ISBN 978-82-05-48305-7
LISBETH SALANDER ER TILBAKE. MILLENNIUM-SERIEN FORTSETTER.
MIKAEL BLOMKVIST og LISBETH SALANDER avslører korrupsjonsskandale
MILLENNIUM, tidsskrift for undersøkende journalistikk. Nå delvis eid av det norske selskapet Serner. Sjefredaktør Erika Berger har et fritt forhold til Mikael Blomkvist.
Tidsskriftet Millennium har fått nye eiere. Onde tunger påstår at tiden har gått fra Mikael Blomkvist, og han lurer på om han burde finne seg noe annet å gjøre.
MIKAEL BLOMKVIST, stjernereporter og
Lisbeth Salander er rastløs. Hun deltar i et hackerangrep, tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Hun tar risikoer hun vanligvis er nøye med å unngå. Det ligner ikke henne.
«NYE MILLENNIUM ER SOLID OG RESPEKTFULL.» DAGENS NYHETER
Beundrer Mikael Blomkvist og drømmer om den store kjærligheten.
BERGENS TIDENDE
«Ingen grunn til panikk, Lisbeth Salander-fans –vår rocka hacker-heltinne er i de beste hender.» USA TODAY
En bok som ble en stor suksess, er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan. Boken ble nominert til svenske Augustprisen og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden.
«Lagercrantz utviser en instinktiv forståelse for den verdenen Larsson skapte for sine to ukonvensjonelle snushaner.»
David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor i Stockholm, ikke langt fra Lundagatan.
«Boka er, uten å nærme seg pastisjen, en respektfull og hengiven hyllest til de opprinnelige bøkene.»
THE NEW YORK TIMES
DET SOM IKKE DREPER OSS
(f. 1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz' bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.
ANDREI ZANDER, ung, ambisiøs vikar på Millennium.
Mikael Blomkvist begynner å håpe at det skupet som han og Millennium sårt trenger, er innen rekkevidde. Lisbeth Salander har, som vanlig, sin egen agenda. I Det som ikke dreper oss fortsetter historien. Snart skal deres veier krysses. Enda en gang.
«Mer enn godkjent: David Lagercrantz, som virkelig har våget seg inn i løvens hule med en oppfølger om Stieg Larssons Lisbeth Salander, kommer fra oppdraget med æren i behold.»
DAVID LAGERCRANTZ LISBETH SALANDER ER TILBAKE
LISBETH SALANDER
«Innimellom glemmer man nesten at det står David Lagercrantz og ikke Stieg Larsson på bokryggen.» SVENSKA DAGBLADET
trener boksing. Økonomisk selvstendig med spektakulær leilighet i Stockholm.
FRANS BALDER, sky, men legendarisk professor i datavitenskap. Verdensledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens. HANNA BALDER, skuespiller og Frans Balders ekskone. Sammen har de en sønn, den 8 år gamle August Balder, som er autist. Nå samboer med Lasse Westman, fordrukken skuespiller med stor spillegjeld. JAN BUBLANSKI, rutinert kriminaloverbetjent som ofte filosoferer rundt religion i møter med sin rabbi.
KUNSTIG INTELLIGENS ER DEN NYE TRUSSELEN
EDWIN NEEDHAM, «Ed the Ned», tidligere
Når blir superdatamaskiner en virkelig trussel mot mennesker?
kriminell fra Dorchester i Boston. Nå øverste ansvarlige sikkerhetssjef for National Security Agency, NSA, i Fort Meade, Maryland.
NORSK SELSKAP TAR OVER MILLENNIUM Magasinet trenger ny kapital
ALONA CASALES, cigarillorøykende agent ved NSA. Har ingen respekt for myndigheter og uttrykker seg ofte slagkraftig.
INTOLERANSEN ØKER
Sverige er blitt en skammens nasjon
GABRIELLA GRANE, mønsterstudent fra
Handelshøyskolen og overklassejente. Håndplukket som analytiker i SÄPO, er en av deres beste rekrutteringer.
INSPIRERT AV STIEG LARSSONS MILLENNIUM-SERIE
Omslag: Valentin&Byhr/Jörgen Einéus Foto: Stocksy, Shutterstock
LISBETH SALANDER, hacker i verdensklasse som
DET SOM IKKE DREPER OSS
THE GUARDIAN
«Du skal sikte på det svakeste punktet deres. Du skal bli som en kriger.»
OVE LEVIN, avisguru i Sernerkonsernet,
elsker sin maktposisjon og ser Millennium som et «prestisjeprodukt» som skal gi ham ettertraktet kulturell kredibilitet.
En sen nattetime får Mikael Blomkvist en telefon. Det er professor Frans Balder, en ledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens. Balder påstår at han sitter på revolusjonerende opplysninger om amerikansk industrispionasje som kan ryste verden. Han har dessuten hatt kontakt med en ung, kvinnelig superhacker, som har en viss likhet med en person Mikael Blomkvist kjenner godt.
Foto: Magnus Liam Karlsson
grunnlegger av tidsskriftet Millennium. Lurer på om han holder på å bli utdatert.
HOLGER PALMGREN, Lisbeth Salanders tidligere formynder. På bedringens vei etter et slag og er den eneste som kjenner til Lisbeth Salanders oppvekst.
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 4 av 485) NOT PRINT READY!
Originaltittel: Det som inte dödar oss Copyright © David Lagercrantz & Moggliden AB Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no First published by Norstedts, Sweden, in 2015 Published by agreement with Norstedts Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Valentin&Byhr / Jörgen Einéus Omslagsfoto: Stocksy, Shutterstock Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-48305-7 ISBN 978-82-525-8544-5 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 3 av 485) NOT PRINT READY!
DAVID LAGERCRANTZ DET SOM IKKE DREPER OSS Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 5 av 485) NOT PRINT READY!
Prolog Et år tidligere, ved daggry
Denne historien begynner med en drøm, ingen spesiell drøm heller, for den saks skyld. Det er bare en hånd som slår rytmisk og vedvarende mot en madrass i det gamle rommet i Lundagatan. Likevel får den Lisbeth Salander til å stå opp av sengen i denne tidlige grålysningen. Deretter setter hun seg ved datamaskinen og begynner jakten.
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 7 av 485) NOT PRINT READY!
DEL 1
DET VÅKENDE ØYET 1.–21. NOVEMBER
NSA, National Security Agency, er et føderalt forvaltningsorgan i USA som hører inn under forsvarsdepartementet. Hovedkontoret ligger i Fort Meade i Maryland, ved motorveien Patuxent. Siden grunnleggelsen i 1952 har NSA arbeidet med signaletterretning – i dag først og fremst Internett og telefontrafikk. Organisasjonen har gang på gang fått utvidede fullmakter og avlytter nå over tyve millioner samtaler og korrespondanser per dag.
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 8 av 485) NOT PRINT READY!
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 9 av 485) NOT PRINT READY!
Kapittel 1 Tidlig i november
Frans Balder hadde alltid betraktet seg selv som en elendig far. Til tross for at August allerede var blitt åtte år, hadde han knapt nok forsøkt å gå inn i farsrollen tidligere, og ingen kunne påstå at han følte seg vel med oppgaven nå heller. Men det var hans plikt, han så det slik. Gutten hadde det ikke bra hos hans ekskone og den fordømte typen hennes, Lasse Westman. Derfor hadde Frans Balder sagt opp jobben i Silicon Valley og fløyet hjem, og nå sto han nærmest sjokkskadet på Arlanda og ventet på en drosje. Det var et helvetes vær. Regnet og stormen pisket ham i ansiktet, og for hundrede gang lurte han på om han virkelig gjorde det rette. Han, av alle selvopptatte idioter, skulle bli far på heltid, og hvor sprøtt var ikke det? Han kunne like gjerne ha begynt å jobbe i en dyrehage. Han visste ingenting om barn og knapt nok noe om livet i det hele tatt, og det mest merkverdige av alt: Ingen hadde bedt ham om det. Hverken moren eller mormoren hadde ringt og tryglet og bedt om at han måtte påta seg ansvaret sitt. Han hadde bestemt det selv, og nå hadde han tenkt, til tross for den tidligere dommen i barnefordelingssaken, og helt uten forvarsel, å bare stille opp hjemme hos sin ekskone og ta med seg sønnen. Det ville sikkert bli rabalder. Han ville sikkert få solid juling av den helvetes Lasse Westman. Men nå var det som det var, og han hoppet inn i en drosje med en kvinnelig sjåfør som manisk tygget tyggegummi og prøvde å konversere ham. Hun ville ikke ha lyktes selv på en av hans 9
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 10 av 485) NOT PRINT READY!
bedre dager. Frans Balder hadde ikke noen særlig sans for småprat. Han bare satt der i baksetet og tenkte på sønnen og alt som hadde hendt den siste tiden. August var ikke den eneste, og ikke engang den viktigste grunnen til at han sluttet i Solifon. Hele livet hans befant seg ved et veiskille, og et øyeblikk lurte han på om han virkelig kom til å orke dette. På vei inn mot Vasastan var det som om blodet forsvant, og han skjøv fra seg en impuls til å gi faen i alt sammen. Han kunne ikke trekke seg nå. Han betalte drosjen i Torsgatan, bar ut bagasjen og plasserte den like innenfor døren; det eneste han tok med seg opp trappen, var den tomme kofferten og det fargesprakende verdenskartet han hadde kjøpt på San Francisco International. Nå sto han pesende utenfor døren og lukket øynene og forestilte seg alle tenkelige scener med krangel og bråk, og egentlig, tenkte han, hvem kunne klandre dem? Man kan ikke bare dukke opp og rive et barn ut fra dets hjemmemiljø, aller minst en far som tidligere bare hadde engasjert seg ved å sette inn penger på en bankkonto. Men det var en nødssituasjon, han oppfattet det slik, og derfor strammet han seg opp og ringte på, uansett hvor lyst han hadde til å flykte fra alt sammen. Ingen svarte, ikke med en gang. Så fløy døren opp, og Lasse Westman sto der med de intense, blå øynene og den massive brystkassen og de digre nevene som så ut til å være skapt for å skade folk, og som førte til at han så ofte måtte spille bad guy på filmlerretet, selv om ingen av rollefigurene – det var Frans Balder overbevist om – var like bad som den han spilte til hverdags. «Å, jøss,» sa Lasse Westman. «Det var ikke dårlig. Selveste geniet kommer på besøk.» «Jeg har kommet for å hente August,» sa han. «Hva?» «Jeg har tenkt å ta ham med meg, Lars.» «Nå fleiper du.» «Jeg har aldri fleipet mindre,» prøvde han seg, og da duk10
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 11 av 485) NOT PRINT READY!
ket hans ekskone, Hanna, opp fra et rom skrått til venstre – og riktignok var hun ikke like vakker som i gamle dager – det hadde vært for mange ulykker til det, og antagelig for mange sigaretter og glass også. Likevel ga det ham en støkk, og han følte en uventet ømhet, særlig da han oppdaget et blåmerke på halsen hennes, og det virket som om hun, tross alt, ville ønske ham velkommen. Men hun rakk ikke å åpne munnen. «Hvorfor skulle du plutselig begynne å bry deg?» sa Lasse Westman. «Fordi det er nok nå. August trenger et trygt hjem.» «Og det skulle du kunne gi ham, din oppfinnerdust? Når har du noensinne gjort noe annet enn å stirre inn i en datamaskin?» «Jeg har forandret meg,» sa han, og følte seg patetisk, ikke bare fordi han tvilte på at han hadde forandret seg det aller minste. Han grøsset også da Lasse Westman kom imot ham med den digre kroppen og det innkapslede raseriet. Det ble så knusende åpenbart at han ikke hadde noe å stå imot med hvis denne gærningen langet ut mot ham, og hele ideen virket skrudd fra ende til annen. Men det eiendommelige var at det ikke kom noe utbrudd, ingen scene, bare et barskt smil og så ordene: «Ja, men det er jo helt topp!» «Hva mener du?» «At det rett og slett er på tide, ikke sant, Hanna? Endelig litt ansvarsfølelse fra herr Opptatt. Bravo, bravo!» fortsatte Lasse Westman og klappet teatralsk i hendene, og etterpå var det egentlig det som skremte Frans Balder mest – hvor lett de lot gutten gå. Uten å protestere, bortsett fra høyst symbolsk, lot de ham ta gutten med seg. Kanskje opplevde de August bare som en byrde. Det var ikke godt å vite. Hanna sendte Frans en del blikk han hadde problemer med å tolke, hendene hennes skalv, og kjeven var anspent. Men hun stilte for få spørsmål. Hun burde ha satt i gang med et kryssforhør, kommet med 11
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 12 av 485) NOT PRINT READY!
tusen krav og formaninger og vært engstelig for at guttens rutiner skulle bli brutt. Men hun sa bare: «Er du sikker på dette? Klarer du det?» «Jeg er sikker,» sa han, og så gikk de inn på rommet til August, og Frans så ham for første gang på over et år og skammet seg. Hvordan kunne han ha forlatt en slik gutt? Han var så vakker og forunderlig med det krøllete, uryddige håret, den spinkle kroppen og de alvorlige blå øynene, helt oppslukt av et kjempestort puslespill av en seilskute. Hele skikkelsen så ut til å skrike «ikke forstyrr meg», og Frans gikk langsomt bort til ham, som om han nærmet seg et fremmedartet og uberegnelig vesen. Likevel klarte han å distrahere gutten, få ham til å ta ham i hånden og bli med ut i gangen. Han kom aldri til å glemme det. Hva tenkte August? Hva trodde han? Han så ikke opp på hverken ham eller moren, og selvfølgelig ignorerte han all vinking og alle avskjedsord. Han bare forsvant med ham ut i heisen. Vanskeligere enn som så var det ikke. August var autist. Sannsynligvis var han også alvorlig utviklingshemmet, selv om de ikke hadde fått helt entydig beskjed på det punktet, og det var mulig å få mistanke om det motsatte hvis man så ham på litt avstand. Med det utsøkte, konsentrerte ansiktet utstrålte han en majestetisk opphøydhet, eller i hvert fall en aura av at han ikke fant det særlig interessant å bry seg om omgivelsene. Men ved nærmere ettersyn oppdaget man en hinne i blikket hans, og han hadde ennå ikke sagt sitt første ord. Dermed hadde han sviktet alle prognosene han fikk i toårsalderen. På den tiden sa legene at August antagelig hørte til den minoriteten av autistiske barn som ikke var mentalt tilbakestående, og hvis han bare fikk gå i intensiv adferdsterapi, hadde han ganske gode fremtidsutsikter, tross alt. Men ingenting hadde gått som de håpet, og oppriktig talt visste ikke Frans Balder hva som hadde skjedd med alle disse støtte- og hjelpeinstansene, og ikke engang hvordan det 12
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 13 av 485) NOT PRINT READY!
lå an med guttens skoleundervisning. Frans hadde levd i sin egen verden og fløyet av gårde til USA og havnet i konflikt med absolutt alle. Han hadde vært en idiot. Men nå skulle han betale tilbake gjelden og ta seg av gutten, og han gikk hardt ut. Han ba om å få sønnens journaler utlevert og ringte spesialister og pedagoger, og såpass sto klart umiddelbart, at pengene han hadde sendt, ikke hadde kommet August til gode, men hadde sivet ut til andre ting, sikkert til Lasse Westmans utsvevelser og spillegjeld. Gutten hadde tydeligvis stort sett gått for lut og kaldt vann, fått lov til å stivne i de tvangsmessige vanene sine, og var sannsynligvis blitt utsatt for verre ting enn som så – det var også derfor Frans hadde kommet hjem. En psykolog hadde ringt og uttrykt bekymring over mystiske blåmerker på kroppen til August, og de merkene hadde Frans også sett. De hadde vært overalt på armene og bena, brystkassen og skuldrene hans. Ifølge Hanna kom de fra anfallene han fikk, når han kastet seg frem og tilbake, og allerede den andre dagen fikk Frans Balder også oppleve et slikt anfall, og det skremte vettet av ham. Men han syntes likevel ikke det stemte med blåmerkene. Han hadde mistanke om at han var blitt utsatt for vold, og han søkte hjelp hos en allmennlege og en forhenværende politimann som han kjente privat, og selv om de ikke kunne bekrefte mistankene hans med sikkerhet, ble han mer og mer opprørt og forfattet en rekke skriv og anmeldelser. Det var nesten så han glemte gutten. Han merket at det var lett å glemme ham. August satt mest på gulvet i rommet Frans hadde innredet til ham i villaen i Saltsjöbaden, med vindu mot sjøen utenfor, og la puslespillene sine, håpløst vanskelige puslespill med tusenvis av biter som han satte virtuost sammen for bare å spre dem utover igjen og begynne på nytt. I begynnelsen fulgte Frans fascinert med. Det var som å se en stor kunstner i arbeid, og av og til ble han grepet av en illusjon om at gutten når som helst kunne se opp og si noe helt voksent til ham. Men August ytret aldri et ord, og hvis 13
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 14 av 485) NOT PRINT READY!
han løftet blikket fra puslespillet, så han skrått forbi ham mot vinduet og solskinnet utenfor, som speilet seg i vannet, og til slutt lot Frans ham sitte i fred. August fikk lov til å sitte der i sin ensomhet, og hvis Frans skulle være ærlig, var det ikke ofte han tok ham med ut heller, knapt nok ut i hagen. Rent formelt hadde han jo ikke lov til å ha omsorg for gutten, og han ville ikke risikere noe før han hadde fått orden på det juridiske, derfor lot han husholdersken, Lottie Rask, ta seg av alle innkjøp – og all matlaging og rengjøring. Frans Balder var ikke særlig god på den delen av tilværelsen. Han kunne datamaskinene og algoritmene sine, men knapt noe annet, og jo lenger tiden gikk, desto mer satt han med dem og med korrespondansen med advokatene, og om nettene sov han like elendig som i USA. Stevninger og uvær ventet like rundt hjørnet, og hver kveld drakk han en flaske rødvin, vanligvis Amarone, og det hjalp vel heller ikke akkurat, annet enn på kort sikt. Han begynte å føle seg mer og mer elendig, og han fantaserte om å gå opp i røyk eller forsvinne til et eller annet ugjestmildt sted, hinsides all ære og redelighet. Men så en lørdag i november skjedde det noe. Det var en kald og blåsende kveld, og han og August gikk bortover Ringvägen på Söder og frøs. De hadde vært til middag hos Farah Sharif i Zinkens väg, og August burde ha lagt seg til å sove for lenge siden. Men middagen hadde trukket i langdrag, og Frans Balder hadde sagt altfor mye som han ikke burde. Farah Sharif hadde den egenskapen. Hun fikk folk til å lette hjertet. Hun og Frans hadde kjent hverandre siden de studerte informatikk på Imperial College i London, og i dag var Farah en av de få på hans nivå i landet, eller i hvert fall en av de få som kunne følge noenlunde brukbart med på tankegangene hans, og det var en enorm befrielse for ham å treffe noen som forsto. Han var også tiltrukket av henne, men til tross for flere forsøk hadde han ikke lyktes med å forføre henne. Frans Balder var ikke særlig god til å forføre kvinner. Men denne gangen hadde han fått en avskjedsklem som nesten hadde endt i et kyss, og det så han som en stor fremgang; det var 14
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 15 av 485) NOT PRINT READY!
dette han tenkte på da han og August gikk forbi Zinkensdamms idrettsplass. Frans bestemte seg for å ordne med barnevakt neste gang, og da kanskje … Hvem vet? Et stykke unna gjødde en hund. En kvinnestemme skrek bak ham, opprørt eller muntert, vanskelig å avgjøre, og han så bortover mot Hornsgatan og krysset der han hadde tenkt å kapre en drosje, eller ta T-banen mot Slussen. Det føltes som om det var regn i luften, og fremme ved fotgjengerovergangen skiftet lyset til rødt, og på den andre siden av gaten sto det en forkommen mann i førtiårsalderen som virket kjent, og akkurat da tok han August i hånden. Han ville være sikker på at sønnen ble stående på fortauet, og da kjente han det: Hånden var spent, som om gutten reagerte sterkt på et eller annet. Dessuten var øynene hans intense og klare, som om det vanlige sløret som vet et trylleslag var blitt dratt til side, og at August, istedenfor å stirre innover mot sine egne irrganger, forsto noe dypere og større enn alle oss andre om fotgjengerovergangen og krysset, og derfor ga Frans blaffen i at lyset ble grønt. Han lot bare sønnen bli stående og betrakte scenariet, og uten at han skjønte hvorfor, ble han grepet av en stor sinnsbevegelse, og det opplevde han som merkverdig. Det var jo bare et blikk, ingenting annet, og dette blikket var ikke engang særlig lyst eller muntert. Likevel minnet det Frans om noe fjernt og bortglemt som hadde ligget og slumret i hukommelsen hans, og for første gang på lenge følte han seg virkelig forhåpningsfull.
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 16 av 485) NOT PRINT READY!
Kapittel 2 20. november
Mikael Blomkvist hadde bare sovet et par timer, ikke av noen annen grunn enn at han hadde ligget våken og lest en kriminalroman av Elizabeth George. Det var selvfølgelig ikke særlig fornuftig. Nå på formiddagen skulle avisguruen Ove Levin fra Serner Media legge frem sin programerklæring for Millennium, og Mikael burde være uthvilt og kampklar. Men han hadde ikke lyst til å være fornuftig. Han følte seg generelt vrang, og det var bare motvillig at han sto opp og brygget seg en uvanlig sterk cappuccino på sin Jura Impressa X7, en maskin som en gang var blitt levert hjem til ham med meldingen «Jeg kan jo ikke bruke den likevel, sier du», men som nå sto på kjøkkenet som et monument over bedre tider. I dag hadde han ingen kontakt med personen som hadde sendt den, og opplevde heller ikke jobben sin som spesielt stimulerende. I løpet av helgen hadde han til og med fundert på om han ikke burde søke seg videre til noe annet, og det var en temmelig drastisk idé for en mann som Mikael Blomkvist. Millennium hadde vært hans liv og hans store lidenskap, og mye av det beste og mest dramatiske han hadde opplevd, hadde skjedd i forbindelse med magasinet. Men ingenting varer evig, kanskje ikke engang kjærligheten til Millennium, og for øvrig var det ingen gunstig tid for publikasjoner som drev med undersøkende journalistikk. Alle presseorganer som ville noe stort og ambisiøst, forblødde, og han kunne ikke la være å streife innom tanken at hans egen visjon for Millennium kanskje var vakker og sann i et slags høyere perspektiv, men at den ikke nødven16
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 17 av 485) NOT PRINT READY!
digvis ville hjelpe magasinet til å overleve. Han gikk inn i stuen, nippet til kaffen og så ut over Riddarfjärden. Det var mer eller mindre full storm utenfor. Fra en indian summer som hadde strålt over byen et godt stykke inn i oktober og holdt uteserveringene åpne mye lenger enn vanlig, hadde det slått om til et fullstendig djevelsk vær, fullt av stadige kastevinder og skybrudd, og for det meste hastet folk tvekroket gjennom byen. Mikael hadde ikke vært ute i løpet av hele helgen, i og for seg ikke bare på grunn av været. Han hadde hatt temmelig storstilte planer om å ta revansje, men alt hadde rent ut i sanden, og det lignet ikke ham, hverken det ene eller det andre. Han var ingen underdog som alltid var nødt til å ta igjen, og i motsetning til så mange andre giganter i mediesverige, hadde han ikke noe oppblåst selvbilde som stadig måtte styrkes og bekreftes. På den annen side hadde det vært noen slitsomme år, og for bare en knapp måned siden hadde økonomijournalisten William Borg hatt en kronikk i Serner-tidsskriftet Business Life med overskriften: «Mikael Blomkvists tid er forbi». At artikkelen overhodet ble skrevet, og at den ble slått så stort opp, var naturligvis et tegn på at Blomkvists posisjon fremdeles var sterk, og det var heller ingen som påsto at kronikken var velskrevet eller spesielt original. Den kunne lett blitt avfeid som enda et angrep fra en misunnelig kollega. Men av en eller annen grunn, som i ettertid ikke var helt lett å forstå, vokste det hele til noe større, og kanskje var det i begynnelsen mulig å tolke det som en diskusjon om journalistyrket – hvorvidt man «som Blomkvist hele tiden skulle lete etter feil hos næringslivet og holde fast ved en foreldet syttitallsjournalistikk», eller om man som William Borg selv «skulle kaste all misunnelse over bord og se det store ved de fremtredende gründerne som hadde fått fart på Sverige». Men skritt for skritt hadde debatten sporet av, og det ble fremsatt iltre påstander om at det ikke var en tilfeldighet at Blomkvist hadde havnet i bakevja de siste årene «siden han ser ut til å forutsette at alle store selskaper er skurker», og 17
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 18 av 485) NOT PRINT READY!
at han derfor «kjører for hardt og blindt ut i artiklene sine». Den slags straffer seg i lengden, ble det sagt. Til og med den gamle erkeskurken Hans-Erik Wennerström, som det ble påstått at Blomkvist hadde drevet i døden, fikk litt sympati med på kjøpet, og selv om de seriøse mediene holdt seg utenfor, haglet skjellsordene stadig vekk på de sosiale mediene, og der kom angrepene ikke bare fra økonomijournalister og representanter for næringslivet, som alle hadde god grunn til å gå løs på fienden nå da han for øyeblikket virket svekket. En rekke yngre skribenter tok også sjansen på å profilere seg og hevdet at Mikael Blomkvist heller ikke tenkte moderne og benyttet seg av hverken Twitter eller Facebook, og nærmest burde ses som en levning fra en svunnen tid da det fantes penger til å grave i alle slags gamle arkiver. Eller så tok folk bare sjansen på å henge seg på og lage «festlige» emneknagger som #sompåblomkviststid og lignende. Det var i det hele tatt en eneste smørje av tåpeligheter, og ingen kunne bry seg mindre om sånt sludder enn han, i hvert fall sa han det til seg selv. På den annen side hjalp det ikke akkurat at han ikke hadde hatt en eneste god gravehistorie siden Zalatsjenkoaffæren, og at Millennium virkelig befant seg i krise. Opplaget var fremdeles brukbart, enogtyve tusen abonnenter. Men annonseinntektene sank dramatisk, og det kom ikke lenger inn noen ekstrainntekter fra boksuksesser, og ettersom medeieren Harriet Vanger ikke kunne skyte inn mer kapital, hadde styret, mot Mikaels vilje, latt det norske medieimperiet Serner få kjøpe tredve prosent av aksjene. Det var ikke like rart som det kunne virke, eller i det minste som det hadde virket i begynnelsen. Serner utga både ukeblader og tabloidaviser, eide en stor dating-nettside, flere betalings-tvkanaler og et fotballag i den norske tippeligaen, og burde ikke ha noe å gjøre med et magasin som Millennium. Men Serners representanter – spesielt ansvarlig utgiver Ove Levin – hadde forsikret at konsernet trengte et prestisjeprodukt blant utgivelsene sine, og at «alle» i ledergruppen beundret Millennium og intet heller ville enn at magasinet 18
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 19 av 485) NOT PRINT READY!
skulle fortsette som før. «Vi er ikke her for å tjene penger!» som Levin sa. «Vi vil gjøre noe viktig,» og han sørget umiddelbart også for at magasinet fikk et solid tilskudd til kassen. I begynnelsen blandet Serner seg heller ikke inn i det redaksjonelle arbeidet. Det var business as usual, bare med et litt bedre budsjett, og en ny følelse av håp spredde seg i redaksjonen, enkelte ganger til og med hos Mikael Blomkvist, som følte at han for én gangs skyld fikk tid til å konsentrere seg om journalistikken istedenfor å bekymre seg for økonomien. Men omtrent samtidig som klappjakten på ham startet – han kom aldri til å slippe mistankene om at konsernet hadde utnyttet situasjonen – ble tonen en helt annen, og presset begynte å melde seg. Selvsagt, sa Levin, skulle magasinet fortsette med den dyptpløyende gravingen, den litterære fortellingen, det sosiale engasjementet, alt sammen. Men alle artiklene var jo ikke nødt til å handle om økonomiske uregelmessigheter, urettferdighet og politiske skandaler. Det var også mulig å lage fremragende journalistikk om glamourlivet – kjendiser og premierer, og han snakket lidenskapelig om Vanity Fair og Esquire i USA, og om Gay Talese og hans klassiske portrett av Sinatra, «Frank Sinatra has a Cold», og om Norman Mailer og Truman Capote og Tom Wolfe og Gud vet hva. Mikael Blomkvist hadde ikke noe å innvende i og for seg, ikke da. For bare et halvt år siden hadde han selv skrevet en lang artikkel om paparazziindustrien, og hvis han bare fant en god og seriøs vinkling, kunne han portrettere en hvilken som helst lettvekter. Det er ikke emnet som avgjør om det er god journalistikk eller ikke, pleide han også å si. Det er angrepsvinkelen. Nei, det han reagerte på, var det han ante mellom linjene: at dette var begynnelsen på et større angrep, og at Millennium var på vei til å bli et hvilket som helst magasin for konsernet, det ville si et produkt som de kunne forandre hvordan fanken de ville, til det var lønnsomt – og utvannet. Da han så fikk høre at Ove Levin hadde engasjert en kon19
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 20 av 485) NOT PRINT READY!
sulent for å foreta en hel rekke markedsundersøkelser som han skulle legge frem på mandag, hadde Mikael rett og slett gått hjem fredag ettermiddag og var blitt sittende lenge ved skrivebordet for å formulere forskjellige flammende innlegg om hvorfor Millennium måtte holde fast ved sin visjon: Det er opptøyer i drabantbyene. Det sitter et utilslørt fremmedfiendtlig parti i Riksdagen. Intoleransen øker. Fascismen er blitt mer fremtredende, og det er hjemløse og tiggere overalt. Sverige er på mange måter blitt en skammens nasjon. En masse fine og opphøyde ord formulerte han, og opplevde en rekke fantastiske triumfer i dagdrømmer hvor han serverte så mange treffende og overbevisende sannheter at hele redaksjonen, og til og med Serner-konsernet, våknet opp fra sine tilvante forestillinger og enstemmig besluttet å følge ham. Men da han kom litt mer til sans og samling, innså han hvor lett slike ord veier hvis ingen tror på dem rent økonomisk. Money talks, bullshit walks, og hele kostebinderiet! Først og fremst måtte magasinet bære seg. Deretter kunne de forandre verden. Det var slik det fungerte, og istedenfor å planlegge en rekke sinte taler lurte han på om det ikke var mulig å riste frem et godt skup isteden. Håpet om en tungtveiende avsløring kunne kanskje vekke selvtilliten i redaksjonen og få dem til å gi faen i Levins undersøkelser og prognoser om Millenniums mosegrodde stil, eller hva det nå var Ove hadde tenkt å lire av seg. Helt siden Blomkvists helt store skup var han blitt en slags nyhetssentral. Hver eneste dag fikk han tips om uregelmessigheter og lyssky affærer. Det meste var riktignok rent piss. Kverulanter, konspirasjonsteoretikere, løgnhalser og viktigperer kom med de mest vanvittige historier som ikke tålte selv den minste granskning, eller som i hvert fall ikke var tilstrekkelig interessante til å resultere i en artikkel. På den annen side hendte det av og til at det skjulte seg en enestående historie bak noe helt banalt eller hverdagslig. I en enkel forsikringssak eller i en triviell melding om at en person var forsvunnet, kunne det ligge en stor allmenn20
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 21 av 485) NOT PRINT READY!
menneskelig beretning. Det var aldri godt å vite. Det gjaldt å være metodisk og gå igjennom alt sammen med et åpent sinn, og lørdag morgen satte han seg derfor til med den bærbare datamaskinen og notatbøkene sine og gikk igjennom det han hadde. Han holdt på til klokken fem om ettermiddagen, og riktignok oppdaget han et og annet som ville ha fått ham i gang for ti år siden, men som nå ikke vekket noen stor entusiasme; det var et klassisk problem, det visste han, om noen. Etter noen tiår i jobben føltes det meste velkjent, og selv om du rent intellektuelt skjønner at det ligger noe bra i en historie, tenner du ikke likevel, og da enda et piskende, iskaldt pøsregn styrtet ned over hustakene, avbrøt han arbeidet og gikk over til Elizabeth George. Det var ikke bare eskapisme, sa han til seg selv. Av og til dukker de beste ideene opp mens man hviler – det var hans erfaring. Når du holder på med noe helt annet, kan bitene i puslespillet plutselig falle på plass. Men noen annen konstruktiv tanke enn at han burde ligge og lese gode romaner litt oftere, slo ham ikke, og da mandag morgen åpenbarte seg med nytt ruskevær, hadde han pløyd igjennom halvannen George-krim pluss tre gamle nummer av New Yorker, som hadde ligget og slengt på nattbordet. Nå satt han altså i sofaen i stuen med en cappuccino og så ut på uværet. Han følte seg trøtt og nullstilt helt til han med et rykk – som om han plutselig hadde bestemt seg for å bli handlekraftig igjen – reiste seg og tok på seg støvler og vinterfrakk og gikk ut. Det var parodisk ubehagelig. Isnende, regntunge vindkast boret seg helt inn i margen, og han skyndte seg nedover Hornsgatan, som lå usedvanlig grå foran ham. Det virket som om hele Söder var blitt frarøvet all farge. Ikke engang et fargesprakende høstløv virvlet rundt i luften, og med bøyd hode og armene i kors over brystet fortsatte han forbi Maria Magdalena-kirken ned mot Slussen, helt til han tok til høyre inn på Götgatsbacken, og som vanlig smatt inn mellom klesbutikken Monki og puben 21
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 22 av 485) NOT PRINT READY!
Indigo. Deretter gikk han opp til magasinet, som holdt til i fjerde etasje, like over lokalene til Greenpeace, og allerede i trappen hørte han summingen av stemmer. Det var uvanlig mye folk der inne. Hele redaksjonen pluss de viktigste frilanserne, og så tre personer fra Serner: to konsulenter og Ove Levin; Ove som i anledning dagen hadde kledd seg litt ned. Han så ikke lenger ut som en direktør, og han hadde åpenbart lagt seg til noen nye uttrykk, blant annet et folkelig «hei sann». «Hei sann, Micke, står til?» «Det kommer an på deg,» svarte Mikael, egentlig ikke spesielt ille ment. Men han merket at det ble oppfattet som en krigserklæring, så han nikket stramt og gikk videre innover og satte seg på en av stolene som var blitt plassert ut så de dannet et lite auditorium i redaksjonslokalet. Ove Levin kremtet og så nervøst på Mikael Blomkvist. Stjernejournalisten som hadde virket så kamplysten i døråpningen, så nå høflig interessert ut, og viste ingen tegn til å ville krangle eller argumentere. Men det beroliget ikke Ove det minste. Han og Blomkvist hadde jobbet sammen som journalister i Expressen. På den tiden drev de mest med kjappe nyhetssaker og en god del sludder. Men ute på byen etterpå hadde de drømt om de store reportasjene og avsløringene og snakket i timevis om hvordan de aldri ville nøye seg med det konvensjonelle eller overfladiske, men ville bore i dybden. De var unge og ambisiøse og ville ha alt med en gang. Ove savnet av og til den tiden, ikke lønnen, naturligvis, eller arbeidstiden, og ikke engang det frie livet ute på byen med alle damene, men drømmene – han kunne savne styrken i dem. Han kunne lengte etter den pulserende viljen til å forandre samfunnet og journalistikken og skrive slik at hele verden sto stille og makten dukket seg, og selvfølgelig, det var uunngåelig, til og med for en vinner som ham selv, at han av og til lurte på: Hva skjedde med alt det der? Hvor ble det av drømmene? 22
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 23 av 485) NOT PRINT READY!
Micke Blomkvist hadde jo innfridd hver eneste en av dem – ikke bare fordi han hadde stått for noen av de senere årenes store avsløringer. Han skrev også med den styrken og det engasjementet de fantaserte om, han bøyde seg aldri for press fra øvrigheten og firte ikke på idealene sine, mens Ove selv, mens han … Ja, egentlig var det jo han som hadde gjort stor karriere, eller hva? I dag tjente han sikkert ti ganger så mye som Blomkvist, og det gledet ham noe helt enormt. Hvilken nytte hadde Micke av skupene sine når han ikke engang kunne kjøpe seg et bedre landsted enn det lille skuret i Sandhamn? Herregud, hva var den koia sammenlignet med Oves eget nye hus i Cannes? Ingenting! Nei, det var han og ingen andre som hadde valgt den riktige veien. Istedenfor å kave rundt i dagspressen hadde Ove tatt seg jobb som medieanalytiker hos Serner og fått etablert en personlig kontakt med Haakon Serner selv, og det hadde forandret livet hans og gjort ham rik. I dag var han øverste ansvarlige utgiver for en rekke avishus og tv-kanaler, og han elsket det. Han elsket makten og pengene og alt som fulgte med, men likevel … han var storsinnet nok til å innrømme at også han drømte om det andre av og til, riktignok i begrensede doser, men likevel. Han ville også bli betraktet som en god pressemann, akkurat som Blomkvist, og det var sikkert derfor han hadde stått så hardt på for at konsernet skulle kjøpe seg inn i Millennium. Takket være en liten fugl som hadde hvisket noe i øret hans, hadde han fått vite at magasinet befant seg i økonomisk krise, og at sjefredaktøren, Erika Berger, som han i hemmelighet alltid hadde vært tent på, svært gjerne ville beholde sine to siste nyrekrutteringer, Sofie Melker og Emil Grandén, og det ville neppe la seg gjøre hvis ikke magasinet fikk tilført ny kapital. Ove hadde kort sagt sett en uventet mulighet til å kjøpe seg inn i et av de store prestisjeproduktene i mediesverige. Men ingen kunne påstå at ledelsen hos Serner hadde vært særlig entusiastisk. Tvert om hadde de mumlet om at Millennium var gammeldags og venstrevridd og hadde en tendens til å havne i krangel med viktige annonsører og samarbeidspart23
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 24 av 485) NOT PRINT READY!
nere, så hvis ikke Ove hadde argumentert så intenst, ville saken sikkert ha rent ut i sanden. Likevel hadde han stått på. En investering i Millennium var bare blåbær i den store sammenhengen, sa han, en ubetydelig investering som kanskje ikke ville gi overdrevent stor økonomisk gevinst, men som derimot kunne tilføre noe vesentlig større, nemlig status og respekt, og uansett hva man mente om Serner på dette tidspunktet: Etter alle nedskjæringer og blodbad var ikke anseelse akkurat konsernets største ressurs; og derfor ville det å satse på Millennium være et tegn på at konsernet tross alt brydde seg om journalistikk og ytringsfrihet. Serners styre var riktignok ikke overdrevent begeistret hverken for ytringsfrihet eller gravejournalistikk à la Millennium. Men litt mer troverdighet ville på den annen side ikke skade. Det skjønte de alle, tross alt, så Ove fikk gjennomslag for kjøpet sitt, og lenge så det ut til å ha vært et lykketreff for alle parter. Serner fikk god publisitet, og Millennium kunne beholde personalet og satse på det de var gode til: dyptpløyende, velskrevne artikler, og Ove selv strålte som en sol og deltok til og med i en debatt i Publicistklubben og sa i all beskjedenhet: «Jeg tror på den solide virksomheten. Jeg har alltid slåss for den undersøkende journalistikken.» Men så … han hadde ikke lyst til å tenke på det. Klappjakten på Blomkvist satte i gang, og egentlig beklaget han den ikke så veldig, ikke i begynnelsen. Helt siden Mikael hadde seilt opp som den store stjernen på journalisthimmelen, hadde han ikke klart å la være å fryde seg i all hemmelighet når Blomkvist ble hånet i mediene. Men denne gangen varte ikke tilfredsstillelsen særlig lenge. Serners unge sønn Thorvald ble oppmerksom på oppstandelsen i de sosiale mediene og gjorde et stort nummer av den – selvfølgelig ikke fordi det engasjerte ham. Thorvald var ikke den som interesserte seg for journalisters synspunkter. Men han likte makt. Han elsket å intrigere, og her så han en mulighet til å vinne noen poeng, eller bare generelt gi den eldre generasjonen i styret en på trynet, og i løpet av kort tid klarte 24
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 25 av 485) NOT PRINT READY!
han å få administrerende direktør Stig Schmidt – som helt til nylig ikke hadde hatt tid til å bry seg med slike småting – til å erklære at Millennium ikke kunne settes i noen særstilling, men måtte tilpasse seg de nye tidene, akkurat som konsernets andre produkter. Ove, som nettopp hadde lovet Erika Berger dyrt og hellig at han ikke skulle blande seg inn i redaksjonens arbeid, bortsett fra som «venn og rådgiver», følte seg plutselig bundet på hender og føtter og ble nødt til å spille et intrikat spill i kulissene. Med alle tilgjengelige midler prøvde han å få Erika, Malin og Christer i tidsskriftet med på den nye strategien, som i og for seg ikke var helt klart formulert – noe som plutselig blusser opp i panikk blir jo sjelden det – men som på en eller annen måte gikk ut på å forynge og kommersialisere Millennium. Selvsagt påpekte Ove gang på gang at det ikke var snakk om å gå på akkord med magasinets sjel og respektløse holdning, skjønt han egentlig ikke var riktig sikker på hva han mente med det. Han visste bare at han måtte få mer glamour inn i magasinet for å blidgjøre styret, og at de omfattende granskningene av næringslivet måtte bli færre, ettersom de kunne terge annonsørene og skaffe styret fiender – men det sa han selvfølgelig ikke til Erika. Unødvendige konflikter ville han ikke ha, og da han nå sto foran redaksjonen, var han for sikkerhets skyld litt ledigere kledd enn vanlig. Han ville ikke provosere med blanke dresser og slips som var blitt så moderne på hovedkontoret. Isteden hadde han på seg jeans, en enkel, hvit skjorte og en mørkeblå V-genser som ikke engang var av kasjmir, og det lange, krøllete håret, som alltid hadde vært hans opprørske lille gimmick – var samlet i en hestehale, akkurat som på de tøffeste journalistene på tv. Men fremfor alt innledet han med all den ydmykheten han hadde lært på sine mange lederkurs: «Hei, alle sammen,» sa han. «For et håpløst vær! Jeg har sagt det flere ganger, men jeg gjentar det gjerne: Vi hos Serner er utrolig stolte over å få være med på denne reisen, og for 25
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 26 av 485) NOT PRINT READY!
meg personlig er det mer enn som så. Det er engasjementet i magasiner som Millennium som gjør jobben min betydningsfull – som får meg til å huske hvorfor jeg en gang søkte meg til dette yrket. Husker du, Micke, da vi satt på Operabaren og drømte om alt vi skulle gjøre sammen? Vi ble ikke akkurat mer edru av det, he, he!» Mikael Blomkvist så ikke ut til å huske noen ting. Men Ove Levin mistet ikke motet av den grunn. «Nei, nei, jeg har ikke tenkt å bli nostalgisk,» fortsatte han, «og egentlig er det heller ingen grunn til det. På den tiden var det enormt mye penger i bransjen. Om det så var et lite filledrap i Kråkemåla, så leide vi helikopter og reserverte en hel etasje på det flotteste hotellet og bestilte sjampanje til nachspielet. Vet dere, da jeg skulle på mitt første utenlandsoppdrag, spurte jeg den kjente utenriksjournalisten Ulf Nilson om hvordan D-marken sto. Det aner jeg ikke, sa han, valutakursene setter jeg selv. He, he! Så vi tok oss visse friheter med reiseregningene på den tiden, husker du, Micke? Kanskje det var da vi var på det mest kreative. For øvrig behøvde vi bare lire av oss et eller annet, avisen solgte i bøtter og spann uansett. Men siden den gang er mye forandret – det vet vi alle. Konkurransen er blitt drepende, og nå er det ikke lett å tjene penger på journalistikk, ikke engang om man er Sveriges beste redaksjon, som dere, og jeg tenkte at vi i dag skulle snakke litt om fremtidens utfordringer. Ikke at jeg et øyeblikk innbiller meg at jeg kan lære dere noe. Jeg vil bare gi dere et visst underlag for diskusjonen. Vi hos Serner har hentet frem en del undersøkelser om leserkretsen deres og om hvordan publikum ser på Millennium. Noe av dette kommer kanskje til å sette en støkk i dere. Men istedenfor å bli nedtrykt, skal dere se det som en utfordring, og tenke på at det foregår en helt sinnssyk endringsprosess der ute.» Ove tok en liten pause og lurte på om uttrykket «helt sinnssyk» var et feilgrep og et overdrevent forsøk på å virke avslappet og ungdommelig, og om han i det hele tatt hadde innledet litt for kvikt og spøkefullt. «Man kan aldri under26
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 27 av 485) NOT PRINT READY!
vurdere humørløsheten hos underbetalte moralister nok,» som Haakon Serner pleide å si. Men nei, avgjorde han, dette fikser jeg. Jeg skal få dem over på min side. Mikael Blomkvist hadde sluttet å høre etter omtrent da Ove erklærte at alle måtte tenke over sin «digitale modenhet», og derfor hørte han heller ikke at det ble fortalt at den yngre generasjonen kjente hverken Millennium eller Mikael Blomkvist. Men en smule uheldig var det jo at han akkurat i det øyeblikket fikk nok og gikk ut i pauserommet, og derfor hadde han heller ingen anelse om at den norske konsulenten Aron Ullman uttalte helt åpenlyst: «Patetisk. Er han så redd for å bli glemt?» Men faktum var at ingenting kunne bekymre Mikael mindre akkurat da. Han var forbannet for at Ove så ut til å tro at det var opinionsundersøkelser som skulle redde dem. Det var ingen jævla markedsanalyser som hadde skapt Millennium. Det var glød og engasjement. Magasinet hadde oppnådd sin posisjon fordi de alle hadde satset på det som føltes riktig og viktig, uten å sjekke hvilken vei vinden blåste, og lenge sto han bare der i pauserommet og lurte på hvor lang tid det ville ta før Erika kom ut. Svaret var omtrent to minutter. Han forsøkte å avgjøre hvor sint hun var, ut fra lyden på de høye hælene hennes. Men da hun sto foran ham, smilte hun bare oppgitt. «Hvordan er det med deg?» sa hun. «Orket bare ikke å høre mer.» «Du skjønner at folk blir jævlig brydd når du oppfører deg på den måten?» «Jeg skjønner det.» «Og jeg går ut fra at du også skjønner at Serner ikke kan gjøre en døyt uten vår tillatelse. Vi har fremdeles kontrollen.» «Vi har ikke kontroll over en dritt. De holder oss som gisler, Ricky! Skjønner du ikke det? Hvis vi ikke gjør som de sier, trekker de støtten, og da sitter vi der med skjegget i 27
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 28 av 485) NOT PRINT READY!
postkassa,» sa han, litt for høyt og sint, og da Erika hysjet på ham og ristet på hodet, tilføyde han litt mer forsiktig: «Jeg beklager. Det var barnslig av meg. Men nå stikker jeg hjem. Jeg trenger å tenke.» «Du har begynt å ha veldig korte arbeidsdager.» «Jeg gjetter på at jeg har en del gammel overtid å ta ut.» «Du har vel det. Vil du ha besøk i kveld?» «Jeg vet ikke. Jeg vet faktisk ikke, Erika,» sa han, og så forlot han magasinet og gikk ut på Götgatsbacken. Stormen og regnet pisket mot ham, og han frøs og bannet og vurderte et øyeblikk å stikke innom Pocketshop og kjøpe enda en engelsk kriminalroman å flykte inn i. Men isteden forsvant han inn i St. Paulsgatan, og like ved sushirestauranten på høyre side ringte mobilen hans. Han var overbevist om at det var Erika. Men det var Pernilla, datteren hans, som sannsynligvis valgte helt feil tidspunkt til å kontakte en far som allerede i utgangspunktet hadde dårlig samvittighet fordi han gjorde for lite for henne. «Hei, skatten min,» svarte han. «Hva er det som bråker sånn?» «Det er stormen, går jeg ut fra.» «Okei, okei, jeg skal fatte meg i korthet. Jeg har kommet inn på forfatterlinjen på Biskops Arnö.» «Så det er skrive du vil nå,» sa han, altfor bryskt og på grensen til sarkastisk, og det var selvsagt urettferdig på alle mulige måter. Han burde bare ha gratulert henne og ønsket henne lykke til. Men Pernilla hadde rotet bort så mange år på å hoppe rundt mellom sære kristne sekter og studere både det ene og det andre uten å fullføre noe, slik at han først og fremst ble oppgitt da hun fortalte at hun hadde valgt enda en ny retning. «Det var ikke akkurat noe hurrarop.» «Beklager, Pernilla. Jeg er ikke meg selv i dag.» «Når er du det, da?» «Jeg vil bare at du skal finne noe som virkelig fungerer 28
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 29 av 485) NOT PRINT READY!
for deg. Jeg vet ikke om skriving er noen særlig god idé med tanke på hvordan bransjen ser ut.» «Jeg skal ikke skrive sånn kjedelig journalistikk som deg.» «Hva skal du gjøre, da?» «Skrive på ordentlig.» «Okei,» sa han, uten å spørre hva hun mente med det. «Har du det du trenger av penger?» «Jeg har ekstrajobb på Wayne’s Coffee.» «Vil du komme til middag i kveld, så vi kan snakke om det?» «Rekker ikke, fatter. Jeg ville bare fortelle det,» sa hun og la på, og selv om han forsøkte å se det positive i begeistringen hennes, ble han bare i enda dårligere humør og skrådde raskt over Mariatorget og Hornsgatan, opp mot loftsleiligheten sin i Bellmansgatan. Det føltes som om han nettopp hadde kommet derfra, og han fikk en eiendommelig følelse av at han ikke lenger hadde noen jobb å gå til, og at han var på vei inn i en ny tilværelse der han istedenfor å slite livet av seg, hadde et hav av tid, og en kort stund lurte han på om han ikke burde rydde opp litt. Det lå aviser og bøker og klær overalt. Men isteden tok han frem to Pilsner Urquell fra kjøleskapet og satte seg i sofaen i stuen og tenkte litt mer edruelig igjennom alt sammen, eller i hvert fall så edruelig som man ser livet med litt øl i kroppen. Hva skulle han gjøre? Han ante ikke, og det kanskje mest urovekkende av alt var: Han følte heller ingen kamplyst. Tvert imot var han merkverdig resignert, som om Millennium holdt på å gli ut av interessesfæren hans, og igjen tenkte han: Er det ikke på tide å gjøre noe nytt? Det ville selvfølgelig være et enormt svik overfor Erika og de andre. Men var han virkelig rette mann til å drive et magasin som levde av annonser og abonnenter? Kanskje passet han bedre et annet sted, hvor nå det skulle være? Selv de store dragene av noen morgenaviser forblødde nå for tiden, og det eneste stedet det egentlig fantes ressurser og penger til undersøkende reportasjer, var innenfor public 29
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 30 av 485) NOT PRINT READY!
service, enten i gravegruppen i Dagens Eko, eller i Sveriges Television … ja, hvorfor ikke? Han tenkte på Kajsa Åkerstam, i det store og hele et henrivende menneske som han med jevne mellomrom tok et par glass sammen med. Kajsa var sjef for SVTs Uppdrag granskning, og hadde i år etter år forsøkt å rekruttere ham. Men det hadde aldri vært aktuelt. Det spilte ingen rolle hva hun hadde tilbudt, og hvor hellig hun hadde lovet ham full støtte og integritet. Millennium hadde vært hans hjem og hans hjerte. Men nå … kanskje han skulle slå til, hvis tilbudet fremdeles sto ved lag etter all dritten som hadde stått skrevet om ham. Mye hadde han jo gjort i dette yrket, men aldri tv, bortsett fra å delta i hundrevis av debatt- og frokost-tv-programmer. En jobb i Uppdrag granskning ville kanskje gi ham litt ny glød. Mobilen ringte, og et øyeblikk ble han glad. Uansett om det var Erika eller Pernilla, ville han være vennlig og virkelig høre på det de hadde å si. Men nei, det var et skjult nummer, og han svarte avventende. «Er det Mikael Blomkvist?» sa en stemme som hørtes ung ut. «Ja,» sa han. «Har du tid til å prate?» «Hvis du presenterer deg, så ja, kanskje.» «Jeg heter Linus Brandell.» «Greit, Linus, hva var det du ville?» «Jeg har en sak til deg.» «Få høre!» «Du får den hvis du stikker ned til Bishops Arms skrått over gaten og møter meg der.» Mikael ble irritert. Det var ikke bare den kommanderende tonen. Det var den ubegrunnede tilstedeværelsen i hans eget område. «Jeg synes telefonen holder fint.» «Dette er ikke noe som bør diskuteres over en åpen linje.» «Hvorfor blir jeg så trøtt av å snakke med deg, Linus?» «Kanskje du har hatt en dårlig dag?» «Jeg har hatt en dårlig dag, så der får du et poeng.» 30
Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 31 av 485) NOT PRINT READY!
«Der ser du. Stikk ned til Bishops nå, så skal jeg spandere en øl på deg og fortelle noe skikkelig sterkt.» Mikael hadde egentlig mest lyst til å snerre: Slutt å fortelle meg hva jeg skal gjøre! Likevel sa han, uten at han forsto det helt selv, eller muligens fordi han faktisk ikke hadde noe mer fornuftig å foreta seg enn å sitte der og gruble over fremtiden: «Jeg betaler ølen min selv. Men greit, jeg kommer.» «Lurt av deg.» «Men du, Linus.» «Ja?» «Hvis du begynner å snakke i vei og komme med en masse ville konspirasjonsteorier om at Elvis lever og at du vet hvem som skjøt Olof Palme og ikke kommer til saken, kommer jeg til å gå hjem med en gang.» «Fair enough,» sa Linus Brandell.
ISBN 978-82-05-48305-7
LISBETH SALANDER ER TILBAKE. MILLENNIUM-SERIEN FORTSETTER.
MIKAEL BLOMKVIST og LISBETH SALANDER avslører korrupsjonsskandale
MILLENNIUM, tidsskrift for undersøkende journalistikk. Nå delvis eid av det norske selskapet Serner. Sjefredaktør Erika Berger har et fritt forhold til Mikael Blomkvist.
Tidsskriftet Millennium har fått nye eiere. Onde tunger påstår at tiden har gått fra Mikael Blomkvist, og han lurer på om han burde finne seg noe annet å gjøre.
MIKAEL BLOMKVIST, stjernereporter og
Lisbeth Salander er rastløs. Hun deltar i et hackerangrep, tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Hun tar risikoer hun vanligvis er nøye med å unngå. Det ligner ikke henne.
«NYE MILLENNIUM ER SOLID OG RESPEKTFULL.» DAGENS NYHETER
Beundrer Mikael Blomkvist og drømmer om den store kjærligheten.
BERGENS TIDENDE
«Ingen grunn til panikk, Lisbeth Salander-fans –vår rocka hacker-heltinne er i de beste hender.» USA TODAY
En bok som ble en stor suksess, er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan. Boken ble nominert til svenske Augustprisen og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden.
«Lagercrantz utviser en instinktiv forståelse for den verdenen Larsson skapte for sine to ukonvensjonelle snushaner.»
David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor i Stockholm, ikke langt fra Lundagatan.
«Boka er, uten å nærme seg pastisjen, en respektfull og hengiven hyllest til de opprinnelige bøkene.»
THE NEW YORK TIMES
DET SOM IKKE DREPER OSS
(f. 1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz' bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.
ANDREI ZANDER, ung, ambisiøs vikar på Millennium.
Mikael Blomkvist begynner å håpe at det skupet som han og Millennium sårt trenger, er innen rekkevidde. Lisbeth Salander har, som vanlig, sin egen agenda. I Det som ikke dreper oss fortsetter historien. Snart skal deres veier krysses. Enda en gang.
«Mer enn godkjent: David Lagercrantz, som virkelig har våget seg inn i løvens hule med en oppfølger om Stieg Larssons Lisbeth Salander, kommer fra oppdraget med æren i behold.»
DAVID LAGERCRANTZ LISBETH SALANDER ER TILBAKE
LISBETH SALANDER
«Innimellom glemmer man nesten at det står David Lagercrantz og ikke Stieg Larsson på bokryggen.» SVENSKA DAGBLADET
trener boksing. Økonomisk selvstendig med spektakulær leilighet i Stockholm.
FRANS BALDER, sky, men legendarisk professor i datavitenskap. Verdensledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens. HANNA BALDER, skuespiller og Frans Balders ekskone. Sammen har de en sønn, den 8 år gamle August Balder, som er autist. Nå samboer med Lasse Westman, fordrukken skuespiller med stor spillegjeld. JAN BUBLANSKI, rutinert kriminaloverbetjent som ofte filosoferer rundt religion i møter med sin rabbi.
KUNSTIG INTELLIGENS ER DEN NYE TRUSSELEN
EDWIN NEEDHAM, «Ed the Ned», tidligere
Når blir superdatamaskiner en virkelig trussel mot mennesker?
kriminell fra Dorchester i Boston. Nå øverste ansvarlige sikkerhetssjef for National Security Agency, NSA, i Fort Meade, Maryland.
NORSK SELSKAP TAR OVER MILLENNIUM Magasinet trenger ny kapital
ALONA CASALES, cigarillorøykende agent ved NSA. Har ingen respekt for myndigheter og uttrykker seg ofte slagkraftig.
INTOLERANSEN ØKER
Sverige er blitt en skammens nasjon
GABRIELLA GRANE, mønsterstudent fra
Handelshøyskolen og overklassejente. Håndplukket som analytiker i SÄPO, er en av deres beste rekrutteringer.
INSPIRERT AV STIEG LARSSONS MILLENNIUM-SERIE
Omslag: Valentin&Byhr/Jörgen Einéus Foto: Stocksy, Shutterstock
LISBETH SALANDER, hacker i verdensklasse som
DET SOM IKKE DREPER OSS
THE GUARDIAN
«Du skal sikte på det svakeste punktet deres. Du skal bli som en kriger.»
OVE LEVIN, avisguru i Sernerkonsernet,
elsker sin maktposisjon og ser Millennium som et «prestisjeprodukt» som skal gi ham ettertraktet kulturell kredibilitet.
En sen nattetime får Mikael Blomkvist en telefon. Det er professor Frans Balder, en ledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens. Balder påstår at han sitter på revolusjonerende opplysninger om amerikansk industrispionasje som kan ryste verden. Han har dessuten hatt kontakt med en ung, kvinnelig superhacker, som har en viss likhet med en person Mikael Blomkvist kjenner godt.
Foto: Magnus Liam Karlsson
grunnlegger av tidsskriftet Millennium. Lurer på om han holder på å bli utdatert.
HOLGER PALMGREN, Lisbeth Salanders tidligere formynder. På bedringens vei etter et slag og er den eneste som kjenner til Lisbeth Salanders oppvekst.