Dere finner meg aldri by Gyldendal Norsk Forlag

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90 mm)

Rygg: 30 mm

Av suksessforfatteren bak Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla

Første bok om kidnappingskonsulenten Charles Boxer

C HARLES B OXERS DATTER A MY ER 17 ÅR . Som de fleste andre 17-åringer er hun opprørsk og krangler til stadighet med foreldrene sine, spesielt med moren Mercy, som hun bor hos. En dag bestemmer Amy seg for at hun har fått nok og forsvinner.

Med en mor som er politietterforsker og en far som er kidnappingsekspert, kan Amy mer enn nok om politiarbeid til å planlegge den perfekte forsvinning. Det er få spor å gå etter, annet enn beskjeden hun har lagt igjen på rommet sitt: Dere finner meg aldri.

«Det er ingen tvil om at Robert Wilson er en dyktig forfatter i sjangeren. Spenningsnivået er høyt, og underholdningsverdien er stor.»

R OBERT W ILSON, født i England i 1957, er utdannet ved universitetet i Oxford. Han har arbeidet innen shipping, markedsføring og handel. Wilson har reist i Asia og Afrika og bodd i Hellas og Vest-Afrika. Han bor nå i London og i Portugal.

Charles Boxer slipper det han har i hendene for å finne datteren og bringe henne hjem. Han vet hvor lett det kan gå galt når man lever under radaren. I jakten på Amy, både i Madrids og Londons underverden, konfronteres Boxer med de mørkeste sidene av menneskets natur og erfarer bittert hvordan hans eget barn må stå til rette for hans gamle synder.

Et lite drap i Lisboa, hans første roman i norsk oversettelse (2002), ble enormt populær på kort tid. Boken er tildelt den prestisjefylte Gold Dagger Award. I 2003 fulgte den første boken om drapsetterforskeren Javier Falcón, Den blinde mannen i Sevilla, som i flere aviser ble omtalt som påskens toppkrim. Javier Falcón er også hovedperson i De forsvunne hendene (2005), De skjulte morderne (2007) og Blodets bånd, som utkom våren 2009 og er den siste boken i serien om Javier Falcón.

Torbjørn Ekelund, Dagbladet

«Det er potent så det holder, dermed er fasiten en arbeidsseier til Wilson, hverken mer eller mindre.»

Dere finner meg aldri er Robert Wilsons andre bok om kidnappingskonsulenten Charles Boxer.

Spionthrilleren I selskap med fremmede utkom i 2004. I 2005 utga Gyldendal debutromanen Mørkets makter, den første i en serie på fire bøker fra VestAfrika. De neste tre bøkene i denne serien, Den hvite manns grav, Ingen manns land og Ondskapens kyst, fulgte i 2006 og 2007.

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

DERE FINNER MEG ALDRI 9 788205 421332

DERE FINNER MEG ALDRI

I Den største straffen (2012) introduseres Charles Boxer, Robert Wilsons nye krimhelt. Boken utkom i Norge nesten et år før den engelske versjonen. Dere finner meg aldri er den andre boken om Charles Boxer.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

Originaltittel: You Will Never Find Me Copyright © Robert Wilson 2014 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42133-2

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Robert Wilson

Dere finner meg aldri Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen

Til Jane

Min eneste Jane 1955â&#x20AC;&#x201C;2013

15.30 lørdag 17. mars 2012 Hjemme hos Mercy Danquah, Streatham, London Farvel, rom. Elendige lille fengsel. Det eneste som mangler er gitteret foran vinduet. Jeg har vært innelåst her en del ganger i årenes løp. Hun så på de fire nakne veggene for siste gang. Det hadde vært litt av en jobb å flytte sakene gradvis ut og kaste dem. I stedet for å dra rett til bestemor Esme i Hampstead hadde hun hver dag etter skolen brukt en time på å viske ut sporene etter seg i morens hjem i Streatham. Mens hun gransket rommet, skjøv hun igjen den halvåpne garderobeskapsdøra for å se på seg selv i helfigurspeilet. Svart vattert jakke med glidelåsen lukket, rødt skjørt, svarte ullstrømpebukser, svarte motorsykkelstøvler. Hun samlet den kraftige såten av svarte krøller med lyse striper i begge hender for å se hvordan hun ville se ut hvis hun klippet seg kort. De lyse grønne øynene hennes sto i skarp kontrast til den karamellfargede myke huden i det brede ansiktet. Katteaktig. Det hadde hun ingenting imot. Hun slapp hendene ned, og håret spratt tilbake over skuldrene hennes. Hun trakk på skuldrene, sparket igjen skapdøra. Så åpnet hun glidelåsen i jakka, tok fram et brev adressert til Mercy og Charles og kastet det på senga. Deretter løftet hun sekken opp på skulderen og tok de to siste søppelposene, gikk ned og satte dem ved ytterdøra. Hun kikket inn til moren sin, kriminalbetjent Mercy Danquah, som hun likte å kalle henne, fordi hun visste at det både irriterte og såret Mercy. 7

«Jeg stikker ut en tur,» sa hun. «Ser dere på restauranten senere … hva heter den?» «Pathog,» sa Mercy og kikket opp fra magasinet til The Guardian. «Den ligger på Crawford Place. Du har vært der sammen med oss før. Det enkleste er å gå opp Edgware Road fra Marble Arch.» «Gjennom Little Beirut,» sa hun idet hun lukket døra. «Ha det.» Hun tok opp søppelposene og spaserte ut av sitt gamle liv, dro med seg ytterdøra med foten. Den slo igjen så det skranglet i brevsprekken. Hun tok bussen til Streatham High Road, puttet søppelposene i en klescontainer og gikk til politistasjonen. Der var det rolig. Fotballkampene var fortsatt i gang, og det store britiske folks kveldsdrikking hadde ennå ikke begynt. Hun gikk bort til den overvektige vaktbetjenten med grått hår og trøtte øyne – en familiemann som ikke var sammen med familien sin, men skulle ønske at han var det. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» spurte han og smilte med hendene foldet på disken. «Jeg heter Amy Boxer, og jeg skal reise hjemmefra,» sa hun, uten å følge opp den gamle vitsen med så mye som et nikk. «Jaha,» sa betjenten, «og hvor gammel …?» «Atten i november,» sa hun og klasket førerkortet i disken. «Har du noe sted å dra?» spurte han, og tok henne på alvor nå, sjekket bildet og datoene. «Jeg kommer ikke til å bo på gata, hvis det er det du mener,» sa hun. «Jeg har penger, et bankkort og et sted å være.» «Du er rask i avtrekkeren,» sa han og skjøv førerkortet tilbake. «Problemer hjemme?» «Det kan du si,» sa hun, som om det var en kraftig underdrivelse. Hun angret på det, ville ikke vekke nysgjerrigheten hans, 8

og nå så hun at han begynte å tenke på alle mulige slags familieviderverdigheter. «Jeg må bare komme meg vekk fra moren min,» sa hun. «Vi kommer ikke overens.» «Pinlig, tåpelig og irriterende?» spurte betjenten. «Ingen dårlig oppsummering av en av hennes bedre dager, men med litt mer trykk på irriterende.» «Og far?» spurte han med håp i stemmen. «Han er ikke der. De skilte lag for lenge siden.» «Hvorfor flytter du ikke til ham?» Det var ikke slik det skulle bli. Han forvirret henne. Hun så hvordan de faderlige instinktene hans våknet. Vil du sette deg? En kopp te? Og før hun visste ordet av det, ville han følge henne hjem. Jobben utført. «Kan jeg stole på deg?» spurte hun, og skjønte at hun hadde fått taket på ham. «Selvfølgelig,» sa han. «Det er derfor jeg er her.» «Moren min kommer til å ringe når hun oppdager at jeg er borte,» sa hun. «Og når hun gjør det, vil jeg at du åpner dette brevet og leser det. Men ikke før. Ok? Hun heter Mercy Danquah. Du vil nok kjenne henne igjen.» «Hva mener du med at jeg vil kjenne henne igjen?» Hun svarte ikke, bare skjøv brevet over disken og gikk ut fra politistasjonen. Deretter tok hun bussen til Brixton, tok SIM-kortet ut av mobilen, bøyde det og kastet det. Mobilen kastet hun i rennesteinen, og deretter tok hun undergrunnen til Green Park og derfra til Heathrow. Klokka 16.45 sto hun i heisen på vei opp til innsjekking i terminal én. Hun kom ut i hallen, sjekket at flyvning BA522 til Madrid ikke var forsinket, og gikk rett til dametoalettet i sone B. Taxien slapp av Mercy utenfor huset i Streatham klokka 22.30. Hun var litt full. Hun og Charlie hadde feiret en vellykket løsning på en kidnappingssak, og hadde drukket et par flasker rødvin de hadde tatt med seg til den iranske grillrestauranten, som ikke hadde bevilling. 9

Mens hun hengte fra seg jakka, oppdaget hun at det var noe spesielt med stillheten i huset. For en gangs skyld var atmosfæren nøytral, den pulserte ikke av motvilje fra det dødelige brygget av tenåringshormoner som sydet i datteren. Hun slapp vesken med fornyet oppgitthet. Den ungen, tenkte hun og ristet på hodet. Hun var antagelig fortsatt ute med vennene sine, etter at hun hadde unnlatt å komme til restauranten, og latt være å svare på anrop og tekstmeldinger. Hun trampet sint opp trappa, og uten å banke på feide hun opp døra til rommet hennes, slo på lyset og oppdaget at rommet var mye tommere enn vanlig, med en tom klang. Mercy rynket pannen. Ingenting på veggene. Teppet var støvsugd. Og hva er dette? Den hvite konvolutten på den nakne senga. De to navnene. Hun plukket den opp, og selv gjennom beruselsen kjente hun små stikk i hjertet da hun tenkte på sist gang hun hadde blitt kalt «mamma». For fire år siden. Hun rev opp konvolutten, kløp seg i nesen og leste de presise, avrundede bokstavene i datterens håndskrift. Kjære Mercy og Charles, Jeg har fått nok av å leve på denne måten. Jeg er lei av å være et barn, deres barn. Jeg er lei alle forventningene. Skolen gjør meg kvalm. Bokstavelig talt. Jeg kaster opp hver morgen når jeg kommer dit. Hva er poenget? Gjøre jobben. Bestå eksamen. Gå på universitetet. Kopiere ting fra internett i tre år. Få halvdårlige karakterer i bløff. Komme ut med seksti tusen pund i gjeld. Falle ned i arbeidsløshetens avgrunn. Drit og dra. Jeg har bestemt meg. Jeg vil leve på egne vilkår, og det betyr, fordi dere er som dere er, at jeg reiser hjemmefra. Jeg kommer ikke til å være i fare, i hvert fall ikke mer enn andre. Jeg kommer ikke til å bo på gata. Jeg kan passe på meg selv. Jeg har penger. Jeg forteller dere dette fordi jeg ikke vil at dere skal lete etter meg. Jeg har ikke noe behov for å bli funnet. Jeg vil være alene, noe dere har vært flinke til å sørge for at jeg har vært mesteparten av oppveksten, men ikke flinke nok. Derfor skal dere ikke ta på dere 10

politihattene deres og kaste bort tiden med å lete, for det vil være mot mine ønsker, og en ting til: DERE FINNER MEG ALDRI. Amy Mercy leste det igjen, gikk ned og satte seg nederst i trappa, stirret på ytterdøra, blunket bort tårene. Hun hadde mistet alt på én kveld. Charlie tenkte bare på den nye kjæresten sin, den fantastiske Isabel Marks. Hvor patetisk hadde vel ikke Mercy vært under middagen med ham i kveld, der hun strakte seg over bordet og la hånden på hans, lot ham få vite at hun ville være der hvis «denne Isabel-affæren» ikke funket. Håpet at «denne Isabel-affæren» ikke ville funke. Håpet at det var den følelsesmessige intensiteten i kidnappingen av Isabels datter som hadde ført dem sammen, og at de ikke ville ha noe mer behov for hverandre nå som saken var løst. Men da de tok hver sin taxi etter middagen, skjønte Mercy at det antagelig var siste gang de ville spise middag sammen på en god stund. Og nå dette. Hennes eneste barn reiste fra henne. Uten diskusjoner. Uten å søke råd av foreldrene. Amys typiske fait accompli. Hun måtte anstrenge seg for å dra håndvesken bort til føttene, rote rundt i den etter mobilen mens store tårer lagde flekker på skinnet. Hun trykket på «Charlie» og klamret seg til gelenderstolpen, håpet at han ville svare. «Mercy?» sa han. «Jeg … jeg kom hjem … etter middagen. Det lå et brev på senga til Amy. Et brev til oss. Jeg klarer ikke å lese det for deg nå. Hun skrev bare at hun har reist, Charlie. Hun har reist hjemmefra. Den siste setningen er ’Dere finner meg aldri’.» Hun hørte at telefonen hans falt ned på bordet. En kvinnestemme. Hun. Den rette. Charlie gjentok setningen. Stille. Så kom Charlie igjen. «Jeg kommer så fort jeg kan,» sa han. «Meld henne savnet på den lokale politistasjonen. Jeg er på vei.» «Hun skriver at hun ikke vil bli funnet.» 11

«Bare ring til politistasjonen. Fortell dem hva som har skjedd. Det er riktig prosedyre. Man vil ikke være den som lot være å melde barnet sitt savnet.» «Ok. Selvfølgelig, du har helt rett. Jeg tenker ikke klart. Klarer ikke å forstå at det har skjedd, selv om det har bygd seg opp over flere år.» «Bare ring,» sa han. «Jeg er der om en halvtime. Ring meg igjen hvis du føler for det.» Hun brøt forbindelsen, klarte ikke å forhindre at det han sa, varmet henne. Hver gang hun prøvde å fryse ham ut fra livet sitt, begrave alle følelser for ham i permafrosten inni seg, kom han tilbake og tinte kvinnen i henne. For en tilstand. Hun tok seg sammen. Fant nummeret til den lokale politistasjonen. Ringte. «Jeg heter Mercy Danquah, og jeg vil … jeg mener, jeg er nødt til … jeg må …» «Skal du melde datteren din savnet?» spurte betjenten. «Amy Boxer?» Mercy ble lamslått. Målløs. «Hun var innom her tidligere i kveld og forklarte hva hun skulle gjøre,» sa betjenten. «Og så stoppet du henne ikke?» sa Mercy vantro. «Vel, for det første var hun ikke mindreårig …» «Og hvordan visste du det?» «Hun viste førerkortet sitt.» «Førerkortet? Hun har ikke førerkort.» «Jo, hun har det. Jeg sjekket det.» «Jeg skjønner ikke hvordan hun kan ha det …» «Hun sa at jeg ville kjenne deg igjen,» sa betjenten. «Men jeg kjenner ingen Mercy Danquah.» «Det hun mente,» sa Mercy og gryntet av negativ skadefryd, «er at hun kaller meg Purken.» «Betyr det at du er den viktigste autoritetspersonen for henne?» sa betjenten. «Hun sa at du var skilt.» «Det betyr at jeg er politibetjent,» sa Mercy. «Jeg er kriminalbetjent i Special Crime Directorate Group Seven. Kidnappingsavsnittet. Og hun mener at jeg tar med meg all 12

autoriteten jeg har fra jobben, inn i mor–datter-forholdet vårt.» «Jeg skjønner,» sa betjenten, som oppdaget at han var kraftig underordnet både i grad og avsnitt. «Vel, datteren din var rasjonell og rolig, og hun sa at hun ikke kom til å bo på gata. Hun hadde penger og et bankkort. Hun ga meg et brev med instruks om ikke å åpne det før du ringte. Hun dro herfra klokka 15.47. Jeg skrev rapport for noen timer siden, før de berusede begynte å komme inn.» «15.47?» «Jeg loggførte det …» «I ettermiddag?» sa Mercy. «Men da var jeg jo hjemme. Dro hun mens jeg var hjemme? Hun sa ha det, vi ses, som vanlig …» «Hun var kald, det skal hun ha,» sa betjenten. «Svært så fattet.» «Hva står det i brevet?» «Jeg vet ikke. Jeg har ikke åpnet det ennå. Hun ba meg om ikke å gjøre det før du ringte.» «Hva faen er det som foregår her?» «Jeg tror nok at datteren din hadde planlagt alt grundig før hun dro hjemmefra,» sa betjenten. «Hun sa at dere ikke kom overens.» «Mildt sagt.» «Det sa hun også.» «Vet du hva, betjent. Jeg føler en viss passivitet her,» sa Mercy. «Har dere tenkt å gjøre noe med min datters forsvinning?» «Teknisk sett …» «Bare si ja eller nei.» «Jeg skal se hvor mye vi har å gjøre, få noen til å lese brevet og ringe deg,» sa betjenten. «Har faren hennes blitt informert?» «Han er på vei hit.» Hun var på hotellrommet og dollet seg opp. Hun likte hotellrom, særlig slike som på Moderno, med stort bad, kraftig 13

dusj og bidé, helfigurspeil på soverommet og romservice, som hun egentlig ikke trengte, men hun bestilte likevel, hamburger og chips, fordi hun var … fri. Hun danset i undertøyet, med propper i ørene, så musikkens sydende beat dundret rett inn i hjernebarken. Hun drakk vodkatonic fra minibaren, og hadde sniffet en liten rest av kokain hun hadde med seg fra London. Hun trengte mer for å overleve natta, hadde allerede blåst fire hundre pund på klær på flyplassen, men hun visste hvordan hun skulle få tak i det. Hun dro ut proppene, helte i seg resten av drinken og ristet ut den røde minikjolen hun hadde kjøpt på French Connection, tok den på. Det var som å gå naken. Så sexy, hun snurret rundt og så på kjolen som fløy opp. Hun kikket seg over skulderen for å inspisere baken i speilet, svingte på hoftene et par ganger. Så var det skoene. Nei. Først den lille jakka. Det er kaldt der ute. Hun stappet den svarte vatterte jakka, det røde skjørtet, de svarte ullstrømpebuksene og de svarte motorsykkelstøvlene i sekken, la passet i en lomme i armhulen på jakka sammen med hundre euro og et par kondomer. Så slengte hun en liten svart veske over skulderen. Hun ville helst lagt den igjen i hotellsafen, men hun trengte et kredittkort for å få den til å virke, og det hadde hun ikke. Så var det skoene. Tolv centimeter hæler. Svarte ankelstropper. Hun tok dem på, og følte at luften plutselig ble tynnere. Hun trente på noen av dansetrinnene sine, stø som en turner på bommen. Det var dette hun elsket ved Spania. Komme ned i heisen og gå ut i lobbyen mens alle i resepsjonen så på og satte pris på at man gjorde seg flid. Ikke noe ekkelt. Ikke noe billig. Ikke som i London, der ingen søkte blikket ditt, men smugkikket på baken og puppene. Man kunne gå inn i en bar i Hoxton og se ut som sex på stylter, uten at noen så mye som snakket til en. Spanske gutter ville ikke la en i fred i noen sekunder engang. Gikk man inn på en bar, brølte de av begeistring, sloss om å spandere en drink og prate. Det handlet ikke om å hoppe til køys heller. Eller jo, men det 14

var ikke det viktigste. Det framsto som: Takk for at du er så vakker, det har gjort oss lykkelige. Det var derfor hun elsket spanjolene. Det dro seg mot midnatt. Hun gikk bortover gata, smilte til guttene som mønstret henne, selv de som leide på nydelige jenter. Hun hadde fått en adresse, skrevet den på hånden siden hun ikke klarte å huske spanske navn, langt mindre å si dem til en taxisjåfør. En marokkaner hadde gitt henne navnet til en «bror», som kjente en menneskehandler som ville betale tusen euro for et gyldig engelsk pass med elektronisk chip. Taxiene samlet seg på la plaza, og hun sto i den korte taxikøen da hun oppdaget at det sto en kar i slutten av trettiårene ved siden av henne og mønstret henne beundrende. Det første hun la merke til, var at hun raget over ham på de høye hælene. Han var kledd i svart skinnjakke, mørkeblå silkeskjorte åpen ned til brystet – som var hårete, men på en fin måte – og gullkjede, trange olabukser med svart belte, der spennen var to metallskorpioner hektet sammen i halen. Han trampet lett i fortauet med de svarte spisse støvlene med sølvtupp. Han var ingen skjønnhet, men han var velbygd. Silken i skjorta strammet over brystmusklene, som sto ut, brystvortene var spisse i kulden, og hun kunne se magemusklene hans også. Halsmusklene var som søyler på hver side av det spisse adamseplet. Han hadde svart krøllet hår, et syrlig, men sexy smil, hvite tenner og mørke dyptliggende øyne som hun ikke klarte å se fargen på. Det oste selvtillit av ham. Et blikk på ham fortalte henne at dette var en kar som ikke hadde noen problemer med å snakke med kvinner. «Hola, que guapa, chica. No puedes imaginar …,» sa han og stoppet. «Du snakker ikke spansk? Hva med engelsk?» «Engelsk går bra,» sa hun. «Mira, guapa, jeg er ute for å ta en drink med vennene mine,» sa han med latinamerikansk aksent. «Jeg så du kom gående bortover gata, og da sa jeg: Dette er en jente som vet hvordan hun skal kle seg, dette er en jente som vet hvordan 15

hun skal more seg, dette er en jente som garantert kan danse. Har jeg rett?» Så gjorde han et par discomoves som viste at han også kunne danse, at han til tross for den markerte muskulaturen kunne bevege seg raskt og smidig. De to vennene hans, den ene med en latinsk skjønnhet i armen, klappet litt ironisk for ham. «De kan ikke danse,» sa han konspiratorisk til henne. «Det er derfor de klapper. De er som kuer på glattisen på dansegulvet.» Han begynte å danse en neandertalsk twostep som plutselig gikk skikkelig skeis, og hun lo. Han gikk helt bort til henne – hodet hans var på høyde med haken hennes – og kikket opp med et blikk som så rett inn i henne. For et mot. Ikke var han pen heller. Hun måtte mobilisere all sin kjølige London-ro, og han så at han måtte gjøre enda et framstøt. «Vet du hvor jeg kommer fra?» sa han. Hun hadde lyst til å si «filmen», men tenkte at det ville være å overgi seg til ham. Hun skjønte at han ikke var herfra. «Madrid?» sa hun ironisk. Han kom enda nærmere. «Col-om-bia.» Han så at hun lyste opp og skjønte hva det betydde. «Le gusta un poco de nieve,» sa han og lo. «Du liker litt snø.» Han slo seg på brystlomma med siden av neven. Nikket. Smilte. «Vi har nok til å gå på ski.» Det avgjorde saken. Hun trengte ikke å selge passet. Trengte ikke å kjøpslå på toaletter. Gratis kola hele natta. Han holdt armen ut. Hun tok den. Vennene hans trodde ikke sine egne øyne. Han gikk bort til dem, og de klasket hundreeurosedler i hånden hans, noe hun syntes virket mye for et veddemål. De gikk på Le Cock og drakk mojitos, sniffet et par striper hver og gikk videre til en nattklubb som het Charada, hvor det var housemusikken som gjaldt. De danset i en halv16

time, og så gikk de på toalettet for en ny stripe. Han kysset henne. Hun besvarte kysset. Han la en sterk, hard hånd mellom beina hennes og kjente varmen hun utstrålte. Musikken dundret gjennom veggene. «Hva heter du?» spurte hun. «Como te llamas?» sa han. «Du må spørre meg: Como te llamas?» Hun prøvde mens han gned hånden over skrittet hennes. «Me llamo Carlos,» sa han. «Men ingen kaller meg det.» «Hva kaller de deg, da?» spurte hun, mens underlivet hennes vred seg under kjolen, mot den standhaftige hånden hans. «De kaller meg El Osito,» sa han, og øynene hans ble mørke og smale som knivsegger. «Og hva er en osito?» spurte hun. «Det er en liten bjørn,» sa han og trakk den kraftige hånden bort fra skrittet hennes, holdt den opp mot det svake lyset, «con una pata grande.»

23.30 lørdag 17. mars 2012 Hjemme hos Mercy Danquah, Streatham, London «Men det er jo rart … med dette behovet hun har for å rettferdiggjøre sine handlinger,» sa Boxer. «Man skulle jo tro at hun ikke ville gidde å gjøre det. ’Jeg stikker. Ikke let etter meg. Ha det.’ Det ville jo vært nok.» «Det er personlig,» sa Mercy skarpt. «Håndskrevet.» De satt i stua. Brevet fra Amy lå på bordet mellom dem. Boxer lente seg fram for å lese det igjen, uten å ta på det, så etter andre tolkninger, klarte ikke å legge bånd på profesjonaliteten sin. Begge var vant til å lese og høre på beskjeder og tekstmeldinger fra gjenger, og analysere dem grundig, men denne gangen var det i tillegg skyldfølelse, sinne og fornektelse med i bildet. «Hun er rasjonell og velordnet. Hun skaffer seg publisitet. Dro herfra til politistasjonen og sa til betjenten at han ville gjenkjenne meg.» «Når var du sist på den politistasjonen?» «Jeg har aldri vært der i hele mitt liv. Hun bare ertet opp betjenten og ga meg et stikk i samme slengen. Fortalte ham at vi begge var politifolk og burde føle oss hjemme med hverandre,» sa Mercy. «Visste du at hun hadde førerkort?» «Nei. Jeg spurte om hun ville lære å kjøre, tenkte at jeg skulle gi henne noen kjøretimer i bursdagspresang. ’Og hva skal jeg med bil i London?’ sa hun. ’Hvem skal kjøpe en bil til meg? Hvem skal forsikre den?’ På den knusende, nedlatende måten hun gjør noen ganger. Jeg vet ikke hvor mye dette har med oss å gjøre,» sa Boxer, irritert over den defensive holdningen selv han kunne høre i stemmen sin. «Det er beleilig å klandre oss: vi som var ubetenksomme nok til 18

å sette henne til denne gudsforlatte verden. Og så klandrer hun oss, som man kunne vente seg … men nærmest som en ettertanke. ’Jeg er lei av å være et barn, deres barn.’ Det som slår meg enda mer, er hennes fortvilelse over hvordan livet utvikler seg for henne. Det ser ut som om hun vil rive seg ut av forutsigbarheten, det å vite hva som vil skje i morgen.» «Og likevel er det noe i den siste linjen som lukter av … utfordring.» «Enig. Hun kaster helt klart hansken til oss, de profesjonelle, utfordrer oss til å lete etter henne.» «Og hun er arrogant nok til å tro at vi ikke vil gjøre det.» «Tror du at en del av henne ønsker å bli funnet?» «Hvorfor skulle hun ellers utfordre oss, Mercy?» «Kanskje hun bare ikke klarte å la være å gi oss et stikk. Hun visste, fordi vi er de vi er, at vi ville befatte oss med saken med det samme vi så brevet. Hun sier: ’Dere har ikke en sjanse.’» «Tror du hun har arrangert et forseggjort røykteppe for å få oss til å dumme oss ut i jobben vår?» Det ringte på døra. Mercy førte de to betjentene inn i stua med et øyenbryn hevet mot Boxer. De var ikke vennlige. Det forventede yrkesmessige båndet var ikke der, snarere en ’avstand til mistenkte’. «Jeg er førstebetjent Weaver,» sa den mannlige betjenten, de kalde blå øynene hans mønstret paret foran ham: en høy og slank farget kvinne med kortklipt hår og mandelformede øyne, og den blonde mannen med sterkt grønne øyne, som så ut som om han sørget for å holde seg i kampform. «Og jeg er betjent Jones,» sa den kvinnelige betjenten. «Vi vil gjerne se rommet til Amy,» sa Weaver. «Og brevet,» sa Jones og stirret ned på stuebordet. Boxer rakte henne det. Betjentene leste brevet. Deretter gikk de opp på rommet til Amy alle sammen. «Har dere funnet ut hva hun har tatt med seg?» «Som du ser, er det ingenting her. Hun har tømt rommet helt …» 19

«Uten at du merket noe?» spurte Jones. «Jeg har jobbet med en svært krevende sak denne uka, og hun skulle bo hos bestemoren sin i Hampstead. Men hun har tydeligvis gått innom her etter skolen og fjernet alle tingene sine,» sa Mercy. «I kveld var første kvelden hun var hjemme igjen. Hun sa at hun skulle møte oss på en restaurant i byen, men dukket aldri opp. Jeg kom hjem, sjekket rommet hennes og fant brevet.» «Jeg forsto på vaktbetjenten at du så Amy da hun forlot huset i ettermiddag,» sa Jones. «Hun hadde en liten sekk på ryggen, det var alt.» Mercy beskrev hva Amy hadde på seg. Betjentene noterte ikke. De ba om alle opplysninger om venner og slektninger, steder der Amy pleide å være, hennes økonomiske situasjon. Mercy fortalte, men utelot Amys rolle i forrige ukes sigarettsmugling mellom Kanariøyene og London, som Mercy hadde avdekket. Hun ville etterforske det lille scenarioet selv. Hun fortalte det hun visste om Amys økonomi, at hun hadde en bankkonto og et debetkort, men Mercy visste ikke hvor mye penger hun hadde på kontoen. «Vi trenger noen nyere fotografier,» sa Weaver. «Og … eh … en DNA-prøve ville vært fint. Hår? Tannbørste?» Mercy stivnet litt da hun hørte det: muligheten for at de måtte matche DNA med et lik. Hun sendte Boxer et underlig blikk, som han ikke forsto, og så gikk hun bort til det hjørnet i rommet der hun visste at Amy pleide å tørke og børste håret, men hun fant ikke en eneste av de lange lokkene. «Dette er helt utrolig,» sa Mercy. «Hun har støvsugd rommet.» «La oss ta resten nede,» sa Weaver. «Så kan vi sjekke støvsugeren i samme slengen.» På kjøkkenet ga Mercy dem støvsugeren, posen var skiftet. Mercy ble forbløffet over Amys grundighet. Hun bød på te og kaffe, men det ble høflig avslått. De samlet seg i stua igjen. Boxer og Mercy satte seg. Politibetjentene stilte seg foran peisen. 20

«Det vi må snakke om nå, er om dere kan tenke dere at det er noen … eh … hendelser som kan ha vært en utløsende faktor i Amys avgjørelse om å reise hjemmefra,» sa Weaver. «Hun har alltid vært en sterk og bestemt jente, men hun var veldig søt og kjærlig, til hormonene eksploderte da hun var fjorten, og hun gikk opp på rommet som én person og kom ned morgenen etter som en annen. Den krisen har forverret seg i årenes løp, til en konstant antipati, særlig mot meg, siden det er vi som bor sammen, og Charlie når anledningen har bydd seg. Men nei, ingen bestemt hendelse,» sa Mercy. Weaver og Jones vendte de harde ansiktene mot Boxer. «Hør her,» sa Boxer og slo ut med hendene. «Jeg skal ikke påstå at jeg er helt uskyldig. Jeg har vært fraværende som far mesteparten av tiden. Jeg hadde en jobb som gjorde at jeg var ute av landet mer enn halve året.» «Hva slags jobb var det?» «Jeg var kidnappingskonsulent hos GRM, et stort privat sikkerhetsselskap, og jeg jobbet med forhandlinger over hele verden, men nå jobber jeg frilans. Amy begynte å bli for stri til at Mercy klarte å håndtere henne alene, med den jobben hun har. Jeg sluttet i GRM for nesten to år siden, for at jeg skulle kunne tilpasse jobben sånn at jeg fikk mer tid sammen med datteren min. Jeg har forbindelse med et annet selskap som heter Pavis Risk Management, og de gir meg så mange oppdrag jeg ønsker.» «Og du jobber i kidnappingsavsnittet til Specialist Crime Directorate 7 under kriminalsjef Makepeace?» sa Weaver og snudde seg mot Mercy. «Det er en tidkrevende jobb med uregelmessig arbeidstid. Jeg har gjort mitt beste for å passe på Amy, og når jobben har kommet i veien, har jeg sendt henne til familiemedlemmer her i Sør-London, eller til Charlies mor i Hampstead.» «Har dere noen gang slått datteren deres?» «Nei,» sa Boxer med ettertrykk. De to betjentene så på Mercy, som var taus. 21

«Mrs. Danquah?» «Ja, jeg har slått henne én gang,» sa Mercy. Dette var nytt for Boxer. «Under hvilke omstendigheter, Mrs. Danquah?» spurte Jones. «Det var like før jul, da skoleferien begynte. Hun hadde vært ute hele natta. Hun ringte ikke engang søndag morgen. Venninnen hennes, Karen, som hadde vært sammen med henne den natta, hadde kommet bort fra henne på et sted som het Basing House i Shoreditch. Hun ble sist sett da hun danset med et svart par med bleket lyst hår. Jeg var helt fra meg av bekymring, ringte henne og sendte tekstmeldinger. Jeg sporet til og med opp de som drev Basing House, og de var overraskende forståelsesfulle og ba meg ringe politiet. Klokka to søndag ettermiddag kommer hun svinsende inn her som om hun har vært ute og gått en tur i parken etter lunsj, med et ansiktsuttrykk som sa: ’slapp av’. Jeg var helt fra meg. Lettet, men fullstendig rasende. Og Amy vet selvsagt hvordan hun skal irritere meg. Hun så hvilken tilstand jeg var i, visste at det var hennes feil, så hun fyret meg opp, og jeg eksploderte. Jeg fiket til henne én gang, hardt, i ansiktet, som hun da hadde stukket helt oppi mitt, utfordret meg til å gjøre det. Og hun visste at jeg kom fra en svært streng ghanesisk oppvekst, der faren min slo oss stadig vekk, og det var ikke bare fik i ansiktet, det var spanskrør over ryggen, baken og beina. Og det var hvis vi fikk sju av ti på en rettskrivningsprøve, ikke for å være ute hele natta på en klubb i Shoreditch.» Weaver og Jones var fjetret. Dette var ikke skuespill. De kjente London-unger og visste hvor langt de kunne tøye strikken. «Og jeg var lei meg,» sa Mercy. «Jeg var lei for det jeg hadde gjort, for da jeg led under faren min, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle gjøre det samme mot mitt eget barn. Og så hadde jeg fiket til henne. Jeg angret. Tryglet om tilgivelse. Blikket hun sendte meg, lyste av full seier. Hun smelte soveromsdøra igjen i ansiktet på meg.» 22

«I brevet hun leverte på stasjonen var grunnen hun oppga for å reise hjemmefra ’overdreven disiplin og hard behandling med vold av og til’,» sa Weaver. «Ordet mishandling dukket også opp et par ganger,» sa Jones. Mercy brast ut i vantro latter, klarte ikke å holde følelsene tilbake. «Mishandling?» sa hun. «Amy vet ikke engang hva det betyr. Hun skulle sett det jeg har sett i boligkompleksene i Stockwell og Brixton.» Boxer la armen rundt skuldrene til Mercy, kjente at hun skalv, lavaen kokte i det moderlige krateret. «Jeg ville få Mercy ut av skuddlinjen,» sa Boxer. «Amys felttog var endeløst. Jo mer hun skjønte hvor sterkt hun kunne såre Mercy, desto mer oppfinnsom ble hun. Men Amy har aldri bodd hos meg. Jeg har aldri hatt et hjem eller et liv til å tilby henne det alternativet.» «Dere har sikkert sett litt av hvert i tidens løp her i Sør-London: knivstikkingen blant tenåringene. Jeg kjempet i Golfkrigen før jeg jobbet noen år som drapsetterforsker. Mercy har jobbet i politiet i tjuefem år – patruljer, drap og kidnapping. Den erfaringen betyr ingenting når man blir stilt overfor ungdommens arroganse. På grunn av de fantastiske kommunikasjonsmulighetene de har i sin moderne verden, tror de at de vet alt, uten å ha opplevd det i levende live. Og de mener at det eneste vi som foreldre gjør, er å sette unødvendige grenser for å hemme deres naturlige entusiasme for livet. De vet ikke det vi vet.» «Du får det til å høres ut som om det at hun stikker av kan gi henne verdifull jobberfaring,» sa Jones. «Men vi vet at hun ikke er rustet for det. Hun kan være smart og manipulerende i sin egen verden, med godt resultat. Hun har eksperimentert med Mercy som laboratorierotte. Men hun holder ikke mål i den virkelige verden. Folk vil kaste ett blikk på henne og se en mulighet. Til tross for det hun kaller ’overdreven disiplin’, har hun egentlig vært pakket i bomull.» 23

«Det tror dere,» sa Weaver, «men det ser ikke ut som om dere vet så mye om henne. Førerkortet?» «Hun er veldig hemmelighetsfull. Vi er travle,» sa Boxer. «Kanskje hvis dere hadde tilbrakt mer tid sammen med henne?» sa Weaver, og fikk et blikk av Jones. Weaver hadde barn, og selv på vei hit hadde han klaget over hvor lite han så til dem. «Fra hun ble fjorten er det hun som ikke har villet tilbringe så mye som ti minutter sammen med oss,» sa Mercy. «Det er slitsomt å spise frokost sammen med henne. Motviljen fyller hele rommet. Jeg drikker heller kaffe ute.» «Det høres ut som om du er glad for at hun har reist,» sa Jones. Mercy snudde seg sakte mot henne, som om hun nettopp hadde oppdaget en irritasjonsekspert i rommet. «Du vet kanskje ikke hvordan det er å elske et barn,» sa Mercy. «Man har ikke noe valg, og ingen kontroll over det fra det øyeblikket barnet blir født. Det er ikke som å være sammen med en fyr og tenke: Se på all den sorgen denne drittsekken påfører meg, på tide å gå videre. Barnet er en del av deg. Det ville være som å forlate den beste delen av meg selv. Og nå som hun er borte, tenker jeg ikke: Gudskjelov, nå har jeg i det minste litt … hva er det det heter? Tid til meg selv, hva nå det måtte bety. Det jeg føler, betjent Jones, er fullstendig tomhet, som om den beste kjærligheten jeg har opplevd har forsvunnet. Og at det er min feil. Det er jeg som har sviktet. Hun elsket meg.» Tårene kom som en overraskelse på alle i rommet, inkludert Mercy. De strømmet raskt nedover ansiktet hennes, ukontrollert. Jones klarte ikke å se på henne, angret på slaget under beltestedet. Hadde lyst til å gi henne en klem. «Det er derfor det er så forbanna vanskelig,» sa Mercy. «Man elsker noen i hjel. Uten forbehold. Og de vet det. Og når de oppdager at de har så mye makt over en, som barn, uten at de forstår det båndet, så … straffer de en med det, for alt det de selv plages av: kjedsomheten, utilstrekkeligheten, den seksuelle spenningen, hormonkaoset, den sosiale 24

inkompetansen. Alt. De gjør det fordi man er ansvarlig for å ha brakt dem inn i denne forvirrende, uforståelige verdenen, og de gjør det fordi de trygt kan gjøre det, og en del av meg tror de gjør det fordi de ikke klarer å la være. Det er naturens måte å forberede atskillelsen på. Sånn at barnet til slutt kan gå sin egen vei uten at noen av partene føler at det er så ille. Men misforstå meg ikke, betjent Jones, jeg vil ha henne hjem igjen. Hun er ikke klar for å være der ute på egen hånd. Og jeg kan fortelle deg at hvis jeg ikke får henne hjem igjen, vil jeg sitte her med et stort tomt hull inni meg.» En stor, pendlende stillhet, som inni en sperreballong, fylte rommet. Boxer ble overveldet av å høre Mercy snakke sånn. Først nå skjønte han hva hun hadde båret på. Det var ikke det at de ikke hadde snakket om dette, det hadde bare aldri vært så intenst. «Den første linjen i brevet var en instruks til oss om ikke å røpe innholdet for dere,» sa Weaver. «I tillegg til det jeg allerede har nevnt, kan jeg fortelle dere at det var skrevet i en rolig tone, og at det rasjonelt forklarte hennes grunner for å reise hjemmefra. Hun vil ikke at vi skal betrakte henne som savnet. Hun vil bare begynne et annet liv. Den eneste grunnen til at vi følger opp dette, er anklagene hun har rettet mot dere.» «Det høres ut som om dere ikke har tenkt å lete etter henne,» sa Boxer. «Dere har ikke gitt oss noen opplysninger om at hun skulle lide av psykiske problemer. Hun er over seksten, som er lovlig alder for å reise hjemmefra. Hun har penger. Hun kommer ikke til å bo på gata. Det er svært foruroligende for dere, jeg vet det, men sjefen min ville ikke bli særlig imponert hvis jeg skulle bruke tid på dette.» «Det fins en svært god organisasjon som heter Missing Persons …,» sa Jones. «Jeg vet det,» sa Boxer. «Jeg driver selv en veldedig organisasjon som heter LOST. Vi finner savnede personer, men bare når politiet har gitt opp.» De vekslet beklemte blikk. 25

«All denne informasjonen om Amy vil bli lagt inn på politiets nasjonale datasystem, og det betyr …» «Vi vet hva det betyr,» sa Mercy. «Har dere noen bilder,» sa Jones, «som kan være til hjelp for …?» «Vi har ingen bilder som er tatt nylig. Hun har nektet å la seg fotografere fra hun var fjorten,» sa Mercy. «Hvis vi finner noen …» Politibetjentene nikket, tok et skritt fram. Nå trykket de hverandre i hånden. Boxer fulgte dem til døra, slapp dem ut, gikk tilbake til stua. Han måtte gå ut igjen da det banket på ytterdøra. Der sto betjent Jones med hendene dypt nede i lommene. «I den siste linjen i brevet sto det: ’Hvis dere etterforsker min forsvinning og jeg blir funnet, skal ingen av foreldrene mine eller noen i familien min under noen omstendigheter informeres.’ Jeg beklager. Vi skulle egentlig ikke fortalt dere det heller. Jeg ville bare klargjøre vår posisjon her. Weaver er ikke vanskelig.» Boxer nikket og takket henne, lukket døra. «Hva var det?» spurte Mercy. Han fortalte henne det, og det var som om han hadde stukket henne i magen med en kjøkkenkniv. Hun krøllet seg sammen og hylte. De gikk tilbake til dansegulvet, og tok det med storm. Skjorta til El Osito var gjennomvåt på noen sekunder, musklene hans spilte under det skiftende lyset. Han kastet hodet bakover med den kraftige nakken så svetteperlene sprutet. Hun sto i baren mens El Osito gikk for å lete etter vennene sine. Bartenderen kom bort til henne og ga henne et kort, nikket mot beskjeden som sto skrevet på det, og så bortover langs bardisken mot en ung gutt som sto der. Gutten løftet ølen sin og gled tilbake inn i mørket. På lappen sto det på engelsk: «Pass deg for vennen din, han har dårlig rykte når det gjelder kvinner.» Hun slapp kortet på gulvet. El Osito kom tilbake, sa at vennene hans hadde gått. 26

De dro til Kapital og danset i noen timer, trollbundet av musikken, med mer kola strømmende i årene. Klokka fem gikk de ut på gata og praiet en taxi. De satte seg i baksetet, og han snakket ustanselig med sjåføren mens han sakte tok av henne undertøyet, puttet trusene i lomma. De kom til et boligstrøk omtrent sju kilometer fra sentrum, og El Osito ba sjåføren om å stoppe ved undergrunnsstasjonen Pan Bendito. De gikk til leiegården der han bodde, den lå i enden av en gangvei i grov betong, bak Bar Roma. Inngangen var ikke like luksuriøs som hun hadde forestilt seg for en mann med så mye kokain på seg. Først nå slo det henne at hun brøt alle regler. Hun var full og dopet, ante ikke hvor hun var, sammen med en fremmed mann med grove, harde hender som sa henne at han ikke var fremmed for vold. Frykten glimtet til i det ytterste laget av bevisstheten hennes idet han geleidet henne forbi det sprukne glasset i den stålinnrammede døra i hovedinngangen til blokka. «Kanskje vi skulle dra tilbake til Hotel Moderno,» sa hun. Han tok henne så hardt i albuen at hun krympet seg og ikke klarte å vri armen løs. Heisen virket. Dørene gikk opp, og han dyttet henne så hardt inn i den skitne boksen at hun deiset inn i hjørnet, måtte ta seg for med den frie armen. Hun prøvde å snu seg, men han var over henne, dro kjolen opp over hoftene, minnet henne om at hun var truseløs. Hun kikket ned på noe i hjørnet, det lignet ekle, nylig tørkede kroppsvæsker. Panikken steg i halsen hennes da hun kjente hans kraftfulle iver, den dyriske styrken under den kalde, gjennomvåte skjorta. Heisdøra gikk opp i femte etasje. Han rygget bort fra henne, dro henne rundt. Hun prøvde å dra ned kjolen igjen, satte av sted mot døra til trappa. «Ikke gjør det,» sa han og bøyde seg fram, dyttet henne så hardt at hun bommet på døra og slo hodet i mursteinsveggen ved siden av. Hun falt ned på alle fire, prøvde å komme seg på beina, husket El Ositos parodi på en ku på glattisen. 27