HENRIK WERGELANDS «GROTTEN» FORSVANT OVERRASKENDE FUNN VED NY GRANSKING AV KILDENE Jens Christian Eldal og Truls Aslaksby

Henrik Wergelands brevseddel til Linstow 21. febr. 1845 med tegning av Grotten som viser frontispis og lunettevindu midt på fasaden. Teksten til venstre beskriver hans gjennomtenkte flaggsammensetning. Foto: Nasjonalbiblioteket

HENRIK WERGELANDS «GROTTEN» FORSVANT

OVERRASKENDE FUNN VED NY GRANSKING AV KILDENE

Av Jens Christian Eldal og Truls Aslaksby

I Henrik Wergelands egen skisse av sin bolig Grotten er det funnet spor av en annen arkitektonisk utforming enn den bygningen vi kjenner i dag. Skriftlige kilder bekrefter at det få år etter Wergelands tid må ha skjedd en ombygging til den hovedformen huset har i dag. Dette rokker også ved etablert arkitekturhistorisk betydning og myten om slottsarkitektens bidrag. Til tapslisten føyer seg også Wergelands to uthus og hans egen monumentale grotteportal.

Denne undersøkelsen startet med en telefonsamtale: Vi snakket om Jens Christians nylig utgitte sveitserstilsbok og en oppfølgende artikkel i bladet Fortidsvern. Der hadde Wergelands Grotten en fremtredende plass som Norges eldste bevarte hus i 1800tallets nye trearkitekturstil.1 Truls bemerket at Grotten må ha sett annerledes ut i Wergelands tid. Den

1 Eldal, 2019, s. 252; Eldal, 2020, s. 17; se også Eldal, 1998, s. 124

tegningen som Wergeland selv laget på en seddel til slottsarkitekt Linstow, viser en frontispis (frontgavl) med lunettevindu. La gå at Wergeland som tegner var primitivist, men å ta seg radikale friheter blir noe helt annet. Truls viste også til at nabolaget hadde et annet hus fra omtrent samme tid og med en lignende utforming, vist av Bodil Stenseth i boken om Wergelandsveien, av henne kalt «Mysterievillaen».

Med Henrik Wergelands og Grottens store betydning både kulturhistorisk og arkitekturhistorisk var det god grunn til å undersøke dette nærmere. Dikterboligen har dessuten en meget fremtredende plass i hovedstadens bybilde, tronende på klippeformasjonen som ga eiendommen navn, som fond midt i Wergelandsveien. Den er plassert i et hjørne av selveste Slottsparken og har i snart et århundre vært den norske statens æresbolig for fortjente kunstnere. I dette huset med forholdsvis beskjedne dimensjoner flyttet Henrik Wergeland inn etter en kort byggetid 17. mai 1841. Men hvordan så det egentlig ut, og hvilken historie har gitt oss den utformingen vi kjenner i dag?

GAMMEL TVIL OG NY VITEN Spørsmålet om hvorvidt Grotten fra første stund i 1841 hadde det sterke preget av sin tids aller nyeste trearkitektur, av den såkalte sveitserstilen, har også tidligere vært drøftet.2 Det skjedde på bakgrunn av en liten bemerkning i SkillingMagazin i 1858 hvor bladet presenterte den eldste avbildningen man kjenner av bygningen i sin nåværende hovedform med høy loftetasje og stort takutstikk. Der het det: «Ved Tegningen bør bemærkes, at den forestiller Grotten

2 Eldal, 1998, s. 124, note 517 i dens nuværende Udseende, der er lidt (ingenlunde væsentlig) forskjellig fra dens Oprindelige». Hva kunne den hemmelighetsfulle kommentaren innebære?

Uklarheten krevde nærmere undersøkelse, først og fremst i form av leting etter opplysninger om det karakteristiske takutstikket. Dette er en detalj som ofte ble spesifisert i branntakstenes beskrivelser. Grottens tak med en alen utstikk dukket først opp i branntakst fra 1867 mens utstikk overhodet ikke var omtalt i tidligere takster. Den eldste taksten fra 16. november 1841 kunne derimot fortelle at bygningen hadde «Frontespids», altså den gavlformen på fasaden ut mot byen som nå er påvist i Wergelands tegning og som ingen tidligere har tatt på alvor. I lys av denne tegningens noe primitive preg, tidligere grovrastret publisering og SkillingMagazins gradering av endring som «ingenlunde væsentlig», kunne man tidligere slå seg til ro med at branntakstens omtalte frontispis måtte ha vært plassert på motstående fasade av den som ble vist i 1858.3

Graderingen av endring i SkillingMagazins tekst, «ingenlunde væsentlig», er nå heller redusert til en subjektiv kommentar enn en pålitelig kilde. Dette ga dessuten god grunn til å fortsette letingen, om det skulle finnes flere nyttige detaljer i branntakstene som kunne bekrefte eller avkrefte en ombygging av Grotten allerede få år etter Wergelands tid.

Den første branntaksten fra 16. november 1841 angir husets lengde og bredde. Høyden ble oppgitt først i takstbeskrivelsen av 7. oktober 1846, og den var 6 alen (ca. 3,8 meter). Nå var det laftete huset dessuten

3 Tegningen var publisert bl.a. hos Schulerud, 1960, s. 25 og

Hamran, 1963, 53

Eldste kjente avbildning av Grotten etter Peder Moes ombygging 1847–1848. Skilling-Magazin, 1858, side 169.

Digitalisert av Oslo Museum

panelt og utvendig oljemalt, og taksteinen ble spesifisert til rød tegl. I neste takst som er fra 9. april 1856 (og i likhet med den foregående fra 1846 er en generaltakst), er det ikke nevnt noe om forandringer siden forrige takst slik det ofte var vanlig, men noen detaljer i teksten røper at huset må ha blitt ombygget siden sist. Nå var høyden 7 ¼ alen mot tidligere 6 alen, og taksteinen ble spesifisert til «blaa» tegl. Det forteller at loftetasjen må ha blitt forhøyet til en mer moderne proporsjonering som også ga bedre rom for innredning av værelser ovenpå. Samtidig var altså tekkingen skiftet ut til

Hegdehaugsveien 10 med frontispis og lunettevindu. Fra rådmann Wilhelm Jürgensens tid da altanen var erstattet med granittrapp. Fru Louise f. Drechsel kan identifiseres til høyre for døren.

Foto: Jens Peter Broch/Oslo Museum, 1864

Utsnitt av Næsers kart fra 1860. Grotten ligger midt i bildet med to sidebygninger på vestsiden. Slottsarkitekt Linstow hus fra 1846–1848 markert som nr. 15 øverst til venstre

Kart: Oslo byarkiv

dyrere svartglassert tegl. Takutstikket var fremdeles ikke nevnt, men det er nærliggende å tro at utstikket på en snau meter som man kjenner i dag, og som den gang var mer moderne for sin tid, ble utført samtidig med forhøyelsen av loftsetasjen og skifting av takstein. Først ved neste takst 16. desember 1867 var takutstikket på plass også i teksten.4

Ombyggingen fra Wergelands empirestil til det nåværende preget av Berlinerskolens italienske villastil, ofte kalt tidlig sveitserstil, må altså ha foregått en gang mellom høsten 1846 og våren 1856. Men hvordan var utgangspunktet, det huset som Henrik Wergeland fikk oppført i 1841 og bodde i til våren 1845?

HENRIK WERGELANDS GROTTEN Wergelands tegning av Grotten har vært publisert mange ganger siden 1930, men uten nærmere analyse.5 Den er utført på en liten brevseddel som han sendte slottsarkitekt Linstow 21. februar 1845 for å fortelle at han skulle flagge ved kongens besøk på Slottet dagen etter, og han ville vite når kongen var ventet. Kongen var Oscar 1 som var tiltrådt året før og hadde løst en av unionstidens mange flaggstrider – til Wergelands synlige begeistring. Seddelen ville han ha tilbake og sendte den til sin far noen dager senere med kommentar om at kongen hadde spurt om hvem som flagget «der borte».6

4 Takstene for Grotten, tidl. løkke 67 C, finnes i prot. 15, fol. 143a (1841), prot. 24, fol. 66b (1846), prot. 29, fol. 67a (1857) og prot. 57, fol. 57 (1867), Statsarkivet i Oslo/ www.digitalarkivet.no. 5 Wergeland, 1930, s. 386 (med transkribert tekst); Stenseth, 2013, s. 33; se også note 3. 6 Nasjonalbibliotekets manuskriptsamling: Ms.fol. 584

Wergelandiana, B:16:i Wergeland, Henrik til Nicolai

Wergeland 1845.02.24 Vedlegg: Seddel fra Henrik

Wergeland til Linstow med tegning, datert 21. febr. 1845, https://www.nb.no/items/

URN:NBN:nonb_digimanus_43757.

Dette er den eneste kjente avbildning fra Wergelands tid av huset, og når det er han selv som har gjort den, må den tas alvorlig. Men hvor alvorlig? Antall vinduer på hovedfasaden er ikke klart, og var det ikke en dør midt på? Hovedpoenget i tegningen og den tilhørende teksten er imidlertid flaggingen, og kanskje mest det store, nye norske flagget «ud af Loftet». Frontispis og det spesielle lunettevinduet som flagget stikker ut fra, kan derfor gis større troverdighet enn andre deler av tegningen. At frontispisen er tegnet meget høy – opp til mønet, og er forsynt med en knapp, kan være en unøyaktighet. At huset har rette gavler uten avvalming, synes derimot sannsynlig, på grunn av vinduet i gavlen. Takutstikk finnes ikke på tegningen. Hvor rimelig er det, hvis taket fra først av hadde dagens utforming? Stilistisk er det ingenting i tegningen som tilhører sveitserstilen. Snarere er dette et empirehus, om enn slik bredere lag bygget sine hus med rette gavler. Empirepreget bekreftes ytterligere hvis vi ser på anlegget i dets helhet, slik det vises på J.W.G. Næsers kart over Christiania fra 1859/60. To fløyer, plassert symmetrisk bak hovedhuset, er «etter boka» som et anlegg for kondisjonerte – ikke bare i empireepoken, men helt fra tidlig 1700tall og frem til ca. 1850. Grotten var således et lite gårdsanlegg etter mønster av datidens løkker og tidlige villaer.

Grotten var et av de første nybygg i nærheten av Slottet. Et annet tidlig anlegg var det nå for lengst forsvunne Hegdehaugsveien 10 fra samme tid, som kan gi et noe tydeligere bilde av hvordan Grotten kan ha sett ut. Byggherren var byråsjef Søren Carl Ludvig Salicath som var blant Grottens nærmeste naboer. Også dette huset hadde en frontispis, om enn lavere enn på Wergelands

Slottet, slik det så ut omkring 1845 med altan og frontispis. Litografi av Winckelmann & Fils, Berlin.

Digitalisert av Oslo Museum

grottetegning, med lunettevindu. Stilen for øvrig var senempire, og her var både halvvalmet tak og vindusbrystninger som Grotten trolig ikke hadde. Derimot kan vinduene stemme godt overens med de man ser i xylografiet av Grotten fra 1858.

Interessant er at Hegdehaugsveien 10 ved den første branntaksten i 1842 sies å ha en altan. Den bemerkes som fjernet ved første takst etter rådmann Wilhelm Jürgensens overtagelse i 1851 og ble erstattet av granittrappen som vises på fotografiet her fra 1864.7 Hvordan altanen var utformet, er uvisst, men slik begrepet må forstås, har den vært utført med støtter til marken, og således vært demonterbar uten å angripe husets konstruksjon.

Terrenget, slik det vises med koter på Næsers kart, har hatt et markant fall mot

7 Ved takstene i 1846 og 1856 omtales altanen som

«Balcon», siste gang som erstattet med en trapp av granitt.

Benyttede branntakster for Hegdehaugsveien 10, tidl. løkke 67 E, finnes i: prot. 15, fol. 160a (1842), prot. 24, fol. 68b (1846) og prot. 29, fol. 80a (1856), Statsarkivet i

Oslo/www.digitalarkivet.no.

Utsnitt av Næsers kart fra 1860. Grotten nederst og Hegdehaugsveien 10 øverst, merket H, feilaktig angitt i kartet som nr. 12. Nr. 7 i Lille Parkvei var i likhet med Grotten oppført i 1841. Kart: Oslo byarkiv

sydøst, med deilig utsikt ut over byen, der Sven Bruns gate i dag går ned til Holbergs plass. Kjelleren var snarere en underetasje med en egen leilighet på to værelser og kjøkken. Underetasjen skimtes bak buskaset på bildet.

Er likheten mellom Wergelands og Salicaths gårder tilfeldig og tidstypisk? – eller har utformingen vært sosiologisk passende for byråsjefer (slik også Wergeland var som riksarkivar: i Finansdepartementet), eller kan det pekes på noe annet felles? Det Kongelige Slott sto på denne tiden da Wergelands og Salicaths gårder var blant de få nye i nabolaget, med altan og frontispis, uten den senere oppførte søyleportikus. Også Grotten hadde altan, det vi i dag kanskje heller ville kalt terrassen over selve grotten: I enkefru Amalie Wergelands ord, som fortalt til Hartvig Lassen om 17. maifeiringen: «…Naar vi sad til Bords om Aften, var der gjerne paa Altanen og i Gaarden samlet en Mængde Mennesker af alle Stænder, der udbragte et Leve for Dagen og for ham…».8 Også branntakstene bruker altanbegrepet. Det var trolig en trekonstruksjon lagt som bro over kløften, 12 alen lengre enn huset og med balustre i brystningen.

Branntaksten fra Wergelands tid gir bare en summarisk beskrivelse av interiørene. Der var åtte værelser med seks jernovner, kjøkken med komfyr, spiskammer, trappegang, forgang og to kjellere. Neste takst, fra 8. oktober 1846, spesifiserer at to av de åtte værelsene var på loftet og hadde vinduer i husets gavler. Nå nevnes også at to værelser var trukket med lerret og tapet, dessuten et værelse bare med lerret som var oljemalt, men det er usagt at allerede Wergeland hadde det slik. Nevnt i 1846 blir også mange tofløyete og enkle dører. De senempiredørene som fremdeles finnes i huset, blant annet tofløyete dører en filade mellom de tre værelsene på rad innenfor sydøstfasaden, kan gjerne være fra Wergelands tid.

Kildene forteller også om Wergelands sidebygninger. De målte begge i 1841 6 x 12 alen og ble beskrevet som 1 ½ etasje høye, i 1846 spesifisert til seks alen høyde – som hovedbygningen. De var begge oppført

8 Lassen, 1866, s. 189

Grotten slik bygningen fremstår i dag.

Foto: Jens Christian Eldal

i bindingsverk som for en del var utmurt, resten panelt, og med loft over hele, i 1846 var tydeligvis begge bygninger helt panelt og oljemalt. Mellom sidebygningene var et to alen høyt stakitt, trolig det samme som vises på Næsers kart fra 1860, som skille mellom gårdsplass og hage med tidstypiske spasérganger.

Den søndre sidebygningen inneholdt opprinnelig matbod og to vedboder. I 1846 nevnes kjøkken med skorstein og komfyr her, altså et bryggerhus som kanskje var på plass allerede i Wergelands tid. I en utleieannonse fra 1845, bare et drøyt halvår etter Wergelands utflytting, nevnes også et badekammer. Kan det ha vært her på Wergelands tid? Den nordre sidebygningen rommet i 1841 Veslebrunens hjem: en hestestall samt vognremisse og utedo. Denne bygningen hvilte på en høy forstøtningsmur ut mot Wergelandsveien slik man ser på en tegning fra 1867.

NYE EIERE OG ENDRINGER Grottens videre eier og ombyggingshistorie forteller om en vinglete vei frem til den

I 1867 ble veibanen utvidet og senket i Grottebakken for å redusere den vanskelige stigningen. Til høyre Wergelands stallbygning der deler av den høye forstøtningsmuren er fjernet ved veiarbeidet. Man aner også at hagen ytterst til høyre lå på et lavere nivå enn gårdsplassen. Utsnitt av xylografi etter tegning av von Hanno, SkillingMagazin, 1867.

bygningen man nå kjenner som Grotten. Til tross for stilmessig endring utvendig, er den fortsatt i stor grad den bygningen som Wergeland fikk oppført. Og den har mer

Utleieannonse i Morgenbladet 17. desember 1845. eller mindre tydelige spor der senere historie kan bidra til forklaring.

Første nye eier var Wergelands venn, forleggeren Christian Tønsberg som overtok for å berge ham ut av økonomisk knipe. Avisannonser fra slutten av 1845 forteller at Tønsberg forsøkte å leie ut og at han også hadde en utstilling der av malerier for auksjon. I 1846 tilbød han Slottsbygningskommisjonen å kjøpe eiendommen, men arkitekt Linstow frarådet på grunn av høy pris. Dessuten fant Linstow huset både uhensiktsmessig og for kaldt

med kløften under.9 Det er lite som tyder på at Tønsberg skulle investere i merkbar ombygging. Ved branntaksten i oktober 1846, kort tid før han solgte, var huset tydeligvis fremdeles uforandret.

Tønsberg solgte til cand.jur. Peder Moe våren 1847, og Moe forble eier helt til 1867.10 Det må være han som fikk Grotten bygget om til det nåværende stilpreget før neste branntakst i 1856. Det er forgjeves søkt etter byggemelding for ombyggingen for å få en mer presis datering.11 Derimot er det funnet relevante opplysninger i et avisinnlegg fra 1921 skrevet av Peder Moes datter Ragnhild Reimers i forbindelse med diskusjonene om husets skjebne: «…ikke længe efterat min far havde kjøbt Grotten, lod han taget hæve endel og fik derved plads til to kvistværelser med alkover», et i hver ende av bygningen. Hun forteller dessuten at familien flyttet inn i 1848, en måneds tid etter at hun ble født.12 Hun var født 14. august, nesten 16 måneder etter at faren kjøpte Grotten, og den lange ventetiden før innflytting kan vanskelig forklares med annet enn den aktuelle ombyggingen, som dermed kan dateres til 1847–1848. Grottens stilskifte fra empire til den nye trestil vil i så fall fremdeles være forholdsvis tidlig, bare kort tid etter de første husene i den nye trestilen i og rundt Slottsparken, og omtrent samtidig

9 Linstow til Slottsbygn.komm. 9. juli 1846, prot. 27 kopibok ført av Linstow, Slottsbygningskommisjonens arkiv,

Riksarkivet. 10 Skjøtene er ifølge panteregisteret datert 20. april 1847 og 19. mars 1868. 11 Journaler og forhandlingsprotokoller for stadskonduktøren og bygningskommisjonen for perioden i Oslo byarkiv omfatter ikke frittliggende bygninger i dette området utenfor byens tettbebyggelse. 12 Kirkebok for Vår Frelseres kirke bekrefter hennes fødsel 14. aug. 1848 og dåp 15. sept. s.å. Familiens bosted var da fremdeles i Pilestredet. med arkitekt Linstows eget hus som sto ferdig tvers over gaten i 1848.

Moe omtales i eierrekken for Grotten som tollkasserer,13 men det var et embete han hadde fått først da han solgte Grotten for å flytte til Porsgrunn og tiltre sin nye stilling. Han var født i Trondhjem som sønn av stiftsamtskriver Hans Moe. I 1847 var han kopist i Revisjonsdepartementet. I 1851 ble han konstituert og i 1854 virkelig depotforvalter i armeen.14 Moe flyttet inn i Grotten med sin hustru Marie Magdalene født Holtermann og fire barn som snart ble til fem. Ved folketellingen i 1865 hadde husholdningen dessuten to tjenestepiker og tre losjerende til å fylle det ombygde huset. Panteregisteret forteller at en liten del av tomten ble avstått til veiutvidelse ved slutten av hans eiertid. Da forsvant deler av Wergelands forstøtningsmurer mot gaten.

Neste eier i perioden 1868–1888 var kjøpmann, senere banksjef, August L. Sanne, som fikk utført store endringer. Branntakstene forteller i 1870 om et tilbygg i mur mot øst i en etasje og med altan over. I 1872 fulgte en hel fløy i mur, i to etasjer langs gaten samtidig som det meldes at de gamle uthusene nå var revet. Det tidligere kjøkkenet var omgjort til værelse, trukket og dekorert. I 1878 var det dessuten tilkommet et tilbygg i mur foran hovedinngangen til det opprinnelige tømmerhuset. Det var lite, men tårnaktig i to etasjer. Alle disse murbyggene ble revet etter statens overtagelse av eiendommen i 1922, men er utvendig dokumentert i fotografier.

Den siste store endringen skjedde brått og uventet i 1913 da Wergelands monumentale

13 https://www.riksantikvaren.no/prosjekter/landsverneplaner/ kulturdepartementet/ (dokumentasjon for Grotten). 14 Studenterne fra 1831, s. 23

Grotten med tilbyggene fra 1870–1872. Grottens vinduer er fremdeles som her og kan stamme fra denne byggeperioden.

Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum, 1922

Murtilbyggene var mistilpasset og ble revet da staten overtok i 1922.

Foto: Wilse/Norsk Folkemuseum, 1922

grotteportal under bygningen, som er tydelig dokumentert i Wergelands egen tegning, plutselig raste sammen. Man hadde i lengre tid sett sprekker som man mente skyldtes mineringen av tunnel for undergrunnsbanen, og eieren hadde allerede planlagt reparasjoner.15 Nå måtte den mures opp igjen fra grunnen av. Den portalen som står der nå er altså en kopi fra 1913.

Da staten overtok eiendommen i 1922, var det behov for ny utvidelse av Wergelandsveien, og enda et stykke av Grottens klippe ble hugget bort. Alle tilbyggene fra 1870årene ble revet og sårene i tømmerbygningens fasader ble nypanelt. Der den gamle ornamentikken i etasjeskillet med bølgende mønster i panelingen nå manglet, ble den etterlignet med et horisontalt, utsaget bord som tydelig skiller seg fra den opprinnelige fra 1840–1850årene, der borden dannes av utsaget profil på det enkelte vertikale panelbordet i loftsetasjen.

Fargeundersøkelser har ført til nye eksteriørfarger to ganger i løpet av noen tiår, senest fra gult til beigeaktig rosa i 2014.16 Ny kunnskap om ombyggingshistorien gir nytt grunnlag for tolkning av fargefunnene. Hvilken arkitektonisk periode er det som vises i fargevalgene?

SLOTTSARKITEKTENS TVILSOMME ROLLE Veldig mange har satt på trykk at slottsarkitekt Linstow skal ha hjulpet Wergeland med

15 Aftenposten, 24. april 1913 16 https://www.statsbygg.no/Prosjekterogeiendommer/

Byggeprosjekter/Grotten/Restaureringsarbeidene/ (nedlastet 14.06.2020).

Motstående side: Wergelands grotteportal sammenrast i 1913.

Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket utformingen av huset. Det er en påstand uten kjent kilde som kan spores tilbake til Schuleruds bok om Wergelandsveien fra 1960. Den uformelle tonen i brevseddelen med Wergelands tegning tyder riktignok på at han kjente Linstow, men dekning for nært vennskap og eventuelle arkitekttjenester er ikke funnet noe sted. Wergelands Amalie nevner ikke noe om arkitekt i sin malende, men knappe, beskrivelse av tilblivelseshistorien: «… og paa Hjemvejen var han indom hos den Mand som ejede Tomten, fik Handelen sluttet i en Fart og engagerede strax derefter en Bygmester.»17 Som vi hittil har kjent Grotten som et tidlig sveitserstilshus, har huset aldri lignet på andre bygninger vi vet Linstow har tegnet i og rundt Slottsparken.

Med det vi nå vet om det opprinnelige stilpreget, er det mindre troverdig enn noensinne at Linstow kan ha vært arkitekt her. Han hadde vært i Berlin i 1837 og lært om den nye trestil, og den er tydelig både som teori og praksis i alle kjente skriftlige arbeider, tegninger og trebygninger fra Linstows hånd etter det. Om Linstow kan ha hjulpet Peder Moe med ombygging vil være ren spekulasjon. Huset ligner fremdeles ikke på kjente Linstowarbeider, og nå var det dessuten mange som behersket denne nye trestilen.

Amalies beskrivelse av byggeprosessen kan heller ikke tolkes som at Wergeland tegnet selv, slik mange har ment. Om han har hatt meninger om dimensjoner og detaljer skal selvsagt ikke utelukkes. Men stilpreget var helst vanlig byggeskikk blant Christianias kondisjonerte på Wergelands tid og kan vel så gjerne ha vært formet av byggmester som av skolert arkitekt.

17 Sitert etter Lassen, 1866, s. 189

Til tross for alle de endringene som er beskrevet her, er det fremdeles Henrik Wergelands opprinnelig tømmerhus som er bevart, riktignok i en noe yngre detaljering utvendig enn man hittil har trodd, og kanskje med en del av byggherrens opprinnelige detaljer bevart innvendig. Den nye dateringen av Grottens stilendring kan fremdeles kvalifisere til et forholdsvis tidlig eksempel på den nye trestilen i norsk arkitekturhistorie, men huset er ikke lenger det aller eldste bevarte eksempelet i vårt land.

Truls Aslaksby (f.1943), dr.philos. (kunsthistorie). Var ansatt som førsteantikvar hos Byantikvaren i Oslo 1988–2011. Har publisert mange bøker og artikler om arkitekturhistoriske emner.

Jens Christian Eldal (f. 1948), dr.philos. (kunsthistorie). Var førsteantikvar hos Riksantikvaren og deretter seniorforsker i NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning 1996–2015. Har publisert mange bøker og artikler om arkitekturhistoriske emner.

LITTERATUR:

ELDAL, JENS CHRISTIAN: Historisme i tre: «Sveitserstil», byggeskikksromantikk og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet. Oslo: Universitetsforlaget, 1998

ELDAL, JENS CHRISTIAN: Sveitserstil?: Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur. Oslo: Pax Forlag, 2019

ELDAL, JENS CHRISTIAN: «Snekkerglede for alle pengene». Fortidsvern, nr. 1, 2020, s. 8–18

HAMRAN, ULF: «Villastrøket fra 1840-årene ‘Bag Slottet’». St. Hallvard, 1963, s. 49–84 LASSEN, HARTVIG: Henrik Wergeland og hans samtid. Christiania: P.T. Mallings Forlagsboghandel, 1866

SCHULERUD, MENTZ: Wergelandsveien: gaten og menneskene. Oslo: Forsikringsaktieselskapet Dovre, 1960

REIMERS, RAGNHILD: «Wergelands-grotten som den var: Interessante oplysninger fra en som har tilbragt sine barndoms- og ungdomsaar der». Aftenposten, 2. december 1921

STENSETH, BODIL: Wergelandsveien: fra Grotten til Litteraturhuset. Oslo: Forlaget Press, 2013 Studenterne fra 1831. Kristiania: Jacob Dybwads Forlag, 1881

WERGELAND, HENRIK: Retsindlæg Brev (Samlede skrifter: trykt og utrykt, b. 5.1). Oslo: Steenske Forlag, 1930