BOKOMTALE: SVEITSERSTIL? DEN INTERNASJONALE HISTORISMENS MANGFOLDIGE TREARKITEKTUR Erlend Hofstad

Jens Christian Eldal Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur Pax Forlag 2019

BOKOMTALE

FASCINERENDE FERD GJENNOM 1800-TALLETS RIKE TREARKITEKTUR

Av Erlend Hofstad

Jens Christian Eldal er trolig landets fremste kjenner av sveitserstilen, ikke minst gjennom doktoravhandlingen Historisme i tre: «Sveitserstil», byggeskikks-romantikk og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet. I sin nye bok Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur tar han opp og bygger videre på noen av temaene herfra.

Samtidig gjør det innbydende formatet – vakkert utstyrt, rikt illustrert og godt fortalt – at boken nok i større grad enn avhandlingen henvender seg også til den interesserte allmennhet.

DEN NYE TREARKITEKTUREN Like siden midten av 1800tallet har «sveitserstil» vært den vanlige betegnelsen på dette århundrets nye trearkitektur, der tak med stort utstikk er det fremste kjennetegnet. Men som spørsmålstegnet i boktittelen antyder, er Eldal ute etter å problematisere begrepet. Sveits’ landlige byggeskikk var nemlig bare én av mange inspirasjonskilder da det på 1800tallet ble skapt en ny trearkitektur. Dette var en nyskapende, mangfoldig, og internasjonal arkitektur som var basert på en rekke historiske bygningstradisjoner i tre. Med boken vil forfatteren vise hvordan denne arkitekturen ble til, gjøre dens former mer forståelige og vise hvor de kom fra.

Boken er strukturert i tre hoveddeler, noenlunde kronologisk ordnet, men med tematisk baserte underkapitler. Første del heter «Nye ideer, historiske former» og tar for seg idemessige røtter til den nye trearkitekturen, så vel som dens konkrete inspirasjonskilder. Utgangspunktet er den romantiske estetikken som ble utviklet på 1700tallet, som la vekt på betrakterens opplevelse og dermed åpnet for å hente inspirasjon fra ikkeklassiske og folkelige formspråk. Fra en begynnelse i aristokratiske parker vokste det i Frankrike og England frem en arkitektur med inspirasjon fra mange ulike folkelige byggeskikker, og den pittoreske middelklassevillaen var i 1820årene blitt etablert som en egen bygningstype i begge land.

En annen følge av den pittoreske estetikken var en stor interesse for gammel byggeskikk i tre, både de ennå levende bygningstradisjonene på landsbygden, ikke minst alpeområdenes tømmerhus, og senmiddelalderens urbane bindingsverksarkitektur fra England, Frankrike, Flandern og Tyskland. Fra begynnelsen av 1800tallet resulterte dette i en strøm av oppmålinger av trebyggeskikk fra mange deler av Europa, tilgjengeliggjort i plansjeverk og tidsskrifter. Her finner man mange former som senere ble tatt opp i den nye trearkitekturen. En av dem er tak med stort utstikk og synlige sperreender og åser. Slike tak har vært utbredt i byggeskikken mange steder i Europa, og Eldal drøfter derfor hvor sveitsiske disse «sveitsertakene» egentlig er. Andre viktige ingredienser i den nye trearkitekturen var former hentet fra middelalderens arkitektur, mens verandaen derimot var et nyutviklet bygningsledd.

Andre del, «Vendepunkter og milepæler», handler om hvordan et nytt arkitektonisk formspråk ble utviklet på bakgrunn av disse impulsene, med hovedvekt på Tyskland. Hos Schinkel og miljøet rundt ham i Berlin ble interessen for eldre og folkelige byggeskikker kombinert med ideen om en arkitektur som tok hensyn til treets naturlige egenskaper. Fra 1820årene finnes her en rekke eksempler på nyskapende trearkitektur med stor variasjon i form og i inspirasjonskilder, men der italiensk villastil og trebyggeskikk fra Alpene etter hvert stod frem som hovedretninger.

Et av den nye trearkitekturens mest markante trekk var svevegavlen, dvs. de sammensatte bjelkekonstruksjonene under gavlens takutstikk. Med utgangspunkt i

forbilder fra fransk og flamsk middelalder ble disse i 1830årene tatt opp i trearkitekturen. Arkitekten Friedrich Eisenlohr fremheves som epokegjørende. Han formga i 1840årene et omfattende bygningsprogram knyttet til jernbanelinjen gjennom Baden i SørvestTyskland, der de dekorerte takkonstruksjonene ble videreutviklet. Det enhetlige og karakteristiske formspråket han skapte her, preget av eksponerte trekonstruksjoner kombinert med rik, utsaget dekor, ble lovprist av samtiden og stildannende. En annen innflytelsesrik nyskaper var Georg Gottlob Ungewitter, med fantasifulle kombinasjoner av former fra eldre bindingsverksarkitektur.

I bokens tredje del, «Forløp og varianter», vises eksempler fra andre halvdel av 1800tallet, da formene som var utviklet frem til rundt 1850 ble tatt i bruk og videreutviklet i mange land. Tyskland, Frankrike, Sveits, Skandinavia, og USA vies hvert sitt kapittel. Her presenteres et mangfold av bygningstyper: villaer, paviljonger, jernbanestasjoner, serveringslokale, hoteller, landbruksbygninger med mer. Franske kursteder og badebyer viser seg å ha rike forekomster av grenseoverskridende trearkitektur, og i det sveitsiske høyfjellet finner man laftede eventyrslott. Trehusmiljøet rundt Slottsparken i Oslo fremheves som unikt i europeisk sammenheng, som et nesten komplett miljø fra den nye trearkitekturens første fase. Prefabrikkerte hus er det mange eksempler på, og noen av dem har også reist langt: i ett tilfelle fra Berlin via Chicago til Bad Ischl i Østerrike – og med stavkirkeinspirasjon i arkitekturen. Mange av stilens aller mest overdådige kreasjoner finnes blant rikmannsvillaer i USA, og de tjener som en sprudlende finale for boken. ET ARKITEKTONISK OVERFLØDIGHETSHORN Førsteinntrykket er en nesten kaleidoskopisk rikdom, skapt av sveitserstilens dekorglede og detaljrikdom i kombinasjon med mengden og kvaliteten på illustrasjonene. Ofte er det 56 bilder på hvert oppslag, hvorav de fleste enten er hentet fra 1800tallets arkitekturpublikasjoner, eller er fotografier tatt av forfatteren selv. Eldal viser seg her som en utmerket arkitekturfotograf. Samtidig er illustrasjonene en essensiell del av fremstillingen. Så godt som alle husene som omtales er avbildet, ofte med flere bilder av samme bygning – gamle og nye, helhet og detaljer. Gjennom samspillet av bilder og tekst beskrives og forklares trearkitekturens formspråk på en konkret og lettfattelig måte. Eldal dissekerer mylderet av enkeltledd og detaljer. Han sporer opp deres opphav og forbilder i et spennende arkitektonisk detektivarbeid, hele tiden med nyanserte drøftinger av dokumenterte, sannsynlige og mulige sammenhenger. Rett som det er berikes dessuten fremstillingen av kulturhistoriske sideblikk.

Leseren blir kjent med en overveldende mengde interessante bygninger. Leiegårder på den franske rivieraen er et av de mer overraskende innslagene – og hvor mange vet at badestedet Arcachon sør for Bordeaux er et «trearkitekturens eldorado», med en usedvanlig variert samling ferievillaer? Flere lite påaktede hus trekkes frem som nøkkelverk i stilutviklingen, som dikteren Guettingers hus i Normandie fra 1829 med former fra den lokale bindingsverksarkitekturen, og en villa i Frankfurt med overdådig, gotisk inspirert dekor, tegnet i 1852 av den ellers ukjente arkitekt A. Schultz. Dette er desto mer spennende, fordi vi befinner oss i

et felt der en arkitekturhistorisk kanon ennå ikke har satt seg.

Boken kan sies å romme ikke bare ett, men to arkitektoniske skattkammer: foruten den nye trearkitekturen, er kapitlene som omhandler 1800tallets utforskning av Europas eldre trebyggeskikker en fascinerende rundtur gjennom et rikt univers. Trolig er det første gang at mye av dette formidles til et norsk publikum. Samlet sett viser fremstillingen en imponerende kombinasjon av presise nærstudier og overblikk over fagfeltet. Litteraturlisten viser til originalkilder og nyere forskning på engelsk, fransk, tysk og skandinaviske språk i stort omfang. Dette suppleres av forfatterens egne undersøkelser, og som fotoene vitner om, et omfattende feltarbeid. Steds, bygnings og personregistre gjør det lett å orientere seg i mylderet av informasjon.

INTERNASJONALT MANGFOLD Hvor variert og sammensatt 1800tallets nye trearkitektur er, både som enkeltbygninger og som overordnet retning, kommer klart frem. Dette mangfoldet rommer ikke bare trehus, men bygninger av mur og bindingsverk, med ekte og imiterte trekonstruksjoner, og et vell av detaljer i alle mulige kombinasjoner. Mangfoldet kommer òg til uttrykk i geografisk bestemte varianter. Det understrekes at den nye trearkitekturen var et internasjonalt fenomen, en «romantisk arkitektur, sjeldnere nasjonalromantisk». Innenfor denne felles rammen er det imidlertid mange eksempler på at stilens internasjonale fellesgods ble kombinert med lokale former. At mer rendyrkede regionalstiler først ble utviklet mot slutten av århundret, synes å være en allmenn tendens.

Med dette store mangfoldet, kan en spørre hva som gjør det naturlig å se den arkitekturen som boken omhandler som én stil eller retning. Det er på den ene siden en rekke bygningsledd og detaljformer som går hyppig igjen, sammenstilles i ulike konstellasjoner og slik skaper en «familielikhet»: et slags felles preg, men som ikke låses fast i noen eksplisitt definisjon. Men kanskje like viktig er den felles grunntanken som ligger bak: ønsket om å lage «egne stiluttrykk for bygging, konstruksjon eller dekorering med treverk som materiale», med forskjellige regionale trebygningstradisjoner som utgangspunkt. I seg selv kunne nok dette ført til enda mer divergerende stiluttrykk, men som boken viser, er bygningene som drøftes knyttet sammen i et flettverk av ideer, forbilder og former. Trearkitekturens fremvekst i første halvdel av 1800tallet fremstår som en felleseuropeisk smeltedigel, der beslektet tankegods var virksomt i flere land og ledet til parallelle prosesser for å skape ny arkitektur, i konstant gjensidig påvirkning. Det er for øvrig slående hvor sentrale de illustrerte publikasjonene av både gammel og ny arkitektur – bøker, plansjeverk og tidsskrifter – var for idéutvekslingen og en løpende arkitekturdiskusjon på tvers av landegrensene. England, Frankrike og Tyskland avtegner seg som et kjerneområde for både arkitektonisk kreativitet og publisering, men med byggeskikken i store deler av det vest og sentraleuropeiske området som råmateriale. De nye arkitekturformene ble raskt spredt enda videre ut i verden, igjen med publikasjonene som et viktig verktøy.

Dette, at den nye trearkitekturen er et internasjonalt fenomen og bare kan forstås fullt ut i et overnasjonalt perspektiv, er

noe Eldal fremhever. Han peker på at mye tidligere forskning om emnet har foregått i et nasjonalt perspektiv: i hvert land er det laget egne historier og forklaringsmodeller, og det har hemmet forståelsen av arkitekturformenes opphav. Dette gjenspeiles i ulik begrepsbruk for det som i det vesentlige er samme fenomen: sveitserstil i germanskspråklige land, chalet i Sveits og Frankrike, Stick Style i USA. Eldal finner som nevnt betegnelsen «sveitserstil» problematisk, og bruker isteden ofte formuleringer som «den nye trearkitekturen». Nå kan det innvendes at et så innarbeidet begrep godt kan beholdes – tross alt har stilen mer med Sveits å gjøre, enn gotikken har med goterne. Men problematiseringen av begrepet er likevel viktig, som en understrekning av at den sveitserstilen vi kjenner fra norsk arkitekturhistorie kun utgjør én del av en langt bredere arkitekturstrømning.

Boken er blitt et vesentlig bidrag til kunnskapen om 1800tallets trearkitektur, og dermed også til et mer dekkende bilde av periodens samlede arkitekturutvikling. Internasjonalt er trearkitekturen ennå marginalisert, både i oversiktsverk og i den allmenne forståelsen. Ikke minst derfor fortjener boken å gjøres tilgjengelig også for et internasjonalt publikum.