Den barmhjertige terroristen by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 27 mm

JAN OVE EKEBERG

Sagt om I sverdets tid: «Spennende som en krim, medrivende som en saga. Selv de som 'aldri leser historiske romaner' er nødt til å bli grepet av denne eventyrlige beretningen.» TOM EGELAND

«Jeg leste i ett sett og drev inn i fortellingen som en båt i et stryk.» KARSTEN ALNÆS

«Jeg har sjelden opplevd en roman som så raskt griper fatt i leseren.» RUNE FJELLVANG, ROMERIKES BLAD

«En roman i tradisjon etter Sigrid Undset og Vera Henriksen.» HANS OLAV GRANHEIM, OPPLAND ARBEIDERBLAD

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

JAN OVE EKEBERG En gruppe norske spesialsoldater i Afghanistan deltar i en aksjon for å drepe Talibans øverste leder. Aksjonen ender i katastrofe: En skole blir sprengt, over hundre barn dør. Terrortrusselen mot Norge øker, og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mottar informasjon om at en fryktet internasjonal terrorist kan være i landet. Like etter blir en politiker korsfestet til sidedøren på Stortinget med et bombebelte rundt livet. Da politiet rykker inn, skjer det verst tenkelige. Politiinspektør Asbjørn Krag i PST får saken. Fra rullestolen kjemper den invalidiserte krigshelten en intens kamp mot klokka. Så finner Krag et gammelt sort-hvitt-bilde i skrivebordsskuffen hjemme hos sin egen far, og jakten tar en ny vending. Løsningen kan ligge rett foran ham, men Krag risikerer en høy personlig pris for å finne den.

Han stirret mot skikkelsen som bøyde seg over ham. Kniven var krum med mørkt skjefte. Hodet var dekket av

JAN OVE EKEBERG (f. 1954) er journalist og forfatter. Han er nå programleder for økonominyhetene på TV2 Nyhetskanalen. Han debuterte som forfatter i 1996 og har skrevet flere dokumentarbøker. Den barmhjertige terroristen er hans fjerde skjønnlitterære utgivelse. Han nådde et stort publikum med den historiske spenningstrilogien I sverdets tid (2011–13).

et rødt skjerf som skjulte alt uten øynene. Det var noe merkelig med de øynene. Som om de ville ham vel?

FORFATTERFOTO: JULIE PIKE

9 788205 461833

OMSLAGSDESIGN OG ILLUSTRASJON: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 1 av 376) NOT PRINT READY!

Den barmhjertige terroristen

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 2 av 376) NOT PRINT READY!

JAN OVE EKEBERG Tidligere utgitt: I sverdets tid 1. Spenningsroman fra norsk borgerkrigstid. 2011 (Juritzen) I sverdets tid 2: Kongedrapene. 2011 (Juritzen) I sverdets tid 3: Helligdommen. 2013 (Juritzen) Biografier: Statsminister. Makten og mennesket. Biografi om Gro Harlem Brundtland (sm: Per Arne Bjerke). 1996 (Tiden) Et liv i isen. Polarkokken Adolf Henrik Lindstrøm. Biografi, 2000 (Kagge) Kong Carl. Biografi om Carl I. Hagen (sm. Jan Arild Snoen) 2001 (Kagge) Norway. Past/present/future – Norgesbok. 2004 (Stenersen) Yngve Hågensen. Gjør din plikt, krev din rett! Biografi (sm. Yngve Hågensen) 2004 (Aschehoug) Roald Amundsen. Tidenes polarfarer (sm. Susan Barr) 2005 (Stenersen)

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 3 av 376) NOT PRINT READY!

Jan Ove Ekeberg

Den barmhjertige terroristen Kriminalroman

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 4 av 376) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsillustrasjon: Omslagsdesign: ISBN 978-82-05-46183-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 5 av 376) NOT PRINT READY!

Helmandprovinsen, Afghanistan, to år tidligere Han ventet på døden. Men den kom ikke. Bare den lammende følelsen steg til en smerte han aldri før hadde kjent. Som smeltet metall rant den gjennom kroppen og satte nervene i brann. Smerten stoppet ikke, men presset seg videre til de innerste cellene i hjernen. Så åt smerten seg også inn i skjelettet. Han skjønte det var en slik smerte du ber om å få slippe unna med døden. Men døden kom ikke, og han fortsatte å skyte blindt ut i natten. Spredte ilden inn i den trange kløfta, der han visste fienden kom mot ham. Å sikte var umulig. Men det gjorde ingenting. Lyden av maskingeværet ville holde dem unna de nødvendige minuttene. Selvfølgelig hadde de lagt ut miner. Det var slik de beskyttet seg mot fiender som ham. Han hadde nektet soldatene sine å ta ham med seg. Så skadd som han var, ville det sinke troppen. Da ville de dø alle sammen. Løytnanten hans hadde forsøkt å overhøre det, men bøyde seg til slutt for en klar ordre om å bringe mennene i sikkerhet. De hadde lagt igjen maskingeværet. Sanitetskorporalen 5

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 6 av 376) NOT PRINT READY!

hadde bandasjert ham, men ikke helt klart å stanse blodet som rant fra benstumpene. En håndfull tabletter med amfetamin lå i brystlommen. Han hadde en ekstra vannflaske. Så kunne han dekke retretten. Til døden kom. Den langsomme døden, som han fortsatt ventet på. Klapringen fra helikoptrene var svak. Men han kunne høre den, og så for seg hva som skjedde. Troppen hans klatret om bord i det store, amerikanske helikopteret. Chinooken ville fly dem tilbake til basen. Oppdraget hans var fullført nå. Han slapp avtrekkeren. Stillheten var befriende. Et kort øyeblikk lindret den kalde vinden smertene. Han la seg på siden. Ventet på det siste skuddet som skulle avfyres. Skuddet som ville befri ham fra smertene. Faren hans hadde også vært her. Det var snart femti år siden. Han hadde bygd en bro, inne i disse vakre fjellene. Hvor så mange kriger var blitt utkjempet, og alltid blitt vunnet av dem som bodde her: pashtunerne – krigerfolket. Så kunne han se dem. Uten en lyd var de kommet helt innpå ham. Han ville ikke ha klart å stoppe dem uansett. Gruppen av menn betraktet ham. Bare én kom frem. En tynn, kortvokst skikkelse. Kalasjnikoven vippet i hånden. Om skuddet kom mot hodet, ville han ikke engang høre smellet. Et rødt skjerf skjulte alt uten øynene. Han møtte talibanerens blikk. Det var noe med øynene han ikke helt skjønte. Skikkelsen bøyde seg over ham. Kniven var krum med et mørkt skjefte. Krag kjente hvordan den lemlestede kroppen forberedte seg på smerten fra en snittet hals. Det var ikke lenge igjen nå. Han hadde aldri skjønt hvordan mennesker kunne se på døden som en befrier. Først nå skjønte han. 6

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 7 av 376) NOT PRINT READY!

Så skar talibaneren av kjedet med soldatmerket. Merket forsvant inn i den side kappen. Han kjente en hånd mot pannen. En underlig varme spredte seg i kroppen. Smertene avtok. Så underlig det enn hørtes, hadde den varme hånden stilnet stormen av pine i ham. Han falt bakover da hånden ble trukket tilbake. Som om hele han i en kraftanstrengelse var blitt trukket opp etter denne varme hånden. Skikkelsen over ham reiste seg og ga et tegn. Ute i mørket ropte en annen av talibanerne en kort kommando. Så ble alt stille. Ikke noe skudd var blitt avfyrt. Døden lot uforståelig nok vente på seg. Skulle han kjempe mot det evige mørket? Refleksene hans ga ham ikke noe valg. Det var slik han var trent. Å kjempe for å overleve var det han kunne best. Månen lyste svakt over sandsletta under ham. Det var dit han måtte komme seg: fire kilometer. Én time, maks to, for soldatene hans i taktisk fremrykking. For ham ventet trolig evigheten. Høyre albue støtte mot en stein. Han trakk den litt nærmere kroppen. Så la han la vekt på den og trakk seg fremover. Venstre albue var svakere. Hvert kvarter drakk han en liten slurk vann: hver time en ny tablett med amfetamin. Hvorfor hadde de ikke skutt ham? Tid og sted forsvant nedover i bevisstheten. Også det rungende spørsmålet ble svakere, ubesvart og vagt. Alt ble begravd i smertene. Nede på sletta, ikke langt fra avtalt punkt for pickup, trykket han på nødpeilesenderen. Så lukket han øynene og gled inn i et mørke som var svartere enn den afghanske natten. Da han åpnet dem igjen, var det mot et skimrende lys. Han tenkte det var sola som skinte hvitt over ham. Mot lyset kunne han skimte konturene av tildekkede ansikter. 7

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 8 av 376) NOT PRINT READY!

Før de la en maske over ansiktet hans og han på nytt gled inn i en mørk stillhet, skjønte han at det ikke var sola som skinte så sterkt, men lysene i en operasjonsstue.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 9 av 376) NOT PRINT READY!

Dag 1. Operasjon O. Sprengstoffet acetonperoksid er relativt enkelt å fremstille og har blitt brukt i flere terrorangrep. Det er blant annet antatt at dette stoffet ble benyttet da et passasjerfly fra Pan Am ble sprengt og styrtet nær byen Lockerbie 21. desember 1988. På grunn av høy følsomhet og derav følgende fare for uønsket detonasjon på grunn av slag, friksjon og gnister har acetonperoksid fått tilnavnet «Satans mor».

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 10 av 376) NOT PRINT READY!

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 11 av 376) NOT PRINT READY!

1. Karl Johans gate ved Stortinget, Oslo, kl. 04.50 Spikeren hadde gått gjennom hånden og et stykke inn i døren. I lyset fra prosjektørene var bare den ene hånden synlig. Den andre lå i en skygge mot det svarte dørbladet. Men det var lett å tenke seg at også den andre hånden var spikret fast på samme måte. Mannen sto nemlig med armene rett ut til sidene, som om han var hengt opp på et kors. Politiinspektør Asbjørn Krag holdt den lille militærkikkerten så stille som mulig. Det var Ansgar Solvik, tidligere vekkelsespredikant, nå stortingsrepresentant, som var spikret fast på sidedøren til Stortinget: inngangen der turistene ble sluppet inn for omvisninger. Gjerningsmennene hadde åpenbart ikke tatt sjansen på å spikre offeret sitt til hovedinngangen på Løvebakken, som var bedre bevoktet. Krag og alle andre som fulgte med i samfunnsdebatten, kjente godt til Ansgar Solvik, kristenfundamentalist og landets mest iherdige forsvarer av kampen mot islamisme. Munnen var teipet igjen, men stortingspolitikeren levde. Han var også ved bevissthet. Øynene var åpne i en glipe mot det skarpe lyset fra prosjektørene politiet hadde satt opp. I perioder beveget Solvik ansiktet i raske bevegelser, trolig forsøkte han å kvitte seg med teipen. 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 12 av 376) NOT PRINT READY!

Smerter og frykt vokser sammen til en felles følelse, tenkte Krag. Det er det som har skjedd med Solvik nå. Han kan ikke skille smertene i de fastspikrede hendene fra frykten for å miste livet. Solvik ville kjenne smertene først når han var blitt reddet. Men det var et problem med å komme den stakkars mannen til unnsetning: Han hadde en vest på overkroppen. En svart vest, tydelig hjemmelaget, og med store lommer. Ut av lommene gikk røde og blå ledninger til en svart boks. I et sekund så Krag for seg hvordan vesten detonerte og biter av et menneske ble slynget utover Karl Johans gate … Han tvang bort det indre synet, men visste at det ville dukke opp igjen. Han hadde hatt bilder i hodet siden han var en liten gutt: sett ting som ennå ikke hadde skjedd. En psykolog hadde kalt bildene ekstrasensorisk persepsjon. Krag husket ordet og psykologens beskrivelse av fenomenet, men trodde ikke et sekund på det. Bildene i hodet var bare plagsomme. De tok fokus vekk fra det som kunne ses, høres og bevises. Og de hadde allerede noen uomtvistelige fakta: For halvannen time siden hadde stortingsvaktene fått en oppringning. Vakten som hadde tatt samtalen, fikk beskjed om at Ansgar Solvik ville bli spikret fast til nasjonalforsamlingen med en bombe på kroppen. Like etter kunne vaktlederen i kontrollrommet se to maskerte menn slepe Solvik oppover fortauet langs Karl Johans gate og feste ham i døren med en spikerpistol. Det hele hadde tatt 37 sekunder ifølge tidsangivelsen på overvåkningskameraet. Vaktene hadde ikke engang rukket å ringe politiet før alt var over. De kunne heller ikke si noe sikkert om bilen gjerningsmennene hadde kommet i. Trolig hadde den stått i en tilstøtende gate, muligens gågaten Lille Grensen, men det var nærmest en gjetning. 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 13 av 376) NOT PRINT READY!

Det hele virket proft, men de visste ennå ikke sikkert om vesten var ekte. Hvis det var et brutalt mediestunt, var det i så fall svært vellykket. To tv-kanaler sendte direktebilder fra stedet. Snart ville bildene være tilgjengelige på nyhetskanaler og nettsteder over hele verden. Organisasjonen som sto bak korsfestelsen av Ansgar Solvik, var garantert internasjonal omtale av sitt forkvaklede budskap. – Krag! Herover! Han ble vinket mot kommandobilen, der operasjonsledelsen var samlet. Asbjørn Krag sluttet seg til dem. En ung førstebetjent ved Oslo politikammer var innsatsleder. – Hva sier du, Krag. Du som kan dette med terror …? – Hvis du spør om bomben er ekte, er det umulig å si sikkert uten at vi går nærmere. Førstebetjenten himlet utålmodig med øynene. – Bombegruppen er varslet, men det tar sin tid. Krag tenkte han ville si noe for å roe ned den unge betjenten, men mobilen ringte: – Fuck! Hvordan ser det ut der nede ved Stortinget? Har islamistene tatt livet av Solvik? Nils Heimdal var rusten i stemmen. Han hadde tydeligvis akkurat våknet. Krag svarte sin overordnede: – Han lever ennå … Det ble stille en lang stund. Sjefen for PST hadde et problem: Han befant seg nemlig ved Interpols hovedkvarter i Lyon, Frankrike. Der var også hans nestkommanderende og sjefen for PSTs operative avdeling. Police executive courses, het det visst. Og tettheten av restauranter med stjerne i Guide Michelin er visstnok større i Lyon enn i noen annen by. Det massive fraværet av sjefer var grunnen til at tjenestemennene ved Oslo politikammer hadde hentet Krag med blålys. Asbjørn Krag var den høyest rangerte PST-tjeneste13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 14 av 376) NOT PRINT READY!

mannen som befant seg i landet. Og Oslo politikammer hadde stående ordre om å hente inn PST ved alt som kunne ligne en terroraksjon. Og at han var alene på stedet, bekymret nok Nils Heimdal enda mer enn hvordan han skulle komme seg hjem så fort som mulig, tenkte Krag. Det ble bekreftet omgående av det PSTsjefen sa: – Det er viktig at du gjør som vi gir deg beskjed om nå, Krag. Jeg sender ned flere folk som vil holde meg fortløpende oppdatert. Så får du dine ordrer av meg etter det. Exactly som i Forsvaret! Sitt på ræva til du blir fortalt hva du skal gjøre. Asbjørn Krag forholdt seg rolig. Det var lite han kunne gjøre med den motviljen PST-sjef Nils Heimdal hadde vist ham etter at han nærmest var blitt prakket på PST – av fortjenstfulle grunner, som det het. Han forsøkte å lyde vennlig: – Oppdraget nå er svært enkelt – eller rettere vanskelig: Vi har en politiker med en bombevest på seg … Heimdal avbrøt ampert: – Det skal du holde deg langt unna. Ikke gjør en damn shit. Det er Oslo politikammer som håndterer saken. De har ansvaret. Du får svare høflig på spørsmål, men det er også alt. Forstått? Krag hadde alt sluppet ut pusten: – Det blir som du sier, Heimdal. Som sagt er det foreløpig lite … – Det er bra. La det forbli slik. Vi holder kontakten, og som sagt kommer vi alle hjem med første fly. Alt jeg ber deg om, er at du gjør minst mulig til kavaleriet kommer til unnsetning. Krag pakket mobiltelefonen ned i brystlommen. At sjefene var i Lyon, spilte mindre rolle. Det var lite en PST-sjef kunne utrette på et åsted. Han selv også – foreløpig. 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 15 av 376) NOT PRINT READY!

Men det tenkte ikke Krag lenge på, for nå kom den svarte kassevognen til bombegruppen i Oslo politidistrikt. I vognen var det to bombespesialister, en tekniker, hunden Tarzan og det fjernstyrte kjøretøyet Rullemarie. Krag kjente lederen fra sin tid i Forsvaret. Alle politiets bombefolk var utdannet i Hæren. Mannen hilste til hjelmen da han så Krag. Den unge førstebetjenten kremtet, og det ble hilst igjen. Roger Giæver vagget bort til dem. Han hadde alt iført seg beskyttelsesdressen og gikk rett på sak: – Vi får kjøre bort Marie og ta en kikk. Ser det greit ut, går jeg selv opp for å sjekke situasjonen. Vi tar som vanlig ett skritt av gangen. Straks etter hvinte det iltert fra elektromotoren på Rullemarie nedover sidegaten der politiet hadde tatt oppstilling. Fra kameraet på det lille kjøretøyet kunne de se at det holdt stø kurs over den åpne plassen som var mest kjent for uteserveringen: Dasslokket. Den lite yndige damen deiset over fortauskanten og fortsatte over Karl Johans gate mot Stortingets sidedører. Roger Giæver studerte bildet på skjermen. Det gikk en stund før han snakket: – Må være jævlig vondt å få spikra fast henda sånn som det der … Førstebetjenten var raskt frempå. – Det skjønner vi alle. Men hva med vesten? Roger Giæver snudde seg langsomt: – Hva sier du, Krag? Tenker du som meg at det der er så mye dritt som det kan få blitt? Asbjørn Krag nikket. Han hadde sett det med én gang kameraet ga dem et nærbilde. Bomben var trolig ekte. Sannsynligvis var den rigget slik at alle ladningene var individuelle. Om vesten var sydd og fylt med hjemmelaget sprengstoff på 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51394) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 2. desember 2013 - 13:24 (side 16 av 376) NOT PRINT READY!

en kjøkkenbenk, var den svarte tennmekanismen en avansert innretning. Trolig betød det at vesten ikke kunne desarmeres i én operasjon, men at den som gikk frem, måtte løsne ledningene til tolv små bomber som hver for seg ville utløse hele ladningen om de gikk av. Skjedde det, ville alt innen en radius av 15–20 meter bli blåst i småbiter. Om bomben var utstyrt med stålkuler, kunne folk bli drept på opptil 100 meters avstand. Krag snudde seg mot Giæver for å si dette, men rakk ikke. Fra der han sto spikret fast i døren, brølte Ansgar Solvik. Teipen over munnen hadde falt av. Stortingsrepresentanten skrek så høyt at lyden bar godt over plassen og inn i sidegatene: – Hjelp! Kom og hjelp meg! For Guds skyld … Krag lukket øynene: Bildene av en menneskekropp som ble revet i småbiter, presset mot tinningen. Drønnet etter eksplosjonen runget i ørene. Men mannen sto der fortsatt, og han hylte på nytt: – Hjelp meg … Det er en bombe de har festet på meg!