Broren by Gyldendal Norsk Forlag

Etter at Fadi gjør et innbrudd i den svenske forstaden der han bor, får søsteren Yasmine skylden og rømmer til New York. Tynget av dårlig samvittighet blir Fadi stadig mer religiøs. Til slutt reiser han til Midtøsten for å kjempe for den hellige sak. En dag får Yasmine beskjed om at hun må komme hjem så fort hun kan. Noen mener de har sett Fadi i Sverige.

Boken er oversatt av Kari Bolstad, medlem av Norsk Oversetterforening.

I løpet av noen varme dager i august krysses Klaras og Yasmines veier. De er begge havnet i en situasjon der folk med mektige interesser er villige til å gå over lik for å oppnå sine mål. Broren er Joakim Zanders andre bok. Han debuterte i 2014 med Svømmeren.

«… Broren er både ulidelig spennende og en viktig historie … En av årets må-lese-bøker.» Skånska Dagbladet

«En filmatisk og viktig historie i thriller-sjangeren.» Folkbladet

«Så velskrevet, så ekte, språket, våre sosiale koder, er treffende beskrevet … Dette er mer enn en vanlig thriller, den har mange nivåer.»

Om Joakim Zanders første bok, Svømmeren, sa pressen: «Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra deg. De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!» Tom Egeland, VG

«Helproff og tankevekkende svensk thriller.»

«Det er intenst, historien er glødende, vi vil videre.» Remi Laakso, Hamar Arbeiderblad

«Blodet bruser.» Arne Borge, Bokmagasinet Klassekampen

«Får meg til å tenke på Homeland … Genialt.»

JOAKIM ZANDER

BROREN

Litteratursiden.dk

«… vi snakker internasjonal thriller med snert. Zander syr alt dette elegant sammen til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.» Pål Andreassen, Moss Avis «Helproff og tankevekkende svensk thriller.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

JOAKIM ZANDER

Ölandsbladet

Lotta Olsson, Dagens Nyheter

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

BROREN

S O F I A RU N A R S D OT T E R

JOAKIM ZANDER ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. I oppveksten bodde han også i Syria og Israel og ett år i USA som utvekslingsstudent. Etter endt militærtjeneste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.

Samtidig, i London, har Klara Walldéen fått jobb på et forskningsinstitutt som driver med lyssky virksomhet. PC-en hennes blir stjålet, og like etterpå blir en av kollegaene hennes dyttet foran T-banen av ukjente menn. Også Klara må tilbake til Stockholm.

JOAKIM ZANDER

To søsken fra samme familie vokser opp i en svensk forstad. En av dem drar til New York, den andre søker til sine røtter i Midtøsten. Enkelte i miljøet der de har vokst opp, prøver å hindre dem begge i å dra.

«En elegant konstruert internasjonal thriller … Gjennomtenkt og ubehagelig troverdig.»

Trønder-Avisa

«Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra deg. De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!» Tom Egeland, VG

«… vi snakker internasjonal thriller med snert. Zander syr alt dette elegant sammen til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.»

omslag: Love Lannér

Tretti år senere blir den svenske EU-juristen Klara Walldéen oppsøkt av sin tidligere kjæreste. Han er kommet over hemmeligstemplet informasjon og trenger hennes hjelp. Samtidig, i Brussel, forbereder den arrogante lobbyisten George Lööw seg på å representere en ubehagelig klient med en skjult agenda. Langsomt dras han inn i et dødelig politisk spill. Trådene veves sammen en stormfull julaften i den svenske skjærgården, der fortid møter nåtid og alt kommer til overflaten. Joakim Zander (f. 1975) er en svensk forfatter som vokste opp i Sverige, Syria og Israel. Etter militærtjenesten studerte han jus ved universitetet i Uppsala. Senere tok han en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Han har tidligere arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel.

SVØMMEREN

Pål Andreassen, Moss Avis En natt i Damaskus tidlig på 1980-tallet må en amerikansk spion forlate sitt nyfødte barn til en usikker skjebne. Det er et svik han ikke klarer å forsone seg med. For å glemme tar han farlige oppdrag i Beirut, Afghanistan og Irak.

JOAKIM ZANDER

SVØMMEREN

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 4 av 444) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Orten Copyright © Joakim Zander 2015 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Wahlström & Widstrand Published by agreement with Ahlander Agency Zbigniew Herberts dikt: Oversettelsen bygger på Irena Grönbergs svenske gjendiktning av Elegi över Bortgången Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsfoto: Getty Images Oversetter Kari Bolstad er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-48960-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 3 av 444) NOT PRINT READY!

Joakim Zander

Broren Oversatt fra svensk av Kari Bolstad

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 7 av 444) NOT PRINT READY!

jeg har betalt for sviket men da visste jeg ennĂĽ ikke at dere gikk bort for alltid og at det skulle bli mĂ¸rkt Zbigniew Herbert

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 9 av 444) NOT PRINT READY!

1. Bergstad – Vinter 2011

Vi flyr langsomt gjennom Bergstad i natt, farten er perfekt kalibrert, formasjonen sterk og kompakt. Vi er lydløse i natt, øynene bare streker. Vi er X-men, Band of Brothers, vi er elite. Det brenner en bil ved Drivvedsvägen, og vi hører rutene eksplodere av heten, ser glasset spre seg over snøen som is, gjennomsiktige skår av frustrasjon og atspredelse. Det er som en hvilken som helst kveld denne vinteren, og kidsa bryr seg ikke engang om å flykte opp på gangbroen over sporene lenger, men blir bare stående rundt bilen, så nær at flammene blir reflektert i de oppsperrede øyehvitene og svir huden deres. De vet nøyaktig hvor lang tid det tar før sirenene begynner å ule, de har det ikke travelt, ingen tider å passe, ikke engang noe å flykte fra lenger. Men vi blir ikke stående, målet vårt er større, vi er ikke fugleunger som stikker biler i brann lenger, vi er ørner og falker, rovdyr med skarpere klør, spissere nebb, større appetitt. Lois, Reven, Mehdi og Bounty. Jeg vrir på hodet og ser brødrene mine, skikkelsene deres som skygger i skjæret fra ilden. Noe i hjertet mitt vokser og vokser. Jeg har sluttet å løpe etter deg. Det er så lenge siden du begynte å bevege deg vekk fra dette. Og selv om det fortsatt er din skygge som faller over den grå veggen på rommet mitt hver kveld når jeg legger meg til å sove, er det de, vennene mine, brødrene mine, som er som jeg. Like 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 10 av 444) NOT PRINT READY!

retningsløse og anelsesløse som jeg. Like tomme og trøtte som jeg. «Ey, Fadi?» Bountys stemme er lys og hul, som om han ikke har nok luft eller kraft i lungene. «Kjeften, homo,» hveser Reven. Han gir ham en dytt i skulderen som får Bounty til å ta et skritt til siden, ut i den dypere snøen. «Skjerp dere,» sier jeg. «Det er alvor nå, skjønner dere det?» «Men …» sier Bounty. «Ikke noe jævla men, sharmuta.» Reven hveser igjen og løfter hånden. «Men er du sikker på koden, da?» fortsetter Bounty og tar et skritt bakover, unnviker slaget. «Er du sikker på at de ikke har skiftet den?» Betongen bøyer seg ned over oss, lukker oss inne, holder oss fast. Luften er full av minus ti og brennende bensin. Jeg trekker på skuldrene, kjenner lungene snøre seg sammen. Føler som jeg alltid gjør: at jeg ikke vet noe, at jeg ikke er sikker på noe. «Jada, jada, for faen,» sier jeg. «Hold kjeft nå.» Vi venter i skyggene på den andre siden av Pirattorget til tross for at det er folketomt, til tross for at klokka er halv to om natten. Vi venter til vi hører sirenene skjære over motorveien, venter til vi ser himmelen over lekeplassen bli opplyst av blålys. Venter til vi ser Mehdi komme luntende over de isete betongplatene utenfor Samis kebab, skrittene hans er dumpe dunk i vinternatten. Sirenene har stilnet, nå høres bare lyden av kidsa som hyler og skriker på vei over gangbroen i den andre retningen. «Det går bra,» sier Mehdi, han er andpusten, lungene piper og hviner av astma. 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 11 av 444) NOT PRINT READY!

Han bøyer seg fram og puster og peser. «Bare brannvesenet, de sender ikke engang aina lenger.» Vi nikker i taushet alle sammen, høytidelig som i en begravelse. Alvor nå. Nøkkelen brenner i lomma, koden i hukommelsen. Jeg bøyer meg bakover og lar blikket følge de barnefingerklissete vinduene på den andre siden av torget, oppover sprukken fasade, lasete persienner, laken som gardiner, parabolantenner og somaliske flagg og enda høyere opp, opp over takene og høyere. Himmelen er svart og kald, og ikke engang stjernene er ute i natt, ikke engang en halv, sørgelig flis av en måne, bare tomme, svarte skyer og ingenting. Likevel lar jeg blikket henge der, like frossent som natten, som fingrene mine. Dette er det virkelige valget. Deg eller brødrene. Jeg tvinger blikket løs fra natten, som en tunge fra en frossen stolpe, og jeg sier: «Hva venter dere på? Jalla!» Vi flyr i formasjoner over torget, stille som stealth, som fucking drones. Vi er en enhet, vi er gangstere, vi er elite. Ikke en lyd, bare røyken fra munnene våre, pusten vår og blod som suser i ørene, bare vi og oppdraget vårt. Det er lett. Bare nøkkelen i døra, ingen blikk over skulderen. Bare inn alle sammen, og så gjør jeg som du, som jeg har sett deg gjøre, bare går rett bort til den hvite boksen, bare hjertet som banker, bare koden og «Av» på displayet, bare et tusendels sekunds venting på det lange pipet som betyr at det funker, at vi er inne. Kjappe hi-fives, tause, lommelyktene fram, gjennom gangen og inn i studioet. To MacBooks på bordet i mikserommet. Swoosh! Våre nå. To Samsungs til lading. Swoosh! Våre nå. Tre små nettbrett. Swoosh! Mikker og gitarer. Vi ser på hverandre. Drit i det. For tungt. Jeg bøyer meg ned under miksebordet, setter meg på 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 12 av 444) NOT PRINT READY!

huk, famler i mørket til jeg finner den. Langsomt trekker jeg fram skoesken. Nike. Åpner den, stikker nesa nedi og kjenner den søte weedlukten fylle meg. «Ey!» Jeg holder opp en ferdigrullet foran brødrene, som gjør store øyne og setter tommelen opp. Men det er mer. Jeg så det da jeg var her sammen med deg, så Blackeye ta to tusen og gi til en jævla hangaround til å kjøpe sprit for. Det var jo sånn jeg kom på det, det var da tanken ble født. Jeg sniker meg inn i det andre rommet, kontoret. Drar i den øverste skuffen, men den sitter fast. Jackpot! «Rev!» hvisker jeg inn i studioet. «Skrujern.» Reven er kongen av skrujern, stemjern, kubein. Finnes ikke ett vindu, én dør han ikke kan åpne – og dette er for enkelt. Han bare bender skrujernet mot skrivebordsplaten og presser, og skuffen farer opp og ut. Kassaskrinet er grønt og tungt, og jeg stanser Reven idet han begynner å ståke med det. «Drit i det,» sier jeg. «Vi tar det siden.» Og så er det over. Vi renner ut gjennom døra som vann, med hendene fulle av bytte, ned mot lekeplassen, der vi gjør en grovfordeling. Jeg tar skrinet og en MacBook. «Vi ligger lavt. Sees på torsdag.» Og så er det over. Natten er kald og tom og stille. Ikke engang bilene brenner lenger, og trøttheten skyller over meg som et hav, som snø, som mørke, og jeg stavrer hjemover, taus og tom, ikke opprømt og fylt av lovløshet, ikke fornøyd og sterk, absolutt ikke som jeg trodde. Senere på rommet mitt slipper det grågule lyset fra gatelykten utenfor vinduet ikke taket i meg, det leter seg inn under øyelokkene og inn i pupillene, selv om jeg lukker øynene og 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 13 av 444) NOT PRINT READY!

borer hodet ned i den klumpete puta. Hva jeg enn gjør, så lar det meg ikke hvile. Til slutt gir jeg opp og åpner øynene, setter meg opp i senga, men skrur ikke på lyset. Tiden trekkes ut og skifter form, inntil den helt opphører og jeg hører døra til rommet mitt knirke, at gulvet knirker og knaker. Jeg snur meg ikke, lar bare blikket bli værende i veggen. Du tar med deg vinteren inn i rommet da du åpner døra og setter deg på sengekanten ved fotenden. Luften står stille. «Husker du da vi var små?» begynner du. «Eller kanskje du var ti? Da jeg begynte å si at jeg måtte komme meg vekk herfra?» Jeg vet hva du skal fortelle, det er en av historiene våre, en del av mytologien vår, men jeg sier ingenting. Bare sitter der, tom og rak i ryggen. «Jeg hadde kranglet med dem igjen. Husker ikke om hva. Noe khara, noe dritt, hvem vet? Og jeg stakk ut, kom ikke hjem før sent. Og du var jo for stor til å leke med den skitne gamle loppemarkedslegoen din? Men da jeg kom hjem, hadde du plassert alle de blå bitene på en av de grønne platene, litt hvitt her og der, og satt den på senga mi før du sovnet. Husker du det?» Jeg nikker svakt. Jeg husker. Jeg husker alt sammen. «Husker du hva det var?» Jeg sier ingenting. Det er for lenge siden. Det er for mye imellom. «Du sa at det var et hav. At du hadde bygd et hav til oss som vi kunne seile vekk på. Og at du skulle mekke en båt vi kunne seile i.» Jeg kjenner at det brenner bak øyelokkene og i brystet. Jeg kjenner alt trekke seg sammen, jeg kjenner fortiden drukne meg, framtiden drukne meg. At man ikke trenger vann for å drukne. 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 14 av 444) NOT PRINT READY!

«Men du mekket aldri båten, Fadi, bare havet.» Jeg vil si noe, kanskje en forklaring, kanskje unnskyld, unnskyld, unnskyld. Men jeg vet at alt jeg kan gjøre, er å pipe og breke, alt jeg kan avstedkomme, er kaos og stress. Vi sitter tause. Så, til slutt: «Kanskje du har fikset båten nå, Fadi,» sier du. «Men den er bare stor nok til én.» Jeg snur meg endelig og ser på deg. Du er trøtt og tynn, huden din liksom blek i det svake lyset. Jeg har sett deg være på vei bort siden jeg var liten. Men jeg har aldri sett deg slik. «Hva mener du?» sier jeg. Du ser så sørgmodig ut da du ser på meg. Ikke skuffet, ikke sint. Bare sørgmodig. «Hva trodde du? At de ikke skulle skjønne hvem sin nøkkel det var? Hvem sin kode? Det er personlige koder i studioet. Alle har én, hver sin, så man kan vite hvem som har vært der, til hvilken tid. Det første de gjør i morgen når Jorge kommer inn, er jo å sjekke det, og da kommer de til å se at det er min kode som er brukt, skjønner?» Hva skal jeg gjøre? Skammen brenner i meg. Sviket. Den jævla dumheten. Jeg er khain – en forræder. Så skrekken. «Jorge og Blackeye,» sier jeg. «De kommer til å drepe meg.» «Ikke de,» sier du. «Men Biz eller Mahmud eller Russeren kommer nok til å gjøre det.» Nå kjenner jeg tårene renne nedover kinnene. Det er så skammelig, tårene så klart, men også at det bare er redselen som paralyserer meg. «Fadi, habibi,» sier du. «Hvordan kunne du være så jævlig dum? Du vet at de ikke bare nøyer seg med å få sakene tilbake. Den som gjør noe sånt mot Pirate Tapes … Faen, Fadi, de er jo det eneste vi har å være stolte av. Den som gjorde dette, er en 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 15 av 444) NOT PRINT READY!

forræder. Mot hele Bergstad. Ingen kommer til å legge fingrene imellom.» Gjennom tårene ser jeg at du reiser deg fra senga og går bort til skapet ditt. Du er nesten aldri her, bare et par netter i uken, men jeg vet at du har skissebøkene dine her. Nå strekker du deg for å nå opp til den øverste hylla, rasker sammen blokkene og bøkene og dytter dem ned i en tøypose fra Pirate Tapes sammen med den svenske ordboka di. Den er slitt og flekkete, har eselører, fra alle dagene og nettene våre. Det føles så fjernt nå, da vi trodde at det ville være nok, at det ville være tilstrekkelig å lære seg alle ordene, at det skulle være nok å synge som de andre, å ikke breke og pipe. Du stanser opp og tar opp ordboka igjen, legger den på senga. «Det er bedre at du tar denne,» sier du. «Jeg trenger den ikke mer.» Jeg skjuler ansiktet i hendene, kan ikke se på deg lenger. «Hvordan visste du det?» sier jeg lavt. «Hvordan visste du om Pirate Tapes?» Jeg aner gjennom hendene at du trekker på skuldrene, at du rister på hodet. «Jeg så dere stå og stressrøyke oppe ved broen allerede i ettermiddag. Det var klart at dere hadde noe på gang. Dere er ikke så jævla smooth, Fadi. Etterpå hørte jeg om innbruddet. Du vet, jeg er ikke dum i hodet.» «Hva skal du gjøre?» sier jeg. «Hvor skal du hen?» «Det spiller ingen rolle. Det er bedre at du ikke vet det nå. Jeg tar kontakt.» Du setter deg på huk foran meg, tvinger hendene mine vekk fra ansiktet mitt, tvinger meg til å se på deg. «Sånn,» sier du, og stemmen din er så alvorlig at den får luften til å dirre rundt oss. «Så vidt de kan se, var det jeg som var inne i studioet i natt. Det var min kode. Hvis jeg forsvinner 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 16 av 444) NOT PRINT READY!

i natt uten et ord, finnes det ingen grunn til å mistenke noen annen.» Du holder meg rundt håndleddene, ser meg rett inn i øynene, gjennom tårene mine og skammen min, gjennom speilene og røyken, gjennom blendverkene, rett inn i det som kanskje er meg, rett inn i det som er bunnen min. Jeg vet ikke hva jeg skal si, åpner munnen og lukker den, prøver å vri blikket vekk fra de dype øynene dine, men du slipper meg ikke. «Men jeg skjønner ikke,» sier jeg. «Det er enkelt, habibi,» sier du. «Til slutt bygde du båten min.» Du stryker meg over håret. «Unnskyld,» sier jeg. «Unnskyld, unnskyld.» Jeg lukker øynene og kjenner de tørre leppene dine mot kinnet. Da jeg åpner øynene, har du forsvunnet.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 17 av 444) NOT PRINT READY!

2. Brooklyn, New York – Torsdag 13. august 2015

Betongen gjennom den tynne madrassen på gulvet, lyden av en lastebil på gata, som får de skitne vindusrutene til å klirre, de sporadiske stemmene og klaprende hæler mot asfalten, sirenene langs Atlantic Avenue, varmen som trykker og dirrer, pulsen som ljomer mellom mursteinsveggene, nøkkelen i døra. Yasmine setter seg opp. Hun er umiddelbart lysvåken, øynene er åpne, vide, forberedt på hva som helst, nesten hva som helst. Alle lydene, og lyset som blir reflektert over gulvet. Mørke, reflekser og signaler hun ikke umiddelbart kan identifisere, som ikke fester seg. Bare nøkkelen i døra. Hun ser seg omkring, trekker gårsdagens svarte singlet over hodet og ned over skuldrene, vrenger på seg jeansen, trekker hendene gjennom det tjukke, mørke håret og reiser seg stille. Det rå gulvet er forbausende svalt mot fotsålene. Låsen er vrang og vrien. Sjikksjakksjaksjakksjikk. Nøkkelen vrir og vrenger. Lyden ljomer og hopper gjennom den tomme leiligheten. Blålysene fra gata flimrer inn gjennom vinduene, opp mot de halvferdige lerretene som står lent mot veggene. Det er midt på natten. Hvor lenge har hun sovet? Har hun sovet i det hele tatt? Jetlagen spraker og bruser i henne, som 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 18 av 444) NOT PRINT READY!

om alle sansene blir filtrert gjennom en forlatt radiofrekvens, som skrur ned tempoet, gjør henne treg og langsom. Hun rister på hodet igjen for å få bruset til å minke, hodet til å klarne. Hun beveger seg mykt mot lyden, mot døra, instinktivt og reaktivt som et dyr. Bak henne forsvinner sirenene bortover den sprukne asfalten og etterlater noe som ligner en ro. Bare lyden av nøkkelen i låsen. Hun beveger seg nærmere døra, så nær at leppene streifer metallet da hun hvisker på svensk: «Er det deg?» Restene av flyluft i lungene gjør stemmen tørr og hes. Nøkkelen slutter å skrape i låsen. «Yasmine?» sier han fra den andre siden. Måten han sier navnet hennes på. Intonasjonen og den hakkete, utålmodige melodien i uttalen. Aggresjonen og forvirringen. Alt de har bygd opp, er rasert på et øyeblikk. Hun vrir om låsen, og døra åpner seg. David ser nesten ut som vanlig, nesten som for en uke siden. Det er samme mykt krummede lepper, samme dype fure i pannen. Samme kragebein og smilehull i venstre kinn, samme barberte skalle, samme grå T-skjorte med samme flekker av sprayfarge og tusj, samme jeans i tjukk, gammel denim som hun kjøpte til ham i Shibuya på sin første reise til Tokyo. Men det er også skjeggstubb og skitne negler, kvikksølvblikk og kvernende kjever. «Yasmine, baby!» Han slår ut med armene, kommer over dørstokken med tennene lysende gule i lysskjæret fra gata. Hun rygger et skritt og vrir seg vekk fra ham, fra forsøket på omfavnelse. «Baby, I didn’t realize … What time is it?» Han vrir på håndleddet på jakt etter en klokke som ikke er der, slår seg på lommene på jakt etter en mobiltelefon 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 19 av 444) NOT PRINT READY!

som han til slutt får opp og trykker frenetisk på uten at den reagerer. «What the fuck? I’m out of battery, baby! What time is it?» Han tygger og tygger og slipper telefonen, som skramler i gulvet. Han beveger seg mot henne igjen, nå med hendene krummet foran seg som for å omfavne ansiktet hennes. Hun rygger til hun står midt i rommet, på loftet, som han kaller det, men det er ikke større enn en studenthybel, et kott, selv om det er høyt under taket, og vinduet iblant, tidlig på morgenen, fyller rommet med lys. «Hvorfor snakker du engelsk?» sier hun. Han stanser opp og ser på henne som om han ikke helt har registrert at hun er der før nå. «Hvordan kom du inn?» sier han på svensk, i en anklagende tone som surrer av paranoia og aggresjon. «David,» sier hun, med hodet på skakke nå, som til et barn, «hva er det som har skjedd?» Hun blir stående midt på betongen med armene i kors over brystet. Hun kjenner sinnet trenge seg opp gjennom smerten og forvirringen hun bærer inni seg, kjenner det vokse. Det finnes en grop inni henne, inni dem, i dette rommet. Hver gang hun tror hun har fått feste rundt den porøse åpningen, kjenner hun at gropen utvider seg og at fingrene begynner å gli i grusen. Hvordan hun enn kjemper, sparker og blør, så faller hun famlende, for evig nedover. «Hendt?» sier han. «Hvordan hendt?» Han åpner kjøleskapet og trekker grønnsakskuffene ut og inn, flytter på gamle rester på hyllene. En smørpakke faller i gulvet uten at det virker som han registrerer det. «Timmy og Aisha hadde fest, etterpå fortsatte vi ute med Rasheed og noen til.» Han snur seg mot henne, forbauset: 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 20 av 444) NOT PRINT READY!

«Hva gjør du her nå? Du skulle jo komme på torsdag.» «Det er torsdag,» sier hun og presser fingrene mot tinningene. «Eller kanskje fredag nå.» Bruset gir seg ikke, tvert imot. «Timmy og Aisha hadde fest tirsdag,» sier hun. «Du har ikke vært hjemme siden, ikke sant?» Han trekker på skuldrene og ser ut som han prøver å tenke seg om. «Torsdag?» sier han, «Rasheed og jeg ble hengende fast i noen beats han hadde funnet. Etterpå dro vi på en fest i Bushwick. Lauren var der.» Han ser ut som om han forventer en slags ros for å ha nevnt navnet på en gallerist de begge vet aldri kommer til å stille ut noen av bildene hans. «Hun var jævlig interessert i den nye retningen jeg er på vei i, du vet fuglene og kirkene. Har jeg fortalt deg det?» Yasmine synker ned på huk, skjuler ansiktet i hendene. Fingrene glir i grusen. «Tusen millioner ganger, David. Men du har jo ikke malt en dritt, eller hva? Ikke en eneste jævla strek!» Hun reiser seg igjen og går bort til dobbeltmadrassen i hjørnet og får tak i to tynne, raslende papirark. Hun går bort til David og legger dem på kjøkkenbenken foran ham uten å si et ord. Han bøyer seg fram og ser mysende på dem. «Æsj,» sier han. «Drit i det. Det tar jo evigheter før vi havner i retten. We’re artists, baby! Utkastelser er bare en del av storyen vår.» «Vi skal i retten om ti dager, David. Deretter står vi på gata, ok? Jeg har jo for faen gitt deg penger for at du skulle betale leien. Hva har du gjort med dem? Speed? Fester i Bushwick?» 20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 21 av 444) NOT PRINT READY!

Dypere og dypere ned i gropen. Hun orker ikke engang å kjempe imot. «Jeg trenger en drink,» sier han og river opp døra til fryseskapet. Han stikker hendene inn og skramler og slamrer inne i det isete rommet til han får tak i en rimete flaske som han holder opp i den grå nattdisen. Han rister på den og snur den opp ned før han av alle krefter kaster den i den grå mursteinsveggen. Flasken bommer på vinduet og blir knust i et hav av frosne glasskrystaller. «Hva faen har du drukket opp vodkaen for?» freser han og snur seg mot henne. Kanskje er det utkastelsen, kanskje reisen og jetlagen. Kanskje er det den siste månedens sorg og forvirring som vrir seg og vokser i henne. Kanskje er det gropen under henne som bare utvider seg. Kanskje er det skitten under neglene hans. Kanskje er det dette som får henne til å se gropens mørke, blodige bunn. Kanskje er det ingenting. Men plutselig forvandles truslene hans til løfter. Plutselig vet hun hva som skal til. «Jeg har ikke rørt vodkaen din, David,» sier hun. Og ikke bare det. Hun dirrer ikke i stemmen, viker ikke med blikket, rygger ikke vekk, går ikke sin vei. I stedet legger hun armene i kors over brystet og tar et skritt mot ham. Hun kjenner at et glasskår skjærer seg dypt inn i tåballene under den venstre foten, kjenner hvor kaldt skåret er i varmen, hvor kaldt til og med blodet føles i varmen. David ser forbauset ut. Det hun sier, stemmer ikke overens med deres felles historie, en historie som er full av episoder der hun ligger på kne i hjørnet med et feiebrett eller papir eller hva som helst og feier sammen glasskår. Et øyeblikk ser han brydd ut. Kjevene kverner. Pupillene er i ferd med å sprenges. Så: 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 22 av 444) NOT PRINT READY!

«Hva faen var det du sa?» Han tar et skritt mot henne, og det rykker i den ene munnviken av speed eller anspenthet eller mangel på søvn. Hun kjenner at fingrene glir gjennom grusen, at blodet renner ut av henne, gjennom foten, ut over betongen. Hun vet at hun kan avslutte det nå. At hun kan rygge og bøye seg. Hente papir på wc og feie sammen de jævla glasskårene. At hun kan løpe ned til den nattåpne inderen på Classon Avenue og kjøpe en flaske Jack. Han kom til drikke halvparten og kanskje brøle en stund. Hun kunne vri hatet hans vekk fra henne og utover, mot galleristene og agentene og alle de andre som får ta skylden for det faktum at han ikke har malt et fornuftig bilde siden de kom til Brooklyn. Hun kan kanskje låne penger av Brett for å klare utkastelsen? Ta et par turer til Tokyo eller Berlin. Fortsette å spare til en buffer, til en egen leilighet å forsvinne til en mørk natt. Hun kan gjøre alt det hun har gjort hundre ganger før, tillate seg å falle langsomt ned i gropen igjen og la historien sluke henne. Men hun gjør ikke det. «Jeg sa at jeg har vært i Tokyo i ti dager,» sier hun i stedet. «Og du vet at jeg ikke har rørt den jævla vodkaen din.» Han tar et skritt mot henne og ser et øyeblikk ut til å vurdere det hun har sagt. «Mens du har vært her og festet opp husleien for tusende gang sammen med den jævla taperklubben din, har jeg slitt for at vi skal komme videre, ut av denne dritten,» fortsetter hun. Hun har gått for langt nå. Lenger enn noensinne. Men søvnmangelen gjør henne lett og flyktig. Et øyeblikk er det som om hun ikke er en del av dette lenger, ikke fullt ut. Det er som om den siste måneden har fått historien til midlertidig å lette på sitt krampaktige tak rundt henne, som om det hun og David 22

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 23 av 444) NOT PRINT READY!

har hatt sammen, ikke lenger er virkelig, men bare stoff og myte og drøm. Det er en måned siden nå, en måned siden Fadi forsvant for godt, en måned siden telefonen surret i lomma hennes på tunnelbanen et sted under Washington Square Park, og verden liksom saktnet farten rundt henne. Det er en måned siden hun begynte å flykte fra det, fra sorgen og fortiden, raskere og lenger enn hun trodde hun var i stand til. Og siden, akkurat da hun trodde hun ikke kunne komme lenger bort, akkurat idet hun kjente at sorgens fryktelige skikkelse var i ferd med å innhente henne, fikk hun for fire dager siden den andre meldingen. Det utydelige bildet av en som kanskje er Fadi i Bergstad. Fadi er død. Fadi lever. Ingenting henger sammen lenger, det finnes ikke noe mønster mer. «Ditt jævla svin!» roper hun, og nå kjenner hun at stemmen skjærer seg, at den blir rå og sår. «Hold kjeft!» vræler David, høyere, dypere. Han holder en hånd foran ansiktet hennes, som for fysisk å hindre ordene hennes i å nå ut i rommet. «Du skal bare holde kjeft! Hvem faen tror du at du er? Hva? Jeg skylder deg ikke en dritt. Det vet du.» Han er oppe i ansiktet hennes nå, hun kan kjenne den kjemiske ånden hans, den stikkende svettelukten etter en førtiåttetimersfest – i klærne hans, i huden. Stemmen hans er lavere nå, mer truende. «Hvem er du til å komme her med dritten din? Om det ikke hadde vært for meg, hadde du blitt igjen i svartskalleland. Hvis det ikke hadde vært for meg, hadde du jobbet i den jævla neglesalongen til mora til venninna di hjemme i betongen, di utakknemlige vesle fitte. Eller vært død som den jævla broren 23

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 24 av 444) NOT PRINT READY!

din. Komme valsende her med de jævla Tokyo-reisene dine … Som om det ikke er jeg som har fikset det for deg. Fy faen!» Hun kjenner spyttet hans lande på kinnet og vet at det han sier, er sant. Han har sagt det så mange ganger før. At hennes gjeld til ham er så stor at den rettferdiggjør gropen, at den rettferdiggjør alt. Hun kjenner hvordan historiens grep lukker seg rundt henne igjen. Hvordan dens harde favn trekker henne til seg og langsomt drar henne med seg nedover. Akkurat der er det nære på at hun slipper taket i kanten. At hun legger armene sine rundt ham i stedet. At hun holder ham, kjenner hodet hans mot skulderen, armene hans lukke seg rundt midjen hennes. Men noe er annerledes i natt. Det er som om en taustige henger ned i gropen, akkurat innenfor rekkevidde. Fadis død og oppstandelse. Verden skjelver og snurrer og gjør henne svimmel. Reisen mellom tidssoner gjør henne lett og uvirkelig. Men hun vet at hun ikke klarer å få tak i stigen alene, at hun trenger ham, til og med til dette. Kanskje særlig til dette. Hun trenger hendene hans for å ta seg ut av den bunnløse gropen og vri historien ut av ledd. Hun trenger ham for å bli fri og for å kunne redde det som reddes kan. Så hun manner seg opp og trekker seg tilbake, tvinger ømheten til å forvandle seg til hat med ingenting annet enn sin egen vilje. Hun dytter ham så hardt hun kan i brystet og skriker med all den kraft deres felles, dysfunksjonelle historie har begavet henne med. Han snubler et skritt bakover, et øyeblikk desorientert. «Fy faen, for en jævla feik, du er,» skriker hun. «For en jævla klovn du er, David! Du tror du er kunstner …» Hun ler tomt, gledesløst. «Kunstner! For en jævla spøk! Du har ikke gjort en dritt på ett år! Du er et dophue, David. Et lite skritt fra gata. Og at 24

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 25 av 444) NOT PRINT READY!

du skulle ha reddet meg? Fatter du at det bare er jeg som står mellom deg og en fuckings parkbenk?» Lenger rekker hun ikke før Davids knyttneve treffer henne over tinningen. Det svir og suser i hodet, hun føler seg vektløs. Rommet vrir seg og hopper rundt henne idet hun faller baklengs i betongen. Smaken av metall på tungen. Det føles som sorg og tomhet. Som slutten på historien. Det føles som en seier.

Boken er oversatt av Kari Bolstad, medlem av Norsk Oversetterforening.

«… Broren er både ulidelig spennende og en viktig historie … En av årets må-lese-bøker.» Skånska Dagbladet

«En filmatisk og viktig historie i thriller-sjangeren.» Folkbladet

«Så velskrevet, så ekte, språket, våre sosiale koder, er treffende beskrevet … Dette er mer enn en vanlig thriller, den har mange nivåer.»

«Helproff og tankevekkende svensk thriller.»

«Det er intenst, historien er glødende, vi vil videre.» Remi Laakso, Hamar Arbeiderblad

«Blodet bruser.» Arne Borge, Bokmagasinet Klassekampen

«Får meg til å tenke på Homeland … Genialt.»

JOAKIM ZANDER

BROREN

Litteratursiden.dk

JOAKIM ZANDER

Ölandsbladet

Lotta Olsson, Dagens Nyheter

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

BROREN

S O F I A RU N A R S D OT T E R

JOAKIM ZANDER

«En elegant konstruert internasjonal thriller … Gjennomtenkt og ubehagelig troverdig.»

Trønder-Avisa

«Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra deg. De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!» Tom Egeland, VG

«… vi snakker internasjonal thriller med snert. Zander syr alt dette elegant sammen til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.»

omslag: Love Lannér

SVØMMEREN

JOAKIM ZANDER

SVØMMEREN