Fyrene i Oslosfjorden

per roger lauritzen andrĂŠ schau

fyrene i oslofjorden levende kulturminner

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2010 Omslag og design: Cecilie Forfang, C-FORM Repro: RenessanseMedia, Oslo 2010 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Papir: Multiart Silk 130g Boken er satt med Garamond Premier Pro og Neutraface Foto forside: Færder fyr, Vestfold © Kim Hart / GV-Press Foto bakside: Færder fyr, Vestfold © Eivind H Natvig / Samfoto Printed in Latvia ISBN 978-82-05-40043-6 Copyright kart: Ugland IT Group AS Kartdata fra Statens kartverk, tillatelsesnummer 12247NE-201497 Kartillustrasjon side 4: Designerkontoret Eivind Abusdal Per Roger Lauritzen har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Ved valg av navneformer har vi basert oss på Sentralt stedsnavnregister (SSR), Statens kartverk, så langt oppføringer finnes. Ved navn på turisthytter og steder av lokal karakter har vi i størst mulig grad støttet oss til lokal navnebruk.

Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger.

Kontakt oss på e-post fakta@gyldendal.no, eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøk oss på vår hjemmeside: www.gyldendal.no/fakta

per roger lauritzen andrĂŠ schau

fyrene i oslofjorden levende kulturminner

innhold Forord og innledning 7

østfold fylke

Torbjørnskjær fyrstasjon 21 Homlungen fyrstasjon 37 Struten fyrstasjon 47 Strømtangen fyrstasjon 61 Gullholmen fyrstasjon 75 Moss havnefyr 85

akershus fylke

Drøbak fyrstasjon 91 Digerudgrunnen fyrstasjon 99 Steilene fyrstasjon 113 Ildjernsflu fyrskip 125

oslo fylke

Heggholmen fyrstasjon 133 Kavringen fyrstasjon 141 Dyna fyrstasjon 149

buskerud fylke

Filtvet fyrstasjon 159 Rødtangen fyrstasjon og tåkeklokke 171

vestfold fylke

Bastøy fyrstasjon 181 Torgersøy fyrstasjon og tåkeklokke 193 Fulehuk fyrstasjon 201 Færder fyrstasjon 217

Tåkeklokker i Oslofjorden 237 Fyrhistorien i Oslofjorden – år for år 245

7

forord Det er lett å bli fascinert av fyrstasjonene i Oslofjorden. Mange av bygning­ ene klorer seg fast på spektakulære og værharde plasser, der det virker umulig at noen kan bo. Kraftige vegger, solide landinger, murer og moloer som skal skjerme og støtte, må til for å holde stand og skape trygghet for brukere og betjening. Dette til tross, en voldsom høststorm kan ødelegge mye, og så er det å reparere og forandre. Mange av stasjonene har ligget der lenge og blitt utsatt for store påkjenninger, allikevel ligger de fleste av dem der ennå. Mange av dem er også arkitektoniske perler.

Det er også lett å bli fascinert av folkene som bodde på disse plassene i Norges travleste fjord for å holde lyset tent og gjøre leden trygg. Kanskje avsondret i ukevis av gangen på grunn av hard vind, høy sjøgang eller usikker is. Av og til kunne dette være en farlig arbeidsplass. Men lange vakter, vanskelig teknikk og tøffe værforhold til tross – de fleste ble værende lenge. Mange hadde dessuten med seg familiene sine. Det stilte enda større krav, til forsyninger, skolegang, fritid og hva som skjedde om de ble syke! Hvordan klarte de dette?

Og for alle dem som er glade i Oslofjorden, er det lett å bli fascinert av mulighetene fyrene gir for nye bruksområder, enten det er som turmål, kystledhytter, kunstgallerier, fancy spisesteder eller «bare» som kultur­ minner. Tidligere generasjoner har brukt millioner på å bygge og drive fyrstasjonene i Oslofjorden. Nå er det opp til oss å forvalte denne arven skikkelig!

Forfatterne av denne boken har latt seg fascinere av fyrstasjonene i denne fjorden i lang tid. Vi har besøkt dem til forskjellige årstider, for­ dypet oss i historien og snakket med en del av folkene som drev dem og bodde der. Vi er svært glade for å få lage en bok som for første gang gir en samlet fremstilling av fyrstasjonene i Norges viktigste fjord. Den innehol­ der mye stoff som er lite kjent fra før, og mange bilder som ikke publisert tidligere. Boken inneholder mange fakta om fyrstasjonene, men forteller også mye om livet på fyrene – og ikke minst mye om alle mulighetene fyrstasjonene nå gir for ny bruk i form av friluftsliv.

Etter å ha lest boken vil du forhåpentligvis dele vår fascinasjon for fyrstasjonenes historie, natur og turmuligheter.

Drammen og Asker, mai 2010 Per Roger Lauritzen og André Schau

20

østfold fylke

Fantastisk, men værhard beliggenhet.

Flotte fyrbygninger, som dessverre er i ferd med å forfalle.

torbjørnskjær

torbjørnskjær fyrstasjon

21

23 torbjørnskjær

aller ytterst i Oslofjorden ligger Torbjørnskjær fyr, lokalt bare kalt HVEM VAR «skjæret». Det ligger ensomt og værhardt til, langt til havs, en knapp TORBJØRN? landmils vei fra de ytterste av Hvaler­øyene i Østfold. Nesten samme Torbjørnskjær fyr har avstand er det til svenskegrensen. Med kikkert fra det bastante granitt­ fått navnet sitt etter tårnet er det mulig å se et par av de store stakene som er ankret opp i sjøen skjæret det ligger på. for å markere grensen mot Sverige. For dem som kommer seilende i Hvem det er oppkalt mørket langs svenskekysten inn mot Oslofjordens vide gap, er gjerne det etter, har vi ikke klart hvite lyset fra Torbjørnskjær det første glimt av gamlelandet. å finne ut av. Høyst På dagtid og på avstand, særlig fra sør, kan de høye bygningene med sannsynlig har en eller sine karakteristiske lange landinger på det lave skjæret lett tas for å være et annen uheldig Torbjørn krigsskip. Men kommer de sjøfarende nærmere, ser de at mye av «overbyg­ strandet på skjæret en ningen» består av en ruvende, rødbrun granittbygning med noen mindre, gang. Hvordan det gikk, hvite bygninger rundt. «Skorsteinen» dannes av den mørkerøde fyrbyg­ kan vi bare spekulere ningen øverst på hovedhuset. De fleste kommer ikke så nær at de får sett på, men lenge før både noe mer. Det bør de heller ikke – farvannet rundt fyret er usedvanlig redningstjeneste og urent, med mange skjær og båer. Ofte er det også tåke i området. Både de motorbåter var havari mange passasjerbåtene som passerer og andre sjøfarende som ikke er svært ofte ensbetydende med lokalkjente, gjør klokt i å holde seg på god avstand fra fyrstasjonen. død. I så fall var det vel Skagerrak kan dessuten by på vær så det holder, selv for den mest blas­ bare rett og rimelig at erte uværsgast, så de fleste skippere liker å holde godt vest av Torbjørn­ skjæret ble oppkalt skjær. Historien forteller om flere som ikke gjorde det, og som ble drevet etter den uheldige? på land langs Hvalers forrevne kyster av vind og bølger.

Når nordgående trafikk trygt har passert Torbjørnskjær, får de ganske snart Færder fyr på babord side. Dermed vet skipperen at han er på rett kurs inn mot Norges hovedstad.

Vanskelig byggesak

De værbitte veggene og de ramponerte landingene gjør det klart for enhver som tross alt våger seg bortom Torbjørnskjær, at her kan natur­ kreftene virkelig sparke fra seg. Det fikk tidlig både lokale fiskere og forbi­ passerende seilskuter erfare. Allerede i 1803 ble derfor det første sjø­ merket satt opp på skjæret. Det var en ca. fem meter høy hvit båke. I 1838 ble det satt opp et 11 meter høyt merke og et lite, laftet hus, som eventuelt kunne gi ly til dem som strandet på skjæret. Heller ikke det var imidlertid nok til å varsle om farene rundt den utsatte plassen, og flere forlis skjedde i området. En uværsnatt i 1855 forliste hele fire skuter mellom Tisler og Torbjørnskjær, og ingen overlevde!

I oktober 1859 strandet en los fra Hvaler sammen med sønnen sin på «Skjæret» etter at båten deres ble knust i bølgene. De reddet seg i land og

øverst Torbjørnskjær anno 2009. nederst Anno ca. 1910.

Selv om hovedbygningene på Torbjørnskjær har holdt seg forbløffende uforandret opp g jennom årene, har det stadig vært nødvendig å forandre på de øvrige bygningene på «skjæret».

18,7 km

18,7 km 17,9 m

25,7 m

torbjørnskjær fyrstasjon Tent: 1872 Automatisert og avbemannet: 1990 Tårnets høyde: 17,9 m Lysets høyde over høyvann: 25,7 m Lysvidde: 18,7 km Eier: Kystverket / Staten Fredet: Ja, etter lov om kulturminner i 1997

fyrvoktere på torbjørnskjær Pedersen, Ole W. Smith, G. Ukjent Brodal, Nils Solie, Hans Chr. Weltz, Heinrich Chr. Henriksen, Just Olsen, Petter H.E.

1872–1887 1888–1889 1889–1991 1891–1894 Midl. i 1894 1894–1901 1901–1912 1913–1925

Olsen, Cæsar A. Olsen, Henrik Økland, Lars Johnsen, Karl H. Edvinsen, Helge Henriksen, Jan Hultman, Tor R.

1925–1933 1933–1945 1946–1948 1949–1963 1963–1976 1976–1980 1980–1990

var der i tre døgn. Historien forteller at de overlevde på et brød! Heldig­ vis ble de reddet av en los fra Larkollen. At han forlangte 2 spd (kr 8) for redningsarbeidet, er en annen historie.

I 1863 ytret derfor både Porsgrunn og Fredrikstad sjømannsforeninger ønske om fyr på Torbjørnskjær. Fyrvesenet mente i første omgang at et slikt anlegg ikke var nødvendig, men lot seg etter hvert overtale. I 1867 kom representanter fra Fyrvesenet på befaring til Torbjørnskjær for første gang. Daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks forstod raskt at her var beliggenheten så utsatt at fyrbygningen måtte bygges i hugget stein. At den legendariske fyrdirektøren også mente at kostnadene med å bygge et fyr i tre var blitt for store, var nok vel så viktig. Fyrvesenet var kjent for å spare på kronene. Sommeren 1869 var det uansett byggestart på et ganske tidkrevende og vanskelig prosjekt. Istedenfor å bruke lokale steinhuggere, som Hvaler­området var så fullt av, ble granittblokkene hugget til av fanger på Akershus festning og fraktet til Hvaler. Det å komme i land med tunge steinblokker i dårlig vær var imidlertid nesten ugjørlig, så det ble mye landligge for skutene som fraktet stein, og byggingen tok betyde­ lig lengre tid enn Fyrvesenet hadde antatt.

Fyrdirektøren skrev blant annet følgende i sin rapport: «Endogsaa i forholdsvis roligt Veir er Duynning og Strøm saadan, at Adgangen er van­ skelig og resikabel, og under uroligt Veir er den ofte for længere Tid ad Gangen umulig.» Om arbeidet tok tid, var imidlertid utførelsen frem­ ragende. Alle som har sett fyrbygningen på Torbjørnskjær på nært hold, er imponert over hvor flott arbeidet er utført. At det er solid, er det heller ingen tvil om. Etter nesten 140 år står steinbygningen like støtt, selv om mye annet på fyret er ødelagt i mellomtiden.

Fra tårnet på Torbjørnskjær kan man for eksempel se at fergene mellom Sandefjord og Strömstad passerer flere ganger om dagen.

færder fyrstasjon Oslofjordens mest kjente og staseligste fyr er det fyret i Norge som har brent lengst, og det har samtidig stått på to forskjellige steder.

218

219 færder

færder fyr er et landemerke der det ligger på øya Tristein i Tjøme kommune, ytterst i Oslofjorden. Fyret er med sine 43 meter Norges høyeste støpejernstårn og det tredje høyeste fyrtårn i landet, etter Slettringen og Grip. Færder var det siste av fyrene i Kystverket Sørøst som var bemannet døgnet rundt da det ble avbemannet i 2005.

Denne mektige portstolpen, ytterst i Oslofjorden, kneiser solid over Tristein og gir inntrykk av å ha ligget der i evigheter. Det har den selvfølgelig ikke, fyrtårnet ble reist i 1857, men før det sto Færder fyr på øya Store Færder, litt lenger nord, i 160 år. Fyrstasjonen på Store Færder ble opprettet i 1697 og er dermed landets nest eldste, etter Lindesnes, men på tross av flyttingen har det gitt lys hele tiden, og det er dermed det fyret i Norge som har lyst i lengst tid sammenhengende.

Grunnlaget for fyret på Store Færder var et kongebrev som ble sendt fra danskekongen i København 12. desember 1696 til Jacob Wølner, beboer i Drammen. Kongen innfridde søknaden hans om tillatelse til å opprette et fyr i Ytre Oslofjord og ga «ham og hans Arvinger Frihed til en Fyhr paa bemeldte Færder Øe paa egen Bekostning at oprette og maa han og hans Arvinger til Erstatning paa den derpaa gaaende Omkostning samt til dens Vedligeholdelse nyde fra den Tid Fyhren er fuldfærtig ogsaa længe som den i god og forsvarlig Stand holdes af alle Vores egne Undersaaatters Skibs-reiser som foreskrevne Toldsteder beseiler av hver Lest Skibs-dræktighed to Skilling som Skipperene skal være pligtig for hver Reise de gjøre at betale Tolderen der paa Toldstederne førend de igjen udseiler. Men de som ei til Toldstederne indkomme og dog haver nytte af samme Fyhr skal saadanne Pænger aflægge i Udhavnerne til han som Wølner eller hans Arvinger kan have Fuldmagt til dennem at annamme …»

De to skillingene per lest som Wølner fikk lov til å kreve inn i fyravgift av norske og danske skip, ble krevd inn ved tollstedene i Oslofjorden. Av denne grunn havnet Færder fyr organisatorisk nå under General-Tollkammeret i København. Først i 1717 kom det en kongelig forordning som også påla utenlandske skip å betale fyravgifter. Det skjedde for øvrig etter press fra fyreieren, som truet med å slukke fyret om han ikke fikk det som han ville!

Etter at avtalen om fyrprivilegiet og privat drift var på plass, sikret Wølner seg retten til å bruke den ca. 0,6 kvadratkilometer store øya Store Færder mot en årlig avgift på 50 riksdaler til grunneierne.

Deretter ble fyret anlagt. Det var i og for seg ganske enkelt, siden Færder fyr ble opprettet som et åpent kullfyr. Det innebar at kullene bare

Fire øyer De fire øyene store Færder, Hoftøya, langskjær og knappen danner hvert sitt hjørne av en firkant. tallet fire er da også utgangs­ punktet for navnet på fyret som lå på store Færder i 160 år. Fjard er gammelnorsk for fire, og gjennom århundrene ble det til Færder.

Navnet på fyret ble beholdt selv om hele anlegget i 1857 ble flyttet fire kilometer sørover til den midterste av de tre små øyene, som danner øygruppen tristein.

Færder fyr har røtter helt tilbake til 1697, men først i 1857 ble det imponerende tårnet på Tristein tent og overtok for tårnet på Store Færder, fire kilometer lenger nord.

234

Færder som TUrmål Fyrstasjonen er populær som besøksmål blant båtfolket. Fyrtårnet er derfor tidvis åpent for omvisning. de øvrige bygningene er tilgjen­ gelige bare for kystverkets ansatte.

Fyret ligger på en egen holme og kan bare nås med båt. det er to landinger/brygger på holmens østside. disse kan være utsatt i nordavind. det er også brygge på holmens vestside. Taxibåt bruker ca. en halvtime fra Hvasser ut til Færder fyr.

var faktisk den andre raconen som ble opprettet i Oslofjorden (etter Søndre Svelvikrenna). Samme året ble også maskinhuset bygget på.

Fra 1980-årene fikk også fyrbetjeningen flere arbeidsoppgaver av Kystverket. Tårnet ble derfor stengt for publikum. Dette skyldes at det ble vanskelig å ta seg av gjestene. De fikk nå tilsyn og enkelt vedlikehold av fyrlykter og lanterner i skjærgården rundt Tjøme. Dette forhindret imidlertid ikke at også Færder fyrstasjon i 1982 havnet på listen over hvilke fyr Kystverket foreslo å avbemanne og automatisere fullstendig, den såkalte moderniseringsplanen.

Første trinn i prosessen var at Færder ble automatisert med sovende vakt våren 1988. Lyspæren i linsen ble da endret fra 1500 watt til en 1000 watts pære med et nytt lampeapparat. I mars året etter forberedte Kystveket så riving av den gamle semaforbygningen, da den ikke lenger var i bruk. Dette førte til protester fra mange som mente at bygningen var et kulturminne. Protestene virket, og i februar 1990 ble ordren om rivingen trukket tilbake. I 1997 ble så Færder fyrstasjon fredet av Riksantikvaren etter lov om kulturminner. Dette gjaldt også ruinen av kullfyret på Store Færder.

Samme år kunne man feire 300-årsjubileet for Færder fyrstasjon. Det skjedde blant annet ved at det ble satt opp et monument av kullfyret på toppen av Store Færder med mange gjester til stede.

I 2001 havnet Færder igjen i søkelyset. Da vedtok Stortinget en ny moderniseringsplan for avbemanning av de resterende 31 bemannede fyrstasjonene i Norge. Som den siste bemannede fyrstasjonen i Oslofjorden ble Færder fyrstasjon avbemannet 1. januar 2005, og siste fyrvokter, Jan Erik Hansen, kunne avslutte sin siste vakt.

Helt stille ble det forresten ikke på Færder. Fyrbetjeningen ble nå omorganisert til Hvasser arbeidslag med oppgave å ta seg av blant annet vedlikeholdet av merker og fyr i området rundt Færder. Om sommeren holder de stort sett til ute på fyrstasjonen, mens de i vintermånedene er inne på Hvasser. Det var derfor fremdeles folk på Færder da Kystverket sommeren 2007 kunne invitere til 150-årsjubileum for Færder fyr på Tristein.

Store Færder

På Store Færder er det i dag bare ruiner igjen av den tidligere fyrstasjonen.

Det er allikevel fremdeles lett å se hvor fyrfolkene har hatt hage, og man kan lett finne mange forvillede planter. Ellers er det en rekke spennende planter på stedet: strandløk (kan brukes i matlagingen), iris, strandkål og slåpetorn. Fuglelivet på begge øyene er for øvrig fredet. På Store Færder finnes også en ornitologisk stasjon.

allerede i  ble det første fyrlyset tent på Færder, ytterst i Oslofjorden. Frem til  ble det også bygget  andre fyrstasjoner for å vise vei inn Norges travleste og viktigste fjord. Selv om de alle nå er automatisert og avbemannet, gir de fleste fremdeles lys slik at de sjøfarende skal holde riktig kurs. I tillegg har mange av dem fått ny rolle som spennende feriemål for allmennheten.

Boka forteller historien om fyrene og folkene som har bemannet dem, og gir mange tips til dem som nå vil besøke disse fantastiske byggverkene og kulturminnene. Fyrene i Oslofjorden er rikt illustrert med gamle og nye fotografier, flotte tegninger og gode kart.