Fortidsvern 2-2020 by Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 2 2020 (45. årgang)

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

SETESDALSBANEN OVERLEVER MED FRIVILLIGHET OG DUGNADSÅND

DAMPEN OPP FOR KULTURMINNEVERNET KULTURMINNER I VEST-AGDER: UTHAVNENE I VERDENSKLASSE HEMMELIGHETEN I SØGNE GAMLE KIRKE EGRA GARD REISE I BYGNINGSVERN SJØLINGSTAD LEVENDE MUSEUMSFABRIKK

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70. Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Få et flott forkle i naturlin

FORTIDSVERN 2/2020

INNHOLD 4 Kulturminner er terapi 6 Riveplaner ble bevaringsplaner 16 16 Setesdalsbanen nasjonal kulturreise

26 Thaulows hus reddet til slutt 34 Søgne gamle kirke et mysterium

Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

52 Uthavner i en klasse for seg 66 En fabrikk i de beste hender 78 En mølle til å ta vare på 86 En godt bevart lystgård 96 Nye medlemmer 98 Professor Gjones krig

VERV ETT MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid. ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn. Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

FORTIDSVERN

Forsidebilde Chris Pennock, Tore Granmo og Terje Berner bygger kalkovn. Foto: Per Storemyr

OPPLAGSKONTROLLERT

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300. Bankgiro: 6011.05.27651

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 6050 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

RI KE

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

MIL JØ

Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

SAMHOLD I EN KREVENDE TID

DET HJELPER Å TA PÅ ET KULTURMINNE Vi har en tid bak oss med utsatte avdelingsmøter, avlyste lafte kurs, byvandringer og andre arrangementer; og midt opp denne virkeligheten med nye usynlige gjerder rundt oss på alle kanter må hovedstyret i foreningen snakke med hverandre via en pc.

i som til daglig jobber i Fortids minneforeningen har jobbet som vanlig, bortsett fra at vi ikke har vært på jobben, men hjemme via Teams, et videolinksystem som gjør at vi kan holde sammen. Og det er nettopp det hele foreningen har gjort mesterlig i denne tiden – medlemmene har holdt sammen for å jobbe videre med kulturminnene. Noen av oss er noen millimeter mer opp tatt av kulturminner enn resten, for eksempel kollega Merete. Etter å ha vært «låst inne» i Oslo i fire uker nærmest hoppet hun av glede i et Teams-møte da hun kunne fortelle at hun skulle på befaring til stavkirken vår i Uvdal. Hun gledet seg til igjen «å ta på et kulturminne». Jeg er sikker på at andre også har brukt den medisinen. Kanskje er det helt åpenbart at medlem mene i en forening holder sammen, men min opplevelse er at vi nå har holdt enda mer sammen enn vanlig, i hvert fall i tankene som det er ikke satt noen grenser for. Bilder og videoklipp strømmer inn fra alle kanter for at vi på sosiale medier kan dele dem videre med alle andre medlemmer. Vi lever, vi er her og vi holder på med kulturminner! Dette er budskapet vi mottar fra stolte medlemmer; og sannelig blir vi en smule beveget av å dele det videre. I begynnelsen av juni skulle vår avdeling i Vest-Agder ha vært vertskap for årets

representantskapsmøte, foreningens høyeste organ. Koronaen satte en stopper for det. I stedet blir det et improvisert lovmessig møte til høsten, og et nytt arrangement med Vest-Agder som vertskap i 2021. Regler om reiser og avstand mellom oss ble innført omtrent da vi skulle sette sammen den utgaven av Fortidsvern du nå leser. Tradisjonen tro er Fortidsvern nr. 2 hvert år tilegnet fylkesavdelingen som holder repre sentantskapsmøtet. Det blir det i år også. Men vi kunne denne gangen aldri reise ut av Oslo for å lage reportasjer. Dette betyr at denne utgaven om Vest-Agder er laget bare med lokale krefter. På kort tid har gode kolleger på Sørlandet hevet seg rundt. Derfor er det Camilla Høy som har skrevet reportasjen om Anja og ektemannen Hans Are Vatland du kan lese på de neste sidene. De ble medlemmer av foreningen i 2016 for å lære seg mer om god istandsetting på den fraflyttede bondegården fra ca. 1850 som de nylig hadde kjøpt. De er begge født og oppvokst i Flekkefjord, hvor foreningen har et lokallag. Derfor er det Jo van der Eynden som har skrevet om uthavn ene og Bjørnar Knapstad som har skrevet om Thaulows hus i Kristiansands byfjord. Mange gode fotografer har bidratt med bilder, blant dem Arve Lindvig. Denne utgaven er laget på dugnad. Takk skal dere ha! Ivar Moe Redaktør

ANJA OG HANS ARE VATLAND har vært medlemmer av Fortidsminneforeningen siden 2016. De bor i Flekkefjord kommune, hvor de har kjøpt en fraflyttet bondegård fra ca. 1850 på stedet Gyland. De hadde tenkt å rive gården, men så kom de på bedre tanker. Møt dem på de neste sidene. Foto: Camilla Høy

FORTIDSVERN

GAMLEHUSET ER ET typisk midtgangshus som var vanlig på 1800-tallet. Det var opprinnelig en del av et klyngetun på Store Eigås, cirka 500 meter unna. Det antas at huset ble flyttet til Egra rundt 1850.

DET MYE PÅ SØRLAND ET som dreier seg om kystkultur og uthavner. Derfor synes Anja og Han s Are at det er spesielt gøy å kunne ta vare på et typisk småbruk fra Dalstr oka innafor.

RIVEPLANENE BLE SNUDD PÅ HODET

DANNELSESREISE I KULTURMINNEVERNET Anja og Hans Are ville rive de gamle bygningene på tunet, og sette opp et nytt og moderne hus her. Men så lærte de Egra gards historie å kjenne, og de leste om de hardtarbeidende menneskene som en gang bodde her. Det forandret alt. Tekst: Camilla Høy Foto: Camilla Høy, og private bilder

FORTIDSVERN

ette har vært en slags indre dan nelsesreise for Hans Are og meg, hvor vi har beveget oss fra det ene ytterpunktet til det andre. Da vi kjøpte Egra gard i desember 2015 mente vi at bygningene her var totalt ubruke lige. Men se på oss nå. I dag er vi opptatt av å bevare mest mulig. Tenk, vi kan juble av glede over funnet av en smidd spiker i gresset, for teller Anja Laupstad Vatland lattermild, mens vi rusler opp stien mot kollen hvor Egra gard ligger i ensom majestet med vakker utsikt mot innlandsvannet Sparkehylen. Vi befinner oss i Gyland i Flekkefjord kommune. Anja og ektemannen Hans Are Vatland er begge født og oppvokst i den lille sørlandsbyen midtveis mellom Kristiansand og Stavanger. Begge er konsulenter med forskjellige oppdrag. Siden 2016 har de vært medlemmer av Fortidsminneforeningen.. Mang en gang kjørt eller syklet forbi Egra gard som har stått fraflyttet siden 1936, og særlig Anja har fantasert om hvor fint det kunne vært å bo her. – Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å få bli bonde, akkurat som mormor Tonny Signora som drev med sau på Snerthammer, sier hun. Planen hennes var å overta mormorens gård i voksen alder, men av ymse årsaker gikk det ikke slik. Anja holdt derfor på å gi opp drømmen om et lite småbruk, inntil en lørdags ettermiddag midt i elgjakta. Da fikk nemlig Hans Are en telefon fra sin bror som hadde hørt et rykte om at Egra gard skulle selges. NÅ ELLER ALDRI – Jeg kontaktet eieren som kunne bekrefte at det var hold i dette ryktet, og da holdt Anja på å gå ut av sitt gode skinn. Selv lot jeg meg lokke av i underkant 1000 mål med utmark, og nevnte bror som bor med familien sin på nabogården hvor faren vår kommer fra. Både Anja og jeg skjønte at dette var sjansen vi hadde gått og ventet på så lenge. Det var nå eller aldri, sier Hans Are. Fire dager senere kjøpte de Egra gard usett, da de tre bygningene som stod igjen på eiendommen jo uansett skulle bort. Grunnmuren i hovedhuset, som er et klassisk midtgangshus, holdt på å rase ut og taket var lekk. Også høyløa og utedoen så ut til å være i meget dårlig forfatning. – Vi ville rive rubbel og bit, og bygge opp noe helt nytt. Jeg var klar til å kontakte arkitekt med en gang jeg, forteller Anja. Men planene deres ble snart snudd på hodet. For både Hans Are og Anja er utstyrt med en solid porsjon nysgjerrighet. De leste seg opp om Egra gards historie. Om menneskene som en gang bodde i gamle huset, og alt de ofret av tid og krefter på å stadig rydde nye områder for å dyrke det de hadde behov for. Selv gras var en livsnød vendighet før. Uten nok vinterfôr ble det lite

FORTIDSVERN

melk og kjøtt neste år. Så markene ble med slit og strev ivaretatt og vernet om. – Vi så jo med egne øyne hvor mye stein som er blitt løftet og flyttet på her, og organi sert i murer eller kilometervis med steingjerder. Med ett føltes tiltakene vi ønsket å iverksette som gedigne overtramp, sier Hans Are. DEL AV KLYNGETUN Han og Anja har siden trålet utallige bygde bøker, Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, Byggeskikksenteret i Flekkefjord, Riksarkivet og gamle almanakker som de har funnet bortgjemt på gården. – Vi fant ut at bygningene som står her i dag opprinnelig var en del av et klyngetun på Store Eigås, cirka 500 meter unna, forteller paret. De ble i 1847 kjøpt opp av Isak Tollaksen Eigeland og broren hans Nils. Det var Isak som noen år senere flyttet bygningene til Egra. Eksakt byggeår vites vi ikke, men det antas at flyttingen skjedde før 1857, året Isak giftet seg med Lisabeth Svensdatter Hellestøl. Isak var en kjent mann i bygda og teknisk anlagt. Han var blant annet urmaker og solgte egenproduserte klokker som foruten å vise tiden, også viste dato og månefase. I tillegg behersket han glassmesterkunsten, og han hadde egen blyvinne. Det er derfor svært sann synlig at det er Isak som har laget vinduene i hovedhuset, de aller fleste med blyinnfatning. – Isak hadde for øvrig innlagt vann i fjøset. Det ligger et rør nede i bakken her, hele veien over Sparkehylen og opp i bekken på andre siden. Naturlig springvann var nok ikke mange forunt på denne tiden, påpeker Hans Are.

SLIK SÅ HUSET ut før de første restaureringsarbeidene kom i gang.

FEM TIPS FRA EKTEPARET VATLAND: • Bruk tid til å bli kjent med historien. • Søk råd hos konservatorer, fagfolk og kommunen, og gå i møte med reguleringsmyndigheter med åpenhet og ærlighet på hva dere ønsker. • «By på dere selv» Fyll planene med dine drømmer og din entusiasme.

MELLOM LAFTESTOKKENE SER vi den opprinnelige laftemosen som ble lagt inn da huset ble satt opp på Egra. Fortsatt like funksjonell etter mer enn 150 år.

• Planlegg godt og forvent forsinkel ser og merkostnader. • Tilegn deg kunnskap og kompe tanse. Da kan du styre prosjektet og snakke samme «språk» som fagfolkene. SLÅE PÅ DØR i 2. etasje.

LABANKDØR i 2. etasje.

GRUA I MIDTGANGEN er godt bevart. Den er blitt malt de senere år og må tilbakeføres.

FORTIDSVERN

MANGE TITALLS TONN med stein er båret ut, nye fundamenter er gravd, og muren er metodisk og tålmodig murt opp igjen.

OGSÅ I KJELLEREN er det ei grue i original stand. Ellers har huset fått ny vegg mot øst, og gulvet er tilbakeført til opprinnelig nivå. Nivået kunne fastsettes fordi det ble funnet et hol-dike for drenering under graving/fjerning av jord og masser. Nå er det ståhøyde i kjelleren, gulvet er flatt og til og med grua her har fått vise at den fremdeles duger.

TRADISJONELL GÅRDSDRIFT Da Isak døde i 1905 overtok sønnen Tønnes gården. Også han hadde gode tekniske anlegg og var en ettertraktet smed. Som gårdbruker var han svært fremgangsrik. Han nydyrket jord og hadde gode høyavlinger. – Vi vet at det var tradisjonell gårdsdrift her med hest, sau, ku og høner. Dette har vi dokumentasjon på fra Tønnes Ægra sine notatbøker og almanakker. I disse står notater om kalving, salg av sau og egg som legges til ruging, forteller Anja. Tønnes forble ugift, derfor testamenterte han gården til sin nevø Lars da han døde i 1936. Lars drev den videre frem til 1970, men han bodde aldri her selv. – Gården er blitt passet på, men ikke pusset opp, sier Hans Are. Hovedhuset er derfor i relativ god stand, og innvendig fremstår det som svært autentisk. Også fundamentene til høyløa er av Fylkeskonservatoren vurdert som gode. AIRBNB ALA 1850 – Helt siden overtakelsen har vi vurdert ulike løsninger for bygningene og øvrige bygningsrester, som murer etter fjøs

FORTIDSVERN

SLIK SÅ DET ut da Anja og Hans Are overtok Egra gard. De har ikke tall på hvor mange timer de har brukt på å rydde innmarka. Det var så mye trær, buskaser og kratt at det nesten ikke var mulig å se ned til vannet.

DE FLESTE VINDUENE i huset er originale blyglassvinduer laget av Isak Ægra. Han var dyktig smed og glassmester. Disse vinduene skal settes i stand når lafteveggene er ordnet, en gang i løpet av de neste årene.

KULTURMINNEFONDET HAR GITT støtte til restaurering av grunnmuren. Arbeidet er utført av tørrmurer Berit Bruvik fra Frekhaug i Hordaland og Agder Restaurering har laget ny labankdør til kjelleren.

FORTIDSVERN

PÅ EGEN TEIG finnes tuftene etter et gammelt kvernhus.

og stall. Den løsning vi til slutt har landet på respekterer kulturlandskapet og tidligere tiders slit, men den gir også en moderne familie på fem akkurat det vi ønsker oss, forteller Hans Are og Anja. Hovedhuset skal settes i stand, men hva det skal brukes til er ikke sikkert. Hans Are og Anjas kompetanse er variert, og de har mye erfaring innen prosjektledelse på flere områder. Vi snakker alt fra teknisk konsulent virksomhet, til prosjekter innen lokalmat, næringsutvikling, naturbaserte næringer, med mer. – Det vil derfor være naturlig for oss å bruke gården og gamlehuset til en del av de prosjektene og aktivitetene vi i dag har andre steder. Vi har funderer på om det kan være muligheter her knyttet til utleie, kurs og arrangementer, for de som har interesse av å se verden slik den var på 1800-tallet. Kanskje Airbnb ala 1850? foreslår Anja. Også høyløa skal bygges opp igjen slik den en gang var, forteller hun, mens ny låve og nytt verksted kommer på de gamle murene til fjøset og stallen. – Vi vil at gården skal forbli i sin auten tiske stand som et eksempel på tidligere tiders liv og levned. I tillegg er det mye her på Sørlandet som dreier seg om kystkultur og

FORTIDSVERN

uthavner, derfor synes vi det er spesielt gøy å kunne ta vare på et typisk småbruk fra Dalstroka innafor, sier Anja. NYTT HUS BAK GAMLEHUSET Fremfor å flytte hovedhuset og dermed ødelegge grunnmuren, pipa og to gruer, skal det bygges et nytt hus på toppen av haugen bak. Dette vil bli adskilt fra det gamle tunet med egen vei/ avkjørsel. Nyhuset vil bli et moderne hus, tilpasset de gamle bygningene i materialvalg og utforming. Selv om alt dette kan bli en langdrøy prosess, har Anja og Hans Are på ingen måte ligget på latsiden i påvente av at ting skal skje. Våren 2016 begynte de to å rydde inn marka som naturlig nok var svært gjengrodd etter mange år uten slått og beite. Heggen vokste så tett av de nesten ikke klarte å se ned til vannet. – Jeg vet ikke hvor mange hundre timer vi har brukt på rydding, saging og graving

ALMANAKKEN ER FUNNET i gamlehuset. Den ble brukt av Tønnes Ægra til notater av viktige hendelser som brunst hos kyr, når kornet ble tresket, været, når brev fra Amerika ankom og hvem som hadde lånt og tilbakebetalt penger.

jeg. Det har vært en enorm jobb, med mye verk i rygg og armer. Vi har revet oss i håret når røttene har sittet for hardt fast, og steinene ikke har latt seg rikke. Men du verden så gøy det har vært å se nostalgien i et kulturlandskap fra «gamledager» åpenbare seg igjen, sier Anja. Ekteparet Vatland har videre fått støtte fra Norsk Kulturarvs ordning «Ta et tak» til et midlertidig stålplatetak for å sikre hoved huset, og Kulturminnefondet har gitt støtte til restaurering av grunnmuren. Mange titalls tonn med stein er båret ut, nye fundamenter er gravd, og muren er metodisk og tålmodig murt opp igjen av tørrmurer Berit Bruvik fra Frekhaug i Hordaland. – Hun gjorde et fremragende arbeid. Vi ble overrasket over hvor vanskelig det var å få tak i tradisjonshåndverkere på Sørlandet som kunne påta seg jobben. De hadde hendene fulle alle sammen, så det forsinket

HØYLØA STÅR FORTSATT. Fundamentene er av Fylkeskonservatoren vurdert som gode, mens reisverk, kledning og takkonstruksjon er i dårligere forfatning. Planen er å sette den i stand igjen slik den en gang var.

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER

BJØRKERIS OG PLANK for lufting i gulvet under høyet i løa. Tilsvarende veggene i Fasgard-løer som var vanlige i Rogaland og her i Vest-Agder.

Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

restaureringsprosessen kraftig. Til slutt måtte vi altså vende nesen vestover, og vi ble veldig lettet over å få en så dyktig dame som Bruvik med på laget. Jeg måtte faktisk be henne om å ikke være så grundig. For grunnmuren her skulle jo likne mest mulig på den opprinnelige som Isak bygde. Og han var nok mer en pragmatiker enn estetiker, sier Hans Are. BEVARINGSVERDIGE SORTER Det at gamlehuset nå står på trygg grunn og er sikret med nytt tak, gjør at han og Anja kan tillate seg å senke skuldrene litt. Nå er det nyhuset som står for tur, og dersom alt går etter planen flytter de inn på gården med sønnene sine Sjur (15), Rein (12) og Bår (9) og geitene Tuva og Boble om et par år. – Når vi er i hus blir det flott å kunne oppskalere kjøkkenhagen, få på plass høner og noen flere geiter. Vi har bier her i dag, så det er altså flere «husdyr» på Egra enn noen gang før, men en gård er ikke komplett uten åker som dyrkes og beitedyr, sier Anja. Hun har alltid vært glad i farger og bevaringsverdige sorter. Det blir tema også i grønnsakshagen og i dyreholdet. Foreløpig vil hun konsentrere seg om gamle sorter, som poteten Svart Valdres, jærerter, ramsløk og pastinakk. Hun planlegger også frukthage i samarbeid med Hajen i Lund, med fokus på gamle, norske eplesorter. – Hva vi gleder oss mest til? Jeg tror det må bli å våkne opp og ta med oss kaffekop pen ut på trappa hvor vi bare nyter stillheten og roen. Her kan vi lytte til humla som suser, og se fisken sprette i Sparkehylen. Etterpå går vi for å hente inn ferske egg til søndags frokosten, og mens jeg står der på kjøkkenet og steiker speilegg, må jeg nok klype meg selv litt i armen. For jeg har jo fått drømmen min oppfylt da, smiler Anja.

Lås på inngangsdøren.

HENGSLER OG LABANK inngangsdør, tofløyet.

ANJA OG HANS ARE er i gang med å bygge ny driftsbygning på eiendommen da de har behov for et sted de kan oppbevare utstyr og verktøy. Taket har Hans Are kjøpt av et finsk firma. Det er galvanisert bølgeblikk med sinus-kurve. En lokal blikkenslager fikk produsenten til å plukke platene ut fra produksjon før lakkering. Dermed vil de med tiden gråne og bli like som gamle dagers bølgeblikkplater.

Arvids Trekunst & Dekorasjon

NOEN UTFORDRINGER: • Skaffe håndverkere lokalt. • Tidfeste bygg og bygningsdeler riktig. • Få tid nok til arbeidet. • Få KONKRETE anbefalinger til løsninger fra fagfolk og verne myndigheter, det er ofte mange måter å gjøre ting på, og ikke alle liker å stikke hodet fram og si «sånn bør taket være», eller «denne løsningen bør velges her» Man får ofte litt generelle henvisninger, men til slutt må jo løsningene konkretiseres, og da hadde det ofte vært greit med litt mer konkrete råd.

FORTIDSVERN

Vi forvandler treplank til flott brukskunst! Vi lager på bestilling, både med og uten dekor. Sender over hele landet. Jorastol til barn, kaketiner, fat- og stettfat, boller, skrin for bunadsølv, kister, holder for rømmebeger, kakespader, ostehøvler, fenalårstativ og mye mer...

TIDENS TANN HADDE gjort den gamle gårdsveien fryktelig skrå. Anja og Hans Are har trillet stein og gravd bort jord for hånd slik at veien nå er rettet opp igjen.

UTEDOEN er i stor grad ombygd og har lite autentisk preg igjen. Den skal rives og erstattes med et tilsvarende bygg med mer moderne fasiliteter.

www.trekunstogdekorasjon.no Telefon: 900 39 453 E-post: post@arvidseino.no

FORTIDSVERN

SETESDALSBANEN ER i dag landets siste rest av 1067 mm smalsporede jernbaner. Anleggsarbeidet ble offisielt åpnet av Kong Oscar II den 21. juli 1891.

ALLE TIDERS DUGNADSJOBB MED SETESDALSBANEN

PÅ SPORET MED EN NASJONAL SKATT

Setesdalsbanen ble nedlagt i 1962, men takket være frivillig innsats, er deler av banestrekningen tatt vare på som et levende kulturminne og museumsjernbane. Setesdalsbanen er i dag landets siste rest av 1067 mm smalsporede jernbaner. Denne sporvidden var helt avgjørende for landets modernisering, og gjorde det mulig for Norge, med knappe statsfinanser, å bygge jernbaner i det forrige århundre. Tekst: Dag Olaf Torjesen, styremedlem i Stiftelsen Setesdalsbanen

FORTIDSVERN

å slutten av 1800-tallet var Setesdal et dalføre med særs vanskelige kommunikasjonsforhold. Både bønder og handelsfolk i Kristian sand hadde i lang tid appellert for å forbedre samferdselen i dalen med en jernbane. Setesdal og Kristiansand hadde på denne tiden også en heldig representasjon av dyktige stortingsmenn som bar frem «Jernbanesaken» i dalen på en nasjonal arena. Fra redaktørstolen i Kristiansands Stifts avis og Adressekontors Efterretninger, promoterte Venstre- og stortingsmannen Jørgen Løvland for en jernbane. Partifellen til Løvland, Lars Liestøl fra Åseral og Bygland, gjorde det samme fra sin statsrådspost i Johan Sverdrups venstreregjering fra 1888. I tillegg var forretningsmannen og stortings mannen fra Høyre og Kristiansand, Peder Ferdinand Reinhardt, en viktig brikke da Setesdalsbanespørsmålet kom på dagsorden i Stortinget i 1890. PLAN FOR HELE LANDET Denne beslutningsprosessen startet i 1884 da regjeringen Sverdrup satte ned en kommunikasjonskomite, hvor oppdraget var å utarbeide en samlet samferdselsplan for hele landet. I denne planen ble også Setesdal vurdert. I planen for modernisering av lan dets samferdsel, veide knappe statsfinanser tungt i prioriteringer. Løsningen her var at en fikk mest jernbane igjen for pengene ved å bygge billige smalsporede baner. På denne bakgrunn anbefalte komiteen å bygge en såkalt tertiær-bane, i laveste klasse med sporvidde 1067 mm., mellom Kristiansand og Kilefjorden. En forlengelse av banen til Byglandsfjord, ble også vurdert. Her ble også en alternativ kombinasjonsløsning vurdert, dvs. tog i korrespondanse med dampskip på kanaler og sluser i Otra. Tanken var således å etablere en dampbåtrute fra jernbanens endestasjon ved Kilefjorden til Byglandsfjord. I 1890 frem met i stedet den påfølgende Høyreregjeringen til Emil Stang, et forslag om å bygge bane hele veien fra Kristiansand til Byglandsfjord. I innstillingen som Stortinget vedtok, er det tydelig at næringsutvikling og modernisering av dalen veide tung, Setesdal skulle nå ut av bakevja: «Bygderne arbeider på Grund af de nuværende Kommunikasjonsforhold under saa haarde Vilkaar, at Dalens Udvikling i det Væsentligste maa siges at være stanset. Et Jærnbaneanleg til Byglandsfjord maa antages at ville rette herpaa og gjøre Næringsveie som Bergværksdrift og Fædrift mere produktiv, end de for Tiden er.» KONG OSCAR II ÅPNET BANEN Året etter at banen var vedtatt av Stortinget, ble anleggsarbeidet offisielt åpnet av Kong Oscar II den 21. juli 1891. Setesdalsbanen ble den siste jernbanen som ble bygget

FORTIDSVERN

STASJONSBYGNINGENE PÅ SETESDALSBANEN ble tegnet av Paul Due (1835-1919) i nasjonalromantisk dragestil. Due, som var landets største jernbanearkitekt og tegnet de fleste jernbaneanlegg i perioden mellom 1890 og 1910. Dette er Grovane stasjon. Foto: Vest-Agder Museet/ Anita Nilsen

FORTIDSVERN

I DAG FREMSTÅR dem gamle jernbanearkitekturen som minnerik, nostalgisk og elegant. Dette er venterommet på Grovane stasjon. Foto: Vest-Agder Museet/ Anita Nilsen

med Carl Abrahams Phils norske smalspor system. Slik sett, var banen gammeldags allerede, da den 78 km lange strekningen mellom Kristiansand og Byglandsfjord åpnet for ordinær drift i 1896. Siden det fra før var etablert dampbåtrute på Byglandsfjorden ble det nå mulig med videre ferd til Ose med dampbåtene Bjoren

FORTIDSVERN

og Dølen. Den innestengte dalen åpnet seg for omverden. Nå kunne en sette seg på toget på Byglandsfjord om morgenen og ankomme Kristiansand til lunsj. Stasjonsbygningene ble tegnet av Paul Due (1835-1919) i nasjonalromantisk dragestil. Due, som var landets største jernbanearkitekt og tegnet de fleste jernbaneanlegg i perioden

mellom 1890 og 1910. Driftsbestyrer under byggearbeidene på Setesdalsbanen, Lars Lysgaard, gav følgende «bestilling» til Paul Due, mht. stasjonsbygningenes utforming: «Ved Planlægningen af Stationbygningene for Sætesdalsbanen, da måå du give disse Karakteren af det nationale, som endnu er er tilovers i Sætersdalen. […] Tag Du Model

baade af Stabburet og af Folket, det er et kraftig Folkeslag». IDENTITETSBYGGING Bygningene på Setesdalsbanen kom således til å reflektere datidens bestrebelser på nasjonal identitetsbygging. Strømmen Trævarefabrikk leverte sannsynligvis

stasjonene – fordi det er et tydelig slektskap med stasjonsbygninger i samme stil fabrik ken leverte til en rekke banestrekninger rundt om i landet. På denne tiden var den nasjonale dragestilen på mote blant arkitekter. Denne stilen har også blitt tolket som er en «fornor sking av sveitserstilen» og som avslutningen på stilperioden med 1800-talls historisme i

tre. Due brukte imidlertid aldri dragehoder, men gavlblomster inspirert av plantemotiver. De laftede, senere panelte stasjonsbygning ene på Mosby, Vennesla og Grovane, Iveland, Hægeland, Hornes og Byglands fjord, er alle bevart og mht. fredning, ble hele stasjonsanlegget på Hornnes fredet i 2002. Samme året ble også Byglandsfjord

FORTIDSVERN

DENNE MUSEUMSBANEN HADDE ikke eksistert i dag – uten den tause kunnskapen, den immaterielle kulturarven, i hoder og hender til jernbaneentusiaster. F.v. Andreas Bakken, Lars Seland og Jonny Andersen.

fredet og brukes i dag som bibliotek. Dessverre ble stasjonsbygningen på Evje revet i 1973. Stasjonsbygningen på endesta sjon i Kristiansand skiller seg ut, siden den ble bygget i mur – etter at murtvangen var innført etter bybrannen 1892. Kristiansand stasjon har mange likhetstrekk med andre stasjonsbygninger tegnet av Paul Due,

FORTIDSVERN

f.eks. Hamar, Lillehammer, Hokksund og Mjøndalen. De er alle tidstypiske bygninger i tegl med gesimser, hjørnepilastre, spir og dekorative dører og vinduer. TRAFIKKØKNING OG NEDLEGGELSE Setesdalsbanen bidro i starten til et nærings messig oppsving for dalen. Varetransporten

tok seg raskt opp, og land- og skogbruket fikk bedre markedsadgang. Ikke minst hjørnesteinsbedriftene i nedre Setesdal: Hunsfos Fabrikker, Vigeland Bruk og nikkelgruvene på Evje, fikk jernbanefor bindelse til havn. Persontrafikken økte også jevnt og trutt, med en topp på 400.000 reisende i 1920. Banen nådde imidlertid

middagshøyden på 20-tallet og gikk sin «livskveld» raskt imøte. I kjølvannet av kriseårene i 30-årene – med svekket etter spørsel etter industrivarer, arbeidsledighet og nedgang i godstransporten, ble driftsover skudd snudd til underskudd. Bedre veier og biltransport økte samtidig i omfang og tok opp konkurransen med jernbanen.

Da Sørlandsbanen åpnet i 1938, var strekningen mellom Kristiansand og Grovane ombygd til normalspor. Grovane stasjon ble nå såkalt sporbruddstasjon for Setesdalsbanen, noe som medførte tidkre vende og kostbar omlastning og togbytte for passasjerer. Etter 1945 var den gjel dende melodi i norsk jernbaneplanlegging

«bort med damp», elektrifisering og nedlegging av ulønnsomme sidebaner. På denne bakgrunn utredet NSB på 4050-tallet en ombygging av Setesdalsbanen til bredsporet «normalbane» – med forlengelse til Ustaoset og Bergensbanen. Hovedstyret for NSB vendte imidlertid tommelen ned for disse planene, og

FORTIDSVERN

fra oppstarten og frem til i dag gjennomgått en betydelig profesjonalisering. Disse forhold bidro til at eierskapet til banen ble overført til en stiftelse med status som museumsjernbane (Stiftelsen Setesdalsbanen) i 1987. FORTIDSMINNEFORENINGEN I STYRET Siden Vest-Agder Fylkeskommune gjennom årenes løp hadde bidratt med betydelig driftsstøtte til banen, var det naturlig at fylkeskommunen gikk inn i stiftelsen. Ved opprettelsen av stiftelsen i 1987, ble samtidig Fortidsminneforeningen, Vest-Agder avde ling, invitert inn i Stiftelsen Setesdalsbanen, og har siden vært representert i styret. I kjølvannet av den nasjonale sammen slåingsprosessen av museer på begynnelsen av 2000-tallet, ble Vest-Agder Museet konsolidert i 2005. Det medførte at tidligere selvstendige museer kom inn under VAMparaplyen og det hele organisert i interkom munalt selskap (VAM-IKS). I praksis innebar det at Vest-Agder Museet overtok drifts ansvaret og at veteranjernbanen gikk over til å bli en profesjonell museumsjernbane. Denne museumsbanen hadde likevel ikke eksistert i dag – uten den tause kunnskapen (den immaterielle kulturarven, i hoder og hender til jernbaneentusiaster) og de tusenvis av dugnadstimer frivillige fra

Setesdalsbanens venneforening har lagt ned i vedlikehold og togdrift. I 2019 reiste over 18.000 personer med Setesdalsbanen og i 2018 hadde det frivillige tog- og baneperso nalet lagt ned over 1000 dugnadstimer. Slik sett, er Setesdalsbanens eksistens et resultat av at dugnadsånd og profesjonalitet har gått hånd i hånd. FREDNING OG VERN I 1992 satte NSB og Jernbaneverket i gang med å lage en nasjonal verneplan for jernbaner. I verneplanen ble Setesdalsbanens, bl.a. omtalt på følgende måte: «Banen var NSBs siste smalsporete jernbane og siste rest av landets en gang så omfattende 1067 mm smalspornett. Den smale sporvidden var helt avgjørende for at Norge økonomisk sett kunne gi seg i kast med en omfattende jernbanebygging i forrige århundre». Spørsmålet om fredning av Setesdalsbanen er under utredning, men det er foreløpig ikke gjort noe formelt fredningsvedtak. Det er nå bare Setesdalsbanen og deler av Krøderbanen som ikke er fredet. Skal en lykkes med fred ning, er det viktig å bemerke at kulturminnet Setesdalsbanen ikke bare representerer stor nasjonal verdi, men også betydelig interna sjonal verdi:

«Med sine mange forgreininger til utlandet har Setesdalsbanen også verdi som et referanseanlegg og jernbanehistorisk minnesmerke av internasjonal betydning» Til slutt skal vi heller ikke glemme den immaterielle kulturarven Setesdalsbanen representerer gjennom, frivillighet og dugnadsånd.

Referanser Amundsen, Kari, Berit Anderson, Ingeborg Hvidsten, Alf Stefferud (2002) Complet færdige Huse - Strømmen Trævarefabrik - ferdighusproduksjon 1884-1929. Oslo, Bonytt. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Setesdalsbanen Jernbaneverket 23.03. 2004: Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen, del 1: Strekningsvern. Knut John (1996) Setesdalsbanen blir vedtatt. I Olsen, Roald (red.) Fra gamp til damp – Setesdalsbanen – de første hundre år. Stiftelsen Setesdalsbanen. NSBs Bygningsregistrering, Kristiansand Distrikt, 1984.

SETESDALSBANEN HADDE IKKE eksistert som museumsjernbane i dag uten den utrettelige innsatsen til frivillige i venneforeningen. Her Andreas Bakken til venstre, Sondre Gudbrandsen til høyre i sving med legging av nye sviller. Foto: Jack Holland Nielsen

13. januar 1960 vedtok Stortinget å legge ned Setesdalsbanen. SKJEBNEN Den siste turen til Byglandsfjord gikk 1. sep tember 1962, 100 år etter at jernbanedirektør Carl Abraham Phil introduserte smalsporede baner i Norge. Landets jernbaneutbygging på 1800-tallet måtte hele tiden veies opp mot begrensede statsfinanser. Svaret var dermed å bygge billige smalsporede jernbaner. Ironien her, er at det kan bli dyrt å bygge billig. Banen var billig, smalsporet og gammeldags allerede da den var ny. Det ble Setesdals banens skjebne. Dagen etter at siste tog hadde gått, startet rivningsarbeidet, og sommeren 1963 var skinner og sviller revet ned til dammen ved Beihølen nord for Grovane. Samme sommeren lanserte noen danske togentusi aster fra Dansk Jernbaneklubb tanken om å etablere en veteranjernbane (5 km) på den lille strekningen mellom Grovane og Beihølen som sto igjen. Under tvil, gikk hovedstyret til NSB med på å ta vare på denne siste rest av smalsporede norske baner, samt klenodiene av noen damplokomotiv fra perioden 1894–1902. NSB stilte således fire damplokomotiv og vogner til disposisjon for Setesdalsbanens Hobbyklubb.

FORTIDSVERN

Riksantikvarens kulturminnepris 2020 Prisen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for: > bevaring og/eller restaurering av kulturminne > formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt > bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 25.000. Vi håpar mange nytter høve til å nominere gode kandidatar. HER ER PER ROAR TVEIT og en dugnadskollega (i bakgrunnen) i gang med å frakte sviller. Setesdalsbanen er i dag landets siste rest av 1067 mm smalsporede jernbaner. Foto: Jack Holland Nielsen

Året etter, i 1964, «gikk det igjen tog på Setesdalsbanen», men denne gangen som landets første museumsjernbane. På dugnad ble banen i 2004 forlenget frem til Røyknes

stasjon og fikk en lengde på 8 kilometer. Ettersom behovet for en mer profesjonell organisering og drift meldte seg, men også behov for stadig mer driftsstøtte, har banen

Nominasjonsskjema finner du på Riksantikvarens nettside: www.riksantikvaren.no/om-riksantikvaren/riksantikvarens-kulturminnepris/ Nominasjonsfrist: 30. juni 2020 Spørsmål? Kontakt Riksantikvaren v/Gunvor Haustveit, e-post: gha@ra.no

FORTIDSVERN

THAULOWS HUS PÅ BRAGDØYA

EN LANGSOM REDNING FRA FORFALL

THAULOWS HUS er en laftet to-etasjers «sørlandklassisistisk» trebygning med to piper og en grunnflate på ca. 80 m2, 110 m2 med annekset.

Bragdøya ligger i hjertet av Kristiansands byfjord og er i dag et kommunalt friområde på ca. 925 mål. Øya har et idyllisk og lunt klima med frodig kulturlandskap spredd mellom skog og småknauset kystlandskap. Her oppførte by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow (1722–1799) Kristiansands første lystgård i 1768–70. Tekst: Bjørnar Knapstad Foto: Arve Lindvig, Vest-Agder-museet

haulows hus er en laftet to-etasjers «sørland klassisistisk» trebygning med to piper og en grunnflate på ca. 80 m2, 110 m2 med annekset. Det har stående ytterkledning, spist saltak og et stort åpent loft. Henrik Arnold Thaulow oppførte i alt seks byg ninger. Våningshusets 1. etg. inneholder trerappede og tapetserte værelser, forstuegang, kleskammer, spiskammers og kjøkken. I trappen opp mot 2. etg. er det bygd inn en liten scene. I 2. etg. er det en stor stue samt to soverom, gang og kleskammer, huset har antagelig opprinnelig hatt engelske skyve vinduer. På 1980 tallet ble det satt inn nye vinduer, man kopierte de som da fantes. Fra midtgangen i 2. etg. var det doble dører som kunne åpnes ut mot hagen, og opprinnelig trolig en liten veranda å stå på, når gjestene skulle

FORTIDSVERN

I 1997 BLE restaureringen av Thaulows hus et anliggende for Kristiansand kommune. Etter hvert kunne man også finne møbler som tidsmessig passet inn.

HUSET FIKK TILBAKE sin (innvendige) opprinnelige fargedrakt på grunnlag av farger man fant i bygget, - mye gult, brunt, oker i forskjellige valører, med marmorert sandsteinsimitasjon i trapp og trappeoppgang.

underholdes utendørs. Verandaen har man ingen entydig dokumentasjon på og den er derfor foreløpig ikke gjenoppført. Det ble reist en fløybygning på sørsiden av huset, - bryggerhuset, - med gruve og bakerovn. Forpakterne bodde delvis her. Dertil kom et stolpehus (stabbur), samt en ladebygning (rotkjeller); og ikke minst en stor 2 etg. låve (driftsbygning) med høyloft og fjøs til 17 kuer, 3 hester og småfe. Låven og rotkjeller er forøvrig nylig gjenreist. LANGSOMT FORFALL Etter at den siste forpakteren forlot øya i 1950 årene og kommunen senere ble eier av Bragdøya, ble Thaulows hus sakte men sikkert overlatt til langsomt forfall, inntil Christiansands Byselskab i 1983 inngikk en avtale med kommunen om å restaurere bygningen. Da hadde parkvesenet allerede i 1970 årene fjernet alle gårdsbygningene som

FORTIDSVERN

sto uten ettersyn. «Gerrards villa», skulle etter avtale disponeres av selger så lenge denne så seg i stand til å benytte huset. Restaureringsarbeidet gikk lenge svært tregt da byselskapet stadig manglet kapital og forfallet var kommet betydelig lenger enn først antatt. Restaureringsarbeidet stoppet derfor etter hvert opp, og først i kulturminne året 1997, da huset ble valgt til Kristiansands kulturminneobjekt, ble restaureringen et kommunalt anliggende og byselskapet fritatt for videre økonomiske forpliktelser. Hos byantikvaren ble man raskt klar over at man nok sto overfor et meget omfattende restaure ringsarbeid, som i tillegg til friske penger også krevde et høyt antikvarfaglig nivå. RAPPING Etter at huset først var «stivet opp», da en av veggene var i ferd med å skli ut, ble taket skiftet, og huset tilført midlertidig strøm så

tømmerveggene kunne tørke skikkelig ut. Nå sto ny rapping av veggene for tur, store flak var løsnet. Dette er en gammel teknikk som består i å feste mørtel på «huggede» tømmer vegger for så å feste skråstilte (bambus) pinner som bandt mørtelen og laget en glatt vegg som man limte tapet på, - for å få det «byfant». Dette er en fagkunnskap nærmest er utdødd. Det var også påkrevd med en inngripende reparasjon av de to pipene. Huset fikk nå tilbake sin (innvendige) opprinnelige fargedrakt på grunnlag av farger man fant i bygget, - mye gult, brunt, oker i forskjellige valører, med marmorert sand steinsimitasjon i trapp og trappeoppgang. Mørke jordfarger, dvs. maling med fargepigmenter ifra jorda, som oksydgul, oksydrød, oksydbrun, grønn umbra lysnet med hvitt - kritt eller sink-, var på mote i Norge på denne tiden. Hvitt var dyrt, derfor gikk det mye i mørke farger.

Thaulows Hus er ikke fredet, men satt i stand etter antikvariske retningslinjer, der det eneste nye er permanent innlagt strøm som av byggetekniske hensyn må stå på og gi varme året rundt. Dette er gjort så diskret som mulig. Dertil er «Bryggerhuset» gjenreist på grunnmuren av det opprinnelige tilbygget, uten å være en korrekt kopi, men nå med fasiliteter som WC, dusj, gang og et moderne kjøkken. Strøm, vann og kloakk er gravd ned i bakken opp ifra Saltebuene der Bragdøya kystlag holder til. Totalt ble huset påkostet ca. tre millioner kroner i kommunale og fylkeskommunale midler da det ble offisielt åpnet i august 2007. FORTIDSMINNEFORENINGEN Kulturgruppen Thaulows Hus, som ble dannet for ca. 25 år siden for å drifte huset, består i dag av representanter for

I TRAPPEN OPP mot 2. etg. er det bygd inn en liten scene.

Christianssands Byselskab, Det Dramatiske Selskab, Wergelandsselskapet, Kristiansand museum, Fortidsminneforeningen og Bragdøya kystlag. Kulturgruppen har ansvar for inventaret i Thaulows hus, inkludert samlingen av bilder og bøker. Formålet er å fremme kunnskap og interesse for Thaulows hus og for familiene Thaulow og Wergeland som gjennom sitt samfunnsmessige og kunst neriske engasjement på 17- og 1800 tallet bidro til å skape det moderne Norge. Huset er et levende kulturminne som rommer en utstilling av bilder, bøker og kart og man kan følge utviklingen gjennom tre generasjoner; Henrik Arnold og Jacobine Thaulow, Nicolai og Alette Wergeland og deres 5 barn; Henrik, Augusta, Harald, Camilla og Oscar, hvorav både Henrik, Camilla og Oscar står i helfigur i bronse her i Kristiansand. Det er montert videokanon i «Thaulows sal» i andre etasje, som kan benyttes til

presentasjon og foredrag. Det er også et soverom og en skrivestue som kan leies av forfattere, forskere og skribenter. Huset brukes som arena for kulturelle opplevelser, gjerne i sammenheng med større arrange menter i regi av Bragdøya kystkultursenter, som har hovedbase i de gamle (makrell) saltebuene som grosserer Johan Gerrard lot oppføre i 1915 Det er ingen fastboende på Bragdøya, men det går daglige avganger fra Lummer med kystlagets arbeidsbåt ut og inn. Det er flere friluftbarnehager her ute, diverse arbeidsprosjekt og faste medlemsmøter i regi av kystlaget året igjennom. OPPLYSNINGSTIDENS TRO Henrik Arnold (Henrich Arnoldus) Thaulow hadde opplysningstidens tro på fremskritt, egen dømmekraft og et romantisk syn på naturen. Landlig rekreasjon ble kombinert med natursvermeri og matnyttig jordbruk.

FORTIDSVERN

Her kunne han og familien i sommerhalvåret trekke seg tilbake ifra byens ståk og mas, motta sine prominente gjester og gi de 13 barna en fri oppdragelse. Senere ble også lystgårdene Anden, Kjos, Myren, Gimle, Jægersberg, Kongsgaard og Boen anlagt i en krets rundt byen. Bragdøya og Thaulows hus ble snart et kultursenter for de kondisjonerte. Ide og forbilde kom fra England, Frankrike og Danmark. Den hyllet et fritt og naturlig men neske med et stort potensiale til å forandre og utvikle en sunn forstand, og kun samfunnets egne fordommer og stengsler gjorde slike endringer vanskelige. Både svigersønnen Nicolai Wergeland og barnebarnet Henrik var preget av disse ideer. Henrik Arnold Thaulow var eldste sønn av justisråd Hans Henrik Thaulow og Anne Chatrine Tyholm. Faren var byfogd og generalveimester i Moss, der han førte et stort hus og hadde både Fredrik V og Fredrik VI som overnattingsgjester. Henrik Arnold var et svakelig barn, og ble 12 år gammel på kongens anbefaling sendt på skole i København. At han her havnet i huset til en samvittighetsløs vert som både sultet og plaget ham, gjorde ikke saken bedre. Etter endt skolegang begynte han på malerskole og utdannet seg til kunstmaler. BEGAVET OG LIDENSKAPELIG Han studerte også kunsthistorie og ble Grev Moltkes privatsekretær - Fredrik V innflytelsesrike hoffsjef og rådgiver, den gang Danmark/Norges mektigste mann. Thaulow fikk i oppgave å kjøpe inn malerier han «pus set opp», til grevens kjente malerisamling i Breddegrader. Han ble også lærer for barna til grev Moltke, og fulgte både dem og greven på flere utenlandsreiser. I perioden 1749 – 63 fikk han dessuten en årlig understøttelse fra kongen på 120 riksdaler. Thaulow var begavet i mange retninger, blant annet i språk. Han var med som tolk på den dansk-norske flåtes tokt til Konstantinopel i 1757. Som lønn betinget han seg å overta by- og rådhusskriver (rådmann) embetet i Kristiansand ved onke len Iver Tyholm bortgang. Dette var byens og distriktets mest innbringende embete. Thaulow reiste mye rundt i Europa, han var også selv en lidenskapelig kunstsamler. Dertil malte han, særlig landskapsbilder, og solgte både kobberstikk og malerier til kongen. Han drev i flere år, 1756 til 61, kunsthandel i København. Det fortelles at han på en av sine mange reiser rundt i middelhavslandene hadde sendt hjem en hel skipsladning med kunst og antikviteter som han skulle selge i København. Men en utro kaptein reiste i stedet til England og solgte alt for egen regning. Thaulow ble han så rasende da han fikk nyheten at han kastet seg frådende ned på gulvet, fikk feber og ble liggende til sengs i en melankolsk død et halvt år. Hans omgivelser fryktet for

FORTIDSVERN

THAULOWS HUS er ikke fredet, men satt i stand etter antikvariske retningslinjer, der det eneste nye er permanent innlagt strøm som av bygge tekniske hensyn må stå på og gi varme året rundt.

forstanden. Da fikk han melding om at hans eneste bror var blitt myrdet på vei hjem i fra et selskap. En mann hadde styrtet frem av mørket og stukket ham ned med kniv. Dette fikk Thaulow opp av sengen og han reiste straks hjem til Norge, trolig Moss, for å finne gjerningsmannen, noe han neppe klarte, da familiekrøniken ikke forteller mer om dette. FORELSKET Derimot forteller den at han ble meget forelsket i en 17 år gammel pike, Jacobine Chrystie, 24

år yngre enn han selv. Hun var en «strålende skjønnhet, saktmodig og blid, med en sund fornuft». Han hadde, sies det, allerede uttalt seg om denne piken, da hun var ganske liten og satt på barnepikens fang: «Dersom jeg skal gifte meg noen, må det bli med den lille der!» Han var også av den mening at om han skulle gifte seg måtte hans tilkomne være feilfritt skapt, så han forlangte å få snøre den unge pikes kjoleliv, noe som sikkert måtte ha virket underlig på pikes mor, som var skotsk prestedatter.

Han giftet seg så i 1763 med den 17 år gamle Jacobine Chrystie. De fikk med tiden 13 barn, syv jenter og seks gutter, som alle vokste opp. Den nest yngste, Alette Dorothe, giftet seg i 1807 med Nicolai Wergeland og ble mor til 5 barn. Henrik Arnold, Jacobine Camilla og Joseph Franz Oscar, står alle tre støpt i bronse i Kristiansand. De to andre: Augusta og Harald, har ettertiden glemt. Det sies at til tross for den store alders forskjellen var ekteskapet meget lykkelig. Familiekrøniken sier også at Henrik Arnold

Thaulow var en vakker mann, overordentlig høflig, sjeldent begavet i mange retninger med allsidig dannelse. Han var en verdens mann med «utenlandsk sving», en kjærlig familiefar som især omfattet døtrene med stor hjertelighet og beundring. Men han var også meget temperamentsfull og lidenska pelig og hissigheten «løp ofte av sted med ham.» Han kunne for eksempel ikke spille kort, da han ikke tålte å tape. Dette skal etter sigende ha vært en av grunnene til at han kjøpte Bragdøya, bygde

hus og bosatte seg der med familien store deler av året. Her slapp han unna brysomme og nysgjerrige naboer å ergre seg over. EN BELEILIG DØD Kort tid etter giftemålet dør ganske beleilig onkelen Iver Tyholm og det nygifte paret flytter derfor, i 1764, til Kristiansand i stedet for til Frankrike, som først planlagt, og kjøper et stort hus i Østre Strandgata. Her blir deres første barn Marger, 1764 – 1839, født. Thaulow overtar altså slik kongen

FORTIDSVERN

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

AS Arkitektkontoret 4B

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

Postboks 244, 6852 Sogndal Telefon: 57 62 77 50 E-post: post@arkitektkontoret4b.no

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K

ANNONSERE I FORTIDSVERN?

BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

KONTAKT

Per Olav Leth telefon 918 16 012 per.olav@storybold.no

DET ER MONTERT videokanon i «Thaulows sal» i andre etasje, som kan benyttes til presentasjon og foredrag.

hadde lovet, embetet som by og rådhusskri ver, auksjonsforvalter og notarius, samt at han ble benyttet til å oversette offentlige dokumenter. Han kjøper Bragdøya i 1768 for 950 riksdaler, reiser lystgården og anlegger en kjørevei tvers over øya slik at gjester kan hentes med hest og vogn nede ved brygga. I en trappeavsats mellom 1.og 2. etg. bygger han en liten scene der familiens barn og ungdommer kan utfolde seg med sang, musikk, deklamasjon og skuespill. Huset hans inne i byen stod for øvrig alltid til disposisjon når tilreisende kunstnere kom og holdt offentlige forestillinger. I 1788 foretok kronprins Fredrik en reise i Norge. Den 6. august var han i Kristiansand og overnattet i huset til Thaulow, som anrettet «et aparte Marskalk Taffel» i den store stuen kalt Thaulows Sal, byens store festsal. Det fantes et privat teater i Kristiansand i begynnelsen av 1780 årene. I 1784 kom scenekunsten inn i faste former og det ble stiftet et dramatisk selskap med aristokratiske vedtekter som bare tilgodeså byens lille over klasse. Alt tyder på at det var Thaulow som sto for opprettelsen av både dette og «Det musikalske Selskab», i sitt eget hjem. Både han og resten av familien var lidenskapelige

FORTIDSVERN

medlemmer. «Det Dramatiske Selskap» lever for øvrig i beste velgående den dag i dag. MØNSTERBRUK Henrik Arnold Thaulow hadde tilbragt mesteparten av sitt liv i København og delte københavnersosietetens store interesse for teater. Han var altså preget av sin samtid også på dette området. Tenk bare på Ludvig Holbergs mange store komedier fra 1720 årene og utover, der en håndfull stadig oppføres. Hans kjøp av Bragdøya må således sees i lys av datidens mote; med opplysningstid og tro på fremskritt innen både jordbruk, kunst og oppdragelse. Gården ble faktisk utviklet til et mønsterbruk der moderne metoder som lyngbrenning, grøfting og gjødsling ble benyttet for å foredle jorda. Det var forpak teren som sto for all gårdsdrift, da Thaulow var en holden mann og ikke avhengig av inntekter herfra. Han dør av «brystsyke» i København 1799, under et besøk hos sønnen Johan Friedrich, og ble begravet på Assistent kirkegården på Nørrebro. Thaulowslekten eide Bragdøya frem til 1832. Mellom 1832 og 1914 skiftet øya stadig eiere. Fra 1914

til 1969 eides den av familien Gerrard, som solgte øya med omliggende holmer som offentlig friareal til Kristiansand kommune. I 1916 ble det satt opp en sveitservilla (Villaen) nær Thaulows Hus, som på den tiden bare ble kalt «Gamlehuset». Gården ble drevet av forskjellige forpaktere mellom 1920 frem til 1950 årene. Kilder: Christianssands Byselskap årsskrift 1993. Sigrid Heiberg. Bjørnar Knapstad. Årsskriftet ifra 1997. B Knapstad / Fred Damli. Årsskriftet ifra 2006. B. Knapstad. Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider.

PROFESJONELL LINOLJEMALING

Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker.

Engwall o. Claesson linoljemaling Se også alle våre andre produkter for bygningsvern

Et godt valg til nye og historiske bygninger

Bind 2

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Røff guide til Thaulows hus. 2016 Bjarne Markussen. Byguide Wergelandenes Kristiansand. Wergelandselskapet 2008 Lystgårdene rundt Kristiansand. Lunde Forlag AS 2002

Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Fasadeskisser: Fred Damli. Takk til Helge Quidding, Bjarne Markussen og Dag O. Torjussen

Bestilles på vår nettbutikk ellers er dere velkommen til vårt nye, spennende utsalg på Ørje

historiskmaling.no

FORTIDSVERN

JAKTEN PÅ ALDEREN TIL SØGNE GAMLE KIRKE

TIL SLUTT KOM SANNHETEN OPP I DAGEN

«Det må best kunne sammenliknes med en kiste som er blitt rosemalt innvendig istedenfor utvendig.» Odd Helland, restaureringsassistenten som ledet fargerestaureringen 1954-57.

SØGNE GAMLE KIRKE ligger vakkert til på gården Søgne i bygda Søgne. Prestegården ble i 1895 flyttet til gården Lunde pga. en ny kirke ble bygget der, og prestegården på Søgne ble amtets landbruksskole. I denne kirken ble Bjørnstjerne Bjørnson viet til sin Karoline av sin far, sokneprest på stedet, Peder Bjørnson, den 11. september 1858. Foreldrene var prestefolk her i 17 år, og dikteren besøkte dem og sine yngre søsken hele 13 ganger (Jostein Andreassen: «Fred er ei det beste. Bjørnstjerne Bjørnson på Søgne prestegård» (2003). Her skrev han bl.a. «Faderen» og gjorde ferdig «En glad gutt».

Egentlig begynte det i 1990. Agder- og Telemark-biskop Halvor Bergan var på visitas i Søgne, i Kristiansand kommune. Forhenværende statsarkivar Laurits Repstad her fra bygda kalte da sammen en god del folk fra menigheten til den gamle kirken for å markere et jubileum. Han mente at den var 400 år, bygd i 1590. Under samtalen der kom det fram at dette visste en egentlig ikke noe helt sikkert om. Tekst: Jostein Andreassen Foto: Torbjørn Henriksen og Jostein Andreassen, Søgne

FORTIDSVERN

okumentasjon manglet. Under fortsettelsen fikk biskopen se at der stod noe oppe på Lydhimmelen. Siden underteg nede da hadde vært guide i kirken i mange år, var vel jeg den eneste som var oppdatert på akkurat det. Og så ble det sitert. Da pekte biskopen på meg og sa: «Nå får du i oppdrag å finne ut hvor gammel denne kirken egentlig er!» Jeg måtte også sørge for en opplysningsbrosjyre, som ikke fantes.

Brosjyren kom året etter. Da fikk jeg også mast ned en fagperson fra Riksantikvaren i Oslo for å ta dendrokronologiske prøver (årringsprøver) i kirken for derved å finne ut når kirken ble reist. Det var stipendiat Gunnar Rønningen. Den yngste av prøvene fra taksperrene i furu viste seg siden å være fra året 1639. Siden vi visste at det stod 1640 på den gamle dørkarmen inne i veggen mot sør, en innskrift satt på av sokneprest Faaborg på den tiden, ble det naturlig å

formidle at kirken ble bygd i 1640. Taket ble jo satt opp da; og når bygger en egentlig tak på et hus? Rønningen tok også prøver av reisverket i østveggen, dvs. de tykke firskjæringene i eik, bl.a. en enkelt stokk og en såkalt «rem» (horisontal støttestokk). Disse prøvene ble sendt til Danmark. I 1991 var det imidlertid ikke tilstrekkelig database for å datere sørlandsk eik. Prøvene havnet derfor omsider i Trondheim og ble så glemt.

FORTIDSVERN

GUDSTJENESTEN ER BEGYNT. Prosesjonen med presten bakerst kommer inn i Søgne gamle kirke. Oppe til venstre henger kirkeskipet «Løvendals Galley», Tordenskjolds skip. Skipet kom faktisk fysisk inn til Ny-Hellesund under en storm i november 1712 og ble der i tre dager. «Saasom Vinden og Strømmen varet, med haard kuuling, maate due op for Vester Hellesund og kom om Middag til Anchers paa 15 fod Vand. Gud være æret for beholden hafn», skrev han i loggboka. Her ingen på galleriet, som er avstengt pga. brannforskrifter. VAKRE BAROKKRANKER på den laftebygde korbygningen, her innerst i hjørnet bak alterbildet mot sakristiet. Denne bygningen stammer ifølge dendrokronologiske prøver fra 1560-80. Søgne gamle kirke har ifølge disse, som nylig er nyanalysert av Nasjonalmuseet i København, vist seg å være Agders eldste trekirke.

Den som kom inn i kirken midt på 1600-tallet, kunne se hele ti store bildefelter i limfarge på veggene. ALTERTAVLEN med alterbildet fra 1665, trolig laget av Thomas Snekker fra kunstnerskolen ved Domkirken i Stavanger. I kirkearkivet heter det at tre snekkere laget denne på fem uker. Christian Contrafeier, som vi ikke vet noe mer om, malte altertavlen og alterbildene samme år. De forestiller nattverden (med tekst på sidene) og Kristus på korset over. Altertavlen, som er regnet som det fineste i kirken, er svært lik den som står i stavkirken i Røldal og trolig bygd over samme tegning.

FORTIDSVERN

NY KONKLUSJON I 1993 kom så på min anmodning konsulent Ola Storsletten hit fra Riksantikvaren for å ta årringsprøver av Koret og i tårnet. Den yng ste stokken i førstnevnte viste alderen 1642. Følgelig ble konklusjonen at Koret var to år yngre enn kirkeskipet, og altså ikke fra den kirken som vi visste hadde stått der tidligere. Det var det jeg ønsket å finne ut av. Prøvene i de bjelkene i tårnet som åpenbart var brukt

før, ble for få i antall og dermed mislykket. Men også nå fikk vi altså en forsterket tro på at kirken var fra 1640. Høsten 2019 dro undertegnede på befaring i kirken sammen med tidligere fylkeskonser vator Frans-Arne Stylegar. Han er medforfat ter til den kulturhistorien for Søgne som er under utarbeidelse. Stylegar forteller at det var disse dateringene fra 1990-tallet («selve reisverket») som fikk ham til å undres på om

vi hadde forstått bygningshistorien til Søgne gamle kirke riktig. Men det var også andre ting: Under sin oppdatering av kirkens konstruksjon, som leder for restaureringen på 1950-tallet, arki tekt Halvor Vreim og den lokale formannen i tilsynsnemnda, Haakon Sløgedal, hadde skre vet, noterte vi oss at de beskrev takbordene som å ligge i tre lag, ett lag i skipets retning og to i regnfallet. (Ved inngangen til

FORTIDSVERN

UTSKÅRET FALKEHODE i kanten på altertavlen.

Arkitekt Halvor Vreim, som ledet restaurerings arbeidet på 1950-tallet for Riksantikvaren, karakteriserte kirkeskipet som det eldste eller et av de eldste bygg i bindingsverk her i landet. «UTSIKT» FRA PREKESTOLEN. Øverst skymalingen, vi ser deler av «ovalene» i skråhimlingen med apostelbilder fra ca. 1650, bilder av profeter og apostler på gallerifrontene og benkene med midtgangen. Hver benk har en dør med en særegen utforming. Oppe t.v. «Langfeldt-stolen», tilhørende en rikmannsfamilie i Ny-Hellesund og øverst t.h. Prestegårdsstolen. Begge er rikt dekorert.

loftet i tårnhuset kan en se kanten av de bordene som ligger i kirkeskipets retning. De ligger over hverandre som et slags «sutak», noen av dem er svært brede, ett målte jeg til hele 60 cm.) De øverste av bordene som lå i regnfallet hadde høvlede hulkilformede renner og skårede spor i fiskebeinsmønster. Dette var merkelig! I den store samlingen med arkivmateriale som jeg hadde fått tilsendt fra Riksantikvaren, fant så den oppmerk somme Stylegar ut at de øverste bordene på taket var tjærebredd. Det hadde vist seg da byggmester Stig Drange foretok en større reparasjon tidlig på 2000-tallet. Et underbord for vannrenne i eik beskriver han på denne

FORTIDSVERN

måten: «Noen gamle takbord er også å finne. Det sorte som ser ut som er brent, er tjærebehandling over lang tid.» (Et fargebilde i rapporten viste dette.) Dermed ble det nå tid for å trekke en alder på kirken til 1640 i tvil – kirkeskipet måtte i en lengre periode ha vært dekket med bord, som så ble brukt om igjen? Var det et nytt tak, men med gamle bord som kom på i 1640 – kirkeregnskapet viste innkjøp av 2400 takstein i 1642? En annen ting vi stusset over, var det Sløgedal nevner om utskiftning av gamle sviller «ein gong i 1700-åra». I det nordøstre hjørnet, forteller han, «låg det att berre om lag 1 m. av den fyrste svilla», og den var av firhogd eik, ca. 12”X 12” (ca. 0,3

X 0,3 m.) Utråtnet eik av svære dimensjo ner –kunne kirken likevel være eldre enn vi trodde? PÅ NYE, SPENNENDE SPOR Det måtte øyensynlig ha skjedd en større repa rasjon rundt 1640. Enda mer på sporet kom vi under en ny befaring, da sammen med leder for Nationalmuseets Naturvidenskabelige undersøgelser i København, Niels Bonde, som velvilligst var kommet opp nettopp for anled ningen. I det nevnte arkivmaterialet hadde nå Stylegar gjenoppdaget Rønningens mange udaterte prøver. «Nå kan vi daterte dem, nå er grunnlaget der», kunne Bonde fortelle. Dette ble gjort. Kort tid etterpå kunne Bonde datere

ENGEL I KANTEN nede på Altertavlen

prøvene fra 1991 og -93 om igjen, da med en meget bedre «grunnbase» – han fikk dem tilsendt fra Trondheim. Samtlige redaterte prøver av de laftebygde stokkene i Koret viste alderen ca. 1560-80! Altså 60-80 år eldre enn vi opprinnelig måtte tro. Men kirkeskipet? De to nevnte eikestok kene fra østveggen viste ca. 1600. Prøvene fra andreaskorsene av eik i veggene som støttet opp disse tykke stokkene, tilsa året 1640! De var altså sekundære, tydeligvis satt opp under den store reparasjonen som må ha funnet sted i 1640. En kunne altså heller ikke lenger si at kirken var bygd i bindingsverk, slik Vreim hadde hevdet. Han kunne jo ikke vite at

andreaskorsene åpenbart var satt på som forsterkning, under en større reparasjon. Om denne nye situasjonen sier Stylegar at han finner det vanskelig å karakterisere det opprinnelige byggverket for noe annet enn «en slags stavkonstruksjon». EN RUNDTUR I KIRKEN Søgne gamle kirke ble som sagt reist engang mellom 1560-80. I 1640 var den gjenstand for en større reparasjon og fornyelse. Det ble satt opp nytt tak med nye taksperrer. De tjærebredde bordene som var på det gamle taket, ble brukt om igjen. To-tre år senere ble dette lektet og forsynt med takstein. Da ble det laftebygde koret også reist.

Et skiftebrev viser at det var prest, preste gård og kirke på Søgne i 1344. Søgne gamle prestegård var en storgård på 1000-tallet, og en tror at dette er grunnen til at kirken ble bygd nettopp her, muligens på samme sted som det hadde stått et gudehov. Men når den første kirken på Søgne ble reist, trolig en stolpekirke, vet vi ikke. Vi har heller ingen kunnskap om kirken som stod der i 1344 eller om den ble revet eller delvis revet i 1560. Skiftebrevet nevnt ovenfor står i Enn om vi kledde fjellet. Lesebok for Søgne (1989, side 129f.). Sorenskriver Jens Kraft i Mandal besøkte Søgne i 1826 og 1838, og han registrerte da flere gravhauger på prestegården,

FORTIDSVERN

VESTLIGE DEL AV KIRKESKIPET sett fra midtgangen. Langfeldtstolen oppe t.v. Dekor fra der den stod før 1706, på veggen under. På den marmorerte karmen står «Susana salig Nicolai Langefeldt», og under der de fire evangelister og trolig Paulus (sistnevnte uleselig) samt videre profeten Esaias med de tre andre «store». T.h. for utgangsdøren den gamle kirkebøssen med to store hengelåser og et gjenspikret vindu (fra før Våpenhuset med tårn kom ca. 1760).

LYSEKRONEN ble gitt av gjestgiveren på strandstedet Høllen, Ole Olsen i 1699.

De øverste av bordene som lå i regnfallet hadde høvlede hulkilformede renner og skårede spor i fiskebeinsmønster. Dette var merkelig. sannsynligvis da fra jernalderen og i området nær kirken. Det er interessant at alle de riktig gamle kirkestedene i Vest-Agder ligger i jernalderfelt – ville kirkebyggerne «kristne» sine gamle forfedre? På tunet foran den gamle prestegården står en runestein fra ca. 1030. Den ble flyttet dit på 1700-tallet, trolig av en av Schive-prestene og da ikke urimelig tatt fra en gravhaug som ble slettet nær kirken. Som styreren for Søgne landbruks skole, O.G. Bruskeland, skriver i 1945: «På kirkejordet, hvor Søgne gamle kirke ligger, har der vært gravhauger fra jernalderen.» Øyvind, som har sitt navn på steinen, har fått tak i en runemester for å hedre sin avdøde sønn Gunnhvat/Gunnvald og plassert denne spesielle minnesteinen på haugen over hans grav.

DEN LILLE OG DET STORE GALLERIET møtes i hjørnet over utgangsdøren. Øverst skymalingen i taket fra trolig midt på 1700-tallet. Vi ser orgelet fra 1963 (kirken fikk sitt første orgel i 1957). På gallerifronten profetene Jeremias, Ezekiel og Daniel og til høyre begynnelsen på apostelrekken med Peter med nøklene og Andreas med det X-formede korset. Kirkeskipet «Løvendals Galley» øverst. Innskriften «Anno 1726» viser når galleriet ble satt opp.

FORTIDSVERN

KIRKESKIPET Arkitekt Halvor Vreim, som ledet restau reringsarbeidet på 1950-tallet for Riks antikvaren, karakteriserte kirkeskipet som det eldste eller et av de eldste bygg i bindings verk her i landet. Trolig er dette ikke tilfelle, siden vi nå vet noe arkitekten ikke kunne vite, nemlig at «andreaskorsene» i eik inne i reisverket er føyd til siden, trolig som en

forsterkning. Dendrokronologisk dateringer som nylig er kjent, viser det. Men reisverket av eik i grov tykkelse er likevel temmelig enestående. Opprinnelig er kirken bygd som et stort firkantet rom uten tårn, galleri, sakristi og det nåværende våpenhus. Om det har vært et lite kor i den kirken som ble reist 1560, vet vi ikke. Den opprinnelige inngangsdøren var på sørveggen der det største vinduet nå er, under galleriet. Utenfor har det muligens vært et lite våpenhus og nokså sikkert en frittstående klokkestøpul. Innvendig har kirken gjennom skiftende perioder blitt rikt dekorert og har vært svært vakker, omtrent som et skrin som er malt innvendig og ikke utvendig. Den 12-armede lysestaken midt i rommet er gitt i 1699 av gjestgiveren i Høllen, Ole Olsen og hans hustru Tone Knudsdatter. Kordøren er vakkert dekorert med utskårne rankeornamenter. Disse er åpenbart i stavan gerrenessanse, legg merke til «signaturen», dvs. «viftene» på begge sider, nederst på hjørnene. Se også Robert Kloster: Stavanger renessansen i Rogalands kirker (1936), plansje 26. Det samme gjelder altertavlen, mens lydhimmelen av plasshensyn har «halvvifte».

Første benkerad på mannssiden må ha vært forbeholdt en rangsperson, døren (eg. portalfeltet) er tydeligvis dekorert av samme kunstner som bispestolen og prestegårds stolen. Den neste benken var forbeholdt Bent Jensen; det står øverst på døra. Han var en stormann på Stausland, og det var han som dro til Herredagen i Bergen og fikk kong Christian IV til å skrive under på at Søgne kunne kalle sin egen sokneprest. Dette var i 1604. Tidligere hadde Søgne vært en del av Oddernes prestekall. Kongebrevet står gjen gitt i Bråstad: Søgneboka I (1987, side 17. DE RIKE SATT FREMST Bygdefolket hadde faste benker (stoler). Vi vet ikke hvem som satt hvor, men de fremste i samfunnet og bøndene som hadde størst «skyld», dvs. eiendom, m.m. og som derfor betalte mest «Thiende» til kirken, satt fremst. Mannssiden er etter sedvane i sør. På 7. benk får vi vite at her satt folk fra Ørmestad, Syndre Tofteland, Bærge, Ødegaarden og Fiskbodalen. «No. 7 tilkommer og foreskri ver mends hustruer paa den anden side af Kiærken.» De opphøyde avslutningene med utskjæringer på benkene, «stolestadene» eller vangene, var blant det som biskop

FORTIDSVERN

LYDHIMMELEN ELLER BALDAKINEN over prekestolen ble også malt i 1665 av den samme Christian som altertavlen. Ytterst på nederste del står det malt: «Gud til ære og kierken til prydelse hafuer Peder Simensen oc Jon Omunsøn bekaastet denne kronne at staffere Anno 1665.» Ellers har den mange vakre detaljer. Øverst liggende halvmåner, gammelt symbol på Jomfru Maria, noe uvanlig i en luthersk kirke. Slike fins også malt i taket under skydekoren, ifølge restaureringskonsulent Odd Helland fra Riksantikvariatet (pers. med 1996). Ellers ses engle hoder og snodige ansikter med trolig djevlehoder ytterst på kantene (her ikke synlige). Aller øverst på bildet en detalj fra skråhimlingen med Andreas på X-formet kors. Peter med nøklene fins i taket bak Lydhimmelen. Halve «vifter» nederst avslører Stavangerrenessanse (de er hele i kordøren og på altertavlen).

Når vi nå vet at kirken er bygd i 1560, altså bare 23 år etter reformasjonen, har vi kanskje fått en forklaring på det gamle mysteriet om hvorfor prekestolen virker så «gammel». FRA TAKET OVER ALTERET. Det som ennå finnes som autentisk, er rikt dekorert med drueklaser, arkantusranker og lotusblomster. Evangelisten Matteus troner i midten med Den lille bibel fra Joh 3,16 som tekst nedenfor. T.h. øverste del av altertavlen. DETALJ AV OVAL med apostelen Simon i skråhimling mot nord. Dette bildet setter virkelig fantasien i sving: «Har han virkelig briller? Var kunstnerne så forutseende at de lar han snakke i en mobiltelefon??»

APOSTELEN JUDA TADDEUS i oval på skråhimling mot nord. Limfarge. Inni ovalen del av tekst fra de tre troens artikler. I løpet av tre år, 1954-57, ble tre lag med overmaling møysommelig fjernet av folk fra Riksantikvaren. Dette er en svært omfattende restaurering sett i landsmålestokk. Dessuten ble kirken satt i stand rent bygningsmessig, også et tidkrevende arbeid.

PREKESTOLEN i Søgne gamle kirke er trolig en av landets eldste (1560-80?). Nederst står det 1744, da den ble malt på nytt. Stolen er laget av eik og er et typisk renessansearbeid. Utenpå den, øverst, står et utskåret skriftbånd på latin: «Verbum Dei manet in aeternum Asa 40 Beati qui audiunt vebum Dei et custodiunt illud» (Guds ord forblir til evig tid Jesaia 40 [vers 8] Salige er de som hører Guds ord og bevarer det. «Det siste er fra Luk 11,28. Kanskje har treskjæreren ikke kunnet lese, for det har oppstått to feil: Han har skrevet «Asa» i stedet for «Isa» [Isaia på latin] og «vebum» i stedet for «verbum». Ved toppen av trappa opp til prekestolen, står en barneengel i limfarge. Like ved står en til: Det kan virke som om de vil «si» presten noe? Er det at han ikke må være så streng? Eller må han ikke preke så lenge? Under engelen er der to hull i veggen: Her stod det montert et timeglass: Ifølge Kirkeordinansen av 1537 skulle presten preke ikke mer enn en halv time og så forklare barnelærdommen en halv time (§6). På rekkverket opp til stolen står det så vakkert på utsiden av gelenderet fra Davidssalme 119, vers 18: «Opplad mine øine saa jeg kan skue de underfulle ting i din lov.»

FORTIDSVERN

Johan Storm Munch under en visitas i 1830 befalte kuttet av og fjernet. En kan se lyse merker etter dem på de store firkantede bjelkene på kvinnesiden, ut mot oppgangen til koret. Under restaureringen var det et ønske å få vangene på plass igjen. Allerede etter en befaring i 1937, skriver arkitekt Wilhelm Swensen til Riksantikvaren: «Sørgelig er det

at de sjelden vakre og interessante benkevan ger er skåret av i høyde med stoldørene. En rekke vanger og deler av dem er dog bevaret som støtte under benkene og disse verdifulle deler bør igjen komme på sin plass». (Brev av 9. oktober 1937, Riksantikvarens arkiv). Slik gikk det ikke. Det var for få av dem, og en tanke om å få en flink treskjærer til å lage nye etter gammelt mønster, ble heller ikke noe av.

Da golvet under midtgangen ble tatt opp under restaureringen på 1950-tallet, viste det seg å være en god del graver her. Disse ble fjernet og gravd ned på nordsiden av kirken. Knut Try fra Try, som var med på dette arbeidet, fortalte undertegnede at det var lagt et lag med bjørkeris mellom golvet og gravene. Bjørk er et symbol på håp. Når våren kommer, springer bladene ut.

FORTIDSVERN

INNGANGSDØREN til Prestegårdsstolen.

PRESTEGÅRDSSTOLEN i all sin prakt. Da Bjørnson-familien var her, var kirken hvitmalt og all dekor på veggene skjult, dessverre.

OVERMALING OG RESTAURERING I 1807 ble kirken «besigtiget» av 29 hele til synsmenn. Den ble funnet å være i god stand og var «med deylige malerier forsynet». Men 23 år etter kom altså som nevnt biskopen. Han likte slett ikke det han så og beordret at kirken måtte «overstryges med blaagraa Oliefarve, hvorved tillige de fæle billeder paa væggene blive udslettede». Snart var kirken overmalt innvendig to ganger og en siste gang i 1908. Da fikk den hvit himling,

FORTIDSVERN

UTGANGSDØREN til Prestegårdsstolen.

blåhvite vegger, grå benker og okergult og rødt listverk – interiøret gav da et goldt og kaldt inntrykk. Det må derfor ha vært svært spennende under fargerestaureringen i 1954-57, da alle de tre malinglagene møysommelig ble fjernet og pirket av, og gamle malerier som ingen dalevende hadde sett, langsomt dukket fram på veggene. Noen steder har en avdekket malingen helt inn til den opprinnelige renessansedekorasjonen, men

der de har vært utydelige, har en beholdt den nest eldste – barokkmalingen, som flere steder er svært verdifull kunstnerisk sett. Den opprinnelige dekoren er tydeligvis utført av kunstnerskolen som ble etablert rundt biskop Jørgen Erikssøn i Stavanger fra 1571 av (stavangerrenessansen). BILDEFELTENE Den som kom inn i kirken midt på 1600-tallet, kunne se hele ti store

bildefelter i limfarge på veggene. De fire på nordveggen ble dessverre senere nesten helt dekket av galleriet. Motivet til de to vestligste kjenner vi ikke, men de er trolig sentrale scener fra Jesu liv. Det tredje er sannsynligvis nattverden, det fjerde kanskje pågripelsen i Getsemane. Trolig er det en framstilling av Jesus for Pilatus under barokkdekoren i Prestegårdsstolen. Over kordøren er Jesus på korset med et ulesbart skriftfelt på begge sider – og

ved prekestolen skimter vi gravleggelsen. På sørveggen følger så oppstandelsen, pinseunderet og dommens dag. På begge langsidene danner en skråhim ling overgangen mellom veggene og taket, åpenbart for å forhøye dette og å få mer luftvolum i rommet. Her er det apostelbilder i en oval innramming, opprinnelig seks på hver side. Bak lydhimmelen over prekestolen er Peter med nøklene. Så følger Andreas på et X-formet kors, Johannes med kalken og

apostelen Filip. Midt på sørveggen er det et hjerteformet svart skriftfelt som holdes av to engler. Her står fra Joh åp 7.10: «Loff oc Ære oc Visdom oc tack og Priis oc Kraft oc Styrke vere vor Gud fra euighed til euighed. Amen.» Nær Langfeldt-stolen er Matheus. På nordveggen kan vi se Jakob den lille, Simon, Judas Kananeus og Mathias. De to mot vest og den ene mot øst forsvant da vinduene ble sett inn – en av apostlene mot vest ser vi lite grann av, men identiteten har vi

FORTIDSVERN

VED INNGANGEN til Prestegårdsstolen finner vi St. Mathias, som ble valgt inn i apostelkretsen etter Judas’ død.

ikke. De som «mangler» er altså Thomas, Bartolomeus og Jakob sebedaiden.

DETALJ FRA PRESTEGÅRDSSTOLEN. I en oval på veggen t.v. i tilnærmet Louis-seize-stil står det: «Jacobus Hount Sillam ornavit 1787. Jakob Hount dekorerte dette 1787». En kan se at skråhimlingen er tatt bort for å få inn lys fra et vindu. En amatør innen malerkunsten har «reparert» den udekorerte trekanten som dermed oppstod. Jakob Hount var sokneprest i Søgne på denne tiden og far til Eidsvollsmannen Peter Hount. Denne var i 1814 sokneprest til Berg i «Smålenene» (Østfold) og talte energisk jødenes sak under grunnlovsforhandlingene, men forgjeves. Under krigen som fulgte på høsten med Sverige, var det Hount og en følgesvenn som brakte Karl Johans skriv til den norske kommandanten, noe som fikk en endelig slutt på stridighetene.

DETALJ fra den vakre dekoren i Prestegårdsstolen. Her har en «mester» virkelig kunnet utfolde seg!

FORTIDSVERN

DETALJ av dekor i Prestegårdsstolen.

SKYMALINGEN Skymalingen i taket (himlingen) er ikke den opprinnelige. Den er beholdt fordi renessansemaleriene under var nokså utydelige. Nevnte Odd Helland kom på besøk til Søgne midt på 1990-tallet. Han kunne da beskrive den opprinnelige malingen under skyene i taket. Dette var delt opp i store rektangulære felt, fortalte han, med en sol (Gud), flere halvmåner (Jomfru Maria) og mange 5- eller sekskantede stjerner (engler). Disse, sa han, var helt like dem han tegnet av da han midt på 1950-tallet krøp under Olga Reimerts sjøbu på Monsøya. Tegningene ble overlatt undertegnede. Disse stammet åpenbart fra himlingen i taket på kapellet der ute (se artikkelen om dette kapellet i Søgne historielags årsskrift 2018). Unntaket her er Kristus-monogrammet IHS midt oppe i taket. IHS er en forkortelse for latin: Iesus Hominum Salvator; Jesus menneskenes frelser. Dette er altså det eneste vi kan se der i taket som er opprinnelig. MYSTERIET PREKESTOLEN Når vi nå vet at kirken er bygd i 1560, altså bare 23 år etter reformasjonen, har vi kanskje fått en forklaring på det gamle mysteriet om

hvorfor prekestolen virker så «gammel». Etter 1537 fikk denne en mer framtredende plass i de evangeliske kirkene. Det er derfor rimelig å tro at vår prekestol er blant de eldste slike i landet. Tidligere har vi som nevnt trodd at denne stammet fra den kirken som stod på Søgne før den nåværende. Den kan opplyses at den aller eldste vi kjenner, er fra 1554 og stammer fra Degernes gamle kirke i Østfold. Vår prekestol ble malt i 1665 av Christian Contrafeier (dvs. portrettmaler). Han vet vi dessverre ikke noe om, annet enn at han må ha vært meget dyktig, og det er også han som har malt altertavlen og alter bildet (nattverden). Nederst på prekestolen står det 1744, da den ble malt på nytt. Stolen er laget av eik og er et typisk renessanse arbeid. Utenpå den, oppe står et utskåret skriftbånd på latin: «Verbum Dei manet in aeternum Asa 40 Beati qui audiunt vebum Dei et custodiunt illud» (Guds ord forblir til evig tid Jesaia 40 [vers 8] Salige er de som hører Guds ord og bevarer det.» Det siste er fra Luk 11,28. Kanskje har treskjæreren ikke kunnet lese, for det har oppstått to feil: Han har skrevet «Asa» i stedet for «Isa» [Isaia på latin] og «vebum» i stedet for «verbum». Bak på prekestolen er der også bokstaver fra en latinsk (bibel)tekst, de er for det meste ødelagt og dessverre vanskelig å få noen mening i.

Ved toppen av trappa opp til prekestolen, står en barneengel i limfarge. Like ved står en til: Det kan virke som om de vil «si» presten noe? Er det at han ikke må være så streng? Eller må han ikke preke så lenge? Under engelen er der to hull i veggen: Her stod det montert et timeglass: Ifølge Kirkeordinansen av 1537 skulle presten preke ikke mer enn en halv time og så for klare barnelærdommen en halv time (§6). På rekkverket opp til stolen står det så vakkert på utsiden av gelenderet fra salme 119, vers 18: «Opplad mine øine saa jeg kan skue de underfulle ting i din lov.» LYDHIMMELEN Lydhimmelen eller baldakinen over preke stolen ble også malt i 1665 av samme Christian. Ytterst på nederste del står det malt: «Gud til ære og kierken til prydelse hafuer Peder Simensen oc Jon Omunsøn bekaastet denne kronne at staffere Anno 1665.» Den sistnevnte var bonde på Tangvall, og ifølge Søgneboka II, side 432 skal den andre ha vært gjestgiver i Høllen. Lydhimmelen er et imponerende stykke utskjæringsarbeid. Overraskende å finne i en luthersk kirke, er halvmånene plassert på toppen. De er gamle symboler på jomfru Maria. Det var også halvmåner under himlingen i taket i kirkeskipet, nå skjult

FORTIDSVERN

LYSTIG DEKOR i Langfeldtstolen vest på Galleriet i Søgne gamle kirke. Basunengel. I bakgrunnen på veggen også en overraskelse: Jomfru Maria med barnet. All dekormaling i kirken var skjult fram til restaureringen 1954-57.

LANGFELDTSTOLEN Et eget avlukke med en egen oppgang, Langfeldtstolen, ble satt opp i 1706. Den har åpenbart stått nede i kirken rett under hvor den nå er plassert (jf. egen dekor på veggen), men ble flyttet opp da galleriet kom tyve år senere. Langfeldt-ene var en formuende og innflytelsesrik familie i Ny-Hellesund som gav store gaver til kirken. Mellom de fem nevnte evangelistene og den marmorerte kanten står: «Susana salig Nicolai Langefeldt.» Susana (d. 1765) og Nicolai (d. 1743) bodde på Kapelløya. Da dette ble skrevet på, var altså Nicolai nylig død. Begge ligger i kister under sakristiet. En kan se at da Langfeldtstolen kom og fikk egen oppgang, ble en del av skråhimlingen tatt ut til fordel for et vindu, det samme er gjort flere steder på nordsiden av galleriet. Dermed forsvant også noen apostelbilder. Langfeldt-stolen har for øvrig noen bemerkelsesverdige malerier, med Madonna med barnet, en stor basunengel og to fugler i flukt, det siste i rokokkoens typiske C-formede ornament. På veggen mot det nåværende orgelet står en tekst som forteller når stolen ble satt opp: «Denne Stohl haver Johan LangeFeldt og Hans Hustru Kiesten Hans Daater Holst bekostet Gud til ære og Kirchen til beprydelse Anno 1706». Stolen har i motsetning til de to andre «stolene» egne sjalusier som kan heises opp ved anledning, og bak disse kunne fine fruer sitte med hattene sine og være riktig fornemme.

BAK SJALUSIGITTERET: Prestegårdsstolen. Dør og vegger er fantastisk dekorert.

av skymalingen. Vi ser som nevnt at det er en vifte på utskjæringene over kordøra og på baldakinen er halvvifte. Dette er symboler på stavangerrenessanse. Vi skjønner av betegnelsen «lydhimmel» at dette ikke bare er kunst og et verdighetstegn over der det blir lest fra Bibelen, men at den egentlig fungerer som en effektiv høyttaler – før mikrofonenes tid. Står vi i Prestegårdsstolen, kan vi ikke bare se en liten høyttaler fra vår tid ovenfor, men også en oval skjult av denne: det er apostelen Peter med nøklene.

FORTIDSVERN

GALLERIET Kirken ble etter hvert for liten. I stedet for å forlenge den, ble det bygd et galleri eller et trev, som vi sier i Søgne. Dette kom i 1726, noe som står over inngangen; men studerer en bygningsteknikken, er det vanskelig å si om det vestligste eller det mot nord kom først. Nær kordøra står følgende innskrift på gallerifronten: «Til Guds ære oc kirkens ornament [utsmykking] er dette Pulpiturs staffering [dekoreringen av denne lukkede losjen] bekostet af Hr. Turn Schive oc hans

hustru Dorothea Widdesløf. Anno 1727. Soli Deo Gloria [latin: Gud alene æren].» Gallerifrontene ellers er forsynt med store bilder i oljefarge, evangelister, profeter og apostler. På nordsiden er Jesus plassert i midten med seks apostler på hver side. Øverst mot kordøra er Mathias som overtok Judas plass ved loddtrekning. Jesus holder jordkloden i sin venstre hånd. Den har et kors på toppen, symbol på verdensmisjonen. Med høyre hånd viser han hvem han er: Tre fingre (en del av treenigheten) og to fingre (Gud og

menneske). Tydeligvis har kunstneren vært ute i Europa og sett liknende framstillinger av Jesus i de store katedralene. Over står på latin: «Salvator Mundi» (Verdens frelser). Mot vest er de fire store profeter, Jesaia, Jeremia, Esekiel og Daniel. Lenger sør mot veggen er de fire evangelister og en ukjent (navnet er uleselig), trolig Paulus. PRESTEGÅRDSSTOLEN Prestegårdsstolen lengst mot øst på galleriet og er innelukket med en fast

avskjermingssjalusi (spileverk i tre). Dekoren i denne stolen er utført av en mester og regnet som det flotteste i kirken. Det samme gjelder bispestolen ved kordøra nede og på den øverste benkedøra i skipet. Vi vet dessverre ikke hvem kunstneren var. På veggen nær vinduet står en nokså spesi ell oval medaljong i tilnærmet Louis Seize-stil der det er skrevet på latin: «Jakobus Hount sellam ornavit 1787» (Jakob Hount dekorerte dette i 1787). Han var sokneprest i Søgne 1769-89. Hans sønn, Peter Ulrik Magnus,

som hadde hele sin barndom og ungdomstid på Søgne. Han kan vi godt være stolt over, for ikke bare ble han siden både sokneprest i Berg i Østfold og eidsvoldsmann. Under grunnlovs forhandlingene var faktisk Hount den førende i agitasjonen for at jødene skulle få adgang til riket. Samme mann var avgjørende involvert i krigen mot svenskene høsten 1814. KORET Koret er laftebygd slik som et norsk stabbur og en egen bygning, satt inn

FORTIDSVERN

til og forbundet med kirkeskipet. Dendro kronologiske prøver tatt i 1992 viser at det er yngre enn dette, fra 1642. Det stammer altså fra den store ombyggingen på denne tiden. Veggene er prydet med blomsterranker i barokkstil. Et vindu mot øst nær sakristiet ble tatt bort og området «skjult» med dekor midt på 1950-tallet fordi det skjemmet helheten. Alteret har duk og antependium («for henget» på alteret) som er laget av Maria Hollekim, Hølleheia, i 1975. Tydelig mot menigheten er Kristus som Guds lam, et gammelt kristent motiv. Dette kan også ses på eldre landskapsvåpen, byflagg (for eksempel Visby på Gotland), våpenskjold og slektsvåpen rundt om i Europa. Her i kirken har lammet glorie med kors rundt hodet. Det holder en seiersfane med kors og flagg på skrå med det ene beinet. I så måte står symbolikken i stil med oppstandelsesscenen på veggen nær prekestolen, der har den oppstandne også en seiersfane. DEN VAKRESTE GJENSTANDEN Altertavlen er fra 1665. Utvilsomt er dette den vakreste gjenstanden i kirken. Tilsvarende eller svært like altertavler fins i Røldal kirke og enkelte steder i Rogaland (Vikedal i Vindafjord, Jelsa i Suldal). Trolig har disse vært basert på en egen tegning fra kunstnerskolen ved domkirken i Stavanger. Kirkeregnskapene viser at en mester og to svenner fikk laget denne flotte tavlen på fem uker. Når en tenker på hvor mye utskjæring som måtte til, er dette svært imponerende! Alterbildet og den påmalte teksten er fra nattverden. Under bildet er påført: «CN fec 65» (Christian [Contrafeier] fecit, dvs. gjorde dette 1665). Etter tradisjonen lener disippelen Johannes seg mot Jesus, han er gjort veldig «ung». Dette er et motiv som svært ofte går igjen. Øverst er malt Jesus på korset. Selve altertavlen er også malt av Christian, og det er meget dyktig utført. Fargene gløder ennå, over 300 år etter! Interessant nok skriver Robert Kloster (s. 55) at altertavlen i Søgne «utvilsomt» er laget av den samme mann som laget den i Vikedal kirke. Ved hen vendelse til Vikedal får vi oppgitt Thomas snekker. Under korbygningen er det en gravkjeller fra tidlig 1700-tall for bl.a. sokneprestens familie. Det er 15 små og store kister der. På denne tiden var det en spesiell stas å bli begravet under alteret eller kirkegolvet. Denne merkverdige skikken ble helt forbudt i 1805. VÅPENHUS OG TÅRN Det nåværende våpenhuset er trolig fra rundt 1760. Nær inngangen til skipet står en minnetavle av eik fra 1624 over sokneprest Christen Jensen. Under Kristusmonogrammet IHS står en lang tekst på latin med de kjente ordene fra Jobs bok 19, vers 25f.: «Jeg vet min gjenløser lever..».

FORTIDSVERN

Denne ble funnet i golvet i sakristiet under reparasjonsarbeidene på 1950-tallet og satt opp mot veggen i sakristiet. Trolig har den tidligere ligget eller stått et sted i kirken. Under taket er der brede dekorerte bord i renessansestil som tydeligvis er brukt før. Odd Helland antyder at de stammer fra kapellet i Hellesund, som ble revet omtrent på den tiden våpenhuset er reist. Ved hoveddøren står en omtale av kirkeskipet. På veggen mot sør står to innrammede dokumenter med tekst fra den ekstraordinære bededagen 11. mars 1814, da det ble valgt to representanter fra Søgne til valgtinget på Lunde. Her ble det så valgt tre representanter fra østre del av Lister og Mandals amt (VestAgder fylke) til Eidsvoll. Et skilt satt opp av Riksantikvaren om at kirken var «Valgkirke» står på ytterveggen mot vest

KIRKEBØSSEN VED UTGANGSDØREN, solid, gammel og forsynt med to digre hengelåser. RUNESTEINEN PÅ SØGNE, nå foran den gamle prestegårdsbygningen i Søgnetunet på Søgne. Den antas å være fra ca. 1030 og stod fram til ca. 1730 på kirkegården, som trolig er en del av et gammelt jernaldergravfelt. Dette var vanlig ved gamle kirker på Agder. På steinen står: «Auintir risti stin thina aftir kunuat sunsn: Øyvind reiste denne steinen etter Gunvald/ Gunvhat sin sønn».

Søgne gamle preste gård var en storgård på 1000-tallet, og en tror at dette er grunnen til at kirken ble bygd nettopp her, muligens på samme sted som det hadde stått et gudehov.

er kirken forholdsvis ofte i bruk til guds tjenester og omvisninger. Å gifte seg her er veldig populært! Kirken fungerer også som et stort og viktig supplement til kultursenteret Søgne gamle prestegård. Kjente kunstnere har opptrådt her, bl.a. med Bjørnsontekster i sang, dikt og prosa. BJØRNSON-FAMILIEN Peder Bjørnson og Inger Elise, Bjørnstjerne Bjørnsons foreldre, var prestefolk i Søgne 1853 og 17 år framover. På denne tiden var det vi nå kaller Søgne gamle kirke, bygdas hovedkirke. Her ble deres berømte sønn viet av sin far til Karoline Reimers fra Bergen

11. september 1858. To menn fra bygda som også var farens venner fungerte som forlov ere, husmann på gården Torjus Lundelien og offiser og veioppsynsmann Gase Hansen Sangvig. Til sine foreldre og fem yngre søsken Mathilde Kathinka, Peter Elias, Anine Louise Ambrosia, Emilie Caroline og Carl Fredrik kom dikteren på besøk hele 13 ganger. På Søgne prestegård skrev Bjørnson sitt bidrag til verdenslitteraturen, novellen «Faderen», og her skrev han bl.a. på bon defortellingen «Arne» og fullførte «En glad gutt» (se mer om dette i Jostein Andreassen: «Fred er ei det beste. Bjørnstjerne Bjørnson på Søgne prestegård» (2003).

KIRKEGÅRDEN Kirkegården med alle gravene er vakker og blir godt stelt, både av de ansatte på Menighetskontoret og av private. Oppetter muren på sørsiden av koret stod lenge noen steiner med kors. Etter befaring av tidligere fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar er de tatt inn i redskapsbua. For etter å ha sjekket utseendet på disse korsene, bl.a. med spesialisten arkeolog Øystein Ekroll i Trondheim, viser de seg å være gravsteiner fra 1100-tallet! Det er altså dermed slått fast at det var en gravplass her for så lenge siden, hvilket er oppsiktsvekkende, for selv om vi kunne ane det, er dette første gang det er dokumentert. På sørsiden og ved muren i øst er det noen få graver fra slutten av 1700-tallet. Nær koret står en minnestein over vår egen mann på Eidsvoll, Syvert Amundsen. Ikke langt derfra er en uidentifisert gravstein av kalk og ikke urimelig kommet fra Estland. Nord for våpenhuset er en gravhelle av støpejern tilhørende Mathilde Bjørnson, dikterens eldste søster. Da hun døde i 1865, skrev Bjørnstjerne Bjørnson et dikt som står på graven: «Hun holdt den lange uge i sygdoms trengsel ud, gikk så en søndags morgen sin kirkegang til Gud.» Et fantastisk vers! En skulle tro at dette er en av de vakreste gravskrifter i hele landet. Utrolig at det går an å si så mye med så få ord. Men mannen som skrev dette, har da sannelig også forfattet vår nasjonalsang.. KIRKEN I BRUK Som det her har gått fram, er Søgne gamle kirke et meget verdifullt kulturhistorisk klenodium. Vi som bor her, er glad i den, ikke bare derfor, men fordi det er våre forfedres kirke. Som nevnt må vi til Årdal gamle kirke i Hjelmeland, Ryfylke, for å finne noe tilsvarende. På Søgne har det vært arrangert egne kveldsgudstjenester på onsdager om sommeren siden 1969. Ellers

Jostein Andreassen har skrevet «Søgne gamle kirke – bygdas best bevarte hemmelighet» (2019). Han har skrevet 55 bøker. Boken har 200 fargebilder, 152 sider og 22 x 30-format. ISBN: 978-82—91188—20-1. Undertegnede har tatt bildene sammen med den profesjonelle fotografen Torbjørn Henriksen. Eget forlag

FORTIDSVERN

DE SØRLANDSKE UTHAVNENE

KULTURMILJØ I VERDENSKLASSE «Langs Sørlandskysten øst for Nesset har vi havner som Esjunesøyene, Hesnes i Fjære; Randarsund like utenfor Kristiansand og Hellesund litt lenger vest. Homboresund, i Eide sogn i Aust-Agder, nevnes også et par ganger som havn for hærskib og byrdinger, skriver Sverre Steen: «Ferd og fest – reiseliv i norsk sagatid og middelalder», Aschehoug, 1942. Tekst: Jo van der Eynden, sakprosaforfatter, oversetter, museumsstyrer og kulturhistoriker Foto: Øystein Paulsen

Naturhavnene langs sydkysten av Norge spilte en viktig rolle for samferdselen allerede i vikingtid og middelalder.

g han fortsetter «Men den viktigste av alle Sørlandshavnene var Sæl øyene like vestenfor Lindesnes. Her møttes kong Inge og kong Eystein tilfeldigvis med sine flåter og sluttet forlik istedenfor å kjempe; her lå baglerne i havn på ferden vestover i 1207; samme høst lå kong Inge og Håkon jarl med birkebeinerhæren og ventet på bør i Bergen. Seløyhøsten kalte

man den siden. Hit søkte kong Håkon inn efter stormferden over Jæren i 1224. I det hele tatt er Seløyene den fasteste stasjon på ferdene langs kysten. Her måtte folk inn efter ferden over Jæren og Lista som helst foregikk om dagen så de kom til Seløyene ved solefall; herfra stakk de ut ved soloppgang når de skulle nordover, her lå de i dager og uker og ventet på bør når de skulle øst forbi Nesset. Her lå ikke bare kongsflåter i havn;

DE FLESTE UTHAVNENE er tettbebyggelser på øyene i den ytre skjærgården. Som her: Lyngør i Tvedestrand

FORTIDSVERN

det var også vanlig bryggeleie for kjøpskip og et sted hvor man kunne spørre nytt». Sitatet forteller oss at naturhavnene langs sydkysten av Norge spilte en viktig rolle for samferdselen allerede i vikingtid og middel alder. Det er kanskje ikke så rart, siden den sørlandske skjærgården er full av naturlige havner for dem som kommer sjøveien, noe ikke minst dagens båtturister vet å sette pris på. Men hva som er en god havn, kommer selvsagt an på hva slags farkost du ferdes med, og kanskje også hva slags ærend og behov du måtte ha. l tillegg til å gi ly for vær og vind, må en god havn ha passende rommelighet og dybde, høvelig ankerbunn og fortøynings muligheter i land. For den som seilende skal havna dessuten helst ha muligheter for innog utseiling for ulike vindretninger. Tilgang til ferskvann har selvsagt også vært viktig, og plass på land til å slå leir og koke mat. Det har tidlig utviklet seg et system med mer eller mindre faste stoppehavner for hver halve og hele dagsreise, og fra middelalderen er det bevart såkalte miletabeller hvor havn ene og avstanden mellom dem er listet opp, målt etter hvor lang tid det tok å ro eller seile fra den ene til den andre. Som et ledd i til retteleggingen for samferdselen ble det også tatt kongelig initiativ til etablering av såkalte «privilegerte gjestgiverier» (Tafernishus) i de viktigste havnene. Med få unntak er det de samme havnene som følger oss opp gjennom historien fram til den rekka av uthavner vi kjenner den i dag: som pittoreske, men akterutseilte sjøfarts samfunn, verdifulle kulturmiljø eller rett og slett «en rad av trivelige menneskereir» som forfatteren Gabriel Scott har uttrykt det. «MED HELE VERDEN SOM NABO» I tillegg til denne lokale, regionale og nasjo nale ferdselen langs kysten, kommer den økende internasjonale ferdselen i Skagerrak. Gjennom det hanseatiske handelsnettverket ble de norske fiskeriene delvis integrert i den sentraleuropeiske økonomien allerede i middelalderen. Katolikkenes behov for fisk i fastetiden, gjorde det lønnsomt for hanseatene å hente tørrfisk og klippfisk fra Nord-Norge i Bergen. Til gjengjeld fikk Norge blant annet verdifullt salt og andre handelsvarer fra Europa. De hanseatiske handelsfartøyene visste å benytte seg av de sørlandske uthavnene, og ikke noe sted er det funnet flere middelaldervrak enn i farvannet omkring Selør ved Lindesnes. Fra 1500-tallet er det Hollenderne som overtar som Europas dominerende sjøfarts nasjon, også i den såkalte «Ummelands handelen», det vil si handelen mellom Østersjøland og Nordsjøland basert på sjøtransport gjennom Kattegat og Skagerrak (om/rundt Jylland/Skagen). Etter hvert kom fartøyer fra flere andre nasjoner med. Denne handelen er mulig å danne seg et bilde av på

FORTIDSVERN

bakgrunn av de danske tollprotokollene fra Øresund, hvor alle fartøyer måtte klareres, lasten registreres og den obligatoriske toll til Danskekongen betales. Med unntak av krigsog nødsår øker denne handelen jevnt og trutt fra 14-1500-tallet (et par tusen fartøyer pr. år) til ca. 5.000 skip i 1750 og det dobbelte av det igjen omkring 1800. Høydepunktet var i 1870-årene, hvor danske historikere har anslått at Skagerrak hvert år ble trafikkert av omkring 50.000 skip. Oseanografien og topografien i Skagerrak er slik at danskekysten er lav og langgrunn, med skiftende sandbanker og uten naturlige havner som kunne gi tilfluktsmuligheter om strøm og vind skulle presse skutene mot land. På norskekysten derimot, fikk skutene tidlig landkjenning av det høye baklandet, og i skjærgården, mellom øyer og holmer fantes mange lune «smutthull» å søke tilflukt i, når storm og uvær satte inn. De fleste skutene valgte derfor å søke opp under norskekys ten, hvor de mer eller mindre kunne seile med landkjenning mellom Lindesnes og Jomfruland, før de stakk ut og søkte innløpet til Kattegat. «DEN STENHÅRDE KLIPPE» Problemet var selvfølgelig alle «de stenhårde klippe», både over og under vann, som Olaus Magnus skriver om på 1500-tallet, og som lett kunne vende håp om trygg fortøyning til havari og undergang. Nettopp derfor, i en tid med primitive kart og navigasjonshjelpe midler var det et betydelig behov for loser langs Skagerrakkysten. Lokalkjente folk som kunne ta skuter trygt i havn. Sammen med behovet for tilrettelegging for den nasjonale samferdselen, bidro den internasjonale skipsfarten, med sine behov for losing, nødhavn, reparasjoner, ferskvann og proviant, til at det ble grunnlag for etablering av fast bosetting i tilknytning til de mest kjente og populære uthavnene i skjærgården. Selv om de fleste av disse var marginale lokaliteter, uten jordsmonn og andre «naturherligheter» til å brødfø verken fastboende eller besøkende. Det er derfor umulig å se uthavnene uavhengig av ressur sene i omlandet. Og dette er samtidig en av grunnene til at uthavnene kunne utvikle seg såpass ulikt som de gjorde, selv om de hadde samme historiske og funksjonelle opphav. Men noe av det som er viktigst i vår sammenheng er uthavnene som utadvendte samfunn og kulturelle møteplasser som gjorde at sørlandskysten kanskje var den viktigste innfallsporten for kulturutveksling og «modernitet» i historisk perspektiv. Dette er en rolle og funksjon som allerede Vilhelm Krag mente var sterkt undervurdert nasjonalt. Allerede tidlig på 1900-tallet hevdet han at sørlendingene «alt for lenge har vært oversett av det øvrige Norge, til tross for at «vi har havet utenfor derfor hele verden som nærmeste nabo».

MERDØHUS MUSEUM er et anbefalt besøksmål for alle som vil oppleve ekte uthavnskultur

KULTURMØTER «Det var spel og dans notti long. Der lærde sjømennene frå Rasvåg «springaren» og «fei aren» og «galloppen» og «mellevitten». Men so kunne dei mangt som Bakklendingane ikkje kunde: «russisk masurka», «skotsk dans», «fingerpolka», «hamburger», «brasili ansk kang-kang» og liknande»… Det er historikeren Dag Hundstad som gjengir denne beretningen etter Laurtis Erikson i sin avhandling «Sørlandske uthavnssamfunn – fra maritime monokulturer til fritidssamfunn» (UiB, 2004). Erikson for teller om bryllupet til sin bestefar, losen P.A. Berentsen fra Rasvåg på Hidra, lengst vest i Agder, som giftet seg med ei bondejente fra Øksendal i Bakke i 1849. Det illustrerer på en fortettet måte hva kulturutvekslingen i uthavnene kunne bestå i. Man lot seg inspirere av musikk, klesmoter og andre kulturuttrykk fra «den store verden», noe som ofte gjorde at uthavnsfolket skilte seg merkbart ut, både fra det pripne by- borgerskapet og den trauste bondekulturen. Andreas Eckstrøm fra Flekkefjord bekymret seg over utviklingen allerede i 1792: «Mange, blot unge mennesker av begge kjønn, reiser over til Amsterdam, og efter

noen år kommer de tilbake ganske holland ske, med en mengde bukser utenpå hverandre, og med gullknapper for hendene og under halsen, ganske fremmede i deres morsmål … Likeledes tøsene, som kalles hollandsker og stikker seg ut blant de simple, ubefarne piker på en besynderlig måte med sine usedvanlig lange trøyer, underlige hodeplagg og noen med små solhatter» …

FRYKTET MORALSK FORFALL Mange av prestene fryktet åndelig og moralsk forfall på grunn av de «bakvendte seder» som kontakten med «fremmede kulturer» brakte med seg. På den annen side framhevet Eilert Sundt – redaktør, forfatter, folkeminne gransker og sosiolog på 1860-tallet at kulturmøtene i uthavnene også hadde målbare positive konsekvenser. I sin beskrivelse av

«fiskeribedriften» i Norges land, registrerer han at «Austmennene», det vil si fiskere fra sydkysten av Norge, utmerket seg som mer profesjonelle sjøfolk enn «bondefiskerne» på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette tilskriver han det faktum at mange av ungguttene i uthavnene på Sørlandet får seg hyre på utenlandske fartøyer og derved utvikler seg til «fullbefarne sjøfolk» allerede i ung

Kulturminnefondet gir tilskudd til private eiere som vil ta vare på: • hus og bygninger • båter og fartøy • hageanlegg • kulturlandskap Send inn din søknad på: www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

En uthavn er en tettbebyggelse som er vokst fram, omkring en naturlig havn, som oftest i den ytre skjærgården.

BEBYGGELSEN PÅ MERDØ, utenfor Arendal, ligger ut mot havnebassenget på innsida av øya. Store- og Lille Torungen fyr i bakgrunnen.

alder, mens «bondefiskerne bare ligger i fiskeværene en kort sesong, før de vender hjem til fjøsstellet. Når det gjelder kvinnene registrerer han at mange ungjenter i uthavnene får seg huspost hos familier i de store havnebyene i Holland og England. Her lærer de både «kontinental style» i matlaging og renslighet, noe de i

FORTIDSVERN

neste omgang tar med seg hjem, og som Eilert Sundt mener er hovedårsaken til at rensligheten og helsetilstanden på sydkysten av Norge framstår som langt bedre enn i andre landsdeler. Kontakten med utlandet viste seg ikke bare i klesveien, men også i interiøret i hjemmene til «vanlige folk»: Asbjørn Modal har gitt

følgende skildring fra Ramsøya i Høvåg (Lillesand): «Inne var interiøret ofte preget av hjem førte ting fra utlandet. Her var massevis av pyntegjenstander. Vaser av porselen, skjell, sneglehus og pynteskrin. Her sto kamferkister og Budda-figurer sammen med hollandske krukker og kinesiske porselensserviser …

Pipebordet med langpipa og tobakk skrinet. En sofa, et bord og stoler i mahogny i biedermeierstil, samt gyngestol … Familiebilder, skipsfotografier, skute modeller i glassene på veggen. Her var håndbroderte bibelord og frivaktsarbei der som pinnerammer, flaskeskuter og makraméarbeider» …

Og islendingen Arni Magnusson, som besøkte Merdø i 1753, gir oss et innblikk i serveringen: «I en drikkestue hvor mange sjøfolk var samlet, fra England, Amsterdam, Frankrike og Portugal. Folk satt omkring 3 bord. Drikkevarene var fransk brennevin og engelsk øl til 2 Mark potten, samt kaffe, god

mat overstrødd med søtt sukker, og okse kjøttsuppe. Men moret seg med å spille kort om penger og sjakk mm.» NORD-EUROPAS VIKTIGSTE HANDELSRUTE Til å begynne med hadde kanskje disse utenlandske anløpene i uthavnene en mer

FORTIDSVERN

eller mindre sporadisk karakter, men etter hvert ble anløpene ikke bare årvisse, de økte i antall, og stadig nye «faste gjester» kom tilbake år etter og knyttet vennskap og forretningsforbin delser. Et godt vertshus kunne være grunn god nok for å søke tilbake år etter år. Og vel i havn kunne man utveksle nytt og utforske mulig heter. Både hollenderne og engelskmennene

FORTIDSVERN

var interesserte i norsk trelast, hummer og andre fiskeprodukter. Og folk i uthavnene var nysgjerrige på det meste fra det store utland. En ting er å ta inn over seg at flere titalls tusen skip befant seg i Skagerrak hvert år. En annen ting er å se for seg omfanget – og konsekvensene – av anløpene i de enkelte uthavnene.

Dag Hundstad refererer til at den andre august 1803, ble hele 78 skip loset inn til uthavna Kleven på en dag. I året 1830 var det 305 losinger i Brekkestø losdistrikt og av disse var 89 norske fartøyer, 70 fra den øvrige Norden, 110 fra Nord- og Øst-Europa, 3 fra USA/Frankrike og 33 av ukjent opprinnelse. I 1854 ble det registrert

NOEN AV DE får bevarte bygningene i havneområdet i Kleven.

MYE AV DEN gamle havne bebyggelsen i Kleven er borte, men disse sjøbuene vitner fortsatt om fordums tider

FORTIDSVERN

over sju hundre skipsanløp i Kleven, fra 18 ulike nasjoner. Og om skutene trengte reparasjoner, eller været slo seg vrangt, kunne oppholdene strekke seg over uker og måneder, og ikke sjelden vinteren over. Det finnes til og med beretninger om skippere som selv har gjort skade på sitt skip for å slippe å reise videre. Dette innebærer at disse relativt små tettbebyggelsene ytterst i sørlandsskjærgår den ikke bare mottok ett enkelt skip nå og da, eller at det var en og annen utenlandsk sjømann som av og til vandret bryggelangs, eller ble servert brennevin på vertshuset. Det var mange av dem. Og noen av dem ble lenge. Det er naturlig å spørre seg om konsekvensene. Allerede i 1607 tar kong Christian IV til orde for å redusere antall kroer på Agdesiden fordi «den gemene mann gives årsak til stor Guds fortørnelse ved drukkenskap, drap og «udi andre Maade»». Men dette var kanskje i like stor grad et tiltak for å kunne regulere og skattlegge virksomheten. Når det gjelder prostitusjon og seksual moral er det ikke så mange kilder å øse fra, men på Merdøgård var det en kvinne som ble titulert som «dansevertinne». Hundstad refererer også Morten D. Bessesen som for teller fra Kleven: «Lokkefugler var vel ikke akkurat noe ukjent begrep – men alt gikk forholdsvis anstendig til på de fleste steder, i alle fall de bedre» … Hundstad nevner også kirkebøkene fra Rasvåg i perioden 1811–14, hvor 12 av de døpte barna hadde utenland ske fedre. 10 av disse var matroser fra det amerikanske skipet «Oscar» som ble kapret og oppbragt i havnen i 1810. MEN HVA ER NÅ EGENTLIG EN UTHAVN? Det er faktisk ikke så lett å gi noe entydig definisjon på det. Ei heller å gi noe enkelt svar på hvor mange uthavner det der på Sørlandet, eller på Skagerrakkysten. Men noen fellestrekk er de fleste enige om: En uthavn er en tettbebyggelse som er vokst fram, omkring en naturlig havn, som oftest i den ytre skjærgården. Havnene ligger nært til den tradisjonelle seilingsleden og var flittig besøkt av skip i seilskutetida. Uthavnene hadde ikke formelle ladestedseller kjøpstadsrettigheter, men hadde i de fleste tilfeller «offentlig tilstedeværelse» i form av losstasjon, tollstasjon og poståpneri. Mer enn halvdelen av befolkningen var engasjert, direkte eller indirekte, i maritime næringer, noe som har fått historikeren Dag Hundstad til å karakterisere dem som «maritime monokulturer». Uthavnene hadde sin glansperiode fra ca. 1750 til ca. 1900. Etter hvert som skipene ble stadig større utover på 1800-tallet, ble mange av uthavnene for trange. I tillegg flyttet tyngdepunktet for handelen seg etter hvert inn til byene som vokste fram rundt elvemunningene lenger inn i fjordene, hvor

FORTIDSVERN

tømmeret kunne fløtes ut fra innlandet. Etter hvert som kystfyrene ble bygget ut ble det også lettere for den internasjonale skipsfarten å seile langs kysten i nattemørket med en relativt sikker landkjenning, og etter hvert som dampskipene overtok, ble det forventet at også fartøyer i kystfart kunne seile døgnet rundt til faste rutetider. Som et resultat av disse endringene ble uthavnene preget av en dramatisk nedgangs tid i starten av 1900-tallet. Store deler av befolkningen flyttet fra, enten inn til byene, eller til Amerika. Fra å være internasjonale møteplasser «med hele verden til nabo», fikk de sakte men sikkert preg av å være en slags akterutseilte idyller hvor det meste hadde skjedd før. I løpet av første halvdel av 1900-tallet ble imidlertid mange av uthavnene populære besøksmål for forfattere og billedkunstnere. Gjennom sine skildringer av uthavnskulturen var de med på å legge grunnlaget for en ny fase i uthavnenes historie, nå som «ferie- og fritidssamfunn». En del av de tradisjonelle husene ble kjøpt av «byfolk» og fra mellom krigstiden vokste det også fram en populær pensjonatkultur i de fleste uthavnene, noe som sammen med det lokale kystfisket kunne gi grunnlag for en fortsatt fastboende befolk ning. Etter hvert kom også campingturismen til og fra 1960-tallet begynte hyttebyggingen for alvor. Etter hvert som skyssforbindelse, toll kontor, losstasjon, poståpneri, skole og butikk forsvant, endret også uthavnene sakte men sikkert karakter fra å være offentlige steder til å bli mer private husklynger med markerte eiendomsgrenser og restriksjoner på ferdselen mellom husene. Ofte trekkes den saktmodige fiskeren Markus i Gabriel Scotts roman «Kilden» fram som erketypen på en uthavnsboer. Det er neppe særlig treffende. Visst har det vært fattige fiskere i uthavnene, men også fine fruer og holdne herrer. Det tradisjonelle uthavnssamfunnet var ikke noe idealsamfunn, men preget av store sosiale og økonomiske forskjeller. Sånn sett er det et tankekors at eiendomsprisene i sørlands skjærgården i de siste årene har nådd et nivå som gjør at selv det minste og mest fattigs lige fiskerhjem har en pris som gjør det helt uoppnåelig for de fleste av oss å bosette oss, eller kjøpe fritidsbolig i dette landskapet. VERNEVERDIGE KULTURMILJØ? De fleste vil være enige i at de sørlandske uthavnene slik de framstår i dag representerer viktige estetiske og kulturhistoriske verdier. At disse kulturmiljøene også utgjør viktige elementer i den regionale kystkulturen og i det sørlandske kystlandskapet er det også bred enighet om. Men at de også innehar viktige nasjonale og internasjonale kvaliteter har nok ikke vært så åpenbart. De har nok i større grad blitt sett på som pittoreske lokale

I BREKKESTØ ER sjøfolk fra seilskut ene i dag erstattet av kajakpadlere som deltar i Blindleia Open.

og regionale idyller, enn representanter for en felles internasjonal maritim verdensarv. Selv om uthavnene lenge har vært definert som bevaringsverdige, så har de hatt et nokså mangelfullt og lemfeldig vern. Noen enkelt bygg i uthavnene ble riktignok fredet allerede i mellomkrigstiden, men som helhetlige kulturmiljø har de i beste fall vært regulert til «spesialområde bevaring» i henhold til Planog bygningsloven, uten særlig konkrete mål eller ambisjoner for hva en vil oppnå. Lyngør ble riktignok kåret til «Europe’s best kept village» i 1991, men hovedbildet

har likevel vært at uthavnene har hatt for dårlig vern og at en derfor har hatt en rad av konflikter mellom huseiere, utbyggingsinteresser og kommunale myndigheter, og mellom kommuner og vernemyndigheter. En av grunnene til dette er nok at Kulturminneloven og derved også kulturminneforvaltningen hovedsakelig har vært innrettet mot bevaring og fredning av enkeltobjekter, mer enn miljøer. Sett på bakgrunn av den historien de er en del av, er det heller ikke forsket særlig mye på uthavnene. I tillegg

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

FORTIDSVERN

Uthavnene som utadvendte samfunn og kulturelle møteplasser gjorde at sørlandskysten kanskje var den viktigste innfallsporten for kulturutveksling.

SVINØR, sammen med Merdø, er kanskje en av de mest karakteristiske uthavnene, med bebyggelsen liggende på rad og rekke med fronten ut mot havnebassenget.

til det vi finner i lokale bygdebøker og historielagsskrifter, er det riktignok blitt gjennomført grundig og god dokumenta sjon av enkelthavner som Ny-Hellesund (Bjarne Sørensen), Kleven (Dag Hundstad) og Merdø (Hilde Larsen Austarheim), men det var først med Dag Hundstads hovedfagsoppgave i historie fra 2004:

FORTIDSVERN

«Sørlandske uthavnssamfunn: fra maritime monokulturer til fritidssamfunn» at fokus ble satt på uthavnene som system og som en egen kategori kyst-samfunn, nært knyttet til utviklingen av den nasjonale og interna sjonale maritime samferdselen. Ny-Hellesund i Søgne er i dag den eneste uthavnen som er fredet som kulturmiljø

etter Kulturminneloven (2016). I tillegg er bevaring uthavnene framhevet som en viktig satsing både for kulturvernadministrasjonen og for politikerne i det sammenslåtte Agder-fylket. Denne satsingen er frontet av målsettingen om å få de sørlandske uthav nene inn på UNSECO’s verdensarvliste, men innebærer også å sette i gang prosesser

i samarbeid med kommunene for å sikre de enkelte uthavnene et bedre vern. FOKUS PÅ HELE AGDERKYSTEN Men utfordringene er mange. Selv om Kulturminneloven er endret og det er åpnet for fredning av helhetlige miljø og ikke bare enkeltobjekter, er det neppe like enkelt

å skulle forholde seg til uthavnene som en kjede av like og ulike kulturmiljø. Hva slags juridisk overbygning trengs for å verne uthavnene som «system»? Det vil heller ikke være lett å legge til rette for et økende antall besøkende som en følge av at uthavnene får en oppgradert vernesta tus. Mange vil også hevde at privatiseringen

er gått for langt. De får fastboende som måtte være igjen mener kanskje at det er nok turister som reker bryggelangs i fellesferien allerede, og det som en gang var av offentlig infrastruktur og besøksrettet næringsliv er borte for lengst. Kanskje ville det derfor være vel så fruktbart som å fokusere bare

FORTIDSVERN

Det tradisjonelle uthavnssamfunnet var ikke noe idealsamfunn, men preget av store sosiale og økonomiske forskjeller.

på uthavnene, være å fokusere på hele Agderkysten som et maritimt kulturland skap, hvor natur og kulturminner sammen reflekterer både landsdelens lokale særpreg og internasjonale dimensjoner. Fordelen med en slik tilnærming vil være at vi allerede har gjennomført både vern og tilgjengeliggjøring av store deler av kystområdene i form av

FORTIDSVERN

Skjærgårdspark, landskapsvernområder og Raet nasjonalpark. I tillegg har vi gjennom ført en verneplan for fyrene og andre viktige deler av kystens maritime infrastruktur. Om vern av uthavnene kunne kobles opp mot dette, og formidlingen og opplevelsen av dem hovedsakelig kunne knyttes til opplevel ser fra sjøsiden, snarere enn å skulle frakte

busslaster med turister til hver enkelt uthavn, så ville vi kanskje komme bedre ut. Og vi ville kunne øke forståelsen av hva begrepet «maritimt kulturlandskap» omfatter, og hvordan det kan gi oss en innfallsvinkel til å lese menneskenes historie i landskapet, på kysten som i innlandet.

NY-HELLESUND i droneperspektiv: En av de mest kjente uthavnene på Sørlandet. Engang «Det hellige sundet». Nå fredet som kulturmiljø. HUSET «HAVBUKTA» i Ny-Hellesund var dikteren Vilhelm Krags hjem, og her fikk han besøk av kunstnere fra fjern og nær.

FORTIDSVERN

SJØLINGSTAD ULDVAREFABRIK I LINDESNES KOMMUNE

Levende museumsfabrikk I DAG ER Sjølingstad Uldvarefabrikk et monument over den norske ullvareindustrien. Den ble lagt ned i 1984 etter 90 års drift. Men lokale ildsjeler holdt aktiviteten oppe, og la en del av grunnlaget for at fabrikken fra 2007 har vært en del av Vest-Agdermuseet IKS. Den første bevaringsplanen er fra 1988.

Vern gjennom bruk har vært stikkordet etter at AS Sjølingstad Uldvarefabrik gikk fra å være en ullvarefabrikk i ordinær drift, til å bli et museum. I 1984 la Sjølingstad Uldvarefabrik ned virksomheten, etter 90 års drift. Da bar både bygninger og maskiner preg av slitasje etter et vanskelig tiår for norsk tekstilindustri. Tekst: Birgitte Sørensen, konservator ved Mandal museum og Vigeland hus // Vest-Agder-museet IKS

Foto: Bård Løken

FORTIDSVERN

abrikken hadde vært en livsnerve i bygda Sjølingstad gjennom flere generasjoner. Heldigvis sørga ildsjeler for nytt liv i de gamle fabrikkbygningene! Arbeidet med å sette i stand bygninger og maskiner starta raskt og nye industrihåndverkere ble lært opp av gamle ansatte til å produsere tradi sjonsrike produkter. Den gamle fabrikken ble gradvis en levende museumsfabrikk og et monument over den norske ullvareindustrien. Fra 2007 har Sjølingstad Uldvarefabrik vært en del av Vest-Agder-museet IKS. I dag kan lokalbefolkning og tilreisende besøke det teknisk og industrielle kulturminnet, som både formidler maskiner i drift og en viktig del av både Agder og Norges tekstilindustriog arbeiderhistorie. Den første bevaringsplanen for fabrikken og fabrikkmiljøet er fra 1988. Siden den tid har det blitt utarbeida flere detaljerte planer knytta til blant annet bygningsvern. Sjølingstad Uldvarefabrik har helt fra 1994 vært et av de utvalgte anleggene under Riks antikvarens bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner. Riksantikvaren har vært den største bevilger av midler til istandsetting av anleggets bygninger gjen nom de siste tiårene. I tillegg har Kulturrådet, Stiftelsen UNI, Norsk håndverksinstitutt m.fl. bidradd med økonomisk støtte til ulike prosjekter ved museumsfabrikken. FORNUFTIG ØKONOMI Gjennom fabrikkens ordinære driftstid var ledelse alltid opptatt av ikke å sette seg i for stor gjeld. Fabrikkens bygningsmasse ble derfor gradvis utvida, når økonomien tillot det. Det første bygget ble oppført i tre, først i ei etasje, kort tid etter utvida med ei etasje til. Siden kom fargeribygget i 1909, kontor bygget tre år etter, deretter appreturbygget. Alle tre i teglstein. I 1945 slo lynet ned i trebygget, den eldste delen av fabrikken. Trebygget ble helt ødelagt og nytt tre-etasjers bygg ble oppført i betong. Siste byggetrinn var mellombygget, som ble oppført for å binde sammen kontorbygget og appretur bygget. Bygningsmassen inneholder i dag produksjonsutstyr, råvarer, ferdige produkter, kontor, butikk og kafé, lokale for bygdas velforening m.m. I 2019 ble Sjølingstad Uldvarefabrik freda av Riksantikvaren, med et fredningsvedtak som innebærer fortsatt bruk av maskiner til produksjon av garn og stoffer. I fredninga av Sjølingstad Uldvarefabrik inngår ikke bare fabrikkbygningene, men også fabrikkens arbeiderbolig fra 1894, disponentboligen fra 1907, to garasjer, rørgata, samt fabrikk ens maskinpark og produksjonslinje. Istandsetting og vedlikehold av bygnings massen og maskinparken er en tids- og kostnadskrevende prosess, men en viktig og spennende del av museumsfabrikkens arbeidsområde. Alt arbeid utføres

FORTIDSVERN

I DAG ER produksjonen tilpasset museums fabrikken, og i dag er hovedproduktene vevgarn, strikkegarn, ulltepper og andre vevede produkter. Liv Jensen jobber i spinneriet og Oliver Torkelsen er spinneriansvarlig på Sjølingstad Uldvarefabrik. Begge er fast ansatt. Foto: Vest-Agder-museet IKS

FORTIDSVERN

DE VAR KRAFTKARER som jobbet med ullvask i tidligere tider på fabrikken. Her er Stian Vådne i sving. Foto: Vest-Agder-Museet IKS

DETTE ER SJØLINGSTAD Uldvarefabriks fabrikkutsalg i 1919.

etter antikvariske prinsipper av kvalifiserte håndverkere. Dokumentasjon og formidling står sentralt i alt arbeid som utføres. OMFATTENDE OG SKÅNSOMT ARBEID Av de mange istandsettingsprosjektene som har pågått de siste årene kan nevnes et omfat tende arbeid med istandsetting av vinduer i teglsteinsbygningene våre. I fargeribygget fra 1909 og appreturbygget fra 1924 er det totalt 27 innmurte stålvinduer. I disse fabrikklokal ene foregår bla. vasking og tørking av ull, farging av garn og stoffer, samt etterbehand ling (appretur) av stoffer. Dette er prosesser

FORTIDSVERN

som skaper store variasjoner i temperatur og luftfuktighet. De innmurte stålvinduene har over lengre tid vist tegn til rust. Korrosjonen førte blant annet til at glassene sprakk da kittet forsvant, og glassene ble stående i spenn i karmene. Vinduskarmene ble derfor demontert fra bygget for istandsetting. Gjennom skånsomt og presist arbeid klarte museumsfabrikkens bygningshåndverker å redde en del av de originale glassene, for så å mure rammene inn igjen etter istandsettinga. En annen utfordring med denne type bygningsmasse er ivaretagelse av frostskader på teglstein. Fabrikkens kontorbygg fra

DET FØRSTE BYGGET ble oppført i tre, først i ei etasje, kort tid etter utvida med ei etasje til. Siden kom fargeribygget i 1909. Bildet er fra 1899. Foto: Vest-Agder-Museet IKS

Foto: Vest-Agder-Museet IKS

1912 ble opprinnelig oppført som veveri- og kontorbygg med fabrikkutsalg og ekspedi sjon. Dette bygget bar lenge tydelig preg av frostskader på tegl. Istandsetting av teglstein ene har nå blitt utført gjennom utskifting av enkelte teglstein, utskifting av fuger og tetting av tak for å begrense risiko for lekkasjer og ytterligere frostskader. Også i dette bygget har vinduer blitt istandsatt, samt gulv og vegger. Arbeidet var så omfattende at det ble delt opp i tre byggetrinn. Prosjektene gikk over flere år og gjennom hele prosessen var det tett kontakt med vernemyndighetene, gjennom ansatte hos Fylkeskonservator og

Riksantikvaren, samt museets egne fagfolk innen ulike arbeidsområder. Dette har sikra at alle deler av arbeidet har blitt utført i henhold til antikvariske prinsipper. AS SJØLINGSTAD ULDVAREFABRIKS HISTORIE Historien om AS Sjølingstad Uldvarefabrik starta da skolelærer August Hoven så mulighe tene til å utnytte vannkraft til industriell produksjon. Sjølingstad vassdraget hadde jevn vannføring og anstendig fall, og i Hoven etab lerte i 1891 en sjoddifabrikk ved Sjølingstad bekken. Sjoddi lages ved at gamle ullplagg

rives maskinelt til den likner ull igjen. Dette materialet kan spinnes til garn eller brukes til fyllmateriale i vattepper, dyner m.v. Hoven hadde imidlertid ambisjoner om å drive en enda større virksomhet og igangsatte arbeidet med å skaffe kapital til oppføring av en ullvarefabrikk langs samme vassdrag. I 1893 fant den konstituerende generalfor samlinga for AS Sjølingstad Uldvarefabrik sted. Fabrikken ble etablert i et lite jord brukssamfunn og arbeidsstokken måtte i stor grad rekrutteres utenfra. Samme år som fabrikken startet opp, ble beboelseshuset Våningen oppført for tilreisende arbeidere.

STOR TILFLYTTING Jordbrukssamfunnet Sjølingstad utviklet seg i løpet av få år til ei industribygd med stor tilflytting, men fortsatt med omliggende gårder med slekter som hadde bodd der i generasjoner. Et flertall av de ansatte kom i starten fra bygder lenger unna. Etter hvert som bygda vokste ble stadig flere rekruttert lokalt og fra de omliggende bygdene, men selv i tiårene etter andre verdenskrig var det naturlig for ungdom i bygdene i Kvinesdal å reise til Sjølingstad for å arbeide. Industribygda fikk i 1897 egen bruksskole. Fabrikkskolen var hyppig brukt som

FORTIDSVERN

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

GJENNOM SKÅNSOMT OG presist arbeid klarte museumsfabrikkens bygningshåndverker å redde en del av de originale glassene, for så å mure rammene inn igjen etter istandsettinga. Foto: Vest-Agder-Museet IKS

HER SER VI Magda Vellehei i et historisk bilde ved Jaquardveven.

Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Foto: Vest-Agder-Museet IKS

DE INNMURTE STÅLVINDUENE har over lengre tid vist tegn til rust

forsamlingslokale for bygdas lag og foreninger, og her ble fabrikkens årlige julefest arrangert. Industribygda fikk også butikk og poståpneri. Fram til 1941 ble all post åpna og sortert på fabrikkens kontor, og folk kunne hente sin post i ei kasse utenfor kontordøra. Da poståpneriet kom i 1941 ble det lokalisert på butikken. Fabrikkledelsen besørga skole for barna og boliger for flere av både arbeiderne og funksjonærene. I tillegg ble det etablert bibliotek i skole huset, leseværelse, og det det ble organisert ei sparekasse for fabrikkens ansatte.

INDUSTRIBYGDA FIKK I 1897 egen bruksskole. Fabrikkskolen var hyppig brukt som forsamlingslokale for bygdas lag og foreninger, og her ble fabrikkens årlige julefest arrangert. Industribygda fikk også butikk og poståpneri Dette bildet viser arbeidsstokken i 1914. Foto: Vest-Agder-Museet IKS

FORTIDSVERN

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger

AVVIKLING August Hoven døde i 1911 og sønnen Andreas Hoven ble disponent. Han hadde stillinga fram til sin død i 1949. Sønnen August Hoven d.y. overtok etter han og ble sittende til 1983. I løpet av denne perioden endra vilkårene i norsk tekstilindustri seg dramatisk, og lønnsom drift ble stadig vanskeligere uten å gjøre gjennomgripende endringer og store investeringer. Hovens barn ønska ikke å overta driften

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker. Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

JORUNN TRÆDAL ER fargeri- og appretur ansvarlig. Her er hun i gang ved «valka». I dag kan lokalbefolkning og tilreisende besøke det teknisk og industrielle kulturminnet. Ei valke er en maskin som valker/tover/kryper stoffer. Foto: Vest-Agder-Museet IKS

FORTIDSVERN

KOMPLETT TREBESKYTTELSE MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

LISA KRISTIN LJOSDAL JOHNSEN vever en rekonstruert toskaft kvalitet, kalt Boi/ Boy. Dette stoffet var et populært kjole og dresstøy fra 1930 årene. Foto: Trond A. Isaksen

etter faren og disponentstillinga ble utlyst. Hans Graaner kom inn som disponent fra 1983 til fabrikken så seg nødt til å avvikle driften i 1984. Fra oppstarten og fram til midten av 1960-åra gikk det jevnt bra med bedriften. Bedriftsledelsen drev uten høy risiko, og utvida bygningsmasse og produksjon gradvis. Arbeidsstokkens størrelse varierte fra måned til måned og fra år til år. Det normale antallet lå på mellom 40 og 60 personer. Fra 1970 til siste driftsår 1984 var det stort sett under 20 ansatte ved fabrikken. AS Sjølingstad Uldvarefabrik var, og er, en type virksomhet som gjorde hele pro sessen med bearbeiding av råmaterialet ull til ferdige produkter. Ulla ble sortert, vaska og bearbeidelse gjennom prosesser som plyssing, karding, spinning, veving, farging og etterbehandling. Mens rene spinnerier og veverier i stor grad sysselsatte kvinner var fordelinga mellom kvinner og menn likere ved fabrikker som denne, hvor mange av operasjonene var regna som mannsarbeid. GARN OG VEVDE STOFFER Fabrikken produserte primært garn og vevde stoffer, stoffer til å sy klær av til kvinner

FORTIDSVERN

GUNNVEIG HELLAND VEVER fuglemønster på Jaquardveven. Vevstolen er fra 1950 tallet, men hullkortsystemet i veven ble patentert allerede i 1801. De bruker fremdeles hullkort i papp, som blir slitt og må skiftes ut med jevne mellomrom. Dette mønsteret ble kjøpt inn fra Borås i 1924. Det var også egne dessignatører tilknyttet Sjølingstad Uldvarefabrik. Foto: Trond A. Isaksen.

DETTE ER en av fabrikkens gamle prøvebøker.

og menn. Det ble også produsert ulltepper, ullpledd og strikkegarn. I første halvdel av 1900-tallet var arbeidet med å lage bunad for Vest-Agder godt i gang, og Sjølingstad Uldvarefabrik produserte plisséstoff til den ene bunadstakken. Dette er et av produktene som fortsatt produseres ved fabrikken. Høye kostnader med vev og etter behandling av stoffer, i kombinasjon med konkurransen fra billige vevde stoffer fra Asia gjorde at det på 1960-tallet ble gjort forsøk på å satse mer på spinning av garn for videresalg enn tidligere. Det ble innkjøpt ny ringspinnemaskin i 1969 og spinnebøkene viser høy produksjon av teppegarn til gulv tepper. Fabrikkens disponent hadde en bror som drev Mandal Teppeveveri, og til denne

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Foto: Vest-Agder-Museet IKS

virksomheten ble det levert store mengder garn en periode. Fabrikkens lønnsomhet gikk uansett gradvis nedover på 1970- og 80- tallet. Produksjonsmateriellet var i stor grad gammelt og investeringsbehovet stort, om lønnsomheten skulle øke. I en bransje med stor konkurranse ble det i stedet valgt å avvikle driften i 1984. Etter at Sjølingstad Uldvarefabrik ble en museumsfabrikk måtte porteføljen tilpasses vernehensyn og bemanning, og i dag er hovedproduktene vevgarn, strikkegarn, ulltepper og andre vevede produkter, som f.eks. plisséstoff til både Vest-Agder- og Setesdalsbunaden.

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

JORUNN TRÆDAL GJENNOMFØRER nupping som en av de siste prosessene. Foto: Vest-Agder-Museet IKS

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

FORTIDSVERN

ET STYKKE INDUSTRIHISTORIE i Agder er bevart, mye takket være Vest-Agder avdelings innsats gjennom 40 år. Foto: Privat

HARKMARK SAG OG MØLLE I MANDAL

MØLLA SOM

BLE LODDET UT Denne mølla har en lang og brokete historie – som de siste 40 årene også har blitt en del av Fortidsminneforeningens: Takket være utallige dugnadstimer har Vest-Agder avdeling klart å bevare dette lille stykket industrihistorie for ettertiden. Tekst: Eiliv Ulltveit-Moe

arkmarkfjorden som geografisk ligger i Mandal kommune har vært kjent som en god havn fra uminnelige tider. Innenfor var det gårder med godt jordsmonn, skog og vassdrag som gav tilgang til fjorden fra landsiden. Omkring 1860 var den franske ingeniøren Alfred Bouilly, bosatt i Bergen, på reise mellom Kristiansand og Mandal. Han hadde åpenbart utforsket vassdraget og så at her kunne skaffes vannkraft nok til å etablere en mølle innerst i fjorden. Bouilly sikret seg rettighetene til bekken fra Dybovannet og anla en kanal på ca. 500 meter fram til mølla. Fallet fra vannet til mølla er bare et par meter, men ved noe oppdemning var det vann nok til drift. Å etablere større bygdemøller til erstatning for de gamle gårdskvernene var i tiden. En antar at Bouilly anla mølla for å drive i en mer industrialisert målestokk. Han skal etter tradisjonen mest ha malt for kjøpmenn i Kristiansand, og han hadde to mindre skuter for transport av korn og mel. Mølla ble

FORENINGEN FATTET INTERESSE for mølla i 1979, som da var i svært dårlig stand. Bildet er fra omtrent den tiden.

FORTIDSVERN

imidlertid ingen forretningsmessig suksess, og allerede i 1870 ønsket han å kvitte seg med anlegget. LODDET UT MØLLA Avhendelsen skjedde ved hjelp av et lotteri, hvor møllebruket var gevinsten. Det skulle selges 2160 lodd á fem spesidaler, noe som nesten dekket taksten på eiendommen, 10 800 spesidaler. Lotteriet innbrakte bare 4250 spesidaler. Bouilly flyttet deretter til Karmøy og jobbet som gruveingeniør ved Vigsnes Kobberverk. Mølla ble presentert slik: «En Mølle bygning på 4 Etager, indeholdene 4 par Stene og en Grynquern, samt et fullstendig Inventarium til en Handelsmølle av 1ste Klasse.» I tillegg var det ved mølla et hus for tørking av korn, rom for møllemesteren, en smie og ikke minst: «Et Vaaningshus, indeholdende 8 varme værelser.» Grynkvern er vel møllestein for å male gryn, dvs. maler noe grovere. I en senere takst er det beskrevet at de 4 steinene (kvernene) var plassert i 2. etasje

ARBEIDSBENKEN vitner om en svunnen tid.

FORTIDSVERN

INTERIØRET er så langt forfatteren kjenner til unikt og i original stand. Her ses mølle steinene ca. 1980.

DET ER BARE å få satt på reimer, så vil mølla kunne fungere som da den var i drift fram til 1960.

rundt den sentrale drivakselen, mens kraftoverføringen skjedde i underetasjen. Maskinen kunne til- og frakobles etter behov og driften var basert på reimer som gikk fra aksel til aksel. Nå er også to sirkelsager kommer med. Den heldige vinner av lotteriet var en hotellvert fra Kristiania. Deretter fulgte en periode med hurtige eierskifter og konkurser før lokale bønder overtok mølla i 1879. Kundene var stort sett bønder rundt fjorden, og det ble anlagt brygge for å lette adkom sten til mølla. HOLDT DRIFTEN GÅENDE TIL 1960 Mølla ble etter hvert modernisert. Vannhjulene ble i 1916 erstattet av en vanndrevet lavtrykk turbin. I 1922 ble det kjøpt ny kvern, og det ble innlagt elektrisk strøm.

FORTIDSVERN

Foto: Privat

Møllebruk kombinert med sagbruk førte til aktivitet ved mølla mesteparten av året. Opprinnelig var det mest matmel som ble produsert, men etter andre verdenskrig og fram til nedleggelsen var det i hovedsak fórmel. Siste maling var høsten 1960: 697 kilo havre til grisefór. Det som gav best inntjening på anlegget, var stavskjæring. Agder var fra 1860-årene og hundre år fremover det området i Norge der det ble produsent mest tønnestav. Tønnestaven ble skåret av furu i mindre dimensjoner, og skog som passet til denne produksjonen var det nettopp her på Agder. Staven ble fraktet landeveis til sagbrukene for skjæring og deretter på båt til Vestlandet og Island. Møllas sagbruk skar også vanlig plank og spiler til hummerteiner.

FORTIDSVERN

Å ETABLERE STØRRE bygdemøller til erstatning for de gamle gårdskvernene var i tiden. En antar at ingeniøren Alfred Bouilly anla mølla for å drive i en mer industrialisert målestokk. Anlegget ble ingen suksess for ham.

FALLET FRA VASSDRAGET til fjorden var kunn på noen meter, men oppdemming gjorde drift mulig.

«ET VAANINGSHUS, indeholdende 8 varme værelser», var del av beskrivelsen da Harkmark mølle var premie i et landsdekkende lotteri i 1870.

FORTIDSVERN

I HARKMARK SAG og mølle kan du virkelig få en opplevelse av noe autentisk.

FORTIDSVERN

DAGENS EIER HAR omvisninger i mølla og ønsker at den skal tilrette legges bedre for besøkende.

FORTIDSMINNEFORENINGEN AVDELING VEST-AGDER har siden 80-tallet hatt avtale med eieren om vedlikehold av anlegg og bygninger.

Etter at driften opphørte, ble dammen til kanalen som forsynte anleg get med vann, revet slik at opprinnelig driftsform ikke lenger er mulig.

HISTORIKEREN DAG HUNDSTAD ga ut bygdeboken Halse og Harkmark. Bosetning og befolkning i to bind i 2010.

FORTIDSVERN

ET UTALL DUGNADSTIMER Fortidsminneforeningen, Vest-Agder avdeling, fattet interesse i anlegget, og sivilarkitektene Haarklau og Lindeberg foretok oppmåling vinteren 1979. Samme høst gav Riksantikvaren 70 000 kroner i tilskudd til bevaring. På Fortidsminneforeningens representantskapsmøte i 1980 i Mandal ble det arrangert utflukt til mølla, og dette inspirerte lokalforeningen til å arbeide videre med å sikre anlegget for bevaring. Harkmark sag og mølle har vært lokalforeningens store prosjekt, og det er brukt et utall av dugnadstimer under ledelse av Per Erik Andersen. Et viktig grunnlag for bevaring ble lagt i 1983 da vi fikk

avtale om tømrerarbeidet med Mandal Yrkesskole ved faglærer Sven Tallaksen. Skolen og dens elever sikret gjennom fem år tak og vegger i hovedbygget, og de fikk også restaurert korntørka (smia ble revet tidlig i 1970 årene). Medlemmer av lokallaget har utført mye dugnad på mølla, og til og med kriminal omsorgen har sørget for straffedømte som malere. Møllas eier, Olav Fredriksen, var nok opprinnelig noe skeptisk til bevaring, men han er blitt en viktig støttespiller. Han har skrevet historien til Harkmark sag og mølle

og eier og bor selv i det huset ingeniør Bouilly lot oppføre. Fredriksen er, som foreningen, opptatt av vern gjennom bruk. Han har omvisninger på mølla og ønsker at den tilrettelegges bedre for besøkende. Interiøret er så langt vi kjenner til unikt og i original stand. Det er bare å få satt på reimer, så vil mølla kunne fungere som da den var i drift fram til 1960.

utbedret i vår. Arbeidene er fullfinansiert med blant annet tilskudd fra Kulturminnefondet og Vestenfjelske Bykreditts Stiftelse. Kommunen har avsatt anlegget som hensynsone, bevaring kulturmiljø i kom muneplanen. Eier vil ta vare på anlegget. Foreningen har reddet et viktig industrihisto risk anlegg!

INNSATS SOM GA SUKSESS Vest-Agder avdeling har tatt ansvar for å bevare Harkmark sag og mølle i over 40 år. Det er oppstått ny lekkasje i taket som vil bli

FORTIDSVERN

iendommen Gimle er kjent som en de best bevarte lystgårdene i Norge fra epoken omkring 1800, under innflytelse av klassisismen og den senere empire med sterke impulser fra en europeisk kulturarv. Hovedbygningen ble oppført i to omganger, ca.1797 og 1807, av storkjøpmannen, eiendomsbesitteren og rederen Bernt Holm (1765-1829). Han ble omtalt som en av Kristiansands rikeste krambodhandlere, men selv titulerte han seg «generalkrigskommisar», en fornem og kjøpt tittel. Han levde i tiden og miljøet rundt Eidsvollgenerasjonen. Valg av navnet Gimle, et norrønt navn i betydningen gudenes bolig, fulgte en tradisjon i tiden og dukker første gang opp i dokumenter i 1817. På Gimle har fem generasjoner satt sitt preg på eiendom men i årene 1797 til 1982: Holm, Arenfeldt og Omdal.

Foto: Vest-Agder-museet/Gimle Gård.

HERSKAPELIGE GIMLE GÅRD

«OPPKOMLING» MED HANDELSTALENT Bernt Holm begynte forsiktig sin karriere som handelsmann med levnetsmidler i Kristiansand sammen med sin far, småkjøp mannen Peder Jacobsen Holm. Etter hvert utvidet han virksomheten og startet for seg selv med import og handel av levnetsmidler i stor målestokk, kjøpte flere eiendommer i sentrum, et teglverk og lager for skipslast på Tangen og eide egne frakteskuter. Hans trelasthandel til England var betydelig. Vestre Strandgate 16 som han kjøpte i 1799, var hans bybolig. Den utvidet han raskt med flere pakkhus og en krambod. Holm hadde utvilsomt en sterk personlighet og et godt forretningstalent, men han var ikke født inn i det gode borgerskap i byen med forbindelser til de ypperste familier og

høyeste innen embetsstanden. Derfor falt han ikke helt inn blant dem og ble i samtiden sett litt ned på som en slags oppkomling. Likevel, han opparbeidet seg en stor formue, lyktes i sine forretninger og eide mange eiendommer i Kvadraturen (Kristiansand sentrum). Hans datters ekteskap med en mann av dansk adelsslekt økte anseelsen. EKTEMANNEN DØDE UNG Av Bernt Holm og hans kone Ingers tre døtre førte bare den yngste, Petronelle (17991859), slekten videre. I 1818 giftet hun seg med den danske adelsmannen Julius Fredrik Arenfeldt (1796-1825). Han var fra godset Sæbygaard på Nord-Jylland. Tilknytningen til den danske adelsfamilien brakte en ny dimensjon inn på Gimle. Ekteparet Arenfeldt fikk på kort tid fire døtre og en sønn. Dessverre døde Julius Arenfeldt allerede i 1825, bare 29 år gammel. Etter Bernt Holms død i 1829, arvet Petronelle gården Gimle og bodde der fast sammen med sine barn. Tre ugifte døtre, Adolphine, Charlotte og Julie, fortsatte å bo mange år alene på gården. Det var sønnen Christian Ditlev Adolph (1824-1909) som førte familiehistorien og Gimle videre og faktisk også ble arving og stamhusbesitter på Sæbygaard i Danmark. Han giftet seg i 1855 med Ottilie Louise Isachsen (1833-75), tilhørende en av Kristiansands fornemme familier. Paret fikk fire barn, sønnen Julius og døtrene Hanne, Ingertha og Laura. TESTAMENTERT TIL KOMMUNEN I denne generasjonen er det Julius og Ingertha som skal føre tradisjonene videre på

Kontinentalt i Kristiansand Gimle gård er en fascinerende slektshistorie gjennom fem generasjoner. Men denne praktfulle lystgården er også historien om en tidsepoke preget av samfunnsomveltninger, årelange kriger og opplysningstid – alt under innflytelsen av sterke impulser fra en europeisk kulturarv. Tekst: Kirsten Bertheau Nøklebye, mag.art. i etnologi, konservator NMF. GIMLE GÅRD i dag, med Østfløyen og Vestfløyen i rett vinkel. Kulturhistorisk museum åpent i sommerFoto: Tonje Tjøtta/Kristiansand museum/Gimle Gård sesongen.

FORTIDSVERN

Foto: Vest-Agder-museet/Gimle Gård

GIMLE GÅRD mellom 1863-67 foran Østfløyen og søylerekken. Her er familien Gram, venner av Arenfeldt-slekten, foran Østfløyen og loggiaen, i ferd med å ta avskjed med sønnen Jens.

BERNT HOLM, tidsriktig antrukket som en velstående mann av borgerskapet, i europeisk motedrakt. Kopi av pastell fra ca. 1805, Christian Hornemann.

både Gimle og Sæbygaard. Sønnen Julius ble tidlig tiltenkt å arve stamgodset Sæbygaard og datteren Ingertha Gimle. I 1889 giftet Julius seg med Sigrid Wergeland, datter av Oscar Wergeland - bror av Henrik Wergeland og Camilla Collett. Året etter var det Ingertha som giftet seg med oberstløytnant Charles Valentin Omdal. De ble boende fast på Gimle i alle sine år og fikk tre barn – Finn, Leif og Ottilie. Det var sistfødte Ottilie (1896) med kallenavnet Titti, som overtok Gimle etter sine foreldre og førte familiearven videre opp til vår tid. Da Titti Arenfeldt Omdal døde høsten 1982, ble Gimle med hovedhuset og innbo testamentert til Kristiansand kommune. Dette var bestemt i god tid: Hun var den siste i familien som bodde på gården og forvalter av den kulturarv som hennes oldefar Bernt Holm etterlot seg. Hun giftet seg aldri og hadde ingen etterkommere, men det fortelles at hun på sin måte var «gift» med Gimle. Det var hennes ønske at Gimle skulle ivaretas av det offentlige og være åpent for publikum som et museum. Det ble satt et lokk på endringer i hovedbygningens eksteriør foruten alle interiører og bruks funksjoner innvendig. Parkanlegget rundt var også viktig. Hovedbygningen ble fredet allerede i 1923. INN I DEN MODERNE TID Hva lå til rette for bygging av lystgårder i Norge i andre halvpart av 1700-årene? I første rekke de gunstige oppgangstidene med meget høy inntjening hos en liten gruppe av landets befolkning; de store handelsborgerne. 1700-tallet ansees som et tidsskille og innledningen til den moderne tid. Det er et århundre med store omvelt ninger og utvikling i hele Europa, av nye samfunnsstrukturer innenfor økonomi, handel, politikk, vitenskap, kultur og

FORTIDSVERN

Foto: Vest-Agder-museet /Gimle Gård

DET ELDSTE FOTOGRAFIET av Gimle. Familien Gram på utflukt like ved Gimle mellom 1863-1867. Antakelig deltar noen fra familien Arenfeldt også. Foto: Vest-Agder-museet/Gimle Gård.

åndsliv. Epoken kalles i et samlebegrep Opplysningstiden. 1700-tallet ble filosofenes og vitenskapsmennenes store periode. I sam funnsdebatten og søken etter ny kunnskap brukte de fornuften som en kritisk sans (rasjonalistene), blant annet i synet på verden og menneskesinnet. Andre filosofer trakk frem naturen som et middel til å bli lykkelige mennesker, og jorden som en økonomisk ressurs (fysio kratene). De som kunne, skulle trekke ut av storbyene, få frisk luft og nyte naturen om sommeren. Det var et synspunkt som særlig den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau stod for. Bygging av landsteder – herregårder for adelsmenn og lystgårder for borgere og embetsmenn – ble en del av dette bildet. Flere byer hadde kraftig befolkningsvekst på 1700-tallet: Paris og London hadde 670 000 til 800 000 innbyggere, selv København hadde ca. 100 000. PROFITTERTE PÅ KRIGENE I EUROPA De fremgangsrike årene i Danmark-Norge under store deler av 1700-tallet frem til 1807-1810, må ses i sammenheng med de langvarige krigene på kontinentet og Danmark-Norges strategier i utenriks politikken. Over tid hadde Danmark-Norge opptrådt som nøytral stat og gjennom avtaler

FORTIDSVERN

med stormaktene og de krigførende landene Frankrike, Russland og England sikret fri handel og leveranser. Krigssituasjonen hadde skapt stor etter spørsel av trelast, jern og skipstonnasje, korn og andre levnetsmidler i Europa. Handelsflåten i Norge var i vekst og lå i en gunstig posisjon, spesielt langs Agderkysten. Dette la grunnlaget for gode inntekter og bedre økonomi for mange borgere. Byer og ladesteder langs hele kysten i Sør-Norge blomstret opp, men det var særlig handels borgerne og skipsrederne, ofte med virk somhet på flere områder, som profitterte og tjente grovt. De ble en toneangivende gruppe i bysamfunnet. Fra 1807 ble Danmark-Norge tvunget inn i stormaktskrigen på Frankrikes side under keiser Napoleon, og England som var hovedmottaker av trelast fra Norge, ble en fiende. Det fulgte noen turbulente år og store tap for mange handelsborgere. Det endte med freden i Kiel 1814, da Norge bli avgitt til Sverige. Da var Norge på konkursens rand, og få år etter inntraff den store depresjonen i Europa som følge av krigshandlingene. LYSTGÅRD OG MODERNE GÅRDSBRUK I 1790-årene var Bernt Holm blitt en velholden mann og ved bygging av en lystgård markerte han sin posisjon. Over

flere år hadde han kjøpt opp jordparseller og småbruk i området. Det var en langsiktig plan fra hans side. I utgangspunktet skulle Gimle være et sommersted på landet, men som over tid ble en større gård med hoved vekt på jordbruk. Det vi langt på vei kan kalle avlsgård med danske forbilder. Han fortsatte oppkjøpet av utmark og mindre eiendommer som han drenerte og utbedret til jordbruksland. Holm var en av de første i området som gjødslet jorder og drev vekselbruk. Han fikk overrakt Det danske Landhusholdningselskabs store gullmedalje for sitt arbeid ca.1812. Bernt Holms sommervilla og lystgård, i nærheten av Oddernes kirke og fergeleiet ved Otra, sto ferdig 1797. Dette var første byggetrinn, med to fulle etasjer pluss kjeller og loft, og omtalt av fagfolk på 1900-tallet som Vestfløyen. Holm hadde klare meninger om huset, plassering på tomten og omgivelsene: En romslig og representativ bygning, et park anlegg med utenlandske og norske treslag, terrasser i forkant av bygningen og innslag fra en engelsk naturalistisk hage med blant annet en karpedam og stier for spasering. Like utenfor vinduene plantet han to aka sier (Robinia pseudoacacia = falsk akasie), kalt «livets tre» og var vanlig å plassere tett ved boligen.

DEN TIDLIGSTE VISUALISERINGEN av Gimle gård: «Hr. General Krigs Commissair HOLMS Gaard, som den ses fra Vejen til Eeg. –tegnet af M. D. Gjessing». 1810-14. Original i privat eie.

LYSTGÅRDSKULTUREN BRER SEG Bernt Holms blikk var rettet mot Europa – klassisismen som epoke i Syd-Europa med viktige impulser fra Italia og Frankrike, danske herregårder og engelsk kultur. Her kan henvises til italieneren Andrea Palladios verk fra 1570 med omfattende plansjer, og til franskmannens Jaques F. Blondels verk fra 1737-38 om bygging av frittstående, enkle villaer fremfor store paléer utenfor byene. Palladio og Blondels verker ble begge oversatt til engelsk og spredt rundt i Europa på 1700-tallet. I tillegg kom utgravingene av oldtidsbyen Pompeii som startet i 1748. Alt dette la viktige grunnlag for bygging av sommervillaer og utvikling av en lystgårdskultur. I perioden 1770-1820 ble det bygd mange lystgårder i Norge. Gruppen av velstående handelsborgere og et fåtall embetsmenn markerte seg i byene og ladestedene som en elite og bygde staslige boliger i sentrum og lystgårder i landlige omgivelser. Christiania, Trondheim og Kristiansand hadde mellom 20-30 lystgårder i perioden og Bergen rundt 50. Vestfløyen var en slik sommervilla, med inngangspartiet midt på fasaden og symme tri av vinduer på hver side og i etasjen over, i tråd med klassisismens grunntrekk. Innenfor var de samme prinsipper fulgt

– hallen med visitasrommet bakenfor og to mindre rom på hver side. I andre etasje fulgte en stor sal, et bildegallleri - Malerisalen. Trappeløp og en romslig hall lå i forkant og dertil ett mindre rom på hver side. Det er slik første byggetrinn i 1797 kan ha vært, ifølge en rekonstruksjon av kunsthistorikeren Bodil Solvang i 2000. DANSK FORBILDE Det som kanskje var en avvikende detalj, var de brutte hjørnene. Innkjørselen fra øvre fergeleie ved Otra skjedde fra nordvest og en sving rundt til hovedinngangen. I 1810 ble det bygd bro over elven. På 1900-tallet ble adkomsten endret på grunn av omlegging av veien på nedsiden. Det ble hugd mange trær, bygd en mur og satt opp en port i støpejern. Innkjøringen ble fra sydøst, slik den er i dag. Huset ble bygd i utmurt bindingsverk med liggende panel utvendig, engelske, storrutete skyvevinduer – sashwindows – med skjulte blylodd og snorer, helvalmet tak og svart glasserte, hollandske takpanner. Bygningen lå fritt i landskapet på en liten høyde, og vinduene i Vestfløyen vendte mot sjøen og byen i det fjerne. Det var helt i tråd med fore stillingen om lystgårdens representativitet. De omtalte brutte hjørnene skal ifølge en muntlig overlevering ha bli «adoptert» fra København etter bybrannen i 1795. Kongens

by fikk i etterkant et direktiv når deg gjaldt nyoppførte bygninger – hushjørner skulle knekkes for å spare tid under brannutrykning. Det synes imidlertid mer sannsynlig at Holm fikk inspirasjonen fra andre kanter, eksempelvis England hvor han hadde nære kontakter i forbindelse med trelasteksporten fra Kristiansand. Den kjente byen Tunbridge Wells i Kent lå på 1700-tallet bare sju timers kjøretur med hesteekvipasje fra London. Den lille byen var da et fasjonabelt reisemål for overklassen på grunn av en helsebringende kilde oppdaget på 1600-tallet. Overklassen oppførte elegante villaer i klassisistisk stil, søyler, arker og utsmykning, karnapper og knekte hjørner. Dette distriktet er et av de få i England hvor mange hus har liggende trepanel utvendig. GÅRDSDRIFT OG SELSKAPELIGHET Vestfløyen fikk stå rank og majestetisk for seg selv, mer som en sommervilla i de første årene. I 1807 fullførte Holm prosjektet på lystgården med en større fløy, kalt Østfløyen. Årstallene 1797 og 1807 som eksakte år er litt usikre fordi det ikke finnes dokumenter og andre skriftlige kilder som referanser. Det antas at byggestart var minst 2-3 år før. Hvorfor utvidelsen skjedde kan det være flere tanker om. En mye omtalt historie er at han led store økonomiske tap

FORTIDSVERN

MALERISALEN CA.1900 med flere endringer: taklamper og flere møbler - skapsofa, klaffebord, stoler og taburetter. Møblementet er fra Bernt Holms tid. Christian Arenfeldt sitter i bakgrunnen. Salen har ikke opprettholdt sin funksjon som bare et bildegalleri. Foto: Vest-Agder-museet/Gimle Gård

SØRLANDSKLASSISISME Over inngangsdøren på Gimle stod et buet overlysvindu. Det er en bygningsdetalj som finnes på flere sørlandshus og igjen med italiensk forbilde. Utmurt bindingsverk fremfor laftet tømmer, var ikke mye brukt

FORTIDSVERN

i Norge, men kjennes som enkelttilfeller i Sør-Norge fra perioden. Danmark er det nærmeste for denne byggeskikken ved siden av England, mens liggende panel og typen «engelske skyvevinduer» med referanse til Agder, var mer vanlig. Vestlandet og Agder er kjent for liggende panel som byggeskikk, mens Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge er kjent for stående panel. Som følge av den nye fløyen og bygnings messige tilpasninger, var den romslige visitasstuen i første etasje blitt mindre og skillevegger for endringer satt opp. Det innebar et par nye soverom til familien og en funksjonell korridor som forbandt flere av rommene. Fullføringen av Gimle med særpregede bygningsmessige og arkitektoniske detaljer gjør at bygningen som helhet fremstår som et klassisistisk bygg, innenfor empire og av fagfolk i Agder omtalt som Sørlands klassisismen. Vinduene stod symmetrisk på fasadene for å skape harmoni og helhet, og en imponerende søylerekke ved Østfløyens inngangsparti dannet en loggia med italien ske forbilder. Søylene har kapiteler og forbindes med buer, som sine klassiske forbilder. Men de er både høyere og slankere enn de egentlig skulle være. Spekulasjonene er flere; de

holder fremspringet fra 2. etasje oppe; de sammenlignes med skipsmaster, og til slutt; søylenes form gir et lettere preg. DEN TIDLIGE DOKUMENTASJONEN Den første billedlige fremstilling av Gimle er datert mellom 1810-1814 og utført av premiærløytnant Mads Dahl Gjessing (se side 89). Som tegner var han var en amatør og hans fremstilling bærer preg av det. De nærliggende bygningene – Øvre Kongsgård og Oddernes kirke – har en forskjøvet avstandsdimensjon, og de hvite uthusbygnin gene rundt Gimle var trolig ikke bygd. Er dette et bestillingsverk av Bernt Holm eller utført på selvstendig grunnlag av Gjessing som en gave? Vestfløyens lange fasade ligger i forkant, og Østfløyen er ikke synlig. Påfallende er mangelen på vegetasjon rundt bygningen, for eksempel beplanting av en skjermende allé rundt Østfløyen. Taket er helvalmet og kompakt, uten den eleganse som senere blir tydelig på fotografier (antyd ning til «kinavipp»). Bygningen har innfelte arker med overlys vindu opp fra de brutte hjørnene, og lengst mot vest ses en balkong holdt oppe av to søyler. Panelet er hvitmalt med markering av svart rundt vinduslistene. Bruk av hvitt (sinkhvitt) på panelet var kostbart den gang

Foto: Arve Lindvig/Vest-Agder- museet/Gimle Gård

og ga status. Det er flere avvik sammenlignet med senere fotografier og dagens uttrykk. En sammenlignbar kilde er flere fotografier fra midten av 1860-årene. FAMILIEN GRAMS SOMMEROPPHOLD I årene 1863-67 hadde familien Gram fra Ask gods i Ringerike sommeropphold på Gimle. Kommandant Johan Georg Boll Gram, hans kone Fredrikke og deres åtte barn leide seg inn hos familien Arenfeldt. Da er vi over i tredje generasjon med Christian Ditlef Adolph Arenfeldt og hans tre ugifte søstre. Arenfeldt var Bernt Holms barnebarn og bodde selv på Eg gård med sin familie. Den gang fremstod Gimle som en fornem og storslått sommerbolig for en av byens fine familier. Familien Gram fikk leie deler av hovedbygningen i sommermånedene i flere år. De ble nære venner av familien, deltok i selskaper og feiret bryllup der. Fra perioden finnes god dokumentasjon om Gimle og livet der i form av fotografier og en håndskrevet dagbok. En av døtrene, Else Nicoline (18441881), var forlovet med Ernst Motzfeldt (1842-1915) og deres korrespondanse ble tatt vare på og senere utgitt i bokform. PRAKTFULLE INTERIØRER De to store salene, Malerisalen og Gulsalen

Foto. Arve Lindvig/Vest-Agder- museet/Gimle Gård

som følge av en handelsblokade under Napoleonskrigene i flere perioder fra 1807, og ønsket å bo fast på Gimle. Øyensynlig lå det mer langsiktige planer for lystgården bak. Eiendommen og boligen i Vestre Strandgate 16 beholdt han frem til sin død i 1829. Det var trolig etter 1807 at Holm bygde en driftsbygning i teglstein etter dansk mønster og etter hvert flere mindre uthusbygninger. Med bygging av Østfløyen fikk lystgården mer rom for selskapelighet – ballsal og stuer, dagligrom og soverom, nytt kjøkken og flere bruks- og tjenerrom i kjelleren. Det eldste kjøkkenet lå i kjelleren med stor, åpen grue på gulvnivå og bakerovn. Lystgården ble mer bekvem og funksjonell som bolig i sommermånedene. I utenlandske reiseberetninger rundt 1800 dokumenteres at handelsborgerne vanligvis bodde på lystgårdene sine fra mai/juni til langt ut i september. Det var også vanlig at de tok med seg kontorarbeid fra virksomheten ut til lystgården og styrte den derfra.

GULSALEN: Ballsalen slik den er i dag og med empiremøblene fra Bernt Holms tid.

HOLLANDSK SKAP fra 1600-tallet i jakaranda og ibenholt. Slike skap ble brukt til duker, servise og krydder. Jfr. skuffene i skapdøren. Deler av Bernt Holms servise Blaa Blomst.

(ballsalen er også kalt Gullsalen) i 2. etasje var blitt utstyrt av Bernt Holm med kostbare møbler og andre interiører i henhold til 1700-tallets europeiske stil og mote, klassi sismen og den senere empire. Det meste er

intakt: mahognimøbler med intarsiaarbeid, en krystallysekrone, marmorurner, to små Puttis – figurer på hjørneskapene – og den obeliskformete ovnen fra Næs Jernverk. Møblene ble sannsynligvis bestilt fra

FORTIDSVERN

FAMILIEFOTOGRAFI av flere generasjoner ca.1898-1899 på terrassen foran Østfløyen. Fra venstre: Christian Arenfeldt, sønnen Julius Arenfeldt med datter og frue Sigrid, Cathrine Omdal - mor til Charles V. Omdal, Laura Arenfeldt, Ingertha Arenfeldt Omdal, Charles Valentin Omdal, foran Hanne Arenfeldt Viker. Barna foran - Finn, Leif og Ottilie «Titti» Arenfeldt Omdal. Vest-Agder-museet/Gimle Gård.

Det kongelige Møbelmagasin i København. Sjøfarten på verdenshavene, oppretting av kolonier (Danmark-Norge hadde tre på 1700-tallet) og handelskompanier brakte nye og ukjente varer til Europa og dermed også endring av matskikker og drikkevaner: Te fra Kina og kaffe og sjokolade fra SørAmerika er gode eksempler og førte i løpet av 1700-tallet til produksjon av porselen (serviser) i Europa. Den kongelige Porcelainfabrik ble grunn lagt i København i 1775. Bernt Holm bestilte omkring 1798-1800 et komplett servise til 48 personer, kalt Blaa Blomst. Andre minner fra ham er en gedigen samovar til teservering i engelsk sølvplett og tilsvarende store femstakede kandelabre. IMPONERENDE KUNSTSAMLING Gjennom flere år hadde Holm samlet en stor kunstsamling av europeiske malerier fra 1500- og 1600-tallet og en boksamling på vel 3000 bind. Maleriene kan dels være innkjøpt på forretningsreiser til kontinentet og dels gjennom kunstagenter. Malerisamlingen var en av de største i samtiden med nær 700 malerier og var særlig tiltenkt hans store sal i Vestfløyen. Malerisalen skulle ha en spesiell rolle i hans øyne, som et bildegalleri og mottakelsesrom for inviterte gjester til

FORTIDSVERN

kunstopplevelser, diskusjoner og spesielle arrangement. Malerisalen var imponerende, 18 meter lang og mellom 6 og 7 meter bred, med to knekte hjørner og 9 fag vinduer. De bakre veggene, avdelt med en fløydør, var tett fylt med malerier, og i forkant stoler og taburet ter, kanskje en sofa til å sitte på. Mellom vinduene hang høye speil med forgylte rammer og et konsollbord under. Vinduene slapp inn mye lys og hadde neppe gardiner den gang. Hensikten var at naturen utenfor, enten det var en naturtro landskapshage eller beplantning av trær, skulle flyte inn gjennom vinduene og skape følelse av harmoni og velvære. Dette var et av hovedprinsippene hos tilhengerne av «ut i naturen»-ideologien og bygging av sommer villaer/lystgårder utenfor byene. NYE TIDER PÅ GIMLE I løpet av 1870-årene skjer flere endringer på gården og med Østfløyen. Christian Arenfeldt hadde tatt over på Gimle og flyttet permanent fra Eg gård. Gården hadde opprinnelig vært Bernt Holms eiendom fra 1814 og ble kjøpt av Staten for å opprette et sykehus for psykisk syke i 1876. Noen år tidligere (1863) hadde han leid ut ca. 600 mål av godt jord bruksareal til Staten for militær opplæring

(ekserseringsområde). Først i 1950-årene ble området innløst av Staten, og både Sørlandets sykehus og Agder Universitetet ligger i dag på tomten. Arenfeldt kunne fra 1870-årene gjøre disse økonomiske disposisjonene, og i tillegg gjennomføre en utbygging på Gimle, fordi han var tiltenkt som den neste stamhusbesit ter i arvet rekkefølge på Sæbygaard (offisielt fra 1884). Da hadde han i en årrekke mottatt årlige utbetalinger fra Fideikommiet (stamhusets styre) på Sæbygaard. Det ga ham midler til å oppruste både Sæbygaard og Gimle over flere år. På Østfløyens lange fasade og med direkte utgang fra en av stuene, bygde han en stor veranda. Denne stuen ble senere hetende Hagestuen. På toppen av taket på Østfløyen oppførte han en utkikksplattform, arkitek tonisk en amerikansk påvirkning og kalt bellvedere, men som peker tilbake til Europa og Andrea Palladios verk på 1570-tallet. Christian Arenfeldt interesserte seg for hest og ridning. For dressur og trening fikk han satt opp et sirkulært ridehus i utkant av gårdsplassen. SLEKTENS SISTE EIER Til venstre for hagestuen tok han i bruk en større til spisestue. Til begge stuene ble det

HAGESTUEN MED MØBLER fra Christian Arenfeldts tid, historismens periode. På bakre vegg til venstre ses maleri av Christian Arenfeldt og til høyre maleri av Bernt Holm og Julius F. Arenfeldt. Foto: Vest-Agder-museet/Gimle Gård

innkjøpt tidsriktige møbler. Stuene i første etasje ligger på rekke og rad, enfilade som i andre etasje, og gjenspeiler historismens møbleringsperiode fra 1870-årene og fremover: stoppete, plysjtrukne møbler, palmelignende planter på pidestall, bilder på veggene, piano, måneskinnslampe og draperte forheng. De ble stående slik også i Titti Arenfeldt Omdals tid, fulle av sjarm og rikdom på detaljer - som vitnesbyrd over hennes besteforeldres og foreldres tid. Innimellom disse interiørene finnes enkelte gjenstander fra 1960- og 1970-årene, anskaf fet av Titti A. Omdal selv. Det gjelder blant annet en TV i palisander med sjalusidør, dypfryser, kjøleskap og komfyr på kjøkkenet. På slutten av 1950-tallet fikk hun lagt inn et moderne bad med rosa fliser og badekar i tilknytning til sitt soverom. Etter Christian Arenfeldts bortgang i 1909, er perioden fra ca. 1910 til Titti A. Omdals død i 1982 preget av en rekke omskiftninger. Tittis far, Charles Valentin Omdal, hadde yrkesmilitær bakgrunn og var knyttet til krigsskolen på Gimlemoen, den tidligere ekserserplassen. Gårdsdriften ble opprettholdt til starten av andre verdenskrig i 1940, da Gimle umiddelbart ble besatt av tyske offiserer som bodde i bygningen. I mellomkrigsårene fra 1927 produserte

SPISESTUEN MED MØBLER fra 1870-årene. Da hadde borgerskapets familier begynt å ha egne stuer til måltidene. Oppdekking med deler av Bernt Holms gamle servise. Foto: Arve Lindvig/Vest-Agder- museet/ Gimle Gård

gården rabarbra- og ripsvin. Hetvinen kalte de Flytende solskinn og satte en trykt etikett på flaskene. Tapping på flasker og korking foregikk i kjelleren. Fra 1930-årene til 1948 drev de revefarm med produksjon av sølv- og platinafarget reveskinn.

Titti A. Omdal hadde tidlig vist anlegg og interesse for gårdsdriften og var selv aktivt med. Etter hennes foreldres død i 1948 og 1949, tok hun initiativ til oppdrett av gris og startet med 800 dyr i 1952. Rundt 1960 startet hun hønseri og salg av egg både

FORTIDSVERN

Referanser Davis, Terence: Tunbridge Wells The Gentle Aspect.

TILSVAR/SUPPLEMENT TIL ARTIKKEL I NR. 1-2020 I FORTIDSVERN

London 1976. Johnsen, Berit Eide: Gimlefryd - Frøken Else Gram i Kristiansand og på Gimle Gård i 1860-årene. Vår barndoms have, Vest-Agder Fylkesmuseums årbok, 2002. Hopstock, Carsten: Noen minner fra Gimle. Vår barndoms have, Vest-Agder Fylkesmuseums årbok, 2002. Løchen, Ingeborg Motzfeldt: To unge i en svunnen tid. Brevveksling mellom Else Gram og Enst Motzfeldt. Oslo 1945. Munksgaard, Jan Henrik: Kristiansand omkring 1800. Trekk fra byens næringsliv, boligforhold og sosiale struktur. Vår barndoms have, Vest-Agder Fylkesmuseums årbok, 1993. Munksgaard, Jan Henrik: Mote, fornuft og følelse. Bakgrunnen for lyststedene i Kristiansand 1770-1820. Vår barndoms have, Vest-Agder Fylkesmuseums årbok, 2002. Nøklebye, Kirsten Bertheau: Ideologi og gjenstandskultur ca.1790-1829. Generalkrigskommisær Bernt Holm på Gimle. Vår barndoms have, Vest-Agder Fylkesmuseums årbok, 2002. Nøklebye, Kirsten Bertheau: Herskapelige omgivelser - På besøk i herskapelige omgivelser rundt år 1800 Lystgårdskulturen som fenomen og grobunn for euro peiske impulser og ideologi. Kolofon Forlag, 2018. Pabst, Katrin: Adolph Arenfeldt (1824-1909) En herremann mellom tradisjon og modernitet. Vest-Agdermuseet, 2008. Pabst, Katrin: Titti Arenfeldt Omdal (1896-1982) Jeg har vært gift med Gimle. Vest-Agder-museet, 2011. Risåsen, Geir Thomas: Borgerskapets «Arkadia».

GIMLES SISTE EIER OG BEBOER Ottilie «Titti» Arenfeldt Omdal sammen med sine kjære hunder i 1920-årene. Foto: Vest-Agder- museet/Gimle Gård

fra Gimle og på torget i Kristiansand. Eggsalget utgjorde en hovedinntektskilde på Gimle i 1960- og 1970-årene. Hun hadde alltid hatt stor omsorg og kjærlighet for dyr, og som medlem av Norges Dyrebeskyttelse gjorde Titti en stor innsats. Norske Kvinners Sanitetsforening var en annen foreningen hun engasjerte seg

i. Gjennom flere generasjoner var det alltid ført et gjestfritt hus på Gimle. Titti A. Omdal opprettholdt en gammel familietradisjon med et stort ball hver vår. Gjestene var hennes nærmeste venner og betydningsfulle personer i Kristiansand. Det ble dekket til festmiddag i Malerisalen, og dansen åpnet med polonese etterfulgt av vals i Gulsalen.

Fortidsminneforeningens årbok, 2010. Rudjord, Kåre: Oddernes bygdebok. Gardshistorie. Kristiansand 1968. Rykind-Eriksen, Kirsten: Skønhed for alle – Klunketidens Sæbygård 1880-1910. Sæby museum, 1993. Utgitt i forbindelse med årsberetning. Solvang, Bodil: Gimle Gårds tidlige bygningshistorie. Vår barndoms have, Vest-Agder Fylkesmuseums årbok, 2002.

LYSTGÅRDSKULTUREN Herskapelige omgivelser av Kirsten Bertheau Nøklebye tar for seg lystgårder i Sør-Norge rundt år 1800 - Halden, Oslo og Trondheim, og fra Agder med Gimle. Lystgårdskulturen som fenomen og åpen for europeiske impulser og ideologi. Kolofon Forlag, 2018 Bestilles på kbn-bok@online.no, kr 300,- pluss porto, eller kjøpes på nett gjennom Magasinet Norske Hjem, www.bygningsvernbutikken.no. Kan kjøpes på Vest-Agder-museet/ Kristiansand museum.

FORTIDSVERN

«Har gjenreist skrivehuset til filosofen Ludwig Wittgenstein i Sogn» Slik lyder den overraskande overskrifta i artikkelen om Wittgensteinhuset i førre nr. av Fortidsvern, illustrert med eit prangande foto under av artikkelforfattaren, professor Harald Røstvik. Fortidsminneforeningen er av landets viktigaste organ for referansar når det gjeld historisk bakgrunn for berging av våre kulturminner. Det er svært uheldig om historia om Wittgensteinhuset i framtida blir feil, grunna at vi som ansvarlege ikkje reagerer på den aktuelle artikkel. Difor anmodar vi om plass for viktig supplerande og korrigerande informasjon rundt det faktum at Stiftinga Wittgenstein i Skjolden (SWiS) har flytta Wittgenstein sitt hus attende til den spektakulære staden huset blei reist på i 1914. TIL OPPLYSNING Stiftinga Wittgenstein i Skjolden inngjekk i si tid etter henvending frå Harald Røstvik om prosjektdeltaking - for god ordens skuld - ei skriftleg avtale der han vart teken med som samarbeidspart. Han fekk definert si rolle som ansvarleg for sitt frittståande prosjekt, One life-three universities, samt som «rådgjevar for utførande arkitekt på idealistisk basis». Det er på denne bakgrunn mistydande å formulere at stiftinga har stått som «oppdragsgjevar» for Røstvik, som han refererar. Harald Røstvik har ikkje vore involvert ved nokon arkitektfagleg problemstil ling, korkje prinsipielt eller ved val av detaljløysingar. Han var aldri til stades i demonterings- og heller ikkje i attreisings perioden av huset. Viktig å få med historisk er, at rådgjeving i antikvarisk bygnings restaurering er utført av seniorrådgjevar Stig Nordrumshaugen i fylkeskommunen i godt samråd med byggmeister Ole Martin Bakken og med intern kompetanse i SWiS. HISTORISK Allereie for 30-40 år attende vart tankar lansert internasjonalt og lokalt om attende føring av huset, m.a. av venneforeininga HONHOF i Asker. «Gjenreis filosofens hus», var eit viktig «spark» i 2012, ein artikkel i Aftenposten av dåverande kulturredaktør Knut Olav Åmås. Arkitekt studenten Ole Marius M. Løken tok opp hansken i si diplomoppgåve, dokumenterte

huset og bygde deretter modell. Året etter fekk kommunen omsider hand om tomta og kjøpte denne etter fleire års framstøyt ved kultursjef Erling Bjørnetun, etter ikkje å ha nådd fram hos førre eigar. Eigaren av Wittgensteinhuset hadde aldri ynskje om å rive for å bygge nytt, slik det er hevda i artikkelen. Eigaren var tvert imot svært nøgd med huset, som var solid bygd og moderne sanitært. Ei lokal arbeidsnemnd i Luster vart der etter oppretta og denne konkluderte med at ein måtte opprette ei stifting. SWiS vart så etablert av fem partar den 20. juni 2014. På dagen fem år seinare vart huset innvia etter iherdig arbeid i stiftinga, også med førebels innreiing, utført i alt hastverk. KORREKSJONAR/SUPPLEMENT Meir enn å gå i detaljar på korrigering av fleire faktiske feil i artikkelen, finn me det rettare å gje nokre få utfyllande opplysnin gar om prosjektet. Alt det organisatoriske arbeidet med dei to byggeprosjekta som strukturering, finansiering, inngåing av avtalar, skilting og informasjon, teknisk/økonomisk oppfølging, gjennomføring av naudsynte biprosjekt mm er utført av partane i- og i regi av SWiS. Eit viktig moment var den positive rolla Riksantikvaren via Fylkeskonservatoren inntok ved tildeling av midlar på tidleg stadium. Ytterlegare stimulans fekk vi ved betydelege bidrag frå Luster Sparebank. Dette gjorde at fase I - innløysing, demontering og lagring av huset - kunne etterfølgjast direkte året etter i 2018 med fase II, rekonstruert attreising. At heile prosjektet kunne utførast av lokale krefter, var ekstra stimulerande å konstatere på åpningsdagen. Verkelegheita i artikkelen si formulering om at «univer sitetene Cambridge, Berlin og Manchester var sterkt involvert i gjenreisingen» gjeld at Røstvik på si side prisverdig arrangerte ulike arrangement ved universiteta. Studentinvolveringa i prosjektet i Skjolden var sporadiske, hyggelege innslag med

utføring av ein del dokumentering og var til hjelp ved nokre praktiske arbeider, men utan eit omfang som prega gjennomfø ringa av prosjektet. Referanselista i artikkelen til Røstvik framstår som kuriøs med referanse til fire eigne publikasjonar, medan sentrale forskarar og forfattarar gjennom meir enn 30 år som Knut Olav Åmås og Harald Vatne som er kjelde for mykje av stoffet, ikkje er referert. Tydeleg vil me òg presisere at SWiS ikkje må bli assosiert med bebreiding av Kulturminnerådet, DNB-stiftelsen og Fritt Ord for ikkje å ha gitt tilskot. FRAMTID Avslutningsvis er det viktig å ta med at prosjektet enno ikkje har funne si endelege framtidige form og driftsmåte. Stiftinga er tilfreds med å ha nådd det primære målet – attendeføring av huset – medan det står att å ta stilling til om huset kan/skal kunne nyttast til hospitering, val av rett innreiing, utom- og innomhus skilting og informa sjon, ulike former for presentasjon av informasjon mm. Best mogelege løysingar på dette vil me finne fram til i tett samråd med ekspertisen hjå Riksantikvaren. Dette vonar vi vil skje i fredingsprosessen for huset/området som no går føre seg. Tankane om eigen plass for informasjon om både filosofen og prosjektet har etter åpninga blitt meir og meir påtrengande. Vi har no i praksis erfart det vanskeleg forei nelege som ligg i krava om å kombinere innreiing av eit autentisk 1914-interiør med behovet for detaljert- og overordna informasjon på same plassen. Ei lita stifting etablert primært for å flytte eit hus treng her inspirasjon og innspel frå nye, eksterne ressursar i vår neste fase. For korrekte data og faktaopplysningar, kontakt gjerne SWiS via post@stiftinga-wittgenstein.no pva Stiftinga Wittgenstein i Skjolden Trygve Martinussen styremedlem og utøvande prosjektleiar

FORTIDSVERN

NYE MEDLEMMER

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

Velkommen

til 89 nye vernere

Foreningens mange arrangementer er en viktig arena for verving av nye medlemmer. I en tid da slikt er nærmest umulig å gjennomføre, er det desto mer gledelig å se at stadig nye medlemmer kommer til. Vi håper du får glede av medlemskapet ditt og at vi snart skal kunne invitere til lokale arrangementer. Og – ikke minst – å igjen kunne åpne dørene til alle våre historiske eiendommer: Som medlem slipper du gratis inn!

ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD AUST-AGDER

HORDALAND

Sindre Lindgren Solfrid Kjetså Gunhild Konnestad

Ruth Brudvik Marit Bratten Baard Johannes Kvidaland Jane Karin Nessa Stephan Kuhn Alexandra Böhme Pia Grung Kjetil Osablod Grønvigh Margje Post Olav Østebø Olsen Leander Djønne Espen Andersen

BUSKERUD Troels Rosenkrantz Fuglesang Elizabeth Walker Frode Bakke Torjus Skjelbred

DEN TRØNDERSKE Gunnar Houen Lillan Evensen Astrid Eidhammer Austrheim Maria Veie Sandvik

FINNMARK RiddoDuottarMuseat/ De Samiske Samlinger Jan Erik Raanes Trude Sildnes

HEDMARK Arne Idar Grandahl Bjørn Ivar Ryen Arild Alander Gjertrude Marie Kjølhaug Bakkeng Kjell Ivar Nergård Børre Wessel

FORTIDSVERN

MORE OG ROMSDAL Audun Hølland Sæbø Dampskipsekspedisjon v/Erlend Walseth

NORDLAND Christoffer Schjølberg

OSLO OG AKERSHUS Ragna Lea Trine Klette Ina Therese Michaelsen Hanne Margareta Skallerud Erling Moestue Bugge Ellen Skaug Kristine Lilleeng Walløe

Janne Beate Reitan Mari Aas Finne Driss Moulay Gry Berntsen Ingrid Book Paal Andre Hermansen Mari Hareide Bjørn Richardson Ellen Stangnes Tirill Mohn Mie Noer Smedstad Ingeborg Drevdal Marcia Kyle Anna Westrøm Tore Nøtnæs Kathinka Prestmo Valestrand Cathrine Skjelnes Roger Nygård Kate Holm Kirsten Opsahl

ROGALAND Andreas Østebrøt Per Morten Haarr Margit Opheim Øystein H. Stokka Tea Næss Børge Næss Tage Emil Good

SOGN OG FJORDANE Bendik Hage Sjur Sekse

TROMS John Arvid Berger

VEST-AGDER Nils Olav Dannevig Jan Ola Holmegård Regevik Eli Smedsland

VESTFOLD Ingrid R. Bakkeland Hilde Trettvik Gina Skjølet Svein Erik Moe Magnus Lie Berntsen Mette Ørstvet Thorvald Gran Stian Rønningen Kirsti April Fønhus Mari Viksjø Grøstad Even Emanuel Undrum

ØSTFOLD Camilla Buzzi Bjørn Håkon Endresen Bjørn Gundersen

Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: else.skau@gmail.com

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart? Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder. Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

dets holdning i denne sak kunde få alvorlige konsekvenser.»

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Denne våren markeres det at det er 80 år siden tyskerne okkuperte Norge, og vi feirer at det er 75 år siden slutten på Andre verdenskrig. Det er særlig én av Fortidsminne foreningens eiendommer som er knyttet til krigshistorien, og det er Olavsstøtten på Stiklestad.

ERLING GJONE (1898-1990) var professor i arkitektur på NTH, men etterhvert også leder av Milorg i Trøndelag. Med sine krav om å ta vare på kulturminner, var en plage for de tyske myndig hetene. Foto: Universitetsbiblioteket i Trondheim, NTNU

MOTSTANDSMANN OG KULTURMINNEVERNER

PROFESSOR GJONES KRIG

tøtten ble reist i 1807 av stifts amtmann Frederik Adeler, og ble gitt til Fortidsminneforeningen i 1856. De fleste vet at denne støtten ble fjernet i 1944 for å gi plass til en større bauta som ble innviet på et olsokstevne i regi av Nasjonal Samling samme år. Bautaen hadde NS-symbolet solkors hugget inn i seg, sammen med noen strofer fra diktet «Tord Foleson» av Per Sivle. Da freden kom i 1945 ble solkorset hugget bort før hele bautaen ble veltet ned over noen jernspett slik at den brakk i flere biter, som deretter ble begravet. Så ble den opprinnelige Olavsstøtten flyttet tilbake, der den fortsatt står. Hvis man leser Fortidsminneforeningens årbok for 1944 (som ble utgitt etter frigjørin gen), får man et nærmere innblikk i den dramatiske historien. Beretningen er ført i pennen av Erling Gjone, daværende formann i Den trønderske avdeling av foreningen. Han var professor i arkitektur på NTH, men etterhvert også leder av Milorg i Trøndelag. Det siste var det selvsagt svært få som var klar over, hverken okkupantene eller medlemmene i Fortidsminneforeningen. Men når vi i ettertid vet dette, blir fortellingen om mulig enda mer spennende, fordi vi kan

FORTIDSVERN

gjette oss til at Gjones aktiviteter som indig nert kulturminneverner også ble brukt som tilforlatelig dekke for etterretningsarbeid. ET GNAGSÅR FOR WEHRMACHT I årboken skriver han om hvordan tyskerne ønsket å rive ned det middelalderske tårnet på Værnes kirke, at en bunker ble bygget i kirkeruinen på Edøy, at tyskerne satte opp vakttårn på taket på Erkebispegården og at kanoner ble stilt opp på Munkholmen. Gjone ba, som avdelingsleder i Fortidsminne foreningen, om å komme på befaring og passe på at antikvariske hensyn ble ivaretatt. Stort sett ble henvendelsene bryskt avvist. Foreningens borgruin Steinvikholm ble også okkupert i juni 1941, det ble satt opp anti luftskyts og mitraljøsestillinger der, med fire mannskapsbrakker. Fortidsminneforeningen protesterte heftig, til liten nytte, men da tysk erne forlot Steinvikholm i 1943 sendte man et strengt krav om tilbakelevering av verktøy og takpapp som okkupantene hadde forsynt seg med. Det var tydelig at strategien var å si fra når urett ble begått, stort eller smått, ved enhver tenkelige anledning. Gjone prøvde så godt han kunne å være et konstant gnagsår for Wehrmacht. Avdelingens høye aktivitets nivå gjennom krigsårene var kanskje også

en måte å tviholde på sivilsamfunnets og fellesskapets verdier, på tross av at man levde under et brutalt diktatur. Olavsstøtten på Stiklestad var imidlertid et kapittel for seg. Her var hovedmotstanderen de sivile NS-myndighetene. Gjone skriver: «I mai 1944 blev styret opmerksom på at Nasjonal Samling vilde reise et nytt Olavs monument på Stiklestad. Styret underrettet da «Kultur- og Folkeoplysningsdepartementet» om at den gamle Olavsstøtte og arealet omkring denne var Fortidsminnesmerke foreningens eiendom. Den 8. juni mottok vi meddelelse fra «Kulturdepartementet» om at den gamle Olavsstøtte var nedrevet og at reisning av et «nytt og verdig» minnesmerke var påbegynt på vårt grunnareal. Samtidig spurtes om vi frivillig vilde overdra vår eiendom mot godtgjørelse. Styret sendte straks både telegrafisk og pr. brev en skarp protest til «Kulturdepartementet» og krevde ødeleggelsen av vår eiendom øieblikkelig stanset og forlangte at det blev satt i samme stand som før. Samtidig telegraferte og skrev vi til den daværende lensmann i Verdal og krevde at han øieblikkelig skulde stansen det pågående arbeid, under henvisning til vår eiendomsrett. Som svar truet «fylkes ordføreren» i Nord-Trøndelag styret med at

TIL GESTAPOS HOVEDKVARTER Vi ser her at saken rundt Olavsstøtten eskalerte raskt. Situasjonen var blitt svært alvorlig. Gjone fortsetter: «Da dette var en prinsippsak av stor rekkevidde, aktet styret å anlegge sak mot «Kulturdepartementet» for hærverk på et kulturminnesmerke og krenkelse av eiendomsretten. Dette blev vi imidlertid frarådet av våre juridiske kon sulenter. Fra det tyske sikkerhetspoliti fikk formannen en anmodning om å komme til Misjonshotellet og redegjøre for saken og fremlegge sakens dokumenter. Dette blev gjort.» Misjonshotellet var under krigen Gestapos hovedkvarter i Trondheim. Det må ha vært en svært spesiell situasjon for Gjone å bli innkalt dit, vel vitende om at hvis sikkerhetspolitiet hadde den minste mistanke om motstandsaktiviteten hans, kunne han havne i klørne til den brutale torturisten Henry Rinnan. Grunnen brant under føttene hans. Han må imidlertid ha overbevist dem om at han bare var en nidkjær antikvar, plag somt opptatt av å ta vare på en liten, knapt 150 år gammel sandsteinsstøtte i Verdal. Møtet førte ikke frem, i den forstand at Kulturdepartementet bestemte seg for å ekspropriere støtten og arealet den sto på. Dette ble det selvsagt også protestert på, til ingen nytte. «Vi erklærte at vår forening forbeholdt sig sine rettigheter i enhver henseende, og krevde at den gamle støtte blev opbevart på fullt betryggende måte så den kunde settes op igjen i nøiaktig samme tilstand og på samme plass som før.» Gode krefter i Verdal hadde imidlertid allerede gjemt Olavsstøtten unna i et vedskjul bak Folkets Hus, og der ble den værende til krigens slutt, mindre enn et år senere. Ut fra Gjones nokså nøkterne beretning, ført i pennen rett etter at freden kom, virker det som om hovedanliggendet hans først og fremst var å drive obstruksjon mot NS-regjeringen og den tyske okkupanten. Det er lite patosfylt retorikk om nasjonal symboler og Olav den hellige, selv om den slags høytflyvende språk muligens ble tatt i bruk i brevvekslingen med myndighetene. Korrespondansen ble sikkert arkivert, og det hadde vært interessant om noen undersøkte den nærmere. OLAVSTØTTEN SYMBOL PÅ MOTSTAND Det nye monumentet som ble planlagt på Stiklestad var basert på ideer skapt på slutten av 1930-tallet av Gjones NTH-kollega Jakob Holmgren. Han var slett ikke nazist, og hadde ingenting med oppføringen i 1944 å gjøre. Bortsett fra solkorset på bautaen var det få, om noen, nazistiske motiver på anlegget. Problemet var at det ble reist av et udemokratisk styre, det manglet legitimitet

OLAVSTØTTEN PÅ STIKLESTAD ble brukt som et symbol på motstanden mot tyskerne. Foto: Siri Iversen

og det brøt med foreningens eiendomsrett. Gjennom fortellingen til Gjone kan vi se hvordan han og de andre styremedlemmene i Den trønderske avdeling gjorde Olavsstøtten til et ganske effektivt symbol på motstand mot tyske okkupanter og NS. På slutten av årsberetningen nevner han at avdelingen hadde økt medlemstallet sitt fra 78 i 1943 til 354 i 1945, og at verving hadde måttet foregå «underhånden». Kulturminnevern og motstandskamp gikk ikke alltid hånd i hånd, men i dette tilfellet kan det se ut som om kombinasjonen var ganske slagkraftig. Det pågår i dag en god dialog mellom oss i Fortidsminneforeningen og Stiklestad Nasjonale Kultursenter om hvordan vi kan formidle historien om NS-bautaen på best mulig måte. Jeg håper Erling Gjone får sin fortjente plass i den fortellingen. I den grad folk kjenner til navnet hans i dag, er det som NTH-professor og restaureringsarkitekt. Han skal ha vært en beskjeden mann, og skrøt neppe selv av krigsbragdene sine. Desto viktigere er det at ettertiden husker ham. Og sandsteinssøylen på Stiklestad er kanskje det mest passende stedet å gjøre nettopp det.

TRANSFORMASJON Ordet transformasjon har så mange synonymer med varierende betydning, at det er lite brukbart for drøfting av kulturminnevern. I følge Det Norske Akademis ordbok er transformasjon synonymt med omdannelse, omskaping, forvandling. I Synonymordboka finner vi 48 synonymer. Noen av dem kan riktignok synes litt søkte, men alle dreier seg om endring; fra andre boller via metamorfose til omkalfatring. Store norske leksikon starter sin artikkel med: Forandring av et uttrykks form… og forteller at ordet brukes særlig i den analytiske geometri. For noenlunde presise drøftinger knyttet til kulturminnevern vil det være mer hensiktsmessig å «kalle spadene for spader» og snakke om (grader av) endringer og (grader av) bevaring. Det vil gjøre problemstillingene i vernearbeidet tydelige. I hvert fall bør ikke ordet transformasjon uten presisering brukes som begrep med positiv ladning; skal det brukes må det være verdinøytralt. Hans Jacob Hansteen

FORTIDSVERN

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene. Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse! Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt fram, gjøre det som er nødvendig, men heller ikke mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som vil bevare dem best mulig og lengst mulig, til glede for seg selv og alle andre. ■

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Kronprinsens gate 59 i Kristiansand er adressen til Fortidsminneforeningens avdeling i Vest-Agder med lokallagene Flekkefjord og Kristiansand. Det ligger i den såkalt «Posebyen», Nord-Europas lengste sammenhengende trehusbebyggelse. Huset Gode råd om gamle vinduer Gode råd om mur og puss skulle vært operasjonssentralen for årets representantskapsmøtet. På grunn av korona-situasjonen skal dette møte arrangeres her til neste år. Huset er prototypen på lokal byggeskikk fra 1820 til 1860 og stilen er senempire. I Posebyen bodde det flest småkårsfolk. Dette huset er blant de finere i strøket, og ble bygget i 1855 av vognmann Christian Hansen. Enken Elevine Bentsen leide huset fra 1894 og kjøpte det i 1905. I dag bærer huset hennes navn. En rekke branner og uvettig riving har rasert Posebyen gjennom tiden, men Bentsens hus har fått lov til å leve. Gode råd om gamle hager Gode råd om gardiner Velkommen til en omvisning her.

Gode råd om gammelt listverk

Gode råd om farger og stil

Gode råd om tak på eldre hus

Gode råd om tapeter i Norge