Hjerteknuser by Gyldendal Norsk Forlag

INTERNASJONAL SUKSESS. SOLGT TIL 15 LAND Dette skrev anmelderne om Maestro (2016):

Forfatterfoto: Haakon Nordvik

GEIR TANGEN er født i 1970 i Øystese i Hardanger, men har vært bosatt i Haugesund siden 1996. Han er utdannet allmennlærer og har jobbet i ungdomsskolen siden 1996. Han har også jobbet som frilansjournalist i radio, TV og aviser siden 1990 og driver Norges største blogg for anmeldelse av krimbøker. Tangen debuterte i 2016 med krimromanen Maestro og gjorde umiddelbar suksess. Den ble solgt til 15 land og har nylig utkommet i Danmark, Finland, Polen, Tsjekkia, Italia, og Estland til strålende kritikker.

Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson og politietter forsker Lotte Skeisvoll har akkurat begynt å komme seg etter saken med seriemorderen som kalte seg Maestro, idet en ny kriminalsak ryster dem begge. I et av Hauge sunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ung domsmiljø enn noen hadde kunnet forestille seg, en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen 17 år gamle sønn. For en usikker ungdom er avstanden mel lom himmel og helvete farlig kort, og hvert nye skritt et potensielt feilsteg.

GEIR TANGEN

Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro

«Spennende, morsomt og lekent. Tangen kan krim!» Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet Store pluss for humor, lokal koloritt og per sonbeskrivelser som brått står ut av boka og kaster lange skygger. Intrigen holder også mål helt fram til en hjertelig velkom men overraskende slutt. Jarle Natland, Stavanger Aftenblad «En krimroman bør underholde og skape spenning. Geir Tangen har lyktes med begge deler og har dermed bestått sitt lit terære svennestykke.» Truls Horvei, Haugesunds Avis Maestro har fått strålende mottagelse i Danmark: «Geir Tangen dirigerer stilsikkert sin hand ling med sproglig højtspændthed, og der er ikke stunder til andre gøremål, når man først er gået i gang.» Fyens Stiftstidende ★ ★ ★ ★ ★ «Maestro er en både hyggelig og spæn dende krimi fra et helt nyt navn i skandina visk krimi, norske Geir Tangen.» Kristeligt Dagblad ★ ★ ★ ★ «Norges største krimiblogger med over 170.000 læsere er sprunget ud i genren som forfatter. Og det gør han dæleme godt.» SØNDAG

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Henrik Koitz ISBN 978-82-05-50173-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Geir Tangen

Hjerteknuser Kriminalroman

Til min sønn Daniel «Du e min hjerteknusar …»

Haugaleite, Haugesund Søndag morgen, 1. mars 2015 Alexander Hauge Gudmundsson prøvde å åpne øynene, men klarte ikke mer enn å myse. Det var søndag, siste dag i vinterferien, og kvelden i forveien hadde vært av det fuktige slaget. Han lå i ei fremmed seng. Dyna som han krøp sammen under, var eksklusiv. Stor og fluffy, hvis han klemte på den og slapp, løftet den seg igjen. Rommet var helhvitt, foruten mørkebrune takbjelker og et brunt klesskap ved siden av ham. Sikkert ikke billig, det heller, tenkte han. Alexander frøs, og han var iskald på nesetippen, men vinduet var lukket. På en beige puff under vinduet lå noen pent sammenbrettede klær. Ikke hans, dette var jenteklær. Han la hodet bakover på puta. Shit! Har jeg ligget med noen? Forsiktig klappet han på den andre siden av dobbeltsenga, bare for å få bekreftet det han fryktet. Han kjente at det var noen der, og trakk hånda tilbake for ikke å vekke jenta. Med forsiktige bevegelser prøvde han å snu seg for å se hvem hun var. Det gnistret til i hodet, og han var mørbanket langs hele den høyre siden av kroppen. Han klarte ikke la være å jamre seg. I flere minutter ble han liggende og konsentrere seg om ikke å kaste opp. Hver gang han åpnet øynene for å se, var det som om en klo grep tak i hjernebarken hans og klemte til. Selv om han bare var sytten år, var han ikke akkurat ukysset, og det fikk være det samme hvem det var som lå der. 7

Det var rett og slett ikke verdt smerten å granske mysteriet nærmere. Han dro dyna opp over hodet og prøvde å få sove igjen. Lengtet tilbake til den tiden da søndager var fylt med barbeint løping over parketten, kjælne pysjbukser, Disney Channel, og en legokasse som ventet på å bli snudd på stuegulvet. Alexander klarte ikke å falle til ro. Det var for stille i rommet. Forsiktig åpnet han ett øye om gangen. Synet var uklart, men konturene av en kjent skikkelse trådte etter hvert fram ved siden av ham. Langt svart hår bølget over kinnet hennes der hun sov. Han trengte ikke se mer. Den mørkebrune huden og de fyldige leppene hadde forfulgt ham i drømmene i flere måneder. Fuck! Her har jeg havnet til sengs med Emilie, og så husker jeg ikke en dritt av det som skjedde? Emilie hadde vist ham null interesse utover platonisk vennskap siden han traff henne på en fest i fjor høst. De snakket, chattet og møttes ute med jevne mellomrom, men det ble aldri noe mer. Det irriterte ham grenseløst, for Emilie var ikke akkurat kresen. Hva som hadde foregått denne natta, hadde han ingen anelse om. Det var tomt på harddisken. Ubehaget meldte seg gradvis. Noe hadde skjedd på festen. Et eller annet som hadde fått ham til å lage kvalm. Om det var minner, eller bare snikende fylleangst, visste han ikke, men han hadde et vagt bilde av at han hadde brølt og skreket på stuegulvet. Slått rundt seg, helt til noen hadde lagt ham i bakken. Lyder fra gangen utenfor soverommet avbrøt tankerekka. En jentestemme som han kjente igjen med det samme. Det var Veronica. Da befant han seg nok fortsatt på Haugaleite. Det var der festen hadde vært. Foreldrene var i Gdansk på weekendtur, og hun var alene hjemme hele helga. Det var like greit å vekke Emilie også. Han kunne ikke late som om ingenting hadde hendt. Alexander snudde seg i senga og la hånda på kinnet til Emilie. Hjertet hoppet rett 8

fra hvilepuls til makspuls i det samme. Det var som å stryke fingrene over en voksfigur. Huden var kald og hard! Han reiv til seg hånda, rullet seg bort fra henne, og landet med et brak på gulvet. Der trev han til seg dyna og rygget bakover mens han holdt den tett inntil seg. Han ble sittende inntil det brune klesskapet og hive etter pusten. Harehjertet truet med å banke seg ut av brystkassa. Dette skjer faen ikke! Det er ikke sant … Etter litt nøling stavret han seg på beina og stilte seg forsiktig på kne i senga ved siden av Emilie. Han tok tak i kroppen hennes og snudde henne mot seg. Et skrik ville ut gjennom strupen, men han tvang det tilbake. Det var som å snu ei utstillingsdokke. Armene og føttene ble værende i samme posisjon og pekte i unaturlige vinkler ut i lufta. Den mørkebrune huden hennes hadde fått et grålig drag over seg, som om hun hadde støvet ned fra innsiden, og tunga hadde svulmet opp og stakk slapt ut av den høyre munnviken. Haka var falt ned. Armen som hadde hvilt rundt hodet hennes, sto rett ut i vinkel og pekte anklagende på Alexander. De brustne øynene stirret tvers gjennom ham.

Smedasundet 98, Haugesund Søndag morgen, 1. mars 2015 Utsikten fra psykolog Vigdis Nygaards kontorvinduer var spektakulær. På denne aller første vårdagen kunne journalist Viljar Ravn Gudmundsson skimte en seilbåt gli gjennom tåka ut sundet mellom Risøy og Hasseløy. Langs Smedasundet kunne man følge Haugesunds historie. Fremst lå gamle sildemottak, preget av tidens tann og harde vinterstormer. Lenger bak lå den gigantiske blå Aibel-hallen og solte seg i morgenlyset, med arbeidere som sveiset seg fast til oljeindustrien og Nordsjøen og fortsatte å skape velstand også etter at sildeeventyret var over. Lengst ute, på den andre siden av sundet, lå Hasseløy med sine moderne luksusleiligheter og panoramautsikt mot havet. Psykologen tok ikke imot klienter på søndager, men Viljar var et unntak. Han kunne ikke huske sist Vigdis fakturerte ham for besøkene. Han hadde aldri spurt, men han mistenkte henne for å se på ham som sin protesjé. En hun måtte beskytte og verne mot den farlige verdenen der ute. Viljar startet alltid samtalene på denne måten. Med ryggen vendt mot henne og blikket festet på båtene i Smedasundet. Det føltes enklere å snakke til verden der ute enn til henne. Han grep en av parasittene som forsynte seg av hans kronisk dårlige samvittighet, og løftet den fram i lyset. – Jeg kunne stanset ham, vet du. Viljar snakket til vinduet, men sanset at Vigdis hadde 10

fått med seg hva han sa, for han kunne høre at hun skiftet sittestilling i den svarte skinnstolen. – Du mener … Vigdis stoppet midt i setningen. De var blitt enige om ikke å nevne ham ved navn. Maestroen som noen måneder tidligere hadde forvandlet fredelige lille Haugesund til en blodig teaterscene. Sju mennesker hadde gjerningsmannen ofret for å framheve sitt ego og bli udødelig. Viljar kjente en viss tilfredshet over at jævelen aldri hadde rukket å få med seg boksuksessen i kjølvannet av seriedrapene, før hjernesvulsten spiste ham opp. «Maestroen er død» var overskriftene fra VG-stativet på julaften. Viljar kunne ikke fått en bedre julepresang. – Ja. Jeg kunne stanset ham. Vigdis kremtet, noe hun bare gjorde når hun var utilpass. Han kunne høre at hun reiste seg og kom bort til ham, og han kjente en varm hånd på skuldra. – Det som skjedde med kollegaen din, Ranveig … Du kunne ikke gjort noe for å redde henne. Og søsteren til Lotte Skeisvoll … Du var jo ikke der da det skjedde, engang? Han vendte ansiktet mot Vigdis. Et vemodig smil tegnet seg flyktig i ansiktet hennes. Han la hånda si oppå hennes og klemte den. – Nei, jeg vet jeg ikke kunne hindret ham i å drepe dem … Men jeg kunne fått stoppet den forbannede boka. Han ba om å få snakke med meg, vet du. Ville forklare seg. Hadde jeg møtt ham i fengselet, kunne jeg fått ham til å forstå galskapen i å publisere det som skjedde, som billig underholdning. Viljar så ut mot Smedasundet igjen. Seilbåten han hadde fulgt med øynene forsvant ut av syne ved Kystverket. Det var grått og disig, og regnet pisket bortover kaikanten. Hadde haugesundsværet tatt form av et menneske, ville det utvilsomt vært alkoholiker. En periodedranker kanskje, som tidvis tørket opp, uten det ringeste håp om at det ville vare særlig lenge. Vigdis sukket. Hun hadde hørt innvendingene før. 11

– Jeg tror du tar feil. Det var dette som var motivet hans. Om boka hadde blitt stanset, ville hele prosjektet falt i grus. Han ville ikke oppnådd noe som helst. Viljar så logikken i det. Selvsagt ville han ikke kommet noen vei, men han kunne i det minste prøvd. – Kanskje du har rett. Det er uansett ikke verst for meg. Jeg har deg til å lappe meg sammen når jeg rives opp. Det er mye verre for Lotte … – Jeg har sagt hun kan komme til meg når hun vil. Det vet du. Dersom hun trenger noen å snakke med, mener jeg. Viljar kjente det prikke i fingrene. Dette var et ømt punkt. Lotte var ikke frisk. Han hadde gjort alt han kunne, men hun lukket hvelvet og kastet nøklene hver gang han ymtet frampå om at hun burde søke hjelp. – Hun har meg. Han snudde seg igjen, og denne gangen gikk han bort til den svarte skinnstolen som sto midt i rommet. Det var et tegn til Vigdis om at han var ferdig med å åpne seg. At det var hennes tur. Vigdis nølte et øyeblikk, men satte seg til slutt i stolen overfor ham. Mellom dem sto et slitt furubord fra tidlig syttitall. Vigdis tok av seg hippie-brillene og la dem på bordet. Brillene hadde sikkert vært kule da hun var ung og radikal, med hår under armhulene, Maos lille røde i ryggsekken og en rev på innerlomma. I 2015 fikk de henne til å se ut som en levning som prøvde litt for hardt å holde på imaget. Det var førti år og like mange millioner i inntekt siden hun var en ekte raddis. – Treffer du henne ofte? Lotte, altså? Viljar vred på seg. Han hadde lovet Lotte at han ikke skulle si noe om det som var mellom dem. Hun var politi. Hun måtte være sterk. I hennes verden var en ripe i fasaden et karrieremessig selvmord. Lotte trengte virkelig noen andre enn ham å snakke med om det som hadde skjedd med søsteren hennes. Han kunne lytte, men aldri gi henne de rette svarene. De hun trengte å høre. – Viljar …? 12

Viljar tvang tankene bort og svarte Vigdis ærlig uten å utlevere Lotte: – Ja. Vi møtes ofte. Svært ofte. Hun snakker, og jeg lytter. Det er fint, men jeg tror ikke nødvendigvis det fører henne i riktig retning. Hun er tilbake i full jobb. Altfor tidlig, etter min mening. Hun er bare en skygge av den etterforskeren hun var. Vigdis virket tankefull. Hun skulle til å stille Viljar et nytt spørsmål da telefonen hans begynte å nynne på innerlomma. Han strøk det skulderlange, blonde håret bak ørene og dro opp mobilen. Det var sønnen hans, Alexander. Viljar kjente varmen bre seg i brystet, samtidig som en uro prikket i nakken. Slik var det alltid med Alex. Glede og bekymring. Lettelse og uro. – Hei, Alex! Viljar tok på seg en munter maske. Et lite skuespill i bekymringsløs glede over å høre fra sønnen. – Faen, pappa! Du må komme. Kan du komme og hente meg? Uroen som hadde vært et gryende ubehag, en vag forutanelse, festet seg som et søkke til hjertet. Han reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet igjen. – Har det skjedd noe, Alex? Sønnen pustet hektisk. Han fant ikke de rette ordene. Da han endelig fikk ristet av seg det som blokkerte for setningene, hørtes han helt matt ut. – Drit i det, pappa. Kan du ikke bare komme? Jeg trenger hjelp. Viljar pirket løs en flekk inntørket maling fra vinduskarmen. Typisk Alexander. Ikke si hva det gjaldt, bare forvente at folk stilte opp når han trengte det. Syttenåringen var et produkt av sin egofokuserte samtid. – Ikke før du sier hva det er. Jeg springer ikke fra et møte med mindre det er krise. Da kan jeg heller hente deg etterpå, OK? – Er et møte viktigere enn sønnen din, hæ? Det er krise! Jeg er på Haugaleite. Hos Veronica. 13

Viljar lot som om han ikke hørte beskyldningene om at han var en dårlig pappa. – Jeg kommer om en stund, Alex. Men du må fortelle meg hva som har skjedd. Det ble stille i den andre enden. Sekundene tikket av gårde. Viljar hadde akkurat tenkt å spørre på nytt, da han hørte guttungen hviske til ham i den andre enden. – Jeg våknet med Emilie i senga, pappa. Og nå er hun død. I et kort øyeblikk var disse ordene alt som var til. Verden stanset og holdt pusten. – Hun ligger der død. Helt stiv, liksom. Den siste setningen gjallet i hodet hans mens Viljar snublet ut av døra og nedover steintrappene. Han fisket fram bilnøklene mens han sprang det han maktet bortover kaikanten, mot bilen som sto parkert i den andre enden av indre kai.

Grønland, Oslo Søndag morgen, 1. mars 2015 Etterforskningsleder i Politiets sikkerhetstjeneste, Harald Samuelsen, fulgte målets bevegelser med interesse. En lyshåret spjæling med bakoverstrøket blondt hår, og svinedyre slimfit-klær. En Christopher Walken i kondomdress. Klokka hadde så vidt passert ti på morgenkvisten, men Samuelsen var allerede støl i ryggen etter flere timer i et bilsete. Han tok av seg de små, runde brillene, fisket en pusseklut opp fra en liten, svart Royal RepubliQ skulderveske, og tok seg god tid. Noen mennesker kjederøyker, andre trommer med fingrene på rattet. Harald Samuelsen pusset brillene. Det skulderlange svarte håret og Tiger of Sweden-brillene med en anelse blåskjær hadde raskt gitt PST-etterforskeren tilnavnet «Ozzy» blant kollegaene. Det kunne han leve med. Det eneste som virkelig betydde noe på huset, var kjøttvekta. Mannen han fulgte med øynene denne morgenen, hadde en del koblinger inn mot ytterliggående miljøer, og han hadde penger. Harald snudde seg mot kollegaen sin. – OK … Dette er den tredje Money Transfer-sjappa han besøker på en time. Jeg har sett det jeg trenger å se. Vi har et fast mønster? Kollegaen studerte bilene som sneglet seg nedover Grønlandsleiret mot Schweigaards gate. En trikk hadde stanset like ved siden av dem og sperret utsikten i noen sekunder. – Mmm … Den første søndagen i hver måned. Fire slike sjapper mellom klokka ni og tolv. De samme fire hver gang. 15

De hadde fulgt med på bevegelsene hans over lengre tid. Money Transfer-sjappene var små filialer av utenlandske verdipapirfond, banker eller investeringsselskaper, og de var regulert av opphavslandet. Det var myndighetene der som hadde ansvaret for alt tilsyn. Noe som gjorde det vanskelig for dem å kontrollere overføringene mer nøye. PST hadde en mistanke om at pengene gikk til den høyreekstreme organisasjonen Norsk Motstands Haugesund-avdeling. Harald Samuelsen la pussekluten ned i etuiet sitt uten å slippe den søndagsåpne kiosken med øynene. – Og de fire sjappene han besøker, har alle samme opphavsland? – Ja, de tilhører ungarske Nemzeti Investa. Det er alt vi vet. Ungarsk politi har lovet å gå dem nærmere etter i sømmene, men ingenting skjer. Vi får ikke innsyn. – Ungarn? Vi har ikke mange ungarere her i Oslo? Harald Samuelsen stakk hodet litt nærmere bilvinduet for å se bedre. Den stikkende morgensola gjorde at han måtte myse. – Innehaverne er ikke ungarere. Det er irakere, syrere, bosniere, serbere, marokkanere … Ja, du skjønner. Det er ikke skifting av mobilskjermer eller salg av søndagsaviser på urdu som gjør at de kjører rundt i en Audi A5, for å si det slik. Harald åpnet døra på bilen. Han hadde sett nok. Utenfor bøyde han seg mot vinduet på førersiden, og kollegaen rullet det ned. Spaningen på redersønnen og milliardærarvingen Jan Sigfred Bergersen var bare en liten bit i et langt større puslespill. Fyren var altfor smart til å gjøre noe ulovlig, og hva han brukte pengene sine på, var uinteressant så lenge det ikke dreide seg om finansiering av terror. – Dere kan avbryte spaningen. Det er ikke forbudt å finansiere denne organisasjonen, men det er en potensiell trussel hvis slike lokalavdelinger plutselig får for mye penger mellom hendene. Vi får fortsette å holde øynene åpne, men inntil videre lar vi Bergersen være i fred. Samuelsen bega seg til fots mot flytogterminalen i Oslo. 16

Han måtte rekke et fly som gikk 14.40 fra Gardermoen til Haugesund. Det var i den enden de hadde noe håndfast å gå etter. Han fant et sete i stillesonen, og tok opp iPaden. Gikk gjennom det de hadde fra overvåkningen av den høyreekstreme gruppa. En informant i Oslo-avdelingen av Norsk Motstand hevdet at vestlandsavdelingen, som var stasjonert i Haugesund, hadde langt større finansielle muskler, noe som gjorde dem i stand til å planlegge og utføre store aksjoner. Det var slik de hadde peilet seg inn på redersønnen Bergersen. Hans fortid som aktivt Vigrid-medlem på starten av 2000-tallet var ingen hemmelighet, men kjendispressen hadde latt det ligge etter at han tok avstand fra sine tidligere holdninger i en tre sider lang reportasje i Se & Hør for fem år siden. Jan Sigfred Bergersen var født og oppvokst i Haugesund, og PST-gruppa til Harald Samuelsen hadde jobbet for å finne en direkte link til gruppa i byen, men foreløpig hadde de ikke annet å gå på enn at Bergersen var barndomsvenn av den nåværende lederen, Geirmund Bakken. Harald kneppet sammen dokumentmappa. Kikket opp på lystavla på flytoget som viste ulike avganger. SAS rute SK308 til Haugesund var tretti minutter forsinket. Det fikk våge seg. Det var uansett ingen som sprang skoa av seg for å komme til Haugesund i begynnelsen av mars.

Haugaleite, Haugesund Søndag morgen, 1. mars Fingrene skalv ukontrollert. Pusten gikk i hektiske, korte drag. Soverommet virket lufttett. Alexander prøvde å feste oppmerksomheten alle andre steder enn på senga, men som en kompassnål gikk blikket ustanselig tilbake til kroppen som lå der. Emilie var delvis dekket av dyna, men hodet, skulderpartiet, det venstre brystet og armen som pekte mot ham, var synlig fra der han sto. Grotesk. Skremmende. Så uvirkelig at han ikke klarte å forholde seg til det. Emilie var død. De blasse øynene var drageklør som klorte ham på ryggen hver gang han snudde ryggen til. Dette var et slikt øyeblikk i livet som faren hans hadde snakket med ham om. Øyeblikk uten angreknapp. Rommet snurret, og han var svimmel. Han prøvde å finne klærne sine, men de lå ikke sammenbrettet på puffen slik Emilies gjorde. Alexander virret planløst rundt i rommet. Kliss naken og med ei død jente i senga. Han lot blikket vandre. Alt det hvite i vegger, sengetøy og møblement gled over i hverandre og ga ham en følelse av å være innkapslet. En flik av ei blå dongeribukse stakk ut under senga. Han sprang bort og fikk røsket til seg klærne, som lå i en sammenkrøllet ball. Skjorta luktet av surt oppkast, men Alexander ga faen og vrengte den på seg sammen med de andre fillene. Ved døra stanset han opp. Han hyperventilerte. Klarte ikke å puste rolig og jevnt. Idet han skulle til å forlate rommet, hørte han stemmer igjen. 18

Helvete! Vinduet … Alexander rundet senga og gikk bort til vinduet. Åpnet det og kikket ned. Ved siden av vinduet var det montert en brannstige, den var foldet sammen og gikk som en stålbjelke nedover til blomsterbedet fem meter lenger ned. Han tok tak i ytterkanten av stålbjelken for å vippe brannstigen ut, men den hang fast i noe helt nederst og var ikke til å rikke. Frustrert måtte han gi opp å komme seg usett bort fra huset. Det var ingenting han kunne gjøre. Farens formanende ord om å innrømme sine feil, ta straffen og lære av det, gled gjennom tankene. Hadde han bare husket hva som hadde foregått her inne. Han gikk tilbake til soveromsdøra og åpnet den forsiktig. Det var ingen å se. Lettet smøg han seg ut og lukket døra bak seg. Pustet ut og senket skuldrene. – Alex …? Hva faen gjør du her? Veronicas gneldrende stemme var som et spark i knehasene, og beina holdt på å svikte under ham. Han holdt seg fast i dørkarmen og snudde seg sakte mot husets diva. Forakten strøk over ansiktet hennes, men den uttrykksløse og glatte fasaden kom raskt på plass igjen. Det lange, blonde håret lå sirlig dandert i en sideskill og ned over den høyre skuldra hennes. Strømutgifter til glattetang var trolig en egen budsjettpost hos familien Østensjø. Hun var liten av vekst, knapt én seksti på stiletthæler. Falske øyevipper så tunge at øyelokkene måtte holdes oppe med muskelkraft. Hun var et syn for øyet, Alexander helst ville vært foruten. Han svarte unnvikende. Fylleangsten og tanken på hva som ventet Veronica på den andre siden av døra, gjorde minnene fra gårsdagen enda mer tåkete. – Gikk ikke du hjem tidlig i går, da? Faen ikke greit at du bare legger deg til her. Hun tok et par skritt mot ham, stilte seg på tå, og kikket ham over skuldra. – Er Emilie der inne? Veronica la stemmen i et høyere toneleie nå, og øynene flakket mellom ham og døra bak ham. Han åpnet munnen 19

for å svare, men akkurat da kom to stykker ned trappa og stilte seg ved siden av Veronica. Det var Ingar og Eivind. I likhet med Veronica var de noen år eldre enn Alexander. Eivinds brystkasse bulet og presset knappene i den lyseblå skjorta hans til bristepunktet. Skjønt, bulet …? Bolet var vel en mer presis formulering. Bak ham sto Ingar, like stø som Haraldsstøtta i orkan. Han var høy, slank og lys i håret. En halv boks hårvoks holdt sveisen på plass, og de isblå øynene fulgte oppmerksomt med på omgivelsene. Veronica snudde seg mot de to. Hun freste: – Tror dere ikke Alex har sneket seg inn til Emilie i natt, da. Fy faen! Jævlig pervo. Ingen av guttene sa noe, men Eivind tok raskt et skritt nærmere Alexander. Han var kjent for å ha kortere lunte enn rulleblad, og Alexander ante at han allerede strammet knyttnevene. Ingar la en hånd på skuldra til Eivind for å roe ned kompisen. Han smilte vennlig til Alexander og spurte ham om det Veronica sa, stemte. Alexander var livredd. Svarte han ja, var det lite Ingar kunne gjøre for å stoppe Eivind. Over hundre kilo muskler og godt under hundre IQ-poeng var en ekkel kombinasjon. Han visste at han burde stå rakrygget og fortelle sannheten, men feiget ut før han fikk vurdert konsekvensene. – Nei. Vet ikke hvor Emilie er jeg? Sikkert hjemme hos seg selv eller noe … Dette burde ha roet trioen, men det gjorde det ikke. Gangen ble smalere, og veggene krøp nærmere. Veronica ristet på hodet og pekte anklagende på ham. – Hva faen? Står du her og lyver? Jeg vet jo at Emilie er der inne. Hun fikk nøkkelen av meg i går. Alexander var i ferd med å male seg inn et hjørne, men fortsatte å nekte. Eivind blåste seg opp. Selv Ingar hadde skeptiske rynker i panna, mens han strøk fingrene gjennom det lyse håret. Ingar ga Veronica smarttelefonen sin, og pekte på det grønne telefonikonet som viste at han hadde funnet fram til Emilie i kontaktlista. 20

– Ring til henne. Om hun er hjemme så er misforståelsen oppklart, OK? Ti sekunder seinere kunne alle høre Adele synge ut sitt Hello til verden. En verden som akkurat da befant seg bak ryggen til Alexander. Han ble skjøvet brutalt til side av Eivind, og presset mot veggen med Eivinds underarm mot adamseplet. Veronica brøytet seg besluttsomt forbi dem og inn på soverommet, mens Ingar ble stående tiltaksløs i bakgrunnen. Skriket fra Veronica var det mest redselsfulle Alexander noen gang hadde hørt. Tre ganger skrek hun. Like høyt og skingrende. Siste gangen tverrvendte hun og stupte over dørstokken, mens skriket ble til gurgling. Hun spydde ut over parketten. Alexander ble glemt, og guttene stormet inn på rommet der Veronica hadde vært. Dette var muligheten Alexander hadde, og han tok avgjørelsen lenge før fornuften fikk bearbeidet impulsen. Med tre kjappe steg var han borte ved trappa ned til hallen i første etasje. Han skled og snublet ned trappetrinnene, og hørte brølingen til guttene bak seg. Han nådde utgangsdøra samtidig som han hørte at kobbelet ramlet ned trappa. Døra var låst, og han ristet fortvilet i dørhåndtaket for å komme seg ut. Fikk omsider vridd om låsen, men ble truffet med voldsom kraft i ryggen av Eivind. Døra føyk opp, og Alexander stupte framover og landet i grusen foran inngangspartiet med hundre kilo sommerkropp på ryggen. Singel og småstein reiv opp flenger i ansiktet. Like etterpå kom de første slagene, som rammet ham hardt i bakhodet og i siden. Alexander hørte lyden av ribbein som knakk da en knyttneve smalt inn i ryggen. Med ett føltes trykket likevel lettere. Som om den som lå oppå ham, hadde reist seg. Alexander åpnet øynene og kikket inn i tre sett med svarte marsjstøvler. Lenger bort på singelen sto et par slitte, grønne sneakers som han kjente igjen med det samme. – Pappa … 21

INTERNASJONAL SUKSESS. SOLGT TIL 15 LAND Dette skrev anmelderne om Maestro (2016):

Forfatterfoto: Haakon Nordvik

GEIR TANGEN

Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro