En sommer med fotball by Gyldendal Norsk Forlag

Arild Stavrum (f. 1972) har vært profesjonell fotballspiller i blant annet Molde, Helsingborg, Aberdeen og Besiktas. Han har tidligere utgitt romanene 31 år på gress (2008) og Golden Boys (2012).

Arild og Ole ser innvandrergutter fra Holmlia, fotballjenter fra Vålerenga og karslige Ull/Kisa-spillere løpe i offside, takle så det lukter svidd og ta ballen på hælen. Arild lærer bort. Ole spiser pølser, innser at hands ikke betyr slåsskamp, og spør faren om han elsker Fana. Og hele tiden venter de begge på at Lisbet skal bli frisk, på at sommeren endelig skal ta slutt.

En sommer med fotball

Arild støtter kona det han klarer. I tillegg har han sønnen å tenke på, enda mer enn før. Arild bestemmer seg. Resten av sommeren, til Lisbet blir frisk, skal den gamle storspilleren lære Ole alt han kan om fotball.

arild stavrum

Arild Stavrum er 39 år gammel. Han har vært sammen med Lisbet nesten hele livet. Sammen har de sønnen Ole på fire år. En dag får Lisbet sjokkbeskjeden: kreft.

arild stavrum

En sommer med fotball

ISBN 978-82-05-44549-9

omslags- og forfatterfoto: Morten Brun bokomslag: Erlend Askhov

788205 445499

En overlevelsesguide for alle som opplever at familielivet blir snudd på hodet

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 4 av 286) NOT PRINT READY!

ÂŠ Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Erlend Askhov Omslagsfoto: Morten Brun ISBN 978-82-05-44549-9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 3 av 286) NOT PRINT READY!

Arild Stavrum

En sommer med fotball

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 7 av 286) NOT PRINT READY!

Fotball, som livet, er full av opp- og nedturer Du kan score og møte lagkameratenes fornøyde, leende ansikt på vei tilbake til midtstreken. Kanskje gjør målet at du blir seriemester. Kanskje er det et utligningsmål, i en tross alt fullstendig ubetydelig old boys-kamp. Men det er alltid en tilnærmet ubeskrivelig følelse. Du kan også brekke et bein. Ett tidels sekund, en feiltimet takling, og du spiller aldri fotball igjen. Du kan gifte deg, få barn. Oppleve den pure gleden du og barnet deler over et første famlende skritt eller den første gangen han får ballen til å lette etter et rent vristspark. Du kan også holde konas hånd inne på kirurgens kontor mens dere venter på resultatet av hennes biopsi. Du kan prøve å tolke ansiktsuttrykkene, for det kirurgen skal si, kan endre alt. Veien kan være kort fra Ullevaal til Ullevål. Fra et fotballstadion til et sykehus.

Ullevaal 3. oktober 1994. Lyn og Molde spilte cupfinale på Ullevaal. Et stykke inn i andre omgang fikk jeg ballen fra rekkekamerat Ole Bjørn Sundgot. Jeg rykket inn i feltet, satte skulderen til en motstander og var alene med keeper. Jeg trillet ballen mellom beina hans, før den fortsatte sakte inn i mål. Jeg hoppet over 7

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 8 av 286) NOT PRINT READY!

reklameskiltet og opp på gjerdet. Foran meg jublet et blått hav av Molde-supportere. Etterpå fikk jeg pokal av kongen. Lisbet, kjæresten min, som senere skulle bli kona mi, jublet på tribunen.

Ullevål 17. oktober 2011. Det var noen uker før Lisbet fylte 40 år. Vi skulle slappe av hjemme med den britiske Oscar-belønte storfilmen Kongens tale med Colin Firth i hovedrollen. Lisbet var småfrossen og hadde tatt på seg en ny, varm ulltrøye. Men trøya var ubehagelig, og stadig rettet hun på den eller klødde seg. Så stivnet hun helt til. Jeg så med en gang at noe var galt. Lisbet løp ned på badet. Jeg fulgte etter henne, og da jeg kom ned, så hun fortvilet på meg og sa: «Jeg har funnet en kul i brystet.» Hun sa ikke mer, hun trengte ikke det. Jeg visste at Lisbet tenkte på bestemoren sin, som hadde dødd av kreft da hun var på omtrent samme alder. Vi snakket heller om en god venninne av Lisbet som hadde vært gjennom noe lignende. Hun hadde gått til legen og fått den gode nyheten. Kulen var godartet, det var ingen fare. Det samme overbeviste vi oss selv om også. Dette skjedde ikke kvinner under 40. Vi dro på sykehuset for å ta mammografi og andre prøver. Legen var vag. Han kunne se noe, men var ikke sikker på hva det var. Vi var derimot sikre. Selvsagt var det ufarlig, bare en godartet cyste, en glipp i systemet. Det ville forsvinne av seg selv. Et par uker senere var vi tilbake på Ullevål. Inn på kirurgens kontor. Resultatene hadde kommet. En sykepleier ledet oss inn. Påfallende omtenksomt. Vi satte oss ned. 8

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 9 av 286) NOT PRINT READY!

Kirurgen bøyde seg fremover og sa: «Jeg er redd vi har funnet kreftceller i prøven din.» Hva betydde det? Hadde hun kreft, eller var det bare noen få ubetydelige celler? Funnet kreftceller? Jeg visste lite om kreft. Det var noe folk fikk senere i livet, helt mot slutten, da slutten skulle komme. «Hva gjør vi nå, da?» sa Lisbet. «Jeg anbefaler deg å fjerne hele brystet,» sa kirurgen.

Lisbet Jeg er ingen ekspert på forhold, da jeg kun har vært i ett eneste langt et. Vi var begge 39 år da Lisbet ble syk, i 22 av dem hadde vi vært sammen. Jeg var solgt fra første gangen jeg oppdaget henne på gymnaset, kledd i et regnbuefarget kort skjørt. Kristiansund er en liten by, men ikke så liten at jeg kjente alle. Lisbet kom fra Frei, helt i utkanten av kommunen og fra et annet miljø enn meg. Og egentlig hadde jeg ikke tid til jenter. Jeg gjorde min del av skolearbeid, men det var fotballen som tok mesteparten av tiden. Jeg trente tre–fire timer, av og til fem, om dagen. Allerede tidlig på ungdomsskolen hadde jeg skapt bekymring hos klasseforstanderen da jeg skråsikkert sa at jeg skulle bli profesjonell fotballspiller. Han hadde til da fått svarene han ønsket fra de andre elevene: lærer, sykepleier, lege og politi. Da jeg ga mitt svar, bøyde han hodet forover, rynket pannen og så lenge på meg over kanten av brillene. Det spilte ingen rolle hva han mente. Alt jeg ville, var å bli sterkere, raskere, mer teknisk og mer treffsikker på skudd. Alt for å bli bedre til det eneste jeg egentlig brydde meg om, å score mål. Så oppdaget jeg regnbuens farger. Jeg oppdaget Lisbet. Noen dager senere kom 16. mai. Den store dagen for russen, og i Kristiansund samles de i Vanndamman, et gammelt 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 10 av 286) NOT PRINT READY!

drikkevannsanlegg som nå er turområde. Vi som ikke var russ, møttes også der, både for å se hva russen gjorde og for å planlegge hva vi selv skulle gjøre når det ble vår tur. Det var også en av de første gangene jeg drakk alkohol. Tanken på Tom Collins gir meg fremdeles frysninger. Lisbet hadde fyrt opp med Peach Canei. Jeg gikk på henne på gangstien ved den største dammen. Hun hadde permanent og en lugg som gikk snorrett midt i pannen. Hun heiste seg litt opp på tærne, men hadde som jeg, småfulle som vi var, problemer med å snakke, så vi begynte bare å kysse. Det gikk et par uker. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem videre. Jeg ville så gjerne møte henne igjen. Da fikk jeg en kryptisk beskjed, gjennom en kompis av meg, om at Lisbet også ville treffe meg. Jeg strammet meg opp, ringte henne og avtalte å møte henne på kino. På kino denne dagen gikk filmen Mississippi i flammer. Det var kun én kino i Kristiansund, så det var kinoen som valgte filmen, ikke jeg. Jeg tok på meg det beste antrekket jeg hadde, reiseantrekket til Clausenengen fotballklubb, og av en eller annen grunn tenkte jeg det var mandig å ta med en paraply. Jeg tror egentlig ikke det regnet så mye den dagen. Uansett. Mississippi i flammer er ingen spesielt romantisk film. Den handler om Ku Klux Klan på 1960-tallet i USA, og da en liten, farget gutt ble jaget gjennom en åker av klanmedlemmer, var jeg mest irritert over at Caroline kino ikke heller kunne ha vist Cocktail eller Da han møtte henne akkurat da. Under en av filmens rolige sekvenser gjorde jeg likevel et fremstøt. Jeg la armen rundt Lisbet og fikk en overraskende høylytt, positiv reaksjon. Full av nyvunnet selvtillit klemte jeg enda litt hardere. I ettertid fikk jeg vite at det var smertehyl. Lisbet, som selv spilte fotball, hadde brukket kragebeinet i en kamp like før. 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 11 av 286) NOT PRINT READY!

Kragebeinet grodde like sterkt som forholdet vårt. Vi ble uadskillelige. Vi ble Me and Mary fra Bruce Springsteens klassiker «The River». Hvis vi da ser bort fra utkallelsen til krig, den uønskede graviditeten, det påtvungne ekteskapet og at vi ikke hadde noe spesielt forhold til elver. I det hele tatt var det vel stort sett det at vi også hadde møttes på «high school» som var likheten, men det var noe med den sangen og stemningen som likevel var oss. Etter gymnaset flyttet vi sammen til Bergen. For å studere, og for at jeg skulle spille fotball for Brann. Det ble for meg starten på en 14-årig karriere som profesjonell fotballspiller. Det var starten på historien om å peke nese til en gammel lærer, og om en jente som skulle bli ved min side.

Lille B. Etter samtalen med kirurgen kjørte vi en tur på måfå rundt i Oslo. Ingen av oss sa noe. Jeg la hånda på låret til Lisbet og klemte lett. Blikket hennes var vendt ut sidevinduet. Jeg vet ikke om hun så på noe, men jeg tror ikke hun gjorde det. Jeg tror kastanjetrærne i Bygdøy allé bare skled forbi uten at hun registrerte dem. Hun elsker trær. Hver vår dro hun meg med til Tøyen for å se de japanske kirsebærtrærne blomstre. Nå var trær bare trær. Omsider åpnet Lisbet munnen: «Kan vi spise litt?» Det nærmeste stedet var Lille B. Restauranten som hører til den mer kjente Bagatelle på Frogner. «Er det greit at jeg bestiller meg en drink?» sa Lisbet da kelneren var på vei mot bordet vårt. «Selvsagt,» sa jeg. «Skal dere spise?» sa kelneren. «Ja, men har dere mojito?» sa Lisbet. 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 12 av 286) NOT PRINT READY!

«Jeg skal sjekke.» Kelneren forsvant bak disken mens Lisbet fraværende bladde i menyen han hadde lagt igjen. Et par minutter senere kom han tilbake og sa: «Jeg beklager, men vi har ingen myntebl …» «Da tar jeg en cosmo,» avbrøt Lisbet. «Jeg tar en Cola,» sa jeg. Lisbet satt i stillhet og supte ettertenksomt på sin lille, røde drink. Så sa hun: «Fy faen! For en taper jeg er, som får kreft før jeg fyller 40.»

Ole Ole kom til verden 4. september 2007. Bare seks uker gammel rullet han rundt. Han kunne løpe før han kunne gå, og han sang før han kunne snakke. Han viste tidlig kreative evner. Han lagde sin egen sangtekst før han fylte to, favorittsanger har vært så sprikende som Bæ bæ lille lam, Dovregubbens hall og I was made for lovin’ you baby. Og han har alltid elsket teater. Tre år gammel lagde han hele oppsetninger av Karius og Baktus, og det føltes selvsagt helt naturlig å melde ham på teaterskole. Han gikk også en stund på dans og på svømmekurs. Fotball var han sånn måtelig interessert i. Selv elsker jeg fotball. Jeg har spilt, trent eller sett fotball hver dag i sikkert 35 av mine 40 år. Fotball er den jeg er. Men Ole skulle ikke presses. Han skulle velge selv, og ønskene varierte fra frisør, statsminister og lege til advokat eller håndballspiller. Ole hadde oppdaget at jeg ofte ble stående og diskutere Tottenham, favorittlaget mitt, med Endre, en av barnehageonklene. «Pappa, hvorfor elsker du fotball?» spurte Ole en dag. 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 13 av 286) NOT PRINT READY!

Jeg smilte bare til ham. Det der må du finne ut av selv, tenkte jeg. Men så fikk jeg øye på Lasse Sætre, bronsemedaljør i OL på 10 000 meter skøyter, som var i barnehagen for å hente datteren. Det er lett å påvirke små barn. Jeg tenkte med gru på endeløse turer til Vikingskipet på Hamar for å vente på at Ole skulle gå åttende par på 10 000 meter. Men jeg gjentok likevel for meg selv at han skulle velge selv.

13. november Vi hadde lagt Ole. Tidligere på dagen hadde to kompiser av ham blitt med hjem fra barnehagen. Den ene av dem, Amandus, hadde sagt til Lisbet: «Du, mammaen til Ole, vi vil se kulen i puppen din.» Nå hadde Ole sovnet etter å ha blitt lest for og fortalt eventyr til. For ham var det en helt vanlig dag, det var derfor vi så gjerne ville at han skulle ha med seg noen hjem. Vi hadde fortalt ham at mamma var syk, men det hadde han bare avfeid med et:«Ja vel. Skal vi leke?» Men det med kulen i puppen hadde altså festet seg nok til at han fortalte om det i barnehagen. Likevel var Ole for travel for alvor, og det var befriende. For oss var det ikke på samme måte. Lisbet skulle opereres neste dag, og vi visste fremdeles altfor lite om hva det innebar. For oss fantes kun følelsen av det totalt uvisse. Hva var det som skulle skje? Lisbet så meg dypt inn i øynene og sa: «Hvis jeg dør …» «Du skal ikke dø,» avbrøt jeg. «Hvis, Arild. Vi må snakke om det. Da må du leve livet ditt slik du vil, men lov meg én ting, la aldri Ole glemme meg.» Jeg har aldri vært så redd som akkurat da. Jeg husket en gang 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 14 av 286) NOT PRINT READY!

jeg lå i en sykehusseng med hoven ankel etter et overtråkk. Jeg ventet på et røntgenresultat. Enten var det en leddbåndsskade, og i så fall kunne jeg spille om en uke eller to, eller så var det et beinbrudd, og det var noe ganske annet. Noe skikkelig alvorlig. Men dette var før vi begynte å bruke «dø» i samtalene våre. Dø? Det var som om hele alvoret i situasjonen bare flommet inn over meg. Jeg svelget og sa: «Jeg lover.»

Dagkirurgi, bygg 31 Lisbet fulgte sykepleieren bortover gangen. Inn gjennom glassdørene som skilte mottagelsen fra de sterile operasjonsstuene. Hun så seg om til høyre og venstre. Hun fulgte med inn på en av operasjonsstuene uten å snu seg. Hva hvis dette var det siste jeg så av henne? Hun vinket ikke tilbake.

Reise Vi reiste. Som vi reiste. Hvert år etter at serien var ferdigspilt, hadde jeg ferie i tre–fire uker. Da pakket vi ryggsekkene og dro. Vi hadde tur–retur-billetter, ellers ingen planer. Vi reiste til alle verdensdelene. Fra Khartagos ruiner til New Yorks skyskrapere. Fra Las Vegas’ kasinoer til Vietcongs tunneler i Vietnam. Sør-Amerika på kryss, Australia på tvers. Vi satt i en nesten tom jumbojet fra Sidney til Fiji. Det vil si, vi lå i en nesten tom jumbojet. De få passasjerene om bord kunne velge seg en fireseter eller to hver. Det var kupp i Fiji. UD advarte norske turister mot å dra dit. Vi reiste. Som vi reiste. Jeg tenker av og til på hva vi ville gjort hvis mitt liv ikke 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 15 av 286) NOT PRINT READY!

hadde vært så regulert. I sesongene var det sjelden tid til å reise, det var kun disse ukene etter serieslutt som ga rom for det. Men hvis jeg ikke hadde spilt fotball, hva da? Ville vi lagt ut på en eneste lang backpackertur som kanskje aldri tok slutt? Ville vi tatt småjobber som fikk oss fra sted til sted, verden over? Jeg liker å tro det. Og at vi likevel til slutt hadde slått oss ned et sted, i en liten afrikansk landsby kanskje, der Lisbet kunne ha jobbet som lærer og jeg som, vel noe. Skjønt det er vel ingenting som kunne ha stoppet meg fra å bli fotballspiller, og innerst inne angrer jeg ikke et sekund på at jeg ble det. Hvor fint livet enn kan være som profesjonell fotballspiller, kan det også være tøft. Jeg var angriper. Kunne ikke være annet enn det. Og som angriper er man avhengig av å score mål. I min første sesong i Skottland, for Aberdeen i 1999, gikk jeg de første fem kampene uten å score. Det var ikke bare jeg som begynte å tvile på meg da. Uansett hvor hardt jeg trente, hvor hardt jeg prøvde, uteble målene. Jeg sto i fare for å bli en flopp, og for en angriper kan en slik måltørke være starten på slutten. Så kom en enkel retur. En ball som bare falt ned i føttene mine, foran åpent mål, fra fem meter. Det var alt jeg trengte for å score mitt første. Det skulle komme mange etter det. Jeg hadde en bra sesong, helt frem til siste kamp, cupfinalen mot Glasgow Rangers. Lisbet satt på tribunen på raden foran Rangers-supporteren Sean Connery. Begge så at vi ble knust 4–0. Men etterpå kunne vi faktisk reise. Vekk fra Skottland, fotball og James Bond. Tre uker i Singapore, Malaysia og Vietnam gjorde susen, og da jeg vendte tilbake til oppkjøring for ny sesong, var tapet mot Rangers glemt. Jeg hadde reist av meg skuffelsen. Reist vekk fra problemene. Vi kunne det da. 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 16 av 286) NOT PRINT READY!

Telefon Jeg fikk beskjed om at operasjonen ville ta minst et par timer. Jeg kunne forlate venteværelset. Jeg vandret hvileløst rundt på det gigantiske sykehusområdet. Det vrimlet av folk. Noen gikk fort, andre ruslet som meg. Jeg lurte på hvorfor de var der. Noen jobbet der sikkert, andre fikk kanskje behandling, kanskje hadde de fått en tragisk beskjed, eller kanskje var de som meg, usikre på alt. Da ringte telefonen. «Hei, Arild, dette er Richard Jansen fra Stabæk fotball kvinner. Har du tid til en liten prat?» Jeg hadde jo tid, operasjonen var akkurat i gang. «Ja, jo, hva gjelder det?» «Vi lurte på om du var interessert i stillingen som hovedtrener hos oss.» Jeg hadde ikke jobbet innen kvinnefotball tidligere, men det var definitivt noe jeg kunne være interessert i. Timingen kunne derimot ikke ha vært verre. Jeg satte meg ned, gned hånden mot pannen. «Det passer veldig dårlig akkurat nå. Jeg er på sykehuset. Kona er syk. Kan du ringe meg om noen dager?» «Ja, selvsagt. Beklager det. Jeg ante ikke dette.» Selvsagt gjorde han ikke det. Ingen utenom de nærmeste visste noe om dette.

Kirurgen Jeg så kirurgen før jeg så Lisbet. Han kom vandrende bortover gangen som en naturfaglærer etter en rutinemessig gjennomgang av fotosyntesen. Han virket ubekymret, henslengt. Men han skjønte at jeg var urolig. «Operasjonen var vellykket. Alt gikk etter planen,» sa han. 16

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 17 av 286) NOT PRINT READY!

«Hvor er Lisbet?» «Hun hviler. Du treffer henne senere.» «Fikk du ut alt?» «Ja, alt gikk bra, ja.» I det samme ble Lisbet ført forbi meg på en seng. Hun hadde så vidt øynene åpne. De var slørete. Hun så meg, men samtidig ikke. Hun ble ført inn på et rom merket med oppvåkning. Jeg så på klokka. Fremdeles tid til å hente Ole i barnehagen.

29. november De neste to ukene ble Lisbet gradvis bedre. Hun var stiv og støl etter operasjonen, men humøret var det samme gode gamle. Dagen før operasjonen hadde jeg bestilt bord på Maaemo, Oslos beste restaurant, til Lisbets 40-årsdag. «Jeg greier aldri det,» hadde Lisbet sagt før operasjonen. «Da avbestiller vi bare, men jeg vil at du skal ha det som et mål.» Lisbet elsket å spise ute, og hadde lest alt om den økologiske storsatsende restauranten i Oslos nye bydel rundt Oslo S. Jeg visste hvor gjerne hun ville dit. Og etter hvert som dagene gikk frem mot 40-årsdagen, ble hun mer optimistisk. Jo da, dette skulle gå. Hun skulle greie å spise der. Vi pyntet oss og spiste oss gjennom ni fantastiske retter med vinmeny. Vinmenyen inneholdt også cider og spesialbrygget øl. Urtene var plukket på Ekeberg samme dag. Rett etter rett overrasket oss. Den ene kom med tørris, som røykla hele bordet. Det var som å spise i en forhekset skog. Maten, drikken, hele opplevelsen var så altoppslukende at vi glemte kreften for noen timer. Vi snakket om alt mulig annet. For første gang siden Lisbet ble syk, klarte vi det. Stedet, utsikten, var så forskjellig fra alt annet i Oslo at det tok oss 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 18 av 286) NOT PRINT READY!

vekk fra virkeligheten. De nye byggene i Bjørvika, de opplyste broene over skinnegangene til Oslo S., det minnet mer om en amerikansk storby. Vi var langt borte.

Venninnefest Lørdagen etter inviterte Lisbet venninnene sine til 40-årslag hjemme hos oss. Det skulle være et ettermiddagslag. Lisbet trodde at hun var sent ute med invitasjoner, nå midt i den travleste julebordssesongen. Likevel viste det seg at 20 venninner kunne stille på svært kort varsel. Jeg tok med meg Ole og rømte huset, og da jeg kom hjem ved ni-tiden om kvelden, for å legge en overtrøtt Ole, var festen fortsatt i full gang. Etter hvert dukket et par andre partnere av damene opp. Lisbet nektet folk å gå. Hun fortsatte å ringe rundt, og det kom flere og flere. Hun skulle feire at kreften var fjernet. Hun sa også at hun og jeg skulle arrangere et felles 40-årslag til sommeren, når vi var ovenpå igjen. Felles 40-årslag, tenkte jeg. Det hørtes gøy ut. Da den siste gjesten gikk ved tre-tiden om natten, sa en trøtt, men glad Lisbet: «Det gikk bra. Tenk at det gikk bra.»

Ullevål «Nå begynner behandlingen,» sa overlegen. «Ok,» sa Lisbet. «Hva innebærer det?» Vi hadde lest. Forskningen hadde kommet langt de siste årene, og overlevelsesraten var ufattelig mye høyere nå enn for bare 10–15 år siden. Hele 90 prosent overlevde. 90 prosent, sa alle. Det var jo kjempebra. Men hva vil det si å «overleve»? Og matematisk var det lett å komme frem til at 10 prosent sto igjen i det regnestykket. 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 19 av 286) NOT PRINT READY!

Det blir fort for mye informasjon. Det er lett å havne på de «gale» debattforumene der skrekkhistoriene florerer. Via Google kunne vi lese om nekroser, vevsdød fordi cellegiften hadde havnet utenfor venene, og at noen hadde mistet førligheten i armen på grunn av dette. Og vi leste om sykehustabber der kirurgene ikke hadde tatt vekk alle kreftcellene, og om de som deretter hadde fått spredning til skjelettet. Vi leste også om Steve Jobs, Apples grunnlegger, som døde etter å ha trodd blindt på alternative behandlingsformer. Til slutt klappet vi sammen laptopen. Alt i alt hadde vi ingen tiltro til alternative behandlinger, vi trodde på legevitenskapen. Vi skulle høre på overlegens råd. «Vi begynner med cellegift,» sa han. Inntil da hadde vi ikke visst noen ting om at Lisbet skulle ha cellegift, stråling, hormonbehandling eller noe annet. «Må jeg det?» sa Lisbet. «Ja.» «Mister jeg håret?» «Ja.» «Jeg har lest om at enkelte får ishette og slipper å miste det.» «Vi anbefaler ikke det.» Jeg driter i håret ditt, Lisbet, tenkte jeg.

Kjemokasper Jeg leste alltid for Ole på senga. Vidt forskjellige ting. Han forgudet Harry Potter, han slukte alle slags eventyr, han var fascinert av dinosaurene som fikk en stein i hodet og døde ut, og han flyttet (i hodet sitt) inn i Kardemomme by hvis jeg leste om Kasper og Jesper og Jonatan. Denne kvelden var det en annen Kasper jeg skulle lese om. Kjemo-mannen Kasper. På sykehuset hadde vi fått en barne19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 20 av 286) NOT PRINT READY!

bok om hva som skjedde da en av foreldrene fikk kreft. Vi leste. Kasper jobbet så hardt for å spise opp de slemme cellene i kroppen til mamma, det var bare det at Kasper så litt dårlig og spiste noen snille celler også. Kasper spiste også håret til mamma og ville gjøre mamma syk i en periode. Da historien var ferdig, så Ole på meg og sa: «Pappa, det var en veldig morsom bok.»

Cellegift Overlegen sa: «Mange får nesten ikke bivirkninger av dette i det hele tatt. Og for de fleste går det mye bedre enn de hadde trodd.» Lisbet skulle ikke bli en av de fleste.

Isolat En uke etter første behandling ble Lisbet syk. Klokka ett om natta fikk hun feber, og vi ringte sykehuset. Litt senere kom en ambulanse og hentet henne. Lisbet var flau over det hele. «Men herregud, da, det er da bare litt feber.» En dag senere fikk Ole og jeg besøke henne på sykehuset. Ole syntes, som vanlig, at det var morsomt å bruke enhver seng som trampoline, Lisbet lo slitent og anstrengt med ham. Jeg så på Ole. Nå rant det litt snørr fra nesen hans. Lisbet var innlagt på grunn av ekstremt lavt immunforsvar og infeksjon. «Vi må gå nå, Ole,» sa jeg. Ti minutter etter at vi hadde kommet. Lisbet protesterte. Halvhjertet.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 21 av 286) NOT PRINT READY!

En uke Vi tre pleide å gjøre alt sammen, og Lisbet var den som planla hva vi skulle gjøre og når. Nå ble hun liggende på sykehuset. Nå hadde Ole og jeg bare hverandres selskap om ettermiddagene og i helga. Vi besøkte Teknisk Museum, Nasjonalgalleriet (som Ole selvsagt syntes var kjedelig. Jeg glemmer innimellom at han er fire år) og barnebokarrangementet Bok og Bolle på Cappelen Damm. Vi gikk i timevis i den gigantiske lekebutikken Toys’r’us på Alnabru, og det ble aldri nok is. Vi hadde for alvor begynt å utforske Oslos kulturelle, og kanskje ikke fullt så kulturelle, tilbud. I alle fall hadde jeg problemer med å forklare for Ole hvorfor Kunstindustrimuseet hadde utstilt en Jordan tannkost fra 2003. En uke gikk, og Lisbet kom hjem igjen. Litt bedre, men fremdeles veldig sliten.

FEC Behandlingen av Lisbets kreft besto av fire kurer med noe som kalles for FEC. FEC er en forkortelse for tre forskjellige typer av cellegift, hvorav Epirubicin er den tøffeste. Totalt sett regnes FEC som en av de mest belastende og nedbrytende behandlingsformene for kreft. Kuren settes med tre ukers mellomrom, for at pasientene i det hele tatt skal kunne ha muligheter for å gjennomføre det. Et par dager etter behandling var Lisbet ok, så fulgte ti dager som sengeliggende. Likevel kreket hun seg opp og satte på en maskin med klesvask eller støvsugde litt. Hun prøvde også å bli med Ole og meg på utflukter, men klarte det som regel ikke. Det ble mange og lange turer på museer og teatre, og stadig mer is på oss gutta. Jeg lot Ole få bestemme mye. «Hvor lenge til mamma blir frisk?» sa Ole en dag. «Mamma blir frisk til sommeren,» sa jeg. Lisbet hadde da 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28482) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 14. januar 2013 - 14:44 (side 22 av 286) NOT PRINT READY!

gjort ferdig sin tredje FEC-kur. Hun hadde én igjen, men etterpå skulle hun ha en annen type cellegift. En som skulle settes en gang i uka, i hele tolv uker. Da vi feiret at Lisbet var frisk i november, visste vi virkelig ikke hva vi snakket om. Men til sommeren, da …

«Nesten ikke bivirkninger» Denne uttalelsen føltes som en ondsinnet løgn. Behandlingen var knalltøff. Hvorfor hadde legen sagt dette? Jeg hadde akkurat mottatt en e-post fra min gamle venn Kjell Erik Strømskag, som i en årrekke har vært lege for Molde Fotballklubb. «Det blir en tung periode framover med mange plager og bivirkninger. Men dere og spesielt Lisbet må ikke miste motet. Det er jo så mange forløp på denne sykdommen, og så skjer det også mye innen forskning og utvikling. Dersom det er noe jeg kan bidra med, bare ta kontakt.» Ingen «løgn». Ingen falske forhåpninger. Rett på sak. Dette ville bli tungt. Kanskje er det noen som liker at legene forteller rosenrøde historier om hvor lett dette vil bli, men for Lisbet, som opplevde det motsatte, ville det ha vært bedre å bli informert om at det ville bli tungt fra starten av. For da ville hun vite hva som ventet henne, og ikke blitt sjokkert over å bli hentet av sykebil midt på natten. Sannheten er det beste. Lisbet hadde for lengst mistet alt håret, men nå mot slutten av FEC-kuren forsvant også øyenbryn og vipper. I en liten seremoni pakket hun bort maskaraen. Kortisonen hun gikk på, gjorde henne rundere i ansiktet, selv kalte hun det for måneansiktet. Hun hadde smerter i negler, og hun følte det som om hun alltid gikk i sand. Ingen bør få høre at cellegift er «nesten uten bivirkninger».

Arild Stavrum (f. 1972) har vært profesjonell fotballspiller i blant annet Molde, Helsingborg, Aberdeen og Besiktas. Han har tidligere utgitt romanene 31 år på gress (2008) og Golden Boys (2012).

En sommer med fotball

arild stavrum

Arild Stavrum er 39 år gammel. Han har vært sammen med Lisbet nesten hele livet. Sammen har de sønnen Ole på fire år. En dag får Lisbet sjokkbeskjeden: kreft.

arild stavrum

En sommer med fotball

ISBN 978-82-05-44549-9

omslags- og forfatterfoto: Morten Brun bokomslag: Erlend Askhov

788205 445499

En overlevelsesguide for alle som opplever at familielivet blir snudd på hodet