre døgn etter at et angrep er iverksatt. Dette er det sannsynligvis bare styrker som allerede er stående, som kan klare. Derfor består én av hærmodellene vi har analysert, av tre stående strids¬grupper.

Vi har imidlertid også sett på en modell bestående av en stående kader med en mobiliserbar reserve. De stående elementene i denne modellen vil ha like kort reaksjonstid, men ikke den samme ytelse som de tre stridsgruppene i den første modellen. Den totale

“Nettverksorganiserte enheter er svært sårbare når en motstander lykkes med å ødelegge enkeltkomponenter i kjeden fra målobservasjon til effekt i målet.” styrken vil imidlertid være mer robust Vi vil her skissere nærmere det andre, når reservene tas med i beregningen. en forsterket fullmekanisert brigade.

Det forutsetter imidlertid at reserve- Denne brigadestrukturen er organistyrken kan settes opp raskt nok til å sert med fire identiske mekaniserte kunne påvirke utfallet av striden. Hva manøverbataljoner, to artilleribatalsom er det eksakte tidsrom avhenger joner (Archer) og andre støtteavdeav to parallelle prosesser: (i) angripe- linger. Brigaden har en total oppsetrens styrkeoppbygging, og (ii) innset- ting på blant annet 7200 soldater, 88 ting av allierte forsterkningsstyrker. stridsvogner, 117 stormpanservogner Her er selvsagt usikkerhetene store. og 48 artilleriskyts. Den har en mobiVi har imidlertid forutsatt et tidsvindu liseringsgrad på noe over 50 prosent, på syv døgn. I dette tidsrommet vil og underavdelingene varierer mellom verken angriperen nå å bygge opp å ha 100 prosent av personellet og å bygge opp nok styrker til å avgjøre striden til sin fordel, eller alliansen kunne overføre nok styrker til å avgjøre striden til ha en kader på 25 prosent. forsterkninger som gjør ytterligere norske landmilitære styrkebidrag lite relevante for sin fordel, eller alliansen kunne overstridens utfall.

Den stående andelen er dimensjoføre forsterkninger som gjør ytterligere norske landmilitære styrkebidrag lite nert for eksakt å håndtere fredstidsbehovet i tråd med forutsetningene En fremtidig hærstruktur relevante for stridens utfall. forulike konseptet.

Det derfor Som vi allerede har vært inne på, har vi analysert hærmodeller som er løser hele ingen oppgavesettet på ehærstruktur n balansert måte. Det ene alternativet er en styrke med tre Det stående En fremtidig ledig kapasitet i fredstid. er sålestridsgrupper.

Vi vhar il her vært skissere nærmere det andre, en forsterket fullmekanisert brigade.

Som vi allerede inne på, har des ikke rom i vår modell for å oppbrigadestrukturen er organisert som med fire rettholde identiske mavdelinger ekaniserte manøverbataljoner, viDenne analysert ulike hærmodeller som bare løser to artilleribataljoner (Archer) og andre støtteavdelinger. Brigaden har en total oppsetting på løser hele oppgavesettet på en balan- fredsoppgaver. Avdelinger som i dag blant annet 7200 soldater, 88 stridsvogner, 117 stormpanservogner og 48 artilleriskyts. Den sert måte. Det ene alternativet er en kun slike oppgaver –ellom HMKG, har en mobiliseringsgrad på noe over 50 prosent, og uløser nderavdelingene varierer m å ha styrke med tre stående stridsgrupper.

GSV, styrken i Afghanistan – må der100 prosent av personellet og å ha en kader på 25 prosent.

KLV

CSS MP KRIGSSTRUKTUR Personell

7200 Mobiliserbar andel 52 % Stridsvogner 88 Stormpanservogner 117 Artilleri

48 Panservernsystemer 140

Figur 2 2 Mulig struktur for for Hæren (KLV: Kampluftvern, CSS: CCSS: ombat Service Service Figur Muligfremtidig fremtidig struktur Hæren (KLV: Kampluftvern, Combat Support) Support)

Den stående andelen er dimensjonert for eksakt å håndtere fredstidsbehovet i tråd med forutsetningene for konseptet. Det er derfor ingen ledig kapasitet i fredstid. Det er således ikke rom i vår modell for å opprettholde avdelinger som bare løser fredsoppgaver.

Avdelinger som i dag kun løser slike oppgaver – HMKG, GSV, styrken i Afghanistan – må derfor avvikles, mens selve oppdragene løses innenfor rammen av den stående operative strukturen. For den del må gjerne avdelingsbetegnelsene HMKG og GSV videreføres, men til

for avvikles, mens selve oppdragene løses innenfor rammen av den stående operative strukturen. For den del må gjerne avdelingsbetegnelsene HMKG og GSV videreføres, men til forskjell fra i dag må avdelingene opprettholde et treningsnivå som gjør dem i stand til også å løse andre oppdrag. Foreløpige studier viser dessuten at omfanget av gardeoppdraget og grensevakten kan rasjonaliseres og dermed bli mindre innsatskrevende, men det er en problemstilling vi ikke har studert inngående.

Det er et viktig poeng at dette forslaget ikke forutsetter overføring av større totale ressurser til Hæren enn i dag. Realismen i forslaget bygger på en effektiv utnyttelse av de ressurser Hæren allerede i dag disponerer, og på avvikling av kostnadskrevende, men lite effektive praksiser. Her står dagens modell for førstegangstjeneste og ad hoc-oppsetting til operasjoner i utlandet i første rekke.

Hvorfor mekaniserte enheter?

I arbeidet med prosjekt ”fremtidens landmakt” er det gjennomført ytelsesberegninger av tre konseptuelt ulike landmaktsmodeller – mekaniserte styrker, lett infanteri og nettverks-organiserte enheter basert på ny teknologi. Analysene viser at alle konseptene har både styrker og svakheter. Noen av svakhetene er imidlertid såpass fundamentale at vi ikke har funnet grunn til å gå videre med konseptet.

Nettverksorganiserte enheter er svært sårbare når en motstander lykkes med å ødelegge enkeltkomponenter i kjeden fra målobservasjon til effekt i målet. Når denne kjeden blir brutt fører dette raskt til en drastisk

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

9

“Lette infanteriavdelinger har vesentlige svakheter i alle stridsformer.”

reduksjon av stridsevne. Dette bildet kan muligens endre seg på lengre sikt med etablering av mer robuste nettverk, men her er utfordringene større på militær side enn på sivil. 3 Lette infanteriavdelinger har vesentlige svakheter i alle stridsformer. I stridsformer som krever mobilitet og fleksibilitet – angrep og oppholdende strid – kan en mekanisert motstander omgå, utmanøvrere, isolere og deretter raskt nedkjempe enkeltavdelinger.

I forsvar er ytelsen til lette avdelinger langt bedre, og på høyde med ytelsen til mekaniserte avdelinger. Men prisen de betaler for dette er svært høy.

Tapstallene er konsekvent tre til fire ganger høyere enn for en mekanisert avdeling.4

Forholdet mellom Hæren og Heimevernet En omlegging av landmakten – og spesielt produksjonsmodellen i Hæren – etter de linjer vi foreslår vil potensielt få store konsekvenser for Heimvernets totale struktur. Storparten av de 4500 soldatene som får sin grunnutdanning i Hæren, overføres under dagens modell til Heimevernet. Med omlegging til en balansert produksjons¬løsning for Hæren vil det ikke lenger være mulig å opprettholde en slik overføring, og Heimvernets styrkeproduksjonsmodell må dermed omformes grunnleggende.

Nå må det presiseres at dagens modell i alle henseender representerer en lite kosteffektiv produksjonsløsning.

For det første innbærer modellen at Hærens avdelinger i stor utstrekning i praksis fungerer som skoler, og ikke som operative avdelinger. Som det tidligere er pekt på, får denne situa-

10

sjonen svært alvorlige konsekvenser for tilgang på operative styrker innen landmakten. Det er også tvilsomt hvor stor nytte Heimvernet har av denne ”gratis” tilgangen på personell. For det første er soldatenes utdanning i liten grad tilpasset Heimvernets behov og oppdrag. Hæren opererer eksempelvis en rekke våpensystemer som ikke finnes i Heimevernet. Artilleri, stridsvogner og (i fremtiden) kampluftvern er noen eksempler. For det andre har Heimvernet selv liten evne til å nyttiggjøre seg denne ressursen all den stund mange av Heimvernets avdelinger har større eller mindre mangler i utrustning og øving. Det bør være klart at avdelinger med mangler av denne art har svært begrenset operativ nytte.

HVs struktur må legges om Under forutsetning om stabile ressursnivåer synes det derfor klart at Heimvernets struktur må legges radikalt om. Det har imidlertid ikke vært mulig innenfor prosjektets totalramme å gjennomføre en fullstendig analyse av Heimevernets fremtidige struktur. Dette skyldes først og fremst at vi ikke har en fullstendig oversikt over Heimevernets totale oppgaveportefølje. Heimevernet har bl.a. en rekke oppgaver i tilknytning til det sivile samfunnet vi ikke har oversikt over verken i omfang eller kostnader. Det vi derimot har gjort er å vurdere noen alternative kvalitetsnivåer for en Heimvernsstyrke i lys av ett spesifikt oppgavesett, nemlig støtte til en større landmilitær operasjon innenfor et strategisk overfallsscenario. Denne analysen peker nokså entydig på at en kosteffektiv løsning for den delen av Heimvernets struktur som skal kunne håndtere en militær trussel, vil være en organisering som lett infanteri.

Det er imidlertid en klar sammenheng mellom kvaliteten på styrkene og hvor stor en fremtidig heimvernsstruktur kan være. Vår analyse antyder at det innenfor dagens økonomiske ramme vil være mulig å opprettholde en styrke som i omfang svarer til mellom seks og sju lette infanteribataljoner. En del av Heimevernets oppgaveportefølje vil imidlertid også i fremtiden bestå av enklere vakt- og sikringsoppdrag samt støtte til det sivile samfunnet. En styrke tilpasset disse oppgavene vil ha enklere behov for utrustning og mindre krav til trenings- og øvingsaktivitet.

Det er vanskelig å se trusselnivåer som ligger mellom de som håndteres best med lett infanteri (militær trussel) og de som kan håndteres med vanlige vaktmannskaper. Denne todelingen av oppgaveporteføljen bør dessuten avspeiles i styrkestrukturen. Et fremtidig heimevern bør derfor organiseres rundt to skarpt adskilte kvalitetsnivåer, hvor en mindre styrke utrustes og øves for rent militære oppdrag, mens styrkens hovedvolum etableres på basis av enklere standarder mht. utrustning, trening og øving.

Gitt begrensningene for analysen må imidlertid konklusjonene tolkes med en betydelig varsomhet. Det har bl.a. ikke vært mulig å utarbeide et fullstendig scenariogrunnlag for en komplett analyse. Eksempelvis er det uklart hvilke mer spesifikke krav som stilles i operasjoner i storby, støtte til antiterroroperasjoner etc., og hva dette kan utløse i form av nye operative behov.

Tre konkrete anbefalinger Analysen viser at det er mulig å bygge en norsk landmaktstruktur med god balanse mellom oppgaver og struktur innenfor realistiske budsjettrammer.

“Det vil uansett være nødvendig med drastiske grep for å rette opp dagens ubalanser.”

Det synes klart at Heimvernets struktur må legges radikalt om.

Dette forutsetter imidlertid at Hæren gjør tre viktige grep: (i) Grunnleggende soldatutdanning skjer i egne skoler, og det må innføres et kontraktsregime som sikrer tilgjengeligheten på personellet etter fullført utdanning; (ii) deployering av styrker til operasjoner i utlandet gjøres av faste avdelinger med korte oppsettingstider; (iii) det må innføres mobiliseringsavdelinger på høy beredskap. I tillegg kreves en nøye gjennomgang av Heimevernets oppgaveportefølje og struktur med sikte på å tilpasse avdelingenes kvalitetsnivå til de oppgaver styrken skal løse. Her må det imidlertid gjøres mer omfattende studier enn det har vært mulig å få til innenfor prosjektet.

Ved å endre ineffektive praksiser kan betydelige ressurser frigjøres og omdisponeres til styrking av både kvalitet, tilgjengelighet og reaksjonsevne innen

landmakten. I dagens struktur brukes store ressurser på å utdanne avdelinger som mottar mangelfull utrustning og øving. Dette gjelder spesielt for Heimevernets struktur og det store tilknyttede utdanningsvolumet i Hæren.

Langsiktig målbilde Det er like fullt viktig å presisere at vår modell representerer et langsiktig målbilde, ikke en konkret anvisning for utvikling av landmakten på kort sikt. Transisjonsproblemet – hvordan vi kommer fra nå-situasjonen og til en fremtidig balansert struktur – er ikke analysert i detalj. Foreløpige analyser tyder imidlertid på at problemet er løsbart dersom vi velger en gradvis overgang fra dagens Hær og Heimevern.

Det vil uansett være nødvendig med drastiske grep for å rette opp dagens ubalanser. Et eksempel er personell-

strukturen, hvor det åpenbart kreves store endringer for å etablere en god balanse mellom rekruttering, stillingsstruktur og gradsnivåer. Vår modell innebærer dessuten en avvikling av dagens form for førstegangstjeneste til fordel for verving av mannskaper.

Vi har ikke studert direkte hva som skal til for å gjøre en karriere i Forsvaret tilstrekkelig attraktivt til å sikre rekruttering. Her kan vi bare vise til at ingen annen samfunnssektor hittil har mislykkes med å rekruttere et tilstrekkelig antall ansatte til sin virksomhet, i det minste så lenge det tross alt ikke dreier seg om flere enn i dette tilfellet. Det som er sikkert er at Forsvaret ikke kan fortsette å bruke milliarder av kroner hvert år på å utdanne soldater, men hvor man samtidig mangler en god modell for hvordan denne utdanningen kan utnyttes til det den er ment for.

1 Det kan være et illustrerende tankeeksperiment å plassere dagens praksis i Hæren og store deler av Forsvaret forøvrig inn i en annen stor samfunnsinstitusjon, for eksempel helsevesenet. Dette ville i så fall innebære at man bemannet landets sykehus ved å hente inn sykepleie¬rekrutter direkte fra gata og sysselsatte legene med å lære dem opp et års tid før man dimitterte dem og startet prosessen på nytt med helt ferske rekrutter.

2 Vi forutsetter 5 år for vervede, 6 år for spesialistbefal og 15 år for offiserer i gjennomsnitt.

3 På militær side er det først og fremst krav til jammeresistens, båndbredde (som begrenser krypteringsalgoritmer) samt utstrakt bruk av proprietære systemer, som er hindringene.

4 Les mer om dette i Odin Johannesens artikkel i foreliggende nummer av NMT.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner

Storbyens elektriker

* Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service

Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET

BYG

TEMPEST RUGGED Datautstyr

ENT

Mangeårig

WWW

bedriftssystemer.no

ww

Brynsengv.

2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

TRANSPORT

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

Tillit i

13

Hær og nå, i alle dimensjoner!

Brigader Odin Johannesen har bred erfaring fra stabsstillinger og operative stillinger i Forsvaret, i både inn- og utland, og er sjef Brigade Nord (Foto: Thor Håkon Bredesen).

Det militærteoretiske grunnlaget, manøverkrigføringen, er fortsatt gyldig.

Det er instrumentene, altså i dette tilfellet Forsvarets mekaniserte brigade som ikke er det. Årsaken til denne radikale omleggingen er i følge Diesen informasjonsteknologien og de uendelige muligheter den fører med seg til raskere og bedre informasjonsflyt i et nettverk av sensorer, beslutningstagere og effektorer. Han ønsker å optimalisere utnyttelsen av overlegen lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet og på den måten skape en strategisk asymmetri der vi uten å forplikte nasjonens samlede befolkning og økonomi kan oppnå lokal taktisk overlegenhet.

Spørsmålene Diesen reiser er meget relevante og åpner for en viktig og nødvendig utvikling av Forsvarets samlede kapasiteter, hvor Brigade Nord med sine avdelinger nå utgjør det meste av vår nasjonale landmilitære kapasitet.

Vi må i alle forsvarsgrener våge å stille slike kritiske spørsmål til virksomheten vår. Særlig når vi står foran betydelige investeringer i militært materiell, fordi det vi investerer i må gi den ønskede politiske, strategiske og operative

14

General Sverre Diesen tar i de to foregående nummer av Norsk Militært Tidsskrift et oppgjør med brigadenivået og den mekaniserte Hærstruktur, og beskriver utfyllende hvorfor denne typen avdelinger ikke lenger er egnet som sikkerhetspolitisk instrument. Diesen tar til orde for en langt lettere struktur bestående av små enheter som uten å etterlate seg betydelig signatur finner fienden og ødelegger ham med ild fra fly, artilleri og/eller sjøgående fartøyer slik at viljen til fortsatt kamp svekkes gjennom tap av initiativ og evne til å påvirke situasjonen.

AV ODIN JOHANNESEN avkastning. Slik avkastning beror også på hvordan Forsvarets er organisert, så slike spørsmål skal være sentrale i alt arbeid rundt forsvarsplanlegging.

Tiltakene må gi merverdi, altså bidra til å øke vår operative evne og effekt.

Men er det teknologisk utvikling og teknologi som skal være den eneste og avgjørende dimensjon i vår strategiog organisasjonsutvikling, slik Diesen åpenbart tar til orde for? Jeg mener det blir for snevert, og vil i det etterfølgende introdusere ytterligere tre sentrale strategiske dimensjoner og gjennom dem forsøke å begrunne hvorfor. Hensikten min er ikke å påpeke feil, men å utfylle bildet slik at ikke strategien vi legger for Forsvarets kapasitets- og organisasjonsutvikling i fremtiden utelukkende er basert på en enkeltfaktor, teknologi, men snarere reflekterer de dimensjoner som skaper en velfungerende strategi, og et relevant forsvar for vår tid.

Den teknologiske dimensjonens betydning Den dimensjonerende krig for vår forsvarsplanlegging har vært, og vil fortsatt være, høyintensitets krig.

I utgangspunktet betyr dette en krig

mellom to tilnærmet like krigsmakter hva angår organisasjon, taktikk og utrustning. Det er denne type krig som i det vesentligste preger vår teoretisering om, og planlegging av krig, også i historisk sammenheng. I dette arbeidet har forskjellige militærteoretikere gjennom tidene vektlagt ulike faktorer. Diesen har, som kanskje vår fremste militærteoretiker i dag, alltid først og fremst talt den teknologiske dimensjonens sak, og han er ikke alene om å hevde denne dimensjonens dominans, verken nasjonalt eller internasjonalt. Den teknologiske dimensjonens representanter var i sin tid blant annet fremtredende forkjemperne for pansret krigføring.

Noen hevdet sågar at bare man utviklet flyvåpenet tilstrekkelig ville man kunne slå direkte mot sin motstanders sosiale «styrkebrønn», og på den måten tvinge ham til overgivelse uten å bekjempe ham militært. Historien har vist at teorier om at teknologisk overlegenhet alene vil veie opp for, og til dels erstatte, de øvrige strategiske dimensjonene, i beste fall kan betegnes som vel optimistiske. Verken britiske eller tyske borgere lot seg tvinge til overgivelse eller underkastelse basert på motstanderens

Et moderne forsvar må dekke et vidt spekter. Ikke alt lar seg løse med presis ild levert på lang avstand. Foto: Lars Magne Hovtun

teknologiske kapasiteter. Likeledes gav heller ikke serberne opp på grunn av NATOs bombing av Serbia i 1999. Den afghanske befolkning, som den irakiske, har slett ikke latt seg underkaste en teknologisk overlegen motstander, og fortsatt har ikke konflikten i Libya funnet sin endelige og gode løsning til tross for massiv høyteknologisk NATO innsats.

Det er åpenbart at teknologi spiller en meget sentral rolle i militær strategiutvikling, og dermed også i utviklingen av den tilhørende styrkestruktur. Jeg deler således et stykke på vei Diesens oppfatning av at teknologi må utnyttes og skal påvirke utviklingen av vår forsvarsstruktur. Men å basere strategi og strukturutvikling på den teknologiske dimensjonen alene, er etter min oppfatning ikke nok. Som Diesen selv påpeker hadde landminen som militærteknologisk nyvinning betydelig operativ betydning når den kom.

Men det hadde også det globale forbudet mot landminer, et forbud som springer ut av en annen strategisk dimensjon – den sosiale dimensjon. I Norge parkerte dette et av de kanskje mest relevante artillerisystem, også i

et ISTAR perspektiv. Multiple Launch Rocket System (MLRS) ble tatt ut av styrkestrukturen blant annet fordi ammunisjonen som var innkjøpt (AT 2 mine-rakett) inneholdt landminer.

Eksplosiver som ikke skjelner mellom kombattante og ikke-kombattante på et stridsfelt. Selv om minenes selvdestruksjonsmekanisme var godt innenfor minekonvensjonens krav (maks 1 % blindgjengere), ble ikke dette politisk akseptert sett i lys av minekonvensjonens stramme intensjon. Det som ut i fra et teknologisk perspektiv synes å være en god løsning, ble en dårlig løsning fordi andre dimensjonerende faktorer veide tyngre enn den teknologiske. Vi skal altså ikke se bort fra den teknologiske dimensjonens betydning, men vi må supplere den med andre relevante dimensjoner når vi driver strategi og strukturutvikling.

ser gjør krigen til et politisk virkemiddel. Dette engasjementet er strategiens sosiale dimensjon. Er denne dimensjonen fraværende eller svak får det direkte betydning for utfallet av krigen.

Mangler viljen til innsats blir det liten eller ingen innsats. I krig handler det om evnen til å tåle og viljen til å ikke gi opp. Det er ingen tvil om at USA hadde kapasitet nok til å vinne en militær seier i Vietnam, men det amerikanske samfunnets vilje til å understøtte krigen og sine soldater var ikke sterk nok.

Resultatet kjenner vi. Man kan ikke bare betale seg til seier i krig.

Fire strategiske dimensjoner I krig spiller mennesker hovedrollen.

Krig og konflikt oppstår mellom mennesker og må løses av mennesker.

Det er mennesker som bringer vilje og besluttsomhet til krigen, og som ved sitt engasjement og sine forsakel-

Teknologi er viktig, men vil aldri bli viktigere enn den menneskelige faktoren.

Foto: Lars Magne Hovtun

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

15

“Strategi består altså av flere dimensjoner enn den teknologiske dimensjon.”

Evnen til å tåle samt viljen til å kjempe påvirker også en annen viktig strategisk faktor – den logistiske dimensjonen. Siden krig ikke er kontrollert laboratorieaktivitet, men kanskje den mest komplekse, krevende og uforutsigbare menneskeskapte aktivitet, må det ressursmessige grunnlag enhver stat behøver for sin krigføring ikke undervurderes. Det er altså ikke nok å bare bevilge pengene. Hva pengene brukes til og hvordan de omsettes påvirker direkte forsvarets evne til innsats.

Avslutningsvis spiller også måten vi fører krig på, den operasjonelle dimensjonen, en viktig rolle. Eksempler kan hentes i mangfold fra både Vietnam og Irak i 1991. Vi har selv både sett og erfart det i Irak og Afghanistan siden 2002.

Slåss man ikke med tilstrekkelig kulturell og samfunnsmessig forståelse hjelper verken teknologisk overlegenhet, logistisk overflod eller operativ briljans.

Strategi består altså av flere dimensjoner enn den teknologiske dimensjon. De fire ovennevnte har jeg lånt fra den britiske militærteoretikeren Sir Michael Howard.1 Til sammen utgjør disse dimensjonene en helhet som strategi- og forsvarsplanleggere etter

Jeg skulle mer enn gjerne byttet ut pansringen med noe langt lettere, skriver Odin Johannesen, men til noe med den samme beskyttende egenskapen.

Foto: Lars Magne Hovtun

16

min oppfatning alltid bør ivareta i sitt arbeid for å bygge et relevant forsvar for nåtiden med potensial for fremtiden.

Nåtiden fordi virkeligheten er nå og vi kan ikke isolere oss fra den. Vi må som vårt lands militære forsvar virke hver dag, hele året, alltid. Det finnes ingen strategiske pauser slik noen teoretikere og politikere ble fristet til å tro umiddelbart etter Den kalde krigens slutt.

Potensial for fremtiden fordi investeringer i relevant forsvarsmateriell er meget kostnadskrevende, og en satsning på teknologisk avanserte kapasiteter må kunne ha operativ effekt over tid, som oftest mellom 20 og 50 år, for å rettferdiggjøre investeringen.

Brigade Nord og den mekaniserte struktur Jeg synes det er både underlig og bekymringsfullt at Diesen allerede i innledningen av sin artikkel fastslår at både brigadenivået og mekanisert struktur er avleggs. Som om dette er det eneste riktige svar fremstår analysen noe mangelfull fordi han i realiteten utelukkende baserer sin analyse på EN strategisk dimensjon. De ulike nivåers relevans må alltid være fundert på et langt bredere sett av premisser. Det underlige med Diesens analyse er at han direkte angriper det høyeste landtaktiske nivå, brigaden, uten å se dette nivå i en større sammenheng. Brigaden er unødvendig!

Jeg fristes til å tro at han henger fast ved brigaden slik den fremsto da han på infanteriinspektørens oppdrag analyserte vår mobiliseringsstruktur på 1980 tallet. Det bekymringsfulle er at ikke hele vår kommando- og ledelsesstruktur er omhandlet i analysen. Men en slik tilnærming ville kanskje ha ledet til en annen konklusjon? For hvem og hvordan skal den landbaserte militære innsatsen ledes?

Bruk av landmakt som politisk instrument forutsetter konsentrasjon av styrker på et avgrenset landområde enten permanent eller forbigående.

Dette må til, uavhengig av motstand, for som Diesen selv sier, å demonstrere den strategiske offensive parts mål, evne og vilje. En styrkekonsentrasjon i tid og rom er derfor uunngåelig. At den strategisk defensive part ikke behøver slik evne til styrkekonsentrasjon er avhengig av effektivitetskriteriene man setter for innsatsen. Uavhengig av effektivitetskriteriene skal den militære innsatsen ledes og koordineres. Et forsvar av norsk territorium er og vil alltid være en fellesoperasjon der styrker fra alle forsvarsgrener og Heimevernet, samt et ikke ubetydelig antall sivile aktører, er involvert i tid og rom. Informasjonsteknologien, som Diesen påpeker, gir uante operative muligheter, men leder også til operative begrensninger. Aksept for feilbombing og utilsiktet skade er ikke like stor i dag som den var for sytti år siden. Årsakene til det er flere, men en åpenbar grunn er faktisk informasjonsteknologien. Aviser, TV, radio og sosiale medier bringer via internett krigens realiteter usminket og i sanntid inn i de tusen hjem. Som soldat må jeg forholde meg til det, uavhengig av min egen frykt for mine medsoldaters og eget liv, utilstrekkelighet i tjenesten, aggresjon rettet mot fienden som lemlester og dreper mine kamerater. Som offiser og sjef må jeg kunne lede mine soldater med tydelighet og troverdighet mot alle truende krefter, både de som påføres oss direkte av fienden og de som fremkommer inni oss som en effekt av krigens realiteter.

Brigaden er et system av systemer, og her koordinerer vi hver innsatsfaktor som, uavhengig av sin størrelse, har sin signifikante betydning og effekt i tid og rom. Dagens operative premis-

“Til sist, men kanskje viktigst av alt, håper jeg at vi i vår iver etter å skaffe landet vårt det beste forsvaret for fremtiden, faktisk ikke glemmer nåtiden.”

ser stiller særdeles omfattende krav til taktisk og teknisk utførelse. Krav som, til tross for teknologiens uendelige muligheter, ikke kan sies å ha gjort hverdagen enklere, men snarere mer kompleks og med ditto forventinger fra alle meningsberettigede i verdensveven. Operative, logistiske, teknologiske og sosiale oppgaver og utfordringer krever i sum taktisk ledelse gjennom nærhet til både utøvere og situasjon. Fysisk tilstedeværelse og situasjonsforståelse der vi med fasthet, visdom, mot, måtehold og rettferdighet bruker krigen som et relevant virkemiddel for mennesker, blant mennesker og mot mennesker. Krig er noe langt mer enn et instrumentelt kirurgisk inngrep der vi med millimeterpresisjon nøytraliserer en motstander fra langt hold uten at vi selv blir påvirket i en eller annen sammenheng, nettopp kanskje på grunn av informasjonsteknologien.

Derfor må krig ledes på en troverdig og robust måte som sikrer at dens relevans som politisk instrument opprettholdes.

Derfor er brigaden som militært instrument fortsatt relevant.

Av ovennevnte årsaker har vi også valgt å satse på en mekanisert struktur. En struktur som til tross for sine begrensninger fortsatt gir oss den beste mulighet til adekvat beskyttelse, mobilitet og slagkraft i en fellesoperativ kontekst. Satsningen er ikke tilfeldig, men basert på utallige simuleringer med tilhørende analyser og vurderinger. Så sier jeg ikke at den mekaniserte strukturen er og vil forbli den eneste saliggjørende for forsvaret av Norge. Jeg skulle mer enn gjerne byttet ut pansringen med noe langt lettere, men med den samme beskyttende egenskapen. Krigens og

teknologiens realiteter rammer imidlertid foreløpig slike operative ønskedrømmer som en haglladning rypen i høstjakten. Inntil panserets erstatning er oppfunnet, representerer ikke ISTAR konseptet til Diesen verken en tilstrekkelig eller relevant erstatning for det spektrum av oppgaver Hæren som en del av Forsvaret er forutsatt å løse.

Konklusjon Kanskje ser jeg ikke potensialet fullt ut, og trolig vil jeg nok av Diesen kunne karakteriseres som en som flikker på gamle konsepter og strukturer, en som vegrer å se mulighetene. La meg derfor være helt konkret. Jeg synes ikke vi skal beholde verken brigaden eller den mekaniserte struktur fordi vi har hatt dem i henholdsvis snart 60 og 25 år Alder er ikke en bevaringsgrunn i seg selv.

Likeledes beror ikke mine synspunkter på manglende vilje til nytenkning eller et ønske om ikke å utnytte informasjonsteknologiens muligheter. Hadde mine mål vært å bevare for bevaringens egen skyld, hadde jeg nok valgt jobben som museumskurator fremfor brigadesjef. Årsaken ligger i min forståelse av, og respekt for krigen som menneskelig virksomhet og politisk verktøy. Jeg tror både Diesen og jeg fort kan bli enige om de fire strategiske dimensjonenes relevans. Forskjellen mellom oss ligger nok snarere i hvilken betydning vi tillegger hver av dem i utformingen av fremtidens operative struktur. Dimensjoner som, med tydelighet, beskriver krigens kompleksitet. En kompleksitet som til tross for vitenskapelig forskning og teknologiske fremskritt ikke gjør det mulig å fremstille krigføring som en matematisk ligning med ETT riktig svar som

det kan settes TO streker under. Derfor er også en analyse som utelukkende vektlegger EN strategisk dimensjon, for eksempel den teknologiske, åpenbart mangelfull, men ikke nødvendigvis feil.

Jeg er altså ikke ute etter å ha rett, eller å påpeke at Diesen tar feil. Jeg er på jakt etter en overordnet forståelse for at det trolig finnes flere svar på det foreliggende komplekse problem. Avhengig av behandlingen av den enkelte faktor eller dimensjon vil vi komme til ulike svar.

Følgelig må vi, når den samlede anbefaling skal gis til dem som beslutter både mål og struktur for Forsvaret, anbefale den løsning som tjener samfunnets samlede interesser best. I dag og i overskuelig fremtid er det Brigade Nord med sin mekaniserte struktur som gjennom samvirke med Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet skal omsette planer og intensjoner til fysiske handlinger i tråd med politiske prioriteringer og mål.

Til sist, men kanskje viktigst av alt, håper jeg at vi i vår iver etter å skaffe landet vårt det beste forsvaret for fremtiden, faktisk ikke glemmer nåtiden.

Brigade Nord fyller sammen med de øvrige medlemmene i den fellesoperative familien en viktig rolle nå.2 På vår vakt, som er nå, skal vi løse planlagte og oppdukkende oppdrag med det vi har til rådighet. Ikke i morgen, i neste måned eller om noen år, men nå, i denne stund.

Den strategiske pausen eksisterer ikke, og naivitetens konsekvenser har vi som nasjon kjent litt på gjennom det siste året. Dette perspektivet må aldri tapes av syne i jakten på det optimale forsvar.

Er det ikke troverdig nå er det ikke sikkert at vi har et like sterkt behov for dets potensielle nytte i fremtiden.

1 Sir Michael Howard, «The Forgotten Dimensions of Strategy» i «The Causes of Wars», Temple Smith, London 1983.

2 Forsvarets operative hovedkvarter, Etterretningstjenesten, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet, Cyberforsvaret, Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Forsvarsbygg.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

17

AirSea Battle-konseptet – veien mot en ny amerikansk militærdoktrine?

Generalmajor Tom Henry Knutsen har bakgrunn fra luftvernet, og har en bred militærfaglig bakgrunn. I perioden 2006 til 2010 var han forsvarsattache i USA og Canada, og er for tiden internasjonal rådgiver for Forsvarssjefen.

Denne artikkelen har til hensikt å vurdere hvor langt AirSea Battle-konseptet (ASB) har kommet på veien mot å bli en komplett doktrine, og i hvilken grad det har et potensial til å kunne påvirke konsept- og doktrineutvikling også i Norge.1 Jeg vil først ta for meg den generelle geopolitiske utviklingen i de senere årene for å beskrive bakteppet for de endringene i militær tenkning som vi nå ser konturene av. Deretter beskrives ASB-konseptet slik det nå foreligger. Dette som et grunnlag for å gi noen vurderinger av konseptets modenhet og fremdrift. Avslutningsvis vil jeg se på hvordan konseptet også kan komme til å påvirke den norske fagmilitære diskurs i tiden fremover.

AV TOM HENRY KNUTSEN

Geopolitiske endringer og militær maktanvendelse Militær maktanvendelse har i de siste ti år i stor grad vært preget av det paradigmeskiftet i internasjonal politikk som fulgte av 9/11. Terrorangrepet mot «The Twin Towers» i New York ble vendepunktet for den vestlige verdens definering av global terrorisme som tidens største sikkerhetsutfordring. Spesielt det ekstreme islamske terrornettverket Al Qaida ble utpekt som hovedmotstander. Dette gav støtet til at USA, støttet av NATO-allierte og partnernasjoner, intervenerte militært i Afghanistan og andre steder der terrorister kunne etablere «Safe Havens». Etter hvert som de politiske målsettinger ble endret i retning av nasjonsbygging og demokratiseringsprosesser ble opprørsbekjempelse, i tillegg til kontra-terroroperasjoner, det primære fokus for bruk av militærmakt.

I dag ser vi imidlertid mange tegn på at viljen til å fortsette dette intervensjonsregimet er betydelig redusert i den vestlige verden. De langvarige utenlandsoperasjonene har ført til stor slitasje på materiell og personell og de

18

oppnådde resultater er diskutable i forhold til innsatsen. USA har i stor grad avviklet sitt engasjement i Irak og er i ferd med å trekke seg ut av Afghanistan.

Selv om alt tyder på at landet kommer til å opprettholde sin innsats på global terrorbekjempelse så vil dette i fremtiden skje med andre midler enn direkte intervensjon med store militære styrker. Samtidig utfordres USAs hegemoni stadig tydeligere av fremvoksende store økonomier i Asia og SørAmerika.2 Denne utviklingen forsterkes ytterligere av de senere års finanskriser i USA og Europa. Med økonomisk makt følger også muligheten for militær makt.

Kina bruker nå betydelige midler på å bygge opp en «Blue Water Navy», samtidig som det investeres i ny missilteknologi og nye jager- og bombefly. India har også en betydelig marinekapasitet og utvikler nye missiler med lengre rekkevidde.3 Amerikanernes strategiske fokus er derfor i ferd med å dreie fra Europa mot Asia og Stillehavet. En region preget av uløste territorielle krav og kamp om naturressurser. Her eksisterer heller ikke en allianse som NATO. USA må balansere behovet for «Deterrence» i forhold

til Kina med behovet for «Reassurance» i forhold til tradisjonelle partnere som Australia, Japan og Sør-Korea. Flere nasjoner i regionen ruster nå opp sine militære kapasiteter og det forekommer til stadighet mindre episoder og kriser der militær maktbruk er en faktor. Spørsmålet om Taiwan er også en betydelig utfordring i de amerikanskkinesiske forbindelser. Totalt sett kan det se ut som at dreiningen i fokus mot denne regionen kan innebære mer tradisjonelle mellomstatlige konflikter av høy intensitet, og at eventuell bruk av militærmakt må ses i dette perspektivet.

Den samme dreiningen mot konvensjonell krigføring finner vi i NATOs nye strategiske konsept vedtatt på toppmøtet i Lisboa i 2010 og videre bekreftet på toppmøtet i Chicago i 2012. Her fremheves det et behov for å revitalisere tenkningen om artikkel 5 i Atlanterhavspakten, dvs. det kollektive forsvaret av NATOs territorium. «Outof-area»-operasjoner vil fortsatt være en del av NATOs oppgaver, men postAfghanistan vil ikke dette lengre være hovedfokuset. NATO kommer i større

grad til å gjenoppbygge regional situasjonsforståelse og styrke sin evne til å håndtere kriser i nærområdene. 4 Et annet trekk i det geopolitiske bildet er de såkalte «Rogue States». Stater som har vist en tendens til uforutsigbare, og til dels irrasjonelle, handlinger på den internasjonale arenaen. Typiske eksempler er Iran og Nord-Korea, som med sin utvikling av langtrekkende missiler med mulighet for atomstridshoder, representerer en utfordring i forhold til alle de nye strategiske maktsentra. Disse statene har et potensial til både å destabilisere det som etter hvert måtte vokse frem av global «stormaktskonsert» 5, samtidig som de også når som helst kan bli utsatt for en intern systemkollaps og gå fra å være en «Rogue State» til å bli en «Failed State» med muligheter for å anvende strategiske våpen.6

Airsea Battle-Konseptet Etter hvert som sikkerhetsutfordringene i Sørøst-Asia og Stillehavet har begynt å overskygge de senere års fokus på «Failed States» og transnasjonale trusler, har flere strategiske tenkere i USA innsett behovet for en ny doktrine tilpasset en høyintensitets konflikt og nye operasjonsteatre.

Dette er en utvikling som delvis har foregått parallelt i tenketanker og i Pentagon. I september 2009 signerte US Air Force (USAF) og US Navy en avtale om å utvikle et nytt operativt konsept kalt AirSea Battle. Daværende forsvarsminister Robert Gates forsterket dette initiativet i 2010 i forbindelse med fremleggelsen av Quadrennial Defense Review.7 Han uttalte blant annet at USA trenger en omfattende plan for å sikre adgang til strategiske områder globalt.

I 2010 etablerte USAF og US Navy «The Air Sea Battle Office(ASBO)» som en spydspiss i utviklingen av det nye kon-

De langvarige bakkebaserte utenlandsoperasjonene har ført til stor slitasje på materiell og personell, og at de oppnådde resultatene er diskutable i forhold til innsatsen. Fokus rettes følgelig andre steder. Foto: Stian Lysberg Solum/Forsvarets mediesenter

septet. Det er foreløpig ikke så veldig mye som er blitt gjort tilgjengelig for offentligheten av de konklusjoner som er trukket, men mye tyder på at ASBkonseptet er i ferd med å få en solid forankring i Pentagon.8 I 2010 ble det utgitt en ugradert versjon av et arbeid som Center for Strategic and Budgetary Assesment (CBSA) har utført i forbindelse med utviklingen av ASB-konseptet.9 Her kan man få et visst inntrykk av hva det nye konseptet inneholder.

Den strategiske begrunnelse Behovet for det nye konseptet begrunnes først og fremst med utviklingen i Sørøst-Asia og Stillehavet og Kinas utvikling av A2/AD–kapasiteter, dvs.

«Anti-Access /Area Denial». Videre slås det fast at navnet «AirSea Battle» er valgt fordi dette operasjonsteateret er dominert av luft- og sjøstridskrefter. Samtidig understrekes det at konseptet må kunne betraktes som generisk og være anvendelig også i andre operasjonsteatre.

På tross av at Kina er utpekt som den dimensjonerende faktor understrekes det også at konseptet ikke er ment som et verktøy for en «Containment Strategy», ei heller for såkalte «PreEmptive Strikes». (Selv om det er nettopp det kritikerne av konseptet mener at det er, noe jeg vil komme tilbake til senere). Det forutsettes derfor at kineserne vil være den part som åpner eventuelle fiendtligheter ved å angripe amerikanske fremskutte baser og plattformer på overflaten og i luften.

Hensikten med ASB-konseptet er å bidra til å skape stabilitet og forutsigbar-

het i regionen ved at USA demonstrerer evne og vilje til å matche Kinas stadig økende militære kapasitet. «Deterrence» beskrives derfor som et sentralt element i konseptet. «Reassurance» er et annet element. USA har allierte i regionen, for eksempel Japan og Australia, som forventer at USA skal bidra til at Kina ikke gjennom trusler og tvangsdiplomati presser dem inn i en form for vasallstatsposisjon.

Basert på dette strategiske bakteppet tar konseptet mål av seg til å skulle adressere høyintensitets militære operasjoner i «The Western Pacific Theatre of Operations (WPTO)».

Dette betyr at på det strategiske nivå gir konseptet føringer for en mulig overordnet strategi som inkluderer forsvar av amerikanske territorier og baser, forsvar av allierte, beskyttelse av forsyningslinjer, nedkjemping av den kinesiske militære kapasitet og om nødvendig styrkeprojeksjon til andre deler av regionen.

På det operasjonelle nivå gir konseptet anvisninger på hvordan den kinesiske AD/A2-kapasiteten kan overvinnes, herunder absorbering av et initielt kinesisk angrep med langtrekkende presisjonsvåpen, gjenvinning av initiativ og overgang til offensive operasjoner, degradering av kinesernes informasjonssystemer, degradering av kinesernes langtrekkende missilkapasitet, beskyttelse av Sea Lines of Communication (SLOCs) og beskyttelse av egne informasjonssystemer.

Operative problemstillinger For å forstå konseptets militære implikasjoner er det nødvendig å redegjøre litt

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

19

Om kineserne lykkes med å øke sin sjømilitære dominans forbi de såkalte «First and Second Island Chains», vil USA få store problemer med å opprettholde sine fremskutte baser og dermed også få vesentlig større logistiske utfordringer. Foto: Office of the Secretary of Defense (US)

nærmere for visse aspekter ved de operative problemstillinger som konseptet adresserer.

For det første nevnes den spesielle geografien i området preget av store havområder og øygrupper. Det slås eksplisitt fast at siden USA verken har evne eller vilje til å angripe det kinesiske fastland i den hensikt å okkupere det så vil operasjonene stort sett omfatte luft- og sjødomenet samt cyber og space. Kinesiske militærteoretikere hevdes å ha som målsetting at Kinas sjømilitære dominans skal økes til forbi de såkalte «First and Second Island Chains.»10 Dersom kineserne lykkes med dette vil USA få store problemer med å opprettholde sine fremskutte baser og dermed også vesentlig større logistiske utfordringer.

For det andre beskrives som en vesentlig faktor den forventede kapasitetsøkningen innen Peoples Liberation Army (PLA). I løpet av relativt få år forventes kineserne å besitte kinetiske og ikke-kinetiske anti-satellitt (ASAT) våpen, sofistikerte cyber- og elektroniske krigføringskapasiteter, langtrekkende Intelligence, Surveillance, and Reconnaissance (ISR)-systemer, stillegående dieseldrevne ubåter og atomubåter, avanserte sjøminer, et sofistikert integrert luftforsvarssystem, et omfattende og sofistikert «ReconnaissanceStrike Network» som dekker både luft-, overflate- og undervanns domenet og presisjonsstyrte konvensjonelle ballistiske missiler og kryssermissiler for angrep mot både land- og sjømål.11 Sistnevnte kapasitet forventes å kunne skytes ut både fra plattformer på land, på sjøen og i luften. Det antas også at kineserne kommer til å ha betydelige mengder på lager av sentrale kapasiteter som for eksempel ballistiske missiler, jagerfly, SAMs og sjøminer.

20

For det tredje gis det en oppskrift på hvordan USA, gitt visse betingelser, kan vinne en konvensjonell væpnet konflikt med Kina. Det beskrives to faser, initialfasen og oppfølgingsfasen, som hver har sine spesifikke operasjonslinjer.

Initialfasen består av fire operasjonslinjer: • Absorbere det initielle kinesiske angrep og minimalisere skader på deployerte styrker og deres baser.

• Iverksette en «Blinding Campaign» mot PLAs nettverkskapasitet.

• Iverksette en «Suppression Campaign» mot PLAs langtrekkende presisjonsvåpen.

• Gripe og holde initiativet i luft-, sjø-, cyber- og spacedomenet.

Disse fire operasjonslinjene vil foregå delvis i parallell og delvis sekvensielt avhengig av fremgang/tilbakegang i operasjonene.

Oppfølgingsfasen består også av fire operasjonslinjer: • Utføre en vedvarende kampanje for å utnytte initiativ innen for alle domener.

• Utføre «Distant Blockade» operasjoner.

• Opprettholde operativ logistikk.

• Øke industriproduksjonen.

Operasjonene i initialfasen vil på mange måter kunne sammenlignes med den kalde krigens «Operating under Threat». Det vil si at både luft- og sjøstridskrefter må ta frem igjen konsepter for fysisk beskyttelse av baser, mulighet for hurtige deployeringer til alternative baser eller til sjøs, rutiner for skadekontroll og regenerering, samt aktivt forsvar mot fjernbekjempning med presisjonsvåpen.

Henvisningen til en «Blinding Campaign» viser at ASB-konseptet baserer seg på at begge parter i krigen har avanserte ISR-kapasiteter og operative nettverk. Konseptet slår utvetydig fast at: «The central AirSea Battle competition between the PLA and the US and allied militaries may be characterized as a «scouting battle» in which both sides strive on a continuous basis to find and strike the other’s key targets while deny-

ing the other side the ability to do the same.» 12 Det slås derfor fast at denne kampanjen må iverksettes umiddelbart når fiendtlighetene starter og omfatte både luft-, sjø-, cyber- og spacedomenet.

(Visse deler av kampanjen vil sannsynligvis ha startet allerede i fredstid i form av etterretningsinnhenting og «probing» i cyberspace. ) En «Suppresion Campaign» mot kinesiske langtrekkende presisjonsvåpen vil være nødvendig for å kunne ta tilbake initiativet og komme over på offensiven. Angrep mot kinesiske landbaserte ballistiske missiler krever forbekjempning av det kinesiske integrerte luftforsvarssystem med oppdaterte versjoner av «Wild Weasel» taktikkene fra den kalde krigen. Deretter kan både langtrekkende jager- og bombefly med presisjonsvåpen anvendes, sammen med neste generasjons Unmanned Combat Aerial Vehicles (UCAVs) og kryssermissiler. Samtidig må luft- og sjøbaserte presisjonsvåpen bekjempes med en kombinasjon av offensive og defensive kontraluftoperasjoner og antiubåtoperasjoner.

Gradvis skal disse operasjonslinjene danne grunnlaget for å kunne gripe initiativet og gå over på offensiven. Først må det da etableres og vedlikeholdes en grad av luftoverlegenhet og dernest etableres tilstrekkelig sjøkontroll til at kinesiske overflate- og undervannsplattformer ikke lengre kan operere fritt.

Målet vil da som tidligere nevnt være å presse den kinesiske marine innenfor «The First Island Chain» og etter hvert helt inn mot det kinesiske fastland. 13 Det antas at USA i større grad enn Kina vil kunne opprettholde sine handelsforbindelser med allierte under en konflikt. Ved å utnytte sin kapasitet til å blokkere trafikk til kinesiske havner vil det meste av Kinas utenlandshandel sannsynligvis kunne stoppes, og dermed bidra til en systemkollaps.

For å kunne gjennomføre en langvarig kampanje i alle domener blir logistikk en kritisk faktor for amerikanerne.

Ved innledningen av en eventuell konflikt vil de ha relativt få fremskutte baser i området. Det vil derfor som tidligere

“For å kunne gjennomføre en langvarig kampanje i alle domener blir logistikk en kritisk faktor for amerikanerne.”

nevnt være kritisk at disse overlever et initielt kinesisk angrep for at amerikanerne skal ha mulighet til å etterforsyne sine sjø- og luftstridskrefter over de store avstander som man finner i dette teateret. Etter hvert må de også evne å etablere nye fremskutte baser ved behov, samtidig som beskyttelse av de lange forsyningslinjene blir en vesentlig oppgave. USA vil også måtte basere seg på at de kan benytte seg av baser i allierte land som Japan, Australia og Singapore.

Videre må USA forberede seg på en langvarig konflikt ved blant annet å øke sin industriproduksjon, særlig med hensyn til presisjonsvåpen.

Pågående AirSea Battle initiativ Den såkalte AirLand Battledoktrinen(ALB), som på 1980-tallet beskrev hvordan Warzawapaktens militærmakt kunne nedkjempes ved tett integrerte luft- og landoperasjoner, kom etter hvert til å påvirke teknologiutvikling, informasjonsbehandling, organisering av militære styrker, utdanning, øving og trening mv. I hvilken grad ASB-konseptet kommer til å ha samme påvirkningskraft er for tidlig å si noe bastant om. Imidlertid kan det slås fast at US Navy og USAF allerede har iverksatt flere tiltak som en følge av den gryende ASB tenkningen. Dette er tiltak som totalt sett skal gjøre USA i stand til å gjennomføre de skisserte operasjonslinjer gjennom blant annet å videreutvikle evnen til informasjonsoverlegenhet og nettverkssentrisk krigføring, evnen til fjernbekjempning med presisjonsvåpen og evnen til å beskytte egne baser og infrastruktur.

Selv om ASB baserer seg i stor grad på nettverkssentrisk krigføring innser man også muligheten for å måtte operere med degraderte nettverk, ISRkapasiteter og kommunikasjonsmuligheter. Mange initiativ går derfor ut på å utvikle taktikker og prosedyrer for å

kunne operere under slike forhold, samtidig som man søker å utvikle teknologiske løsninger som skal øke redundansen. (For eksempel bruk av aerostats og UAVer som supplement til rombaserte systemer.)

For å øke evnen til nettverkssentrisk krigføring anbefales det at US Navy og USAF utvikler felles interoperable data linker og informasjonsinfrastruktur, samt vurderer muligheten for fremtidig integrering av Air Operation Centres (AOC) og Maritime Operation Centres (MOC).

Det foreslås også, som et ledd i å øke den mentale interoperabiliteten hos offiserer fra US Navy og USAF, at det etableres et felles karrierefelt der utvalgte offiserer får spesiell utdanning og trening innen ASB for å kunne tjenestegjøre ved staber og etter hvert bli sjefer for «Joint Aerospace-Maritime Task Forces»(JAMTF).

Konseptets status i den amerikanske administrasjonen Så langt hovedelementene i det nye konseptet. Så kan man spørre seg hva er egentlig nytt? Hvor langt har dette konseptet kommet på veien mot å bli en akseptert lærebok, en doktrine, og hvilken status har det i den offisielle planleggingen i Pentagon?

Hvis man skal lete etter nye elementer synes det blant annet å ligge i dette at nettverkssentrisk krigføring her tas et steg videre. Det sies i klartekst at evnen til informasjonsoverlegenhet er kritisk.

Derfor vil krigen i stor grad dreie seg om det som kalles «The Scouting Battle», altså evnen til å detektere motstanderen før han oppdager deg. Vi vet allerede at cyberdomenet er gjenstand for både offensive og defensive operasjoner i denne forbindelse og vi må kunne anta at dette vil også gjelde spacedomenet i

en kommende konflikt. Flere nasjoner har i dag allerede demonstrert at de har kapasitet til å ødelegge rombaserte plattformer. Mye tyder på at ASB kan bli den første doktrinen som for alvor flytter krigføringen ut til «The Final Frontier».

Hvilke konsekvenser den nye doktrinen vil få for organiseringen av militære styrker gjenstår å se, men det synes tydelig at den såkalte «ReconnaissanceStrike»-kapasiteten er sentral, sammen med «Time-Sensitive-Targeting». Dette peker i retning av en organisering rundt sensorer, effektorer og beslutningstagere snarere enn den tradisjonelle hierarkiske måten og organisere militære styrker på. Man kan for eksempel tenke seg at en JAMTF har både sensorer og effektorer fra begge forsvarsgrenene og et felles ledelseselement, en integrert AOC/MOC, med en felles bildeoppbygging som gir grunnlag for beslutninger.

Bekjempelse av mål basert på dette bildet kan utføres av effektorer fra begge forsvarsgrener avhengig av kalkulering av innsatsfaktorer som avstand, risiko og effekt i målet. For eksempel bruk av ubåtbasert ISR- og strike kapasitet for å degradere kinesisk integrert luftforsvar koordinert med angrep med USAFs lavsignatur langtrekkende bombefly.

ASB er foreløpig kun et konsept, et utkast til noe som etter hvert kan bli en akseptert doktrine. Diverse kilder anslår at implementering av ASB kommer til å ta minst ti år, kanskje lengre. 14 Samtidig understrekes det at det haster med å komme i gang med iverksetting av tiltak fordi flere av initiativene nevnt tidligere vil ta lang tid å utvikle. Videre pekes det på at selve prosessen med å implementere konseptet vil kunne ha en kortsiktig strategisk effekt ved at allierte i regionen blir beroliget i forhold til at amerikanerne nå dreier sitt fokus over på operative utfordringer knyttet til en fremtidig potensiell høyintensitetskonflikt.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

21

Som nevnt tidligere har US Navy og USAF allerede undertegnet en samarbeidsavtale for å utvikle konseptet videre og det har i den senere tid kommet flere offisielle uttalelser fra Pentagon som tyder på at ASB kommer til å bli veien videre for amerikansk «warfighting».

Enkelte går så langt som å si at USA har egentlig ikke noe valg dersom man ikke vil akseptere et brudd på et grunnleggende prinsipp i amerikansk strategisk tenkning siden Monroe-doktrinen: fri tilgang til de områder som USA definerer som strategisk viktige. 15 Det finnes imidlertid flere utfordringer på veien mot full implementering av ASB. Etter hvert som konseptet har blitt mer kjent i offentligheten har flere kritiske røster hevet seg. Fra diverse militære kilder har man for eksempel pekt på at landstyrker(US Army og Marine Corps) er viet veldig liten oppmerksomhet i konseptet. Landstyrkenes rolle er stort sett begrenset til å sikre fremskutte baser og bakre områder, samt i nødvendig grad utføre stabiliseringsoppdrag.

Argumentet i ASB er at landstyrker ikke vil ha mulighet for å penetrere kinesernes A2/AD-kapasitet uten «katastrofale tap» og at for eksempel en okkupasjon av kinesisk territorium derfor ikke er en aktuell strategi.

Kritikerne på sin side hevder at ingen krig har noensinne blitt vunnet av luft- og sjøstridskrefter alene og at det faktum vil fremtvinge en større grad av inkorporering av landstyrker også i forbindelse med ASB-konseptet. 16 På det strategiske nivå har flere kritikere påpekt at selv om konseptet forsøker å gi inntrykk av at dette ikke er en «Containment» strategi rettet mot Kina, og at konseptet ikke baserer seg på «Pre-Emptive Strikes», så er det nettopp dette som vil kunne bli effekten. I stedet for å virke stabiliserende på regionen kan det medvirke til en rustningsspiral som vil heve spenningsnivået og nettopp gjøre forkjøpsangrep mer sannsynlig. Pentagon synes å ha innsett dette problemet og har i senere uttalelser søkt å tone ned referansene til Kina og mer vektlagt konseptets generiske natur.

Samtidig har man økt innsatsen for å engasjere kinesiske militære ledere i konstruktiv dialog. 17

22

Andre utfordringer som nevnes er lang ledetid på utvikling av den teknologi som er angitt som kritisk for konseptet, faren for at budsjettreduksjoner på grunn av finanskrisen vil begrense antall programmer som vil bli gjennomført, og sist, men ikke minst, tradisjonell rivalisering mellom forsvarsgrenene.

På tross av disse innvendingene synes det klart at ASB-konseptet allerede er i ferd med å sette sitt preg på den militære tenkningen i USA. Uttalelser fra både den politiske og militære ledelse i Pentagon tyder på dette, samtidig som at slutten på operasjonene i Irak og Afghanistan innvarsler en ny æra for militære styrker der fokuset på ny vil dreie seg mot høyintensitets krigføring. Det er imidlertid en lang vei frem til at ASB kan sies å ha modnet til en komplett doktrine. Det gjenstår å se om rivalisering og kulturforskjeller mellom US Navy og USAF kan overvinnes, at man finner gode løsninger på hva landstyrkenes rolle blir i det nye konseptet og at teknologiutvikling og anskaffelsesprogrammer går i henhold til de skisserte behov. ASB-konseptet er imidlertid utvilsomt pr i dag det mest omfattende og interessante konseptet som er lansert med tanke på fremtidig krigføring. Det bør derfor allerede nå studeres nøye også av nasjoner som kan tenkes å skulle samarbeide med USA i operasjoner.

Mulig innflytelse på norsk militær tenkning.

På denne bakgrunn vil jeg derfor avslutningsvis knytte noen kommentarer til hvordan ASB-konseptet, gitt at det implementeres av amerikanerne, kan komme til å influere på norsk konseptog doktrineutvikling i de kommende år.

Norsk fagmilitær tenkning har siden midten av 80-tallet vært dominert av den tidligere omtalte AirLand Battledoktrinen. Doktrinen var basert på manøverkrigsprinsipper og fikk etter hvert stor innflytelse på den militære tenkning i alle vestlige land. NATO fulgte på sin side opp med en egen variant kalt «Follow-on Forces Attack» (FOFA).

Ideen var den samme: de framrykkende fiendtlige panserstyrkene skulle angripes ikke bare i fronten, men simultant både i fronten, på dypet og i flankene.

USAs militærteknologiske overtak i luften og på hva det skal brukes til. Foto: US Navy.

Etter den kalde krigen, og de store omstillingene i det norske forsvaret, har imidlertid fokus gått mer i retning av stabiliseringsoppdrag out-of-area.

Etter hvert er det derfor konsepter og doktriner for opprørs- og terrorbekjempelse som har blitt dominerende. Selv Luftforsvaret og Sjøforsvaret har i stor grad hentet sin operative erfaring de senere årene fra denne type operasjoner. Samtidig har Norge fremdeles hatt mye oppmerksomhet rettet mot suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i de store havområder, med tilhørende øygrupper, som utgjør Norges strategiske interesser i nord.

Norges gjeldende militære doktrine, Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD), ble utgitt i 2007. Den viderefører mye av manøverkrigstenkningen fra den forrige doktrinen fra 2000, men innfører også i sterkere grad elementer fra «Effect Based Operations» (EBO) og «Network Based Defence» (NBD).

Doktrinen beskriver fortsatt høyintensitetskrig som en reell mulighet, men vektlegger i større grad stabiliseringsoperasjoner og irregulær krigføring. I så måte oppsummerer den de norske operative erfaringene fra Balkan, Afrika og Afghanistan siden tidlig 90-tall.

Etter NATO-toppmøtet i Lisboa, der Norge var en av pådriverne for et større fokus på NATOs nærområder, kan man imidlertid spore visse endringer i Forsvarets fokus. For eksempel slås det fast i den nylig utgitte langtidsplanen for Forsvaret i perioden 2013-16 (Stort prop 73S «Et forsvar for vår tid») at: «Norge må til enhver tid råde over relevante maktmidler for å motvirke press, aggresjon eller anslag. Med moderne kapasiteter og høy reaksjonsevne skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som innebærer høy risiko og kostnad for den som måtte utfordre norsk sikkerhet og selvstendighet.» 18

giske gjennombrudd som i sin tid skapte det – bensinmotoren- etterfølges av en minst like revolusjonerende nyvinning, nemlig mikroprosessoren og med den hele informasjonsteknologien.» 20 sjøen savner sidestykke i historien. Spørsmålet er

Dette samsvarer med NATOs fornyede vektlegging av Art 5 operasjoner som en bærebjelke i alliansen. Hva en «krigsforebyggende terskel» egentlig betyr kvantitativt og kvalitativt har man så vidt begynt å studere i akademia, departement og militære staber. Man har blant annet revitalisert arbeidet med generiske planer for forsvar av Norge.

Dette er forhold den nylige iverksatte revisjonen av FFOD må ta hensyn til. Høyintensitetskrigføring basert på dagens forutsetninger må vies større oppmerksomhet enn det som er tilfellet i dagens doktrine.

I nevnte langtidsplan står det også følgende: «Nettverksbasert organisering åpner nye muligheter og utfordrer samtidig tradisjonelle konsepter, kommandoforhold, ledelsesformer og organisasjon. Det nettverksbaserte Forsvaret krever derfor både konseptuel og organisatorisk fornying.» 19 Selv om FFOD fra 2007 beskriver NBD som en av flere pilarer for det norske Forsvaret, så er det mange som vil hevde at vi enda ikke har tatt inn over oss de fulle konsekvenser av dette. En av dem er tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, som i en artikkel nylig i Norsk Militært Tidsskrift (NMT) «Manøverkrig i det 21. århundre – er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?» lanserte følgende hypotese: «Hypotesen er med andre ord at overgangen til nettverksbasert forsvar innebærer at realiseringen av manøverteoriens kjerne – utmanøvrering og destabilisering av fienden gjennom en raskere beslutningssløyfe – må baseres på helt andre organisatoriske og taktiske løsninger enn dagens, for å være riktig tolket inn i vår tids forutsetninger. Den snart hundreårige storhetstid for det pansredeall arms-hærforband med stridsvognen som kjerne kan være ute, når det teknolo-

General Diesen reiser her et betimelig spørsmål om den norske fagmilitære tenkning, særlig på hærsiden, fortsatt preges av ALB-doktrinen med favorisering av de høymobile tunge panseravdelinger som sammen med luftstøtte og bekjempning av mål på dypet utgjorde kjernen i det manøverkonsept som skulle «utmanøvrere og destabilisere fienden». Som en følge av dette, og kanskje også som en følge av de siste ti års fokus på opprørs- og terrorbekjempelse, kan det synes som om norske militære tenkere ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg de fundamentale endringer som burde følge av de kvantesprang som er gjort innen informasjonsteknologien. Når nå fokuset ser ut til å dreie tilbake mot høyintensitets krigføring kan dette muligens bli startpunktet for en ny doktrinedebatt også i Norge.

Mye tyder på at ASB-konseptet, etter hvert som det utvikles og modnes i USA, vil bli en av flere innfallsvinkler i denne debatten. Denne antagelsen forsterkes av det faktum at Norge er medlem av NATO, og at amerikanernes konseptuelle tilnærming til fremtidig høyintensitets krigføring også vil påvirke tenkningen i denne alliansen.

Det er flere argumenter som taler for at ASB-konseptet vil kunne få stor innflytelse i Norge: For det første har geografien i det norske strategiske interesseområdet mange likhetstrekk med scenarioet i WPTO med relativt store havområder og mindre øygrupper. Trusselen man kan stå overfor vil sannsynligvis også ha betydelig A2/ AD- kapasitet. For det andre har Norge allerede gjennom de senere års omlegging til innsatsforsvar relativt sett styrket Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Dette er manifestert gjennom blant annet nye fregatter og kystkorvetter og ikke minst beslutningen om anskaffelsen av nytt 5. generasjons jagerfly- F35. Det ligger derfor i kortene at styrket operativt samarbeid mellom disse forsvarsgrenene er et imperativ. For det tredje vektlegger ASB-konseptet informasjonsoverlegenhet som et sentralt premiss for militær suksess og beskriver både «The Scouting

Battle» og «The Blinding Campaign» som forutsetninger for alle de andre operasjonslinjene.21 Dette samsvarer med intensjonen i langtidsplanen om behovet for «konseptuel og organisatorisk fornying» og Diesens klare analyse av at en nettverksbasert tilnærming i dagens situasjon vil fundamentalt endre militære avdelingers måte å operere på.

Oppsummering Jeg har i denne artikkelen forsøkt å gi en beskrivelse av det amerikanske ASBkonseptet og en vurdering av hvor langt det har kommet på veien mot å bli en komplett doktrine. De geopolitiske endringene vi ser i dag fra en unipolar mot en multipolar verden med et strategisk fokus som forflyttes østover, er noe av grunnlaget for at høyintensitets krigføring på ny har kommet på dagsorden.

Storstilte militære stabiliseringsoperasjoner er mindre sannsynlige etter Irak og Afghanistan. Både NATO og gamle og nye stormakter ser ut til å fokusere mer på bruk av militærmakt til støtte for sine vitale strategiske interesser.

ASB-konseptet vektlegger i stor grad nettverkssentrisk krigføring og tett integrering av luft- og sjøstyrker. Konseptet beskriver også cyber og space som nye domener for krigføring med avgjørende betydning for utfallet av operasjonene.

Sammenligner man med den forrige dominerende doktrine, ALB, finner man både likheter og ulikheter. Likheten ligger blant annet i at ASB også søker å anvise løsningen på et operativt problem ut i fra en gitt geografisk setting og en gitt potensiell motstander, samtidig som man synes å ha en ambisjon om å skape en generisk doktrine for høyintensitets krigføring. Ulikhetene ligger blant annet i at på 80-tallet i Europa var utfordringen å stoppe dype penetreringer av sovjetiske høymobile panserstyrker. Svaret ble integreringen av luft- og landstyrker i et manøverbasert forsvar som skulle stanse den sovjetiske første echelon i hovedslagområdet samtidig som man bekjempet andre echelon under fremrykning ved angrep på dypet. I ASB er operasjonsteatret endret til en geografi dominert av havområder og øygrupper, og den operative utfordring er den kinesiske A2/AD-kapasitet som i stor grad er basert på evne til fjernbekjempning.

Svaret på denne utfordringen ligger ikke i McArthur’s øyhopping fra Den andre

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

23

verdenskrig, men i utvikling av evne til å motstå det initielle angrepet, frata kineserne initiativet ved å frata dem deres øyne og ører, bevare egen informasjonsoverlegenhet og degradere den kinesiske A2/AD-kapasiteten ved fjernbekjempning. På det strategiske nivå skal krigen vinnes ikke ved å okkupere territorium, men ved å påtvinge fienden nederlag ved gradvis å tvinge ham tilbake innenfor «The First Island Chain» slik at amerikanerne blant annet kan påtvinge en blokade som kveler den kinesiske økonomi og fører til systemkollaps.

Konseptet er pr i dag langt unna en status som en komplett doktrine. Det antas at det vil ta minst ti år å videreutvikle det til noe som er i nærheten av det ALB-doktrinen i sin tid var. Der finnes også kritiske røster som hevder at blant annet landstyrker er for lite

behandlet, og at selve ideen bak konseptet er farlig fordi det kan føre til rustningskappløp og spenningsøkning i Sørøst-Asia og Stillehavsregionen.

Imidlertid har USAF og US Navy allerede signert en avtale om videreutvikling av konseptet og det synes i økende grad å få offisiell anerkjennelse og støtte i USA. ASB-konseptet synes derfor pr i dag å være det mest omfattende forsøket på å si noe om krigføring i det 21. århundre som foreligger, og hvis amerikanerne implementerer det så vil dette uvegerlig komme til å influere på den militære tenkningen i den vestlige verden.

For Norge vil dette sannsynligvis få konsekvenser for revisjonen av den fellesoperative doktrine, særlig dersom NATO også adopterer ASB-konseptet.

Konseptet passer i utgangspunktet godt

1 Med doktrine menes her læresetninger eller lærebok. (NATOdefinisjon: «Fundamental principles by which the military units guide their actions. They are authoritative, but require judgement in application.» AAP-6. Med «konsept» menes her et utkast, en idéskisse, til noe som kan videreutvikles til en doktrine.

Brasil, Russland, India og Kina, de såkalte BRIC-landene, omtales ofte som de land i verden med størst økonomisk vekstpotensial.

3 For en grundigere analyse av Kina og Indias sjømilitære ambisjoner og kapasitetsoppbygging, se bl a «Emerging naval powers in Asia-China’s and India’s quest for seapower», Satira Basit og Øystein Tunsjø, Oslo Files on Defence and Security, Juni 2012.

4 Norge har f eks gjennom sitt «Nærområdeinitiativ» pekt på betydningen av dette, et syn som nå ser ut til å få mer og mer gjennomslag i NATO-organisasjonen.

5 Begrepet oppstod etter Wienkongressen i 1814 da Europa skulle reorganiseres etter Napoleonskrigene. Begrepet gjaldt datidens stormakter (Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Russland og Preussen) som på tross av sterke rivaliseringer for en lengre periode klarte å utvikle mekanismer for samhandling og diplomati.

6 Militært sett har denne utviklingen bl a ledet til et fornyet fokus på missilforsvar.

7 Det amerikanske forsvarets rullerende vurderinger av fremtidige utfordringer og innrettingen av forsvarets kapabiliteter 8 Bl a utga Chairman of the Joint Chiefs of Staff(CJCS) Gen Dempsey i januar 2012 dokumentet «Assured Access» der ASB omtales som fundamentet for fremtidige Joint Operations.

9 «AirSea Battle – A Point-of-Departure Operational Concept», Jan Van Tol et al, CSBA 2010 10 Den første strekker seg fra det japanske fastland gjennom Ryukus, Taiwan, Filipinene og Borneo. Den andre strekker seg fra øygruppen Bonin i nord og sydover mot Marianas og Guam.

24

Hvor store konsekvenser bør AirSea Battle-konseptet få for den pågående revisjonen av Forsvarets fellesoperative doktrine?

i forhold til geografi og trusselbilde i vårt strategiske interesseområde dersom en høyintensitetskonflikt på ny skulle bli aktuell. Konseptet passer også i forhold til vår relative vektlegging av luft- og sjøstyrker sammenholdt med intensjonen om å kunne drive nettverkssentrisk krigføring.

Alt tyder derfor på at vi gjør klokt i å følge med på ASB-konseptets videre vei i det amerikanske militære system.

11 Anslagene varierer mye, men ila 10-20 år synes de fleste å være enige om at Kina kan ha oppnådd en betydelig kapasitet innenfor de nevnte områder.

12 «AirSea Battle – A Point- of-Departure Operational Concept», s 56 13 Dette medfører at USA og deres allierte også må bekjempe Kinas etter hvert omfattende tilgang på havner utenfor sitt eget nære operasjonsområde. Over flere år har kineserne lagt vekt på å bruke sitt «dollar diplomati» for å få tilgang på baser i Pakistan, Bangladesh og Burma, samt flere land i Afrika. Det må også nevnes i den forbindelse økende kinesisk interesse for utviklingen av nye sjøveier i Arktis. De har f eks nylig anmodet om observatørstatus i Arktisk råd.

14 Se f eks «AirSea Battle – A Point- of-Departure Operational Concept», s 97 15 Monroe-doktrinen refererer til den amerikanske president James Monroe som i 1823 deklarerte at «The Western Hemisphere» ikke lenger kunne betraktes som et område for Europeisk innflytelse.

USA ville forbeholde seg retten til å intervenere dersom dette skulle skje i fremtiden. Monroe-doktrinen er på mange måter den første manifestasjonen av USA’s økende globale interesser.

16 Se f eks «Air-Sea Battle», Jim Lacey, National Review Online, 14 des 11 17 Se f eks «America’s Dangerous Battle Plan», Raoul Heinrichs, The Diplomat, 17 aug 11 18 Stort prop 73S «Et forsvar for vår tid», s 7 19 Ibid, s 41 20 «Manøverkrig i det 21.århundre – er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?», General(P) Sverre Diesen, NMT nr 2 2012 21 COS USAF, Gen Schwartz og CNO, Adm Greenert bruker følgende formulering for å oppsummere kvintessensen av ASB-konseptet: «Air Sea Battle seeks to use Networked, Integrated Attack-in-Depth to disrupt, destroy and defeat (NIA-D3) adversary capabilities.»

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.

• Kadetter kr. 60,- pr. år.

Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Vi er godt i gang med høstens foredragsserie, og det gleder meg at jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på vårt program. Jeg minner om at vi legger opp til et hyggelig nytt år med gode og spennende foredragsaftener, og ikke å forglemme trivelige og hyggelige sosiale samlinger. Husk å melde dere på til vårt Nyttårsball!

Endelig har vi mottatt “Tilstandsrapport med Vedlikeholdsplan” for Myntgaten 3 fra OPAK. Det er formannen i vedlikeholdskomiteen oberstløytnant Knut Bremerthun, som er i “førersetet” for OMS her. Vedlikeholdskomiteen vil komme med en anbefaling til Direksjonen om prioriteringer og strakstiltak som må settes i verk. Det overrasker ingen at utgifter til den foreslåtte vedlikeholdsplanen vil være større enn det vi normalt klarer å dekke innenfor vårt normale budsjett. Jeg vil oppdatere/informere dere om dette etter hvert.

Representantskapet vedtok på siste møtet Direksjonens innstilling til to nye “innbudte medlemmer”.

Flaggkommandør Petter Ask og kapteinløytnant Stein Johansen har utført en særdeles utmerket tjeneste i våre styrende organer over mange år. De er begge flotte ambassadører for Oslo Militære Samfund. Gratulerer med velfortjent påskjønnelse!

På vegne av meg selv og Direksjonen ønskes dere alle en fredelig og god jule- og nyttårsfeiring! På gjensyn i det nye året.

Varme hilsener Gunnar Rolland Formann OMS

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

25

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

JULETREFEST i OMS! Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med barn og barnebarn til juletrefest.

Torsdag 3. januar 2013 fra kl 17:00 til kl 20:00 i OMS lokaler i Myntgaten 3 Det blir program med leker, sang, underholdning og gang rundt juletreet.

Vi tror at julenissen også i år vil glede oss med et besøk.

Barna får pølser, boller, brus og godteposer.

De voksne serveres kaker og kaffe. Forfriskninger kan forøvrig kjøpes.

Pris kr 100,- pr deltaker som betales ved ankomst.

Påmelding til intendanten innen 28. desember på svarslipp, eller epost til intendantoms@gmail.com Ved påmelding oppgi navn, samt hvor mange barn og voksne som kommer.

Vel møtt til en hyggelig juletrefest i tradisjonsrike lokaler.

Direksjonen

"

Svarslipp Påmelding juletrefest OMS 3. januar 2013. NB! Skriv tydelig Sendes Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo Navn:...........................................................................................Antall barn...................... Antall voksne........................

Adresse:................................................................................................................................ Tlf.:........................................

NYTTÅRSBALL

Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med familie og venner til nyttårsball.

Lørdag 5. januar 2013 kl 18:30 i vår bygning i Myntgaten 3.

(Aperitiff serveres fra kl 18:30, og vi går til bords ca kl 19:00) En velsmakende meny og ditto vinliste vil De finne på våre nettsider, www.oslomilsamfund.no Kuvertpris er kr 800,- for medlemmer og deres ledsagere, kr 1000,- for øvrige gjester De som medlem ønsker å invitere. Antrekk: Galla.

Deltakelse betales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574 innen 20. desember 2012.

Påmelding skjer ved vedlagte svarslipp til: Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo, eller pr epost: intendantoms@gmail.com innen 20. desember 2012.

Vennlig hilsen Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS

"

Svarslipp Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds nyttårsball, lørdag 5. januar 2013, kl.18:30 Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Telefon nr.:...........................................................................................................................................................................

Gjester: Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................

Kontonummer ved eventuelle refusjoner:........................................................................................................................

26

INFORMASJON INFORMASJONTIL TILMEDLEMMER MEDLEMMEROMS OMS

188-års stiftelsesmiddag

Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene til feiring av Samfundets 188-års stiftelsesdag fredag 1. mars 2013 kl 19.00 i Myntgaten 3.

Feiringen av vår stiftelsesdag, der en rekke inviterte gjester, og høstens og vårens foredragsholdere deltar, skjer på tradisjonelt vis med festmiddag i den store salen. En velsmakende meny og tilhørende vinliste vil De finne på våre nettsider www.oslomilsamfund.no så snart menyen er fastsatt i samarbeid med restauratør. Middagen etterfølges av mocca avec.

Direksjonen håper spesielt at mange av våre nye medlemmer har anledning til å delta.

Antrekk: Messdress II, mørk uniform (uten gallautstyr), smoking.

Kuvertpris er kr. 600,-, som innbetales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574.

Påmelding skjer ved svarslipp til Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo eller pr epost til intendantoms@gmail.com innen 15. februar 2013.

Vennlig hilsen Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS

Svarslipp

" Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag, fredag 1. mars 2013 kl 19:00

Grad/Tittel ...............................................................Navn..................................................................................................

Telefonnummer.......................................................Epost .................................................................................................

Kontonummer ved eventuelle refusjoner........................................................................................................................

Nærmere informasjon om stiftelsesmiddagen fås ved henvendelse til intendanten, kommandør Tom Egil Lilletvedt - epost: intendantoms@gmail.com

GENERALFORSAMLING

Innkalling til generalforsamling mandag 8.april 2013.

I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i vår bygning i Myntgaten 3, Mandag 8. april 2013 Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15.

Saksliste: 1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2012 2. Reviderte årsregnskaper for 2012 for OMS og NMT 3. Valg av tillitsmenn a. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer b. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer c. Revisor d. Valgkomité 4. Medlemskontingent for 2013 5. Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt til Direksjonen innen 1. mars 2013. Årsberetning og regnskap vil ikke bli trykket i NMT, men bli lagt ut i OMS fra 18. mars 2013, samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

27

Best i spagat?

- Om behovet for et paramilitært innslag.

Professor Bent Erik Bakken har vært forskningssjef ved FFI i 1996-2005 og er i dag forsker i strategisk læring og ledelse ved Forsvarets stabsskole, og professor II i læring og ledelse i komplekse systemer ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Samfunnets terrorbekjempelse baserer seg på at en i hovedsak ordenspolisiær styrke relativt raskt skal få støtte av Forsvaret. Både Gjørv-kommisjonens rapport og regjeringens oppfølging av denne preges av tanken om at politiets hovedproblem er mangel på trening innen beredskap og samhandling med Forsvaret. Dette er en gammel analyse som ser bort fra at kontraterroroperasjoner har svært lite til felles med hverdagslige politioppgaver. Motsetningen mellom suksessfaktorer i disse to oppgavene er så store at økt trening vil monne lite. I stedet for å bygge videre på dagens spagatmodell for politiet, foreslås det her at kontraterroroppgavene i hovedsak løses av en paramilitær styrke. Beredskapstroppen, utrykningsenhetene og deler av dagens militære spesialstyrke vil kunne danne stammen i en slik ny nasjonal politienhet med desentraliserte elementer spredd over hele landet. I tilfelle militær mobilisering, vil styrken eller deler av denne kunne avgis til Forsvaret.

AV BENT ERIK BAKKEN

Gjørv-kommisjonens rapport (NOU 2012: 14) er samfunnets viktigste katalysator for å lære av erfaringene etter den 22. juli 2011 (Se min anmeldelse av rapporten i dette nummeret av NMT). Derfor er det interessant at statsminister Stoltenberg i sin beklagelse til Stortinget 28.8.2012 (Stoltenberg, 2012) understreker at kommisjonen bestod av mennesker med tung beredskapskompetanse.

Dessverre har en kanskje viktigere kompetanse i individuell og organisatorisk læring vært fraværende.

Kommisjonen gjentar tidligere gjennomganger (NOU 2000: 24; Fimreite et al, 2011), og understreker at det å sørge for god politiberedskap er krevende og at samspillet, særlig med Forsvaret, må bedres betraktelig. I etterkant har blant annet tidligere SV-leder Ørnhøi (2012) hevdet at Forsvaret bør utnyttes i større grad i forbindelse med kontraterrorope-

28

rasjoner og kanskje erstatte dedikert politi. Et syn som støttes av tidligere statsminister Willoch og pensjonert generalløytnant Tomas Colin Archer (Amundsen og Løkeland-Stai, 2012).

Det synes videre som om dagens regjering mener at man i stor grad kan lære av hva som gikk galt og hva som fungerte bra under 22. julihendelsen i 2011 (Stoltenberg, 2012).

Helsevesenet og Forsvaret trekkes frem som organisatoriske forbilder for politiet.

I flere tiår har en erkjent at samfunnets sikkerhet er blitt satt overfor økede utfordringer. Dette skyldes mange forhold, blant annet at infrastruktur som tidligere var offentlig eid og (hierarkisk) kontrollert, nå styres etter markedsprinsipper. Globalisering og økt betydning av ikke-statlige aktører har også spilt

en rolle. Sammen med andre forhold har dette skapt økt kompleksitet.

Særlig har antall grensesnitt som skal koordineres i en krise blitt mangedoblet (BAS 2011, Fimreite et al, 2011).

Samtidig har globalisering skapte økte muligheter. Ulike kulturer synes også å eksisterer side om side, og sosiale medier gjør at også marginale personer kan finne felleskap og trygghet i transnasjonale nettverk og informasjonsdeling.

Også sikkerhetsrelatert forskning har vært opptatt av slike endringer og belyst dem på ulike måter. Sektorens eget forskningsinstitutt, FFI har for eksempel søkt, til dels i sterk kontrast til sine oppdragsgiveres mer presserende bekymringer, å forstå drivkreftene i og konsekvensene av radikal islam (TERRA 2011) og faktisk blitt et verdensledende miljø på dette feltet.

I de siste 15 år er en rekke offentlige utvalg satt ned (se f eks Fimreite et al. (2011) for en oversikt) for å lære i etterkant av episoder, og disse har i stor grad foreslått konkrete tiltak.

Eksempelvis foreslo sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24) opprettelsen av et eget sikkerhetsdepartement. Men tiltakene har bare unntaksvis blitt gjennomført (Fimreite, et al 2011).

I erkjennelsen av at de mange vertikale og horisontale grensesnitt utgjør særlige utfordringer, gjennomføres det ofte øvelser for å avdekke svakheter.

Således gjennomførte man i etterkant av terrorangrepene mot tunnelbanen i London og tog i Madrid i 2006 øvelse Oslo (DSB 2006).

Utøvelsen av bistandsinstruksen, der politiet kan etterspørre bistand fra Forsvaret, fungerte særlig dårlig.

Det tok for eksempel fire timer fra

Hvordan skal en god beredskapskultur gjennomsyre en organisasjon hvis daglige og altoppslukende virke er ordensvirksomhet og etterforskning, spør artikkelforfatteren.

Bildet er hentet fra en populær TV-serie hvor politiyrkets mykere sider står i sentrum.

Oslopolitiet erkjente at Heimevernet kunne hjelpe til med objektsikring, til at Forsvarsdepartementet mottok en slik henvendelse. Ytterligere timer gikk før Heimevernet ble varslet. På det tidspunkt hadde imidlertid politiet endret sin oppfatning og vurderte det slik at bistanden ikke lenger var nødvendig (DSB 2006, s22). I etterkant av øvelsen fremkom det like fullt at en rekke kritiske objekter, som Storting og regjeringsbygninger, ikke var blitt sikret slik de burde – nettopp slike oppgaver som Heimevernet er trent og utstyrt for å utføre.

Det lå en svært liten ressursinnsats bak terrorangrepene 22. juli; en enslig terrorist med et tonn kunstgjødsel og enkle håndvåpen. Men konsekvensen for samfunnet har vært tragiske og betydelige. Allerede tidlig i den etterfølgende erfaringslæringsprosess har de problematiske grensesnittene mellom ulike etater blitt gjenoppdaget (Faremo, 2011), og justissektorens hovedansvar for beredskap ble understreket gjennom navneendringen fra Justis- og politidepartementet til Justis- og bered-

skapsdepartementet, som ble kunngjort 11.11.2011.

Selv om utfordringene mht samordning ved kriser omfatter svært mange sektorer, avgrenser denne artikkelen seg til å problematisere de råd som er fremkommet mht å forbedre politiog beredskapssektoren ved å utnytte Forsvaret bedre. Først vil jeg skissere dagens ordning, deretter belyse noen utfordringer ved modellen, både med utgangspunkt i norske erfaringer og hva organisasjonslæringslitteraturen har funnet. Senere vil jeg gå inn på hvordan et savnet ledd kan opprettes, organiseres og brukes.

Teori og praksis mht dagens fordeling av oppgaver mellom politiet og Forsvaret.

Prinsipielt har forsvarsetaten og politietaten ganske klare og forskjelligartede oppgaver. Fellesnevneren er å bidra til sikkerhet for norske borgere og vårt samfunn. Forsvaret skal håndtere utfordringer som har sitt utspring utenfor landets grenser, mens politiet skal håndtere dem som har sin opprinnelse innenfor vårt ter-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

29

har inntil nylig hatt sin egen ”kontraterror” enhet, HV-016. Likeledes har Forsvarets spesialstyrker øvet mye på kontraterror, ofte i nært samarbeid med politiet.

Robuste trusler fordrer robuste svar. Bildet viser italienske Carabinieri i Roma 2006.

ritorium. Forsvaret skal prioritere de utfordringer utenfra som kan ramme norsk jurisdiksjon, territorium og befolkning direkte, og dernest understøtte operasjoner i utlandet (Stortingsproposisjon 73, 2012).

Om prinsippene er klare, er grenseoppgangen i praksis langt mer uklar, men pragmatisk.

Stiavhengighet, dvs. at dagens ordning er et resultat av historiens mange små skritt, er en forklaringsmodell for dagens praksis. For eksempel operer Forsvaret Kystvakten, som har en, i tid og rom, avgrenset politimyndighet. Forsvarets innsats er like mye rettet mot norske som utenlandske fartøyer og personer. Likeledes er Hæren ansvarlig for størstedelen av håndhevingen av grensen mellom Russland og Norge, et mandat Hæren ikke har mht grensen mot Finland eller Sverige. Igjen, Forsvaret er like mye rettet mot norske som mot utenlandske borgere.

Videre har Hans Majestet Kongens Garde et politiaktig mandat om i fredstid å beskytte Kongens hus.

Eksemplene ovenfor er preget av et ganske permanent, i noen tilfelle lovbestemt, rollebytte for Forsvarets styrker mht å utføre et sikkerhetsoppdrag som prinsipielt tilhører politiet.

I hvert tilfelle har nok tanken vært at siden kompetansedesignet og kapasitet til de aktuelle militære avde-

30

lingene stemmer godt overens med politioppdragets behov, er det naturlig å avgi dem til fredsbruk til politioppgaver. Det faktum at det underliggende forsvarsoppdraget ikke er presserende til daglig, spiller også en rolle: Skulle krigen komme, vil Kystvakten, Grensevakten og Garden sannsynligvis forlate politioppdraget og inngå som en integrert del i forsvaret av landet og rette sitt fokus vekk fra landets borgere og over mot en fiende fra utlandet.

Mens Forsvaret av landets territorium kjennetegnes av at en stor del av styrken ikke daglig er operativ i sin primæroppgave, og altså utgjør en reserveberedskap mot et angrep utenfra, er politiet i den omvendte situasjon. Politiets ressurser er i daglig operativ bruk, og reservene, beredskapstroppen og utrykningsenhetene, unntaket. Dette gjør at det er utformet en bistandsinstruks der politiet, om egne ressurser er for små for oppgaven, kan anmode Forsvaret om bistand (Lovdata 2012). Denne instruksen er videreutviklet med basis i 22. juli-erfaringene.

I praksis har dette bistandsregimet, kombinert med en kraftig økning i fokuset på terrorutfordringer, gjort at Forsvarets styrkeelementer har spisset seg inn mot å kunne løse slike utfordringer. Heimevernet, hvis primæroppgave er sikring av objekter,

Regjeringens modell om oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport innebærer et stadig tettere samarbeid mellom de to etatene. Men slike tanker blir imidlertid møtt med ambivalens i brede miljøer. Politiforbundets leder, Arne Johannesen, er kanskje mest kritisk og advarer mot en ”brutalisering av politiet” (NRK, 10.11.2011).

Men også det at Forsvaret har oppløst HVs dedikerte kontra-terror avdeling kan sees på som et utrykk for skepsis til at Forsvaret skal bruke permanente og dedikerte ressurser på oppgaver som iht. grunnlovens § 99 ordlyd om at militærmakt ikke skal brukes mot landets borgere, mest naturlig faller inn under politiets domene.

Utfordringer ved dagens modell Politiet og Forsvaret har både alene og i samarbeid spilt strategiske spill og øvd terrorscenarioer som har minnet om 22. juli. Slik innsats bidrar sikkert til bedring, likevel viser de etter hvert svært godt og offentlig dokumenterte erfaringene igjen at grensesnittene mellom de to etatene forblir en akilleshæl. De dokumenterte utfordringene går på at til tross for at tidligere svak koordinering er avhjulpet med liaisonpersonell fra politiet i Forsvarets staber og omvendt, og til tross for at den formelle bistandsinstruksen – som krever at bistand skal rekvireres fra politisk nivå – er myket opp slik at bistandshenvendelser kan gå mellom lokale sjefer, tar ting lang tid på det strategiske nivået. Så lang

“Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er like forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner.”

tid at behovet for tettere integrasjon mellom de to etatene tydeligvis er en krystallklar erfaringslæring (NOU 2012:14; Stoltenberg 2012; Eide 2012; Faremo 2011).

Forsvarets folk møtes med skepsis i politiet, eksemplifisert gjennom intervjuet med politiets fremste tillitsmann (NRK, 2012) som altså er redd for en ”brutalisering av politiet”. Det er gått over 80 år siden det såkalte Menstadslaget, der militært personell ble innkalt (men aldri brukt) mot streikende arbeidere. Like fullt står bruk av bevæpnede soldater mot arbeidere som en sterk påminning om at soldater skal brukes mot fremmede makter, ikke mot landets borgere. Forsvarsministeren brukte i sitt lange innlegg i Stortinget den 10.11.11 (Faremo, 2011) mye tid på å forsikre at grunnlovens § 99 vil bli fulgt.

22. juli-kommisjonen er ganske nådeløs mot politiets håndtering av Utøya-massakren (NOU 2012:14). Til tross for at det var øvd intensivt på scenarioer som liknet på Utøya, påpeker kommisjonen at en rekke grensesnittshåndteringer sviktet. Dårlige beredskapsferdigheter trekkes særlig frem. Ikke bare i etterpåklokskapen etter 22. juli, men faktisk også før var politiets svake beredskapsinnsats ganske forutsigbar (Fimreite et al., 2011; Klein, 2004). Skal man oppnå ekspertise innen et praksisfelt, bør strategiske og operative medarbeideres hverdag gjennomsyres av slik virksomhet. Av denne grunn blir deler av 22. juli kommisjonen sin tiltaksliste om økt trening et slag i luften: Hvordan skal en god beredskapskultur gjennomsyre en organisasjon hvis

daglige, viktige og altoppslukende virke er ordensvirksomhet, etterforskning og påtalemakt?

for at etableringen av en slik må ha innebåret en nedprioritering av daglig virksomhet.

Man har kjent til disse utfordringene i mange år. Man er enige om å gjøre noe med dem, men i praksis har det vist seg umulig å lykkes politiet med å prioritere det som i hverdagen nødvendigvis vil være marginale oppgaver. Alt tyder på at dette fundamentale problemet ikke vil opphøre.

Stoltenberg (2012) peker på at politiet bør lære av helsevesenet. Men sykehusmodellen er ikke lett anvendbar for politiet. Den kanskje største utfordringen ligger i at helsevesenet i en større krisehåndtering opprettholder sine taktiske prosedyrer selv om behandlingsvolumene økes drastisk. Selv om balansen mellom de ulike medisinske spesialitetene justeres kraftig i en krise, kjennetegnes sykehusvirksomhet av at driften kan oppskaleres.

Hvordan skjerme beredskapsenheter fra daglig politivirksomhet, samtidig som man sikrer integrasjon mellom spesielle beredskapsenheter og vanlig politi?

Her finnes to tilnærminger som kan benyttes. I det følgende kalt hhv sykehusmodellen og paramilitærmodellen.

Sykehusmodellen I følge NOU 2012:14 synes helsesektorens beredskapsplaner å ha fungert ganske bra i etterkant av Utøyamassakren. Sykehusene syntes å være i stand til å håndtere flere hundre skadede på en god måte, til tross for at deres daglige og planlagte drift har et helt annet innhold enn den de fikk i fanget den 22. juli. Som politiet, lever sykehusene i en daglig situasjon med tilsynelatende kronisk ressursknapphet og strenge prioriteringer. Likevel synes katastrofeberedskapen å ha vært forbilledlig drillet, og dermed kunne beredskapsplaner tas opp av skuffen og medarbeidere bruke sine opplærte håndgrep. Det synes som om sykehusene har etablert en «beredskapskultur», til tross

En politioperasjon, derimot, gjennomgår en transformasjon fra en ordens- til en beredskapssituasjon.

En rekke sunne politioperative prinsipper, som for eksempel konfliktminimalisering og forsiktighet, vil typisk være kontraproduktive i en beredskapssituasjon. Med andre ord, mens sykehusdirektørens, sykepleierens og legens operative intuisjon er gyldig når oppgaven går fra daglig drift til krisehåndtering, blir politimannens og politilederens intuisjon ugyldig ved en slik overgang. Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er like forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner. Under en krise skjer det ingen vesentlig endring i kompetansekravene på sykehuset.

Hjertekirurgen blir ikke bedt om å være ortoped. Men når terroren rammer ville en sykehusmodell anvendt i politiet betydd at politimannen drillet i ordensoperasjoner plutselig skulle utvise ferdigheter i en helt annen disiplin, terrorbekjempelse, med tildels motstridende ferdighetskrav. Det ville ikke være lurt.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

31

En katastrofe tvinger helsevesenet til å gjøre (mye) mer av det de vanligvis gjør. Politiet, derimot, blir tvunget til å gjøre noe helt annet. Foto: Mathias Reiherth, Drammens Tidende.

Paramilitærmodellen Mens Norge, med unntak kanskje for beredskapstroppen og utrykningsenhetene har et enhetlig og klart sivilt politikorps, har en rekke nasjoner et mer differensiert politivesen der skillet mellom militære og sivile enheter er mer flytende. Et naturlig skille går mellom ulike myndighetsnivåer (kommunalt-, fylkes, delstats- og føderalt politi finnes i en rekke land).

En slik inndeling har mange grunner, men en viktig grunn er at man innenfor ethvert politikorps gjenfinner en viss heterogenitet i oppgavens krav til tjenestemannen og vedkommende dermed får utviklet en godt kalibrert operativ intuisjon mht de oppgaver som skal utføres.

Mens det kommunale ordenspoliti stilisert kan sies å skulle gå inn med en politimester Bastiantilnærming, skal eksempelvis det franske gendarmeriet håndtere organisert kriminalitet og terrorisme der politimester Bastianbaserte operasjoner typisk leder til fiasko.

En slik paramilitær tilnærming er imidlertid ikke uten utfordringer, fordi de ulike politioppgave ikke er klart avgrensede i tid og rom, og fordi en rekke oppgaver, som for eksempel terrorbekjemping er lavfrekvente og mannskapene ikke kan sitte å tvinne tommeltotter i påvente av å bli brukt, men settes til å utføre dagligdagse oppgaver der deres intuisjon er dårlig kalibrert. Hvem har ikke blitt stoppet av bryske franske gendarmer eller italiensk carabinieri som har behandlet en trafikkforseelse som en terrorhandling?! Det er nok frykten for slike opplevelser som politiets

32

fremste tillitsmann refererte til når han advarte mot et «brutalisert politi» (NRK 11.11.11).

En skisse til en ny modell

styrke. Så vel Heimevernet, Kongens Garde, Kystvakten og Grensevakten opererer, som vi har sett, under forordninger som gjør at de i fred har ulike politimyndigheter. Disse styrkenes tilgjengelighet er et overskuddsfenomen. Siden det ikke er krig, og fordi kompetanseoverlapningen er så dominerende, lånes de ut til politiet i det daglige.

22. juli kommisjonens rapport (NOU 2012:14) synes implisitt å bygge på sykehusmodellen, dvs. at operativ politikompetanse er skalerbar, og at det norske enhetspolitiet derfor kan bringes til vesentlig å bedre sine terrorferEt norsk paramilitært korps kunne digheter ved å øve. Men som vist ovenfor, er det tvilsomt om en slik modell vil være en reversering av denne modelvirke. Det faktum at man har etablert len. Det vi si at denne tyngre politien beredskapstropp, ganske fristilt fra styrken ble underlagt Forsvaret i krig. daglig politivirksomhet, viser allerede Styrken kunne, som beredskapstropi dag en erkjennelse i justissektoren av pen, være spesialtrent på tunge poliat tyngre politioppgaver krever en egen tioperasjoner. Men i motsetning til styrke. Beredskapstroppen er en nasjo- denne, være desentralisert og med nal ressurs, riktignok plassert under et lag i hvert av våre politidistrikter.

Oslo politidistrikt, og er derfor ikke til- Hvert lag burde inngå i en regional stede ut over landet. En paramilitær tropp som videre kunne samles i 3-4 modell kan være en vei å gå, et konsept landsdelskompanier sammen med tyngre logistikk, for så å utgjøre en som vil: - øke troverdig politiberedskap ift nasjonal paramilitær bataljon. I en krigssituasjon ville styrken som hel tunge politioperasjoner - bedre mulighetene for ytterligere het kunne inngå i den nasjonale Hær brigaden, evt. inngå i HV-avdelinger samspill mellom politi og Forsvar i avdelinger på lags, tropps- og/eller - ikke medføre vesentlig økte kompaniforband. kostnader

Hvordan kan en norsk paramilitær styrke være utformet?

Et paramilitært korps er typisk trent i tyngre politiferdigheter som ligger nært militære ferdigheter. Deres øvrige organisering varierer fra land til land.

I Norge har vi allerede lang erfaring med militære kapasiteter som ligger i gråsonen mellom politi og militær-

Den paramilitære styrken ville i stor grad overflødiggjøre dagens utrykningsenheter og beredskapstropp. Disse enhetenes budsjett vil således forsvinne og kunne tas over av den nye styrken. Videre synes det klart at det vil være en vesentlig overlapp mellom kritisk kompetanse for denne styrken og dagens militære spesialsoldater. Antallet militære spesialsoldater kunne således reduseres noe, og deler av dagens spesial-

styrkebudsjetter dermed brukes til å betale den nye styrken.

Justeringene fra dagens modell ville dermed også frigjøre personellressurser slik at den nye styrken ville kunne fått en «flying start», der dagens personell ville kunne bekle brorparten av styrkene etter en meget kort opplæringstid. Også på lengre sikt bør Forsvarets spesialstyrkemiljøer bidra til grunn- og videreutdanningen til den nye styrken.

Ytterligere fordeler med et norsk paramilitært korps.

Den skisserte modell har som designidé at terrorpolitiet må være organisk og ikke kreve at en helt annen etats ressurser skal stilles til rådighet etter en bistandsinstruks. Erfaring viser nemlig med all tydelighet (Fimreite et al, 2011; FOU 2012:14) at etaters grensesnitt utgjør en stor utfordring for kontraterroroperasjoner. Disse utfordringene ville i stor grad forsvinne med modellen. Men fordi den nye styrken som helhet ville inngå som en hel eller delvis mobilserbar innsatsstyrke i Forsvaret, ville den også der kunne fungere som en forlenget arm fra politiet til Forsvaret.

Utfordringer Etableringen av det skisserte paramilitære korps, hvis «flying start» og finansiering innebærer at spesialsoldater overflyttes fra Forsvaret til politiet, vil svekke Forsvarets spesialstyrker i en overgangsfase. Men både fordi det paramilitære korpset er tiltenkt mobiliseringsoppgaver i

Forsvaret, og fordi modellen i vesentlig grad vil styrke institusjonelle bindinger mellom våre største beredskapsetater, vil samfunnets fordeler totalt langt overskygge ulempene.

Vil den skisserte modell utfordre grunnlovens § 99, der det står at militærmakt ikke skal brukes mot samfunnets borgere? Modellen innebærer jo at det nye korpset vil være en del av politiet, og dermed ikke representerer noen utfordring for grunnlovens § 99. Tvert i mot er en av dens fordeler en omvendt bistandsinstruks, en mobiliseringsordning, og derigjennom en mer glidende overgang mellom politi- og forsvarsoperasjoner. Samtidig er den nye modellens raison d’etre at vi trenger et politi med styrkeelementer som daglig er opptatt av tyngre politioppgaver som trening, planlegging og evt. gjennomføring av terrorismebekjempning. Et slik dreining av større deler av politikorpset innebærer selvfølgelig en villet «økt brutalisering» av politiet, og minner fra Menstadslaget, der Forsvaret ble mobilisert (men ikke brukt) mot arbeidere, vil sikkert bli manet frem.

Men igjen, korpset vil stå under justisministeren og ikke forsvarsministerens kommando.

En annen ting er at norske soldater i utlandet helt siden Tysklandsbrigaden i all hovedsak har operert i en tilnærmet politirolle. Så vel Libanon, Kosovo og Adenbukta er operasjoner som dersom de hadde funnet sted i Norge ville ha vært utført i en politi-

Referanser: Amundsen, I H og Løkeland-Stai, E (2012) Vil sette Forsvaret i beredskap.

Dagsavisen 11.9.12 BAS (2011)BAS-prosjektene. http://prosjekt.ffi.no/1106.asp Nedlastet 11.11.11 DSB (2011): Øvelse Oslo 2006. Evalueringsrapport. http://www.beredskapsetaten.oslo.kommune.no Lastet ned 11.11.11 Eide, E. B. (2012) Foredrag på Forsvarets stabsskole 27.8.2012 Faremo, G (2011) «Videreføringen av et alliansetilpasset innsatsforsvar – er det basert på forutsetninger som holder?». Innledningsforedrag av forsvarsminister Grete Faremo ved Sikkerhetspolitisk LTP-seminar i regi av IFS 17. oktober 2011 http://www.regjeringen.no/nn/dep/fd/aktuelt/ taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-forsvarsminister-gr/2011/ videreforingen-av-et-alliansetilpasset-i.html?id=660736. Nedlastet 11.11.11 Fimreite, A. L, Rykkja, L. H, Langlo, P. og Lægreid, P. (2011) Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering, Universitetsforlaget, Oslo Johannesen, A (2011). Intervju med NRK Dagsrevyen 10.11.11 Klein, G. (2004): The Power of Intuition - How to Use Your Gut Feelings to Make Better Decisions at Work. Currency. Trade Paperback. June 2004

og ikke forsvarskontekst, uten at noen har ropt høyt om at soldatene har utvist stor grad av brutalitet.

Avsluttende betraktninger.

Ideene fremsatt i denne artikkel er utledet av erfaringer mht hvordan operative organisasjoner best lærer ferdigheter. Men ideene kan ikke ha vært fremmede for Willochkommisjonens (NOU 2000:24) heller. Den gang konkluderte man innenfor en mer institusjonell preget tilnærming med at det burde skapes et eget sikkerhetsdepartement der alle relevante sikkerhetsstyrker ville inngå. Behovet for en slik sterkere samlet institusjonell styring vil minke, men ikke forsvinne, med modellen jeg har skissert. Mer generelt, synes globaliseringen å problematisere det sterke skille mellom indre og ytre fiender som ligger til grunn for dagens skarpe skille mellom politi og forsvar. Grunnlovens logikk mht dette skarpe skillet, synes stadig mindre relevant ettersom ikkestatlige sikkerhetsaktører har spilt en større rolle: Hadde Anders Behring Breivik vært utenlandsk, og tilhørt et større nettverk, ville det vært høyst uklart om den identisk samme operative situasjonen skulle ha vært håndtert av politiet eller Forsvaret. En slik usikkerhet kan unngås ved at alle samfunnets maktmidler samles under en og samme organisasjon, noe også Ørnhøi (2012) har poengtert. Men jeg forstår det er svært langt frem til en slik rasjonell organisering. I mellomtiden bør vi snarest detaljutrede videre og iverksette den presenterte skissen i tråd med dagens departementale oppdeling.

Lovdata (2012). Instruks om Forsvarets bistand til politiet http://www. lovdata.no/ltavd1/filer/sf-20120622-0581.html lastet ned 30.8.2012.

NOU (2000:24) Et sårbart samfunn. Norges offentlige utredninger.

NOU (2012:14) Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Norges offentlige utredninger.

Stoltenberg, J (2011). Kronikk. Dagens Næringsliv 8.10.2011 Stoltenberg, J (2012). Tale til Stortinget 28.8.2012 Stortinget (2011) Sak nr. 2[10.03.02] Redegjørelse av justisministeren og forsvarsministeren om angrepene 22. juli 2011. http://www. stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/ Stortinget/2011-2012/1111101/ Nedlastet 11.11.11 Stortingsproposisjon (2012) Prop. 73 S (2011–2012). Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak): Et forsvar for vår tid. Tilråding fra Forsvarsdepartementet 23. mars 2012, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Stoltenberg II) TERRA (2011) TERRA-prosjektene http://www.ffi.no/en/Terra/Sider/ default.aspx Nedlastet 11.11.11 Ørnhøi, S (2012). Vi må våge å tenke nytt. Dagsavisen 11.9.12 Amundsen, I H og Løkeland-Stai, E (2012) Vil sette Forsvaret i beredskap.

Dagsavisen 11.9.12

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

33

N M T N OT I S E R

Nytt norsk bidrag i kampen mot sjørøveri Norge har i 2013 tatt på seg å bidra med en fregatt og lede NATO-styrken som er satt inn i bekjempelsen av sjørøveriet utenfor Somalia. Norge har tidligere deltatt med et maritimt patruljefly i 2011 og med fregatten KNM Fridtjof Nansen i 2009.

Statistikk fra International Maritime Bureau Piracy Reporting Centre viser at angrepene har avtatt dramatisk, med siste rapporterte hendelse i juli (et mislykket angrep). Siste vellykkete kapring skjedde 10. mai 2012 da tankeren MV Smyrna ble tatt. Det er per oktober 2012 kun 6 fartøyer, med til sammen 156 gisler, under sjørøvernes kontroll. De fleste er små lokale fartøyer og mange er ikke lenger sjødyktige. Dette står i sterk kontrast til tidligere år, da 46 fartøyer ble kapret i 2009, 47 i 2010 og 25 i 2011.

Det er tre hovedgrunner til at sjørøveriet har avtatt så kraftig. Først og fremst har skipsfartsnæringen innført en rekke sikkerhetstiltak. Dette innebærer passiv beskyttelse, som innredning av sikre rom slik at kaprerne ikke får tatt mannskapet som gisler, og væpnete vakter for transitten gjennom de farligste områdene. Det militære nærværet har avverget en rekke angrep og tatt fartøyer tilbake fra piratene, nøytralisert moderfatøy og i tilfeller ødelagt båtene deres på land.

Den tredje grunnen er fremgangen som den Afrikanske Union (AU) har hatt på landsiden og en generelt bedret sikkerhetssituasjon i Somalia, spesielt i regionen Puntland på Afrikas Horn. Dette har fratatt sjørøverne muligheten til å operere fritt og mange tidligere baser er nå forlatt.

Det militære nærværet har vært viktig for å undertrykke sjørøveriet, men kunne aldri stoppe uvesenet alene.

34

Dette nye norske bidraget er likevel velkomment og viktig. NATO, eller rettere sagt nasjonene som utgjør NATO, har i lange perioder hatt problemer med å stille de nødvendige styrkene til oppdraget. Norge har vært påfallende fraværende og burde bidratt med mer da det var langt mer påkrevd for et par år siden. Å lede den ene av NATOs to stående marinestyrkene, er likevel en fjær i hatten for Norge.

(Kilder: www.nato.shipping.int, www.icc-ccs.org/piracy-reporting-centre, NMT)

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan

Gjennom media har det blitt dannet et meget negativ bilde av den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Dette inntrykket fortjener å nyanseres. Ifølge statistikk fra ISAFs hovedkvarter i Kabul er store deler av landet, spesielt i byene, trygge områder. De relativt få terrorangrepene som finner sted bidrar til å gi et galt inntrykk av det store bildet.

Det har vært en markant nedgang i antallet angrep som har blitt initiert av Taleban og andre grupper, som Haqqani-nettverket. Dersom man for eksempel sammenligner tallene mellom august 2011 og august 2012, viser statistikken en reduksjon på hele 33 %. Det er en jevn nedgang å spore fra toppen i 2011. I tillegg er volden meget lokalisert. Antall hendelser i hovedstaden og regionene i nord og vest er på et svært lavt nivå. Episodene er samtidig konsentrert i noen få kjerneområder. Fem små distrikter i provinsene Helmand og Kandahar sør i landet, med kun 1,6 % av befolkningen, står alene for en tredjedel av alle de sikkerhetsrelaterte hendelsene i Afghanistan.

På samme tid fortsetter programmet med å integrere tidligere Talebankrigere i samfunnet. Over fem tusen av dem har nå lagt ned våpnene og blitt benådet av myndighetene. Samtidig har lokale befolkningsgrupper flere steder tatt et oppgjør med Taleban og bekjempet eller jaget ekstremistene vekk fra området. Taleban og deres ideologi har liten støtte i det brede lag av befolkningen og kan bare hevde seg gjennom utstrakt bruk av vold og terror. De spektakulære terrorhandlingene vi har sett det siste året er tegn på svakhet, ikke styrke. Taleban vet at de ikke kan bekjempe ISAF og de afghanske sikkerhetsstyrkene (ANSF) i åpen kamp og må ty til bruk av terror gjennom selvmordsbombere og improviserte sprengladninger. Dette viser seg i statistikken over sivile tap. Nærmere 90 % av alle sivile som blir drept grunnet konflikten skyldes Talebans handlinger.

Ansvaret for sikkerhet i landet overføres nå til afghanerne selv.

Hæren og politiet utgjør ca 350 tusen mann og er langt bedre trenet og utstyrt enn fienden. Det er et faktum at voldsnivået har gått ned i områder der afghanerne har overtatt ansvaret. Dette omfatter distrikter og provinser over hele Afghanistan og ikke mindre enn 76% av befolkningen. USA reduserte egne styrker med 33 tusen mann denne sommeren, uten at dette har slått negativt ut slik mange spådde.

ANSF er godt motivert og nyter stor anseelse i befolkningen. Afghanistan vil trenge økonomisk støtte og trening og assistanse fra resten av verden i mange år, men så lenge landet ikke blir overlatt til seg selv, som etter frigjøringen fra Sovjetunionens i 1989, vil Afghanistan gradvis kunne

innta sin plass som et velordnet samfunn igjen.

(Kilder: www.isaf.nato.int, www.nato.int, NMT)

Pakistan ser mot Russland

Forholdet mellom Pakistan og USA var lenge basert på felles interesser, spesielt i den kalde krigen og mens Sovjetunionen var engasjert militært i Afghanistan. Situasjonen er i dag mer kompleks og uoversiktlig. I Pakistans utenrikspolitiske betraktninger spiller India en viktig rolle (og India har i den senere tiden orientert seg mot USA).

Pakistan har lenge pleiet og utviklet nære bånd til Kina, et forhold som fortsatt er sentralt. Som en følge av et anstrengt forhold til USA har imidlertid Pakistan nå også begynt å se mot Russland som en samarbeidspartner og våpenleverandør. Russland har inntil nylig virket positivt innstilt til et slik nærmere samarbeid.

Pakistan søker gjennom kontaktene med Russland først og fremst et alternativt til USA, dersom det skulle komme til et brudd mellom de to nasjonene. Russland setter som regel færre betingelser ved sine våpensalg, og kan selge materiell som USA tilsynelatende ikke er like villig til å levere.

Pakistan, og særlig det pakistanske forsvaret, har lenge nytt godt av direkte finansiell bistand fra amerikanerne (nærmere tre milliarder dollar i 2012), men av forskjellige grunner, inkludert finanskrisen, kan dette ikke lenger tas for gitt. Billigere russisk materiell, som har rykte på seg for å være solid og lettere å vedlikeholde enn mer sofistikerte amerikanske model-

ler, virker derfor som et naturlig valg.

Spesielt har Pakistan uttrykt en interesse for russiske angrepshelikoptre av typen Mi-28 Havoc.

Det var knyttet store forventninger til President Vladimir Putins annonserte besøk til Pakistan i begynnelsen av oktober. Slike statsbesøk har ofte funnet sted i forbindelse med våpensalg, som etter Putins reise til Venezuela i 2010, da en kontrakt som omfattet ubåter, stridsvogner, håndvåpen og luftvern for mer enn seks milliarder dollar, ble inngått. Det vakte derfor forbauselse og skuffelse da det russiske statsbesøket, det første i historien, ble kansellert uten begrunnelse og på kort varsel.

Det kan være mange og sammensatte grunner til at møtet ble utsatt, på ubestemt tid, men ingen av disse grunnene burde være ukjente da reisen ble planlagt. Det er spekulert i om India, en viktigere partner for Russland enn Pakistan, har lagt press på Moskva. Andre kilder mener at avlysningen var en reaksjon på at et russisk selskap, GAZPROM, ikke fikk kontrakten på å bygge en gassledning fra Iran. Forholdet mellom de to landene har møtt motbør, men dette er det fullt mulig å bøte på. Blant annet har Russland invitert den pakistanske presidenten på besøk til Moskva.

(Kilder: www.nation.com.pak, Defense News)

Tyrkisk våpeneksport

Tyrkia er ikke det landet som man først forbinder med våpensalg og militær industri, men det har over

de siste årene bygget seg opp til å bli en betydelig aktør på markedet.

Tyrkia har tradisjonelt importert det meste av våpenmateriellet landet har hatt behov for, men innenlands våpenproduksjon har nå overtatt mye av dette markedet.

Det tyrkiske forsvaret har i mange tiår vært sterkt, og uroen i regionen, spesielt i Syria, Georgia og de kurdiske områdene, vil bidra til at Tyrkia fortsatt må satse tungt på de militære styrkene. Forsvarsutgiftene utgjorde i 2011 om lag 2,3 % av BNP. Eksporten er viktig på mange områder. Først og fremst bidrar den til å finansiere de nasjonale forsvarsutgiftene. Våpeneksport gir prestisje og innflytelse i regionen.

Som i Norge gir forsvarsindustrien mange positive ringvirkninger i sivil sektor. Det er også viktig at avhengigheten av andre land blir redusert.

Tyrkia, med sin store befolkning og konkurransefordel med hensyn til relativt billig arbeidskraft, har som mål å øke våpeneksporten ytterligere.

Tyrkia utvikler spesielt flyindustrien. Helikoptre i forskjellige varianter, inkludert transport- og angrepshelikoptre, er et satsningsområde.

Landet har bestilt rundt 100 JSF og vil levere deler til denne maskinen.

De har samtidig en uttalt ambisjon om å utvikle og produsere et eget kampfly innen de neste ti årene.

Luftvern er også i fokus og flere land har allerede meldt sin interesse som potensielle kunder. Tyrkia forventer selv at våpeneksporten kan dobles frem mot 2017.

(Kilder: www.data.worldbank.org, Defense News)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

35

N M T N OT I S E R

Kinesiske flåtebesøk

Kinas økende økonomiske makt har blitt tett fulgt av en massiv oppbygging av militærapparatet, med en økning av budsjettet på mellom 10 og 12 prosent hvert år. Spesielt har dette kommet marinen til del og nye fartøyer og nye oppdrag har kommet til.

Det kinesiske militære engasjementet i Sørkinahavet og rundt de japanske øyene vest for Okinawa har satt fokus på bruken av marinen i potensielle ressurskonflikter og i hevdelse av territorielle krav. Kina har også i flere år opprettholdt en skvadron kampfartøy i Adenbukta som et ledd i bekjempelsen av somaliske sjørøvere.

Marinefartøyer kan også vise flagget og styrke nasjonale interesser gjennom diplomati og havnebesøk.

Kina har tidligere hatt et hospitalskip i Middelhavet, men det var helt nytt at kinesiske kampfartøyer i sommer ble sendt til Svartehavet, etter innbydelse fra Ukraina. En destroyer besøkte Sevastopol og en annen anløp Constanta i Romania. Det kan forventes at denne typen diplomati vil fortsette og at kinesiske fartøyer vil dukke opp i farvann og på havnebesøk i områder der de ikke har vært sett tidligere. Dette er selvsagt legitimt og udramatisk i seg selv, men

36

tyder på at Kina i større grad ser seg som en global makt.

Den kinesiske marinen blir regelmessig tilført nye fartøyer.

Hangarskipet er fortsatt under uttesting, men det er vanskelig å se hvordan denne plattformen skal kunne komme til operativ anvendelse og i hvilket scenario. Mer anvendelige er de mange overflatefartøyene, herunder to nye 160 meter lange luftvernjagerne, som er under ferdigstillelse. Det kan forventes at en styrkning av marinen vil fortsette da kinas globale interesser i praksis kun kan trues på havet.

(Kilde: JDW, NMT)

Danmark erstatter M113

M113 er et pansret beltekjøretøy som har vært i operativ bruk siden slutten av 50-tallet. Over 80 tusen enheter har blitt produsert og forskjellige modeller har vært benyttet i nær 60 forskjellige land, herunder Norge og de fleste andre nasjonene i NATO. Opp i gjennom årene har et utall av modeller, moderniseringer og ekstrautstyr sett dagens lys, men Danmark vurderer det nå til at M113 har nådd

grensen for sitt potensial og at en erstatning er nødvendig.

Danskene har lang erfaring i å operere pansrete kjøretøyer fra operasjoner på Balkan og senest i Afghanistan.

En rekke forskjellige firmaer, primært fra Europa, har blitt invitert til å levere anbud. Behovet er stipulert til mellom 206 og 450 kjøretøy, med 360 som et antatt maksimum realistisk antall. Det er behov for fem forskjellige modeller i tillegg til hovedoppgaven å transportere og støtte infanteri, henholdsvis ambulanse-, ledelses-, bombekaster-, ingeniør- og bergingsvogner.

Både belte- og hjulkjøretøyer er aktuelle kandidater. Det er antatt at beskyttelse mot improviserte sprengladninger vil være et krav. Dette vil bety at kandidaten som blir valgt må ha en V-formet underside slik at sprengkraften reflekteres fra skroget. Danmark opererer parallelt med M113 også et antall sveitsiske MOWAG Piranha på hjul (8x8) og svenske CV9035 (på belter). Begge disse modellene er kandidater og kan dermed ha et fortrinn i konkurransen. En beslutning er ikke forventet før tidligst 2014.

(Kilde: JDW, NMT)

Data interface solutions from Electronicon AS Main task

Problem

- Data distribution - Data collection, translation and merging - Conversion between Analog and digital - Simulation and Algorithms

- Interfacing between old and new systems - Small series - Integration to existing systems

Electronicon AS can offer: - Small to large solutions - Modular design - A cost effective solution for small series

Applications - Distribution Systems - Sensor Simulation - Data collection Systems

ELECTRONICON AS Holbergskaien 5004 BERGEN, NORWAY Tlf:+47) 55 30 76 60 web: www.electronicon.no

Instant Shelter BruksomrĂĽder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap

Ring 64 83 55 00

www.obwiik.no N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

37

N M T D E B AT T

Afghanistan - tre myter og en alvorlig lærepen Øystein Steiro Sr., Leder Internasjonalt utvalg Frp

Myte 1: Oppdraget utført.

Når forsvarssjefen sier at oppdraget er utført og at opptrening av den afghanske hæren har gitt afghanerne et meget godt utgangspunkt for selv å håndtere sikkerheten i Afghanistan, er dette i beste fall en omskrivning av de faktiske forhold. Oppdraget var ikke å etterlate demoraliserte og dårlig utstyrte afghanere med en sikkerhetssituasjon i 2012 som er langt verre enn det den var i 2001 samt et ytterligere splittet sivilsamfunn hvor narkotikaøkonomien og korrupsjonen er mer omfattende enn noensinne.

Da ISAF-styrken ble etablert i 2002, var det opprinnelige oppdraget å bekjempe Taliban og Al Qaida og innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan. Det har ikke lykkes. Tvert imot.

Realitet: Sikkerhetssituasjonen er i dag forverret i alle provinser i Afghanistan. Rekrutteringen til Al Qaida og Taliban er tiltatt. Utsiktene til en fredelig demokratisk utvikling i landet er fjernere enn noensinne.

Trusselen fra internasjonal terrorisme er ikke blitt mindre som en følge av intervensjonen i Afghanistan.

38

Myte 2: Demokrati og vestlig styresett lar seg eksportere.

Noen av oss har i mange år advart mot det håpløse i Afghanistanengasjementet. At man kan tro at et føydalt middelaldersk stammesamfunn uten en sentralisert statsmakt i løpet av noen få år og ved hjelp av intervensjon og militære tvangsmidler skal kunne utvikle seg til et parlamentarisk demokrati av vestlig type, er nesten uforståelig naivt. Den tilsvarende utviklingen har tatt de vestlige demokratier flere hundre år og er et resultat av dyptgripende samfunnsprosesser. Det vitner om en utstrakt vestlig etnosentrisme og mangel på forståelse av de komplekse underliggende historiske, religiøse, kulturelle og sosio-økonomiske forholdene i landet og i regionen for øvrig, jfr.

Irak og utviklingen av den arabiske revolusjonen mot sharia-styre og bort fra demokrati på samme måte som i Iran tidligere. Den eneste forsvarlige grunnen for norsk deltakelse i Afghanistan har vært å stå solidarisk med vår hovedallierte USA. Om det har vært verdt det gjenstår å se.

Realitet: Demokrati og menneskerettigheter kan ikke innføres over

natten med tvangsmidler og militærmakt. Om solidaritet i alliansen kan bygges opp som en trekkrettighet som enkelte har argumentert med, gjenstår å se.

Myte 3: Overlegen militærteknologi er avgjørende.

Den vestlige troen på det militærteknologiske paradigmeskiftet som innebærer at ”vinneren tar alt” for den part som har det mest moderne utstyret har bokstavelig talt fått seg et skudd for baugen i Afghanistan.

Bruken av avanserte elektroniske sensorer kombinert med presisjonsvåpen levert fra plattformer på stor avstand minimaliserer egne tap og kan være avgjørende for å vinne slag, men det er troppenes volum, stridsmoral og vilje til å tåle tap som vinner kriger. Religiøs fanatisme og viljen til å tåle tap er en formidabel kraft som mer enn kompenserer for enkle og primitive våpen. Bruken av kraftige avstandsvåpen fører dessuten til sivile tap som tilsynelatende produserer flere nye terrorister enn man har klart å sette ut av spill.

Realitet: Høyteknologiske presisjonsvåpen minimaliserer egne tap,

nge.

“Demokrati og menneskerettigheter kan ikke innføres over natten med tvangsmidler og militærmakt.”

men er ikke tilstrekkelig til å vinne kriger. Troppenes volum, moral, vilje og evne til å tåle tap er en vel så viktig faktor i et symmetrisk som i et asymmetrisk stridsbilde.

til denne. Det er ikke, og har heller aldri vært slik, at territorielle trusler er noe vi bare kan se bort ifra slik Forsvarsreformen forutsetter.

Alvorlig lærepenge - Forsvarsreformen.

Det innebærer at vi ikke bare har tapt i Afghanistan fordi ambisjonen om å bekjempe internasjonal terrorisme med spesialstyrker og avansert militærteknologi har vært mislykket. Langt mer alvorlig er det at vi ved å avvikle hæren og andre territorielle kapasiteter samtidig har svekket egen evne til å ivareta egen sikkerhet i eget nærområde.

Overlegen teknologi, kort reaksjonstid og stor mobilitet kan ikke erstatte behovet for personell, volum, holdeevne og vilje til å tåle tap. En reform av forsvaret etter den kalde krigen var nødvendig, men det forsvaret vi har fått som en følge av forsvarsreformen mangler helt nødvendige territorielle kapasiteter, tilstrekkelig volum og holdeevne tilsvarende det trusselbildet den geopolitiske situasjonen i vårt nærområde tilsier. Ikke minst mangler erkjennelsen av at mens moderne militærteknologi er viktig og nødvendig (noe som alltid har vært tilfellet), er teknologi ikke tilstrekkelig til å erstatte tilstrekkelig

Når Robert Mood, nå etter 11 år når Afghanistan-fasiten omsider er kjent, spør om det var verdt det, er det grunn til å ønske ham velkommen etter. Mood er en modig offiser som tør stille spørsmål ved regjeringens Afghanistan-engasjement.

Mood har tidligere uttrykt sin frustrasjon over at den norske landmakten som en følge av forsvarsreformen ble redusert fra 160.000 soldater under den kalde krigen til under 4.000 og ”knapt nok til å forsvare en bydel i Oslo”. Og her er vi ved sakens kjerne. Afghanistan og bekjempelsen av internasjonal terrorisme ble brukt som en del av begrunnelsen for avviklingen av det territorielle forsvaret til fordel for et lite, mobilt internasjonalt ekspedisjonskorps. Men det er ikke slik at internasjonal terrorisme kom i stedet for den tradisjonelle territorielle trusselen. Den kom i tillegg

tropper, volum, seighet og viljen til å forsvare landet.

Det var her Diesen tok feil og Napoleon (uten sammenlikning for øvrig) fortsatt har rett da han sa at ”Det er to ting som teller, sverdet og kampgløden. I det lange løp vil kampgløden alltid være sverdet overlegen.” Overført til utfordringene det norske forsvaret står overfor i dag innebærer det erkjennelsen av at mens moderne militærteknologi er viktig og nødvendig (noe som alltid har vært tilfellet), er overlegen teknologi ikke alene tilstrekkelig til å erstatte tilstrekkelig personell, seighet og vilje til å forsvare landet.

Afghanistan bør være en lærepenge og Forsvarsreformen har vært et risikabelt og kostbart eksperiment.

Det er et skrikende behov for en ny forsvarsreform og et moderne forsvar hvor forholdet mellom teknologi og personell, mellom reaksjonstid og seighet og mellom mobilitet og holdeevne er i balanse slik at vi kan bli bedre i stand til å håndtere sikkerhetsutfordringene i vårt eget nærområde.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

39

N M T D E B AT T

Afghanistan – fem grunnleggende forutsetninger for debatten Svar til Øystein Steiro Av Palle Ydstebø, Forsvarets stabsskole.

Etter mer enn ti års tilstedeværelse i Afghanistan er det ikke overraskende at vi også i Norge har fått en diskusjon om hva vi egentlig har vært med på.

Det er en diskusjon jeg ønsker varmt velkommen. Det er viktig at vi analyserer, og ikke minst forsøker å lære av det vi har opplevd. Det må skje på flere nivåer. Kunne verdenssamfunnet ha gjort noe annerledes? Kunne FN? Kunne amerikanerne? Kunne den norske stat ha spilt kortene sine på en bedre måte? Har bistandsorganisasjonene noe å lære? Burde Forsvaret ha gjennomført sitt oppdrag på en annen måte? Hva med afghanerne selv? Har de gjort det beste ut av en utfordrende situasjon?

Det er ikke mulig her å gå inn på slike spørsmål. Hensikten med denne kommentaren til Steiros innlegg er egentlig bare å minne om fem enkle forutsetninger som ofte synes å forsvinne i diskusjonen om krig og fred i Afghanistan.

Forutsetning nr.1: Det beste blir det godes fiende.

Når man skal vurdere hvorvidt det går bra eller dårlig, bedre eller verre, i Afghanistan eller andre steder,

40

må man alltid stille seg spørsmålet: bedre enn hva? Der har selvfølgelig kritikerne den fordelen at de kan bruke en innbilt idealtilstand som målestokk. Det er selvfølgelig ikke grenser for hvor idyllisk situasjonen i Afghanistan ville ha vært i dag om bare Vesten hadde holdt seg hjemme. Ansvarlige myndigheter er altså dømt til å forsvare situasjonen slik den oppleves, mens deres fremste kritikere ikke trenger å svare for noe som helst, men kan rose- eller svartmale situasjonen etter eget forgodtbefinnende. Steiro skriver for eksempel at “utsiktene til en fredelig demokratisk utvikling i landet er fjernere enn noensinne”. Mon det? Så det lysere ut da Hekmatyar tok Kabul under ild i 1994, eller da Taliban tok makten i 1996? Og hva med terrortrusselen fra al-Qaida. Er den større i dag enn den var 10. september 2001?

ødeleggelse. Steiro hevder at “religiøs fanatisme og viljen til å tåle tap er en formidabel kraft som mer enn kompenserer for enkle og primitive våpen”. Mon det? Det var noen som en gang hevdet at den sterkeste vilje, eller “kampgløden” om vi skal holde oss til Steiros terminologi, er irrelevant om den befinner seg i en død kropp. Har det forholdet endret seg?

Al-Qaida er utvilsomt svekket de siste årene, og Taliban har blitt påført så store tap av mellomledere at forbindelsen mellom det strategiske nivået, representert med Quettashuraen og styrkene i felt er sterkt svekket. Å hevde at vi “har tapt i Afghanistan”, som Steiro gjør, gir følgelig liten militær mening. Det er ikke uten grunn at Taliban dreper langt flere av den afghanske sivilbefolkningen enn de klarer å drepe afghanske eller fremmede soldater.

Forutsetning nr. 2:

Forutsetning nr. 3:

Forsvaret er trent og utstyrt for å kunne påføre folk enorm lidelse og massive ødeleggelse. Det kan høres ille ut, men slik er det. Det er derfor Stortinget år etter år bevilger flere titalls milliarder til Forsvaret. Vi har våpen som kan forårsake de fryktligste ting. Hensikten med å ha dem er selvfølgelig å kunne stoppe andre som ønsker å bruke sine våpen til å påføre enorm lidelse og massive

Clausewitz hevdet at i strategi finnes det ingen seier. Vi kan i prinsippet utslette fienden, om så skal være. Men hva så? Hensikten er å bruke egen militærmakt for å ødelegge for andres ønske om bruke sin militærmakt for å nå sine politiske mål. Vi kan bidra til å legge forholdende til rette for fremtidig vekst og velstand, om det er det vi ønsker.

Militærmakt dreper.

Det arrangeres ikke militære mesterskap i kriging.

Som nevnt over er Forsvarets rasjonale er å drepe og ødelegge på vegne av den norske staten. Å bygge ting derimot, slik som stat, demokrati og fremtidsoptimisme, må overlates til andre. Militærmakten kan fjerne dem som står i veien for en slik utvikling, men å foreta nasjonsbygging har vi ingen forutsetninger for. Det var allierte bombefly og stridsvogner som fjernet Hitler fra makten, men det var ikke dem som bygde det tyske demokratiet opp av ruinene. Det måtte tyskerne gjøre selv, med god hjelp av vestmaktene. Om afghanerne makter å gi seg selv en bedre fremtid er til syvende sist deres eget ansvar. Målt i penger har de alt mottatt enorm bistand, i den grad at statsbudsjettet nærmest er bistandspenger. Så vi må gi Steiro helt rett i at “demokrati og menneskerettigheter ikke kan innføres over natten med tvangsmidler og militærmakt”. En slik tanke er akkurat så “uforståelig naiv” at vi tviler på at noen seriøst holder seg med slike forestillinger. Militærmakt kan vinne krig, men aldri freden.

Forutsetning nr. 4:

Militærmakt er et middel, om enn et helt spesielt middel.

Det hevdes at krigskunsten er en sivil ferdighet. Det høres kanskje paradoksalt ut, men tenker vi etter, har militærmakt en rolle å spille sammen med andre av statens virkemidler. Taktikken må være en del av strategien, og ikke en erstatning for den. Men selv da er ikke militærmakten som andre politiske virkemiddel. Den er et ekstremt middel med helt begrensede bruksområder, og krever derfor en grad av desperasjon før den slippes løs. Som sagt, vi er spesialtrent til å ødelegge ting, og om ingen kommer etter oss og bygger opp noe nytt der det gamle sto, kan utbytte bli magert. Dette er ingen unnskyldning for Forsvaret,

men like mye en påminnelse til de politikerne som vedtar å slippe løs krigens hunder. Det er helt på sin plass å granske Forsvarets operasjonsformer i Afghanistan med et kritisk blikk. Om det forelå flere alternativer, er det ikke opplagt hvorfor og hvordan man valgte det ene fremfor det andre. Dette er diskusjoner og vurderinger jeg ser frem til med stor interesse. Men når Steiro skriver at “da ISAF-styrken ble etablert i 2002, var det opprinnelige oppdraget å bekjempe Taliban og Al Qaida og innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan” bommer han fullstendig. Målet var, om vi leser resolusjonen, å “assist the Afghan Interim Authority in the maintenance of security in Kabul and its surrounding areas”. Det var altså noe ganske annet enn Steiro vil ha oss til å tro.

Militærmakt kan som nevnt ikke innføre noe som helst. Å bekjempe kan vi, derimot, bedre enn noen andre.

Bin Laden plager ingen lengre og Al Qaida er ingen faktor i Afghanistan.

Taliban utgjør heller ikke den største trusselen mot afghansk sentralmakt.

Da er kombinasjonen av en sentralmakt uten reell legitimitet, og regionale krigsherrer en langt større utfordring. Den militære ødeleggelsen av motstanderens militære kapasitet har vi altså lykkes godt med. Freden derimot, krever noe helt annet. Om vi får en happy ending i Afghanistan er ikke opp til nordmenn å bestemme.

Forutsetning nr. 5: Du må ikke tåle så inderlig vel.

Jeg har gjennom min militære karriere så langt tjenestegjort i tre verdensdeler.

Da jeg begynte i Forsvaret i 1980-årene hadde jeg selvfølgelig ingen anelse om at norske myndigheter ville sende meg til Sentral-Asia og Afrika. Tanken var utenkelig. Når jeg nå derimot har

erfaring fra ulike typer operasjoner, slås jeg av et litt underlig paradoks.

Bunnplanken i kritikken av Forsvarets internasjonale engasjement, uavhengig om den kommer i fra høyre- eller venstresiden, er at vi nordmenn i langt større grad må lære oss å tåle så inderlig vell den urett som ikke rammer oss selv.

Folk med et annet utseende enn vårt må, tilsynelatende, gjerne slå hverandre i hjel så mye de orker, bare det ikke skjer i nærheten av oss eller tar sendetid fra fjernsynsunderholdningen. Jeg har selvfølgelig ingen illusjoner om at Forsvaret kan løse alle verdens problemer, men det jeg derimot er rimelig sikker på, er at ikke rent få har fått et langt bedre liv enn de ellers ville ha hatt fordi Forsvarets personell har sagt seg villig til å reise langt for å utgjøre en (liten) forskjell. At situasjonen er verre i Afghanistan i dag enn den ville ha vært om Taliban og et antall krigsherrer hadde fått styre på etter 2001, tviler jeg stygt på. At NATO er en svakere organisasjon i dag enn den var sommeren 2003, etter amerikanernes invasjon av Irak, tviler jeg også på. Sagt mer kynisk: for små stater som Norge er det viktigste ikke å vinne, men å delta på det riktige laget. For Norge har det laget de siste 200 årene vært det som ledes av den sterkeste sjømakten i Nord-Atlanteren. Og i så måte har det norske Afghanistanengasjementet, og bidraget til Libyaengasjementet, vært en ubetinget suksess.

For å konkludere: Jeg ønsker diskusjonen om Norges erfaringer fra Afghanistan hjertelig velkommen, men den må ikke utarte til floskebasert gjørmebryting der eneste mål er å score billige politiske poenger.

Det blir som å sloss med en gris; alle blir skitne men bare grisen er fornøyd. Skal vi lære av dette må vi også snakke om det vi har gjort bra, og om det som virker. Det er faktisk ikke så rent lite.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

41

N M T D E B AT T

Kampen om Forsvarets fortid av general (R) Sverre Diesen I NMT nr 3 har kaptein Stein Helge Kingsrød noen interessante historiske refleksjoner knyttet til dagens debatter om både innsatsforsvar vs invasjonsforsvar og nasjonalt forsvar vs flernasjonal forsvarsintegrasjon.

Det er i følge Kingsrød klare paralleller mellom disse diskusjonene og 1800-tallets avveininger mellom et nasjonalt norsk invasjonsforsvar og et norsk-svensk fellesforsvar som skulle sette oss i stand til å føre en mer offensiv utenrikspolitikk overfor stater utenfor Skandinavia. La det først være sagt at det har funnet sted en meget gledelig utvikling når yrkesoffiserer finner tid til å ta mastergrad i historie. Det er liten tvil om at vi i de siste 15-20 årene har sett økende forståelse for betydningen av akademisk fordypning i fag med militær overføringsverdi blant norske offiserer. Det er et stort fremskritt for vår tradisjonelt nokså ensidig håndverkspregede offiserskultur.

Slikt skaper ikke bare bedre debatter i NMT, slikt blir det dyktigere og mer reflekterte offiserer av. Men både derfor og fordi Kingsrøds utgangspunkt er undertegnedes refleksjoner i kjølvannet av to anmeldelser i NMT av boken ”Forsvaret mot 2020”, er det fristende å kommentere noen av hans poenger.

Innledningsvis formulerer han et motsetningsforhold mellom to ulike begrunnelser for et nasjonalt norsk invasjonsforsvar – enten den ideologisk svermeriske eller den nøkternt strategiske. I den forbindelse tilleg-

42

ges jeg som synspunkt at vi i Norge valgte forsvarsmodell ut fra normativ og ideologisk tankegang mer enn analytisk og strategisk. Det er imidlertid ikke en riktig slutning, selv om han siterer meg korrekt på at ”Folkeforsvarsideen er med andre ord sprunget ut av 1800-tallets forestillinger om nasjonalstaten og det idealiserte bildet av forholdet mellom folk og militærvesen, så vel som av datidens økonomiske og teknologiske randbetingelser.” (min uthevelse) Mitt poeng var altså at det som i dag er hovedstridslinjen i forsvarsdebatten – avveiningen mellom en normativt og idealistisk begrunnet forsvarsmodell og en funksjonelt og analytisk - har sin opprinnelse så langt tilbake som dette. At vi både den gangen og i dag i tillegg tar i betraktning den tredje dimensjonen – sikkerhetspolitiske og strategiske forhold - er en selvfølge. Eller, for å snu på det, såvel på 1800-tallet som i dag er utgangspunktet for Forsvarets sammensetning en vurdering av det sikkerhetspolitiske rasjonalet og vår strategiske stilling. Uenigheten melder seg når vi så begynner å diskutere hvordan vi skal balansere nøkterne vurderinger av økonomi, teknologiutvikling, kostnadseffektivitet etc mot mer vidløftige forestillinger om verneplikt, folkeforsvar etc. Når vi den gangen kunne velge den nasjonale invasjonsforsvarsmodellen var det med andre ord ikke bare fordi det åpenbart var forutsetningen for å kunne sette makt bak et fremtidig krav om å oppløse unionen, slik man etter hvert forsto og slik

Kingsrød peker på. Først og fremst var det fordi det med datidens teknologi og kostnadsnivå fortsatt var mulig, fordi forsvar på et så tidlig stadium av den industrielle revolusjon fortsatt var personellintensivt – ikke kapitalintensivt. Det er en radikalt annerledes situasjon enn dagens, og nettopp i dette ligger den manglende overføringsverdi av eksemplet til vår egen tid. De etter våre begreper svermeriske forestillinger om «nasjonen i våpen» var ikke bare i samsvar med tidsånden slik den faktisk var. De representerte også en tilnærmet riktig balanse mellom mennesker og materiell ut fra datidens teknisk-økonomiske forutsetninger. I dag sliter vi med å skape forståelse for at dette balansepunktet har forskjøvet seg dramatisk i favør av kapital – det vil si materiell – og kompetanse, på bekostning av personell som innsatsfaktorer i et moderne forsvar. Den omstillingen av forsvarsmodellen som dette tilsier forsinkes imidlertid av at de normative forestillingene om verneplikt og folkeforsvar med røtter på 1800-tallet henger igjen som et friksjonsskapende medium.

Men ikke bare disse rent objektive forholdene bidrar til at tekniskøkonomiske vurderinger burde vært tillagt større vekt i dagens strukturdebatt. I tillegg må vi spørre oss om den normative forsvarsretorikken har noe reelt innhold i vår tid i det hele tatt.

Er det faktisk slik at Forsvaret i dag har noen katalysatoreffekt på nasjonalfølelsen i samfunnet? Spiller det i dagens krav- og rettighetsfokuserte

“Vi må spørre oss om den normative forsvarsretorikken har noe reelt innhold i vår tid i det hele tatt.”

samfunn noen rolle for tidsånden at 10-15 % av ungdomskullene fortsatt må gjøre militærtjeneste? Hvor mye norskere blir noen i vår globaliserte tidsalder av å være på repetisjonsøvelse og irritere seg over tapt arbeidsfortjeneste, vel vitende om at 50 % av de innkalte ble fritatt etter søknad?

Min insinuasjon er som man skjønner at disse forestillingene er fullstendig ute av takt med den samfunnsutviklingen som har funnet sted i mellomtiden. De henger bare igjen i forsvarsdebatten som et tomt skall og en klam liturgi, i en tid der Petter Northug og håndballjentene antagelig er et mer effektivt rusmiddel for nasjonal begeistring enn noe Forsvaret foretar seg. Keiseren er, kort sagt, naken.

Skulle Bjørnson ha skrevet noe om dette i dag hadde det måttet bli noe sånt som «også noen få av oss når det blir krevet, for dets fred slår leir.

Resten er det ikke mulig hverken å utruste eller trene. Ikke er de særlig motivert heller.»

Kingsrød er også innom spørsmålet om flernasjonalt forsvarssamarbeid i Norden, og minner om at det altså har vært diskutert før, men er

blitt forkastet – åpenbart med en viss sympati for den konklusjonen. Men igjen begrenses overføringsverdien av eksemplet av den teknologiske, økonomiske og samfunnsmessige utvikling som har funnet sted i mellomtiden – så vel som av den sikkerhetspolitiske i dette tilfellet. Den gang ville et fellesforsvar i unionen med Sverige kunnet gi oss et forsvar som ikke bare tillot oss å spille en større utenrikspolitisk rolle. Det ville også vært rimeligere, i den betydning at det ville gitt oss mer forsvar for samme eller en lavere sum penger. I dag er imidlertid situasjonen forskjellig på to meget vesentlige punkter. Vi lever ikke lenger i en union med Sverige hvor et felles forsvar står i direkte sikkerhetspolitisk motsats til det alle så ville bli det store stridsspørsmål – nemlig en fremtidig oppløsning av den samme unionen. I tillegg har teknologi- og kostnadsutviklingen skapt en situasjon hvor flernasjonal forsvarsintegrasjon ikke bare gir et rimeligere forsvar. Det er i ferd med å bli en forutsetning for å ha noe forsvar i det hele tatt. Igjen ser vi altså at et nasjonalt forsvar ikke bare var sik-

kerhetspolitisk ønskelig den dagen det som Kingsrød sier «ikke var noe fellesskap å forsvare». Det var i tillegg – og vel så viktig – økonomisk mulig, i motsetning til i dag. Vi er på mange måter vant til at det er de sikkerhetspolitiske behovene som bestemmer forsvarsstrukturen og dermed forsvarsbudsjettene, slik man intuitivt vil tenke seg. I realiteten er det i dag omvendt. Forsvarsbudsjettene bestemmer sikkerhetspolitikken, i den forstand at man kan ikke ha en annen sikkerhetspolitikk enn den som er konsistent med det forsvaret budsjettet muliggjør. Da vil det for små og mellomstore land bare være ett alternativ til en langt mer omfattende integrasjon enn den vi så langt har sett, og det er politisk avmakt gjennom de facto avrustning by default. At mange både i og utenfor Forsvaret fortsatt motsetter seg dette ut fra ønsket om å bevare eget revier, egen avdeling, egen bransje, egen sektor eller egen forsvarsgren vil ikke endre de harde realiteter hva det angår. I den grad dette skaper sikkerhetspolitiske komplikasjoner, er det sikkerhetspolitikken som vil måtte tilpasse seg.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

43

NMT BØKER

Tor Jørgen Melien:

Norges Hemmelige krigere, norske spesialstyrker 1940-2012 Spartacus, 2012 ANMELDT AV STÅLE LJØTERUD, FORSVARETS STABSSKOLE

Ifølge forfatteren er målet med boken og gi en samlet fremstilling av de norske spesialstyrkene fra 1940 til 2010 (og ikke 2012 som bokens tittel antyder). Det gjør den, med glans. Boken omfatter historien til Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando og Marinejegerkommandoen, med utgangspunkt i henholdsvis Hærens jegerskole og Marinens froskemannsskole. Gjennom den grundige fremstillingen bidrar boken til avmystifisering av en kategori militære styrker det ikke tidligere er skrevet mye om.

Omspunnet av myter har vi vært, men ikke hemmelige, derfor fremstår tittelen som litt underlig. Men det gjør boken trolig mer kommersielt interessant.

Våre hemmelige soldater beskriver etableringen av spesialstyrker under annen verdenskrig, herunder Kompani Linge og Shetlandsgjengen, og ser videre på utviklingen av styrkene under den kalde krigen og ikke minst på dagens utenlandsoperasjoner. Luftforsvarets bidrag er også berørt i boken.

Dette er det første bokverket som trekker de historiske tråder i spesialstyrkenes historie helt fra 1940 og frem til i dag, og er basert på mer enn tre års kildegransking.

Forfatteren er gitt innsyn i både gradert og ugradert materiale i Forsvarets arkiver og har hatt god støtte fra Forsvaret, ikke minst fra spesialstyrkemiljøet selv, men også fra andre historikere som for eksempel Arnfinn Moland.

44

Boken er ført i pennen av en skolert og erfaren historiker, som selv har offisersbakgrunn. Boken har derfor en akademisk tilnærming, og kan til tider fremstå som nitidig og med svært mange faguttrykk. Den belegges med ikke mindre enn 2200 fotnoter og kildehenvisninger. Men dette bør ikke skremme noen. Boken er en nøktern, informativ og velskrevet fortelling om norske spesialstyrker.

Forfatteren har etablert en hovedproblemstilling, med 9 underliggende problemstillinger som en plattform for å bearbeide kildematerialet.

Hovedhensikten med boken er «å kartlegge hvilken funksjon, utvikling og betydning norske spesialstyrker har hatt fra 1940 og frem til i dag, og analysere funnene i lys av kontekstuelle faktorer og avdelingsforhold». De underliggende problemstillingene er knyttet til forhold som for eksempelvis: fokus på enkeltindividet, avdelingsfølelse, bevaring av kompetanse, utrustning, folkeforsvaret, initiativ, sikkerhetspolitikk, operativ betydning og stridsmiljøet. I bokens 4 hovedkapitler; “Den andre verdenskrig”, “Kald krig”, “Globale utfordringer” og “Avslutningen”, er disse forholdene benyttet som kontekst for beskrivelse av spesialstyrkenes utvikling.

Siden faguttrykkene kommer i strie strømmer og til dels kan være vanskelige å forstå, hadde det vært nyttig med en innledning i hvert kapittel som tok for seg de forkortelsene som blir benyttet i det kommende kapittel.

Det ville gjort det lettere for leseren kjapt å bla seg tilbake noen sider for

å minne seg om hva forkortelsen sto for.

Forfatteren har krydret det historiske verket, på vel 400 sider, med små anekdoter og hendelser, som øker bokens lesbarhet. Man finner konkrete situasjoner fra treningen i Storbritannia under den annen verdenskrig og fram til nyere operasjoner i Afghanistan. Boken er også rikt illustrert med aldri tidligere offentliggjort fotomateriale tatt av styrkene selv. Melien gir også et godt innsyn i spesialstyrkenes verden, helt fra rekrutteringsprosessen til eksempler på oppdrag, og ikke minst er deres posisjon innen Forsvaret som helhet behørig behandlet.

De historiske eksemplene fra annen verdenskrig, hendelser under

“Det er gjennom slike eksempler at Meliens forskning åpner for ny og overraskende viten, også for oss som lenge har tilhørt miljøet.”

den kalde krigen og i internasjonale operasjoner belyser spesialstyrkenes strategiske betydning på en god måte. Fra Vemork til Kabul, kunne man si, hvor spesialstyrkene i skrivende stund bidrar til å bygge opp afghanske sikkerhetsstyrkers kapasitet. Det er gjennom slike eksempler at Meliens forskning åpner for ny og overraskende viten, også for oss som lenge har tilhørt miljøet.

For eksempel påvises det at den økte satsingen på norske spesialstyrker på slutten av 70-tallet hadde rot i blant annet et ønske om økt politisk kontroll med utenlandske spesialstyrkers øvingsvirksomhet i Norge.

Amerikanske og britiske spesialstyrker drev i denne perioden utstrakt øvingsvirksomhet i Nord-Norge, og det var kun gjennom egne spesialstyrker som kunne samvirke med disse styrkene under øvelser at man fikk innsikt i, og dermed en viss kontroll med, hva utenlandske spesialstyrker foretok seg.

Del I av boken gir en grundig gjennomgang av de avdelinger som kan betegnes som spesialstyrker, og som utførte spesialoperasjoner under andre verdenskrig. Det norske spesialstyrkemiljøet har i en årrekke fremholt Kompani Linge og Fallskjermkompaniet som “arven” dagens norske spesialstyrker er tuftet på, men dette er første gang den røde tråden faktisk trekkes på skikkelig vis fra disse avdelingene og frem til dagens spesialstyrker.

Shetlandsgjengen har i mindre grad vært oppfattet som del av “arven”,

men Melien gir gode grunner for at det er naturlig at også de beskrives som del av spesialstyrkene under andre verdenskrig Det er ikke helt uproblematisk, eller ukontroversielt, å fastslå hva som kjennetegner en spesialstyrke, spesielt ikke i et historisk perspektiv.

Man kan for eksempel stille spørsmålstegn ved skillet mellom etterretningstjeneste og spesialoperasjoner.

Videre gjorde mangelen på avgradering av dokumenter om etterretningsvirksomhet etter andre verdenskrig det vanskelig å danne seg et godt bilde av disse skillelinjene. Del II, Den kalde krigen, tar opp denne tråden.

Siden alle spesialavdelinger ble lagt ned etter andre verdenskrig åpner dette kapittelet med fokus på hvordan kompetansen fra spesialsoldatene ble utnyttet for å etablere elementer i etterretningstjenesten, som for eksempel “Stay Behind”.

Del II tar videre for seg hvordan spesialstyrkene reetableres gjennom Hærens jegerskole og Marinens froskemannsskole. Boken omtaler også hvordan avdelingen gikk fra å være skoleavdelinger til å bli operative enheter med krigsoppgaver på slutten av 70-tallet, samt hvordan utviklingen av internasjonal terrorisme skapte et nytt og annerledes fokus for styrkene gjennom 1980-tallet. Boken beskriver også de økte skillene mellom de to norske spesialstyrkene i denne perioden. Paradoksalt nok er det Hærens spesialstyrker, og ikke Sjøforsvarets, som har som oppgave å bistå politiet i beskyttelsen av våre offshore instal-

lasjoner. Det er også et uomtvistelig faktum at i det momentet hvor Hærens jegerskole fikk oppdraget med å utvikle maritim kontraterrorkompetanse, med fokus på kaprede fartøy og oljeplattformer, oppsto det et betydelig sprik i ressurstilgang og prioritet mellom de norske spesialstyrkene. Boken omtaler bakgrunnen for dette for valget, og for hvilke følger dette fikk for den videre utvikling av de to norske spesialstyrkene.

Del III fokuserer på utvikling fra 1990 og frem til i dag. De viktigste endringene for spesialstyrkene i denne perioden var utvilsomt deployeringene til internasjonale oppdrag.

Noe som gav et betydelig oppsving i ressursprioritering. Den viktigste og mest interessante betraktninger om spesialstyrkene i denne perioden er den økte interessen fra norske politikere. Siden Norges beliggenhet ikke i seg selv lenger ga umiddelbar oppmerksomhet fra våre viktigste bilaterale partnere og NATO, ble spesialstyrkene, som en etterspurt kapasitet, plutselig en viktig spillebrikke. Dette beskriver boken godt, spesielt knyttet til Kosovo og ikke minst under innmarsjen i Afghanistan.

Melien har også beskrevet Luftforsvarets bidrag til spesialoperasjoner. Et tema som ofte glemmes.

Ikke minst er det gledelig å se at NORWINGs operasjoner med britiske spesialstyrker i Bosnia er behandlet.

Dette er operasjoner det ikke er skrevet nok om, og som har gitt det norske helikoptermiljøet en høy stjerne i det internasjonale spesialstyrkemiljøet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

45

NMT BĂ˜KER

Boken avsluttes med et kapittel om organisasjon og virksomhet.

Kapittelet oppleves til dels som en repetisjon av forhold som tidligere er behandlet, og klarer, etter mitt syn, ikke ĂĽ trekke de helt store konklusjoner. Like fullt har Melien utvilsomt skrevet en viktig bok. Det er ogsĂĽ viktig at den ble skrevet nĂĽ, siden mye av informasjonen som fremkommer i boken ikke tidligere er nedtegnet, og er i stor grad basert pĂĽ intervjuer.

Mange av disse intervjuobjektene er i ferd med ĂĽ bli borte.

Boken bidrar til ĂĽ avmystifisere spesialstyrkene, og gir et godt bilde av hvordan utviklingen av disse enhetene har vĂŚrt. Et element i Forsvaret som i lange perioder har utviklet seg pĂĽ tross av og ikke pĂĽ grunn av over-

ordnet militĂŚr planlegging og ledelse.

I dag fremstĂĽr spesialstyrkene som et av de mest troverdige og profesjonelle instrumentene Forsvaret, og dermed samfunnet har.

Dessverre lar boken de største kontroverser rundt styrkene ligge, og vi savner kanskje noen flere skrüblikk.

Jeg savner for eksempel noen kommentarer fra de i den militÌre ledelsen som i sin tid stilte spørsmülstegn ved styrkenes eksistensberettigelse.

Det hadde ogsü vÌrt interessant med flere kommentarer og analyser knyttet til hvordan styrkene har vÌrt portrettert i mediene. Boken er først og fremst basert pü støtte og innspill fra de som har kjent miljøet innefra, og noen flere betraktninger fra utsiden kunne vÌrt nyttig for ü gi et

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk MilitÌrt Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om ürets prisoppgaver: Norsk MilitÌrt Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.

Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nĂŚrmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

mer komplett bilde av hvordan styrkene har overlevd og vokst. Fordelen med denne lille “unnlatelsesyndâ€? fra Meliens side er at det fremdeles finnes mange interessante temaer for fremtidige forfattere ĂĽ ta fatt i.

Boken vil som nevnt bli stüende som et viktig historisk dokument, og for spesialstyrkemiljøet en viktig referanse og oppslagsverk. De som kjenner oss vet at vi har stor tillitt til vüre egne ferdigheter og kompetanse. Like fullt er det berikende ü se vür virksomhet analysert og behandlet pü ryddig og skikkelig vis av en som ikke selv har stor prestisje knyttet til avdelingene.

Jeg vil ogsĂĽ varmt anbefale boken til alle med interesse for militĂŚrhistorie og ikke minst norsk utenrikspolitisk utvikling, spesielt de siste to tiĂĽrene.

Det finnes ikke maken.

KVALITET TIL GUNSTIGE PRISER

Crester

OgsĂĽ smĂĽ antall

%IK IND OMRĂŒDE s $RAMMEN SALG

LASERWOOD NO s 4LF

HTTP WWW LASERWOOD NO

46

SECURING THE FUTURE With reliability and accuracy in our technology, processes and business

Ammunition Rocket Motors Shoulder Launched Weapons Demilitarization Hand Grenades Fuzes Warheads Pyrotechnics Gas Generators and Catapults Ballistic Devices www.nammo.com

Civilian Products Testing and Services

N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

47

NMT BØKER

Dmitry (Dima) Adamsky & Kjell Inge Bjerga, red.,

Contemporary Military Innovation.

Between anticipation and adaptation, Routledge, London and New York 2012

ANMELDT PROFESSOR ØYVIND ØSTERUD, Universitet i Oslo.

Mot slutten av det siste ordinære kapitlet i denne boka sier Rolf Hobson at den raske vekslingen av store begreper i amerikansk strategidebatt ligner på moteindustrien, med en henvisning til Colin Gray. Det er en treffende bemerkning, selv om mekanismene i terminologisk innovasjon ikke har noen fremtredende plass i boka.

Disse mekanismene spiller størst rolle i den fremtidsrettede militærtenkningen, det forfatterne kaller anticipation. Dette er gjerne den mest teoretiske fasen, men nært knyttet til teknologiske muligheter og forsvarsindustrielle behov. Den foregripende tenkningen er deduktiv og generell, med nyskaping ovenfra og ned. Den treffer i en vis forstand sentrale utviklingstrekk, men kan bomme fullstendig på den strategien en teknisk og økonomisk underlegen motstander vil velge. Det var dette det amerikanske forsvarsdepartementet, med Donald Rumsfeld i spissen, oppdaget da de ville nedkjempe Irak med et raskt, høyteknologisk felttog våren 2003. Det gikk som planlagt i første fase, mens annen fase stilte andre og uforutsette krav til bakkestrid og opprørsbekjempelse.

Derfor må den foregripende planleggingen modifiseres av konkret

48

læring i felt, tilpasning – adaptation – til erfaringene nedenfra. Dersom disse erfaringene blir absolutert, vil utviklingen av strategi og taktikk stanse opp ved siste krig, uten evne til overskridelse.

Her er kjernen i denne boka – dialektikken, det fleksible samspillet, mellom to komplementære prosesser, den teoretiske foregripelsen ovenfra og den praktiske tilpasningen nedenfra. Samspillet blir illustrert i en serie kapitler. Her er en informativ analyse av den britiske tilpasningen til opprøret i Helmand-provinsen fra 2006 til 2009, og en tilsvarende gjennomgang av de amerikanske erfaringene i Anbar og Ninewa i Irak fra 2005 til 2007. Begge kapitlene får fram hvordan selvstendige kommandanter på bakken tar initiativ som overskrider den overordnede planleggingen av krigen.

Et interessant eksempel er hvordan britenes 52. infanteribrigade lærte av den nye amerikanske feltmanualen for opprørsbekjempelse, som i sin tur hadde en britisk forgjenger, men hvordan taktikken samtidig ble tilpasset Talibans krigføring i provinsen. Taktikken tok i større grad hensyn til at Taliban var avhengig av befolkningens støtte, og at et av målene måtte bli å bryte dette bån-

det. I Irak var læringen stikk i strid med det som hadde vært det sivile og militære byråkratiets forutsetninger om presisjonsbombing, hurtige manøvre og effektbaserte operasjoner. Opprørsbekjempelse hadde, utrolig nok, ligget utenfor horisonten da Irakfelttoget ble planlagt.

Et gjennomgangstema i analysene av militær innovasjon er the revolution in military affairs, slik denne revolusjonen ble begrepsfestet med det informasjonsteknologiske gjennombruddet i 1990-årene. RMA var en IT-RMA. I bokas første ordinære kapittel gjør Azar Gat begrepet til et redskap for tolkning av militærhistorien. Informasjonsteknologi, laserstyrte våpen og satellitt-peiling blir en ny fase i en serie militærteknologiske gjennombrudd, gjennom jernbane og telegraf, armerte dampskip, maskingevær og tanks, bensinmotor, fly og radar, atomvåpen og ballistiske missiler.

Samtidig har de teknologiske revolusjonene, og kostnadene forbundet med dem, vært møtt av motstrategier som under bestemte betingelser har nøytralisert dem. Den asymmetriske krigføringen har spilt på asymmetri i krigens normer, ulik sårbarhet for tilbakeslag i opinionen, massemedias varierende rolle, ulikhetene i tidsho-

“Et forbløffende trekk ved den norske doktrinen er at den bygde på en grunnleggende manøverteori samtidig som den skulle rettferdiggjøre en nedskalering av væpnede styrker til et nivå der manøveroperasjoner var helt umulig.”

risont og toleranse for tap. Derfor er kravet til innovasjon ikke bare et teknologisk krav, men et krav til militære doktriner der kulturelle forhold er reflektert inn som en del av doktrinen, slik det heter i et av kapitlene.

Kapitlet om den norske doktrineinnovasjonen fra 1990-tallet faller fint inn i sammenhengen. Et lite land i en stor allianse, med begrenset spillerom for separat tenkning om bruk av militærmakt, begrenset institusjonell kapasitet i doktrineutviklingen, og særlig motivert av den politiske symbolkraften som deltaker i de flernasjonale utenlandsoperasjonene. I Norge kom den første fellesoperative doktrinen i år 2000, midt oppe i en storstilt nedskalering av militære styrker, fra en hær på 180 000 mann i 1990 til godt under 10 000 i 2012.

Et endret trusselbilde og nye økonomiske vilkår ligger bak denne nedskaleringen, som samtidig bygde på teknologiske forutsetninger.

Et forbløffende trekk ved den norske doktrinen er at den bygde på en grunnleggende manøver-teori samtidig som den skulle rettferdiggjøre en nedskalering av væpnede styrker til et nivå der manøver-operasjoner var helt umulig. Dette har sammenheng med stor avstand mellom mål for Forsvaret og den praktiske anvende-

ligheten av det. Norsk militærplanlegging har gjennomgående hatt lave barrierer for rask import av de terminologiske motestrømningene som Hobson nevner.

Forfatterne av kapitlet om Norge, Kjell Inge Bjerga og Torunn Laugen Haaland, har hatt tilgang til interessant innsideinformasjon. Bjerga var sivil deltaker i en tomanns skrivekomité da en ny RMA-inspirert doktrine for Forsvaret skulle revideres etter retningslinjer fra den nye Forsvarssjefen, Sverre Diesen i 2005. Spillet mellom ulike interesser innen Forsvaret i denne prosessen, er illustrerende for organisasjonsdynamikken i doktrineutforming. Militær innovasjon foregår ofte løsrevet fra militære operasjoner. Her er Israels læring av den taktiske utviklingen innen Hezbollah og Hamas det andre ytterpunktet, slik det analyseres i et annet kapittel i boka.

To konkrete og informative kapitler om doktrineutvikling i USA, og ett om Kina, gir vel en passe balanse.

Denne boka henger godt sammen, med treffende innledning og konklusjon av redaktørene. På enkelte punkter er ikke forfatterne helt samstemte.

Mens Echevarria sier at den amerikanske militære tradisjon aldri har skygget unna teoretisering, sier Rosen

det motsatte i kapitlet foran. Ut fra de ulike perspektivene er ikke dette noe stort problem. Korrekturleseren burde ha reddet redaktørene fra å skrive “Biddle” der de mener “Russell”, men dette er heller ingen stor sak.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

49

NMT BØKER

Norges Offentlige Utredninger 2012:14:

Rapport fra 22.juli-kommisjonen ANMELDT AV PROFESSOR BENT ERIK BAKKEN, FORSVARETS HØGSKOLE Kommisjonsrapporten oppnådde stor interesse da den kom 13. august 2012. Som dokument betraktet er den et forbilledlig eksempel på hvordan en offentlig utredning bør formuleres. Den er ført i et svært godt språk, og fremstår som uredd.

Kommisjonen bestod av 10 medlemmer som i følge statsminsterens redegjørelse for Stortinget den 23.8.12 til sammen hadde ”bred beredskapsfaglig kompetanse”. Kommisjonen søkte dessuten ytterligere råd, blant annet gjennom 12 skriftlige ekspertuttalelser. Som jeg vil kommentere nedenfor mangler dessverre både kommisjonen selv og ekspertene kompetanse mht individuell og organisatorisk læring. Dette gjør at rapportens konkluderende læringsdel ikke blir like god som resten.

Rapporten har vært autoritativ.

Der dens premisser og konklusjoner avviker fra tidligere dokumenter (som for eksempel politiets egne rapporter) har rapporten fremstått som den udiskutable fasit.

Hva er årsaken til rapportens autoritet? Denne anmelder er operasjonsanalytiker, dvs. har utdannelse og praksis i det å analysere operasjoner. Jeg tror rapportens troverdighet i stor grad bygger på solid operasjonsanalytisk håndverk.

Kommisjonen har lett i journaler og datasystemer for å følge hendelser fra minutt til minutt. Den har sjekket hvem som gjør (eller dessverre ofte ikke gjør) hva og hvorfor. Den har kryss-sjekket og forkastet alternative hypoteser. Et overbevisende eksempel på dette er at der Nordre Buskerud politidistrikts rapport av 21.11.12 mener å finne at broen ved Storøya ble valgt som fremmøteplass for Beredskapstroppen av polititak-

50

tiske grunner, graver NOUen dypere og finner at politiets valg faktisk var Utøya kai, landsiden, men at misforståelser og tilfeldigheter gjorde at den politioperativt langt svakere plasserte broa ved Storøya plutselig ble fremmøteplassen.

Rapporten bruker også bilder og figurer på en forbilledlig måte for å underbygge sine konklusjoner. Under pressekonferansen 13.8 da rapporten ble fremlagt, var mange av disse illustrasjonene gjort dynamiske og fremsto som animasjonsfilmer. Det er beklagelig at e-pub versjonen av rapporten (som visstnok er den første NOU som fremlegges også på et slikt lesebrettformat) ikke samtidig inneholder disse forbilledlige filmsnuttene.

Rapportens autoritet underbygges også av en god rapportstruktur. Den inneholder både en innledende gjennomgang der hhv. angrepet i regjerningskvartalet og Utøya gjennomgås, og en dypere hendelsesbasert organisasjonsgjennomgang der etatene politiet, Forsvaret og helsevesenets operasjoner blir underlagt et kritisk blikk. Senere settes fokus på de overordnede politiske og byråkratiske prosesser. En ser både på de prosesser som var overordnet for etatenes operasjoner den 22.7, og på prosesser som hadde pågått i årene og månedene før 22.7.11.

Hvert av de først 18 kapitlene har en egen avslutnings- og oppsummeringsseksjon som for en travel leser gir tilstrekkelig informasjon på mindre enn en side om kapitlets hovedtrekk og konklusjoner.

Rapportens siste del, om læring, inneholder bare ett kapittel, 19, og er viet «Kommisjonens avsluttende observasjoner og anbefalinger».

Kapitlet begynner med 6 konklusjoner: De to første er utvetydige svakheter med fatale konsekvenser: Manglende stengning av Grubbegata muliggjorde eksplosjonen i regjerningskvartalet, og en svak politioperasjon gjorde at gjerningsmannen ble stanset for sent (og dermed muliggjorde de senere drapene) på Utøya.

En ytterligere konkusjon er at PST burde ha vært mer aktsomme. Men kommisjonen trekker også frem at redningsarbeidet i akuttfasen fungerte godt, og den samme ros gis til regjeringens kommunikasjonsstrategi under og etter hendelsene.

Rapporten konkluderer med at de underliggende forhold trolig skyldes fem hovedproblemer: • svak evne til å erkjenne risiko og til å ta lærdom av erfaringer • svak gjennomføring og bruk av planer • svak koordinering og samhandling • dårlig infrastruktur og bruk av IKT • svak mål- og ansvarsavklaring Rapporten avsluttes med 31 anbefalinger til tiltak. Tiltak 2 til 31 er igjen knyttet til et overordnet tiltak, nemlig tiltak 1, at kommisjonens viktigste anbefaling er at ledere må styrke sine egne og organisasjonens holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert

lederskap. Tiltakene er klassifisert innenfor disse områdene (med antall tiltak i parentes): • Nasjonalt nivå (7) • Straffebestemmelser (3) • Politiet (9) • Forsvaret (1) • Helsevesenet (2) • Redningsetatene (2) • Sikkerhets- og etterretningstjenestene (7) Kapittel 19 studeres nå av høy og lav og på alle nivåer i Norge fra Stortinget og ned til den enkelte AMK-sentral.

Jeg mener at dette kapitlet dessverre er svakt. Man kan spekulere på om en litt annen sammensetning av kommisjonen - som også ville ha kunnet ledet til en litt annen utvalg av eksperter kunne ha bedret sluttkapitlets relevans og riktighet.

Det fundamentalt problematiske i konklusjonen er at kommisjonen antyder at kulturen i vesentlig grad vil påvirkes av at mennesker tar seg sammen og endrer sine holdninger. Men all forskning tyder jo på at årsakssammenhengene er omvendt - at kulturen og holdningene er et resultat av de operasjonene, systemene og miljøet man operer i til daglig. Rapporten burde ha en langt mer begrenset, strukturelt orientert, tiltaksliste. For eksempel er økt øvelse og trening en gjenganger på kommisjonens tiltaksliste. Det samme er samhandling og koordinering. Men som rapporten også utrykkelig dokumenterer, det øves i bøtter og spann.

Bedret koordinering og samhandling er en gjenganger i evalueringsrapporter fra tverrsektorielle øvelser. Lederes holdninger reflekterer altså ikke disse erfaringene. Etter min mening er det naivt å hevde at lederne skal ta seg sammen. Det er intet som tyder på at ledere ikke bryr seg, tvert i mot bryr de seg svært mye, men om andre forhold enn de som kommer opp under øvelsene og i erfaringsrapportene. Vi står overfor et fundamentalt problem som ligger i beredskapens natur: De daglige oppgaver, så lenge de har et annet

innhold enn beredskap, vil fortrenge beredskapsfokus til fordel for den daglige dont. Dette gjelder både kognitivt for den enkelte leder og medarbeider, og strukturelt mht organisering og oppgavefordeling.

Tiltakene i et slikt perspektiv må altså bidra til en langt mer intens daglig beredskapsaktivitet. En måte å få dette til på er å forhindre en ressurskamp mellom daglige oppgaver og beredskapsoppgaver ved å skjerme beredskapsaktiviteten, i alle fall der beredskapen setter andre krav til virksomheten enn de daglige oppgavene gjør: En sykehusansatt blir ikke bedt om å gjøre noe helt annet i en beredskapssituasjon. Sykehusets virksomhet er skalerbar når en krise skal håndteres. I den andre enden av skalaen står politimannen. I en anti-terroroperasjon blir hans ordensinstinkter, dvs. reduser konfliktnivå og ta det med ro, en akilleshæl i operasjonen. Sagt med andre ord; den 22. juli ble helsevesenet satt til å gjøre mer av det de vanligvis gjør, politiet derimot, ble satt til å gjøre noe helt annet. Den foreslåtte økte polititrening i anti-terror operasjoner må altså først bestå i avlæring av suksesskriteriene i politihverdag, da disse blir en hemsko for utøvelsen av anti-terroroppdraget.

Forsvaret og nødetatene befinner seg i en posisjon mellom helsevesenets fulle skalerbarhet til høyere operasjonsvolum og –intensitet, og politioperasjonenes totale mangel på slik mulighet for oppskalering. Store deler av Forsvaret og nødetatenes hverdag består i å trene på, og være i beredskap for, den dagen det skulle smelle. De daglige operasjoner, øvelser og trening likner, og det er altså få trekk ved de daglige operasjoner som stiller motstridende krav i forhold til kriseoperasjoners. Videre er beredskapsoppgavene de primære, og de andre operasjoner sekundære.

Det er således ganske predikerbart at politiet kommer dårlig ut når deres sekundær-, eller sågar tertiær-, oppgaver plutselig materialiserer seg til fulle, slik det skjedde 22. juli. Særlig

fordi politioperasjoner - som rapporten tydelige viser - i det daglige foregår i svært små grupper der storskala samhandling ikke utfordres, blir samhandlingsevnen lidende under krisen.

På samme måte blir svak strategisk styring ikke noe problem så lenge en etats hverdagslige utfordringer lar seg løse. Selv om man egentlig vet at det finnes beredskapsmangler, kan slike forbli uløst all den tid de dreier seg om forhold knyttet til sekundær- og tertiæroppgaver.

Som analogi kan man bruke Forsvaret. Frem til storskala internasjonale operasjoner på 90-tallet omsider fremprovoserte fiaskoer som skyldtes svakheter som egentlig var svært godt kjent, forble organisasjonens struktur relativt upåvirket av svakhetene .

Men i etterkant av fiaskoene ble høyst nødvendige grep knyttet til å gjøre Forsvaret vesentlig mer beredt gjennom nedbemanning og derigjennom høyere kvalitet langs alle andre dimensjoner.

Skulle kommisjonen ha vært konsekvent med at det er nødvendig å styrke beredskapskulturen og la den gjennomsyre ressursfordeling, -prioritering, ledelse og styring burde den ha foreslått strukturelle tiltak som gjennom en beredskapsnær operasjonshverdag, samt storskala samhandlingsutfordringer endrer ledelsens virkelighetsoppfatning. Willoch-kommisjonen (NOU 2000:24) foreslo et eget sikkerhetsdepartement, noe som ville vært i samsvar med argumentasjonen jeg har ført. Likeledes ville etablering av et kontraterrorfokusert paramilitært korps i politiet ha bidratt i samme retning. (Se mer om dette i min artikkel i foreliggende nummer av NMT, om etableringen av slike avdelinger).

Selv om rapportens tiltak 2-31 for så vidt er i tråd med de funn som kommisjonen gjør, forblir dens første, og selvproklamert viktigste tiltak et slag i luften. Rapportens store svakhet er at den ikke inneholder organisatoriske grep som bidrar til å bedre ledelse og kultur.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 2

51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

EXTREME PERFORMANCE FOR EXTREME CONDITIONS

KONGSBERG -

A lEAdINg SUPPlIER OF AdvANCEd dEFENCE SySTEMS

n

n

n n n

n

n n

Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com www.kongsberg.com

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems NASAMS and HAWK XXI air defence systems Underwater warfare technologies and systems Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems PROTECTOR Remote Weapon Station Simulation and training systems