Løk

Allium cepa

Opprinnelse: Uviss, trolig Sørvest-Asia

Type: Løkplante

Høyde: 30 centimeter eller mer

Har løk kunnet endre historien? Neppe! Det viser seg imidlertid at den beskjedne løken har tilført vitenskapen tårefylte oppdagelser, medvirket til å rydde opp i planteverdenen og dessuten bidratt med et stereotypt bilde av franskmannen med baskerlue, stripete genser og løkgirlandere over sykkelstyret.

Fe lle tåre r

 Sp i s e l i g

Når man skjærer i en løk frigjøres et svovelholdig

 Me d i s i n s k

stoff som påvirker øynene på samme måte som

 Ha n d e l s va r e

pepperspray og får tårene til å renne. Er disse

 Teknis k

løktårene av samme slag som tårene man feller av

sorg? Etter omfattende undersøkelser fastslo Charles Darwin at tårer av sorg ikke skiller seg fra slike som er forårsaket av løk. Han mente at tårer er en enkel måte å fukte og beskytte øynene på. Det viste seg imidlertid at Darwin tok feil. Den amerikanske biokjemikeren William Frey oppdaget at mens alle tårer er sammensatt av vann, slimstoff og salt, inneholder tårer av sorg dessuten proteiner. Det tyder på at når et menneske gråter, kvitter kroppen seg med stressrelaterte kjemikalier. Det er altså sunt å felle ekte tårer.

Løken oppsto trolig i det sørvestlige Asia for omkring 5000 år siden, men det er vanskelig å angi dens eksakte opprinnelse. Den er en av verdens eldste grønnsaker. Erter, salat og slektningen purre er omtrent like gamle.

Løk var basisføde i gresk og romersk tid. Romerne kalte den unio, et ord som antyder en enkel, perlelignende løk, kanskje rett og slett en referanse til den halvt gjennomskinnelige, skrelte løken. Tidligere i historien var løk, hvitløk og purre næring for de egyptiske slavene som bygde den store Kheops-pyramiden. Det er funnet en egyptisk mumie som er balsamert med en løk i hånden, og det er antydet at det har eksistert en egen kult viet til løk.

Både løk og hvitløk (Allium sativum) er tradisjonelt tillagt mystiske egenskaper. Om hvitløken kunne holde vampyrer unna, kunne løken holde sykdommer i sjakk hvis man bar den på venstre side. Å brenne en løk på bålet var et tryllemiddel mot ulykke, og å drømme om løk betydde lykke. Hvis gutten ikke forstår den kvinnekunst å la øyet regne på kommando, får han ty til en løk. William Shakespeare, Troll kan temmes, 1592

Hvis man ville vite hvem som ble ens fremtidige kjæreste, skulle man legge en løk under hodeputen 20. desember.

Når løken var høstet, pleide unge

M ange navn Løk har hatt like mange navn som det finnes varianter og språk. Den er blitt kalt «jibble» i England, oignon i Frankrike, Zwiebel i Tyskland, ushna på sanskrit og selvfølgelig løk eller kepaløk i Norge. Det var en lettelse da Carl von Linné kom på banen og laget et system.

Linné var fra Småland i Sverige og ble født i 1707 i en tømmerhytte med torvtak i Råshult ved innsjøen Möckeln. Faren var prest og en ivrig hagedyrker. En gang bygde han et høybed i hagen. Det representerte familiens middagsbord, og buskene rundt forestilte gjester ved kveldsmåltidet. Carl var like betatt av slike merkverdigheter i hagen som han var av naturen. Faren oppmuntret menn i det nordvestlige Bretagne i Frankrike å låne familiens sykkel. De hengte løkgirlandere over styret og suste ned til fiskehavnene i Saint-Brieuc og Tréguier. Derfra la de ut på journee d’Albion, reisen til England for å gå fra hus til hus og selge fersk løk til britiske husmødre. Onion Johnnies, som de ble kalt, bar alltid den tradisjonelle baskerlua fra Bretagne og samme type genser som foreldrene deres hadde brukt før dem. Det er slutt på dette løksalget nå, men forestillingen om hvordan en franskmann ser ut lever videre den dag i dag.

ham, lærte ham plantenes rette navn og ga ham en egen hageflekk å dyrke. Hagen viste seg å være en utmerket kilde til lærdom, og Carl ble en hengiven naturelsker og gartner.

Han forlot hjemstedet for å studere medisin ved farens gamle universitet i Uppsala på et tidspunkt da Europa ble overstrømmet med planter fra den øvrige verden. Spesielt nederlenderne, franskmenn og engelskmenn sendte båter til nyoppdagede deler av jorden og førte hjem mange til da ukjente planter. I det etterfølgende hortikulturelle kaoset fikk mange planter flere navn og gjorde Linnés ønske om å gi hver art ett eneste vitenskapelig navn til et mareritt. Han overtalte Anders Celsium, som hadde satt vannets kokepunkt til null på termometeret, til å forandre det til hundre. I Nederland klarte han å drive frem banan til den blomstret og satte frukt og satte en standard for fremtidige botaniske hager. Det viktigste var imidlertid at han presenterte et system for å ordne og klassifisere alle levende planter og dyr.

I Uppsala ble han gode venner med studenten Peter Artedi, som delte hans fascinasjon for naturen. Sammen klekket de unge mennene ut ideen om å klassifisere alle Guds planter og dyr. De delte oppgaven mellom seg slik at den

Hv i t l ø k e n s f o rt r y ll e n d e k r a f t Hvitløk tilhører samme familie og slekt som kepaløk, og alle deler av planten kan benyttes i matlagning, også blader og blomster.

ene skulle ta seg av dyrene, den andre av plantene og lovet hverandre at

den som ble først ferdig, skulle gi den andre en hjelpende hånd. I 1735

falt Artedi i en kanal i Amsterdam og druknet. Linné måtte altså påta seg

Det er slekten som gir karakteren, ikke karakteren som gjør slekten. å klassifisere både dyrene og plantene. Da han døde i 1778, kanskje av overanstrengelse, hadde han skapt en ypperlig orden som dagens system er

Carl Linnaeus (1707–1778)

He l s e st e l l Tacuinum Sanitatis (1531) var en veiledning til god helse og inneholder en sammenstilling av farer og fordeler ved ulike planter og matvarer. Bildet nedenfor var med i originalutgaven og viser en landarbeider i ferd med å høste løk.

utviklet fra.

Frem til Linné hadde planter som løk en uendelighet av lokale og folkelige navn i tillegg til de latinske, som iblant var svært motstridende. Den greske legen og botanikeren Dioskorides levde i første århundre e.Kr. I sitt store verk De Materia Medica behandlet og navnga han omhyggelig omkring 500 planter. Det skulle imidlertid gå tusen år før verket fikk betydelig spredning, først blant lærde arabere, så i den kristne verden. I 1753 publiserte Linné verket Species Plantarum i to bind. Der behandler han omkring seks tusen arter, alle ifølge det binære nomenklatursystemet, der artene betegnes med et slektsnavn og et artsepitet. På 1700-tallet var botanikerne enige om at plantene kunne inndeles i grupper, som kom til å kalles familier. Løk, purre og hvitløk hører til løkfamilien (Amaryllidaceae), bønner og erter hører til erteblomstfamilien (Fabaceae) og mais, kornartene og bambus hører til gressfamilien (Poaceae).

Videre kan plantefamiliene inndeles i slekter, som i sin tur kan inndeles i arter, og iblant kan artene inndeles i underarter.

Linné brukte ofte de gamle navnene, men strøk de overflødige. I det binære (toords-) nomenklaturet står det første ordet for slekten og skrives med stor bokstav, mens det andre ordet er et artsepitet og skrives med liten bokstav. I Pisum sativum (ert) er Pisum slektsnavnet og sativum artsepitet. Sammen utgjør de artsnavnet. Artsnavnet etterfølges av et forfatternavn, navnet på botanikeren som har

Ca r l v o n Li n n é Etter førsteopplaget av Systema Naturae i 1735 ble verket trykket opp igjen ti ganger i løpet av to tiår. Sammen med Linnés Species Plantarum (1753) ble det grunnlaget for moderne botanisk navnsetting.

beskrevet planten. Pisum sativum L. viser at Linné selv sto for den første

gyldige beskrivelsen. Underarter, varieteter, former, sortgrupper og sorter

angis med ytterligere navn. Sorter (kultivarer) av dyrkede planter og

navnene er utstyrt med enkle apostrofer, for eksempel Pisum sativum ‘Ebba’,

som hører hjemme i gruppen Margerter.

Det ble en viss orden på den litt forvirrede løkverdenen da Linné begynte å inndele løkslekten Allium i flere arter, som A. porrum (purre), A. schoenoprasum (gressløk), A. sativum (hvitløk) og A. fistulosum (pipeløk). Han klassifiserte plantene i første hånd etter antall pollenbærere, dernest etter antallet fruktemner, det såkalte seksualsystemet. En av Linnés samtidige var akademikeren Johann Siegesbeck i St. Petersburg. Etter ham oppkalte Linné planten Sigesbeckia orientalis. Siegesbeck fordømte seksualsystemet som skamløst. Hvordan skulle løken kunne være så umoralsk? tordnet han. Og enda verre, hvordan skulle man kunne lære unge mennesker en så tøylesløs måte å klassifisere plantene på? Til tross for den «motbydelige utukten» ble Linnés seksualsystem antatt i hele verden og Linné ble et av de meste siterte mennesker på jorden.

Linné ville være en beskjeden mann og foreskrev for sin egen begravelse at den skulle være stillferdig og at ingen kondolanser skulle mottas. Da han døde i januar 1778, ble ikke instruksene tatt hensyn til. Til og med den svenske kongen kom i begravelsen for å vise sin respekt for mannen som satte navn på løken og mange andre planter i verden.

Så ga mmel som løken?

Purre er muligens eldre enn løk som kulturplante. Den er oppgitt som ingrediens i en av verdens eldste oppskrifter, en lammekjøttog purregryte, på en 4000 år gammel avbildning i Babylon. Grekerne kalte den prasa, araberne kurrat og romerne, som førte purren til det nordlige Europa, kalte den porrum. Kelterne, som gjorde sitt beste for å stå imot de invaderende romerne, kalde den cenhinen og tok den til seg som nasjonalplante. Årsaken til dette er noe av et mysterium. Kelternes forkjærlighet for sanger og høytidelige taler kan muligens ha blitt forbundet med purrens evne til å smøre halsen med slimstoffer. En annen tolkning er at soldatene festet en purre i hatten for at de skulle kjenne hverandre igjen.