Omsorg – medmenneskelighet i praksis

Omsorg – medmenneskelighet i praksis

Omsorg ved livets slutt Vi kan si med Albert Schweitzer: «Ærefrykt for livet», og være oppmerksomme på at behandling, pleie og omsorg kan bygge bro fra: • uverdighet til verdighet • lidelse til lindring • håpløshet til håp Når vi får være med et menneske som nærmer seg livets slutt, må vi våge å være tilstede i rommet og være klar over at stillhet er en forutsetning for oppmerksomhet.

Vi skal ikke være opptatt av hva vi skal si – men hva som blir sagt

Livets avslutningsfase Når livet nærmer seg slutten, tvinges et menneske inn i et forandret liv. For de fleste betyr dette sterk avhengighet og tap av kontroll. Det verste med dødsprosessen og døden er ikke at livet har en ende, men lidelsen består i den truende hjelpeløsheten og aleneheten. Livets avslutningsfase er en situasjon der mennesker blir særlig utsatt for å bli krenket, sviktet eller utsatt for overgrep.

Eksistensielle spørsmål, som meningen med livet, forsterkes i denne fasen.

Mange føler sorg over det de ikke vil få oppleve. Aleneheten truer, meningsløsheten truer, friheten til fortsatt å gjøre egne valg forsvinner, døden truer. Verdigheten for den enkelte avhenger i stor grad av mulighet for fellesskap og respekt.

Er det noen som bryr seg om meg, er det noen som ser meg, er det noen som hører meg, prøver å forstå meg og vil ta på meg?

Dine ord understrekes av berøring og kroppsspråk.

Dødsangst Dødsangsten er den angst en kan ha i tiden før døden – dødsprosessen eller selve dødsøyeblikket. Dødsangst kan gjerne knyttes til tre hovedområder: 2

• Angst for å utslettes, bli til intet, det å opphøre å være til • Angst før dødsprosessen eller dødsøyeblikket – det som kommer før døden • Angst for hva som eventuelt møter en etter døden Døden er en naturlig del av alt liv, og det må være slik. Døden representerer fullbyrdelsen av livet og gir livet dets endelige bekreftelse. På samme måte som en ikke kan forestille seg en dag uten dens motsetning natt, kan en heller ikke forestille seg livet uten døden.

Liv etter døden Gjennom beretninger fra personer som har vært nær døden, har noen i den senere tid fått forsterket sin tro på et liv etter døden. Beretningene har beskrevet opplevelser fra personer som har hatt hjertestans og er blitt gjenopplivet.

Det disse beretningene kan tyde på, er at opplevelsen av dødsøyeblikket, eller rettere sagt øyeblikkene før den absolutte død, ser ut til å være en berikende og positiv opplevelse.

Troen på et liv etter døden betyr at døden ikke er et punktum, langt mer en ny begynnelse. Dødens port kan forvandles til livets triumfbue.

Vi må våge å være tilstede i rommet I den senere tid har legers adgang til å yte aktiv dødshjelp i stigende utstrekning vært diskutert. Ønske om aktiv dødshjelp skal møtes med aktiv livshjelp. Forslag om aktiv dødshjelp kan møtes med aktive tiltak for livshjelp som kan gi grunnlag for en verdig død. Rådet for legeetikk har definert og satt opp følgende etiske regler for leger når det gjelder eutanasi (aktiv dødshjelp). Der heter det: • Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett.

Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp.

• Aktiv dødshjelp må dermed ikke forveksles med å stoppe eller ikke å begynne en behandling etter anmodning fra pasienten.

3

• Det er ikke aktiv dødshjelp dersom legen unnlater å gi en behandling som han/ hun ikke finner mening i å iverksette.

• Det er heller ikke aktiv dødshjelp å gi smertebehandling eller annen symptomlindring som kunne innebære at livet forkortes.

Et av de største medisinske fremskritt i de senere år er god smertebehandling.

Ved riktig valg og dosering av smertestillende midler vil den syke ofte kunne oppholde seg hjemme selv om livet nærmer seg en avslutning. Å være hjemme i kjære omgivelser er for mange den største glede de kan få i en slik situasjon.

Vi kan spørre oss selv: • Hvordan skal vi forholde oss til et menneske som nærmer seg livets slutt?

• Hva skal vi ta hensyn til under samtalen?

• Hvordan kan vi tenke oss selv å møte døden?

• Hva er «aktiv dødshjelp»?

• Hvordan forholder vi oss til aktiv dødshjelp?

• Hva kan være med å gi oss mulighet for en verdig død?

4

Sorg Å miste en av våre nærmeste hører til de største påkjenninger vi kan oppleve som menneske. Det er liten trøst for oss å vite at alle mennesker i løpet av livet utsettes for denne type påkjenning. Umiddelbart etter et slikt tap, er det naturlig at livet fortoner seg trist og trøstesløst, og at det tilsynelatende har mistet sin mening. I slike stunder kan det være godt å være alene. Men det kan også være godt å ha andre mennesker å dele sine tanker og sin sorg med.

Sorgens faser Den dybde og varighet sorgen får, vil avhenge både av vår egen personlighet og av det forhold vi har stått i til den avdøde. En sorgprosess gjennomleves vanligvis etter et bestemt mønster som de fleste sørgende må gjennom, men styrken i reaksjonene kan være svært forskjellig. Mange av fasene gjennomleves raskt, kanskje i løpet av timer eller dager, men noen av fasene kan vare lengre. De mer akutte faser er vanligvis gjennomlevet på 6–12 uker etter tapet av den kjære. Hele sorgprosessen bør være fullført i løpet av 1–2 år, men arrene vil naturlig følge oss livet gjennom.

Sjokk Sjokk er en normal opplevelse ved et plutselig dødsfall av en nær pårørende eller venn. Dette kan også gjelde selv om døden har vært ventet. Vanlige symptomer hos mennesker i sjokkfasen er at de overveldes av gråt, føler seg oppspilt, rastløse, tilstivnede, utenom seg selv, river seg i håret, plukker med fingrene, blir nummen i kroppen, eller opplever det hele som en fysisk smerte, som om en del av eget legeme blir skåret vekk. Noen får en uvirkelighetsfølelse, en følelse av at dette ikke er tilfelle, «dette gjelder ikke meg«, «det er ikke slik». Man føler seg på siden av eller utenom seg selv.

Sorgens ansikt Følelsesmessig utladning kommer det til i de fleste tilfelle. Dette regnes som riktig og viktig for de fleste. Mange forsøker å skjule sin sorg, forsøker å gjemme seg bak en fasade av hverdagslighet. Det er uheldig å unngå å sørge, det er ingen riktig måte å sørge på. Men det er også viktig å få utløp for sin sorg. Det er et gode å kunne gråte ut med noen, et nært medmenneske eller en gruppe mennesker som står en nær, familie eller venner.

5

Det er sunt å bearbeide sorgen, vise og sette ord på følelsene.

Det gjør også godt å kunne snakke med dem, gi uttrykk for sine tanker og sine følelser. Mange har opplevet at samlingen av venner og slektninger ved begravelsen og i samværet etterpå kan gjøre godt. Det er akseptert at man da kan vise sorg, gråte, tørke tårer, og snakke om avdøde og gi uttrykk for sine følelser. De fleste har et behov for fellesskap med andre, helst mennesker som deltar i den samme sorg, eller i samme situasjon (sorggrupper).

Ensomhet Følelse av ensomhet og isolasjon utvikler seg ofte tidlig under sorgprosessen, gjerne i forbindelse med begravelsen og tiden umiddelbart etterpå. I den første fasen etter dødsfallet, er det for de nærmeste gjerne mye å ordne opp med; praktiske gjøremål, forberedelsene til begravelsen og samværet etterpå, ordning av papirer m.v. Ensomhetsfølelsen melder seg gjerne med økt styrke når begravelsen er over.

Det er ikke rart at det utvikler seg en tomhetsfølelse, en følelse av oppgitthet og isolasjon – kanskje med depresjon.

Angst Ofte følger en irrasjonell følelse av angst. Hva skal skje med fremtiden? Mens depresjonen har utgangspunktet sitt i fortiden, i minnene og tapet, har angsten forbindelse med fremtiden. Hva vil skje med meg, i min hjemlige situasjon, med barna, med vennene, med økonomien? Den følelsesmessige reaksjonen er ofte større enn den reelle trussel situasjonen tilsier.

Angsten melder seg hyppig ved livets overganger og kriser.

I angstens kjølvann kan panikk utvikle seg. Søvnen svikter, matlysten blir borte.

Den sørgende lar seg ikke trøste. Det er viktig å vite at denne angstpregete fasen har en begrenset varighet, anslagsvis 6 til 12 uker. Den sørgende er ofte redd for at en slik tilstand skal utvikle seg videre til sinnssykdom. Det skjer heldigvis svært sjelden.

6

Skyldfølelse Skyldfølelse opptrer hos mange sørgende. Man retter bebreidelser mot seg selv for at en ikke gjorde mer for avdøde, for uheldige uttalelser man har kommet med, for at man ikke kontaktet lege eller sykehus, for at man var for opptatt av sine daglige gjøremål til å vie seg mer for avdøde.

Aggresjon Aggresjon følger ofte skyldfølelse. Aggresjonen rettes ofte mot dem som hadde å gjøre med avdøde i den siste tid, sykehuset som ikke gjorde nok, legene som hadde for dårlig tid, sykepleierne som var for likegyldige osv.

Aggresjonen kan også rette seg mot andre i familien eller omgangskretsen som en mener har vært for likegyldige i avdødes siste periode.

Det er lett å innta den holdning at man vil lide i stillhet, man isolerer seg, og mister kontakten med den som naturlig kunne gi råd og trøst. Den er en god rådgiver som selv tar kontakt med den sørgende så de kan gjennomdrøfte problemene sammen.

Restitusjonsfasen begynner sjelden før 4 uker etter dødsfallet. Den bør være gjennomlevet i løpet av de første 3 måneder. Da bør den sørgende øyne en lys-

7

ning, bli mer aktiv igjen, begynne å ta kontakt med folk og vurdere situasjonen på en moden måte i lys av det som har hendt.

Tilpasningsfasen, eller nyorienteringsfasen, er den fasen hvor livet igjen begynner å gå sin vante gang, hvor man mer aktivt orienterer seg utad, og etterhånden igjen kan ha et naturlig forhold til omgivelsene. Denne prosessen vil man vanligvis være igjennom i løpet av det første året.

Sorglindring Hvordan kan vi hjelpe et menneske i sorg? Det er mange som kan bidra til å hjelpe et menneske i sorg. Dette gjelder først og fremst de nærmeste. Alle som har et forhold til avdøde, kan være til hjelp ved å trøste og støtte, og ved at de som har en mer robust personlighet hjelper dem som lettere faller sammen.

I sorgen ser man hvor viktig det er at mennesker viser hverandre følelser. For de fleste sørgende gjør det godt å snakke om avdøde, være med å ta frem minner.

Familie, venner og naboer kan yte mye hjelp. Man kan bistå med praktiske spørsmål, og bare det å merke omtanke og vennlighet gjør godt i en sorgsituasjon.

Den sørgende trenger også noen å drøfte fremtiden med, og kanskje få et puff i en periode hvor man lett kan gi seg over. Legen og presten kan ofte være de nærmeste yrkespersoner til å hjelpe et menneske i sorg.

Ved å virkelig lytte og ved å vise at man både forstår og aksepterer de tunge følelsene, kan man dele noe av sorgen, og på den måten gjøre den lettere å bære.

Vi må vite for å være til hjelp For å være til hjelp er det viktig å ha satt seg inn i læren om sorg og sorgbearbeidelse. Det er en fordel om også den sørgende har kjennskap til sorgprosessens forløp.

I en akutt sorgreaksjon kan lette angstdempende eller søvngivende midler over kort tid være på sin plass. Men vi skal ikke glemme at sorgreaksjonen bør vi helst arbeide oss igjennom. Vi bør ikke drukne den i bedøvende midler.

8

Det er viktig at den enkelte kan hjelpe seg selv. Man bør forsøke å gå på arbeid som vanlig, la de daglige gjøremål gå sin gang, ikke isolere seg. Den sørgende bør holde ved like kontakten med venner, naboer, menigheter, klubber etc.

Den sørgende må forstå at det ikke er noe unormalt eller avvikende i at sorgen er der. Det er nettopp et gode og et privilegium å gjennomleve sorg, og det er en forutsetning for at livet igjen skal gå videre på en god måte, også med den avdøde i erindringen.

Tapet av et nærtstående medmenneske hører til de største kriser vi kommer ut for i livet. La oss huske at kriser ikke bare er negative for dem av oss som rammes. Uten kriser ingen modning. Kriser danner forutsetning for vekst.

Den sørgendes situasjon For å være til hjelp må vi forsøke å sette oss inn i den sørgendes situasjon. Vi lar her de sørgende snakke: Hva kan vi gjøre? spørres det ofte. Jeg vet at de som har gitt meg mest, kanskje har gitt hjelp bare med taushet, tårer og håndtrykk. «Venner forstår uten ord».

Vi er ofte så redde for å tråkke for nær hverandre. Kanskje vi ikke alltid mestrer situasjonen. Jeg føler selv at jeg går blant en masse folk, og ingen spør hvordan 9

jeg har det i virkeligheten. Men tenk om vi våger å være praktiske i omsorgen vår!

Noen inviterer på helgetur, middag eller en rusletur.

Hva skal vi si? spørres det også. Det viktigste er å bry seg om, ikke bry seg med. Det første innebærer omsorg, det siste innebærer sladder. Det betyr så mye med en håndsrekning, en e-post, en telefon, et kort besøk. Jeg oppfatter et medmenneske som en som har åpne ører, som ikke nødvendigvis bruker så mange ord, som har evnen til å lytte. Det er en god hjelp om han bare sitter der og er tilstede. Hjelp meg ved å gå et lite veistykke sammen med meg!

Når du har sorg, må du jobbe hardt med den både titt og ofte. Du kommer lett inn i tunneler, og da kan det være slitsomt å komme seg ut igjen. Det er mye lettere å komme inn enn ut, fordi sorgen er så sterk og har slik makt.

Sorgen må du bearbeide – men savnet må du lære å leve med.

Sorgen må ha sin tid. Vi må ha lov til å ha det vondt. Ingen kan diktere meg hvordan jeg skal føle. Sorg kan ikke måles, forties eller sammenlignes. Sorg har ingen bestemt tid, enkelte kan sørge i flere tiår.

10

Sorgen har mange farger, den kommer i et stort spekter, den har ingen bestemt alder.

Når noen spør hvordan en har det, bør de tenke over at det kan ta minst en time å svare på det spørsmålet. Derfor er det egentlig lite klokt å spørre uten å være forberedt på at et ærlig svar kan ta mye av din tid.

Vi kan spørre oss selv: • Hva er viktigst når vi skal hjelpe et menneske i sorg?

• Hva gjør vi når vi vil praktisere sorglindring?

De som har det meste av livet bak seg Eldre er ikke en ensartet gruppe. Gamle mennesker er like forskjellige som yngre og må behandles som den personlighet vedkommende er, alltid med respekt, vennlighet og ærbødighet.

Mange eldre mennesker liker å prate, og vi må lære oss å lytte. De liker fortellinger fra gamle dager, og ungdommens opplevelser kommer sterkt tilbake i alderdommen. Det er viktig å finne frem til ting de har interessert seg for tidligere, f.eks. arbeide, jakt, fiske, reiser, hagestell, bøker, teater osv. Mange eldre vil gjerne fortelle om sine familier og vise bilder av sine kjære.

Vi kan lære mye av eldre mennesker, de har lang livserfaring og har opplevd mye gjennom et langt liv. De sitter inne med ressurser, og det er opp til oss å finne frem til disse og benytte oss av dem.

Vi må la de eldre få vite at de betyr noe, og vi må la dem bestemme over sitt eget liv.

11

Hvordan opplever den enkelte selv å bli gammel?

Selv om man er gammel av år, kan man ha et ungt og lyst sinn, og det er en gave i seg selv. Det er alltid noe å glede seg over hvis man er åpen for det, og mennesker som har det slik, har det mye lettere. Et vennlig ord, og dagen er reddet for dem.

De eldres forhold til døden De fleste tar tanken på døden helt naturlig. De vet at de er gamle og at de kanskje ikke har så mange år igjen. De er ikke redde for selve døden, men for angsten og smerten. Noen er redde for det «klare lille øyeblikket» før døden inntreffer. De vil ikke dø alene, men ha noen hos seg, selv om de skulle bli bevisstløse. Angeren for at de ikke har fått gjort det de burde for andre mennesker, er sterk hos noen.

Enkelte plages av skyldfølelse. Noen vil gjerne leve litt til for å få oppleve bestemte dager og milepæler. De synes ennå å ha mye å leve for. Andre har en dødslengsel, ønsker det intenst, og dør av mangel på livsvilje, mens noen venter på døden i årevis. Ønsket om å få dø inntreffer oftest når de synes de ikke har mer å leve for. Ingen har bruk for dem og de føler seg bare til bryderi. De fleste dør stille og rolig, de bare sovner inn. Men noen får angstfølelse i forbindelse med sin egen død. Noen synes å dø av sorg, f.eks. ved tap av ektefelle eller barn.

Aldersdemens Aldersdemens er mental svekkelse, særlig av de intellektuelle funksjoner som hukommelse og orienteringsevne. Dette skyldes svinn eller ødeleggelse av hjerne­ celler av forskjellige årsaker som f.eks. Alzheimers sykdom. Da dette gjelder en stor gruppe innen eldreomsorgen i dag, er det riktig å nevne disse spesielt. Man kan ha vanskelig for å lære nytt stoff, men husker godt fra tidligere i livet og kan fortelle lenge om det.

Enkelte kan bli urolige og rastløse. Andre igjen blir engstelige og har behov for ekstra god kontakt med medmennesker. Atter andre blir mistenksomme. De mister alltid noe og tror at andre stjeler fra dem. Det kan være en belastning stadig å bli beskyldt for å ha tatt noe fra dem. Vi må behandle disse mennesker med respekt, og snakke med dem som medmennesker: Gir jeg den aldersdemente noe ved å besøke ham eller henne?

– Ja så absolutt. Øyeblikkets gleder har stor verdi

12

Hjemmeboende eldre Flere og flere av de eldre i dagens samfunn blir boende hjemme. De eldre har en tendens til å redusere sin sosiale kontakt og aktivitet og isolerer seg. Man må ikke se bort fra at noen eldre trives med sin ensomhet og faktisk har lagt opp til den selv. Det viktigste ved hjemmebesøket er at man gir seg god tid. Stå ikke å tripp ved døren og se på klokken.

Vær tilstede, treng deg ikke på.

Vi kan spørre oss selv: • Hva er viktig for eldre mennesker?

• Hvordan oppleves det å bli gammel?

• Hva kan vi gjøre for å bedre tilværelsen for våre gamle?

Sykebesøk Som regel er det greit og hyggelig å gå på sykebesøk, særlig om det er til en venn eller til en god bekjent. Det gjelder å formidle optimisme og håp. Vi vet at dette er gode hjelpemidler for helbredelsen. Men det er ikke alltid like lett. Målet med besøket bør være å gjøre det levende og innholdsrikt og å gi oppmuntring og håp.

Dette er utgangspunktet når vi planlegger besøket. Noen ganger kan et besøk være uønsket. Det kan bli for mange av dem. Besøk krever alltid innsats, også fra den syke.

Avtalen er viktig – og vi må være presise.

Den syke eller de nærmeste pårørende vet gjerne hva som er best for pasienten.

Kontakt på forhånd er viktig. Når avtalen er inngått, må vi holde vår del av den og være presise!

13

Samtalen Det er viktig å kunne lytte! Ta deg tid – vær konsentrert. Vær forsiktig med egne råd og løsninger.

Vi skal ikke være fagmennesker – men bare medmennesker.

Den syke ønsker ikke raske råd om problemfylte situasjoner – behovet er som regel bare å bli lyttet til.

«Dørlukkere» En «dørlukker» er et utsagn som stenger for en positiv utvikling av en samtale: • Det går nok over – du er nok bedre i morgen. (bagatelliserende) • Du klarer det nok, du kan nok holde ut, du som er så sterk (gir ros på en måte som avviser problemet) • Det skulle ta seg ut – at du bare gir opp (latterliggjøring)

«Døråpnere» En «døråpner» er et utsagn som tar den syke og hans sykdom på alvor.

• «Så leit å høre at du har det slik…» (viser at du lytter og tilskriver utsagnet både betydning og medfølelse).

• «Jeg skjønner at du har det spesielt ille akkurat i dag…» (vi har registrert den sykes skiftende sinnsstemning, noe som viser aktiv lytting).

• «Har du lyst til å si mer om dette?» (viser aksept og forståelse, inviterer til å gå videre og viser ønske om å hjelpe, og åpner muligheten for å fokusere på andre ting enn sykdom).

14

At man, naar det i sandhet skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted først og fremst må passe paa at finde ham der, hvor han er og begynne der.

Dette er hemmeligheden i all hjælpekunst.

– Søren Kierkegaard

Kronisk syke En ekstra utfordring opplever vi når vi møter kronisk syke. Å leve med en kronisk sykdom medfører ofte isolasjon og ensomhet. Kontaktbehovet kan være stort, men ønske om å få være alene må også respekteres. Hvem gir disse syke tid og oppmerksomhet? Venner og kjente synes ofte det er for krevende. Om vi gleder med et besøk, kan det også gi en hardt tiltrengt fristund for pårørende.

Telefonkontakt Et alternativ til besøk kan være telefonkontakt, eller et besøk kombinert med telefonkontakt. Også en telefonsamtale bør være avtalt på forhånd. En slik samtale kan være en positiv opplevelse opplevelse for den syke. Det kan gjøre godt å få snakke «ut» og «lufte» sine påtrengende problemer.

Før samtalen avsluttes bør tid for neste besøk eller telefonsamtale avtales.

En åpen holdning En viktig forutsetning for at vi skal kunne hjelpe et annet menneske, er at vi prøver å forstå hvilke vansker den hjelpsøkende sliter med.

Første betingelse for å etablere en gunstig atmosfære er at vi prøver å være helt åpne for det mennesket og det budskapet vi mottar, uten å filtrere det gjennom våre egne briller. Målet er å få tak i hvordan den du besøker, selv ser, opplever og forstår sin situasjon.

15

Vi kan spørre oss selv: • Hvordan kan vi best planlegge et sykebesøk?

• Hvor lenge skal besøket vare?

• Hva skal vi ta hensyn til under samtalen?

• Er telefonkontakt et godt supplement til besøk?

• Når og hvordan skal vi eventuelt begynne?

16

Taushet og tillit Det beste klima for medmenneskelig kontakt får vi når forholdet er preget av gjensidig tillit, når vi stoler på hverandre og har respekt for hverandres private områder. Det beste klima for medmenneskelig kontakt får vi når forholdet er preget av gjensidig tillit, når vi stoler på hverandre og har respekt for hverandres private områder. Den vi besøker, må kjenne seg trygg på at det er en virkelig venn som kommer på besøk. Grensen til det private rykker ganske nær, og fortroligheten må vernes.

Taushet – en æressak!

Det er en æressak å være taus om det man får vite om sine venner. Den absolutte taushet gir tillit, skaper åpenhet og viser respekt. Man bringer ikke til torgs følsomme opplysninger.

Vi kan spørre oss selv: • Hva betyr taushet for et medmenneske?

• Tenk gjennom sammenhengen mellom taushet og tillit.

17

Kilder/områder for fordypning Her finner du kilder og områder for fordypning innen området omsorg: • Lover for Den Norske Frimurerorden • Norges Røde Kors – Besøksvennkurs • «Omsorg med omtanke», en bok for besøksvenner utgitt av Norges Røde Kors 1995 • «Taushet og tillit» av Prost Kjell Joachimsen, Trondenes menighet, Troms • «Etikk/holdninger/handlinger» av psykiatrisk sykepleier Gudrun Svenkerud • «De som har det meste av livet bak seg», basert på artikkelen «Eldreomsorg» av Krisbjørg Adolfsen, tidl. adm. oversykepleier ved Oslo Røde Kors Sykehjem.

• Seminaret «Døden – prisen for et liv». Arrangør: «For livsrett og menneskeverd/ Norges Kristelige Legeforening» • Omsorg for alvorlig syke og døende • Rådgivningsgruppen for alvorlig syke og døende, Ullevål Sykehus • «Hvorfor er det så vanskelig å sitte med?»

Artikkel i «Omsorg» nr. 2/3 1998 av Marie Akre • «Samkvem i eldreomsorgen» Ken Heap: Kommuneforlaget, 1996 • «Kontaktetablering og samtaleteknikk» Kjell Dahl: Fag og Kultur, 1994 • «Fra sorg til livsmot» Vigdis Rabben: Lunde, 1995 • «Sorg og sorgarbeid» Nils Retterstøl: Fra brosjyre UNI forsikring • «Sorg – og hvordan leve med den?» Sarah Morris, Hjemmets Bokforlag, 1988 • «Videre alene» Randi Bratteli, Gyldendal, 1997 • «Bør vi snakke om døden?» Per Eirik Solem: Norsk Geriatrisk Institutt, rapport nr. 4 – 1978 • «Krisen i livet» Ekselius, Notini, Øberg: Tanum Norli, 1979 • «Etikk for helse- og sosialarbeidarar» Einar Aadland, Det Norske Samlaget, 1996 • «Angstens Ansikter» Knut Isachsen, Atheneum, 1997 • «Vennlig hilsen» Det frivillige Norge, Frisam, 1997 • «Førstehjelp» Norsk Førstehjelpråd. Universitetsforlaget, 1993 • «Livreddende førstehjelp» European Resuscitation Council, Lærdal, 1995 Stoffet i denne brosjyren er hentet fra veiledningen «Broderkontakt», utarbeidet av en gruppe frimurere på 1990-tallet, med Bjarne H. Reenskaug som redaktør.

18

19

Trenger du noen å snakke med? https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/trenger-du-noen-a-snakke-med/

Den Norske Frimurerorden, Nedre Vollgate 19, 0158 Oslo. www.frimurer.no • id@dnfo.no

2023-11-19. OOA/KS. Forsidefoto: Pavel Danilyuk

Omfanget av den frivillige innsatsen i Norge er stor, og det er til sammen en av bærebjelkene i det norske samfunn. Ikke bare på det økonomiske plan, men også på det sosiale. Den frivillige innsatsen er med på å gjøre livet levelig og rikere for så uendelig mange. Denne brosjyren er ment å gi støtte til deg som ønsker å være der for andre i livets krevende faser, uavhengig av om du er medlem av vår Orden eller ikke.