Innlandshete

«I skyggen av store trær underholder fra begynnelse til slutt og viser en talentfull debutant som har noe å fortelle …» maja troberg djuve, Dagbladet

«Scenene i romanen kunne også ha vært TV-scener. Noen av dem er uforglemmelige.» guri hjulstad, Trønder-Avisa

omslag: blæst • terese moe leiner

foto: rolf m. aagaard

INNL ANDSHETE

Dette sa anmelderne om Kristine Storli Henningsens forrige roman:

kristine storli henningsen

Sommerferie. Julie og Petter har leid et sommerhus på Bornholm, der de skal oppholde seg noen dager sammen med datteren Mina på to og et halvt år. De hadde forestilt seg friske havvinder, men huset viser seg å ligge langt fra stranden.

Julie fortviler. Morgenen etter ankoms­ten treffer de søskenparet som driver nabogården. Deres påtrengende, merkelige vennlighet uroer Julie.

Senere på dagen dukker det opp et barnløst dansk ektepar som Petter rundhåndet skjenker vin. Også dem er det noe merkelig ved – Julie føler at de sier noe annet enn det de mener.

Kvelden blir lang, vinflasker sprettes og hemmeligheter åpenbares. Morgenen etter er Mina sporløst forsvunnet.

Marerittet begynner.

kristine storli henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og debuterte skjønnlitterært i 2012 med romanen I skyggen av store trær.

Hun bor i Drammen med mann og tre barn.

kristine storli henningsen

INNL ANDSHETE roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt.

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst ISBN 978-82-05-43232-1 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Kristine Storli Henningsen

Innlandshete Roman

Mandag

Jeg våkner opp og forstår øyeblikkelig at noe er galt. Luften er tykk og innestengt, det suser i ørene. Med et rykk setter jeg meg opp og kikker ut av sidevinduet. Han kan ikke ha forlatt oss slik, tenker jeg, han kan ikke ha gjort det. Jeg tar tak i håndtaket og bender det mot meg. Ingenting skjer. Jeg åler meg over mot den andre siden og gjør det samme der. Døren rikker seg ikke. Jeg krabber over i førerdelen og prøver begge dørene. Ingenting skjer. Vi er stengt inne. I bilen. På bildekket. I et duvende bur på fire hjul.

Ikke få panikk, Julie. Du har et lite barn i bilen. Jeg snur meg og kikker på Mina. Hun sover tungt. Munnen er halvåpen, beina henger slapt ned fra bilsetet. Nå må du holde deg rolig. Det er ingen grunn til panikk.

Ennå.

Bilene står på rekke og rad bortover i halvmørket.

Tomme. I stasjonsvognen ved siden av meg ligger en bamse på rygg i et barnesete og stirrer opp i taket.

Bagasjerommet er fullstappet med sengetøy, badmintonracketer, bager og kofferter. Bilen gynger svakt frem og 5

tilbake. Det hule suset omkring meg siver inn i ørene, kroppen, hjertet begynner å slå raskere. Jeg griper håndtaket samtidig som jeg legger meg på døren. Ingenting skjer. Jeg venter noen sekunder, trekker pusten og samler krefter. Så kaster jeg meg mot døren samtidig som jeg drar i håndtaket med begge hender. Urokkelig. Jeg hører min egen pust, rask og hivende. Jeg kaster meg mot døren igjen, angriper den med dumpe smell.

Døren rikker seg ikke. Jeg puster dypt gjennom nesen, legger hodet mellom hendene, presser fingrene hardt mot tinningene. Tenk nå, Julie, ikke få panikk, hold hodet kaldt. Det kan ikke være lenge til Petter er her. Hva i helvete gjør han egentlig? Sitter i restauranten og drikker øl?

Hvordan kunne han finne på å etterlate oss slik? Hva om båten går på grunn? Eller det begynner å brenne? Hva hvis Mina eller jeg får et illebefinnende?

Jeg løfter hodet og kikker meg rundt. Det må være en måte å komme seg ut på. Vinduet. Pleier det ikke å være en brannhammer i biler? Jeg mener å ha sett noe sånt på tv en gang. Eller er det bare noe man rådes til å ha i bilen?

Jeg kikker i hanskerommet, sjekker dørlommene, løfter opp gummimattene. Bare søppel og papirer.

Mina gir fra seg en lyd, det knirker i baksetet. Ingen panisk leting nå, Julie. Ikke vekk henne. Behold roen. Du er den voksne. Det brenner ikke. Dere har ikke gått på grunn. Det er ingen grunn til å bryte seg ut av bilen. Dette er bare angsten i ditt eget hode. Du har alltid hatt livlig fantasi.

Jeg trekker pusten dypt. Klokken på dashbordet viser 6

22.34. Hvor lenge kan det være til Petter er her? Han må komme snart. Fergen gikk ti, og turen skulle ta omtrent en time. Ergo er det omtrent en halvtime til han skal være her. Tell ned, Julie, du får ikke gjort noe annet akkurat nå, tell ned og pust med magen. Jeg kikker ut på bilene igjen. Tomme for mennesker. Fulle av død last. De mørke tankene siver inn i hodet, som grumsete tidevann. Det kan begynne å brenne i den blå golfen der borte, og alt her inne vil eksplodere på et øyeblikk. Alt som skal til, er en sigarett som ligger og ulmer i et sete, og Petter vil finne forkullede rester av mor og datter i bilen. Eller det kan bli uvær, enkelte steder kan stormer komme som sluppet ut av en sekk. Vi vil bli slengt frem og tilbake her inne helt til vi er bevisstløse.

Hjertet slår fremdeles hardt og raskt, jeg kjenner hvordan hele brystet beveger seg. Kvalmen stiger opp fra magen. Det er en grunn til at man får beskjed om å forlate bilen når båten går fra havn. Helvete, Petter, hva tenker du på! Femogtjue minutter kan være mye hvis det først skulle skje noe. Vi er ikke trygge her inne. Kanskje jeg bare skal se om jeg finner noe, for sikkerhets skyld, sitte med det i hånden og være klar.

Jeg kikker bakover i bilen. Det lilla kreppstoffet beveger seg så vidt over brystet til Mina. Håret krøller seg svett i pannen og ved ørene, munnen er åpen og hodet vridd mot høyre. Hvis hun våkner, blir hun bare urolig og sutrete, og så blir alt verre. Petter er snart tilbake. Litt over tjue minutter igjen nå. Ro deg ned. Hva er oddsen for at noe skal skje i løpet av tjue minutter? Det er bare 7

litt mer enn et kvarter. Og Petter vet nøyaktig hvor vi er, han vil komme og hente oss med en gang hvis det skjer noe. Selvsagt vil han det, vi er familien hans.

En halvfull colaflaske ligger under frontruten. Hvor mange ganger har jeg sagt at man ikke skal legge ting der?

Jeg hørte det på radioen en gang, løse gjenstander kan bli til mordvåpen hvis man får en bråbrems i høy fart. Mina sitter midt i bilen og vil være den første til å bli truffet av noe. Jeg vil ikke flytte henne heller, for statistisk sett skjer det flest sidekollisjoner. Jeg tar tak i flasken og legger den hardt ned i rommet i bildøren. Så får jeg øye på mobilen min, den ligger i fordypningen under håndbrekket. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før, jeg kan jo ringe til ham. Eller noen andre. Men jeg ser det med en gang.

Det er ikke dekning. Likevel prøver jeg. Tre ganger etter hverandre. Samtalen blir brutt øyeblikkelig, noen korte pip rett etter hverandre og så er det helt stille. Selvsagt er det ikke dekning i en fergekjeller. Petter, hvor er du, hvor i helvete er du, det er ikke lov å være her nede, forstår du det!

Kanskje det går å skrive en melding. Jeg skriver mens jeg svelger unna kvalmen, fingrene taster: Kom!!! Jeg skriver aldri flere utropstegn etter hverandre. Vi journalister sløser ikke med utropstegn, det er ropende og barnslig.

Petter må forstå alvoret når jeg skriver tre. Jeg hører et pling og får en feilmelding. Jeg knuger telefonen mellom hendene og kniper øynene sammen. Ikke se på klokken, tenker jeg, da rører ikke tallene seg. Da står de der, røde og lysende, som dresserte soldater, haler ut hvert sekund.

8

Jeg lener meg bakover, lukker øynene og forsøker å puste rolig, i takt med Mina.

Hvor lenge kan det være igjen nå? Ti minutter, kanskje.

Det er like kort som oppvarmingen før en aerobictime.

To reklamepauser. Du kan bare puste deg gjennom det, tenke på en øde sandstrand og puste deg gjennom minuttene til han kommer. Ingenting har skjedd, bilen står støtt, Mina sover, det brenner ingen steder. Kanskje jeg kan sove litt, for å få tiden til å gå fortere, tvinge meg i søvn.

Jeg legger meg ned med hodet i passasjersetet. Håndbrekket skjærer mot ribbeina. Jeg setter meg opp igjen, kikker ut av vinduet. Bamsen i barnesetet ligger urørlig og stirrer i taket. Er det nok oksygen i bilen? Jeg begynner å føle meg svimmel. Og hva med væske? Har vi noe vann her?

Jeg hiver etter pusten og griper mobilen. Nødnummeret, det må virke, er det ikke av de nummerne som virker uansett? Jeg slår 112, hvorfor har jeg ikke tenkt på det før, jeg kan ringe politiet i Norge og få dem til å ringe Bornholm-fergen. Men også denne samtalen blir brutt før den når frem. Jeg holder så hardt rundt mobilen at det verker i knokene. Pust, Julie, se på klokken, bare fem minutter igjen, dette klarer du. Fem minutter, det er en røykepause, en tur i postkassa, hvis du somler litt. 300 sekunder. Du kan bare telle til 300, så er Petter her.

Nå legger jeg hodet mellom knærne, presser dem mot tinningene, forsøker å tvinge vekk tankene, bildene, teller og presser, teller og presser, kommer stadig ut av det, dunker til med knærne og tvinger meg selv til å fortsette, 9

under 300 sekunder nå. Jeg vrir på hodet og smugkikker på klokken. Minuttene går sakte. De røde soldatene kan tydelig stå i rett så lenge det skal være. Det hugger til i brystet. Tenk om jeg har tatt feil! Tenk om Petter blir lenger der oppe, at dette tar mange timer. Jeg retter meg opp og kjenner at et skrik er på vei opp fra magen. En putrende geysir som er på vei til å eksplodere.

Så smeller det i en dør. Snart vrimler det av mennesker overalt. Mennesker! De kommer inn i fergekjelleren, og alt får lys og farge. Skriket fra magen blir til en lys, liten lyd. Munnvikene trekker seg opp i et smil. Halsen utvider seg, hjertet siger ned i brystet, skuldrene senker seg.

Jeg synker bakover i setet og lukker øynene, åpner dem når det klikker i døren. Petter kommer mot meg mellom en rad med biler. Han har en pose i den ene hånden og bilnøklene i den andre. Han sakker skrittene når blikkene våre møtes, smiler prøvende. Jeg ser rett på ham, alvorlig. Han slår blikket ned. Idet han åpner døren, vrir jeg hodet mot vinduet.

Han starter motoren. Det er en stemme i en høyttaler, men jeg hører ikke hva den sier. Snart kjenner jeg hånden hans på låret. Den dirrer så vidt, som et dyr som vet at det når som helst kan bli slått i hjel. Bilene fylles av mennesker. Hender sender en brusboks, fingre klikker på en mp3-spiller, hoder snur seg, munner rører seg, smiler, gjesper. Motorer blir startet, en etter en, en svak eim av spylevæske. Hånden til Petter fjerner seg. Idet bilen vipper og vi begynner å kjøre ned metallbroen, sier han: 10

– Unnskyld.

Jeg snur meg og kikker på Mina. Hun har lagt hodet over mot den andre siden av nakkestøtten. En svett hårfloke krysser ansiktet hennes. Hånden til Petter er tilbake på låret mitt. Jeg skyver den vekk og snur meg tilbake mot vinduet. Det blir stille noen sekunder. Jeg hører ham sukke, høyt og fortvilet, men sier ikke et ord.

– Virkelig, sier han, – jeg er lei meg. Jeg ville være snill og la dere sove. Du aner ikke hvordan folk hadde det med ungene sine der oppe, slitne, grinete unger. Noen hadde med seg reiseseng, og balanserte sovende unger mellom seg opp og ned trappen. Ren galskap.

Han sier det siste med latter i stemmen. Jeg snur meg mot ham.

– Ler du?

– Sorry. Jeg tenkte ikke …

– Nei, riktig, du tenkte ikke!

Jeg snur meg bort igjen. Det er mørkt, jeg ser refleksen av meg selv i vinduet. Det er noe strutsete og sårbart over den lange, tynne halsen. Håret lager en upresis ramme rundt ansiktet. Øynene er to mørke fordypninger.

– Jeg beklager, sier Petter. – Jeg vet ikke hva annet jeg skal si.

Vi kjører bort fra fergen og ut på veien.

– Det hjelper i alle fall ikke å gjenta seg selv som en papegøye. Hørte ikke du beskjeden, den som alltid kommer, om at det ikke er lov å oppholde seg på bildekket mens båten kjører? Tenkte du ikke at det var en grunn til det?

11

– Jeg var trøtt og tenkte ikke klart. Jeg legger meg helt flat.

I sideblikket ser jeg at han vrir på hodet. Jeg merker blikket hans på meg, men snur meg ikke.

– Jeg kjøpte en flaske vin til deg på taxfree-en, sier han.

– Jaha. En billig flaske vin skal gjøre alt godt igjen.

– Den var faktisk ikke så billig.

– Nei? Jeg kan ikke tro at du har investert mye penger i en flaske vin.

– Nei, det er visst mye du ikke tror om dagen.

– Åh, så det er du som er støtt nå? Er du klar over hvor redd jeg har vært? Du kan ikke bare forlate oss sånn! Bilen kunne ha begynt å brenne, båten gått på grunn. Har du glemt at jeg har klaustrofobi?

– Jeg trodde bilen lot seg åpne innenfra uten nøkkel.

Men da jeg så ansiktsuttrykket ditt …

– Hvorfor kom du ikke ned igjen med en gang du hadde vært i taxfree-butikken? Eller tok du deg kanskje en øl i restauranten?

– Selvsagt ikke! Jeg prøvde å komme meg inn til dere, men døren var stengt.

– Det er klart den var stengt! Det er fordi det er farlig å oppholde seg på bildekket mens båten kjører. Du kunne vel ha bedt en av vaktene om å åpne? De hadde nok gladelig gjort det, hvis du hadde sagt at du hadde en samboer og en datter innelåst i bilen. Det er fullstendig uforsvarlig.

Er du ikke redd for oss?

– Selvfølgelig er jeg redd for dere! Men jeg trodde altså ikke …

12

– Du skal ikke tro, du skal vite.

– Ja, for du vet jo alt.

– Ikke ta den. Ikke snu dette mot meg. Det er ikke jeg som har dummet meg ut her.

– Nei, det er aldri du som dummer deg ut.

– Jeg tenker meg i det minste om før jeg gjør noe.

Han banner lavt og slår hendene i rattet. Vi kjører videre i taushet.

Jeg snur meg mot sidevinduet igjen, studerer meg selv.

Jeg har hånden opp mot ansiktet, fingrene danner en skjev V rundt munnen. Det ser ut som om jeg forsøker å holde den på plass. Petter er en mørk skygge på siden av ansiktet mitt.

Mina lager en lyd, ynker seg høyt. Jeg lener meg bakover og tar om ankelen hennes. Hun er varm og slapp.

Jeg blir sittende og holde på henne, kjenner at jeg blir roligere. Nå er vi på ferie, tenker jeg. Dette har du gledet deg lenge til, gjennom hele siste deadline, i hele vår, til at dere endelig skulle komme dere bort sammen. Sol og sjø og sommer. Det beste du vet. Og det gikk bra, ingen brant opp eller druknet i dypet av fergen. Jeg ser bort på Petter, det konsentrerte blikket hans på veien, viften som han har satt til å blåse i min retning, fordi han vet jeg lett blir for varm. Jeg trekker hånden vekk fra Mina og klemmer forsiktig om armen hans. Han ser overrasket på meg. Så smiler han.

– Glem det, sier jeg. – Nå er vi på ferie. Alt har gått bra.

Han venter noen sekunder, ser rett frem og svelger. Så 13

sier han takk og klemmer om låret mitt. Jeg myser ut på veien.

– Vet du hvor vi skal? sier jeg. – Det er så mørkt her, jeg ser ikke et eneste skilt.

– Jeg er ikke helt sikker på hvor vi skal ta av. Kan du få opp et kart på mobilen din? Adressen er Ugleengevejen 2.

Jeg finner frem mobilen og skriver inn adressen på GPS-en.

– Få se, sier han.

Han setter på blinklyset og kjører inn til siden. Jeg rekker ham mobilen og gjesper to ganger rett etter hverandre. Øynene blir våte, jeg presser tomlene inn mot øyekroken. Så lener jeg hodet mot nakkestøtten, kjenner at jeg er svimmel og trøtt. Petter rynker brynene mens han ser på displayet, fingrene hans rører ved skjermen. Så gir han meg mobilen tilbake og vi kjører ut på veien igjen.

– Vet du hvor vi skal? sier jeg.

– Ja. Men jeg klarer ikke å få på talefunksjonen på GPS-en. Følg med på det blå punktet, og si fra når vi nærmer oss nålemerket.

Jeg sitter og ser på den lille, røde streken som beveger seg samtidig med at vi kjører. Verden i miniatyr. Den nærmer seg den lille pilen som markerer målet.

– Nå tror jeg du skal ta av snart, sier jeg. – Det skal være på høyre side av veien.

Han bremser ned og vi ser etter en avkjøring. Snart får jeg øye på en grusvei inn til høyre. Jeg lener meg fremover og myser ut på skiltet: Ugleengevejen.

14

* Hjulene knaser mot grus. Jeg skimter konturene av noen hus. Ellers ser landskapet flatt og endeløst ut. Håper det ikke er langt til vannet, tenker jeg, ikke la det være langt til vannet, vær så snill. Petter vet at jeg ikke kan utstå innlandshete. Jeg får pustebesvær og hjertebank bare jeg kjører forbi gårder i solsteken, der de står og svetter rødmaling omgitt av knusktørre kornåkre. De sier man venner seg til alt, men det er ikke sant. De varmeste dagene på gården på Hamar. Jeg sitter under det store treet til høyre for låven og ser hvordan solen får skyggen til å krype langsomt mot høyre. Hver gang noen roper på meg, gjemmer jeg meg bak stammen, men de vet hvor jeg er. De ler av meg, sier solen ikke er farlig. Men en gang ble jeg brent så voldsomt at jeg måtte gå en hel natt med bare et laken flagrende rundt kroppen, frem og tilbake foran hoveddøren, grusen stakk mot fotsålene, jeg tråkket så hardt jeg kunne for å glemme den brennende huden. Jeg synes jeg husker at mor hang ut av vinduet og lo, men så ille kunne det ikke ha vært, tross alt, jeg var sikkert så trøtt at jeg begynte å innbille meg ting.

Dagen etter smurte hun meg med aloe vera-gelé, raske, effektive hender i hver hudfold, mens hun fortalte meg hvor farlig solen kunne være.

Det er ikke slik her, tenker jeg, selvsagt er det ikke slik her. Vi er på Bornholm, en øy ute i havet, ikke på Hamar. Jeg synes jeg kan kjenne den friske sjøluften allerede, lyden av bølgebrus. Jeg smiler og ser ut av vinduet.

15

«I skyggen av store trær underholder fra begynnelse til slutt og viser en talentfull debutant som har noe å fortelle …» maja troberg djuve, Dagbladet

«Scenene i romanen kunne også ha vært TV-scener. Noen av dem er uforglemmelige.» guri hjulstad, Trønder-Avisa

omslag: blæst • terese moe leiner

foto: rolf m. aagaard

INNL ANDSHETE

Dette sa anmelderne om Kristine Storli Henningsens forrige roman:

kristine storli henningsen

Sommerferie. Julie og Petter har leid et sommerhus på Bornholm, der de skal oppholde seg noen dager sammen med datteren Mina på to og et halvt år. De hadde forestilt seg friske havvinder, men huset viser seg å ligge langt fra stranden.

Julie fortviler. Morgenen etter ankoms­ten treffer de søskenparet som driver nabogården. Deres påtrengende, merkelige vennlighet uroer Julie.

Senere på dagen dukker det opp et barnløst dansk ektepar som Petter rundhåndet skjenker vin. Også dem er det noe merkelig ved – Julie føler at de sier noe annet enn det de mener.

Kvelden blir lang, vinflasker sprettes og hemmeligheter åpenbares. Morgenen etter er Mina sporløst forsvunnet.

Marerittet begynner.

kristine storli henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og debuterte skjønnlitterært i 2012 med romanen I skyggen av store trær.

Hun bor i Drammen med mann og tre barn.

kristine storli henningsen

INNL ANDSHETE roman