Bambus

Bambus Tribus Bambusea

Opprinnelse: Mest varme, tropiske regioner, spesielt Øst-Asia

Type: Forvedet eviggrønt gress

Høyde: Opptil 30 meter

 Spis elig

 Me d i s i n s k

 Ha n d e l s va r e

 Te k n i s k

Bambus hører til de mest hurtigvoksende artene på jorden, og plantens verdi er velkjent. Brukes i byggverk, men spiller også en viktig rolle i Asias kunst, inkludert tegninger og malerier med tusj.

En ge ntlem an Med unntak av ris har ingen plante spilt en så viktig rolle i Kinas og Østens historie som bambus. De unge, spydlignende skuddene er spiselige, og bambus har vært brukt til alt fra verdens første kjerrer med hjul til modellfly. Og bambusen slik den fremstilles i japansk malerkunst påvirket fremstående kunstnere som impresjonisten Claude Monet (1840–1926).

Bambusen var så betydningsfull at den til og med ble et symbol for en gentleman i den kinesiske eliten. «En gentleman,» skrev Bai Juyi (772–846), «bør alltid være så rakrygget som et bambusrør og like prinsippfast. Og slik et bambusrør er hult, skal en gentleman ha et åpent sinn og aldri holde seg med forutinntatte meninger, fordommer eller baktanker.»

Det finnes over 1400 bambusarter i verden. De er tilpasset ulike vekstforhold og kan trives fra stor høyde over havet til lavt sletteland, men de vokser sjelden på kalkgrunn, i tørre ørkenområder eller sumpmark.

Så langt tilbake som 2000 år har bambusskoger sørget for god inntekt for skogsarbeidere. Fra den tiden har det ikke vært et eneste område i kinesisk kultur der bambus ikke har spilt en stor rolle. Offisielle dokumenter fra det gamle Kina er skrevet på smale remser (1x10–70 centimeter) av bambus, jian – protokoller som ble ført i en periode over i den tiden da man begynte med bøker av silke. Og det var utmerket: Dagens forskere kan fremdeles lese og tolke landets tidlige historie ut fra jian som er blitt funnet ved utgravninger.

Å følge en buktende sti gjennom en bambusskog gir svalhet som i en stor sal. Din skrå skygge og ditt hvinende sus dveler tungt av mening.

Buddhismen kom til Kina i første århundre

e.Kr. Dens tilhengere hadde ikke lov til å begå

grusomheter mot dyr, noe som utelukket kjøtt,

fisk og egg fra kostholdet deres. De spede

bambusskuddene var derimot tillatt. En buddhis

tisk munk, Zan Ning (919–1001) viet sin

Håndbok for anvendelse av bambusskudd, Sun

Pu, til detaljerte beskrivelser og oppskrifter på

98 tilberedelsesmåter. Den myteomspunne «Gule keiser» Huang Ti (2698–2598 f.Kr.) ville fastsette en norm for kinesisk musikk. Han bestilte arbeidet hos sin hoffmusiker Ling Lun, som tydde til den pålitelige bambusen: han skar tolv bambusrør i forskjellige lengder for å frembringe Tr e e t s v i n d Bambus har i mange hundre år vært anvendt til fremstilling av blåseinstrumenter, som panfløyten på bildet over.

toner for de seks kvinnelige og seks mannlige stemmene. Det finnes ikke

ett område i kinesernes liv der bambus ikke spiller en rolle. En reporter i

viktoriansk tid var forundret over en plantes sterke innflytelse på hverdag

slivet i Kina på 1800-tallet: «I Det himmelske rike er bambus mer verdi

full enn landets gruver og gir den største avkastningen nest etter ris og

silke.» Han fortsetter med å beskrive dens mange bruksområder, inklusive

«vanntette kapper og hatter, alt formet av bambusblad … redskaper til

jordbruket … fiskegarn, kurver i forskjellige former, papir og skrivered

skap, målebegre for hulmål, vinbegre, vannøser, spisepinner og endelig røykepiper, alt av bambus.»

Te f or to? Bambus var et uunnværlig innslag i teseremonier (se Te, s. 26). Det heter seg at teen ble til etter at Bodhidharma – zenbuddhismens grunnlegger – tok seg i å sovne under meditasjonen. Forarget rev den vise mannen av seg de store øyelokkene og kastet dem på bakken, der de ble forvandlet til teplanter med blader formet som øyne. Senere ble teseremonien utviklet, og den krevde visping av matcha-te, trukket på tørkede grønne, malte teblader. Visper til matcha er laget av bambusrør, to centimeter i diameter, spaltet i 80 tynne fliker. Også teøsen var laget av bambus. I Japan ble tedrikkingen utviklet til en kunstform av Rikyu (1522-1591), som var en venn av (og beklageligvis senere ble dømt til døden av) keiser Hidey oshi. Ifølge Rikyu kretser «verdens største kunstform» rundt et cirka 3x3 meter stort terom (chasitsu) av bambus,

Kunstner i retten

En av de mest berømte utøverne av sumi-e-kunsten var den allsidige Su Tung-p’o, som levde 1037–1101. Som byplanlegger skapte han de største vanningskanalene som noensinne ble bygget i Hangchow (1089) og Kanton (1096). En dag fungerte han som dommer i en sak mot en forgjeldet bonde. Da Su Tung-p’o fikk medlidenhet med bonden, tok han opp pensel og papir og malte en rask skisse av en bambus. Han ga bildet til bonden så han kunne selge det og betale det han skyldte.

Ku n sta rt e n s u t v i k l i n g Det sies at Claude Monets kunst var påvirket av japanske tresnitt som dette bildet fra 1895 er et eksempel på. Japansk kunst utviklet seg fra ensfargede svarte sumi-e-malerier til svært intrikate tresnitt med en bred fargeskala.

stort nok til å gi plass til fem personer. Mens teen ble fuktet og forberedt i siderommet (mizuya), ventet gjestene i en åpen bambushytte (machiai) før de ble invitert til å følge en sti gjennom hagen (roji), for til sist med ærbødighet under høytidelige former å komme inn i selveste terommet.

Som Konfucius (551–479 f.Kr.) uttrykte det: «Uten kjøtt blir mennesker magre. Men uten bambus blir de udannede.» Ut over alt annet var det i kunsten den smekre bambusen triumferte.

Kina har den lengste sammenhengende kunsthistorien i verden. Maleri og kalligrafi, som er nært beslektet, ble utviklet gjennom mer enn 2000 år. Sentralt står en enkel, myk bambuspensel og beholdere med svart tusj fremstilt av brente kongler, og etter noen tids dyp meditasjon utfører kunstneren et arbeid i løpet av noen minutter, eller bare sekunder, uten korrigeringer eller pauser.

Kunststilen som er nærmest knyttet til bambus var sumi-e – svart tusjmaleri – ikke minst fordi den speiler chi, energikraften i skjelvende bambusbladers bevegelse. Oppfinnelsen av bambuspenselen tilskrives general Meng Tian, som omkring år 221–209 f.Kr. fremstilte sin pensel (pi) sammensatt av bambusskaft (chu) og stift eller bust (yu). Hvis penselen hadde bust, kunne hårene komme fra mange forskjellige dyr inklusive rådyr, geit, sau, sobel, ulv, rev eller kanin, og til de mest hårfine detaljer kunne det være værhår fra mus. Sumi-e-kunstneren arbeidet med papir som var så skjørt at det lett kunne falle fra hverandre når han grep sin pensel og «fektet» med tusjen. Tusjen skulle være i «hjertets farge», svart. Kunstnerens ambisjon var ikke å skildre en gjenstand, men å utelukke alle uvesentligheter; å fange et øyeblikks synsinntrykk med bare en håndfull minimalistiske penselstrøk.