VERKET - et massefangstanlegg fra fortida

Beveger en seg østover i fjellet, finner en stolpehull med jevne mellomrom, flere kilometer innover. Over 500 stolpehull er funnet. Dette er spor etter ledegjerder, som skulle få reinen til å gå i riktig retning og inn i en innhegning eller kve.

Det var Tor Einbu som oppdaget anlegget. Han satte seg med nista si ved veien, og ble vàr spor etter fortidig aktivitet. Han så tydelige stolpehull med jevne mellomrom. Rundt 20 år senere, i 2018 og 2019, ble det gjort arkeologiske utgravinger i området.

– Dimensjonen på anlegget, og hvor velorganisert dette må ha vært, er veldig overraskende. Anlegget har nok vært utrolig effektivt, sier Rolf Sørumgård, som har vært den lokale og kommunale kontakten ved flere ulike arkeologiske utgravinger i Lesja de siste to tiårene.

Anlegget blir datert til omkring år 1000 e. Kr., altså fra slutten av vikingtiden, og trolig var anlegget brukt frem til omkring 1300. – Det heter Verket, Verkjeshø og Ståkåhø oppe i fjellet her, og vi tror alle stedsnavnene kommer fra den store virksomheten som foregikk i dette området i gammel tid, sier Sørumgård.

– Dyrene var først i en større kve, der de kunne være i mange dager. Deretter ble de jaget videre til en avlivingskve. Trolig avliveta de alle dyrene, de sparte ingen, sier Sørumgård.

Arbeidet ble gjort på høsten. Da var kalvene blitt store, insekta var borte og kulden sørga for at kjøttet ikke ble dårlig. Trulig vart kjøtet tørka og røkt.

Utgravingene i 2018 og 2019 avdekte både pilspisser, kniver, stuttorver og en mynt, en såkalla brakteat fra 1300-tallet. Mynten var 12-13 millimeter i diameter, og med et kongeportrett. Arkeolog Brit Solli frå Kulturhistorisk museum i Oslo leda ut- gravingene. Arkeologene sålda jorda, og de fant til og med fiskebein, så det var ein variert meny blant arbeiderne. Det ble funnet bein av både småfe, storfe og gris her oppe, i tillegg til at de sjølsagt åt reinskjøtt.

Reinsdyra ble jaga ned i ei trang kve, der det var høge og ekstra sterke gjerder, så dyra kom ingen steder. En har funnet rester etter halvklovningar av disse grove staurene, med en diameter på 30 centimeter, og trevirket er datert til 1200-tallet. Trulig ble dyra avliva slik vi gjør det i dag, med et hardt slag mot skallen.

- Dette var et moderne fangstanlegg for si tid, og en finner bare ett lignende i NordGudbrandsdal. Blant anna er det brukt mye mer treverk, enn i de eldre anlegga. Den eldste fangstmetoden var bågåstelle (bogestø). Da ledet en dyra mot et sted der jegerne stod og venta med pil og bue, og skjøt på reinsdyra, forteller Rolf.

Senere ble det laga anlegg med fangstgroper. I fjellet er de laga i stein, mens i lavlandet er de ofte av tre. Også her var det vanlig med ledegjerder, ofte med stolper med noe som blafra litt på toppen. En utnytta at dyra måtte passere steder der det var smalt, for eksempel mellom stup eller vann. Lave gjerder av tre eller stein ble noen ganger brukt, siden reinsdyret ikke liker å hoppe. Disse gjerda trengte bare å være en halvmeter høge.

Verket på Lesja krevde mye folk, og trulig var 30-40 personer i sving med å jage og avlive dyr, transportere skrottene ned til slakteriet, og ta seg av kjøttet. Blant annet er det funnet to djupe groper i jorda, der en trur de har tatt og tappa blodet av dyra. I følge Sørumgård kunne de ha mange slakt lasta på ei slepe bak hesten. Når de kom til gropene, kunne de tappe av blodet og siden kjøre skrottene videre til der de ble flådd og partert. Disse spora etter groper og tufter er nokså lette å se i terrenget, men det er sjølsagt en fordel å ha med en guide. lokalbefolkningen se reinen på varme sommerdager, og de visste hvor den ville gå om ettermiddagen. Da kunne de finne «bågåstella» sine og være klare. Ved Fellingsvatnet i Lordalen tvingte de reinen ned i et lite fjellvann, slik at den ble et lett bytte, forteller Sørumgård.

– Verket ligger i et område som er perfekt for aktiviteten. Det er to litt større bekker, som sørger for nok vann. Det er naturlig nedoverbakke frå avlivingsstedet til der dyra blir flådd og partert. Fra den store samlekvea, der dyra er i flere dager, kan en ikke se avlivingskvea, siden hun er gjemt bak en bakketopp. Det er et fascinerande sted, sier Sørumgård.

Nord-Gudbrandsdalen er det mange massefangstanlegg. Somme er med fangstgroper, mens andre er med avlivingskve. Til og med helt oppe ved toppen av Formokampen i Sel har lesjinger funnet ut at det var ei avlivingskve. Runar Hole tok med seg Rolf og Per Jordhøy og kartla fangstanlegget. De har etter hvert lært seg å se tegna i terrenget.

Kartet viser de over 500 stolpehullene for inndriving i den store samlekvea og videre til avlivingskvea. Fangsten skjedde nok i slutten av august, september og oktober, når store reinsflokker var på veg fra vår- og sommerbeite i vestlige fjellområder, til vinterbeite i øst. Etter at flokkene kryssa elva Skjerva og kom opp til Breidjordet i Vågå, ble de, ved hjelp av stolper, varder, røyser og folk, presset til å snu vestover igjen. Da kom de inn i den 1000 meter lange og 600 meter brede samlekvea. Plasseringen av et fangstanlegg på dette stedet er helt ideell, men det kreves at reinen kommer inn i anlegget fra øst.

Fangstradisjonene omkring villreinen i området vårt er varierte, og strekker seg over hundrevis av år. Verket er bare et eksempel, men et imponerende og lett tilgjengelig ett.