Norsk Militært Tidsskrift

Tone Danielsen

Kultur og militær effekt side 4

Jon Gerhard Reichelt

Aasland Ravndal og Kjeksrud

Tordenskjolds soldater av i dag?

Hvordan kan militære beskytte sivile?

side 14

side 18

Norsk Militært Tidsskrift Årgang 181 nr. 2 2011 Kr. 42,-

INTERPRESS NORGE 0 2

9

770029 202822

Foto: MJK

RETURUKE 35

Utgitt av Oslo Militære Samfund

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.

Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring.

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Tone Danielsen Kultur og militær effekt Derfor er ritualer fortsatt viktige s. 4 • Jon Gerhard Reichelt Tordenskjolds soldater av i dag – med fare for helseskade?

s. 14

• Jacob Aasland Ravndal og Stian Kjeksrud Hvordan kan militære beskytte sivile?

s. 18

• Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Frode Lindgjerdet Kulturarven i krig og konflikter

s. 30

• NMT bøker

s. 38

• NMT notiser

s. 48

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.

Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 42,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort.

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2

R E DA K TØ R E N S S PA LT E Ritualer og militær effekt I siste nummer av NMT presenterte vi en artikkel om spesialstyrker skrevet av en med bakgrunn fra Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando (FSK/HJK). I dette nummeret blir vi bedre kjent med Forsvarets andre spesialoperasjonsenhet, nemlig Marinejegerkommandoen (MJK). MJK er, som alle spesialstyrker, blant annet kjent for krevende seleksjonsprosesser, og i denne artikkelen får vi bedre forståelse for de prinsippene som ligger til grunn for metoden i denne avdelingen. Det er dog viktig å presisere at det som fremkommer i foreliggende artikkel om MJK, ikke nødvendigvis korresponderer med FSK/HJKs praksis og filosofi for seleksjon og utdanning.

NMTs beste artikkel 2010 “Brigadestrukturen, en forutsetning for effektiv landmakt?” av major Jan Fredrik Geiner ble av tilsynskomiteen for NMT valgt til årets artikkel i 2010. Artikkelen sto på trykk i NMT nr.3 og tar sitt utgangspunkt i et innlegg av tidligere forsvarsjef Sverre Diesen. Temaet Geiner tar opp er særdeles aktuelt og gir et viktig bidrag til debatten om Hærens framtid.

Språkføring og argumentasjon er gjennomgående solid. Det viktigste med Geiners artikkel er kanskje at han med all mulig tydelighet får fram at argumenter på begge sider av en fagmilitær diskusjon kan hvile på innsikt og kunnskap. Geiner tjenestegjør ved Forsvarets forskningsinstitutt, men er for tiden på oppsetning til PRT 18 (G-3).

Stolt prisvinner: Major Jan Fredrik Geiner (Foto: NMT).

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler.

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: www.mil.no/felles/fmu/start/bibliotek Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

3

Kultur og militær effekt - Derfor er ritualer fortsatt viktige

Tone Danielsen er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo og er seniorforsker ved FFI. Hun har gjennom deltakende observasjon drevet feltarbeid i Marinejegerkommandoen siden august 2010.

I Forsvaret blir det ofte snakket om kultur, og ukultur. Men hva er kultur, og hvorfor er det viktig å ha kunnskap om og forstå den?

Ritualer og symboler skaper identitet, samhold og lojalitet. De taler til krigere på en annen og sterkere måte enn visjonære strategier i en flott PowerPoint. I denne artikkelen er det ikke et mål å forsvare hendelser eller symbolbruk som fungerer kontraproduktivt i forhold til mandater eller regelverk. Gjennom å forstå og forklare noen av fenomenene, blir vi i stand til å føre en ryddigere diskusjon og samtidig få et mer bevisst forhold til kultur og hvordan det kommer til uttrykk i deler av Forsvaret.

Av Tone Danielsen Marinejegere blir selektert gjennom et langt initiasjonsritual, der de kontinuerlig testes for om de har det som kreves for å jobbe i spesialstyrkene.

De blir utsatt for harde fysiske prøvelser, de får testet sin egen psyke for å se om de tåler usikkerhet, om de har nok fleksibilitet og kreativitet til å jobbe ukonvensjonelt, om de orker den kontinuerlige læreprosessen, og viktigst av alt; om de har evnen til å tilpasse seg gruppen. Gjennom dette initiasjonsritualet blir de en del av marinejegerkulturen.

I norsk sammenheng er en så langvarig og tradisjonstro seleksjon unik.

Men den har mange paralleller til liknende overgangsritualer i andre krigerstammer.

Overgangsritualer, som seleksjon, skaper sterk identitet, samhold og lojalitet. MJK beholder personell og

4

kompetanse lengre enn det som er vanlig ved mange andre avdelinger.

Det er både nyttig og viktig i en tid hvor krigens krav er høye, både til den enkelte og til avdelingen.

Hva er kultur?

Kultur kan defineres som hvordan mennesker i et samfunn eller en gruppe tenker, handler og kommuniserer. Kultur er de verdier, normer og tradisjoner som deles, og som overføres fra en generasjon til den neste.

Kultur blir tingliggjort og kommer til uttrykk gjennom ritualer, symboler og myter. Litt forenklet kan kultur sees som en forståelseshorisont der alle aktørene må forholde seg til mye av det samme, men på ulikt vis (Eriksen 1998, Sørhaug 2004).

Kultur sitter ikke i veggene, men i hodet og i kroppen. En av operatø-

Foto: MJK

rene uttrykte det slik: ”Hos oss sitter kulturen i hjertet”. MJK er en del av den norske spesialstyrken, Special Operation Forces (SOF). I MJK er kulturen kjernen for deres SOFish modus operandi, hvordan de opererer i kraft av å være marinejegere. Begrepet SOFish brukes om det som er ”spesialstyrkeaktig”, eller spesialstyrkenes kultur.1 Under seleksjonsperioden og de neste to årene med utdanning lærer de unge krigerne hva de skal, hvorfor de skal det, hvordan det skal gjøres og hvor grensene går – de blir en del av marinejegerkulturen. Dette blir ikke bare en jobb eller ett yrke det blir en viktig del av deres identitet.

Den sitter i hjertet.

Seleksjon av marinejegerne har i prinsippet samme filosofi, form og innhold som ved oppstarten på 1950-tallet. I en tid hvor transformasjon, innovasjon og endringsvilje er de viktigste ja-ordene i Forsvaret, er det i seg selv interessant at MJK helt bevisst velger fortsatt å følge den

tradisjonelle modellen. De bruker samme konsept, men innholdet er tilpasset formelle krav og rammebetingelser som stadig endres i Forsvaret. ”Changing boys into men is no simple matter. It involves the transformation of public attitude toward them and their attitudes toward themselves and their activities”, skrev Goldschmidt etter å ha studert initiasjonsriter av unge Sebeikrigere (1986:22). Seleksjon av marinejegere er ikke gjort i en håndvending. Flere av instruktørene sa det slik: ”Vi selekterer personell på den måten vi alltid har gjort – da vet vi at vi får bra folk”.

De bruker samme form og filosofi som krigerkulturer har gjort gjennom hundrevis av år.

Antropologisk kan vi se på seleksjonsperioden som et klassisk overgangsritual som skal gjøre gutter til krigere.2 Er dette viktig, nyttig eller riktig i 2011?

Ritualer Alle samfunn har ritualer som markerer overganger. I Norge har ritualer som barnedåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse tradisjonelt vært knyttet til kristendommen og derfor vært markert i kirken. Til tross for at samfunnet i dag er blitt sekularisert, gjennomføres ritualer fremdeles.

Dette skyldes blant annet at de styrker samhold i familien, klanen eller samfunnet, de skaper rammer og gir trygghet. Ritualer definerer individets plass i den kosmiske orden, og de har gjenkjennelige mønstre verden over.

Ritualer som markerer at gutter blir menn har alltid vært viktige. Hos romerne ble unge menn sendt ut for å tjenestegjøre i krigen for å bevise sin manndom. Alle romerske keiserne hadde vært hærførere. I vikingtiden var det å gå berserker et ritual hvor unge menn skulle initieres som krigere. Rovdyr ble felt rituelt, krigerne ikledde seg en serk av bjørneskinn, derav ”berserk”, drakk bjørneblod og

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

5

“De må finne ut av sakene selv, lære seg å samhandle, koordinere og kommunisere”.

spiste hjertet. I disse ritene fikk krigerne overmenneskelig kraft og frykten forsvant.

Globalt er overgangsritualer – såkalte rite de passage3– konseptuelt like, men de fylles med lokalt innhold og mening. Ritualene er inndelt i tre sekvensielle perioder og nivåer.

I separasjonsfasen isoleres novisene fra samfunnet for øvrig. Liminalfasen er en verken- eller tilstand, som kan oppleves som sårbar og tvetydig. De har ikke lengre sin gamle status, og har ennå ikke fått en ny. Også i denne fasen er de ofte isolert fra samfunnet, fysisk eller symbolsk. Det gjøres ved at de pålegges å gå med en bestemt type klær, er underlagt strenge tabuer eller er henvist kun til enkelte områder. Novisene er underlagt autoriteter.

De eldre, som besitter viktig kulturell kunnskap, fungerer som spesialister, instruktører og mentorer. I den siste fasen, inkorporasjon, skal individene tilbake til samfunnet med sin nye status. Før avslutningen skal de siste smertefulle og krevende tester gjennomføres. Til slutt er det en stor seremoniell fest hvor alle spiser og drikker sammen, for symbolsk å samle gruppen av mennesker som har gjennomgått en statusforskyvning i forhold til hverandre.

Initiering av krigere preges ofte av harde prøvelser, fornedrelser, seksuell tvetydighet og lik strukturell posisjon (Winslow 2010). Overgangsritualer er knyttet til endring av status. Personer ser på seg selv på en annen måte etter at de har gjennomført dette ritualet, og det gjør resten av samfunnet også.

Etter å ha blitt selektert som marinejeger blir de sett på med ny respekt,

6

samtidig som de selv har fått ny innsikt i egne styrker og svakheter. ”It is no simple matter”, som Goldschmidt sa. Det handler om å flytte egne grenser.

Initiering av marinejegere Under seleksjonsperioden av unge marinejegere,4 mesker ikke novisene seg med varmt bjørneblod eller sentralstimulerende remedier. Deler av seleksjonens innhold skal være ukjent for de som gjennomgår den, og vil derfor ikke bli beskrevet i detalj her.

Under seleksjonen har alle momentene årsaksforklaringer, men de er også symbolsk meningsbærende.

Overgangsritualet, i antropologisk forstand, starter når de har bestått de obligatoriske testene og avsluttes med Beretløpet, hvor de får bereten med grønn filt. Marinejegerne var de første i Marinen som begynte å bruke beret, inspirert av andre nasjoners spesialstyrker. Bereten er et viktig symbol for marinejegere. De omtaler seg selv ofte som ”vi med grønn filt”.

Først når de har fått bereten er de verdige til å kalle seg marinejegere.

De får tildelt et symbol som andre kan beundre; de har endret status.

Når de ankommer stedet der seleksjonen pågår, skjer det et taktskifte.

I følge flere av mentorene er ”det nå det begynner, og det må de forstå”.

Separasjonsperioden begynner med at kurskandidatene blir strippet.5 Det innebærer at de må kle av seg alt tøy, og så står de i fri hvil6 – kun iført hjelm og støvler – mens instruktørene går igjennom alle eiendelene deres.

Dette gir instruktørene mulighet for å kontrollere at ingen har tatt med

seg noe de ikke skal. Nakenhet er for noen en utfordring. Symbolsk setter dette rangorden. Det er kun én ting som kan få dem gjennom de neste månedene; den indre motivasjonen og samspillet med de andre i gruppen. Vil de bli marinejegere, og vil de det nok?

Alle er informert om at de kommer til å være isolert de første fem ukene av seleksjonen. De fratas alle personlige eiendeler som mobiltelefon, klokke og egne klær. I følge en instruktør er den funksjonelle årsaksforklaringen til isolasjonen følgende: ”Slik er det på oppdrag, du kan ikke ringe hjem hele tiden og du kan heller ikke kontaktes”. En annen sa det slik: ”Erfaringene viser at når de ringer hjem og klager sin nød, synker motivasjonen”. Den symbolske årsaken for å bruke isolasjon er å få kandidaten til å hengi seg til systemet de skal sosialiseres inn i.

Gruppen får en klokke på deling.

Målet er selvsynkronisering. Når så mange menn skal stille på ett og samme sted til samme tidspunkt, fordres lederskap og organisering. En instruktør sa det slik: ”De må finne ut av sakene selv, lære seg å samhandle, koordinere og kommunisere”. Om de ikke gjør det de har fått beskjed om, driver unnasluntring eller prøver å ta snarveier, får de kollektiv fri hvil og pump. Poenget er at alle må bidra til fellesskapet. Marinejegere må være risikovillige og utholdende, og lære å gjøre gode vurderinger selv under ekstreme forhold. Og de skal bygge profesjonalitet på de rette holdningene: ydmykhet, omsorg og ønsket om å stadig bli bedre.

Foto: MJK

Kurskandidatene får utlevert uniformer Modell 1952 og grå stålhjelmer. En instruktør forklarer hvorfor: ”De hjelmene er egentlig veldig bra, de kan motstå en støyt og så styrker de nakkemuskulaturen”. Også hjelmene har dobbel mening. En annen instruktør forklarte det mer symbolsk: ”Det er ganske påtakelig; det kommer inn store, staute offiserer og kule, veltrente unggutter. Men når de får på seg de gammelmodige uniformene, og med den stålhjelmen på huet, da ser de skikkelig stusselige ut”. På denne måten får novisene lik strukturell status, de er nederst i næringskjeden.

Første periode avsluttes med innføringsuka – som på engelsk kledelig kalles for ”hell-week”. Dette er en fysisk og psykisk svært krevende periode, hvor målet er å teste motivasjonen. Det er hardt å bli marinejeger, de blir trøtte, sultne, våte, kalde og slitne og de får store gnagsår. En instruktør sa: ”Man må ha motivasjon og vilje, og det er mange bra folk som slutter.

Du blir sliten, det er fysisk krevende.

Det koster litt å være med, men det meste sitter i knotten”.

Etter innføringsuka er det et nytt taktskrifte og et nytt sett spilleregler. Under innføringsperioden kalles novisene for marinejeger- eller spesialbåtoperatør-kurskandidat. De er så langt bare kandidater som skal testes om de skal få lov å starte på selve kurset. Etter innføringsuka kalles de marinejegeraspiranter. Under liminalfasen skal de gjennom to moduler, en feltperiode og dernest en sjøperiode. Modulene bygger på hverandre, kompleksiteten øker i takt

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

7

“Fellesskapet er en helt sentral faktor i marinejegerkulturen.”

Det vi skal ha, er de som fysisk har det som kreves. Det er ikke rom for syting og piping. Det er j… nok, om ikke noen skal minne deg på det.

Det gjør vondt, men de går videre likevel.

Foto: MJK

med kravene, og hver modul avsluttes med en øvelse. Formelt avsluttes seleksjonen til jul, når de overflyttes til utdanningsskvadronen i Ramsund.

Reelt anerkjennes de først som marinejegere når de har fått bereten sin, og det er først flere måneder senere.

Hva ritualer gjør «Starten på en karriere som marinejeger starter på Marinejegerkurset. Det er for alle en ny måte å oppleve seg selv og andre på. Det å dele sovepose med en kompis som fryser, være våte til skinnet i flere dager, bære så tunge sekker som du aldri før har gjort, sove lite, gå lengre enn du trodde var mulig og fortsette når du egentlig har lyst til å gråte. Det gjør noe med hodet ditt ». (marinejeger.no).

Nettopp – det gjør noe med hodet ditt. Og kroppen din. Og hodene til de andre som går igjennom seleksjonen. Det som er mest interessant rent antropologisk er likevel ikke hva som foregår i hodet til den enkelte, men i fellesskapet. Fellesskapet er en helt sentral faktor i marinejegerkulturen. Det er ingen marinejegere som tror de er supermenn, fordi de har lært å kjenne sine egne styrker og svakheter.”Du kan enkelt knekke en fyrstikk, men du knekker ikke en bunt”, er et lokalt ordtak.

8

Vi skal ha dem som evner å skru på bryteren når det trengs, og som har stamina til å holde ut. Og så må de ha evnen til å slå av bryteren. Det å koble på og av trener vi på hele tiden (instruktør).

Samhandlingsmønstre mellom instruktørene og novisene under seleksjonsperioden er lært gjennom flere generasjoner, og har paralleller til Navy SEAL og andre maritime spesialstyrker.7 Under visse øvelser eller momenter snakker instruktørene med “slemmestemmene“.

Instruktørene ”blåser seg opp” og framstår nærmest som dobbelt så store. Så går de tett på kurskandidatene, alle intimsoner overskrides med et brak, og ordrene ropes ut. Målet er å stresse kurskandidatene. Nå er det ikke slik at alle instruktørene hyler og skriker hele døgnet. Hadde dette vært tilfellet, slik det framstilles på film, ville det blitt normaliteten, og det pedagogiske poenget vært borte.

Et overgangsritual er nettopp ritualisert. Novisene skal lære respekt, tillit og lojalitet, de skal bygge sin identitet som marinejegere. Ingen ønsker å identifisere seg med drittsekker som utelukkende tyner deg. Dette er et rite, det er begrenset i tid og rom, spillereglene er klare, og alle aktørene er innforstått med dem. Når de er ferdig utdannet som marinejegere er de alle

i samme krigerlaug som operatører, likemenn og kolleger.

I andre pedagogiske sammenhenger ville dette framstått som i overkant voldsomt. Men dette er da heller ikke for alle. Dette er for å selektere ut de som holder ut ventingen, mangelen på kontroll, fysiske ubekvemmeligheter og voldsomheten. De testes opp mot det som defineres som krigens krav. Det er selve poenget med overgangsriter. Du må vise deg verdig til å bli en del av fellesskapet. Å sette fellesskapet høyere enn individet, å underordne seg teamet og de ordrer som gis, er viktig i alle militære enheter. Når du så er blitt en del av familien og stammen, beskytter fellesskapet deg. Målet er å knytte så sterke bånd at de går i krigen sammen, og i sin ytterste konsekvens, er villig til å ofre livet.

Kulturelle bærere Marinejegerkommandoen er en SOFavdeling, men det er like fullt en militær avdeling med en hierarkisk struktur. Det er en relativt liten avdeling, med kort vei fra operatøren til Sjefen.

Sjef MJK er alltid en selektert marinejeger. Han har gått gradene, og har i tillegg akademisk kompetanse. Alle med grønn filt i bereten er initiert i det samme overgangsritualet; det gir samhørighet og samstemthet. Det betyr at han er del av den institusjonelle hukommelsen, han kjenner ritene og er en del av mytene. Det gir tillit og respekt både oppover og nedover i organisasjonen.

Gjennom seleksjonsperioden og den påfølgende utdanningen, trenes

“Ritualer og symboler fungerer, derfor må de brukes med kunnskap og kløkt av militære sjefer.”

marinejegerne i spesialoperasjoner.

De får altså sin militære primærsosialisering som SOF. Det betyr at også sjefen tenker og handler SOFish. Hos andre nasjoner ledes spesialstyrker ofte av konvensjonelle offiserer. I følge Rothstein (2001) møter en slik ordning utfordringer fordi det ikke er den nødvendige tillit, lojalitet og respekt mellom offiserer og operatører, som i hovedsak tilhører underoffiserskorpset. I tillegg mangler konvensjonelle offiserer ofte kompetanse i bruk av spesialstyrker. Det er eksempler på at SOF-avdelinger er blitt brukt som hyperkonvensjonelle i stedet for ukonvensjonelle når det er personell uten SOF-bakgrunn som planlegger operasjoner, eller operasjonsplaner konvensjonaliseres i høyere staber når SOF ikke er representert.

MJK er en strategisk kapabilitet.

Derfor må alle ha et bevisst forhold til egen atferd og symbolbruk. Likevel har det skjedd at kreative marinejegere har vært hos den lokale skredderen og sydd opp egne jakkemerker eller kjøpt capser med “morsom” tekst. Da tar det imidlertid kun kort tid før en av sjefene har nappet det av dem. Sjefer på alle nivå i MJK har det strategiske målet i fokus. Symbolbruk som kan være kontraproduktivt for oppdraget, korrigeres umiddelbart.

Overgangsritualer, som militær seleksjon, skaper forskjeller: gruppen vi vs. de andre. MJK selekterer personell som er fysisk og psykisk robust, risikovillig og utholdende. De selekteres etter egenskaper som fleksibilitet, kreativitet, ydmykhet og omsorg. Til tross for at de alle har vært gjennom den samme seleksjonen og utdan-

ningen, blir de ikke like, men de deler de grunnleggende kulturelle verdiene, normene og holdningene. I MJK søker de mangfold fordi de vet at det skaper større kreativitet og nytenking. Det trenger de i ukonvensjonelle operasjoner. Marinejegere er sterke personligheter, men også utmerkete lagspillere. Både personellet og organisasjonen er satt opp for å fungere optimalt i skarpe operasjoner.

Men selektert personell er ikke nødvendigvis de som er best egnet til å drifte organisasjonen i fredstid og drive forvaltning i hverdagen. Derfor er komplementær kompetanse i organisasjonen nødvendig. Dette er ikke bare en utfordring i SOF-miljøene, men for store deler av Forsvaret.

Sjef Marinejegerkommandoen er selv marinejeger. Slik er det innenfor de fleste bransjer i Forsvaret. Det vil være relativt utenkelig at en infanterist eller sosialantropolog skulle utnevnes som sjef for en jagerflyskvadron. Det handler ikke bare om formell kompetanse, men også om status, makt og revirer.

Ritualenes betydning Når krigerkulturer diskuteres, kan det derfor være verdt å forankre diskusjonen nettopp i forskning på kultur. Mange offiserer og byråkrater foretrekker informasjon som presenteres som data og fakta, helst en enkel modell, som kan gi grunnlag for konkrete aksjonspunkter. Men noen ganger er det vanskelig å få virkeligheten til å passe i et Excelark.

Antropologiske kulturstudier gir ingen enkle oppskrifter eller svar på

komplekse spørsmål, men de kan gi nyttig innsikt. Ikke for å forsvare arkaiske ritualer eller symbolbruk, men for å forstå dem. Ritualer og symboler fungerer, derfor må de brukes med kunnskap og kløkt av militære sjefer.

Ritualer gjør noe med hodene til folk, og med gruppen som helhet.

Men ritualer fungerer ikke instrumentelt, det er ingen ”quick fix”. Som art har menneskene endret seg lite på 50 000 år. Det betyr at en del av vår atferd, spesielt de instinktive funksjonene som kamp, flukt og forsvar som styres av reptilhjernen, framstår som sørgelig umoderne. I likhet med overgangsritualer hos Sebeier (Goldsmith 1986), Ndembuer (Turner 1967) og Azander og Nuere (Evans-Pritchard 1937), tar overgangsritualet til marinejegerne månedsvis. Selv om avdelingen har ”state of the art”-teknologi, krever det tid å bygge tillit, respekt, lojalitet og identitet. Initiering av krigere tar den tiden det tar – og du må ha med hjertet.

Riter, myter og symboler treffer mennesker på et dypere plan – de blir kroppsliggjorte og meningsbærende.

Når unge menn har blitt initiert som del av en kulturell sosialiseringsprosess, føler de ofte sterk lojalitet og tilhørighet til gruppen resten av livet.

De verdier, holdninger og ferdigheter marinejegerne tilegner seg under initieringen er bærende for deres videre arbeid. De blir ikke bare gode kolleger, men bygger også tette sosiale nettverk. Mange er bestekompiser privat, de trener, fester og ferierer sammen, også etter at de stifter familier. Dette skaper mange og tette relasjoner som knytter dem til avdelingen. Selv etter

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

9

“Riter, myter og symboler treffer mennesker på et dypere plan – de blir kroppsliggjorte og meningsbærende.”

at de slutter, føler mange sterk tilhørighet til miljøet. Det er en styrke for MJK som avdeling. Men som alle sosiale systemer med sterke og tette relasjoner, så forplikter fellesskapet.

Det legger begrensninger på individet.

Når militære overgangsriter eksponeres i media, blir allmennheten ofte overrasket og sjokkert. Militære enheter bygger samhold, lojalitet

og respekt gjennom overgangsriter som er fysisk krevende, voldsomme, nedverdigende, grensesprengende, samtidig som de er frivillige. Dette har vært dokumentert og diskutert i forskningslitteratur siden 40-tallet (Winslow 2010). Det burde dermed ikke komme som noen overraskelse på de som jobber i eller med militær kultur.

Gjennom seleksjonen får MJK menn som evner å tenke og handle ukonvensjonelt. De har de egenskapene som anses som viktige, de tilegner seg de ferdighetene som er nødvendige og dermed egner de seg til å jobbe med SOF-operasjoner. Selv om seleksjonen kan framstå som svært ukonvensjonell i en sivil norsk kontekst, er seleksjon på den gode gamle måten fortsatt meningsbærende, viktig og nyttig for marinejegere i 2011.

Litteratur: Danielsen, Tone (2008): Common sense is not that common. Krysskulturelle kommunikasjonskollisjoner – utfordringer i internasjonal krisehåndtering, FFI-rapport 2008/01728.

Danielsen, Tone & Sigmund Valaker (2009): Teknologisk innovasjon med fart og retning i spesialstyrkene (B), FFI-rapport 2009/00516.

Eriksen, Thomas Hylland (1998): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget A/S, Oslo.

Evans-Prittchard, E.E. (1949): The Nuer, Oxford University Press, New York and Oxford.

Goldschmidt, Walter (1986): The Sebei, A study in Adaptation, University of California, CBS College Publishing, Los Angeles/New York.

Rotstein, Hy (2001): Afghanistan and the Troubled Future of Unconventional Warfare, Naval Institute Press, Annapolis, Maryland.

Sørhaug, Tian (2004): Managementalitet og autoritetens forvandling. Ledelse i en kunnskapsøkonomi, Fagbokforlaget AS, Bergen .

Turner, Victor (1967): The Forest of Symbols Aspects of Ndembu Ritual, Cornell University Press, New York Winslow, Donna (2010): “Anthropology and Cultural awareness for the Military”, i Mission Critical: Smaller Democracies’ Role in Global Stability Operations, Leuprecht, Troy, and Last (eds.) Montreal and Kingston: Queen’s Policy Studies Series, McGill-Queen’s University Press.

1 SOFish er både den enkelte operatørs vilje, evner og ferdigheter, og hvordan spesialstyrkene tenker, handlinger og kommunisere

qua SOF – i team (Danielsen m.fl. 2009: 11).

2 Begrepene krigere, noviser, marinjegere og spesialbåtoperatører omtales i denne artikkelen konsekvent som han, fordi det ikke er

noen kvinner som er selekterte operatører.

3 Begrepet overgangsrite ble etablert av Arnold van Gennep i boken Les Rite de Passage (1909), som i dag regnes som en klassiker.

4 I denne artikkelen brukes gjennomgående begrepet marinejeger. Høsten 2010 gjennomgikk spesialbåtoperatører samme

seleksjonsprosess.

5 Denne seansen ble vist under NRKs reportasje om opptak av marinejegere i 2009.

6 Fri hvil er utgangsposisjon til armhevinger; skulderbredde mellom hendene, våpenet sikret oppå hendene og strak kropp. Pump er lokalt begrep for armhevinger.

7 US Navy Sea, Air and Land (SEAL) er de amerikanske maritime spesialstyrker.

10

NSM – Powered by Nammo Unik rakettmotorteknologi fra Raufoss

Securing the sandbeck.no

Future www.nammo.com N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm Norsk leverandør*av teknisk Tele-Data-Fiber bekledning til Forsvaret. * Elektro Internkontroll Aclima AS 3535*Krøderen Tlf: 32 15 06 00 Fax: 32 15 06elsjekk-termografering 01 www.aclima.no Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr

Rapid development Data-loggers Inert test shells Machinegun carriage Ammunition Feeders Weapon Security Locks Automatic bore cleaners Weapon Mounted Coaxial Light Vehicle adaptation of weapon mountings All kinds of brackets and mountings

WWW

bedriftssystemer.no

Brynsengv.

2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

BYG

TRANSPORT

Tel. + 47 32 16 18 20

ENT

Mangeårig

ww

www.tronrud.no/defence@tronrud.no

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

Tillit i

13

Tordenskjolds soldater av i dag – med fare for helseskade?

Oberstløytnant Jon Gerhard Reichelt er lege, dr. med. og spesialist i psykiatri. Han er sjef for Kontor for psykiatri og stressmestring i Forsvarets sanitet.

Den berømte borgerkrigsgeneralen Thomas “Stonewall” Jackson hadde som sitt viktigste prinsipp: “Always mystify, mislead and surprise the enemy if possible”. Denne artikkelen antyder at vi kanskje er flinkest til å narre oss selv.

Av Jon Gerhard Reichelt Tordenskjolds soldater er et godt eksempel på bruk av såkalt “krigslist”. En krigslist er et forsøk på å lure motstanderen. Typisk er å gi inntrykk av at man har flere soldater enn man faktisk har, er sterkere enn man faktisk er, for å slik påvirke utfallet i sin retning. De historiske eksemplene er mange.

Tordenskjold: Peter Wessel Tordenskjold malt av Balthasar Denner i 1719, Frederiksborgmuseet.

Uttrykket “Tordenskjold soldater” stammer fra en episode i den dansknorske sjøhelt Tordenskjolds fargerike liv. Han lot sine fåtallige mannskaper oppføre seg slik at de ga inntrykk av å være flere enn de var, for å skremme fienden.

14

I våre kongesagaer er det beskrevet hvordan kong Håkon den gode med hell lurer sine motstandere til å tro at han har en overlegen styrke ved å få noen av sine menn til å marsjere frem og tilbake med 10 merker/ flagg bak et høydedrag med kun merkene i syne.

Forsvaret har de senere år krympet betraktelig hva gjelder antall personell. Begrunnelsen for dette har vært en overgang fra et stort mobiliseringsog invasjonsforsvar til et innsatsforsvar med fokus på utenlandsoperasjoner, som man mener er det sentrale for å ivareta Norges sikkerhet. Vår regjering viser både vilje og evne til å sende norske soldater ut i militære operasjoner utenlands. Samtidig har

Kreta: Bare dager etter vedtaket om deltakelse i den amerikanskledede Operation Odyssey Dawn var norske styrker på plass i Middelhavet. (Foto: Forsvaret)

vi en pågående debatt om Forsvarets størrelse, og vår såkalte operative evne, altså Forsvarets evne til å løse sine oppdrag, ute og hjemme. Det er diskusjon rundt hvor store styrker vi kan og skal sende utenlands, og hvor store styrker vi må ha for å klare å bidra eksempelvis til NATOs operasjoner i Afghanistan. Spesielt vår evne til ha avdelinger ute over tid vil avgjøres av hvor store styrker vi faktisk rår over.

En vesentlig side av denne problemstillingen er hvor hyppig en soldat kan sendes ut, hva som er varighet av den såkalte deployering, og tiden mellom disse. Norsk militærpsykiatri anbefaler at det bør være et forhold på 4 til 1 hva gjelder forholdet mellom hjemme og ute. Dette er på linje med hva våre kolleger i NATO står for, som for eksempel de britiske “Harmony Guidelines” som sier at man ikke skal være deployert mer enn 12 måneder i løpet av 36 måneder. Rådene er ikke direkte empirisk begrunnet, man har altså ikke hatt forskningsprosjekter på ulik deployeringslengdes påvirkning av eksem-

pelvis psykisk helse. Det som finnes er viten om konsekvensene av belastningers intensitet og varighet, så man har altså erfaringsbasert viten. Denne viten viser ikke overraskende at det er klar sammenheng mellom belastnings intensitet, varighet og hyppighet og forekomst av psykiske skader.

Rådet er således uttrykk for et “føre var” prinsipp.

Rådet innebærer at en avdeling og en soldat etter et 6 måneders oppdrag ute, bør være 4 ganger så lenge hjemme, altså helst 2 år hjemme mellom hver deployering på et halvt år.

Begrunnelsene for dette er flere, både at det skal være tilstrekkelig tid for opptrening og forberedelse, og at ikke slitasjen skal bli for stor.

Faren for slitasje både på de enkelte soldat og også dennes familie har vist seg å være stor ved hyppige utenlandsoppdrag. Særlig har bekymringen vært markert i forhold til økt risiko for samlivsbrudd som vil forsterke effekten av mental slitasje hos soldaten. Noen avdelinger lar soldatene deployere i 3 måneder av gangen,

slik at de kan deployere hyppigere, kanskje med et knapt års mellomrom.

Over tid er det meget usikkert om ikke dette vil representere større mental og familiær slitasje enn å ha et halvt års deployering med flere års mellomrom, selv om dette kan oppleves som mindre belastende på kort sikt.

Det kan hende at tiden det tar for å “lande” er nokså lik etter 3 eller 6 måneder, og det er da fare for at akkumulert stress over tid faktisk øker ved hyppige, korte deployeringer.

Den mentale slitasje hos soldaten utgjøres av både selve oppdraget/ deployeringen med både et visst vedvarende økt stressnivå, samt mulighet for mer alvorlige episoder med stressbelastning, og det stress det er i seg selv å være skilt fra sin familie/ sine venner. Tilstrekkelig tid til å “lande” mentalt, få stressnivået tilbake til normalen, og vedlikeholde sine relasjoner er vesentlig for å bevare en god mental helse. Konsekvensene av å ikke la det gå tilstrekkelig tid kommer ikke nødvendigvis til syne på kort sikt, men snarere i form av havarerte samliv og helsemessige negative konse-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

15

“De lar ofte hensyn til karriere, spennende jobber og det å “være med der det skjer” gå foran hensynet til seg selv og sin familie.”

kvenser av langvarig stressbelastning på lengre sikt.

Man kan vel undre seg på om ikke hvert enkelt individ selv bør få bestemme hvor ofte de vil delta i utenlandstjeneste, selv bestemme hvilken belastning de tåler. Dessverre er det ikke alltid slik at unge, friske mennesker, og i særdeleshet menn, har et fornuftig og realistisk bilde av dette. De vet ikke alltid selv “hvor skoen trykker”, og vil ofte la hensyn til karriere, spennende jobber og det å “være med der det skjer” gå foran hensynet til seg selv og sin familie.

Arbeidsgiver har således et ansvar.

Forsvarets psykiatri er opptatt av å forsøke å forebygge psykiske skader, og slik sett er det vesentlig for oss hvor intens, langvarig og hyppig stressbelastningen for soldatene er.

Dersom man har anledning til å forebygge psykisk slitasje og medfølgende skade bør man gjøre det, fremfor å vente til skaden må behandles. Det drives da også en iherdig forebyggende innsats, i form av undervisning og kontakt med soldatene før, under og etter utenlandstjeneste. Vi har også et klinisk tilbud til både tjenestegjørende og veteraner fra utenlandstjeneste.

Det er grunn til å tro at det skal mye til før et ungt menneske som er soldat vil innrømme helseplager, og antagelig er terskelen for å søke hjelp høy.

En soldat må nærmest pr definisjon være frisk. Dersom ikke soldatens helse er bra, får han/ hun ikke være med avdelingen ut på oppdrag.

Dette vil naturligvis gjøre terskelen for å søke hjelp høy. De fleste soldater er da også menn, og menn er dess-

16

verre vist å være dårligere enn kvinner til å gjenkjenne symptomer på uhelse og søke helsehjelp enn kvinner. Det er ikke grunn til å tro at mannlige soldater i dette henseende er flinkere enn andre menn.

Men man kan ikke kompensere en for stor belastning og et havarert samliv med psykiatrisk innsats underveis eller etterpå!

Det er i dag en tendens til at de samme soldatene reiser ut “hele tiden”, for noen små fagmiljøer er forholdet mellom tid ute og hjemme nær én til én. Dette er for hyppig. I tillegg er den mentale belastningen på dagens oppdrag høy, med vedvarende risiko for å bli beskutt og bli utsatt for veibomber, såkalte IEDer. Det er ikke så lett verken for Forsvarets ledelse, våre politikere eller offentligheten å forstå dette. Den enkelte soldat navngis jo ikke, kun enheten han tilhører. I tillegg sender man ikke ut de avdelingene man har her hjemme, men helt andre konstruksjoner, med andre navn. Vi sender ikke ut en navngitt bataljon eller skvadron, men PRT, TU og NAD, for å nevne noen militære forkortelser.

Dette bidrar ytterligere til at vi ikke ser at det er de samme soldatene vi sender ut. De samme soldatene kan dukke opp i de forskjellige avdelinger etter forbausende korte tidsintervaller hjemme. Forsvarets psykiatri møter dem gang på gang ved forberedelse til deployering, ved våre midtveisevalueringer og ved redeployering/ hjemkomst. Vi har soldater som nærmer seg et tosifret antall tjenesteperioder i Afghanistan.

At man deployerer som del av andre avdelinger enn den man tilhører hjemme, forsterker faktisk effekten av at dette skjer for hyppig, idet man gir slipp på det langvarige samhold, det kameratskap og den tilhørighet man har til sin avdeling før, under og i særdeleshet etter et utenlandsoppdrag. Denne gruppetilhørigheten over tid forebygger psykiske skader.

I tillegg finnes det andre typer utenlandstjeneste, som observatørtjeneste og stabstjeneste, der man deployerer som individ, uten gruppens beskyttende effekt. Dette vil også kunne utgjøre en belastning for både soldaten og hans familie.

Man bygger også opp avdelingene som skal reise ut med mange reservister, folk som ikke jobber i Forsvaret til daglig. En del av disse er så tjenestevillige og entusiastiske at de også deployerer oftere enn anbefalt, og aldri er mer enn en telefon unna tjeneste. Det er ingen grunn til at de ikke skulle beskyttes for overbelastning på lik linje med aktivt tjenestegjørende.

Disse mangler også den avdelingstilhørighet og det kameratskap og det samhold som vil virke beskyttende på de stadig tjenestegjørende.

Et annet aspekt er at man oftest ikke tilsetter vikar i den stilingen en soldat/ offiser forlater midlertidig ved deployering. Dette innebærer at oppgavene som tilhører stilingen her hjemme gjerne hoper seg opp. En del offiserer beskriver det å komme hjem til et halvt år med ugjorte oppgaver og bunker med sakspapirer med tilhørende purringer som minst like stressende som selve deployeringen.

“I stedet for å lure motstanderen, lurer vi oss selv, ved å få det til å se ut som vi har flere soldater enn vi faktisk har.”

Dette, og de andre nevnte faktorer som medfører økt belastning, understreker behovet for et forhold på minimum 4 til én hva gjelder tjeneste ute i forhold til hjemme!

Forsvaret er i dag antagelig ikke bemannet til å klare 4 til én. I realiteten kan vi vel med de mannskapsreserver vi rår over ikke deployere en hel infanteribataljon eller helikopterskvadron særlig mer enn et halvt år av gangen.

Nå er jo Forsvarets totale antall ansatte såpass høyt at det tilsynelatende ikke skulle være noe problem rent tallmessig å klare å fordele belastningen bedre. Mange av Forsvarets ansatte har kompetanse som ikke er aktuell utenlands, eller de har “gått ut på dato”, og er ikke lenger faglig eller medisinsk skikket til slik innsats. De kan samtidig gjøre en utmerket og nødvendig jobb her hjemme. Man kan således ikke ta utgangspunkt i det totale antall tjenestegjørende, men må ta hensyn til at kun kanskje halvparten av dem faktisk er aktuelle for tjeneste i for eksempel Afghanistan.

Slik er det i alle NATO-land.

anbefalt? Hvorfor er man ikke tydelige på at det er begrenset kapasitet til utenlandstjeneste grunnet Forsvarets størrelse?

Det er ikke grunn til å anta at Forsvaret egentlig ønsker å bruke sitt personell hyppigere og “hardere” enn anbefalt fra psykiatrisk hold. “Alle” er i prinsippet for 4 til én. Det er snarere et uttrykk for ekstrem tjenestevillighet og lojalitet hos den enkelte soldat og de militære ledere, og at man strekker seg langt for å nå de politiske mål. Det er selvsagt slik at når en avdeling skal løse sitt oppdrag vil man ha med de beste, og nettopp de med mest kompetanse og erfaring for å klare oppdraget - og komme hjem i live! Det er da gjerne de med mye erfaring, fra nettopp deployeringer.

Dette blir da en slags “ond sirkel”, der

våre beste folk sitter på en “deployeringskarusell”!

For å oppfylle de politiske ambisjonene og målene med vår militære virksomhet, lurer vi oss selv. Vi later i Forsvaret som vi er flere enn vi faktisk er. Kanskje er dette den moderne form for krigslist. I stedet for å lure motstanderen, lurer vi oss selv, ved å få det til å se ut som vi har flere soldater enn vi faktisk har. Vår tids Tordenskjolds soldater. Det er i dag tegn til at vår tids Tordenskjolds soldater utsettes for såpass stor slitasje at det kan medføre en økt risiko for mental slitasje og helseskade. Dette bekymrer en psykiater med ansvar for soldatenes psykiske helse.

Hvorfor bruker man da personellet oftere/ hardere enn det som er

I forhold til det totale antallet styrker i Afghanistan, er det norske bidraget forsvinnende lite. For den norske Hæren derimot, er deltakelsen et betydelig løft, og for den enkelte norske kvinne og mann kan tjenestevilligheten være så stor at det går på helsa løs, og kan forringe livskvaliteten lenge etter at Afghanistan er et tilbakelagt kapittel i norsk historie.

(Foto: Camilla Guldahl)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

17

Hvordan kan militære beskytte sivile?

Jacob Aasland Ravndal er forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Hans forskning er primært rettet mot bruk av etterretning i FN-operasjoner, beskyttelse av sivile og trender innen fredsbevaring.

(FOTO: FFI)

Stian Kjeksrud er forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Hans forskning er primært rettet mot robust fredsbevaring, beskyttelse av sivile og trender innen FNs fredsoperasjoner.

(FOTO: FFI)

Beskyttelse av sivile er en kjerneaktivitet i dagens internasjonale operasjoner, men erfaringer fra felt viser at det er en meget krevende oppgave for militære styrker. Artikkelen trekker lærdommer fra pågående operasjoner og utleder tanker om hvordan militære kan beskytte sivile i dagens konfliktområder.

Av Jacob Aasland Ravndal og Stian Kjeksrud.

Med et rykende ferskt FN-mandat i ryggen ble norske jagerfly i mars sendt på skarpt oppdrag for “å beskytte sivile” i Libya. Utviklingen på bakken skjedde så raskt at utenriksminister Jonas Gahr Støre så vidt hadde rukket å framføre sine forestillinger mot innføringen av en flyforbudssone før seks norske jagerfly og deres støtteapparat stod klare for å håndheve den.

Politisk handlekraft Det internasjonale samfunnet utviste sjeldent effektiv politisk handlekraft, og mye tyder på at det å gripe til militære

18

maktmidler var den rette avgjørelsen der og da. Det har i etterkant blitt rapportert at Gaddafis styrker kun var timer fra å innta Bengahzi, opprørenes hovedsete. Samtidig har den videre utviklingen vist at Støres reservasjoner ikke var ubegrunnete, og at å beskytte sivile liv i uoversiktlige og uforutsigbare konflikter er en ytterst krevende militær oppgave, ikke minst fra mange tusen fots høyde. Det er heller ingen som hevder noe annet. Men debatten har så langt konsentrert seg rundt hva som er formålet med operasjonen

FN-soldater på patrulje i Goma, DR Kongo

i Libya, snarere enn om hvordan militær makt kan benyttes for å beskytte sivile effektivt. Dette til tross for at stadig flere av dagens internasjonale operasjoner har beskyttelse av sivile som en uttalt oppgave, uten at det i seg selv har ført til særlig oppløftende resultater.

En årsak til at resultatene uteblir, er mangel på militære retningslinjer, doktrine og tenking på området.

Hensikten med denne artikkelen er derfor å rette søkelys på hvordan militære kan beskytte sivile i dagens konfliktområder. Ved å se nærmere på erfaringer og lærdommer fra pågående operasjoner, vil artikkelen utlede noen tanker om hvordan militær makt best kan brukes for å håndheve et beskyttelsesmandat. Det

fremste eksemplet er FNs stabiliseringsoperasjon i Den demokratiske republikken Kongo (MONUSCO)1 som har hatt beskyttelse av sivile som øverste prioritet siden 2008.

Men også i Afghanistan har beskyttelse av sivile vært et uttalt operativt mål for International Security Assistance Force (Isaf ) siden 2009.

I tillegg har FN ved to anledninger i år valgt å gripe inn med luftmilitær makt for å beskytte sivile i Libya og i Elfenbenskysten.

Artikkelen skisserer først bakgrunnen for at “beskyttelse av sivile” har blitt en sentral oppgave i dagens internasjonale operasjoner. Deretter går den gjennom lærdommer og erfaringer fra henholdsvis DRC,

Afghanistan og Libya. Avslutningsvis benyttes de tre casene for å utlede noen tanker om hvordan militære kan bidra til beskyttelse av sivile.

FN-pakten Tanken om å skåne uskyldige for krigers konsekvenser har antakeligvis vært tilstede så lenge mennesker har kriget. Opphavet til den moderne oppfatningen av beskyttelse kom med etableringen av FN og undertegnelsen av FN-pakten i 1945. I dette historiske dokumentet forplikter medlemslandene seg til “å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe”2.

Pakten ble etter hvert fulgt opp av en rekke konvensjoner som utgjør en del av internasjonalt lovverk eller folkeretten. I 1948 ble blant annet FNs verdenserklæring om menneskerettig-

To norske F-16 jagerfly droppet fredag 25.03.11 bomber over Libya under Operation Odyssey Dawn. Totalt ble det sluppet tre bomber mot to stridsvogner. Her har akkurat flyene kommet inn til den norske basen på Souda Air Base på Kreta etter endt tokt (FOTO: FMS)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

19

“Beskyttelse av sivile er en ekstremt krevende militær oppgave.”

heter vedtatt. Denne konvensjonen definerer grunnleggende menneskerettigheter som for eksempel retten til liv, frihet og personlig sikkerhet. I 1949 kom Genevekonvensjonen, eller krigens lovverk, som sammen med tilleggsprotokollene fra 1977, har lagt grunnlaget for internasjonal humanitær rett. Konvensjonen er derfor et viktig juridisk verktøy i forbindelse med beskyttelse av sivile. Norge har forpliktet seg til å følge disse og andre deler av internasjonale lovverk.

Til tross for internasjonal velvilje og eksisterende lovverk for å beskytte sivile, har krigens brutalitet gjentatte ganger vist at dette er lettere sagt enn gjort. En grunnleggende utfordring er at den internasjonale aktøren som er ansett som mest legitim, nemlig FN, ofte mangler politiske, økonomiske og militære virkemidler til å håndheve sine forpliktelser.

Folkemordet i Rwanda og massedrapene i Srebrenica er uhyggelige eksempler på hvor galt det kan gå dersom verdenssamfunnet enten ikke intervenerer, eller intervenerer “feil” med alvorlige utilsiktete konsekvenser. Disse krisene førte til at FN måtte undersøke hva organisasjonen gjorde galt, og hvordan den kunne rette på det.

Brahimi-rapporten Denne prosessen førte blant annet til den anerkjente Brahimi-rapporten i 2000, som går grundig gjennom FNs evner, kapasiteter og begrensninger innen fredsbevaring, og kommer med en rekke anbefalinger.3 I kjølvannet av Brahimi-rapporten gikk FN inn i en omfattende reformprosses. Et konkret resultat er dagens flerdimensjo-

20

nale fredsoperasjoner med integrerte operasjonslinjer både på militær og sivil side. I tillegg har nye konsepter blitt utviklet for robust fredsbevaring som muliggjør bruk av kontroversielle virkemidler som militær maktbruk og etterretning. FN har i løpet av de siste ti årene lagt stadig mer vekt på beskyttelse av sivile som en selvstendig oppgave innen fredsbevaring.

Dette har i sin tur ført til utviklingen av strategier, konsepter, retningslinjer og treningsmoduler for beskyttelse av sivile i FN. Dette er steg i riktig retning, men det foreligger fremdeles få konkrete retningslinjer for militære aktører ettersom FNs konsepter rettes inn mot sivile og militære under ett.

Beskyttelse av sivile har også blitt et tema for Nato i forbindelse med operasjonene i Afghanistan og Libya, dog på en mer indirekte måte. Nato har i motsetning til FN ikke utviklet egne konsepter eller retningslinjer for beskyttelse av sivile. Derimot har organisasjonen utviklet strategier og konsepter i forbindelse med opprørsbekjempelse (COIN). Innen COIN blir beskyttelse av sivile først og fremst sett på som et middel for å nå et annet overordnet mål, nemlig nedkjempelse av et opprør. I denne forbindelse har Nato lagt mest vekt på hvordan organisasjonen skal unngå å forårsake sivile tap, snarere enn hvordan den aktivt kan bidra til å beskytte dem mot opprørerne.4 Funn fra en rekke konfliktområder viser at beskyttelse av sivile er en ekstremt krevende militær oppgave.

Tiltak som er ment å skulle beskytte kan raskt få motsatt effekt. Dersom den ene parten i en konflikt gjør

sivilbefolkningen til et mål som skal beskyttes, kan det være fare for at motparten vil innrette sine angrep mot nettopp sivilbefolkningen for å undergrave den andres troverdighet.

Det er med andre ord slik at ved å utpeke beskyttelse av sivile som et operasjonelt mål, er det fare for at flere sivile faktisk kan bli skadd eller drept. Det er åpenbart enklere å angripe sivile enn å beskytte alle som kan bli angrepet.

En annen utfordring ligger i å skille sivile fra krigførende parter. Ofte brukes ikke uniform eller andre kjennemerker i det hele tatt, og krigføringen kan foregå i urbane miljøer der sivile bor og jobber. I tillegg vil det være nødvendig å prioritere beskyttelse av enkelte sivile grupperinger framfor andre, fordi det er umulig å beskytte alle. Dette gjør at beskyttelse av sivile også har en iboende politisk dimensjon som gjør oppgaven enda mer krevende for militære styrker. Men det er ikke umulig å beskytte de som skal beskyttes enda bedre. Militære styrker vil i enkelte tilfeller være de eneste med konkret evne til å beskytte utsatte sivile i et konfliktområde.

Samtidig vil relevante bidrag kreve god planlegging og helhetlig innsats i samarbeid med andre aktører, noe FN-operasjonen i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) er et godt eksempel på.

Den demokratiske republikken Kongo (DRC) I desember 2008 bestemte FNs sikkerhetsråd at FN operasjonen i Den demokratiske republikken Kongo (MONUSCO) skulle ha beskyttelse av

“Ved å utpeke beskyttelse av sivile som et operasjonelt mål, er det fare for at flere sivile faktisk kan bli skadd eller drept.”

sivile som høyeste prioritet. Siden da har det blitt igangsatt en rekke innovative tiltak, blant annet er det utarbeidet en egen MONUSCO-strategi for beskyttelse av sivile, en egen taktisk håndbok for de militære styrkene og en ukentlig oppdatert matrise som prioriterer beskyttelsesoppgaver. I tilegg har MONUSCO opprettet en egen varslings- og hurtigreaksjonsenhet i det operative hovedkvarteret i Kinshasa, en rekke regionale overvåkings- og varslingssentre, integrerte sivil-militære beskyttelseslag samt mobile og framskutte operasjonsbaser på både kompani- og troppsnivå.

Til slutt har operasjonen ansatt lokale tolker med ansvar for kontakt mellom MONUSCOs styrker og lokalbefolkningen.5 Det er foreløpig for tidlig å spore den direkte effekten av disse og andre tiltak for å beskytte sivile i DRC. Men intervjuer med en rekke MONUSCO ansatte, gjennomført under et feltarbeid i 2010, viser at de var meget positivt innstilt til de nye tiltakene, og det var en klar formening om at de ville ha en positiv virkning.6 Samtidig blir det stadig rapportert om nye hendelser i DRC som viser hvor vanskelig beskyttelse av sivile er i praksis.

Erfaringer og lærdommer fra de siste to årene gir likevel innsikt i hvordan militære kan bidra til å beskytte sivile.

Erfaringer og lærdommer fra DRC For det første viser erfaringer fra MONUSCO at fysisk integrering av sivile og militære aktører for strategisk og operativ planlegging, informasjonsanalyse og kontakt med sivilbefolkningen virker positivt på

beskyttelse av sivile. De sivil-militære beskyttelseslagene og varslings- og hurtigreaksjonsenheten i MONUSCOs hovedkvarter er eksempler på hvordan fysisk integrering av personer med unik kunnskap fra ulike bakgrunner kan forbedre evnen til å opprettholde en god situasjonsforståelse, og produsere tidskritiske analyser for å informere militære beslutningstakere. Selv om sivil-militær integrering nødvendigvis fører til at sivile aktører blir en del av den militære planleggingsprosessen, vil sivile partnere samtidig utvikle bedre forståelse for militære behov og kapasiteter.

Dette er nyttig all den tid beskyttelse av sivile er en oppgave som krever en kombinasjon av sivile og militære virkemidler. Samtidig er det viktig å ha klare rammer og mål for integreringen slik at ikke for mange aktører med ulik agenda involveres i planleggingsprosessen. Dette vil ikke bare føre til mindre effektiv planlegging, men også en utvanning av konseptet ’beskyttelse av sivile’ som da kan risikere å bli innholdsløst.

For det andre viser erfaringer fra MONUSCO at flerdimensjonale operasjoner med et beskyttelsesmandat krever flerdimensjonale etterretningsstrukturer som produserer relevante analyser til riktig tid.

Etterretningsbehovene i fredsbevaring, og særlig for beskyttelse av sivile, er annerledes enn tradisjonelle militære etterretningsbehov. Fagområder som antropologi, språk, sosiologi, geografi, statsvitenskap og historie har stor betydning, og må helst kunne integreres i en og samme analyse. I fredsoperasjoner er det derfor større behov for at flere aktører – både sivile

og militære – inkluderes i etterretningsprosessen. I tillegg må produktene fordeles bredere enn vanlig slik at alle relevante beskyttelsesaktører i operasjonsområdet kan dra nytte av dem.

FN har derfor utviklet en etterretningsstruktur – Joint Mission Analysis Centre (JMAC) – som integrerer sivile, militære og politi fra de ulike komponentene av operasjonen. I MONUSCO har JMAC utviklet seg til å bli en sofistikert etterretningsorganisasjon som langt på vei tilfredsstiller behovene.

JMAC er blant annet ansvarlig for å utvikle en database med oversikt over trusler og hendelser forbundet med beskyttelse av sivile, gjennomføre trendanalyser og å kartlegge høyrisikoområder. Imidlertid fører det til at etterretningsorganisasjoner blir mer åpne og integrerte til at de risikerer å kompromittere sine kilder og metoder. Derfor er det viktig å balansere behovene for en bred og åpen tilnærming på den ene siden, og behovene for diskresjon og hemmelighold på den andre.

En tredje lærdom fra MONUSCO viser at resolutt bruk av militær makt på taktisk nivå er nødvendig for å håndtere kritiske trusler mot sivilbefolkningen. Dette kan virke selvsagt, men det har vist seg at uklare rules of engagement (ROE) og nasjonale forbehold ved flere anledninger har stått i veien for nødvendig maktbruk.

Derfor er det viktig for troppebidragsytere å sette seg godt inn i mandat og lovverk som regulerer maktbruk i operasjonsområdet, og utvikle klare retningslinjer for når og under hvilke

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

21

Norsk soldater patruljerer gatene i Maimanah, Afghanistan (FOTO: FMS)

omstendigheter slike midler kan tas i bruk.

For det fjerde viser erfaringer fra MONUSCO at nærkontakt med lokalbefolkningen via lokale tolker med spesialkompetanse på beskyttelse kan være svært nyttig. Det er viktig å involvere lokale aktører på alle nivåer når beskyttelsesstrategier utarbeides slik at internasjonale styrker ikke etterlater seg strukturer og prosesser som ikke videreføres når de trekker seg ut. Beskyttelse av sivile er først og fremst ansvaret til nasjonale myndigheter. Langtidsstrategier må derfor inkludere både lokale og nasjonale politiske aktører og rettes mot utvikling av et fungerende politi, retts- og justisvesen som sluttmål.

En femte og siste viktige lærdom fra DRC er at militære styrker aldri kan beskytte alle som behøver det.

Det er viktig å gjøre både militære styrker og lokalbefolkning klar over denne begrensningen, slik at forventningene til beskyttelse senkes til et realistisk nivå. Det er også viktig for å stadfeste at styrkene faktisk kan beskytte noen. MONUSCO har løst

22

dette ved å utvikle en matrise som viser hvilke områder som til enhver tid er mest utsatt for overgrep. Det sier seg selv at en styrke på rundt 20.000 ikke har kapasitet til å beskytte en befolkning på over 70 millioner innbyggere fordelt over et land på størrelse med hele Vest Europa. For å være mest mulig effektive, må troppene spres utover store områder, samt være fleksible og mobile. Dette krever i sin tur evne til å operere selvstendig over lengre perioder med omfattende behov for lufttransportstøtte. Det innebærer nødvendigvis også større risiko for styrkene, et dilemma som har vist seg også i Afghanistan.

Afghanistan Å etablere et sikkert miljø har vært et mål for Isaf-operasjonen fra første dag. Men det var først da general Stanley McChrystal overtok kommandoen i 2009 at beskyttelse av sivilbefolkningen ble et uttalt operasjonelt mål. Denne dreiningen kan blant annet leses ut av underoverskriften i den nye Isaf-strategien fra 2009, som fastslår at “protecting the people is the mission”.7 Beskyttelse av sivile er også vektlagt i de to taktiske direktivene som Isaf hovedkvarteret utgav i 2008

og 2009. Her påpekes blant annet at samtlige av Isafs tiltak og handlinger må ha som formål å beskytte og forsvare den afghanske befolkningen, og at skade på uskyldige sivile til enhver tid må unngås.8 Dette betyr at Nato anerkjenner behovet for beskyttelse av sivile, men uten å følge det direkte opp med retningslinjer for hvordan det skal gjøres i praksis, bortsett fra ved å forsøke på selv å unngå å forårsake sivile tap.

Denne tilnærmingen har riktig nok ført til at antall drepte av Isaf styrkene har blitt kraftig redusert i løpet av det siste året. Men til tross for dette var 2010 det dødeligste året for sivile i Afghanistan siden 2001.9 Dette bekreftes i den siste rapporten fra FNs operasjon i Afghanistan (Unama) som viser rekordhøye tall for 2010, til sammen 2777 drepte, en økning med 15 prosent sammenliknet med 200910. Antallet sivile drepte av opprørsgruppene har også steget i 2010, og utgjør nå ca. 75 prosent av det totale antallet, en økning på 28 prosent sammenliknet med 2009.11 Dette kan tyde på at opprørsgruppene i større grad innretter sine angrep

“Bruk av luftmakt som virkemiddel for å beskytte sivile er problematisk.”

mot sivile mål nettopp for å undergrave Isaf-strategien.

En annen uønsket effekt fra tiltak ment for å beskytte finner vi i satsingen på lokale beskyttelsesgrupper (community defence initiatives). Ifølge en rapport utarbeidet av 29 bistandsorganisasjoner, har en rekke slike grupper blitt etablert for å bistå med lokal beskyttelse. Av og til blir disse støttet økonomisk av Isaf.

Dessverre har gruppene i følge rapporten tiltrukket seg lokale militante aktører og endt opp med å trakassere befolkningen i stedet for å beskytte den.12 Den samme rapporten er også kritisk til Isafs manglende vilje til å skille mellom humanitære og militære aktører. Bruken av soldater og andre tungt bevæpnete aktører for å iverksette PRT-baserte bistandsprosjekter, har visket ut skillet mellom bistandsorganisasjoner og de militære. Rapporten advarer at dersom det sivil-militære skillet ikke gjenopprettes i Afghanistan, vil tilgangen til sivilbefolkningen for bistandsorganisasjoner bli sterkt redusert. Dette vil i sin tur ha alvorlige konsekvenser for den afghanske befolkningen, spesielt i det øyeblikket de militære styrkene trekker seg ut av landet.

Afghanistan er nok et eksempel på hvor krevende beskyttelse av sivile kan være, til tross for politisk vilje og betydelig militær tilstedeværelse.

Samtidig er det ikke overraskende at ulike tiltak får uønskete effekter når det ikke eksisterer retningslinjer for hvordan oppgaven kan løses i praksis. Det er dessverre slik at begiven-

hetenes gang ofte kommer militære planleggere i forkjøpet. Samtidig som Nato planlegger uttrekking av sine styrker fra Afghanistan, er organisasjonen nå i gang med å støtte et opprør for å beskytte sivile i et annet land, nemlig Libya.

Libya Det var ikke mange som forutså bølgen av opprør mot de autoritære regimene i den arabiske verden. Enda færre forutså at Nato skulle involvere seg i nok en ekstern konflikt, denne gangen med beskyttelse av sivile som øverste, ja faktisk eneste prioritet. Det som derimot er forutsigbart er at å forsøke å beskytte Libyas sivilbefolkning fra kamphandlingene på bakken ved hjelp av en flyforbudssone, er en strategi som ikke kan holde i lengden. Så lenge Gaddafis styrker er den eneste slagkraftige militære styrken på bakken i Libya, er sivilbefolkningen et utsatt og lett mål. Det har også kommet inn rapporter om sivile tap som følge av koalisjonens bombing, i tilegg til at noen av bombene har truffet opprørenes egne styrker i stedet for Gaddafis.

I Libya som i andre av dagens konfliktområder er det vanskelig å skille mellom sivile og militære mål. Mange av opprørerne er i utgangspunktet bevæpnete sivile, og dermed også en krigførende part. Samtidig benytter Gaddafis styrker sivilbefolkningen som beskyttelse for seg selv, og har nå også begynt å operere som opprørene ved å bruke sivile pick-uper utstyrt med maskingevær. Opprørene, på sin side, har fått tak i noen av Gaddafis pansrete kjøretøy og ble som resultat

bombet av Natos fly fordi de ikke innså at de bombet feil part. Denne utviklingen viser at bruk av luftmakt som virkemiddel for å beskytte sivile er problematisk, og at en mer helhetlig innsats synes å være nødvendig for faktisk beskyttelse av utsatte individer på bakken.

Sikkerhetsrådets mandat for Libya vektlegger først og fremst politisk reform som veien til en fredfull og bærekraftig løsning. I denne forbindelsen spiller Den afrikanske union (AU) en sentral rolle som regional forhandler. AU har til nå vært meget skeptisk til den militære operasjonen i Libya, og har i stedet ønsket å tilrettelegge for politiske forhandlinger. Gaddafi har akseptert å forhandle med opprørene. Så langt er det imidlertid lite som tyder på at opprørene vil være villige til å forhandle. Det er umulig å forutsi hvordan utviklingen vil gå. Vi vet lite om hvem opprørene egentlig er og hva de ønsker, bortsett fra et Libya uten Gaddafi. I verste fall kan det oppstå en situasjon der opprørene går til angrep på de Gaddafilojale delene av sivilbefolkningen. I så fall vil Nato ifølge mandatet være forpliktet til å beskytte dem også. Dette vil igjen skape en ny og farlig dynamikk i konflikten.

Framtidige utfordringer De tre operasjonene hvor militære styrker har forsøkt å beskytte sivile viser at det er en meget krevende oppgave. Tiltak ment for å beskytte kan lett få motsatt effekt dersom situasjonsforståelsen ikke er god nok.

Som regel er det nødvendig med en helhetlig innsats som inkluderer både

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

23

“En effektiv innsats for å beskytte sivile står ofte og faller på hvordan militær makt anvendes.”

militære og sivile aktører. Videre ser vi at FN og Nato har ulike tilnærminger til beskyttelse. I FN er beskyttelse av sivile allerede en kjerneaktivitet med tilhørende strategier, operasjonelle konsepter og treningspakker. I Nato foreligger det derimot for øyeblikket ingen konsepter for beskyttelse av sivile. Organisasjonen har derfor en mer indirekte tilnærming, og bruker COIN-strategier og taktiske direktiver som i første rekke omhandler hvordan man skal unngå å forårsake sivile tap. Det er imidlertid manglende tenking innen begge organisasjoner om

hvordan militære styrker kan bidra til beskyttelse av sivile.

Erfaringer og lærdommer fra DRC, Afghanistan og Libya viser at en hovedutfordring ligger i å kunne opprettholde en god nok situasjonsforståelse. Etterretningsstrukturer som integrerer ulike fagfelt er nødvendige.

Dette innebærer også et tett sivilmilitært samarbeid for å utarbeide gode strategier og opprettholde situasjonsforståelsen. Videre viser de tre operasjonene at en effektiv innsats for å beskytte sivile ofte står og faller på hvordan militær makt anvendes.

I DRC har uklare ROE-er og nasjo-

nale forebeholdt forhindret nødvendig maktbruk på bakken. I Libya har maktbruk fra luften begrenset effekt på faktisk beskyttelse av sivile over tid. Dersom de stridende partene virkelig går inn for målrettete angrep mot sivilbefolkningen er det lite som kan gjøres fra luften når konflikten beveger seg inn i byene, og de stridende partene gjemmer seg blant befolkningen. Militære styrker er nødvendige for å beskytte sivile mot væpnete grupper, men det å iverksette beskyttelsesmandatet er en krevende rolle.

1 Operasjonen hadde frem til 2010 akronymet MONUC, men har siden blitt omdøpt til FNs stabiliseringsoperasjon i Den demokra-

tiske republikken Kongo (MONUSCO).

2 FN Sambandet, www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/FN-pakten/FN-pakten 3 FN, Comprehensive Review of the Whole Question of Peacekeeping Operations in All Their Aspects (Brahimi rapporten), A/55/305,

New York: United Nations, 2000.

4 Alexander William Beadle, “Protection of Civilians in Theory: A Comparison of UN and NATO Approaches”, FFI-rapport

2010/02453, Kjeller: Forsvarets forskningsinsitutt, 2010.

5 For en detaljert gjennomgang av utviklingen i DRC, se Stian Kjeksrud og Jacob Aasland Ravndal, Protection of Civilians in 6 7 8 9 10 11 12

Practice: Emerging Lessons from the UN Mission in the DR Congo, FFI-rapport 2010/02378, Kjeller, 2010.

Ibid.

Nato, Isaf Commander’s Counterinsurgency Guidance, Isaf Headquarters, Kabul, 2009.

Nato, Tactical Directive, Isaf Headquarters, Kabul 2008; Tactical Directive, Isaf Headquarters, Kabul 2009.

Ashley Jackson, Nowhere to Turn: The Failure to Protect Civilians in Afghanistan, Oxfam international, 2010, s. 6.

Unama, Afghanistan Annual Report 2010: Protection of Civilians in Armed Conflict, Kabul, 2011.

Ibid.

Jackson, Nowhere to Turn: The Failure to Protect Civilians in Afghanistan.

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.

Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

24

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten.

Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.

• Kadetter kr. 60,- pr. år.

Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Stor takk for den tilliten Generalforsamlingen ga meg den 28. mars 2011 ved å velge meg som ny formann. Jeg vil samtidig takke avtroppende formann Helge Inge Måseidvåg for en utmerket ledelse av OMS de siste to årene. Jeg ønsker han lykke til i Statnett!

Videre ønsker jeg de to nye medlemmer i Direksjonen, generalmajor Tom Henry Knutsen (L) og kommandør Jon Meyer (S) velkommen!

Samtidig forlater oberst Tor Erik Drangsholt (L) Direksjonen etter mange år i Samfundets tjeneste. Stor takk for innsatsen! Jeg håper likevel ved behov å kunne dra nytte av Tor Eriks erfaringer og kunnskaper.

Som kjent er oberstløytnant Siri Skare gått bort. Med hennes tragiske bortgang har OMS mistet et verdifullt medlem og mangeårig medlem i Representantskapet. Det er trist å miste en slik engasjert og dedikert offiser. Vi lyser fred over hennes minne.

Vi kan se tilbake på et godt vårsemester som avsluttes med en sommertur til Oscarshall den 20. juni. Vi er i full gang med planleggingen av neste sesongs program. Jeg lover at det skal bli meget bra og håper på stor oppslutning av den yngre og eldre garde på våre foredragsaftener. Vi vil prøve å “spisse” noen innslag for forhåpentligvis å vekke noe mer oppmerksomhet og debatt. Hjertelig velkommen 3. oktober da starter vi høstens møtevirksomhet.

Samfundsbygningen, talerstolen, NMT og sosial virksomhet er og skal fortsatt være bærebjelkene i OMS. Når det gjelder huset (Samfundsbygningen) så vil jeg påpeke at det koster å holde ved like en slik flott “dame”. Vi holdt oss innenfor budsjettrammene siste år, men utfordringene står i kø og flere prosjekter venter.

Vi har de siste årene hatt en del problemer med medlemslistene. Mange medlemmer blir trukket månedlig beløp i FP, andre blir fakturert fra oss. Men vi er gjort oppmerksom på at en del medlemmer ikke mottar innbetalingsfaktura. Jeg vil derfor be de av dere som ikke blir belastet/betaler kontingent om å ta kontakt med vår intendant i OMS om dette. Han kan treffes på telefon 92048067 eller følgende e-post adresse: intendantoms@ gmail.com På den måten håper vi å komme à jour med nevnte liste. På forhånd tusen takk!

Til slutt vil jeg på egne vegne og som formann i OMS ønske dere alle en riktig varm og fin sommer!

Med vennlig hilsen Gunnar Rolland

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

25

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling mandag 28. mars 2011 Generalforsamlingen ble satt kl 19.10. Ordfører i representantskapet, flaggkommandør Petter A. Ask ønsket velkommen og konstaterte at generalforsamlingen iht loven var beslutningsdyktig, da antall fremmøtte medlemmer var 51.

Det var ingen innkomne forslag. Det var heller ingen merknader til innkalling eller agenda.

Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt.

Oberst Kristian Lund og Eldri Langåker ble valgt til å underskrive protokollen.

Sak 0 – Referat fra generalforsamling 19. april 2010 Det var ingen merknader til referatet.

Sak 1 – Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2010 Ordfører gikk gjennom den på forhånd fremlagte årsberetningen. Det var ingen merknader til denne.

Sak 2 – reviderte regnskaper for 2010 for OMS og NMT Ordfører gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember 2010.

Det var ingen merknader til regnskapet. Revisor Bloms beretning ble referert (vedlegges).

Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet : ”Desisorene mener at direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar til 31. desember 2010.

Desisorene finner at de omtalte økonomiske forhold tas fatt i og gis oppmerksomhet i 2011.

For øvrig har driften også i år vært vel ivaretatt slik at representantskapet bør gi direksjonen sin anerkjennelse for dette.

Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til denne anerkjennelse.”

Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelse og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon.

Sak 3 – Valg av tillitsmenn a. Formann. Generalmajor (L) Gunnar Rolland ble vagt ved akklamasjon. b. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer Direksjonens medlemmer

Oberstløytnant (H) Ingvill Eidsvåg gjenvalg Oberstløytnant (H) Knut Bremerthun -12 Kommandørkaptein (S) Tor Egil Walter -12 General (H) Sverre Diesen -12 Direksjonens varamedlemmer

Oberstløytnant (H) Egil Vindorum gjenvalg Advokat Trond Vegard Sagen Eriksen gjenvalg Kommandør (S) Jon Meyer ny Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt -12 Generalmajor (L) Tom Henry Knutsen ny De som sto på valg ble valgt ved akklamasjon c. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer Representantskapet

Medlemmer Flaggkommandør (S) Petter A Ask -12 Oberstløytnant (L) Herleif Sandbakken gjenvalg Oberstløytnant (H) Nils Birger Olsen gjenvalg Kontreadmiral (S) Jo Gade ny Orlogskaptein (S) Conrad Mohr gjenvalg Oberstløytnant (H) Ola Stubdal gjenvalg Oberstløytnant (H) Torbjørn Pettersen gjenvalg Oberstløytnant (L) Bente Sleppen gjenvalg Major (H) Eigil Jespersen gjenvalg Oberst (L) Kjell Huslid -12 Oberstløytnant (H) Vidar Vik -12 Kapteinløytnant (S) Stein W Johansen -12 Flaggkommandør (S) Ketil Olsen -12 Orlogskaptein (S) Anders Barman Stenberg -12 Oberstløytnant (m) (L) Marianne Strømsborg Klever -12

26

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Representantskapet

Varamedlemmer Oberstløytnant (L) Siri Skare Oberst (L) John Hukkelås Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav Brigader (H) Arild Dregelid Oberst (H) Frank Stensland Kommandørkaptein (S) Knut Walbækken Direktør (L) Rasmus Falck De som sto på valg ble valgt ved akklamasjon d. Revisor Revisor

Revisorblom.com AS Valgt ved akklamasjon

gjenvalg ny ny -12 -12 -12 -12

e. Valgkomité Valgkomitéen består av (2011-2012): Medlemmer: Varamedlemmer: KK Trygve Pedersen OK Gro Thrane Øen Oblt. Bjørn Eidsvåg Oblt. Knut Are Seierstad Brigader Øyvind Kirsebom Strandmann Oblt. Marianne D. Marchetti Valgkomiteen ble valgt ved akklamasjon 4. Fastsettelse av medlemskontingent for 2011 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2011: Stabsoffiserer og sivile bosatt i Oslo-området Offiserer av kapteins grad (tilsvarende) og lavere, samt pensjonister bosatt i Oslo-området Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området Kadetter Forslaget ble vedtatt ved akklamasjon.

kr 660,- pr år kr 540,- pr år kr 360,- pr år kr 60,- pr år

Sak 5 – forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Ordfører redegjorde for det forslaget til endringer som direksjonen fremlegger.

Forslaget er et resultat av felles arbeid mellom direksjonen og representantskapet og fremstår således som et omforent forslag.

Gjennomgangen ble delt i to: Først gikk man gjennom de mindre endringene som omfattet oppdatering av begreper etc.

Dette omfattet bl a erstatning av ”varamann” med det kjønnsnøytrale ”varamedlem”.

Deretter ble forslaget om de språkmessige endringene vedtatt ved akklamasjon.

For annen del av gjennomgangen var fokus på den nye ”oppløsningsparagrafen”, § 13.

Ordførere redegjorde for behovet for en slik paragraf gitt at forutsetningene for Samfundets eksistens kan endre seg. Endringen i § 7 er en følge av den nye § 13.

Det fremlagte forslaget ble deretter vedtatt ved akklamasjon.

Avslutningsvis takker ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats.

Han gratulerte videre de nyvalgte med den tillit som ble vist dem og ønsket dem til lykke med sine tillitsverv.

Møtet ble hevet kl 19.50.

Kristian Lund

Eldri Langåker

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

27

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

MAJOR HENRY AARGAARDS LEGAT - REISESTIPEND Av legatets midler kan det i år tildeles ett eller flere reisestipend på minimum kr 1.000,-.

Som en kuriositet kan nevnes at stipendiene de siste år har variert fra kr 5.000,- til kr 10.000,-.

Søknadsberettigede er yngre norske offiserer fra alle forsvarsgrener som tilfredsstiller vilkårene for medlemskap i Oslo Militære Samfund. Stipendiene forutsettes nyttet utenlandsreiser for å: a.

b. c.

Studere forhold som kan øke offiserenes generelle eller spesielle kunnskaper om totalforsvaret, krigskunst og/eller krigsvitenskap, og der utgiftene ikke kan forutsettes dekket ved offentlige bevilgninger eller offentlige utdanningslegater innen de forskjellige forsvarsgrener eller fellesinstitusjoner, eller foreta krigshistoriske studier, eller foreta studier for videreutdanning i språk eller i annen kulturell retning, som er av en slik art at den må anses som nødvendig eller ønskelig for å heve offisersstandens anseelse.

Søknader om stipend stiles til Oslo Militære Samfund, Myntgt 3, 0151 Oslo, og skal være begrunnet innen rammen av legatets formål. Konvolutten merkes Major Henry Aargaards Legat.

Meddelelse om tildeling kunngjøres vanligvis på julemøtet til OMS i desember. Stipendiene utbetales umiddelbart før stipendiereisen som normalt skal være påbegynt innen 7 måneder etter tildeling.

Stipendiatene skal etter avsluttet reise avgi rapport til legatstyret.

Søknadsfrist er 31. oktober 2011.

Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave

Forsvarets høgskoles prisoppgave – advokat og major Eivind Eckbos legat

Hensikt

Hensikt

NMTs årlige prisoppgave skal omfatte emner av militærfaglig, totalforsvarsmessig eller sikkerhetspolitisk art.

Forsvarets høgskoles årlige prisoppgave – advokat og major Eivind Eckbos legat – skal fremme interessen for militære operasjoner i en relevant og tidsriktig kontekst.

Komité

Komité

Tilsynskomiteen i NMT forestår den faglige vurderingen, eventuelt med støtte fra oppnevnte sakkyndige.

Sjefen for Forsvarets høgskole forestår den faglige vurderingen ved å nedsette en komité ledet av høgskolens dekan.

Kriterier

Oppgavens lengde må være mellom 25 og 75 sider (8000-24000 ord).

Frist for innsendelse er 31. januar påfølgende år.

Oppgaven må være utarbeidet av én person og ikke tidligere publisert.Oppgavens lengde bør ikke overstige 60.000 tegn med mellomrom. Frist for innsendelse er 1. desember i utlysningsåret.Oppgaven sendes til: Redaktør NMT, Tollbugaten 10, 0152 Oslo.Viktig informasjon om retningslinjer og statutter ligger på www.nor-miltids.com

28

Kriterier

Oppgaven sendes til: E-post: prisoppgave@fhs.mil.no.

Dekan FHS, Forsvarets høgskole, Oslo mil / Akershus, 0015 Oslo Viktig informasjon om retningslinjer og statutter ligger på www.fhs.mil.no.

MINE AVOIDANCE AND NAVIGATION SONAR

SA9519S • • • • • • •

Wide coverage horizontally and vertically High resolution Display bottom ahead of submarine Simultaneous mine seeking and navigation Alarms if object or bottom is too close Bearing and range to any point in view Automatic or manual start of tracks

www.km.kongsberg.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

29

Kulturarven i krig og konflikter

Frode Lindgjerdet er Cand. philol. i historie. Han er HV-befal og frilansskribent.

Til daglig arbeider han ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Kulturarven er en viktig del av folkegruppers identitet. Men i konfliktområder er den utsatt ikke bare på grunn av kamphandlinger, men også fordi forvaltningsorganer opphører å fungere. I mange tilfeller blir de også bevisst angrepet for å ramme fiendens samhørighet og vilje til å kjempe. Internasjonale konvensjoner medfører også en rekke forpliktelser for det norske Forsvaret i berøring med kulturminner.

AV Frode Lindgjerdet

Opprinnelsen til krigens folkerett og kulturarven Haagkonvensjonen av 1954, som vi skal komme tilbake til, definerer den fysiske kulturarven som følger: (a) movable or immovable property of great importance to the cultural heritage of every people, such as monuments of architecture, art or history, whether religious or secular; archaeological sites; groups of buildings which, as a whole, are of historical or artistic interest; works of art; manuscripts, books and other objects of artistic, historical or archaeological interest; as well as scientific collections and important collections of books or archives or of reproductions of the property defined above;

30

(b) buildings whose main and effective purpose is to preserve or exhibit the movable cultural property defined in sub-paragraph (a) such as museums, large libraries and depositories of archives, and refuges intended to shelter, in the event of armed conflict, the movable cultural property defined in sub-paragraph (a); (c) centers containing a large amount of cultural property as defined in sub-paragraphs (a) and (b), to be known as `centers containing monuments;1 Angrep på hellige steder, artefakter og andre deler av den fysiske kulturarven er trolig like gammel som krigføringen selv.2 Et av de mest kjente historiske tilfellene er nok ødeleggelsen av Kartago i år 146 f.kr. Etter generasjoner med krig besluttet Roma å utrydde alle spor etter kartagernes

Kampene om, og omkring, tempelet Preah Vihear på grensen mellom Thailand og Kambodsja tidligere i år viser hvor aktuell artikkelens problemstilling er. (Foto: AP)

sivilisasjon. Hele byen med templer, arkiver, biblioteker og andre offentlige bygninger ble svidd av og redusert til ruiner. I følge legenden ble restene strødd over med salt for at ingenting skulle kunne vokse der etterpå.

Det betyr imidlertid ikke at man i antikken var uten respekt for kulturarv. Den berømte politiker og retoriker Marcus Tullius Cicero (106 BC – 43 BC) kritiserte Romas plyndring av Corinth i år 46 f.kr som han kalte “forferdelig, kriminell og gjennomsyret av dypt hat, en krig som er ført mot vegger, tak, søyler og dører...” Men disse ordene må sees på bakgrunn av den beundring romerne hadde for gresk kultur.

Den moderne sekulære og universelle ærefrykt for menneskehetens kulturarv kan vi spore tilbake til den europeiske renessansen. En av de første filosofene til å behandle spørsmålet om dens beskyttelse i krig i denne perioden var nederlandske Hugo Grotius (1583-1645). Han var også

jurist og opplevde Hollands kamp for selvstendighet fra Spania (1568-1609) som senere inngikk i tredveårskrigen (1618 – 1648). Hans hovedverk De iure belli ac pacis (Loven i krig og fred) fra 1625, inkluderte en kort passasje som oppfordret krigførende til å spare artefakter og bygninger av kunstnerisk verdi, spesielt hellige bygninger.

I følge Grotius var normen i samtidens konflikter heller at disse var spesielt utsatte fordi de var offentlige.

Med andre ord, privat eiendom hadde bedre beskyttelse enn kulturarven.

Grotius oppfordret til spesiell respekt for gudshus, særlig dersom de var dedikert til samme guddom som den soldatene selv tilba uansett om det kunne skille noen doktrinære nyanser. I bakgrunn lurte nok de uendelige stridighetene i samtiden mellom katolikker og protestanter (Grotius selv var protestant).

Den sveitsiske diplomaten Emerich Vattel (1714-1767) er den neste tenkeren som det er verdt å nevne. Han tok universaliteten til et nytt nivå.

Som opplysningsfilosof vektla han at individets frihet og rettigheter var gitt av naturen og kunne bare tas vekk av mennesket. Hans hovedverk Le droit des gens (Folkenes rett) inkluderte flere kapitler om juridiske forhold i krigstid og hans konsepter dannet mye av grunnlaget for de senere Haag og Genèvekonvensjonene fra 18.- og 1900-tallet. Le droit des gens hadde følgende passasje om kulturminner:

...those buildings should be spared which are an honor to the human race and which do not add to the strength of the enemy, such as temples, tombs, public buildings, and all the edifices of remakable beauty. What is gained by destroying them? It is the act of a declared enemy of the human race thus wantonly to deprive men of these monuments of art and models of architecture. However, if in order to carry on the operations of the war, or to push forward the plans of siege, it is necesarry to destroy

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

31

Plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad i kjølvannet av invasjonen i 2003 hadde ikke bare økonomiske konsekvenser, også historien ble fattigere. (Foto: AP)

buildings of that character, we have an undoubted right to do so.3 Den moderne og sekulære krigens folkerett kan dateres tilbake til 1864 da den første Genevekonvensjonen om beskyttelse av syke og sårede i krig ble underskrevet av 14 europeiske stater det første året. Men vern av kulturarven fikk ikke noen egen konvensjon før i 1954, etter at annen verdenskrig viste hvilke ødeleggelser moderne våpens ildkraft og mobilitet kan påføre kulturarven. I tillegg hadde Nazi-Tyskland satt seg fore å ødelegge hele kulturer de anså som underlegne, eksempelvis ble den polske hovedstaden Warszawa planmessig ødelagt murstein for murstein.

Formuleringen av partenes forpliktelser i konvensjonen har sterke paralleller til sitatet fra Vattel ovenfor, Artikkel 4 (Respekt for kulturminner): 1. The High Contracting Parties undertake to respect cultural property situated within their own territory as well as within the territory of other High Contracting

32

Parties by refraining from any use of the property and its immediate surroundings or of the appliances in use for its protection for purposes which are likely to expose it to destruction or damage in the event of armed conflict; and by refraining from any act of hostility, directed against such property.

2. The obligations mentioned in paragraph 1 of the present Article may be waived only in cases where military necessity imperatively requires such a waiver.

Kategorisering av skade på kulturarven i konfliktområder Et tilbakevendende problem i historieskrivingen om krig og konflikter frem til de siste tyve årene har vært at kulturarvens skjebne bare i liten grad behandles som egne tema.

Det er derfor vanskelig å avgjøre om Haagkonvensjonen av 1954 har beskyttet kulturarven i praksis uten å gjøre bred grunnforskning.

Fra Vietnamkrigen (1964-1972) er imidlertid kampene om Húe i 1968 et godt kjent eksempel på at en part utsetter kulturarven for fare ved å bruke bygninger som enten selv er beskyttet i henhold til konvensjonen eller som huser løse kulturminner.

Under Tet-offensiven det året forsøkte Nord-Vietnam og Viet Cong å ta kontroll over urbane sentre i SørVietnam og gjennom det å sparke i gang et folkelig opprør mot regimet i Saigon. Offensiven var mislykket, men i over 25 dager raste det intense kamper i den gamle vietnamesiske keiserhovedstaden Húe.4 En del av motivet for å sette seg fast i citadellet var den propagandaverdien det ville bety å ta, og selv bare for en tid holde samlingen med unike kulturminner selv om både bygningene og soldatene deres ville bli utslettet.5 I Húe finner man foruten keiserpalasset (bygd 1805-1832) Thien Mu-pagoden fra det 14. århundre, flere templer, biblioteker og museer.

Alt dette, som utgjør store deler av det vietnamesiske folks kulturarv, er konsentrert innenfor et lite cita-

“Norske soldater kan også uforvarende bli en del av dette dersom de på grunn av manglende kunnskap kjøper “suvenirer” som er del av den lokale kulturarven.”

delle omgitt av en mur. Av politiske årsaker heller enn bevissthet rundt Haagkonvensjonens innhold, ble det innledningsvis lagt store begrensninger på bruk av tyngre våpen fra sørvietnamesisk side.

I tillegg ble byen inndelt i to adskilte operasjonsområder slik at citadellet på nordbredden av Parfymeelven bare skulle gjenerobres av sørvietnamesiske hærstyrker (Army of the Republic of Viet-Nam – ARVN). Men etter 20 dager med harde kamper hadde ARVN fortsatt ikke klart å drive motstanderen ut. Til slutt tillot sjef for operasjonene, generalløytnant Hoang Xuan Lam, bruk av tyngre våpen. Det ble også kalt inn amerikansk luftstøtte og støtte fra marineartilleri. Da citadellet var rensket for nordvietnamesiske- og vietcong-soldater, lå 2/3 av gamlebyen i ruiner.

I 1991-1993 gjorde FNs organisasjon for vitenskap, utdanning og kultur, UNESCO, en evaluering av om Haagkonvensjonen bidro til å beskytte kulturarven. Konklusjonen var at den eksisterende konvensjonsteksten ikke dekte konflikter der en eller flere parter var ikke-statlige. I 1999 ble det derfor utformet en tilleggsprotokoll for å bøte på dette.6 Mens 123 stater hadde underskrevet konvensjonen av 1954 pr 2011, hadde bare 59 undertegnet tilleggsprotokollen på samme tidspunkt, og Norge var ikke blant disse.

Det vil være for plasskrevende å gå gjennom alle kulturminnene som er blitt offer for krigshandlinger etter 1990. Den dokumentasjonen som foreligger gjør oss imidlertid i stand

til å utarbeide en videre typologi over hvilke farer kulturarven står ovenfor i konflikter. Den enkleste er selvsagt utilsiktet skade fra konvensjonell krigføring. Under Operation Desert Storm i 1991 gikk amerikanske flystyrker til angrep på en irakisk flybase som lå ved zigguraten i Ur, et av de mest kjente monumentene fra Mesopotamias oldtidssivilisasjoner.

Fem bomber landet så nær at det ble registrert skader i murverket. Men det kunne gått verre. To irakiske MiG 21 jagere stod parkert helt inn til åpningen til templet, men til tross for at de var legitime mål ble de ikke angrepet fordi pilotene på stedet i følge amerikanske rapporter ikke regnet det som sannsynlig at de ville komme seg i lufta.7 Utilsiktet skade kan også oppstå som følge av feltarbeid.8 For eksempel da amerikanske styrker skulle etablere baser i Sør-Irak etter Operation Iraqi Freedom i 2003, ble utgravingsfelt ved Tell al-Lahm og Tell al-Obeid skadet.

Den andre “enkle” formen for skadeverk på kulturarven i krig er plyndring utført av sivile eller udisiplinerte soldater. Norske soldater kan også uforvarende bli en del av dette dersom de på grunn av manglende kunnskap kjøper “suvenirer” som er del av den lokale kulturarven. I den pågående krigen i Afghanistan og de to siste krigene i Irak har plyndring vært en større trussel mot kulturarven enn de rene kamphandlinger.

Etter Operation Desert Storm i 1991 gjorde sjiamuslimer og kurdere opprør mot Saddam Huseins regime. I kaoset som oppstod ble 4 000 uerstattelige objekter stjålet eller ødelagt i Iraks Nasjonalmuseum i Bagdad.

Mesteparten havnet på svartebørsen i vestlige hovedsteder. Derimot ble det meste av artefaktene som ble tatt fra Kuwait returnert etter krigen. I 2005 oppga FBI at også mellom 7000 og 10 000 kunstverk i irakisk eie fortsatt var forsvunnet etter plyndringen i kjølvannet av Operation Iraqi Freedom.9 Etter det afghanske Najibullahregimet falt i 1992, tok også både krigsherrer og lokalbefolkningen for seg av landets kulturarv. Det ble til og med organisert illegale og høyst destruktive utgravinger av flere oldtidsbyer på jakt etter lett omsettelige artefakter. I bakgrunnen stod afghanske og pakistanske smuglernettverk og et marked, hovedsakelig i vesten.10 Men angrep på kulturarven gjøres også med overlegg av partene i en konflikt for å oppnå et strategisk mål.

Det finner særlig sted når skillelinjene går etter religiøse og/eller etniske skillelinjer og tar sikte på å ramme motpartens identitet, det som gir ham samhold og motivasjon. Dette var tydelig under krigene i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet, og spesielt under borgerkrigen i Bosnia 1992-1995. I trekantdramaet mellom serbere, kroater og bosniske muslimer prøvde alle partene å ødelegge monumentale byggverk, museer, biblioteker og gudshus som tilhørte motparten. Det trolig mest kjente tilfellet fra Bosniakrigen var da kroatiske styrker skjøt i stykker den berømte broen i Mostar som har gitt byen dens navn (most betyr bro på serbokroatisk) i november 1993. Forfatteren Sabrina P. Ramet har beskrevet slike bevisste angrep på kulturarven i krig som et forsøk på å skaffe seg herredømme over selve

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

33

Buddha-statuene i Bamiyandalen i Afghanistan hadde stått der i 1500 år, men Taliban overlevde de ikke. I dag finner man lite annet enn et gapende hull i fjellet.

Blue shield-komiteen har til formål å samle og spre informasjon samt å påvirke myndigheter og fagprofesjoner til å ivareta kulturarven under væpnete konflikter eller ved katastrofer. Komiteen tar sitt navn fra det blå skjold som er symbol for Haagkonvensjonen av 1954 om vern av kulturarv i krig.

historien til det territoriet man erobrer med tanke på å kunne skrive den om. For eksempel ble alle moskeer jevnet med jorden da serberne inntok Zvornik i nordvest Bosnia sommeren 1992. Deretter ble alle muslimene deportert fra byen. Like etterpå proklamerte den nye serbiske ordføreren at det aldri hadde vært noen moskeer i Zvornik.11 Men vi kan også i enkelte tilfeller skille ut et rent ideologisk motiv for å ødelegge kulturarven i konflikter.

Da Taliban tok makten i Kabul i 1996 fikk det som var igjen av Afghanistans fysiske kulturarv stort sett være i fred fra deres side. I 2000 skjedde det imidlertid en holdningsendring. Den

34

erkekonservative Wahabistretningen innen Islam fikk større innflytelse i Talibans rekker og i følge denne var alle statuer og bilder av levende objekter tabu. Noen av gudebildene og statuene av buddhistisk og hinduistisk opprinnelse i Afghanistans Nasjonalmuseum i Kabul hadde ikke blitt stjålet simpelthen fordi de var for store til å flyttes på. Disse ble nå knust og bilder av mennesker og dyr i Nasjonalgalleriet ble skåret i småbiter. Den mest omtalte delen av denne prosessen var ødeleggelsen av de to Buddhastatuene i Bamyan. Den største raget 53 meter over bakken og den minste 38 meter. Begge var hugd ut i nisjer i fjellet i det 2.- og 5. århundre e.kr. Da Taliban erobret området fra

det shiamuslimske Hezb-i-Whadat partiet i 1997 ønsket kommandanten å ødelegge statuene med en gang.

Men det øverste lederskapet i Kabul roet foreløpig ned situasjonen. Så, i 2001, ga Mullah Omar selv ordre om at de skulle ødelegges. De ble først beskutt med artilleri, siden sprengt vekk med dynamitt. Flere fresker i nærliggende huler ble også ødelagt.12 Gitt at Taliban ikke kjempet mot noen Buddhistiske fraksjoner, er det vanskelig å se at ødeleggelsene tjente noe strategisk formål. Motivet kan bare ha vært det de selv uttrykte – at gjenstandenes eksistens var i mot deres tolkning av Islam. Ahmad Mutawakil, Talibans representant

“Norge har også fått kritikk fra Blue Shield for ikke å ha undertegnet tilleggsprotokollen av 1999”.

som like etterpå møtte FNs generalsekretær Kofi Annan i Islamabad uttrykte at: “We do admit all these statues were the cultural heritage of Afghanistan, but we will not leave the part which is contrary to our belief.”13 I konfliktområder vil kulturarven også bli offer for et sammenbrudd i den forvaltning og infrastruktur som er nødvendig for å i vareta den.

Bygninger og andre strukturer trenger vedlikehold for ikke å bli offer for vær og vind. Artefakter trenger også kurering, noe som ofte betyr preparering og oppbevaring under kontrollerte klimatiske forhold. Men i væpnede konflikter kan nødvendige forsyninger, strøm, transportkapasitet osv. bli borte. Og ikke minst kan nøkkelpersoner som besitter kompetanse og erfaring ende som flyktninger, bli drept eller invalidisert.

Norges forpliktelser Norges tilslutning til Haagkonvensjonen av 1954 medfører en rekke forpliktelser. For det første begrenses muligheten i felt til å for eksempel rive verneverdig bebyggelse for å nekte fienden ly og dekning, eller ødelegge minnesmerker for å utbedre skuddfelt for egne våpen. For det andre må det heller ikke lagres ammunisjon, drivstoff eller annet eksplosivt/ ekstremt brennbart materiale i, eller i umiddelbar nærheten av slike objekter. Kulturminner skal heller ikke misbrukes (svik) for å avskrekke fienden fra å legge stillinger og militære lagre under ild, eller ødelegges som represalie. Dette kan virke selvsagt, men å overholde dette i praksis forutsetter forberedelser på forhånd slik at man

ikke plutselig står overfor valget mellom å ta hensyn til kulturarven eller sikkerheten til norske soldater.

Konvensjonen pålegger derfor signatarmaktene å treffe en rekke tiltak i fredstid som sikrer egne og andres kulturminner i tilfelle krig og inkorporere kunnskap og respekt for dem i soldatutdannelsen. Den forutsetter bl.a. at signatarmaktene gjennomfører en sentral registrering av kulturarven med tanke på dens beskyttelse i krigstid.

Kulturarven skal i følge konvensjonen merkes med et firedelt våpenskjold i kongeblått og hvitt. Blue Shield ble også navnet på komiteen som UNESCO opprettet i 1996 for å påse at nasjonale forpliktelser om beskyttelse av kulturarven i krig og krise ble overholdt. I 2000 ble den norske Blue Shield-komiteen etablert. I 2004 gjorde den en undersøkelse hvor de fant at: Militært og sivilt beredskapspersonell får ikke systematisk opplæring i vern av kulturarv. I Norge er det også mangelfull listeføring av kulturarv. (...) I en fersk undersøkelse som er foretatt av Norges Røde Kors og MMI, viste det seg at bare 8 prosent av norske soldater kjente til hvordan kulturarven merkes i krig.14 Norge har også fått kritikk fra Blue Shield for ikke å ha undertegnet tilleggsprotokollen av 1999. Men i for eksempel Afghanistan vil det nok ikke bety mye i praksis. På den ene siden kan Martens prinsippet trekkes frem:

Until a more complete code of the laws of war is issued, the High Contracting Parties think it right to declare that in cases not included in the Regulations adopted by them, populations and belligerents remain under the protection and empire of the principles of international law, as they result from the usages established between civilized nations, from the laws of humanity, and the requirements of the public conscience.15 I tillegg har respekt for kulturarven også en operasjonell egenverdi. Skulle norske styrker komme til å skade vernede objekter ville det trolig skape negativ medieomtale uavhengig av om man hadde den formelle jussen på sin side. Respekt og kunnskap om lokal kultur har også en egenverdi i forhold til å vinne tillit i sivilbefolkningen.

Konklusjon I konfliktområder hvor man samtidig opplever en humanitær katastrofe, er det menneskelig forståelig at kulturminner enten blir glemt eller kommer i annen rekke. Men i etterkant kan det være for sent. Den afghanske arkeologen Abdul Wasey Feroozi uttrykte det på følgende måte: “In a war stricken country one can repair or even renovate roads, bridges, schools, hospitals, etc, but lost and destroyed cultural heritage can never be rehabilitated nor renovated.” 16 I november 2007 gjennomførte et team fra NTNU Vitenskapsmuseet feltarbeid i Afghanistan for å dokumentere krigsødeleggelser av lan-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

35

“I tillegg har respekt for kulturarven også en operasjonell egenverdi.”

dets kulturminner. Under et besøk i Afghanistans nasjonalmuseum uttrykte direktøren, Omar Khan Masoudi at: “… kunnskap om og forståelse for landets kulturminner (er) avgjørende for utviklingen av en nødvendig sterk afghansk historie- og nasjonalidentitet (…) Uten dette kan det ikke gjennomføres en varig bestående rekonstruksjon og utvikling av landet.”17 I for eksempel Afghanistan er det derfor viktig at norske styrker ikke bare har den rette kompetanse om landets kulturminner og de rette ressursene til å ivareta norske forpliktelser iht til internasjonal rett. Det er også viktig for å utføre gjenoppbyggingsdelen av oppdraget i Afghanistan.

For å få på plass et regime som tilfredsstiller kravene til opplæring og planlegging er det to kilder Forsvaret

kan trekke veksler på. Den første er naturlig nok allierte, hvor for eksempel U.S. Army har utarbeidet en veileder på 70 sider som beskriver hvordan soldatene skal opptre i kontakt med kulturminner. Den inneholder i korthet: • definisjoner av hva kulturarven kan bestå i og hvordan identifisere den • hvilken betydning den har • hva slags farer den kan utsettes for • hvordan ta kulturarven i betraktning under planlegging av operasjoner • hvordan sikre kulturminner mot plyndring og upassende sivilt og militært nærvær • hvordan dokumentere skader og samarbeide med lokale sivile eksperter18 Den andre kilden er forvaltningen hjemme i Norge, hvor fylkeskommunene, Riksantikvaren og ikke minst universitetsmuseene forval-

ter de samme typer verdier i Norge.

Sistnevnte har et overordnet faglig ansvar hvor det ligger grunnforskning i bunnen. Gjennom Truede kulturminner i Afghanistan og andre tilsvarende prosjekter har NTNU Vitenskapsmuseet også opparbeidet seg spisskompetanse på dokumentasjon av skader på kulturminner og kartlegging av hvilke utfordringer den lokale kulturminneforvaltningen står ovenfor.

Synspunkter i artikkelen er forfatterens egne og representerer ikke nødvendigvis NTNU Vitenskapsmuseets offisielle meninger.

1 Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict with Regulations for the Execution of the

Convention 1954, Chapter I. General provisions regarding protection, Article 1. Definition of cultural property Mark K. Steen III, Collateral Damage: The Destruction and Looting of Cultural Property in Armed Conflict, Gregory M. Reichberg et al. The Ethics of War, Classic and Contemporary Readings, [Oxford] Blackwell Publishing 2006, s. 514 Stanley Karnow, Vietnam, A History, [New York] Penguin Books 1984, s. 529-534 Shelby L. Stanton, The Rise and Fall of an American Army, US Ground Forces in Vietnam, 1965-1973, [New York] Balantine Books 2003, s. 231 6 Magne Barth & Leif Pareli, Norge må underskrive, Dagbladet 24.12.2004 7 United States Department of Defense, U.S. Central Command, Historical/Cultural Advisory Group, The Impact of War upon Cultural Heritage, http://www.cemml.colostate.edu/cultural/09476/iraq08-01enl.html Logg 26.02.2011 8 Steen III, 2008, s. 21 9 Dagens næringsliv Kunsttyverier eksploderer, Pub. 20.12.2005 10 Abdul Wasey Feroozi, The Impact of War upon Afghanistan’s Cultural Heritage, Archaeological Institute of America March 2004 11 Sabrina P. Ramet, Balkan Babel, The Disintegration of Yugoslavia from the Death of Tito to the Fall of Milošević, [Cambridge Ma] Westview Press 2002, p. 263-265 12 Dan Cruichank, Afghanistan at the Crossroads of Ancient Civilization,BBC News publisert 1. september 2002 [bbc.co.uk/ history/ recent/sept_11/afghan_culture_03.shtml] 13 Outcry as Buddhas are Destroyed, BBC News, published 12. March 2001 [news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/1216110.stm] 14 Barth & Pareli 2004 15 Fremmet av den russiske (eg. estisk) juristen Friedrich Fromhold Martens under Haagkonferansen i 1899.

16 Feroozi 2004, s. 2 17 Truede kulturminner i Afghanistan, Sluttrapport fase 1, NTNU Vitenskapsmuseet februar 2011, s. 8 18 Gta 41-01-002 Civilian Affairs, Arts, Monuments, and Archives Guide, HQ Department of the Army 2005 2 3 4 5

36

Instant Shelter BruksomrĂĽder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap

Ring 64 83 55 00

www.obwiik.no Data interface solutions from Electronicon AS Problem - Interfacing between old and new systems - Small series - Integration to existing systems

Electronicon AS can offer: - Small to large solutions - Modular design - A cost effective solution for small series

Main task - Data distribution - Data collection, translation and merging - Conversion between Analog and digital - Simulation and Algorithms

Applications - Distribution Systems - Sensor Simulation - Data collection Systems

ELECTRONICON AS Holbergskaien 5004 BERGEN, NORWAY Tlf:+47) 55 30 76 60 web: www.electronicon.no

N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

37

NMT BØKER

Sverre Diesen:

Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020 Cappelen Damm 2011

Diesen under den fagmilitære lupe: Bedre enn sitt rykte Anmeldt av generalmajor (r) Gullow Gjeseth, IFS og oberstløytnant Bjørnar Lunde, FHS Tittelen på Sverre Diesens bok, Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020, er en tydelig indikasjon på Forsvarets fundamentale, eller sågar eksistensielle utfordringer i årene framover. Gjennom denne boken tar vår tidligere forsvarssjef et oppgjør med politisk unnfallenhet og manglende evne til å ta de ubehagelige, men likevel nødvendige beslutninger som har direkte bæring på Forsvarets reelle evne til å løse pålagte oppgaver både i dag og ikke minst, i framtiden.

Dette er en lettlest og oversiktlig bok om hovedproblemene som det norske forsvaret står foran. Den er logisk oppbygget, og premisser og konklusjoner henger godt sammen.

Det er imidlertid også en debattbok og mange, artikkelforfatterne blant dem, vil reise spørsmål ved en del av premissene.

Diesen har mer enn de fleste, både i og utenfor Forsvaret, forstått hvordan Forsvaret som organisasjon virker. Hans mange forslag til tiltak for å effektivisere Forsvaret fortjener oppmerksomhet også etter at han har forlatt stillingen som forsvarssjef. Han har også klart sett hvilke krav som må settes til Forsvaret som et redskap for utøvelse av politikk.

Forsvaret må være et redskap med høy beredskap, være profesjonelt og vel utrustet. I så måte var deployeringen av Luftforsvarets F-16 fly til Kreta, kun timer etter regjeringsvedtaket om

38

deltagelse i Libya-operasjonene, klart i Diesens ånd.

Vår første innvending mot Diesen er hans vurdering, eller rettere nedvurdering, av det gamle forsvaret og vel i fremste rekke mobiliseringsforsvaret. Han hevder at det var en koloss på leirføtter. Det er lett å finne mangler ved mobiliseringsavdelingene, spesielt sammenlignet med for eksempel britiske yrkesavdelinger.

Slike sammenligninger er imidlertid nærmest uinteressante dersom man ikke går inn i den politiske og militære trusselvurdering som ble lagt til grunn under den kalde krigen.

Trusselvurderingen kan man i ettertid diskutere, men den var grunnlaget for de tiltak som ble satt i verk. Det russiske militærapparatet var også et masseforsvar bygget på mobilisering, derfor ikke ulikt det vi selv hadde. I de vesteuropeiske land, med unntak av Storbritannia, var det mobiliseringsforsvaret som var svaret på utfordringene under den kalde krigen. I så måte ingen prinsipiell endring fra situasjonen under de to verdenskriger, da selv britene måtte ty til tvungen rekruttering. Under verdenskrigene var det de store massehærene som dominerte bildet, små yrkesarmeer ble raskt feiet av banen. Norges valg av forsvarsform var i praksis den eneste mulige.

Det kan gjerne diskuteres om mobiliseringsforsvaret kunne ha vært noe mindre og om ikke invasjons-

trusselen ble overdrevet mot enkelte deler av landet, men en slik diskusjon rokker ikke ved det overordnede bildet. Alternativene til de allierte vernepliktsarmeer hadde vært massiv gjengjeldelse med atomvåpen ved et krigsutbrudd.

Sovjetunionens sammenbrudd, som vel delvis skyldtes det store militærbudsjettet (ca 25 prosent av BNP), gjorde slutt på den kalde krigen og de gamle trusselvurderinger kunne legges i arkivskapet for godt. I løpet av den kalde krigen var et nytt Europa skapt hvor det tidligere konfliktnivå var bygget ned og ingen trussel gjorde store massearmeer nødvendig.

“Velferds-Europa” hadde heller ikke muligheter til å finansiere dem. Det var dette som etter vår mening gjorde det mulig å omorganisere forsvarene i hele det europeiske området, ikke at det gamle var kolosser på leirføtter.

Det er uomtvistelig at det gamle forsvaret ikke ville ha vært egnet i den

situasjonen vi og Europa sto foran.

Vi, og resten av Europa, kom i en ny situasjon som krevde nye midler. Det var det som krevde omstilling, ikke at det gamle var ubrukbart for sin tid. Her har Diesen gjennom flere år gjort seg selv en bjørnetjeneste ved tilnærmet å idiotgjøre det som hans forgjengere, et helt offiserskorps og en hel nasjon med, trodde var en rimelig tilnærming til den utfordringen landet stod overfor. Her har han skaffet seg motstandere unødvendig.

At Diesen hadde den nødvendige intellektuelle formue til å kunne se og tolke utviklingen tidligere og bedre enn de fleste av hans kollegaer taler også for forsiktighet.

Verneplikten, slik den tradisjonelt har vært gjennomført i Norge, har i følge Diesen utspilt sin rolle; en profesjonalisering på alle nivåer i organisasjonen er derfor nødvendig.

Innføring av profesjonelle mannskaper og etablering av et underoffiserskorps er blant annet to forhold som forfatteren trekker fram. Fordelene ved å inneha en faglig ryggrad med kontinuitet i form av underoffiserskorps er et forhold det neppe hersker noen tvil om. Problemet med etablering av et underoffiserskorps samt profesjonalisering er at det ikke lar seg gjøre å trekke ut enkeltelementer uten å se dette i en helhetlig ramme. Et slikt system vil blant annet framtvinge behov for omfattende personell- og familiemessige ordninger i form av bonus-, pensjons- og sosial-/ helseordninger etter britisk/amerikansk modell. Dette har i følge forfatteren allerede vist seg å være en politisk nøtt som er vanskelig å knekke; det er således liten sannsynlighet for at verken forsvarssjef eller FD vil ha særlig gode odds for å få gjennomslag for disse ordningene på kort eller midlere sikt. Det forfatteren imidlertid ikke nevner er hvilke alternativer som foreligger i en slik situasjon.

Ett av de områdene som Diesen vier stor oppmerksomhet er Forsvarets operative struktur, og

spesielt Hæren. I denne forbindelse hevder han at opprettholdelse av brigadenivået i realiteten ikke er formålstjenlig til tross for at Hærens eget fagmiljø frykter at kompetansen på avanserte hæroperasjoner vil ødelegges dersom brigadenivået forlates til fordel for en bataljonsgruppe. Dette er imidlertid en oppfatning han ikke støtter. Ettersom Telemark bataljon, som for øvrig inngår i Brig N, i hovedsak øver og trener i rammen av bataljonsstridsgruppe har forfatteren selvsagt helt rett i at integrering av ulike troppearter under felles kommando kan skje på bataljonsgruppenivå. For Hæren er imidlertid spesialutdanningen av taktiske støtte- og logistikkavdelinger tillagt respektive “fagbataljoner”. Det er derfor hensynet til kompetanse som gjør brigadestrukturen velegnet som basis for å opprettholde manøverbataljonenes evne til å operere som kompetente bataljonsstridsgrupper.

Et annet forhold som forfatteren trekker fram er Hærens manglende kontinuitet, eller gjenbruk av kompetanse. Et slående eksempel på dette er at “… vi i dag rekrutterer noe slikt som ti prosent av brigadens mannskaper til korttidsverving direkte til Afghanistan-operasjonen”. Følgelig fastslår forfatteren at dette “… åpenbart en særdeles kostbar måte å rekruttere til internasjonale operasjoner på”. Dette er utsagn som de færreste kan si seg uenige i. På den annen side er spørsmålet hvordan Hæren skal ivareta de leveranseforpliktelser til internasjonale operasjoner all den tid verken Diesens skisserte vernepliktsreform eller profesjonalisering av Hæren er realisert. Det er således ikke hensynet til en komplett “innsatsklar brigade” som rettferdiggjør denne strukturen, men derimot utdanning av innsatsklare avdelinger i henhold til de løpende politiske forpliktelser. Brigadestrukturens åpenbare rasjonale er således todelt, nemlig kompetanse og rekrutteringsbrønn for internasjonale operasjoner.

Mangelen på konkretisering i Diesens bok av hvordan de “nye” hæravdelingene er tenkt brukt gjør også diskusjonen om Hærens fremtidige organisasjon vanskelig. Denne mangel på operativt konsept er også en av årsakene til at man i Hæren ikke finner frem til en fremtidsrettet organisasjon og væpning. Her er kanskje hæravdelinger mer konseptdrevne enn de øvrige forsvarsgreners stridsmidler, men det er til liten trøst for Hæren. Derfor er utviklingen av Hæren på lengre sikt ute av kontroll.

Det avgjørende spørsmål for Hæren er om den i fremtiden skal bestå kun av jegeravdelinger uten tung ildstøtte og uten pansrede avdelinger. Diesen gir en viss veiledning når han peker på lett bevæpnede og oppsatte avdelinger, organisert for å operere spredt i mindre grupper, trent og utstyrt som innvisere for avstandsleverte våpen.

Jegeravdelinger vil være helt avhengig av ildstøtte utenfra, men hvem skal investere for å skaffe ildstøtten? Hva det innebærer av kostnader vil være et interessant regnestykke. Å overlate Hærens ildstøtteproblem til andre, det vil i nasjonal sammenheng si Luftforsvaret, er noe vel lettvint. Det avgjørende spørsmål er til slutt om Hærens styrker, uansett organisasjon, overhode har noen betydning i de overlegninger som en motstander vil foreta før en konflikt starter og om de kan bidrar med noe etter konfliktens start.

Det har ikke vært tradisjon i Norge for at militære sjefer har skrevet bøker om utfordringer og opplevelser i den organisasjon som vedkommende har vært sjef for. Man har kanskje vært redd for å blande seg opp i etterfølgerens gjøremål. Dette ser ikke ut til å være noe hinder i mange andre land hvor det mer er normalt med slike statusoppgjør fra avgåtte sjefer. Det er derfor grunn til å takke Sverre Diesen for at han også her gikk utenfor den opptråkkede stien. Han har gitt oss en bok til ettertanke.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

39

NMT BØKER

Sverre Diesen:

Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020 Cappelen Damm 2011

Diesen under den sivile lupe: Absolutt grunn til bekymring Anmeldt av førsteamanuensis Nils Naastad, NTNU Sverre Diesen har skrevet bok om Forsvarets fremtid. Det skrives ikke mange bøker om dette temaet. De få som kommer bør derfor leses nøye.

Hva slags bok er det Diesen har skrevet? Det er en god bok i den forstand at den er godt skrevet. Den er pedagogisk bygget opp med trinnvis argumentasjon. Leseren inviteres imidlertid ikke til å trekke egne slutninger eller lage sine egne konklusjoner. Her er det Diesens slutninger som gjelder. Boken er derfor ikke en debattbok, snarere er den en pamflett. Kanskje er heller ikke pamflett dekkende. I en pamflett vil jeg forvente en argumentasjon ut i fra forfatterens ståsted om hva som vil være fornuftig å gjøre i den eller den situasjonen. Men slik er det ikke her. Hos Diesen blir man møtt med skråsikre prediksjoner om hvor vi kommer til å havne. Boken er snarere en profeti heller enn en pamflett. Men nå skal vi ikke la Diesens skråsikkerhet stå i veien for lesningen. Diesen er en begavet mann, men tvilens gave fikk han tilsynelatende aldri.

Generalens analyse går i hovedtrekk, slik jeg leser ham, slik: Det norske Forsvaret sliter med en grunnleggende og vedvarende underfinansiering. Utgiftene for å drifte organisasjonen er så store at man enten må spare inn på de ikke-faste utgiftene, dvs. på trening og øvelser, eller på vedlikehold og eventuelt på nyanskaffelser. Politikerne lover til stadig-

40

het å bringe struktur og oppgaver i balanse med budsjettet, men ingen regjeringer etter den kalde krigen har vært i stand til eller villige til å gjøre dette. Samtidig var det mobiliseringsforsvaret vi avsluttet den kalde krigen med, en illusjon. Dårlig trent og med utdatert og nedslitt utstyr, var det en koloss på leirføtter, for kostbar i fred, ubrukbar i krig.

Diesen argumenterer sterkt for at det norske forsvaret må transformeres, det skal slankes, få bedre våpen og informasjonsutstyr og aller helst bli profesjonelt. Et lite, men profesjonelt forsvar er etter Diesens skjønn i det norske folks beste interesse.

Forsvaret bør bli et anliggende for de få. Generalen tror ikke på at forsvarsviljen reduseres ved at man ikke tjenestegjør i Forsvaret. Forsvarsvilje i dag, mener han, “er vilje til å betale for noe som fortsatt er viktig.” Kanskje det er så enkelt. Men det er liksom noe annet at også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir, enn at vi når det blir krevet, åpner lommeboken. I min verden hører forsvarsviljen til i nasjonen. En utvikling av et Forsvar bortenfor politikken, smaker av militarisme.

Diesen har til nå ikke fått det som han vil, og nå blir boken særlig interessant: Først og fremst er det politikerne som ikke vil hva Diesen anbefaler: “Ikke minst i Norge har rasjonaliteten ofte måttet vike fordi politikerne ønsker å ivareta en

rekke andre interesser og behov ved behandlingen av en ny handlingsplan for Forsvaret. Dette kan skyldes partipolitisk hestehandel, kortsiktige markeringsbehov, ønsket om popularitet i et fylke med utsatt sistemandat i Stortinget…” Dette er i følge Diesen, “kortsiktige og lite respektable politiske motiver,” som “fører til at politikken mister anseelse, i det minste i fagmiljøer med innblikk i hva som faktisk skjer.” Det er ikke ofte jeg leser en så klart uttalt politikerforakt fra en toppgeneral. Dette er trist. Ikke for at politikerne nå blir sittende med krum nakke, men fordi Diesen svekker seg selv. Diesens innsikter er for viktige til at han burde få grise dem til med slikt slagg. Generalen ufarliggjør seg selv.

Diesens analyse er ikke bare en harang mot politikere med lite respektable motiver. I en kostelig case-studie viser han hvordan “sterke krefter i Hæren” slåss for en struktur i nord som man ikke har råd

til og som gir liten stridsevne. Men den gir arbeid til mye befal. Innad i Hærmiljøet sysles det i følge Diesen også med planer om å organisere en brigade i Sør-Norge basert på HM Kongens Garde og Telemark bataljon.

Ideer som “nærmer seg det dilletantiske” diskuteres altså seriøst i Hæren.

Også Sjøforsvaret får sitt. Der er det den politiske snedigheten som har ført til at man har skaffet seg en flåte man ikke har mulighet til å seile, flåten er større enn noe realistisk budsjett kan betale for. Til tross for advarsler fra flere Forsvarssjefer, har marinen i allianse med politikere fått anskaffet sin Skjold-klasse. Den totale forsvarsevnen er derved blitt redusert, men båtene ligger nå der og krigen kommer vel ikke?

Diesen tegner et bilde av en forsvarsorganisasjon som er grunnleggende illojal mot sin egen ledelse.

Hær og Marine har maktet å marginalisere Forsvarssjefen ved å gi militærfaglig legitimitet til andre strukturer enn han selv går inn for.

At Forsvarssjefen motarbeides av store miljø i Forsvaret, er alvorlig.

Avdelingsvis illojal nærsynthet truer med å sprenge Forsvaret innenfra.

Konsekvensene er klare.

I det lange løp kan ikke politikerne beslutte seg bort fra utviklingen. Det er nemlig ikke politikerne som bestemmer, skal vi tro Diesen: “Det er utviklingen som i realiteten bestemmer, fordi det er utviklingen

som legger premissene for hva som er både et ønskelig og mulig forsvar.”

Jeg vet ikke om jeg som politiker, dersom jeg møtte en slik forsvarssjef, ville latt meg bruke av “private” forsvarsinteresser for å utmanøvrere ham, men jeg ville nok kjent lysten til det onde i mitt hjerte. Vi har ikke noe valg, har du hørt slikt! Her gjør Diesen seg til determinist. Utviklingen taler ikke gjennom Diesen. “Utviklingen” hva nå enn det er, er menneskeskapt.

Hvorfor har det da gått så galt med Forsvaret, hvis det er utviklingen som bestemmer?

I samme deterministiske ånd er Diesen også sikker på at vi står midt oppe i en militærteknologisk revolusjon hvor tilnærmet alle kan sitte med samme situasjonsforståelse i sann tid – altså samtidig med at det skjer. Dette er rabiat optimistisk! Alle kan ha samme informasjon, for all del. Men alle kommer ikke til å tolke likt! Det er jo her, i tolkningen av informasjonen, vanskene er størst. Vi oversvømmes i dag av informasjon, det er tolkningen og forståelsen som er utfordringen. Man har rimelig god oversikt over sjakkbrettet også, men så sitter det altså en skalle på andre siden da. Og inn i det hodet kommer man ikke.

Diesens teknologioptimisme er sterk. “Militære maktmidler er i dag et finslipt instrument.” Ja, vi har sett det både i Irak og Afghanistan. Rett nok kan man nå plassere sprengstoffet

med stor presisjon. Men den politiske effekten av eksplosjonen er fremdeles vanskelig å beregne. Derfor sitter også det finslepne instrumentet tilsynelatende hjelpeløst fast i Afghanistan.

Jeg tror ikke på Diesens determinisme eller hans teknologifiksering. Men jeg tror derimot fullt ut på hans erfaringer. Jeg lar meg ikke hisse opp over at politikerne ikke gjør som Forsvarssjefen sier, men jeg forstår indignasjonen når man velger å beholde strukturer Forsvaret ikke behøver uten at budsjettet justeres.

Derved må betalingen gå av disponible midler, det blir mindre øvelser.

Jeg leser Diesens bok som dypt problematisk på flere nivåer. For det første er hans påvisning av at det norske Forsvaret er så lite at vi ikke har noe som kan minne om et territorialforsvar både rett og foruroligende. Forsvaret er forvandlet til et lite eliteforsvar som får en stadig svakere demokratisk forankring.

Demokratisk forankring er tilsynelatende noe Diesen bare fnyser av.

Hans drøm later til å være å utvikle forsvaret mot et kampfellesskap forankret i seg selv. Endelig er Diesens holdninger til politikken endimensjonal og tidvis naiv når han mener politikerne skal bevilge penger og overlate til Forsvarsledelsen å bruke dem. Diesens bok er i seg selv en begrunnelse for at Forsvaret aldri må overlates til seg selv.

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

41

NMT BØKER

Gullow Gjeseth:

Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen 2011 Av oberstløytnant Palle Ydstebø, FHS Gullow Gjeseth har her skrevet et stykke norsk militærhistorie som det ikke er for mange av. Han evner å spenne gapet mellom de to hovedtradisjonene i norsk militærhistorie; den som er godt forankret i sikkerhetspolitikken og de store linjene, og de mer tradisjonelle regiments- og avdelingshistoriene. Det er i tillegg ei bok med hovedfokuset på Forsvarets idealiserte raison d’etat, nemlig krigsplanlegging og krigsforberedelser. Jeg skriver idealiserte fordi, som også Gullow er inne på, det er ofte andre og viktigere premisser for militær virksomhet enn det militære sjefer skulle ønske. Selv når trusselen oppleves som eksistensiell av så vel fagfolk som lekmann.

Boka er ryddig og godt oppbygd.

Den starter med et tematisk innledningskapittel som gir leseren en grunnleggende forståelse av fenomenet «operativ planlegging». Selv om rammen for kapittelet er Norge under den kalde krigen, så gir det leseren en generell forståelse av en ikke like tilgjengelig tematikk. At Gjeseth på denne måten driver litt militærfaglig voksenopplæring av lekfolk som går løs på boka, gir et meget godt grunnlag for hovedkapitlene. Allerede i dette kapittelet blir forfatterens kvalitet som fagmilitær og formidler tydelig. Det er ingen enkel eksersis å skulle formidle et så pass spesielt emne til ufaglærte, men denne anmelderen mener forfatteren gjør det på en meget god måte. Boken krever strengt tatt ingen spesielle forkunnskaper, selv om en novise innen militærhistorien gjør klokt i å få med seg alle fagutrykkene fra første stund.

Oversikten over forkortelser på slutten av boka kommer godt med i så måte.

42

Hovedkapitlene av boken kommer i kronologisk rekkefølge, og de enkelte kapitlene følger i hovedtrekk samme normen med trussel og trusselforståelse, overordnede planer og videre dykk ned i planverket nedover i organisasjonen. Her blir vi kjent med grupperingsplaner, logistikk og de faglige spørsmålene om mobilt eller statisk forsvar, forsvar på stranden eller tilbaketrukket, og alle de store og små forhold som påvirket de endelige valg. I tillegg ses Hærens rolle sammen med Sjø- og Luftforsvaret, og etter hvert i rammen av felleskommandoene.

Unntaket er kapittelet om tiden mellom andre verdenskrig og NATOmedlemskapet. Det er i og for seg naturlig, gitt de årenes egenart.

Forsvaret kom hjem etter fem års verdenskrig med et bredt spekter av erfaringer. Hæren hadde minst med seg hjem. Mens Marinen og det nyopprettede Luftforsvaret hadde deltatt med brorparten av styrken i de store allierte operasjonene, hadde Hæren i hovedsak vansmektet i Skottland.

Gjeseth starter med dette de facto utgangspunktet, men går også tilbake til før første verdenskrig for å vise de lange linjene og trekke disse inn i den kalde krigen. I dette ser vi historikeren som trekker fram både kontinuitet og brudd etter som Hæren utvikler seg etter 1945, og rammene den skal operere i endrer seg.

Trusselforståelse er et gjennomgående tema i boken, som det var det under den kalde krigen. Hvordan trusselforståelsen utviklet seg, og hvordan responsene fulgte etter. Et annet tema er hvordan atomvåpnene ville påvirke både rammene for en eventuell krig på norsk jord, og påvir-

ke hvordan norske konvensjonelle styrker måtte operere hvis atomvåpen ble benyttet.

Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen gir en meget god og samlet framstilling av Forsvarets utfordringer etter andre verdenskrig med hovedvekt på Hæren, men uten at det totale bildet tapes av syne.

Selv om boken formidler en sammenhengende historie, vil den også være nyttig som referanse på enkeltsaker og tema avgrenset av geografi eller funksjon. Enkle kartskisser og tabeller bidrar til den gode oversikten.

Boken anbefales følgelig på det varmeste, både for dem som har interesse for viktige deler av norsk etterkrigs- og forsvarshistorie, og for de som har valgt dette som yrke. De av oss som på et eller annet tidspunkt var en del av denne historien, vil kunne finne boken spesielt interessant.

John Andreas Olsen og Martin van Creveld :

The Evolution of Operational Art: From Napoleon to the Present Oxford University Press, 2010 Anmeldt av oberstløytnant Per Olav Vaagland, HVS

John Andreas Olsen står som utgiver av boken “The Evolution of Operational Art” sammen med den israelske historikeren og militærteoretikeren Martin van Crevelt. At norske offiserer er såpass tungt delaktig i å skrive bøker om militærteori er sjelden. Olsen, som de siste årene har en respektabel produksjon innen militær litteratur, har klart å samle bidragsytere av verdensformat til denne boken, som er inndelt i stormaktenes militære tradisjon. Van Creveld har beskrevet fremveksten av operasjonskunst under Napoleon, og trukket frem tre sentrale elementer i keiserens operasjonskunst: Inndelingen i armekorps, etableringen og funksjonen til det keiserlige hovedkvarter (betydningen av en stab som omsatte keiserens intensjoner til ordrer) og ordonnanstjenesten.

Amerikaneren Dennis E. Showalter har beskrevet den prøyssisk-tyske tradisjonen og viet mye plass til feltmarskalk von Moltke, som la stor vekt på å oppnå styrkeoverlegenhet på riktig sted til riktig tid. Kjernen i hans operasjonskunst lå følgelig i å fremføre hæren til riktig sted til riktig tid, i riktige kombinasjoner, og opprettholde sjefens synergiske forhold til politisk ledelse. Showalter påpeker også tyskernes fravær av operasjonskunst under 1. Verdenskrig, i forhold til å utnytte taktisk fremgang (både på Østfronten og til slutt på Vestfronten gjennom utvikling av presisjonsmål med artilleri og stormtropptaktikk i infanteriet) til å oppnå operasjonell suksess.

Showalter fremhever det tyske angrepet på Frankrike 1940 som en

demonstrasjon i operasjonskunst gjennom dens geografiske rekkevidde, fokus på målet om å ødelegge fiendens styrke fysisk og moralsk, og opprettholdelsen av momentum samtidig med at taktisk fleksibilitet ble opprettholdt. Rommels triumfer i Afrika representerer også mesterverk i operasjonskunst iht forfatteren. Han hevder videre at Operasjon Barbarossa innebar slutten på operasjonskunsten, fordi strategien var feil.

Von Manstein vies forholdsvis liten plass i kapitlet om tysk operasjonskunst, selv om han også var hjernen bak angrepet på Frankrike.

Det russiske og sovjetiske bidraget til operasjonskunst blir beskrevet av Jacob W. Kipp, som bl.a. påpeker at Aleksandr A. Svechin var den som introduserte begrepet operasjonskunst. Kipp beskriver forskjellen mellom Svechin og Tukhachevski.

Svechin var inspirert av den tyske historikeren Hans Delbück og anså utmattelsesstrategi som en godt alternativ til tilintetgjørelse. Han anbefalte gjennombruddsoperasjoner lik de general Aleksei Brusilov hadde gjort mot Østerrike i 1916. Disse operasjonene hadde omfattet: 1) Angrep over bred front, 2) Grundige forberedelser av angrepsstyrkene, 3) Kort og presis forbekjempning med artilleri og 4) Infiltrasjon av fiendens skyttergraver. Mikhail Tukhachevsky anses som kanskje den mest kjente av de sovjetiske militærteoretikerne, og hans bidrag var mekanisering av Den røde arme samt konseptet om operasjoner på dypet. Kapitlet vier mye plass til de store sovjetiske operasjonene uner 2. Verdenskrig, som Operasjon

Uranus (omringningen av tyskerne i Stalingrad) i 1942, samt Bagration og Lviv-Sandomierz i 1944.

Den kalde krigen beskrives også.

Mesteparten av perioden var preget av troen på at atomkrig var uunngåelig, men forsvarssjef Ogarkov gjeninnførte Tukhachevskis tanker gjennom lanseringen av Operational Maneouvre Groups (OMG) på midten av 1980-tallet.

Den ledende britiske krigshistorikeren Hew Strachan har skrevet om operasjonskunst i Storbritannia og knyttet begrepet “operasjonskunst” til “doktrine.” De mest kjente britiske teoretikerne, Liddell Hart og Fuller beskrives. I tillegg beskrives E.B. Hamley, som allerede i 1866 ga ut boken “The Operations of War.” I moderne tid ble operasjonskunst innført ved opprettelsen av Command & Staff Course, hvor fokus skulle rettes mot det operasjonelle nivå i krig. Det er verdt å merke seg Strachans ord om at britenes styrke ikke har ligget i doktrine, men i evnen til å lære og til å respondere.

Antulio J. Echevarria II’s fremstilling av amerikansk operasjonskunst omfatter den maritime teoretikeren Mahan og tidlige håndbøker i opp-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

43

NMT BØKER

rørsbekjempelse og stabilitetsoperasjoner fra 1960-tallet. For øvrig er kapitlet viet amerikansk praksis, herunder Pattons 3. Arme og dens gjennombrudd i Normandie høsten 1944.

Her ble gjennombrudd oppnådd med infanteri støttet av fly, panser og artilleri. Videre manøver på dypet ble utført av panser og mekaniserte styrker. Echevarria nevner to typer “gramatikk” i krigføring, dvs konvensjonell og irregulær krig. Hans påstand er at dagens operasjonskunst krever at man behersker begge typene.

Det er litt overraskende at Echevarria ikke har nevnt den amerikaneren som, ved siden av Mahan, har preget vestlig operasjonskunst, oberst John Boyd. Boyd var en fremstående tenker og huskes best for sin lansering av OODA-loopen. Opprinnelsen til OODA (Observe-Orient-DirectAct) lå i observasjoner fra luftkamper i Korea. Boyd appliserte teorien også på strategi, og OODA relateres i dag like mye til prosessen i militære erfaringer som luftkamp.

Avi Kober har beskrevet den israelske operasjonskunstens vekst og fall, hvor forfallet startet etter Yom

Kippur-krigen 1973. Det som kjennetegnet israelsk operasjonskunst da var høy grad av mobilitet som bidro til lokal kraftsamling. Etter 1973 ble kvantiteten på de israelske militære styrkene økt, og IDF la større vekt på teknologi. Abstrakte teorier, deriblant EBO, fremheves som årsaker til den mislykkede kampanjen i Libanon 2006.

Andrew Scobells kapittel om kinesisk krigføring gir et verdifullt tilskudd til en ellers vestlig orientert bok. Her nyanserer forfatteren synet på Kina som en defensiv kultur og beskriver kinesisk militær kultur som en balanse mellom følgende fire elementer: 1) Ortodoks og uortodoks krigføring, 2) defensive operasjoner versus offensive, 3) posisjonell versus mobil krigføring (hvor den kinesiske mur feilaktig fremheves som bevis på at kineserne er utelukkende defensive) og 4) vektlegging av menneske versus teknologi. Maos tenkning og tre faser i folkets krig nevnes også.

Avslutningsvis bidrar Rupert Smith med en kortversjon av sin nye type krigføring som benevnes krig blant folk. Han gir også en definisjon på

moderne operasjonskunst: “The theatre director conducts his command of all forces, agencies, and resources in a scheme of orchestrated actions of his design to produce the strategic goal. The artfulness of his design and skill as a conductor are measured: first, by success in the face of the opponent; second, by achieving the strategic goal; and third, in the economy of resource in achievement.”

Noe av utfordringen med en antologi er at forfatterne selvsagt har sprikende fokus. Forklaringen på hvordan begrepet “operasjonskunst” har utviklet seg blir derfor mer stykkevis enn helhetlig. Etter mitt syn er derfor sovjetisk påvirkning på amerikansk tenkning underkommunisert i boken.

I tillegg burde beskrivelsen av amerikansk operasjonskunst ha omfattet noen ord til ære for John Boyd. Boken er likevel lettlest og gir en god innsikt i utviklingen av militær tenkning i verdens store militærmakter – og tankene til noen av verdens ledende militærteoretikere- og historikere. De aller fleste med en viss interesse for militær teori vil ha utbytte og glede av å lese boken.

Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.

Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement.

Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter.

Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.

Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.

Mailadresser: annmari@selskaper.no

44

Peter Englund:

KRIGENS SKJØNNHET OG SORG Cappelen Damm 2011 Anmeldt av Thorvald Rud I denne boken gir den anerkjente svenske historikeren og forfatteren Peter Englund en engasjerende og dramatisk beretning om Den store krigen, første verdenskrig. Ved hjelp av dagbøker, brev, fotografier, rapporter og intervjuer beskrives krigens enkeltskjebner på de forskjellige frontavsnitt. Leserne kommer tett på krigens hverdag og dens deltakere – infanterister, flyvere, en kavallerioffiserer, en kvinnelig ambulansesjåfør, matroser, sykepleiere, krigsfanger og sivilpersoner – hele spekteret av de som berøres av krigen er med.

Fortellingene drives fram kronologisk, fra krigsutbruddet og fram til fredsslutningen. Gjennom korte kapitler blir vi kjent med personene.

Vi følger deres skjebner gjennom hele krigen, fra begeistringen og optimismen de første krigsmåneder - hjem til jul var parolen mange steder – gjennom krigens slit og strabaser og fram til krigens slutt, med nederlagets fortvilelse for den tapende part og seiersrus for vinnerne. Men hos alle en lettelse over at krigen endelig er slutt.

Denne boken forteller ikke generalenes og stabsoffiserenes krig, men frontsoldatenes krig. Begge sider, de allierte og Sentralmaktene, er representert. Seier og framgang for en side er tilsvarende tap og retrett for

motparten. Denne vekslingen mellom de stridende parter gir boken en ekstra dimensjon, leserne tvinges til å engasjere seg i begge siders seire og nederlag. Vi følger en ungarsk kavalerioffiser som drar i felt til hest med sitt regiment. Møtet med moderne våpen blir brutalt og regimentet nesten utslettet. En flyger utvikler seg til er flygeress med en rekke luftseire, men så er det slutt på hellet. Han blir skutt ned og et ben må amputeres. En kvinnelig ambulansesjåførs dagbok forteller oss at kvinner tåler krigens påkjenninger like godt som menn.

Denne summen av enkeltopplevelser tegner et bilde av krigen som setter den i et tankevekkende perspektiv. At påkjenningene og tapene under første verdenskrig var enorme, er vel kjent, og når dette blir beskrevet i detalj av de som var med, går det under huden på de fleste. Forfatteren engasjerer leseren på en måte som få forfattere av krigslitteratur makter.

Bokens originaltittel er “Stridens skjønnhet og sorg.” Stridens skjønnhet er vel et tabubelagt tema i vår tid.

I boken kommer dette tema fram i en amerikansk offisers dagboksopptegnelser. Han står i skyttergraven og betrakter artilleriilden og skriver følgende i sin dagbok:

Og villskapen i deg får deg til å elske det med all dets elendighet og sløseri og all fare og alt slit og vidunderlige uvesen. Du kjenner at det tross alt er dette som menn er skapt til, heller enn å sitte bekvemt i en lenestol med en sigarett og en whisky, avisen eller en bestselger – og late som om den fernissen er sivilisasjonen og at det ikke er gjemt en barbar under skjorten.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

45

NMT BØKER

Tormod Heier (red):

Nytt landskap – nytt forsvar, Norsk militærmakt 1990-2010 Abstrakt forlag 2011 Anmeldt av flaggkommandør (r) Jacob Børresen 31. mars forelå tredje bok i Forsvarets høgskoles bokserie på Abstrakt forlag. Bokas tittel er: Nytt landskap – nytt forsvar. Tema for den første boka – Krigerkultur i en fredsnasjon – var militærfaglig profesjonsutøvelse i Forsvaret. I den andre boka – Uniformert eller mangfold? – undersøkte forfatterne hva mangfoldspolitikken innebærer for Forsvaret. I denne boka presenteres leseren for ulike temaer som belyser utviklingen i Forsvaret mellom 1990 og 2010.

Forfatterne ser på hvordan det nye Forsvaret er blitt utfordret av sikkerhetspolitiske, økonomiske og samfunnsmessige trender, hvordan militærfaglig tenkning har endret karakter, og hvordan Forsvarets bruk av makt kommer til uttrykk.

Det er all grunn til å gratulere forfatterne og forlaget, men ikke minst Forsvarets stabsskole, med denne og de foregående utgivelsene. De fleste av forfatterne er offiserer, og det er blitt gode og viktige bøker. Det viser at Stabsskolens masterprogram bærer frukt. At offiserene skriver er viktig for Forsvaret!

Nytt landskap – nytt forsvar rommer mye viktig og relevant kunnskap, og den er gjennomgående godt skrevet i et ledig og lesbart språk. Boka er inndelt i tre hoveddeler. I Del I, Nytt landskap, beskrives noen av årsakene til Forsvarets utvikling. I del II, En vanskelig tilpasning, får vi eksempler på hvordan endringene i omgivelsene har kommet til uttrykk i form av endringer i Forsvaret. Del III Ut i verden, behandler Forsvaret i internasjonale operasjoner. Etter at redaktøren, oblt.

Tormod Heier, har ”satt scenen” i et innledende kapittel, spenner Leif H. Larsen, hovedlærer på sjefskurset ved

46

FHS med bakgrunn fra UD, opp et bredt utenriks- og sikkerhetspolitisk lerret. I kapittel 2 forklarer oberstløytnant Måseidvåg hvordan nyliberale styringsprinsipper importert fra utlandet endret Forsvarets styringsfilosofi. I kapittel 3 beskriver orlogskaptein og feltprest Paul Otto Brunstad konsekvensene for Forsvaret av det moderne samfunns aversjon mot risiko. I kapittel 4, første kapittel i del II, sammenlikner førsteamanuensis ved IFS, Magnus Petersson omforingen av Forsvarene i Norge, Sverige og Danmark. Amanuensis Kjell Inge Bjerga, IFS, redegjør i kapittel 5 for prosessen rundt lokaliseringen av FOH til Reitan. Og i kapittel 6 for doktrinetenkingen i det norske Forsvaret.

Del III innledes med at kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen, i kapittel 7, ser på medias rolle som premissleverandør i felt, mens kaptein Jørgen W. Eriksen og rådgiver Marius Morstad fra Norges idrettshøgskole, i kapittel 8, undersøker hvor flink Forsvaret er til å utnytte særnorske komparative fortrinn i Afghanistan. Jurist og høgskolelektor ved FHS, Tora Fæste tar i kapittel 9 opp spørsmålet om retten til å drepe i selvforsvar. Tidligere forsvarsminister Bjørn Tore Godal redegjør, i en epilog, for bakgrunnen for omstruktureringen av Forsvaret, som han i sin tid satte i gang.

Personlig hadde jeg særlig glede av Brunstads kapittel om sikkerhet og frihet til å feile. Betydningen av å lytte til motforestillinger, av evnen til å justere kursen når forutsetningene endrer seg, i stedet for det letteste: å stå fast på beslutningen, come hell or high water. Jeg hadde også stor glede av Eriksens og Morstads kapittel om vinteroperasjoner, men synes det er

ganske utrolig, at Hæren ikke har tatt i bruk snøscootere, beltevogner og ski i Afghanistan vinterstid.

Når det er sagt, er boka blitt veldig politisk korrekt, i den forstand at det ikke stilles noen spørsmål ved de grunnleggende premissene for omleggingen av Forsvaret etter 1990.

Forfatterne synes med det, implisitt, å stille seg bak premissene. Nå er ikke det nødvendig vis kritikkverdig.

Alle forfatterne tilhører, eller har tilknytning til, Forsvaret. Og Forsvarets stabsskole, i hvis regi boka er utgitt, har det som en av sine oppgaver å undervise i, formidle, premissene/ grunnlaget for Forsvarets organisering og oppdragsportefølje. Jeg ser heller ikke bort fra at enkelte av de yngre forfatterne, som ikke kjenner noe annet forsvar enn dagens, i den grad har internalisert premissene for Forsvaret, det er sånn forsvaret ”er”, at det ikke faller dem inn å spørre om eller tenke at det kanskje kunne gjøres på en helt annen måte. I den grad det er slik, er det litt mer foruroligende. For det hadde vært verdifullt om skrivekyndige og akademisk skolerte offiserer virkelig hadde tatt opp den hansken, og stilt noen kritiske spørsmål til selve grunnlaget for omorganiseringen, til trusselvurderingen, de militærteoretiske forutsetningene,

ambisjonsnivået m.m.. Da kunne vi enten fått en bekreftelse som kunne skapt mer ro rundt omorganiseringen, eller vi kunne fått innsikt til å justere, eller legge om, kursen før det ble for mange feilinvesteringer. Men så vet alle som kjenner Forsvaret at det for en offiser i tjeneste som kanskje har ambisjoner om å gjøre karriere, ikke er risikofritt å mene for mye. Blir man oppfattet som ”kontroversiell” er plutselig ”glasstaket” der: veier som tidligere var åpne lukker seg mysteriøst, eldre kolleger du tidligere hadde et godt og åpent forhold til, hilser fortsatt hyggelig, men er plutselig ikke tilgjengelige på samme måte som før, invitasjonene til møter, beordringene til utvalgsarbeid, kommisjoner, spennende tjenestereiser, slutter å komme.

Og det finnes fortsatt i Forsvaret, slik det alltid har gjort, sjefer som ser på kunnskapsrike offiserer som en trussel mot egen autoritet i stedet for som en blomst i knapphullet.

Verre er det at den prinsipielle kritikken mot det nye Forsvaret som faktisk foreligger, der den i det hele tatt blir referert, ikke blir tatt på alvor. Jeg er, i denne sammenheng, sterkt kritisk til den kildebruk jeg er blitt utsatt for fra Magnus Peterssons side, hvor han, av min etter hvert store produksjon, velger ut én polemisk artikkel i Aftenposten fra 2005 og på det grunnlag setter meg i bås med bl.a. general Hovland, en gammel hedersmann som jeg imidlertid står meget langt fra når det gjelder synet på Forsvaret.

Og dette gjør altså mannen som i sin tid drev Marius Rekkedal utfor stupet med anklager om uredelig kildebruk.

Jeg skulle ønske Petersson, kunne kritisert min tilnærming og mine teser, på bakgrunn av de tekstene hvor de faktisk er formulert, og gjerne tilbakevist dem på faglig grunnlag!

Men boka rommer også kritiske refleksjoner, blant annet når Leif Larsen i sitt kapittel ganske riktig påpeker at omstillingen av Forsvaret mellom 1990 og 2010 ikke har kommet som resultat av en overordnet strategisk analyse, men at den snarere ble drevet fram av hendelsene på Balkan. Men jeg vil legge til at det

kanskje i enda i større grad var resultat av ryggmargsrefleksen fra den kalde krigen: å følge NATOs overordnede strategi og styrkebehov heller enn å utarbeide en egen strategi, basert på en egen trusselvurdering og en egen analyse av Norges strategiske stilling og utfordringene mot norsk sikkerhet og norske interesser. Under den kalde krigen var dette antakelig hensiktsmessig og fornuftig. Etter den kalde krigen er det en unnlatelsessynd.

Magnus Peterssons for øvrig interessante sammenlikning av omstruktureringen av Forsvaret i Danmark, Norge og Sverige, illustrerer poenget. De norske endringene er typiske, snarere enn spesielle. De norske endringene kan forklares på omtrent samme måte i Danmark og Sverige og skiller seg ikke vesentlig fra endringene i andre land. Dette til tross for at Norges strategiske stilling faktisk er svært annerledes enn de andre nordiske lands, og annerledes enn situasjonen i andre europeiske land det ellers er naturlig å sammenlikne seg med.

Når jeg påpeker at boka kanskje er blitt litt for politisk korrekt, har det også sammenheng med bokas epilog hvor Bjørn Tore Godals blant annet beskriver Forsvarets økonomiske situasjon. ”Med regnskapstall over planrammer og vedtatt budsjett i kroner og øre ser det ikke så galt ut,” sier Godal. Det er for så vidt i tråd med hva ekspedisjonssjef Fridthjof Søgaard framholder, men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Derimot innrømmer Godal at det har gått for tregt med å redusere driftsutgiftene i forhold til hva som var forutsatt. Det er sikkert riktig. Spørsmålet er om det som var forutsatt var realistisk og fornuftig.

Reduksjon av driftsutgifter betyr, om det skal monne noe, i realiteten reduksjon av personell, av årsverksrammer. Problemet er at store deler av Forsvarets militære organisasjon, ikke minst støtteapparatet bak den spisse enden, er sterkt underbemannet.

Godal mener også at nytt materiell må tilføres nok ressurser til at det

blir brukt. Det er vi helt enige om.

Problemet er bare at da må personellrammene økes, ikke reduseres. FD skal prise seg lykkelig over at NH-90 og NSM ikke var på plass til planlagt tid. Da hadde vi virkelig fått erfare overskridelser på drift. Og vi må se i øynene at når dette materiellet kommer, må driftsutgiftene økes.

Godal er optimist. Det er det dessverre liten grunn til. Situasjonen er at Stortinget har vedtatt en forsvarsstruktur som er langt større enn hva forsvarsbudsjettet kan understøtte, samtidig som det ikke er politisk grunnlag for å øke budsjettet med noe i nærheten av det som skal til.

Resultatet blir nødvendigvis at strukturen må reduseres ytterligere og at vi må innse at det har vært foretatt betydelige feilinvesteringer. Skjoldklassen er bare en av disse. Vi har en liten mulighet til å redde oss inn: Ved å kansellere kjøpet av F-35, før det er for sent.

Godal sammenlikner Norges forsvarsinnsats med innsatsen til våre nordiske naboer og våre allierte i NATO. I forsvarsutgiftenes andel av BNP og i forsvarsutgifter per capita, gjør vi det meget bra. Denne retorikken, som for øvrig vår nåværende politiske forsvarsledelse også har lagt seg på, har jeg kjempeproblemer med. Det eneste relevante sammenlikningsgrunnlaget er budsjettet sammenliknet med strukturen det skal finansiere. Og her går det, som sagt, ikke i hop. Og si at Norge ligger på topp i forsvarsutgifter pr. capita blir også tøvete. Med vårt store areal, våre betydelige forpliktelser som kyststat i henhold til FNs tredje havrettskonvensjon, skulle det med vår lille befolkning på snaue fem millioner, ikke stort mer enn en bydel i London, blott bare mangle!

Til slutt spør Godal: Har vi en særnorsk agenda som gjør det naturlig å havne på andre konklusjoner enn nære naboer og allierte? Mitt svar, av grunner jeg har redegjort for ovenfor, er et klart JA! For ordens skyld: Boka var god den – og anbefales!

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

47

N M T N OT I S E R

Ny granatkaster XM-25 testes ut i Afghanistan Afghanistans vanskelige terreng med et konglomerat av landsbyer, grøfter, murer og bygninger har lenge gitt Taliban og opprørerne taktiske fordeler.

For å unngå sivile tap eller unødvendig ødeleggelse av privat eiendom, har man unngått utstrakt bruk av artilleri eller luftbombing, noe som har økt risikoen for den enkelte mann eller avdeling på bakken. Overgradsvåpen, som bombekastere, krever som regel lengre reaksjonstid med observasjon av nedslagene, mens våpen som håndgranater er upresise og med kort rekkevidde. Man har manglet et driftssikkert og troverdig system, som kan bæres av den enkelte soldat, til effektiv å nøytralisere fiendtlige tropper som benytter grøfter og murer som beskyttelse.

Dette har man nå funnet i det bærbare våpenet XM-25, som i noen kilder gis navnet Punisher, som skyter granater i størrelse 25x40mm med relativ lav hastighet mot målet. En laser avstandsmåler beregner avstanden nøyaktig og programmerer automatisk den enkelte granaten til å detonere i fluktbanen, over målet. Denne detonasjonen, i luften over en skyttergrav eller på andre siden av en mur, gir en effekt mot målet som man til nå ikke har hatt. Det rapporteres at det er skutt hundrevis av granater, uten funksjonsfeil, og man snakker om en stridsteknisk revolusjon. Våpenet har dag- og nattsikte og veier bare 6,4 kg. Maksimal rekkevidde er 700m. Det overveies nå om våpenet skal settes i masseproduksjon, med ett våpen for hvert lag i infanteriet. I første omgang skal etter kildene 12500 enheter settes i bestilling. (Kilder: JDW, Wikipedia, US Army)

Ny klasse strategiske ubåter USA har operert ubåter med langtrekkende atomvåpen siden 1960. Dagens flåte består av 14 fartøyer av Ohioklassen, i antall omtrent likt fordelt mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Denne klassen strategiske undervannsbåter, hver bevæpnet med 24 interkontinentale ballistiske raketter av typen Trident II D5, med rekkevidde på over 8000 km og et antall uavhengige atomstridshoder, ble bygget på åtti- og nitti-tallet og har siden utgjort ryggraden i det amerikanske kjernefysiske arsenalet.

48

Fire av båtene i samme klasse har imidlertid blitt ombygget for taktiske roller, inkludert angrep mot landmål med taktiske kryssermissiler (med opp til 154 (!) Tactical Tomahawk missiler) om bord. Disse ubåtene leverte blant annet krysserraketter mot mål i Libya, tidlig i det internasjonale engasjementet mot landets diktator. Fartøyene er også konfigurert for å bringe med en relativt stor komponent med spesialstyrker, på 60 mann eller mer.

Selv om Ohio-klassen er forventet å stå i tjeneste til 2040, altså i over femti år, legges det allerede nå planer for en ny klasse ubåter, foreløpig kun kjent under betegnelsen SSBN-X. Med store underskudd på statsbudsjettet, står også det amerikanske forsvaret overfor følbare innstramninger, men det hersker ingen diskusjon rundt behovet for nye ballistiske plattformer. Til det representerer ubåtenes evne til å holde seg skjult en for viktig del av den amerikanske evnen til gjengjeldelsesangrep. Fra 2027 skal den nye klassen gradvis settes i tjeneste.

De nye ubåtene, i et planlagt antall av tolv, vil få 16 utskytningsrør for en oppdatert versjon av Trident D5 missilet, men altså i total kapasitet en betydelig reduksjon fra dagens antall våpen. Videre vil man søke å benytte kjent teknologi for å redusere kostnadene ytterligere. Alle fartøyene vil få doble besetninger som naturligvis gjør at USA kan ha et større antall fartøyer på patrulje enn med kun en besetning per ubåt. Til tross for de forventete kostnadsreduksjonene representerer programmet likevel en investering på mer enn 100 milliarder USD. (Kilder: JDW, US Navy)

Økt beskyttelse for israelske stridsvogner Under den siste konflikten med Hizbollah i det sørlige Libanon i 2006 ble israelske stridsvogner av typen Merkava gjentatte ganger truffet av både RPG’er (Rocket Propelled Granate) og styrte anti-tank våpen. I flere tilfelle ble stridsvognene satt ut av kamp, spesielt når det avanserte russiske våpenet Kornet (NATO-betegnelse AT-14 Spriggan) ble benyttet. Det finnes klare indikasjoner på at disse moderne våpnene stammet fra Syria, en av de mange kundene til russisk forsvarsindustri. I desember sist år ble igjen en Merkava truffet ved Gaza-stripen. Israel var derfor rask med å sende en bataljon med stridsvogner, den første som utrustet med et nytt beskyttelsessystem, til området.

Dette systemet, kalt Trophy Active Protection System, er konstruert for å ødelegge våpen rettet mot stridsvognen, enten disse er standard panservernvåpen eller sågar skudd fra andre stridsvogner. Sensorene består av fire små radarantenner montert på skroget og som sammen

gir 360 grader dekning rundt kjøretøyet. Når et fiendtlig innkommende våpen blir detektert, avfyres i rette øyeblikk en sprengladning som skaper en overtrykksboble rundt stridsvognen som ødelegger, setter av eller kaster til side fiendtlige skudd. Det sier seg selv at det kun er pansrete kjøretøyer som kan tåle virkningen av slike beskyttelsestiltak. Praktiske tester, med personell i stridsvognene, har vært gjennomført flere ganger, med ekte våpen (riktignok uten armerte stridshoder). Beskyttelsestiltakene har i henhold til rapportene vært effektive hver gang.

Samtidig blir stridsvognene utrustet med et nytt prosjektil for 120mm kanonen. Granaten kan programmeres etter at det er ladet i kammeret og løser dermed problemet med forskjellige ammunisjonstyper som stridsvognsmannskaper har slitt med i generasjoner.

Kanonen på de modifiserte vognene blir ladet på vanlig måte, og granaten programmeres umiddelbart før avfyring til å eksplodere enten i lufta over målet, ved anslag eller med tidsforsinkelse. Man trenger ikke lengre ulike granater til formålet og kanonen er alltid klar til skudd.

Stridsvognene er dermed effektive mot både myke og harde mål, som personell eller lettere armerte kjøretøyer.

Disse tiltakene gjør kampsystemet til meget anvendelig våpen, også i urbane strøk. (Kilde: Jane’s International Defence Review, nettstedene israeli-weapons.com, idfspokesperson.com, russiadefence.net og andre)

Nytt nederlandsk engasjement i Afghanistan Etter en lengre periode med politisk uenighet i Nederland, som i februar 2010 sågar endte med regjeringens fall og en beslutning om ikke å forlenge mandatet til de nederlandske kampstyrkene i Afghanistan, har man nå på et vis reversert avgjørelsen. Nederland vil sende en kontingent militært personell til ISAF, denne gangen til Kunduz i Regional Command North. I første omgang er det snakk om vel 550 mann, som primært vil bli brukt til å støtte de afghanske sikkerhetsstyrkene gjennom trening, rådgiving, utdanning og spesialisthjelp. I tillegg kommer et detasjement med fire F-16, som til nå har vært stasjonert i Kandahar, til å bli deployert til Mazar-e-Sharif.

Det forrige engasjementet fant sted i den urolige provinsen Uruzgan, midt i Afghanistan, der nesten to tusen mann var i tjeneste, i en periode på over fire år. Det var sterke politiske motsetninger innen den brede sentrumskoalisjonen over dette, og krisen kom da det sosialdemokratiske partiet nektet å gå med på at styrkens oppdrag ble forlenget til 2012, som NATO hadde anmodet om. Uttrekningen møtte lite sympati blant de allierte, som fryktet at samholdet skulle rakne og at andre nasjoner ville trekke seg ut etter tur. Dette har imidlertid ikke skjedd, delvis grunnet den

store fremgangen NATO og ISAF - sammen med de afghanske sikkerhetsstyrkene - har hatt. Videre har det antakelig hjulpet at NATO har satt en milepæl for 2014 for når ISAF skal overlate store deler av ansvaret for sikkerheten til afghanerne selv. Viktigst var det likevel at styrkene nå har en trenerrolle og ikke består av stridende avdelinger.

Dette passer for øvrig godt inn i NATOs endrete rolle i Afghanistan frem mot 2014 og senere.

(Kilder: Radio Netherlands Worldwide, Expatia, NMT)

Avanserte kinesiske missilbåter I løpet av de siste årene har Kina satset enorme midler på å bygge opp en havgående flåte, med hangarskip og større overflatefartøyer i spissen, som kan operere både i Det indiske hav og Stillehavet. Dette har tatt mye av oppmerksomheten vekk fra det som for kineserne har den største betydningen, nemlig de kystnære farvannene og forholdet til Taiwan. Den kinesiske marinen (People’s Liberation Army – Navy, PLAN) har gradvis bygget opp en kapasitet som skal sikre sjøkontroll i området innenfor ”den første øyrekken”, grovt regnet fem-seks hundre kilometer fra det kinesiske fastlandet. Det er vitalt å beherske dette havområdet for å hindre angrep mot landmål i Kina, men fremfor alt å kunne holde amerikanerne ute i en evt. konflikt med eller blokade av Taiwan. Til dette formålet har PLAN utviklet kanskje det mest moderne minevåpenet i verden, men har også investert i et høyt antall små missilbåter. De siste på stammen, Houbei-klassen (Type 022), er til nå bygget i et antall av om lag 60, og det er forventet at ytterligere 20 – 40 fartøyer vil bli bygget. Konstruksjonen er meget spesiell, såkalt SWATH, eller Small Waterplane Area Twin Hull, altså en katamaran der mye av skroget og dermed det som holder fartøyet flytende, er dypere i vannet enn for tradisjonelle fartøyer. Den delen av skroget som bryter overflaten består kun av tynne stag, og vannmotstanden er dermed mindre – som betyr høyere fart.

Fartøyene har tilsynelatende meget liten radarsignatur og malt i et mønster som skal virke forvirrende på det menneskelige øye. Hovedutrustningen er det kinesiske missilet YJ-83 (fire utskytningsramper), som i utseende minner mye om det kjente franske missilet Exocet, med rekkevidde om lag 200 km (kildene varierer). Dette gir Kina et effektivt våpen til å utøve sjøkontroll i egne kystfarvann.

(Kilder: Sinodefence.com, JDW, NMT)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

49

N M T N OT I S E R

Indisk fregatt synker etter kollisjon med handelsfartøy Den 30. januar kolliderte det 22.000 TDW store containerfartøyet MV Nordlake og den indiske fregatten Vindhyagiri i farvannet utenfor Mumbai havn. Nordlake ble lenge rapportert som norsk, men rederiet er tysk og flaggstaten Kypros. Episoden er likevel interessant fordi dette farvannet regnes som et av de mest trafikkerte i verden og har en lang rekke skipskollisjoner ü vise til og ikke minst fordi det ikke er hver dag militÌre fartøyer lider en tilsvarende skjebne, godt beskyttet som de er av vanntette inndelinger og skott.

Vindhyagiri ble truffet pü styrbord side av handelsfartøyet og fikk store skader. En amatørvideo pü YouTube viser hvordan Nordlake kommer fra styrbord, den indiske fregatten skulle dermed normalt ha veket og endret kurs. Samtidig ble det fra havnemyndighetene opplyst at

Nordlake seilte i den regulerte seilingsleden for utgüende fartøyer. Til alt hell oppstod det ikke noen personskader, selv om kollisjonen førte til en brann i kjelerommet pü fregatten. Fartøyet ble buksert til kai, der brannen fortsatte, og antakelig var slukningsforsøkene og nedkjøling av fartøyet (med vann) ürsaken til at det til slutt sank ved kai ved militÌrbasen i Mumbai. MV Nordlake hadde ingen alvorlige skader, men ble holdt tilbake av myndighetene til ürsakssammenhengen var klarlagt.

Vindhyagiri, som er en mindre fregatt pü om lag 3000 tonn, bygget i India etter et britisk design (�Leanderklassen�) i 1981, blir neppe reparert.

(Kilder: Wikipedia, Timesofindia.com, Mumbai Harbour Authorities)

" ! ! # # ! # ' % % % ! % # % % ! ! '

! ! ! ! %

! '

"

! +- +)+, " #

& ++ *) -) +)

"""' " '

50

NMT BØKER Gunnar Bjørklund:

Vinger: om flypionerer og krigspiloter nord i Norge Arena Elvenes 2010 Anmeldt av Tor Husby Nye lesere trenger bøker og analyser av det to måneder lange Narvikfelttoget i 1940. Alt for lenge har de dramatiske hendelsene vært usystematisk behandlet i krigslitteraturen. Jeg våger påstanden at kampene har fått mye større oppmerksomhet i utlandet enn i Norge. Den litt stemoderlige behandlingen viser seg også i det faktum at bare general Fleischer blant Narvik-veteranene ble funnet verdig til Krigskorset. Forstå det den som kan. Derimot ble denne høyeste norske utmerkelsen delt ut til både polske og franske deltagere i fjellkrigen.

Nylig har to forfattere fra NordNorge sett på Narvikfelttoget med nye øyne. Først kom Narvik 1940 av Oddmund Joakimsen, med et systematisk blikk på det to måneder lange slaget mellom fjell og fjorder. Deretter Gunnar Bjørklunds Vinger, der luftkrigen sees i sammenheng med sjø-og landkrigen. Bokens hovedverdi ligger i beskrivelsen av sammenhengen mellom de tre krigsarenaene. Alvin Jensvolds kunstneriske illustrasjoner av norske, britiske og tyske militærfly, pluss gode fotografier gjør ikke verdien mindre. Forfatteren har dessuten gjort et stort detektivarbeid i å få frem navnene på britiske og tyske piloter som var med i de viktige luftslagene.

Først og fremst har boken et konstant søkelys på innsatsen til de seks Fokkerflyene i Hålogaland flygeavdeling og deres mannskaper. Da tyskerne invaderte var flyavdelingen på nøytralitetsvakt i Finnmark. Allerede i timene før den første tysker hadde satt sin fot på norsk jord beordret general Fleischer på egen hånd flyavdelingen om å dra til Bardufoss, og beordret 2. bataljon av IR 15 på Setermoen og 1. bataljon av IR 13 på Elvegårdsmoen til å rykke frem mot Narvik. General Fleischer var Hærens svar på oberst Eriksen på Oscarsborg!

Boken gir leseren følelse av å sitte i den åpne cockpiten i Fokkerne

sammen med major Feiring, Håkon Kyllingmark, Henning Leifseth, Bjarne Indseth, Jon Erik Løken, Svein Eggen og de andre unge flygerne fra de kom til Målselv 10. april til de ble dimmitert 9.juni. Det er neppe noen tvil om at de gjorde en heltemodig innsats mot overmakten i sine umoderne og langsomme fly. Men den lave hastigheten egnet seg ypperlig når de skulle tråkle seg gjennom trange daler, lavt over bakken for å angripe/ observere tyske stillinger eller riste av seg tyske fly. Fokkerne, som var stasjonert på nybygde Bardufoss flyplass, kunne også lande og ta av fra små jorder og tilfrosne vann. Deres tyske motstandere måtte derimot fly fra Ålborg i Danmark eller Værnes og var på slutten av sin aksjonsradius over Narvik. Det felles en hard dom over de vel 2.000 nordmenn som ikke bare frivillig hjalp tyskerne med å bygge Værnes flyplass ferdig (som skjedde 4. mai), men som også var med på å frakte bombelastene ut til Luftwaffemaskinene – mens kampene raste på Narvikfronten.

Mens britenes innsats i landkrigen rundt Narvik ikke var så mye å skryte av, gnistret det derimot av deres pågåenhet til sjøs og i luften. Boken gir en god oversikt over de britiske pilotenes angrep fra hangarskipene HMS ”Furious” i første periode og HMS ”Ark Royal” senere i slaget og vi får ta del i mange seire og nederlag.

Britiske Swordfishfly bidrog bl.a. til Royal Navys totale seier i det 2. sjøslaget i Narvik 13. april ved å observere og rapportere om de tyske jagernes bevegelser. Et av flyene senket dessuten ubåten U 64 utenfor Bjerkvik.

På slutten av boken berettes det helt overraskende om en av de største flyulykker i Norge. I oktober 1944 styrtet en Focke-Wulf Condor i Lavangen med 49 personer om bord. 41 av dem var unge tyske kvinner som hadde jobbet i staber i den tyske Lapplandsarmeen. Alle kom

fra Rovaniemi i Nord Finland som Wehrmacht var i ferd med å trekke seg ut fra. Et brudd på en vingeflate forårsaket flystyrten. Jeg har aldri før sett flytragedien omtalt hverken i aviser eller bøker.

Av spesiell verdi er kartet over krigssonen der de 61 havarier og nødlandinger er tegnet inn. Det fremgår at Royal Air Force mistet 19 fly (Swordfish, Blackburn Skua, Gloster Gladiator og Hawker Hurricane), mens Luftwaffes tap ble hele 39 maskiner (Junkers 52, Junkers 87 (Stuka) Junkers 88, Heinkel 111, Dornier flybåt, Messerschmitt Bf 110, FockeWulf 200 Condor og Fieseler Storch).

Det største enkelttapet var de 11 Junker 52 transportfly som ble ødelagt på Hartvikvannet ved Bjerkvik.

Hålogaland flygeavdeling tapte tre av sine Fokkere i perioden 16. april- 4. mai.

Ut fra disse tallene vant de allierte også luftkrigen ved Narvik.

Forfatteren er ikke like stø på hånden når det gjelder fremstillingen av det politiske forspillet til angrepet på Norge eller opptakten til den andre verdenskrig ute i Europa. Nokså oppfinnsomt skriver han for eksempel at Litauen kom under tysk kontroll som følge av Hitler-Stalinpakten i august 1939. Et raskt gløtt i historieboken viser jo at landet sammen med de to andre baltiske landene Latvia og Estland og det østlige Polen havnet i Stalins klør. Slikt unødvendig slurv burde ha vært lukt ut før trykkingen.

Samme skjebne burde en del språklig ugress også fått.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 1

51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

KONGSBERG

- a leading supplier of advanced defence systems n

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets

n

Tactical communication-, C4I- and homeland security systems

n

SL-AMRAAM, NASAMS and HAWK XXI air defence systems

n

Underwater warfare technologies and systems

n

Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines

n

Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems

n

PROTECTOR – Remote Weapon Station (RWS)

n

Simulation and training systems

WORLD CLASS – through people, technology and dedication Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com

www.kongsberg.com