Doktor Fredrikis kabinett by Gyldendal Norsk Forlag

«La det være sagt med en gang: Jørgen Brekke har skrevet en av de aller beste krimdebutene denne anmelderen noensinne har lest. Nådens omkrets er rett og slett en fenomenal krim!» ANDERS MEHLUM HASLE, SANDEFJORDS BLAD

«Imponerende norsk debutkrimi, der mikser norsk fortid og amerikansk nutid i medrivende, historisk fortælling om dissektion og gamle bøger og gamle drab.» BERLINGSKE TIDENDE

O M DRØMMELØS

Trondheim

anno

1769:

olitimester Nils Bayer kjemper en daglig kamp mot sine indre demoner. Han har lovet Ingrid Smed-

datter å holde seg unna de sterke drikker for å bevise sin kjærlighet og sine ærlige hensikter. Da liket av en ung kvinne blir funnet i skogen utenfor byen, griper han derfor begjærlig muligheten til å utfordre morderen med sin kløkt og innsikt. Det uforklarlige mordet ryster Trondheims borgere, og kvinnene frykter for sine liv.

(2012):

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

«Smittende fortellerglede og høy underholdningsverdi.»

Uroen tiltar da byens tidligere lege, stadsfysikus Fredriki, vender tilbake etter mer enn ett år i utlendighet. Han har med seg en mystisk søvngjenger med profetiske evner. Søvngjengeren vises frem på en av byens kroer, og kommer med en truende spådom.

TORBJØRN EKELUND, DAGBLADET

O M MENNESKETS NATUR

(2013):

«Han stråler av sylskarp observasjonsevne og imponerende kreativitet.» MAY GRETHE LERUM, VG

Trondheims kråker samles til ting. Den mørke skyen av fugler kretser over domkirkens ruiner. En av dem skal dø.

«Dette er Brekkes tredje krim på tre år, på denne tiden har han gått fra å være en frisk debutant til Trondheims ledende krimforfatter.» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN

788205 462625

Doktor Fredrikis

«En særdeles synlig kriminalforfatter i mylderet av nykommere i sjangeren.»

Jørgen

Brekke Doktor Fredrikis kabinett

FOTO: ELIN IVERSEN

(2011):

Jørgen Brekke kabinett

O M NÅDENS OMKRETS

JØRGEN BREKKE (f. 1968) er utdannet lektor fra NTNU. Han har kone og tre barn og har jobbet som lærer, frilansjournalist og personlig assistent, nå er han forfatter på heltid. Brekke debuterte i 2011 med krimromanen Nådens omkrets. Hans romaner er solgt til 14 land.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 4 av 340) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-46262-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 3 av 340) NOT PRINT READY!

JĂ¸rgen Brekke

Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 9 av 340) NOT PRINT READY!

FĂ¸rste dag

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 11 av 340) NOT PRINT READY!

Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo sine siste slag, så mye krefter lå det i dem. Hun hutret. Var det slik dødsrikets kalde stillhet føltes? Ingen stjerner, ingen måne, ikke et gjenskinn av noe som helst i skogen. På bakken var snøen hard og glatt. Mørket gjorde trærne usynlige, bortsett fra de hviteste delene av bjørkestammene, der dagslyset holdt seg i live om natten. Lyden av hennes egen pust kunne nok høres over stillheten. Men hun hadde sluttet å løpe nå, bare smøg seg sakte og famlende, prøvde å være like lydløs som resten av verden. Lå det en redning i det? Om ingen kunne høre henne, så forsvant hun kanskje for den som fulgte etter henne i mørket. Derfor stanset hun til sist helt opp og bare lyttet. Var hun foran eller bak? Ingen lyder kunne gi svar på det spørsmålet. Altså hadde forfølgeren stanset også, sto stille eller snek seg fra tre til tre, nå og da nølende med de kjølige, skjelvende fingrene sine rundt stammene for å holde seg fast, før den smale skikkelsen smøg seg videre, hele tiden lyttende som henne, med et blikk som strevde med å se i mørket, kanskje rett ved, kanskje bak neste stamme, lydløst pustende, skjelvende av opphisselse, dette underlige raseriet som ikke skyldtes vanlig sinne, men kan hende redsel eller galskap. Var udyret der? Ble hun sett? Visste forfølgeren hvor de befant seg i skogen? Hun hadde mistet retningssansen selv. Hvordan skulle hun finne 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 12 av 340) NOT PRINT READY!

tilbake til stien? Hun ble stående lenge og lytte. Fortsatt ingen lyder. Tenk om hun var alene. Fikk hun slippe unna? Gikk det an å håpe på det? Hva hadde forfølgeren sagt? Noe fra en bok. Under evighetens synsvinkel. Hvor kom den tanken fra? Hadde hun lest det et sted? Hun leste bøker, noe folk som henne vanligvis ikke gjorde. Men dette hadde hun vel ikke lest før? Likevel forsto hun at under evighetens synsvinkel var menneskene ikke annet enn maur. Hadde dette blitt sagt for å trøste, for å forklare, for å unnskylde djevelskapen? «Frihet består i å forstå hvem man er.» Så hadde det blitt sagt noe på latin. Det var da hun hadde klart å vri seg ut av grepet og sparke, treffe nederst i magen, og så gi et hardt slag mot hodet med boken hun hadde lest i da angrepsmannen kom inn til henne. Mens han fortsatt gispet etter pusten, hadde hun smettet ut gjennom gluggen i tømmerveggen og sluppet seg ned på bakken, hun hadde fulgt krøtterleden bakom huset innover mellom trærne til hun mistet den og gikk seg vill. Et sted måtte den være. Kunne hun bare finne igjen stien. Der var det brått noe. En kvist som knakk under foten til den som fulgte etter henne, eller bare et vindpust som beveget en grein? Hun torde ikke å røre seg og ble stående lenge og lytte etter flere lyder og tegn på bevegelse mellom trærne. Hun kunne ikke løpe før hun fikk orientert seg på en eller annen måte, før hun var sikker på at hun løp vekk fra og ikke imot den som var etter henne. Hun kastet på hodet, vendte seg frem og tilbake der hun sto. Kjente at håret, fuktig av sludd, falt tungt tilbake mot ryggen hennes hver gang hun snudde seg brått. Hun skalv på hendene, leppene dirret. Så hørte hun noe på nytt og snudde seg mot lyden. Noe ørlite og mørkt 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 13 av 340) NOT PRINT READY!

nede i snøen ved et grantre. Var det en kongle? Hadde den falt fra treet av seg selv, eller hadde forfølgeren kastet den mot henne? Hun rørte seg ikke. Ingenting annet rørte seg. Noen så på henne fra et sted i skogen, det var hun sikker på nå, kjente det på seg, et urolig blikk. Men hvor? Skjelvingen ble sterkere. Det kjentes som om hun holdt på å falle fra hverandre. Det var stillheten som gjorde dette med henne. Den trengte seg inn gjennom huden hennes med tilintetgjørende kraft. Så var det en lyd der igjen. Kom den fra en annen kant? Var forfølgeren kommet nærmere? Beveget noen seg rundt henne i en sirkel? «Skal De ikke komme og ta meg?» hylte hun. Hun vurderte om hun skulle kaste boken som hun fremdeles bar på, ut i mørket etter ham, men ble stående og hikste før hun fortsatte langt roligere, nesten hviskende: «Kan De ikke bare få det overstått?» På nytt den lyden. En kvist som knakk? «Overstått?» sa noen plutselig. Hun snudde seg mot stemmen og gispet. «Vil det være over med dette?» Tonefallet var spinkelt, barnslig. «De kan gi Dem med det samme,» sa hun skjelvende og uten overbevisning. «Det kan ta slutt nå.» «Kan det?» Det hørtes ut som om stemmen lette etter sannheten i det hun sa, men ikke fant den. Ingen av dem trodde virkelig på det. Og så kjente hun hånden rundt halsen. Hun skrek og forsøkte å vri seg løs, men den andre armen hadde fått tak om livet hennes og holdt henne fanget. Det var mer kraft i grepet enn i stemmen. Så flyttet hånden seg fra halsen til munnen for å stanse skriket, som om den som holdt henne, ble advart av trykket som bygde seg opp i brystet. Hun kastet hodet til siden 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 14 av 340) NOT PRINT READY!

og fikk munnen løs fra grepet, men skrek ikke, slapp bare ut luften fra lungene, som et taust geværskudd. «De andre,» sa hun med tung pust. «De andre?» Hånden senket seg og løsnet taket uten å fri henne helt. «Skal De ta dem også?» Ikke noe svar. «De andre vet ingenting. Dem kan De la være i fred. Ikke start dette. De vil virkelig ikke starte dette. Hvor vil det i så fall ende?» «Ingenting ender. Ingenting ender og ingenting begynner, alt bare er, og vi må gjøre det vi skal gjøre.» «Nei,» sa hun. «Dette er ikke noe De må gjøre. På samme måte som De ikke måtte gjøre det som skjedde den gangen. Det var et valg De kunne avstått fra å ta.» «Var det?» Med dette spørsmålet slapp armen tak i henne og ga henne et puff slik at hun skled i snøen og falt ned på bakken foran føttene til mannen som sto over henne uvirkelig og truende i nattemørket. «Hvordan kunne jeg avstå da? Hvordan kan jeg avstå nå?» Var det mulig at hun hørte en trist klang i stemmen? Hun så en arm løfte seg over hodet til skikkelsen. Han holdt noe i hånden.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 15 av 340) NOT PRINT READY!

Andre dag

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 16 av 340) NOT PRINT READY!

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 17 av 340) NOT PRINT READY!

En fugl satt i ro øverst oppe på jernkorset i enden av kirkespiret på Røros kirke. Om noen hadde kommet opp Kjerkgata denne grytidlige morgenen, ville fuglen ha vært nærmest umulig å få øye på: en kråke, konturløs og grå, det plogformede nebbet vendt mot vindretningen, med et blikk like mørkt som hodefjærene. Ingen andre fugler var å se på det firkantete, slanke spiret med kule og kors øverst, og heller ikke på resten av taket eller i de nakne trærne rundt kirken. Ensomme kråker var et sjeldent syn på denne tiden av året. Man kunne tenke at fuglen var et dårlig tegn, at en flik av mørket fra gruvene rundt byen hadde unnsluppet, flagret ut fra det muggstinkende, alltid like varme, alltid like kalde, underjordiske nettverket av ganger der nede og festet seg i kirketårnet. Men hadde noen sett kråka på nært hold, ville de ha sett at det dreide seg om en vanlig fugl. Den strevde med å sitte stille. Vinden rusket i stjerten og styrefjærene. Så kastet den seg helt plutselig ut fra hvilestedet, slo flere ganger med vingene uten å komme av sted i motvinden, ble hengende som et mørkt, blafrende seil i luften før den snudde og gled av sted med vinden i motsatt retning, vekk fra det lille gruvesamfunnet med små stuebygninger og uthus og den over hundre år gamle trekirken som forfalt og snart burde erstattes av en mer solid bygning. 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 18 av 340) NOT PRINT READY!

Kråka fløy høyere enn det som var vanlig for fugler som dette, kanskje var det vinden som trakk den oppover. Under seg hadde den et vinterkledd og frossent landskap med snaufjell i høyden og gran- og bjørkeskog nedover i dalene. I medvinden beveget den seg raskere enn noe menneske kunne gjøre selv til hest nede på landjorden, og i denne farten la den bak seg tyve landmil på drøye fire timer. Den hvilte seg i en grein utenfor en større by ved utløpet av Nidelven. Her var det mildere i luften, og snøen på bakken var fuktig etter et regnvær. I det koksgrå dagslyset kunne den se armen til et menneske der nede. Hånden lå flatt mot marken, livløs, uten bevegelser, uten ferdigheter, uten begjær, hvit og stiv. Den øvre delen av armen ble borte under stammen til en furu som en av høstens stormer hadde revet over ende i skråningen. En rød flekk bredte seg i den smeltende snøen ved det veltede treet. Kanskje forsto kråka at det lå et åtsel der, men den fløy ikke ned for å forsyne seg. Etter en kort rast fortsatte den og gled inn over den store byen ved daggry. Det var lite folk i gatene, og kråka fant et tre i Munkegaten der to kusker hadde parkert vognene på hver sin side av trestammen, som om de nakne greinene kunne gi ly for været, som nå hadde skiftet til lett yr. Over treet, mot gråværet på himmelen, kunne fuglen se det den hadde kommet hele denne lange veien for å finne? Kråkene fylte luften der oppe som virvlende rester av natt. Men ennå satt den enslige fuglen i ro en stund, som om den lyttet til det kuskene sa, med en viss bekymring. «Nå blir det kråkeråd,» sa den ene og rettet på hatten. Han var kortvokst og krokrygget, med øyne mørke som regntung jord. Den andre kusken var nesten hodet høyere, han var drøy rundt livet og hadde et rundt, blidt ansikt og blå øyne. Han nikket og sa: 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 19 av 340) NOT PRINT READY!

«Tipper de ender opp i trærne utenfor domkirken. De kan holde på i flere dager.» De to kuskene satt der og kikket på alle fuglene og lette kanskje etter en form for lærdom i den forvirrende himmeldansen. «Det ender alltid på samme måten,» sa den krokryggede kusken. Den trinne kusken nikket igjen, vel vitende om hva som kom til å bli sagt videre. «En av dem blir drept. De velger ut den ene som skal dø, og så gyver de løs på ham. Etter at de har hakket ham i filler, er kråkerådet over.» Kuskene ble sittende i dype tanker. «Dette er en skikk vi kunne hatt bruk for her i byen,» sa den krokryggede til slutt med brodd i stemmen. «Det er alltid noen som ikke passer inn, utskudd, noen som burde fjernes.» «Nå begynner du ikke å snakke om politimesteren igjen,» sa den andre kusken irritert. «Hvorfor ikke? Hvorfor skulle jeg ikke snakke om Bayer? Vet du ikke hva han gjorde med meg?» «Han slo deg med politikjeppen. Hvor lenge er det siden? Tre år?» «Har jeg vist deg merkene? Du kan fortsatt skimte avtrykket etter byvåpenet på ryggen min. Vil du se?» «Jeg har sett det før.» «Alt jeg sier, er at vi kunne hatt god bruk for et kråkeråd. Nils Bayer hadde vært den første kråka til å ryke ut. Tro meg.» «Det har du antagelig rett i. Men hadde jeg vært kråke, ville jeg ha holdt meg unna rådet. Det tror jeg de fleste av oss ville gjort klokt i.» Kråka i treet over dem hadde ikke forstått hva de snakket 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 20 av 340) NOT PRINT READY!

om, og kunne uansett ikke trosse sin natur; den lettet og fløy opp til de andre fuglene og blandet seg i dansen uvitende om at den kom til å ende som bøddel eller domfelt i det som så ut til å bli vinterens første kråkeråd i stiftsstaden Trondheim i det Herrens år 1769.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 21 av 340) NOT PRINT READY!

Alltid våknet han i mørket, før resten av verden. Betjent Jacob Torp ble liggende og se seg rundt i stuen. Det fantes et lys i selve natten, og øynene hans fant det til slutt. De hadde lært seg å lete etter det oppe i nord hvor han vokste opp, der vinternettene var lengre enn i Trondheim. Nattens lys var nok til at han kunne se ansiktet hennes ved siden av sitt, ungene på rekke bortover i sengen og nede i halmen på gulvet. En av de minste ungene kastet på seg så armen lignet et pennesveip som forsvant og ble borte foran øynene hans før han kunne lese det. Elleve barn hadde de fått, og alle levde. Hvor ofte skjedde det med folk? De hadde vært heldige. En guds lykke, ble det sagt. Det kostet mer enn han tjente. Men hva kunne de gjøre med det? Han kastet av seg filten, reiste seg opp og skrittet over de andre. Borte ved bordet tente han talglyset og satte seg for å lese. Familien våknet omkring ham, kona, barna, grisen. Utenfor måtte hanen ha fått med seg det som skjedde innendørs, og den gol spørrende. Det var en ettertenksom hane. Han spekulerte noen ganger på om han ikke likte hanen best av dem alle. Han leste videre mens hun lagde grøten. Morgenen kom, og en grå dag skinte gjennom husets eneste vindu, det glinset, slik det glinser i aske fra et bål regnet har slukket. Han slet med ordene i boken. Noen ganger festet de seg bare ikke. Han leste samme setning igjen og igjen. Så spiste de grøt og 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 22 av 340) NOT PRINT READY!

hjalp de minste barna med klærne. De hadde nok klær til alle sammen nå, slik at også de minste kunne stå opp om formiddagen når de eldste var på skolen. Hun kunne sy, kona hans. Hun kunne alt hun skulle kunne, alt han trengte, og mer enn det var det ikke tid til. Han kunne absolutt ikke klage. Det fantes ikke bitterhet mellom dem. Likevel spurte han seg ofte om dette var alt. Han gjorde det ikke denne morgenen. Da frokost og påkledning var unnagjort, gikk han til kontoret. Slapset trengte inn i støvlene, og han ble våt på strømpene. Kanskje var det ubehaget som fikk ham til å tenke på Rousseau. Alt han ønsker, er å få være i fred, tenkte han om forfatteren. Betjent Torp hadde strevd med en tekst av Rousseau i flere dager nå, og det hadde slått ham at bak alle ordene skjulte det seg en mann som ikke gjorde annet enn å søke stillheten, slik Torp selv gjorde. Vi ønsker bare det, egentlig, fred, en slutt på dette strevet, et sted hvor vi ikke ustanselig blir glodd på, tenkte Torp. Så tenkte han på Nils Bayer. Og kanskje var det første gang han tenkte at det samme gjaldt for hans overordnede. Bak all bannskapen til Bayer skjulte det seg kanskje ikke annet enn et simpelt ønske om stillhet. Var det kanskje derfor den feite politimesteren støtte alle mennesker fra seg? Torsten Reutz sto midt på gulvet, fortsatt med søvnen i øynene; han hadde våknet senere enn Torp, men var kommet først til kontoret. De hilste god morgen mens Torp hengte fra seg den våte frakken og hatten han ikke hadde hatt råd til, men likevel hadde kjøpt, gjenstanden for deres siste store krangel der hjemme. Så rettet han på de blonde lokkene. De var begynt å gråne etter at han fylte førti, men nesten usynlig, slik de gjør hos mennesker med blondt hår. Han pudret aldri håret, parykk hadde han ikke råd til, men om noen år ville naturen likevel sørge for at han lignet en herre. Han lurte på om han hadde gjort seg fortjent til det. 22

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 23 av 340) NOT PRINT READY!

«Og bjørnen sover?» sa han idet han satte seg. «Store bjørn, vår ledestjerne, har ennå ikke steget opp på himmelen.» Torsten Reutz gapskrattet, den frekke satanen. Fortsatt sto han på gulvet, rødhåret, med en stygg gnist i øynene, alltid fylt av denne retningsløse kraften, som på én og samme tid drev ham videre og gjorde ham ulykkelig. «Sover han ikke enda mer enn før?» «Han har alltid sovet mye, både da han var et fyllesvin og nå som han kun er et svin. Faktisk, Jacob, etter at han sluttet med spriten, sover han stadig mer.» Reutz satte seg endelig på stolen overfor Torp. De var bare så vidt dus, de to politimennene. Reutz uttalte du med en spiss u, nesten som en i, men han brukte fornavnet til Torp, noe ikke mange andre gjorde. Torp ønsket å si noe mer om Bayer, men ble avbrutt av en mann som kom inn på kontoret uten så mye som å banke på døren. Han var skitten og frynsete, og parykken hans lignet en brukt vaskefille, men det var en intensitet i blikket hans som gjorde at man straks tok ham på alvor. Alt før han gjenkjente ham, forsto Torp at det var en lærd mann han snakket med. «Er politimester Nils Bayer til stede?» Det eneste som var rent og helt hos mannen, var stemmen. Den låt yngre enn han så ut til å være. «Politimesteren er ikke tilgjengelig,» sa Torp. «Ved fanden!» Torsten Reutz reiste seg brått fra stolen. Han la aldri fingrene imellom. «De er selveste Fredriki, vendt hjem fra utlendighet, er De ikke? De ser, unnskyld at jeg sier det, elendig ut, min godeste doktor.» Mannen nikket brydd, kanskje litt skremt av Reutz’ kraftige fremtoning, og holdt frem et brev: «Jeg har en forespørsel til politimesteren. Kunne en av dere gode herrer sørge for at han får dette?» sa han. 23

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 24 av 340) NOT PRINT READY!

Reutz rakte frem hånden og tok brevet. «Hva gjør De i Trondheim?» sa han henvendt til legen mens han la brevet på pulten foran Torp. Torp stirret på mannen med den rufsete parykken. Visst var det Trondheims tidligere stadsfysikus. Det var ingen tvil. Reutz hadde stilt spørsmålet de begge ønsket å få høre svaret på. Hva gjorde han her? Hvordan våget han? A Treatise of Human Nature – skrevet av denne skotske skeptikeren, David Hume, en avhandling politimester Nils Bayer hadde sovnet til kvelden før, men som pirret ham, dels fordi den var skrevet på engelsk, et språk han behersket dårlig, og dels fordi han fant innholdet mellom permene forbløffende frekt og klartenkt – falt ned på gulvet ved sengen. Det luftige smellet da boken klappet igjen, vekket ham. Nesetippen var kald. Gluggen i veggen sto åpen mot en by som sakte våknet til gråvær. Regndråpene mot den gjørmete gaten utenfor falt urytmisk, først en stigende, hissig lyd, så synkende, lik torgkonenes hvisking ved synet av en baktalt kvinne. Da han var oppe en tur i løpet av natten for å gjøre sitt fornødne, hadde det snødd. Byen hadde vært hvit utenfor gluggen, og dette hadde gitt ham et slags håp om at tiden som kom, ble bedre enn den som hadde vært. Nå var regnet tilbake og vasket byen skitten på ny. Han kjente at det fuktige været hadde vart for lenge nå. På bordet under gluggen så han flasken og det mørkeblå, buktende morgenlyset gjennom flaskehalsen. Han sto opp og grep den, fanget lyset, stengte det inne i håndflaten. Føttene plasserte han to fot fra bordbeina der gulvplankene knirket som mest. Så vugget han tungt på fotbladene samtidig som han drakk og lot den skarpe lyden fra gulvet under seg sage i stykker tankene og de uklare minnebildene etter en uferdig drøm, en skisse til et mareritt, der hun var med, slik hun var i alle 24

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 25 av 340) NOT PRINT READY!

marerittene og i de få av drømmene hans som var søte. Han tømte halve flasken og ønsket at det var noe annet enn vann i den, noe som kunne svi bort uroen i ham. Den siste slurken gulpet han ut i spyttebakken sammen med en klump slim, noe gult og seigt som hadde samlet seg i halsen over natten. Så fant han pipen, stoppet og tente den. Politimester Nils Bayer sto i nattskjorten og kjente novembermorgenens kulde stryke nedover stoffet og forbi de nakne leggene. Før han lukket gluggen og stengte den med haspen tok han et dypt drag og sendte tobakksrøyk ut mot byen. Han så den stige, blande seg med det grå været og bli en del av alt sammen, regnskyene, et grått ullteppe over dem alle, halmtakene med gressende geiter, gatene med morgentrette borgere på vei inn i en ny lumsk dag, kollene rundt byen, skogen og fjorden som forbandt byen med resten av verden. Han tuslet tilbake mot sengen og mumlet besvergelser, mest på grunn av de stive leddene og brennevinstørsten som aldri slapp helt taket i ham, til tross for to tørre år, vel, nesten tørt i det minste. Så rullet han seg på nytt opp i sengen og kveilet seg sammen til noe som lignet en død bjørn på halmmadrassen. Slik lå han i dystre tanker med øynene knepet igjen, angstridd og støl, helt til døren inn til kvistrommet hans gikk opp. «Herr Bayer?» Det var en vennlig og ubehagelig kjent stemme. Han kom på noe han hadde lest i avhandlingen til Hume, noe om umuligheten av å trekke slutninger fra er til bør. Han tenkte: Jeg er redd det er stemmen til stadsfysikus Jens Bruun jeg hører, men det bør helst ikke være det. «Hva i helvete er det De vil?» brummet han uten å åpne øynene. Det ble stille i rommet. Tydeligvis sto stadsfysikusen i ro og 25

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 26 av 340) NOT PRINT READY!

vurderte ham. Hadde han hellet med seg, hadde han skremt mannen med den bryske hilsenen sin, og han ville snu og bli borte uten flere forstyrrelser. «Det var da voldsomt til mottagelse på morgenkvisten!» Tonefallet fortalte Bayer at herr Bruun ble værende. Han åpnet øynene og stirret inn i fløyelsnikkersen under den nederste delen av frakken til den unge mannen som sto to–tre fot fra sengen hans. Så satte han seg opp og studerte det hvite ansiktet. Han hadde ikke parykk på, og det hadde drysset mel fra pudringen av håret denne morgenen ned i øyenbrynene og på skuldrene til den grønne frakken. «Hvem har invitert Dem inn?» «Jeg snakket med betjenten din nedenunder. Han sa De antagelig sov, men at ettersom vi hadde en avtale, ville De ikke ha noe imot at jeg kom og vekket Dem.» «Herr Torp fortalte Dem dette?» «Ja visst!» «Den tosken!» «Han virker som en vennlig mann.» «Torp er vennligere enn hva som er godt for ham og arbeidet han er satt til å utføre. Og hva er dette snakket om en avtale?» «Men husker De ikke i forrige uke? Vi ble sittende ved samme bord på Hoppa.» «Hoppa? Jeg går dit sjelden om dagen. Og etter at jeg har sluttet å drikke brennevin, husker jeg bare så altfor godt hva jeg foretar meg der. Jeg husker samtalen vår. Jeg betrodde deg enkelte detaljer om helsen min. Vi gjorde ingen avtale.» «Men jeg lovet at jeg ville følge det opp. Det er en leges plikt.» «Det feiler meg ingenting. Og i hvert fall ikke noe som skulle tilsi at De kommer busende inn her i gryningen.» 26

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 32558) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. april 2014 - 13:02 (side 27 av 340) NOT PRINT READY!

«Gryningen? Klokken har passert ni.» Stadsfysikusen holdt opp et lommeur og kikket strengt på det. «Jeg vil nødig blande meg for meget i en politimesters anliggender. Det yrket forstår jeg meg slettes ikke på. Men jeg vet at det blir hvisket i byens veiter om at det krever en større tilstedeværelse enn De viser om dagen. Og om det kan være helsemessige årsaker som ligger bak denne forsømmelsen …» «Kutt ut tåkepratet og kom Dem ut!» glefset Bayer. Utbruddet ble fulgt av en hostekule. Han skulte olmt på den unge og freidige legen. «Som De vil,» sa Bruun. Misnøyen i tonefallet var tydelig nok, men han lød også bekymret. Jens Bruun var i ferd med å gå da Bayer snakket til ham på nytt: «Beklager utbruddet, herr Bruun, jeg tåler virkelig dårlig å bli vekket.» Bruun snudde seg mot Bayer og ble stående og betrakte ham en lang stund før han svarte: «Slikt må en lege tåle,» sa han omsider. Bayer var usikker på om han mente det han sa. «De burde skaffe Dem en ny husholderske,» sa Bayer. «Hva er det De sier?» «Din nåværende er slurvete og lat.» «De har fullstendig rett. Jeg er slettes ikke fornøyd med henne. Men hvordan kan De vite det?» «Buksen din er ganske ny, ikke sant?» «Jeg fikk den fra København for tre måneder siden,» sa Bruun stolt. «Men hvordan …» «Det er fløyel, så slikt ser man jo på glansen. Buksen har ikke vært vasket,» sa Bayer. «Det har De rett i, men jeg har kun hatt den disse tre månedene, så det er ikke tilstrekkelig bevis for å påstå at mitt faktotum er lat.» 27