Det siste stykket hjem

Page 1


© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2022 www.gyldendal.no 2. opplag 2022 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2022 Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Papir: 55 g Creamy 2,0 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Trygve Skogrand Omslagsfoto: Tommy Andreassen ISBN 978-82-05-56679-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo Forfatteren har mottatt stipend fra Forfatterforbundets vederlagsfond til arbeidet med denne boken.


Ørjan N. Karlsson

Det siste stykket hjem Kriminalroman


Til Eilif. Velkommen!


Han svingte av E6 en halvtime nord for Gøteborg. Passerte en veikro der små svenske, norske og danske flagg dekorerte overkanten av et gjerde. Stoppet ved en avkjørsel et stykke lenger ned i veien. Tok frem kartboken og åpnet den på siden han hadde merket av tidligere. Han hadde aldri vært her før. Ikke på denne måten. Etter å ha forsikret seg om at dette var riktig sted, kjørte han videre langs en smal asfaltvei med porøse kanter. Snart åpnet kysten seg opp foran ham, med lysene fra Danmark tydelig i skumringen over Kattegat. Skinnende perler av lys. Hvert punkt et hus. Et hjem. En familie. Vestkysten av Sverige var populær blant hyttefolket, men langs denne veien lå steinete viker, steder med brakkvann og hardføre, gule strå som tålte både saltvann og frost. Myrlende på grensen til sump, hvor irrgrønne øyenstikkere svevde over beksvarte vannpytter. Hans type landskap. På vei ned mot den vesle vika skrapte greinene mot bilen. Det var knapt plass til å snu, men han var vant til slikt. Han kunne navigere kjøretøyet på centimeteren uten å komme borti en spiss stein eller noe annet som ville lage riper i lakken. Avtrykket dekkene laget i den harde, tørre bakken, kom til å forsvinne i løpet av et par dager, om ikke regnet vasket vekk sporene først. Sommerværet var ustadig i Skandinavia. Det tok ham et par minutter å parkere bilen slik at fron7


ten pekte tilbake opp mot veien. Han løsnet setebeltet, slo av motoren og trakk opp parkeringsbremsen. Så lente hans seg tilbake i setet og ble sittende med vinduet rullet ned til tikkingen fra den kjølende motoren stilnet, og alt han nå hørte, var bølgeskvulp og den svake brisen gjennom trekronene. Han gikk ut og løsnet to tjueliters plastkanner som var stroppet fast bak på bilen. Tok kannene med seg ned til vannkanten. Gikk tilbake og hentet varmekikkerten. Han hadde kjøpt den på et svartebørsmarked i Warszawa. En tysk modell. Tung og solid. Han satte linsene til øynene. Passasjerfergen fra Gøteborg til Frederikshavn lyste opp i synsfeltet. I kikkerten mistet fergen sine skarpe konturer. Ble til et loddent rektangel av røde og oransje farger. Som om fartøyet sto i brann. Han la kikkerten tilbake i etuiet og fylte de to vannkannene med sjøvann. Ved bilen satte han dem fra seg på utsiden og dro til side skyvedøren. Den gled lydløst bakover på oljede spor og avdekket rommet innenfor. Det rommet lå skjult bak en lettvegg for de som oppholdt seg i førerhuset. Til vanlig ville dette se ut som fellesområdet i en hvilken som helst campingbil, en kjøkkenkrok og en liten salong der familien kunne spise sammen og kanskje spille kort på kveldene. Nå så det ganske annerledes ut. Kvelden før hadde han demontert interiøret. Slått sammen møblene og plassert dem i transportkassen på taket. Rullet sammen gulvteppet. Den grønne filten skjulte et gulv malt i en bestandig, lysegrønn industrimaling. Maling som tålte å bli vasket med høytrykksspyler. Det siste han gjorde, var å montere stålbenken. Han skrudde fast rammen til karosseriet i bilen med solide bolter. Det hadde ikke tatt mer enn en snau time. Han løftet vannkannene inn i bakrommet. Kløyv selv inn og dro igjen døren. Tente batterilyset i taket og slo på den vesle sort-hvitt-monitoren festet til lettveggen mot førerhuset. Skjermen var koblet til et videokamera som viste utsikten fra frontruten. Om noen kom nedover grusveien, ville han få øye på dem. 8


Han hevet den ene kannen og helte vannet ned i beholderen i enden på stålbenken. Måtte bruke litt av vannet i kanne nummer to for å fylle tanken helt opp. Visste av erfaring at han måtte fylle på mer underveis. Det tykke gummiforkleet hang på en krok på bakdøren. Han kledde av seg til han sto i trusen. Brettet sammen hvert plagg og la klærne i en gjennomsiktig plastpose. Tok på seg et hårnett, en fotpose på hver fot og hengte gummiforkleet om halsen og strammet beltet rundt midjen. Hele tiden holdt han øye med skikkelsen som lå under det hvite lakenet på benken. Konstaterte at brystkassen hevet og senket seg rolig. Til slutt trakk han på seg gummihanskene; vanlige, gule oppvaskhansker. Han knep tommel og pekefinger om det ene hjørnet på lakenet og trakk det vekk. Avdekket den nakne, fastbundne kroppen under. Fra lommen på forkleet tok han opp hårspennen. Den blå topasen midt på spennen glitret i lyset fra batterilykten. Han dro det sorte håret hennes til side og festet klypen over venstre øre. Øyelokkene hennes dirret. Snart våknet hun.


kapittel 1 Jakob Weber

Jakob Weber løsnet båndet på Garm og slapp hunden inn gjennom porten til Bodø kirkegård. Jack russell-terrieren kikket spørrende opp på ham, kroppen sitrende av innestengt energi. «Gå til mor.» Garm la i vei. Slo ut i en vifte mellom trær og gravstøtter. Stoppet nå og da opp for å forsikre seg om at Jakob fulgte etter. Det var ingen andre på kirkegården så tidlig på morgenen. Den flate, nesten pregløse gravplassen lå klemt inn mellom Olav V gate og flyplassen i Bodø. Hun hadde spøkt med at det ikke ville skorte på transportmidler når hun skulle forlate denne verden. Jakob trakk opp kraven på jakken. Vestavinden, kjølig for årstiden, fikk bladene langs den smale alleen til å rasle. Han besøkte helst kirkegården på denne tiden av døgnet. Følte han fikk Lise litt for seg selv. Graven hennes lå i en av de nye radene ved flyplassgjerdet. Han satte seg på huk foran den enkle gravsteinen i grå granitt. «Lise Alvdal Weber» sto det med kobberbokstaver, innfelt i granitten, etterfulgt av fødsels- og dødsdato. Et absurd regnestykke der differansen alltid ble for liten: 41 år. Han fjernet restene av de gamle blomstene i vasen. Satte ned en ny bukett friske, røde roser. Trakk en klut opp av jakkelommen og dro den over toppen av steinen. Tok et steg tilbake, hevet blikket. Fant Børvasstindan i horisonten, grått berg med flekker av hvitt under Breitind og Rund10


tind. Tretten tinder. Én disippel for mye. Én til overs. Som ham. Etter Lise. Seks måneder siden nå og fremdeles like uforståelig. Garm dyttet snuten mot buksebeinet hans. Jakob bøyde seg ned og klødde hunden bak øret. Skjorteermet gled opp og avdekket armbåndsuret. Ikke rart hunden var utålmodig. Han hadde stått ved graven i tjue minutter. Fortapt i tanker som allerede var glemt. På vei tilbake til bilen fikk han øye på passasjerflyet over Saltfjorden. Ut fra kursen forsto han at kapteinen planla å passere byen, svinge rundt og lande fra øst. Flyet ville ta bakken bare noen hundre meter fra graven til Lise. Han hadde fremdeles god tid. Rakk å kjøpe seg en kopp kaffe før passasjerene ankom utgangshallen. Han åpnet bakdøren på Outlanderen. Garm hoppet inn uten å vente på kommando. La seg ned på teppet i buret med øynene på matfar. Ønsket en forsikring om at han snart slapp ut igjen. Jakob stakk en godbit til hunden. Han kjøpte en kilospose med små kjøttboller hver uke. Lot Garm få to–tre stykker etter en tur eller et lengre opphold i bilen. Hørte Lise hviske til ham med et smil i stemmen: «Du har blitt myk.» Det første Jakob merket seg da han parkerte utenfor terminalbygningen, var den hvite og blå varebilen med logoen til NRK Nordland. Et TV-crew sto på utsiden av svingdøren til ankomsthallen. Tre stykker. Kameramann, lydmann og en reporter. Ikke hvilken som helst reporter heller, men Sigrid Malmsten. Journalisten som vant fjorårets SKUP-pris for avsløringen av de tette båndene mellom formannskapet i Bodø kommune og sentrale næringslivsaktører i byen. Oppvasken etter nyhetssaken hadde endt med en ordfører i manko for kommunens del, og for politiet en etter hvert henlagt korrupsjonssak mot to av rikingene på Bodøs topp ti formuesliste. Nå antok Jakob at det meste var tilbake i vanlig gjenge. Folk med penger laget sine egne regler. Hevdet, aldri åpent selvfølgelig, at de var berettiget til spesialbehandling. De skapte tross alt arbeidsplasser til «vanlige folk». Jakob 11


hadde møtt nok av dem til å innse at de faktisk trodde på det de selv sa. «Hva skjer her?» spurte han Sigrid. «Det er vel strengt tatt min replikk,» svarte journalisten skarpt. Kun uttrykket i de grønne øynene hennes fortalte Jakob at responsen var ment som en spøk. En av politibetjentene på kammeret hadde beskrevet Sigrid som «en kvinne med mimikk som en murvegg». Skjønt, betjenten hadde vel ikke sagt «kvinne». Sigrid dro en blond hårlokk vekk fra ansiktet. Hun var en tanke lavere enn hans høyst gjennomsnittlige 179 centimeter, og veltrent. Skyggen av et arr løp fra venstre øre og på skrå ned til hakespissen. Den synlige skaden etter en klatreulykke. Hun hadde fortalt ham om hendelsen et par uker tidligere, da de tilfeldigvis møttes på City Nord, kjøpesenteret utenfor sentrum. Sigrid hadde spurt om han ville ta en kopp kaffe. Jakob takket ja, selv om han forventet seg journalistspørsmål fra henne. Han ble positivt overrasket. De snakket for det meste om hverdagslige ting; den nye flyplassen, militærøvelser i nord og Bodø/Glimt. Da samtalen ble litt mer personlig, fortalte Sigrid ham om ulykken, og Jakob åpnet seg litt om Lise. Det hadde vært fint. «Er her for å hente en kollega,» svarte Jakob. «Hva med dere?» «Kjendisalarm,» svarte Sigrid. «Marte Moi, bedre kjent som NaturDama, har bestemt seg for å vise frem Lofoten til tilhengerskaren sin. Første stopp er Bodø før hun fortsetter videre til Røst og Værøy og deretter en rundtur i Lofoten. Du vet, Svolværgeita, hvalsafari, Henningsvær, sjarkfiske. Hele turistgreia.» «Og det er verdt oppmerksomheten til et TV-crew?» Sigrid kikket skrått opp på Jakob. «Du vet ikke hvem NaturDama er?» «Burde jeg det?» «Kommer an på? Bruker du Instagram eller Tik-Tok?» «Er knapt på Facebook.» 12


Sigrid tok frem mobilen. «La meg vise deg.» Hun åpnet NaturDamas profil på Instagram. Dro pekefingeren over skjermen, og et titalls bilder og videoer føk forbi raskere enn han klarte å få med seg, utover at de fleste postene viste fargerike naturlandskap med hovedpersonen poserende midt i bildet. «Dette er det siste hun la ut.» Sigrid trykket på et bilde som viste en jente om bord i et fly. Hun var et sted mellom tjuefem og tretti år med markante, røde lepper, brune øyne og sort hår satt opp med en kobberfarget spenne. En flette hang ned over ene skulderen. På skrå over bildet sto det: «Crossing the Arctic Circle! Stay tuned for my Northern adventure!» «Ikke akkurat Lars Monsen,» bemerket Jakob tørt. «Nei, det har du rett i. Monsen har rundt 140 000 følgere på Instagram. NaturDama har …» Sigrid holdt mobilen opp mot ham. «1,3 millioner?!» utbrøt Jakob. «Stemmer. Hun er en av Nordens mest kjente influensere. Kombinerer naturopplevelser med mat, musikk, mote, wellness, og det som til enhver tid fenger følgerne hennes. Hun har teft, det er det ingen tvil om.» «Teft, og en god manager,» la kameramannen til. «Og nå har hun tilfeldigvis tatt turen til Bodø og Lofoten?» spurte Jakob. «Ingenting av det NaturDama gjør, er tilfeldig. Turen er sponset av Visit Norway.» Sigrids mobil ga fra seg et mykt pling. Hun sjekket meldingen. «Må løpe. Hun er på vei ned til bagasjebåndet. Sees» Hun forsvant gjennom svingdøren sammen med kameraog lydmannen – bare for å dukke opp like etterpå med en tynn pocketbok i hånden. Holdt den frem mot Jakob. «Jeg leste den ferdig i går,» sa hun. «Ta den du. Det blir kleint om NaturDama tror jeg er en fan-girl. Den er ikke så verst, særlig det første kapitlet.» 13


Jakob grep boken. Omslaget viste Marte Moi, NaturDama, stående på trappen til en laftet sæter. Bak henne stakk spisse fjell hull på himmelen. Tittelen på boken var Min Reise, og i parentes under Bli med! «Kos deg.» Sigrid blunket til ham og hastet tilbake inn i ankomsthallen. Jakob la boken i baksetet i bilen. Han var glad i å lese, men de siste månedene hadde han hatt problemer med å konsentrere seg. Tok han frem en roman, gled øynene over sidene uten å finne feste i ord eller mening. Kollegaen hans Armann hadde en datter på seksten. Hun kjente sikkert til NaturDama. Armann kunne få boken av ham og gi den videre til henne. Høste litt pappacred. Inne i terminalbygningen kjøpte han seg en kopp maskinkaffe i Narvesen-kiosken. Studerte de reisende etter hvert som de kom ned trappen fra andre etasje. Så at Sigrid allerede hadde funnet intervjuobjektet sitt. Journalisten forsvant nesten i mengden av skuelystne tilskuere som flokket seg rundt henne og influenseren. Spetakkelet levnet ingen tvil om at Marte Moi virkelig var en kjendis. Jakob fikk korte glimt av henne der hun snakket og gestikulerte foran kamera. Den kobberfargede spennen gnistret i blitslyset fra mobilkameraene. Hun virket energisk. Påskrudd. På jobb. Likevel slet han med å forstå konseptet. Marte Moi gjorde ikke noe annet enn å legge ut bilder av seg selv. Stille seg opp foran naturperler og severdigheter som hvem som helst kunne reise til. Herregud. Om Lise hadde hørt ham si noe slikt, ville hun klapset til ham i bakhodet og kalt ham en gretten, gammel gubbe. Han måtte passe seg så han ikke ble som veteranene på politikammeret som mente at alt var mye bedre før i tiden. Som Rolf Kvist, den nå pensjonerte partneren hans. Han hadde sverget til gammeldags skrivemaskin med rettetast helt til HR-sjefen personlig fjernet den fra pulten hans. Det var for tre år siden. «Jakob Weber?» «Hm?» Han snudde seg. Kvinnen bak ham sto allerede 14


med armen utstrakt, en militærgrønn trillebag på gulvet ved siden av henne. Han hadde sett portrettbildet hennes på intranettet. Hun var høyere enn forventet. Bredere over skuldrene. Etterforskeren i ham sorterte inntrykkene: Cirka 1,75, asiatiske trekk. Mørkt, glatt, skulderlangt hår. Brune øyne. Rett nese med fregner over neseryggen. Et svakt anstrøk av burgunderrød leppestift. Venstre hjørnetann en anelse skjev. Joggesko, blå jeans og en hvit topp under en sort skinnjakke. Fast håndtrykk. Politi.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.