De andre sa at han ikke turte. At ingen ville slippe ham inn. At køen var for lang.
Det siste er i hvert fall sant. Køen er et tusenbein langs fortau og rundt hushjørner.
- Går køen framover? spør Nero mannen helt bakerst.
Mannen rister på hodet.
- Vet du hvor mye billetten koster?
Mannen trekker på skuldrene.
- Har du noen gang vært der inne?
Mannen rister på hodet igjen.
- Er det sant at man kan trykke på knapper der inne?
Mannen ser ut i luften uten å svare.
Nero stiller seg opp helt bakerst. Han skrøt av at han skulle bli den første på skolen som kom seg inn i Fantasiens museum. Det får ikke hjelpe at det kommer til å ta tid.
- INGEN SLIPPER INN I DAG! roper vakten.
Køen er et sukkende kor.
Menneskene står ikke lenger på rekke og rad. De går hjem, stikker innom en kafé eller gjør sånt som mennesker gjør når de ikke står i kø.
Men Nero blir stående. Han prøver å forestille seg hvordan det ser ut der inne. Hvor mange knapper man kan trykke på. Men uansett hvor mye han prøver, er det helt tomt inne i hodet hans.
De andre kommer til å le av ham. Akkurat som de har gjort så mange ganger før. Kanskje man kan bli vant til det?
Nero får øye på en dame som sitter på fortauskanten og ser trist ut. Han vet jo at han ikke skal gå bort til fremmede.
Nero stiller seg foran dama og spør:
- Går det bra med deg?
- Uff, jeg kan ikke bare sitte her, sier dama og reiser seg.
- Kanskje de åpner i morgen?
- Ja, kanskje det, sier dama og begynner å gå.
- Du, sier Nero bak henne. - Har du noen gang vært der inne?
Dama snur seg og ser på ham. Hun rister på hodet.
- Jeg har stått i køen mange ganger, men de åpner aldri. Heldigvis er jeg så gammel at jeg kan huske fantasien.
- Gjør du? sier Nero.
- Ja, da jeg var på din alder, hadde barn masse fantasi. Nesten som om den sprutet ut av hodene våre.
- Hvordan så den ut? spør Nero.
- Den ... den var ... hmm, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men det skjedde helt ville ting i hodet. Og ingen hoder hadde lik fantasi. Jeg tror den var litt som ... magi.
- Men hvordan så den ut?
- Jeg vet ikke om det finnes ord som kan beskrive den.
- Så du kan ikke fortelle meg hvordan fantasi ser ut?
- Nei, jeg tror ikke jeg klarer det. Beklager.
- Tenkte meg det, sukker Nero.
- Hallo der. Hva er det du sier til guttungen?
Plutselig står han bare der. Vakten fra museet ser ikke spesielt blid ut.
- Jeg bare forteller ham at fantasien er som magi, sier dama.
- Magi er trolldom! Du vet vel at det er gode grunner for at fantasien er plassert på museum?
- Jo, klart det, sier dama og ser ned i bakken.
- Hvis fantasien løper løpsk, gjør folk de dummeste ting. De kan for eksempel dagdrømme og ikke følge med på skilt eller viktige beskjeder. Forbudet mot fantasi er en av de lureste tingene vi noen gang har gjort. Dere vil vel ikke ha bot?
- Nei, sier dama. - Vi vil ikke ha bot.
- Virkeligheten er selvsagt mye viktigere enn fantasien, sier vakten.
- Jeg bare fortalte litt om gamle dager, sier dama. - Jeg beklager.
- Det er derfor det heter gamle dager. Det er ikke i dag. Og i dag er viktigere enn alt som var før.
- Kan jeg spørre om en ting? sier Nero.
- Det må skje fort, sier vakten. - Jeg må passe på at døra er låst.
- Er museet noen gang åpent?
- Selvsagt er det det, svarer vakten. - Det har bare ikke vært åpent akkurat i år.
Nero kjenner ingen som noen gang har vært inne på Fantasiens museum. Hva er det egentlig som er der inne? Og hva er denne fantasien som folk snakker om?
Nero finner en smal åpning under bakdøra, og plutselig er han et sted ingen har vært på mange, mange år.