Gregor i underlandet

Fra Dødslekene til en ukjent verden under New York. Spenning, grøss og humor i herlig blanding.

I det mørke, fremmede landet råder fiendskap mellom innbyggerne. En krig er nær forestående. Underlandets skjebne hviler i søsknenes hender, men Gregor har bare ett ønske: å komme seg hjem igjen. Men da han får vite at den forsvunne pappaen sitter fengslet der nede, skjønner han at han må bli og kjempe. Det han ikke vet, er at denne kampen skal komme til å forandre både ham og Underlandet for bestandig.

av fem i den fantastiske fantasyserien UNDERLAND-KRØNIKEN -- Dødslekeneforfatter Suzanne Collins’ debutroman.

1

SUZANNE COLLINS

Gregor fra Underlandet er første bok

I UNDERLAND ET I UNDERLANDET

Elleve år gamle Gregor og lillesøsteren Boots bor i en leiegård i New York. En dag han skal passe Boots, forsvinner hun gjennom en åpning i vaskekjelleren. Gregor kaster seg etter og faller ... og faller. Til slutt havner han i det mørke Underlandet, en verden befolket av enorme edderkopper, flaggermus, kakerlakker, rotter og bleke mennesker med lilla øyne. En verden som -- viser det seg -- bare har ventet på at søskenparet skal komme. Gregor er nemlig omtalt som kriger i en gammel profeti, og Boots er prinsessen alle kakerlakkene tilber.

AV FORFATTEREN AV DØDSLEKENE

SUZANNE COLLINS

© Suzanne Collins 2003 Originalens tittel: Gregor the Overlander All rights reserved. Published by arrangement with Scholastic Inc., 557 Broadway, New York, NY10012, USA og Ia Atterholm Agency Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2013 Omslagsdesign: Yunus Bora Ülke Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013 Papir: 70 g Ensolux Cream (1,6) Boken er satt med: Sabon 11,5/16 ISBN 978-82-05-43139-3 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Gregor i Underlandet.indd 4

11.02.13 17.46

S u zan n e Collin s

Gregor i Underlandet UNDERLAND-KRØNIKEN BOK 1

O v ersatt av Jø rn Ro ei m MNO T åkeprofeti en o v ersatt av Ei l ert S u n d t

Gregor i Underlandet.indd 3

11.02.13 17.46

KAPITTEL

1

G

regor hadde presset pannen mot myggnettingen foran vinduet så lenge at han kunne kjenne rutemønsteret over øyebrynene. Han lot fingrene gli over de små kulene og kjempet mot fristelsen til å brøle som en ekte steinaldermann. Det hadde bygd seg opp inni brystet på ham – et langt, dypt brøl som dem steinalder­menneskene utstøtte når de traff på en sabeltanntiger og hadde glemt klubba hjemme, eller når bålet sluknet. Han gikk til og med så langt som til å åpne munnen og puste dypt inn før han dunket hodet mot myggnettingen igjen og bare stønnet oppgitt.

For hva var vitsen med å brøle? Det ville ikke hjelpe på noe som helst. Ikke på varmen, ikke på kjedsom­ heten, og ikke på den endeløse sommeren som lå foran ham.

Han vurderte om han skulle vekke Boots, den to år gamle søsteren, bare for å få noe annet å tenke på, men han lot henne sove videre. Hun hadde det i hvert fall kjølig og godt på rommet som hun delte med 8

Gregor i Underlandet.indd 8

11.02.13 17.46

Lizzie, den sju år gamle søsteren deres, og bestemor, for rommet deres var det eneste rommet i leiligheten som hadde aircondition. Når det var veldig varmt om natten, lå Gregor og moren på madrasser på gulvet der inne, men når de var fem på rommet, ble det ikke ordentlig kjølig, bare halvkjølig.

Gregor tok en isbit i fryseren og gned den i ansiktet. Han kikket ut på gårdsplassen hvor en løshund sto og snuste på søpla som hadde falt ut av den overfylte søppel­dunken. Hunden satte potene på kanten av dunken og veltet den så søpla falt ut på bakken.

Gregor fikk et glimt av noe mørkt som løp bortover langs muren. Han skar en grimase. Det var rotter. Han bare tålte ikke de dyra.

Bortsett fra det, var gårdsplassen helt øde. Vanligvis var den full av unger som spilte ball, hoppet tau eller lekte i klatrestativene. Men i dag morges hadde alle ungene reist på sommerleir. Alle bortsett fra én.

«Beklager, Gregor, men du kan ikke dra,» hadde moren sagt for noen uker siden. Og hun var virkelig lei seg, for det hadde han sett på ansiktet hennes. «Noen er nødt til å passe Boots mens jeg er på jobb, og vi vet begge at bestemor ikke klarer det lenger.»

Selvfølgelig visste han det. Det siste året hadde bestemor begynt å røre. Hun kunne være helt klar i toppen det ene øyeblikket, men i det neste kalte hun ham for Simon. Hvem var Simon? Han hadde ikke peiling.

For et par år siden var det helt annerledes. Da job9

Gregor i Underlandet.indd 9

11.02.13 17.46

bet moren bare deltid, og faren, som var naturfaglærer, hadde lang sommerferie. Han ville ha tatt seg av Boots om han var her nå. Men siden den kvelden da faren forsvant, hadde Gregor vært nødt til å overta mye av ansvaret. En viktig del av det var å passe lillesøsteren.

Så det eneste Gregor sa, var: «Greit det, mamma.

Sommerleir er jo mest for småunger likevel.» Bare for å vise at siden han var elleve, så hadde han vokst fra sånne ting som sommerleir, liksom. Men det hadde bare fått moren til å se enda tristere ut.

«Vil du at Lizzie skal være hjemme og hjelpe deg?

Sånn at du har litt selskap?» hadde moren spurt.

Gregor hadde sett panikken i ansiktet til Lizzie da moren sa det. Lizzie ville sikkert ha begynt å grine hvis Gregor ikke hadde sagt nei til tilbudet. «Nei da, klart hun må dra på leir. Jeg kan fint passe Boots alene.»

Og sånn ble det. Men det var ikke bra. Det var ikke bra i det hele tatt å måtte tilbringe hele sommeren sammen med en toåring og en bestemor som trodde at han het …

«Simon!» ropte bestemor fra rommet sitt. Gregor ristet på hodet, men han kunne ikke la være å smile litt.

«Kommer, bestemor!» ropte han og gned resten av isbiten så hardt mot ansiktet at alt sammen smeltet.

Ettermiddagssolen som prøvde å trenge gjennom rullegardinet, fylte rommet med et gyllent lys. Bestemor lå på senga med et tynt lappeteppe over seg. Alle lappene i teppet var fra forskjellige kjoler hun hadde sydd til seg selv en gang i tiden. Når hun hadde klare 10

Gregor i Underlandet.indd 10

11.02.13 17.46

øyeblikk, likte hun å fortelle Gregor om lappene.

«Denne prikkete lappen her er fra kjolen jeg hadde på meg da jeg min kusine Lucy var ferdig på universitetet. Da var jeg elleve år. Denne sitrongule lappen er fra en søndagskjole, og den hvite her er faktisk en snipp av brudekjolen min, det er helt sant.»

Men akkurat nå hadde hun ikke et klart øyeblikk.

«Simon,» sa hun og ble veldig lettet da han kom. «Du glemte å ta med deg nistematen din. Du kan jo ikke være ut på jordet og pløye hele dagen uten mat, vet du.»

Bestemor hadde vokst opp på en bondegård i ­Virginia og hadde flyttet til New York da hun giftet seg med bestefar. Men hun hadde aldri helt klart å venne seg til bylivet, så Gregor var egentlig bare glad for at hun kunne dra tilbake til gården i fantasien. Litt misunnelig var han også, for det var ikke noe moro å måtte være inne i leiligheten hele tiden. Nå hadde sikkert bussen kommet til leiren, og Lizzie og de andre ungene kunne …

«Geggo!» ropte en liten stemme. Et krøllete hode stakk opp over kanten på barnesenga. «Jeg opp!»

Boots stakk den fillete halen på kosedyret sitt i munnen og strakte armene mot ham. Gregor løftet søsteren høyt opp i luften og blåste på magen hennes. Hun lo, og kosedyret falt på gulvet. Han satte henne ned og tok det opp til henne.

«Husk luen din!» sa bestemor, som fortsatt var i Virginia.

Gregor tok hånden hennes for å prøve å få henne 11

Gregor i Underlandet.indd 11

11.02.13 17.46

til å høre på ham. «Vil du ha noe kaldt å drikke, bestemor? Vil du ha et glass brus?»

Hun lo. «Brus? Tror du jeg har bursdag, eller?»

Hva skulle man svare på sånt?

Gregor klemte hånden hennes og tok opp Boots igjen. «Jeg kommer straks tilbake,» sa han høyt.

Bestemor humret fortsatt. «Og så brus, da!» sa hun og gned seg i øynene.

Gregor gikk ut på kjøkkenet. Der fylte han et glass med kald brus til bestemor og ga Boots en tåteflaske med melk.

«Kald!» sa hun og klemte den mot ansiktet.

«Ja, deilig og kald, Boots,» sa Gregor.

Han skvatt høyt da det banket på døren. Kikkhullet hadde ikke funket på sikkert førti år. «Hvem er det?» ropte han gjennom døren.

«Det er fru Cormaci, vennen min. Jeg sa til moren din at jeg skulle komme og sitte hos bestemor en stund!» ropte en stemme tilbake. Gregor tenkte på alt tøyet han skulle vaske. Endelig kunne han komme seg ut av leiligheten.

Han åpnet døren. Fru Cormaci så helt vissen ut i varmen. «Hei, hei. Er det ikke grusomt med denne varmen? Jeg holder nesten ikke ut!»

Hun skyndte seg inn i leiligheten mens hun tørket seg i ansiktet med et gammelt tørkle. «Å nei, søte deg, er det til meg?» sa hun. Før han rakk å svare, hadde hun tømt hele glasset med brus. Skulle nesten tro hun hadde gått seg vill i ørkenen eller noe sånt.

12

Gregor i Underlandet.indd 12

11.02.13 17.46

«Vel bekomme,» mumlet Gregor og gikk ut på kjøkkenet for å hente mer. Fru Cormaci var egentlig grei nok, hun, og i dag var han faktisk glad for at hun kom. «Dette er helt topp. Første dag i ferien, og jeg gleder meg til å komme en tur i vaskerommet,» tenkte Gregor. «Snart blir jeg vel glad for å gå til postkassa og hente regninger.»

Fru Cormaci holdt frem glasset for å få påfyll.

«Bare si fra når jeg skal spå deg i tarotkort, unge mann. Du vet jo at jeg har spesielle evner,» sa hun.

Fru Cormaci hengte opp lapper ved siden av postkassene hvor det sto at hun spådde folk i tarotkort for hundre kroner. «Men du får det gratis,» sa hun alltid til Gregor. Han hadde aldri benyttet seg av tilbudet, for han hadde en mistanke om at fru Cormaci ville komme med mange flere spørsmål enn svar. Spørsmål han ikke kunne svare på. Spørsmål om faren hans.

Han mumlet noe om vasketøyet og gikk for å hente det. Han kjente fru Cormaci så godt at han regnet med at hun sikkert hadde tarotkortene i lommen.

Nede i vaskerommet sorterte Gregor tøyet så godt han kunne. Hvite plagg, mørke plagg, farger … hva skulle han gjøre med den svart-og-hvit-stripete shortsen til Boots? Han la den sammen med det mørke tøyet, men var sikker på at det var feil.

De fleste av klærne var forresten gråaktige likevel, ikke fordi de var blitt vasket feil, men fordi de var gamle. Alle shortsene til Gregor var langbukser som var klippet av ved knærne, og han hadde bare noen 13

Gregor i Underlandet.indd 13

11.02.13 17.46

få T-skjorter igjen fra i fjor som passet i år. Men hva gjorde vel det når han bare skulle være inn i leiligheten hele sommeren?

«Ball!» ropte Boots ivrig. «Ball!»

Gregor stakk hånden inn mellom tørketromlene og tok ut den gamle tennisballen som Boots likte å leke med. Han tok vekk loen som hadde festet seg på den og kastet den bortover gulvet. Boots løp etter den som en hundevalp.

«Hjelpe meg som hun ser ut,» tenkte Gregor og lo.

«For en møkkete og ustelt liten unge!» Boots hadde fullt av matrester i ansiktet og på trøya, hendene var nesten helt lilla etter at hun hadde lekt med tusjpenner, og bleia hang nedpå knærne. Det var så varmt at han ikke trengte å kle på henne noe mer.

Boots kom løpende bort til ham med ballen, og med fullt av lo i håret. Det svette ansiktet strålte da hun ga ham ballen. «Hva er det du er så blid for da, Boots?» spurte han.

«Ball!» sa hun og stanget hodet i kneet hans for å få ham med på leken. Gregor kastet ballen bortover mellom rekkene av vaskemaskiner og tørketromler, og Boots løp etter den.

Gregor prøvde å huske når han sist hadde vært så glad som Boots var når hun lekte med ballen. Han hadde hatt noen gode opplevelser de siste årene.

For eksempel hadde skoleorkesteret spilt i selveste ­Carnegie Hall. Det var veldig kult. Han hadde til og med hatt en kort solo på saksofonen sin. Han hadde 14

Gregor i Underlandet.indd 14

11.02.13 17.46

det alltid bedre når han spilte. Det var akkurat som om notene tok ham med til en annen verden. Å løpe var også veldig deilig. Å presse kroppen til det ytterste var som å tømme hjernen for alle tanker og bekymringer.

Men hvis Gregor skulle være ærlig mot seg selv, visste han jo at det var lenge siden han hadde vært skikkelig glad. «Nøyaktig to år, sju måneder og tretten dager siden,» tenkte han. Han prøvde å ikke telle, men tallene dukket automatisk opp i hodet. Det var som om han hadde en indre kalkulator som visste nøyaktig hvor lenge faren hadde vært borte.

Boots hadde ingen bekymringer. Hun var ikke født engang da det skjedde. Lizzie var bare fire den gangen. Men Gregor var åtte og hadde fått med seg alt sammen – de fortvilte telefonene til politiet, som nesten ikke hadde giddet å bry seg om at faren deres plutselig hadde forsvunnet. Det var tydelig at de trodde at han bare hadde stukket av med en annen dame.

Men det var ikke sant. Hvis det var noe Gregor var sikker på, var det at faren var glad i moren og i ham og Lizzie, og at han ville vært like glad i Boots også.

Men nettopp derfor – hvordan kunne han bare forsvinne uten et ord?

Gregor nektet å tro at faren bare kunne forlate familien sånn uten videre. «Godta det,» prøvde han å si til seg selv. «Han er død.» Men da gjorde det så vondt inni ham. Det var ikke sant. Det kunne ikke være sant. Faren kom helt sikkert tilbake fordi …

15

Gregor i Underlandet.indd 15

11.02.13 17.46

fordi … fordi hva da? Fordi Gregor ville det så inderlig at det måtte være sant? Fordi de trengte ham? «Nei,» tenkte Gregor. «Fordi jeg føler det på meg. Jeg vet at han kommer tilbake.»

Sentrifugen stoppet, og Gregor flyttet tøyet over i en av tørketromlene. «Men når han kommer tilbake, håper jeg han har en god forklaring på hvorfor han har vært borte!» mumlet Gregor og lukket igjen døren til trommelen. «Som for eksempel at han fikk et slag i hodet og glemte hvem han var, eller at han ble bortført av romvesener.» Det var mange mennesker på TV som fortalte at de var blitt bortført av romvesener. Kanskje det skjedde på ordentlig.

Han hadde tenkt ut mange forskjellige muligheter i hodet, men det var sjelden at de snakket om faren hjemme. Det var en uuttalt enighet om at faren ville komme tilbake. Alle naboene regnet med at han bare hadde stukket av. De voksne snakket aldri om det, og stort sett gjorde ikke barna det heller – halvparten av dem levde sammen med bare én forelder uansett.

Men det hendte at fremmede spurte. Gregor var så lei av å prøve å forklare at han hadde diktet opp en historie om at foreldrene var skilt og at faren bodde i California. Det var ikke sant, men folk trodde det.

Sannheten var det jo ingen som trodde på likevel. Hva enn den måtte være.

«Og når han kommer hjem igjen, skal jeg ta ham med …» sa Gregor høyt, men tidde brått. Det var like før han hadde brutt regelen. Den gikk ut på at han 16

Gregor i Underlandet.indd 16

11.02.13 17.46

ikke skulle tenke på hva som ville skje etter at faren var kommet tilbake. Og siden faren kunne komme tilbake når som helst, ga ikke Gregor seg selv lov til å tenke på fremtiden i det hele tatt. Han hadde en ­mystisk følelse av at hvis han fantaserte om spesielle ting, som at faren kom tilbake neste jul, eller at faren ble trener for løpegruppa, så ville det ikke skje. Og selv om det var deilig å dagdrømme, så ble det bare verre å vende tilbake til virkeligheten etterpå. Regelen var derfor at Gregor måtte holde seg til virkeligheten og la være å drømme om fremtiden. Han innså at denne ordningen kanskje ikke var verdens beste, men det var den måten han best kunne komme seg gjennom hverdagen på.

Plutselig oppdaget Gregor at Boots hadde vært mistenkelig stille en god stund. Han så seg rundt og ble litt skjelven da han ikke kunne se henne noe sted.

Men så fikk han øye på en slitt liten rosa sandal som stakk ut av den siste tørketrommelen. «Boots! Kom deg ut derfra!» ropte Gregor.

Boots elsket plugger og kontakter og alle slags elektriske ting.

Gregor skyndte seg bort til trommelen. Før han kom frem, hørte han noe som klirret, og så latteren til Boots. «Supert, nå plukker hun trommelen fra hverandre,» tenkte Gregor og satte på sprang. Men da han kom bort til trommelen, fikk han se noe underlig.

Metallristen foran en gammel luftekanal sto på vidt gap, festet øverst med to rustne hengsler. Boots sto 17

Gregor i Underlandet.indd 17

11.02.13 17.46

og kikket inn gjennom åpningen, som var omtrent en halv ganger en halv meter. Fra der hvor Gregor sto, kunne han bare se et svart hull, pluss noe som svevde i luften. Hva var det? Tåke? Røyk? Nei, det så ikke ut som noen av delene. Men det kom en merkelig damp av et eller annet slag som bølget i luften rundt Boots.

Hun strakte armene inn i kanalen og kravlet inn.

«Nei!» skrek Gregor og grep etter henne, men det var akkurat som om den lille skikkelsen ble trukket inn i kanalen. Uten å tenke stakk Gregor hodet og overkroppen inn i hullet. Metallristen falt ned og traff ham i ryggen. I neste øyeblikk falt han nedover og nedover og nedover.

Gregor i Underlandet.indd 18

11.02.13 17.46

KAPITTEL

2

G

regor vred seg i fallet for ikke å lande på Boots da de traff kjellergulvet, men han landet ikke på noe gulv. Da husket han at vaskerommet jo var i kjelleren.

Hva i all verden var det de falt ned i da?

Den rare dampen hadde nå tyknet til en tett dis som utstrålte et slags blekt lys. Gregor kunne ikke se så langt som en meter i noen retning. Han famlet fortvilet i den hvite disen og prøve å finne noe å gripe fatt i, men famlet bare i løse luften. Nå falt han så fort at klærne sto som ballonger rundt ham.

«Boots!» brølte han, men hørte bare ekkoet av sin egen stemme. «Det må jo være noen vegger her et sted,» tenkte han. «Boots!» ropte han igjen.

Plutselig hørte han en trillende latter nedenfra et sted. «Mollo, Geggo! Mollo!» ropte Boots.

«Hun tror hun er på en stor sklie eller noe sånt,» tenkte Gregor. «Godt hun ikke er redd, i hvert fall.»

Han var mer enn redd nok for begge to. Men uansett hva det var for slags rart hull de hadde falt ned i, så 19

Gregor i Underlandet.indd 19

11.02.13 17.46

måtte det jo ha en bunn. Det var bare én måte denne luftseilasen kunne ende på.

Tiden gikk. Gregor kunne ikke si nøyaktig hvor lenge fallet varte, men det var i hvert fall så lenge at det var helt ubegripelig. Det måtte da være en grense for hvor dypt dette hullet kunne være. Før eller siden måtte de jo lande i vann eller på fjell eller på en av de platene som fantes i jordas indre eller på et eller annet.

Dette minnet om marerittene han av og til hadde, da han var på et veldig høyt sted hvor han ikke skulle være, som regel på taket av skolen. Han gikk bortover langs kanten, og plutselig sviktet underlaget så han falt. Det eneste som sto i hodet på ham mens han falt, var skrekken for hvordan det skulle gå når han traff bakken. Men like før sammenstøtet våknet han med et rykk, gjennomvåt av svette og med hamrende hjerte.

«En drøm! Jeg sovnet i vaskerommet, og nå har jeg mareritt igjen, sånn som jeg pleier!» tenkte Gregor.

«Selvfølgelig! Hvorfor har jeg ikke tenkt på det?»

Tanken på at det bare var en drøm, var så beroligende at Gregor begynte å ta tiden på fallet. Han hadde ikke klokke, men alle kunne jo telle sekunder.

«Tusenogén … tusenogto … tusenogtre …» Da han hadde kommet til tusenogsytti, ga han opp og kjente at panikken kom tilbake. Selv i en drøm måtte man jo lande en gang, eller?

Akkurat da la Gregor merke til at disen letnet litt.

Han kunne skimte en glatt og mørk vegg rundt seg.

Det virket som om han falt gjennom et langt rør. Det 20

Gregor i Underlandet.indd 20

11.02.13 17.46

kom en sterk luftstrøm nedenfra. De siste dottene av disen forsvant, og nå falt han mye langsommere.

Klærne satt som de skulle på kroppen igjen.

Under seg hørte han et lite dunk, og så klap­ringen av sandalene til Boots. Litt etter kjente Gregor at føttene hans også traff bakken. Han ble stående helt stille og prøvde å se hvor han var, men det var stummende mørkt rundt ham. Da øynene begynte å venne seg til mørket, kunne han skimte et svakt lysskjær til venstre for seg.

«Bille! Stol bille!» lød det begeistret borte fra lysskjæret.

Gregor løp i retning av lyset. Det kom ut gjennom en smal åpning mellom to fjellvegger. Det var bare så vidt han klarte å presse seg gjennom åpningen. Han kom borti noe med den ene foten og mistet balansen så han tumlet ut mellom fjellveggene og landet på alle fire.

Da han kikket opp, så han rett inn i fjeset på den største kakerlakken han noen gang hadde sett.

Det var store insekter i huset de bodde i. Fru Cormaci påsto at hun hadde sett en vannbille like stor som hånden sin, som hadde kommet opp av avløpet under badekaret, og alle trodde på det. Men den kakerlakken som Gregor så foran seg nå, måtte minst være en meter høy. Riktignok satt den på bakbeina, en veldig unaturlig stilling for en kakerlakk, men likevel …

«Stol bille!» ropte Boots igjen, og Gregor klarte å slutte å måpe. Han kom seg opp på kne, men fortsatt 21

Gregor i Underlandet.indd 21

11.02.13 17.46

måtte han bøye hodet bakover for å se kakerlakken i ansiktet. Den holdt en slags fakkel. Boots pilte bort til Gregor og dro ham i skjortekragen. «Stoool bille!» gjentok hun.

«Ja, jeg ser den, Boots. Stor bille!» sa Gregor med lav stemme og klemte henne inntil seg. «Veldig … stor … bille.»

Han prøvde iherdig å huske hva kakerlakker spiste.

Søppel, bedervet mat … Mennesker? Han trodde ikke de spiste mennesker. Ikke barn, i hvert fall. Kanskje de hadde lyst til å spise mennesker, men at de alltid ble tråkket på før de klarte det. Dette var uansett et dårlig tidspunkt å finne ut av det på.

Så rolig han kunne, prøvde Gregor å liste seg tilbake til fjellsprekken. «Nå stikker vi, kjære kakerlakk.

Beklager at vi forstyrret … det var ikke meningen …»

«Lukter hva det er så godt, lukter hva?» lød en hes stemme, og det tok ganske lang tid før Gregor skjønte at det kom fra kakerlakken. Han ble så forskrekket at han ikke skjønte meningen med den rare snakkingen.

«Eh … hva var det du sa?» stotret han.

«Lukter hva så godt, lukter hva?» lød den hese stemmen igjen, men tonen var ikke truende. Bare nysgjerrig, og kanskje litt oppglødd. «Være lite menneske, ja?» «Å hjelp. Jeg snakker med en kjempe-kakerlakk,» tenkte Gregor. «Slapp av, ta det helt rolig og svar kakerlakken. Han spør om ’Lukter hva så godt, lukter hva?’, så da får jeg vel fortelle det.» Gregor snuste 22

Gregor i Underlandet.indd 22

11.02.13 17.46

ut i luften, men angret seg med en gang. Det var bare én ting som luktet sånn.

«Jeg bæsja,» sa Boots, som om hun skjønte hva han tenkte. «Jeg bæsja, Geggo.»

«Søsteren min har gjort i bleia,» sa Gregor litt flau.

Det virket som om det gjorde inntrykk på kakerlakken. «Ahhh. Komme nærmere kan vi, komme nærmere?» sa kakerlakken og svingte et av beina elegant i luften foran seg.

«Vi?» sa Gregor. Først nå oppdaget han de andre kakerlakkene i tussmørket. De mørke omrissene han hadde trodd var steiner, var egentlig minst ti andre digre kakerlakker. De flokket seg ivrig rundt Boots, viftet med antennene og skalv av glede.

Boots elsket oppmerksomhet og skjønte med en gang at de beundret henne. Hun strakte de lubne armene mot de enorme insektene. «Jeg bæsja,» forklarte hun, og det lød en anerkjennende hvesing fra kakerlakkene.

«Være hun prinsesse, overjording? Være hun det?

Eller være hun dronning? Være hun det?» spurte lederen og bøyde hodet underdanig.

«Dronning? Boots?» utbrøt Gregor. Plutselig måtte han le.

Det virket som om latteren gjorde kakerlakkene usikre, for de trakk seg raskt litt tilbake. «Ler hvorfor, overjording? Ler hvorfor?» hveste den ene, og Gregor skjønte at han hadde fornærmet dem.

«Fordi vi … vi er ganske fattige, liksom, og hun 23

Gregor i Underlandet.indd 23

11.02.13 17.46

er jo skitten og ustelt, og … hvorfor kaller dere meg overjording?» spurte han til slutt.

«Være du ikke overjordingmenneske, være du ikke? Ikke underjording, du?» sa kakerlakken med fakkelen og stirret inngående på ham. «Du se veldig lik ut, men ikke lukte likt.»

Med ett var det som om det gikk et lys opp for lederen. «Rotter slemme.» Den vendte seg mot de andre.

«La vi overjordingene være igjen her, la vi være igjen her?» Kakerlakkene samlet seg for å rådslå. Det virket som om alle snakket i munnen på hverandre.

Gregor oppfattet bruddstykker av samtalen deres, men skjønte ikke noe av hva de sa. De var så oppslukt av diskusjonen at han tenkte på å prøve å stikke av igjen. Han så seg rundt i tussmørket. Det virket som om de var i en lang, flat tunnel. «Vi er nødt til å komme oss opp igjen,» tenkte Gregor. «Vi kan ikke begynne å gå lenger innover.» Men han ville aldri klare å klatre opp igjen gjennom hullet de hadde falt ned i, med Boots i armene.

Kakerlakkene kom til enighet. «Dere komme, overjordinger. Ta til mennesker,» sa lederen.

«Mennesker?» sa Gregor lettet. «Er det flere mennesker her nede?»

«Ri på oss, ri på oss? Løpe med deg, løpe med deg?» spurte kakerlakken, og Gregor skjønte at den tilbød ham skyss. Den så ikke sterk nok ut til å bære ham, men han visste at noen insekter, for eksempel maur, kunne bære mange ganger sin egen vekt. Han 24

Gregor i Underlandet.indd 24

11.02.13 17.46

ble nesten dårlig ved tanken på at kakerlakken kunne bli knust hvis han satte seg opp på den.

«Jeg tror jeg går … eller løper, mener jeg,» sa Gregor.

«Ri på oss, prinsessen? Ri på oss, hun?» sa kakerlakken forhåpningsfullt. Den viftet innsmigrende med antennene og la seg på magen foran Boots. Før Gregor rakk å si nei, hadde lillesøsteren hans klatret opp på ryggen til kakerlakken. Han burde ha forutsett det.

Hun elsket jo å sitte på de store jernskilpaddene i dyrehagen i Central Park.

«Okei, men da må hun holde meg i hånden,» sa Gregor, og Boots tok lydig tak i den ene fingeren hans med en gang.

Kakerlakken gikk så raskt at Gregor måtte småløpe for å holde følge med den. Han visste at kakerlakker kunne være raske, det hadde han sett når moren prøvde å drepe dem. Farten på disse enorme kakerlakkene hadde tydeligvis økt i stil med størrelsen. Heldig­ vis var bakken i tunnelen flat og fin, og Gregor hadde god trening i å løpe. Han tilpasset tempoet etter kakerlakken og fant snart en behagelig rytme.

Snart begynte tunnelen å dele seg i mange for­ skjellige retninger. Av og til gikk kakerlakkene inn i feil tunnel og måtte gå tilbake igjen og finne en ny rute. Gregor ble helt forvirret, og kartet han hadde dannet seg i hodet, begynte snart å minne om krusedullene som Boots tegnet. Han ga opp å prøve å huske retningen og konsentrerte seg om å holde følge med 25

Gregor i Underlandet.indd 25

11.02.13 17.46

insektene. «Hjelp,» tenkte han, «disse kakerlakkene er virkelig raske.»

Gregor ble andpusten, men kakerlakkene viste ingen synlige tegn på at de var slitne. Han ante ikke hvor langt de hadde løpt. Bestemmelsesstedet kunne være hundre kilometer unna. Det var ikke godt å vite hvor langt disse insektene kunne løpe.

Akkurat idet han skulle til å si at han måtte ha en liten pause, hørte Gregor noen kjente lyder. Først trodde han at han tok feil, men jo nærmere de kom, jo mer sikker ble han. Det var mennesker han hørte, og etter lyden å dømme var det ganske mange av dem.

Men hvordan kunne det være plass til mange mennesker i disse trange tunnelene?

Plutselig gikk det bratt nedover, og Gregor måtte bremse for ikke å tråkke på leder-kakerlakken. Han kjente noe mykt og fjæraktig mot ansiktet og armene.

Stoff? Vinger? Han løp gjennom det, og i neste øyeblikk ble det så lyst at han nesten ble blendet. Han måtte holde seg for øynene mens de prøvde å tilpasse seg det sterke lyset.

Det lød et gisp fra mengden. Han hadde gjettet riktig. Det var en stor flokk med mennesker. Deretter ble de unaturlig stille, og han følte at alle så på ham.

Etter hvert klarte han å få en oppfatning av om­givelsene. Det var ikke så lyst egentlig – det virket faktisk mer som om det var kveld, men han hadde vært så lenge i mørket at det var vanskelig å si. Det første han skimtet, var bakken, som så ut som om den var 26

Gregor i Underlandet.indd 26

11.02.13 17.46

dekket av mørkegrønn mose. Dessuten var den helt flat, akkurat som et fortau. Det var akkurat som om mosen fjæret når han gikk på den. «Det må være en plen,» tenkte han. «Kanskje en slags idrettsplass. Det er sikkert derfor det er så mange mennesker her. Jeg er på et stadion.» Øynene hadde vent seg til lyset nå. Han var i en stor, oval grotte med blanke vegger. Øverst langs veggene var det tribuner. Gregor lot øynene gli opp over tilskuerne for å se hvor taket var. I stedet fikk han øye på deltagerne. Minst ti flaggermus fløy sakte rundt øverst på arenaen. Fargen varierte fra lysegul til svart.

Gregor gjettet at den minste hadde et vingespenn på fire–fem meter. Tilskuerne måtte ha sett på dem da han kom, for det var ingen å se på selve banen. «Kanskje det er som i det gamle Romerriket, og at de lar mennesker bli spist av flaggermus. Kanskje det er derfor kakerlakkene har tatt oss hit,» tenkte han.

Noe falt ned fra en av flaggermusene. Det traff bakken midt på banen og spratt femten meter i været.

Gregor tenkte: «Det er jo bare en …»

«Ball!» ropte Boots, og før han rakk å stoppe henne, skled hun ned fra kakerlakken, pilte mellom de andre kakerlakkene og løp ut på den mosedekte banen. De små beina gikk som trommestikker.

«Veldig elegant, prinsessen,» hveste en kakerlakk drømmende idet Gregor satte etter henne. Alle hadde flyttet seg for å slippe Boots frem, men for ham var de veldig i veien. Enten gjorde de det med vilje for å 27

Gregor i Underlandet.indd 27

11.02.13 17.46

hindre ham, eller så var de så betatt av Boots at de ikke merket at han var der.

Ballen traff bakken for andre gang og spratt i været igjen. Boots løp etter den med armene høyt over hodet.

Idet Gregor omsider klarte å komme seg fri fra kakerlakkene og løp etter søsteren, gled en skygge over ham. Han kikket opp og så til sin forskrekkelse en gyllen flaggermus som stupte ned med kurs rett mot Boots. Han ville aldri klare å rekke bort til henne.

«Boots!» ropte han og kjente hvordan det knøt seg i magen.

Hun snudde seg mot ham. Først da fikk hun øye på flaggermusen. Ansiktet lyste opp som et juletre.

«Flaggelmus!» ropte hun og pekte på det enorme dyret over seg.

«Hjelp,» tenkte Gregor. «Er hun ikke redd for noen ting?»

Flaggermusen gled over Boots og berørte så vidt hendene hennes med den dunete magen sin før den gjorde en loop og steg til værs igjen. Da flaggermusen kom helt opp under kuppelen, mens den fortsatt fløy opp ned, la Gregor for første gang merke til at det satt et menneske på den, med beina rundt halsen på flaggermusen. Han så at det var en jente.

Litt etter slapp jenta taket og falt av flaggermusen.

Hun gjorde en flott dobbel baklengs salto og vred seg rundt i siste øyeblikk slik at hun så i Gregors retning før hun landet lett som en katt foran Boots. Hun strakte ut den ene hånden og tok imot ballen, enten 28

Gregor i Underlandet.indd 28

11.02.13 17.46

takket vĂŚre en utrolig timing eller bare fordi hun hadde griseflaks.

Men det arrogante ansiktsuttrykket hennes fortalte Gregor at flaks hadde lite med saken ü gjøre.

Gregor i Underlandet.indd 29

11.02.13 17.46

Fra Dødslekene til en ukjent verden under New York. Spenning, grøss og humor i herlig blanding.

I det mørke, fremmede landet råder fiendskap mellom innbyggerne. En krig er nær forestående. Underlandets skjebne hviler i søsknenes hender, men Gregor har bare ett ønske: å komme seg hjem igjen. Men da han får vite at den forsvunne pappaen sitter fengslet der nede, skjønner han at han må bli og kjempe. Det han ikke vet, er at denne kampen skal komme til å forandre både ham og Underlandet for bestandig.

av fem i den fantastiske fantasyserien UNDERLAND-KRØNIKEN -- Dødslekeneforfatter Suzanne Collins’ debutroman.

1

SUZANNE COLLINS

Gregor fra Underlandet er første bok

I UNDERLAND ET I UNDERLANDET

Elleve år gamle Gregor og lillesøsteren Boots bor i en leiegård i New York. En dag han skal passe Boots, forsvinner hun gjennom en åpning i vaskekjelleren. Gregor kaster seg etter og faller ... og faller. Til slutt havner han i det mørke Underlandet, en verden befolket av enorme edderkopper, flaggermus, kakerlakker, rotter og bleke mennesker med lilla øyne. En verden som -- viser det seg -- bare har ventet på at søskenparet skal komme. Gregor er nemlig omtalt som kriger i en gammel profeti, og Boots er prinsessen alle kakerlakkene tilber.

AV FORFATTEREN AV DØDSLEKENE

SUZANNE COLLINS