Fortidsvern 1-2022

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 1 2022 (47. årgang) NORGES STØRSTE KULTURMINNEMAGASIN BÆREKRAFTIG BYGNINGSVERN I UFRIVILLIGETROMSØMINNER GIR OSS NY KUNNSKAP SAGENE FOLKEBAD I OSLO EN TILBAKEFØRINGVASKEEKTE

NYFAGSKOLEUTDANNINGInteriørutdanning -med fokus på farger, gode materialevalg, gjenbruk og redesign. - heltid over 2 år - samling 2 dager pr uke - 120 studiepoeng - studieavgift: 26. 400,www.vea-fs.no tlf. 62 36 26 00 Historiske gar tnerfag for deg som vil jobbe i historiske hageanlegg, museer, parker og kulturar v. - deltid over 2 år - 7 samlinger à 5 dager pr år - 60 studiepoeng - studieavgift: 13 200,Søknadsperiode: 1. februar – 20. april (kl. 14.00) IFI/odeLarsenFFotor Foto IFI Foto VEA Foto VEA

3FORTIDSVERN 60483624221041242546670798082 Endeleg fekk han lopti på plass Handverk i det nordenfjeldske Jugend i Trondheim En varslet katastrofe i Oslo Sagene Folkebad tilbakeført til 1926 En aktiv bygningsverner i Tromsø En ubehagelig kulturarv Signalbygg i StavkirkerNyeFylkesavdelingerRotnesDerforPitesamiskArkitektlegendesærklassesertilbakemarkagårdkjøpervieiendommerBruk,etlivslangtverneprosjektoglokallagmedlemmerpåflyttefotFORTIDSVERN1/2022 INNHOLD 66 70 4812 Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, telefon: 901 35 ivar@fortidsminneforeningen.no046 Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no FORTIDSVERN Adresse DronningensFORTIDSVERNgate 11 0152 Telefon:OSLO23 31 70 70 Annonsesalg Storybold v/ Randi Huth Rogne Telefon:randi@storybold.no99520500 Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag. Trykk: 07 Media Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645 Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr Bankgiro:300. 6011.05.27651 Forsidebilde Sagene Folkebad i Oslo Foto: Jiri Havran Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler. OPPLAGSKONTROLLERT Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening 07 PRINTMED A 20410379 MILJØMERKET TRYKKER

4 FORTIDSVERN HARALD ÅGE HELLE I SETESDALEN FEKK LØN FOR INNSATSEN FYRSTE GONG EIT LOPT KOM ATT

Rundt i landet står gamle bygningar på museum og tun. Mange av dei vart redda fordi dei ende opp der. Men om mogleg, så står dei seg best på den garden dei ein gong kom frå; ja om garden finnast. Harald Åge Helle på Helle i Setesdalen kjøpte garden Der Nede, kor lopti vart flytta frå den i 1923. Langsmed krokate vegar har lopti vandra, før det det no står att på Der Nede. tekst og foto: Ivar Moe Kristiansand AGDER Helle i Setesdal

HARALD ÅGE KJENNER seg heime her med lopti sitt på Helle i Setesdalen. Det er tidfesta til 1582. I 2005 kjøpte han garden Der Nede. Lopti høyrde til garden, men det stod på eit tun i Bærum. Sidan 2006 har han jobba for å få det heim. I fjor haust fekk han løn for innsatsen.

5FORTIDSVERN

- Nei du veit det var mykje i den teida. Bonden her hadde to søner, så den eine fekk hovudgarden og den andre fekk frå dela ein del av garden. Lopti forsvann i det året. Det var altså to brør som budde her og dela seg garden. Han som fekk frådela den eine halvparten med lopti, bygga seg ikkje hus på den delen. Han selte berre jorda og lopti, og flytta til ein annan plass.

6 FORTIDSVERN

Fram til år 2014 dreiv han familie garden, da han overlét den til sønen Tor Espen. Den ligg like ved Der Nede, og er ein stor gard her i Setesdal, med 200 vinterfôra sau. I dei seinare åra har Harald Åge Helle jobba i vegvesenet, men so dukka fram ein mogelegheit. - Eg fekk tak i dette gardstunet. Det var eit dødsbu. Det var vel i 2005 det gjekk. Så kjøpte eg det og deler av eigedomen. Huset blei ståande på eit eige bruksnummer og jorda den blei lagt til nabogarden, som eg no har leti over til sonen. Så eg behaldt dette her tunet då. Så var det i 2006 eg begynte å undersøke moglegheitene for å tilbakeføyrt

Der Nede delt, og her tar soga til om ein gard utan odel.

Der vert lopti ståande til 1975.

I bygda Helle er det i dag seks gardar med lopt. Dei har alle vore der sidan uminnelege tider, og er ein del av identiteten til dei som høyrer til her. No er dei her alle. Difor er det så viktig at nett dette lopti er kome attende, også fordi det er det eldste på Helle. Det er frå 1582, i god stand og med rike utskjeringar i beitskia i fyrste høgda. I 1923 var garden

Ein Knut S. Helle som hadde ein gard i nærleiken, var kjøpar. Han tok med seg lopti til sin gard, fortel Harald Åge Helle.

LOPTI OG HOVUDHUSET heng godt saman no , slik dei har gjort i mange hundre år. Deler av hovudhuset er truleg like gamalt som lopti, frå 1582. Den gamle fylkesvegen ligg tett opp til garden. Det var fyrst i fjor haust, då de opna ein ny trase’ av fylkesvegen, at dei kunne setje opp att lopti.

Men for å få ti dette her, var alt avhengig at det kom ein ny riksveg forbi. For lopti ville kome alt for nære den gamle riks vegen her. So det var ein føresetnad. Men i 2018 fekk eg beskjed frå Riksantikvaren at dei ville gange for dette her med tilbake føyring då.

7FORTIDSVERN lopti. Men det blei ikkje noko i den omgan gen. Så det gjekk vel heilt til 2014-15 at eg tok att kontakten med han Kjell Andresen, var det vel, hjå Riksantikvaren. Harald Åge Helle og mange andre kjende godt til denne staselege bygnaden der den stod på eit privat tun på Snarøya i Bærum kommune. Det vart ikkje sett på med bilde auge i 1923 at lopti vart selt ut av tunet Der Nede. Dramaet vart ikkje noko mindre da det i 1975 var selt vidare til forretningsmannen Kaare Berg som samla på gamle hus. Ansvarlege for kulturminner i dalen freista å stoppe salet, av di det braut med kulturminnelovgje vinga. Men da var lopti allereie plukka ned om natta og lå på ein lastebil. - Det blei liksom ein aksjon for å prøve å stoppe det. Gamlelensmannen, han tok vel tenningsnøkkelen. Så sa vel Kaare Berg til han sjåføren, ja, hev du ikkje ein reservenøkkel. Så sa gamlelensmannen då, at ja då har dykk ikkje nok respekt for loven. Men det var nok berre for moro. Så reiste det til Snarøya då, seier Harald Åge Helle til på sitt lakoniske vis. Men hendinga var so alvorleg at Riksantikvaren kravde ei arvepakt med Kaare Berg for ikkje å melde ho til politiet.

Etter at Kaare Berg og kona hans begge var døde, i 2015, arva Riksantikvaren lopti. - Så da begynte i grunnen ballen å rulle.

8 FORTIDSVERN LOPTI ER NETT komi att til Helle med lastebil frå Bærum. Folk novembernyttarSetesdalmuseetfråfinværetiifjortil å setje det på plass. Foto: Anders Dalseg HER VERT HELLELOPTI teke ned på tunet i Bærum, kor det stod frå 1975 til august i fjor.

Tilbakeføyringa av lopti til Harald Åge Helle har fått mange i Setesdal til tenkje at det kan vere fleire bygningar som lyt gå same vegen. Harald Åge Helle ser det på dette viset: - Det er jo fleire bygningar på Kristiansand museum som kjem herifrå . Men eg føyler at det å få tilbake ting der dei høyrer heime, det er jo det som er moro – om du kan få dem tilbake. Å samle dem i eit tun her oppe, ja, det er sikkert flott det, men det er så mange bygningar frå før som Setesdalsmuseet held ved like. Ein skal ha ressursar for å klare det. Men om du kan få tilbakeføyrt det til dei eigedomane, dei bruka som dei kome frå, det ser eg som mest verdifullt. Men det er ikkje alle plassar det passer å gjere det. Men eg føylar i kvart fall at eg fekk det til. - Fyrst må eg nå få taket på lopti på plass, så skal eg sette i stand hovedhuset med dei rette materialane og handverks metoder. Deler av det er kan hende like gamalt som lopti. Eg kjem nok sikkert til å leige det ut. Viss eg ikkje finn det ut at eg vil bu her sjølv då, seier Harald Åge Helle. Handverkarane frå Setesdalsmuseet skal leggje ny taktro på lopti. Den gamle var av nyare dato, og det er ikkje bra nok.. Men skal honsida liggje opp eller ned? Det er mykje å tenkje på når ein flyttar ein bygning frå 1582. Når våren kjem skal Harald Åge Helle samle heile den store familien sin for å feire at lopti er kome att. Han fortel stolt at då skal alle ha på seg Setesdals-bunad. Han er medlem av Fortidsminneforeininga, og gler seg til å syne fram det gode arbeidet.–Detvert gama når bladet kjem i posten.

HARALD ÅGE HELLE (t.v.) finn godt saman med Anders Dalseg frå Setesdalsmuseet. Anders Dalseg har vore prosjektleiar for heile flyttinga av lopti.

9FORTIDSVERN

HER LIGG FAMILIEGARDEN Uppigard til Harald Åge Helle, tett på garden Der Nede han no eig. Det er son hans som driv familiegarden. Her er det og eit lopt, eit av seks i denne bygda Helle. Merk at begge bygnadene har same møneretning. Fram mot slutten av 1700 talet, da hovudhusa her fekk omn og pipe, hadde dei berre ei høgd medan lopti hadde to med møna retta mot tunet. Da hovudhuset fekk pipe og ei høgd til, snudde dei lopti for å harmonisere mønene.

- Det er eg som har ansvar for lopti og eig det no. Akkurat no er det handverkarar frå Setesdalsmuseet som set det opp her. Riksantikvaren kosta på å ta teke ned lopti på tunet i Bærum, medan eg sjølv kosta frakta og oppsettinga. Til det hadde eg søkt og fått medel av Agder fylkeskommune. Når dei er ferdige er det eg som tek over med vedlikehald. Eg fer sjølvsagt støtte til å halde det ved like. Om hovedhuset så må eg få hjelp av ein som er flink med idear og som kan lage ein teikning på det. Det er sikkert frå 1700, og deler av det kan være like gamalt som lopti, seier Åge Harald Helle og held fram: - Naboane gjer berre positive tilbake meldingar her på at lopti er kome att. Det er mange som ikkje skjønar korleis eg klarar å få det te. Fordi det ikkje har skjedd før at noko kjem tilbake. Det er nok den fyrste gongen her. Eg er veldig interessert i å ta vare på ting, og så kan du au seie at her på Helle her er jo spesielt dette med gardstunet, dei gamle husa på gardane, der bura er lagt til. Etter at mitt kom att, så er det vel seks lopt bare her på Helle, så no er det komplett liksom. Det er jo litt spesielt, seierHerhan.må det vere lov å skyte inn at i Setesdalen skil dialektorda på same gjen stand seg frå kvarandre. På Helle kan heile bygnaden heite bur eller lopt, medan andre høgda aleine heiter lopt. Andre stader i dalen heiter det berre loft, som i Telemark på austsida av dette dalføret. Harald Åge Helle tenkjer ofte på at dei som budde her og så at lopti blei fjerna, dei skulle ha visst no at det er kome tilbake att. Ein liten stad som Helle har eit godt kollektivt minne som kan vare lenge. - Det var veldig upopulært av dei som bodde her at det vart fjerna i 1923. Så at det 100 år seinare kjem tilbake att, i frå å ha vorte flytta to gonge, og så inn til Oslo, og at det no kjem tilbake, ja det er flott. Kona som var gardkjerring her da det ble selt, svigerinna til han som selte lopti, var ikke mykje populær i åra etterpå.

10 FORTIDSVERN HANDVERK I

Jon Suul beskriver med tekst og bilder håndverk og håndverkstradisjoner hovedsakelig fra Trøndelag og nordover til Finnmark. Han har også tatt for seg deler av Østerdalen, Gudbrandsdalen og Mørekysten. tekst: Einar Engen I tillegg til dette også ei bok om Svensk Norrland. I alt skal dette bli en bokserie på 14 bind. Denne omtalen omfatter bind 3: Namdalen som ble utgitt i 2020 og bind 5: Stjørdalen og Neadalen som ble utgitt i 2021. Bind 3: Namdalen omfatter 14 kom muner og bind 5: Stjørdalen og Neadalen omfatter 5 kommuner. I bøkenes kom munevise kapitler får leseren et innblikk i kirkebygging, arkitektur, byggeskikk, handel og kommunikasjon. Bøkene er systematisk oppbygd med generell beskrivelse av håndverket i hver kom mune. Så følger nærmere beskrivelse av de enkelte håndverksfagene. De to første bindene har også egne tekster om samiske håndverkstradisjoner.

Helt siden 1984 har Jon Suul dokumen tert gjenstander, gjennomgått kilder og arbeidet med tekstene til bokverket. Han har samlet og systematisert et betydelig materiale. Det meget rikholdige bilde materialet og listene over håndverkere gir leseren en oversikt over mangfoldet i produksjon av gjenstander, redskaper og annet løsøre. Med ord og bilder navngir han de mange omreisende håndverkerne og hvilke arbeider de utførte. Vi kan altså i denne bokserien følge eksempler på håndverkernes arbeid fra distrikt til distrikt, også om svenske håndverkere som utførte arbeid i Norge. Det som preger bøkene, er forfatterens evne til å sammenstille et enormt mate riale slik at det blir forståelig for leseren.

Her gis mye informasjon, samtidig som forfatteren lar noen spørsmål stå åpne. Dette gjør at bøkene danner grunnlag for ytterligere dokumentasjon og muligheter for forskning om håndverkstradisjoner i det nordenfjeldske.

NORDENFJELDSKEDET

Jon Suul er arkitekt og en veteran innenfor kulturminnevernet. Hans plan er å skrive 14 bøker i denne serien, med to utgivelser i året. Etter at dette nummeret av Fortidsvern ble produsert, har han kommet ut med to bind til som omfatter Nordland fylke. Bøkene kan bestilles på nettet.

BOKTIPS TIL DEG SOM ER GLAD I KULTURMINNER

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

PROFESJONELL LINOLJEMALING

11FORTIDSVERN Vi gjør historien synlig Spesialkompetanse på skiltløsninger for kultur- og arkeoplan.nonaturinformasjonpost@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70 Totalleverandør Produsert i Norge Montering i hele landet Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker. historiskmaling.no linoljemaling Se også alle våre andre produkter for bygningsvern Bestilles på vår nettbutikk ellers er dere velkommen til vårt nye, spennende utsalg på Ørje o.EngwallClaesson Et godt valg til nye ogbygningerhistoriske Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Jugendstilen kan være vanskelig å få tak på. Den har mange ulike uttrykk, og arkitektene brukte uttrykkene på sin måte og med sine kombinasjoner; og varierte dem også fra bygning til bygning, fra år til år. For å vise variasjonen skal vi ta for oss et utvalgt knippe bygninger i Trondheim og se på hva som gjør at vi kan kalle dem jugendbygninger, og hvorfor Trondheim er en annerledes jugendby. tekst: Eirik Lien

REAKSJON MOT HISTORISMEN TRONDHEIM – EN ANNERLEDES JUGENDBY

12 FORTIDSVERN

13FORTIDSVERN E.C. DAHLS FØDSELSSTIFTELSE 1908, FASADEARKITEKT JOHAN OSNESS, VERNEKLASSE A

Bygningen har en helt symmetrisk fasade. Arkitekten Johan Christensen tegnet selve bygningskroppen, mens Johan Osness fikk ansvaret for selve fasaden – hans første store oppgave, da som assistent for Christensen. Også her er det blanding av materiale, pusset mur og råkopp. I tillegg er det variasjon i vindusutforming med T formen som gjennomgående, bruk av ulike bølgende bånd og girlandere, små tårn på hver side av midtrisalitten med sin dominerende takgavl og de to siderisalittene. Tårnene har symboler som indikerer funksjonen: barnehoder og røde kors. Grunnmuren med utkraget sokkeletasje er kledd med råkopp som «vokser opp» mot vinduene og rundt hoveddøra. Variasjonen i kledning og bruk av ornamentalt flettverk både med drakeslyng i norrøn stil og plante og dyreslyng som på stavkirkene, gir liv til fasaden. Inngangen er omkranset av blokker i kleberstein som over døra har innhogd årstall og navn. Fødselsstiftelsen regnes som et av hovedverkene i norsk jugendarkitektur.Bildeneviserfasaden mot parken (foto: Eirik Lien) og midtgavlens ornamentikk og dekorerende vinduer. (Foto:Terje Solberg)

I alt var det et tjuetalls arkitekter som satte preg på

i arkitekturhistorien?stilforvirretsomellerEri Trondheim.jugendbygningenedenbevaringsverdigskaldenskrotesetuinteressant,intermesso

LADEMOEN KIRKE 1905, ARKITEKT OLE ERIKSEN STEIN (KRISTIANIA), FREDET

Paris i 1900 gjorde for alvor stilen kjent internasjonalt. Art nouveau gjenspeilte naturens myke, uregelmessige, ofte runde linjer og former og lot det dominere over de stramme, regelmessige linjene basert på sentraleuro peiske, klassiske forbilder. Stilen tok også opp trekk fra Østens bildekunst og keltisk ornamentikk. Stilen stod fram som altom fattende: bildekunst, interiører, lamper, møbler, grafikk, smykker, brukskunst – og arkitektur.Viakunsttidsskriftet

FORTIDSVERN

Kanskje skal de også prøve å overgå naturen – slik Antoni Gaudi (1852–1926) tegnet bygningene som ble bygd i Barcelona i jugendtida? Drar vi til Riga og spaserer i borgerskapets kvartaler litt utafor det gamle hansasentrumet, erfarer vi en annen variant med et av de mest gedigne og overdådige jugendkvartalene i Europa: praktbygningene i Alberta iela og tilliggende gater tegnet av Michail Eisenstein (1867–1920); bygd 1903–06 mens jugendtida blomstret på sitt frodig ste. Men i Riga er de urbane og langt fra naturen Her i Norge utviklet det seg en nasjonal variant som inkluderte elementer fra vår egen kultur: stavkirkeornamentikk og sagatidas drakehoder, gudefigurer og slyn gende plante- og flettverksdekor. Norge ønsket ved århundreskiftet å markere seg som egen nasjon med egen, minneverdig forhistorie – materialisert f.eks. ved at stavkirkene hadde fått kulturell prestisje, vikingskipene var nettopp gravd ut, Snorre var kommet i illustrert folkeutgave. En kortfattet, systematisert beskrivelse av ytre trekk ved jugendstilen kan settes opp slik: Fasade: asymmetrisk eller uregelmessig formet fasade/bygningskropp, variasjon i materialbruk, første etasje har egen fasadedekor, utkraget kjellermur, risalitter, karnapp, runde hjørner, markert gavlut forming, tårn, balkonger med dekorative smijernsrekkverk. Dekorelementer: tredimensjonale figurer, border/bånd med flettemønstre, dekorativ (ofte bølgende) linjeføring gjerne basert på (middelaldersk) dyre- eller planteornamen tikk, dekorative felt mellom vinduene.

REAKSJON MOT HISTORISMEN Art nouveau er kunstarten og stilretninga som ble kjent gjennom kunstgalleriet Art nouveau da det åpnet i Paris i 1896, tegnet av den belgiske arkitekten Henry van de Velde. Den var ment som reaksjon mot og alternativ til historismens stilarter som siden midten av 1700-tallet hadde domi nert europeisk arkitektur: nyklassisisme, nybarokk,Verdensutstillinganyrokokko.i

Bygningen er Trondheims eneste kirke i jugendstil. Det mest markerte jugendtrekket er den asymmetriske formen. Tårnet står ved siden av hovedskipet og tverrskipet mot sør er lengre enn det nordlige. Sett fra baksida ser vi at sakristi og forsamlingsrom med sine ulike størrelser balanserer tverrskipets «ubalanse». Kjellermuren er forsiktig utkraget. Taket har skiferkledning. Ytterveggen er i råkopp, og både vinduer og inngangsdører har avrundet øvre del. Dørbladene er i solid tre med kunstferdige smijernsbeslag i bølgende jugendstil. Ålesund hovedkirke ble bygd på samme tid (1909, arkitekt Sverre Knudsen) og har akkurat samme asymmetriske hovedform, råkoppkledning og avrundet øvre del av vinduene. Bildet viser Lademoen kirke, sett fra baksida for å dokumentere asymmetrien. Foto: Eirik Lien

14

Die Jugend gitt ut i München, ble stilen navngitt og gjort kjent i tysktalende områder – der mange norske arkitekter den gang tok videreutdanning. Som Gesamtkunst, «altomfattende», utformet noen arkitekter hele huset: det ytre med arkitekturen – det indre med trappeløp, interiør, møbler, tapet. Alt skulle smelte sammen i en enhet. I denne artik kelen ser vi bare på den ytre arkitektoniske jugendstilen.Stilenkan vi oppfatte som en urban, borgerlig stil; bygningene skal erstatte den naturen byen har ødelagt eller mistet.

I alt var det et tjuetalls arkitekter som satte preg på jugendbygningene i Trondheim, men produksjonen er skjevt fordelt. Nesten alle de aktive arkitektene hadde sin utdanning fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt. De mest betydningsfulle, forstått som de som tegnet flest bygninger og til dels var trendsettere, er Johan Osness, Karl Norum, Thorkild Gulliksen Borg, Hans Johan Knudtsen, Haakon Goren Høye, Hagbart Schytte-Berg. Disse seks står bak i alle fall 80 % av jugendbygningene som ble satt opp i mur og tre i Trondheims aktive jugendperiode 1900–1915. Norge var i tiåra før 1900 og fram til unionsoppløsninga i 1905 preget av mer og mer markert frigjøring fra unionen med Sverige mot et sterkere sjølstyre – med behov for å markere det. Arkitektonisk er det gjort ved at det offentlige og større private institusjoner bygde signalbygg, mange med islett av nasjonalt særpreg. De skulle på den måten vise trygghet og soliditet. Noen av dem har råkopp, med «Fjell-Norge» i knudret fasadestein, slik som f.eks. på Hovedpostkontoret. I Trondheim er «soliditeten» foruten Hovedpostkontoret representert ved nye bygninger som stod ferdigbygd i perioden 1897–1910, som f.eks. Tollkammeret, NTHs hovedbygning, E.C. Dahls Fødsels stiftelse, Trondhjems Sykehus, Lademoen kirke, Handelsbanken, Britannia hotell, Frimurerlogen, Håndverkerforeningen, TTLs skolebygg, Den Borgerlige Realskole, Thomas Angells Hus, Mathesongården, Klüwergården, Ikke alle disse er i jugendstil – selvsagt; andre stilarter levde parallelt med den. Og i tillegg kom altså alle bygårdene og leilighetsgårdene, både spredt i sentrum og i klynger like utafor sentrum –og villaene i ringen rundt dem igjen.

HOVEDPOSTKONTORET 1911, ARKITEKT KARL NORUM, VERNEKLASSE A

15FORTIDSVERN

På fasaden er symboler hogd inn i steinen og forteller hva slags bygning det er: posthorn, brevduer og riksvåpenet som pryder sluttsteinen over hovedinngangen viser at det er en statlig, offentlig bygning. Under karnappet over hovedinngangen er det små hodefigurer med krone som gir assosiasjoner til sagakonger. Lyktene blir båret av kronete drakefigurer i bronse. Bildene viser Hovedpostkontoret i 1911og utsnitt fra dagens bygningen med kongehoder og postemblem.

Foto: Terje Solberg

Bygningen har en fasade som veksler mellom pusset mur og råkopp (tilhogde blokker av naturstein med naturlig, knudret flate på utsida). Fasaden er asymmetrisk, der hovedinngan gen og et karnapp i tredje etasje står i en risalitt til høyre for midtlinja og er avsluttet med en ruvende takgavl. Helt til venstre balanserer fasaden med en sideinngang, som står i en atskillig mindre risalitt. Hjørnet mot sidegata (Apotekerveita) er avundet og ført opp i et tårn som med sin kobberkledde tårnhatt stikker opp over mønet til hovedtaket. Fasaden mot sidegata er tilsvarende utformet, men mindre ruvende. Kjellermuren er utkraget. Første etasje, som har publikumsarealet, er spesiell ved at den har sin egen vindusutforming. Vinduene i de andre etasjene har den tradisjonelle jugendformen med småruter i øvre del. Taket har skifertekking.

Vinduer: T-form med smårutet øvre del, øvre vinduskant buet, glassmaleri, varierte vindusstørrelser og -former, variert (ofte godt markert) innramming av vinduene.

Dører og trapperom: markert omram ming av inngangsdør, dørblad med dekor, farget glass i øvre del av døra eller i feltet over døra, farget glass i trappegang vinduene.Detbetyr ikke at alle kjennetegn må være til stede! En tilnærming til å forstå og gjenkjenne stilen er å diskutere hvilke og hvor mange slike kjennetegn som bør være der for å identifisere en jugendbygning. Diskusjonsbredden er stor! Og noen byg ninger har gjerne trekk fra andre stilarter i kombinasjon med jugendtrekkene.

Foto:TerjeetbånddekorsomtredimensjonaleTVinduenerinneligefemtepåogDermedmerfikkutrunde,vindueneOpprinneligdekorativeerøvrigekontorerforretningersentrumsgårdfireetasjesmediførsteetasje,ogleiligheterideetasjene.Fasadensymmetrisk,medfineelementer.varbutikk­iførsteetasjemendebleskiftetpå1930tallet.Samtidigportinngangenenanonymutforming.forsvantmarkertetydeligejugendpreggatenivå.Gavlvinduetietasjehardenopprundeformen.hartradisjonellfasong.Fasadenharmasker,sammenmedvertikalfremdelesgirtydeligjugendpreg.Solberg

TRONDHJEMS PRESERVING COMPANY 1911, ARKITEKT JOHAN OSNESS, VERNEKLASSE B Bygningen er et godt eksempel på produksjonsbygning i jugendstil. Fasaden veksler mellom pusset mur og teglstein for å gi en dekorativ fasade. Kjellermuren er svakt utkraget. Vinduene har ulik størrelse og omramming i første og andre etasje. Bruk av risalitter med avrundet takgavl og avrundet hjørne med karnapp i andre etasje gir variasjon. Bildet viser Preservingens fasade mot Innherredsveien. Foto: Eirik Lien NORDRE GT. 9 «FRAMGÅRDEN»– 1907, ARKITEKT KARL NORUM, VERNEKLASSE B Dette er en

Tak: kombinasjon av ulike takformer (sal, valm, halvvalm, mansard), kobbhus og arker med avvikende takform, skifer tekking, skulpturell utforming av murpiper.

FORTIDSVERN

Jugendstilen fikk ei kort levetid før den av ulike grunner syntes å bli «oppbrukt» og gikk over i historien – slik også den i starten dels tok over for tidligere retnin ger. Røft kan vi plassere den fra rett før århundreskiftet og fram til første verdens krig; en periode på om lag 15 år. Kort, men intens! Men den bredte seg raskt over store

16

deler av Europa og europeiskdominerte (tidligere) kolonier – og rakk å sette preg på urbane miljø. Den var omdiskutert i samtida, og har vært høyst diskutabel også seinere: er den bevaringsverdig eller skal den skrotes som et uinteressant, stilforvir ret intermesso i arkitekturhistorien?

I løpet av 4–5 år fikk bysentrum et tilsynelatende enhetlig utseende – men i realiteten variert enhetlig innafor den brede variasjonsrammen til jugendstilen. I hovedstaden Kristiania var det samtidig lav byggeaktivitet etter at økonomisk oppgangstid og byggeboom stoppet opp omkring århundreskiftet. Der ble det derfor bygd få jugendbygninger. Det passet godt for Ålesund at arkitekter kunne og ville ta oppdrag, og at mange bygningsarbeidere stod klare for oppdrag. Byen ble klokelig bygd opp igjen i mur; trebyen Ålesund forsvant i brannen. Og Ålesunds tette bysentrum i mur står jugendsk ivaretatt i dag, med noen unntak – både fordi noen bygninger faktisk ikke ble bygd i jugendstil den gang og fordi nye bygninger i andre stilarter er bygd seinere. «Jugendbyen Ålesund» er like fullt en riktig betegnelse med positivt innhold og dominans av jugendbygninger.

17

FORTIDSVERN

I Norge forbinder mange begrepet jugendby med Ålesund. Ikke rart – den har et kompakt bysentrum dominert av alle typer bygninger i jugendstil. Bygd opp etter den totalt utslettende bybrannen 23. januar 1904. Mange krefter bidro til gjenoppbygging – lokale, nasjonale og utenlandske. Da var jugendstilen kjent og blitt tatt i bruk, og var kommet til sin mest blomstrende periode. Og gjenoppbygginga i Ålesund gikk raskt.

BYGGEBOOM Men hva skjedde samtidig i landets tredje største by 25 mil lenger nord? I Trondheim var det i motsetning til i hovedstaden en byggeboom fra slutten av 1800-tallet og fram mot første verdenskrig. Her var det økonomisk oppgangstid – upå virket av nedgangen i hovedstaden. Norge var ikke et enhetlig, sammenhengende økonomisk område. Trondheim var i vekst: stor tilflytting, industrialisering, arealut videlse der nye bydeler kom som grense reguleringer mot nabokommunen Strinda: overgang fra en halvstor handelsby og fordums religiøst maktsentrum, til en stadig voksende handels-, industri- og kunnskapsby og administrasjonssentrum. Fra 1890 til 1920 vokste byen fra 25 000 til 55 000 innbyggere – 120 %. Her hadde landets første høyere

PRINSENS GT. 10 A «TRIANGELGÅRDEN»– 1908, ARKITEKT THORKILD GULLIKSEN BORG, VERNEKLASSE C Dette er også en fireetasjes sentrumsgård, som Framgården, med forretninger i første etasje, kontorer og leiligheter i de øvrige etasjene. Fasaden er symmetrisk og har en dekor som er typisk for Borg som arkitekt.

Han står bak mange av de mer «enkle» bygårdene med gjenkjennelige dekore lementer: utkraget kjellermur, karnapp, T formete vinduer med småruter, førstee tasje med murblokkimitasjon, horisontale og rette bånd, varierende dekorelementer mellom og rundt vinduene, markert trappegangdel i midten innrammet av to «søyler» med murblokkimitasjon og ender i en spesiell takgavl. Årstallet er eget dekorelement. Bildene: Triangel gården med fasadedekorasjon med årstall.

Foto: Eirik Lien

TRE OMRÅDER FOR UTBYGGING Boliger bygd i Trondheim fra rett før århundreskiftet og fram til første

18 FORTIDSVERN

STORT BEHOV FOR BOLIGER Sist, men absolutt ikke minst: et stort behov for boliger. Det skjøt for alvor fart på slutten av 1890-tallet. Trondheim hadde siden 1840-tallet hatt murtvang på all bygging i sentrum – det vil i Trondheim si innafor den såkalte «elveslyngen». Derfor ble alle nye hus bygd i mur, men de eksisterende i tre kunne stå. I 1899 brant omkring tjue to- og treetasjes leiegårder i tre i den østlige bydelen, altså utafor sentrum – i et område bygd ut på 1880- og -90-tallet. Etter brannen ble murtvangen umiddelbart utvidet til områdene utafor sentrum. Ut fra sin topografi hadde – og har fremdeles – Trondheim tre naturlige landverts innfartsårer: i øst over Lademoen gjennom Innherredsveien, fra sør over Ilevollen og over Elgeseter. De to siste er på hver sin side av Nidelva. Fjorden er den fjerde innfartsåra – men er uinteressant for temaet til denne artikkelen. Fra Ilevollen går den eneste «tørrskodde» atkomsten, de to andre fordrer bruer over Nidelva for å komme inn til sentrum, med Bakke bru i øst og Elgeseter bru i sør. En såpass grundig beskrivelse er nød vendig for å forstå hvorfor byen utviklet seg som vi skal se at den gjorde i perioden 1890-tallet og fram til 1915. Og tilfellet ville altså at innafor denne perioden lå hele jugendtida; starten, blomstringstida og avslutningsfasen, mens Ålesund fikk blomstringstida plantet i et konsentrert sentrum.

OLAV TRYGGVASONS GT. 2 B – «KLEINGÅRDEN» 1908, ARKITEKT HAGBART SCHYTTE-BERG, VERNEKLASSE B Bygningen er en hjørnegård med en asymmetrisk, glattpusset murfasade som gjerne blir oppfattet som nøktern. Men vi finner mange jugendtrekk: rundt hjørne som ender i et tårn, stor variasjon i vindusformer og størrelser, første etasje med murblokkimitasjon som følger vinduskantene. Hjørnepartiet får en markant utforming med en ekstra etasje som er avsluttet med en hengende pilaster mot hovedtaket. Han tegnet også de to gårdene videre innover i Krambugata, slik at de tre utgjør et sammenhengende jugendkvartal. På 1970 og 80 tal let var gården kledt inn i stålplater som skjulte alle mulige tegn på jugendstil. Til og med vinduene fikk samme form. Vi skimtet så vidt tårnet som stakk opp over kanten og nærmest ropte på hjelp! Etter ca. 20 år ble platene fjernet og gården ført (nesten) tilbake til tidligere utseende. Et eksempelskrekkenspå skro ting av jugend stilen! kommuneogFoto:Terjei1980,pakketKleingårdenBildene:innistålplaterogidag.SolbergTrondheim

teknologiutdanning startet i 1870 med Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) og på universitetsnivå med NTH opprettet i 1900. Og byen var blitt et samferd selsknutepunkt: jernbane sørover til hoved staden fra 1877 og østover til Sverige fra 1881, hurtigrute nord- og seinere også sørover fra 1893, faste dampskipsruter til utlandet, storstilt havneutbygging med Brattøra. Trondheims eget skipsrederi, Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab, var dominerende aktør. Byens økonomiske grunnlag lå i handel, gruvedrift, trelast og industri – og offentlige tjenester. Store pri vate og offentlige virksomheter fikk behov for egne og større bygninger: fabrikker, skipsverft, jernbane, post, toll, telegraf/ telefon, skoler, helseinstitusjoner, banker, forretninger, hotell og kulturinstitusjoner. Byens eget elektrisitetsverk startet i 1898. Og moderne offentlig transport bandt byen sammen: første trikkelinje åpnet i 1901 mellom øst- og vestsida med sporet gjennom sentrum.

Bygningen oppfattes av mange som indrefileten av jugendgårder i Trondheim. De tre sammenhengende bygårdene i tre og fire etasjer har en overdådig fasade som bugner av jugenddetaljer: bølgende utspring som risalitter og karnapper, runde hjørner, tårn, balkonger, bånd og slyngdekor, vinduer med alle typer avrundinger, takgavler og arker i ulike fasonger med rikholdig ornamentikk. Fasaden har teglstein og pusset mur, der teglsteinen er aktivt brukt som dekorerende element, inngangsparti med farget glass og kvinnehoder over, vinduer der kombinasjo nen helglass, loddrette sprosser og småruter er har alle tenkelige varianter. I motsetning til nesten alle andre bygårder er det her en langsgå ende, smal forhage ut mot fortauet. Bygården ligger sentrumsnært, men likevel i ei rolig sidegate trukket tilbake fra trafikken. Et «borgerlig» kvartal med store leiligheter – typisk 150–200 m². Bildene: Arkitekt Christies gt. 4 A, B, C – hovedfasaden, og detaljer. Foto: Eirik Lien

19FORTIDSVERN verdenskrig kommer i all hovedsak nettopp på disse tre områdene: østbyen, vestbyen, Elgeseter. Områdene ble gjort tilgjengelige for utbygging – og alle bygd ut med tre- og fireetasjes leiegårder i mur i løpet av en drøy tiårs periode. Til bildet hører at den neste utbygginga av trikkelinje blir nettopp mellom jernbanestasjonen og Elgeseter over Elgeseter bru. Linja ble tatt i bruk i 1913 og koplet sammen med den første linja gjennom sentrum. Det som preger disse områdene da bolig gårdene ble satt opp samlet – i klynger, er nærheten til store og nyetablerte arbeids plasser med behov for mange ansatte: I øst dominerer skipsverftene ved utløpet av Nidelva og flere verksteder og nær mingsmiddelfabrikker i området omkring Lademoen og utover mot Lade. I vest er de store trelastbedriftene langs fjordhavna og en del verkstedindustri. I sør blir byens nye sykehus bygd (i dag St. Olavs Hospital) på den ene sida av Elgeseter gate og NTH på høyden på den andre sida. Herfra er det også kort vei STEINBERGET 3, 5 1906, 1909, ARKITEKT THORKILD GULLIKSEN BORG, VERNEKLASSE B Dette er villaer med teglsteinsfasade og horisontale, hvitmalte murbånd som følger vin dusrammene for hver etasje. Bygningskroppen er asymmetrisk med mange utspring som takarker og avundete hjørner med tårn, variert vindusutforming, balkonger, kombinasjon av ulike takformer. Villaene, som har flere boenheter, gir illusjon av middelalderborger. Bildet: Murvillaene ved foten av Steinberget. Foto: Eirik Lien

ARKITEKT CHRISTIES GT. 4 A, B, C 1904, ARKITEKT JOHAN OSNESS, FREDET/VERNEKLASSE A

20 FORTIDSVERN over brua inn til arbeidsplasser i sentrum. Trondheim var godt etablert med teknologi- og arkitekturutdanning i denne perioden. Fra starten i 1870 var arkitekt utdanninga del av TTLs bygningstekniske linje, men egen linje for arkitektur starter i 1890, den første i Norge. Mange arkitekter supplerte med etter- og videreutdanning i utlandet, vanligvis Tyskland. Og da ser vi samlet det som gjør at jugendstilen fikk et godt fotfeste i Trondheim: Stort behov i perioden 1890–1915 for bygninger i mur: forretningsgårder, leiegårder, fabrikkbygninger og offentlige bygninger.Mangearkitekter med utdanning fra TTL, flere med tilleggsutdanning i Tyskland og dermed godt kjennskap til jugendstilen.Bygningsteknisk ekspertise i murbyg ging og faglig sterkt arkitektmiljø, forster ket med kompetansen ved Nidarosdomens restaureringsverksted som ble opprettet allerede i 1869. Store trelastfirmaer med en omfattende typehusproduksjon.Godeøkonomiske forhold hos bygg herrene, med ønske om å bidra til å gjøre Trondheim til en moderne by som arkitek tonisk tilhører det urbane Europa. Det KunstindustrimuseumsNordenfjeldske direktør Jens Thiis, som tidlig fikk interesse for jugendstilen og gjennom museet gjorde den kjent, bl.a. ved direkte kontakt med Henry van de Velde.Det er i dag godt over 400 registrerte jugendbygninger på Byantikvarens liste.

Da teller vi også med om lag 150 trevillaer i jugendstil. I tillegg er flere bygårder revet, og mange trevillaer som opprinnelig ble bygd i jugendstil, er bygd om, utvidet og endret slik at jugendstilen i dag knapt er synlig. Teller vi opp, ser vi at det er flere bygninger i jugendstil her enn i Ålesund. Men den store forskjellen er at de er spredt over hele bykommunen og bygd gjennom hele den aktuelle perioden. Altså ikke en enhetlig, samlet og tidskonsentrert sentrumsbebyggelse. Konsentrasjonene er leiegårdsklyngene utafor sentrum.

KRONPRINS OLAV ALLÉ 21 1908, ARKITEKT KARL NORUM, FREDET Her ser vi den eneste trevillaen i jugendstil som Karl Norum tegnet. Den er frodig forsynt med jugendtrekk og ikke minst jugenddetaljer. Asymmetri er gjennomgående trekk, små og «nasjonaleksotiske» detaljer likeså. De viser Norums detaljglede med f.eks. figurer av liknende type som er på både Hovedpostkontoret og Tollkammeret, men her på en villa i tre. De er gode eksemplet på hvor dan Norum hentet trekk fra vikingtid og la det inn i en nasjonal variant av jugendstilen. Detalj – maske i tre. Foto: Eirik Lien, inngangs partiet. Foto: Terje Solberg INNHERREDSVN. 69 1904, ARKITEKT THORKILD GULLIKSENVERNEKLASSEBORG,C Bygningen er del av et større kvartal med liknende leiegårder. Her er vi i Østbyen med mange leiegårder i tilsvarende utfor ming: tre og fire etasjer og med nøktern, men likevel gjennomført og gjenkjennelig fasadedekor. Typiske trekk, som på mange andre leiegårder, er spesiell fasadedekor på første etasje, utkraget grunnmur, vertikale og horisontale bånd, vinduer i vanlig jugendstil, dekor mellom vinduene, buet inngangsportal med glassfelt i buen. Her er det også balkonger med smijerns rekkverk. De samme trekkene – mer og mindre – går igjen på de leiegårdene langs Elgeseter gate og i Vestbyen, som han også tegnet. Bildet: Innherredsvn. 69, og rekka videre nedover mot Buran. Foto: Eirik Lien

ANKERS HANS JOHAN VERNEKLASSEKNUDTSEN,B Her er et eksempel på en villa i en og en halv etasje som ble bygd med to boenheter – en i hver etasje. Den er basert på typetegning og satt opp som en av flere av samme type og i et område som ble bygd ut samtidig i samme boligfelt. Typene varierte innafor en felles ramme. Denne varianten med tårn fins flere steder. Andre typiske jugendtrekk er vinduene, asymmetrisk bygningskropp, variert takfasong, veksling mellom stående og liggende panel – som parallell til murbygningenes vekslende fasader. Disse villaene ble etter hvert gjort om til én boenhet –og ble da både romslige og mer attraktive. Foto: Eirik Lien

GT. 1 1910, ARKITEKT

Artikkelen bygger på boka «Jugendguiden for Trondheim» av Eirik Lien og Svein Henrik Pedersen. Den gis ut på Museumsforlaget våren/tidligsommeren 2022.

OM FORFATTEREN: Eirik Lien, født i Trondheim 1946 og bor der fremdeles. Utdanning: cand.philol. med hovedfag i nordisk språk og litteratur 1973 (Universitetet i Trondheim). Ansatt ved Universitetet i Trondheim (AVH)/NTNU til 2013, som vitenskapelig konsulent og i studieadministrativ stilling. Et intermesso som teknisk forfatter i Norsk Data AS 1985–90. Gitt ut «Vet du dette om Trondheim?», 1 og 2 (2018, 2020), «Jugendguiden for Trondheim» våren 2022 sammen med Svein Henrik Pedersen. Holder foredrag om Trondheim og leder byvandringer.

Murgårdene i jugendstil er spredt i hele bysentrum. De både erstattet tidligere toetasjes trebygninger og ble bygd på ubebygde områder. Det gjelder både offentlige institusjoner, forretningsgårder og boliggårder. Trondheim sentrum hadde da og har fremdeles et ganske stort antall toetasjes trehus, bygd før midten av 1840-tallet da murtvangen kom. Her har det vært en gradvis endring (noen vil si fornying), ved at trehus i to etasjer er revet (noen etter brann) og erstattet av murgårder med fire til fem etasjer. Det har vanligvis ikke skjedd i et sammen hengende område, men enkeltvis, kanskje to til tre gårder ved siden av hverandre. Dermed ser vi at det i dag står ganske mange enkeltgårder i mur og ruver over de toetasjes tregårdene. Murgårdene står med blindvegger mot nabogårdene og venter på en fortsettelse – som i mange tilfeller ennå ikke er kommet. Vi kan også se på dem som et bilde på hvordan en tenkte seg en videre byutvikling med gradvis erstatning av tregårdene. De ga dårlig arealutnyttelse; ved å erstatte dem med murgårder kunne golvareal mist dobles på samme grunnflate. Det var nok også et ønske om en mer urban murby i europeisk forstand – og ikke en stor landsby med toetasjes trehus langs breie gater.Trevillaene er i stor grad bygd i den felles randsonen med nabokommunen Strinda og på «utsida» og gjerne på oversida av murgårdene, dvs. lengre vekk fra sentrum og høyere opp i terrenget enn murgårdene.Detdrøye tiåret jugendstilen hadde sin tid, var en skjellsettende og aktivt utbyggende periode for Trondheim. Ikke rart den satte sine spor – som vi fremde les, heldigvis, har mange igjen av.

rådgivningspesialkompetanseharinnenkulturmiljø,kulturminnerogbygningsvern.Vibistårmedbådeogprosjektering.Postboks24,1300SandvikaTelefon:41799417Epostfagansvarligkulturminner:Astrid.Storoy@asplanviak.noSeogsåvårehjemmesiderwww.asplanviak.no/

HVA ER SPESIELT? Jugendstilen og jugendbygningene, hva er spesielt – i Trondheim? For det første er det beliggenhet og spredning i og utafor bykjernen, for det andre er det en gjenspeiling av hele jugendtidas repertoar av uttrykk, for det tredje er de aktive arkitektene toneangivende nasjonalt og for det fjerde er det trevillaenes posisjon.

Asplan Viak

21FORTIDSVERN

22 FORTIDSVERN

vordan kom vi hit?

tekst: : Linn Marie Krogsrud, Mari Finne og Peder Valle, medlemmer i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus

FORENINGENFORTIDSMINNEOSLOOGAKERSHUS har siden 2016 jobbet for å redde Villa Sorgenfri i Oslo. Den kampen er ikke tapt.

HERSKAPSHUS OG INTERNATSKOLE

H

Villa Sorgenfri var nå del av et større

Foto: Linn Marie FortidsminneforeningenKrogsrud/

«RÅTNE PÅ ROT»PÅ KOMMUNENS VAKT EN KATASTROFEVARSLET

Den ble bygget om for å huse poliklinikk og et moderne ortopedisk verksted for å framstille proteser og bandasjer.

Den tragiske historien begynte i 2007, da det kommu nale eiendomsforetaket Omsorgsbygg kjøpte eiendommen ved Carl Berner i Oslo med henblikk på å bygge ny barnehage. Året etter ble bygningen regulert til bevaring i en ny reguleringsplan – et sterkt uttrykk for villaens kulturminneverdi. Man skulle kanskje tro at saken dermed var avgjort, men nei. Bygget ble stående og forfalle. I september 2014 beskrev Aftenposten i artikkelen «Fra stolt villa til kommunal rønne» hvordan naboene fortvilte over den forfalne villaen og Omsorgsbyggs unnfallenhet. «For oss virker det som om kommunen avventer situasjonen så lenge som mulig, slik at huset forfaller så mye at det til slutt må rives,» uttalte en av naboene til Aftenposten den gang. Siden er lite blitt gjort.

VILLA SORGENFRI HAR FÅTT

Villa Sorgenfri var opprinnelig en løkke eiendom; et gårdsbruk på dyrket mark utenfor byen for de som eide eiendom innenfor bygrensene. Villaen som står der nå ble bygget på 1860-tallet av statsrådinne Caroline Sørensen, men vi vet at det stod en bygning her også før det. I 1894 ble eien dommen solgt til major Otto Fougner, som solgte den videre til A/S Nationalbryggeriet. Det nye bryggeriet på eiendommen stod ferdig i 1897, men allerede i 1901 gikk bryggeriet konkurs. Eiendommen ble overtatt av staten i 1916. I 1927 ble anlegget overtatt av Sophies Minde, en helseinstitusjon for vanføre stiftet i 1892 av søstrene Agnes og Nanna Fleischer. Kong Oscar 2. og dronning Sophie hadde i 1897 donert innsamlede midler til opprettelse av en sentralanstalt for vanføre fra hele landet, og denne ble hetende Sophies Minde. Anstalten ble flyttet til stadig nye adresser før de i 1927 kjøpte den tidligere bryggerieiendommen.

Tirsdag 14. desember varslet det kommunale Oslobygg KF at de ville rive 1800 tallsvillaen Sorgenfri og bygge opp en kopi på samme sted. Årsak? Forfallet var ifølge selskapet kommet så langt at de «ikke lenger har noe valg». Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus har fulgt saken i flere år og mener at kommunens oppfølging står til strykkarakter.

LINN MARIE KROGSRUD og Peder Valle, begge i Antikvarisk Utvalg i kamp mot Oslo kommune.

23FORTIDSVERN sykehuskompleks, og var i bruk som inter natskole/barnehjem for vanføre barn fram til 1960-årene, og deretter som barnehage for de ansatte ved Sophies Minde. Sophies Minde Ortopedi AS eksisterer fortsett som et selvstendig datterselskap av helsefore taket Oslo Universitetssykehus. Villa Sorgenfri er slik del av en lang og spen nende helsehistorie av nasjonal betydning! VILLA «SORGENFULL»

VERNEVILJE Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus har engasjert seg i saken over flere år. Det har også politikere og lokale på Carl Berner. Flere politikere har engasjert seg i villaens skjebne, blant annet Venstre-politikerne Espen Opheim og Hallstein Bjercke.

HVA SKJER NÅ?

Finne/FortidsminneforeningenAasMariFoto:

Huset ble regulert til bevaring i 2008 etter en lengre prosess. Etter dette ble hele Sophies Minde-eiendommen delt opp i flere deler som ble skilt ut fra hoved eiendommen. Eiendommen er i dag et lappeteppe av fradelte tomter som er blitt solgt videre til ulike eiendomsselskaper. Oslobygg KF (tidl. Omsorgsbygg) eier tomtene med selve sykehuset og hoved huset med deler av hagen. Villaen og hagen er regulert til bevaring gjennom Plan- og bygningsloven, sammen med de to sykehusbygningene: det tidligere bryggeriet og sykehusbygningen fra 1957 mot Jørgen Løvlands gate i vest (se illus trasjon). Det kan med andre ord virke som om kommunen har gjort det ekstra vanskelig for seg selv.

Byrådet ønsker å rive villaen og bygge opp igjen en kopi. I et notat til bystyrets organer 14. desember i fjor skriver ansvarlig byråd følgende: «Før gjenoppbygging av villaen kan påbegynnes bør det tas stilling til hva bygget skal brukes til. Dersom vi kommer til at det ikke er kommunalt behov for Villa Sorgenfri, er en mulighet å legge ut eien dommen for salg i det åpne markedet etter gjenoppbygging». Om kommunen uansett ønsker å selge villaen, burde de heller selge nå, slik at noen ildsjeler kunne rehabilitere den. Å rive et kulturminne for å planlegge å bygge opp en kopi, er i alle tilfeller en dårlig løsning. Ikke minst er det også et knefall for kommunens dårlige behandling av Villa Sorgenfri. De har latt huset stå til «mørning» i årevis. Skal de virkelig få lov til å rive nå? I Fortidsminneforeningens siste henven delse til kommunen har vi bedt om innsyn i tilstandsvurderingen som ligger til grunn for riveønsket. Kommunen er faktisk forpliktet til å utrede nøye før de fatter vedtak, dette er hjemlet i Forvaltningsloven § 17. Vi påpekte også at verneverdien ikke svekkes på grunn av den tekniske tilstanden alene, og har varslet at vi kommer til å påklage et eventuelt rivevedtak. Å vedta rivning vil sette en farlig presedens, og vil svekke kommunens mandat ovenfor private eiere som lar sine eiendommer forfalle. For hvordan kan Oslo kommune heretter pålegge andre å vedlikeholde sine hus, når de behandler sine egne bevaringsregulerte eiendommer så klanderverdig som dette? Etter vårt syn står kommunens forvaltning av dette kulturminnet til strykkarakter. Saken har fått økt oppmerksomhet i media den siste tiden. Ikke minst fikk kommunens ønske om en rask rettergang for den truede villaen uventet motstand i Oslo Venstre, som nå fremmer et forslag for bystyret om å sette rivesaken i bero. Hallstein Bjercke (V) uttalte til Aftenposten: «Vi stoler ikke på de vurde ringene som er gjort av kommunen.» Dette fikk byråd for næring og eierskap, Victoria Marie Evensen (Ap), til å reagere: «Jeg tar til etterretning at Hallstein Bjercke ikke har tillit til et av landets største offentlige byggforetak.» Vi beklager, kjære byråd, men Venstres manglende tillit er dessverre godt begrunnet; vi stoler heller ikke på kommunens vurdering i dette tilfellet. Etter mange års vanskjøtsel og forfall, beviselig mot bedre vitende, fremstår bukkens tilstandsvurdering av havresekken her som lite tillitvekkende. At Oslobygg KF ønsker å få rive villaen raskt, hjelper heller ikke påSisteinntrykket.order ennå ikke sagt om Villa Sorgenfri. Vi gir oss ikke så lett!

er trolig de innfløkte eiendomsforholdene:

Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus ble gjort oppmerksom på saken i 2016. Lenge forsøkte vi, uten hell, å få innsyn i kommunens konseptutvalgsutredning for Sophies Minde-kvartalet, som Sorgenfrieiendommen er en del av. Kommunen ville ikke gi innsyn i denne utredningen underveis, og dokumentet ble først tilgjen gelig senere. Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus valgte allikevel å sende et høringsinnspill til det pågående arbeidet, der vi ba om at villaen ble inkludert i plan ene, samt tilbød vår bistand i å finne en framtidig bruk for huset. Svaret vi fikk, var at villaen ikke var inkludert i utredningen. Med dette forspilte dessverre kommunen en god mulighet til å få bevilget penger til rehabilitering. Slik vi forstår det, fikk foretaket en politisk bestilling på å utrede framtidig bruk av Sophies Minde-tomta. Vi finner det uforståelig at villaen ble holdt utenfor det pågående arbeidet, det ville ha vært et viktig første steg for å finne egnet bruk for bygget, og få bevilget penger til en sårt tiltrengt rehabilitering. Det uunngåelige resultatet var videre forfall. I en artikkel i Aftenposten 12. januar i år står følgende: «Villa Sorgenfri har stått tom i over ti år. Oslobygg er avhengig av at kommunen finner bruk for eiendommene den eier. Uten det får de ikke bevilget penger til rehabilitering.

Uten leietager får foretaket heller ikke nødvendige leieinntekter. – Vi har aldri fått noen bestilling på hva som skal skje med bygget, og det har derfor ikke vært mulig å sette av penger til rehabilitering». Det kan virke merkelig at Villa Sorgenfri ble holdt utenfor planene. Noe av grunnen

I januar 2017 stilte Ophaug (da medlem i byutviklingskomiteen), spørsmål til byrådet om villaens tilstand og byrådets planer for eiendommen. Bjercke har fulgt opp saken, og stilte igjen spørsmål om saken til byrådet i juli 2020. Forfallet har også skapt lokalt engasjement, og mange beboere i nærområ det fortviler over forfallet.

SAGENE FOLKEBAD ER etter en lang prosess ført tilbake til slik det så ut i 1926. Selve bygningen er fra 1900.Fasaden ble pusset opp av tidligere eier av badet, Fram AS. Nåværende eiere Hans Kristian Lundblad og Kenneth Høytomt i Sagene Utvikling AS har stått for innvendig tilbakeføring.

24 FORTIDSVERN

25FORTIDSVERN MED RESPEKT FOR BYGGET OG DEN TIDLIGERE BRUK SAGENE FOLKEBAD I OSLO TILBAKEFØRT TIL 1926

tekst: Karen Gjermundrød foto: Jiri Havran N åværende eiere Hans Kristian Lundblad og Kenneth Høytomt i Sagene Utvikling AS, har i samarbeid med Byantikvaren tatt valget om å tilbakeføre bygget til slik det ble pusset opp i 1926.

ORIGINALT MALT SKILT ved medtages».inngangenhovederbevart«Hundekanikke

Bygningen ble fredet i 1996. Fredningsvedtaket omfattet eksteriør, hovedkonstruksjoner, samt utvalgte interiører som svømmehall, resepsjon og noen av omkledningsrommene. I badets underetasje omfatter fredningen opprin nelige dører og gerikter. Formålet med fredningen var «å bevare Sagene bad som et arkitektonisk og kulturhistorisk verdi fullt anlegg med stor miljømessig verdi for Oslo indre by øst» «Fredningen av Sagene bad skal sikre badet som det eldste eksisterende folkebad i Oslo og som del av –skoleanlegget.»Detharværtet møy sommelig arbeid å sy badet sammen med ny teknikk og gammel look, sier Hans Kristian Lundblad og Kenneth Høytomt som kjøpte badet i 2015 og har brukt 5-6 år på å sette det i stand. Eierne har også vært utførende entreprenører, og er genuint interes serte i gamle, ærverdige bygninger. - Ved å sette dette flotte bygget tilbake til fordums prakt, har vi både skapt en økonomisk verdi og en kulturhistorisk verdi. Vi er svært fornøyde med prosessen og resulta tet, noe som aldri ville vært mulig uten det gode samarbeidet vi har hatt med arkitekt Vibeke Thoresen Dahle og Cathrine

FREDET, MEN FUNKSJONELTIKKE

Formspråket til det originale badet fra 1900 var preget av en nøkternhet både i detaljer og utstyr. Folkebadet ble bygget for at arbeidere skulle få vaske seg, og besto av garderober med et dusjanlegg med fotbad. Byggets funksjon var at folk skulle bli rene. - Man dusjet rett på gulvet uten gode membranløsninger, noe som selvsagt har gjort mye med tilstanden til bygget, forteller Thoresen Dahle. Arkitekt for badet i 1900 var Hagbarth Martin Schytte-Berg, som også har tegnet bl.a. Fagerborg kirke (1903 Nygotikk) og Svaneapoteket i Ålesund (1904 i Jugendstil).-Mankan se at fasadeutsmykningen ble nedskalert på arkitekttegninger når det nærmet seg byggingen av Sagene bad, forteller hun. Ombyggingen med svømmehall og skolebygning i 1926 er signert Kristiania Stadsarkitektkontor og Kristiania Byarkitektkontor.

- DETTE HAR VÆRT et utro lig spennende og interessant bygg å få arbeide med. Vibeke Thoresen Dahle har vært ansvarlig arkitekt for Sagene bad i tretten år, først for Romfarer arkitekter AS, og det siste året for sitt nye firma Yran & Dahle arkitekter www.ydarkitekter.noAS.

26 FORTIDSVERN

Sagene Folkebad står nå klart etter mange års møysommelig tilbakeføring. Å være tro mot bygget og tidligere bruk har vært viktig for arkitekt og byggherre. Badet karakteriseres av dype farger og nydelige detaljer, etter tilbakeføringen til slik det var for nesten hundre år siden. Det har vært meget interessant og spennende å finne igjen en gammel flis, eller rester av en original farge, forteller Vibeke Thoresen Dahle, ansvarlig arkitekt for rehabiliteringen siden 2009.

Typisk norsk i 1926 var sterke, varme farger. Svømmehallen var derfor inspirert av en mye mer detaljrik og fargerik epoke og et nytt syn på hva et svømmebad skulle være. Også eksisterende interiører ble restaurert i samme stil. Svømmehallen og dusjbadet ble bygget om med tilpasset bruk for en større del av befolknin gen. Det skulle ikke lenger bare være forbeholdt arbeiderne; her skulle også barn få lære seg å Ombyggingensvømme. i 1926 samlet dusjanlegget og selve badet til ett anlegg, med større vekt på detaljer og utsmykning. Fargene ble flere med større kontraster, som oker, rødt og grønt - og fliser ble lagt i størstedelen av badets interiører. - Vi har forholdt oss tro til funnene av farger fra 1926, konstaterer Thoresen Dahle.

27FORTIDSVERN EN AV DE tidligere badstuene og dusjrommene er nå behandlingsrom i første etasje. Overlys er tilbakeført etter at disse ble bygget igjen av kommunen under tidligere ombygging av badet. (Jf. NIKU rapport). Rommet er ikke fredet.

SamtidigDahle.som de har forsøkt å beholde rommene som de var, er det nå likt nivå på de fleste gulvene som både er bygd opp og pigget ned for å gjøres tilgjengelig for

28 FORTIDSVERN Reusch hos Byantikvaren, understreker Lundblad.Konstruksjonen var dårlig, med store lekkasjer. Bæreevnen på en del dekker var ødelagt og energimessig var tilstanden meget dårlig. Det fantes ikke fuktsperrer i veggene og det var et kaldt og fuktig bad. Dekker som måtte rives er bygd opp igjen etter gamle metoder. Taket er tettet og konstruksjoner forsterket, samtidig som man tilbakeførte overlysene.

SELVE SVØMMEHALLEN ER fredet, sammen med garderober, inngangsparti og venterom. I underetasjen og terapibadet er det lavere vern, og hovedkonstruksjon og dører er fredet. I svømmehallen er originalflisen på veggene restaurert, og farger på vegger gulv og tak, samt bølge mønster er tilbakeført til utførelse i 1926 da svømmehallen ble bygget. Renneløsningen er tilbakeført til tidligere ombygging 1988 slik badet ble fredet, et valg som ble tatt av forrige eier. Resterende utførelse er basert på NIKU´s fargerapport, egne undersøkelser og funn, samt fotografier fra 1926. Ventilasjon er lagt inn i tidligere friskluftanlegg i vegger, og fra kulvert under bassenget. Luft tilføres via nye rister i sokkelflis på vegg.

Etter at Sagene Utvikling tok over pro sjektet er det arkitektene som har stått for kommunikasjonen med Byantikvaren. De kalte også raskt inn Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) til en grundig undersøkelse av farger og materia ler i hele bygget. Største del av underetasjen har vært tekniske arealer med kjelerom og kullrom. Denne delen av bygningen var helt ned slitt. Hovedkonstruksjoner og opprinnelige dører i arealene i underetasjen er fredet, men ikke interiøret. Arealene har nå blitt nye tilgjengelige garderober, opplærings rom og et nytt terapibasseng i tillegg til at den gamle vaktmesterleiligheten er beholdt som kontorer. - De tekniske anleggene er nå i hovedsak lagt i byggets andre etasje/loft og under hovedbassenget, og dette har frigjort de tidligere tekniske arealene i underetasjen som nå er blitt en del av det nye bade anlegget. Denne delen ble ikke pusset opp på samme måte som resterende bad i 1926, så her finner vi farger fra 1900 som er til bakeført på dørene i denne etasjen. Det har derfor vært en utfordring å binde sammen nye og eldre deler av badeanlegget, fra to tidligere tidsepoker med dagens krav, og samle dette til en helhet understreker Thoresen

GRUNDIG UNDERSØKELSE

NYE FUNN GJENNOM HELE PROSESSEN Thoresen Dahle besøkte badet som barn og kunne erindre et rødt gulv i badstuen. Det viste seg å stemme. NIKU fant den originale terrakottaflisen og fargen som gjorde tilbakeføringen mulig, i et gammelt toalett som var bevart som et bøttekott i skolen mot svømmehallen. – Det har vært en spennende prosess. Vi startet med et tynt grunnlag med kun få fotografier i sort hvitt fra badet. Så fant vi plantegninger fra flere epoker, og noen skjemaer av utstyr. Badet var ellers endret mye over tid. Av detaljer fant vi en beige 8-kantet originalflis fra 1900 tallet med rød innleggsflis i deler av ett rom i 1. etasje. Dette feltet var bevart etter ombyggingen i 1926, forteller hun. Så startet letingen etter de flisene som lignet mest. De fant lik flis i Tyskland.

- VI TILBAKEFØRER IKKE rennen på bassen get til 1926 fordi den forrige eieren hadde startet arbeidet med å bygge det opp slik det var ved fredningen i 1997. Det har også kommet krav om heving av gulvet i bas senget grunnet svømmeopplæringen. Det gamle skrå gulvet ligger derfor bevart under dagens gulvkonstruksjon forklarer arkitekt Vibeke Thoresen Dahle.

29FORTIDSVERN alle. Det er lagt varme i gulvene og noen vegger er isolert. - Dørene er fredet i sin høyde og gulvene lå i ulike høyder. Rommene er mange og små, og kravet til romprogram og hygiene krav som fordrer spesielle rekkefølge på skitne og rene soner har vært en utfordring. Fredningen sier at hovedkonstruksjonen skal bevares, og samtidig skal man løse badet etter dagens standarder, sier Thoresen Dahle

PÅ VEGGEN SEES originale bronserister for originalt friskluftanlegg. Ristene er restaurert og ventilasjonskanaler er skjult i veggen bak disse. Ristene benyttes i dag for avtrekk. Døren fører inn til Sagene skole. Svømmehallen er en del av skolebygningen som ble bygd i 1926. Sagene utvikling AS har vært interessert i å høre på ekspertene i NIKU og finne ut hvordan badet så ut originalt.

OSLO KOMMUNE leier hovedbassenget hver dag for skole svømming frem til kl 15.00. Andre leietakere er Oslo Idrettslag og Norges Svømmeskole.

RESTAURERT INTERNTRAPP.

FREDET VENTEROM i 1. etasje. Den grønne og gule fargen på vegger er gjennomgående i det meste av førsteetasje. Dette er farger funnet i bygget av NIKU fra 1926. Originalflisen på bildet er fra 1900, og ble liggende også etter ombyggingen i 1926. Kopi er benyttet i flere rom som venterom og i resepsjonen.

30 FORTIDSVERN

Flisen er nå benyttet i førsteetasje der det er lagt nye gulv med varme, der det tidligere var publikumsarealer. I våte soner måtte det i dag en sklisikker flis til for å tilfredsstille kravene. Originalflisen her var ensfarget. Det er brukt flere leverandører på flis enn normalt for å finne like typer som originalene. - Det er gjort funn gjennom hele pro sessen. Det var ikke lett å finne fargene på veggene i svømmehallen. De trodde først det hadde vært en turkis-grønn bord og grå vegger, men dette kunne ikke dokumente res. Så fant vi ut at en liten teknisk boks på vegg, aldri var fjernet. Bak den fant NIKU rester av originalfargen både på bølgen og veggen. For et gledesøyeblikk! Hadde det ikke vært for denne, hadde veggene blitt

grå i stedet for røde! forteller Thoresen Dahle entusiastisk. LAG PÅ LAG Det var lagt lag på lag flere steder i bygget etter flere ombygninger. I underetasjen fant de, under fliser fra cirka 1950-tallet, en flis fra 1900-tallet som stemte med flisen i førsteetasje. - I underetasjen fant vi under flere lag en ny 8-kantet flis, her med sort innleggsflis. Vi besluttet derfor at de deler av underetasjen som hadde vært del av badeanlegget i 1926 skulle få denne flisen, og våtsoner bli sorte. Det er et system fra 1926 for fliser i bygget, våtrom har ensfarget gulv, og de andre rommene har mønster. Dette systemet har vi ført

OVERORDNET IDÉ OG METODE

31FORTIDSVERN

FOR TOLKNING - Gjennom designprosessen kom vi frem til at vi ikke skulle kopiere 1926 utforming i arealer som tidligere var tekniske

På Byarkivet fant de originale skjemaer av fotvasker og noen vaskebenker samt badstubenker. Der det er mulig er disse benyttet som underlag for tilbakeføringen. Skjemaer av gamle smijernslamper ble tegnet på bakgrunn av fotografier fra 1926. Det samme gjelder smijernsrekkverket i svømmehallen.Deoriginale overlysene i taket i folke badet fra 1900 var gjenbygget. Her lå rammene skjult i takkonstruksjonen, og man kunne finne eksakt plassering når man tilbakeførte.

Flisene i «nye» rom skiller seg i størrelse og leggemønster samt form fra originalflisen, for å skille det originale fra det nye.

UTSLAGSVASK gjemt i skapvegg. PÅ BILDET SEES originalflisen fra 1900. Kopi av originalflis fra 1900 tallet er benyttet i store deler av 1 etasje. Skapveggen vender inn mot behandlingsrom og tidligere damegarderober.

videre i delene hvor det tidligere var bad, forklarer Thoresen Dahle Gulvene i dusjrommene har på bakgrunn av bildedokumentasjon fra skolen og informasjon fra skolens eldre vaktmester som husker noe fra badets glansdager, blitt dokumentert til å ha vært røde, med samme flis som gulv i svømmehallen.-Vifulgtederfor samme system med flis som originalbadet hadde, når vi nå har laget nye skolegarderober, tilgjengelige garderober samt terapibasseng i badets underetasje og tidligere tekniske arealer, forklarer Thoresen Dahle.

32 FORTIDSVERN

33FORTIDSVERN rom, og som nå er del av badeanlegget. Vi benytter her nye materialer, men lar dette underordnet seg 1926 estetikken, bekrefter arkitekten.Vedåvære tydelig i materialbruken og detaljene kommuniserer man hva som er nytt og gammelt samtidig som det har vært viktig at man opplever badet som en helhet.

- Det vi tilfører som ikke har vært der originalt skal være lesbart, samtidig som det ikke kontrasterer uttrykket for mye, og ikke overskygger det originale. Dette er et valg som er gjort fordi badet er lite. Vi ønsker ikke at det nye skal konkurrere med det originale, som allerede er ekspressivt med sine kraftige fargesammensetninger, understreker hun. Gjennom små forskjeller i detaljer og nye materialvalg og noe fargevalg vises hva som er originalt og nytt.

BELYSNING OG SKILT

De eneste lysarmaturene i bygget som kan dokumenteres, er funnet på gamle fotogra fier av fasaden og fra svømmehallen samt ett lysarmatur i Byantikvarens fotodoku mentasjon. Man fant ett stort damptett armatur på bilder fra fredningen, og selve armaturen ble funnet på loftet i en kasse. Alle andre originalarmaturer var fjernet før fredningen, og ingen fotografier er funnet fra badets øvrige interiører fra 1900 tallet, bortsett fra ett bilde av vaktmesteren. Smijernslampene i svømmehallen er tilbakeført. Det damptette lysarmaturen som hang i et dusjrom var vanlig å benytte i tekniske arealer med mye varme og fukt, også på norske båter på 1900 tallet.

HERREGARDEROBEN ER FREDET og tilba keført til original utførelse. Garderobebåser er restaurert og overlys tilbakeført. I enden av rommet sees ny trappeforbindelse til ny guttegarderobe/skolegarderobe i underetasjen DUSJROMMET FOR HERRER er tilbakeført. Fotbad og dusjbåser er basert på skjemaer og detaljer av innredningen funnet på Byarkivet. Noen detaljer er tilpasser dagens hygienekrav/tilgjengelighetskrav og dagens tilgang på originale materialer og utførelse. Rommet er ikke fredet.

- Vi klarer ikke alltid å finne eksakt de samme materialene som ble benyttet originalt, også fordi de skal holde dagens krav. Det har derfor blitt mange valg og noen kompromisser. Alle slike valg er tatt sammen med Byantikvaren for å finne den beste løsningen i henhold til fredningen, forteller Thoresen Dahle.

Der det i originale deler av badet er benyttet hvit krakelert flis med buede hjørnefliser slik det var originalt, er det valgt en blank flis uten krakelering med skarpere hjørnefliser i nye arealer.

Helheten er bevart med et mer rustikt uttrykk på delene som har vært tekniske rom, med flisvalg og overflater som betongfliser i fyrrom og mørkt tak i tidligere kullrom, for å bevare litt av den råe estetikken arealene hadde. - Skillet understrekes også mellom kopi av eldre utstyr og moderne utstyr i den tilbakeførte og den nye delen av badet, fremheverForskjellenehun.er også synlige i detaljene.

I svømmehallen har man krav til meget godt lys for svømmeopplæring. Dagslysplater er derfor innfelt i lydabsor bentplater i deler av taket, i tillegg til å tilbakeføre smijernslampene som kan benytter for seg, slik at man kan oppleve badet slik det var belyst originalt. Skiltplan ble laget i samarbeid med Byantikvaren. Skilting og skrifttyper er tydet ut fra forstørrelser av gamle foto grafier. Noen emaljeskilt er kopiert fra originalene i svømmehallen. Skrifttyper er videreført med sjablongmaling på dører og skilt som originalnavningen på «DanskNorsk». Dette fant de ut fra navngivingen på tegningene fra 1900 og på skilt i svøm mehallen, og ved hovedinngangen. Nye rom har fått ny skrifttype og nye skilttyper, med navn fra vår tid. - For eksempel er garderobene som i eksisterende arealer heter «Avklædning for kvinder» hentet fra 1900-tallets tegninger. Navnene ble beholdt på 1926-tegningene, mens nye garderober i 1926 het «Garderobe kvinder» på tegningene fra ombyggingen. Nye garderober vi nå etablerer i bygget har fått navn «Garderobe damer» og de andre beholder sine navn etter epokene de er etablert i, forklarer arkitekten.

34 FORTIDSVERN - Dette ble produsert av Kristiania belys ning, noe vi har funnet i Mads Lindners samlede arkivmateriale. Her finner vi også glasskupplene som er benyttet i skole bygningen fra 1926. Vi antar at samme nedhengte glasskuppel er benyttet i badets fredede arealer uten fuktproblematikk, forklarer Thoresen Dahle. Den damptette lampen er restaurert og benyttet i terapibassenget (tidligere kjelerom).Hadeland Glassverk har alle original formene på armaturene, og det er mulig å lage kopier av dem, men byggherre prioriterte at hovedkonstruksjoner og interiør var viktigere å tilbakeføre nå.

I arealer hvor original belysning ikke kan dokumenteres, er det valgt en enkel nedhengt glasskuppel med samme form som lampene i skolebygningen. Ytterligere belysning for å tilfredsstille dagens krav er supplert med enkle moderne armaturer malt i veggfargen de er plassert samt noe skjult LED belysning. I de tidligere tekniske arealene som nå er blitt en del av det åpne badeanlegget, er det også valgt diskret moderne belysning.

DENNE TYPE GULVFLIS ble funnet under flere lag. Kopi er lagt der den ble funnet. Rommet var Rullerom i bygget på 1900 tallet, og er nå ny skolegarderobe. Originalgarderobene i halve badet er restaurert og tilbakeført.

Et bad har derimot strenge hygienekrav, krav til fuktsikring og sklisikring, som gjør at store deler av bygningsmassen må få nye lag og overflater for å tilfredsstille disseBygningenkravene.var ikke isolert, og strøm regningen lå langt over driftsinntektene da badet stengte i 2000. Løsningen på varmetap har vært å legge inn fjernvarme i bygget og varme i gulvene samt fem centimeter tykk isolering på yttervegger i underetasjen og i svømmehallen over ori ginalflis. Detaljene rundt isoleringen i den fredede svømmehallen var en utfordring. - Vi har benyttet en pustende isolasjon med puss tilpasset murbygninger, forklarer Thoresen Dahle.

En av de største utfordringer har vært å finne fram til hvordan badet så ut i 1926 og finne nye produkter som er kopier av

NEDHENGT GLASSKUPPEL

Restaureringsprosessen av et bad skiller seg en del fra andre bygg. En fredning legger opp til å beholde så mye som mulig av det originale, om det kan skrapes fram eller dokumenteres. I dagens restaurerings prosjekter ønsker man ofte å kontrastere mellom gammelt og nytt og la det gamle stå nærmest ubehandlet.

DE STØRSTE UTFORDRINGENE

• Svømmebassenget for Sagene skole fra 1926 binder Sagene bad og skolebygningen sammen. Sagene skole ble den første i byen med eget svømmebasseng.

• I 2013 ble badet lagt ut for salg på ny, og i 2015 ble det solgt videre til Hans Kristian Lundblad og Kenneth Høitomt i Sagene utvikling AS.

• I 2007 kjøpte Bjarkø Eiendom AS badet for 550.000 kroner.

• Sagene bad (Sagene folkebad) er et offentlig bad i Sandakerveien i bydelen Sagene i Oslo. Nabobygningen til Sagene bad er Sagene skole.

• Oslo kommune renoverte og oppgraderte bygningen i 1987–89.

• Oslos nest eldste bad ble oppført i 1900, kun Bislett bad er eldre.

FAKTA OM SAGENE FOLKEBAD

• Bygningen ble fredet i 1996. Eksteriør, svømmehall, resepsjon og noen av omkled ningsrommene omfattes av fredningsvedtaket.

• Både Norsk Kulturminnefond og Byantikvaren i Oslo har bevilget midler til restaurering.

WC RESTAURERT.

35FORTIDSVERN originalene og samtidig imøtekommer dagens krav, slik at badet fremstår mest mulig «originalt». - Det har vært et detektivarbeid i samar beid med NIKU og Byantikvaren å finne dokumentasjon på farger, flis og detaljer, understrekerVentilasjonhun.har vært en utfordring når det kommer til hvordan man kan skjule denne.-Ved kommunens tidligere tilføring av ventilasjon var alle rør lagt synlige, noe som dominerte hele taket i svømmehallen. Her har konsulenter og entreprenør gjort et formidabelt arbeid med å benytte kulvert under bassenget for å skjule føringer og anlegg, samt ta i bruk de gamle ventila sjonsjaktene, som i sin tid var for naturlig ventilasjon i veggene, forklarer Thoresen Dahle.Dekom ikke unna en del føringer i bygget. Men rørene er hovedsakelig lagt inne i den restaurerte takkonstruksjonen på badet, hvor bærekonstruksjonen er forster ket, samt i underetasje hvor rommene ikke er -fredet.Isamarbeid med Byantikvaren har vi utformet diskré rister langs gulvet i bassengrommet for å tilfredsstille dagens krav til luftmengder, legger hun til. En annen stor utfordring har vært å få hele det planlagte romprogrammet med nytt terapibasseng og skolegarderober, inn i svært små rom med ulik form, og med mange ulike nivåer på gulvene. Ettersom tekniske arealer i underetasjen ikke ble pusset opp som resterende bygg da svømmehallen ble bygget er det kombinert funn fra 1900 og 1926. Det har vært viktig for arkitekt og bygg herre å være tro mot bygget og beholde så mye som mulig av romhøyder, og det originale uttrykket. Samtidig skulle den nye delen i underetasjen knyttes sammen med førsteetasje med tilgjengelighet for alle.-Det vi har gjort av nytt skal være lesbart. Samtidig skal det oppleves som et helhetlig anlegg for dagens brukere, selv om vi har kombinert fliser og fargekom binasjoner fra både 1900, 1926, og noen nye. Det er en balansegang hvordan man får dette til å stemme overens og at det ikke oppleves rotete. Badet skal fungere praktisk og hygienisk, være tilgjengelig og forståelig med god trafikkflyt. Samtidig er alle krikene og krokene sjarmen med bygget, smiler hun.

• Badet stengte i 2000 på grunn av forfall.

FOTBAD tilbakeført etter originalt skjema.

• I 2019 ble en kontrakt mellom eier og Utdanningsetaten som sikrer badebasseng for skolebarna underskrevet.

• Folkebadet ble åpnet i mai 1900, og var byens tredje folkebad. Bygningen er oppført i senhistorismestil og arkitekt var Hagbarth Martin Schytte Berg.

• I 2002 vedtok bystyret at det var ønskelig med en blanding av privat og offentlig drift av badeanlegg for å sikre et bedre badetilbud til innbyggerne, og bestemte seg for å selge.

• Under andre verdenskrig var skolen rekvirert og ble brukt som kaserne. I skolegården hadde tyskerne en garasjebrakke og et lagerskur, nå revet.

Siri Børs Lind er prosjektleder for store arrangement og mistet mye av jobben sin over natten da koronaen traff. Dette energiske medlemmet av Fortidsminneforeningen i lokallaget Tromsø og omegn brukte da tid på å tenke hva hun skulle gjøre med den ledige tiden. Og så kom svaret: Da vil jeg ta vare på gamle hus. Det hadde vært veldig, veldig kult hvis jeg hadde funnet en måte å ta vare på gamle hus på en bærekraftig måte. tekst og foto: Ivar Moe Tromsø TROMS FINNMARKOG

36 FORTIDSVERN TOTALRENOVERER ET HUS FRA 1880

HER HAR JEG HAR LYST TIL Å LEVE

37FORTIDSVERN SIRI BØRS-LIND har en pasjon for å ta vare på gamle hus, og er medlem av Fortidsminneforeningen. I 2020 kjøpte hun et falle ferdig hus i Tromsø som hun har brukt mye energi for å sette i stand. Her sitter hun i stuen, ikke helt ferdig ennå, men hun flytter inn før sommeren.

- Og det huset hadde jeg kikket mye på, mens jeg har bodd her. Spesielt sjåen hadde jeg veldig, veldig lyst på. Jeg hadde flere ganger funnet fram nummeret til eieren for å spørre om å skille ut tomta og få den over på min tomt. Så da det ble lagt ut for salg, så tenkte jeg at der er tegnet mitt, forteller hun. Huset er på 63 kvadrat meter i to etasjer. Men plutselig var hun ikke alene om å ville kjøpe dette huset. Hele 30 mennesker kom på visning. Var det 30 bygningsvern ere som hadde samlet seg? Nei, de var nok ute etter en tomt i en sjarmerende del av det gamle Tromsø. Kommunen hadde gjennom pressen ikke lagt skjul på at dette huset kunne rives.

VESTREGATA 71 i er Siri Børs Linds nye adresse, i en koselig gammel del av Tromsø. Dette er også navnet på hennes Instagram konto. Gå inn og sjekk. Slik så huset ut i slutten av januar i år. Til venstre ser vi huset slik det var da hun kjøpte det (Foto: AT Plan), og t.h. slik huset så ut i 1920 (Foto: Osvald Sten utgangspunktetDetteJacobsen).fotoeter for tilbakeføringen.

KASTET SEG RUNDT - Jeg kastet meg rundt, bød på det og fikk det. Det har vært eid av samme familie siden 1930, og hun som bodde der lengst var født i 1928. Hun flyttet inn som to-åring og hun bodde der til 2017, da hun falt om, ble hjulpet av gode naboer og kom på sykehjem. Det var broren hennes solgte det til meg, forteller Siri Børs-Lind, Hun flyttet fra Oslo til Tromsø i 2012 fordi hun liker den nord-norske naturen og de dramatiske årstidene. Her tok hun en master i økonomi, og har siden jobbet med arrangement som Sjakkolympiaden, Døgnvillfestivalen, Kulturnatt, Insomnia

S

38

FORTIDSVERN

iden 2017 har Siri Børs-Lind bodd i og eid et ivaretatt hus fra 1853 i Tromsøs indre by. Underlig nok var det nabohuset som skulle bli arena for hennes fundering, forskning og økonomiske planer om hvordan man kan ta vare på et gammelt hus. I løpet av koronaens første halvår hadde hun mot alle odds fått mer enn nok jobb, så planene var kommet i bakgrunnen, men da nabohuset ble lagt ut for salg i oktober 2020, kunne hun ikke la sjansen passere.

HER KAN ET trenet øye se hvordan taket en gang er blitt løftet for å få bedre plass. Bjelken opp til høyre i bildet går mot en opprinnelige takbjelke.

DET BLIR MANGE LAG med tapet i et hus fra 1880. Her er det anslått 14 lag som forteller om ulike smak gjennom mer enn 100 år. Denne veggen blir bygget inn, slik at sjoner.framtidigebevarestapetrestenederforgenera

39FORTIDSVERN og Rakettnatt. Hennes erfaring som prosjektleder fra arrangementsbransjen er en verdifull ballast å ta med seg inn i et falleferdig hus. Huset hadde bare ett lag glass i vinduene, ingen isolasjon, ikke bad, ikke kjøkken og ikke et fungerende strømanlegg. Alt må legges inn på nytt, men hun beholder det som kan beholdes, blant annet mye av den gamle kledningen. Alle nye og velholdte bolighus er ganske lik hverandre, mens alle falleferdige hus er falleferdige på sin egen selvstendige måte. Det er en av mange grunner til at bygningsvernere synes det er så spennende å sette i stand. Opp fra forfallet blir drømmer og innsikt gjort om til en sjelfull bygning, til et sted det blir godt å bo i. Slik er det også her i huset til Siri Børs-Lind. - Utvendig er planen å tilbakeføre fasaden slik den så ut i 1920. Innvendig er tommelfingerreglene at det skal være mulig å se den opprinnelige romstrukturen, hvordan TØNNEROMMET, kalles tønnerommet pga. buet tak, med «arkivet» rester av tapet, gulvbelegg, aviser etc. fra alle rom.

huset har vært inndelt og hvordan det har vært brukt. Stort sett beholder jeg kjøkken der det har vært kjøkken, stue der det har vært stue. Der jeg kan beholde overflater, så gjør jeg det. Jeg beholder panelet i taket, gamle tregulv og gammel panel på veggene der det går. Der det ikke går, så gjør jeg som jeg vil. Jeg har ingen planer om at rommene skal tilbakeføres til 1920.

Fordi det også skal være et sted jeg har lyst til å leve, hvor samboeren min har lyst til å leve og hvor vi har det godt, forteller hun. Familien og svigerforeldrene hennes har vært her og hjulpet henne. Hun har invitert inn bekjente til å jobbe noen uker mot betaling, for å oppleve hvor fint det kan være å sette i stand et gammel hus. Hun har fått 487 000 i støtte fra Kulturminne fondet, 40 000 fra Norsk Kulturarvs «Ta et tak», 10 000 fra Tromsø kommune og 18 000 fra fylkeskommunen til umiddel bare sikringstiltak. Hun har prøvd seg som håndverker, men selv mener hun at hun er best som prosjektleder.

TO GRUNNER - Det er to grunner til at jeg gjør det her. Den ene er min nerdete interesse for å lære meg å ta vare på et gammelt hus. Jeg har jo ingen peiling eller bakgrunn; litt grunnlag, men ingen håndverkutdannelse. Jeg eide jo knapt verktøy. Jeg visste ikke hva som var viktig, og hva som er kulturminneverdien ved dette huset, og hva som var sentralt å bevare. Så det å finne ut av den prosessen var viktig for meg, og se om det kunne gjøres på en bærekraftig måte. Og så er jeg kontrollfrik. Jeg vil ha ting på min måte. Så jeg er veldig involvert i det aller, aller meste. Og det tar jo tid. - Den andre er at jeg synes det er fryktelig trist at vi er så dårlige på å ta vare på gamle hus. Jeg husker da jeg begynte å være i Tromsø ble jeg helt satt ut av hvor mange fine gamle hus jeg så stod til forfall, til og med i bykjernen. De som blir tatt vare på de blir stort sett modernisert 100 prosent. Man gjenbruker ikke original materialer og har på en måte ikke det perspektivet. Jeg har en tanke om at hvis jeg som ung dame uten håndverkskom petanse kan ta tak i og bevare et hus som til og kommunen har sagt at det er verdt å rive, da tenker jeg at da, kan hvem som helst få til det. Slik at kanskje flere blir

NÅR BOLIGHUSET blir ferdig, skal sjåen settes i stand. Det vil gi mye god plass.

40

FORTIDSVERN

SJÅEN, ELLER UTHUSET, har med all sin ruinestetikk, stått på ønskelisten til Siri Børs Lind siden hun flyttet inn i nabohuset. Bak t.h. ser vi litt av huset hun setter i stand.

Men hvis de ikke har lyst til å ta vare på det, men ser at det har en kulturminne verdi, hvorfor kan de ikke bare selge det og la noen andre får passe på det? Så kan de bygge noe annet et annet sted. Det sliter jeg med å forstå. - Det å tenke at vi har noe som er større enn oss selv, det et veldig fint. Det er utrolig kult å få holde på med noe som er viktig for flere enn meg, og som er viktig for hvordan vi husker på hvordan vi har levd før og gamle håndverkstradisjoner. Det å få lov å bevare er kjempefint, men også kjempeskummelt fordi man må greie å gjenkjenne og se hva det er som er viktig å bevare, sier Siri Børs-Lind. Hun er sikker på at gamle hus vil komme på moten, fordi det passer med samfunnstrender, slik som hennes lille hus, men som er mer enn stort til et godt liv. - Jeg vet at det blir beboelig før somme ren. Jeg tror det blir veldig, veldig fint og gleder meg veldig.

HVA ER VIKTIG? - Man kan spørre hvorfor man skal drive med gamle hus. Hva er det som er viktig? På den ene siden kan man si bærekraft og miljø. Men jeg tror også på at et gammelt hus som har blitt utviklet over tid, hvor mange mennesker har bodd og tenkt og tilpasset seg, at huset har en iboende kunnskap om hva som er nødvendig for å ha en god hverdag. Jeg tror huset har en kunnskap om hva man trenger for å leve et godt liv, fordi huset har blitt utviklet over tid, og at de menneskene som bodde her – de hadde de samme grunnleggende behovene som vi har i dag. Jeg tror at dette er vanskelig å gjenskape i nye hus. Noen gode arkitekter kan sikkert få det til, men jeg tror at mye av det som bygges i dag ikke ivaretar de tingene som gamle hus på en måte bare har innebygd. - Jeg synes det er noe trygt med et gammelt hus. Det fint i hverdagen å vite, hvis man er fortvilet eller uansett hva livet kaster på deg, så er det fint å vite at det er andre som har levd her før. De kan ha hatt de samme følelsene. De har vært fortvilet, de har vært glade. Det setter liver mitt i perspektiv og gjør det er lettere å stå i ting. Man blir litt mindre ensom. Mennesker har levd og kjent på disse tingene før. Siri Børs-Lind fikk «Den gamle tre husboka» i konfirmasjonsgave. Familien hennes har en hytte på Hallingby ved Hønefoss fra 1696. Gamlestua, som den kalles, er fredet, men brukes som en vanlig familiehytte. Der vokste hun opp i en fami lie som bærer respekten for det å forvalte et gammelt hus. Mormoren hennes bodde i et en storslått tømmervilla på Lillehammer, som en gang var blitt flyttet fra en gård på Vågå i Nord-Gudbrandsdalen.

HER ET STILLEBEN fra sjåen, med rester fra et levd liv.

i Fortidsminne foreningen er den politiske delen av prosjektet. Hun er opptatt av ringvirknin ger, inspirasjon og forståelse knyttet opp til bygningsvern. Derfor syntes hun det var stas at hun ble kontaktet av lokal avdelingen til Fortidsminneforeningen med spørsmål om hun hadde lyst til å være mer aktiv. Nå er hun varamedlem i lokallaget. Hun tenker at det å jobbe strategisk og politisk med å ta vare på den gamle bebyggelsen er viktig. Men hun stopper ikke der, og finner et dypere behov hos mennesker for å bo i hjem hvor selve husets atmosfære og historie er til støtte i livet.

41FORTIDSVERN

- Så ja, jeg har vokst opp med gamle hus som en del av omgangskretsen min. Jeg har lært at når man eier et gammelt hus så forvalter man et ansvar som er større enn seg selv. Det har jeg vokst opp med. Når folk vil rive et gammelt hus, så har jeg full forståelse for at de selv ikke har lyst til å restaurere det, fordi det krever en interesse.

inspirert og får lyst, og ser verdien i det. Det er planen. Derfor har jeg også vært veldig bevisst på å snakke høyt om det, invitere folk inn, at det skal være tilgjenge lig og åpent. Så når folk går forbi på gata og er nysgjerrige så inviterer jeg dem inn. Jeg driver en Instagram-konto, hvor jeg deler ting. Jeg tror og håper at det kan gi godeHennesringvirkninger.engasjement

ET OMRÅDE FOR NY KUNNSKAP DENKULTURARVENBRYSOMME

Klimaendringene har mange ulike konsekvenser, først og fremst for klimaet selv, men også for den materielle kulturarven.

tekst: Peter Forrás, seniorrådgiver i Vestland fylkeskommune, seksjon for kulturarv. Hans-Jakob Ågotnes, professor ved Universitetet i Bergen, AHKR.

42 FORTIDSVERN

LOSSING AV KULL ved Bergens kullkompani i 1929. Anlegget er i dag revet. På den andre siden av Puddefjorden skimtes kullageret på Møhlenpris. På denne tiden var det i alt 10 større kullagre i Bergen, og 6 av dem lå ved Puddefjorden, sammen med skipsverft og motorfabrikker.

Foto: Atelier KK og Universitetsbiblioteket

F or det første fører klimaendringer til raskere fysisk nedbryting av kulturminnene. Tilløp til slik nedbryting ser vi for eksempel allerede på eldre trebygninger, som i et stadig fuktigere klima blir mer utsatt for råtesopp. Men i tillegg gir klima endringene nye historiske perspektiver på den materielle kulturarven. Bygninger, anlegg og arealer knyttet til fossiløkonomi ens infrastruktur, fremstår mer og mer som noe som hører fortiden til. Klimaendringene synliggjør at overgan gen fra organiske til fossile energikilder på 1800- og 1900-tallet var en energihistorisk revolusjon, som var betinget av en radikal endring av det ytre miljø. Kullbinger, tankanlegg, fabrikk- og prosessanlegg, og fremveksten av storskala industri- og havnemiljøer, var bygget opp rundt raus tilgang på fossile energikilder. Med utgangspunkt i klimakrisen kan vi i dag se på denne typen infrastruktur som materielle kilder med stor kunnskapsverdi.

43FORTIDSVERN

nytt forhold til geografisk rom, i tiden fra omkring 1850 og frem til i dag. Et godt eksempel på hvordan klimaendringer synliggjør nye sider ved kulturarven, er byutviklingen langs Puddefjorden i Bergen på 1900-tallet, som i stor grad var drevet av en økonomi basert på bruk av fossil energi i stor skala.

Den kan gi oss ny kunnskap om hvordan industrialiseringen var en svært energi intensiv form for økonomi, som forutsatte en helt ny type fysiske omgivelser, og et

FOSSILØKONOMIEN Men først litt om det energihistoriske bakteppet: Global oppvarming og særlig økningen i CO2-utslipp i industriell tid, er uløselig knyttet til fossiløkonomiens

Kanskje er de ufrivillige minnene de mest verdifulle, fordi de gir oss kunnskap vi ikke på forhånd vet at vi leter etter.

I 1950-årene ble det også importert betydelige mengder dieselolje og bensin fra nederlandske og franske kolonier i Vestindia, fra Venezuela og Iran. Økningen i energiforbruket og endringen i energi miksen, reflekteres også i CO2-utslippenes historiske utvikling; fra 1860-årene er det en jevn stigning i CO2-utslippene. I tiden 1907/08 skjer det et byks i utslipps nivåene. Når det gjelder utviklingen av forholdet mellom kull og olje som utslippskilde i Norge, passerer utslippene fra flytende brensel i 1951 for første gang utslippene fra fast brensel, en utvikling som siden bare forsterkes. Utslippene fra flytende brensel stiger så kraftig gjennom 1970-tallet og tar seg i løpet av 1980-tallet opp på om lag dagens nivå. Fossile energi bærere basert på importert kull og olje

44 FORTIDSVERN

fremvekst på 1800- og 1900-tallet. Sett med dagens briller var det totale energikonsumet i Norge frem til om lag 1900 lavt. Rundt år 1900 kom om lag 50 % av energikonsumet i (fastlands) Norge fra organiske energibærere som mekanisk vannkraft, torv, ved, hester og menneskelig arbeid, mens en fra 1900 og særlig etter 1950 ser en kraftig vekst i det totale energikonsumet, basert på moderne energibærere som kull og koks, bensin og olje, gass og elektrisitet. Dersom en i tillegg til energiforbruket på fastlandet tok med energiforbruket i handelsflåten og skipsfarten, ville fossil andelen både på 1800- og 1900-tallet være betydelig høyere. Anslag tyder på at dampskip og motorskip omkring 1950 kan ha konsumert rundt 35 % av det samlede 1 Lindmark, Magnus og Minde, Kjell Bjørn, 2018: «Et energiregnskap for Fastlands-Norge 1835-2012», Heimen årgang 55, nr. 2-2018, s. 171. energiforbruket i Norge.1 Selv om meng den av hydroelektrisk kraft økte sin andel av det totale kraftforbruket fra ca. 23 % i 1920, til 36 % i 1950, og 50 % i 1980, var norsk økonomi på 1900-tallet helt avhen gig av fossile energikilder. Frem til 1950 gjennom omfattende bruk av kull og koks, og etter omkring 1950 gjennom bruk av oljebaserte energibærere. Ved inngangen til 1900-tallet var Norge som importørland fullt integrert i den globale handelen med kull, koks, sinders, dieselolje og bensin. Mellom 1900 og 1950 kom det meste av kull, koks og sinders fra Storbritannia og Nord-Irland, en del kom også fra Vest-Tyskland, Svalbard og Polen. Dieselolje og bensin tok seg kraftig opp utover 1920-tallet og kom i hovedsak fra USA.

KULL OG KOKS – BENSIN OG DIESEL Mellom 1907 og 1957 ble selve landarealet langs Puddefjorden utvidet, og det meste av arealet ble tatt bruk til skipsbygging og tilstøtende virksomheter. Utfyllinger for verftene, slipper, lagerskur, kaier og motorfabrikker gjorde at sjølinjen mellom 1907 og 1957 ble flyttet flere titalls meter utover i fjorden. I løpet av tiden mellom 1900 og 1950 ble det tidligere tynt bebyggede området mellom Kirkebukten på Laksevåg og Solheimsviken, et fullt ut menneskeskapt landområde for ulik industri- og skipsfartrelatert virksomhet. Ved og på disse arealene var det skipsverft, kullbinger og oljetanker på rekke langs fjorden, som dannet et sammenhengende energiintensivt økonomisk kretsløp. Noe av arealbruksmønsteret er videreført frem til våre dager, rett slett ved at deler av sjøfronten fremdeles er preget av arealkre vende industri, mens boligbebyggelse er plassert på avstand fra sjøen.

BYENES ROLLE I FOSSIL

I Bergen var det var særlig området langs Puddefjorden som fikk merke fossil økonomiens gjennombrudd, og inngangs porten til et fossilt energisystem var først og fremst sjøfarten, og tilstøtende aktivi teter i form av skips- og maskinbygging.

VESTLANDSKE PETROLEUMSKOMPANI BLE etablert i 1891. Her er firmaets tankanlegg i Skålevik ved Bergen. Firmaet slo seg sammen med Vallø Oljeraffineri, Østlandske Petroleumskompani og Norsk Amerikansk Petroleums Co. i 1919, og ble i 1951 A/S Norske Esso. Tankanlegget i Skålevik er modernisert og fremdeles i drift den dag i dag. Foto: Atelier KK og Universitetsbiblioteket

I dag står – med god grunn – klimaargumentene for bevaring og gjenbruk av eksisterende bygningsmiljøer meget sterkt. 45FORTIDSVERN

ØKONOMIEN - BERGEN En vesentlig forskjell mellom fossil og vannkraft var at vannkraften var mer stedbunden, mens den fossile var en mobil handelsvare og måtte hentes langveisfra og distribueres via anlegg i urbane sentra.

I første halvdel av 1900-tallet var Bergen et av de viktigste urbane sentra for import, lagring, distribusjon og tilrettelegging for bruk av fossile energibærere i Norge.

Områdets utvikling i første halvdel av 1900-tallet forteller oss tre viktige ting; 1) Bergens økonomiske tyngdepunkt forskyves delvis fra Vågen midt i det gamle bysentrum, til Puddefjorden i de nåværende bydelene Møhlenpris, Årstad og Laksevåg, på grunn av ny energiin tensiv teknologi i sjøfarten. 2) Vi ser en byutvikling som i en betydelig grad er basert på energibærere tilført utenfra og langveisfra, gjennom import av kull, koks, sinders, dieselolje og bensin. 3) Forbruket av fossile energikilder endret arealbruk, bebyggelse og infrastruktur. I dag kan vi finne bevarte deler av denne infrastruk turen både i form av Bergens geografiske utstrekning og deler av bebyggelsen som finnes langs Puddefjorden.

eksisterte altså side om side med hydro elektrisk kraft i det norske energisystemet i første halvdel av 1900-tallet.

46 FORTIDSVERN EN DEL AV SABB motorfabrikk ved Puddefjorden i Bergen. Fabrikken ble etablert i 1925 for å produsere semidieselmotorer til småfiskere i enmannsbåter. Fabrikken holdt først til en sjøbod, men flyttet inn i et moderne fabrikkanlegg i 1939. Siden ble anlegget utvidet i 1954, 1961 og 1966. Her ser vi monteringshallen fra 1961.

Foto: Peter Forrás

Foto: Peter Forrás

BERGENS KULLKOMPAGNI ble opprinnelig etablert som et kullimportfirma, men begynte også med import av bensin og diesel på 1940 tal let. Bergen kullkompani fikk oppførtbygningen på bildet i 1942/43, og var bensinstasjon og dieseloljeanlegg. Det var tankanlegg i bakre del av bygningen. Dette er i dag fjernet. Helt til høyre i bildet sees rester av en eldre kullbinge som allerede stod på stedet da stasjonen ble bygget. En periode var det her import av både flytende og fast brensel.

STEDFASTE OG MOBILE ENERGIKILDER

47FORTIDSVERN

Det er en vesentlig forskjell mellom fornybare og fossile energikilder, som kan forklare noe av de historiske prosessene bak fremveksten av fosssiløkonomien. De fossile energikildene som kull og diesel hadde en helt tydelig ting- og varekarakter.

Den materielle kulturarven etter fossil økonomien er kanskje verken særlig vakre å se på eller kulturminner som man vil identifisere seg med, mange vil heller ikke regne lagerskur, verftsbygninger, kraner og brutale arealinngrep for kulturminner i det hele tatt. Men la oss åpne opp kultur arvsbegrepet og forsøke å se mer tvisynt på hvilke materielle strukturer som er overlevert til oss gjennom økonomiske praksiser innarbeidet i snart nær 200 år. Tradisjonelt har kulturminneforvaltningen hatt en tendens til å være mest opptatt av kulturminner som er lett å like og som har et gjenbrukspotensiale i samtiden. I dag står – med god grunn – klimaargumentene for bevaring og gjenbruk av eksisterende bygningsmiljøer meget sterkt. Det finnes knapt en kulturminneplan

i kommunene eller strategidokument i kulturminneforvaltningen der kulturminne nes bidrag til reduksjon av klimagassutslipp ikke er profilert (jmf. Riksantikvarens klimastrategi). Paradokset er likevel at til tross for betydelig oppmerksomhet rundt klimaspørsmål i kulturminneforvaltningen i de senere år, er det nesten ingen oppmerk somhet rundt hva de materielle kulturminn ene kan si om miljø- og klimahistorie i fosssiløkonomiens tidsalder. Særlig har kulturminner knyttet til industri, teknologi og samferdsel et formidabelt kunnskaps- og formidlingspotensiale om de historiske prosesser som har ledet samfunnet inn i det miljø- og klimamessige uføret vi strever med i dag. Men hvor blir det av de miljøhis toriske perspektivene i kulturminnevernets praksis?Eksempelet med Puddefjorden og byutviklingen i Bergensområdet viser hvordan kull og koks, og bensin og diesel var koblet til utviklingen av et nytt globalt teknologisk rom, og til lokale steder og bygningsmiljøer som fikk det fossiløkono miske systemet til å virke. En slik «bry som» kulturarv viser oss også at kulturell erindring både består av frivillige minner og av ufrivillige minner. Og kanskje er de ufrivillige minnene de mest verdifulle, fordi de gir oss kunnskap vi ikke på forhånd vet at vi leter etter. Den materielle kulturarven fra fossil økonomien består både av det som befinner seg på grunnen, under grunnen, i luften og i havet. Satt på spissen er den både flott industriarkitektur, men også PCB, kvikksølv, bly, arsen, mineraloljer og ftalater. Den materielle arven etter fossiløkonomien er både bygninger, anlegg og arealer for utnyttelse av fossile energikilder, men også selve virkningen av slik energi- og arealbruk: avfallsstoffer, forurenset luft og vann og klimagasser. For et mer helhetlig bilde av denne siden ved fortiden, må vi bli bedre på å se på sammenhengen mellom den materielle kulturarven knyttet til omgivelser.getfenomenersomhvordankanbevaringsverdigselvforsterkende.arvensamferdsel.materielle/fysiskeogsåproduksjonsutstyr/linjeråvareforsyning,ogprodukter-menavfallsprodukteneogutilsiktedevirkningeravindustrien/Deleravdennematerielleer,dessverre,selvbevarendeogMenomdenikkeeritradisjonellforstand,denidetminstegiosskunnskapomklimaetimodernetidharblittdetharblittogomhvordanabstraktesomklimaendringererbetinavkonkreteendringeravvårenære

Av bygninger og anlegg indirekte knyttet til fossiløkonomien, er skipsverftet BMV Laksevåg i dag det best bevarte og mest komplette kulturminnet. Fra BMV i Solheimsviken er kun administrasjons- og utrustningsbygget bevart. Verftene som bygget dampskip og senere motorskip førte meg seg særegne bygninger og anlegg som hallbygninger, slipper, tørrdokker, flytedokker og kaianlegg. Samtidig innebar håndteringen av selve energibærerne egne slags byggverk, som kullbinger, kraner og tankanlegg. Anleggene for håndtering av kull og koks var omfattende frem til 1950åra. I dag er få bevart, unntak er deler av Bergens kullkompagni, deler av Wieses kullkompani og kaifundamentene for K71 på Laksevåg. Tankanlegg for brenselolje og bensin ble reist fra 1930-tallet, det aller meste av dette ble brukt til oljefyrte dampskip og etter hvert til motorskip. Mens de fleste kull- og kokslagrene lå nær byen i Puddefjorden, ble tankanlegg ene for dieselolje og bensin bygget lenger ut i fjordbassenget; det første på Skåleviksneset allerede i 1891, deretter Storholmen og Klampavik på Askøy, og i Breiviken, Dolviken og i Eidsvåg. Skåleviksneset er fremdeles i drift som tankanlegg, de øvrige anleggene nevnt her er i hovedsak lagt ned og fjernet. Noe kull og koks ble bruk til hushold ningene, til jernbane og industri, men det aller meste ble altså brukt som drivstoff til kullfyrte dampskip i utenriksfart eller rutefart. Den kraftige industriveksten i Bergensområdet tidlig på 1900-tallet, var i hovedsak motorisert av elektrisk kraft, og var i begrenset grad avtaker av fossilt drivstoff. Det var skipsfarten som var stor forbruker av fossile energibærere, først i form av kull og deretter en vesentlig faktor i overgangen fra kull til petroleum som dominerende fossil energikilde i tiden mel lom 1930 og 1950. På denne tiden overtok diesel og bensin mer og mer som drivstoff i takt med at motorskipene fortrengte kullfyrte dampskip. Noe av dette reflekte res også materielt i motorfabrikkene som ble etablert i Puddefjorden, gjerne i nær eller i direkte tilknytning til skipsverftene; SABB, De Forenede Motorfabrikker og BMVs egen motorfabrikk produserte skipsmotorer for bensin eller diesel. I dag er anlegget etter SABB det eneste bevarte av motorfabrikkene ved Puddefjorden.

MILJØHISTORIE GIR NYE PERSPEKTIV PÅ HVA KULTURMINNER ER

Fossile energibærere i hovedsak utvunnet av store private selskaper, lagret, transpor tert, og kjøpt og solgt på et verdensom spennende marked, av og i stor grad for skipstrafikken. Hydroelektrisk kraft med vann som energibærer, kunne ikke i seg selv ha en slik karakter fordi vannkraft ikke er en flyttbar ressurs som den fossile. Dessuten var kraftoverføringen i første halvdel av 1900-tallet heller ikke global, knapt nok integrert i et landsdekkende elektrisk system før samkjøringen for kraftverkene ble landsdekkende i 1971. Byene, og særlig havnebyene, var derfor viktigere for bruk og distribusjon fossil energi, enn for bruk og distribusjon av elektrisk kraft. Det var byenes handels funksjon som importør av fossilt brensel som gjorde byens infrastruktur – altså havner, kaianlegg og lagringsplass –avgjørende for å innlemme økonomien i det nye energiintensive systemet basert på kull og Dersomolje.man sammenlikner størrelsen på importen av fossilt brensel i de norske byene mellom 1900 og 1950, vil man også se at det var handelsbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Drammen som var de sentrale byene i kjøp og salg av fossilt brensel. Bergen var i hele perioden den nest største importør av fossilt brensel, etter Oslo. Store mengder kull, diesel og bensin passerte hvert år gjennom byen, sammen med store pengeverdier gjen nom kjøp og salg av energibærere. I de kraftkrevende industristedene langs sjøen som Odda, Sauda, Porsgrunn, Mosjøen, Mo i Rana eller Narvik, var det faktisk langt mindre import og relativt sett mindre bruk av fossile energikilder, selv om det selvsagt også her finnes en miljø- og forurensningshistorie, knyttet til andre typer utslipp.

GRAND HOTELL FLEKKEFJORD RESTAURERT LEVENDE SIGNALBYGG I SÆRKLASSE Hoteller i større og mindre byer har alltid vært viktige bygninger. Flere eiere av slike bygninger har vært opptatt av nye impulser særlig når det gjelder arkitektur. Slik er det også med Grand hotell i Flekkefjord som ble en god representant for sveitserstilen da det ble bygd i 1897. Hotellet er fortsatt i full drift der det ligger sentralt plassert i den lille sørlandsbyen. tekst: Einar Engen, Kulturminnefondet 48 FORTIDSVERN Kristiansand AGDER Flekke ord

ISTANDSETTINGUNDER av tak og spir i 2014. Foto: Einar Kulturminnefondet.Engen, 49FORTIDSVERN

50 FORTIDSVERN

P å midten av 1600-tallet vokste byen fram – mye på grunn av stor handel med blant annet Nederland. Fisk, trelast og stein var på den tida viktige eksportartikler. Det var nettopp denne handelen som ga navnet til bydelen «Hollenderbyen». Byen gikk også under navnet «Lille Hamburg» på grunn av den velstand og luksus som det store sildefisket ga på 1700- og 1800-tallet. Nedgangstider på midten av 1800-tallet førte til mindre aktivitet og dårligere øko nomi, men ny industri vokste fram. Flere garverier ble etablert i Flekkefjord, men konkurranse med europeiske og amerikan ske garverier førte til at flere garverier da ble nedlagt. Industrien har imidlertid stått sterkt i Flekkefjord og områdene rundt, og utover på 1900-tallet ble det etablert flere fabrikker – blant annet trevarefabrikk, ullvarefabrikk, skofabrikk og en rekke forskjellige verksteder. Handelen har også stått sterkt i Flekke fjord, og med åpningen av jernbanen i 1904 fikk byen et nytt oppsving med påfølgende god økonomi. Dette ga seg utslag i flere kommunale anlegg, blant annet elektrisitetsverk, vann- og kloakk anlegg og Bykjernenskole.eri dag preget av byg ninger fra 1700-, 1800- og 1900-tallet. I dag er Flekkefjord en by som både er

GRAND HOTELLS HOVEDFASADE etter flere år med istandsetting. Foto: Sigurd Hjelle Bruhjell, Grand hotell. Med god planlegging og realistisk tidsplan ble det i 2010 søkt om tilskudd til restaurering av tak og veggflater på to store hjørnetårn og fem mindre tårn.

51FORTIDSVERN historiefortellende i seg selv, og som har hus i forskjellige stilepoker. Men det er særlig de hvitmalte bygningene i «Hollenderbyen» som gir byen sitt spesi elle særpreg. Grand hotell ligger i denne delen av byen og den er både monumental og karakteristisk.

FRA MOYS HOTEL TIL GRAND HOTELL

I 1901 fikk byen sitt eget kommunale elektrisitetsverk og Moys hotel fikk samme år innlagt elektrisk strøm, som det første bygget i sentrum. I 1905 ble det anlagt gatebelysning i bykjernen. Den opprinnelige lampen som ga lys utendørs ble gjenfunnet for noen år siden, og dagens eier har fått laget en kopi av denne. Dette er et lite, men viktig tiltak for å gjenskape hotellets karakter.

I 1936 fikk hotellet nye eiere og navnet ble endret til Grand hotell. Hotellet har blitt drevet sammenhengende siden det ble åpnet i 1898, og etter lang tids bruk ble det etter hvert behov for å gjøre opp status for hvordan eieren skal sette i stand bygningen, gjøre oppgraderinger og modernisering for å møte de behov som brukerne i dag ønsker. Alt dette for å være sikret tilstrekkelig inntjening.

Grand hotell har ei over 120 år lang his torie. Det begynte med Moys hotel bygd i 1868 like ved der dagens hotell ligger. Dette hotellet brant ned og nytt hotell ble bygd i 1896. Dette brant også ned og i 1897 ble det bygget opp igjen med idealer fra datidas stilepoke – sveitserstilen. Med «snekkerglede» i fasadeuttrykket og sitt åttekantede tårn på hjørnet mot Anders Beers gate og Sirdalgaten, har det en sentral beliggenhet. For å ha nok inntje ning leide hotellet ut første etasje til en kolonialforretning fram til 1912. Det ble også utsalg av øl og vin her.

I eldre reisehåndbøker finner vi Grand hotell omtalt i heftet: «Hvor skal jeg bo i ferien.» Dette er en illustrert veileder fra 1932 for de ferierende i Norge.

SOVEROMMENE på Grand hotell i Flekkefjord tar vare på stemningen fra tidligere tider.

I løpet av en ti-års periode har Grand hotell nå blitt et signalbygg i sentrum av Flekkefjord. ET STORT ARBEID ble nedlagt da ytterveggene skulle settes i stand. Foto: Sigurd Hjelle Bruhjell, Grand hotell.

FORTIDSVERN Grand hotell beskrives slik: «Hotellet har 30 værelser, bad, elektrisk lys, centralvarme etc. Enkelt værelse kr 3,00 – 4,50, dobbelt værelse kr 2,00 – 7,00, frokost kr 2,00, middag kr 3,00, aften kr 2,50. Flekkefjord er en vakker liten by med krokete trange gater og trehus.»

Nå har hotellet 29 rom inklusive de nye rommene i tilbygget. I første etasje finner vi restauranten «Grand Gastro» som bruker norske råvarer i løpet av årets forskjellige sesonger for å gi gjestene gode matopplevelser. Og de gode opplevelsene har de ivaretatt ved blant annet å skaffe til veie det originale møblementet til hjørnerommet i andre etasje. I forbindelse med istandsettingsarbeidet ble det funnet sengegavler på loftet, og disse er brukt som inspirasjon når nye senger skulle lages.

52

Hotellet fikk i 2000 et tilbygg som rommer kjøkken, kurs og konferansesal samt 5 værelser i andre etasje. Dette tilbygget ble oppført som et moderne bygg etter krav fra lokale myndigheter. I 2009 vurderte eieren om hotellet skulle selges eller settes i stand. Taket måtte repareres for å unngå lekkasjer, og rommene hadde behov for oppgraderinger. Valget ble da reparasjon og tilba keføring til opprinnelig fasadeuttrykk med skifer på tak og spir, og utbedring av hovedfasaden. Sigurd Helle Bruhjell, som i dag er daglig leder for hotellet, formulerte visjonen slik i 2009: «Hotellet skal bli et smykke om 10-15 år» Med god planlegging og realistisk tidsplan ble det i 2010 søkt om tilskudd til restaurering av tak og veggflater på to store hjørnetårn og fem mindre tårn. Kulturminnefondet innvilget søknaden og dette ble starten på et stort prosjekt. I 2017 fikk de nytt tilskudd til utbedring av takflatene mot vest og til et takopplett mot sør. Det siste tilskudd fra Kulturminnefondet ble gitt til utbedring av hovedfasaden. Samlet har Kulturminnefondet bevilget 1,64 millioner kroner. Bruhjell sier dette om viktigheten av å kunne vise fram et hotell som er et yndet fotoobjekt i Flekkefjord:«Jegerimål når hovedfasaden er ferdig. Et bra førsteinntrykk av hotellet utvendig gir mer trafikk.» Samtidig med at det har pågått store arbeider utvendig kan Bruhjell fortelle at hotellets værelser også blitt renovert. Han har hele tiden hatt en bevissthet om at hotellet skal framstå med høy grad av historiefortellende elementer og at bygningens identitet skal bevares. Selv med de utfordringer som følger med når man skal gjøre innvendige oppgraderinger med blant annet brannsikring, ventilasjon og lydkrav i henhold til gjeldende regelverk. Om dette sier Bruhjell: «Det har vært mulig å montere skjult anlegg ved å senke himlinger uten at dette har gått utover inntrykket og romfølelsen.»

GRAND HOTELLS FASADE under istandsetting.

ET KULTURMINNEFAGLIG

ISTANDSETTING OG TILBAKEFØRING

Foto: Sigurd Hjelle Bruhjell, Grand hotell.

RESTAURERINGSPROSJEKTGODTLØNNER SEG

Kulturminnefondets tilskuddsordninger

53FORTIDSVERN

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

Hotellets logo brukes ofte i markedsføring av byen. Arbeidet har også blitt lagt merke til av Flekkefjord Sparebank som årlig deler ut sin byggeskikkpris. I 2019 ble gikk prisen tildelt Grand hotell med denne begrunnelsen: «Arbeidene er utført på en måte en eksemplarisk måte som vitner om eiere og håndverkere med sans for detaljer.»I2009 formulerte Sigurd Helle Bruhjells sin visjon for hotellet, og etter mange år har han nå kommet i mål. Grand hotell har fått sin storhet tilbake, arbeidet har blitt lagt merke til og Flekkefjord kan vise til et hotell i særklasse. Hus og Fagseminaranlegg Sikringstiltak Rullende og kulturminnerbevegeligeFartøy og båter Formidling

HOLLENDERBYEN med sine trange gater og hvitmalte hus. Foto: Einar Kulturminnefondet.Engen,

Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

54 FORTIDSVERN

– ARKITEKTUR ER teamarbeid, understreker Trond Eliassen. Sammen med Birger Lambertz Nilssen og Jens Johan Boysen bygget han gården til venstre. Til høyre ses hovedkontoret til Norsk Rederiforbund, tegnet av Tronds far, Georg Eliassen og Andreas Bjercke. Bygningene ligger like ved Rådhuset i Oslo.

TROND ELIASSEN HAR alltid likt å vandre rundt i byen og følge med på det som bygges og endres. Det gjør han fortsatt, i en alder av 99 år, her i trappen opp til forretningsgården Anthon B. Nilsen.

Som i dette tilfellet er akkurat der Rådhusgata møter Øvre Vollgate. Under oss ligger Rådhusplassen, over oss kneiser to bygninger; til høyre hovedkontoret til Norges Rederiforbund i Rådhusgata 25 og til venstre forretningsgården Anthon B. Nilsen i Øvre Vollgate 7. Den første sto ferdig på 1930-tallet, den andre på 1950-tallet. To tidsepoker, to byggestiler, to generasjoner arkitekter: Det første er tegnet av Georg Eliassen (1880–1964), det andre av sønnen Trond Eliassen.Oppdraget med Anthon B-huset «arvet» arkitekt Trond Eliassen av faren og hans kompanjong Andreas Bjercke (1883–1967) da de ble for gamle til å fullføre det. I ste det ble det sønnen og hans livslange arki tektkompanjong, Birger Lambertz-Nilssen (1923–1912) som fikk oppdraget med å fylle tomten mellom Rederiforbundet og Rådhuset. Med på laget var også arkitekt Jens Johan Boysen. Det er nesten 70 år siden bygningen sto ferdig, og Eliassen syns den har stått seg godt, at de tre arkitektene sammen «så til begge sider».

– ARKITEKTUR SKAL IKKE FØLGE MOTER

En by han selv har vært med på å forme – og faren hans før ham. tekst og foto: Trond Rødsmoen

Han har levd i snart 100 år og sett en by i voldsom endring. Hva tenker arkitekten som ble født i Kristiania i 1922 om byggeriene i dagens Oslo?

– Jeg er stolt av det vi fikk til her, måten vi klarte å bygge noe som ARKITEKT TROND ELIASSEN

A rkitekter må se til siden når de bygger hus, se til begge sider, sånn at de ikke bygger hus som ikke liker hverandre, sier Trond Eliassen. – De fleste arkitekter ser bare på sitt hus og gir blanke i naboen. Det er en mangel. Man må ta hele miljøet i betraktning. Et hus er et hus, men det ligger også i en gate, som regel.

55FORTIDSVERN

At Trond også skulle bli arkitekt var ingen selvfølge, selv om han tidlig ble farget av farens yrke. Som formann i Fortidsminne foreningen i to tiår hadde faren naturlig nok en stor interesse for gamle hus, noe som smittet over på sønnen. På ferie på Sørlandet lærte han fort hva som var «pene hus» og hva som var «stygge hus», beva ringsverdig eller ikke. Han lærte om ulike stilarter og byggeskikker. Men med elendig «mattehode» var Trond overbevist om at han ikke kunne bli arkitekt, det krevde nærmest at man var

Mye av dette ble revet for å gi plass til det nye rådhuset og forretningsgårdene rundt. Den nye tid var på vei.

FØDT I KRISTIANIA Første gang jeg møter Trond Eliassen er hjemme i huset hans i Professor Dahls gate 46 A på Frogner. Her har han bodd hele livet, først i oppveksten i det prisbelønnede huset faren tegnet i 1920, og så, etter at han giftet seg med sin nederlandske kone, i huset han selv tegnet og bygget i den andre enden av tomten i 1957. Igjen to epoker, to stilarter, far og sønns arbeider side om side. Tidlig på 1900-tallet dro Georg Eliassen til Stockholm for å studere ved Kungliga Tekniska Högskolan. Rett etter avgangsek samen ble han og Andreas Bjercke plukket ut til å være arkitektassistenter under arkitekt Ragnar Östberg som da tegnet Stockholms Stadshus. Dette engasjementet tok flere år, begge giftet seg svensk og de ville nok blitt i Sverige om det ikke var for at de vant konkurransen om å tegne Sjømannsskolen på Ekeberg. Dermed bar det hjem til Norge der de etablerte arki tektkontoret Bjercke og Eliassen i 1920.

Da Trond ble født 10. oktober 1922 het byen fortsatt Kristiania. Som liten gutt på Frogner kunne han følge arbeidene med det nye Vigelandsanlegget på 1920- og 1930-tallet. I Piperviken der vi i dag har Rådhusplassen, var det et mylder av falleferdige bygårder, Tivoli og i retning Ruseløkken og Slottet; slummen i Vika.

ALTA HELSEHUS SIGNERT arkitekt Trond Eliassen.

56 FORTIDSVERN både snakker med den grønnskimrende steinfasaden på Rederiforbundet og den røde mursteinen i Rådhuskvartalet. Det var i tillegg en krevende plassering, med stor høydeforskjell mellom gaten og Rådhusplassen nedenfor. Vi brukte mye tid på å finne en god løsning for trappe passasjen, forklarer Eliassen og peker på detaljene: Messingplatene på fasaden som skinte som gull da de var nye og som nå har eldet og fått sin tiltenkte mørke, vedlikeholdsfrie patina; den innebyggede dreneringen som gjør at regnvann ikke ren ner nedover fasaden og lager skitne striper. Så peker han på betongen i trappeanlegget som han ikke var så glad for i sin tid. – Det var en idé Boysen hadde med seg fra England, «brutalism» som kom for fullt. Det var ikke noe vi var kjent med på den tiden, men Boysen med betongen fikk sin vilje til slutt, sier han med en liten latter.

REDDET AV «KRISELINJE» ETTER KRIGEN

DE VAR KOMPANJONGER gjennom hele yrkeslivet, arkitektene Trond Eliassen og Birger «Billy» Lambertz Nilssen. – Vi kjente hverandre så godt at vi kun trengte ett ord for å uttrykke en idé, sier Eliassen. Foto: Privat Foto: Rasmus Tveteraas/Arkitekturmuseet

VILLE HUMANISERE SYKEHUSENE – På skolen var arkitekt Knut Knutsen «hærføreren» vår, vi beundret ham og det preget oss gjennom hele livet. Han var opptatt av at man skulle bygge i regionale materialer. Men vi hadde også internasjo nale forbilder, som Le Corbusier, som jeg var en stor beundrer av, særlig som maler. Men vi kunne ikke følge hans bruk av betong i Norge, betong minnet oss bare om krigen og tyske bunkere. I stedet innførte vi murstein i Finnmark. Tegl ble da også Eliassen og LambertzNilssens foretrukne materiale i en rekke bygg. De hadde som mål å humanisere sykehusene, gjøre dem til vennligere steder. – I sykehusene innførte vi materialer som menneskene var fortrolige med. Murstein er et fabelaktig materiale. Det går tilbake til oldtiden, dette har mennesket alltid holdt på med, å legge stein på stein. Mursteinen er tilpasset mennesket, den er ikke større eller tyngre enn at du kan ha den i én hånd, som det så utvikler seg et håndverk rundt. En murstein kan du dele med en hammer, mureren vurderer hver stein, slik blir veggen også mer menneske lig, sier FordelenEliassen.meddenne typen byggverk basert på håndverk er at det er mer fleksi belt når noe skal endres eller utvides, noe som stadig skjer i sykehusbygninger. Store standardmoduler i betong gjør gjenbruk og forandring krevende. – I tillegg kommer estetikken: Når betong blir våt, blir den stygg, det renner mørke striper nedover. Når det regner på murstein, forblir den like pen og rød. – Hvordan definerer du estetikk innen arkitektur? – Det er et vanskelig spørsmål, men det mest grunnleggende for alt byggeri er at det må være funksjonelt; derfra er det ikke så langt til å bli pent, estetisk, at det går opp i et hele. Og så skal det se ut. Jeg bruker materialer som taler til folk; treverk, mur stein, naturstein og kobber. De fire materi alene har vært viktige for meg for å skape harmoniske resultater, noe som tiltaler folk. Dette har vært min filosofi hele veien.

Sjøfartsmuseeum, i dag Norges Maritime Museum. Under arbeidet ble de sendt på studieopphold i Italia for å få inspirasjon, noe som blant annet første til at bygget fikk «en fot i vannet».

Trond Eliassen har alltid likt å vandre rundt i byen og følge med på det som bygges og endres. Det gjør han fortsatt, i en alder av 99 år. Han liker å følge med på det som skjer med bygg han selv har tegnet

DEN PRESTISJEFULLE Houens Fonds diplom gikk i 1975 til Eliassen og Lambertz Nilssens Norsk

ARVEN ETTER FAREN BLIR HOTELLER

57FORTIDSVERN ingeniør. Han hadde nok mer hodet til sin mor, som var utdannet kunsthåndverker. Andre verdenskrig skulle endre dette. I krigsårene kom han inn på Kunst- og håndverksskolen, på en bygningslinje som utdannet tømrere og murere. De tegnet murstein og mursteinforband, tømmer konstruksjoner, takkonstruksjoner, og den teoretiske delen av yrkesfagene skulle vise seg å bli nyttig for Trond. Etter krigen var det et enormt behov for arkitekter, og det ble derfor hasteopprettet en etterutdanning, en «kriselinje» som skulle utdanne elevene til å bli arkitekt i løpet av 12 måneder. Hver måned ble de undervist i en ny type bygg; rådhus en måned, så sykehus, skole – Jeg var utrolig heldig. Jeg var nyutdan net rett etter krigen og ble kastet ut i arbeid med en gang, det var et enormt behov for gjenoppbygging, sier Trond Eliassen. Hele skolekullet hans dro nordover til Finnmark for å bidra til gjenreisingen av landsdelen, bortsett fra Trond og Birger. Sammen vant de nemlig konkurransen om å bygge et lite sykehus i Flekkefjord, noe som skulle bli det første av en lang rekke helsebygg de skulle tegne sammen som Eliassen og Lambertz-Nilssen. Etter hvert jobbet også Eliassen flere år i Finnmark, der oppdraget var å lage planer for små helsestasjoner med distriktslegekontor og andre tjenester.

FLAGGSKIPET PÅ BYGDØY Eliassen og Lambertz-Nilssen har mottatt en rekke priser, blant dem Sundts premie for Institutt for samfunnsforskning i Oslo i 1961. I 2012 ble Aust-Agder sentralsyke hus fredet av Riksantikvaren. Men det er et annet bygg som regnes som deres arkitek toniske flaggskip: Norsk Sjøfartsmuseum, i dag Norges Maritime Museum på Bygdøy. Det tok lang tid å fullføre, nærmere 20 år, mye fordi prosjektet var avhengig av konjunkturene i redernæringen – det var rederne som betalte for museet. I 1974 stod det ferdig, og året etter mottok duoen Houens Fonds diplom. – Da vi vant oppdraget var vi unge og uten så mye erfaring, vi hadde ikke annen arkitektutdanning enn «kriselinja» etter krigen. Det bekymret nok rederne som skulle finansiere bygget, og derfor ble vi sendt på studietur til Italia for å lære hvordan museer kunne gjøres. Det ga oss mektige impulser. Sjøfartsmuseet som i de første planene var en mer kvadratisk blokk inne på land, ble i de nye tegningene trukket ned til fjæra og fikk et bein i van net, det syntes vi passet et sjøfartsmuseum godt. Og så fikk det en ordentlig baug.

HØYHUS TRUER BYEN

58 FORTIDSVERN og ikke minst bygningene etter faren. Som det fargerike kontorbygget til Den norske Amerikalinje på Jernbanetorget som Petter Stordalen har forvandlet til hotell. Det samme er han i ferd med å gjøre med et annet av Georg Eliassens bygninger, Oslo Lysverker i Sommerrogaten ved Solli plass.

GEORG ELIASSENS VILLA fra 1920, i Professor Dahls gate 46 A på Frogner i Oslo

– Jeg er veldig spent på hvordan den bygningen blir som hotell. Den har fått en rund svømmehall på toppen, og den er jeg ikke så glad i. Den er plassert midt på, og det gjør huset helt symmetrisk, i motsetning til tidligere da det var nøytralt symmetrisk. Utover det så har jeg tillitt til at hotellkongen greier å bruke interiørene og vinduene og alt sammen. Men jeg skulle gjerne løst den hotelloppgaven selv, sier Eliassen.

– Hva tenker du om dagens byggerier i Oslo når du vandrer rundt?

– Det er veldig stereotypt, mange høye hvite eller grå hus som gir lite til omgi velsene. Det er en motesak. Det er mer liv i en fasade av tegl, eller i en pusset fasade. I murstein er det sintrede partier, de kan se ut som keramikk. Murstein byr på utallige mikroskopiske bilder. Det samme med treverk med kvist. At materialer har slike detaljer i seg forstyr rer idyllen og gir liv. – Hva tenker du om Arkitekturopprøret? Har de noe å fare med? – Ja, det syns jeg. Det er jo et opprør mot akkurat det jeg snakker om nå. Folk føler ubehag. Det har noe med at alle bygg i dag består av fabrikkproduserte elemen ter, det blir ingenting menneskelig igjen. Ifølge Eliassen så er den største trus selen mot Oslo alle høyhusene, og særlig nærmest vannet, de ødelegger det amfiet som Oslo er fra naturens side, der man har kunnet se sjøen fra store deler av byen.

TROND ELIASSEN BYGGET dette huset på familiens tomt i 1957. Byggetillatelsen åpent for maks 90 kvadratmeter, derfor er løsningene kompakte for å romme en familie på fem. Foto Arkitekturmuseet/Studio Pan

TRAPPEN NED TIL kjelleren i Trond Eliassens påbygg.

– Nå bygges det veldig hardt. Majorstuen. Bjørvika. Munchmuseet, ja, det var juryens

som også var formann i Fortidsminne foreningen i 22 år, fra 1929 til 1951. Dette var i en periode da kampen blant annet sto om å bevare Kirkeristen, basarhallene rundt Oslo domkirke. Rivelysten i samfun net bli ikke mindre etter andre verdenskrig, med store trehusmiljøer truet av sanering i flere byer. – Herregud, de skulle jo rive Tyske bryggen i Bergen for bare 50 år siden. Dette har heldigvis endret seg radikalt, ingen vil vel vurdere å rive noe sånt i dag. Det er bra vi har Fortidsminneforeningen. Det er et helt annet driv ute blant folk i dag. Det handler om skolering. Samtidig husker jeg hvor tungt det var å engasjere seg i disse sakene på 1950- og 1960-tallet. Jeg husker at vi gikk fra nederlag til nederlag, det var rett og slett ikke særlig oppløftende å være medlem og engasjere seg i kulturminnevernet på den tiden. Det skulle bygges nytt, det var mye å gjenreise og da var det tungt å nå frem. Det rives også i dag, men Trond Eliassen er likevel optimist på bygnings vernets vegne.

MOTE ER FOR IKKE ARKITEKTURKLÆR,

Riksantikvarens

>

SANS FOR DET NASJONALMUSEETNYE

HAR VÆRT MEDLEM HELE LIVET

59FORTIDSVERN skyld. De skulle aldri tillatt et høyhus akkurat der. De tre øverste etasjene er ikke en gang museum, de er kun utsiktspunkt.

>

– Bryggen er av tre og ikke betong, det gir en kontakt med sjøen. En blanding av gammelt og nytt, variasjon som samtidig henger sammen. En kvalitetsforskjell av rang hvis en sammenligner Aker Brygge med Bjørvika.

Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 50.000.

– Arkitektur skal ikke følge moter. Amplituden, bølgene, må ikke være for store, i arkitekturen må de være lange og flate. Klesmoten kan ha store svingninger, klær skiftes ut etter et år eller ti, mens en bygning skal stå i 50 år, 100 år og enda lenger. Da må man unngå slike ting som knekken på det Munch-bygget. Det blir en mote man ler av og sier «å ja, det var det året». Unngår vi de store svingningene i arkitekturen får vi en mer gradvis og helhetlig utvikling av gateløpet, tettstedet, byen, sier Eliassen.

Trond Eliassen ble tidlig med i Fortids minneforeningen, takket være faren som ikke bare var glad i gamle hus, men

Les meir om prisen på Riksantikvarens nettsider, ra.no 1. juni 2022 håpar mange nyttar høve til å nominera gode kandidatar! Spørsmål? Kontakt Riksantikvaren v/Gunvor Haustveit, e-post: gha@ra.no kulturminnepris 2022

Arkitekten med forkjærlighet for tegl og treverk har også mye fint å si om Oslo. Giskehagen er «en messe verd», et nydelig boligområde nord for Skøyen utviklet av Torp Arkitekter noen år tilbake. Det nye Nasjonalmuseet har han sansen for. Høyden er tilpasset Rådhusplassen og Aker Brygge, men samtidig har bygget nok styrke i seg til å hamle opp med Akershus festning på motsatt side. Og Aker Brygge, det er «flott, et tivoli av folkeliv».

Nominasjonsfrist:

– Feltet har utvidet seg voldsomt, det går ting tapt i dag også, men det har virkelig skjedd en stor endring og modning, sånn jeg ser det. Mange flere har fått sansen for å ta vare på gamle, bevaringsverdige hus.

nelighet og trygghet». Det betyr ikke at den er en arkitektur som ikke søker noe nytt, eller som unngår brudd med fortiden. – Det er naturlig at arkitekturen endrer seg. Hver generasjon har sine idealer, og noen ganger dukker tidligere tiders idealer opp igjen. Mureryrket har jeg tenkt vil dø ut, alle de norske teglverkene det var mange av etter krigen har forsvunnet. Men så ser jeg at danske teglverk gjør det skarpt og lanserer nye teglprodukter, sier Eliassen. Det han er skeptisk til er store svingnin ger i arkitekturtrendene.

Prisen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for: bevaring og/eller restaurering av kulturminne formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne

>

Vi

I Norsk Biografisk Leksikon beskrives Trond Eliassens arkitektur med ord som «respektfull tilpasning», «balansert og har monisk helhet» og «virkemidler for å gjøre bygningene menneskevennlige, gi gjenkjen

Arnstein

DEN PITESAMISKE MARKAGÅRDEN LIA FRA NOMADISME TIL DET MODERNE

DRIFTSBYGNINGEN I LIA, i 2021. Foto: Ave Paulus

DEN GAMLE GÅRDEN Mange av disse nye bosettingene ble opp gitt etter bare én eller to generasjoner. Men andre varte lenge, og er der fortsatt. Av dem er Lia i Oldereidmark i Misvær, mot fjellet sør i Bodø kommune. Lia har vært bebodd av samme slekt i 9 generasjoner, fra midten av 1700-tallet. Aaslaug Lien var siste som bodde fast, fram til 1999. I dag er gården til fritidsbruk, og Aaslaugs datter

60 FORTIDSVERN F ortellingen om Lia favner tre hundre års pitesamisk historie, fra nomadisme til det moderne. Bebyggelsen i Lia har vært i endring hele tiden. Også i moderne tid. Bolighuset fra 1960 illustrerer den nye tiden med kraftutbygging som ga både vei og strøm til gården. Alle tilføyelsene og endringene på uthusene er vitnesbyrd om en ny og lettere hverdag. Mot slutten av 1900-tallet kom anerkjennelsen av den samiske kulturen, og større fokus på kulturarven. Lia bidrar med kunnskap, og medFraopplevelse.1700-tallet og framover mot 1900-tallet var det mange samer som ble bofaste sør i Salten, landskapet midt i Nordland. De fleste hadde bakgrunn i nomadiserende reindrift, med vinterlandet i fjellene i Pite lappmark i Sverige. På forsommeren vandret de vestover til sommerlandet i Norge. Samene bosatte seg i utmarka til de eldre norske gårdene eller i allmenningen, ofte på umatrikulert grunn. Mange bosatte seg der de hadde sitt gamle sommerland. De levde av reindrift, fiske og jordbruk, skog bruk og håndverk. Reindriften var intensiv, med små flokker. Gårdene hadde marginale jordbruksressurser. Det typiske for disse samiske bosettingene er en glidende over gang mot det norske samfunnet. Språket forsvant gradvis, i takt med fornorskning og endringer i næring. Fra inngangen til det tjuende århundre medvirket statlig inngri pen til sterk tilbakegang i den pitesamiske reindriften. På tross av begrensede ressur ser, påvirkninger og endringer overlevde mange av bosettingene, og bevisstheten om tilhørighet levde videre.

tekst: Brekke

Hva er en samisk bygning? Den pitesamiske gården Lia sør i Bodø i kommune rommer fortellinger om samisk byggeskikk, historie og kultur gjennom 300 år.

Tegninger av bygningene, 2020. Foto: Matej Bohac

Ingrid Lien arbeider med å bevare og formidle gårdens historie. Som mange av de andre markagårdene ligger Lia på et merkbart fint sted, høyt og fritt. Det er gjenkjennelig fra mange andre samiske gårder. Gårdene er ofte plassert på nomadenes gamle sommerboplasser. De ble lagt langs flyttveier og steder med oversikt over landskapet. Lokalklima har stor betydning. Det er varmere i høyden, og snøen blåser lettere bort. Gode steder for folk og dyr. Lia har som andre markagårder en bak grunn i reindriften. Så ble de jordbrukere og fiskere, en tid kombinasjon med reindrift. Seinere ble de skogsarbeidere og industri arbeidere, men fortsatt med base på gården. Det fantes lite penger blant folk og bytteøkonomi var det vanlige. På Ljønes, ved fjorden nord for Lia, hadde de kobbe veide der de fanget sel med not. Spekket fra kobben ble byttet mot bjørkenever som folket i Lia produserte. Spekket ble brukt til å koke olje til belysning, maling og vedlikehold av redskap, kanskje også til Dennemat.

61FORTIDSVERN

lille historien forteller ikke bare om bytteøkonomien, men også om handel mellom samer og bumenn. Handelen har lange historiske linjer, og er en viktig forut setning for bosettingen. Lia ligger i utmarka til gården Oldereid, som var en av de sen trale jekteskippergårdene i Indre Salten. Det er mange historier om forholdet mellom

UkjentFoto:

INNHUSENE I LIA, like før andre verdenskrig. Fra høyre gammelstua, bygd slik om lag 1850. Revet i 1961. Den høyeste bygningen er påbygget til gammelstua, bygd 1889. Til venstre eldhu set, bygd 1932, dels fra en eldre bygning. Det er en liten inngjerdet kjøkkenhage. Veggpappen ble montert før krigen. Stigen stod slik hele året, for å kunne slokke brann på taket.

INNHUSENE I LIA sett fra sørøst, 1950 tallet. Foto: Edmund Lien

62 FORTIDSVERN de mer velstående jekteskipperne og samene i Oldereidmarka. Det handler om konflikt, men mest om samarbeid. Møtet mellom kulturene preger også byggeskikken.

STABBURET Stabburet er en liten og lav laftet bygning av bjørk. Det har tydelig vært mindre og er blitt påbygd et par omfar og samtidig forlenget. Ifølge tradisjonen i familien kan stabburet være et par hundre år gammelt. Det var tidligere to andre små stabbur i gården. Stabburet har en form og volum som skiller det fra stabbur på norske går der i samme bygd. Stabburet har kraftige opphengskroker for golvåsene laget av fjellbjørk. I nyere tid er torvtaket erstattet med bølgeblikk. Ingen tiltak er gjennom ført på stabburet etter at det ble erklært fredet. Det har tett tak, men har en del skader i lafteverket. En mulig strategi er å kle inn lafteverket slik at forfallet stopper. Slik bygges det videre på som allerede er tilført bygget gjennom taktekkingen. Tilbakeføring til torvtak vil medføre inn grep i bygningens konstruksjon. Sjeldne og sårbare bygninger bør gjerne håndteres slik at deres dokumentasjonsverdi bevares.

SAMISKE

Foto: Ukjent

BYGNINGER Da kulturminneloven i 1978 fikk et tillegg om automatisk fredning av samiske kultur minner er det uklart om lovgiveren tenkte på bygninger som samiske kulturminner. Ved etableringen av Bygningsvern prosjektet i Skjerstad, fra 1992, ble samiske byggverk identifisert og ble en del av en kommunal temaplan for bygnings vern. Det er utført et omfattende arbeid med sikring, dokumentasjon og reparasjon av bygninger, der Lia også er prioritert. I løpet av 1990-tallet satte Sametinget fokus på bygninger. Etter en lang prosess er det til nå identifisert omkring 900 fredete samiske bygninger, bygd før 1918 som er grensen for fredning. En bygning anses som samisk når den inngår i en samisk historisk og kulturell sammenheng. Bygninger avspeiler næringstilpasninger, ressursøkonomi og impulser. Noen ganger er det en særegen samisk byggeskikk. I Nordland var det som eksempel i flere områder brukt fjøsgammer, som vi nå kjenner bare fra samiske områder. Som eksempel ble den siste fjøsgammen i pite samisk område ble bygd i Misvær 1936. Det er ofte utfordrende å avgjøre hva som er samisk og hva som ikke er det. Samisk historie, næringer og kultur er mangfoldig og bygningsarven speiler dette. Det er ikke så mye vi vet om bebyg gelsen på 1700-tallets samiske gårder i pitesamisk område. Men vi vet fra skrift lige kilder at mange bodde i gammer den første tiden. De snakket samisk og brukte samiske klær. Bygningene som var knyttet til jordbruk kunne være av samme typer som nordmenn brukte.

BYGNINGENE I LIA Bygningene i Lia ligger samlet i et tett tun opp i dalsida. Bygningene har stor tidsdybde, og de er preget av stadige endringer. De er alle orientert med gavlene mot framherskende vindretning. Det er en gammetuft inne i tunet, men ingen tradisjon om denne er bevart. Gjennom tunet går det en gammel ferdselsveg mellom fjorden og fjellet. I gården var det på 1900-tallet to eldre stabbur og en stall som ble tatt bort. Et annet sted i bygda står en skjeltersjå av bjørk som tidligere hørte til gården. I Lia er det nå 4 fredete samiske bygninger, og en nyere bolig og garasje. De fredete bygningene er:

Fjøset er av de eldste samiske bygning ene vi kjenner i Norge. I Misvær er det LIA I MELLOMKRIGSTIDA Stallen til høyre i bildet.

FJØSET Fjøset i Lia er bygd i lafteverk av furu. Det er dendrokronologisk undersøkt. Bygningen er tidligst bygd i 1676, og sannsynligvis ikke seinere enn 1710. Merking og andre spor kan gi sikrere svar på flytte- og endringshistorie og dermed også dateringene. Det er imidlertid ingen synlig merking av tømmeret utvendig, som kan skyldes at det ikke har vært merket, eller er slitt bort. Innvendig er veggene i nyere tid tildekket med betong så det er nå ikke mulig å finne merking. Laftet er et raulandslaft. I Salten var Misværlaftet ene rådende fram til omkring 1650, og fjøset er en av de eldste kjente bygningene med Raulandslaft i Salten. Det har småfallent tømmer, typisk for regionen.

ÅPEN DAG om Lias historie i 2018. Foto: Arnstein Brekke

Fjøset ble omflyttet i gården i 1926, og låve med høystål ble bygd på og til slik at det ble en enhetsbygning, også kalt driftsbygning. Bygd med sperrer av osp og kledning av bjørk, osp og noe furu og gjenbruksmaterialer. Omkring 1970 ble torvtaket erstattet av bølgeblikk, og låvebrua av stein og tre fikk et overbygg, også det tekket med bølgeblikk. I nord enden av fjøset er det et eldre utedo. På tross av begrensede jordbruksressurser var folket i Lia tidlig ute med nye metoder i jordbruket, og driftsbygningen forteller også om Grunnlagetdet. for fredningen av driftsbyg ningen er fjøsets alder. Størstedelen

63FORTIDSVERN også et annet samisk fjøs fra slutten av 1600-tallet. Ingen tradisjon er kjent om opprinnelsen til fjøset i Lia. Det er derimot tradisjon for en bygning kalt «steinfjøsen» stod i gården før. Det indikerer at dagens fjøs har hatt en annen funksjon tidligere. Ut fra byggemåte og volum er bolig eller eldhus mest sannsynlig.

LIA I 2017: Gammelstua fra 1889 med vernebygg fra 2008. Gammelstua sammenbygd med eldhuset med en trevegg og takoverbygg. Eldhuset har fått værhud av metallplater. Begge tak er kledt med bølgeblikk. Foto: Arnstein Brekke Tegninger av bygningene, 2020. Foto: Matej Bohac

Fjøset er bygd før bosettingen i Lia er kjent fra skriftlige kilder. Bosettingen kan ha blitt etablert før den ble registrert. Bygningen kan derfor være oppsatt på ste det allerede omkring 1700. Den kan også være flyttet til Lia på et senere tidspunkt. Topografien er ikke til fordel for å frakte tømmer eller bygninger oppover til Lia, men det er likevel mulig.

Foto: Harald BygningsvernprosjektetBergquist, Bodø kommune.

ELDHUSET MED UTEDOET fra 1979 og utkraget tak over østveggen. Åpen vedsval og gammelstua i bakgrunnen.

LIA I 2021. Fra venstre driftsbygningen med fjøs og låve, bolighuset, gammelstua, vedsvala og eldhuset. Paulus

Om lag 1889 bygger de så til en to eta sjers laftet seksjon i nordenden av boligen. Den har et tradisjonelt laft med nov, men mot den eldre gammelstua var den «satt i stav» - en hjørnestav erstattet nova.

Bruk av en del gjenbruksmaterialer i låven styrker opp fatningen av dette som en fredet bygning. Driftsbygningen med sine eldre og nyere deler ble likevel ikke bygd før i 1926. Bygningen er også preget av tiden fra etter krigen og fram til 1970, da torvtaket ble erstattet av bølgeblikk. Etter 2000 er låvebrua reparert, og den høye fjøsmuren er også utbedret. Lafteverket må utbedres, og det er ikke tatt stilling til om betongen innvendig i fjøset skal fjernes.

ELDHUSET Eldhuset fikk sin plassering i 1932. En større del av bygningen antas å være fra en annen eldre bygning, omflyttet og gjenbrukt i tunet. Dette er grunnlaget for fredningen. Eldhuset hadde sannsynligvis ei grue i forgangen. Det ble brukt som sommerstue, og det ble kokt ost og andre typiske formål for et eldhus. Rett ned bakken fra eldhuset er det en vannkilde.

Typisk for epoken og ved oppføring av tilbygg. I denne nyere delen var det stue nede og soverom oppe. Denne tilføyelsen til boligen er bygd i bjørk. Allerede før krigen ble langveggen mot vest kledd med papp. Den opprinnelige gammelstua ble revet 1961, da det ble bygd ny bolig like ved. Tilbygget fra om lag 1889 ble stående igjen alene, med en naken gavl mot der gammelstua fra omkring 1850 stod. Selv om dette er mot sørøst og unna været fikk veggen en del skader. Gavlveggen har mange ulike reparasjonsteknikker. For å bevare disse reparasjonsteknikkene og redusere omfanget av reparasjoner ble det besluttet å bygge et lite vernebygg. Dette har samme bredde og høyde som den laftede bygningen, men det strekker seg bare om lag 60 cm ut fra gavlen. Ideen om vernebygget bygger på tradisjonen med å bygge sval som tilbygg i enden av andre hus. Vernebygget er bygd i grovt bin dingsverk med umalt låvepanel av bjørk. Vernebygget er reversibelt og kan lett tas bort. Her ble det altså besluttet å beholde alle de tilførte endringene, og tilføre et nytt element.

Fra etterkrigstida ble det slutt på bruken som sommerstue, men det var fortsatt i delvis bruk som eldhus. Omkring 1970 ble torvtaket erstattet med bølgeblikk. Eldhuset ble sammenbygd med gammel stua slik at det ble en vedsval mellom de to byggene, åpen mot øst og lukket med en vegg mot vest og et takoverbygg. Eldhusrommet ble tatt i bruk til verksted. Omkring 1979 ble det bygd en ny utedo i enden av eldhuset. Bølgeblikktaket ble utkraget langs østveggen slik at det ble et overbygg langs eldhuset. Denne var i bruk noen få år til de i 1982 fikk vann klosett i boligen. Vestveggen av eldhuset ble kledd med metallplater, og et vindu ble da kledd igjen.

Foto: Ave

GAMMELSTUA Fram til 1961 var bolighuset en liten og lav laftet bygning, med to rom og et lavt loft over. Ifølge familietradisjonen skulle denne gamle stua være oppsatt omkring 1850. Fra bilder ser vi at den sannsynligvis var bygd av furu. Laftet er mer typisk for andre halvdel av 1700-tallet og tidlig 1800-tall enn midten av 1800-tallet. Røstet mot sør ser tydelig ut til å være av bjørk. Det samme gjelder et par av stokkene lenger ned i gavlen. Selv om det er vanskelig å vurdere ut fra bilder ser det ut til at dette i sin tid var en eldre bygning som er bygd noe høyere og reparert ved hjelp av lauvtre.

64 FORTIDSVERN av lafteverket er bygd mer enn to hundre år før fredningsgrensen.

65FORTIDSVERN Eldhuset har framstått som en større utfordring enn de andre bygningene. Dels skyldes det alle endringene som hadde kommet til i nyere tid, dels skyldes det skader. Eieren har for eldhusets del hatt ønske om en tilbakeføring knyttet til å ta opp igjen tidligere bruk og bruke det til formidling. Før tiltak ble besluttet ble bakgrunnen og mulige valg analysert i samarbeid mellom forfatteren, som har vært prosjektleder, og arkitekt Ellen Devold. Devold formulerte to mulige til nærminger: Å la det være slik det er, eller å tilbakeføre. Ved å la endringene være kan en bygge videre med samme metoder og materialer, slik det har vært vanlig på gården. Alternativet er å tilbakeføre, og det finnes grader av tilbakeføring. Ved å tilbakeføre forsvinner mye av endringshis torikken som har preget bygningen. I 2021 er eldhuset reparert. Sametinget har gitt dispensasjon for en tilbakeføring slik at eldhuset får om lag det samme uttrykket det hadde omkring 1970, med unntak av at bølgeblikktaket beholdes. Funksjonen som verksted tas bort. Metallplatene i vestveggen fjernes slik at det gjenkledte vinduet åpnes, og skader lafteverket i vestveggen tildekkes med trepanel. Forlengelsen som svalgang i østveggen er tatt bort. Vedsvala skal rives, og utedoet i nordveggen er revet. Hovedargumentet for å rive det var at det dekket over den gamle vassvegen, og det var ikke mulig å bevege seg mellom eldhuset og den bratte bakken i nord.

FORVALTNING OG FOREDLING Arbeidene i Lia er initiert av Bygnings vernprosjektet og Pitesamisk museum i samarbeid med eier. Lia har en kompleks endringshistorie som preger bygningene. Kildene er få, og bygningene er i seg selv de fremste kildene. Det er ikke utarbeidet en samlet dokumen tasjon og forvaltningsplan for bygningene i Lia. Tiltakene er i sum likevel preget av grunntanken i Bygningsvernprosjektets virksomhet: Gjøre så få endringer og utskiftinger som mulig, kartlegge og bevare mest mulig kunnskap i bygningen. Bevare alle tilførte endringer på bygningene, så lenge de ikke skader eller er til hinder for bruk. Heller framføre enn å tilbakeføre. Tiltakene på eldhuset, der flere større moderne tilføyelser tas bort, peker i en annen retning. Begrunnelsen er knyttet til eiers ønsker om å gjenta den eldre bruken av eldhuset, og samtidig bruke det i formidlingssammenheng. Det peker

Foto: Ave Paulus (2021) STABBURET Foto: Ave Paulus (2021)

mot sammenhengen mellom materiell og immateriell kulturarv, som ikke kan skilles fra hverandre. Samtidig er endringshisto rikken som preget eldhuset også en viktig del av bygningens historie og tradisjon. Bygningene i Lia er preget av lag på lag fra en lang historie og endringer. Stiller vi de riktige spørsmålene? Har vi tilstrek kelig kunnskap og oversikt for å kunne ta kvalifiserte valg? Hvordan vurderer vi autentisitet? Autentisitet, som ikke kan skilles fra kontekst og verdiene knyttet til kulturarven i hvert enkelt tilfelle. Sporene vi setter både bevarer og endrer fortellin gen om denne gamle samiske gården. Det mangler kunnskap. Det forskes lite, og det mangler vilje og metodikk til systematisk kartlegging av verdifulle bygninger. Det gjelder ikke bare i Lia. Kilder: Ingrid ForvaltningsplanLien for samiske byggverk, Sametinget. Brekke, Arnstein: Rapport om dendrokronologiske undersøkelser av fjøset i Lia, 2007. Devold, Ellen, Kulturminnehjelp AS, 2017: LIA – OPPSUMMERING AV PRINSIPPER FOR ISTANDSETTING AV ELDHUSET

BJØRKELAFT I STABBURET.

GAMLEBANKEN I LÆRDAL (rosa) har lenge vært i kommunalt eie. Sensommeren 2021 ble det innledet dialog med Fortidsminneforeningen om fremtidig eierskap. Kommunen ønsket å sikre at Gamlebanken ble ivaretatt, samtidig som den fortsatt kan være tilgjengelig for bygda og for besøkende. Foreningen overtar Gamlebanken tidlig i 2022. Vi ønsker å skape en møteplass og et kompetansemiljø med kontorplasser til folk som jobber med kulturminner, stedsutvikling og byggforvaltning, og å gjøre salen i andre etasje tilgjengelig for arrangementer. Foto: Fortidsminneforeningen

66 FORTIDSVERN

GAMLEBANKEN er tegnet av arkitekt Johan Lindstrøm (1893 1958). Han var født i Lærdal. Interiørene viser en fascinasjon for klassisismen og Egypt, mye likt den vi finner i Stadbiblioteket i Stockholm av arkitekt Gunnar Asplund 1885–1940.

Men det er ikke alltid ieiendomskalforeningenateieeninnevigheten.

Egentlig er vi landets i største friluftsmuseum i utstrekning, med eiendommer fra Troms til Vestfold. Som tidligere eiendomssjef Fien Thorne pleier si det: vi er et folkemuseum på rot. For bygningene står fortsatt der de alltid har stått, i sine lokalsamfunn, sitt landskap og sine kultur miljøer. Men et sted der på vegen skilte vi lag fra resten av museumsnorge, og ble igjen ute i kulden da de andre ble innlemmet i Kulturdepartementets lune favn. Etter en lang kamp fikk foreningen på plass et museumstilskudd over statsbudsjettet.

Fem millioner er ekstremt lite for å drive nær 40 museumseiendommer landet rundt, med det er bedre enn ingenting, og det gir muligheten for å ha en liten stab som kan jobbe med å organisere forvaltning, vedlikehold og istandsetting.

67FORTIDSVERN IFORTIDSMINNEFORENINGENEIENDOMSMARKEDETSIDEN 1846

«To Protect and to Serve» har vært mottoet til politiet i Los Angeles siden 1963. Hadde vi vært litt mer internasjonalt orientert kunne det i grunnen også vært Fortidsminneforeningens motto. For det er omtrent det formålsparagrafen vår sier – vi skal jobbe for bevaringen av kulturminner, og for utbredelsen av forståelsen av dem.

Fortidsminneforeningen var aktiv i arbeidet med å starte de første friluftsmuseene i Norge, og lenge var vi tett vevd sammen med museumssektoren.

tekst: Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen T ilbake der rett før opprettelsen av foreningen skal J.C.Dahl ha advart sterkt mot erverv av eiendom. Da ville foreningen fort konsentrere seg for mye om sitt eget, og ha mindre krefter å bruke på bredere vernearbeide. De styrende herrer vendte imidlertid fort det døve øret til, allerede etter to år ble fristelsen for stor. Foreningens første eiendom ble Tautra klosterkirkeruin, i 1846. Dahl var likevel ikke helt på jordet med sin advarsel. I perioder har driften av foreningens eiendommer krevet veldig mye av ressursene vi har rådet over. I den andre vektskålen kan vi imidlertid legge at mange svært viktige eiendom mer har blitt reddet ved foreningens eierskap. Det holder med å trekke fram at flere av stavkirkene vi nå eier – og noen til – ble reddet ved at foreningen satte alle kluter til, skrapte sammen penger, og kjøpte stavkirker, ruiner og middelalderloft for det de hadde av penger. Ofte for litt mer enn det de hadde av penger akkurat da også. Det er bak grunnen for at foreningen nå eier landets største samling av middelaldereiendommer, i tillegg til mange andre kulturhistoriske skatter.

VÅRE KJØP OG SALG AKSJONERREDNINGSER-

STORMFULLE DISKUSJONER Mitt første representantskapsmøte var i 2004, i Stavern. Som fersking i foreningen ramlet jeg rett inn i heftige ordvekslinger det ikke uten videre var enkelt å fatte dybden i. Om disse møtene er målestokken på hva som foregår i forenin gen, så var årene fra 1990 til 2012 en periode hvor Dahls spådom virket nær og aktuell.

Den samme modellen er lagt til grunn når Fortidsminneforeningen nå overtar Gamlebanken i Lærdal. Etter istandsetting vil den rosa bygningen sentralt på Øyri romme et kompetansemiljø innen forvalt ning av bygg og kulturhistoriske verdier. Publikum vil få mulighet til å oppleve de egyptisk inspirerte interiørene når de besø ker kontorene, når de besøker salen i andre etasje som skal kunne leies til arrangemen ter eller om de bare har lyst på en kikk. Steder som Vøienvolden og Gamlebanken kan skape gode ringvirkninger enhver by eller tettsted i landet ønsker seg. Kanskje skal vi kalle de kulturmiljøhus? Til sammen kan disse eksemplene utgjøre en ramme for eiendommene foreningen for valter: museumseiendommer, overnattings eiendommer eller kulturmiljøhus. Dette vil skape rom for bruk og forsvarlig drift inn i framtida, og det vil gi et utgangspunkt for å vurdere evt. nye eiendommer som forenin gen kunne få tilbud om fremover Men det er ikke alltid at foreningen skal eie en eiendom inn i evigheten. Mye av det foreningen kjøpte for å redde på 1800-tallet forvalter vi fortsatt, men det er også mye som er overlatt videre til andre eiere. Haltdalen stavkirke ble kjøpt i 1881, og flyttet til Vitenskapsakademiet I VÅGÅ eies i dag av Edel Ås og Terje Marstein, deler av tunet brukes bl.a. selskaper. Her fra 25 årsjubileet til Norsk Kulturarv i 2018.

ARENA FOR MANGFOLD I hovedstaden har Oslo og Akershus avde ling gjennom år utviklet Vøienvolden slik at den rommer et mangfold av aktiviteter. Potetkjelleren kan leies for selskaper, det er bransjeforretninger i uthusene og det er arbeidsplasser for bygningsvernrettede bedrifter. Løkkegårdsanlegget er i bruk på en måte som ivaretar verdiene og som bringer midler inn i kassa til drift og vedlikehold. Det fredete anlegget midt i nabolaget internasjonale TimeOut kåret til ett av verdens kuleste åpent for publikum, en møteplass og en arena for et mangfold av aktiviteter. Også dette er en god modell for forvaltning hvor bruk og ivaretakelse av kulturhistoriske verdier går hånd i hånd.

68 FORTIDSVERN Eiendomsdiskusjonene var stormfulle, plasskrevende og energislukende. Situasjonen er i dag en annen, på et vis er vi litt tilbake til røttene. Foreningen har de siste årene engasjert seg i flere forskjellige eiendommer, med hovedmål at vi skal bidra til at de sikres for framtiden. Men ikke bare det selvsagt, for mye er også endret siden 1846. Så hvor er vi på veg? Ett viktig utgangs punkt er at eiendommene har forskjellig karakter. Noen er rene museumseiendom mer i tradisjonell forstand, hvor hovedak tiviteten består i at besøkende kommer for å oppleve eiendommen og ta del i dens historie, for et arrangement, for omvisning eller bare for en kikk. Disse utgjør hoved delen av porteføljen, med de 17 kirkene, middelalderloftene, Steinvikholm festning, ruinene og noen til. Den kulturhistoriske verdien her er svært høy, økonomien svært dårlig og mulighet for ombygginger eller endringer for å få til en bærekraftig drift er svært liten. Sett opp mot mantraet om vern gjennom bruk, så brukes disse eien dommene kun som kulturminner. Langt de fleste av disse går økonomisk med underskudd. Museumstilskuddet går derfor til forvaltning og formidling av disse, nasjonalt og lokalt. Ut fra dette er det klart at lista ligger svært høyt for at foreningen kan ta til seg flere eiendommer innenfor denne kategorien. De kulturhistoriske verdiene vil alltid komme først når foreningen er eier, men det betyr ikke at vi skal ha berøringsangst. En grundig analyse av kjerneverdiene gir ofte rom for en annen bruk, ved siden av bruken som kulturminne. Det har lenge vært mulig for medlemmer å leie gårdene på Røros, og Gamlebakeriet i Lærdal inngår nå som en del av over nattingstilbudet på Lærdalsøren hotell. I Garnisonssykehuset i Stavern er det to nyinnredete utleieenheter som kan leies en uke om gangen i sommermånedene. Akkurat Garnisonssykehuset er et godt eksempel på at husene kan ha mange former for bruk. Utenom sommersesongen bor det studenter i boenhetene, mens det ellers fungerer som en lokal møteplass for lag og foreninger. Og jammen er det rom for et lite militærmedisinsk museum også, som er under utvikling. Men poenget her er overnattingen. Også flere av foreningens eiendommer kan og vil legges til rette for overnatting. Sakte, men sikkert, utvikler vi nå Norges svar på engelske Landmark trust, med en samling overnattingstilbud hvor man bokstavelig talt kan gå til sengs i historien.

GARDSØY

Foto: Fortidsminneforeningen

69FORTIDSVERN i Trondheim. I 1937 ble den flyttet til folkemuseet på Sverresborg, og den er ikke lengre i foreningens eie. På 1900-tal let finner vi også tilsvarende eksempler. På starten av 1970-tallet overtok foreningen Klokkergården i Grue, i en direkte aksjon for å hindre riving. Drøyt 40 år senere var rivefaren over, og Klokkergården ble overdratt til Skogfinsk museum for en krone. Et enda nyere eksempel er Gardsøy, et fantastisk tun i lia over Vågå som foreningen overtok fra kommunen. Også det for å berge husene fra riving. Flere av husene ble løftet ut av forfall og reparert, før tunet ble solgt videre til fantastiske nye eiere som har utviklet anlegget videre til en av dalens fineste perler. En stor del av inntektene fra det salget ble i 2019 brukt til foreningens kjøp av Jorderik på Lillehammer, som nå nærmer seg ferdig istandsetting og salg.

GODE ANALYSER Kortsiktig eierskap kan med andre ord også være en veg til å oppfylle formåls paragrafen. Men det krever at det er gjort gode analyser av både eiendommen, de kulturhistoriske verdiene og mulighetene for bruk. Og det krever kapital. Heldigvis ser også andre Fortidsminneforeningens potensiale til å sikre viktige verdier. En av disse er Stiftelsen UNI, som nå er sam arbeidspartner i programmet Husbruk. Med en ressurssterk styringsgruppe, dyktige ansatte i avdeling Bygningsvern og kapital som stiftelsen har stilt til disposisjon kan vi de neste årene erverve kulturhistoriske eiendommer i forfall, sette dem i stand, aktivere dem og så selge dem videre. Ett konkret prosjekt er nå i start gropa, og vi er på utkikk etter flere. Fortidsminneforeningen har en betydelig samfunnsrolle. Som frivillig organisasjon er vi en arena hvor folk møtes, deler kunnskap og opplevelser, og jobber sammen med ting de er opptatt av. Som demokratiaktør er vi en plattform for folk som ønsker å ta del i stedsutviklingen der de bor eller på steder de oppfatter som viktige. Som kontaktpunkt for huseiere, håndverkere og alle med kompetanse på kulturhistorie og faste kulturminner bidrar vi til at verdier bevares, til god sirkulær bruk av ressurser og til en betydelig innsats for klima og miljø. Og gjennom eierskap bidrar vi konkret til at eiendommer som er vanskelig for andre å ivareta bevares og gjøres tilgjengelig for offentligheten. Dette siste har foreningen nå jobbet bevisst med å utvikle de siste årene. Vi er ikke i mål, men det er laget verktøy for å vurdere verneverdier, for vurdering av teknisk tilstand og rutiner for hvilken ny bruk som er best og for hvordan få til den. Og modeller for å kunne beregne det økonomiske handlingsrommet for hver enkelt eiendom. For ikke engang Fortidsminneforeningen, med sine store menneskelige ressurser, er fritatt for en økonomisk virkelighet. Vi må kunne se at det er mulig å hente kostnader til kjøp og til istandsetting og aktivering tilbake inn i trange budsjetter over tid. I praksis betyr dette at vi ikke kan ta inn nye museumseiendommer uten at det følger med enten offentlige eller private midler som kan dekke drift og vedlike hold. Det vil nok også i framtida tilhøre sjeldenhetene at foreningen overtar slike eiendommer.Menvivilabsolutt kunne vurdere, og kanskje overta, eiendommer som kan utvikles som en bit av et nasjonalt tilbud om overnatting i historie bygg. Som man kan leie seg inn i, kan besøke og bruke. Vi kan også fremover vurdere å bli eiere av bygg som kan utvikles til kulturmiljøhus. Lokale møteplasser med et mangfold av tilbud, men hvor kulturhistorie er både fysisk ramme og en av mange ingredienser. Fordi slike møteplasser tilfører gode og varige kvaliteter til ethvert lokalsamfunn. Særlig dette siste kan være et godt alternativ der hvor det offentlige viser seg å ikke være den beste eieren til eldre hus, men hvor man fortsatt vil sikre at det er åpent for allmenn heten og i bruk til lokalsamfunnets beste. For Fortidsminneforeningen er god på å ta vare på eiendommer som betyr noe for folk.

Og fordi vi er på veg til å bli enda bedre, så kan vi vurdere å bidra enda litt mer til dette. Det er jo en av grunnene til at vi er her.

HØSTEN 2021 KJØPTE Fortidsminneforeningen husmannsplassen Karusbakken i Vågå. Istandsettingen vil gå over flere år, og være en opplæringsarena for tradisjonshåndverk. Etter istandsetting vil plassen være tilgjengelig for formidling og mindre arrangementer, og det skal bli mulig å leie seg inn for overnatting.

Ni edal VIKEN Oslo - DET HAR VÆRT hyggelig å få anerkjennelser som er en bekreftelse på at vi gjør noe riktig, sier Margret Lie Wessel og Andreas Wessel. Det har hele tiden handlet om finne ny bruk til bygningene slik at vi kan ta vare på dem. Vi ønsker at det skal se ut som det er gjort, selv om virksomheten inni endres.

For Margret Lie Wessel og Andreas Wessel har det blitt et livslangt prosjekt å utvikle og ta vare på Rotnes Bruk i Nittedal, et bruk med historie helt tilbake til 800 – tallet f.Kr. Men de har aldri angret på at de satte i gang.

Prosjektene har stått i kø siden de kom til Rotnes Bruk, og familien har måttet ta ett og ett prosjekt av gangen. I alt er det 23 hus på gården, i tillegg kommer 2200 mål med skog og 180 mål med jord som skal skjøttes.-Mye har blitt gjort i løpet av de 37 årene vi har bodd på Rotnes Bruk, men vi blir aldri ferdige, det vil hele tiden dukke opp nye ting. Det er et kontinuerlig vedlikehold, parallelt med nye muligheter til å utvikle gården. Vi trenger mange bein å stå på, og det er bygningsmassen vi først og fremst lever av, i tillegg til jord og skog, sier Margret Lie Wessel. På gården er det stall med 10 hester i låven, og kattepensjonat. En besetning med 18 gammelnorsk spælsau går på kulturbeite i skogkanten. Det gamle grisehuset er bygd om til selskapslokaler, og leies ut til bryllup, konfirmasjoner, jubileer og kursvirksomhet. I tillegg er det et gammelt industrianlegg ved Rotnesfossen, som tidligere bestod av frørenseri, husmanns plassen Tittut, møllekontoret med mølle mesterbolig, selve mølla, kornmagasinet og et lite kraftverk.

70 FORTIDSVERN EN HJELPENDE HÅND

OG LESES

BLE TIL ET LIVSVERK HER KAN ALT SPORES

tekst: Terje Hansteen foto: Terje Hansteen/Rotnes Bruk D et har hele tiden handlet om finne ny bruk til bygningene slik at vi kan ta vare på dem. Vi ønsker at det skal se ut som det har gjort, selv om virksomheten inni endres, sier ekteparet Wessel som kom fra Lier utenfor Drammen til Rotnes Bruk i 1986 for å hjelpe en grandonkel. Siden har de blitt der. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen. Hun er styreleder i Nittedal og Hakadal lokallag.

Foto: Terje Hansteen

MØLLEPARKEN - Det har vært et stort løft å sette i stand de gamle bygningene i Mølleparken. Dette gamle industrianlegget er utviklet til å bli en liten næringspark som i dag huser cirka 20 ulike leietagere, som for eksem pel renseri, frisør, hundefrisør, arkitekt, regnskapskontor, busselskap, data og designkontor. Det har vært en utfordring å fylle de gamle næringslokalene med ny bruk, flere av rommene har ikke den stan darden mange forventer, og det er veldig kostbart å oppgradere. De mest ukurante

71FORTIDSVERN

72 FORTIDSVERN lokalene har vi fylt med minilager. Nittedal Minilager har blitt en viktig del av driften, forteller Andreas Wessel. Vannkraft har alltid vært sentralt for gårdens drift. Den gamle gråsteinsdammen ble bygget i 1881 og det første kraftverket ble bygget i 1906 i forbindelse med ny mølle. Kraftverket forsynte mølla, saga og gårdsbruket med strøm. I 1940 ble kraft stasjonen flyttet ned til den nedre fossen.

- Det ble solgt ut av gården i 1977, men da kraftverket havarerte i 1987, kjøpte vi det tilbake. Ved hjelp av dyktige pensjo nister klarte vi å sette kraftverket i stand. Siden den tid har vi produsert strøm fra eget kraftverk. Noe brukes på gården, men mesteparten leveres ut på nettet og det er nok til å forsyne om lag 60 husstander med strøm. I 2020 bygde vi et stort flisfyrings anlegg med solceller på taket, slik at vi kan varme opp hele gården. Det er en allsidig bygningsmasse på gården, vi leier ut seks boliger som tidligere var husmannsplasser, møllemesterbolig og sidebygningen til hovedbygget hvor vi bor.

STORT RESTAURERINGSARBEID - Min grandonkel Hans With gjorde et omfattende restaureringsarbeid av tunet, hagen og alle bygningene på gården. Mitt - VI PRØVER å gjøre så få endringer som mulig med bygningene, og bevare byggene utvending best mulig. Alt må ikke endres, for bygningene skal fortelle en historie som skal være med hele veien, sier Andreas Wessel. Tankene kan lett fly når man ser et pastorale av Rotnes.

Foto: Rotnes Bruk

PÅ ROTNES har det vært omfattende murarbeider. Foto: Rotnes Bruk Vi prøver å gjøres så få endringer som mulig med bygningene, både utvendig og innvendig.

NÆRKONTORER - Smia fra 1757 har vi også restaurert. Det var mye råte, den var sklidd av gråsteins muren, essen var ramlet ned og flere av vinduene var knust. Vi søkte SMIL- midler i landbruket, og mottok støtte. Vi fikk tak i en dyktig håndverker som byttet

73FORTIDSVERN første prosjekt da vi kom hit, var låvetaket. Det er på rundt 1200 kvadratmeter og med 19 000 enkeltkrum teglstein som måtte tas av og legges på igjen. Hans With lærte oss mye om respekt for byggeskikk, håndverk og materialbruk. Etter hvert har alle de 23 bygningene på gården blitt restaurert, alle takene har blitt lagt om, og vi prøver å vedlikeholde vinduene hvert tiende år, male og kitte dem. Hovedhuset fra 1753 ble totalrestaurert i Hans Withs levetid. Da han tok over, var det hussopp og mye råte. Vi har fortsatt det arbeidet han startet. I 2002 stod grisehuset for tur, vi prøvde oss på rideskole først, men det var ikke noe for oss. Så ønsket vi å lage selskapslokaler og det har det blitt. Vi hadde en allsidig og dyktig håndverker på gården som kunne alt fra muring av peiser til snekring og maling. Men sporene etter griser og hester finner du fremdeles i murveggene, sier Andreas Wessel.

ROTNES BRUK ligger vakkert til i landskapet. Her har det vært en omfattende restaurering. Rotnes Bruk har aner helt tilbake til 800 før Kristus. Foto: Rotnes Bruk

LÅVETAKET har 19 000 slike enkeltkrum teglstein. Foto:Terje Hansteen DØRA er fra 1700 tallet og er stadig i bruk. Foto:Terje Hansteen

74 FORTIDSVERN ut tømmeret, mens vi selv fikk rettet opp gråsteinsmuren, la om taket og murte opp igjen essa. Nå planlegges et smikurs, og smiehagen benyttes til brylluper, forteller Andreas Wessel. Flere nye prosjekter er på gang. Stabburet har fått nytt tak og er isolert. Sønnen Mathias ønsker å søke om å sette det i stand til overnatting i forbin delse med selskapslokalet. Til våren står Kornmagasinet for tur, en bygning som er lett synlig fra riksvei 4. På hele sørveggen skal kledningen tas av og lektes ut. Råte skal fjernes og gamle bord, skrapes og males, og det som er av dårlig kledning på bygningen må byttes ut. Magasinet er på 150 m2 og fire etasjer. I deler av denne ønsker familien å skape nærkontorer for de som ellers reiser til byen, i første omgang med plass til inntil tyve personer. Hvis dette går bra, kan det utvides med flere plasser.

BYGNINGER FORTELLER HISTORIE - Hva har vært viktig for dere når dere har tenkt restaurering? - Vi prøver å gjøre så få endringer som mulig med bygningene, og bevare byggene utvending best mulig. Alt må ikke endres, for bygningene skal fortelle en historie som skal være med hele veien. Vi flytter for eksempel ikke på bæreveggene. Vårt ønske er at det skal se ut som det har gjort, selv om vi skaper ny virksomhet inne i bygget. Det handler om å ta vare på byg ningene, kaste minst mulig, bytte ut minst mulig, og dersom man må, skifte ut likt med likt. Vi bruker linoljemaling og HVERT TIENDE ÅR må alle vinduene på gården males og kittes. Her er neste generasjon i sving. Foto: Terje Hansteen

75FORTIDSVERN ROTNES BRUK har fått økonomisk støtte fra flere hold for å sette i stand bygninger. Her er det låvetaket som har 19 000 Over:Foto:teglstein.enkeltkrumRotnesBruk DET GRISEHUSETTIDLIGEREhuser nå Foto:Terjeselskapslokaler.Hansteen

76 FORTIDSVERN komposisjonsmaling som er miljøvennlige og pustende malingstyper. Målet vårt er også at alle bygningene må klare å betale sitt eget vedlikehold. Vi har i løpet av 25 år hatt to ulike håndverkere ansatt, og vi prøver å utføre de fleste istandsettings prosjektene selv, da har vi full kontroll på materialer og kvalitet på håndverket, sier Andreas Wessel og legger til. - Det unike med Rotnes Buk er helheten. Hele det gamle bruket med industri ved elven, gårdsbruket med alle bygningene, jord og skog og husmanns plassene er intakt som for 200 år siden. Alt kan spores og leses og er godt tatt vare på. De sentrale delene av eiendommen med alle disse elementene er lagt inn i en hensynssone C – bevaring slik at det forhåpentligvis ikke blir ødelagt i fremti den, men det krever bevisste eiere.

-Dere har fått støtte fra Kulturminnefondet til restaurering. Hva har det betydd for dere? - Det har vært kjempeviktig. Vi fikk for eksempel støtte til restaurering av den gamle hovedadkomsten til gården og muren. Hadde vi ikke fått den støtten, hadde det blitt tungt. I 2018 fikk vi også støtte til låvetaket, og i 2021 til sørveggen på Kornmagasinet. Vi har også fått midler fra Innovasjon Norge til å få i stand selskapslokalene i grisehuset og vi har fått SMIL-midler (spesielle miljøtiltak i landbrukets kulturlandskap) i flere omganger til gjerding og stell av

KJÆRKOMMEN STØTTE

STABBURET skal bli et sted for overnatting for gjester som bruker selskapslokalene. Foto: Rotnes Bruk

77FORTIDSVERN kulturlandskapet, til restaurering av smia og til utgraving og inngjerding av den gamle branndammen ved smia. Akershus fylkeskommune har også støttet oss med noe midler til istandsetting av de gamle vinduene fra 1753 på sørveggen i hovedbygningen og til restaurering av den gamle gråsteinsdammen i elven. Men alle prosjektene krever stor egeninnsats og egenkapital, da er det viktig å være aktivt med i prosessene, sier Andreas Wessel.

FLERE ANERKJENNELSER Hans With fikk i 1979 arkitekturvernprisen for sin omsorg for hovedhuset. I 2011 ble Rotnes Bruk nominert til en nasjonal bygdeutviklingspris og i 2004 fikk gården Olavsrosa fra Norsk Kulturarv. - Det har vært hyggelig å få slike anerkjennelser som er en bekreftelse på at vi gjør noe riktig. Vi har fortsatt mange prosjekter i hodene våre, for eksempel landskapshagen som er et evig prosjekt. Prosjektene har vært en glede og en utfordring hele veien. Jobben er vår lidenskap og det har blitt et livsprosjekt å kunne overlate gården i bedre stand til neste generasjon. Nå er det også snart på tide at vi slipper de til. Det er sønnen vår Mathias som nå er daglig leder for Rotnes Bruk Drift AS. Mens den andre sønnen vår Andreas, driver Tanum Gård i Bærum, sier Margret Lie Wessel.

For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminneforeningens logo, Urnes løven på.

FORTIDSVERN

VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed.

Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen. Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster. Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd.

Verv

ogmedlemmernyefånyeflottevervepremier!

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no

BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt. Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull. Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100 tallet.

78 Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør! 

Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner. Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 www.stiftelsen-uni.no50

DEN TRØNDERSKE AVDELING Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: SørFrostaNamdalSparbyggjaInderøyLeksvikOrkdalSteinvikholmsDenTrondheimfortidsminneforeningen.nodentronderske@ogOmegnGamleBergstadvennerogomegnInnherred

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: NevlunghavnSandefjordvestfold@fortidsminneforeningen.noVelBevart

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: HallingdalKongsbergDrammenRingerikebuskerud@fortidsminneforeningen.noogomegnogNumedal

HORDALAND Daglig leder: Ida Pettersen Telefon: 948 81 310 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no LysøensBjørnafjordenBergenVenner

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo RomerikeBærumOslofortidsminneforeningen.noakershus@ogomegn

OPPLAND Leder: Anne Marit Noraker Telefon: oppland@fortidsminneforeningen.no91103969

NORDLAND Leder: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no SørVesterålenSaltenRanaHelgeland TROMS Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

ROGALAND Leder: Stina Ekelund Erlandsen Telefon: 91905106 E-post: DalaneRyfylkeStavangerJærenHaugalandetrogaland@fortidsminneforeningen.no

FYLKESAVDELINGER

AGDER Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: AustFlekkefjordKristiansandagder@fortidsminneforeningen.noogomegnogomegnAgder

OG LOKALLAG

SOGN OG FJORDANE Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: IndreYtrefortidsminneforeningen.nosognogfjordane@SognogSunnfjordSogn MØRE OG ROMSDAL Leder: Toril Røsand E-post: NordmøreRomsdalSunnmøretoril.rosand@neasonline.no

79

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart? Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder. Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

HEDMARK Leder: Bianca Wessel Telefon: 936 58 859 E-post: TrysilSolørNordHedmarkenhedmark@fortidsminneforeningen.noØsterdalenOdalogEngerdal

ØSTFOLD Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre SarpsborgHaldenØstfoldog Rakkestad

Mikkelsen Kjetil

HEDMARK Karen ChristineBoasGunnhildGuriTinaRolfPederRagnhildGjermundrødSolumRistSkeistrandArneHøyenØdegaardSolvangRyenLindbergStangOpsahl

AGDER Kristen Strat Trafo arkitektur AS v/Ingunn Hylen Thomassen Luciano Novembrini Ragnar Bøylestad Stig Andre Nygaard Cathrine Moritz Harald Åge Helle Ane Timenes Laugen Henning Spirene Kåre NiklosReiseKnutson Berg Gunn Alice Bjerland Kristian Nese Taxeraas Siri LarsNancyNæssCiancioNicolaiLøvdal BUSKERUD Agnes HelenaGombosHafthorsdottir Lindheim Anders Ruud Bjørn Kofstadmoen Bent GørillhogstadSolumsmoen Kristoffersen DEN AVDELINGTRØNDERSKE

Totland Sigrid Monsen Alvestad MØRE OG ROMSDAL Peder Alme NORDLAND Robert Borge Jimmy Bakke Silje Straum OPPLAND Åse Britt storhaug von Rappe Elisabeth Enge Alf Idar Djupvik Iversen Sissel JanTomasSkiakerAastadSkålebråten Inger Eli Hemsing Tommy André Hasti Midtgard August Johan Evensen Markus Sebastian Bakken Storeide Gudbrand Sælid OSLO OG AKERSHUS

Eva NinniHannahJoakimKarolineJanVigdisMagneReidunPerRanveigEvelinaCamilleEllenTerjeTorunnBjørnMihailNataliiaEliHelleJunoMeyerJensenWoxholthStaraKrychylskaMihaylovMyhreFlatebøFlaattenKristvikTanØdegaardElisabethPrøvenLenschowGustavsenWehnHaugenDybwadErikOlufsenLandsemGabrielsenKristineB.LundeMürerHowlid

HORDALAND AlexanderHaraldRaknemSelvågKirkevik AnneArildBjøruSætreGrethe JohnHovdaMartin MostrahusetMonstadv/Johanne Toril Teigar Jacobsen Ragnhild Brochmann Ingrid Aas Kittang

mange medlemmer er det lett å la tankene få vinger. Et av dem husker godt sin bestefar som hadde ansvaret for at Gol Stavkirke ble flyttet fra Hallingdal til Bygdøy i 1881, som en gave til Oscar II fra vår forening som hadde kjøpt den, fordi den skulle erstattes av en ny kirke. Et annet medlem er ei jente på fire år som har fått et livslangt medlemskap i dåpspresang. Kanskje skal hun i 2088 være med å redde det nye regjeringskvartalet i Oslo fra å bli revet? Alle våre medlemmer er en del av historiens og fremtidens kulturminnevern, men akkurat nå møtes vi med hvert vårt gode bidrag.

Velkommen til nye medlemmer

80 FORTIDSVERN

NYE MEDLEMMER

Ingjald Gaare Johan Embrik Dalseg Andreas Amadeus Sagvang Karoline Klevan Erik Schløsser Møller Svein Eric Bolland Turid LivEmmaLivMarenJanRunaBritIdaTorbjørgLeneSigrunThommyOveMortenKarlMaritFrodeGiskåsBlomlieHenriksenGunnarJensenHedsteinLøfsnæsAndresenSchjølbergIndsethKristineStrømNæssStølenMarieEspelandBrørsBergitteSødalJubergDortheaBastnesElinOlsenSøborgGrøtte

Sandra Elise Nylund Maja Vaardal Lunde Frank Moe Aud

Olsen Jan Espen Vik Are

I møte med Fortidsminneforeningens

Mortensen Joar

Når tankene får vinger

81FORTIDSVERN Ørjan Jensen Gry Silje Vebenstad Rybråten Anne Constanse Johansen Morten Tvedt Randi Øverland Bente Bøyesen Eirik Stokke Naadland Rocky Danielsen Bjørn Nedberge Klevmark Silje Larsen Odd Einar Dørum Torkil Wulff Høstmark Sidsel Aass Bergland Svante Smedstad Arne Bjørge Tor Erik Sand Georg Alexander Bugge Bjørg Løken Western Arild MetteEdholmBakken Skauerud Henriette M. Collett Jakob Kleven Peter Kleven Gro TollefLauvlandHallgren Sandvik Kjell Ivar Brynildsen Hanne Grethe Torkildsen Sofia TheodorKjerstiKariJorunnØyvinnFalchenbergKristofferFotlandFatihaBenmalekSaanumKambestadTronerud ROGALAND Sveinung Mannes Randi RobertCasperKjellAsbjørnHegeEivindThorØyvindMagnarKoksvikAuestadStrandmyrIngeThrondsenBrimsøeRossåNorlandTorgersenVikingstadLieJonasKvalvåg SOGN OG FJORDANE Thor Åge Midttun Kari FranziskaBolstadRüttimann Storemyr TELEMARK Zacharias Grøstad Elin TømrerHoslemoTorres AS TROMS Maria Kingman Isak Lyngsdal VESTFOLD Geir Kåre Jordheim Vidar Hildre Schevik Egil Rønning Gry Egenes Ella Marie Jørgensen ØSTFOLD Øystein Lofthus John Kristianslund Guro M Abelsen Frøydis Labowsky Sondre Stokke Naadland Dag BeritMariusAndresenA.LyngøKolden GOL STAVKIRKE på Bygdøy noen år etter at den ble flyttet fra Hallingdal, og en modell av det nye regjeringskvartalet. Dette er bygninger som binder sammen en flik av vår fortid og fremtid. Foto: Riksantikvaren, og Trond Rødsmoen/Fortidsminneforeningen.

BORGUND VAR MALEN

En av de vakreste reisene jeg vet av er veien fra Turtagrø til Skjolden, fra høyfjell til fjord. På fjellet kan det være meterhøye brøytekanter og blide skiløpere, ved fjorden lysegrønt bjørkeløv og blomstrende løvetann. Og mellom disse to ligger Fortunsdalen, vill og vakker.

Helt til 1883 sto det også en stavkirke i Fortunsdalen. Den kunne dateres til siste halvdel av 1100-tallet, men hadde som de fleste andre stavkirkene gjennomgått en del forandringer gjennom århundrene. På fotografier ser vi kirkens kneisende 1600-tallstårn peke opp mot de majes tetiske fjellene. Men bygda fikk en ny kirke i 1879, og den gamle ble revet. De av materialene som ble ansett å være fra middelalderen ble kjøpt av en bergensk forretningsmann, Fredrik Georg Gade. Gade hadde solgt det blomstrende manu fakturfirmaet sitt i 1877 og i tillegg til å være amerikansk konsul var han medstifter av brannforsikringsselskapet Vesta (1880) og livsforsikringsselskapet Hygea (1884). Han kjøpte dessuten en eiendom i Fana utenfor byen Bergen der han bygget en praktvilla og anla en stor park rundt den.

82 FORTIDSVERN H

LYDEN AV KIRKEKLOKKER

Det var i denne parken stavkirkedelene av Fortunsdalens kirke ble gjenskapt som Fantoft stavkirke. Svigersønnen hans, arkeologen og museumsmannen Anders Lorange, bisto i arbeidet med å sette opp kirken og å gi den et overbevisende middelaldersk utseende. Akkurat som ved gjenoppbyggingen av Gol stavkirke på Bygdøy og restaureringen av Hopperstad stavkirke i Vik i Sogn ble Borgund stav kirkes dragehoder og svalganger brukt som mal for Fantoft. I dag er antikvarene enige om at det ble gjort mange feil i fortolknin gen av de middelalderske bygningsrestene. Fantoft stavkirke ble seende veldig annerledes ut enn slik Fortun engang haddeFortunvært.stavkirke var ikke den eneste stavkirken på flyttefot på slutten av 1800-tallet. Som nevnt ovenfor ble Gol stavkirke flyttet fra Hallingdal til kong Oscar IIs samlinger på Bygdøy. Haltdalen stavkirke ble flyttet til Vitenskapsmuseet i Trondheim sentrum, og på 1900-tallet videre til friluftsmuseet på Sverresborg. Garmo stavkirke tok veien ned Gudbrandsdalen til museet på Maihaugen. Det var også tale om å flytte Hopperstad stavkirke til parken tilknyttet Bergen Museum, og det ble foreslått

enrik Ibsen reiste gjennom Fortunsdalen på sin Vestlands reise i 1862, og beskrev stedet slik: Men tro kun ei du er ved fjorden fremme/ hvor spredte sjele bor som grenseskjell/ imellem liv på vang og død på fjell/ hvor sol er kold, hvor armodsdom har hjemme. / De nedre galler må du nedad stige/ Der ser du bygder av et andet slags;/ På favnestore agre gulner aks/ Der modner frugt; dernede bor de rige (sitert fra Einar Østvedt: Med Henrik Ibsen i fjellheimen, 1967)

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

83FORTIDSVERN

TURISTATTRAKSJON

Utover på 1900-tallet ble Gades stavkirke på Fantoft en av byens store turistattraksjo ner. Her kom turister fra hele verden for å oppleve folkemusikk, folkedans, bunader, rømmegrøt og besøke en mer eller mindre middelaldersk stavkirke i en kompakt pakke kalt «Fana Folklore». I juni 1992 ble Fantoft stavkirke påtent og brant ned til grunnen. Det var en katastrofe som det for mange av oss fortsatt gjør vondt å snakke om. Brannen var også en begiven het som satte i gang flere bevegelser. Vi fikk en forferdelig bølge av kirkebranner i Norge med satanistisk inspirasjon. Men vi fikk også et skarpt fokus på sikring av stavkirkene. Det kom store statlige bevilg ninger til denne sikringen og i befolkningen ble det en langt høyere bevissthet om hvor umistelig den bygde kulturarven, ikke minst de historiske kirkebyggene, er. Fantoft stavkirke ble raskt gjenoppbygget med malmfuru fra Kaupanger, men med moderne metoder. Den prosessuelt auten tiske rekonstruksjonens tid var ennå ikke kommet. Men den var rett rundt hjørnet, og i tiårene etter Fantoft-brannen har det vært en stor og gledelig oppblomstring av kompetanse om og interesse for stavkirke bygging. Gol fikk sin kopi av kirken som står på Bygdøy i 1994, mens Haltdalen nye stavkirke ble innviet i 2004. Det bygges stadig nye stavkirkekopier som gir oss mer kunnskap og kompetanse om materialer og teknikker som også er verdifulle i restaureringssammenheng.NyeFortunkirkeerenpen og enkel langkirke i tre. Den står ikke på samme sted som den gamle kirken, terrenget er langt flatere rundt den. På Allkunne.no leser jeg at den har en altertavle fra 1630 og to klokker fra 1200-tallet. Neste gang jeg reiser gjennom Fortunsdalen har jeg lyst til å gjøre det på en søndag. Da skal jeg stoppe og lytte til kirkeklokkene og tenke på den kirken vi mistet to ganger. Først da den ble flyttet til byen og kledd ut til å være noe den aldri hadde vært. Så da den perverst, symbolsk og ondskapsfullt brent ned. Lukker jeg øynene kan jeg prøve å se den for meg, liten og bordkledd, men med tårnet pekende opp mot snøkledde fjell.

SLIK KAN HENRIK IBSEN ha sett Fortun stavkirke i Skjolden i Indre Sogn da han i 1862 reiste gjennom Fortunsdalen. Den ble flyttet i 1883, og fikk en ublid skjebne. Neste gang jeg reiser gjennom Fortunsdalen har jeg lyst til å gjøre det på en søndag. Da skal jeg stoppe og lytte til kirkeklokkene og tenke på den kirken vi mistet to ganger, skriver foreningens styreleder Margrethe C. Stang. Foto: Henry Rosling (1828 1911) Riksantikvaren. Bildet er tatt mellom 1860 og 1880, anslått år er 1873.

å flytte Kvernes stavkirke til museet i Kristiansund. I noen av disse flyttingene var Fortidsminneforeningen involvert; forslaget om flytting av Hopperstad kom fra Bergensavdelingen av foreningen vår, som mente det ville være enklere å forvalte bygningen hvis den flyttet til byen. Men stort sett har uvanligvern,erogprimærstandpunktFortidsminneforeningensværtatbygningerførstfremstskalbevaresderdestår.Detteetviktigprinsippidagenskulturminnemenpåmidtenav1800-talletvardetogprogressivt.

Bindende påmelding med betaling seinest en måned før kursstart. Kursene arrangeres i samarbeid med Vestoppland lokallag av Fortidsminneforeningen, Torpa og Omland Bonde- og Småbrukarlag og støttes av Kulturminnefondet.

FJELLGÅRDEN

FORTIDSMINNEFORENINGEN,Returadresse: Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

Les mer om oss på: www.fjellgardenfinstad.no

BYGGING AV HUS I GROVT REISVERK 4 dager/34 timer (1., 2., 3. og 4. september) Veileder: Håvar G Aabol fra Aabol tradisjonsbygg Oppmøte: Torsdag 1. september kl 12.00 Pris: NOK 4.700,GRUNNKURS I SMEDARBEID – fra enkel krok til laminert knivblad Grunnkurs 19 timer over 3 dager (23., 24. og 25. september) Veileder: Knut Olav Dokken fra Dokken gård, atelier og kunstsmie i Valdres. Oppmøte: Fredag 23. september kl 12.00 Pris: NOK 4.200,VIDEREGÅENDE SMEDKURS – smiing av mindre eggvertøy til trearbeid 19 timer over 3 dager (7., 8. og 9. oktober)

4 dager/34 timer (18., 19., 20. og 21. august)

Veileder: Frode Hilleren fra Kulturhåndverkerne AS Oppmøte: Torsdag 16. juni kl. 12.00 Pris: NOK 4.700,5LAFTEKURSdager/40 timer (4., 5., 6., 7. og 8. juli)

Veileder: Sally Anna-Lisa Græsdahl fra Randsfjordmuseet Oppmøte: Torsdag 18. august kl. 12.00 Pris: NOK 4.700,-

FINSTAD 2022

Overnatting: Det er mulig å leie rom/seng med tilgang til felles utstyrt kjøkken, stue og utedo på kursstedet eller i nærheten kr 350,-/døgn. Sovepose/dynetrekk samt putevar og laken må medbringes. Det er teltplass med bålplass, vann i kran og utedo. Pris for teltplass: NOK 100,-/døgn. Frokost kan forhåndsbestilles for NOK 70,- pr dag. Vestoppland lokallag av Fortidsminneforeningen Torpa og Omland Bonde- og Småbrukarlag

Veileder: Ole Ivar Lierhagen. Han har ved siden av sitt eget firma Lierhagen tradisjonsbygg jobbet som lærer på Hjerleid skole og håndverksenter. Han er fortsatt tilknyttet skolen som gjestelærer og kursholder. Oppmøte: Mandag 20. juni kl. 12.00 Pris: NOK 5.700,KURS I KARDING OG SPINNING

FINSTAD JELLGÅRDEN

Veileder: Knut Olav Dokken fra Dokken gård, atelier og kunstsmie i Valdres. Oppmøte: Fredag 7. oktober kl 12.00 Pris: NOK 4.200,-

Kurssted alle kurs: Fjellgården Finstad, Nord-Torpveien 1341 – 2880 Nord-Torpa. Inkludert i kursprisen er bålkokt kaffe og lunsj alle dager. Mer informasjon og påmelding: Oddvar tlf.: 905 48 863 eller e-post: oddvar@fjellgardenfinstad.no

KURS PÅ

KURS I VINDUSRESTAURERING 4 dager/34 timer (16., 17., 18. og 19. juni)