Sigmund Karterud
Theresa Wilberg
Øyvind Urnes
Sigmund Karterud
Theresa Wilberg
Øyvind Urnes
2. utgave
sigmund karterud, theresa wilberg og øyvind urnes personlighetspsykiatri
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017
1. utgave 2010
2. utgave, 1. opplag 2017
ISBN 978-82-05-49462-6
Omslagsillustrasjon: Espen Folmo
Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk
Layout: Laboremus Oslo AS
Sats:
Brødtekst: Minion Pro 10/14,5 pkt
Papir : 90 g My Sol Matt
Tr ykk: Opolgraf, Polen 2017
Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk
Postboks 6730 St. Olavs plass
0130 Oslo
www g yldendal no/akademisk akademisk@g yldendal.no
Forfatterne Sigmund Karterud og Øyvind Urnes mottok støtte til 1. utgave fra Det faglitterære fond
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og
Det er syv år siden vi fullførte manuskriptet til første utgave av Personlighetspsykiatri. Som nevnt i forordet til første utgave hadde vi foretatt en rekke valg, i et ganske usikkert faglig landskap, som forankret boken rent konseptuelt, verdimessig og vitenskapelig. Vi skrev: «Gjennomgående har vi tilstrebet et biopsykososialt perspektiv. Dette forsøker vi å forankre i evolusjonsteori, emosjonsteori, tilknytningsteori og mentaliseringsteori.» I løpet av disse syv årene har personlighetspatologi vært gjenstand for en hektisk forskningsaktivitet og heftige debatter, påskyndet av revisjonsprosessen med DSM-IV. Som kjent ble resultatet at delen om personlighetsforstyrrelser i DSM-IV ble videreført uendret i DSM-5. Denne til dels dramatiske prosessen beskriver vi i et nytt kapittel.
Selv om man ikke oppnådde enighet om et nytt klassifikasjonssystem for personlighetsforstyrrelser, demonstrerte diskusjonen en høy grad av internasjonal enighet om personlighetsforstyrrelser som dimensjonale fenomener. Dette synet forfektet også vi i bokens første utgave. I dag står dette perspektivet enda sterkere. Det har selvsagt store konsekvenser for lærebøker i personlighetspsykologi og personlighetspsykiatri. Et dimensjonalt perspektiv innebærer at forskjellene mellom normal personlighetspsykologi og personlighetspsykiatri (patologi) handler om gradsforskjeller, ikke kategoriske forskjeller. Det innebærer at det teoretiske grunnlaget burde være felles, mens den
empiriske utlegningen vil være forskjellig, i den grad det handler om forskjellige interesseområder. Normalpsykologien har andre interesseområder enn personlighetspsykiatrien, selv om det overlapper en god del. Ideelt sett burde lærebøker i personlighetspsykologi og personlighetspsykiatri utfylle hverandre. I 2016 er vi fortsatt et godt stykke unna et slikt mål. Personlighetspsykologien har, etter vår mening, i for stor grad omfavnet femfaktormodellen. Denne modellen er nyttig, men det er for begrensede formål. Modellen egner seg ikke som forklaringsmodell for personlighet i begrepets videste betydning. Dette har blitt tydeligere for oss i løpet av disse syv årene. Samtidig har det også blitt tydelig at personlighetspsykiatrien mangler en overordnet modell for personlighet, utformet i et teoretisk språk som kan integrere det store kunnskapstilfanget som moderne empirisk forskning frembringer og samtidig bygge bro til klinisk virksomhet. Teoretiske og empiriske fremskritt de senere årene, diskusjonen rundt personlighetsforstyrrelser i DSM-IV og DSM-5 og erfaringer fra egen forskning og undervisningsvirksomhet har gradvis fått oss til å formulere vår egen modell for personlighet og personlighetspatologi. Bærebjelkene er temperament (primære emosjoner), tilknytning og mentalisering (selvutvikling). Temperament / primære emosjoner er noe vi deler med alle pattedyr. Tilknytningsmønsteret er noe som bygges proseduralt inn i kjerneselvet i løpet
av de første leveårene. Mentaliseringsevne er nøkkelen til selvbevissthet og det autobiografiske selvet. Vår personlighet er grunnleggende tuftet på disse bærebjelkene, og personlighetspatologi henger sammen med dysfunksjoner i dette fundamentet. Moderne personlighetsteori må kunne redegjøre for dette.
Denne reviderte utgaven har undergått en generell kunnskapsmessig oppdatering samt en delvis omskriving og rokering av tidligere kapitler om evolusjon, temperament, tilknytning, mentalisering og selvutvikling. Evolusjonsperspektivet er styrket, men i motsetning til enkelte lærebøker i evolusjonspsykologi og evolusjonspsykiatri ser vi ingen grunn til å fremheve dette i tittelen, eksempelvis som «Evolusjonær personlighetspsykiatri». Det ville være som om en lærebok i biologi ble lansert under tittelen «Evolusjonær biologi». En slik tittel ville antyde at det fantes en ikke-evolusjonær biologi, noe som selvsagt ikke er tilfellet. Tilsvarende ser vi det evolusjonære fundamentet for psykiatrien som helt grunnleggende og selvfølgelig. Dersom temperament ikke har utviklet seg på «vanlig» evolusjonært vis, hvor skulle det ellers komme fra?
Annerledes er det med selvbevissthet. Selvbevissthet er ikke noe organ i vanlig biologisk forstand, eller noen «modul» i evolusjonspsykologisk forstand. Selvbevissthet er en ytterst sofistikert og generalisert kompetanse som bygger på evolusjon kombinert med sosiokulturell læring. Naturen har ikke «selektert for» selvbevissthet. Selvbevissthet er et kulturprodukt, men det krever et bestemt hjerneorganisk fundament. Den
store utfordringen for personlighetspsykologer er å redegjøre for hvordan slike vidt forskjellige fenomener som temperament og selvbevissthet henger sammen. Vårt svar er: gjennom tilknytningsprosessen. I bokens første del forklarer vi denne sammenhengen.
Utviklingen de siste syv årene har demonstrert behovet for fagfeltet personlighetspsykiatri. Psykisk helsevern sliter med å etablere gode behandlingstilbud, og samfunnet sliter med unge uføre. Rus og psykiatri har blitt et eget satsingsområde, og her spiller personlighetsforstyrrelser en stor rolle. Samfunnets oppmerksomhet om personlighetspsykiatri er reflektert i at fagfeltet ble gjenstand for en nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) i 2012. NAPPs virksomhet blir beskrevet i et eget kapittel. Lite av det vi skrev i 2009, har vist seg å være «feil». Men mye trengte selvsagt en oppdatering, og det har vi gjort etter beste evne. De største endringene i fagfeltet omhandler ungdom. Tidligere var man, nasjonalt og internasjonalt, tilbakeholden med å diagnostisere og behandle ungdom for personlighetsproblemer. Som ungdom var det «lov» å ha bipolar lidelse, psykose, ADHD, angst og depresjon, men ikke personlighetsforstyrrelse. Dette har endret seg. Diagnostikk, forebygging og tidlig intervensjon blant ungdom er i dag «hete temaer». Vi har derfor lagt til et eget kapittel om dette.
Sigmund Karterud, Theresa Wilberg og Øyvind Urnes
I 2001 ga vi ut boken Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering og kombinert gruppebehandling. Boken er nå utsolgt fra forlaget. Vi ble derfor stilt overfor spørsmålet om en revidert utgave. Etter å ha tenkt oss om ble vi enige om ikke å revidere den. Begrunnelsene var følgende: Boken hadde et begrenset formål. Riktignok inneholdt den generell kunnskap om personlighetsforstyrrelser, men behandlingsdelen var begrenset til dagavdelingsbehandling. Vi erfarte at boken ble brukt av studenter og fagfolk også fra andre deler av psykisk helsevern, og at det kom en økende etterspørsel om undervisning om personlighetsforstyrrelser og andre former for behandling. I tillegg har vi de senere årene vært vitne til en enorm kunnskapsvekst på områder med direkte relevans for forståelse og behandling av personlighetsforstyrrelser. Vi konkluderte med at tiden var inne for en generell lærebok. Vi fant det også naturlig å utvide saksfeltet.
I 2001 tilhørte vi en avdeling med det litt obskure navnet «Avdeling for dagbehandling og polikliniske tjenester». Siden den gang er navnet endret til «Avdeling for personlighetspsykiatri».
Vi valgte ikke navnet «Avdeling for personlighetsforstyrrelser». Et slikt navn kunne ha en stigmatiserende virkning på personer som ble henvist til oss. Men det var ikke hovedsaken. Det dreide seg mer om en faglig overbevisning om at personlighetsfaktorer spiller en vesentlig rolle også for psykiske lidelser og problemstillinger
som strengt tatt ikke kan rubriseres under kategorien «personlighetsforstyrrelser».
Personlighetspsykiatri er ikke noe etablert fagområde. Søker vi etter «personality psychiatry» og «department of personality psychiatry» på Google, får vi bare treff på vår egen avdeling. Det finnes ingen tidligere lærebøker om dette, verken nasjonalt eller internasjonalt. Personlighetspsykologi er imidlertid et veletablert fagområde. Det kjennetegnes ved sine lærebøker, egne tidsskrifter (for eksempel Journal of Personality) og forelesningsserier, seminarer og kurs ved de psykologiske universitetsinstituttene. Personlighetspsykologien drøfter også fagets grunnlagsproblematikk. Hva er personlighet? Hvordan bør begrepet defineres? Består personligheten av «byggesteiner»? I så fall hvilke? Hvilke metoder er best egnet for studiet av personlighet? Hvordan utvikles personligheten? Forandres personligheten hos det voksne individ? Hvordan kan personlighet måles?
Personlighetspsykologien drøfter også konsekvenser for sosial tilpasning og psykisk helse. Når blir personligheten en hemsko for sosial tilpasning og medvirkende til psykisk lidelse? Hva slags personlighetstrekk er dysfunksjonelle, og hvordan kan de måles? Når det gjelder spørsmål av typen «er det slik at bestemte dysfunksjonelle personlighetstrekk hører sammen», og «preges individet av dette i en slik grad at det rettferdiggjør et begrep om personlighetsforstyrrelser»,
er vi over i psykiatrien, eller i et grenseområde der psykiatere og kliniske psykologer praktiserer, forsker og skriver ved siden av hverandre, og hvor publikasjonene like gjerne kan havne i et psykologisk som i et psykiatrisk fagtidsskrift.
Det er dette grenseområdet som er bokens tema. Det konsentrerer seg om personlighetens rolle for sosial dysfunksjon og psykisk lidelse. Det er dette perspektivet som har størst interesse for klinikeren. Det er mange sosiale og vitenskapelige grunner til at dette fagområdet har konsentrert seg om de såkalte personlighetsforstyrrelsene.
Viktigste faglige og sosiale årsak er sannsynligvis at personlighetsforstyrrelser fikk en egen «akse» (akse II) i det amerikanske diagnosesystemet DSM-III i 1980. Dette ga en kraftig stimulans til grunnlagsforskning og klinisk forskning. Men det fremmet også en tendens til polarisering der man snakket om «symptomlidelser» versus «personlighetslidelser», og at det dreide seg om såkalt komorbiditet (samsykelighet) når en person hadde både en symptomlidelse og en personlighetslidelse. Som om det skulle være et enten-eller. En egen akse fremmet altså interessen for personlighetspatologi i betydelig grad, men paradoksalt nok svekket det samtidig oppmerksomheten om personlighetspatologi for lidelser som ble ansett for å være symptomlidelser. Spesielt problematisk er dette for lidelser som utviklingsforstyrrelser, ADHD, PTSD (posttraumatisk stressforstyrrelse), visse angst- og depresjonslidelser, rusavhengighet, schizofreni og bipolar lidelse.
Det er vårt syn at personlighetsfaktorer spiller en vesentlig rolle for svært mange psykiske lidelser, ikke bare de tradisjonelle personlighetsforstyrrelsene. Det er derfor vi skriver en lærebok i personlighetspsykiatri. Når dette er sagt, må vi samtidig tilføye at personlighetsforstyrrelsene, naturlig nok, er tildelt en dominerende plass.
Ettersom dette er en klinisk lærebok, vil grunnlagsproblematikken bli mer summarisk behandlet. Den interesserte leser henvises til spesiallitteratur (eksempelvis Pervin 1996). Spesiallitteraturen redegjør for mangfoldet av teorier på området og er gjerne tilbakeholden med å favorisere visse teorier på bekostning av andre. Vi har forsøkt å dekke et svært vidt område, og for ikke å drukne i detaljer har vi måttet foreta en rekke overordnede valg som til syvende og sist handler om valg av teoretisk ståsted. Visse teoretiske posisjoner er foretrukket, og andre er forkastet eller ansett for å være mindre relevante. Gjennomgående har vi tilstrebet et biopsykososialt perspektiv. Dette forsøker vi å forankre i evolusjonsteori, emosjonsteori, tilknytningsteori og mentaliseringsteori. Disse teoriene anser vi for å være de beste redskapene vi rår over i dag for å forklare sammenhengene mellom biologiske, psykiske og sosiale fenomener. Men den som forventer at vi vil presentere et sammenhengende og konsistent system der alle brikker faller på plass, vil bli skuffet. Dette fagfeltet er «fuzzy» i den forstand at mange sentrale begreper er dårlig definert, klassifikasjonssystemene er mangelfulle, på mange områder er det stor faglig uenighet, forskningsresultatene spriker, og det er mye man rett og slett ikke vet noe om. Det er imidlertid vår overbevisning at det foreligger tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap til å kunne foreta et første forsøk på en systematisk gjennomgang av fagfeltet.
Boken springer ut av fagmiljøet ved avdeling for personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, med dets klinikere, forskere og pasienter. Dette fagmiljøet inkluderer Nettverk for Personlighetsfokuserte Behandlingsprogrammer i Norge. Mye av vår forskning er basert på data fra dette nettverket, og det har vært en viktig
arena for å diskutere nye funn og synspunkter. Takk til alle som har vært involvert i våre faglige diskusjoner, og som har strevd med våre utallige spørreskjemaer, og til flere tusen pasienter som har vært villige til å delta i vår forskningsvirksomhet. Spesielt ønsker vi å takke ledelsen ved divisjon for psykiatri, Øystein Meland og Ewa Ness, og avdelingssjef Torill Irion for gode arbeidsbetingelser.
Forfatterne står kollektivt ansvarlige for verket. Tematisk dekker vi et stort emneområde, og det har selvsagt vært diskusjoner om hva som skulle prioriteres, og på hvilken måte. Selv om vi hver for oss har vært hovedforfatter for de enkelte kapitlene, har de vært gjenstand for kollektiv bearbeiding, og vi har etterstrebet en rimelig konsistent forfatterstemme. Mange kolleger har bidratt til dette arbeidet på en indirekte måte gjennom sitt engasjement i fagfeltet og gjennom diskusjoner og samarbeidsprosjekter. Spesielt gjelder dette Anthony Bateman. Andre kolleger
har vært direkte involvert. Merete Johansen har levert bidrag til kapitlene om emosjoner og følelser, spesialiserte intervjuer og psykoterapi med vekt på affektfobi. Nina Arefjord har bidratt til kapittelet om personlighetspatologi ved rusmiddellidelser. Finn Skårderud har kommentert kapittelet om personlighetspatologi ved spiseforstyrrelser. Martin Aker og Siri Lundquist har jobbet med referansene. Geir Pedersen har bidratt til flere av figurene. Stor takk til dere.
Takk også til våre familier, representert ved Kari, Torberg og Anne-Grethe, for støtte og for toleranse for de gangene, ikke minst mot slutten, da dette arbeidet grep kraftig inn i fritiden.
Vi vil også takke for støtte fra Det faglitterære fond i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Oslo, juni 2009
Sigmund Karterud, Theresa Wilberg og Øyvind Urnes