Ananas

Ananas comosus

14 Opprinnelse: Tropisk Sør-Amerika

Type: Tropisk plante

Høyde: 1,5 meter

Foreta en reise i noen av Nord-Europas forsteder og legg merke til hvordan hagene ser ut. Der det før var velstelte gressplener og grønnsaksbed, er det nå rekke på rekke med plastdrivhus som tar vare på solvarmen og er fylt med eksotiske planter. I et fullstendig uholdbart omfang produseres det hvert år kilometervis med plast for å dekke behovet. Den planten som først og fremst er opphav til drivhusgalskapen, er fruktenes konge – ananas.

 Sp i s e l i g

 Medis ins k

 Ha n d e l s va r e

 Teknis k

En ko n g e l i g g a v e Dette maleriet fra 1675, av den nederlandske kunstneren Hendrick Danckerts, viser hvordan kong Karl II tar imot en ananas av den kongelige gartneren John Rose.

Jordbruke re ns f ryd Enhver gartner vil gjerne kunne glede sine omgivelser ved å frembringe en prisvinnende krysantemum til den årlige hageutstillingen eller kunne presentere en eksotisk vegetarisk lekkerbisken. Ingen har klart dette bedre enn John Rose, gartneren hos den engelske kong Karl II (1630–1685). Iført sin livkjole og en svulmende parykk ble han avbildet av hoffmaleren Hendrick Danckerts i 1675. På sine strømpekledde ben kneler han foran kongen og viser sin herre en merkelig, ruglete frukt som ingen før hadde sett makten til i Europa. Den elegante kongen, med en av sine yndlingsspanieler gjøende ved føttene, virker en smule skeptisk til gaven. Men dette var noe helt spesielt – en av de første ananasfrukter som var dyrket frem i Europa.

Da spanjolene først kom til Amerika falt ananasen dem i smak like mye som den hadde behaget urbefolkningen. Ananasfrukten er en sammensatt frukt som består av omkring hundre blomster på en felles blomsterstandsakse. Hver blomst danner en frukt, men alle fruktene på aksen vokser sammen til en eneste kjempefrukt, sprengfull av sukker, smaksstoffer og ikke minst A- og C-vitaminer. Planten formeres ved at man planter den friske, grønne topprosetten eller sideskudd i kompostjord. Da vokser den utmerket i tropisk klima, men spanjolene, som tok planten med til Europa, hadde problemer med å skaffe den tilstrekkelig varme. Den viste seg å trives i Nord-Afrika og det sørlige Afrika og etter hvert også i Malaysia og Australia, og Hawaii viste seg å bli et av verdens mest produktive områder for ananasdyrking. I de skrinne og kalde nordeuropeiske landene skapte ananasen problemer. I møte med utfordringen å dyrke denne furukonglelignende

frukten begynte europeiske gartnere å frembringe enkelte eksemplarer i

varmebed av tre, oppvarmet av en ovn og fylt med prima hestegjødsel.

Hageskribenten John Evelyn beskrev sin metode med å utnytte naturlig energi da han presenterte sin «Philosophical Discourse on Earth» for Royal Academy – en organisasjon som ble etablert av Karl II til vitenskapens og kunstens fremme. Evelyn forklarte at drivbenker som var dype nok til at en mann kunne stå i dem, kunne fylles med varm, hurtigråtnende gjødsel. Planter som ble dyrket i bærbare rammer lagt over disse benkene, trivdes godt med den naturlige undervarmen. Tanken var ikke ny. På 1000- tallet hevdet kjente muslimske gartnere, som for eksempel Ibn Bassal, at man skulle bruke gjødsel etter spesielt velfødde hingster og ikke fra utslitte pakkhester som hadde måttet nøye seg med magert høy. Han oppfordret også folk til å tisse på komposten for å forsterke effekten enda mer.

«Wa rd ia n Ca se» – å fra k te ømtål ige pla nter over havet

Å frakte hjem levende, eksotiske planter fra Amerika eller andre kontinenter var et risikofylt foretak. En løsning ble presentert av Nathaniel Bagshaw Ward, som oppfant det han håpet skulle være et nattsvermerbur. Det besto av en lukket glassbeholder anbrakt i en sammenleggbar ramme av tre. Innretningen ble fylt med egnede planter og var ment for studier av svermere, et populært fag i viktoriatiden. «The Wardian case» viste seg imidlertid å være en selvstendig og selvgående liten planteverden. Om natten avga plantene fuktighet, og om dagen ble jorden fuktet av kondensvannet. Snart begynte man å bruke Nathaniels kasser til å frakte ømtålige eksotiske planter fra alle verdenshjørner til Europa, der de kunne studeres og kanskje formeres i kommersielt øyemed.

En s amm e n s at t f r u kt Til tross for sitt utseende er ananas en samling av mange enkeltfrukter som har vokst sammen og dannet en enhet,til en fruktstandsfrukt. De enkelte fruktene er ordnet i en spiral i hver sin retning som går diagonalt over fruktens overflate.

Drivhuseffe kte n

Det første oppvarmede ananashuset var begynnelsen på en sterk lidenskap for

å bygge flere typer av varme drivhus for å kunne dyrke andre varmekjære

arter som sitrusfrukter, myrt, laurbær og granateple. I 1705 bestemte den

engelske dronning Anne Stuart at Nicholas Hawksmoor skulle bygge et

rommelig anlegg ved Kensington Palace. For å skille det fra Evelyns konstruk

På 1600- og 1700-tallet var ananas et symbol for gjestfrihet i Amerika. Derfor ble den brukt som borddekor i velstående hjem. sjon ble det kalt «greenhouse» og skulle skjerme de ømtålige eksotiske plantene mot vinterkulden. Evelyns drivhus inspirerte også flere andre berømte hagearkitekter. Sir Christopher Wren, James Wyatt og John Vanbrugh var blant dem som ville prøve sine ferdigheter i å bygge glasspalasser og

Richard Brinsley Sheridan, The Rivals, 1775

ananashus til aristokratiet. Trenden med å bygge glasshus

De t st o r e d r i vh u s e t Crystal Palace i London under verdensutstillingen. Drivhuset dekket en overflate på 92 000 kvadratmeter og tok imot 15 000 ved utstillingens åpningsseremonier.

ble ansporet av at flere land deltok i kappløpet om å få til den mest prestisjefylte vinterhagen. I 1847 ble det reist et tre etasjer høyt og 90 meter langt Jardin d’Hiver på Champs Elysées i Paris og i Buffalo, New York ble det bygget et hus for vindyrking, som med en lengde på 210 meter var stort nok til å romme over 200 ranker.

Den tidens geniale drivhusbygger, mannen som tilfeldigvis var på rett sted til rett teknologisk tid, var en bondegutt fra Bedfordshire i England – Joseph Paxton. Han visste at ventilasjon var en kritisk faktor, at refleksjonsevnen på de hvitmalte veggene medvirket til å heve innetemperaturen og at et glasstak bygget i nøyaktig 52 graders vinkel ville maksimere effekten av solen, som midt på dagen traff glasset i rett vinkel. Valget av glass var også kritisk.

Da han patenterte den første bøyde jernsprossen, erklærte den viktorianske gartneren og forfatteren John Loudon at «sparsomhet vedrørende glassets kvalitet var direkte skadelig og resulterte i sykelig bleke og etiolerte planter, mer smertelige enn behagelige å skue for alle som er interessert i planteverdenen». Sylinderglass (glass som blåses opp til en sylinder som skjæres opp og brettes ut slik at det kan skjæres i passende flak) og floatgladd (smeltet glass som helles ut over en støpep late og deretter omhyggelig pusses blankt) ble for kostbart for drivhus

bruk. Konsekvensen ble at man benyttet kronglass, som ble dreid ut til en

skive som deretter ble skåret i firkanter eller romber. Ved å kombinere sine

kunnskaper med sin egen oppfinnelse, en støpt jernsprosse med en regn

vannkanal på utsiden og en kondensvannkanal på innsiden (han baserte

designet på kjempevannliljens blad), bygde Joseph Paxton sitt verdens

berømte Crystal Palace i London i 1851. Krystallpalasset åpnet sluseportene

for en stri strøm av drivhusbygging for vanlige folk. Det kom doble agurk- og melonhus, beskjedne oppbevaringshus, hus som var «uvurderlige for ivrige plantedyrkere i arbeidet for å bevare forskjellige typer frø for fremtiden», som det ble lovet i William Coopers katalog over hageutstyr, vekstbenker, påbygde drivhus, og påbygde drivhus som skulle «overbevise alle praktisk anlagte om denne hustypens betydning og anvendelighet for gentlemen, planteskolefolk, handelsgartnere og, i sannhet, alle som hadde behov for et Frø ko n t ro l l Frøene i frukten betraktes som ødeleggende for kvaliteten. På Hawaii, der ananas er en ledende eksportvare, iverksetter man tiltak for å hindre pollinering. Det er for eksempel forbudt å innføre kolibrier til delstaten.

rimelig, sterkt hus for å drive frem eller dyrke agurker, tomater, meloner og

mye annet.» Takket være ananashusene økte interessen for vinterhager og

drivhus. 1800-tallsskribenten James Shirley Hibbert syntes et drivhus var

et vakkert skue: «Et hus fullt av meloner og agurker som viser et rikt utvalg

av bladtyper mellom øyet og solen og frukter som henger slik de ville gjort

hvis plantene hadde klatret blant trærne på det naturlige voksestedet. Dette

er noe av det fineste man kan se i hageverdenen.»

Med tiden måtte støpejern vike for tre, og etter hvert – takket være New

York-immigranten Leo Baekeland, for plast. Han forsket på polymerer (av gresk

polus, mange, og meros, deler) og i 1907 hadde Baekeland utviklet sin første

plasttype. Etter hvert skapte han en ny polymer som er vanskelig å uttale: poly

oksybenzylmetylenglykolanhydrid. Det var en hard, svart plasttype som kunne

formes i en støpeform, og han kalte den bakelitt. Han pleide å si til journalister at han valgte å arbeide med polymerer i den hensikt å bli rik, selv om det ikke gjorde ham lykkelig. Han døde i 1944 på et sanatorium i New York etter å ha levd som eremitt i lang tid og bare livnært seg på boksemat. Men bakelitten banet vei for et utvalg av forskjellige typer plast, deriblant polypropylen (som er blitt oppfunnet ved ni forskjellige anledninger, og hvis juridiske patent til sist tilfalt to amerikanske forskere som arbeidet for Phillips Petroleum i Bartlesville, Oklahoma) og polyvinylklorid (PVC). PVC skulle omsider velsigne (eller skjemme, avhengig av smak) hundretusener av hjem verden over. Det ellers så beskjedne ananashuset har mye å stå til ansvar for.

Fruk t på boks

Salget av ananas eksploderte etter at en herr Dole på Hawaii fant ut hvordan man kunne hermetisere frukten. Imens ble ananasjuice brukt som folkemedisin mot en rekke lidelser som innvollsorm, smerter, benbrudd, hemorroider og munnsår.