Forside
MARTINA GAUX
FLUEN GYLDENDAL
Tittel
Martina Gaux
Fluen
Kolofon
© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2010 2. opplag 2010 Omslagsdesign: Ingunn Cecilie Jensen Sats: HS-Repro A/S ISBN 978-82-05-39735-4 www.gyldendal.no
Dedikasjon
Til Sveinung
Prolog..
Jeg kom for sent. De hadde tatt slangene og katetrene ut av henne for å la henne være i fred. Det var ingen vits lenger. Vi hadde snakket om det tusen ganger, at hun skulle ringe meg. Vi hadde avtalt at JEG skulle være der. JEG skulle holde rundt henne. Det var de andre som skulle ringes etterpå, og de skulle se at JEG holdt rundt henne. Endelig skulle de skjønne at det var Livvi og jeg. Bare vi to. «I sykdom og død gjelder andre regler,» sa Livvi så ofte. «Da får vi endelig leve det livet som vi drømmer om.» Men Livvi hadde ikke ringt.
Jeg var ikke der da det gjaldt. Jeg ble frarøvet det siste ’Ha det bra, hvor enn du havner’. Jeg fikk ikke engang en sjanse til å si ’Ha det’ til min Livvi, mens hun fortsatt var varm. Før sjelen forlot kroppen. Mens hun fortsatt kunne huske vår kjærlighet, og se livet vårt fyke forbi i rasende fart. Før hun gikk over til en annen tilstand, skulle hun se meg. Jeg skulle være den siste hun så. Så skulle hun lukke øynene, og ta bildet av meg med seg. Men Livvi hadde ikke ringt. DE hadde ikke ringt meg heller. De ville ha henne for seg selv. Sorg er familiesak. Her blandes ingen inn, takk. Alle viser barna sine fram etter at de er blitt født. Ikke mens de blir født og ikke mens de dør. Men så viste de Livvi i Livvis begravelse. Jeg var ikke forberedt på det.
Det ble et sjokk. Det var pinlig. Det var utilgivelig at DE viste kjæresten min som lik. De kunne like godt ha hengt henne på korset. Jesus på korset er det verste jeg vet. Jeg gikk ikke til kisten. Men jeg var der, Livvi. Jeg var der. Unnskyld, men jeg ble så såret. Jeg skulle være den siste du så. Og jeg ville være den siste som så deg, før du ble lagt i jorda. DE hadde ikke advart meg. Og DE hadde ikke ringt meg fra sykehuset før det var for sent. Jeg ble så sint. De visste at vi var kjærester. Men de likte det ikke. De likte at Livvi gikk ut med Henrik. DE hadde ringt Henrik, den dusten. Henrik – alibiet hennes, alibiet vårt. Når vi skulle på kino eller på fest eller ut på byen, sa Livvi at hun gikk ut med Henrik. Jeg ble lei meg. At Livvi ikke torde si fra! Men jeg sa ikke noe. Livvi var jo syk og jeg måtte ta hensyn.
Det var greit med Henrik. Henrik er grei. Henrik hadde ringt meg. «Vivian, det er meg. Du må komme. Lillian … hun er kjempedårlig.»
Den lange gangen.
Jeg hadde vært der hver dag. Livvi lå på nr. 220. Et av de siste rommene i den lange gangen som lå foran døra med de runde rutene. Jeg banket på. Ingen svarte. Rommet var tomt. De hadde flyttet henne. Henrik satt helt nederst i gangen, i den delen som lå bak den tunge glassdøra. Jeg så ham gjennom rutene i den tunge døra. ’Hundeøyne,’ tenkte jeg, ’runde hundeøyne.’ Jeg liker ikke dører som jeg ikke kan åpne selv. Jeg trakk i en snor som hang ned fra taket. Døra skrek. Den tok seg god tid til å åpne veien som jeg hadde fryktet mest.
Nå krysset jeg en grense, gikk gjennom glassdøra. ’Dødsriket,’ tenkte jeg. Den lange gangen. Den smale veien langs alle dørene. Dørene hadde store runde hundeøyne, så store som tekopper, så store som møllehjul og så store som Rundetårn i København. Nå glefset disse hundeøynene mot meg. De voktet over kreftsyke og døende barn og unge mennesker. Slapp ingen av dem ut. Bak hver eneste dør lå en skatt. Så mange dører. Så mange skatter å vokte. Jeg hatet denne korridoren. Og jeg hatet hundene med de store øynene. Jeg ble aldri venn med dem. Selv om jeg møtte dem hver dag. Hver dag jeg besøkte Livvi, holdt jeg god avstand fra dørene med de store øynene. Dødsrikets voktere skulle ikke ta meg. Henrik reiste seg og kom meg i møte. «Hun er …,» sa Henrik. Han bare la armene sine rundt meg.
«… kjempe.» Henrik tidde. DE hadde ringt HAM. Dette orket jeg ikke. At DE hadde ringt ham og ikke meg. De visste at vi, Livvi og jeg, var kjærester. Men de likte det ikke. De likte at Livvi gikk ut med Henrik. Så teit. Nå satt de der inne – hos Livvi. Og jeg måtte vente. Jeg orket ikke å sitte i gangen. Orket ikke blikket fra hundene. Orket ikke å møte foreldrene. En piggete klump vokste seg stor et eller annet sted mellom hjertet og halsen. Jeg prøvde å svelge den, men da ble det bare verre. Klumpen ble til et ras. Den rev i innvollene mine. Jeg svelget og svelget. Da rullet den opp til øynene. Jeg blunket og svelget og blunket. Øynene ble varme og svulmet opp. Ingen skulle se tårene mine. De var til Livvi. Jeg ristet av meg Henrik. Henrik hang med hodet. «Har du på mobilen?» Han så ikke opp.
«Jeg ringer deg når de har gått.» Jeg sprang tilbake, den halve gangen. Tok nødutgangen for å slippe den langsomme glassdøra. Jeg var redd for at den aldri ville åpne seg for meg igjen. Løp ned trappene. ’Teit,’ tenkte jeg, ’bare teit.’ Jeg følte meg så såret. Det var ikke riktig. Det var ikke som avtalt. Livvi, du svikter meg. Nei, unnskyld, det er ikke du som svikter meg, unnskyld, Livvi. Du er sikkert for svak. Eller mobilen din har gått tom for strøm. Eller har DE tatt den fra deg? – Beklager, jeg mente det ikke. Jeg vil ikke tenke noe vondt om deg. Det begynte å regne. Jeg begynte å gråte. Jeg begynte å løpe i parken, runde etter runde. ’Jeg må ikke stoppe. Hvis jeg stopper nå, kommer Livvi til å dø,’ tenkte jeg, ’jeg må ikke stoppe.’ Jeg løp for livet. For livet til Livvi.
Tårene rant, blandet seg med svetten og regnet. Som under en dusj. Det var sånn jeg ble kjent med Livvi. På ordentlig. Under en dusj.
Dusjen.
Livvi heter ikke Livvi og jeg heter ikke Villi, men vi har flettet navnene våre tett inn i hverandre for å være ett. Lillian og Vivian. Livvi og Villi. Lillian var ny i klassen, og jeg hatet henne fra første stund. Hun var bare så flink til alt. Hun var bare så vakker. Hun var bare så utrolig til stede. Lillian ble valgt først til håndballaget, hun ble invitert til fester. Guttene i klassen, jentene – alle ville være venn med henne. Og Lillian. Hun var hyggelig mot alle: Jentene i klassen, guttene, lærerne, vaktmesteren og hunden til vaktmesteren – og spesielt Henrik. Da hatet jeg henne enda mer.
Henrik. Henrik og jeg. Henrik og jeg har vært venner i hundre år, minst. Og bestevenner i hundreogfemti. Henrik har alltid hatt et rom, et hemmelig rom, som ingen får slippe til. Ingen. Ikke engang jeg. Men jeg vet hva han gjemmer i rommet sitt. Vi snakker aldri om det. Henrik kan føle seg sikker hos meg. Henrik og jeg, vi har aldri vært kjærester fordi jeg aldri så gutten i ham, og han ikke jenta i meg. Henrik er menneske for meg og jeg er menneske for ham. Og så liker jeg ikke gutter. Ikke på den måten, altså. «Du skulle ha sett hvordan hun danser,» sa Henrik. «Hvem?» spurte jeg. Men jeg visste jo det. Henrik har aldri sagt at JEG var flink til å danse. «Du skulle ha sett henne i DEN kjolen,» sa Henrik. «Du sier ikke det.» Jeg surmulte. «Lilli er utrolig flink til å spille sjakk,» sa Henrik. «Lilli, så det er Lilli nå?» Henrik begynte å bite på en fingernegl.
«Kutt ut nå,» sa jeg, «jeg orker ikke å høre mer om denne fabelaktige Lillian.» Jeg la armene i kors. «Hvis du spør meg, så er du mega-forelsket. Jeg trodde du var …» Jeg ble skremt over hvor foraktelig stemmen min hørtes ut. At jeg nesten hadde røpet hva jeg visste om det hemmelige rommet. Hva gjorde hun, Lillian, den fabelaktige Lillian, med meg? Var jeg i ferd med å svikte Henrik? Såre Henrik med akkurat den hemmeligheten som jeg hadde tatt så godt vare på? Aldri sagt. Alltid visst. Jeg bet meg i tunga. Jeg måtte ikke miste Henrik, måtte ikke treffe ham der hvor han var mest sårbar. «Unnskyld, Henrik,» sa jeg. Henrik rødmet. Han visste at jeg visste. Han visste at jeg aldri ville røpe det. Rommet hans. «Tull,» sa han, «Lilli, jeg mener Lillian, hun, hun er bare så lett å like. Og hun er så flink til å lytte, åpen, interessert …»
«Men ikke i meg.» Jeg ble sint igjen. «Hun overser meg. Jeg er den eneste som hun ikke legger merke til.» «Men ser ikke du det?» Henrik ble engasjert. «Hun snur seg stadig etter deg.» «Du kødder,» sa jeg, «hvorfor skulle hun det?» «Jeg,» Henrik nølte, «for å være helt ærlig, jeg tror at hun er så interessert i meg fordi, … fordi jeg er vennen din.» «Det er ikke sant.» «Det er sant,» sa Henrik, «hun presser meg som en sitron.» Jeg ble varm i kinnene. «Hva vil hun vite?» «Alt – alt om deg.» Jeg ble enda varmere i kinnene. «Fortell, ikke glem noe.» Henrik fortalte. Han måtte fortelle det mange ganger. Men jeg fikk det ikke inn, ikke engang med teskje. Jeg ville høre det om og om igjen. «Lillian er slett ikke interessert i meg,» sa jeg sta. Men jeg var ikke lenger så bomsikker. Jeg begynte å se i speilet, prøvde å finne noe som var verdt å se på. Jeg fant ikke noe.
«Faen ta deg, Henrik,» hvisket jeg mot speilet, «du har plantet et eller annet i meg, noe som er veldig lite og begynner å vifte som en slørete fiskehale, så fort jeg tenker på henne.» Jeg begynte å se på meg selv før jeg gikk til skolen. Følte meg litt latterlig. «Fin topp,» sa Henrik. «Har du klippet deg,» sa Henrik, «kult.» «Hun spør hva du skal gjøre til sommeren.» ’Faen ta deg, Henrik, og hvis han ikke tar deg, så fortjener du en plass i himmelen.’ En dag etter gymtimen som var den siste før sommerferien, tok jeg meg noen ekstra runder på banen. Jeg skulle løpe hele det forbaskete skoleåret fra meg. Og ikke minst, denne dama. Alle de andre hadde gått. Etter den første runden så jeg en skikkelse på tribunen. Jeg visste hvem det var. Det var Lillian. Hun stirret i lufta og lot som om hun ikke så meg. Jeg lot som jeg ikke så henne.
Jeg tenkte på joggebuksene mine som var sidrumpa og overdelen som var vasket ut og hadde mistet formen. Den dinglet på maven. ’Faen,’ tenkte jeg, ’jeg ser ikke ut.’ Jeg kom forbi tribunen igjen, jeg så ikke opp, men jeg visste at hun var der. Jeg løp så smidig som mulig. Plutselig var Lillian ved siden av meg. Jeg økte tempoet. Hun falt ikke fra. Jeg økte enda mer. Hun var ved siden av meg. Jeg økte tempoet enda et hakk. Lillian holdt stand. «Faen, da,» peste jeg, «at du er så flink til alt.» Jeg hørte at hun pustet tungt. Det gjorde meg enda sintere. Jeg la ut til en skikkelig sprint. «Nå har jeg deg!» ropte jeg. Jeg stoppet. Det sved i lungene. Jeg stod der framoverbøyd med
hendene på knærne, følte seieren og ventet på at Lillian skulle komme, andpusten som en ballong som noen hadde stukket i. Hun kom ikke. Lillian lå på gressplenen midt på banen. «Kom igjen,» peste jeg og prøvde å få pusten til å høres ut som vanlig, «du kan få revansje.» Lillian svarte ikke. Det var noe i den måten hun lå på gresset på, forvridd liksom. Jeg tørket svetten med håndbaken og knelte ved siden av henne. Hun var så nær. Så skremmende nær. Men jeg torde ikke å røre henne. «Lillian,» sa jeg, «er du død?» Det føltes godt med et så teit spørsmål, og jeg håpet at hun ville le, eller i det minste fnise. Det gjorde i hvert fall jeg.
«OK,» sa jeg, «teit spørsmål.» Livvi lo ikke den gangen heller, ikke så mye som et lite fnis. «Lillian, skal jeg ringe etter en ambulanse?» Running joke som vi hadde etter gymtimen for dem som var helt utpumpet. Ikke den heller tok hun. Der lå hun. I gresset. Og så var det bare oss to. Og den lille gullfisken i maven min som viftet voldsomt med halen. Lillian var så rød i kinnene. Et tynt lag av svette lå over ansiktet hennes. Hårfestet så ut som det var dusjet. Singletten var gjennomsvett, spesielt mellom brystene. Hvor skulle jeg legge hånda mi for å føle om hun fortsatt var i live? Hånda mi skalv. Røre ved Lillian. Røre ved Lillian for første gang. Jeg tok forsiktig på armen hennes. På skulderen.
På halsen. Pulsen gikk. Den stormet – akkurat som min. Årene hennes var fine, mørkeblå elver i et kontinent som jeg ikke kjente, i en annen verden, på en annen klode, som jeg fikk så lyst til å reise til. Jeg så at hun fikk gåsehud. Mot den brune huden så håret ut som honningpigger. Fy faen. Hun var så vakker. «Du,» sa jeg. Bare for å si noe. Det ble plutselig så pinlig å sitte sånn. Jeg stirret på puppene hennes som struttet under den svette singletten. Jeg svelget. «Du behøver ikke å være så flink til alt.» Stemmen min hørtes grøtete ut. Hvorfor sa jeg ikke rett ut hva jeg hadde lyst til å si? Lillian rørte ikke på seg.
«Kom igjen da, game over. Bare innrøm at jeg er raskere.» «Lillian, hallo der. Dette er ikke morsomt.» Lillian var blitt blek. Jeg ble plutselig redd. «Lillian.» «OK,» sa jeg. Jeg plumset ned ved siden av henne. «Du vant, jeg mener det, OK?» Lillian lå fortsatt som død. Men brystkassen hevet og senket seg. Jeg bøyde meg ned. Svetten hennes luktet ferske mandelboller. Hvordan gjenoppliver man noen som er død? Men jeg tenkte ikke på å gjenopplive henne. Det var så pirrende å se på henne. Jeg kjærtegnet henne med blikket mitt. Plutselig gikk det opp for meg at jeg aldri, aldri før hadde sett et menneske. Hun var bare en hånds avstand unna. Jeg strakte ut hånda mi. Den skalv. Jeg strøk over håret hennes.
Over panna. Over leppene. Det var ikke til å holde ut, men jeg ville at det aldri, aldri skulle slutte. Det var det mest spennende øyeblikket i hele mitt liv. Jeg bøyde meg ned og berørte leppene hennes med mine. Det ristet i den døde kroppen. Livvi hamret på meg. På ryggen. På hoftene. På brystet. Hun bet. Hun reiste seg med et uttrykk i fjeset som var vanskelig å tolke. Hun sprang mot dusjene. Og jeg sprang etter henne. Vi var helt alene. Livvi stod under en dusj, fullt påkledd. Hun hadde løsnet håret. Det lå som tang rundt ansiktet. Jeg stod der i inngangen til dusjrommet og følte meg klossete. Jeg mistet plutselig motet. Jeg husket speilet hjemme.
«De andre dusjene er opptatt,» sa Livvi. Jeg slo ned øynene – fikk lyst til å le. «Du må nok dusje sammen med meg,» sa Livvi. Livvi fniste. «Men,» jeg renset strupen, «hvis vi skal dusje sammen, er det for trangt. Jeg mener, med alt det derre treningstøyet.» I det samme stoppet dusjen. Livvi stod der. Treningstøyet hadde klistret seg til kroppen hennes. Hun skrudde på dusjen igjen. Hvor tok jeg motet fra? Jeg dro ned treningsbuksen hennes og stringtrusen, og hun dro ned min. Under dusjen. Da hun berørte armene mine, begynte jeg å sitre. Jeg så bare Livvi. Under en foss, på en ensom øy. Jeg svevet, jeg gjorde det. Det var dagen det ble Livvi og meg – under dusjen.
Det ristet i mobilen min. «Du kan gå inn nå,» sa Henrik, «hun er alene. De har gått.» Henrik kom meg i møte i den lange gangen. Holdt rundt meg. «Jeg venter på deg, ute.» Henrik snakket i håret mitt. «Du må ikke være alene, jeg er her. Jeg venter.» Jeg banket på. Ingen svarte. Livvi var alene på rommet. Hun sov. «Hei,» sa jeg lavt, «jeg skal ikke forstyrre deg.» Jeg bøyde meg fram og kysset henne forsiktig. På øynene, på kinnene, på munnen, på halsen. «Så kald du er,» hvisket jeg, «skal jeg varme deg? Livvi, skal jeg varme deg?» «Vet du hva, Livvi? De sier at du …, men det tror jeg ikke på. Du lurer dem, men du lurer ikke meg.» «Det var Henrik som ringte meg.» Det var så stille i rommet. Det manglet noe. Hva var det som manglet? Jeg torde ikke å sette meg på sengekanten.
«Livvi, kan du ikke si noe. Bare slå opp øynene. Nikk, klem hånda mi.» «Livvi, vær så snill.» «Livvi, husker du treningsbanen? Du spilte. Du spilte faen så bra.» «Livvi, ikke lek med meg nå. Vær så snill.» «Livvi,» sa jeg, «ikke tull nå igjen. Husker du, treningsbanen?» «Du lurte meg.» «Dusjen, husker du dusjen? Jeg kommer aldri til å glemme det. Da det ble oss to. Bare oss to.» Plutselig kom redselen. Det var stillheten som gjorde meg redd. Det var noe som manglet. Hvordan gjenoppliver man noen som er død? Jeg tok ikke på halsen hennes. Jeg torde plutselig ikke å ta på henne. Jeg ville ikke vite DET. Jeg ble så redd for at jeg aldri ville kunne høre stemmen hennes igjen. At vi aldri kunne avtale å møtes mer. At vi aldri mer kunne kysse hverandre, at …
Den store, piggete klumpen som jeg hadde prøvd å løpe fra meg i parken, innhentet meg igjen. Den sperret i halsen, den stakk bak øynene og boret seg ut gjennom tinningene. Jeg måtte ikke tenke DET. Hvis jeg ikke tenkte DET, så ville det aldri skje. Jeg prøvde hardt å tenke på noe annet. Men DE TRE SMÅ ORD, som var helt forbudt å tenke, kom opp igjen og opp igjen. Jo hardere jeg prøvde å unngå dem, desto sterkere presset de seg fram: ’Aldri, aldri mer.’ Det var lov å tenke disse tre ordene. Men ikke de tre andre. At Livvi … At Livvi var … Det var noe som manglet. Men jeg kom ikke på hva det var. Jeg ville ikke komme på hva det var. «Jeg skal ikke vekke deg,» hvisket jeg. «Nå må du sove og bli frisk igjen. Bare sov,» sa jeg, «du behøver ikke å svare på noe.» Jeg satt bare der.
Jeg så på Livvi. Livvi sov. Hun var veldig blek. Livvi så sliten ut. Men hun var vakker, som alltid, kanskje enda mer. Livvi smilte. «Hvorfor smiler du? Tenker du på meg?» Dyna var trukket helt opp til haka. Livvi likte ikke å sove med dyna helt opp til haka. Helst hadde hun armene over dyna. Jeg dro dyna litt nedover. Livvi var kledd i en lyseblå skjorte med sykehusets logo på. Så stygt. At de kunne gjøre det mot henne. Livvis hender lå på maven hennes. De var blå etter mange infusjoner. Den venstre hånda var knyttet rundt noe. Helst ville jeg ikke røre ved henne. Jeg skvatt. Hånda var så stiv. Jeg ble redd for å brekke fingrene hennes. Men jeg klarte til slutt å lirke ut det hun holdt rundt. Det var fetisjen som jeg hadde kjøpt på Youngstorget.
Fetisjen
Jeg husker ikke hvorfor jeg gikk over Youngstorget. Jeg pleide aldri å gå der ellers. I det siste har jeg begynt å glemme så mye. Minnene blir bare borte. Men jeg skjønner at det må ha vært noe der, fordi hver gang jeg prøver å se på minnene igjen, støter jeg på en svart lapp foran brente øyne. Jeg gikk i hvert fall over Youngstorget. Det hadde begynt å bli mørkt. Kanskje. I hvert fall var det lys i bodene. I en av bodene satt en dame med rastafletter og strikket. Hun så ikke engang opp da jeg kom nærmere. Men hun hadde sikkert sett meg.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk til henne, så på varene hennes. Hva var det som hadde trukket oppmerksomheten min mot akkurat den boden? Hva var så spesielt med den? Var det fordi Rastaflettene med strikketøyet lot meg være i fred? Lot meg se på varene, uten å hive seg over meg? Jeg husker ikke. Men jeg tror ikke det var på grunn av henne. Hvis jeg tenker meg godt om, var det ikke på grunn av henne. Og det var ikke boden hennes heller, selv om den var veldig spesiell. Teltduken hun satt under så ut som om den var hentet rett fra ørkenen, og hele oppsettet minnet om et orientalsk apotek med alle de små sirlige krukkene, flaskene og dåsene. Det var ikke boden. Det var noe helt annet. Flakongen.
Bakside
Livvi og Villi er kjærester. Så får Livvi kreft, og forholdet deres får plutselig en begrensning – døden. Livvi og Villi velger forskjellige strategier for å takle situasjonen: Mens Villi legger håp i magiske fetisjer, bestemmer Livvi seg for å øve på begravelser. De avtaler at Livvi skal dø i Villis armer, og at Livvi skal komme tilbake, om ikke annet, så i hvert fall som et spøkelse om natten. Livvi dør – og ingen har gitt beskjed til Villi. Heller ikke kommer Livvi tilbake.
Jeg skulle være den siste hun så. Så skulle hun lukke øynene og ta bildet av meg med seg. Men Livvi hadde ikke ringt. DE hadde ikke ringt meg heller. De ville ha henne for seg selv. Sorg er familiesak. Her blandes ingen inn, takk.