Hva vi lagde ved sjøen by Fragment

Hva vi lagde ved sjøen

Arild Eriksen JS Jacob Schroll PKS Per Kristian Sebak PVH Philipp Von Hase ETS Elin T Sørensen CH Christopher Haatuft AR Arne Rygg AE

Morten Hammerborg SP Sabine Popp LV Laura Ve MH

Hva vi lagde ved sjøen

4 Introduksjon 6 Arild Eriksen / Fragment

17 33 49

i samtale med: Jacob Schroll Per Kristian Sebak Philipp Von Hase Elin T Sørensen Christopher Haatuft Arne Rygg Morten Hammerborg Sabine Popp Laura Ve

978-82-691796-2-0 FRAGMENT 3

Arild Eriksen

Mange europeiske havnebyer har ikke lenger en havn. Varer transporteres til terminaler langt utenfor sentrum, og håndverk og produksjon som tradisjonelt foregikk i havnen, finnes ikke lenger, eller har flyttet til rimelige industri områder et annet sted. Havnene i dag er verdifulle tomter med sjøutsikt. Tomteprisene som igjen fører til høye kvadratmeterpriser, reflekterer dette. Områder regulert til industri finnes ikke. Heller ikke boliger folk som arbeider i havnen har råd til. I boken Bergenseren beskriver Morten Hammerborg med Ludvig Holberg sine ord, det mange tenker på som Bergen sitt viktigste samfunns trekk: samarbeid og arbeidsfelles skap. Holberg kunne se fornemme Borgere selv at rulle deres Tønder paa Bryggerne. Bergen var et klasse samfunn som levde tett, i motsetning til datidens Christiania hvor de ulike klassene levde nær sagt i uvitenhet om hverandre. Hammerborg forteller videre om litteraturhistorikeren Hans Jæger sin bok Bergen og bergenserne fra 1889 som u tdypet dette bildet av Bergen, som en mangfoldig og levende by: et liv som en myretue og en larm som på et mekanisk verksted. Man skulle ikke tro, at man var i en afsidesliggende norsk by, men snarere i en af de mellemeuropæiske havnesteder, saa ‘europæisk’ er indtrykket. Hva vil møte den som kommer sjøveien til Bergen i fremtiden? Begge bindene av boken Bergen havn gjennom 900 år forteller om en levende havn gjennom tusen år som både var et sted for møter med ballastplanter og fremmede kulturer, salt- og oljekokeri, tradisjonshåndverk, produksjon og foredling. Bontelabo er faktisk stedet ballastjorden ble dumpet og slik skapte nytt land, men også frøene som ble med lasten har gitt oss nytte vekster som Tunbalderbrå og Strandkarse. En havn som Dokken

Axel Revold i Bergen Børs

i Bergen er et sted som byr på møter mellom mange ulike kulturer og yrkesgrupper. Det er et sted hvor kunnskapen til håndverkere og mekanikere møter kunstnere og forskere sin utforsking av en verden vi ikke ser. Høsten 2021 gjennomførte vi både en åpen samtale mellom en gruppe inviterte deltakere blant containerne på Dokken og samtaler med kunstneren Sabine Popp som har atelier i Havne lageret, historikeren Morten Hammerborg og Laura Ve, som leder arbeidet med videreutviklingen av Dokken. Havnen er et sted hvor det uforutsette kan skje. Et sted hvor sikkerhet og samspill mellom aktører bestemmer bruken. Planleggingen av samtalen mellom containerene på Dokken illustrerte dette godt. Et skip som er forsinket gjør at vi må flytte samtalen til et annet sted på området. Og hva vil lossing og aktivitet bety for samtalen? Den flerfunksjonelle byen tilbyr mangfold, variasjon og muligheter. For alle. Det som er åpenbart gjennom samtalene, er at en ikke kan overlate utviklingen av dette til tomteeiere alene. De fleste som eier en tomt vil til enhver tid bygge det som lønner seg. Industri og produksjon, enten av kunstnere, av mat- eller nisjeprodusenter, vil aldri kunne betale de samme kvadratmeterprisene som boligkjøpere kan betale. Har kommunene av ulike årsaker ikke lenger muligheten til å regulere områder med en god blanding av reguleringsformål som gir muligheter i fremtiden? Arild Eriksen driver arkitektkontoret Fragment og arbeider blant annet med beboerdeltakelse i inkluderen de by- og stedsutvikling. Det mobile saltverket som ble laget til utstillingen på Bergen kunsthall ble bygget av Arild Eriksen og Jacob Schroll en lørdag i august 2021, av stendere og lekter fra et lokalt byggevarehus. Delene ble kjøpt i forskjellige butikker, mens saltvann med eksakt riktig saltinnhold ble tilsendt av North Sea Salt Works, et saltverk like utenfor Molde, som viser at nærhet til sjøen byr på muligheter vi hadde glemt fantes. Hvilke andre muligheter kan sjøen by på for fremtidig produksjon? Axel Revold fikk oppgaven å lage freskene i Bergen Børs etter en nasjonal konkurranse som ble utlyst i 1918, med sitt utkast Varebytte. Verket skildrer Bergen som sentrum for en verdensomspennende handelsvirksomhet og ble ferdigstilt i 1923. Langveggen skildrer Bergen havn med lasting, lossing og travelhet. Den er flankert av tema fra hansatidens viktigste kontakter, nordlandsfisket på den ene siden og på den andre siden tropisk urskog og korndyrking i den nye verden.

Deltakerne i samtalen på Dokken var møbelsnekkeren Philipp Von Hase, som lager møbler av materialer han finner i havnen, direktør for Bergen Sjøfartsmuseum Per Kristian Sebak, kunstneren Arne Rygg, som har atelier i Bergen Havnelager, kunstner og marin landskapsarkitekt Elin T. Sørensen, arkitekt og båtbygger Jacob Schroll, som har kontor på bryggen, og kjøkkensjef og kokk på Lysverket Christopher Haatuft, som liker å sanke i fjæren. AE JS PKS PVH ETS CH AR

Arild Eriksen Jacob Schroll Per Kristian Sebak Philipp Von Hase Elin T Sørensen Christopher Haatuft Arne Rygg

Illustrasjon: Snitt gjennom Vallø Saltverk (1739-1861)

Steder som Dokken er ekstremt attraktive som boligområder. Når et slikt område først har blitt regulert til bolig er det derimot ingen måte å få inn industriformål i reguleringen. En tomt regulert til industri er så mye mindre verdt enn en som er regulert til bolig. Det er hovedårsaken til at vi ønsker å gjøre dette. Vi ønsker å synliggjøre verdien av produksjon i havnen. Jeg synes denne samtalen godt kan være uformell og åpen for impulsive kommentarer, og om det er noen av publikum som ønsker å si noe må dere gjerne det. Men forsøk å snakke litt høyt. De driver og losser et skip akkurat nå, og det er mange containerløftere som lager mye lyd. Havnebyene i Europa og Norge forsvinner. Alle de områdene som tidligere har vært forbeholdt havneproduksjon og annen aktivitet i havnen, omreguleres og transformeres til svært attraktive boligområder. Det planlegges gjerne også kontorer og butikker i førsteetasjene, og i Oslo har også visningsrom for kunst og kultur fått en sentral plass. Steder som Borgen med atelierer og verk steder har derimot måtte flytte. Over tid kommer dette til å gjøre noe med byene våre. Og det kommer til å gjøre noe med Bergen, hvor identiteten til byen er så sterkt knyttet opp mot allmenningene ned til sjøen og til havneaktivitet. Vi har også et lite mobilt saltverk, som vi bygget til utstill ingen. Det som derimot har hendt er at saltvannet har rustet hull i bunnen av stålkaret, vi har brukt til å koke salt i. Så nå står det og drypper der borte. Oppå propanblusset. Vi har fått noen dunker med saltvann fra det første saltverket etablert i Norge i moderne tid, North Sea Salt Works, like utenfor Molde. Michal Bietz Overland som driver saltverket, sendte meg dunker med saltvann med riktig saltinnhold. Vi har etterhvert oppdaget at også noe så enkelt som å koke salt, krever sin kunnskap når det gjelder produksjon og tørking. Første gang vi testet det tok det bare fem minutter før det krystal liserte. Tanken er at alle som var invitert til å delta her, skulle få en fuktig liten pose nykokt salt. Men vi får se hvordan det går. Historisk har saltkoking i Norge ofte foregått i store kar med kjegleformete piper over. Da vi lagde det mobile saltverket tok vi utgangspunkt i tegningene fra Vallø Saltverk og laget vår egen versjon av det. AE

Hva er sjøen og havnen for deg?

Sjøen er jo grunnen til at jeg åpnet restauranten Lysverket. Jeg bodde i utlandet og ønsket å åpne en egen restaurant. Da tenkte jeg at det å åpne en restaurant i Bergen ville gi meg et konkurransefortrinn, siden vi har så god tilgang på sjømat i verdens klasse. Etter jeg åpnet skjønte jeg at havnen har mye mindre betydning for meg, ettersom man jo rett og slett bort fra havnen for 7

å finne sjømaten. Det er mye vanskeligere tilgang enn man skulle tro. En må ut på øyene. I forhold til tilgang på sjømat, kunne Bergen like gjerne være plassert i innlandet på Voss. Det savner jeg. For min bransje skulle jeg ønske det var en tettere sammenheng mellom havnebyen Bergen og sjøen rundt. ETS

Jeg må skille mellom havet og havna. Havet er det viktigste natursystemet vi har på jorden, havets helse er livsviktig for oss og kloden. Livet i havet er det mest fascinerende jeg vet om, og jeg trives best under vann, i fjæra, der er det både gøy og under holdende. Når det gjelder havna så representerer den for meg vårt uendelige store konsum; vårt uendelige forbruk av ressurser. I tillegg er sjøveien en slags blå motorvei. Akkurat her og nå omgis vi av disse containerne som representere materialstrømmen av alt vi trenger. Havna og havet er et slags natur/kultur sammenstøt. PKS Sjøen og havet har alltid vært en stor del av mitt liv. Jeg er halvt engelsk, så hver sommer i oppveksten reiste vi på sjøen med englandsbåten. Det var en frihet. Ferie. Når jeg nå jobber på Bergen Sjøfartsmuseum, handler det jo mest om historien og hvordan sjøen og havet har vært brukt. Som transportmiddel spesielt. Det er mye å jobbe med hele tiden i yrket mitt. Kanskje i dag må jeg også nevne at det er noe spesielt med å se sjøen og en horisont. Det er en slik ro. Her på kaien er det jo ikke noen horisont da. Men det er noe eget å se den horisonten uansett hvor man er i verden. Akkurat det er det jeg forbinder med havet. Jeg er ikke så veldig mye på sjøen. AR

Havnen er jo arbeidsplassen min. Jeg har jo vokst opp ved sjøen. Jeg kommer fra lenger sør i landet og har alltid hatt en relasjon til havet fordi jeg har vokst opp nær det. Og det har en sånn kraft. Jeg er en av fjorten kunstnere i Bergen Ateliergruppe som holder til i femte etasje i Havnelageret her på Dokken. Vi har egne atelierer, men har også store fellesarealer der. Dette stedet er en spesiell havn. Etter den ikke lenger i like stor grad ble brukt som lager i forbindelse med handel og transport, så har det myldret av ulike typer kulturfolk. Det finnes studioer, det finnes musikere, små entreprenører fra 8

andre fag holder til her. Men det har skjedd over lang tid. Jeg har en kamerat som hadde atelier her, for over tjue år siden. Den gang før området var inngjerdet. Det at gjerdet har kommet, gjør at det er en spesiell havn. Det er veldig spesielt å gå til arbeid gjennom kontrollen og gjennom alle stablene av containere. En av hovedmotivasjonene for å flytte ut hit var at det var en 'left-over' plass. Det var et sted som ikke var i bruk lengre, som var relativt billig å leie, men likevel sentralt og et sted vi kunne ha en langsiktig leiekontrakt. Samtidig er det å være i nærheten av havet som et naturelement fint, men også nærheten til hele aktiviteten. Containere som kommer inn, uten av vi vet hva som er inni. Det kan være alt mulig inni når de kommer og går. Det føles som et fint sted å være. Andre jeg har snakket med snakker om havet, mens andre snakker om denne aktiviteten. Denne flyttingen av ting som preger stedet. JS

Jeg vokste opp med havnen som en vesentlig del av mitt liv, ettersom min far var fisker i Århus. Århus er også søsterbyen til Bergen. Den nærheten til havet som byen hadde dengang, var godt integrert i byen. Man måtte ikke ut et sted tilsvarende Øygarden. Man befant seg i selve havnen den gang i Aarhus. Det har jeg vokst opp med som en grunnstein i mitt liv. Så flyttet vi til Færøyene og bodde der noen få år da jeg var liten. Vi flyttet fra sentrum av

Jylland til midt i Atlanterhavet, og havet fikk en annen virkning på mitt liv. På Færøyane var havet både transportvei og grunnen til alt liv. Uten havet, ingen folk på Færøyane. Det var interessant å oppleve mennesket i forhold til havet, på den måten. Jeg er jo båtbygger og tiltrukket av livet i havnen. Noe av det som har tiltrukket meg, er det mangefasetterte steder en havn er i en stor kontekst. Det kan være et lite lokale hvor noen driver et shippingkontor. Det kan være noen som forsker på ting. Det kan være ting som blir produsert her. Det er jo noe du, Arild, også har vært interessert i. Denne produksjonen som forsvinner fra byen, som veldig ofte har foregått i havna, og i det miljøet havna er. Det er vanskelig å beskrive presist. Men det har vært en vesentlig del av livet, og noe jeg alltid har vært tiltrukket av. Nettopp på grunn av alle mulighetene. Og bare en liten tanke rundt inngjerdingen. Da vi flyttet til byen for mange år siden, var noe av det første jeg gjorde å sykle langs hele havnen i Bergen. Den er kjempestor. Det er vilt mange kilometer med kystlinje som er havn. Så etter å ha bodd her i 18 år, merker jeg at havnen ikke er en så vesentlig del av mitt liv. Jeg tar båten fra Kleppestø til byen hver dag, men containerhavnen, som egentlig er pulsen og hjertet til Bergen. Den er på en måte koblet fra byen, ikke sant. Det er sikkert mange som tenker akkurat det. Det er et kompleks sted med en tiltrekningskraft. AE

Jeg arbeidet en sommer som kokk på kantinen til Nor-Cargo her på kaien, da jeg studerte på arkitekthøgskolen på begynnelsen av 2000-tallet. Da syklet man over haugen, gjennom porten og ut på kaien. Da føltes kaien som en mer integrert del av byen. PVH

Jeg har tidligere hatt lager her på Dokken og har hatt venner med kontor her. Jeg har alltid vært litt opptatt og tiltrukket av havnebyer og havner. Jeg vokste opp i Nord-Tyskland i en by som heter Hannover. Det er 150 km sør for Hamburg. Hannover har ingen havner. To elver og litt vann og skog. Da jeg var 18 eller 19 tok jeg en sykkel og reiste, ikke til Hamburg men til Bremerhaven, som også ligger også ved nordkysten. Bremerhaven er ikke en hansaby, men det stedet Statsraad Lemkuhl ble bygget i 1914. Jeg dro dit for å få kunnskap og forstå hvordan det egentlig ser ut ved kysten. Det var ikke havet som var viktigst, det var det å befinne seg i sjøkanten, på en tydelig grense mellom land og sjø. Etterpå har jeg reist rundt som snekker og reisende handverker. Jeg har vært i mange havnebyer og har bodd i Belfast mer enn et år, og jobbet med å samle inn gammelt verktøy. Der ble Titanic bygget, på omtrent samme tid som Statsraad Lemkuhl. Da jeg var der i 2003 var veftet nedlagt, men fremdeles et fantastisk 10

sted. Litt som Laksevåg Verft, men mye større. Med store tørrdokker hvor vi kunne sanke gamle materialer. Og jeg har tenkt mye på hvor slående det er med slike steder. Alt som har kommet inn og ut. Kaffe, stein, papir, Man føler seg ganske liten, men også ganske potent. Dette er vår identitet! Det er alltid en god følelse å ha en port til resten av verden i nærheten.

PKS Det kommer jo inn mye spennende. En ting er kaffe, stein og papir. En annen ting er store kabler og vaiere til Nordsjøen. Som kanskje kommer fra Malaysia. Inni en av containerne er det kanskje en Lamborghini.

Jeg har forsøkt å undersøke litt rundt havneaktivitet. Jeg var ute og hadde en prat med en historiker som arbeider med Bergen havn. Jeg hadde mange romantiske ideer om havneproduksjon som han mer eller mindre avfeide og som jeg kan gjengi omtrentlig. “Det er ingen som vil koke salt her!” Jeg forsøkte å innvende at jeg hadde sett saltproduksjon i historiebøker. “Nei, det saltet var ev elendig kvalitet!” Kan ikke du si noe om hva som har vært produsert i havnen og hvor skjer denne produksjonen i dag, Per Kristian? PKS Det er nok riktig at om man snakker om Bergen som havneby, er det nok ikke mange som tenker på det som et produksjonssted. Men det har vært veldig mye ulik produksjon her. For Bergen sin del vil jeg si det er tre stikkord. Bergen er en handelsby. Det har byen vært helt siden tidenes morgen. Det ble jo veldig styrket av hansa forbundet når de kom hit på 1300 tallet. Så er det selvfølgelig sjøfart. Bergen er en sjøfartsby, og det har blitt enda sterkere med årene. Og så har Bergen hatt en knutepunktsfunksjon. Det ble veldig forst erket fra hansatiden, men kanskje enda mer vil jeg si på 1800 tallet. Da kommer dampskipene for fullt. Handelen og sjøfarten før midten av 1800 tallet var veldig sesongbetont. Det var ikke hele året det var handel med Nord-Norge, og heller ikke nedover på kontinentet. Etter at dampskipene kom for fullt ble det helårs handelsvirksomhet, og en ser en veldig økning i ulik produksjon.

Bergen var jo ikke bare for Bergens sin befolkning, men en nøkkelhavn for hele Vestlandet og for Nord-Norge. Det var handel til kontinentet og til England. Dette ble veldig styrket ved at produks jonen foregikk hele året. Det er jo da om å gjøre å være nær havnen for de varene man skal eksportere. Jeg så for eksempel på en oversikt over hvor mange manufakturforretninger og produksjon det var i Bergen så seint som i 1930-årene. Listen talte over 100 ulike bedrifter som drev manufakturproduksjon, tekstilproduksjon. Utenkelig i dag. Veldig mye av dette ble sendt rundt med skip. Det var også produksjon av tønner. Det er ikke mange som driver med det i dag. I tillegg var det jo og i aller høyeste grad verftene, som var i Bergen. Det var verft både på Nordnes og i Sandviken og andre steder. Til og med på Bradbenken. Det er det navnet kommer fra. I Solheimsviken. Flere innover Damsgårdssundet. Der er det jo også veldig mange under leverandører. En måtte ha blokkmakere som lager taljer, folk som lager ratt, mange smeder. Rigger og skipstau. Veldig mange som lagde ulike komponenter til verftene. Den største produksjonen i havnen her i Bergen var nok knyttet til verftene. Og de mange varene som skulle sendes rundt i området. Det er kanskje under kommunisert hvor viktig den knutepunktfunksjonen har vært. AE

Jeg var å besøkte Bergen Havnelager for noen dager siden. Det var jo litt av et spennende sted. Det var et lager, men også et sted for kunstproduksjon, et sted for tilfeldige møter. Hva slags muligheter gir det å drive med kunst i et slikt miljø?

En ting er jo den spesielle måten en ankommer stedet. Passeringen. Den etappen å gå til jobb er spesiell her, på grunn av området. Men så er det jo sånn i livet at etter noen år så blir det bare irriterende å måtte gå så langt. Men flere av kunstnerne som arbeider i Havnelageret arbeider jo også med sjøen på ulike måter, tematisk og innholdsmessig. Sabine Popp, Imi Maufe og Robin Everett er tre eksempler. Kunstnere som på ulike måter arbeider med sjø, og det som finnes i sjøen. Tang og tare. Men også lyder i sjøen. Og som et materiale som en kommenterer eller bearbeider, og viser gjennom kunstprosjekter. Vi har også laget fellesutstillinger som handler nettopp om det å være her ute på kaien bak gjerdet, og med havnen som tematikk. Når det gjelder hva det betyr, så tror jeg ikke alle her ute forholder seg direkte til sjøen og havnen slik at de bruker den som materiale og tematikk. Det er jo en bakgrunn, men det er mange kunstnere her som jobber med andre ting, og har mer stedet som en slags type inspirasjon. Noen bruker ordet ro når de snakker om 12

sjøen, mens jeg bruker ordet skummelt like mye. Det er likevel en slags åpenhet sjøen byr på. Vi er mellom fjell. Og sjøen er en forbindelse ut. AE

Når jeg var her tenkte jeg også at stedet byr på risiko, spenning og fare. Det må jo på en eller annen måte påvirke det dere driver med her nede. Når en går rundt her i havnen og roter seg litt utenfor de oppmerkede stiene, er det fort noen som roper at en må komme seg tilbake til veien. Jeg vet du henter materiale fra havnen, Philipp? PVH

Det kommer jo inn mye spennende. En ting er kaffe, stein og papir. En annen ting er store kabler og vaiere som skal brukes i Nordsjøen. Som kanskje kommer fra Malaysia. Inne i en av containerne er det kanskje en Lamborghini. Men den er godt innpakket i emballasje. Jeg oppdaget relativt fort at det er tonnevis av treverk, til og med tropisk regnskogtre, som bare ligger her. Mahogny, merbau og teak. AE

Forbudt treverk.

PVH Ja, vi kjøper jo ikke sånt lenger. Men det ligger jo her. Og containerne blir tømt, og så fraktes de videre. Da har de for eksempel lagt igjen treverket vi kaller strø (2”x6”). Da jeg gikk på kunsthøgskolen ringte jeg Havnevesenet og spurte om jeg kunne få materiale fra havnen. Og de tenkte: han skal sikkert gjøre noe artig. Jeg skulle få lov til å fylle en bil. Da visste de ikke at jeg hadde en Ford transit. Dette var for rundt åtte år siden, og vi har regnet ut at vi har tatt ut rundt 2 tonn hvert år. Vi har bygget møbler til Hoggorm, til Hallaisen. Jeg har bygget prototyper. Det er jo fantastisk materiale. Industrielt drivved. JS

Det er jo noe av det jeg forbinder med akkurat et slikt miljø. Det er de utilsiktede møtene som skjer, som er spennende. Det er det mange blir tiltrukket av ved havnen. Det eventyret det kan være å dra til en slik havn og finne regnskogtre eller andre ting. For meg er det viktig også i mitt yrke som arkitekt og tidligere som båtbygger. I dag har vi hengt opp et prosjekt, som vi bygget her i havnen. Jeg har hatt mitt liv og

virke her noen dager. Er det noe du trenger, kunnskap du ikke har som du trenger akkurat nå, er det alltid noen i en havn som vet noe praktisk, som gjør at det kan ordnes. Det behøver ikke å være i en havn, men det sier noe om det mangfoldet som kanskje etterhvert mangler i byen. Alt blir så striglet og homogent. Selv om Dokken i dag er et stengt miljø, uten så sterk tilknytning til byen lenger, er jeg redd Bergen mister siste skanse på akkurat det å være Bergen. Når denne terminalen flyttes ut av byen, mister Philipp sitt lille skattkammer. Jeg mister tilgangen til et fett verksted til en rimelig penge, på et sted hvor det skjer ting. Noen kommer innom og hjelper til. Og det er også livet i byen. Som utviklingen i samfunnet ellers, så blir alt mer og mer striglet. Vi sitter her i gule vester. Vi skulle egentlig hatt hjelm på alle sammen. Vi sitter bak et gjerde. De møtene som kunne skjedd her tidligere. Du kunne gå på kaien. Du står kanskje litt i veien. Men da må du bare flytte deg. Akkurat det er slutt. Det er egentlig de møtene som mangler, for å få til et skikkelig havneliv. Noen ganger arrangeres Tall Ships Race, og andre ganger kommer det en fisker inn og selger fisk fra båten ved Kystkultursenteret. Men er det egentlig det havnelivet handler om? Er det skuespill eller sirkus? Eller hva er det egentlig? Jeg kunne godt tenkt meg å høre sjøfartsmuseets syn på byutvikling og Bergen sin identitet.

JS Er det noe du trenger, kunnskap du ikke har som du trenger akkurat nå, er det alltid noen i en havn som vet noe praktisk som gjør at det kan ordnes.

Jeg synes vi skal grave litt videre i byen sin identitet. Morten Hammerborg som skrev boken Bergenseren, snakker mye om hvordan samfunnet i Bergen, som også Ludvig Holberg beskriver, var et sted hvor både ansatte og bedriftseiere trillet tønner på kaien. DELTAKER

Jeg har bare et spørsmål og en kommentar. Hvorfor er det så mange filmer som legger slåsscener til havnen? AE

Menneskesmugling og narkotikahadel. The Wire. Den fine kortfilmen som heter Bawka, av regissør Hisham Zhaman, begynner jo med at en sønn og hans far kryper ut av en container i havnen i Oslo. Dette handler jo om havnen som et sted varer og mennesker ankommer og drar. 14

PKS

Det er veldig fascinerende dette med identitet, og folk sin relasjon til havnen. Jeg kan jo bare gi noen eksempler på det. Sjøfartsmuseet er faktisk hundre år i år. De som initierte museet var kanskje noen av de viktigste foreningene på den tiden: Bergens Rederiforening og Bergens Skipperforening. I dag er det sikkert veldig få som kjenner til Bergen skipperforening. Deretter gikk det flere år før museet i 1962 fikk eget bygg. Det er interessant å følge utviklingen som har vært siden 1962. På den tiden hadde de aller fleste som bor i Bergen en relasjon til en skipsnæring. Enten jobber du eller en slektning på et skip, et rederi og andre maritime bedrifter. Bergen Mekaniske Verksteder er Bergens største arbeidsplass i 1960 årene. I dag er det bare kontorbygg der. Det ser vi også på måten museet er utviklet på. Det var i utgangspunktet veldig lite informasjon ved de ulike montrene. Man nesten regnet med at de som kom kjente historien, og kunne forklare til de som ikke gjorde det. Det er en utfordring i dag. Vi er i en fornyelsesprosess nå. I dag må vi forklare mye mer enn vi måtte gjøre for 60-70 år siden. Det andre er dette med relasjonen til havnen. For det første må en huske på at området vi sitter i nå er ganske nytt. For 100 år siden var det sjø her. Det er et nytt område. Bergen er ikke en by med lang tradis jon for kaianlegg. Det var ulike kjøpmannsgårder som gikk rett ut i sjøen. Det var i 1930-årene dette området ble etablert. Det som var spesielt var at når det kom skip til havnen, kunne det være fullstappet med folk her. For eksempel når et cruise skip kom. Da SS Norway kom til Bergen i 1984, var det enormt med folk her. Alle skulle kjøre ned til havnen. Det var trafikkork helt ut til Åsane, og langt ut til Fana. Dette var jo snadder for avisene, ikke sant. Det var her det hendte. Alle måtte ned til havnen for å se det skipet. For det første handler det om at “verden ser oss”. Noen er opptatt av Bergen, ikke sant. Et annet eksempel er Den Norske Amerikalinje. Når båten kommer fra New York er Skoltegrunnskaien fullstappet. Fordi det kommer et skip fra USA, med slekt, med gaver, med impulser fra et land som er veldig fjernt fra Bergen og Norge. Dette sitter i veldig mange som vokste opp på 30 tallet og i etterkrigstiden. Så det folk forbinder med havet er at der kommer ideene, der kommer gavene, der kommer lekene. Alt dette kommer med skipet.

Historiker Morten Hammerborg skrev boken Bergenseren som ble utgitt på Universitetsforlaget i 2020. Han er professor i historie ved Høgskulen på Vestlandet. Han har også skrevet Byen som gikk i land: Haugesund bys historie etter 1950 AE MH

Arild Eriksen Morten Hammerborg

Bergens Mekaniske Verksted, Solheimsviken, 1933. Foto Atelier KK

MH Om en skal si noe om Bergen og havnebyidentitet så vil jo min første refleksjon være: har vi egentlig en havneidentitet som preger det bergenske? Etter jeg skrev boken bergenseren så mener jeg at jeg klarer å formulere noe vesentlig om hva som konstituerer “det bergenske”. Utviklingen av en historisk by sin identitet og kultur. Hva den er kjen netegnet av. I en slik bok så er det jo selvfølgelig mange spenninger og ting jeg velger å ikke ta opp, for å spisse argumentene. Og en av de tingene som slo meg på vei ned hit, er jo at noe av de jeg ikke tar opp, og som har endret seg veldig mye, er nettopp dette med sjøen. Havnen og havets betydning for ideen om hva en bergenser er. I Burkhard Jessen sin f antastiske bok Vi bergensere som ble utgitt i 1929, er sluttsatsen i den boken en eksaltert, men samtidig dypt ironisk kjærlighet serklæring til Bergen. Når Jessen skal naile hva det er med Bergen: så sier han at det er Nordsjøen. Byen er selvfølgelig bygget på tørrfisk. Bygget på handel sjøveien. Bygget gjennom aktiviteten i Vågen. I 700 år er Bergen størst i Norge, er vi glad i å si, men seinest på 1850-tallet er du jo ute av byen når du kommer til Lille Lungegårdsvann. 700 år med lag på lag av aktivitet i hesteskoen rundt Vågen. Hvor rikfolk og fattigfolk deler området mellom seg. Ludvig Holberg skriver jo at folk fra andre byer ble sjokkert når de kommer til Bergen, og ser rikfolk rulle tønner sammen med sine arbeidere på havnen i Vågen. Det er et arbeidsfellesskap gjennom 700 år knyttet til havnen. Og når Jessen skal liksom naile hva det er med bergenser en så er det nordsjøen. Vi lengter alltid

ut og vi lengter alltid hjem. Det er der alt kommer fra, og der vi alltid har reist ut. Uten nordsjøen så finnes ikke bergen, er hans proklamasjon. Mens i dag er kaiene inngjerdet. Ingen går der lenger. Og i den grad det er noe attraktivt med areal langs sjøen, så er det til boligbyg ging. Og ikke næringsaktivitet. Så den havneidentiteten kan det stilles store spørsmålstegn ved. AE Men hvilke rester finnes i dag, tenker du? MH

Jeg er usikker. Når du tenker næringsmessig, så er jo fremdeles Bergen langt på vei akkurat som en annen by vi kjenner på vestlandskysten, Haugesund. Aktiviteten innenfor offshore, olje og skipsmegling er ekstremt viktig. Og finanstjenester knyttet til det maritime er fremdeles uhyre viktig. Men dette er usynlig for alle bergensere. Og viktigheten av den. Om du spør en bergenser på gaten er det nærmest ingen som vet noe om det, hvis de ikke tilfeldigvis jobber innenfor dette. Hele kulturen rundt det er også borte. Nordnes er ikke lenger fylt til randen med sjøfolk. Det er ikke lenger en kultur eller ritualer knyttet til for eksempel at amerikalinjen kommer inn. Når du ser filmen Bergen i all beskjedenhet skjønner du hva jeg mener. De enorme folkemengdene. Man blir helt slått i bakken. Akkurat som andre steder, så har sjøen gått fra å være knyttet til en idé om næring, inntekt, ofte fattigdom, hvis du bodde nær sjøen, til å bli fritid, fritidsbåt, leilighet med utsikt over havet. Nærmest en luksusgode, i stedet for en nødvendighet for at man skal kunne fungere og overleve.

De som hadde sine arbeids plasser i havna for bare 50-60 år siden. Hvor er de i dag? Jeg tror de var Vibeke Løkkeberg sin film Løperjenta som viser verftsaktivitet i Damsgårdssundet og i Laksevåg. En enorm aktivitet. I dag foregår kanskje den produksjonen på Hanøy eller andre steder utenfor byen. Men alle de små verkstedene, som lager deler og utstyr til industrien, finnes jo et sted. MH

Om du drar ut på Laksevågsiden ligger det jo fremde les mange små spesialiserte firma, som leverer til maritim industri eller oljeindustrien. Men de får vi ikke øye på lenger. Det vi får øye på, er en 30.000 tonner som bygges, Rustne stålplater som blir til skip. Og så er det dåp med musikkorps, og skolen har fri. Så sjøsettes dette gigaskipet. Det er noe en får med seg, og som føles viktig, når det skjer i en by. Det sitter en eller annen fyr i dress på et kontor og selger tjenester til det maritime. Det preger oss ikke på samme måte, nei. Og vi kunne like gjerne spist lunsj på Colonialen Kranen istedenfor her på Litteraturhuset. De har tatt vare på en av de gamle kranene på Bergen Mekaniske Verksted, BMV. Der holder en meget bra restaurant til nå. Med spennende argentinske grillaftener. Noen ganske annet enn arbeider klassemiljøet i Solheimsviken. Før hadde en også støperier liggende der, og andre industribedrifter som var underleverandører til verftet. I dag er dette et ganske annerledes bymiljø. Langs Damsgårdssundet har det skjedd en enorm utbygging. Og bra spisesteder. Et ganske annet type liv.

Det som skjer er jo en global, eller iallfall europeisk, utvikling. I de aller fleste byer skjer dette. Og de bygger identiteten sin på nærheten til sjøen, selv om det handler om fritid og ikke produksjon og sjøfart. MH Jeg synes det er et veldig godt eksempel i vår naboby i sør, Haugesund. Sildajazz. Det er høye skulderputer, det er 1985, Bobbysocks vinner Melodi Grand Prix, A-ha topper Billboard listen og Haugesund lykkes med å bli filmfestivalbyen. En lang historie. Men Haugesund blir Norge sitt svar på Cannes. Sildabyen Haugesund, hvor lukten av stekt sild var lukten av fattigdom. Rebrander seg selv på slutten av 80-tallet med Sildajazz. Sild er moro, det er fest. Det er kommer siell merkevarebygging. Det er kultur som business, i regi av en innovativ blårusstype der nede. Samtidig dukker de første terrasseblokkene opp langs Smedasundet. AE

Samtidig har jeg inntrykk av at Haugesund har beholdt havneaktivitet?

MH Ja, i motsetning til BMV som ikke lenger finnes her ved fjorden i Bergen, har Haugesund fremdeles Haugesund Mekaniske Verksted i havnen, selv om de heter Aibel nå. Og de har disse øyene som ligger utenfor sentrum. De har mye mer visuell kontakt med Nordsjøen og de har Nordsjøhallen på HMV, som ligger som en blå vegg og stenger utsikten mot havet. Hvor det skjer mye arbeid med rigger og store skip. Så du har rett. Havneaktivitet har en mye mer synlig tilstedeværelse i Haugesund. Men i Bergen har det

under pandemien ligget veldig mange skip. Alle hurtigruteskipene lå jo i Vågen. Det er noe å tenke på. Ser en gamle bilder av Bergen, så er Vågen fylt til randen med båter. En kunne gå tørrskodd over Vågen på båter. Mens de siste 20-30 årene er det i beste fall englandsbåten. Hurtigruten har jo lagt til på Dokkeskjærskaien. I stedet for å kunne se Vågen som et travelt uttrykk for import og eksport, så er det nær mest som Lille Lungegaardsvann. Det er noe jeg aldri har gått i dybden på, og som hadde vært interessant å skrive om. Noen mener det skjedde noe radikalt da byen mistet to monopoler, eller to førerstillinger, selv lenge etter byen ikke lenger var norges største by. Det var kornimporten. Handelen med de store møllene i Vaksdal og Heggernes. Derfor var man også veldig lenge den største importhavnen. Større enn Oslo. Så skjer det et politisk vedtak, som gjør et område utenfor Stavanger til hovedhavn for Vestlandet. Det er et av dødsstøtene for havneaktivitet i Bergen. AE

Historisk har gjerne folk som arbeidet i havnen vært ganske lavt lønnet, og har bodd i rimelige boliger i nærheten. MH

Det er mye annet som spiller inn her. Hele boligpolitikken etter krigen. Før 1960 så var jo enhver norsk by utrolig trang, kvadratmetermessig. På veldig få kvadratmeter bodde det ekstremt mange mennesker. Boligstandarden var ofte under enhver kritikk, og det største sosiale løftet noensinne i norsk historie, som har blitt forsøkt styrt politisk, er boligbyg gingen etter krigen. Hvor det sies at 20

folk på stortinget på Stortinget utbrøt 'det stiger en vårsol over folket' under vedtakelsen av husbankloven. Her er ambisjonsnivået. En ny, vakrere og bedre verden. Da jeg skrev om dette i Haugesund by sin historie leste jeg dagbøker og avisintervjuer fra den tiden. Når folk kan flytte fra en trekkfull, elendig liten leilighet i et gammel trehus, i et smau i Bergen sentrum på Nordnes ved sjøen, til en tre roms leilighet på Landås med innlagt vann. I filmen Bergen i all beskjedenhet er det en som beskriver dette om kanskje et av de siste stedene i Bergen jeg ville bodd, høyblokken på Mannsverk: det er som å komme til himmelen. Og så setter de på Fjorden Baby med låten Himmelen i filmen. Veldig gøy. En kan også lese Roy Jacobsen sin bok Seierherrene. Det er så mange skildringer i litteraturen av denne bevegelsen ut av trange, kum merlige forhold i sentrum, til forstedene. Arbeiderklassen flytter ut av byen. Også middelklassen, for den saks skyld. Bysentrum blir etterhvert forslummet. Når en ser Bergen sentrum fra slutten av 70-tallet til begynnelsen av 80-tallet på filmer eller foto, blir en helt sjokkert: antall biler i gatene, hvor folk parkerte, hvor nedslitt alt er. Husene er ganske sarvet. Og så kommer 90-tallet med den store oppussingen av byrommene. Byrom som blir fri fra bilparkering. Torgallmenningen blir gjort til en slags utstillingsplass. Gatetun etableres. Men de som da flytter inn, er slike som meg, professor i historie. Og jeg bor jo nå i Ladagaardsgaten, som var så arbeiderklasse som du fikk det tidligere. Det bodde 28 mennesker i det huset, jeg nå bor i med kone og to barn. Og alle jobbet med tørrfisk i

Skuteviken. Nå er det nesten ingen bergensere i gatene. Det er andre professorer i andre fag. Det er en kommunikasjondirektør på UiB. Det er journalister. En av de som har bodd her lengst, en sunnmøring, fortalte meg at på den tiden de kjøpte huset i 1995, så flyttet de alle siste arbeiderfamiliene ut. Som til da gjerne hadde jobbet på sjøen. De var blitt gamle, og ungene hadde allerede bosatt seg på Askøy eller Sotra, i et villastrøk. Det har vært en utskiftning. Både fysisk av havne området, og fra næring til bolig, og en total klassemessig utskiftning. Og kanskje til og med hvor folk kommer fra. De som bor i byen i dag jobber gjerne på universitetet, og har ofte ikke vokst opp i Bergen. Det er de som har flyttet inn i de klassiske, tradisjonelle arbeiderstrøkene. Men alle tar del i dyrkningen av det bergenske Alle tar del i tradisjoner og gatefester. Det er ekstremt viktig selv om de kommer fra sunnmøre. Til og med østlendinger. AE

Så hva tenker du byen mister når man mister sammenhengen mellom produksjon og bolig? MH

Når får jeg nesten lyst til å børste støv av ungdommens marxisme. Det er vel en stor fremmedgjøring, er det ikke? Det å miste av syne det man lever av? Miste sammenhengen mellom arbeid og livet man lever? Hvis jeg en sjelden gang blir selvkritisk, innser jeg at jeg også maner frem et slags over flods middelklasse bergenserliv når jeg skriver om bergen. Hvor jeg kan iføre meg historien og helt fysisk ta plass i gamle trehus i Ladegaardsgaten, og spasere rundt som en super-bergenser, og være opptatt av Bergen. Mens 21

skitten og lukten, det harde arbeidet og de tøffe kårene, er fraværende. Boken min er jo fri fra klasse. Jeg skriver det i innledningen: ingen klasse, ingen kjønn. Nå skal vi se på hva som er Bergen sin identitet. Nå fikk du meg i et selvkritisk hjørne her, Arild. AE

Det er jo det jeg forsøker å grave litt i. Jeg er jo også opptatt av hva som kan være ny produksjon i byen, og sammenhengen mellom rimelige lokaler og rimelige steder å bo. Som igjen gir muligheten for en blandet by. Kanskje det kommer til å bety at vi i fremtiden bor på litt færre kvadratmetere, men at vi bor like i nærheten av der vi arbeider. Men kommuner i dag driver tomteutvikling på markedets premisser. De lager områdeplaner, selger tomtene og lar private eiendomsutviklere lage detaljreguleringsplanene, i stedet for i større grad selv definere hva ulike om råder skal brukes til. På slutten av 50tallet i Groruddalen planla kommunen riktignok veldig funksjonsdelt, men de definerte hvor sykehjemmet skulle ligge, hvor kjøpesenteret skulle ligge, hvilke ulike boligtypologier som skulle bygges hvor. Det er klart det finnes mye å kritisere dette for. Men det kan jo også finnes en mellomposisjon, som kom munen i dag ikke utforsker i det hele tatt. Jeg tenker det er bare et spørsmål om tid før kommunene igjen tar dette spillerommet. For å få til en blandet by. For til sist er det jo kommunene som skal drive samfunnsutvikling. MH Det er nettopp det. Det er den funksjonsdelte byen, som stammer fra tankegodset til de tidlige modernistene som Le Corbusier. Sove et sted, jobbe et sted, rekreasjon og fritid et annet

sted. Og alt knyttes sammen av bilen. det er bilen som er vendepunktet. Om en var stril før i tiden og bodde på Hylkje eller Askøy og fikk seg jobb på BMV i Solheimsviken, så flyttet du dit. Det var ikke noe alternativ. En ting er hva det har å si for byen. Enten ble du selv bergenser, om ikke ble ihvertfall ungene dine det. Etter bilfrisleppet i 1960, og bilen ble allemannseie, kunne en nyte den perfekte livsstilen. Du kunne bo i landlige omgivelser og du ser hele bybanen som et forsøk på å fikk en jobb i byen med høyere inntekt enn du ville hatt som strilefisker. Det var re-urbanisere Bergen med fortettings politikken på stasjoner og knutepunkt. jo den store drømmen, og folk flyttet Den har likevel hatt utrolig kjipe ut av byene. Bergensere ble striler og konsekvenser langs bybanen for en striler ble bergensere, på papiret, og del av arkitekturen. Det vet du sikkert byen bare blødde fullstendig ut. Men mer om enn meg. Det som skjer ved samtidig i andre deler av verden er Lagunen nå, med blokkene som bygges det allerede kritiske røster, som Jane Jacobs i USA. Som roper varsku. Det er nærmest i midten av en rundkjøring. Sjelen gråter jo. Og dette skal liksom blandingen av bolig, handel og pro duksjon i en gåbasert by, som er urbant. være Bergen? Det har likevel vært en positiv utvikling siden 1990, hvor inn Jeg erklærte i en tekst en gang byggertallet i Bergenhus har begynt å at 1972 var året da Bergen døde. Den vokse igjen. Det er noe en ser i mange store kommuneutvidelsen. Bergen byer. Til og med i en by som Haugesund hadde fått Fyllingsdalen fra Fana i stiger folketallet igjen, etter nesten å ha 1955, for å ha et eller annet sted å vært folketomt i sentrum. bygge noe. Det fantes ikke tomter Nå er jeg i en økonomisk livsfase igjen i Bergen i det hele tatt, og man som gjør at jeg kunne gjøre det jeg mistet folk til omlandet. Det handlet hadde mest lyst til. Flytte fra suburbia jo også om skatteinngang. Men når Arna, Åsane, Fana og Laksevåg, og helt to mil i retning Flesland, nærmest et steinkast fra Os, Bjørnafjorden kom frem til Sotrabroen og det som i dag er mune. Som venner i sentrum påpekte: Askøybroen, ble Bergen kommune med den overfloden av tomter det resulterte vi kan jo ikke dra på besøk til dere, dere bor jo i Sunnhordaland. Nå har jeg i, bare akslererte byspredningen. mulighet til å gjøre det jeg vil. Jeg har Trafikkork og et sentrum som sto, igjen solgt bilen og blitt med i bildeleringen. og ble stadig mer forslummet. Det høres jo veldig spennende ut Jeg bor i et gammelt bergenshus som vi pusser opp for avsindige summer, når du forteller om hvordan igjen få til og kan endelig gå til jobb. Gå på kafe den blandete byen. Men den overord og gå til kulturaktiviteter jeg har lyst nete bypolitikken tar jo utgangspunkt til å oppleve. Det er drømmelivet for i kommunikasjon og mobilitet. Jeg

Havneproduksjon som senere blir kulturnæring. USF. Foto: Widerøe’s Flyveselskap A/S, 1935-39

en bergenser, men det forutsetter at en har råd til det. De forutsetter at du definitivt vil og kan. Alle strukturene i livet som omga meg og min kone for 15 og 20 år siden, tilsa at vi måtte lenger og lenger ut av byen. Første ungen gjorde at vi flyttet til en 3-roms leilighet på Landås til 660,000 kroner i 1999. Så melder det seg en unge til etter tre år. Med en universitetsstipendiat sin lønn, går turen enda lenger ut av byen, 18 kilometer, for å få råd til et rekkehus, i forhold til ideen om plass til to små barn. Så vokser ungene til og vi begynte å bli desperat. Ungene blir jo ikke bergensere. Så dro vi tilbake til byen. AE

Tror du det finnes noen vei tilbake for Bergen å skaffe en ny identitet knyttet til havnen, eller er det et tog som er gått? MH

Det blir ihvertfall ikke på samme måten. Det å ha den økonomiske aktiviteten og ha så mange arbeidere og sjøfolk i havnen. Sjøfolk har også en merkelig standing. Når en skal skrive historien til den type byer, må en også ta høyde for at store deler av den yrkesaktive mannlige befolkningen er fraværende. Og noen kvinner også. Det er 18 måneder i slengen til havs. Og hva det gjør med byen, kulturen og famil iene. Med ungene som vokser opp. Det er nok borte for alltid. Men for det første tror jeg at Bergen er inne i en positiv utvikling når det gjelder å snu det som gjorde at jeg erklærte byen som død. Det urbane ved Bergen. I teksten peker jeg også på at når man kommer kjørende fra øst, så møter du kommuneskiltet allerede på Gullbotn. Når du kjører inn i Bergen kommune, er det eneste du ser fjell på 23

venstre side av veien, og et ørretvann på høyre side. Ikke et hus, med unntak av nedlagte Gullbotn turistheim, så langt øyet kan se. Og sånn fortsetter det. Ganske lenge. Det er symbolet for meg på når Bergen døde. Når det ikke lenger var en by, men ble en kommune, med enormt areal. Jeg tror vi er på vei i en annen retning nå. Grunnet store politiske og kulturelle endringer, som også handler om hva folk synes er attraktivt. Og hva havnens rolle skal være i byen. Om vi tenker produksjon i bredere forstand enn å bygge skip og se sjøfolk. Kan det for eksempel handle om å gi k ulturnæringen plass langs havnefronten. AE Jeg har snakket med en del av kunstnerne i Havnelageret. Det er et veldig interessant sted. På mange måter. Som struktur er det interes sant: en kjører inn og opp en bilrampe i hjertet av bygget. Og aktørene er mange og mangfoldige. Havnelageret har jeg ingen tro på vil bli revet eller fjernet. Det verste som kan skje er at bygget transformeres, og at man bygger noe morsomt på toppen. Eller at bygget på en eller annen måte må være med i det økonomiske regnestykket, slik at betingelsene for de som arbeider der i dag endres. Så Havnelageret er nok det som kan sørge for at Dokken ikke nødvendigvis blir et homogent boligområde, men faktisk får et kime av noe mystisk, litt risiko. MH Om man vil bli litt deprimert med tanke på sine medbergensere, kan en lese innlegg på Facebook siden Bergen før i tiden. Folk deler der bilder av parkering på Festplassen og trafikk på

Torgallmenningen. Så vil flertallet kom mentere: det var da Bergen var Bergen. Man kunne kjøre til det som i dag er Galleriet, parkere, gå ned i kjelleren og kjøpe en skrue og kjøre hjem igjen. Det var da Bergen var Bergen. En by fylt av biler og parkering. Jeg har jo også romantiske minner fra Torget. Lørdagen dro vi med buss inn til byen. Jeg vokste opp i Ytre Sandviken. Tok bussen i noen minutter med mor og far. Så gikk vi og handlet på fisketorget. Levende fisk opp fra kummen, sløyet på stedet. Litt pruting mellom min veldig bergenske mor, og strilen som sto og solgte fisk. Og så gikk vi på Bryggestuene. Øl til mor og far og cola og tegneserieblader til junior. Eller gå til fisketorget og plukke krabber rett ut av containerne. Blomstertorget, fruk ttorget og fisketorget. Alt var jo allerede på hell på slutten av 70-tallet. Men de siste 15-20 årene har fisketorget blitt en turistkulisse. Og de partyteltene som står der nede. Men blir litt lei seg. Lukten av frityr som henger over torget hele turistsesongen. Enorme mengder mennesker. Du ville aldri sitte deg på Piazza Navona i Roma for å spise. Selvfølgelig ikke. De gode restauran tene ligger jo andre steder. Så kom forsøket på å redde torget med torghallen. Jeg er av de som går og handler der. Nå når jeg bor i sentrum. Det er ekstremt bra kvalitet og ekstremt dyrt. Og igjen tilpasset dette middelklasselivet i sentrum. Så hva kan fisketorget bli? Det har vært gjort forsøk på å gjenopplive muligheten for direkte salg fra fiskebåt langs kaien, men man har et lovverk rundt for eksempel hygiene. Vi har den absurde situasjonen at fisken blir fraktet fra Bergen for å bli slaktet, og så kommer det tilbake for å

selges på Meny, i stedet for at fiskerne kunne dratt rett fra mottakene ute på Sotra og legge til ved kaien på Fisketorget. Etterhvert har det vært gjort noen lettelser, men alt må likevel organiseres på lignende måte som REKO ringene. Strukturene rundt oss gjør ikke det naturlig å kjøpe fisk rett fra båten. Det krever mye egeninnsats. En må bestille og hente. Det er kun nærmest aktivisme som gjør at man kan gjenskape noe av det. Og det er jo veldig positivt at noen får det til. AE

Er det noen steder du tenker produksjon i havneområdene eksister er lykkelig sammen med bolig i dag?

MH Det finnes jo rester av det ute i Gamle Bergen. Det store saltmottaket. Hvor Rolf Olsen sitt firma Saltimport fremdeles ligger, mellom Sandviken brygge og Elsero brygge. Det er jo allerede kjøpt av Bjørn Rune Gjelsten, og skal bli rundt 400 nye leiligheter. Hvis en går fra byen til Gamle Bergen passerer man dette havneområdet preget av gigantiske saltsekker. Når det gjelder havnen og hva den kan bli eller ikke bli. I Bergen handler det nå mye om bybanen. Skal bybanen til Åsane gå over Bryggen eller ikke. Hvordan vil det bli da? Hvordan vil torget bli? Bergenspolitikken kan derimot ingen spå om. Nå skal det nok en gang avgjøres om den skal gå over Bryggen eller ikke. Sier de tunnell, tror jeg aldri den blir bygget. Sier de Bryggen vil den bli bygget, og vi har en mulighet til å få biltrafikken vekk derfra, og styrke Bryggen som byrom. Hva det vil ha å si for annen aktivitet som havne produksjon, vet jeg derimot ikke.

Disse containerne inneholder jo også mye forskjellig, men jeg tror ikke det er veldig mange som tenker over hva som er inni dem. Folk har ikke den samme relasjonen til havnen lenger. Det står ikke folk bak gjerdene her og ser på skipene. Man står ikke lenger på Bergenhus og ser cruiseskipene ankomme. Så forholdet til havnen er radikalt endret, og spesielt de siste 20 årene. ETS Jeg har lyst til å dreie samtalen inn på vår relasjon til havet, ikke bare vår relasjon til havnen – også med bakgrunn i at jeg er landskapsarkitekt og jobber mye med by utvikling. Om en skal bygge byen sin identitet ved at den ligger ved havet, hvem er den viktigste hovedrollein nehaversken, det er havet. Hvordan kan vi knytte en sterkere relasjon til havet? Det er bemerkelsesverdig hvor lite vi kjenner av havet, eller fjorden, akkurat her vi sitter nå. Vi sitter jo faktisk på et «lokk» oppå fjorden. Det er et stort problem på verdensbasis at vi bygger ned kystlinja. Vi retter den ut; gjør strandsona hard og ensformig. Utformingen går på bekostning av livet i havet. Marint liv liker variasjon, som natur mangfoldet som var her før. Så jeg er opptatt av å ta naturen tilbake. På grunn av natur- og klimakrisen vi står i, har FNs naturpanel lan sert at det må lages en ny kontrakt mellom menneskene og naturen. Hvordan kan vi knytte oss til havet og livet i havet? Og hvordan gjøre livet i havet mer relevant i våre liv? Slike spørsmål tenker jeg er viktig i denne havnetransformasjonen. Hvordan invitere naturdy namikken inn i den nye byen, slik at havet kommer nærmere oss. Det vi har gjort hittil er å holde vannet mest mulig på avstand og det skaper som kjent en god del problemer. AE

For vi har lyst til å beholde havnene våre og havneaktiviteten, men vi har også lyst til å inkludere mer natur.

ETS Vi er nødt til å gjøre det for å beskytte oss mot ekstremvær. Urban rewilding er en fremtidsrettet overlevelsesmekanisme.

Jeg tror også vi må lage en liten distinksjon. Vi snakker om havet. Det er jo en grunn til at for eksempel Bergen ligger her. Vi må beskytte oss mot havet. Det store havet. Så forsvinner det ville havet gradvis til du kommer inn til Store Lungegårdsvann, hvor det ikke er hav i det hele tatt. Vi mennesker liker å stå på svaberget ute i Øygarden, og se på det store havet. Det er fascinerende. Men havet er jo også mangfoldet som du jobber med, Elin. Det er jo alt i fra det store havet til like ved Puddefjordsbroen. ETS

Det er jo noe med overgangen land vann: Det er der vi oppholder oss, og det er der mye av det marine mangfoldet også finnes. Så det oppstår en slags konkurranse mellom «oss» og «dem». Jeg mener at vi må spille mer på lag med livet i havet. Du, Christopher, er jo for eksempel veldig glad i livet i havet, fordi du … CH … spiser det. Dreper og spiser det. Og det har jeg lyst til å fortsette med. AE

Den røde tråden i samtalen er at du Elin snakker om at vi må inkludere og gi rom. Jeg snakker om at vi må beholde produksjonen i havnen, for å få den blandete byen. Du, Christopher forteller om at du savner kontakten med det havet har å tilby i havnen og i byen. Hva tenker dere er havnen sin fremtid? AR Jeg har lyst til å legge til noe om Bergens identitet knyttet til havet. Havet er jo en transportvei. Det har slått meg når jeg har lest folketellinger om Bergen. Opp gjennom historien har 50 prosent av bergenserne vært tilflyttere eller innvandrere. Likevel har Bergen bevart en veldig sterk identitet. Det som gjør at bergensere har en sterk tilknytning til havet eller havnen, er at veldig mange kommer fra et annet sted. I tillegg til at de er bergensere, er de også noe annet. En historie eller slekt. Så Bergen som smeltedigel er sterkt å lese om, når en leser statistikk om innvandring og utvandring. Identitet i dag handler jo om å inkludere. Ikke bare naturen men også andre mennesker. AE

Nå står jeg her ved saltkokeren fordi jeg tenkte å begynne å øse ut litt havsalt mens vi snakker. Dette mobile saltverket virker litt bedre enn jeg trodde det skulle gjøre. Selv om jeg ser at det renner saltvann fra hullet i bunnen. Og bortover bakken. Da jeg inviterte dere tenkte jeg også på fremtidsperspektiver. Dette er jo et slags havnas parlament. Ikke ulikt ditt arrangement i fjordbyen i Oslo, Elin, som het artenes rådslagning?

ETS Ja, det var en utforskning av en flerartslig stedsutvikling. Vi arrangerte da en artenes rådslagning og inviterte forskjellige folk i alle aldere, fra skolelever til pensjonister, og av ulike fagsammen setninger som marinbiologer, arkitekter og kunstnere. Opplegget var at man skulle finne ting i fjæra, steiner, marine dyr og planter, og være talspersoner for dem. Rådslagningen gikk ut på at disse artene skulle foreslå hvordan Kongshavn, som er et transformas jonssted i Oslo, skulle bli. Førsøket er et samarbeid med byforsker Cecilie Sachs Olsen, ved OsloMet. Vi hadde aldri gjort dette før og var spente på utfallet. Men eksperimentet fungerte utrolig godt, og innspillene vi fikk ga mening i sammenhengen. Det var vårt forsøk på å snakke fra et annet blikk, eller ståsted, som ga mersmak.

Jeg tenkte vi kunne snakke litt om fremtiden. Kanskje du Christopher, kan fabulere litt rundt hva havnen kunne vært for deg? CH

Framtiden for produksjonen i havet er å produsere den, og ikke høste den. Det er ikke noe vi liker å snakke om. Folk forbinder det med lakseoppdrett. Men det er ikke mulig å høste mer av havet på en bærekraftig måte. Da må en i så fall lengre ned i nærings kjeden, og det er det veldig lite forsket på. Mest sannsynlig er det mye å hente ut der. AV samme grunn som at vi ikke høster så mye ville kuer og ville høns. Eller vilt korn og ville bananer. Vi må få til mer produksjon i havet. Det må jo selvfølgelig skje på en bærekraftig måte. Så langt har det vært gjort veldig landnært. Det har vært utrolig praktisk. Å slenge ut en not fra land og få fisk. Deretter har det utviklet seg til merder, og så videre. Det mest nærliggende å 27

tenke på, er landbasert oppdrett, men jeg tror ikke det har noe i byer eller bynære områder å gjøre. Det er veldig arealkrevende. Som regel i en etasje og spredd utover. Det må være også billig og ha tilgang til god logistikk. Du vil ikke gjennom en by med alle de semitrailerne som trengs, om denne produksjonen skal være effektiv. Det jeg derimot synes er et godt eksempel på hva produksjon av mat fra havet i byen kan være, er faktisk det vi har rett her nede på Marineholmen. Der bruker de nærheten til havet til å forske på hva den fremtidige bærekraftige produksjonen skal være. Der har du mikromodeller av havbruk på land, på grunn av at de har tilgang på rent sjøvann like i nærheten, som de pumper opp og filtrerer og har gående i resirkuleringsanlegg. Det er heller ikke veldig plasskrevende. Det er jo kanskje ikke så veldig sexy. Det skjer inne i laboratorier og i næringsbygg, og er ikke veldig publikumsrettet.

Men det ligger jo midt i byen. Og det er kanskje forbi vi er i Bergen at det ligger der. Fordi det er et forskningsmiljø, gamle shippingfamilier med gamle penger som holder til i byen og som nå har kontor byggene sine der ved sjøen. AE Så hva annet skal vi lage i havnen i fremtiden? En ting er at vi har lyst til å la havnen være mer sjø enn den er i dag. Det er sikkert mange som tar en slik oppgave på alvor, men en kan jo føle at eneste måten å få det til er å fjerne all industri og la det i hoved sak være bolig i havnen. Eller trenger ikke det være en motsetning? ETS Det må jo ikke være det – alt handler om hvordan man lager det. Det finnes jo industriparker hvor man prøver å kombinere in dustrivirksomhet med naturmangfold. Det som er utfordrende med industriområder er at de av sikkerhetsgrunner ikke er tilgjengelig for folk. Da kan det oppstå en motsetning, om man vil at havnene skal være tilgjengelig. Jeg har forstått at Dokken nå skal reguleres til bolig? AE

Det er jo ikke regulert enda. Og det kommer til å være også andre formål enn bolig. Det vi snakker om her er et innspill til utviklingen. Det har vært gjennomført noen parallelloppdrag og utarbeidet en arealstrategi. Når det ikke er laget en reguleringsplan, er det ikke noe som er avgjort. ETS

Det er jo en komplisert forhandling da: Kan industrien, med store maskiner og støy, kombineres med behovet til de som bare har lyst til å stå på kaien med en fiskestang? Igjen, hva kan vi gjøre for å tilrettelegge for sameksistens? AE

Mange av dere arbeider her i havnen. Hva med en fremtid hvor produksjon i havnen sameksisterer med bolig, kontor og handel?

En del av kunstnerne i Havnelageret er nok litt skuffet over forslaget for utvikling av Dokken, som ser ut til å vinne frem. Vi så mange flotte visjoner og vakre ting i innspillene som kom i parallelloppdraget, men det ser ut til at mange av de kommer til å forsvinne, når området blir realisert. Mitt innspill er at man kanskje kunne tenkt seg at Havnelageret kunne bli bevart slik det er i dag. Når en utvikler nye områder er alt designet, alt er lagd for et formål. Ting er gjennomtenkt, men her kunne man hatt noe som var tilfeldig og etterlatt.

Et historisk bygg som fremdeles benyttes til formål det kan brukes til, uten å måtte bygge om eller endre det. Som også kan fylles med tilfeldig aktivitet. Kanskje står det tomt en periode, men som likevel finnes fremdeles, som et element fra historien. JS

Jeg hekter meg litt på denne ideen. Vi har jo kontor på Bryggen. For det første er det et historisk miljø, men det er jo også et miljø som er intrikat på havneaktig manér. Man går inn mellom husene, og man finner ikke helt veien. Akkurat dét er interessant. Man kunne trenge en bydel som har den kvaliteten. Slik det er nå, har man ikke helt den kvaliteten her. Havnelageret finnes og det ligger noen skur her. Alt dette mener jeg man skal forsøke å bevare. Man trenger bare se rett over til den andre siden av Damsgårdssundet, og hva som har foregått der det siste tiåret. Hvor man faktisk har hatt det miljøet som mange ønsker seg i byutvikling. Man har hatt bakteppet som gjør at man kan lage en interessant og spennende bydel. Det er fremdeles en interessant 30

bydel, men den har fått nye fortenner, ikke sant. Det vil si at du har revet ut det som var, og pyntet på fortennene. Det er striglet. Og hvem er de som kjøper leiligheter der? Hva velger man å beholde som identitetsskaper i en by, og hvordan legger man grunnlaget for at andre som ikke har midler til å betale for kvadratmeterprisene i en havne front, også kan bo der. Det er jo et samfunnsansvar. Det er kommunen sitt ansvar å tilrettelegge for dette. Det er alltid en lang diskusjon rundt hva man skal bevare eller ikke, og hvordan vi skal få til det intrikate livet som vi alle snakker om. Et så godt samspill som mulig. Og så er det jo noen som skal betale for gildet. CH Det er jo et problem. Jeg driver restaurant på Damsgård i en av fortennene. Vi ser akkurat den problem stillingen med Kavlibygget i nabolaget. Problemet her i Bergen er at alt må regnes hjem. BOB er en av de få utbyggerne som tidligere bygget hus for folk flest. Nå bygger de 1912 som er dyre, fine boliger. Og så har de kjøpt Kavlibygget som skal være næring. Men de klarer ikke få hodet ut av den hjemregningsboblen. De klarer ikke fylle det med aktivitet, fordi de skal regne hver eneste kvadratmeter hjem. Hadde vi fremdeles hatt husokkupanter i Bergen, så skulle jo Kavlibygget vært okkupert. Vi skulle fått inn kunstnere og aktivister som kunne skape noe mer tilfeldig, i stedet for at et arkitektkontor skal designe kultur i de tre nederste etasjene. Det skjer jo bare ikke. Da blir det Bjørvika hele driten nedover her. JS Du sa noen vesentlige ting der. Tilfeldigheter. Skape rom for tilfeldigheter er sinnsykt viktig. Og det er helt riktig at vi som arkitek ter ofte blir kjøpt og betalt til å gjøre det vi blir bedt om. Når det gjelder å regne hjem et bygg, handler derimot like mye om tidsper spektivet. Hvor kortsiktige investeringer velger du å gjøre? Skal du regne investeringene hjem på den måten at “nå kjøper vi det, pusser opp og selger i morgen”, eller er det en del av en langstrakt tanke gang om byutvikling? CH

Eller at kommunen regulerer tomten til et allmennyttig formål, som ikke skal regnes hjem. Man kan regne hjem alle nab oleilighetene. De vil koste et par tusen mer for kvadratmeterne, for å kompensere for at vi aldri får regnet hjem et Kavlibygg fylt opp av håndverkere og andre, som på sin side har vanskelig for å regne hjem aktivitetene sine. 31

PVH Jeg har kollegaer som drev snekkerverksted ute på Eidsvåg, på Hegreneset og Laksevåg. Alltid i slike pakkhus eller lagere. De har jo hatt billig husleie, men heller ingen stabilitet. En viss tilfeldighet er fint, men det må ha en langsiktighet slik at man ikke stadig trenger å flytte hele tiden. PKS

Det er veldig uvanlig at en så stor containerhavn ligger så tett på byen. Helt siden 70-tallet har containerhavnene blitt flyttet ut av byen, i hele Europa og andre steder, slik at befolkningen knapt ser dem. Se på Gøteborg, Rotterdam, Antwerpen, London. All havneaktiviteten var jo inne i byen før. Utflyttingen er en trend som har begynt allerede på 70-tallet, og som nå kommer til Bergen. Men det er jo likevel en del år til før dette skjer. Først må Sotrasambandet bli ferdig og havnen flyttes til Ågotnes. Når vi snakker om identitet og Damsgårdssundet. Damsgårdssundet er jo faktisk et boligområde med lang historie, mens havnen ble jo etablert i dette området på Dokken først og fremst på 30-tallet. Og Jekteviken er vel med i utviklingsplanene, ikke bare Dokken. Jekteviken som større kaiområde, er jo ikke eldre enn tidlig 2000-tallet. Den utfyllingen skulle sørge for at Bergen fikk den mest miljøvennlige havnen i Norge, med jernbanespor helt ned til havnen. Jeg tror ikke jernbanen har vært brukt en eneste gang siden kaien sto ferdig på tidlig 2000-tall. Det jeg vil si er at det er første gang det utvikles et slikt område som dette i Bergen, der det ikke er noe lokal byidentitet, men også tett på havnen. JS

Jeg opplever at Bergen Kommune ønsker å være våken i timen. Det er viktig nå når en vesentlig del av byen blir utviklet. Hvilke kvaliteter ønsker kommunen å få inn? Der tenker jeg den diskusjonen vi har i dag er sentral. Om tiltrekningskraften havnen har, enten det er na turen eller menneskene. Men havnen er ganske interessant også som et byfenomen. Å lage en fin plass eller sørge for nok arbeidsplasser. Det vet man til en viss grad hvordan man gjør. Men det å få ulike kvaliteter til å forsterke hverandre og gå sammen i en høyere enhet, er vanskelig, men også interessant. 32

Kunstneren Sabine Popp har atelier i Bergen Havnelager. Hun har arbeidet utforskende med havet og livet i havet, men er også opptatt av Dokken sin fremtid. AE SP

Arild Eriksen Sabine Popp

Møhlenpris og Dokken mellom 1900 og 1920. Foto: Brosings samling

SP I de visjonene som ble frem lagt for Dokken ble det tatt med at det skulle være oppstartslokaler for gründere. Jeg mener det er for stort fokus på gründere og på fremtidig marin økonomi. Det finnes jo også mange andre typer produksjon. Du nevnte godterifabrikken på Bøler, Arild. Men det er ikke den type produksjon de fleste visjoner for slike transfor masjonsområder ser for seg. Eller som ville søke seg til slike oppstartslokaler. Slike oppstartslokaler ser alle like ut. Innkjøpte, nye kontorstoler og skrive pulter og på hver av skrivepultene en datamaskin. Bredden av kreative miljøer har behov for produksjonslokaler som tåler slitasje, og kan innredes også med ting fra bruktmarkedet. Jeg tenker det også har noen paralleller til kritikken mot lokalene til den nye Kunsthøgskolen i Bergen. Det må være lokaler som faktisk tåler at det er spor av arbeid og at det er tomme lokaler en kan innrede etter behov, der man kan arbeide med ulike prosesser, og ikke bare bruke datamaskin på en fancy pult. AE

Jeg ser det litt på møbelsnekker bransjen. Det er også en bransje som må flytte fra sted til sted. I Oslo brukte arkitektkontoret jeg driver, for eksempel møbelsnekkere som holdt til i Borgen i Bjørvika. Da Borgen skulle rives flyttet de videre til Kværnerbyen til et annet bygg som også skulle rives over tid. De hadde derfor korte kontrakter. Men samtidig bygger de jo også opp et verksted og et materiallager. Så får de utkastelsesbrevet og må dermed flytte et annet sted. Lenger og lenger ut av byen. Det er veldig typisk at slike produsenter bruker gamle bygg som kanskje ikke er egnet til mye annen bruk. 34

Men det er jo ikke alle som er så heldige at de finner et vernet gammelt bygg. SP Etterhvert blir jo også t ransformasjonen som finner sted over alt et problem. Hvor mange slike gamle bygg finner vi i dag? Overalt er det fler

Dokken, 1955. Foto: Atelier KK

og fler slike gamle bygg som må vike for nye byggeprosjekter. Og aktivitet som kunstproduks jon og møbelsnekker øker jo også ofte attraktiviteten til et område. Aktiviteten i seg selv øker sjansen for at bygget vil transformeres til noe mer inntektsbringende. Her i Bergen tenker jeg typisk på Skostredet. I mange år var gaten preget av sliten bygningsmasse, og både Lydgalleriet og endel studenter fra Kunsthøgskolen brukte noen av de tomme lokalene til tem porære utstillinger. Etterhvert flyttet flere kreative aktører inn, mens de aktørene som var der først har flyttet til andre steder. Da kan man jo lure på om det handler om stigende leiepriser der også. AE

Hvilke ulike aktører finnes her i Havnelageret?

SP Du har jo en blanding av alt. Store deler av bygget blir jo faktisk brukt som lager av diverse mindre butikker rundt omkring i byen. Men også mange fra havforsk ningsmiljøet, som NIVA og Havforskningsinstituttet, og kulturaktører som Bergen Assembly, har lager her. AE Er det fordi det er så billig å leie her at mindre aktører som Bergen Assembly har lagere her? SP

Det er også veldig praktisk og sentralt. Du kan kjøre inn med bil og helt frem til døren. Det er ikke mange 35

steder du kan det. For mange av de miljøene er det kanskje også naturlig å ha lageret i havneområde. Det ligger jo ofte skip her ved kaien som skal ut på forskningstokt, og får lastet ombord utstyr og instrumenter, kanskje fra lageret i bygget. AE

Jeg synes dette bygget er helt fantastisk. Det er en slags verktøykasse som inneholder alt en kan ønske seg. Kanskje man i Bergen har snakket litt lite om kvaliteten i Havnelageret? SP

Jeg tenker jo selv å bruke mer tid på dette bygget, og kartlegge hva som finnes her i bygget. Det eneste du får med deg er at du av og til møter folk i oppgangene, men det er veldig forskjel lig hvor mye aktivitet det er. Det hadde vært fint å spore opp og gjøre litt mer ut av mangfoldet her. AE Det er jo litt som med boken til Ingrid Lønningdal om Borgen i Oslo. Boken er veldig fin og viser bredden og mangfoldet i aktiviteten der, men det er jo trist at boken kommer først etter at Borgen er revet. Det var et lande merke i byen, på samme måte som Havnelageret. Mange slike steder blir litt usynlige for folk, som hverdagsob jekter en er vant til og likevel ikke vet så mye om. Det stiller større krav til å vise hva som finnes der. Hva mister byen om Havnelageret forsvinne?. For det burde kanskje være et mål at Havnelageret fortsatt er et havnelager i en utvikling her på Dokken. Uten et påbygg på toppen eller omfattende innvendig transformasjon. Men da må det politisk vilje til. Og man må løfte frem på ulikt vis kvalitetene et slikt bygg gir byen.

SP Det er jo Bergen Kommune som har eieransvaret for bygget, og det er ikke så veldig interessant å tenke Havnelageret som et rent kulturhus. Jeg tenker vi heller må forsterke og bygge videre på det bygget er i dag. Det har en verdi at det ikke bare er øvingslokaler, atelierer og verksteder. At det er en matvareleverandør i bygget, et teknologiselskap, en fotograf, en elektrobedrift, en interiørdesigner og annet. Det skifter konstant. Det blir som en liten by hvor man kan samek sistere ved siden av hverandre, med forskjellige virksomheter. AE

Da må man kanskje nettopp dreie fortellingen om Havnelageret mot mangfoldet, kontakten med verden og havneproduksjon. Det er riktig at det hadde vært trist om bygget endte opp med å bli en bygning bare for kulturaktører. Jeg tenker også på forskningsmiljøene som finnes i bygget. Du kan risikere å møte på en professor i marinbiologi i heisen. Det er jo en kvalitet som nesten ingen andre steder har. Økern Torg i Oslo er stedet hvor frukten og grønnsakene ble videre distribuert til småbutikkene, etter å ha blitt fraktet inn til byen. Det er nå fjernet. Bare en stor slette med asfalt tilbake. Men det er imidlertid en rekke små aktører, som eier et større bygg i fellesskap. Mange mindre importører av matvarer fra hele verden. Det er et bygg som kan ligne Havnelageret, med ramper, kjøreinnganger og store lagerlokaler. Det er et fantastisk spen nende sted, med en kvalitet som er så ukjent for folk. Livet i Havnelageret må fotograferes og dere må fortelle om det. Det er fantastisk at både forskningsmiljøer, shippingselskaper, 36

visualiseringsfirmaet Mir, musikere og kunstnere sitter her og skaper verdier, i samme bygg. SP

Rett ved siden av oss ligger et logistikkselskap. Jeg har en bevissthet om at de er veldig sterkt knyttet til alt det vi kan se gjennom vinduet, de båtene som kjører inn forbi vinduene i atelierene våre. Styrehusene på disse båtene er jo akkurat på høyde med oss her i 5 etasje. så vi får jo alltid innblikk i hvordan de står der på broen, med sine skjermer og instrumenter. Containerskip, forsyningsbåter for plattformer, forskningsskip. Det gjør en veldig bevisst på hvilke sammen henger som er her. Men samtidig når vi går gjennom garasjen så ser vi jo bare lukkede dører med skilt på. Det er nesten for de innviede å få kunnskap om hva som finnes her. Eller når en ser skiltene når en kommer til de ulike etasjene. Jeg får veldig lyst til bare å banke på de dørene. Åpne dørene og få synliggort hva som er der, og komme i samtale. Når du nevner den boken om Borgen. Hvorfor kom den først da alt var forsvunnet? Det er jo fare for det her også. Men samtidig kunne også en slik bok være et forsøk på å kartlegge. Hva er det interessante med alle de forskjellige aktørene. Hva kan være sammenhengen mellom dem og heller gjøre det til et mangfoldig kartleggingsarbeid for fremtiden, heller enn et musealt arkivarbeid om fortiden. Å bruke et slikt arbeid som et redskap til å tenke helhetlig om Dokken, og om hva stedet kan være. Fordi en stor del av den diskusjonen er jo skrevet inn i visjonene fra parallelloppdraget. Man ønsker en sterkere sammenfletting mellom forskningsmiljø og boligmiljø.

Hvis man mener alvor med det tenker jeg det er viktig å holde det på en skala som faktisk gjør det mulig og drar inn andre. Veldig mange av visjonene handler jo om at bygninger skal være profilbygg. Hvordan legges det opp til at det kan bli gjennomtrengelig? Mellom de forskjellige miljøene man ønsker skal ha kontakt med hverandre. AE

Hva skal man gjøre med et bygg som Havnelageret? Kanskje ingenting. Og kanskje er det slik at dette bygget kunne rommet alle de visjonene man hadde, for eksempel om urban produks jon og kunnskap. Man kunne funnet plass til det her. Det kan jo hende det også hadde fungert med litt færre lagere og flere ulike aktører.

bare 10-15 minutter fra sentrum til fots. Og det må tidlig inkluderes i planer om nye bussruter og offentlig kommu nikasjon. Alle de ulike aktivitetene som allerede finnes her burde være en del av diskusjonen om Dokken sin fremtid. AE Det er sikkert veldig viktig nå å finne måter å bruke dette bygget enten som en undersøkelse av hva et slikt mangfold gir, eller noe annet. Det er fort gjort at de årene har gått.

Det er mye annet spennende som skjer i nabolaget her. På Møhlenpris eksisterer et sterkt og aktivt nabolag, med plass til mye egeninitiativ og aktiviteter på gateplan. Mange av visjonene for Dokken presenterte urbant landbruk i de fremtidige boli gområdene. Dokken er jo i dag bare SP Situasjonen nå er jo ikke ideell. en stor asfaltflate. Men på Møhlenpris Vi trenger jo mer kontakt og åpenhet internt i bygget, og at man synliggjør for skjer det for tiden et pilotprosjekt for kompostering, som et samarbeid hverandre hva man driver på med. I en mellom blant annet Bybonden, et nab av visjonene blir derimot Havnelageret olag og BIR. Tenk om hele byen kunne presentert som et bylivssenter, om jeg bli involvert i å produsere jorden som husker rett. Jeg kan være skeptisk til skal til for å transformere Dokken til et selve begrepet, men hvis man formul grønt og frodig landskap med dyrking! erer det annerledes, og tenker at det Om man kunne gjort det på en måte er et bylaboratorie som skal danne utgangspunkt og tilby rom for fremtidig som gjorde at befolkningen følte seg utvikling på Dokken, så kunne det godt ansvarlig for å produsere den kompos ten, som skal til for å plante noe her i vært plassert her. Det gir mening å ha fremtiden. Det hadde vært veldig fint. et sted i dette området, som allerede har et mangfold, som kan være et samlingssted hvor folk kan ta del i AE Det er kanskje er litt trist at man utviklingen. Hvor vi sammen kan finne får følelsen av at Bergen kommune ser ut hva vi vil med Dokken som helhet, på Dokken som et utviklingsområde og og hvordan vi tenker sammenhengen salgsobjekt. Det kunne kanskje heller med byen. Den eneste ulempen jeg ser vært laget nok gode prosesser som in med det er at området er inngjerdet, og volverer folk og inkludere det som finnes ligger forholdsvis langt ute. Men det er her i større grad. Og la utviklingen skje jo likevel et luksusproblem og i andre over et lengre tidsrom. Nå kan man jo byer finnes jo ikke områder som dette, frykte at det er private aktører som skal 37

Dokken mellom 1935 og 1939.

Dokken med Havnelageret 1964

Foto: Widerøe’s Flyveselskap A/S

detaljregulere mindre områder, men det folk egentlig ønsker er mangfold og helhet og noe som kan vokse, istedet for bare å bli tegnet opp. Men på den andre siden er det jo fremdeles Bergen Kommune som eier hele området.

Også her i Bergen arbeides det med inkluderende utvikling. Men som alle andre steder, kanskje med unntak av Trondheim, tar det så lang tid. Ikke finnes det et grasrotmiljø for det her i byen og ikke ser det ut til å finnes ut byggere som vil legge kalkulatoren bort et øyeblikk, for å være med på å skape SP Jeg tror det også det trengs annerledes alternativer. Det er som i personer i prosessen som tenker an nerledes om økonomi, og er interessert Oslo. Om resultatet av veldig mange ulike fagmiljøer sitt arbeid med å utvikle i alternative økonomiske modeller. modeller for en tredje boligsektor, bare Finnes det i det hele tatt i Norge? ender med leie til eie modeller med OBOS, så har man i praksis drevet AE Vi trenger alternative økonomi ske modeller for de endringene vi ønsker rovdrift på folk sin tid og engasjement. Om man ikke er klar for å utvikle utenfor å få til i Norge. Fremveksten av miljøer markedet, så må en kanskje la vær å som podcasten Alternativ Økonomi involvere folk i medvirkningsprosesser og Lars Jacob Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen på NHH viser jo at som ikke har konsekvenser. det finnes noe som har lyst til å tenke annerledes om samfunnsutvikling. SP En må jo i utgangspunktet Men det er også veldig ofte disse nye synliggjøre og finne de rimelige mulig økonomene intervjuer slike som meg, hetene, slik at folk føler at det går an å som har gjort noen alternative bolig ta initiativ. Men samtidig hvordan kan prosjekter, men knapt realisert noe som man se på de økonomiske modellene helst. Jeg skulle kanskje ønske meg som faktisk hindrer at det bærer frukt i at noen kom til oss og sa: i dag gjør vi lengden? En kan ikke diskutere det ene det på denne måten, men her har vi en uten det andre. Men det trengs noen modell vi kan implementere i morgen, som samler trådene, holder diskusjonen som både har modeller for å styrke i gang, oppmerksomheten våken og sosial bærekraft og redusere ulikhet. skaper rom for å lytte til hverandre. Og samtidig får du faktisk en gevinst ettersom de kulturarbeiderne som har fått rimelige boliger ikke trenger å få støtte fra staten. Samfunnsøkonomi som ser de lange linjene og som i tillegg prøver å spå litt om fremtiden. SP

Men til syvende og sist hjelp er det lite med gode seminarer og diskusjoner, når det til slutt handler om å skaffe inn nok penger til å bygge godshavnen på Ågotnes. Hvorfor må det bli slik? 39

Skipsbygger Caspar Trumpys eiendom i Dokken. Foto Knud Knudsen.

PKS Der må en si at Møhlenpris er et godt eksempel på hvordan et sted kan endre seg. Møhlenpris var ikke et typisk område mange oppsøkte for 20-30 år siden. Men nå er det jo så populært. AE

Jeg var borte og raket opp litt salt fra karet i saltkokeren. Nå ser vi at havneaktivitet i praksis fungerer. North Sea Salt Works startet opp utenfor Molde i et industribygg på kaien, og henter havvann like utenfor fabrikken sin og koker det ned en god stund for å få det riktige saltinnholdet, før de setter igang krystalliseringspro sessen. Og jeg får inntrykk av at de har tatt opp konkurransen mot Maldon med produktet Havsnø. Slik jeg har forstått det konkurrerer de også ganske bra. Men er det annen produksjon som kunne foregått på kaien? Du har jo tidligere nevnt kveiteoppdrett på land i Sogn og Fjordane, Christopher. Jeg ser for meg at når vi fjerner disse områdene for produksjon i byen, mister vi også muligheter til å skape noe nytt i fremtiden. Vi vet ikke helt hva det er ennå, og vet ikke helt hvor vi er på vei hen heller. CH Det er mye reisejournalister som kommer til Bergen på grunn av beliggenheten. Så kommer de til meg, fordi jeg serverer det de forventer å finne på et slikt sted. Veldig lite av det har med havnen å gjøre. Jeg tar med meg journalisten ut i Øygarden, fordi det er mer beskrivende for beliggenheten vår. Men i stedet for at vi mister noe, kan vi jo få noe annet. Vi trenger ikke være romantiske og begynne å lage ratt eller taljer til seilskuter. Jeg synes de tegningene som er laget i parallelloppdraget er ganske morsomme. Mange drar sjøen inn i på land, så og si. I stedet for parsellhager er det blåskjell dyrking i nabolagene. Jeg synes det er ganske kult. Kan vi inkludere sjøen mer i boligområdene? Skape små kanaler, kanskje man kan låne kajakk? Det kan være med å gi en mer moderne tilknytning, i stedet for en romantisk. Jeg synes det er veldig sjelden at det historiske blikket er relevant for min bransje. Det er for eksempel veldig mange som vil vi skal snakke om tørrfisk på restaurantene, på grunn av historikken. Det synes jeg er ganske kjedelig. Det har ingenting med Bergen å gjøre lengre. Og Bergen trenger jo ikke være tørrfiskbyen for alltid. Det kan jo være den landbaserte kveitebyen fra nå og fremover. PVH

Jeg synes det er spennende. For det man mister er jo kunnskap. Og tradisjon. Men om det blir plass til ny og annen kunnskap. Om man begynner å dyrke blåskjell i havnebassenget utvikler man ny kunnskap.

PKS Produksjon har jo alltid vært ut ifra et behov og et marked. Det var jo slik handelsmønsteret var før i tiden. Hva tenker du på når du snakker om produksjon, Arild? AE

Det eksempelet ditt om taljer. Det er jo ikke et dumt eksempel. Og når du nevner Rotterdam så tenker jeg på Rotterdam Maker District, i et gammelt verftsområde i havnen der. Det er mange steder som tar utgangspunkt i historien ved sjøen og det finnes fremdeles havneproduksjon og industri som lager ting til havnen. I den nye industrien er det gjerne noen som laserkutter materialer, som 3d printer. I havnen i Rotterdam var det derimot noen som hadde startet en smie. Men hamring på jern, akkurat som i gamle dager. Akkurat som smien dere har startet, Jacob. Så jeg tenker ikke nødvendigvis så romantisk på det. Det skjer mye produksjon i samtiden skjult for oss, som vi av den grunn tenker er «romantisk». Det jeg derimot tenker er at det er steder som dette, som kan sørge for rimelige lokaler for aktører som trenger det. Du, Philipp, snakker jo om kollegaer av deg, 42

som må flytte fra sted til sted i ulike rimelige havnelokaler. Om disse stedene ikke i det hele tatt finnes lenger, hvor skal kunstnere og håndverkere flytte? Ofte lenger ut av byen. Nå er det mange som vil innvende at kunstnere alltid har funnet et sted, selv om de har vært drevet fra skanse til skanse. At det er en del av den kreative brans jen. Men om vi i hovedsak fokuserer på bærekraft og livet i havet, glemmer vi å snakke om den blandete sosiale byen. Ingen av de som vasker gangene i kontorbygget til PWC i Bjørvika, har råd til å bo i gåavstand til jobb. CH Alt dette som har definert havnen før har vært produksjon og volum. Ikke bare av nisjeprodukter. Ikke bare taljer, kunst, møbler. Jeg bosetter jo ikke mange i Solheimsviken for å drive restaurantene mine. Jeg henger meg likevel opp i miljøet på Marineholmen. Det er et internasjonalt miljø, som produserer noe som er relevant for resten av verden, på grunn av beliggenheten. På grunn av synergiene som stammer fra de historiske miljøene her. Hvis det er noe vi har unike forutsetninger for å bygge videre på her, så er det kunnskaps produksjon. Når går vi selvfølgelig mange ærend for laksebransjen, men vennene mine som er marinbiologer, gjør det jo ikke fordi de synes det er så spennende med laks. De gjør det fordi de vet at de holder på med noe som er bærekraftig for fremtiden. Et miljø som dette kan bli en kunnskapsprodusent der vi bruker den historiske tilknytningen som vi har hatt til havet og utvikler sjøkanten på sjøens premisser. Da har vi jo noe å gi til verden basert på Bergen sin beliggenhet og nærheten til havet. Der har jo alle vi en rolle å spille i det store bildet. Vi kan ikke bygge et slikt sted med møbler fra Ikea. Vi må ha med perspektivene fra samtalen her. Du må ha ditt syn på det med regnskog tømmer, Philipp. Jeg synes jo det er veldig spennende. Jeg jobber med noen europeiske investorer med ny bærekraftig mat teknologi. De ser jo til Bergen fordi det er veldig mye som kommer herfra, som kommer til å gjøre matproduksjon mer bærekraftig på sikt. Og det er ikke veldig mange andre steder i verden som har et like sterkt miljø for

fremtidsrettet matproduksjon i havet. Du har veldig mange på land. Det er veldig mange som holder på med innovativt bærekraftig landbruk, men veldig få som driver innovativt havbruk. AE

Jeg tenkte vi skulle ta en siste runde hvor dere kan si noen siste ord. Så kan vi smake på saltet vi har kokt her på kaien. Det ble ikke så stor produksjon jeg tenkte de skulle bli, men det smaker fan tastisk, og har dannet et fint bakteppe for denne samtalen. Det blir jo veldig mye salt bare etter litt koking. Med veldig lite saltvann. Og dette er jo et eksempel på ny havnenær industri i Norge, som faktisk funker og skaper årsverk. Og da vil jeg gjenta det store spørsmålet. Kan fremtidens havner ha plass til noe annet enn bare handel og bolig? Og hva skulle vi ønske det var? PVH

Jeg ønsker meg produksjon av kunnskap og livsstil, eller nye tanker. Og gjerne gi plass til det på en måte hvor man utforsker det stedsspesifikke gjennom hedonisme, okkupasjon og de ukjente. Når du ser tegningene til studentene fra Bergen Arkitekthøgskole, som akkurat leverte eksamen sin med prosjekter på Laksevåg. Det er mye gøy de tenker seg der. Mye produksjon, og ikke store forandringer. Det virker som om de mener minst mulig inngrep skaper mest liv og flerfunksjonalitet.

Men er det plass til vanlige folk?

PVH

Ja, hva er vanlige folk?

Jeg liker godt det du forteller, Philipp. Vi har snakket om disse tilfeldige møtene og at folk selv tar tomme bygg i bruk. Et fargerikt og dunkelt miljø. Og det er definitivt noe en tenker på her på Dokken. Rundt hvert hjørne venter det en farlig maskin. Det ligger materiale og rester i alle kroker og hjørner. Vi snakket om fare. PVH

Men det er også muligheter.

Jeg føler det er muligheter her. Og jeg føler iallfall at Havnelageret tilbyr mange muligheter. Da jeg besøkte bygget sammen med Sabine Popp, så jeg alle disse lagrene for asi atiske matbutikker, med varer fra containerne utenfor. Det er biler som kjører opp rampene i kjernen av bygget. Du møter kunstnere og folk som fremdeles driver med sjøfart, forskning sinstitutter og fartøy, som har utstyret sitt lagret her. Det er et fantastisk, boblende liv inne i det bygget. 45

Jeg har et veldig godt eksempel fra en havneby i Danmark med omtrent 50.000 innbyggere og en helt enorm verftsindustri. Så lukker verftet på dagen. På verftet jobber det 2000 mennesker, men 7500 blir arbeidsledige på grunn av nedleggelsen den dagen. Av en befolkning på bare 50.000. Men på grunn av mangfoldet av industrien som leverte til verftet, var det i løpet av tre-fire måneder ingen arbeidsledige. Alle hadde omstillet seg og funnet nytt arbeid. Det er egentlig det jeg ønsker. At man legger til rette for at en slik omstilling kan skje. Det er det som er kystnært for meg. Det er omstilling. Havnen betyr nye impulser og selvfølgelig handel med resten av verden, men mest av alt areal tilgjengelig, hvor byen i 46

overskuelig fremtid kan utvikle seg. Det ser jeg ofte blir problemet med boligblokkene som bygges langs sjøkanten i Norge og resten av Europa. AR

Havnen må være en smeltedigel. Eller ingenting. Og kanskje ingenting er også en bra visjon. I forlengelsen av det vi har snakket om at Bergen alltid har vært en slik smeltedigel. Det handler jo om at folk har møttes. At kunnskap og erfaringer har møttes. Nå snakker vi jo ikke bare om produksjon av ting, men også om kunnskap. Produksjon av fremtid. Visjonen må være diversitet. At ting ikke blir strømlinjeformet. En konsekvens av transporthavner er jo at 47

også at produksjon av ting skjer i større og større enheter. I større og større fabrikker, i lang lang rekke. Og så blir det kjørt frem og tilbake. Transportert opp og ned elvene. Dersom en faktisk kan klare å bevare muligheter for både fattig og rike, nye og gamle, vil det jo være fantastisk. PKS

Ingenting er bedre enn å få aktivitet og at folk kommer seg ned til havnen. Å få til samhandling mellom bolig og produksjon. Det er likevel en ting jeg tenker på. Det handler om hvordan vi bruker havet. Det er en debatt jeg savner veldig i klimadebatten de siste årene. Det ble en vekker for mange da containerskipet fra Evergreen sto på tvers i Suezkanalen. Vi ser en av containerne der borte (peker). Kanskje den til og med er fra det skipet. Og da stoppet alt opp. Vi må snakke mer om forbruket vårt. Det er altfor lite snakk om hvordan produksjon skjer i dag, og om handelsmønsteret vårt. De enorme mengdene containere. Klarer vi å tenke nytt rundt det, vil det bli lettere å få til lokal produksjon. AE Det er jo en interessant tanke. I fremtiden må vi importere mindre. Da må vi begynne å p rodusere mer av det vi faktisk forbruker. Og vi må produsere det her på disse veldig store arealene. Det som nå skjer er at vi bygger bolig her, og i stedet får nye forbrukere i byen. Og det er jo i byene det forbrukes mest, kanskje med unntak av nettopp boligforbruk. PVH Vi mister jo muligheten til å være uavhengig, om vi gjør oss så avhengig av å importere. Da blir vi avhengig av verdensøkonomien. Hva produserer vi i dag i Bergen sentrum? Kanskje det finnes en gi tarmaker, en skomaker og en systue. PKS Ingen paraplymaker heller. Og det var det mange av tidligere.

Laura Ve er utdannet arkitekt ved Bergen Arkitekthøgskole og har t idligere ledet plansvdelingen i Osterøy kommune. Hun er ansatt som leder for Bergen kommunes program for utvikling av arealene på Dokken og Jekteviken. AE LV

Arild Eriksen Laura Ve

Dokken og Møhlenpris, mellom 1918 og 1930. Foto: Olai Schumann Olsens samling

LV Det som skiller Dokken fra andre sjøfrontområder er at kommunen eier mesteparten av arealene, og kan ta en større rolle som samfunnsutvikler, ikke bare være planmyndighet. Når det gjelder å følge utviklingen helt i mål, så tenker jeg at mulighetsrommet er annerledes enn når det er private eierinteresser i utgangspunktet. Nå jobbes det jo med en areal strategi. Dokken 2050 Overordnet strategi ble vedtatt i bystyret i april og setter noen overordnete målsettinger for utviklingen av området, i tillegg til noen strategiske veivisere, som sier mer om hvordan det kan skje. Fire hovedmål og elleve strategiske veivisere som adresserer den økonomiske, den mer natur og miljømessige og den sosiale utviklingen av området, og forsøker å sette noen konkrete ambisjoner og hvordan de skal følges opp. Nå skal det jo etableres et utviklingsselskap, men ambisjonen er jo at det skal være heleid av kommunen, så i denne sammen hengen vil utviklingsselskapet opptre på vegne av kommunen, og skal levere på de overordnede målsettingene. Når det gjelder den produktive byen er det jo målformuleringer om å utvikle et havkvartal for å bygge opp under verdiskaping og identiteten til havbyen Bergen. Havnen vil jo være en fremtidig viktig aktør på Dokken. Vi vet ikke helt hvordan havnedriften vil se ut, etter at godshavnen er flyttet, eller videre i utviklingen av området. Hvilke havneaktiviteter som vil være igjen på Dokken, og hva som skal flyttes til eksempelvis Skoltegrunnskaien eller andre sentrale sjønære områder, er også fremtidige beslutninger. Arealstrategien prøver jo å vise hvordan området ideelt sett

Bryggen 1895-1905. Foto: Olaf Andreas Svanøe

må struktureres for å ha et fremtidig handlingsrom, og en fleksibilitet som muliggjør ambisjonene. Samtidig er det mange strukturerende forhold som fastsettes i arealstrategien, som vil gi mindre handlingsrom.

AE Jobber man med noe sånt som en sambruksstrategi? Jeg tenker utfordringen alltid vil være praktiske forhold, om en skal beholde eller tilrettelegge for lettindustri i havnen. Sikkerhet, lydnivå, trafikk. LV

Det var jo noe vi spurte om i parallelloppdragene, men ingen av teamene grep muligheten å synliggjøre denne sambruken og utfordringene. For vi har jo også en aksje inn i dette med arealeffektivitet og byliv. Og sambruk og flerbruk handler jo, ihvertfall fra mitt ståsted, mye om det. Overordnet strate gi fastsetter at det er viktig, men vi har kanskje ikke så mange konkrete, gode svar på hvordan, i denne fasen vi er inne

i nå. Det er noe av det k ommunen og ut viklingsselskapet må se på når utviklin gen kommer i gang. Nå er jo havforsk ningen og fiskeridirektoratet det første byggeprosjektet. Det er sannsynlig å tenke at det vil komme en barnehage

Nå er vi opptatt av å lage en struktur som kan inneholde alt dette. Vi hadde en samtale med konsulentene i Ernst and Young for ikke så lenge siden. De jobber på oppdrag for fylkeskommunen og er veldig opptatt av havnæringene, og hvordan vi legger til rette for at den utviklingen som er uttalt ønsket på Dokken, kan skje. For oss i utviklingspro grammet er ikke dette noe vi styrer i veldig stor grad. Det er i større grad næringsaktører og interesseorganisasjoner i offentlig og privat sektor, som har pådriverroller innenfor det, å få til det grønne skiftet og å få til økt verdiskapning innenfor havrelaterte næringer. I den fasen vi er i nå handler det om å sikre handlingsrommet, og at det er god fleksibilitet. AE

Akkurat det handlings rommet er nok kanskje det som er mest interessant å tenke litt i tidlig fase, og deretter boliger. Men på nå. For det handler jo i stor grad om utifra det blir det jo utviklingsselskapet hvilke reguleringsformål som defineres. sin rolle å følge opp, og se på for eksem Spørsmålet er jo også om Bergen pel flerbruk og sambruk. Kommune er villig til å velge løsninger I dette med havneaktivitet, som ikke gir maksimal inntjening ved byliv og bokvalitet er det flere forhold tomtesalg. Ved for eksempel å regulere og problemstillinger vi må finne havnefront eller deler av kvartalet til gode løsninger på. Havneaktivitet lettindustri. Slik at man på en eller er jo både arealkrevende, lite fleksi annen måte iallefall gjør handlingsrom belt og støyende. Båter som skaper met stort nok, at det er mulig for slike mye f orstyrrelser, som kanskje ikke bedrifter å leie. er forenelig med bolig, vil noen si. Mens andre derimot bagatelliserer LV Ja, det er et ganske viktig poeng. utfordringer og sameksistensen. Men i Politisk er det jo ganske høy interesse forhold til eksempelvis mindre verksted for å skaffe et boligmarked som er er eller andre virksomheter i den produk mangfoldig, både med leie og eiemod tive byen, så er en slik diskusjon på et eller. Slik at folk med det man kaller for detaljert nivå i forhold til hvor vi er nå. en midlere inntekt også skal kunne ha 51

en reell mulighet for bosette seg på Dokken og leve et bra liv. Det mangfol det innenfor boligsegmentet opplever jeg er viktigere for bystyret nå enn den dimensjonen som du adresserer. Men så er det jo også en realitet at utviklingen på Dokken kommer til å ta veldig lang tid. Sånn som det ser ut nå, er det ikke veldig sannsynlig at de områdene lengst mot nord, med unntak av Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet hvis det kommer på Bring tomten, vil transformeres og bygges ut med boliger eller kontorer i nær fremtid. Det gjør at de vil være et handlingsrom der en god periode, for trinnsvis i eksisterende bygningsmasse. AE

Da vi hadde samtalen på Dokken deltok en del aktører som i dag arbeider på Dokken og i Bergen Havnelager. De snakket mye om viktigheten av tilfeldige møter, og at det er viktig i utviklingen av Dokken å gi rom for akkurat det. I hvilken grad tenker dere at eksister ende bygningsmasse skal beholdes? Havnelageret for eksempel. Det har jo en fantastisk kvalitet, både som lager for forskningen, båtene som reiser ut, asiatiske grønnsaksbutikker, et sted for musikk- og kunstproduksjon.

Havnelageret er et lite bydels senter i seg selv. Akvariet har jo meldt sterk interesse for Havnelageret, men det er jo ikke avklart at det faktisk vil bli de som overtar bygget. I første omgang handler det om at prosjektet til akvariet må finansieres opp, slik at de får muligheten til å kjøpe bygget. Byrådet stiller seg jo bak at det kan være en god idé at akvariet kan ta bolig i Havnelageret. Akvariet liker veldig godt ideen om å gjenbruke den bygningen til sitt formål. AE

Men da mister man alle de små aktørene. Og de vil kanskje ikke ha noe sted å flytte til. LV Det er helt sant. Vi har jo hatt ganske mye samarbeid med Fiskeridirektoratet, havforskningen, Statsbygg og akvariet i prosessen frem til arealstrategien ble ferdigstilt for høring. I det bildet er det også andre tomter som er interessante, og aktuelle for akvariet, men de har nok forelsket seg litt i den ideen om å gjenbruke Havnelageret. Også for omdømmet og av profileringshensyn. Men de har et reelt behov og et sterkt ønske om å ligge tett på sjøen. Og så ønsker de nærhet til havforskningen. I dag deler de infrastruk tur der de er samlokalisert på Nordnes og det ønsker de også å gjøre i fremtid en. Så det vil jo avhenge ganske mye av hvordan utviklingen av området kommer til å skje. AE

Hva tenker du at Bergen mister når Dokken transformeres? 52

Bergen Gassverk i Jekteviken. Foto: Atelier KK, 1910-1930

Containerne. Det landskapet som den aktiviteten gir, og den nærheten til logistikk. Men det er jo utifra en nåsituasjon. Deler av kaiene vil endres og utfordre identiteten som en havneby, men ganske mye av det vil også bevares og videreutvikles, og få en ny form. Konsekvensen av import og eksport vil man jo miste, men det er jo bare godsaktiviteten som forsvinner. Fergeaktiviteten vil jo ikke flytte med det første. AE

Det som har slått meg gjennom disse samtalene er at bergensernes forhold til Dokken ikke handler så mye om byens forhold til sjøen, som spen ningen ved containerne som kommer og drar og muligheten som ligger i ulik havneproduksjon. I utgangspunktet tenkte jeg ikke disse samtalene skulle være nostalgiske. Jeg hadde tenkt at vi i stedet for å sørge over tapet av havnebyen Bergen, skulle finne måter å styrke og kanskje gjenoppfinne havnebyen Bergen. Gjenoppfinne det mangfoldet som kanskje var der før, men som det er mange grunner for å tilrettelegge for igjen. Kan man utvikle Dokken, Kristianholm og andre steder ved fjorden med tanke på at man skal knytte byen sterkere til havneidentitet en som mange mener byen har mistet. Knytte byen til havneproduksjon og sjøen som inntektskilde? LV

Og som ressurs både for verdi skaping og og nødvendig endring, som det såkalte grønne skiftet. En endring fra energisektoren, olje og gass, til virksomheter som kan skape arbeid splasser ved å bruke havet som ressurs. I den tidlige fasen av transformasjon på Dokken er det gods- og logistikkbyen 53

vi mister, ikke havnefunksjonene. Det er mange andre virksomheter som ligger i dette området i dag, som ikke vil for svinne. Den arealkrevende logistikken vil forsvinne fra byen. Det mener jeg ikke er negativt i utgangspunktet. Dette området er jo ikke tilgjengelig for byen i dag. Området som vi antar vil utvikles først, området fra Møhlenpriskaien til havnelageret, er jo hovedsakelig brukt til containerlagring og veldig lite sjøre latert virksomhet. For naboområdene primært og byen generelt, så mener jeg at man ikke taper så mye på at den delen av Dokken blir endret, men byen og nærområdene har mye å vinne på at området blir åpnet opp. Så kan man kanskje diskutere resten av arealet, nord for havnelageret. Hva skjer om det blir full boligutvikling der? Da er det jo en sterkt endring av karakter og bruk og formål. Men det ligger jo ganske langt frem i tid. Når man kommer så langt frem i tid, 15-20 år kanskje, da tror jeg vi har et ganske annet forhold til den delen av virksomheten, slik vi kjenner havneaktiviteten i dag. AE

Jeg synes det var veldig interessant å høre Per Kristian Sebak, direktøren for Bergen Sjøfartsmuseum. Jeg trodde han skulle være den som var mest nostalgisk til at havneaktiv iteten i dag vil forsvinne. Han pekte imidlertid på det som jo er sant: den containeraktiviteten viser også det høye forbruket vi har i verden i dag. Og på den måten går det an å forene et nostalgisk syn på havnen som et sted hvor man før lagde taljer og tønner, med den nye verden, hvor havnen blir stedet for ny sjønær produksjon og ut vikling, og de nye landbaserte sjømat produsentene. At havnen er et sted

hvor den nye industrien kan ta plass. Som egentlig er mer en fortsettelse av historisk havneaktivitet, enn årene fra rundt 1930 tallet, da disse store kaianleggene ble bygget, til nå. Det er en tanke som fordrer at man sørger for tilgang til bolig for de som kunne tenkes å utvikle og arbeide i den nye havnen, og mulighet for en stor variasjon i ulike næringer. Og at man kanskje også tilrettelegger for de tilfeldige møtene, som det store mangfoldet man ser i for eksempel Havnelageret bidrar til. Som selvfølgelig også handler om at Havnelageret er et billig sted å leie. LV

Jeg jobber jo for en byråd savdeling som ikke har eierrollen i Bergen Kommune. Det er det en annen avdeling som har. Hvordan man tenker fremover i tid, dersom det ikke blir aktuelt med akvariet i havnelageret, er det vanskelig for meg å mene så veldig mye om. Det ligger ikke til min rolle å gjøre det. Men det er jo ikke sikkert det vil være så stor endring i aktiviteten i Havnelageret, hvis ikke akvariet får bruke bygget. AE

Og nå får du gjenoppfriske hukommelsen min for Havnelageret. Det er vernet? LV

Deler av Havnelageret er et vernet kulturminne men ikke hele. Og gassverket er jo også et kulturminne. AE

Bergen kommune gjør jo et interessant arbeid i Grønneviksøra med Bopilot. LV

Bopilot er jo et veldig viktig prosjekt for Bergen kommune, også for å endre forståelsen av hva bolig 54

kan være. Kommunen har også et pågående program for bærekraftig boligforsyning. Det arbeides på flere fronter. En ser på fortettingspotensiale i forhold til å ikke bygge ned naturom råder og uutbygde omårder. Også i forhold til den skjevheten det finnes mellom de ulike bydelene for tilbud på bolig og arbeid. Det er ikke sikkert vi trenger å løse boligbehovet for de som vil bo i sentrum ved å bygge i Store Lungegårdsvann for eksempel. Det er det noen som synes er en god idé. Men at man kanskje kan tenke smartere om hvordan man bygger. At vi klarer å bygge nabolag, som er attraktive og som folk har lyst til å bo

Møhlenpris bygges. Foto: Ralph L. Wilson, 1910-1918.

i lenge, med variasjon i boligstørrelse, slik at folk kan internflytte istedenfor å måtte flytte helt ut av en bydel. Gi folk muligheten til å bo hele livet i en bydel. Samfunnsfunksjonen et nabolag kan ha er så viktig at vi ønsker å legge til rette for at det blir et reelt valg. Det er jo ingenting som er mer destruktivt for et nabolag, enn høy utskifting av beboere. For bystyret er dette en veldig viktig problemstilling, og når overordnet strategi ble behandlet i bystyret, var boliger for alle nesten det eneste som ble diskutert, bortsett fra dårlig språk. Det sier ganske mye. En ting er den produktive byen som skaper mangfold og byliv, men 55

vi er også opptatt av at det skal være god kontakt mellom offentlige rom og gater, og det livet som er på innsiden. Så det kan ikke være så mye bolig rundt sentrale gater og plasser, for da blir det dødt og traust. Men alt kan jo ikke være butikker heller. Man skal jo ikke utvanne Bergen sentrum. Det er ikke på Dokken alle spesialbutikkene for klær skal komme, for det finnes jo allerede i Bergen sentrum, og som er viktig å bygge opp under. Vi ønsker derimot å tenke nytt om gatenivå. Å integrere rom for frivillighet og kulturaktiviteter på bakkeplan. Speideren kan ha treffene sine i utadvendte lokaler.

En kan jo også tenke seg en fremtid hvor det finnes flere fellestilbud i boligblokker, og at funksjoner som beboervaskeri og forsamlingslokaler også kan benyttes av nabolaget rundt. Det som faktisk kan skape levende gateplan. På den annen side kunne også produksjonsbedrifter hatt lokaler ut mot gater på et nytt Dokken. Det er jo ingenting som er mer spennende enn å gå forbi et trykkeri i drift, eller kanskje en ny brusfabrikk? LV ... eller møbelsnekkere som Philipp Von Hase. AE

Men igjen handler det om kvadratmeterpris.

LV Hvis vi skal få til både en god variasjon i boligtilbudet, enten eie eller leie, må vi samtidig klare å tenke litt på den frivillige, den kreative og den produktive delen av byen. Det trenger heller ikke være småbedrifter. Det kan godt være store, etablerte og innova tive bedrifter også, men det er de små bedriftene som trenger levelige forhold. Når det gjelder bolig ser også kommu nen på nye modeller, som for eksempel lyse ut tomter på kvalitetskriterier, heller enn pris. Vi har sett på hvordan dette er gjort i Hafencity i Hamburg, for eksempel. Men det blir ofte med prob lematikken som knytter seg til bolig, og man har sett mindre på hvordan man skal håndtere de spørsmålene du tar opp om produksjon i byen. AE

Jeg tror jo også det mangler gode samfunnsøkonomiske betrakt ninger nettopp rundt verdien av produksjon i byen og sambruk mellom ulike produksjonsbedrifter. Det du 56

nevner er jo under utprøving i Oslo hvor kommunen har arrangert Reinventing Cities konkurransen på Stovner og Furuset. Men til nå har nok miljø messig bærekraft vært vektlagt i størst grad. Og kanskje i mindre grad sosial bærekraft. Jeg har også inntrykk av at Oslo kommune synes hele prosessen er litt vanskelig. Uten at jeg vet det sikkert, er det kanskje vanskelig å koordinere byrådsavdeling for byutvikling og avdelingen for næring og eierskap, når en prøver ut nye økonomiske modeller. LV

Det er jo derfor vi har et vedtak om å starte dette utviklingsselskapet med mandat til å utvikle Dokken. Litt av argumentasjonen for faktisk å velge aksjeselskap, er jo at du der har mulighet til å ha en konsernstruktur med underselskaper, som kan eie i f ellesskap med private eller idelle aktører. Og utviklingsselskapet kan også sikre at en kan levere en viss andel boliger med ulike kjøpsmodeller, for eksempel eie til leie. Men målsettingen ligger jo i overordnet strategi. Det er der vi har definert hva vi ønsker å få til. Så blir det jo spennende hvordan vi kan få et sånt selskap opp og stå, i samarbeid med ulike faggrupper i Bergen k ommune, og hvordan faktisk få til samskaping med private aktører. Det er jo ikke sikkert det blir suksess hver gang. Men det å faktisk teste ut, feile og lære, skal være en viktig del av prosessen. Fordi mange av ambisjonene som er fastlagt er jo et stykke utenfor komfortsonen. Ambisjoner som er høye, hvor en kanskje ikke kjenner til gode eksempler der en har lyktes.

ETS Det er utrolig viktig at byutviklingen gir rom for eks perimenter. Så jeg er enig med det med kunnskapsproduksjon. Jeg liker begrepet ocean literacy. Og jeg synes sjønær byutvikling skal være et sted hvor akkurat dette skapes – bevissthet om havet. Her til lands, hvor vi har gjort oss rike på olje og laks – og på en måte har «blod på hendene» – har vi et spesielt ansvar for å lage en byutvikling som er framtidsrettet og skaper framtidskompetanse. Det er en grunn for at vi skal bruke byutvikling til å forske og finne ut ting. At byutviklingen får lov til å romme dette. Man må bryte med det lineære og at alt skal gå så fort, og utvikle byen på andre premisser enn kun byggenæringen sine. Stoppe opp, ta inn ny kunnskap og gi prosess ene mer tid. Det tenker jeg ville være ganske revolusjonerende. AE

Å la områder bare ligge?

ETS

Ja, å la steder utvikle seg organisk over tid, slik at det gis rom for det midlertidige og ikke-definerte. Når man bygger nytt, har man også ansvar for å prøve ut nye ting. Eksempelvis å bygge ut i sjø på en måte som ikke skader det marine livet. Men heller hjelper de marine nabolagene, og på den måten skaper nabolag hvor både menneskene og livet i havet kan leve sammen og trives. Det mener jeg er fremtidsrettet. AE Det er veldig interessant at tanken om å la noe ligge uberørt virker nærmest utenkelig i dagens byutvikling. Å la et stort område ligge og la det utvikles over tid.

ETS Man snakker jo om det, de hvite flekkene i reguleringsplanen. Men fra hva jeg vet skjer ikke det mange steder. I Berlin finnes det et eksempel på det, som den tidligere flyplassen Tempelhof. Det prosjektet trekkes ofte frem. AE

Tempelhof er jo også et veldig godt eksempel. Bare ideen om å la et såpass stort område bli en park, er nærmest utenkelig også i en samtid som er veldig opptatt av grønne byrom. ETS

… eller at man først bygger opp landskap og lar landskapsdynamikken råde, for deretter å bygge ut. Da vil man få et landskap som fungerer bedre, og som er mer motstandsdyktig for ekstremvær. AE

Landskapet får lov til å vokse frem og så gjør man en skånsom utbygging etterpå. Hvordan ville et slikt landskap sett ut ved sjøen? ETS

Da må man spille på lag med sjøen. Det gjør man ikke akkurat på Dokken nå. Så det ville jo

innebære en ganske stor omforming. En tilbakeføring. Og så måtte grepet stå i sammenheng med resten av bykonteksten. Jeg brenner for å gi tilbake til naturen i størst mulig grad. Vi har tatt så grådig for oss, at vi skylder naturen å gi tilbake. CH

Jeg har to små barn og vi har bodd i byen i mange år. Nå sitter vi og tenker på hvor vi skal bo fremover. Et fremtidig nabolag på Dokken med boligblokker og handel på bakkeplan frister ikke så veldig. Vi vil bo mer sosialt, bo mer, ikke tilfeldig, men mindre innkasset. Det hadde vært utrolig kjekt om Dokken kunne tilbudt en utforskende måte å bo på, hvor man kan bo mer kollektivt og urbant, men samtidig ha nærhet til naturen. Det er utrolig vanskelig å få begge deler. Slik boligutviklingen skjer i dag har man valget mellom å bo i blokk, eller å bo på landet. Kanskje Dokken kunne hatt kanaler, sjø og båter, men ikke se ut som Tjuvholmen i Oslo? AE

Tror du vi vet hvordan vi skal få til det?

Jeg vet ikke. Jeg ser for meg en blanding av filmen I am legend og… og restauranten Under.

ETS Den er litt dystopisk i uttrykket da, og det er ikke mange som har råd til å spise der. CH Ikke om du sitter og ser ut i sjøen. Bare om du ser selve bygget. Det ser ut som et skip som har sunket. Og det synes jeg jo folk skulle ta seg råd til. AE Dere andre som har vært tilskuere og hørt på samtalen fra utsiden. Det er rom for kommentarer. Hva tenker dere en havn skal være? DELTAKER

Denne havnen byr jo på et hav av muligheter med så store arealer. Hva vil man med byen? Her har man mulighet til å få til diversiteten og mangfoldet. Å gi rom for gamle håndverks tradisjoner, ved å regulere området. Kommunen kan styre hva som skal skje fremover med byen. Og ta byen med inn i fremtiden. AE

For det er vel kanskje en av de største utfordringene med Dokken og andre utviklingsområder. Mange kommuner har kanskje sluppet det viktigste verktøyet i verktøykassen. Det å selv detal jregulere og definere hva områder skal inneholde, og på den måten også sette noen begrensninger og tilrettelegge for virkelig funksjon blanding i byen.

ETS Handler ikke det mest om hvem som eier tomtene? Om k ommunen er tomteeier har de jo mye større spillerom enn om det er eid av private. Da jeg jobbet i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune opplevde jeg at saksbehandlerne hadde veldig lite makt. Jeg har selv opplevd å bli kalt inn på teppet av utbyggere og blitt irettesatt, fordi jeg hadde skrevet kritisk om en utbygging. AE

Kommunen kan såklart regulere tomter de ikke selv eier. Nå er vi på slutten av samtalen. Det passer å avslutte med et av de største spørsmålene. Hvordan forvalter kommunen makten på vegne av innbyggerne for behovene i fremtiden? Nå skal vi gå bort og øse litt salt. Jeg ser at dere må få en pose salt senere. For her blir det ikke nok.

Redaktør

Arild Eriksen Grafisk design

Studio Boi Foto

Thor Brødreskift Illustrasjoner

Cathrine Finnema (Fragment)

Trykk

Nilz og Otto Grafisk AS Opplag

200

Papir

Munken Lynx Rough 120 Colorit Azur 120 + 225 Tekst

ABC Diatype Regular + Mono

ISBN

978-82-691796-2-0

Takk til

Jacob Schroll Per Kristian Sebak Philipp Von Hase Elin T Sørensen Christopher Haatuft Arne Rygg Axel Wieder Sabine Popp Anders Haaland Morten Hammerborg Laura Ve Sofia Marie Hamnes Lars Hallaråker Marthe Serck-Hanssen Freddy Aarset Silje Bruknapp North Sea Salt Works Michal Bietz Overland Thea Chronie-De Maria Cathrine Finnema Christopher Caleb Hansen Jon Danielsen Aarhus Marte Bruvik Christina Charlotte Tolfsen Mads Andersen Thor Brødreskift

Publisert av

Fragment

Hva vi lagde ved sjøen ble publisert som en del av utstillingen «The Ocean» på Bergen Kunsthall, 28. august–31. oktober 2021. Samtalen fant sted på Dokken containerhavn i Bergen, Torsdag 16. september 18.00

Havnebyene forsvinner. Det er lenge siden rep og tønner ble laget i byene. Det er også lenge siden havnearbeiderne hadde råd til å bo der. I en serie med samtaler ser arkitektkontoret Fragment nærmere på forvandlingen av byene og kunnskapen om fortiden og fremtiden.

978-82-691796-2-0 FRAGMENT 3