Kong Salomos sverd by Gyldendal Norsk Forlag

med alvorlige misdannelser, kvinner aborterer, og små barn sykner hen og dør. Ingen forstår hva det skyldes. Zev Weissmann arbeider som agent i Shin Bet, Israels hemmelige sikkerhetsstyrker. Med falsk palestinsk identitet tar Zev seg inn i Gaza for å spore opp kilden til terroren. Jakten bringer ham i berøring med radioaktiv stråling og sender ham ned i virvaret av tunneler og smuglerruter mellom Gaza og Egypt. Langt der inne hører han mørkets hjerte slå. Slår det i ham selv også? Møtet med den brutale virkeligheten i Gaza sår tanker i Zev som vil få konsekvenser ikke bare for ham, men for hele Israel.

E s p e n Holm

Foto: Rolf M. Aagaa

fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene. Barn blir født

E s p e n H o lm Ko n g S a lo m os sv e r d

n uforklarlig lidelse rammer Israel, og det går særlig utover den

Espen Holm (f. 1953) er utdannet siviløkonom, bosatt på Kolbotn utenfor Oslo. Han har en mangslungen karriere i næringslivet bak seg. Holm debuterte i 2010 med thrilleren Syk pike. Kong Salomos sverd (2012) er hans andre roman.

t h r i l l e r

ORDRE: 24586 (s . 4 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 4 av 414) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze design ISBN 978-82-05-42315-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo Utgitt etter avtale med Stilton Literary Agency

Personene i historien er diktet opp. Likheter med levende personer er tilfeldige. Illustrasjonen på s. 5: Gustave Doré: Salomos dom

ORDRE: 24586 (s . 3 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 3 av 414) NOT PRINT READY!

Espen Holm

Kong Salomos sverd Roman

ORDRE: 24586 (s . 5 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 5 av 414) NOT PRINT READY!

ORDRE: 24586 (s . 7 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 7 av 414) NOT PRINT READY!

I’ve seen nations rise and fall I’ve heard their stories, heard them all but love’s the only engine of survival leonard cohen

ORDRE: 24586 (s . 9 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 9 av 414) NOT PRINT READY!

1 Kairo. Årets niende måned. Bak vinduet står en mann, legefrakken henger om kroppen. Han lener seg fremover, med en skjelvende finger skyver han gardinen forsiktig til side. Gjennom glipen ser han Mohammad Ali-moskeen og minaretene, han hører gjenklangen av profetens formaning. − Den største jihad er den du fører med deg selv. På plassen nedenunder, i skyggen av et palmetre, står en kassebil og to uniformerte vakter, en av dem bevæpnet. Han ser en bil svinge inn på området. Den stopper ved rampen for vareleveranser, en kvinne stiger ut. Hjertet hans stanser. Det er henne. Han svelger tungt. Et matt slør legger seg over blikket, men han skimter at kvinnen går opp baktrappen, lener seg mot døra og forsvinner inn. Minutter senere er hun tilbake, på jakka bærer hun sykehusets ID-merke. Vakten med våpenbeltet speider mot veien. Kollegaen låser opp bakdørene til bilen. På gulvet innenfor står en kasse på størrelse med en fryseboks. Legen ser en av mennene trekke på seg hansker, han taster en kode på kassa og går til siden. Kvinnen trykker sin del av kombinasjonen. De vipper opp dekselet, mannen løfter ut en blygrå attachékoffert. Så et håndjern. Hun rekker ut armen. 9

ORDRE: 24586 (s . 10 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 10 av 414) NOT PRINT READY!

Han klapper den ene enden av jernet rundt håndleddet og låser kofferten i den andre. Mannen i vinduet trekker pusten. − Det må bli verre før det kan bli bedre, tenker han og vet med seg selv at det i beste fall er en halv sannhet. Men skal han redde sitt folk, har han ikke annet valg. Nå eller aldri. Han slipper pusten ut mellom sammenbitte tenner og går med faste skritt bortover korridoren i retning vareheisen. En lampe lyser. Døra sklir opp. I heisen står vakten og kvinnen med blykofferten. − Velkommen hit, sier legen. Hun trekker jakkeermet ned, skjuler håndjernet og stiger ut. Vakten følger et skritt etter. Korridoren lukter salmiakk. Skilt og piler viser vei til mammografi og radioterapi. − Vi begynner med cyberkniven. Deretter blodbestrålingsmaskinen. Kom. Denne veien, sier han. Han har svake smerter i det ene benet, men forsøker å skjule det. De går inn på et kontrollrom. Glassruta dekker hele veggen, bakenfor ligger operasjonssalen. Kvinnen plasserer kofferten på et bord og snur seg mot vakten. − Herfra klarer jeg meg selv. Du kan ta helg. Vakten går, legen smekker igjen døra etter ham. − Vel, da er vi i gang, sier han. Han plukker ut frakk og maske fra et skap og rekker det til henne. − Kan du være så vennlig å låse opp? Hun nikker mot døra. − Trenger du min hjelp? Kvinnen ser på ham med la-meg-arbeide-i-fred-blikket og peker med den ledige hånden på fareskiltet over døra. Hun leg10

ORDRE: 24586 (s . 11 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 11 av 414) NOT PRINT READY!

ger beskyttelsesdrakta over armen og går mot slusen som fører inn til den hvitlakkerte maskinen innenfor. Med den lange halsen og de bevegelige leddene ligner den en Tyrannosaurus Rex. Bare tennene mangler. − Vent! roper han. Kvinnen snur seg. − Sikker på at du ikke trenger hjelp? Hun rister på hodet. − Bare lås opp, du. Han går bort til et medisinskap, åpner og taster en kode. Kvinnen hører summing, griper blykofferten og går mot døra inn til maskinen. Noen flasker klirrer. Hun merker en stram lukt. Med ett kjenner hun en hånd og en fuktig klut foran munnen. Øynene renner, hun får ikke puste. Grepet blir løsnet ørlite. Hun hiver etter pusten og trekker inn den knivskarpe lukta. Hun mister grepet om kofferten, det rykker i armen, smerten jager gjennom skulderen. Bena hennes vakler. Rommet står på hodet. Lysstoffrørene bombarderer pupillene. Han lar henne sige sammen på gulvet, forsvinner så ut i den tomme korridoren, henter en båre, løfter henne over, jekker den opp og dekker kroppen med et laken. Han triller kvinnen ut og bort til vareheisen. Den stanser med et rykk to etasjer under bakken. Dørene åpner seg. Legen dytter båra ut og skyver henne gjennom korridorene. To menn i grønne frakker kommer mot dem. − Ramadan kareem! sier den ene. Han hilser tilbake, øker skrittlengden, øynene er blanke, munnen sammenbitt. En mørkhudet mann vasker gulvene, legen svinger utenom vannbøtta, river ned en mopp, og styrer mot et rom i enden av gangen. Dørene svinger opp. Han manøvrerer båra i retning skuffene på den venstre kortveggen. Gulvene har mørkebrune flekker, 11

ORDRE: 24586 (s . 12 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 12 av 414) NOT PRINT READY!

snart skal de få flere. Han trekker ut en skuff. Opptatt. Skyver den inn. Deretter skuffen ved siden av. En etter en. Han finner en som er ledig, og lemper kvinnen oppi. Armen med kofferten dingler som et blylodd over kanten. Legen ser seg om. Adrenalinet dundrer gjennom arteriene. Han strener bort til skapet ved siden av klappdøra, det virker som om han har vært her før. Han plukker ut en sag. Lar tommelfingeren gli over taggene. Tilbake ved den bevisstløse kvinnen binder han en taustump stramt rundt håndleddet, trekker på seg gummihansker og legger sagen til rette. Underarmen hennes er tynn, huden melkeblek. Han dveler et halvt sekund. Ser opp. Som om han spør en fremmed, en ånd i rommet. Så begynner han. Stålbladet river i skinnfillene, sagen hviner mot knoklene. Svetten drypper fra legens nese, treffer kvinnens bleke arm og blander seg med blodet fra håndleddet som snart er atskilt fra resten av kroppen. Kofferten faller i gulvet. Han legger den avsagde hånden ved siden av kvinnen og skubber til skuffen. Den sklir inn i veggen og stopper med et hult dunk. Legen plukker en tannpirker opp av lomma, stikker den inn i nøkkelhullet til skuffen og brekker den av. Han skyller sagen, kaster hanskene i kurven, lemper attachékofferten på båra og triller den ut. Korridoren er tom, sykehusfløyen har falt til ro. Han stryker ut en bakdør, kaster legefrakken i en container og springer gjennom et smug. Menn med skjegg fra øre til øre henger langs fortauskanten, de fikler med bønnekjedene, røyken fra vannpipene deres lukter eple og honning. Solen går ned, mørket legger seg over byens tak. Han løper gatelangs, smetter inn i basaren, kjøper en skinnveske og stap12

ORDRE: 24586 (s . 13 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 13 av 414) NOT PRINT READY!

per attachékofferten oppi. Utenfor løser han bussbillett, skyver veska inn mellom koffertene i buken på bussen og stiger inn foran. Sjåføren tar hovedveien nordover. Trafikken avtar. Egyptere flest ligger med ansiktet mot Mekka og ber ettermiddagsbønnen. I morgen skal de hvile. Han ser langt ut av bussvinduet. Nymånen speiler seg i elven. Den flyter dovent mot havet. I morgen, hvis Gud vil, er han tilbake i Gaza. Han skal ikke hvile.

2 Zev Weissmann bråvåkner av en sinnssvak drøm som fordufter straks han slår øynene opp. Den handlet om havet og underjordiske huler. Og en fisk. Han går inn på badet, skvetter vann i pannen, drar armen over ansiktet og rusler tilbake til soverommet. Dyna ligger på gulvet. Gardinen blafrer. Tel Aviv dirrer i den fuktige morgendisen, byen virker elektrisk. Han kryper tilbake i senga og lukker øynene. Et sted i blokka piper en røykvarsler. Zev blir liggende og stirre i taket. Pipingen stanser. Alt er stille. Brått vipper han bena ut på gulvet og kler på seg. Jeans, T-skjorte og joggesko. Han åpner kjøleskapet. Bak osten står en forlatt fruktyoghurt. Zev heller i havregryn og spiser rett fra plastbegeret. Midt i frokosten ringer mobilen, den aker bort13

ORDRE: 24586 (s . 14 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 14 av 414) NOT PRINT READY!

etter bordflaten. iPhonen nærmer seg kanten. Idet den sklir utfor, fanger han den. − Z! − Chaim her. Alt oppe, hører jeg? − Spiser frokost. − Planer for dagen? − Først treffe Rakel, etterpå besøke far. − Glem det. Du har å stille i bunkeren. − Noe som haster? − Her haster alt. Tau inn folka dine og kom. Og en ting til … hvis du vil høre gudene le, fortell om planene dine. Han hiver på seg en jakke, stikker pistolen bak i beltet, smekker igjen døra og løper ned trappene. I blokka sover Abrahams barn, for tiden trygt. Hva skal vi med Gud, når vi har F-16, sier russeren i første. Zev setter seg i bilen, starter og følger 482 nordover. Fra bilvinduet ser han tre helikoptre komme flygende lavt inn fra havet, de feier over stranden. Palmebladene blafrer, stammene bøyer seg mot marken, som om de overgir seg. Å, hvor han elsker lyden av rotorblader om morgenen. Fremme ved hovedkvarteret stikker han inn ID-kortet, bommen spretter opp, han hilser til vakten i glasshuset og forsvinner ned i et firkantet, svart hull. Først én etasje. Pupillene eser ut. Dekkene hviner mot betongen. Ned en etasje til. Zev parkerer, venner seg til halvmørket, taster passord og lener skulderen mot branndøra. Han haster ned noen trapper og bort en gang. Vann drypper fra taket. I enden en uniformert fyr, han står i giv akt og minner agentene om at de ikke er på leirskole. To stålplater sklir til siden, han skritter innenfor. Velkommen til Shin Bet, vokteren som ikke synes, Israels sikkerhetspoliti. Zev Weissmann leder et team med mista’arvim, hemmelige 14

ORDRE: 24586 (s . 15 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 15 av 414) NOT PRINT READY!

agenter inne på arabisk territorium, der de blander seg med lokalbefolkningen og rapporterer om fiendens planer. Med ham består gruppen av fem unge menn. Han finner D og G ved brusautomaten utenfor treningsstudioet, de lukter såpe. − Hva gjelder det? sier Gideon. − Sjefen kaller. De banker på hos Chaim, han roper dem inn. − Hva skjer? sier Zev. − Livet er det som skjer mens du planlegger å gjøre andre ting, sier Chaim. − John Lennon. Opp med farten, få igjen døra. Chaim Yatom er skallet, har grått kortklippet skjegg og oksenakke. Omkommer palestinere i bilulykker, får de cyanid i maten eller dør av innebygde bomber i mobilen, står som regel Chaims signatur på liket. Han er en god sjef, de kaller ham Verktøykassa. Mannen har jobbet i Shin Bet siden den famøse likvideringen av statsminister Yitzhak Rabin. De unge mennene slår seg ned rundt bordet. Chaim stirrer olmt på dem, en etter en. − Hvor er Leo og Aaron? − De etterforsker en skyteepisode i en nybyggerlandsby. − Hamas har ikke fyrt av raketter på månedsvis. Langs grensen til Libanon er alt rolig. Informantene er tause. Eneste jeg hører om, er de ungene som driter i buksa. Og nå nybyggere som lager bråk. Jeg liker det ikke. Det skal ikke være sånn. − Du hanker oss inn på sabbaten, har vi en ny krig på gang? − Jeg liker det faen ikke. Chaim starter PC-en, Zev hører summing fra CD-spilleren. − Araberne pønsker på noe, mumler han og vrir på flatskjermen. Ser dere? Zev skyver stolen nærmere. Opptaket er uredigert, kameraet ustøtt. En mann på hans 15

ORDRE: 24586 (s . 16 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 16 av 414) NOT PRINT READY!

alder kommer ut av en kjellerdør. Karen løfter hånden mot solen, bretter opp kragen, ser seg om og haster av sted mellom utbombede bilvrak. Skjegget er nystelt, som hos en Bollywoodstjerne. Blikket minner om en sur pengeinnkrever på vei til en dårlig betaler. − En vi skal terminere? spør David. − De bygger opp en ny terrorgruppe, sier Chaim. Det høyre øyet hans er skadet, blikket skjener liksom ut i begge retninger, som en øgle. − Med CD-en kom dette budskapet, på arabisk. Han rekker Zev et postkort. Motivet viser Ariadne som gir Thesevs et rødt garnnøste, i bakgrunnen ligger labyrinten. Han vender kortet, meldingen bakpå er håndskrevet. «Stopp ham. Barn vil dø.» Zev sender kortet rundt. − Kan være en bløff, sier David. − Lyder mer som en bønn om hjelp, sier Gideon. Chaim starter filmen igjen. − Bildene er tatt opp på Gazastripen, i Rafah, helt nede ved grensen til Egypt, sier Zev. − Sikker? − Jepp. Jeg kjenner igjen gatene! Opptaket er gjort på avstand, agentene hører lyden av fotografens føtter som subber i grusen. Sammenraste bygninger og splintrede palmetrær overalt. Armeringsjern og betongblokker i vill uorden. I det fjerne lyder knatringen fra geværer. Ved en ruinhaug, der apoteket lå, tar han til venstre. Et sted lenger fremme skimter Zev en prosesjon. Grønne faner vaier i vinden, svartkledde kvinner med hijab rister hendene i lufta, de hyler sine bønner til den allmektige. Folkemengden siger nærmere. Foran går en mann. I armene bærer han et barn. Bylten ligger svøpt i hvitt stoff, kun ansiktet titter ut, like hvitt som stoffet det er pakket inn i. Mannen med det døde bar16

ORDRE: 24586 (s . 17 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 17 av 414) NOT PRINT READY!

net kniper leppene sammen. Han stirrer med dødsforakt inn i tomrommet foran seg. Pengeinnkreveren, terroristen, hva nå enn han er, stopper og stirrer. Han tørker vekk et sandkorn fra øyekroken. Så krysser han gaten, skritter over en død katt og marsjerer lett haltende videre. − Gideon? David? De rister på hodet. − Hva tror du, Zev, Broderskapet? Hamas? Han trekker på skuldrene. − Lett å legge ut blindspor. Mannen på PC-skjermen runder et hjørne. Agentene ved bordet ser skur av plankerester og bølgeblikk. Guttunger selger sigaretter. I bakgrunnen, mellom de lave husene, skimtes muren, høy og grå. Objektet stopper. Han kaster et blikk over skulderen og smetter inn i en halvferdig bygning. Kameraet går. Chaim spoler mot slutten. Inn fra høyre kommer to gutter, de er i 12−13-årsalderen. Den ene bærer en fotball under armen. − Småtassene har underarmer som palmetrær. Tunnelgravere. − Send inn et helikopter, foreslår David. − Jobber ikke broren din i luftforsvaret? Gi ham koordinatene og … Zev ser bort på sjefen. − De graver bare en ny, svarer Chaim. Guttene åler seg inn gjennom en sprekk i betongen. En uniformert mann stikker hodet ut av den vindskeive døra og speider rundt. I hånden en kalasjnikov. Kameralinsen virrer frem og tilbake, peker mot marken, bildene hopper. Zev ser føtter, løpende ben, alt blir uskarpt. Brått er filmen slutt. Chaim vrir seg. − Noe er i ferd med å skje. − Har vi spor? sier Zev. 17

ORDRE: 24586 (s . 18 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 18 av 414) NOT PRINT READY!

Sjefen rister på hodet. − Bare rykter. − Som sier? − De smugler missiler og bygger utskytningsramper. Jerusalem. Tel Aviv. Fem millioner israelere innen rekkevidde. Og de hater oss! − Skal vi basere oss på rykter, en CD og en papirlapp? sier Zev. Chaim skuler surt på ham, svarer ikke, glaner bare i bordplata. Han trekker pusten, drar ut skrivebordsskuffen og fisker frem en konvolutt. − Her. Sjekk disse. Han slenger den fra seg og skyver kontorstolen bakover. Som om han har fått et brev fullt av giftige edderkopper. Zev åpner. Konvolutten inneholder fotografier. Et nyfødt barn ligger nakent på ryggen i en respirator. Mona, 13 uker gammel, født i landsbyen Kiryat Arba, står det skrevet med tusj på baksiden. Kroppen har antydning til armer og ben, små utvekster, men mangler hender og føtter. De bleke lemmene ser ut som pølsebiter. Midt i fjeset, der barnets nese og munn skulle ha sittet, gaper et hull, stort som en neve. Ungen ligner et slags romvesen. En ødelagt dokke. En golem. Kvalmen kommer stigende. − Barnet lever, det er det verste, sier Chaim. Zev blar i bunken. Den neste ungen er like ille. Kan det være en jente? Hun ligger i en seng, han ser antydning til håpefulle barneøyne, et liv. Hodet har utvekster på størrelse med poteter, de sitter i pannen og over ørene. I nakken henger en svulst. Ungen har ikke hår, leppene er ildrøde. De turkise veggene bak barnesenga får ham til å tenke på marsboere. − Hva pokker skal dette bety? − Israelske barn … misfostre, hvisker Chaim. 18

ORDRE: 24586 (s . 19 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 19 av 414) NOT PRINT READY!

− Herregud. − Mange? − Sju i alt. Zev skummer kjapt gjennom, ser vekk, stapper bildene tilbake i konvolutten og slenger den på bordet. − Stakkars foreldre, mumler David og fikler med pistolen. − Barna vil neppe overleve, sier Verktøykassa og ser ut i lufta. − Skal vi forfølge saken? spør Zev, og skjønner plutselig at fotografiene er den egentlige årsaken til at sjefen tauer dem inn på fridagen deres. − Vi har USA i lomma og verdens beste soldater. Vi har spioner og tystere fra Mekka til månen og tilbake igjen. Likevel føder våre kvinner sånne … sånne … som det der? Chaim tapper med fingrene på bordplata og planter blikket i agentene. − I Menachem har de paramilitære løsnet sikringen. I Ramot Allon innførte borgermesteren portforbud og trakk et dobbelt lag piggtråd rundt landsbyen. Til og med så langt sør som i Eshkolot sover nybyggerne med lyset på. Som om de forventer invasjon av De sorte hundre. − På grunn av misfostrene? − Noe er galt, veldig galt, sier Chaim. − Disse ødelagte barna, hvor skjer det? spør Zev. − I territoriene. − Har vi spor, noen å stikke kniven i? sier Gideon. − Hva sto det på det kortet … barn kommer til å dø? − En lekse vi bør ha lært, er å ta signaler alvorlig. Hva hvis det er sammenheng mellom misfostrene og den mannen? sier Chaim. − Jeg sover ikke rolig før vi vet hvem han er. − Sto mine unger i fare for å ende slik, Gideon fikler med våpenbeltet og nikker mot konvolutten, − ville jeg barrikadert meg eller dratt. Hvor begynner vi, sjef? − Arrester den fyren. Ta alle midler i bruk. 19

ORDRE: 24586 (s . 20 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 20 av 414) NOT PRINT READY!

− Hvor finner vi ham? − Vi har fengslene fulle av palestinere. Fillerist dem, finn frem bøtta, spreng trommehinnene deres. Skvis opplysninger ut av de krekene. Finner vi noe, drar Zev over til Gaza og oppsporer ham.

3 − Neste! Zev skritter over vannslangen, tar på seg solbrillene og dumper ned bak bordet. Celledøra smeller mot betongveggen. Vokterne lemper henne inn. Hun står foran ham, de smale øynene hennes lyser av trass. Han åpner mappen, leser. Hun er 19 år gammel. Jenta satt bak rattet i en bil mellom Gaza og den egyptiske grensen da noen agenter stoppet henne. Hundene sniffet seg frem til et gevær og 100 skudd i bagasjerommet. − Navn! − Aisha. − Født hvor? − Rafah. − Er du kjent på Gazastripen? − Ja. − Kjenner du denne karen? Zev viser henne bildene av pengeinnkreveren. Hun biter kjevemusklene sammen, brystene hever seg hurtig. Opp og ned. Han dreier på stolen, klør seg på kinnet. Jentene er ofte de verste å knekke, de tåler mer smerte. − Vet du hvor denne bygningen er? Han holder frem PC-en. Hun ser likegyldig på filmopptakene. − Vil du samarbeide? 20

ORDRE: 24586 (s . 21 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 21 av 414) NOT PRINT READY!

Kvinnen sier ingenting. − Hører du dårlig? − Nei. Han trykker på en knapp. To voktere dukker opp. − Kle av henne, sier han. De hånflirer, Aisha står som spikret til gulvet. − Hun kan ha smuglet inn våpen. Sjekk i kroppshulene. Karene trenger ingen begrunnelse. De river av henne fangedrakta, trekker av undertøyet og studerer den nakne kvinnen. Aisha stirrer stramt i gulvet. Zev plukker opp et par oppvaskhansker, ber henne lene seg over skrivebordet og sprike med bena. Hun rører seg ikke av flekken. − Skal jeg skru på? sier den ene vokteren. Kollegaen står alt ved krana. − Varmt eller kaldt? − Nei, dropp det sølet der, sier Zev. Han kaster til dem hanskene. Den største snapper dem i svevet. Han gleder seg, sikkelet renner. Den andre holder henne fast, som i en skruestikke. Den unge damen sier ikke et pip. − Så du har familien din hjemme i landsbyen, du. Aisha holder fortsatt munn. Det spiller liten rolle. Mappen hennes er fyldig, Zev vet det meste om henne. − Faren din er syk, får han medisinen sin? sier han. Jenta biter tennene sammen. − Kols kan være dødelig. En forferdelig hoste. Jeg har hørt at det snart er slutt på medisinen. Hvor lenge lever gamle Abu, tror du? Taushet. − Synd å dø mens datteren sitter i fengsel. Ikke sant? Hun biter seg i tunga, knærne skjelver. − Særlig når det er så lite som skal til … Ville kast med hodet, blanke øyne. 21

ORDRE: 24586 (s . 22 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 22 av 414) NOT PRINT READY!

− Men om du hjelper oss med noen navn og adresser, kan vi skaffe ham lege og medisin. Nå? Hva sier du? Zev slår opp dekselet på PC-en. Hun titter på skjermen. En tåre triller nedover kinnet. Fangen segner om. Palestinere er som arkeologiske funnsteder, tenker Zev. Skraper han i overflaten, finner han verdifulle mynter under et tynt lag med sand. Ved lunsjtid har han huket av ni navn på lista. Ingen kjenner mannen på bildene. Magen hans knurrer. Zev sanker inn David og Gideon i nabocellene, de har heller ingen som kan fortelle dem om pengeinnkreveren. Agentene køer seg foran salatbaren, fyller bollene og finner et ledig bord med utsikt til en betongvegg. − Hvis du vil vite en manns rette karakter, hva skal du gi ham da? spør Zev og ser på kollegaene. David skotter opp fra brettet og tørker dressing fra munnviken. − Salat? sier han. Gideon trekker på skuldrene. − Makt, sier Zev. − Hvem skal ha sagt det? − Abraham. − Hvem fucking Abraham? − Lincoln. − Du tenker for mye, Zev. Sånt er ikke bra for hodet. Opprinnelig jobbet David som skuespiller, han kom til Shin Bet som instruktør, utleid fra Gesherteateret, for å lære agentene kroppsspråk, tolke tonefall og den slags. Han mente det ikke var så viktig hva en skuespiller sa, det avgjørende var hvordan han så ut når han sa det. Chaim skjønte fort at de kom like langt med skuespill som med F-16 og tilbød David å bli 22

ORDRE: 24586 (s . 23 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 23 av 414) NOT PRINT READY!

agent. Først sa han nei takk! Da Chaim ville gi ham deler av lønnen i naturalia, nærmere bestemt fra Dolls House, slo han til på flekken. Zev har mistet matlysten, han myser på armbåndsuret. Tiden flyr, han har ikke videre lyst til å gå løs på neste økt. I enden av kantina sitter sjefen hans, utålmodigheten lyser. Vel vitende om at de har en jobb å gjøre, hiver de i seg fôret, stabler brettene i vogna bak kjøkkenet og haster gjennom gangen bort til heisen som tar dem ned to etasjer til skrik og skrål og flere forhør. − Hvem er neste! Zev roper til vokteren og setter på seg brillene. − Rami Atteia, 17 år. Fra Rafah-campen. Gutten snubler innenfor. Fyren mangler fire fingre på venstre hånd. De tok ham for å skyte raketter. Eller bygge dem. Fangen lukter eksplosiver lang vei. Zev viser ham bilder av pengeinnkreveren. − Kjenner du ham? − Hva gir du meg i belønning? − Spis maten din først. Den unge mannen legger armene i kors og ser opp i taket. − Kjenner du ham? sier Zev. Gutten svarer med trassig taushet. − Hvis du kan fortelle meg hvem mannen på bildet er, gjør du både deg, ditt folk og oss en tjeneste. Vi kan leve i fred sammen, uten raketter og veisperringer. − Jeg vet hvem han er, men det forteller jeg ikke deg, din jævla jøde. Han viser langfingeren og snur seg vekk. − Ja, ja. Så du vil ikke bidra. Han rister på hodet og kniper leppene sammen. − Har du lyst til å hilse på foreldrene dine? sier Zev. Ny hoderisting. 23

ORDRE: 24586 (s . 24 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 24 av 414) NOT PRINT READY!

− Visste du at moren og faren din er ettersøkt av Shin Bet? At faren din låner ut garasjen til terrorister og hjelper dem å bygge raketter, visste du det? − Det stemmer ikke. − Og at moren din holder hellige krigere skjult. − Løgn. − Vet du hva straffen er for å samarbeide med dem? − De er gamle og troende, de vil ha fred. De er ikke Hamas. Zev skraper seg på hakespissen, irritert, og studerer gutten gjennom de mørke brilleglassene. − Tror du virkelig at du kan overleve med en hemmelighet vi gjerne vil ha tak i? Skjønner du ingenting, gutt? − Mordere. Zev sukker oppgitt, hvorfor kan de ikke like gjerne gi opp og samarbeide? Hvorfor tvinger de ham til å pønske ut all verdens lure knep? Vaktene fører fangen tilbake til cella. Samme kveld sender IDF en skvadron inn i Gaza, de henter foreldrene og leverer dem til forvaring. Dagen etter, Rami Atteia sitter på ny i forhørscella, gutten er like forknytt. − Vil du fortsatt ikke fortelle hvem han er? − Svin. Zev trekker pusten, rister langsomt på hodet og lar pausen vare riktig lenge. − Nei vel, synd. − Jeg røper ingenting. − Lyst til å hilse på foreldrene dine? Ramis mørke øyne viser tegn på interesse. − Kom, så skal jeg vise deg noe. Zev griper gutten under armen, han veier nesten ingenting. De går gjennom en korridor bort til fløyen der Shin Bet oppbevarer mistenkte. Foreldrene til Rami sitter i en celle der den 24

ORDRE: 24586 (s . 25 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 25 av 414) NOT PRINT READY!

ene veggen er dekket av stålgitter og som i tillegg kan stenges med lydisolert glass. Som nå. − Faren din får 20 år, moren din ni, forteller han på vei bort. − De kommer til å krepere her inne. Vi setter stor pris på at du anga dem. − Dere tuller. − Faren din nektet å tro at det var deres egen sønn som hadde sladret. Gutten bråstopper og planter bena i betongen. Det demrer for ham. − Tenk deg, Rami. Angitt av sin egen sønn. Forferdelig, ikke sant? Zev sleper ham etter seg og stopper foran foreldrenes celle. De gamle er ikledd fangedrakter, håndjern og fotlenker. Moren lener hodet mot mannens skulder. − Det er ikke sant, det er ikke sant, roper gutten av full hals. Glasset stenger stemmen ute. Den skrukkete palestineren holder kona i hånden, paret ser mer døde enn levende ut. − De lurer oss, jeg har ikke sagt et ord. Det er bare noe de finner på. Hører dere? Det er ikke sant. Rami prøver å løsrive seg fra vokterens grep. De bærer ham tilbake til cella. Han faller om og blir liggende gråtende i et hjørne. − Vet du hva vi fortalte dem? sier Zev. Unggutten jamrer, ute av stand til å si stort. − Vi sa at det var deg, at den vesle sønnen deres med glede røpet alt, mot at han selv slapp fri. − Nei, nei, neeeeei. Gutten griner og dunker hodet i gulvet. Zev kaller på vokterne, de løfter Rami opp på stolen. − Hør. Jeg har ikke noe imot deg eller foreldrene dine. 25

ORDRE: 24586 (s . 26 av 414) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 29. november 2011 - 14:59 (side 26 av 414) NOT PRINT READY!

Problemet er bare at det finnes folk som vil utslette Israel. Min jobb er å forhindre at det skjer. Hjelper du oss, hjelper vi deg. Sånn går dagene. Zev sparker og slår, lokker og truer. Da uka er omme, er han like langt.

4 Rakel venter sammen med fostermoren nede ved porten da Zev kommer kjørende. Kjolen er kremhvit med røde blomster, håret kort, litt guttaktig. Han senker farten og sveiver ned vinduet. − God dag, Zev, sier hun. − Så fin du er, sier han. Hun setter seg inn, en rød lampe blinker, han peker på sikkerhetsbeltet. − Må jeg? − Sånn er reglene. Motvillig fomler hun mellom setene og spenner beltet. Hun kunne vært lillesøsteren hans, altfor ung til å bli mamma. Zev viser hvordan hun slipper opp beltet et par hakk så det ikke presser mot magen. Bilder av misfostrene streifer ham. − Blir dere lenge borte? Skal jeg ha middagen klar? spør fostermoren gjennom vinduet. − En annen dag, jeg skal besøke far i kveld, sier Zev, setter bilen i gir og svinger ut på veien. Shin Bet, eller Shabak som organisasjonen heter på folkemunne, er nådeløs, ingen vinner en krig med silkehansker og sosialistsnakk. Å kalle agentene med forbokstaver, Z, G og D, er for å holde identiteten deres skjult, solbriller er standard26